Det som skjedde på Blågårds Plads på Nørrebro søndag, var
noe mer enn uroligheter. Rasmus Paludan har satt i gang noe i Danmark med sine
demonstrasjoner. Politiet har beskyttet ham.
Det siste er at bandene skal ha inngått en avtale om å drepe
ham. Det vil kunne få store konsekvenser. her
Jeg forutsetter at eventuell leser har lest artikkelen på
document, slik at min artikkel her ikke henger i løse luften.
Vi vet at landet Brunei nå er i full gang med å implementere
«full Sharia». Det har sin grunn og beveggrunn: Al ekspertise spår at landet
vil gå en sikker forarming i møte, landets inntekter vil svikte, opprør, ja,
revolusjon fra massene er å forvente.
Landets ledelse eller enehersker vil selvsagt gjøre alt han
kan for å forebygge «nedrivingen av alle – muslimske – verdier». Han vet at han
bare kan få det til via sharia. Bare via sharia kan han håpe på å bli spart for
folkets vrede, og for en blodig revolusjon. Brunei’s hersker vet at folket må
skremmes til lydighet. Virkemidlet er sharia. Sharia er forordnet av Allah, og
hvem kan sette seg opp mot Allah, for ikke å si sendebudet – ikke profeten, som
det feilaktig heter – ja, hvem? Svaret er ingen. Eneherskeren eller diktatoren
i Brunei’s eneste sjanse er Allah. (Vi kommer tilbake til Brunei lenger ned i
artikkelen). Men først:
Etablissementet inkludert det politiske lederskapet sammen
med den kulturelle elite i Europa, er i samme posisjon. De vet at utviklingen
aldri kan bli gjennomført «bærekraftig». De vet at Europa bare har noen få
årtier igjen å leve på oppspart og nyvunnet kapital. De vet at folk generelt
vil bli fattigere, ikke minst fordi store overføringer til «nykommere» ikke vil
lønne seg på sikt, men snarere tjene til å fremskynde fattigdommen, ikke bare
for noen få nederst på rangstigen, men for alle. Den sosialdemokratiske samfunnsmodellen
er allerede i ferd med å smuldre opp, dvs mer og mer umulig å administrere, og
alle vet det, fra ytterste høyre til ytterste venstre.
Men hva er forskjellen på Brunei og Europa? Jo, den
påfallende at Europa ikke har noen Sharia – noen vei til vannhullet, som er det
sharia betyr – å hente frem. Europa har selvsagt ingen Allah og heller ingen
Muhammed å skyte seg inn under. Europa synes derfor prisgitt sitt egen «fritt»
valgte selvdestruksjons-modell hvor snillisme og godhet er de eneste kriteriene
på en «god» og bærekraftig utvikling.
Europa tror og sverger imidlertid på at Snillisme og Godhet
trumfer sharia. At Snillhet og Godhet MÅ seire over Sharia. Men: Europa står
uten virkemidler, metoder og målsettinger, for etablering av noen gudsstat for
Europa, kommer ikke på tale, det er helt utenkelig og noen forsøk på dette –
spesifikk – kommer ikke på tale. Europa
er blitt «for gammel» til å tenke på slikt, «moden», vil europeere flest tenke.
Europa er kommet til års alder, tror man, Europa er ikke barnslig lenger, har
ingen barnslige forestillinger om Gud, Europa klarer seg uten Gud, er omkvedet,
selv om Europa nettopp er barnslig, i forhold til islam og Sharia. Europa
behandler islam som et umodent barn, forsiktig, lyttende og etterkommende, for
ikke å si underkastende, ettergivende, - fordi islam og muslimer jo egentlig
har vært undertrykt av Europa i lang tid og fordi europeere derfor føler en
slags kollektiv skyld, som Europa ensidig må bøte for og forsøke å sone. Europa
velger selv å dø som et soningsoffer for egne synder. Europa ønsker å korsfeste
seg selv. Bare slik kan Europa overta Gud rolle. Europa ser ikke at Europa gjør
seg selv til en gudserstatning. Europa lever derfor midt i det største hovmodet
noen sivilisasjon noen gang har opplevd. Europa vet ikke engang nå hva «hovmodig»
betyr, noe jeg ikke kan gå nærmere inn på her.
For Europa bygger på dette å «sverge til seg selv», på en
besvergelse, altså, som det bare er den ene, sanne Gud forbeholdt å gjøre eller
proklamere. Bare Gud kan sverge ved seg selv, det sier seg selv, men dette vil
ikke Europa og europeere i dag se og skjønne. De vil fortsette å sverge ved seg
selv, som om Europa selv var Gud og dertil den eneste Gud, som altså kan sverge
på seg selv. Europa trenger «tilbedelse». Men slik vil Europa stå igjen med «underkastelse».
Europeere flest er i gang med en masseflukt, en kollektivt konstituert flukt
bort fri friheten, den grunnleggende frihet Europa faktisk en gang hadde og den
frihet som bygde demokratiene og den frihet som faktisk maktet å fri Europa og
verden for de absolutt totalitære krefter, nazismen og kommunismen. I dag innbiller
Europa seg at hun fortsatt er fri.
Det er bare det at: Europa - hun - vil ikke innrømme eller erkjenne at hun
er på flukt bort fra seg selv. Hun har gitt fra seg enhver forsvarsvilje,
ethvert ansvar for å styrke og videreutvikle friheten – både den mentale frihet
og den fysiske friheten. Europa tør ikke å innse at Europa er på flukt, på masseflukt
bort fra seg selv, til gud vet hvor: I Europas øyne er det alltid «de andre»
som er på flukt. Bare i Europa kan menneske ha håp om frihet, sann frihet, økonomisk
frihet og rettighetsfrihet, dvs frihet fra plikten til selv å ta ansvar for
sitt lev, uansett hvilke klan, stamme og religion man måtte ha, og uansett
bakgrunn, arv og miljø.
Europa tror at de kan redde alle mennesker med en frihet som
Europa selv ikke lenger makter å forvalte. Europa er blitt et kontinent for
hypermagi og hypermagikere og disse har så å si «all makt», over hele
kontinentet. Overalt sier man at «dette klarer vi». Samtidig kan man tillate
seg å si at «multikulti er død», fordi bl a Angela Merkel har sagt det, og da
føler europeere seg fri til si det samme, gjenta,- som små og umodne og fortsatt pleietrengende puberteter
- etter Merkel. Det viser at Europa er styrt «ovenifra». At massene lider av en
kollektiv psykoselignende eller schizoid tilstand, en tilstand Europa ikke er i
stand til å reparere, eller frigjøre europeere flest fra, og denne tilstanden
er blitt kronisk. Her kan ikke den syke helbrede den syke. Bare en eller noe
som kommer utenifra, kan helbrede Europa. Og europeerne vet dette, man er ikke
helt uten sykdomsinnsikt, helt uten selvkritiske evner, for så vidt fines der
ennå håp, men da bare som et «for så vidt», med et stort forbehold, altså, det
kommer an på.
Europa ligger fortsatt under for hypermagi og hypermagikere,
mennesker som befolker både bunnen og toppen i samfunnshierarkiet og som setter
tonen, viser flagg og legger sine nådeløse føringer på hva folk skal tenke,
føle og mene. Hypermagikeren er et individ som skyver andre folk foran seg for
å kunne tilrane seg større makt, en høyere posisjon, et moralsk – helt ufortjent
- overtak. De viker ikke unna for å legge psykisk press og følelsesmessig
utpressing på folk som de vet er i stand til å gjennomskue dem og rive av dem
masken, en maske eller et rollespill hypermagikeren har gått inn i så til de
grader, at de tror de naturlig «er slik», de har så å si gått helt opp i
rollen, hvilken i dette tilfelle er et skalkeskjul, og et skjul de kan skjule
sine egne mørke motiver bak. Og hvem «er de»? Jo, det er selvsagt de snille og
gode. Og hvordan får de vist for alle verden at de «er slik»? Jo, de finner seg
en omvendt syndebukk, et snedig trick, som de utnytter mer eller mindre
bevisst.
Fremgangsmåten er enkel, og den virker gang på gang, den stimulerer
til å gjøre hypermagikeren bare mer og mer overbevist om at akkurat han er «utvalgt»
for oppgaven, en oppgave de vil ha betalt for å utføre koste hva det koste vil.
Hypermagikeren fremstiller – eller produserer eller
konstruerer - et «objekt» som offer og får andre til å tro at de gjør det av
godhet, eller til og med av pur kjærlighet. En stråmann, med andre ord. (Men
hpermagikeren vet ikke dette, han gjør det impulsivt, fordi det underliggende eller
implisitte behovet for å fremstå som mer prektig, tvinger ham til det).
