Hatprat og personangrep mot navngitt person blir – tro det
eller ei - stående uten å bli slettet på den kristne avisen
Vårt Lands debattforum, Verdidebatt:
En smakebit: Legen, humanisten og forskeren Morten Horn
skrev: « – – en tråd som var ren
sjikane. … Det var rett og slett søppel, og uverdig for verdidebatt.no. «Det er
ganske fantastisk at du – (henvendt til kritikeren) – her forteller meg at
Tajik ville tålt dette innlegget – du, som krenket henne, på hennes vegne.
Kritikken var et flagrant brudd på retningslinjene, et av de verste jeg har
sett. … »» Se ordlyden i selve kritikken under.
I sterkt kontrast til dette, bli et innlegg på et helt annet forum, document.no,
som ikke kan betraktes som hatprat eller personangrep, også slettet, helt uten
begrunnelse fra moderators side på document.no. Hva er det de er redd for`?
Det er noe som skurrer her, og noe som kan vise noe om
frykten, angsten, forfengeligheten, staheten, egopoteosen og behovet for objektivt
å bli betraktet som emosjonelt og, «verdimessig korrekt», moralsk uangripelig
og hevet over kritikk, lyser her frem av tekstene selv.
Hvis leseren ikke ser at dette er et personangrep og
dessuten et usaklig personangrep, ber jeg leseren skaffe seg et grunnlag for å
tenke om igjen, og jeg viser derfor til følgende bakgrunnsmateriale lagt inn i
det følgende, i sin helhet, men først mitt hovedanliggende:
Både Verdidebatt og
document.no forsvarer og promoterer hatere, bøller og fullstendig udugelige folk
til fortrengsel for saklige og faktabegrunnede meningsytringer. De ser ikke
hatet, de angriper indirekte den som utsettes for hatet. De er, vil jeg si,
helt forrykte.
Horns uttalelse kan lett oppfattes som uttrykk for hat og
frykt. Ja, som et irrasjonelt hat, en genuin «fobi». Det er ikke vanskelig å
øyne et grunnfestet behov for å være på den «moralsk» riktige siden og som et
uttrykk for å føle seg «bedre enn».
Horn tror åpenbart at han er moralsk overlegen, etisk uangripelig.
Han kan tillate seg å degradere ikke bare meninger, men også den personen som
skriver. Han driver med personangrep uten å skjønne at han nettopp driver med
personangrep. Det er for lavt for ham å drive med personangrep, han kritiserer
andre for å drive å drive personangrep, til og med når man tydelig kritiserer
meningene hans, og ikke han som person.
Folk som befinner seg innenfor Horns tryllekrets, hans
magiske, høyst virksomme, felt, ser ikke at Horn er ufin og bøllete. De mangler
indre frihet, mental åpenhet, personlig og eksistensiell styrke til å motstå og
avkle Horn i umiddelbar konfrontasjon, den være seg så mild, forstandig og
velfundert både kunnskapsmessig og verdimessig. Man lar seg dupere, hærta og
fjetre av Horns magi, og Horn lykkes gang på gang, uten at forguderne hans noen
gang våger å se hva som foregår. Av mangel på selvstendighet og frihet, velger
de å la seg dominere, for slik å fraskrive seg ansvaret for eget liv og et
indre, kreativt og selvstendig og stolt indre, med egenverdi, (ikke diktert
verdi). En hypermagiker passer som smurt inn i rollen som sektleder, eller
guru, - som en ufattelig mektig kultleder for dem som trenger noe å tro på, men
som ikke unner seg en bedre tro enn den innbilling og forstillelse kultlederen
selv tilbyr i egen person og i kraft av sitt forskrudde budskap. Horn kan ikke
sies å være noen veletablert eller suksessrik magiker, guru eller kultleder,
til det rekker ikke hans intellektuelle eller karismatiske evner. Det må være
sårt for Horn å se at han ikke lykkes i dette, at han ikke klarer å dupere
flere med sin egen form for hypermagiske fromhet.
