M Michelet og A Merkel - to hypermagikere av samme stykke

Det snakkes mye om moral, godhet, korrekthet, varme og kulde for tiden. Ikke så mye om sannhet, skjønnhet og Det gode, i seg selv, som begreper. Det er for så vidt naturlig og givende i seg selv, gitt ånden i tiden og tiden i ånden. Men disse ordene er blitt termer mer enn begreper, de er blitt tingliggjøringer av seg selv. Det har gått teknikk og fysikk i det. Vi skal prøve å forklare, selv om tilfredsstillende målbarhet i seg selv ikke kan oppnås, for anledningen.

Det opereres med nye og gamle termer for å belyse temaet. Gitt et temperament og en virkelighet. En nyvinning kan være Nina Karin Monsens term «metamoral». Termen gir innsikt, peker på en viktig innfallsvinkel til temaet. Document har oversatt en bok av en tysk forfatter og politiker hvor termen «hypermoral» brukes. Også denne termen gir innsikt og muliggjør en åpning for perspektiver som kan være av største viktighet hvis man skal engasjere seg i dagens kulturelle og politiske trender, kort sagt, det dreier seg om: Vår virkelighet, i størst mulig fylde, i dag.

Samfunnet trenger aktører med originale tilnærminger, ellers blir det hele for kleint, kjedelig og ja, katastrofalt uforstandig.

Sentralt i dette bildet står spørsmålet om emosjonenes og følelsenes funksjon i dette store bildet. I hvilken grad lar diskursen og aktørene seg styre av disse mentale beveggrunnene? I hvilken grad preger de motivasjon, verdivalg og politikk generelt? På hvilken måte kan disse «størrelsene» bidra til å gi oss alle et rikere virkelighetsbilde og et fastere fundament for beslutningstakingene i samfunnet? Det sier seg selv at der fundamentet svikter, der svikter også politikken og politikerne. Det gjelder derfor å komme «tingene» i forkjøpet. Vi bør bevisstgjøre oss selv om hva det er som driver oss, og hva denne «drivkraften» gjør med en selv og menneskene. Fremtiden er for viktig til å skusles bort kanskje fordi vi brukte termer, kategorier og definisjoner som var for snevre og som ikke stimulerte til nytenkning, nye vinkler og vrier på sakene. Vi trenger innfallsvinkler som vekker i stedet for å holde oss sløvt nede i vanetenkning, paradigmer som lukker for erkjennelse i stedet for å åpne for den. Vi må forsøke å unngå det kjedelige og kjedsommelige, og det er ikke lett. Det koster mye arbeid, man står dessuten i fare for alltid å bli misforstått. Humor hjelper ikke når man ikke vet å være humoristisk. Selvironi er en vanskelig kunst. I det hele tatt: Man skal ikke ta for lett på alt dette. Man skal ikke ta alvor altfor alvorlig og spøk ikke alltid for en spøk, som det heter. Men sannheten, kan og bør ikke forflyktiges, alvoret ikke reduseres til platt fleip og nihilisme. Vi må tro at vi kan vokse i forstand og modenhet. Kanskje en dag vil vi bli styrt av genuine «vismenn» som lar seg styre av noe annet og rikere enn kun overflateholdninger og «godhetsfølelser»?

Nei til islam ser ut til å være alene om termen «hypermagiker». Vi googlet og fant dette tablået:

her, om hypermagi osv For spesielt interesserte er det bar å gå i gang, det har blitt skrevet en god del om dette her på bloggen, dagens postering er en spesifikasjon, et supplement og en oppfølger.

Om metamoral fant vi en kommentar på en blogg: Men i motsetning til for eksempel konservative politikere har Monsen ryggrad nok til å ikke la seg kue av kjeftingen. Hun våger faktisk å være så frekk å hevde at de ikke bare tar feil men at de er direkte umoralske. De venstreintellektuelle har en form for meta-moral, sier hun, en moral om moral. De venstreintellektuelle fordømmer moralsk alle som påstår at det finnes moralske sannheter. ONARKI

Når det kommer til «hypermoral» kan termen brukes rent operasjonelt. Den er et verktøy som forhåpentlig vis kan brukes til å kaste nytt eller supplerende lys over «saken». Termens hensikt er faktisk å objektivere eller essensialisere begreper som følelser, emosjoner og deres bruk, i kontekst. Magien her går på å klargjøre muligheten for at emosjoner og følelser kan brukes som redskaper i de mekanismer og mentale strukturer vi som mennesker rent allment faktisk er nødt for å bruke, skal vi fungere i samfunnet og i de rent grunnleggende menneskelige relasjonene. Magi er et tryllemiddel sjelen eller persoligheten bruker for å overleve og for å kunne fremstå som sympatisk, eller god og ikke kald, for eksempl. Magi her brukes som et mentalt middel for både å fortrenge eller glemme ubehagelige erkjennelser og for å skjule hovmod eller dumhet, rett og slett. Magi brukes flittig, fordi ingen ser og forstår at det spillet ofte gjelder, er nettop hvem som eier den mest virkningsfulle magi. Magi går ikke ut på å karre til seg mest mulig materiell rikdom eller status, i seg selv. Magi brukes for å gi imaget en ukalkulerbar, men samtidig høyst merkbar og virkende merverdi. Magien brukes for å oppnå mer makt og innflytelse. Men den er et virkemiddel som ikke kan synliggjøres eller begrunnes cerebralt. Den er et kort man har i ermet, et kort ingen skal regne med er der. Å snakke om magi er nemlig blitt et tabu. Tabu er noe som bare de primitive stammer en gang brukte for lenge siden.

