Kan man få nok av islam? Og hvor mye nok kan man få av islam?
Johannes Morkens skriver på Verdidebatt: «Fiendebilete er
dessutan elendig misjonsstrategi for menneske som ikkje treng argument, men som
lengtar etter nye fellesskap». Morkens
innlegg på Verdidebatt
Hvilket fiendebilde er det snakk om? Jo det bildet mange
konvertitter til kristendom har av islam. Det virker som om Morken er mer redd
for fiendebilder som er skapt av konvertitter for islam enn for islam – her IS
– per se.
Til de innledende spørsmålene: I og for seg relevante
spørsmål, ikke sant? Men kanskje ikke nok
relevante? Ifølge tidligere redaktør på Vårt Lands Verdidebatt, Johannes
Morken, vil spørsmålet antakelig ikke være relevante i det hele tatt, når det
gjelder ham personlig. Han vil antakelig bli rystet over at slike spørsmål
overhodet kan stilles. (Han vil selvsagt gå til motangrep og beskylde for
sitatfusk, slik han allerede har gjort i en kommentar her på bloggen, men det
er en annen skål).
Like vel: En som mener – paradoksalt nok - at det virkelig er
relevant å stille et slikt spørsmål, er nettopp Johannes Morken, som nå jobber som
en slags maskot eller from gallionsfigur i Stefanusstifelsen, se bl a her,
også om Dagen, Morken
står opp mot Djevelskapen, Den
selvforherligende Morken , Islamk
terror er blasfemi, bidrar
Morken til å ødelegge Dagen?, Morten
Horn og Morken som hypermagikere,
Fordømmer
drap men ikke betingelsene for drap, Vårt
Land - et katastrofeområde, Verdidebatt
og Charlie Hebdo, Vi legger inn en artikkel i sin helhet – by courtecy – om Johannes Morkens
SELVFORHERLIGElSE, se under. Se også: Gilje
og Morken - samme ull? , Overtas
Dagen av kristne islamapologeter?
Morken foreller – stolt over egen innsats, vil vi tro - at
det er «hundrevis av muslimar som konverterer» i Midtøsten, og da særlig i de terrorrammede
områdene. Han forteller at disse har
fått nok på grunn av bestialsk IS-terror. Han lurer på hva kirkene skal
gjøre når disse forfulgte og plagede mennesker har fått nok, og som derfor i
sin nød vender seg til kristen tro. Og kristen nestekjærlighet i praksis.
Morken ser nød og lidelse og vil at spesielt vi kristne gjør
noe med det. For det skal han cred.
Det er helt legitimt å flykte fra terror inn i frihavner av hjelpsomhet,
sikkerhet og kjærlighet. Spesielt kristen kjærlighet. Der den fins, i disse
områdene.
Men Morken nevner aldri noe om at kristne i MØ flykter fra
IS inn i muslimskontrollerte områder som ikke er kommet inn under IS
jurisdiksjon. (Denne side av saken er ikke Morkens anliggende her. Han mener
kanskje at det er umulig for kristne og søke trygge og kjærlige havner i
vanlige muslimske områder, i nærheten av områder som ikke er IS-kontrollert,
for ikke å si IS-terroriserte?.
Men la gå: Det
fins eksempler på at et større antall muslimer flykter fra et muslimsk område
til et annet muslimsk område. Der finner de faktisk beskyttelse, husrom og mat.
Og nok også kjærlighet, selv om eksemplene er mange på at de blir lagt for hat
i de områdene de flykter til. Eksempler: Libanon og Tyrkia.
Et spørsmål kan være betimelig: Kan Morken finne eksempler
på at kristne gis frihavner noe sted i verden, der kristne må flykte fra nød og
forfølgelse inn til «kjærligheten» i ikke-terroriserte muslimske områder?
Morken går
overflatisk til verks. Han har funnet årsaken: Det er IS sin skyld: Bestialsk
terror. Men han unnlater å stille det pregnante spørsmålet: Hvorfor driver IS
terror? Og hva driver dem aktivt til terror? På hvilke grunnlag begås terroren
og bestialiteten?
Noe svar på dette gir ikke Morken, det er ikke hans oppgave.
Det kan virke som om han ikke engang er i stand til å stille slike spørsmål. Han
mener på den annen side at de som flykter fra islam og vender seg mot islam
ikke trenger argumenter, (akkurat som han selv?)
De forfulgte og sterkt traumatiserte forutsettes helt
legitimt å forventer og kreve kjærlighet, og det kan kristne som Morken gi
disse fortvilte menneskene ved ikke å stille spørsmål. Han mener at de ikke
trenger «argumenter».
Skjønt, det er visst bare flyktningene som ikke tenger
argumenter. Slik Morken vinkler hele saken, får man det inntrykk at det er folk
i Norge som egentlig ikke trenger argumenter. Det skal med andre ord ikke
stilles spørsmål. (Å ha argumenter og bruke dem, kan oppfattes som islamofobi,
nærmest som en sykdom sett, må vite).
Det kan virke som om Morken ikke bare er redd for å
argumentere for sin nye, synkretistiske gud, viser det seg, men også for
muligheten for at andre med en helt annen Gud skal begynne å argumentere mot
den nye overguden, (se mer nedenfor).
Morken synes ikke interessert i å gi nyomvendte innsikt nok til å argumentere
for rasjonaliteten i sin nyvunne tro. Konkret betyr dette at det er islam og
til og med islamistene som teologisk får sette premissene og at det da er islam
som gis mulighet for å fremme sine argumenter på bekostning av en argumentering
som hviler på de premisser den judeo-kristne arven bygger på.
Men det er mulig at Morken tenker mer «down to earth» og at
han har innsett at kjærligheten kommer foran argumentene og at det er kjærligheten
konkretisert i denne situasjonen som faktisk gir resultater og frembringer
konvertitter.
Hva angår «argumenter», må Morken mene svar på spørsmål om kristen teologi, og da spesielt spørsmål
som kunne kaste lys over hvilken enorm teologisk avgrunn det fins mellom islam
og kristentro, mellom den islamske Jesus og den kristne Jesu og mellom den
kristne Gud og den islamske Allah. Det virker som om Morken ikke vil se denne
enorme og helt prinsipielle vesensforskjellen. (Venstresiden «all over» er
meget redd for å snakke om vesensforskjeller, ja, å snakke om en religions
vesen er praktisk talt anatema, spesielt rundt omkring i skolemiljøene).
Morken må forutsette eller implisitt mene at muslimer som
har forlatt islam ikke er interessert, eller at de, som til og med har
konvertert til kristentroen, ikke har noe
behov for å lære nettopp om hva det er som skiller islam fra kristendommen
på det dypt personlige, teologiske og fundamentalt eksistensielle planet. Med
en slik holdning fratar da Morken disse konvertittene en mulighet for å
begrunne sin apostasi annet ved å måtte vise til hvilken nestekjærlighet de
kristne viser i praksis der og da. De må da bare ta Morken på ordet og tro og
fortsette å tro at argumenter ikke er nødvendige, at systematisk teologi egentlig
ikke er nødvendig. Morken synes blind for det faktum at mennesket ikke lever av
brød alene og at disse nyomvendte muslimene faktisk har dype behov for nettopp
å kunne forsvare sin tro, ikke bare på grunnlag av følelser, takknemlighet og
takknemlighetsgjeld, men også på grunnlag av rent rasjonelle, fornuftsmessige
argumenter, kall det gjerne «metafysisk eller transcendental argumentasjon».
Kan det være at Morken går ut fra at de nyomvendte muslimene
faktisk er så svake eller svekkede at de rett og slett ikke vil ha godt av at det argumenteres i det hele tatt, eller
kanskje fordi de rett og slett antas ikke å ha de evner eller den mentale
utrustning som skal til for i det hele tatt å
lytte på argumenter og forsøk på å gi et systematisk og intellektuelt bilde
av hva den kristne tro i litt dybde går ut på?
Eller kan det være slik at «dei nyomvende muslimane» rett
frem ikke er interessert i
argumenter, at de nøyer seg med sin
«opplevelse» av ha fått en ny tro, og at deres «erfaringer» og emosjoner da er
dem godt nok?
Morken kan imidlertid fantasere om at dette fraværet av
teologisk skolering og det tomrom han derved sannsynlig vis bidrar til å skape,
kan bøtes på senere hen, når situasjonen så å si har roet seg og truslene ikke
lenger fins. Det gjelder med andre ord å gi muslimene eller de konverterte
muslimene tid, så skal det gå seg til. (Og dette har vi hørt før).
Men hvor langt tid
skal det gå? Morken synes ikke å ville gi konvertittene et teoretisk og
teologisk grunnlag for å kunne forsvare sin nye tro. Morken vil at det skal
være nok for disse muslimene å se og oppleve hvor «kjærlig» Morken er, sammen
med de kristne hjelperne han har i de angjeldende områdene. Denne kjærligheten
skal så bevise kristendommens overlegenhet.
Sa jeg overlegenhet?
Ja, jeg sa det, men kan Morken mene at kristendommen
er overlegen, bare ved å se på og få bevist for seg selv at Morken og hans
kamerater objektivt og målbart sett handler mer tolerant, raust og kjærlig enn
IS soldatene?
Morken vet hva muslimene flykter fra, men han vet kanskje også at muslimene ikke vet hva de flykter til, annet enn som den «gjerningskristendom»
de der og da blir møtt med, gjerninger som da springer ut av en for disse muslimene
vag og kanskje til og med mindreverdig og derfor foraktelig teologi, en teologi
de fleste muslimer er opplært til å tro er vantro og hedenskap. Og: En tro muslimer
faktisk er forpliktet til å bekjempe, ut fra Allah og profetens klare vilje en
gang for alle og overalt.
Noen av de nyomvendte muslimene kan, via Morken og hans like,
faktisk over tid komme i skade for å lære seg å hate de kristne mer enn de noen
gang før har gjort. De får da også høre at Morken vet bedre enn disse
muslimene, nemlig at Allah og den kristne Gud er identiske. Men var det derfor
de konverterte? (Jeg må her bare referere til en «klassiker»: The god who failed. Om det hat som kan
utvikle seg når gud svikter … ).
Men hvordan kan disse nyomvendte ha muligheten for forstå at
Morken har rett, når de jo er blitt forfulgte, terroriserte og drept i Allah’s
navn og da av en gud som har fortalt dem fra de var barn at Allah nettopp ikke
er identisk med den kristne Gud, men at Allah snarere er en negasjon eller
antitesen av «gud»? Tror virkelig Morken at folk i en slik vanvittig kattepine og
med scimtaren bokstavelig svevende
over hodet, vil nøye seg med ikke å bi gitt argumenter eller teologisk
begrunnelse for sin nye tro, sin nye Gud, den Gud som er kjærlighet?
Morken fortrenger etter min mening - i selvforherligelsens
fortryllende «rus»- den mulighet at han
faktisk promoterer en kristendomsforståelse som kan mistenkes for å påberope
seg en slags enerett til rett forståelse av hva og hvem – til og med - Allah
er, og hvilken islam det er som har rett og hvilken islam som derfor er den rene
og «egentlige» og derfor sanne islam.
Han vil vise dem hva som er rett
gudsbilde, rett tro, nemlig den han finner i den boken han referer til, en bok
som ikke er Bibelen, som man kanskje kunne forvente, nei, men og en bok han
gjør til sin programerklæring like mye som sin troserklæring, i og med at han
underskriver på bokens teser ved å linke til den. (Se mine utdrag tatt fra
denne boken og denne gudsbekjennelse under)
Ser ikke oslosyndromet
For noen år siden kom et en melding fra NTB, hvor «oslosyndromet»
nevnes. Før denne meldingen eventuelt leses, må det sterkt understrekt at
Morken ikke gå god for terror, ikke i det hele tatt, snarere tvert imot, men «syndromet»
her kan kaste lys over noe av det som skjer i MØ og hvorfor det skjer der, og hvorfor noen av oss her, utenfor MØ, reagerer slik de gjøre og
hvorfor og hvordan de forklarer seg:
«AUF støtter terrorisme, mener den israelske kommentatoren
Barry Rubin. Ifølge ham er mange europeere villige til å godta terrorangrep mot
israelere.
Det er «ironisk» at ungdommene på Utøya ble angrepet av en
høyreekstremist, skriver Barry Rubin i avisa Jerusalem Post. «Ungdomsleiren han
angrep, innlot seg på det som i bunn og grunn (selv om deltakerne uten tvil
ikke ser slik på det) var et terroristvennlig program», hevder han.
Den israelske forskeren og kommentatoren begrunner sitt syn
med at AUF er mot Israels blokade mot Hamas på Gazastripen, og med at
organisasjonen krever umiddelbart anerkjennelse av en palestinsk stat.
«De rettferdiggjør styrker som har begått terrorisme mot
israelere og drept tusener av mennesker som dem selv», skriver Rubin, som
samtidig understreker at han ikke mener å rettferdiggjøre massakren på Utøya.
Ifølge Rubin ble AUF-erne et offer for det han kaller
Oslo-syndromet: å først støtte terrorisme, for deretter å bli rammet av det.
Dette er ifølge Rubin det motsatte av Stockholm-syndromet, hvor man først blir
offer for terrorisme, for deretter å begynne å sympatisere med terroristene.
Mange europeere er villige til å godta terrorisme mot
israelere og til og med amerikanere, hevder Rubin, «men veldig få vil
applaudere terror mot medeuropeere».
Kommentar: Nå
støtter Morken ikke terroristene hverken først eller sist, i hvert fall ikke på
det praktiske planet. Morkens våpen er og forblir kjærlighet. Men da uten
forkjærlighet for «systematisk teologi».
Morken mener faktisk
at det er best først å fortelle muslimene at det ikke finnes noen vesensforskjell
mellom islams gud og den kristne Gud. Han
viser som nevnt til en bok han slutter seg til, og hvor vi finner følgende:
«I choose to abandon
the question as it is often asked, “Do Christians and Muslims worship the same
God?” or “Is the God of Islam the Father of Jesus Christ?” …
But do any two people in fact worship the
“same” God? …
James affirms (2:19):
“You believe that there is one God. Good! Even the demons believe that—and
shudder …
… every reference to
Allah in Islam’s founding text is a reference to the God of the Judeo-Christian
tradition. The Qur’anic message in its entirety affirms this relentlessly …
Every contemporary
attempt at questioning this common platform, I would consider
counter-productive, and frankly as a modern aberration unknown to most
Christians, Muslims, and Jews through history …
Because most
Christians know that Muslims do not believe in the deity of Christ, and many
are aware that Islam has rejected the crucifixion of Jesus, they often assume
that Muslims therefore reject Jesus altogether …
I argue that, far from
being motivated by a desire to demean Jesus in its rejection of his divinity
and possibly his crucifixion, the Qur’an’s desire is to vindicate him from the
perceived excesses ascribed to him in the Christian tradition …
As a matter of fact,
Muslims often affirm that they love Jesus more than Christians, because they
cannot accept the possibility that he had been abandoned by God and given up to
such a violent death …
Muslims love Jesus and
this affirmation is a wonderful bridge and starting point in any conversation
we have with Muslims about Jesus’ function as savior …
In addition to the
fact that Muslims up until the eleventh century did not consider the Bible to
be corrupted, …
Certainly, affirming
simplistically that the Qur’an teaches that the Bible was corrupted is a myth
among both Muslims and Christians that must be debunked.
unreliable ḥadīth,
traditions ascribed to Muhammad which, as a result of twentieth-century western
critical scholarship, can no longer be considered as historically reliable.
Morkens «alter ego»?
:
Though the criminal
acts of groups like ISIS or Al-Qaeda are most horrifying to all of us, there
are some in Christian circles who are almost thankful that, through these
groups, Islam has finally revealed its “true face.” Knowing the “true” nature
of your enemy is better than harboring mere suspicions, they would argue. Many
feel that they have finally been vindicated in their suspicions that they had
always held regarding Islam’s true nature.
In effect, Christians
who argue that the only authentic Islam is violent Islam are supporting the
violent ideology of Muslim extremists.
The role of the
religious text in shaping discourse and behavior is always subject to limited
and temporal interpretation.
Kommentar: Dette
er altså den store fattige trøst Morken vil vi skal sette vår lit og vår tillit
til og ønske oss alt godt av:
I would conclude that no religion can be said to be
absolutely violent or absolutely peaceful.
Kommentar: Når
sosialister kritiserer kristendom og kristentro, pleier det å dreie seg om den manglende gjerningsreligion de mener de
ser, når kristne ikke følger opp de sosialistiske imperativ.
Mangel på gjerning
beviser at kristendommen er sosialismen langt underlegen og det motsatte av
overlegen, mener de. Sosialistene ser på seg selv som «de som gjør noe»
mens de kristne nærmest av prinsipp unnlater å gjøre. Sosialister og kristne settes
dermed opp som hverandres motsetninger og gjør dem til konkurrenter om hvem av dem som har mest kjærlighet. (Overlegenhet?)
Det spørsmål som aldri blir tilstrekkelig belyst er
følgende: Hvem vet hvilken metode kjærligheten best
forvaltes på? Dette spørsmålet besvares nesten konsekvent med å mobilisere
emosjoner. Konkurransen går da på hvem som kan fremlegge og bevise de riktige emosjonene, og det riktige kvantum av emosjoner,
ikke først om hvilke metode som er mest rasjonell og best egnet og som gir best
– «verdslige» - resultater, (hvordan man nå enn beregner eller anslår dette).
Morken ser ut til å stå i et utenfra sett ulidelig dilemma,
noe som kanskje avføder indre svært energikrevende mentale spenninger. Han presenter et tvetydig og ambivalent
budskap. Han mener at flyktningene bør spares for «argumenter», men leverer på
samme tid det som nettopp er – hans egene - argumenter.
Og hva er så Morkens argument?
Jo, intet ringere enn sin trosbekjennelse, en trosbekjennelse han som misjonær
må gjøre til selve grunnlaget for hans forkynnelse. Hvis ikke, er han
inkonsistent og svak og ikke helt lett å «stole på». Han forkynnelse blir
utydelig, vag og forvirrende. Så hvordan
kan dette hjelpe de flyktningene som nettopp er blitt kristne? (Argumenter skal
de i hvert fall ikke få).
Med et slikt utgangspunkt gis etter min mening kristen-kjærligheten
ikke særlig godt jordsmonn eller gode
vekstvilkår. Snarere tvert imot.
Hensikten for Morken med å presentere sin nye eller
supplerede trosbekjennelse, kan vanskelig forstås annet enn som et dårlig
skjult forsøk på gi kristne kronisk dårlig samvittighet. (Ortodox og
tradisjonell lære er for ham ikke nok). Han må da forutsetningsvis mene at heller ikke her i landet trenger kristne
argumenter, med minde de får tilleggsargumenter av Morken). Og har de dårlig
samvittighet, har de også en ukjærlig Gud, synes Morken å mene. Eller? De bør
derfor søke hen til Morken og han gudsbilde. Bare da kan sann kjærlighet
innhente dem. (Synes altså Morken å mene og mange med ham, men for få, vil vi
tro, etter Morkens mening).
Hensikten med Morkens
alternative trosbekjennelsen må være å omvende kristne her i landet. Under
ligger det tanker om at de selv –
Morken med ge liker – virkelig er mer «rent-troende» enn kristne flest er her i
landet, i vårt trygge Norge.
Mange kristne faller
i Morkens felle. De underlegger seg da ikke bare sosialisme, men også mye
lettere islam enn andre kristne som ikke lar seg dupere. Sosialistene
forfører kristne inn i den illusjon at det som teller, det er å gjøre gode
gjerninger, (på sosialistenes premisser). De fortrylles inn i en farlig
illusjon, en illusjon de til og med gjør preskriptiv.
Det er ekstremt, men folk vil ikke se det. Sosialismen er
fanatisk innlullet i den forestilling at sosialismen er den ene og eneste mulighet
som gir mennesker redskaper og mulighet for faktisk å utøve kjærlighet
overhodet, - ikke kristendommen). Det kan virke som om Morken selektivt bruker
Bibelsitater for å omvende folk til sosialismen mer enn til kristendommen og at
det sosialismen som bør gis høyeste autoritet, ikke den kristne Gud, - akkurat
som i islam, hvor Allah settes til overdommer).
Morken driver empati-politikk
der nede, herfra, altså, og på
avstand. Han skjønner ikke at dette i realiteten kan bidra til å fremme en
sterk og reell opplevelse av å bli utatt for følelsesmessig utpressing, med
påfølgende avhengighetssyndrom, noe åpne sinn og svakt teologiske funderte
hjerter ofte faller for fristelsen til.
Morken skjønner
kanskje ikke at en slik empati-politikk-uten-
argumenter i virkeligheten er en gjernings-tro som flyktningene i aller
største grad har de aller beste grunner nettopp til å frykte og flykte fra,
(idet islam jo er gjerningsreligionen par
excellence). Det hjelper dem neppe på lenger sikt, når det går opp for dem
at den kristen gjerningskjærligheten på sikt ikke er så sterk som de trodde og som
også senere skulle tilsvare det førsteinntrykket de fikk i begynnelsen, da de
ble mottatt med åpne armer av folk som riktig nok ikke vil gi dem argumenter,
dvs trygg tro bygget på trygge metafysiske forutsetninger i kombinasjon med
Skriftes klare og rene tale.
Morken lokker
flyktningene til å tro at IS har feiltolker islam. Han vet kanskje ikke at
lærde ved al-Azhar universitetet i Kairo med stor styrke og med stor tyngde bak
seg hevder at IS ikke er u-islamsk, snarere tvert imot.
Morken gir de flyktningene han så gjerne vil hjelpe, med
sine kjærlighetsgjerninger, inntrykk av det er Morken og hans hjelpere som vet
hva islam er og hvem Allah er. Men de
er altså tilbakeholdne med å undervise disse flytningene om hva kristendom er
for noe og hva kristen tro går ut på, bortsett fra - og i tillegg til - de rene
«gjerninger» og den hjelp de er blitt presentert for, i et slags åndelig
vakuum, et vakuum som fylles av en høyst privat trosbekjennelse som Morken selv
mener gir ham selv argumenter han kanskje ikke engang unner de nyomvendte selv.
Morken nekter altså de
som har fått nok robuste teologiske grunnlag, og dermed argumenter, som de
selv bedre kunne bruke for å legitimere sin nye tro og for hvordan de skal
forholde seg adekvat til islam. Dermed
gjør han flyktningene og konvertitten mer avhengig av ham selv og hans
personlighet og egne private fromhetsforestillinger om seg selv enn kanskje
godt er, og da også tilnærmet uavhengig av tradisjonell og ortodoks den
kristentro som sådan.
Morken lar de nyomvendte leve med sine fra før tilegnede
gudskonsepter, - nå vil Morken justere disse konseptene i kraft av empati,
emosjoner, «gjerninger» og utvist «varme». Jeg tror mange av de nyomvendte vil
stusse over dette og undre seg over at denne tilnærmingen overhodet er mulig å utføre,
uansett på hvilket grunnlag. Jeg tror de
vet inderlig vel hvem Allah og profeten er. Nå får de så får høre at den kristne
Gud er identisk med Allah, må det kaldt gjennom ryggen på noen og enhver. Det
må gi mange nyomvendte følelsen av å ha flyktet fra asken til ilden.
Morken kan imidlertid ikke beskyldes for å drive snik-kristianifisering i MØ. Han driver
regelrett i stedet direkte og krystallklar islamifisering av kristendommen,
helt åpent. Og han bedriver ikke denne virksomheten bare «der nede», nei, han
bedriver den til og med «her». Han kan med god grunn i hvert fall metaforisk tiltales eller anklages for å ville
islamisere til og med selve Kirken.
Det er en ny gud Morken presenterer og misjonerer for, i
Kristi navn, - en overgud han tror man kan binde seg til for evigheten, en gud
som allerede er klekket ut av Morken og en gud som da har bundet seg til å
innfri alle våre egenproduserte gudsbilder, til vårt gudssyn eller vår egen
gudsoppfatning, produsert for «fredens skyld» og i kraft av en ny
menneskeskapt, og tiltenkt og konstruert allmenn konsensus, «frigjort» fra hva
Skriften forteller om hvilken Gud den kristne Gud er alene, og hvilken unik Gud
som Kristus er, en Kristus de islamske skriftene bare kan se langt etter å få
den nåde det er å tro på ham av.
Men selvsagt: Morken
har helt rett i at det er fullstendig forfeilet så å si «tre kristne dogmer»
ned over hodene på folk, hvem nå disse enn er, hinduer, buddhister eller
muslimer osv. Gjør man seg i utgangspunktet til nedlatende og brautende besservitere, forfeiler man gjerne
ganske snart den aller beste hensikt og så blir alt man gjør kontraproduktivt.
Og selvsagt bør de nyomvendte og allerede nok traumatiserte
beskyttes mot et altfor stort press på å sette seg inn i komplisert kristen
dogmatikk før deres nyvunne tror får modnet litt og helt til spørsmålene nær
sagt melder seg naturlig av seg selv. Men det Morken i praksis gjør, er å
servere de nyomvendte en gudsoppfatning som ikke logisk, dogmatisk og
tradisjonelt kan sies å være riktig. Det i seg selv kan i sin tur vise seg å
gjøre de nyomvendte en «bjørnetjeneste», for å si det mildt.
Morken har selvsagt også rett i at det er viktig at kristen
misjon og forkynnelse ikke bidrar til å gjøre situasjonen vanskeligere for
flyktningene og de nyomvendte og mange andre større grupper i MØ.
Det kan hevdes at
hvis man legger vekten på forskjellene mer enn likheten mellom religionene, så
vil dette bare kunne anspore alle som fra før hater kristendommen til å blir
enda mer hatske og enda mer villig til å ty til bruk av mer ekstremt brutal
terror. En forvirret gud forkynt av forvirrede misjonærer kan skape raseri,
angst og aggresjon. Også for slike tilfeller vil «hjelpen» forfeile sin
hensikt. For muslimer som skarpt skiller Allah fra alt som har med den kristne
Gud å gjøre, vil imidlertid forsøk på identifikasjon mellom Allah og Gud på
samme måte bli møtt bare med enda større vold enn det man først ville tro var
mulig. En tilnærmet identifikasjon, slik Moren tydeligvis går inn for, vil da
ytterligere legge tyngre byrder på skuldrene til de som allerede fra før har
tunge nok byrder å bære. Dette kan i sin tur da med stor styrke slå om fra
kristentro til kristenhat på en skala man ikke kan forestille seg.
Vi legger i det følgende ut noe vi
har skrevet før:
Men først vil vi i all korthet bare
beskrive det som bare kan beskrives som noe underlig og bissart, og noe som i
seg selv illustrerer hvor usikre og forvirrede noen kan komme til å reagere på
i og for seg på uttalelser eller uttrykk i vår tids påståtte «islofobe tid» og
hvordan disse som reagerer på sin moralske selvoppnevnte pidestall kommer i
skade for å legge for dagen rent hat og irrasjonell angst, - og feigheten som
følger med.
Kort fortalt: En aktør på Verdidebatt
reagerer med blindt hat overfor en islamkritiker som legger ut en kommentar til
en kronikk skrevet av en muslim. Kommentaren kan ikke på noen måte kalles
islamofobt, rasistiske eller krenkende. (Den er blitt vurderte av psykolog, en
professor i filosofi, en jurist og en konsulent fra NTH).
Redaktøren ser ikke at aktøren her
serverer en ren hatmelding, at den formelig lyser av hat (og at denne aktøren
faktisk lyver, noe heller ikke redaktøren vil høre på).
Det helt fantastiske, og helt
irrasjonelle, og som altså viser hvilket press noen kan gi etter for i «de
godes tjenste, er følgende: I stedet for å ta avstand fra hat-raksjonen, legger
redaktøren kommentatoren for hat og utestenger ham fra Verdidebatt for all
fremtid, selv om han opprinnelig vurderte kommentaren til muslimens kronikk som
liggende «innafor». (Den var altså ikke uttrykk for hat eller krenkelse). Når redaktøren
så like vel altså gir etter for hatefull tale – fra aktøren som reagerte på
kommentaren - samtidig som han gir etter for press fra den som så kommer med det
virkelige hatet, så viser det seg at det kan stilles spørsmålstegn ved
redaktørens kompetanse og dømmekraft.
Rdaktøren det her siktes til er
Johannes Morken … Aktøren her er
forskeren, legen og ateisten Morten Horn, en kjent spaltist i Vårt Land og på
Verdidebatt:
Så til tidligere
artikkel: Morkens Selvforherligelse:
Vårt Land serverer fredag 25. november (for noen år siden) en
kommentar på side 2 som overgår enhver moralsk standard og som kan gjøre enhver
som leser den både urolig og sorgtung, på avisens vegne, hvis man går litt
nærmere inn på den og de fakta den referer til og setter den i en litt større
kontekst enn hva moderator Johannes Morken evner å plassere den i.
Morkens kommentar overgår, for å si det kort, de fleste
forsøk i norske media noensinne på selvforherligelse med sikte på å fremstå som
en personlig uangripelig moralens vokter og dermed som et feilfritt menneske i
den jobben han har valgt å gjøre, (en jobb han synes kan være hard for ham
selv).
Morkens fremstilling av seg selv som nettdebattens høye
moralske forsvarer faller imidlertid i grus med et brak hvis man ser litt
nøyere etter i det materiale han arbeider med, nemlig nettkommentarer og
modereringen av disse og den behandling han selv som person er villig til å
utsette aktører og publikum på forumet for. Og her er han villig til å gå
langt, ja, langt over streken, noe jeg vil eksemplifisere nedenfor med et par
eksempler fra virkelighetens verden slik den presentere seg selv i avisen og
som visen selv både villig og frivillig offentlig bringer til torgs for alle
til å se og sjekke.
Det viser seg nemlig at Morken uten forbehold og blusel
skruppeløst tillater, promoterer og forsvarer nettopp den umoral han selv som
person kritiserer og i hellig alvor tar mest avstand fra. Han viser dermed sitt
sanne ansikt og sine egne kognitive begrensinger, for ikke å si moralsk
forkastelige begrensninger, utøvet i ram praksis uten forbehold og med en slik
skråsikkerhet at det hele fremstår som komisk, ja, farlig komisk, - alt sett i
lys av og med tanke på de intensjoner og de høye mål og den høye moralske
standard avisen som sådan har satt seg fore og som Morken mer enn villig
presenterer seg som protagonist og «skystengel» for.
Men, og her er den syndige blindvinkel, som Morken ikke
tillater seg selv å se og forholde seg til: Han er faktisk ikke bedre stilt enn
de han håner og advarer mot, snarere tvert imot, i og med at i kraft av sin stilling
og posisjon selv kan tillate seg å være både nedlatende og nedrig, mens han
samtidig fratar folk muligheten for å forsvare seg, ved selv å stå fritt til å
velge hvem han til enhver tid vil utestenge fra debattforumet i avisen,
Verdidebatt.
Det kan ikke bare stilles alvorlige spørsmålstegn ved
Morkens generelle kompetanse i journalistfaget, men også ved hans manglende
selvinnsikt, og alminnelige moralske og praktiske dømmekraft som ansvarlig
avdelingsredaktør.
En slik mangel på innsikt og forståelse som Morken utviser i
dette sakskomplekset, burde få praktiske konsekvenser for ham selv privat og da
i form av et nært forestående snilt formulert avskjedsbrev på farget papir fra
dem med autoritet i avisen eller ellers de det måtte angå formelt og som tør ta
tak i problematikken.
Morken skriver i sin kommentar:
«VL valde alt 2009 at debatten på nettet skal vere under
fullt namn, slik hovudregelen vår er i trykt utgåve også. Vi la til grunn at
når folk må diskutere under fullt namn, blir tonen betre enn i anonym form.
Etter vel fem år med ansvar for å moderere nettdebatten på verdidebatt.no, er
eg viss på at tanken i seg sjølv er rett. … Men full namn er ikkje nok. Å vere
moderator er fremleis å vere oppsedar, tidvis svært tydelig grensesetjar. Og
jobben kan vere hard nok. For når politikarar, forskarar, nav-brukarar og andre
skal innta ein heilt ny arena, må det spelereglar til – og nokon som vaktar
spelereglane.
Nokre er glade for å verta oppseda, andre kaller det sensur.
Å byggje eit debattforum på nettet er heile vegen å prøve å ivareta både
ytringsfrdom og samtaleklima og gjere sitt til at ikkje dei som tøyer
fridommens grenser i praksis kjeppjagar andre frå arenaen.
Denne rollen har også gitt meg innsyn i det som framstår om
eit faktum. Folkeskikken veks langt frå automatisk med akademisk skolering. I
ein nettdebatt kan det tidvis vere akkurat som i sandkassa. Å ta igjen med same
mynt eller vel så det kan vere ein like etablert og øydeleggjande debattteknikk
blant akademisk skolerte som folk som lever på stætte frå NAV. Det ligg fleire
lærdommer i dette, at folk er folk, anten dei er velutdanna eller ikkje.
Dessutan trur eg at nettforskarane er med meg i at krafta i
skjellsorda er sterkt overvurdert. Det viktigaste som skjer når temperaturen
stig, er at folk flokkar seg saman i ekkokammeret. Det einaste ein nettdebttant
oppnår ved at han eller ho tek i bruk kraftuttrykk, er å få motstandarden til å
flokke seg saman og sjå raudt. Difor er det her behov for gode rollemodellar –
folk som let argument tale og viser andre at desse kan framførast i ro. Så får
ein heller snu ryggen til ein del av tøvet, framfor å bit på og smelle.
Men akademisk tittel er altså ikkje eit vitnemål i bestått
eksamen i å vere ein god oppsedar. Diverre. Og sjøvsagt. Men prøv gjerne å vere
rollemodell. … Eg har håp for nettdebatten. Men skal vi klare å lage eit
ytringsklima, må vi bruka krefter på å innta nettet med både fridom og ansvar.
Fridom til å ytre seg, men ansvar for å vere sannferdig. Og vi som styrere
debattar, har ansvar for å lage rom og spelereglar for dei som ikkje satsar på
skjellsord».
Det følgende innlegg av Morten Andras Horn tillater så
Morken å bli stående på VD uten mulighet for forsvar:
Horn skriver 6.12.14: «Takk Morken (en av moderatorene) for
grundig gjennomgang av temaet. Jeg er som sagt tydelig på at folk som Lars Gule
og jeg neppe er de rette til å bestemme hvor grensene skal gå, til det er vi
alt for ekstreme (prøver å snik-Gulifisere innlegget mitt her, he-he) og
engasjerte pladask oppi ordskiftet. Jeg misunner heller ikke de som skulle
prøve å dra slike grenser. Men at det finnes grenser - det er jo åpenbart. Og
da blir spørsmålet om de per idag er passelige.
Nylig la Terje Finne (kan nesten ikke la være å nevne navn
her, hvor skulle det da bli av det personlige ansvaret?) ut en tråd om Hadia
Tajik, som i mine øyne var ren sjikane. Det var reinspikka
tillegging-av-skumle-motiver og åpenlys (objektivt sett, vil jeg si, jeg som
mener at man som subjekt ikke kan se noe objektivt!) forvrengning av det hun
hadde skrevet i sin spalte om muslimer og julefeiring. Det var rett og slett
søppel, og uverdig for verdidebatt.no. Det var ikke slik kristne det kan seg
søma, og heller ikke humanetikere.
Dette innlegget ble liggende nesten en hel dag (en søndag,
tror jeg), inntil jeg varslet moderator langt ut på kvelden. Innlegget ble så
slettet - men etter å ha blitt fylt på med krenkende uttalelser fra flere av de
som har uttalt seg i tråden her.
Jeg nekter ikke Terje Finne å uttale slike nedrigheter, det
er hans rett. Det er hans rett å ha et slikt syn på Hadia Tajik, som er en
offentlig person med viktige tillitsverv i Norge. Men jeg har vanskelig for å
svelge at Vårt Land, den kristne avisa som tar mål av seg til å være en
debattplattform for verdidebatt i Norge også for ikke-kristne debattanter,
godtar å være arena for ytringer av denne typen. Det gjorde da heller ikke
moderator - bare at "skaden var skjedd" i form av at innlegget hadde
fått ligge ute store deler av dagen.
Kanskje valgte jeg feil, som forsøkte å argumentere mot
Terje Finne og hans følgesvenner - det bidro vel bare til økt synlighet av
innlegget. Og kanskje til å gi det en form for "legitimitet", ved at
det liksom ble "tatt seriøst" (selv om mine kommentarer søkte å
utfordre legitimiteten og seriøsiteten). Det som er sikkert er at mitt bidrag
var som vann på gåsa for Terje Finne og hans folk - de ble bare enda sikrere i
sin sak av å bli møtt med forsøk på imøtegåelse. Det eneste som hjalp, som
hjalp Terje Finne til å slutte å kaste skitt mot et annet menneske (dertil en
ung kvinne med minoritetsbakgrunn, som allerede har fått sin del av
skittkasting og mistenkeliggjøring) var å slette innlegget. Kall det gjerne
knebling - så lenge Terje Finne selv klarte å filtrere bort sin egen
skittkasting mot Tajik. (Hva Horn mener her er et mysterium og kan ikke
relateres til noe faktum, min kommentar).
Mitt forslag var altså forhåndsmoderering av
hovedinnleggene. Det ville i det minste klart å hindre Terje Finnes Tajik-tråd.
Og dersom det førte til bittelitt færre tråder, så kunne det gjort det lettere
for moderator å holde styr på de ulike trådene. Det ville hatt minimal
betydning for friheten til å ytre seg, fordi kommentarene fortsatt kunne vært
direkte-postet. En liten forsinkelse fra et hovedinnlegg skrives til det
publiseres er uproblematisk, fordi det er hovedinnlegget som setter i gang en
løpende debatt».
Horn kommenterer videre i en ordveksling med Terje Finne,
(en sekvens som er for lang til å ta med i sin helhet her, men her spekulerer
og lyver Horn helt uanfektet og tillegger Finne de nedrigste motiver): «Det er
ganske fantastisk at du her forteller meg at Tajik ville tålt dette innlegget -
forteller du, som krenket henne, på hennes vegne. Si meg, har du spurt henne?
Sist vi hørte fra Tajik var da hun, ganske sterkt berørt, fortalte på Debatten
med Keshvari og Solheim om nett-sjikanen som bl.a. Frp-Leirstein hadde trykket
"like" på. Ingenting fra den sekvensen tydet på at Tajik er
usedvanlig tykkhudet ift. at folk tillegger henne holdninger hun ikke har, bare
fordi hun er muslim. Det er også fantastisk å lese din teori om hvorfor jeg
varslet moderator om innlegget ditt. Realiteten er at jeg mener jeg kom ganske
godt ut av det hele. Mitt varsel handlet, såvidt jeg husker, om at det var et
flagrant brudd på retningslinjene, et av de verste jeg har sett. Jeg tolket
moderator slik at han var enig».
Min kommentar: Det kan bevises at moderatiet ikke er enig
med Horn her. Moderatiet har tvert imot flere ganger forsikret om at det ikke
var noe i veien med Terje Finnes kommentar til Tajiks julekronikk i seg selv.
(Helt andre begrunnelser for å utestenge Finne gis, og dette har nok falt Horn
tungt for brystet – tenk!, de er uenige med meg! Sååå fæle de er!). Han spør da
også: Hva var det da?
Kommentar: Og det kan man gjerne spørre om. Ser man nærmere
på det konkrete forløpet på vei mot livsvarig utestengelse, finner man neppe
noe tungtveiende grunner, idet det henvises til helt prosessuelle, i praksis
helt irrelevante grunner).
Horn truer så VD med å utebli fra forumet hvis Terje Finne
ikke blir utestengt. Det store spørsmålet er da: Har avisens moderati og
redaksjon latt seg bøye for press fra Horns side? (Horn har, som ateist,
humanist, lege og forsker, tross alt bidratt med mange vektige kronikker og
debattinnlegg på VD og mange vil se ham som en foregangsfigur og en rollemodell
å leve opp til. Det kan derfor ha oppstått et uheldig gjensidig
avhengighetsforhold her, noe som i seg selv styrker mistanken om at redaksjonen
har latt seg presse og den dermed har brutt med Redaktørplakaten som utgjør
hovedpillaren for opprettholdelsen av en fri, selvstendig og uavhengig presse i
vårt demokrati).
Hvis VD har latt seg påvirke av press, hvilket jeg er
overbevist om, vil VD og dermed avisen, ha forbrudt seg mot Redaktørplakaten,
hvilket jo bør betraktes som en ren «dødssynd» i mediakretser.
Og sist, men ikke minst: Hvordan kan det være mulig for en
redaksjon eller moderator å la bli stående påstander fra Horn som direkte
forutsetter at Horn vet hvordan Hadja Tajik reagerte på Finnes kommentar til
hennes artikkel? Horn påstår at han vet, og at Finne ikke vet, og at Finne
derfor tar fullstendig feil, men hvordan vet Horn at Finne ikke vet, mens han
selv vet? At Horn våger å komme med en slik påstand illustrerer i seg en arroganse
som ikke burde stå seg for en akademiker.
Horns påstand viser en nesten utrolig arroganse og
nedlatenhet overfor Finne, men dette bekymrer ikke en mann som Morken. Han går
i stedet god for Horns påstand ved å avskjære Finne enhver mulighet for i det
minste å reise spørsmålet: Hvordan vet Horn hva Tajik føler?
Men hva er det egentlig Andras Morken nå vil med sin
kommentar i avisen? Skal den tolkes som en tilståelse og en bønn om nåde? Er
kommentaren et uttrykk for en erkjennelse av å ha opptrådt både umoralsk, dumt
og nedrig? Eller et forsøk på å rettferdiggjøre seg selv, bortforklare egne
feilgrep og egen inkompetanse?
En viss «anger» eller selvinnsikt kan spores i følgende
uttalelse: «Folkeskikken veks langt frå automatisk med akademisk skolering ...
Å ta igjen med same mynt eller vel så det kan vere ein like etablert og
øydeleggjande debattteknikk blant akademisk skolerte som folk som lever på
stætte frå NAV. Det ligg fleire lærdommer i dette, at folk er folk, anten dei
er velutdanna eller ikkje».
Er det seg selv han sikter til her, eller er det Horn han
har i fokus? Hvis det er Horn han har i tankene, burde det være en oppvekker
for Horn. Men hvorfor har han da tidligere nettopp latt Horns demoniserings- og
hatretorikk overfor Terje Finne slippe gjennom og blitt stående på forumets
sider? Har Morken vært for feig eller servil til å ta hansken opp direkte med
Horn?
Ser vi denne saken i sin helhet, kan det ikke være tvil om
et bekreftende svar på dette. Morken frykter tydeligvis at «korrupsjonen» i og
med bruddet på «plakaten» skal komme frem i lyset fra en nokså luguber,
tilsynelatende ubetydelig tilværelse på et bortgjemt sted på Verdidebatts sider
og frem i offentlighetens søkelys.
Jeg tror det er frykt for dette som driver Morken til å
publisere sin artikkel på nåværende tidspunkt. Han er ute etter å forsikre
leserne om at han har kontrollen og tror dermed at han har rett til å
forherlige seg selv på denne måten. Han forsøker nok en gang å erobre den
moralske høygrunn uten referanser til annen standard enn det subjektive behovet
han har for å gjøre denne til absolutt norm og objektive grunnlag. (Han sparker
på et menneske som ligger nede, fordi han nekter ham å forsvare seg).
Og hvor er det blitt av Hadja Tajik selv som bidragsyter i
Vårt Land? Meg bekjent har hun holdt seg borte i kjølvannet av denne saken. Kan
det være fordi hun anser Horns forsøk på å kneble en debattant ved å tilta seg
retten til å forsvare henne på det grunnlag at han vet bedre enn hun om hun har
latt seg krenke eller ikke, godt hjulpet av Morken, som lite inviterende og
spiselig? Vi vet ikke, men det ligger nær å tro at så er tilfelle i og med at
Tajik selv både før og etter julekronikken i det offentlige rom gang på gang
har etterlyst en mer frisk og frimodig debatt nettopp om de tingene hun selv er
opptatt av og engasjerer seg i og som altså ble kommentert på Verdidebatt i den
tråden som så raskt ble slettet, og hvor forfatteren ble utestengt på livstid.
Det må til slutt her nevnes at det er kommet til kunnskap at
det er sendt inn en lengre klage til avisen Vårt Land som eget rettssubjekt for
dårlig behandling av Finne. Klagen er stilet til styret og til andre ansvarlige
i organisasjonen. Det blir i klagen spurt om hvorvidt avisen som sådan kan gå
god for den dårlige og helt forkastelige behandling Finne fikk av moderatiet på
Verdidebatt. Det er pr dags dato, etter at det har gått en tid nå, ikke kommet
noe svar på klagen. Det er derfor grunn til å gå ut fra at avisen Vårt Land
både som redaksjon og konsern faktisk går god for en slik behandling, og
dessuten at avisen som konsern etter min mening ikke ønsker å innrømme det som
fremkommer som klare brudd på Redaktørplakaten. Og at avisen selv aktivt vil
forsøke å skjule brudd på «spilleregler» og presseetiske retningslinjer det er
bred konsensus om både i samfunnet og mediamiljøet for øvrig og at avisen på
denne måten og for å holde dette skjult, ønsker å beskytte seg selv og Morken
for åpen kritikk
Ovenstående tirade av Horn var en kommentar til følgende
kommentar på VD skrevet av Terje Finne til Hadja Tajiks julekronikk i VL:
«Er dette en farse? En harselas? Snikislamisering?
Vi har Hadjaia Tajiks kronikk i dagens Vårt land i tankene.
Vi har nettopp lest den. Og vi er ikke forferdet. Dette var ventet. Men
kronikken er i skrivende stund ikke lagt ut på Verdidebatt. Vi vet ikke om den
blir lagt ut, heller. Vi tar derfor sjansen på å forskuttere med et innlegg,
etter å ha lest papirutgaven og der Tajik beskriver og analyserer et møte hun
har hatt med en norsk kvinne nå i førjula. Den norske kvinnen tar initiativet
og spør om det er galt å ønske Tajik «god jul». Kvinnen lurer på om hun kan gå
fra å si «hei, hei» til naboen sin, til å si «god jul» til vedkommende?
Tajik bedyrer at hun kjenner muslimer som «feirer jul» fordi
de ikke vil at barna deres skal føle seg utenfor når andre barn kommer og
forteller om hva de har fått til jul. Det hele fremstilles som om hovedsaken
for islam er å være moderat, tolerant og tradisjonen i grunnen helt likegyldige
med tanke på «convivenzia», fredelig sameksistens. Man kan spørre: Vet Tajik at
noen muslimer på det sterkeste fordømmer julefeiring for muslimer og kommer med
trusler mot dem som gjør det? Og at disse muslimene kalles lærde og som
påberoper seg å vite hva sann islam er, og dermed også hvem som er kaffir blant
muslimene, apostater som fortjener å bli drept?
Kronikkens tone er ikke hatsk. Men den er i hvert fall et
aldri så lite og yndig misjoneringsforsøk. Hun setter vennlig og tilsynelatende
saklig opp islam mot kristendommen og sier litt ute i kronikken: Se her, dette
er islam og dette er hvorfor islam er overlegen kristendommen. Hun sier det
indirekte. Hun er ikke ute etter å støte noen eller støte noen fra seg.
Implisitt: Islam er nemlig bedre fordi islam ikke
overtroisk. Muslimer tror selvsagt ikke på eventyret om og det helt
irrasjonelle i dette at Jesus skulle være Guds sønn. For det er jo en umulig
tanke, at Gud skulle ha hatt sex, og det attpåtil sannsynligvis bare en gang,
siden kristne påstår at Jesus er Guds eneste eller unike sønn. (Tajik
formulerer det riktignok på en litt annen og mer indirekte og derfor mer
«korrekt» måte).
Tajik raljerer ikke over kristne som tror at Jesus sto opp
fra de døde etter tre dager på korset. Hun konstaterer at dette selvsagt ikke
er tilfelle. Skulle Gud la en profet lide og dø en så forsmedelig død som
kristne påstår at Jesus led – i virkeligheten? Nei, dette blir for mye for en
sann muslim og bør være for mye det for enhver kristen. Det får da være måte på
overtro. Best å forkaste hele kristentroen og jo før jo heller. Nei, dette står
seg ikke for en opphøyd Gud. Han kunne ha forhindret det. Allah er ikke en
ondskapsfull sadist med sine profeter. For Jesus var en profet og dermed også
Guds talerør, eller var det Allah’s talerør og budbringer? Tajik presiserer
ikke. Hun lar spørsmålene henge i luften. Og dette i seg selv skal holde som
benektende svar, bekreftet av islam selv. Jesus var selvsagt en av Allah’s
mange profeter. Ikke den kristne, treenige guds profet. For Allah kan ikke være
3. (Hun vet ikke at Koranen forveksler triteisme med treenighet og at Koranen
da faktisk ikke er noe angrep på treenighetslæren). Hva om det fremgår i
Koranen selv at Jesus Kristus var Gud? Hva om det fremgår i samme bok at Jesus
kunne vekke folk opp fra de døde?
Hun – den norske, uvitende kvinnen hun snakker med i
kronikken – snakker om tradisjoner, ikke om religion, skriver Tajik. Men
skriver Tajik om religion selv? Å, ja, Vær ikke i tvil om det. Hun «kan» sin
Koran, sin islam, men hun har tydeligvis ikke gått i dybden, tatt for seg de
virkelig harde spørsmålene.
Hun nøyer seg tydelig med å ha et overflatisk forhold til
dypere dogmatiske spørsmål. Og hun som anbefaler at mulige muslimer terrorister
bør studere mer i Koranen?? Hun burde kanskje ta seg et dypdykk selv. Kanskje
finner hun mer interessant litteratur om islam i et norsk nonnekloster enn i en
norsk moske. Hun burde selv følge sitt eget råd og begynne på
fordypningsstudiet. Men det tør hun vel ikke. Noen kan ha visket henne i øret
at det bør og må hun da heller ikke gjøre, for Allah og profetens skyld. Det
kan nemlig dukke opp spørsmål ut fra Koranen selv som ville ha forbløffet henne
og kanskje fylt henne med hoderysting og kvalme. Alt annet enn klare svar, som
hun kanskje forventer - annet enn på et helt overflatisk nivå.
Nei, da er det er bedre å holde seg til tradisjonen og islam
som et kulturuttrykk blant mange, og hverken bedre eller verre enn noe annet
utrykk, rett og slett. Det er i hvert fall det man får inntrykk av, det
inntrykk hun kanskje forsøker å spre. Islam fremstilles som ufarlig, islam er
bare en serie helt ufarlige seremonier man ikke skal stille spørsmålstegn ved
eller forsøke å finne ut av på et dypere plan. Islam er ritualer eller vakre og
sunne praktiske leveregler og gjerninger som kan sikre den troende for
evigheten i Allah’s paradis.
And that’s it! Enjoy. Du kan risikere å bli «frelst»! Ta
skrittet fullt ut! Overgi deg! Underkast deg og bli født på ny av en annen og
fremmed gud du ikke visste eksisterte, men som nå kommer deg til unnsetning, i
dette tilfelle via Hadjia Tajik selv, arbeiderpartist og formann eller leder i
Stortingets justiskomite. Er det ikke smart?
Den norske kvinnen reduseres til et uvitende fjols, et
foraktelig menneske, underforstått, men av tonen i kronikken fremgår det at
dette fremfor alt er mer en koseprat enn et møte der alvorlige og fundamentale
ting tas opp. Møtet skjer på overflaten og kan ikke bevege seg under, inn i den
virkelig farlige materie, islams essens, islams iboende mørkesider. Til det er den
norske kvinnen for – la oss si – uinteressant. Det er tydelig at Tajik – og
islam – vet best. Det lyser klart frem av hele kronikken. Derfor denne
overbærende og nedlatende tonen overfor den norske kvinnen.
Kanskje denne kvinnen er redd for å fornærme noen? spør
Tajik. Men Tajik vet ikke, men hun vet hvordan slike kvinner skal behandles.
Hun forsikrer leserne om at kvinnen bare jo var hyggelig. Spørsmålene var fine.
Men hun sier ikke at hun finner kvinnes spørsmål virkelig interessante. Hun
«vet» at islam har de korrekte svar på forhånd. Hun sier ikke at kvinnen ikke
forstår at Tajik driver misjon overfor henne. (Sååå dum vil hun ikke fremstille
henne).
Kvinnen skal derimot oppfatte at islam har sjarm, er
ufarlig, er tiltrekkende, er fornuftig, ja, kort og godt bedre, og helt
ufarlig: Bedre enn kristendommen og mye, mye mer å foretrekke. Som om det
skulle dreie seg om et livssyn man ikke vet man har, men som man nå med Tajiks
lille, hjelpende ånd – unnskyld: hånd - skal finne frem til er islam og ikke noe
annet. Islam will prevail.
Antakelig er imidlertid denne kvinnen for dum, redd og
overflatisk til å ha en seriøs samtale med. Hun avskrives som hyggelig. Hun har
«fine» spørsmål. Men noen seriøs dialogpartner er hun ikke. Tajiks kronikk oser
av falsk medlidenhet med sitt offer. Hun fremstilles som en helt vanlig kristen
dame, uvitende, naiv og potensielt farlig, og som islamofob, en diagnose Tajik
riktig nok ikke setter der og da, men som man kan ane spiller med som en
avgjørende faktor i bakgrunnen. Tajik beskriver klokelig sykdommen konkret, men
uten å nevne den ved dens rette navn. Tajik har sannelig gjort det lett for
seg. Oppskrift: Finn en uvitende norsk litt eldre og litt usikker, men
nysgjerrig kvinne, eller et «håpløst» mannfolk, og gjør narr av dem ved å
fremstille møtene med Tajik som en beleilig koseprat, - og vips, så har ikke
bare Tajik lykkes, men islam har vunnet på kjøpet».