Horn ser ikke sin egen selvrettferdighet. Horn ser ikke at
han innbyr til å se helle denne saken i psykologiserings lys. Horn er en
hypermagiker. Han kan ikke begrunne eller legitimere sin vemmelse over
artikkelen han fordømmer annet enn i sitt eget indre univers, i sine emosjoner
og trang til «kronisk» selvhevdelse. Han makter ikke å stå alene med sin
«vemmelse», han vet han må piske opp stemningen, et sikkert tegn på at han
egentlig ser seg selv som «mindreverdig», dvs han må stadig få bekreftelse på
sin verd, sett med egne og andres øyne kombinert, ved å forkleine de han tror
han «sosialt straff-fritt» kan utsette for de mest nedsettende bemerkninger, den
klarest og mest ekskluderende måte å få bragt ikke bare et menneske, men også
dette menneskes meninger, godt mente overbevisninger og analyser, ja, dette
menneskes kristne tro til taushet.
Forskeren og legen -
altså - Morten Horn driver en slags skremselspropaganda fordi han vil ha –
må ha - kontroll, og fordi han ikke kan «leve» uten kontroll og
dominansfølelse, bare gjennom kontroll og manipulering kan han imidlertid føle
sin angst litt dempet og litt mer utholdelig, eller kontrollerbar, å leve med.
I neste omgang krever en slik «mental konstitusjon» stadig mer av samme –
innbilte – kraft og styrke. Hvor og når skal grensen settes? For et menneske
som lar seg drive så til de grader av behov for selvfortreffelighet – ja,
selvtilstrekkelighet - , kan det virke som ethvert forsøk på «grensesetting»
vil være en fåfengt oppgave. Hypermagikere
kjenner ikke sine egne grenser, der er grenseløse i sitt storhetsvanvidd,
sitt indre «troll» som de mater med fornøyelse, i skjul for publikum og i
stadig større doser.
I Horns tilfelle ser
man klart at hat går i tospann med frykt. De kombineres i aggresjon og
tynelyst. Behovet for selv å bli oppfattet som uangripelig, trumfer all
rasjonalitet og alle argumenter. De vet det ikke selv, men de lar seg styre av
en følelse av mangel på magi, noe de må kompensere for ved å forsøke å
forkleine motstandere og folk som ikke følger den etiske oppskrift de mener
folk bør ha for at disse folkene, som de er så avhengig av å få støtte og
beundring fra, skal kunne beundre eller forgude dem, for slik å kunne opphøye hypermagikerens egen sårt tiltrengte
fortreffelighet, deres egen renhet og edelhet i sinn og skinn.
Og vi ser at dette hatet og denne – irrasjonelle – frykten
ikke går av veien for å ta i bruk de meste manipulerende metoder. Horn truer
den kristne forumsredaktør og moderator Johannes
Morken med å slutte å skrive for avisen, Vårt Land, hvis ikke kritikeren av
Tajiks kronikk blir utestengt «fra det gode selskap» for godt.
Horn får på denne måten fortalt publikum at han tilhører de
«utvalgte gode», i kraft av sin egen magiske fortreffelighet og Morken gir ham
så den bekreftelse han trenger, (selv om Morken personlig altså i
utgangspunktet og slik han skriver på VD, fant at kritikken av Tajiks kronikk
«lå innafor».
Noen større triumf for hypermagien
i seg selv – og feigheten som den klarer å skape hos visse mennesker - skal man
lete lenge etter. Morken underlegger seg og gir etter for presset. Han ser ikke
Horns hatefulle aggresjon og gjennomskuer dermed ikke seg selv. (I bakgrunnen
ulmer islamofobien som ikke må «røres». Grunnen kan ikke være annen enn at
Morken lider av frykt for autoriteter – som han er avhengig av å trekke
trygghet, uangripelig og makt fra - og at han innerst inne har et like stort
behov som hypermagikeren for å fremstå som uforbeholdent «god». Bare slik vil
han kunne unngå å stille seg selv «truende» inderlige og eksistensielle
spørsmål som vedgår ham selv og hans indre menneske.
Morken viser at
han mangler trygt fortfeste i egen identitet. Han røper dermed en egen indre
usikkerhet som lett kan la seg korrumpere av mennesker som er flinkere enn han
selv til å dupere andre maktmennesker. Morken må slik jeg ser det, lide av
store «moralske» mindreverdskomplekser, noe som fremkommer i det han som
journalist nå skriver i blant annet den kristne avisen Dagen, (noen jeg ikke
kan utdyper nærmere her). Det helt «geniale» med hypermagi er at den foregir å tilføre sine «ofre» mer av det
positive, mer av det «gode», en følelse eller en underliggende og varig emosjon
som kan sikre både deres bøddel og dem selv som offer en ekstra energi, et
overskudd og – ikke minst – et skjold mot kritikk.
En kritikk som ikke
er hat og som ikke kan regnes som personangrep, og som inneholdt
faktaopplysninger og konkrete begrunnelser ble sensurert
bort på nettavisen Document.no, et nettsted som er kjent ikke bare for sin
toleranse, men også for sin islamskepsis og som dessuten er en forkjemper for
mer ytringsfrihet, ikke mindre:
Det er i det følgende avatarene vanderGoldens som skriver innlegget
som blir avvist, sensurert og cleansed eller bortrensket.
Fjerningen er et angrep på ytringsfriheten i seg selv og et
uttrykk for misforstått «godhet». Moderator på document forutsetter at et voksent menneske,
som selv hevder å være historiker og filolog, til et barn som trenger
moderators spesielle beskyttelse. Moderator undervurderer samtidig enhver
leser, et publikum moderator åpenbart også vil beskytte eller verne om.
Moderator forutsetter at kritikken av denne historikeren og
filologen er et personangrep som det ikke står seg for document.no å gjengi på
sine kommentarfelt. Døm selv:
vanderGolden svarer Therion, som helt uten god grunn og på
en flau måte har «belært» en kommentator, er filolog og historiker og derfor en
voksen mann, vel bevandret med tekster og tekstfortolkning, skulle man tro, og
dessuten med store kunnskaper om hva som er blitt skrevet om så mangt opp
gjennom tidene, og som selvsagt er langt grovere og sjikanerende enn det
vanderGolden skriver til Therion, men som altså moderator ikke kan tåle, - i toleransens navn - på Therions vegne, by proxy, altså (moderator er hypermagikere).
Moderator gjør Therion, en voksen velutdannet velbevandret mann
- til et barn med krav på spesialbeskyttelse, fordi moderator på rent subjektiv
og emosjonelt grunnlag mener Therion har krav på det, men da uten å ha spurt
Therion om Therion virkelig trenger en slik beskyttelse:
vanderGolden til Therion: Se hva avartaren "samfunnsdel"
skriver:
"Jeg har flere steder lest at ordet for synd som brukes i det
gamle testamente kan oversettes med "å bomme på målet".
vanderGolden fortsetter: Du forutsetter at jeg ikke vet at NT er skrevet på
gresk, det er premisset du legger og som bærer deg helt galt av sted. Hva er
det som gjør at du kan forutsette at jeg ikke vet?
Jeg skal si deg det, i klartekst, i håp om at du makter å
oppfatte, nemlig: Ingenting ...
(Og du er sikkert enig i at folk som konstruerer opp fra
ingenting, som oftest og gjennomgående er folk som er veldig vanskelig å forholde
seg til, både spesifikt og generelt).
Bare dette at du nevner etymologisk sammenheng, viser at du
ikke får med deg hva det dreier seg om, noe som altså befinner seg på utsiden
av universet ditt.
"Samfunnsdel" tar ikke opp spørsmålet om
etymologi, og oppfordrer heller ikke til å ta det opp, for hvorfor skulle han
det?, - det er noe du tilregner ham, for om mulig å vise at du vet bedre, uten
at det er noen grunn til å tro at du vet bedre, ut fra det du skriver. Snarere
tvert imot.
Du misforstår med andre ord helt og komplett og nekter å
forstå "Samfunnsdel" på hans egne premisser og slik han med noen
rimelig grunn kan tolkes. Du tar himla feil og skjønner det åpenbart ikke. Du
skjønner ikke at dette går på innhold av begreper, ikke på etymologiene, og så
påstår du bombastisk noe som altså er helt feilaktig - du gjør deg skyldig i
"fake-news" i den tro og inbilling at du vet best. Det er nesten
flaut å si det, men noe bedre eksempel på selvavsløring eller selvavslørende
tilkortkommethet og olelukkøye, skal
man lete lenge etter.