Hypermagikeren «vet» at «offeret» er ladet med energi og
kraft, men de fremstiller det som om denne energien og kraften på en eller
annen måte er fratatt dem og at det er noen «slemme» mennesker som allerede fra
før har fratatt em denne energien og kraften. Disse menneskene gjøres så til hypermagikerens
bitre fiender. De tilskrives demoniske krefter. De skal betraktes om farlige og
mot snillheten og godheten. De skal utfryses, nedgraderes og mistenkeliggjøres
som mennesker. De skal anklages for f eks islamofobi. Det hele bunner i et
behov for å psykologisere og i denne attribusjonsprosessen befinner
hypermagikeren seg i sitt ess. Han elsker å bi oppfattet som god fremfor noen,
og han gjør nesten alt for å beholde denne posisjonen – for ikke å si posituren
– den velsigner ham med makt og ære, hvordan han skulle fortjene en slik
opphøyd posisjon, bekymrer ham ikke. Han er jo blant likemenn, folk som er like
lite interessert i sannheten som han selv er. De klumper seg derfor sammen,
skaper fiendebilder av «sine egne», de som tross alt har fått det felles
kulturgrunnlag og verdisystem til felles. Hypermagikerne dømmer seg selv til å så
splid og indre konflikter, konflikter de mener selv de vil gå seirende ut av,
fordi de jo tror at de er mer moralsk høyverdige enn den fienden de selv har
konstruert, så å si for anledningen, og på et helt vilkårlig grunnlag.
Han vet at han ved å bruke offerets manglende kraft og
magisk kraft kan overføre denne kraften til seg selv, og slik gi denne kraften en
styrke han ikke besitter i seg selv fra før, enkraft han ikke selv har foredlet
fram, men altså en fremmed kraft, som skal kompensere for hans indre tomhet,
svakhet og nihilisme. Hypermagikeren er et primæreksempel på et «sivilisert»
maktemenneske, noen av dem oppfyller alle kriterier på psykopati. Hypermagikeren
«stjeler» offerets kraft, han sluker offerets selvrespekt og potensialer for
selv «å ordne opp». I sitt behov for «å hjelpe», bryr ikke hypermagikeren seg
om om offeret selv har bedt om hans støtte, eller ikke. Det primære for
hypermagikeren er å ta i besittelse offerets makt, slik at hans egen
maktposisjon kan styrkes og tydeliggjøre for enhver. Hypermagikere retter i
første rekke sitt fokus mot de han selv definere som utsatte, forfulgte eller
fornærmede grupper. Men han går ikke av veien også for å fokusere på individer.
Spesielt hvis individet av hypermagikeren anses for å inneha en helt spesifikk
mulighet, en mer tydelig magisk mer-verdi og jo større denne mer-verdien antas
å være, jo ivrigere vil hypermagikeren bli etter å «hjelpe» nettopp dette
individet, selv om altså individet aldri har bedt om hypermagikeren hjelp eller
støtte, det være seg mental som materialt. (Se om dette andre steder her på
bloggen, jeg tenker på artikler om Vårt Land og f eks forskeren, legen,
humanisten og ateisten Morten Hom)
Hypermagikernes offer er offer som ifølge ham selv er gjort
til offer av andre enn hypermagikeren selv, (og dette er en mental mekanisme
som ikke nødvendig vis kan knyttes til vitenskapelig bevis på at offeret
virkelig er et offer). Han har ingen ingen forståelse for at han faktisk gjør
offeret til et dobbeltoffer, et offer for ham selv, og et offer for andres
relasjon til offeret. Det er dypt tragisk for hypermakigeren, som ikke vil se
at det er tragisk i seg selv. Hypermagikerens hovmod umuliggjør enhver dypere
selverkjennelse her. Han kan ikke tenke seg å leve et normalt liv, han er selv
blitt et offer for sin egen magi, sin egen merverdi i kraft av denne magien
eller magiske kraften, selve stoffet han er blitt avhengi av og ikke kan klare
seg uten. Hypermagikeren er en sann og udelt «addict». En magi-holiker. Han ser
ikke at han tilføyer sitt offer skade. Toleranse for den magisk kraft bare
øker, han må bare ha mer og mer magi, han stjeler en naturlig verdighet fra
offeret og injiserer den i seg selv i den faste overbevisning om at hans egen
kraft og energi vil forsterkes. Han ser ikke at avhengighetens hans krever
stadig flere offer, han trenger derfor fler ofre for at den magiske kraften
skal vokse og gi ham stadig mer «uttelling», dvs stutus og innflytelse blant de
snille og gode, som går i ledtog med ham i forsøkene på å bortforklare eller
fortrenge avhengigheten. Hypermagikerens største frykt er å bli avslørt. Kampen
hans mot fienden vil derfor stadig bli mer og mer intens og gi seg stedig mer outrerte
former, former som normalt ville ringe en bjelle for noen og enhver, men former
andre hypermagikere vil forsøke å legitimere og forsvare med like stor og like
vedvarende styrke som hypermagikeren selv. De vet utmerket godt at de kan lure
folk nærmest i det uendelige. De vet at skinnet av snillhet og godhet neste er
umulig å kritisere. De vet at skinn betyr mer enn realitet. De vet at folk vil
la seg lure, de vet at ingen vil kritisere eller avsløre snillheten og
godheten. Derfor dette maniske behovet for å fremstille andre som det motsatte
av hva de selv mener de er. Det blir en vedvarende kamp for å besitte den
sterkestes magi, noe som forveksles med «den sterkestes rett», det tydeligste image,
det og de godes image. (Hvilket jo ligger kun i det ytre og overflatiske).
De vet at den mest simple posering ofte gir de beste
resultater. De vet at folk er lette å suggerere og de bruker alle kjente
markedføringsstrategier med dokumentert effekt på den mest simple og utspekulerte
måte. Og de vet at de vil slippe unna med det, i det store foreliggende og
pågående samfunns- og verdi paradigme, i vår forvandlingsprosessen – mot det
kjente, ikke det ukjente, mot underkastelsen, som er det motsatte av friheten.
Eric From så det for mange år siden og sa det slik: Tyskerne flyktet i sin tid fra
friheten og underkastet seg i stedet gladelig nazismen ufrihet.
De dyr seg ikke for noe. Og de vet at katastrofen nærmer
seg, at den virkelige «krigen» kommer. De vet at de sitter utrygt på sine høye
hester i diskurslandskapet. De frykter avsløringen. De frykter dypt og inderlig
for å tape og miste ansikt en gang for alle. De frykter skammen, nederlaget,
det faktum at de tok feil, at de befant seg på feil side, at de ikke var så
moralsk høyverdige som de selv innbilte seg at de var.
De lider like mye av ensidig destruktiv angst som av mangel
på fleksibel kreativitet. Det er oss mot dem, for dem. Bare midlertidig kan de
krever av andre at man skal nyansere bildet. De krever dette i frykt for å tape
det endelig slaget, om man kan si det på den måten. De ser ikke at deres egen
maktstrategi korrumperer dem absolutt til slutt.
Hva har så Danmark og danskene – og oss selv – å gjøre med Brunei?
Jo, dette: Dansken har ikke noen Sharia å stille opp mot i
møte med de dypere konfliktene som vil komme fremover, konflikter som kan bli
ganske så eksplosive og vedvarende voldelige. De vil dessuten være mer
organiserte, og danskene vil da måtte hjemle sin motstand i løsere og mer
abstrakte og mer elle mindre kjente og kjære frihetsverdier, mens muslimene vil
kunne vise til sin Allah og Allah’s sharia, som da antas å gi dem rett som mest
kan bygge på Sharia. Fordi Sharia jo duddommeligjør retten til å straffe alle
som på en eller annen måte bryter mot Sharia, enten det er i form av å fornærme
profeten eller i form av å konvertere til en annen tro enn islam, pluss, pluss –
de fleste vet hva dette dreier seg om.
Det som skjer er at danskene som lar seg skremme opp av
protestene tile Paludan – protester som i seg selv kan anta motbydelige former –
faktisk befinner seg i en posisjon de ut fra eget verdigrunnlag ikke kan
forsvare seg mot, annet enn ved å stemple og fryse ut så godt de kan, og true
med strengere lover mot blasfemi osv osv. De vet imidlertid at ytringsfriheten
å forsvares, men midler som kan brukes for å forsvare denne retten, uteblir,
dvs slike virkemidler er ikke legitime. Ingen danske er interessert i å ta kål på
ytringsfriheten ved å innstramme den så til de grader at den i realiteten ikke
eksiterer lenger. Så langt kan umulig danskene ville strekke seg, det gjelder
til og med for eliten og de mest islamoservile
og oikofobe blant dem. Det vil de
ikke tore. Men hvordan hindre dette? Om dette vet hverken dansker eller
nordmenn råd. Det inntrer da en noe forrykt mental strategi blant eliten, den
vil - umerkelig for dem selv , kall det gjerne ubevisst - , begynne å tro at
det er muslimene og de av dem som sverger til Sharia som kan hjelpe dem. Bare
de som sverger til Sharia kan avverge katastrofen, eller gi noe håp om å
begrense den. Det blir derfor om å gjøre å beskytte islam og muslimene mest
mulig, via de til enhver tid legitime metoder, metoder hvis eneste hensikt i
navnet er å beskytte begge parter. Man vi for enhver tid ikke miste sitt eget,
samtidig som man på den annen side er mer enn villig til å gi Sharia større
spillerom og innflytelse. Eliten tror dermed at de kan slå to fluer i samme
smekk. Det blir da mer og mer «forståelig» at muslimer helt legitimt må ha rett
til å forsvare seg mot fornærmelser og motarbeidelser av ulike slag. De må ha
rett til et slikt skjerpet forsvar. De må ha rett til å forsvare seg, når vi jo
selv ikke makter å forsvare dem, mot «folkets» motstand og kritikk. Skylden for
overtredelser eller konsensus om hvor grensene skal settes, før situasjonen kommer
helt ut av kontroll, vil da ikke ramme danskene og deres elite selv så hardt.
De kan skylde på at muslimene har gått over streken, samtidig som de vil kunne
rettferdiggjøre seg selv ved i ettertid å hevde at «de ikke bare gjorde alt de
kunne» for å beskytte ikke bare muslimene og islam, men også danskene selv, og
danskenes konstitusjonelle ytringsfrihet.
Det som skjer nå fra myndighetspersoner og eliters side i
Danmark, er i realiteten at de går ut med en appell til radikal islam om hjelp
til denne eliten og disse myndighetspersonene selv. De klarer nemlig hverken å
hjelpe seg selv eller ytringsfriheten på egen hånd og isolert, stilt overfor en
islamkritikk som dessuten bare blir mer og mer saklig og velbegrunnet, forankret
i folkedypet. De viser dermed sin maktesløshet og forvirring på den mest mulig åpne
og mest like bisarre, men ironisk nok mest sanne måte, uten at de skjønner noe av tegningen
selv. De har med andre ord satt seg selv på garn, ja, de står på garn, og vil
bli stående der, og i en knipe de selv aldri vil kunne nøste seg ut av med egen
hjelp og for egen maskin. I praksis ser de ikke i hvor høy grad islam eter seg
inn på samfunnslegemet litt etter litt, og litt mer for hver gang. De ser
hverken dynamikken i dette, eller mekanikken i det. De ser ikke at de tvinges
til å be islam og Sharia om hjelp og de skjønner ikke at det er nettopp denne
taktikken som vil føre dem stadig mer inn i underkastelsens posisjon og «the
dhimmi way of life». De ser ikke at dette skjer indirekte og mer og mer for
hvert skritt de tar for på denne måten å forsvare muslimene mot alle de
anklagene muslimene selv retter mot sin vert, som jo er folket selv.
I stedet for å ta tak i hva islam er og hva islam innebærer,
går de løs på kritikere av islam, alt for å redde seg selv og sitt egent skinn ved
å gå mer og mer inn i tåkeheimen hvor de tvinges stadig mer til å snakke med to
tunger, dvs kronisk tvetydig og utydelig, og maktesløst, ja, paralysert.
Det viser seg altså at Brunei ikke er irrelevant i denne
sammenhengen. Brunei er åpen om sitt behov for å innskjerpe Sharia, - fordi
landet ellers vil gå opp i liminga og volden bare eskalere for til slutt å ende
i det ultimate blodbad, hvilket jo ikke er i noens interesse. Brunei ser at
fattigdommen vil komme og at med fattigdommen, så vil også revolusjonen komme. Brunei
kommer faktisk de meste radikale islamister i forkjøpet, og bare slik tror
herskeren av Brunei og hans familie at de kan sitte litt lenger på makten.
Danmark og Norge ser også fattigdommen komme og alle de problemer,
spenninger og konflikter som vil komme i samfunnet nettopp med denne nye
fattigdommen som alle vet nærmer seg med stormskritt. Det som faktisk skjer er
at også eliten her søker å komme Sharia i forkjøpet, ved at vi «forstår» at
muslimene har behov for å beskytte seg selv mot folk i landet, mot nordmenn som
aboriginere. Selv vil ikke våre
eliter ta tydelig nok avstand fra Sharia i all dens avskygninger og virkningshistorie
både i fortid, nåtid og fremtid. Rent faktisk forbereder de folket på mer
Sharia under påskudd av å ville beskytte muslimene mot egen befolkning og egne
befolknings reell skepsis overfor Sharia. Det vil derfor ikke komme som noen
overraskelse at folket før eller siden vil gå sin egen vei. Og da, når det blir
virkelig alvor, vil altså eliten takke for sist og rope på støtte fra Sharia og
islam, siden jo myndigheter, eliter og de islamoservile jo i våre dager viste
sin snillheten og godhet nettopp ved å beskytte muslimene på en måte som bare
dumme foreldre beskytter sin barn på mot enhver kritikk og enhver synd, uansett
hvor stor forbrytelsen måtte være og uansett hva som var sannhet eller ikke.
vanderGolden
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar