tirsdag 28. juni 2011

Frifinnelsen av Wilders styrker islam.

Wilders: Frikjent, men dømt?

Som kjent har Wilders sammenlignet Koranen med Hitlers Mein Kampf. Dette oppfattes av mange som en straffbar hatspredende ytring.

23.06. ble Wilders frikjent for oppfording til hat osv av en nederlandsk domstol. (Saken kan påventes å bli anket inn for en overnasjonal domstol).

Har rettssaken vært en farse?

Slik vi evner å se det for øyeblikket var saken mot Wilders et forsøk på ”å ta mannen i stedet for ballen”.  Man forsøkte å ramme den som påpekte hate-speachen i stedet for dem – og det trossystem - som sto for og legitimerte selve de hatefulle ytringene.

Sett i fugleperspektiv fortoner dommen seg nærmest som en like dårlig som farlig og latterlig ironi, en ironi med dramatiske -  for ikke å si tragiske -   implikasjoner: Man sier noe med den intensjon å ville sikre ytringsfriheten samtidig som man bekrefter noe annet, nemlig at det er fullt legalt å spre hat – hvilket overskriderr ytringsfrihetens grenser - i religionenes navn, nemlig ved å sitere og misjonere med visse hatsuraer osv i Koranen i ”rett” religionsutøvende kontekst, (f eks i moskeer, misjonerende nettforaer osv).

Å spre ”hate-speach” med guddommelig velsignelse har nå dermed i og med dommen fått en ekstra tungtveiende beskyttelse eller legitimitet. Den skal bli vanskelig å rokke eller tilbakstille til det mer moderate, som jo er at hatespeach generelt og i prinsippet er klart ulovlig. 

Muslimer skal nå ikke være i tvil om at Koranen - eller deler av den - uten begrensing kan brukes instrumentelt i forhold til voldelige konflikter overalt her på kloden, inkludert konflikter  som vil berøre miljøer som hverken direkte eller indirekte er en aktiv eller medvirkende part i  selve konflikten, (jfr Israel mot resten).

Rettssakens grunnspørsmål dreide seg ikke om hvorvidt bruk av Koranen kan bidra til hat-spredning og oppfordring til handlinger i strid med landets lov og/eller universell lovgivning som f eks Menneskerettighetene (minus den muslimske Kairo-erklæring som angir de muslimske menneskerettighetene som igjen er en begrensing av FN’s Menneskeretthetserklæring).

Grunnspørsmålet dreide seg i stedet om hvorvidt Wilders ideosynkratiske bruk av korantekster og videoopptak med sitater fra muslimske lærde kunne dømmes som ulovlige og straffbare. Spørsmålet dreide seg med andre ord mer om estetikk enn etikk og jus, mer om bruken – og holdning til fakta -  enn om fakta (sannheten) selv.

Gjeldende rett – som følge av dommen - kan derfor oppsummeres slik: Det kan isolert sett eller i religiøs tradisjon eller ritualpraksis nå være lovlig å sitere uttalelser som ellers betraktes som hate-speach og oppfordring til ulovlige handlinger, men samtidig ulovlig å sitere de samme – selv om bruken av sitatene må antas å intendere det samme - , men da (med den mulig utilsiktide virkning) slik at dette skaper et unntak nettopp for muslimer,  som jo i religionsfrihetens navn  nettopp kan ”preke” hele Koranen uavbrutt og objektivt registrerbart helt uten hensyn til åpen, underliggende eller skjult motivasjon og ”estetisk” (redusert til legal kontekstuell) bruk av de samme tekster og tolkninger.

Et poeng og et dilemma som ikke er løst i og med (den midlertidige?) dommen er da følgende: Kritikk av Koranen eller påpekning av at visse deler av Koranen brukes til å oppfordre til hate-crime, kan da være straffbart hvis man er ikke-muslim, men innebære straffrihet hvis de samme koransitater med samme hensikt fremføres innen selve utøvelsen av islam som religion. Kritikk av religiøse tekster fra en utenforstående må derfor dømmes ulikt fra aktiv og misjonerende bruk av de samme tekstenene fra en ”innenforstående”. Man dømmes ut fra om man er troende eller ikke-troende. Man skal dermed ikke dømmes ut fra hva saken dreier seg om, men ut fra hvilken tro eller van-tro man har og praktiserer og ut fra måten man fremfører kritikken på.

Dette må ses på som brudd på viktige komplimentære rettsprinsipper: Likhet for loven og Refferdighetsprisippet .

Men viktigst av alt i den nåværende situasjon: Dommen viser med all tydelighet hvor vanskelig det er for spesielt vestlige myndighetspersoner å forholde seg til islam og muslimer overhodet. Rettsystem og lovgivning synes ikke å ha mulighet for å ta høyde for og er ikke blitt tilført instrumenter for å fange opp og demme opp for uheldige (katastrofale?) konsekvenser av egne, selvbegresende premisser.  

Frihet for ”de fremmede” fremmes dermed på bekostning av frihet for ”de hjemlige”. Wilders er dermed i fugleperspektiv ikke ubetinget frikjent. Han er faktisk dømt.

Som vi alle er.

søndag 26. juni 2011

ISLAMS MANGE MASKER

Ser vi ikke islam for bare muslimer? Hvem er egentlig muslim? Hvem er ekte, sann – og utvilsom – muslim?

Er det ”de opplyste” muslimer? Muslimer som sverger til fornuften mer enn til muftien og som like godt kan si at de tror på Allah som at de ikke tror på ”ham” – og profeten?

Er det de ”sekulære” muslimer, de som er bar sånn måtelige praktiserende og som bare av og til møter opp i moskeene for å be eller prate og møte venner og kjente og som stort sett kutter ut de daglige bønneritualer som er de "ekte"?

Er det islamistene eller salafistene eller ”brødre” som er de egentlige, de som virkelig ”tror”?

Er det den ”vanlige” muslimske mann og kvinne du møter på gater og ellers og som ikke gjør så mye ut av seg, verken med drakter eller fakter, og ”miner” og vaner som skiller dem ut fra resten av oss?

Eller er det de sekulære muslimene – og de som ofte stemmer sosialistisk – som  er de virkelige muslimene?

Må man som kvinne gå med sjal, skaut, burka eller niqab for å være ”tro” og ekte eller sann muslim?

Bør en muslimsk mann anlegge skjegg for at andre muslimer skal kunne gå ut fra som sikkert at vekommende er ”vaskekte”?

Spør man hvermannsen på gata noen av disse spørsmålene, vil vi få ulike svar og noen vil svare bekreftende og andre benektende på spørsmålene. Alle har en vag anelse om hvem de virkelige muslimene er, men svarene forblir overflatiske. 

Mange vil også si at ”innerst inne er alle muslimer akkurat som oss”. Det er egentlig disse – tror man - som representerer det sanne islam og det er dette vi ser og forholder oss til i hverdagen – og vi tenker at slik vil det fortsette å være. 

De fleste kan ikke forestille seg annet at det er umulig at vi skal leve i annet enn fred og fordragelighet med muslimene fremover. Det gir seg liksom selv, det er blitt et ”must” å tenke slik. De kommer til å bli som oss og vi kommer til å bli litt mer som dem, men alt i alt vil, skal, må og bør det ”gå seg til”.

”Gå seg til” syndromet er imildertid blitt et aksiom, en evig sannhet, tanker vi ikke kan leve foruten,  innmarigjorte tanker det ikke er mulig å leve foruten - uten en følelse av å miste oss selv. 

Vi kommer som en følge av dette til å oppleve en uhyre vanskelig identitetskrise å takle når den tid kommer at islam virkelig får begynt å vise sine sanne muskler, eller SIN ENE, EGENTLIGE MASKE, som foreløpig visre seg som mange ansikter, for oss.

Tenkemåten om oss selv og muslimene som egentlig "naturlig" helt like oss selv,spesielt inni, har på bare 20-30 år rukket å befeste seg og bli et aksiomatisk credo for hvermannsen. 

Men hvermannsen vet ikke at han er blitt lurt, indoktrinert via subtile manipuleringsmekanismer, mekanismer den toneangivende og ”snakkende klasse” har tatt i bruk (faktisk uten helt å være klar over det selv).

Det er snakk om dype, selvnærende, mentalparasittiske mekanismer, mekanismer som forekommer å være ”selvinnlysende sannheter”, tankemønstre som nå er blitt en del av selve vår (gjerne underbevisste eller kollektive) personlighet. 

Vi er blitt lokket til å internalisere et bilde av islam som ikke stemmer med hva islam selv erklærer at den er. 

FOR ISLAM – dvs islams gud - SIER AT MUSLIMER IKKE ER SOM OSS og aldri kan bli det. Islams gud sier at muslimer er bedre enn oss.

Men hvor har vi denne nye grunnstrukturen fra? Jo, - og ironisk nok - , nettopp fra alt det tankegods og den generelle grunnholdning, det verdensbilde, den virkelighetsoppfatning og det verdisyn som den vestlige eller judeokristne kulturen springer ut av og bygger på. 

Grunnprinsippene fra denne tradisjonen er så innvevd i våre forståelsesformer at vi knapt merker at de er der. 

I praksis og til daglig er det - på tross av alt - disse prinsipper som ennå bestemmer  (en del av) våre viktigse verdivalg og holdninger. De er blitt en del av oss.

Det enda mer ironiske er at disse grunnprinsippene faktisk er noe helt annet enn de det judeokristne grunnprinsippene i sin opprinnelig form var og var ment å skulle bety og være. 

Vi har med andre ord ødelagt de prinsipper som en gang gjorde oss til de vi ble, samtidig som vi nå bruker omformingen og forvregningen av dem  til å undergrave og ødelegge oss selv.

Ta f eks ateismen: Uten den kristne Gud, er ateisme ikke så selvfølgelig som vi til vanlig tror den er. Den forutsetter Gud og skapervekets rasjonalitet, men vil ikke innrømme dette. Ateismen ser ikke sin egen parasittisme.

Ta naturalismen: Dette at alt er materie og materie i bevegelse er neppe mulig i sin reneste form uten i kontrast med - og forutsatt - skaperfortelligene i Bibelen.

Ta humanismen: Neppe mulig uten det frihetsbegrep hele Biblen bygger på og synet på mennesket som en verdi i seg selv og som en skapning villet og formet av Gud personlig. Uten denne underforståtte kunnskap eller innsikt, ville ikke humanismen vært mulig.  

Humanismen er snarere bare mulig hvis man fortrenger disse sannhetene. Hvis man ikke fortrenger dem, står man tilbake med bevissst og ufortrengte kristne trossannheter, ikke humanisme, som egentlig er ateisme i - ironisk - guds skapningers form.

Disse ismene er altså ironisk nok nettopp bygget på den judeokristne tradisjon, en tradisjon som neppe fremstår som selve kjernen av alle sannheter innen f eks islam.

Det som skjer nå er at den judeokristne tradisjon er i ferd med å forandre seg og vi med den. At dette nå skjer i møte med islam, er en historisk ironi som barefremskynder og forsterker forandringsprosessen. Desto mer krevende vil det bli å finne tilbake til våre røtter i den judeokristne tradisjon. Våre tradisjoner skaker i sine grunvoller. Men foreløpig tolkes skjelvet bare som små utbetydelige krusninger på kulturelitens reduksjonistisk- seismografiske utskrift i  deres oppkonstruerte tryllespeil.

Er vi forberedt på dette? Nei, ikke i det hele tatt. Vi er blitt så vant til å tro om oss selv at vi er bedre enn alle andre kulturer nettopp fordi vi har påført oss en falsk forestilling og en enda sterkere vane som tilsier at vi aldri kan si om oss selv – ironisk nok  - at VI  er bedre enn andre kulturer og andre religioner eller troer, nettopp det som jo er en selvfølge for muslimer å si om seg selv og sin religion og gudstro.

Dette er blitt et selvpålagt forbud og en mental tavngstrøye innen den judeokristne tradisjon.

Vi er blitt opplært til å tro og mene at vi aldri skal tro og mene at vår tro og vår religion er bedre enn andre troer og religioner

Men vi skal - på den annen side - på død og liv nettopp mene at vår snart helt ateistisk kultur er bedre, at det er nettopp av den grunn at vår kultur står et hakk over alle andre kulturer. 

Vi tror at ateisme, humanisme, naturalisme og materialisme er bedre enn alt annet, til og med den judeokristne tradisjon som alt dette springer frem av. Og dette er kanskje det tydeligste og mest illustrative eksempel på at vi er på gal vei og at det dessuten bare går en vei: Nemlig dypere og dypere inn i Allah mørke og profeten Muhammeds fold.

Dette ser nå ut til å være uunngåelig og irreversibelt.

Vi har gjort oss blinde for hva vår egen tro og vårt eget kristne fundament virkelig er og innebærer. Vi har begynt å tro at mennesket kan ta Guds plass og at moralen er en sak for mennesket i konsensus alene. 

Det er i dette eksistensielle paradoks både hvermannsen og det anti-fobisk-fobiske ”etablissementet” nå befinner seg. 

Vi står sammen i et veiskille hvor dilemmaet må løses ved å foreta drastiske valg og hvor vi ikke må tvile et sekund på at det vil få de riktige konsekvensene. Vi må formulere et klart mål og komme opp med tydelige strategier for hvordan vi skal nå målet. 

Vi må samles. Vi må velge en langsiktig og smidig strategi samtidig som vi hele tiden tenker strategisk og fleksibelt. Vi må kort sagt gjenkristne landet og omvende oss fra den ”gladnihilisme” og allmenne puerilisering av alle relasjoner som nå preger alt og alle. (Vi må motarbeide bonobosamfunnet, som jeg såvidt har nevdt her på bloggen tidligere. For Det kommer til å sette nådedstøtet på oss).

Vi har to valg: Vi kan enten gå tilbake til en rasjonell, sunn og sann tro, eller vi kan gå fremover i og med det hovmod som naturalismen, materialismen og ateismen forsyner oss med og som vi er oppflasket til å tro utgjør den ene, sanne rettesnor. 

Vi har laget oss en ny kanon og en helt ny ortodoxi som vi er nødt for å komme oss ut av.  

Vi kan enten fortsette å innbille oss at vi kan erstatte mennesket for Gud eller begynne å gjenvinne forståelsen for at vi er skapninger som hverken kan tilgi og redde eller frelse oss selv. 

Den eneste utvei er at vi ser dette samtidig som vi tør erkjenne og innrømme at det bare er vår Gud som er sann Gud, nemlig den ene Gud som kan redde oss.  Samtidig må det står klart for oss at den ”gud” som kalles Allah, er en tom avgud, en ”gud” hvis fremste oppgave er å undergrave og baktale kristendommen og lyve om den kristne tro, slik Koranen og profeten gjør.

Vi lever i etslags limbo, en mellomtilstand hvor det helt naturlige for oss synes å være å idyllisere oss selv og det samfunn ”vi” har klart å skape, og fordi vi liksom fortjener det, - et samfunn som flyter over av melk og honning. Vi ser ikke at vi (som hvermannsen) nærmest tvangspreget må tillegge andre kulturer egenskaper som de neppe besitter men som vi (hvermannsen)  innbiller oss de har og tror springer rett ut fra den læresetning i kristendommen. 

For å ta noe eksempler :

Vi tror at det gjelder om å se bjelken i eget øye fremfor flisen i den andres, (en leveregel som helt uten teologisk grunn tolkes inntil det vanvittig selvpiskende). Dette tjener bare islam.

Vi er opplært til ikke å tørre og måtte å tro om andre at deres religiøse grunnlag er (langt) underlegent vårt eget. Også dette tjener bare islam.

Vi tror at kristendommen er å snu det andre kinn til og at kristne ikke kan bruke sverdet. Dette er til stor fordel for islam.

Vi tror at det er helt OK med homofil praksis av prester som lever i ”ekteskap” fordi det til syvend og sist er Gud som skal dømme. Dette gjør det lett for muslimer å forakte alt kristent og forkaste den kristne Gud. (Her gjør naturalister, ateister, humanister og materialister en god jobb for å fremme muslimenes sak. De mener at kristne er onde som er imot homofil praksis og mot homofilt praktiserende prester).

Vi blir oppflasket til å tro at alle mennesker skal få evig liv av Gud uansett hva de måtte gjøre og uansett hva de måtte tro. Dette gjør kristedommen til en dum og helt irrelevant religion og følgen blir at mange finner det behagelig å konvertere nettopp til islam.

Vi tror at det er spesielt kristent å være for fri abort. Dette hjelper islam på sikt og om ikke mange år vil vi se konsekvensene.

Vi tror at det er spesielt kristent å være for bruk av kondomer og andre prevensjonsmidler. Dette gir islam en stor fordel. De blir flere og vi blir færre og færre for hver dag som går. I et demokrati er dette selvmord av en hel religion og en hel kultur på sikt.  
 
Men hva med dem som ikke er hvermannsen, eliten og det såkalte etablissement, som f eks det store flertall blant journalister, akademikere, lærere, professorer og kulturarbeidere, industri-  og bedriftsledere, politiker og andre med særlige evner? 

Er ikke disse litt mer fremsynte og ansvarlige?

Svaret er imidlertid at disse nå svarere som hvermannsen gjør. Det synes å foreligge en veletablert konsensus om hvordan virkeligheten skal tolkes, hvordan den er og hvordan den skal og bør være. 

Det er som om at det fins et bindende vedtak fattet av ett eller annet vesen utenom Gud et sted, et vesen med høyeste autoritet på toppen og bak lukkede dører i vårt samfunn, enslags overkomitee som fatter vedtak som obligatorisk skal gjelde for alle, fra høyeste hold og ned, et ”vedtak” som ikke kan appelleres eller omgjøres. 

Og dette oppfattes som uavvendelig og noe som bare er som det er og dermed basta. Og her kan ingen stille spørsmål. 

Den eneste forskjellen mellom hvermannsen og etablissementet er at hvermannsen tar det mer med ro enn de andre. Han har funnet seg i sin frustrasjon og har mer eller mindre gitt opp. Han vet at han ikke kan påvirke etablissementet i synderlig grad. Det hjelper verken ham selv eller andre hva han ser eller tenker eller sier om tingenes tilstand. Han lar det hele derfor bare skure og gå og overlater dermed - tragisk nok - til etablissenementet å sementere  og fullføre prosjektet. 

Og det er dette som er den virkelig store tragedien. Vi er på vei inn i en kronisk, kollektiv kognitiv dissonans.

For etablissementet vender nå nærmest hele skytsen mot de som kritiserer islam og de som har skjønt og vet hva vi kan vente oss av islam og som på rasjonelt grunnlag virkelig frykter islam. På den andre siden sykeliggjør etablissementet nå forstandig og legitim islamkritikk og sunt bekymrede islamkritikere.

Og dette er bare begynnelsen: Om ikke mange år vil denne sykeliggjøringen forsterkes til å bli demonisering av disse samme kritikere, samtidig som helligforklarelsen eller eufemiseringen av islam og muslimer vil tilta i styrke.  Fra idyllisering til helligforklarelse og fra sykeliggjøring til demonisering, - det er hovedtrekkene i det bildet som snart vil utvikle seg foran våre øyne og inn i vår daglige dont og i vårt daglige virke.

Og det er ingen vei tilbake.

Sannheten er at det bak muslimenes mange masker befinner seg en, stor, altbetydende og alt-bydende maske, selve den ”grunnlagskraft” som styrer det hele og som dikterer hva en ekte muslim skal tenke, tro og gjøre fra vugge til grav. 

Muslimer er helt i hendene på denne kraften, og ”det” er en like streng som fjern ”Han” som holder alle trådene og dikterer når og hvordan sprellemennene skal sprelle.

Islam er som skapt for villige marionetter, dvs or alle andre enn for virkelig frihetselskende og virkelige mennesker, dvs. det mennesket som er født i, og med - og til -  Guds bilde og likhet.

Hvem er så denne ”Han”, denne grunnmaske, den sammenhengskraft eller konstitusjon som holder muslimene sammenbundet i en evig ensidig determinerende ”kontrakt” som aldri kan brytes?

Jo, det er selvsagt Allah, Koranen, hatdith og sunna og tro det eller ei ...

Men hva skjer? Jo, dette vil ikke ikke-muslimer ha noe av, det vil ikke si dette rett ut, de vil ikke høre på dette øret, her og nå. Det er ikke politisk opportunt for muslimer å si det, at muslimer er de – og ingen andre - som sverger til hele Koranen uavkortet.  

Og dessuten: Det blir for sterkt å tenke det, for sterkt å si det og for sterkt å se det for vestlige mennesker av i dag. 

Ikke-muslimer tør ikke å se hva muslimer er bundet av og at de er det, nemlig bundet - av hele Islam, ikke bare deler og bruddstykker av islam.  Vi tør ikke å se at islam ikke er som kristendom, nemlig en tro man fritt kan velge eller vrake i frihet og uten frykt, alt etter som. Det er dette som er helt ufattelig for ikke-muslimer. 

Vi verken evner eller orker å ta nettopp dette inn over oss. Vi velger heller å definerer muslimer i vårt eget bilde fremfor å beskrive dem og forholde oss til dem slik de selv beskrive seg som, nemlig som totalt bundne av og til sin egen religion, sin din, og ikke til vår verdensanskuelse og våre verdier, skal de kunne smykke seg med å bli kalt muslim.

Vi tror -imidlertid - at uenighet blant muslimer om grunnleggende oppfatinger av hva islam er, på kortere sikt gir oss enslags fordel og en garanti for at vi kan tillate oss å tenke at islam nettopp er ufarlig. 

Islam ligger i strid med seg selv og dette skal forhindre den fra å bli en trussel for oss. Islam oppfattes og fremstilles som svak, noe vi (menneskeheten) har overvunnet og noe som nå tilhører fortiden. 

Vi går ut fra at det faktum at når islam for tiden ligger sønderlslitt og i flere biter og i innbyrdes strid, så gir dette oss et forsprang som islam ikke kan ta igjen. Vi slutter i og med enslags søvgjengeraktig selvsikkerhet at islam – som islam – egentlig ikke vedgår oss og heller ikke bør vedgå oss og at islam er til for tapere og derfor ikke undergravende og farlig. 

Vi forstår ikke at alle ikke vil bli som oss. 

Vi forstår ikke at noen velger å forbli ”tapere”, nemlig de som av Allah er erklært for de evig beste og høyverdige av oss. Vi forstår ikke at islam egentlig er som ett eneste, gedigent og stort  PARTI og et parti som arbeider for etableringen av ett parti i landet, et parti som er totalt dominerende og som vil avskaffe alle andre partier på sikt, partier som vet at de er helt avhengige nettopp av andre partier skal de ha legitimitet og livsrett. 

Vi ser ikke at islam som parti er en større fare enn f eks noe naziparti eller kommunistisk parti kan være.

Det mest tragiske er imidlertid dette: Vi lokkes til å tro - og innbiller oss gjerne mer enn gjerne - at islam grunnleggende sett er en tilpasningsdyktig, fleksibel og ja, - egentlig mer demokratisk religion enn mange vil tro, en trosstruktur som inkluderer pluralisme og som er minst like inkluderende og tøyelig som vestlig- liberale tolerante system er: Vi liksom suger det til oss, tar det for god fisk at dette er tilfelle.  

Vi gjør med den største selvtilfredshet alt dette til en absolutt sannhet: At de fleste muslimer vi faktisk møter og snakker med faktisk mener at det er feil å kappe av hendene til tyver og at det f eks er feil å piske menn og kvinner for utroskap, eller til og med steine dem til døde, bare for å nevne noe. 

Vi tror det med ”fryd i våre hjerter” at fordi mange muslimer faktisk tenker og tror som oss her og nå – at de islamske straffene er barbariske og umennekelige – så er muslimene mer like oss og islam mer i samsvar med hva vi tenker og føler enn det kritikere av islam vil ha oss til å tro. 

Vi reagerer kontrafobisk: Fordi vi ikke kan tillate oss å tenke (fordi vi ikke kan holde ut tanken på at vi ikke skulle være de mest humane mennesker som finnes på denne kloden) at islam er et rått og brutalt undertrykkelesessystem, begynner vi å forsvare islam og muslimer ved å angripe islamkritikere. 

Av frykt for å komme i skade for å demonisere muslimer, demoniserer og sykeliggjør vi heller oss selv, dvs islamkritikere. 

Vi våger ikke å se at dette i seg selv innebærer en demonisering av alle, og at dette er en demonisk selvforsterkende prosess: Ved å forherlige oss selv, konserverer vi muslimene i deres eget barbari, et bararbari som på sikt kun kan gå en vei og det er mot stadig farligere demonisering av alle dem som nettopp kritiserer islam. 

Og samtidig som denne prosessen tiltar og øker i intensitet og styrke, vil stadig flere av de ikke-muslimer som har bidratt til å sykeliggjøre islamkritikere nettopp bare øke sin ”forståelse” og sympati for muslimer. Slike sinn vil heller støtte og beskytte islam og muslimer enn å ta inn over seg hva de har å gjøre med, i virkeligheten, og dette vil skje med stadig større styrke og i sterkere grad. 

De tør ikke og vil ikke evne å se hvor det havner, nemlig i forræderi, kaos og dessuten: Et helvet på jord.

Noen av oss luller oss altså stadig mer inn i selvbedrag og løgn og et knippe av uløselige selvmotsigelser, men også dette tar vi ”gladelig” på oss og gjør til vårt kollektive mental-konstituerende premiss. For slik skal det være. Vi tør ikke å tro annet. 

Som de behagelighetssøkende øyeblikksmennesker vi er blitt her i Vesten, tør vi ikke se og høre hva realitetene forteller.  Vi har mistet vår kapasitet for virkelighet og for selve virkeligheten i all sin uhyrlige bredde og dybde. Vi har mistet "instinktet".

Vi ser ikke lenger enn til nesetippen – og den har vi som kjent med oss hvor vi nå går og står. Vi ser ikke skogen for bare trær: Vi tror at noen deler av islam er bra og at de andre delene bør glemmes og fremfor alt i verden ikke assosieres med muslimer

Vi ser ikke helheten, dvs at hele islam er bindende for enhver muslim, for liten som stor, for ung som gammel, for kvinne som mann.  Fra fødsel til død. Vi forstår faktisk ikke – ikke i det hele tatt, dramatisk nok - at noe i det hele tatt faktisk er bindende for mennesker. Vi er kommet så langt at vi tror at ingenting egentlig er bindene for mennesket. 

Vi har pådratt oss falske forestillinger om frihet. Vi tror vi er grenseløse, og at det å være hemningløs er det samme som å være egentlige eller autentiske mennesker. 

Vi skjønner derfor ikke at vi lever på illusjoner, nemlig at ting koster det de koster. Vi ser ikke at ingenting lenger koster det det koster og vi tar ikke inn over oss at ingenting lenger betyr det det betyr. Vi subsidierer eller avgiftsbelegger alle varer og tjenester og tror det er sin skjønneste orden, at vi kan avtale oss bort fra grunnleggende realiteter. 

Vi tør ikke se at det nå nesten aldri er oss selv som bestemmer prisen på en vare eller tjeneste, men alltid en 3. mann, eller en anonym, fjern upersonlig  instans utenfor kontraktshorisonten. 

Vi ser ikke at vi avpersonaliseres og dikteres!! Av oss selv!

Vi tolker enhver kontrakt i favør av den svake part og tilsører da ordets og språkets grunnleggende funksjon og mening. Vi gjør alt til et spørmål om mest mulig lik fordeling mellom rettigheter og plikter, og til et spørsmål om behovstilfredsstillelse, og forfordeler prinsipielt og radikalt konsekvent til fordel for grupper som fortusettes ikke å kunne feie for egen dør. 

Konsekvensene av dette alene vil på sikt bli katastrofale. Desto større vil de bli når islam nå tillates å skyve så grundig på lasset.

Av dette trekker vi den konklusjon at da må også muslimer være slik: Like ”frie” - hvis ikke friere, til og med - som oss selv.

Men slik er det ikke. Ikke i det hele tatt.Det følger av islam selv, og islams mange ansikter, som egentlig bare er og bare kan være ett ansikt, en destruktiv, splittende og splittet essens og derfor livsfarlig for alle - og dette bør vi nå etter hvert tørre å se og ta inn over oss.

fredag 24. juni 2011

Vil venstresiden nå endelig forstå det?

Det kommer gledelige meldinger fra Frankrike, skjønt gledelig, - kan noe gledelig komme fra kommunister? Kommunisme assosieres nå til dags med alt annet enn lyst og glede, i høyden med noe som har med tilfredsstillelse å gjøre, tilfredsstillelse av materielle og dermed kjødelige behov, behov, behov og atter behov. Kommunister og kummunismen er som gapende jøkunger i det globale storreir. De vil mates og gir seg ikke før noen kommer å putter maten i munnen på dem og de tier og sover en stund. Men så våkner snart sulten igjen og noen må trå til med sin jordmorsgjerning på nytt og på nytt. Til ungen er ute av redet. Og resirkulering av hele prosessen er i gang igjen i morgen eller neste dag.

Likevel: Det var faktisk en fransk kommunist som fikk muliggjort burkaforbudet på fransk jord og ikke en fra den andre siden, fra den siden folk til nå har innbilt seg er den siden som virkelig har sett, forstått og tatt inn over seg tingene som de er og som derfor motarbeider islamisering med nebb og klør. Det viser seg nå altså at det er en kommunist som kanskje mest av alle nettopp har gjort det største scoopet her av alle. Uten denne kommunisten og hans bragd, ville islameringen av Europa trolig ha gått mye fortere fremover. Nå er utviklingen i hvert fall noe dempet eller forsinket. Vi står nå i takknemlighetsgjeld til ”de røde”. Vi har noe å betale tilbake, men hva skal det være? Skal vi bare si: Vekommen etter?

Vel, vi skal ikke ta opp akkurat dette her og nå. Men den franske kommunisten heter  Andre Gerin
og denne mannen er ikke redd for å ta utgangspunkt i virkeligheten, i motsetning til i illusjonene (om egen fortreffelighet) . Han sier det rett ut:

Kvinner i niqab er bare den synlige toppen av isfjellet. Bak sløret ligger et helt kompleks av problemer. Det omfatter ikke bare et mørkemannsvelde og undertrykkelse av kvinner, men også narkotikatrafikk, mafiavirksomhet, vold, våpen og avvisning av alt som er fransk.

- Så dukket det opp stadig flere kvinner med heldekkende slør, på gaten, på torget, rene vandrende fengsler. Men det alvorligste var at det stadig oppsto konflikter, på offentlige kontorer, på sykehusene, på skolene, for eksempel begynte gutter på 13-14 år å utfordre lærerne i timene i biologi, geografi, historie og samfunnsfag. Jeg så etter hvert at det var en sammenheng i det hele. Så oppdaget vi at det samme skjedde i Lille, rundt Paris og så videre. Og da måtte jeg spørre meg selv om hva som holdt på å skje. Hvordan hadde vi havnet i en slik situasjon? Folk flest var misfornøyde, muslimene var misfornøyde, …

Dette virker lovende, ikke sant? Man hva med en mer grunnleggende anlyse og forståelse av hva islam egentlig er?

- Venstresiden har et slags kompleks når det gjelder islam. I Frankrike tilhører de fleste muslimer de lavere klassene i samfunnet, det vi kaller les classes populaires, som kommunistene og venstresiden tradisjonelt har kjempet med og for. I dag utgjør muslimene den nest største religionen i vårt land, og jeg rekker ut en hånd til den vanlige muslim. Jeg aksepterer at Frankrike har plass til en islam som er rent åndelig og som godtar å leve etter Frankrikes lover og grunnprinsipper. Vi må hjelpe den tause majoriteten av muslimer i Frankrike som lider under fundamentalistenes terror, så de endelig kan ta ordet og komme ut av sin taushet.  

- Et eksempel på at det er mulig, er imamen i Drancy [en forstad til Paris], Hassen Chalghoumi, som offentlig har støttet loven. Samtidig må vi si sannheten om fundamentalistene og guruene, som jeg kaller de franske talibanene. De bruker islam som et instrument for å nå bestemte politiske mål som er i strid med alt Frankrike står for, som strir mot selve den franske republikkens grunnlag, frihet, likhet og brorskap. Derfor er vi forpliktet til å føre en politisk kamp, ved siden av den sosiale og kulturelle. - Selv har jeg stadig stilt krav om at vi, samtidig som vi må respektere asylretten og fransk gjestfrihet, bare kan godta en innvandring som er forenlig med den franske republikkens verdier …

Er det mulig? At det går an å være så naiv, mener jeg. Og jeg som trodde at en kommunist høyt på strå nå endelig hadde forstått noe, men så tar jeg altså skuffet veldig, veldig feil. Fyren har ikke skjønt det vesentlige og det vesentlig er ISLAM, ISLAM, ISLAM. Han forstår ikke at dette ikke først og fremst dreier seg om økonomi og ”ytre” symboler og dette å støtte og hjelpe de fattige. Han forstår – som materialist – ikke at islam faktisk er en åndelig kraft, en kraft som ikke lar seg stoppe av nettopp materialisme. Hadde det nemlig vært så enkelt, hadde islam ikke eksistert i dag. Islam ville for lengst ha vært overvunnet av en materialistisk forståelse av verden i dag hvis materialismen hadde forstått dette med åndskrefter og om åndsmakt av et spesielt merke, nemlig islam.

Og jeg som hadde håpet at venstresiden i Norge nå skulle begynne å konkurrere om å være mer mot islamiseringen enn de tradisjonelle på ”høyresiden”?

Jeg sier til meg selv: Beklager at jeg et sekund tok optimistisk feil. Materialister vil aldri kunne forstå hvilke underganskraft islam i virkeligheten er. Derfor vil da heller ikke venstresiden i Norge bli hardere i klypa overfor islam fremover. Den vil i stedet forsøke å bruke islam stadig mer og mer instrumentelt i sitt strev (jihad) for å beholde eller skaffe seg makt. Man vil ikke se at det er venstresiden som egentlig lar seg bruke som et villig og velegnet instrument nettopp for ISLAM.

Sånt nytter ikke å forklare materialister.

Se for øvrig et anbefalelsesverdig innlegg på HRS i dag:

onsdag 22. juni 2011

Islamofili og homofili - en sammenheng?


Hva har aksept av homofili å gjøre med aksept av islam?

I utgangspunktet svært lite, vil vel de fleste tro, men det kan være grunn til å tro om igjen, sett mot den bakgrunn at tidsånden ikke akkurat er pro-kristen, pro-life, pro-heterofil, -  men snarere tvert imot. 

Tidsånden ser ut til å være styrt av krefter som ”på død og liv” vil disse ”konservative” ideene og verdiene til livs en gang for alle. 

Vårt verdensbilde og vårt menneskesyn er i ferd med å forandres radikalt og til det uigjennkjennelige. Men ikke bare dette: Visse minoritetsgrupper har tatt i bruk moderne forskningsresultater, innsikter, virkemidler og metoder som tidligere var umulige å benytte og som vi manglet kunnskaper om hvordan ville virke. 

Vi står nå i en globalisert verden med en mobilitet og en øyeblikkelig kommunikasjons- og formidlingmulighet som verden og menneskene aldri har sett før.

Og det er dette man nå har innsett og benyttet seg av, til propagandaformål. Det gjelder f eks tilhengere av fri sex, fri abort og homofile pressgrupper som i årtier nå har jobbet for ”frigjøring” av både skap-homofile og prakatiserende homofile og som vil gjøre seg gjeldene på likefot med heteroseksuelle på alle samfunnsområder, i skoler og i næringsliv, inkludert som prester i en kirke som sies å bygge på guds ord, men som tolker disse ord nå mer ut fra menneskefrykt enn av Gudsfrykt og mer for å ville å tilfredstille de homofile enn for å bli rettferdiggjort av en nådens og frelsens Gud. 

Disse gruppene har i stor utstrekning lykkes med å vinne frem ved å ha tatt i bruk tekniske nyvinninger og ”markedskunnskap” som media er helt avhengig av, -  og utviklingen har gått rask, ja, svært rask, og så raskt at de fleste av oss i skrivende stund neppe har full oversikt over hva disse endringene vil bibringe oss av alt på godt og vondt i tiden som kommer og på lengre sikt.

I denne nye situasjonen er det at innvandringen til Vesten fra muslimske land har skutt fart i et så høyt tempo og i et så stort omfang at mange kaller det en ny folkevandring som, sett i forhold til tiden denne har tatt, aldri har vært større og mer virkningsfull i menneskehetens historie. 

Mange var nok de som så at denne utviklingen ville by på problemer og at utfordringene ville bli mange og svært krevende. 

Mange advarte og frarådet, men de fleste var optimister og så i sitt gladnihilistiske verdenssyn ingen grunn til alarm, enn si panikk. Man ville heller se blid ut og være tolerant og ”large” enn å ta vare på de verdiene samfunnet vårt var blitt bygd opp på og som hadde vist seg å være selve forutsetningen for alle de goder vi etter hvert hadde klart å skape og fordele, og all den sosiale og økonomiske rettferdighet vi hadde kunne etablere. 

Vi trodde i vårt hovmod at vi i fortsetningen kunne klare alt, bare vi kunne klare å dukke Gud og brenne Bibelen. 

Uten Gud og Guds ord ville vi selv kunne ta makten og æren, - men er dette realistisk å tro og er det overhodet mulig? Kan mennesket overse Guds ord og overleve?

Vel, noen må ha trodd det og fått de som i begynnelsen tvilte med seg på eksperimentet. De var kanskje svake og feige i troen, disse,  og ”eager to please”, og selv trodde de nok at de gjorde det rette, for de trodde jo fortstsatt på Gud, om enn på noe mystisk vis og vagt. 

For hva hvis vitenskapen nå kunne fortelle oss en gang for alle og absolutt sikkert at Gud hadde tatt feil og at Bibelen kun var skrevet for en annen tid og for mennesker som ikke kunne så mye om tingene, - og som ikke forsto så mye av denne verdens lidenskap og galskap som vi gjør akkurat nå, med vitenskapens hjelp?  Skulle man ikke da med rette kunne rette seg etter ”vitenskapen” og kaste vrak på en gammeldags, utdatert og dessuten "u-kjærlig" Gud og hans bud og råd til menneskene?

Greit nok hvis alle disse vitenskapelige påstandene var universelle, absolutte og sanne for alltid, ikke sant?

Men hva hvis det var krefter som bevisst arbeidet for oppløsning av alle verdier, alle Guds ord og alle menneskelige relasjoner som tok Guds ord på alvor og som frydet seg over dem og takket for dem med hele sitt hjerte og i hele sin sjel, fordi de visste at bare disse ord gir frelse og sann glede og intet annet?

Og hva hvis visse naive, godtroende og velmenende sjeler nå begynte å  ”forstå” og støtte disse andre kreftene med alt de hadde av energi, kreativitet  og visjoner om en ny tid og nyskapte mennesker?

Hva hvis disse to kreftene bevisst begynte å synergere i ”det godes tjeneste”?

Tragedie forut? Ja, det vil vi tro. Oppløsning av alle verdier, av all skjønnhet og all godhet. Gjenstår nå kaos og forferdelse, ingen tvil, - for nå er alle forvirrede og de forvirrede leder med ironisk autoritet de forvirrede, som blir stadig mer forvirret.

La oss begynne med et et aldri så lite forsøk på et litt selektivt, men likevel nokså klarsynt historisk tilbakeblikk og sammendrag, og dessuten en foreløpig delforklaring her:

Den 10. desember 1989: En gjeng fri-abort-tilhengere sammen med ”gay rights” -tilhengere demonstrer utenfor St. Patrick’s Cathedral hvor cardinal John O’Connor forestår søndagsmessen.
Noen av protestantene har på seg falske prestedrakter og bærer plaktater med Jesus avbildet med nakent kjønn. 

De skriker at kardinalen tar livet av dem og på en plakat står det at han er ”Morder”.

Så blir det verre: Et stort antall protestanter stormer inn i selve kirkerommet med knyttede neverog vifter triumferende med kondomer. En av dem tar et konsekrert brød og slenger det på gulvet. Utenfor ropes det: ”Keep your church out of my crotch”, ”Keep your rosaries of my ovaries”, ”Curb your dogma” og ”Eternal life to cardinalO’Connor NOW”.

Opptrinnet fant sted på et tidspunkt hvor AIDS var et forholdsvis nytt fenomen og hvor de fleste hadde problemer med hvordan man skulle forholde seg, både faglig og i personlige møter med mennesker som var rammet eller kunne bli det.  Opptrinnet fikk selvfølgelig stor mediadekning og O’Connor har for et par år siden gitt ut en bok hvor han beskriver tingenes bedrøvelige tilstand på dette området i USA med stort alvor, stor humor, pondus og i stor detalj.

Selve protestens form og ”farve” kan sees som en fillesak, men sett i et litt større perspektiv kan vi si at opptrinnet fikk konsekvenser som kan overgå enhver forstand idet den skulle danne en av mange små plattformen for en metomorfose av helt uante dimensjoner. 

Hele den vestlige verden har blitt radikalt forandret de siste 30-40 år eter den gang og allslags minoriteter har nå i kjølvannet av 60-årenes flowerpower revolution fått sine menneskeskapte lovrettigheter med aktiv støtte og med spesialbeskyttelse mot diskriminering.

Kan man så forklare denne metamorfosen av Vesten med denne isolerte hendelsen i 1989? Nei, ikke helt. Det var noen som så at denne måte å protestere og promotere på ikke burde være ”comme il fait”. 

De så at skulle man nå frem med ”saken” og virkelig påvirke etablissementet og samfunnet i sin helhet fra topp til bunn, så måtte det en annen lut til, en mer gjennomstenkt strategi og en ”penere” og potensielt mer allmenn akseptert protestform. 

Strategien for dette ble etablert etter at  175 ledende aktivister for homobevegelsen var kommet sammen året før og for å delta i et  krigs-og strategimøte hvis hensikt nettopp var å finne og utforme metoder som virkelig kunne slå an og nå sine målsettinger.

Møtet – og dermed bevegelsen - adopterte metoder utarbeidet spesielt av to av deltakerene: Marshall Kirk og Hunter Madsen.

Kirk var utdannet i nevropsykiatri ved Harvard og Madsen hadde en doktorgrad i politikk fra det samme universitetet; han var ekspert på offentlig overtalelsestaktikk og sosial markedsføring.

Sammen skrev disse to en bok:

After the Ball: ”How America Will Conquer Its fear and Hatred of Gays in the ’90s”.

Kirk og Madsen forteller uten omsvøp eller skamfølelse at det var AIDS-epidemien  som ga dem en sjanse til å fremstille seg selv og likelegnede som tilhørende en utsatt minoritet og som offer, offer som følgelig da "legitimt" trengte statens aktive støtte og beskyttelse. 

Det dreide seg om å makismere den sympati man kunne produsere, samtidig som man forsøkte å minimaliserer frykten for de homofile i befolkningen. 

Det dreide seg altså om hvordan de best kunne utnytte situasjonen til egen private og egen gruppes fordel. De ville bruke aids-epidemien bevisst i en strategi for å vinne over de amerikanske hjerter og sinn på alle samfunnsnivåer, fra mistenksomhet og frykt til sympati og direkte støtte for ”saken”.

”Afgter the Ball” ble en ”Bibel” for homobevegelsen.

Markedsføringseksperten Paul E. Rondeau:

”  … the goal was to force acceptance of homosexual culture into mainstream, to silence opposition and ultimately convert American sosiety”.

Videre: ”The extensive three-stage strategy (was to) Desensitize, Jam and Convert  American public”.

Målet var rett og slett å forandre folks negative tanker, følelser, innstillinger og holdninger ved å bryte ned negative assosiasjoner mot ”saken” og erstatte dem med tilsvarende positive.

For å ta et eksempel: Det er neppe tilfeldig at man la vekt på ikke å bruke betegnelsen homo, men heller ertatte dene betegnelsen med ”gay”, en betegnelse som lettere forbindes med noe lyst, naturlig og positivt ettertraktelsesverdig. 

Man begynner i tillegg å snakke om disse ”gays” rettigheter, som underforstått betyr at ”gays” er fratatt eller nektes helt å nyte den frihet andre ikkehomofile borgere nyter. 

Slik overtaler man da lett politikere og media til å ta i bruk en ny terminologi som deretter legger premissene for den videre debatt. 

Noe av den samme strategien ble brukt av tilhengerne av fri abort.

Her valgte man å snakke om ”frihet til å velge” heller enn å snakke om abort ut fra den tanke at det jo er mye lettere å tale om ret til å velge fremfor ubegrenset rett til og ønske om å renske eller skrape ut uønskede fostre. 

For de homofile ble det avgjørende å forsøke å fortie uheldige konsekvenser av å praktisere homofili, man selger ikke saken ved å trekke frem ”the dark sides”.

Kirk og Madsen: Når du er forskjellig fra de andre og blir fryktet eller hatet for det, er først ting man gjør å få en fot innenfor døra, ved å peke på en rekke ting som skal vise dem at du er mer like dem enn hva de opprinnelig trodde. Deretter kan du sakte men sikkert trekke inn dine egne særheter en etter en. Man hamrer inn en tynn syl før man setter inn selve bolten. …

Rondeau forklarer: ”Desentizising is described as inundating the public in a continous flood of gay-related advertizing, presented in the least offensive fashion possible … to talk about gayness until the issue becomes thoroughly tiresome … if you can get straights to think homosexuality is just another thing, meriting no more than a shrug of the shoulders, then your battle for legal and social rights is virtually won”

Michael Warren: ” … it is not raw overt coercion; it is one group’s covert orchestration of compliance by another group structuring the consciousness of the second group … psychological terrorism meant to silence expression of or even support for dissenting opinion”.

Som Kirk og Madsen forklarer: ”In Conversion, we mimic the natural process of stereotype-learning, with the following effect: we take the bigot’s good feeling about all-right guys, and attach them to the label ”gay”, either weakening or, eventually, replacing his bad feeelings towards the label and the prior stereotype … 

Whereas in Jamming the target is shown a bigot beeing rejected by his crowd for his prejudice against gays, in Conversion the target is shown his crowd actually associating with gays in good fellowship. 

Once again, it’s very difficult for the average person, who, by nature and training, almoust invariably feels what he sees his fellows feeling, not to respond in this knee-jerk fashion to sufficiently calculated advertisement”.

Skal altså folk sånn uten videre – uten at det stilles moralske spørsmål - kunne bevisst lokkes og lurers til å få gode følelser for homofile? Er dette en etisk forsvarlig metode? Helliger målet middelet?

”Det spiller ingen rolle for oss om annonsene lyver … ikke for oss, for vi bruker dem for å oppnå en etisk god effekt, til å fordrive negative stereotyper som også på sin kant er like store løgner og bedrag og dessuten mer ondsinnede”, sier forfatterne.

De tok også bevisst i bruk en annen teknikk: Berømte historiske forbilder for mange blir trukket frem som homofile eller mulig homofile, slike som f eks Abraham Lincoln – og: Jesus Kristus.
(Jesus ble trukket frem av bl a en homofil episkopal biskop, Gene Robinson).

Forfatterne igjen: ”Famous historical figures are considered especially useful for us to two reasons:

… they are dead … the virtues and accomplishments that make these historic figures gay figures admireable … ”. 

Det pekes på at slike fronfigurer allerede står som historiske påler ingen kan rokke ved siden dette er innlært i og med pensumbøkene på skolene.

I denne markedsføringskrigen blir det selvfølgegelig også nødvendig å trekke frem ”bad guys”. Det fins nok av mørkemenn for dem som ser dem slik. Nazister bli i dette spillet trukket frem som spesielt avskyelige, dette til tross for at mange toppnazister jo nettopp var homofile.

David Kupelian kommenterer effekten av alt dette slik:

”The net effect of this conditioning can be so powerful over time that ultimately one’s prior beliefs – based on experience, religious training, conscience and common sense – are overwhelmed and replaced as a result of successive waves of emotiondriven reprogramming”.

Det er altså snakk om et skruppeløs, kynisk, utpønsket og bevisst forsøk på hjernevask av en hel befolkning. Det kan være snakk om forsøk på å skape eller konstruere et helt nytt kollektiv ”Vi”, en helt ny mennesketype. 

Vi skal normaliseres inn i en helt ny verditenkning og helt nye medmenneskelige relasjonsformer … for 50 år siden var det utenkelig at media ville fremstille homoseksualitet som noe høyst normalt og eksemplarisk, - nå er det vert om. 

Mainstream media har vært en pådriver i så måte. Holdningene til homofile og homofili har følgeglig endret seg betraktelig. Over 50% i dette landet har nå ikke det minste mot homofil praksis og vi vet hvordan Den norske kirke har forholdt seg: Der i gården har man glatt satt til side Guds evige ord for å kunne omfavne og komme denne nye trenden i møte. 

Man tillater å vie homofilt praktiserende prester som på Guds vegne skal kunne forsikre angrende om syndsforlatelse på dette området, samtidig som de selv har sanksjon for å fortsette med nettopp å leve i den samme synd. 

(I USA viste en undersøkelse noen år tidligere at bare 17% godkjente og betraktet homofili som akeseptabelt. I 1999 var denne andelen steget til 54%, hvilket jo taler tydelig for seg selv).

Det har sannelig skjedd noe med oss. Vi er på mange måter blit helt ”nye skapninger”, nyskapte i medmennskers bilde og likhet, i stedet for i Guds, og det til og med med kirkens, filosofenes, psykologenes, psykiaterne og politkernes velsignelse, med mainstream medias åpne, positive, optimistiske og svært velvillige medvirkning. 

Det er i kjølvannet av dette skapt en helt ny ”klasse” av mennesker, mennesker med spesialbskyttelse og som til og med kan kreve spesialfordeler ved domstolene: 

Blir du som ikke-homofil overfalt, får gjerningspersonen en straff, men hvis du er homofil, vil gjerningspersonen få en strengere straff enn den første. 

Fokus på de mer uheldige årsaker til og konskvenser av homofili er skjøvet under teppe og har nesten vært betraktet som ikke-eksisterende. 

Man har hatt en tendens til å se på de homofiles ”sak” nærmest som identiske med de svake eller svartes ”sak” og dermed indirekte bekreftet at homofili er helt naturlig, fullkomment normalt  og kanskje til og med  genetisk bestemt, men likvel helt uten at man har hatt vitenskapelig grunnlag for å hevde dette.

Hva så med de muslimske minoriteter?

De ”gode” kreftene som hoppet på utviklingen som beskrevet ovenfor og som på død og liv ville støtte de krefter som lå bak oppløsningen og forvirringen, ville nå ikke bare støtte disse, men i tillegg utvide sin naive toleranseskapende virksomhet ved også å ta inn islam i varmen og under sine vinger. 

Konsekvensene ser vi nå. Det brygger opp til storkonflikter mellom ulike enklaver i de ulike vestlige land. Muslimer krever og truer med å innføre sharia over en lav sko overalt.

Hvordan var og ble det mulig?

Hvis vi sammenligner hva fri- abort- tilhengerne og pro-gay-bevegelsen gjorde med hva de ”gode” kreftene har gjort for islam, vil vi finne en slående likhet. Prosedyren har nærmest vært identisk.

Det har vært om å gjøre å fremstille muslimer og islam i det best tenkelige lys (dette til tross for opptøyer, bombeattentater og trusler i bøtter og spann). Man har fremstilt islam positivt som fredens religion, mens fakta taler sin tydelige taler imot at dette er sant og tilfelle. 

I stedet for å ta islam opp til diskusjon i sin fulle dybde, høyde og bredde, har man drevet avsporinger og overflatediskusjoner. I NRK ønsker man til og med muslimer over hele verden ”god eid eller id”, som om det tilsvarte ”God jul” og ingen protesterer eller ”tror sine egne ører”.

For å repetere ovenfra, bare at det her nå er en tenkt tale om å promotere islams og muslimenes sak, ikke aborttilhengerne og de homofiles sak:

Kirk og Madsen forteller uten omsvøp eller skamfølelse at det var fattigdommen i de muslimske landene som  ga dem en sjanse til å fremstille muslimene som tilhørende en utsatt minoritet og som offer som legitimt trengte statens aktive støtte og særbeskyttelse. 

Det dreide seg om å makismere den sympati man kunne produsere, samtidig som man forsøkte å minimaliserer frykten i befolkningen. 

Det dreide seg altså om hvordan de best kunne utnytte situasjonen til egen private og gruppes fordel. De ville bruke islamofobien bevisst i en strategi for å vinne over de norske hjerter og sinn på alle samfunnsnivåer fra mistenksomhet og frykt til sympati og direkte støtte for ”saken”. 

”After the Ball” ble en ”Bibel” for denne islamofile bevegelsen.

Markedsføringseksperten Paul E. Rondeau:”  … the goal was to force acceptance of islam and muslim culture into mainstream, to silence opposition and ultimately convert teh Norwegian society”.

Videre: ”The extensive three-stage strategy was to Desensitize, Jam and Convert  American public”.

Målet var rett og slett å forandre folks negative tanker, følelser, innstillinger og holdninger ved å bryte ned negative assosiasjoner mot ”saken” og erstatte dem med tilsvarende positive.

For å ta et eksempel: Det er neppe tilfeldig at man la vekt på ikke å bruke betegnelsen muhammedaner, men heller erstatte den med muslim, en betegnelse som lettere forbindes med noe lyst, nøytralt, naturlig og positivt ettertraktelsesverdig. 

Man begynner i tillegg å snakke om disse muslimenes særrettigheter, noe som underforstått betyr at muslimene egentlig er  fratatt eller nektes helt å nyte den frihet andre ikkemuslimske borgere nyter. 

Slik overtaler man da lett politikere og media til å ta i bruk en ny terminologi som deretter legger premissene for den videre debatt ogutvikling. 

Noe av den samme strategien ble brukt av tilhengerne av fri abort:

Her valgte man å snakke om ”frihet til å velge” heller enn å snakke om at man ikke har frihet til å velge seg bort fra islam ut fra den tanke at det jo er mye lettere å tale om ret til å velge fremfor å underkaste seg Allah og profeten helt uten forbehold i alle livets situasjoner.  

For de islamofile og muslimene selv  ble det avgjørende å forsøke å fortie uheldige konsekvenser av å tro på profeten og praktisere islam, (man selger ikke saken ved å trekke frem ”the dark sides”).

Kirk og Madsen: Når du er forskjellig fra de andre og blir fryktet eller hatet for det, er først ting man gjør å få en fot innenfor døra, ved å peke på en rekke ting som skal vise dem at du er mer like dem enn hva de opprinnelig trodde. Deretter kan du sakte men sikkert trekke inn dine egne særheter en etter en. 

Man hamrer inn en syl før man setter inn selve bolten. …

Rondeau forklarer: ”Desentizising is described as inundating the public in a continous flood of godd-muslim-related advertizing, presented in the least offensive fashion possible … to talk about islam until the issue becomes thoroughly tiresome … if you can get nonmuslims to think islam is just another thing, meriting no more than a shrug of the shoulders, then their battle for special or privileged legal and social rights is virtually won”

Michael Warren: ” … it is not raw overt coercion; it is one group’s covert orchestration of compliance by another group structuring the consciousness of the second group … psychological terrorism meant to silence expression of or even support for dissenting opinion”.

Som Kirk og Madsen forklarer: ”In Conversion, we mimic the natural process of stereotype-learning, with the following effect: we take the bigot’s good feeling about all-right muslims, and attach them to the label ”good people”, either weakening or, eventually, replacing his bad feeelings towards the label and the prior stereotype … Wheras in Jamming the target is shown as a bigot beeing rejected by his crowd for his prejudice against muslims, in Conversion the target is shown his crowd actually associating with muslims in good fellowship. 

Once again, it’s very difficult for the average person, who, by nature and training, almoust invariably feels what he sees his fellows feeling, not to respond in this knee-jerk fanshion to sufficiently calculated advertisement”.

Konklusjon og moral:

Hvem som nå står for denne formen for markedsføring av islam i dag, kan det være delte meninger om, om den nå foregår i det hele tatt. 

Fremstillingen ovenfor kan derfor fremstå  som en konspirasjonteori uten grunnlag i virkeligheten. 

Men: Det ligger nær å tenke seg at det pågår enslags mer eller mindre bevisst markedsmessig strategi for å gjøre oss blinde for hva islam vil innebære for oss fremover. 

Kanskje skjer den ubevisst? 

Kanskje er vi allerede så hjernevasket at vi nå kollektivt og i det underbevisste ikke ser at det som skjer, skjer med enslags mekanisk nødvendighet?

Hvoromalting er: Hvordan kan vi ellers forklare den fantastisk velvillige innstillingen de fleste av oss nå har fått til islam proper, altså islam som ideolgoi og teologi, når vi egentlig vet, vil jeg tro,  hvor innyndende farlig islam i virkeligheten er og hvordan islam kan komme til å undergrave selve det verdigrunnlag vi hittil ha bygd på her i landet?

Vår påstand er at ”De gode” kreftene - som vi ikke kan forestille oss uten - har ført landet inn i en tragedie som bare kan ende som en tragedie: 

Med teppefall etter siste akt i alt ”hva vi hadde kjært”, men hvor dette ikke lenger er mulig.

(Se for øvrig THE MARKETING OF EVIL av David Kupelian, som denne artikkelen henter mye av grunnlagsinformasjonen fra).