Det moderne menneske tenker at vi er ferdig med magi, at vår sivilisasjon har kommet lenger. Men det moderne menneske kan ikke ta mer feil. Magien har gått under radaren, det stemmer, men desto sterkere står den, som en fristelse til å ta i bruk, via default. Man kan være magiker uten å vite det! Derfor bør magien avsløres, det vil tjene oss alle, det vil bringe oss fremover, gi større mulighet for at demokratiet faktisk kan videreutvikles og bli sikrere, bedre, mer rettferdig osv. Avsløringen vil kunne gjøre oss sannere, objektivt sett bedre, mindre hysteriske, mindre objektiv sett manipulatoriske. Kaster vi lys over ubevisste drivkrefter, kan vi bruke ny erkjennelse til å bli friere og mer trygge på oss selv og andre. Vi ønsker alle å spille med rene kort. Det er bare å sette i gang. Målet eller delmålet er innen rekkevidde. Vi bør tillate oss og tøre å se hva hypermagien kan gjøre med oss og lære oss å forstå hvordan vi kan komme den i forkjøpet. Vi skal ikke la oss «kjøpe», for da er vi slaver og ikke frie. 

Magien fremlegges aldri som et reelt redskap for en aktør, den holdes i skul og adskilt fra de sosiale spillene. Magien er et premiss i relasjonsdannelsene som aldri blir uttalt eksplisitt eller åpent. De fleste er ikke engang klar over at de er hypermagikere og at de blir brukt av andre hypermagikere for disses egne kyniske formål med dem og deres omgivelser. Magien er et hemmelig våpen, et våpen ingen lenger regner med. De fleste samfunnsaktører i dag er klar over suggesjonenes betydning både på godt og vondt. De fleste vil derfor unngå bevisst å legge opp strategier som gjør strategiene til et ml i seg selv og et maktmiddel for maktens egen skyld.

Magikere kan være mer eller mindre bevisste at magien som middel faktisk objektivt eksisterer og foreligger som en reell maktkilde. Moderne mennesker kan være svært oppmerksom på og seg eget bevisst at suggesjon – for ikke å si hypnose – kan brukes mer eller mindre effektivt og legitimt for å oppnå mer eller mindre private eller politiske målsettinger, som kan være mer eller mindre moralske og moralsk nødvendige. Derfor skyr man suggesjon som pesten. Bruker man suggesjon bevisst, føler man seg avkledd, man mister uskyldspretensjonen. Man føler seg plutselig ikke så god man selv vil fremstille seg som. Derfor bruker man magi i stedet. Det er et mer kraftfullt middel, virkekraften er enorm. Den er ikke avhengig av fornuften og forstanden, for argumenter, neo, den vil styre fornuften og forstanden. Magien er det krydder som får alle til å føle seg litt mer oppløftet, litt mer fri, litt mer god, litt mer sann – og derfor litt mer verdifull, dette og til og med objektivt eller målbart verdifull. Om verdien er egentlig eller bare overflatisk, spiller ingen rolle. Hypermagikeren vet at hans verdi er lik null helt til han forstår at magien har bragt ham – nettopp – verdi. Hypermagi. Magien er da blitt et mål i seg selv, akkurat som narsissisme er en absolutt betingelse for narsissisten. Hypermagikeren føler seg «utvalgt» eller spesiell, han tror han fortjener og er titulert til priviligerte mentale posisjoner og behovet for dette, er høyt internalisert, det ligger i hans mentale konstitusjon, i større eller mindre grad.  Han har tillatt seg å manøvrere med usynlige våpen. Han vil åpenhet for alle på alle plan og i alle relasjoner, for da kan han selv trygt arbeide i skjul med skjulte våpen, på generelle normer og krav om - og behovet for - åpenhet eller transparens som selve premisset for diskursen. Han tror og vet at han ikke kan avsløres, hypermagikerens høyeste ideal er «det perfekte mord» på motstandere eller konkurrenter, folk han sett seg opp på nivå til, og som han faktisk er helt avhengig av, skal han lykkes med sin magi.

Det er ubehagelig og vanskelig for ikke å si rett ut umulig å ta for seg en person og fortelle ham at han er en hypermagiker. På samme måte som det er vanskelig å begrunne seg selv og sin posisjon når man forsøker å ta livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske. All sannhet skal ikke avsløres for deretter å stemples. Sannheten skal bruke der den er adekvat eller tilbørlig, passende – og nødvendig. Hensikten med termen hypermagi, er primært å servere et mulig middel somkan brukes for å se tingene på en frisk og gjerne vågal måte.

Termen må ikke misbrukes, men faren for misbruk er her selvsagt stor. Når jeg i det følgende bruker konkrete eksempler for å avsløre hypermagien og hypermagikerne, så er det for å muliggjøre en forsiktig bruk av assosiasjoner, på samme måte som det kan være nyttig å lære seg litt om hva en tragedier er ved å studere f eks Aristoteles definisjon av hva en tragedie er og består av og hva det er som konstituerer den. Målet er ikke å angripe mennesker, men bedre å forstå seg selv og for å gi større innsikt i hva det er som «driver» en, og hva det er som truer en, om så det foreligger trusler, eller ikke.

Målet og håpet er å oppklare, i seg selv, om å se tolkningsmuligheter, nye perspektiver, og dermed mulighetene for bedre å kunne forsvare seg og tilegne seg legitime verktøy for å fremme viktige saker, og for å forbedre de påvirknigsmuligheter demokratiet gir oss og ber oss om å ta i bruk. Å forstå hypermagiens makt, kan gi en større innflytelse over utviklingen. Det ironiske i dette er at et menneske som ikke betrakter seg selv som en typisk hypermagiker, men som et menneske som vil avsløre hypermagikerens lumske spill, fort kan bli en hypermagiker selv. Når han så forstår dette, vil han forsøke å skjule at han er hypermagiker. Han vil ikke lenger ønske avsløringer. Han gir seg magien i vold. Han vil håpe at han kan beføye over en sterkere magi enn den magien andre bruker. Forhåpentlig lar dette seg unngå. Ja, det er sterkt å håpe at dette unngås, for ellers har man jo bare stilt seg åpen for egen bumerang og underlagt seg et behov for egenoppløsning og fullstendig fritakelse for byrden ved å måtte ta et reelt ansvar, og fra dette å kunne se på seg selv som et fritt, vakkert og selvstendig individ.

En beskyttelsesmekanisme hypermagikere benytter seg er to-sidig, dobelbunnet: På den ene side vil han føle et uimotståelig behov for å objektivere ord, termer og begreper. På den annen side vil han være helt avhengig av – tilsvarende og proporsjonalt – å tingliggjøre eller objektivere seg selv. Hypermagikeren er reduksjonens mester, han underlegger seg et ytre regime, han fjerner seg bare mer og mer fra seg selv og de andre. Han er ensom, men kaller det sosial og han opplever seg som først og fremst sosial. Han oppfatter seg selv som «god», men han har gjort «godhet» ikke bare til noe han vil assosieres med, men noe han er. Han gjør imidlertid «godheten» og seg selv til en vare, som kan markedsføres med garantert virkning. Og jo flinkere han er til å skjule at han i virkeligheten bare er en simpel hypermagiker, jo mer vil han lykkes, tror han. Han kan ikke forstå at hans egen konstituerende mentale strategi kan medføre mindre godhet, mindre sannhet og mindre sannhet. Han gjør det hele til et spill med og om tekniske virkemidler. Han gjør seg til en manipulatør med klokkertro på egen magi som «medisin», som substans, et faktisk, fysisk, ja, kroppslig virkemiddel som forbyr eller forpurrer alle argumenter og overkjører all virkelig eksistensiell innsikt eller sann eller autentisk og psykologisk selvforståelse. Hypermagikeren transcenderer seg selv. Han gjør seg mer imminent ved å gjøre seg selv mer transcendent, dvs mer fremmed både overfor seg elv og andre. Samtidig som han er og beveger seg som høyst tilstedeværende og aktiv, alltid for den gode sak, som egentlig bare er hans egen sak, fanget som han er av sin egen magi. Tilsynelatende helt uskyldig og ren i det hele. Det hele kan dessuten også forklares ut fra metaforen «panser», menneskets naturlige behov for mentalt selvforsvar, innbefattet alle sosialt aksepterte muligheter for dette. Men «panseret» er i prinsippet en passiv metode. Magien, derimot, er høyst aktiv, selv i «li de parade»-situasjoner. Selv på psykologens «benk», en benk som riktig nok er passé, men like vel …

For ikke å bli forgående og direkte mot personer, kan vi skille mellom to typer magikere: Følehorns-magikeren og teleskop-magikeren. Et eksempel på en følehorns-magiker er Angela Merkel. Et eksempel på en teleskop-magiker er Marthe Michelet. De er to blant tusener på tusener i samme gate, ute på samme galei.  

Michelet «krever» avstand. Hun er en «varmblodig» observator. Hun er en skikkelse i uniform, en uniform hun ikke vil vedkjenne seg. Hun ønsker derfor å fremstå mer som halvveis naken, dvs ærlig, for enhver pris. Hun er som en u-båtskaptein som holder øye med den mer eller mindre oppkonstruerte fienden, på land, så vel som til hav, som hun er avhengig av til enhver tid, gjennom teleskopet. Selv er hun ikke til stede. Det gir henne anledning til å slå hardt til, hun elsker overraskelsesangrep. Hun dehumaniserer både seg selv og fienden. Måloppnåelsen er garantert.

Merkel er følehorns-magiker. Hun er en puse-mor med store føle-horn, man kan kanskje assosiere med «værhane». Hun er nærhet og varme. Godhet. Hun er ikke kald. Hun er selve «moderskjødet», den myke, den lyttende, den medfølende. Hun er til stede, overalt, men er hun egentlig det? Vel, historien om Merkel vise at hun vikler seg inn i situasjoner hun har vansker med å forklare og komme og forklare seg ut av, uten å bli oppfattet som kald, mindre god, mindre å stole på en før osv … Hun føler seg ikke forpliktet til å forklare, engang. Hun stoler på at magien virker.

I fortsetningen herr her trekker vi frem noen beskrivelser og analyser gjengitt sterkt forkortet og fortettet fra kommentarfeltene de siste dagene, fra bla Document og HRS. Vi håper på forståelse for dette.

Hans Rustad i Document:

Marte Michelets bok om det norske Holocaust handler ikke om det som skjedde. Derfor blir kritikken av henne på faglige premisser en skyggeboksing. Boken handler om dagens politikk: Den er en omskrivning av det mest følsomme punkt i vår historie slik skylden legges på Hjemmefronten og krigsheltene. Glansen skal av.

Tenk om undervisningen kunne bli litt mindre moralistisk og heller si til den oppvoksende slekt: Slik er menneskene. De er ikke bare gode. Krig gjør noe med et folk.

Men i stedet går Michelet til den motsatte ytterlighet: Hun tar en av de mest traumatiske hendelsene under annen verdenskrig og holder rettergang over heltene … Det insinueres at motstandshelter hadde antisemittiske holdninger, at de plyndret jødene for verdier og at man deretter la lokk på det som skjedde. Historikerne har vært med på tildekkingen og hvitvaskingen.

Michelet er representant for den nye hyper- eller overmoralen som rir Vesten som en mare.

Perspektivet er retroaktiv historieskrivning: Dagens politiske behov projiseres bakover. Slik blir fordommer mot jøder, som det fantes eksempler på før krigen, til noe mye mer ideologisk og betent.

    I notene skriver Michelet: «Men han (Tore Gjelsvik) gir dessverre aldri noen refleksjoner om hvordan han forholdt seg til den rasebaserte, antisemittiske, snevert bondenasjonalistiske ideologien han vokste opp med.» En rimelig fortolkning av disse setningene er at barndomshjemmet var preget av slike holdninger.

Michelet legger imidlertid ikke frem noen kilder som underbygger at Eystein Gjelsvik sto for antisemittisme, fascisme, snever bondenasjonalisme eller sympati med Det tredje riket. Vi som er hans barnebarn, kjenner oss ikke igjen i en slik beskrivelse.

Marte Michelet vinkler historien slik at folk skal tro at vår far og farfar hadde pronazistiske og antisemittiske sympatier før krigen. Det er en sårende og fornærmende insinuasjon. Det kaster skitt på en familie der flere av barna tok aktivt del i motstandsarbeidet – med risiko for sine egne liv.

Men en slik konklusjon får regnestykket til å gå opp. Den ideologien Michelet representerer, er ikke overvettes opptatt av sannhet. Viktigere er det å få frem en sannhet som ligger på et høyere plan: Den er beslektet med stalinismens essens: Ikke hva som skjedde, men hva som er sant på et overordnet plan. Hva som tjener Saken.

Bakvaskelsen er ingen feil, den er villet. Det er en ny historie Michelet skriver, og den er ment å skape et nytt folk på restene av det gamle. Hvis selv Hjemmefronten var infisert av antisemittisme, må det en renselse til.

Det finnes bare én måte nordmenn kan gjøre det godt igjen: å omfavne det nye Norge og ikke slå inn på en vei som avviser nye landsmenn.

Jødehatet vokser i Europa, og jødene rømmer Frankrike og Storbritannia. Men det politisk korrekte Norge vil ikke si hvem og hva de rømmer fra.

Historikeren Raul Hilberg opererer med tre typer roller: ofre, tilskuere og gjerningsmenn.

Den som vil forstå den norske Hjemmefronten, må forstå hva okkupasjonen gjorde med menneskene. Michelet vil ha oss til å tro at Hjemmefronten hørte hjemme blant tilskuere og passive medløpere. Slikt er mulig hvis man overser kronologi og andres faghistoriske arbeid.

Den viktigste grunnen til at færre jøder ble reddet i Norge enn i Danmark, var at de norske ble tatt i 1942 og de danske ett år senere. Høsten 1943 var et helt annet scenario enn 1942.

Tidligere har norsk krigshistorie vært opptatt av 9. april, av om Norge var i krig etter at kongen forlot Norge, om rettsoppgjøret og ansvar for hvor uforberedt Norge var. Michelet legger et helt nytt løp, der selve vår oppfatning om Norge og norsk historie skal opp for det nye Norges domstol. Der viser det seg at mange av heltene ikke holder mål.

Men Michelet har tatt dem – (historikerne) - som gisler for sin nye fortelling om Holocaust. Skal de forsvare seg, må de først skille fortiden fra nåtidens politikk. Dette er ikke så lett som man skulle tro.

Hvem skal ta et oppgjør med en godhet som viser seg å være forkledt ondskap?

https://www.document.no/2018/11/27/norges-holocaust-handler-ikke-om-hva-som-skjedde-den-gang-men-natiden/

Hva har så Angela Merkel og Michelet til felles? Mulige åpninger for et svar:

Hege Storhaug:

I oktober 2010, i Potsdam, holdt Angela Merkel en skjellsettende tale om «nasjonens tilstand», som mange av oss med glede noterte oss. «Multikulti is tot», sa Merkel. …

Merkel innrømmet at tyskerne hadde «lurt seg selv en tid» «Vi sa at de ikke ville bli værende, at de en gang ville bli borte, men det var ikke realistisk.»

«Selvsagt har forsøket på å bygge et multikulturelt samfunn og å leve side om side og ha glede av hverandre mislyktes; det har mislyktes fullstendig (vår uthv.)»

Og Merkel ble hyllet overalt for sin ærlighet. Hun var god. Hun var ærlig, ja, realistisk, endog.

 I 2014 nådde innvandringen til Tyskland sitt høyeste nivå på 20 år og endte på 200 000 nyankomne asylsøkere.

Douglas Murray skriver: Det tyske folket, mente hun, måtte ikke nære «fordommer», kulde eller hat», i sine hjerter, slik disse gruppene gjorde. I stedet oppfordret hun tyskerne til på ny å være åpne for flyktninger. Hun forklarte at kriger og kriser over hele verden hadde ført til «flere flyktninger enn vi har sett siden andre verdenskrig. Mange har bokstavelig talt flyktet fra døden. Det er klart at vi må hjelpe dem og ta imot mennesker som søker tilflukt hos oss».

Merkel pekte på den aldrende tyske befolkningen, og at denne innvandringen ville vise seg å bli «en fordel for oss alle». I mai året, i 2015, etter la innenriksministeren følgende anslag på bordet for 2015: Tyskland forventer i år 450 000 asylsøkere.

Murray forteller at hun prøvde sommeren 2015 å stå opp for politisk realisme.

I juli 2015 veltet den menneskelige – (meg: Den emosjonelle side)  - siden av migrasjonen med full kraft inn over de tyske mediene.

En 14 år gammel palestinsk jente, fortalte Merkel at hun var bekymret for at familien hennes kunne bli deportert. Kanslerens svarte at det var vanskelig å forene naturlig menneskelig sympati med et større politisk problem. Hun sa til jenta som satt foran henne, at hun virket å være «en svært sympatisk person». Men så tilføyde hun: «Politikk er vanskelig.»

Det var tusener og atter tusener av mennesker i Libanon, sa kansleren, og hvis Tyskland sa at «dere kan komme, alle sammen» og alle kom, selv bare fra Afrika, burde hun forstå at det var noe Tyskland «ikke kunne takle». Merkel lovet at alle saker ville bli behandlet raskere, men var klar på at «noen måtte reise tilbake». Og så, i den typen av gripende øyeblikk som produsenten og programlederen straks forstod ville bli hovedinnslag: Jenta gråt, Merkel gikk bort og trøstet henne Men mange av de tyske mediene, som var grepet av de personlige historiene, kritiserte Merkel fordi hun reagerte så «kaldt».

Høsten 2015: Vi så en folkevandring inn i Europa som kontinentet aldri har sett maken til, og massemediene spilte på hele følelsesregisteret til de innfødte Alt fra et dødt barn, Aylan Kurdi, på en strand i Tyrkia, til mennesker som desperat kjempet mot piggtrådgjerder som eksempelvis kom på plass i Ungarn, ble kynisk utnyttet av mediene i deres kamp for å rasere det Europa vi kjente. Da bølgen virkelig tok seg opp tidlig høsten 2015, justerte tyske myndigheter opp anslaget fra 450 000 asylsøkere til 800 000.

Tyskland setter så til side Dublin-ordningen: asylsøkere sendes ikke tilbake til første europeiske land de satte foten på.

Den 25. august : «… vi vil nå stort sett ikke lenger følger Dublin-prosedyrene for syriske borgere». Meldingen spredte seg raskt til hele verden. «Tysk grundighet er fint, men nå trenger vi tysk fleksibilitet.» … !

Europa som helhet «må reagere, og europeiske stater må dele ansvaret for flyktninger som søker asyl, mente Merkel. Universelle borgerrettigheter har hittil vært forbundet med Europa og europeisk historie. Hvis Europa svikter i flyktningspørsmålet, vil dets forbindelse med universelle borgerrettigheter bli til intet. Det vil ikke lenger være det Europa vi tror det er». «Wir schaffen das.» («Dette klarer vi.») Hun hevdet med styrke at Tyskland var politisk og økonomisk sterkt nok til å klare oppgaven, akkurat som det hadde klart slike oppgaver før. «Merkel viste mot», var hovedoppslaget i The Economist, med en artikkel som mente at «den tyske kansleren er modig og besluttsom, og hun har rett».

Merkel sa endog at det «ikke  var noen begrensing» på antallet Tyskland kunne ta imot. Tyskland er «sterkt og økonomisk robust».

Merkel ba verden komme til oss. Følelsene hennes tok overhånd. Realpolitikk ble parkert, følelsene fikk forkjørsrett.

Med de enorme ankomsttallene i 2015, kanskje 1,5 millioner i henhold til lekket informasjon fra tyske myndigheter, mot under 50 000 i 2010, skulle altså Merkel klare det tyskerne ikke klarte få år før.

Da Merkel tok et oppgjør med multikulturalismen i 2010, skriver Storhaug, så var ikke dette et oppgjør med høy innvandring. Det var et oppgjør med multikultur som «statsstøttet politikk», en politikk som oppmuntret folk til «å leve parallelle liv i de samme landet». Til at det ble etablert parallelle juridiske system (sharia), parallelle normer og verdier.

Som om ikke dette allerede er mer enn nok, kan Murray smette inn disse to «perlene» fra høsten 2015, skriver Storhaug:

En journalist fra Die Welt viderebrakte noen av Merkels resonnementer fra august 2015, ikke minst frykten hun hadde for at fotografier av tyske grensevakter som avviser innvandrere, ville gå verden rundt. Altså var det Hitler som styrte henne fra graven, (skriver Murray, altså).

Neste «perle» er denne, skriver Storhaug:

En tidligere europeisk statstjenestemann har også omtalt en samtale under krisemøtet i Brussel i oktober 2015. Han sier at Merkel sukket og sa «Wir saufen ab» («Vi drukner»), innen hun fortsatte: «Vi får så mange flyktninger fra Østerrike om dagen. Tenk deg hvordan det blir fremover.» Hun skal deretter ha sagt at hun kom fra et land hvor de en gang måtte leve med murer, og at hun ikke ville bli husket for at hun hadde bygget nye (vår uthv.).

https://www.rights.no/2018/04/merkel-den-storste-synderen-av-dem-alle/

Se om flere hypermagikere i aksjon og i levende live, norske sådanne, hvis behov, her:

http://spikerscorner.blogspot.com/2016/11/morkens-selvforherligelse.html?view=snapshot

Meg resett:

https://resett.no/2018/04/03/hadia-tajiks-makt-vart-lands-avmakt/

Roll og Vold på absurditetens Dags 188

Roll og Vold på absurditetens Dagsnytt 18.00.

Bakgrunnsmateriale fra HRS her

Noen snapshots fra dagens begredelig «episode» på Dagsnytt 18 28.11.18, en litt utilbørlig, kanskje litt for uanstendig og frekk anmeldelse av Dags 18, i dag:

Director and actor – (nb: ikke actress) Pia Maria Roll:

- Muslimhets er blitt et must (i diskursen), rett og slett, vi har forsøkt å kartlegge nettverkene, FrP er den fremste propagandisten sammen med (eller ved siden av Resett, HRS), hvor det er sammenheng mellom kommentarfeltene og nye trusler. To kvinner forsøker å forstå landet de lever i og hva som truer dem. Helt legitimt, ikke ulovlig … (snarere tvert imot: Høyst nødvendig og legitimt!).

Kommentar: Målet helliger midlet? Alt tillatt – hvis det styrker de muslimske kvinnenes posisjon under islam?

Kulturpolitisk talsmann for FrP Morten Vold: FrP er den største forsvarer av kunstnerisk og frihet og ytringsfrihet … Det dere gjør er bare ondskapsfullt, å påstå at noen er rasist, er svært stigmatiserende, de rasistiske nettverkene finnes ikke …

Pia: Vi har ikke lagt ut noe man ikke kan finne på 1881. HRS – derimot - har oppfordret folk til å gå etter muslimer og til å ta bilder av dem på gata, - det er ulovlig.  Kona til Wara, FrP, filmet forstillingen vår på teatret, hun sto i oppgangen, kom med subtile trusler, (det var til sjenanse), det er ulovlig. Slikt har ikke skjedd, at noen vil sensurere siden etter krigen ….

Vold: Utrolig at man kan bli utsatt fort dette, dette som vi hører her nå, det fins eksempler på at folk er blitt skutt utenfor sitt hjem, vi må trygge rammevilkår for norske politikere, hvordan rekruttere nye politikere blir veldig bekymringsfullt …

Pia: Dere spiller opp mot kommentarfeltene på HRS, Resett, (ikke så mye på Document). Tybring Gjedde sier vi utviser hat mot nordmenn, detter er quisling-retorikk, antirasister betraktes som forrædere, kommentarene er voldelige, det kommer ingen trusler fra antirasistisk side …

Programleder: Hva gjør det med samfunnsdebatten?

Pia: Grunnen til at de er opprørt er ikke at vi har vist husene deres, det er fordi vi kaller dem rasister

Vold: Vi er opprørte fordi vi ikke er det ..

Pia: Gjedde har sagt: «Dette er takken for at vi har dem i Norge … Kan ikke komme bort fra at det er ren rasisme på nettsidene …

Vold: Vi kan ikke her diskutere Tybring Gjeddes enkelte facebook-oppdateringer. Så snart det er kritikk mot dere, skriker dere opp, men når vi ikke mener det samme som dere om innvandringer, så blir dere opprørte. Vi er saklige og blir angrepet – fra sånne som deg. Hvor går grensa? Det er lov å mene at vår politikk er feil …

Pia: Du kommenterer aldri utsagn som er rasistiske, «snikislamisering» er et dypt rasistisk utsagn, å snakke om å dolke nasjonen minner om (landsforræder) Quisling, vi holder oss helt innen allmenn ytringsfriheten, volden mot muslimske kvinner stiger …

Vold: Vi kan ikke stå til ansvar or enkelte kommentarer på enkelte side … unødvendig å gjøre det på den måten dere gjør …

FrP’s representant fremsto som til de grader ubrukelig i sin apologi i programmet. Han forstår ikke kreftene han konfronteres med her. Han forstår ikke det råhetspotensiale som bygges opp og som nå venter på å bli utløst, eller antent, spenningen som bare øker og økser, som et maskinere som ikke kan stanses, som man ikke kan stille opp mot, uansett hva man tenker eller gjør. Det kan skje når som helst: En liten gnist, og det hele kan gli ut av anstendighetens og all god morals tradisjonelle rammeverk.

Oppe til «debatt» var Black Box teatret’s bevisst opplagte og nedrig fokuserte kampanje mot visse utvalgte samfunnstopper, ved å ta bilder av boliger til visse prominente politikere.

Ingen tvil om at hatet rår, i visse kunstnerkretser. Vet Vold hva hat er? Har han forberedt seg godt til å takle det og rette skytset inn på en måte som «sitter», og som er velbegrunnet, innsiktsfull, uredd og effektivt. Nei. Ikke tale om. Han faller for fristelsen til å tro at pjatt egentlig er motargumentasjon. Han ser ikke det store perspektivet. Han burde utnytte duellen i studio til å bringe inn de store linjer, selv om Pia Maria Vold forsimpler debatten, nettopp ved å få Vold til å snakke om detaljer. Vold er ikke i stand til å motstå fristelsen til å tro at dette dreier om hvem som er snill, eller ikke, eller hvem som bør slutte med det og det, (fordi det ikke høre til i det gode selskap).

Vold kan umulig være ideologisk kvalifisert. Forstår han islam bare på overflaten?  Vold prater, han tror at «prat» er en strategi som overbeviser publikum om egen fortreffelighet. Det er å undervurdere og nedgradere publikum. Det blir bare ordkløveri av det, dessverre. Nærmest tomt prat, men riktig nok ikke helt «oppøst» prat, fra Rolls side. Men, det dreier seg altså om etikette, må vite, når alt kommer til alt: Du er slemmere enn jeg er, derfor sitter jeg også penere enn deg ved middagsbordet, på McDonalds eller frokostbordene på hotellene, eller i hvilken salong det nå måtte være, - selv om jeg skulle være litt slemmere enn deg – i formen. I måten. Dette minner om koseprat og «skikk og bruk og kast» rundt en bar med sterkt rusavhengige med abstinenser, og ingen andre å snakke med.

Men det skal Vold like vel ha: Han var jordnær, forståelig ad hoc, lot seg ikke vippe av pinnen. Han var traust, men ikke særlig interessant. Det var ikke tid for å fyre seg opp. Han holdt seg til saken der og da, mens Roll «rullet» helt over. Hun var begredelig, usaklig, endimensjonalt emosjonelt styrt. Sannhet, redelighet og vilje til å lytte, lære og forstå ikke-eksisterende. Dette var «one way tracked». Sneverhet opphøyd på kunstnerisk nivå, på et vis. I virkeligheten skadefrohet opphøyd til norm og standard, for henne, og hennes kommisærer. Dette lover ikke godt. Det lover mer av idioti, av selvvalgt og villet destruktivt utenforskap, under påskudd av naken, sårbar jomfruelighet, og plenty retthaversk påtatt politiske og ideologisk jomfrunalitet. Hun er kunstner, aha, derfor har hun, og ikke Vold, de rette emosjoner, innbiller hun seg.

Et sørgelig skue, lett gjennomskuelig. Hun bør egentlig beskyttes fra seg selv. 

En liten «dig»: «Klem en flyktning» er blitt et magisk formular som «de rene» og utsøkt «gode» artister trøster hverandre med, når de forsøker å få folk til å ta avstand fra «å klemme en flyktning». Det er de rødes forsøk på å gjøre seg uimotakelige for kritikk, for den som ikke vil klemme, er rasist – mer skal det ikke til for å få «miljøet» til å knele og de svake artister til å gruppere seg om en ideologi og et kameraderi som snart ikke har noe annet reportoar enn å sverte, svartmale og fryse ut alle de mistenker for å være rasister. På emosjonelt grunnlag, ene og alene. 

Dette er emosjonell kulakk-strategi. (Men folk fra Blitz-miljøet vet ikke engang hvem Trotsky var – bare spør dem – mange av dem er helt ute av folkeskikken). Følelsesmessig utpresning. Egentlig: selvdegradering, hvilket ikke er mulig for disse høygode «klemmerne» å erkjenne. 

De har gjort seg til godhetskremmere. De er hypermagikere, (en neologi myntet av Nei til islam og omtalt flere steder her på boggen).

Men selvforakt er ikke det rette ord her, for disse menneskene vet ikke og forstår ikke engang hva forakt er, overhodet. De skjønner ikke engang at de ris av hat, at hat er blitt en sterkt virkende beveggrunn for dem, et hat de hegner om og pleier og forsøker å blåse opp verdien på, som om «å hate er gull», og av den edleste verdi, og et uttrykk for den høyeste moral, en moral som bare de som «de egentlig høyreiste» kan «bære».

Som om de kom Stalin i forkjøpet, eller som om Stalin aldri har eksistert. De har gjort «godhet» til sitt varemerke, blitt godhetskremmere, ikke bare godhetsklemmere. (De er i eksistensiell klemme, en slem klemme, men ser det ikke selv). Man tar ikke fem øre for å inkriminere folk og folk sine meninger på det simpleste og nedrigste av vis, ja, klart ikke-rasistiske og helt ut legitime, demokratisk meninger, til og med. De hater slike meninger med et har eliten har fortalt dem er et sunt hat, et hat av det gode. Og derfor liksom legitimert. Når noen har brukt «snikislamisering» for å sette tingene på spissen, med rette, blir ansett for å være uttrykk for «ren rasisme», som Roll sa, forstår man at bare galskapen her kan overgå virkeligheten.

Pia Maria Roll var helt ubeskrivelig. Sjelden er man vitne til at det renne så mye gørr ut av øynene på noen og så mye hat lyse i noens øyne. Rolls øyne var fulle av selvmedlidenhet, hun inntar offerrollen allerede i utgangspunktet. Hun ser ut som et barn på vei for å møte Trollet. Det er tydelig at hun preemptivt via sitt rollespill, sin mimikk og sin stemme ber om forståelse, nåde, slik at hun bedre kan får spredt sitt budskap, som hun så til de grader identifiserer seg med. Hun vil gjerne fremstå som angrepet, hun hinter til programlederen om at hun trenger hjelp, hun forsøker allerede før debatten er begynt å styre premissene, og at det er programleders plikt å hjelpe henne, (men hun kommer riktig nok ikke langt med dette, heldigvis).

Roll er en hatefull hysteriker, uredelig inntil fingerspissen, hun har rett og slett ikke peil, vil ikke ha det: Hennes paranoide hat er nok for henne. Hun tror hun er ute i på et nobelt oppdrag, hun skjønner ikke at hun er en «puppe(t) on the string» for mektige krefter, som er ute etter å undergrave ikke bare henne selv og hennes verdier og verdensanskuelse, men i tillegg demokratiet selv, selve grunnfjellet for demokratiet, sett med visse islamisters øyne. Hun har ingen distanse til tingene og det som skjer,-  for henne er det som skjer kun en anledning for henne til å fremstå som idealist, en som kjemper mot mørket, mot «de onde». Og hvem er onde? Jo, de Roll på et barnslig følelsesnivå utpeker som bødler. Selv er hun et offer, fremstiller hun seg selv som, sammen med sine brødre og søstre i ånden, muslimene. Hun har påtatt seg en frelserinnerolle, hun får ikke nok av sine oppkonstruerte fiende. Hun skaper fiendebilder. Hun demoniserer og avhumaniserer motstandere, folk med andre meninger om immigrasjonspolitikken, folk som ser andre ting enn hun selv gjør og tolker fakta på en annen måte enn henne.

Sjelden har man sett et mer autoritært menneske på Dags 18. Hun er ustyrlig, dum og naiv, alt på en og samme gang. Hun oppfører seg og «argumenterer» som et barn i senpuberteten, hun ønsker fremfor alt oppmerksomhet rundt sin egen person, hun er en klar narsissistisk person, hun eier ingen genuin personlighet, hun eier ingen hemninger. Hun vil få folk til å tro at hun er «god», i relieff til «de onde»,. Ved å avhumanisere andre dehumaniserer hun seg selv. Hun ødelegger for alle, ikke bare for seg selv. Hun er i full selvdestruksjon. Hun ønsker å gå ned med det skipet hun tror hun styrer, med alle om bord. Dette er undergangsgalskap, en galskap hun forsøker å smitte andre med. Hun er skruppuløst skruppelløs.

Roll undergraver seg selv og alle de hun på sin tanketomme måte så gjerne vil hjelpe. Å hjelpe på hennes premisser er «a walking disaster». Hun ser ikke at hun blir brukt, kynisk. Han har ingen innsikt i islam, heller ingen dypere, kreativ selvinnsikt. Hun støtter ikke undertrykte muslimske kvinner slik hun får drive på. Hun gjør meningsulikheter om praktisk politikk om til et spørsmål om hat og rasisme, noe hun tror hun vinner på. Fordi hun jo føler så sterkt. (Hun ser og forstår mindre).

Pia Maria Roll er jo, pr selvdefinisjon, på «den riktige siden». Hun er fullstendig fremmed for det latterlige ved henne selv, og det tragiske, som før eller siden innhenter henne. Det motsatte av det hun innbiller seg er imidlertid det som vil skje: Til slutt vil hun miste enhver troverdighet, også på det intime området.  Det hatet hun nærer i sine tanker og sitt bryst, vil spise henne opp innenfra. Hun går på hatets, forakten og selvforaktens vei. Og hun ønsker å rive så mange intetanende, naive og lavt innsiktsfulle andre med seg som mulig. Det er dette som ikke helt har gått opp for Morten Vold. Og med ham så mange andre demokrater og velmenende mennesker med ekte og sann innsikt.