Det er snarere slik at du ikke skjønner
"samfunnsdel" enkle poeng, nemlig at det - faktisk/objektivt -
virkelig finnes et ord på hebraisk som - i mange kontekster - beviselig, har
akkurat den samme mening som hamartia har på gresk. (Og som derfor oversettes
til norsk som dette "å bomme på målet").
Dette poenget går deg helt hus forbi, som om du ikke
skjønner det kvekk og derfor må begynne - åh - så pedagogisk korrekt å snakke
om noe annet, som om det skulle være til noe hjelp, annet enn som en
skinnmanøver man som tilskuer kunne puste oppgitt av og riste på hodet av.
Du konstruere da opp en "stråmann", nei: to - en
klar tankefeil, og uttrykk for en klar logisk brist, følger med nødvendighet
logisk med, noe du overhodet ikke er åpen for å ta til deg og rette deg etter,
eller ta til etterretning. Jeg tror også at du er svært tilfredsstilt av å
innta en slik posisjon, uten å forstå eller vite at du blamerer deg selv.
Hamartia brukes om
synd ifb med dette å bomme på målet på gresk. Men hamartia er ikke fremtredende i den store teologiske konteksten hva
angår synd i NT.
Hatta på hebraisk
kan med litt godvilje ses i etymologisk sammenheng med hamartia, uten at dette strengt tatt lar seg "bevise". Strongs C angir ingen etymologi, noe du feilaktig synes
å mene, antakelig for å få sympati og å kunne styrke din posisjon, som altså
beror på god- dag-mann- økseskaft- prinsippet, et prinsipp som i prinsippet
helst og best bedrives på hagebenkene på geriatrisk.
Selvsagt finner man ikke hamartia
- skrevet hverken på hebraisk eller på gresk - i den hebraiske tekstene. Hvem
har påstått det? Svar: Ingen. Det du så påpasselig får sagt her, er en helt
unødvendig "opplysning", og derfor en av deg uttalt fullstendig
irrelevant opplysning for saken selv og poenget, som du burde holde deg til,
uten å gi deg selv anledning til å sole selvbildet ditt i irrelevans. Du velger
å tilsløre, ikke å opplyse.
Det er innholdet som her står i sentrum, ikke etymologien
som du bringer inn. Når du ikke forstår dette enkle faktum, blir det vanskelig
å forklare deg de mer kompliserte ting, jeg vil bare nevne at hatta på hebraisk er brukt rundt 250
ganger i GT, ikke rundt 150 ganger slik jeg kom til å påstå i en kommentar
leger oppe i tråden. her,
på bloggen
Så kommer vi til
Tajik og hennes julekronikk på Verdidebatt i Vårt Land.
Hadia Tajik skriver i Vårt Land: Spør muslimer om jul
Det er blitt en adventstradisjon å lese artikler om frykten
for hva muslimer kan komme til å gjøre med julen. Forsvinner julegudstjenestene
nå? Eller hva med juletreet og nisselua? Publisert: 2. des 2014 / 2745
visninger.
«Hva gjorde du mens vi andre feiret jul da?» spurte kvinnen.
«Ikke noe spesielt», svarte jeg.
Det er blitt en adventstradisjon å lese artikler om frykten
for hva muslimer kan komme til å gjøre med julen. Forsvinner julegudstjenestene
nå? Eller hva med juletreet og nisselua?
Kanskje var det med et slikt bakteppe at den godt voksne
kvinnen kom bort til meg og ba om råd: «Kan jeg ønske henne god jul?»
Fra hei til god jul. Hun snakket om sin muslimske
nabokvinne. De sa stadig hei til hverandre på gangen, utenfor leilighetene.
Kunne hun gå fra «hei-hei», til «god jul», eller lå det noe potensielt
blasfemisk i en slik lykkeønskning? Hun ville jo ikke si noe galt, eller gjøre
naboen sin brydd.
«I prinsippet, ja», svarte jeg. «Innenfor islam er Jesus en
viktig profet. Så det er rimelig trygt å ønske de fleste muslimer god jul».
«Men feirer hun jul da?» spør kvinnen.
«Det vet jeg ikke, det er du som er naboen hennes. Feirer
hun jul?», svarer jeg.
Hun mumler at hun ikke vet. Hun har ikke spurt, og hvordan
er det egentlig med muslimer, feirer de vanligvis jul?
«Det varierer», prøver jeg å si. «En del av venninnene mine
som har stiftet familie og har barn i skolealder feirer jul. De vil at barna
deres ikke skal føle seg utenfor når alle de andre elevene snakker om hva de
fikk til jul. Men de fleste muslimer jeg kjenner feirer det ikke».
Duften av nellik. Kvinnen resonnerer lavt for seg selv at
naboen har barn i skolealder, så det kan jo hende at den familien også tenker
slik.
«Feiret du jul da du var liten?» spør hun meg.
«Nei, for meg var jul en vanlig dag», sier jeg.
Først er det stille noen sekunder. Kanskje tenkte hun på
gode minner fra egen oppvekst, og unte meg det samme. Muligens duften av
appelsin og nellik, pepperkaker og kakemenn, følelsen av å pakke opp en presang
og lykkerusen over å få et nytt leketøy?
«Hva gjorde du mens vi andre feiret jul da?» spør hun.
«Ikke noe spesielt. Hva gjorde du når jeg feiret Eid, da?»
erter jeg tilbake.
Hun ler, men virker litt utilpass, helt til jeg forteller at
jeg tok litt hardt i.
«Vi spiste pinnekjøtt og kålrabistappe. Mamma brukte mye tid
på det, og det er fortsatt ett av mine absolutte favorittmåltider gjennom året,
så det var ikke en helt vanlig dag».
Da ler hun hjertelig, lettelsen virker ekte.
Isa og Mariam. Gjennom hele samtalen er hun en blanding av
tilbakeholden og frempå, nølende og nysgjerrig. Hun spør om tradisjoner, men
ikke om religion. Kanskje er hun redd for å fornærme? Jeg vet ikke. Hun var jo
bare hyggelig. Spørsmålene var fine.
Jesus, eller Isa på arabisk, har en sentral plass i Koranen.
Jesu mor omtales som jomfru Maria, eller Mariam på arabisk. Ifølge Koranen
utførte Jesus mirakler, gjenreiste døde og brakte et guddommelig budskap. Han
levde asketisk og var opptatt av sosial rettferdighet. Han fremheves gjennom
det livet han levde, som en rollemodell for fromhet og godhet.
Jesus omtales mer enn 20 ganger i Koranen. Til sammenligning
omtales profeten Muhammed mindre enn fem.
Det muslimer ikke tror på, er at Jesus var Guds sønn eller
at han ble korsfestet. Innenfor islam finnes det heller ingen arvesynd å bli
korsfestet for. Islamsk monoteisme tillater dessuten ikke en treenighet.
Innenfor sufismen nyter Jesus særlig høy status, og
sufi-filosofen Abu Hamid al-Ghazali har beskrevet ham som «sjelens profet».
Det er ikke farlig å spørre.
God adventstid – og jul.
Her følger nå kritikken
av Tajiks kronikk, en kritikk som altså førte til utestengelse på livstid for
kritikkens forfatter, som ikke var anonym, men som opererte under fullt navn på
Verdidebatt:
«Er dette en farse?
En harselas? Snikislamisering? Vi har Hadja Tajiks kronikk i dagens Vårt land i
tankene. Vi har nettopp lest den. Og vi er ikke forferdet. Dette var ventet.
Tajik beskriver og analyserer et møte hun har hatt med en
norsk kvinne nå i førjula.
Den norske kvinnen tar initiativet og spør om det er galt å
ønske Tajik «god jul». Kvinnen lurer på om hun kan gå fra å si «hei, hei» til
naboen sin, til å si «god jul» til vedkommende? Tajik forteller at også noen
muslimer «feirer jul» fordi de ikke vil at barna deres skal føle seg utenfor
når andre barn kommer og forteller om hva de har fått til jul. Islam er med
andre ord svært tolerant. Vi lever da sammen, ikke sant!
Men vet Tajik at noen muslimer på det sterkeste fordømmer
julefeiring og truer dersom de gjør det?
Tajks Kronikk og tone er ikke hatsk. Men like vel et søtt
misjoneringforsøk. Ser du: Dette er – dvs Jeg er islam - og dette er hvorfor
islam er overlegen kristendommen.
Hun sier det indirekte. Hun er ikke ute etter å støte noen
eller støte noen fra seg. Me implisitt: Islam er nemlig bedre fordi islam ikke
er overtroisk. Muslimer tror selvsagt ikke på eventyret om det helt
irrasjonelle i dette at Jesus skulle være Guds sønn. Har Gud hatt sex, kanskje?
Eller kanskje bare En gang? Han har jo bare en eneste eller unike sønn.
Tajik raljerer imidlertid ikke mot vantro. Men: Best å forkaste
hele kristentroen, og jo før, jo heller.
Tajik lar mange spørsmål henge i luften. Og dette i seg selv
skal holde som benektende svar, bekreftet av islam selv. Jesus var selvsagt en
av Allah’s mange profeter. Ikke den kristne, treenige guds profet. For Allah
kan ikke være 3. (Hun vet ikke at Koranen forveksler tri-teisme med treenighet
og at Koranen da faktisk ikke er noe angrep på treenighetslæren).
Spørsmål som følgende, og disse kan faktisk tolkes inn i
Koranen selv og godt begrunnes: Hva om det fremgår i Koranen selv at Jesus
Kristus var Gud? Hva om det fremgår i samme bok at Jesus kunne vekke folk opp
fra de døde? Hun – den norske, uvitende kvinnen hun snakker med i kronikken –
snakker om tradisjoner, ikke om religion, skriver Tajik. Hun nøyer seg tydelig
med å ha et overflatisk forhold til dypere dogmatiske spørsmål. Islam – via
henne i egen person - fremstilles som ufarlig, islam er bare en serie helt
ufarlige seremonier man ikke skal stille spørsmålstegn ved eller forsøke å
finne ut av på et dypere plan. Islam er kun ritualer eller vakre og sunne
praktiske leveregler, gymnastiske bevegelser og gjerninger som kan sikre den
troende for evigheten i Allah’s paradis.
Så nyt det. Du kan risikere å bli «frelst»! Bli «født på ny»
av en annen og fremmed gud du ikke visste eksisterte, men som nå kommer deg til
unnsetning, i dette tilfelle via Hadjia Tajik selv, arbeiderpartist og høyt
oppe i de sosialistiske hierarkiet.
Er det ikke smart? Den norske kvinnen reduseres til et
uvitende fjols, et foraktelig menneske, underforstått, men av tonen i kronikken
fremgår det at dette fremfor alt er mer en koseprat enn et møte der alvorlige
og fundamentale ting tas opp. Møtet skjer på overflaten og kan ikke bevege seg
under, inn i den virkelig farlige materie, islams essens, islams iboende
mørkesider. Til det er den norske kvinnen for – la oss si – uinteressant.
Det er tydelig at Tajik – og islam – vet best. Kvinnen skal
derimot oppfatte at islam har sjarm, er ufarlig, er tiltrekkende, er fornuftig,
ja, kort og godt bedre, og helt ufarlig: Bedre enn kristendommen og mye, mye
mer å foretrekke. Som om det skulle dreie seg om et livssyn man ikke vet man
har, men som man nå med Tajiks lille, hjelpende ånd – unnskyld: hånd - skal
finne frem til med er islam og ikke noe annet».
Etterord: Døm selv. Bli voksen. Tenk selv og vær ikke redd
for emosjoner, hvis de ikke er innrettet ut fra ondskap og tynetrang og
fremsatt av bøller for bøllingens og den korrekte «ideologis» og ateismes skyld.
Saper aude!
som Emanuel Kant ville ha sagt! Ta mot til deg til å bruke din egen forstand.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar