Se fortsettelsen på denne artikkelen på bloggen her
Det er på tide nå, ved inngangen til nytt år, å minnes en
høytid som kom i fokus og sentrum i den pågående diskurs både innenfor og
utenfor det som kalles medstrømsmedia, MSM, og i motsatsen, nemlig i
motstrømsmedia, tidligere i år.
Vi vil her fokusere på høytiden ved avslutningen av
fastemåneden ramadan, en «fest» som av mange ikkemuslimer i Vesten blir
sammenlignet med vår julefeiring, ikke mindre. («God id» ble imidlertid
proklamert på NRK av en norsk og ikke-muslims journalist og et anker der, for
mange år siden, lenge før 22. juni, og siden ser dette ut til å ha etablert seg
som et kulturelt «must» å fremheve, for mange. Forfengeligheten og uvitenheten
er nesten umulig å komme utenom, ser det ut for).
Om statsminister Solberg kan underskrive på om sammenligningen
mellom jul og eid (id) er fruktbar eller holdbar, vet vi ikke, men det er ikke
langt unna sannheten å påstå at hun neppe fullt ut har forstått hva hun med
dette stuntet har begitt seg ut på, skal vi se det i litt perspektiv.
Saken er denne: Solberg besøkte av egen fri vilje en
forsamling av muslimer og ønsket dem alt godt ifb med denne festen. I denne
sammenhengen skrev Hege Storhaug om at id-feiringen var nær knyttet til
muslimenes seier ved Badr, et slag som var avgjørende for islams utbredelse
overhodet. For uten seieren ved Badr, ingen verdensomspennende umma i dag,
intet sted for «forsamlingen av de muslimske hellige», som vi litt forkjært kan
kalle umma’en.
Storhaugs påstand vakte stor oppsikt og stor ståhei og det
gikk ikke lang tid før «gribbene» var over henne med alt de hadde av glupskhet
og skadefryd. For disse var seieren over Storhaug alt et «storhende» gitt
allerede på forskudd og en seier de nærmest tok for gitt på forhånd. De mente
tydeligvis at Storhaug hadde bannet i det aller helligste. Gribbene gikk derfor
straks til verks, for å sjekke henne mot fakta, for nettopp å ta henne for og
finne at hun ikke baserte seg på fakta, men på fiksjon, en dødssynd som i så
fall ville være vel egnet til både å demonisere Storhaug og få isolert henne
fra elle gode selskaper, hvis mulig. Storhaug selv var imidlertid selv snart på
pletten og innrømmet at hun ganske riktig hadde begått noen - etter min mening
- mindre vesentlige feiltrinn, men ikke tabber av en slik art at hun fortjente
kritikken, og forsøkene på å inkriminere henne og stille henne ut til spott og
spe en gang for alle.
Faktisk.no var raskt på labbene, men Faktisk.no bør
faktasjekkes med jevne mellomrom. Fakta er ikke bare fakta, slik Faktis.no
tror, dvs lixikalske fakta, bokstavelig forankret historie, eller dette at hvis
man ikke finner bevis i saksmaterialet, vel, så eksisterer heller ikke «fakta»,
- ferdig snakka, liksom, - hvilket i seg selv er grovt intellektuelt mistak, en
umulig forutsetning, hvis man vil være «objektiv» eller selv hevet over all
tvil. Fakisk.no begikk et logisk kategorimistak av den helt grove sorten, spør
man meg. Et feilsteg de selv heller burde lide for, heller enn Storhaug.
Faktisk.no bør med andre ord faktisk sjekke ut seg selv
iblant og beklage, eller presisere, hvis mulig. (Hege Storhaug ble av
førsteamanuensis Lars Gule anklaget for å være sjarlatan osv i denne saken, se
nedenfor hvor jeg legger inn div innlegg og klipp med påstander, osv, alt for å
vise hvor ihuga mange er på å ta Hege Storhaug for den minste «laps»).
Kort fortalt: Det står riktig nok ingen spesifikke påbud i
selve Koranen for muslimer til å feire dette slaget og denne seieren ifb med
selve Id – som er avslutningsfesten for fastemåneden - i Koranen. Faktisk.no
får det imidlertid til at det er positivt feil å påstå at muslimer verden over
feirer dette slaget. Poenget er imidlertid at feiringen faktisk foregår i mange
muslimske miljøer i tilknytning til Id og at muslimer dermed i større eller
mindre grad forbinder seieren i slaget med Id og at noen muslimer da feirer
seieren idet fastemåneden ramadan avsluttes. Verre er det ikke. Hvorfor skulle
muslimer fornekte seg muligheten for å feire en stor og avgjørende seier, en
seier hvor de helt uventet og mot alle odds slo sine angriper ned i sokkene og
hvorfor skulle de ikke kunne gjøre det nettopp ifb med seieren ved Badr?
Men Faktisk.no klarer altså å benkete sammenhengen fordi
sammenhengen – konkret - ikke er nevnt i Koranen! Og fordi det passer dem best
å tro dette selv, nedsunket i den alminnelige konsensus – som dyrkes frem - om
at islam er en faktor som bør beskyttes og ikke kritiseres, i dens grunnvoller,
uten frykt.
Faktisk.no er dermed mer Koran-tro en fakta-tro, for Badr
feires, her wiki , og brukes, eller
minnes, på ulike måter og til visse bestemte formål, overalt i islams store,
verdensvide «forsamling av hellige», umma, og dette er noe som alle bør vite.
Nærmere detaljer fines hvis man leter. Man kan mao ikke helt vite hva man skal
tro hvis man skal tro på Faktisk.no. Faktisk.no bør derfor tenke på å sjekke
seg selv ut av denne typen å hente frem og tolke «fakta» på.
Vi skal i det følgende forsøke å se litt under overflaten
med sikte på å forstå litt bedre innebyrden av visse begreper omkring synd og
nåde både i den judeokristne tradisjon, og motsatsen islam, og sett i kontrast
til hvordan tingene oppfattes der, altså i den islamske teologi, oppfatninger
av grunnleggende og dypt eksistensiell karakter. Vi mener at et slikt scoop er
av den største nødvendighet, ikke minst med tanke på å forstå oss selv og den
sivilisasjon vi tross alt står i og fremdeles bør være takknemlig for å tilhøre
i lang tid forut.
Vi begynner med: The Oxford Dictionary of islam, OD, John L.
Esposito:
«Grace» - som jo er et sentralbegrep i kristentroen - nevnes
ikke i Espositos ordbok. Man kan spørre hvorfor, men unnlatelsen kan være en
bevisst eller ubevisst måte å unngå å blande inn den kristne forståelsen av hva
grace er, kanskje for ikke å risikere å fornærme muslimer, kanskje for å
fremheve «fordelene» - hvis noen - ved
islams syn på saken, og da slik at den kristne tro skal diskrediteres mest
mulig, og/eller fordi kontrastene her kanskje ville falle ut til fordel for den
kristne forståelse av hva alt dette
innebærer, noe Esposito ser ut til å frykte. Og dette ikke å gi kristendommen
et fortinn, det må jo ikke skje, ikke sant?
Grace på engelsk kan bety velvilje, godvilje, imøtekommenhet
eller Guds nåde. «Mercy» oversettes gjerne med barmhjertighet, miskunn,
medfølelse eller medlidenhet eller nåde, og «merciful» som barmhjertig, nådig
eller mild.
OD nevner al-Rahim som betyr den nåderike og er et av
Allah’s 99 attributter, egenskaper eller navn. At Allah er nåderik innebærer at
Allah har omsorg for menneskene og sørger for deres velbefinnende, rettleder
dem til sannheten og utstyrer dem med kriterier eller koder for hvordan man
skal handle. Hvis disse «vilkårene» oppfylles belønner Allah den troende for
gode gjerninger og tilgir den troende hans synder. Grammatisk understrekes
Allah’s miskunn ved dens vedvarende, guddommelige vesen.
OD nevner også Rahma som også kan også bety «mercy», nåde.
Termen representerer den altomfattende guddommelige omsorg for menneskeheten
også i form av selve Koranen og hvor Muhammed beskrives som «en reflekterende
«nåde» fra Allah, en forbilledlige mildhet som burde kjennetegne menneskene.
En annen betegnelse som nevnes i OD er Barakah som betyr den
velsignelse som Allah overfører på eller tillegger – confereres – menneskene.
Termen gir rom for mange ulike assosiasjoner avhengig av konteksten. Fromme
muslimer kan sies å være «endowed with it», at de er «inngytt» med denne
velsignelsen, slik Koranen selv er «endowed» med barakah. Å «eie» eller
disponere barakah er imidlertid ikke nok til å gi den troende status som
«helgen», hverken blant de levende eller døde. Barakah må i tillegg kunne
overføres til vanlig dødelige gjerne både åndelig og materielt. Et synlig bevis
på at man har barakah er at man makter å utføre mirakler. I folkeislam anses
barakah ofte som en arvelig bestemt disposisjon eller som en kraft som
assosieres med spesielle steder, visse former for mat, visse dyr og planter,
ja, til og med hendelser eller begivenheter i tillegg til visse ord og fakter.
Taqwa, som bl a står
for gudsbevissthet finner vi i OD, en term som godt kan assosieres med «nåde»
eller fromhet, gudsfrykt og dyd. Abu al-Ala Mawdudi identifiserte taqwa med
brorskap, likhet, rettferdighet, alle kriterier som et ekte muslimsk samfunn må
bygge på. Fazlur Rhaman mente at konseptet taqwa slik det presenteres i Koranen
gir en indre visjon som hjelper mennesket å takle sin svakhet (ikke synd?).
I «Islamsk etikk – ein idéhistorie», skriver professor
Oddbjørn Leirvik at det kan være forskjellige oppfatninger blant islamske
filosofer om hva som er den etiske hovednøkkelen i Koranen og noen mener det er
birr, forstått som rettferdighet, og taqwa da sammen med partisippformen
muttaqun, dvs de rettferdige. Termen oversettes ofte som gudsbevissthet i
stedet for gudsfrykt, men fryktmotivet er likevel fremherskende. Fazlur Rahman peker på samvittigheten som den
nærmeste kristne parallellen. Det heter da også i Koranen 49. 13: Den mest
ansette, akram, blant dere er den mest gudfryktige, ataqa … Noen filosofer ser
i taqwa-begrepet et forsøk på å forene personlig og politisk etikk. Farid Esack
sier at taqwa skaper en selvkritisk balanse i den som kjemper for sosial
rettferdighet på en slik måte at den troende ikke blir en avspeiling av de
herskerne man kjemper mot.
Kjell Skartveit ser dette ut fra en etter min mening optimal
fortåelsesvinkel:
I kristen tro skapte Gud ut fra seg selv, men (likevel slik)
at svært mye er kommet galt av sted, og at Gud insisterer på å bringe det på
rett kjøl. Gud skapte av sin hellige
kjærlighet mennesket, en kjærlighet som gir skapningen frihet, men i sin frihet
valgte mennesket synden.
De som tror på en skapergud er nødt til å forholde seg til
ondskap, enten så er den et problem, eller så er den det ikke. Det avgjørende
spørsmålet er om troen legger til rette for et syndefall. For uten et syndefall
er det umulig å argumentere for en humanistisk tro, det er ingen humanisme i en
tro hvor ondskapen er like naturlig som kjærlighet.
Den eneste som kommer inn på noe som ligner slike tanker i
boka, Islamks Humanisme, er Umar Ashraf. Han skriver:
Praktisering av islam forutsetter taqwa, (gjerne oversatt
med «gudsfrykt») og intensjon. Taqwa er et begrep som beskriver bevisstheten om
Gud, en konstant mental tilstand av at mitt levesett er tilpasset det Allah
vil. Kall det gjerne en bevissthet om at jeg praktiserer for Den allmektige og
ingen andre. En naturlig del av taqwa er selvbeherskelse. Et annet aspekt ved
taqwa er å unngå deltakelse i ting som Allah forbyr. Å dømme andres handlinger
er også å betvile deres taqwa, nemlig å så tvil om deres intensjon og dermed
deres relasjon til Gud. Hvordan kan et gudfryktig menneske som kjenner sin
plass i universet dømme sine medmennesker? Hvordan kan dette menneske anklage
andre og kaste skitt på dem?
Ashraf skriver at vi som enkeltmennesker ikke skal dømme om
noen er en dårlig person, selv hvis vedkommende ikke opptrer i samsvar med det
vi mener er rett levesett etter Allahs befalinger. Bare Allah kjenner deres
niyyah – deres intensjon. Intensjonen bak handlingen kan være noe vi ikke vet.
Med islam har det kommet en virkelighetsoppfatning som står
for noe helt annet enn det folk flest orker å ta inn over seg. For selv om Umar
Ashrafs ord kan virke forlokkende hos mang en sekularist, er det en naturlig
konsekvens av en tro uten syndefall at man ikke klarer å utlede en absolutt
moral. Dermed er verdirelativismen et faktum, og Europa er tilbake der det
begynte, i Romerrikets uforutsigbare voldshelvete. I en slikt perspektiv blir
håpet om et humanistisk islam knust, det er ikke mulig å tro på det gode i
mennesket så lenge man ikke vet hva Allah mener er godt.
Nei til islam kommenterer videre, og obs, vi kan ikke gå
inn på Jesu soningsoffer, hans død på korset og oppstandelsen fra de døde, som
en nåde i seg selv og for vår skyld her, men vi lar det likevel stå til:
Furqan er et synonym for Koranen selv og ordet betyr
«discrimination» eller skjelning, adskillelse, utskilling, tegn, bevis eller
kriterium og/eller frelse. Koranen ble som furqan nedsendt til menneskeheten på
samme måten som alle skrifter ble åpenbart ved nedsending fra eller av Allah.
Et annet begrep som behandles hverken i OD eller av Karen
Armstrong er fadl eller at-fadul, og man kan jo spørre seg hvorfor, kan det
være av frykt for at en behandling av disse termene ville vise hvor annerledes
og utilstrekkelig Koranens tenkning om menneskets frelsesvilkår og sanne frelse
er i forhold til i kristentroen?
Den verdensberømte bestselger, og for mange litt av en
autoritet, Karen Armstrong, beskriver furqan bl a som et tegn på frelse
(salvation) i og med muslimenes seier i et avgjørende slag ved Badr. Når
muslimene faster i id eller eid, inngår «ihukommelsen» av seieren ved dette
slaget. Muslimene hadde fått sin egen, spesielle furqan, en frelse som skilte
dem ut fra jødene og andre ikkemuslimer. Det var også i denne forbindelse at
Muhammed bestemte at bønneretningen nå skulle være mot Mekka, ikke mot
Jerusalem, slik praksis til da hadde vært for muslimene og som var praksis også
blant jødene, som nå var beseiret. Det står i Koranen at jødene feiret sin egen
furqan på samme måte som jødene feiret at de krysset Rødehavet med Moses i
spissen og dermed unnslapp faraoens forfølgelse og slaveriet i Egypt. På samme
måte fikk muslimene sin furqan da de, som en samlet umma, seiret ved Badr. (s
179).
Så hva nå, Faktisk.no og Lars Gule?
(En liten digresjon, men dog utfyllende for selve saken her,
vil vi håpe …, se: Reza Aslan «No god but god» s 179 f med mine kommentarer, om
smerte, blod, gråt og tårer som atonement og frelse i shia-islam:
År 684: En liten gruppe fra Kufa som kaller seg tawwabun, de
angrende (syndere), samler seg i Kerbala for å sørge over Husayn og hans
familie. (Reza Aslan: Dette var en uformell og usermoniell samling, ikke så mye
for å ære Husayn, men for å sone offentlig og for å vise og erkjenne sin skyld
i at de ikke hadde klart å hjelpe ham mot umayyadene. De ville sørge kollektiv
som et middel for å få syndenes forlatelse.
Min kommentar: Aslan bruker antakelig typisk kristne
begreper om synd, soning og syndsforlatelse for om mulig å gi leseren en viss
forståelse for hva dette dreier seg om. I virkeligheten er det helt uanstendig
og like umulig som unødvendig og skummelt å bruke slike analogier, nettopp
fordi de foregir at det er mulig på en eller annen måte å sammenstille eller
sammenligne islam og kristendom, - hvilket er en umulig, unødvendig og helt
uakseptabel oppgave å påta seg. Aslan igjen: "Kerbala ble shiismens Edens
have hvor den originale synd, arvesynden, ikke var ulydighet mot Allah, men
utroskap mot Allah's moralske prinsipper". Sha Abdul Aziz: Huseyns selv-offer
var i realiteten en logisk følge av historien om Abraham som nær på ofret sin
førstefødte sønn Ismael. Dette offer ses nå på som utsatt til hendelsen i
Kerbala, hvor Husein fullførte dette offer. Huseins død betraktes dermed som
fullendelsen av den religionen som Abraham påbegynte og Muhammed
avsluttet".
Det har i shia-islam utviklet seg en distinkt teologi om
"forsoning/soning" som virker fremmed for sunnimuslimer. Soningen
skjer gjennom offer og en "tåre for Huseyn vasker bort hundre
"synder". Soningen kalles aza og foregår i formaliserte riter den dag
i dag i Ashura-feiringen, hvor deltakerne er religiøse spesialister, zakir, og
hvor man går i prosesjoner der deltakerne dramatiserer sørge-riten matam bl a
ved å piske seg selv til blods.
Eksperter forteller nå at dette kun er ment å være en
forkynnelses- eller bevitnelsesdemonstrasjon, ikke ment for å rense en for
synd. Det er ikke smerte, men frivillig blodsytgytelse som fører til
"frelse". Sunni-islam regner dette som bid'a eller «u-sunna», eller
religiøs fornyelse, hvilket iflg hadith (?) er forbudt.
Ifølge den lærde al-Kashifi på 1600-tallet garanteres
Paradis for enhver som gråter for Huseyn og som deltar i sørgeprosessen for
ham.
Ifølge shia-islam overfører profeten Allahs budskap mens en
imam oversetter det til menneskene. Imamen er nødvendig i enhver tidsepoke
fordi intet menneske evner å tilegne seg gudskunnskap på egenhånd.
"Frelse" kan bar oppnås via Muhammed som mellommann
og den som går i forbønn, hans nevø Ali, hans sønnesønner Hasan
og Huseyn og Muhammeds legitime etterfølgere, nemlig Imamene. De opptrer som
menneskenes mellom-menn på Den siste dag og fullfører den guddommelige
åpenbaring.
Den shia-muslimske skolen - Akhbari på 1200-tallet - holdt
seg til den bokstavelig tolkningen av Koranen og sunna og erklærte ijthihad
eller uavhengig drøfting som usunn og som en religiøs fornyelse, (bid'a =
påfunn). De ble motsagt av Usuli som i shia-islam til denne dag hevder at
"det som fornuften befaler, befaler også religionen".
En mulig hjemmel i Koranen for å si at all veiledning fra
Allah i fremtiden vil skje bare gjennom
Muhammeds etterslekt, er Koranen 23. 42:
”Det er det gode budskap som Allah gir Sine tjenere, som
tror og lever rettskaffent. Si: «Jeg ber dere ikke om lønn for dette annet enn
slektsbånds godhet!» Den som erverver en god gjerning, vil Vi gi godt i tillegg
til den. Allah er tilgivende, full av anerkjennelse).
Nei til islam kommenterer: Aslan bruker begrepet «arvesynd»
over, men dette er en tilsnikelse: Islam regner ikke med noen arvesynd, men tar
sterkt avstand fra den teologisk.
Tilbake til Armstrong:
s 176 Etter slaget ved Badr: Muhammeds følgesvenner begynner
å drepe fienden, slik praksis var blant araberne. Da får Muhammed en åpenbaring
som sier at de ikke skal drepes, men heller brukes for å få løsepenger. (Sååååå
nobel kan man altså være!) Byttet på bl a 150 kameler ble fordelt jevnt, heter
det!
s 178 Muhammed hadde
aldri lest Bibelen, men han forsto dens ånd godt, fordi hans indre visjon hadde
den samme dynamiske dimensjon (!!!!!!)
Slaget ved Badr ble en furqan, et tegn på frelse/redning. De
begynte å faste i Ramadan til minnet om frelsen ved Badr. ( Meg fra Bouman:
" Dere som tror, om dere frykter Gud, vil han gi dere innsiktens
Kriterium, (furqan) og tilgi dere (yaghfir). Ordet blir brukt særlig etter og
om seieren ved Badr, 7 ganger, og da i betydningen å dele, skille, skjelne:
Redningen og hjelpen kommer gjennom en frelsesbringende utskilling av muslimene
fra deres fiender. (Obs: Armstrong bruker ikke begrepet «utvelgelse», men det
mer sekulære og kanskje mer rasistiske utskillelse!, ja, man assosiere:
Utrenskning).
Jeg finner ingenting lignende på det som Armstrong her
skriver i den debatten i norsk MSM etter Storhaug så «fatale blunder», som
mange vil hevde hun begikk. Hadde noen hatt vett til å faktasjekke Armstrong
her, ville kanskje debatten fått en annen vending, men nok om det. tilbake til:
Esposito: Koranen er furqan mm. I. A. Netton: Al Furqan den 25. Sura, vers eller ayat 77 ,
(muligens med ref. til 7 himler og tilsvarende 7 helveter), betyr Den som
skjelner mellom godt og ondt. Polyteistene og de vantro skildres som tåpelige
og det understrekes at Muhammed Er menneskelig.
s 179 Muhammed hadde
ingen ønsker om å utrydde Qurayshene, (slik som israelittene tilsynelatende
gjorde, da de begynte å «utrydde» folk etter flukten over Rødehavet, og slik
det er tillagt JHWH å befale i denne konteksten). Men etter slaget fikk han
henrettet to av fangene fordi de hadde rettet et intellektuelt angrep mot ham
tidligere. (Så forståelig!!)(Om jødene fikk utdryddet eller ønsket å «utrydde»
folk i Kanaa, er et mye omdiskutert tema blant visse lærde. Tekstene i Bibelen
nevner selv at det ble inngått ekteskap mellom tidligere innbyggere og
hebreerne som inntok landet etter invasjonen, hvor JHWH påla hebreerne å
utrydde alle som bodde i området, noe som faktisk ikke skjedde).
s 180 En sen hadith
sier at muslimene må behandle sine fanger som om de tilhørte samme familie. Den
islamske tradisjon står i sterk kontrast til den behandling gissel får i dag.
Men det faktisk ikke noe sant muslimsk ved det når det tas gisler i dag.
Et annet begrep som ligger nær å tolke som nåde er fadl, men
heller ikke dette nevnes i OD. Leirvik derimot behandler fadl til en viss grad
og minner om at mu’tazila-teologene mente at Allah bare handler i det godes
tjeneste – al-hasan. Allah kunne ha valgt annerledes, men har i sin nåde og
velvilje, taffadul, valgt å binde seg til det gode, et konsept som gjenfinnes i
kristentroen som et konsept om at Gud også har skapt fornuften og inngått en
pakt med sitt skaperverk om at hans lover kan avdekkes litt etter litt og vil
stå til evig tid, og at dette er en hovedkomponent i kristendommen og selve
grunnlaget for utviklingen av vitenskapene, i motsetning til dominante
strømninger innen islam hvoretter Allah skaper helt uavhengig av skaperverkets
iboende lover – de anses ikke for å inngå i Allahs karakter eller natur, slik
som i kristendommen - og menneskets fornuft og da sett ut fra menneskets vinkel
derfor vilkårlig, men likevel determinert.
Som et a propos kan nevnes at sufi-filosofen Rumi mente og
minnet om at Allah ikke bare er nådig eller kjærlig. Abd al-Jabbar, d 1025,
mente at man med fornuften kunne avgjøre hva som er godt og ondt, rett og galt
og at fornuften slik sett er uavhengig av åpenbaringen, dvs islams hellige
skrifter. Denne avgjørelsen er en sak for den moralske intuisjonen som da antas
å være en autonom egenskap som bekrefter seg selv.
Al-Arabi mente at fadl var nær forbundet med «dyd» i
Aristotelisk forstand og hvor lykke bare kan vinnes i felleskapet, i
kjærlighetsfulle vennskap og aktivt borgerskap.
Fitra er et beslektet begrep med fadl, nemlig en gudegitt
intuisjon, noe som i kristentroen betegnes som et aspekt av den alminnelig
åpenbaring som gir gudsbevissthet og som kan sies å være gitt som en alminnelig
nåde i kristen tenking.
Nåde blir vanligvis i kristentroen – i all kontrast til det
ovenfor nevnte - definert som en helt betingelsesløs og ufortjent gave, et
«tilskudd», en fordel eller en uskapt og inngytt habitus. Slik sett har nåde –
grace – ingen motsvarighet i Koranen selv om fadl nok kan minne om dette
konseptet, som f eks når Gud refser israelittene for å ha brutt pakten de har
inngått med JHWH. Sure 2. 64 sier at hadde det ikke vært for Allah’s fadl og
miskunn, så ville jødene ha vært blant taperne. JHWH ga dem en ny sjanse ved
sin fadl.
Fadl brukes om hva det var som ga kong David den spesielle
gave at da han sang og priset Gud, så priset fjellene og fuglene med ham fordi
Gud ga David fadl. Allah gir fadl til hvem han vil, bl a den profetiske gave,
og når Allah utvelger Israel som sitt eiendomsfolk, så er det med Allah’s fadl.
Fadl i denne forbindelse kan bety Guds gavmildhet, hans bounty på engelsk, hans
gavmildhet er et ord som kan ha betydningen belønning, dusør, skuddpremie,
bonus eller premie, en gave som blir gitt på fritt, ensidig og derfor på
«uskapt» grunnlag.
Bounty blir brukt i oversettelsen til Dawood, mens grace
brukes i surene 2. 90, 3. 74, 4. 113 og 57. 9.
Fadl forekommer ofte sammen med rahma, mercy, da med en
hårfin forskjell i betydning. Fadl assosieres gjerne med «overdrivelse» eller
overskridende gavmildhet og noe som ikke kan skrive seg fra tanker om
fortjeneste eller frelse fra synd og straff, slik nåde eller grace blir brukt
som fundamentalkategori i kristen teologi.
I Koranen heter det at Allah vet veldig godt til hvem han
skal skjenke sitt budskap, Allah velger med andre ord den mest tjenlige person
til å fungere som Allah’s budbringer. Israelittene ble riktig nok fritt utvalgt
– av Allah - , men de – på sin side, vi har NB med en gjerningsreligion å gjøre
- forventes å være takknemlige og dessuten oppfylle Paktens vilkår for frelse.
Fadl innebærer derfor en forpliktelse, noe som skiller fadl fra det konsept man
har om nåde i jødedom og kristendom, en nåde som skjenkes ensidig og aktivt og
da uten vilkår. Vi finner imidlertid en senere forestilling i islam om fadl som
kan minne om denne ensidig og uigjenkallelige og uavhendelige nåde – slik den
kan fremstilles både i Lutherdommen og i Kalvinismen - som Gud gir, nemlig i
debattene om hvorvidt mennesket har en fri vilje, eller er «totalt» eller
absolutt determinert. Forskjellen fra kristendommen er her klar: Islam
presenterer ikke Jesus i og med sitt forløsende sonoffer som frelser og som gir
mennesket nåden helt gratis eller for intet.
I kristentroen kan følgende skjematiske fremstilling tjene
til å kast lys over den store kontrasten det er mellom troen og nåden i islam
og i kristendommen, (mrk «gammel språkføring her):
Efeserne 4. 8 : 8 For
av nåde er I frelst, ved tro, og det ikke av eder selv, det er Guds gave, 9
ikke av gjerninger, forat ikke nogen skal rose sig.
Nåde (grace) er Guds kjærlighet og miskunn i virksomhet.
Miskunn er "negativ" og kjærlighet er "positiv" og begge
betyr nåde (grace). Å vise miskunn i kjærlighet er nåde. Gud skjenket nåde i
kjærlighet da Han sendte sin egen Sønn for å ta på seg våre synder på sin egen
kropp.
Guds nåde gir evig frelse : Rom 8. 38 og 39: 38 For jeg er
viss på at hverken død eller liv, hverken engler eller krefter, hverken det som
nu er eller det som komme skal, eller nogen makt, 39 hverken høide eller dybde
eller nogen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus
Jesus, vår Herre.
Guds nåde er ubetinget
Guds nåde er tilstrekkelig : 2. Kor 12, 9 : og han sa til mig: Min nåde er dig nok; for
min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose mig av min
skrøpelighet, forat Kristi kraft kan bo i mig. 10 Derfor er jeg vel til mote i
skrøpelighet, i mishandling, i nød, i forfølgelser, i trengsler for Kristi
skyld; for når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk.
Guds nåde "diskriminerer" ikke: Åpenbaringen 22.
17 : 16 Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vidne dette for eder om
menighetene; jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne. 17Og Ånden
og bruden sier: Kom! og den som hører det, si: Kom! og den som tørster, han
komme, og den som vil, han ta livsens vann uforskyldt!
Guds nåde rettferdiggjør: Rom 3. 23 og 24: For det er ingen
forskjell; 23 alle har syndet og fattes Guds ære, 24og de blir rettferdiggjort
uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus, 25 som Gud stilte til
skue i hans blod, som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet,
fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort –
26 for å vise sin rettferdighet i den tid som nu er, så han kunde være
rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus. 27Hvor er så vår
ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens lov. 28
For vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved troen, uten
lov-gjerninger. 29Eller er Gud bare jøders Gud? er han ikke også hedningers?
Jo, han er også hedningers, 30så sant Gud er én, og han rettferdiggjør de
omskårne av troen og de uomskårne ved troen. 31 Ophever vi da loven ved troen?
Langt derifra! vi stadfester loven.
Guds nåde gjør de troende til arvinger: Titus 3. 7: 4 men da
Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene blev åpenbaret, 5
frelste han oss, ikke for rettferdige gjerningers skyld som vi hadde gjort, men
efter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved den Hellige Ånd,
6 som han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser. 7 forat
vi, rettferdiggjort ved hans nåde, efter håpet skulde bli arvinger til det
evige liv.
Guds nåde lærer den troende hvordan man skal leve: Titus 2.
11: 11 For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker, 12 idet den
optukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig
og rettferdig og gudfryktig i den nuværende verden, 13mens vi venter på det
salige håp og åpenbarelsen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi
herlighet, 14 han som gav sig selv for oss for å forløse oss fra all
urettferdighet og rense sig selv et eiendomsfolk, nidkjært til gode gjerninger.
Noen viktige ordforklaringer:
Grace: charis – grunnlaget for å bli godt ansett; Fra
subjektets side: en vennlig disposisjon som nåden flyter av og som viser det
utvungne eller spontane og allmenne med den; den står i motsetning til gjeld;
Sett fra objektets side: takknemlighetsfølelse. Objektivt sett: den åndelige
(erfarte) tilstand formidlet av nåden og beviset på den i kraft av nådefulle gjerninger;
summen av jordlige velsignelser; kraften bak (misjons) gjerningene; det som
ønskes trosbrødrene; mottas både fra Faderen (2. Kor 1. 12) og Sønnen (Gal 1.
6); Jak 4. 6: Gud vil en større nåde ved at Den Hellige Ånd ikke snakker til
fånyttes i de troende.
Mercy: eleos – den ytre manifestasjon av å ha miskunn med
(pity) den som trenger og mottar den. Brukt om (en) Gud som alene forsyner alle
med frelse. Når Kristus kommer vil hans flokk få miskunn (2. Tim 1, 16 og Jud
21) av Ham og Han vil at alle skal vise miskunn overfor hverandre. Miskunn er
Guds gjerning som gir fred i hjertet. Den er Guds holdning til alle som har
gjort opprør og som derfor vet seg i nød. "Grace" kommer før
"mercy", bare de som er tilgitt kan velsignes.
eleeo - medfølende
sympati
Hilaskomai – å stifte fred, roe ned, å blidgjøre gudene,
hvis medfølelse eller miskunn/nåde ikke kom uforbeholdent, men som noe man
måtte vise seg fortjent til. I NT betyr dette ordet aldri å blidgjøre Gud, men
"to expiate, make propitiation for" slik at offeret effektuerer
miskunnligheten eller nåden: (Hebr . 2.
17: 16 For engler tar han sig jo ikke av, men Abrahams ætt tar han sig av;
17derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, forat han kunde bli en miskunnelig
og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder. 18For
derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp
som blir fristet.) Se Joh 3. 16. Men et offer er nødvendig fordi Gud er hellig
og tåler ikke synd. Joh 3. 36 som viser at mennesket ikke kan finne noe offer
(i, av og med seg selv): 34 For han som Gud har utsendt, taler Guds ord; for
Gud gir ikke Ånden efter mål. 35Faderen elsker Sønnen, og alt har han gitt i
hans hånd. 36 Den som tror på Sønnen, har evig liv; men den som ikke vil tro på
Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.
Oiktirmos – innlevelse i andres lidelse, medfølelse;
grunnlaget som de troende skal bære frem sine
legemer som levende offer på, hellig og for Gud akseptabelt, som en
fornuftig tjeneste, (Rom 12.1)
Splanchnon – lidenskap, hjertet; godhetsfølelser,
medfølelser.
Synd:
Lovløshet: 1 Joh 3. 4
Vantro (idet den kaller Gud løgner): 1 Joh 5. 10
Aktivt opprør mot Gud: Jes 1. 2
Passivt opprør mot Gud: Jes 1. 2
Urettferdighet: 1 Joh 5. 17
Den kjødelige fødsel produserer:
- syndig natur: Salme 51. 5
- døende(forgjengelig) natur (corruptible nature): 1 Pet 1.
23
- en gammel natur under dødsdom: Rom 6. 23
Den nye fødsel bringer, gir eller avstedkommer:
- en syndefri natur: 1 Joh 3. 09
- en natur som ikke kan synde: 1 Joh 3. 09
- en rettferdig natur: 2 Kor 5. 21
- en guddommelig natur: 2 Pet 1. 04
Guds vesen:
Gud er kjærlighet – dette er Guds natur i Hans lidenskap
(compassion)
Gud er lys – Hans natur uttrykt i Hans karakter; det fins
intet mørke i Ham
Gud er en fortærende ild – Hans natur eller vesen og væren
som hellig
Gud er Ånd - Hans
natur i sin essens
Alt liv tilskrives Ham (John 5. 26), all kunnskap (Salme
147), all makt (Åpenb 19. 6), Han fyller hele universet med sitt nærvær (Salme
139. 7)
I Middelalderen kan vi se en skjematisk fremstille den
kristne filosof angående synd, nåde osv slik:
Guds frelsesplan og Kristi forsoningsverk for mennesket
virkeliggjøres ut fra Guds evige rådslutning og konkretiseres ved hans
predestinasjon for den som tror på Kristus og som vil frigjøres fra synden og
dermed oppnå salighet og evig liv. Dette skjer ved rettferdiggjørelsen og under
nådens fortsatte verk og virkning i og med mennesket. Kirken, Ordet og
sakramentene er en fortsettelse av Kristi forsoningsverk.
Gratia increata, den uskapte nåde er Guds evige
kjærlighetsvilje. Gratia creata er den gitte, skapte og meddelte eller
inngytte nåde som er forutsetning for
mennesket frelse. Denne virker rettferdiggjørelsen og de gode gjerningene.
Gratia creata innbefatter alt det som Gud skjenker for intet. Til sammen utgjør
dette Gratia gratis data som er den ufortjente- for ingenting skjenkede - nåde. Denne er så en forutsetning for mottakelsen
den høyere nåde, dvs. en spirende fides informis, en forberedende anger som
skjer bla på grunn av frykt for straff, atritio, og timor servilis, en mildere
for form for frykt og et ubestemt håp, spes informis, hvorunder faller vocatio,
kallet via ordet eller forkynnelsen. Evangelier blir nova lex, en kraft som
også i seg selv skjenkes til utførelse av det som kreves, men kraften skjenkes
(først og fremst) gjennom sakramentene.
Gratia gratis data henføres til alt det et menneske kan
gjøre selv for å forberede seg på nådens mottakelse, fascere quod in se est.
(Thomas Aqiunas: Mennesket kan ikke av egne krefter forberede seg for den
første nådes gave, prima gratia. Fascere quod in se est bortfaller, bare
gjennom praeparatio ad gratiam kan nåden fås, med nådens bistand, auxiliun
gratie og gratia praeparans, men dette har ingen fortjenstekarakter og leder
ikke til frelse fordi rettferdiggjørelsen er et helt og holdent overnaturlig
verk som bar fås ved å inngjytes. Det kan skje i et øyeblikk: gratia operans;
justificatio. (Augustin tenker nåden som helbredelse av menneskets skadede
natur.) Tro og anger på dette stadium kan ikke rettferdiggjøre mennesket, men
de gir en rimelighetsfortjenste, meritum de congruo, noe Gud belønner er at Gud
gir den egentlige nåden, gratia gratum fasciens, en nåde som utvisker skylden
samtidig som den tilfører menneskenaturen en høyere utrustning som er
forutsetningen for å prestere de gode gjerningene som kan gi fullverdig
fortjenste, meritum de condigno.
Denne nåden er en inngytt habitus og et donum habituale. Den
gis ved sakramentene. Habitusen løfter mennesket til et høyere plan, altior
natura, hvor mennesket gjenopprettes med donum superadditum, tilstanden før syndefallet. Dette
muliggjør en fullverdig tro, fides infusa og en ufryktsom anger i kjærlighet
til Gud, contritio; timor filialis. Livet i denne viljesretning belønnes det
evige livet i herliggjørelsen, gratia glorificans.
Nåden gave betraktes som nødvendig og som et tillegg til den
naturlige utrusning for å bli i stand til å nå den salige gudsbeskuelse. Nåden
er en indre kraft som skjenker de overnaturlige dygdene. Når nåden samarbeider
med menneskets naturlige krefter, betinger dette fortjeneste, merita.
Fortjenesten sikrer ikke rettferdiggjørelsen, men bistår mennesket i å beholde
nåden som det trenger for å nå saligheten, beatitudo. Man kan snakke om en
delvis belønning for de opparbeide fortjenester.
Alle sakramentene bærer nåden som springer ut av Kristi
stedfortredende lidelse. Thomas utvikler læren om sakramentene som causae
instrumentalis for nådens meddelelse eller "årsaken" til den og man
får: ex opere operato.
-
Her følger nå noen konkretiseringer hentet fra debatten som
nevnes innledningsvis til dette innlegget på bloggen her. Først noe av hva
førsteamanuensis Lar Gule skrev ifbm Hege Storhaugs påstander om innebyrden av
slaget ved Badr og avslutningen av fastemåneden ramadan:
Lars Gule: Mer tøv om islam fra en sjarlatan: (i utrop gule)
Nok en gang demonstrerer Storhaug at hun ikke vet hva hun
skriver om, akkurat som hun demonstrerte til fulle i boka Islam, Den 11.
landeplage, skriver Lars Gule i denne kommentaren om Storhaugs påstander om
Eid-feiringen nylig. (Lars Gule, islam- og ekstremismeforsker 01.07.2017 14:17)
På HRS’ nettside (og flere andre steder) skriver Hege
Storhaug om det forferdelige i at statsministeren har gratulert muslimene med
den overståtte fastemåneden ramadan. Særlig fordi Solberg møtte fram under Eid
(eller Id) al-Fitr-feiringen på Valhall stadion, hvor om lag 8 000 muslimer var
samlet til bønn og fest.
Storhaug hevder at «Det er verdt å merke seg følgende: Det
er overhodet ikke vanlig å feire id sammen med tusener på en arena. Dette er
noe nytt her i Vesten. I den islamdominerte verden feirer man med familien
sin.»
Storhaug skriver videre, under overskriften «Plyndring,
vold, slavebinding og drap»: «Så hva er det som feires på id? … Id-feiringen er
knyttet til det såkalte slaget ved Badr [i måneden ramadan, i 624 evt.]. …
Dette var altså et vendepunkt i islams imperialistiske, militære historie.
Etter slaget innførte Muhammed ramadan, og etterfølgende id-feiring … Synes
Erna at dette minner om juleevangeliet?»
Nok en gang demonstrerer Storhaug at hun ikke vet hva hun
skriver om, akkurat som hun demonstrerte til fulle i boka Islam. Den 11.
landeplage.
For det første: Den festen som avslutter fastemånden
ramadan, omfatter også fellesbønn. Dette er gjerne en utendørs fellesbønn fordi
den samler hele samfunnet og mange moskeer ikke rommer alle som vil delta. Noen
steder finnes det fast steder for slik utendørs bønn, kalt musalla (rett og
slett «sted for bønn»).
Tradisjonen med slik utendørs fellesbønn går tilbake til
Muhammeds tid og praksis. Han ledet i tiden i Medina utendørs fellesbønn ved
begge de to muslimske festene – Eid al-Fitr og Eid al-Adah. Dermed ble
utendørsbønn og utendørsbønnesteder sunna, altså en god ortodoks praksis for
muslimer flest.
Denne praksisen fortsetter i dag mange steder – selv om det
sikkert forekommer variasjoner over tid og fra land til land i hvor mange som
deltar i denne bønnen under Eid al-Fitr. Men et raskt søk på Internett viser
mange bilder hvor vi ser tusenvis av muslimer samlet til slik fellesbønn etter
ramadan.
Kort sagt: Storhaugs påstand om at dette er noe nytt i
Vesten, «en religionspolitisk markering», er tøv.
For det andre: Påbudet om at muslimer skal faste gjennom
hele måneden ramadan, finnes i Koranen. De aktuelle versene skal ha blitt
åpenbart i måneden sha‘ban (i år 624), dvs. i måneden før ramadan. Slaget ved
Badr fant sted i midten av måneden ramadan (og det er ingen grunn til å tro at
Muhammed visste noe om et mulig slag flere uker senere da han skal ha fått
denne «åpenbaringen»). Fasten i ramadan var altså allerede i gang da slaget
fant sted, hvis vi legger denne kronologien til grunn. Kildene forteller at
Muhammed også skal ha fortalt at de stridende muslimene kunne slippe å faste.
Stridighetene varte bare én dag. (Og det var sikkert jubel over seieren, både
der og da og ved tilbakevendingen til Medina.)
Men grunnen til å faste gjennom ramadan finnes i Koranen
(2:185 (181 i Bergs oversettelse)):
«Ramadan er den måned da Koranen ble åpenbart som veiledning
for menneskene, og med klare ord til hjelp for å skille mellom rett og galt. De
av dere som er til stede i den måneden, skal faste. Men den som er syk eller på
reise, skal faste et antall andre dager. Gud vil gjøre det lett, og ikke
vanskelig for dere! Hold faste de foreskrevne dagene, og ær Gud, som har
hjulpet dere. Ja, vær takknemlig mot Ham.»
Med andre ord er begrunnelsen for å faste gjennom ramadan at
dette var den måneden (omkring år 610) at Muhammed fikk den første
«åpenbaringen», ikke at dette var måneden for seier i slaget ved Badr. Dette er
jo også logisk dersom verset ble «åpenbart» før selve slaget.
Men det er knyttet usikkerhet til tidfestingen av dette
verset, altså om det ble åpenbart i måneden sha‘ban i 624. Det finnes
argumenter for at det skjedde senere. Det vi vet sikkert om fasten i måneden
ramadan er at den ble instituert etter at Muhammed og hans med-emigranter kom
til Medina. Kildene er ikke entydige om dette, men siden det altså finnes et
pålegg i Koranen – en «åpenbaring» –, må det også finnes et tidspunkt for når
denne «åpenbaringen» kom til Muhammed. Selv om noen kilder sier at dette
skjedde i måneden sha‘ban i det andre året etter hijra, altså i måneden før
ramadan, kan det hende «åpenbaring» kom noe senere. (Bemerk at navnet på disse
månedene ikke er en muslimsk oppfinnelse, de eksisterte som navn i den
før-islamske månekalenderen som var brukt i Arabia. Og ble overtatt av islam.)
Mye tyder på at Muhammed lærte om faste fra jødene i Medina.
Han skal selv også ha fastet noe i tiden før slaget ved Badr. Uklarhetene
gjenstår – og W. Montgomery Watt antyder i sin Muhammed-biografi at:
«As this was the first occasion of the fast, however, one
would expect the matter to be treated more explicitly. It is diffucult to
resist the conclusion that the fast of Ramadan was not fully observed before A.
H. 3» [dvs. det følgende året]. (Se Watt, Muhammed at Medina, Oxford University
Press, 1956, s. 205).
Watt skriver ikke noe om Eid al-Fitr. Dette kan forstås som
at vi ikke vet noe om når denne festen ble markert første gang. Dersom første
gang virkelig var i A. H. 2 (altså i 624), kan det også knyttes til slaget ved
Badr, men da likevel – og merkelig nok – under navnet «festen som bryter
fasten». Hvilket ville være rart om dette var først gang man markerte festen,
men ikke hadde fastet – og derfor ingen faste å bryte.
Det kan virke det mer sannsynlig at fastemåneden som en
plikt ble innført med større alvor og konsekvens fra året etter, dvs. A. H. 3
eller i 625. Om dette også skjedde for å minnes at muslimene vant den
mirakuløse seieren nettopp i denne måneden, kan vi også tenke oss. Se Kees
Wagtendonk, Fasting in the Koran (Brill, 1968) for en framstilling som også
plasserer «åpenbaringen» av verset om å faste i ramadan, etter 624. Han
vektlegger nettopp den store betydningen slaget ved Badr hadde for Muhammed og
muslimene. Denne seieren er så viktig at den er omtalt i Koranen, hvor «åpenbaringen»
sier at det ikke var muslimene som stred og vant, men nettopp gud.
Hvis en slik forskjøvet kronologi er korrekt, ble trolig
også Eid al-Fitr derfor blir feiret skikkelig først i 625 og ikke i år 624.
Da har vi følgende situasjon: Muhammed var inspirert av
jødene i Medina og annen gammel praksis til å innføre faste, og
«eksperimenterte» muligens med dette i 624. Etter seieren ved Badr blir faste i
måneden ramadan «bekreftet» som riktig, og blir en fast del av islam, muligens
allerede i 625, eller kanskje over noe mer tid. Da er det altså selve fasten
som er inspirert av seieren ved Badr, og ikke det å bryte fasten med en fest.
For selv om seieren i slaget ved Badr blir en grunn til å faste, blir det også
mer klart at Eid al-Fitr nettopp er en fest for å markere slutten på fasten,
ikke for å feire seieren i seg selv. Og derav navnet «festen som bryter
fasten».
Men denne mer rasjonelle tilnærmingen til kronologien
strider imot ortodoks islamsk forståelse, som tidfester institueringen av
fasten i ramadan til før slaget ved Badr.
Uansett, det er islamsk teologi og ortodoks forståelse hos
muslimer flest at Eid al-Fitr handler om avslutningen på fasten, ikke å feire
en seier i et militært slag. Slik ser det ut til å ha vært i nærmere 1400 år.
Heller ikke dette er så vanskelig å forstå fordi religiøse praksiser og
teologiske posisjoners begrunnelse og faktiske opprinnelse ofte fortaper seg i
historien. Som heller ikke alltid kan gi absolutte svar. Selv om noen åpenbart
er rimeligere enn andre.
Dette forhindrer ikke at en del muslimer også tror at
seieren ved Badr var uttrykk for den gudfryktighet og det religiøse fokus som
ble manifestert av muslimene nettopp gjennom fasten de tror allerede ble
praktisert i 624. Derfor er det også de muslimer som tror at andre seire i
islams historie også er knyttet til at slagene er utkjempet i den spesielle
måneden ramadan. Men dette har uansett lite å gjøre med hva som markeres
gjennom Eid al-Fitr.
Kort sagt: Storhaugs påstand om at Eid al-Fitr feires for å
markere slaget ved Badr er tøv.
Igjen har Storhaug demonstrert at hun konstruerer en islamsk
historie som passer med hennes uvitenhet og islamfiendtlige holdning. Hun er en
ren sjarlatan når det gjeler islam.
Gule om Storhaug på sin blogg mm: EN OPPFØLGING:
Den omfattende diskusjonen i flere medier, ikke minst på
Facebook, om Eid al-Fitr feires for å minnes slaget ved Badr (og om at
fellesbønn og -feiring etter ramadan er noe nytt i Vesten, en politisk
markering), slik Hege Storhaug har påstått, har ført til at Faktisk.no har
sjekket påstanden: https://faktisk.no/…/id-feiringen-er-knyttet-til-slaget-ved…
Ingen grunn til å hovere - og Storhaug er stor nok til å
innrømme feilen.
Det er likevel grunn til å peke på at dette kunne hun ha
innrømmet FØR Faktisk.no kontaktet henne med de faktaopplysningene de hadde
innhentet. Forhåpentligvis innebærer dette også at Storhaug selv sjekker
grundigere - og blir mindre bombastisk.
Ellers forteller jo denne historien massevis om Storhaugs
fullstendig ukritiske klakører, som velger å TRO istedenfor å undersøke.
Dessverre har de illustrert så alt for godt forakten for kunnskap.
Og så skal det bli interessant å se om Faktisk.no vil følge
opp flere islam-fiendtlige påstander.
-
FORAKTEN FOR KUNNSKAP: Det er interessant og foruroligende,
men ikke overraskende - i disse "fake news"- og alternative
fakta-tider -, at forståelsen og respekten for kunnskaper er så liten.
Etter å ha publisert forrige kommentar "Sjarlatanens
tøv fortsetter" om Hege Storhaugs manglende forutsetninger for å skrive
noe som helst seriøst om islam, ble kommentaren også publisert på Dagens
Facebook-side og i nettutgaven i avisen. Jeg hadde også lagt dette ut på
Vebjørn Selbekks Facebook-side (som redaktør i Dagen og ansvarlig for
videreformidling av Storhaugs kommentar).
Deretter vil Nettavisen bruke min kommentar, ikke minst
fordi de også hadde publisert Storhaugs innlegg.
Hva skjer så? Kommer det svar og synspunkter som viser at
mine påpekninger av feil hos Storhaug, er feil eller upresise? Vel, det kommer
kanskje en håndfull slike forsøk - som gir mulighet til saklig diskusjon.
Men det overveldende flertallet av innlegg og kommentarer -
alle steder - handler om at min person (ikke troverdig, kan ingen ting,
terrorist osv., osv.). På den annen side er det en rekke hyllester til
Storhaug.
Toppen av kransekaka er Nettavisens avstemning om saken. Der
er spørsmålet formulert slik: "Hvem er du mest enig med"? Lars Gule
eller Hege Storhaug. Slik blir denne saken omgjort til et spørsmål om tro og
synsing, ikke et spørsmål om hva som er sant (så langt vi kan etablere
historiske sannheter).
Og hva viser så denne "meningsmålingen"? Joda, at
17 prosent er enige med meg, mens 83 prosent er enige med Storhaug. Av 9 000
som har stemt!
Dette kan vi smile av, men det er symptomatisk for forakten
for kunnskap, rasjonell tenkning og viljen til å basere seg på fakta. Det er
denne situasjonen som gir rom for sjarlataner, populister og ekstremister. Som
manipulerer og forfører, som sprer hat og fordommer.
En liten trøst er at mer enn 30 000 har lest mitt innlegg i
Nettavisen. Det forteller også - heldigvis - at det fortsatt er mange som ikke
deltar i stupide avstemninger, men som kanskje søker kunnskap.
For å foregripe de som nå kommer med påstander om at jeg er
arrogant og påstår å være den eneste som vet noe om islam osv., osv. Nei, jeg
vet absolutt ikke alt om islam, og jeg lærer noe nytt nesten hver dag. Men jeg
kan noe. Og det gjør at jeg vet at det er mye jeg ikke vet.
Derfor er det tåpelig å tro at man kan det som er verdt å
vite om islam, muslimer osv., når man har minimalt med kunnskaper. Joda, det er
lov til å synse og mene nettopp ut fra det (eventuelt lille) man vet. Det
skulle bare mangle. Alle er meningsberettiget i et demokrati. Uansett hvor lite
man vet og kan.
Men det er lurt å være litt mindre bombastisk når man mener
noe om noe det er ganske opplagt at man har begrensede kunnskaper om. Og det er
dumt å påstå at de som faktisk har papirer på at de kan mer enn gjennomsnittet,
ikke vet hva de skriver om.
Vil denne oppfordringen til å være mindre bombastisk når man
har beskjedne kunnskaper, få noen særlige konsekvenser? Føre til bedre
debatter? Neppe. Men så er det sagt likevel. 300617
290717: Gule: SJARLATANENS TØV FORTSETTER
På HRS’ nettside (og i Dagen) skriver Hege Storhaug om det
forferdelige i at statsministeren har gratulert muslimene med den overståtte
fastemåneden ramadan. Særlig fordi Solberg møtte fram under Eid (eller Id)
al-Fitr-feiringen på Valhall stadion, hvor om lag 8 000 muslimer var samlet til
bønn og fest.
Storhaug hevder at «Det er verdt å merke seg følgende: Det
er overhodet ikke vanlig å feire id sammen med tusener på en arena. Dette er
noe nytt her i Vesten. I den islamdominerte verden feirer man med familien
sin.»
Storhaug skriver videre, under overskriften «Plyndring,
vold, slavebinding og drap»:
«Så hva er det som feires på id? … Id-feiringen er knyttet
til det såkalte slaget ved Badr [i måneden ramadan, i 624 evt.]. … Dette var
altså et vendepunkt i islams imperialistiske, militære historie. Etter slaget
innførte Muhammed ramadan, og etterfølgende id-feiring … Synes Erna at dette
minner om juleevangeliet?»
Nok en gang demonstrerer Storhaug at hun ikke vet hva hun
skriver om, akkurat som hun demonstrerte til fulle i boka «Islam. Den 11.
landeplage».
For det første: Den festen som avslutter fastemånden
ramadan, omfatter også fellesbønn. Dette er en utendørs fellesbønn som samler
hele samfunnet og gjennomføres på bønnesteder kalt musalla. Et raskt søk på
Internett viser mange bilder av tusenvis av muslimer samlet til slik fellesbønn
etter ramadan.
Tradisjonen med slik utendørs fellesbønn går tilbake til
Muhammeds tid og praksis. Den henger sammen med at de fleste moskeene ikke er
store nok til å romme alle som vil delta i akkurat denne fellesbønnen. Nettopp
fordi dette regnes som en stor - og felles - festival.
Kort sagt: Storhaugs påstand om at dette er noe nytt i
vesten, «en religionspolitisk markering», er tøv.
For det andre: Påbudet om at muslimer skal faste gjennom
hele måneden ramadan, finnes i Koranen. De aktuelle versene ble åpenbart i
måneden sha‘ban (i år 624), dvs. måneden FØR ramadan. Slaget ved Badr fant sted
i midten av måneden ramadan (og det er ingen grunn til å tro at Muhammed visste
noe om et mulig slag flere uker senere da han fikk denne åpenbaringen). Fasten
i ramadan var altså allerede i gang da slaget fant sted. Muhammed forklarte
også at de stridende muslimene kunne slippe å faste. Stridighetene varte bare
én dag. Det var sikkert jubel over seieren, både der og da og ved tilbakevendingen
til Medina.
Men grunnen til å faste gjennom ramadan, som altså ble
åpenbart uker før slaget ved Badr, finnes i Koranen (2:185 (181 i Bergs
oversettelse)), og er at det var i denne måneden Koranen (første gang) ble
åpenbart for Muhammed:
«Ramadan er den måned da Koranen ble åpenbart som veiledning
for menneskene, og med klare ord til hjelp for å skille mellom rett og galt. De
av dere som er til stede i den måneden, skal faste. Men den som er syk eller på
reise, skal faste et antall andre dager. Gud vil gjøre det lett, og ikke
vanskelig for dere! Hold faste de foreskrevene dagene, og ær Gud, som har
hjulpet dere. Ja, vær takknemlig mot Ham.»
Og Eid al-Fitr ble og blir altså feiret etter ramadan, i de
tre første dagene av den følgende måneden, shawwal – og for å markere slutten
på fasten, ikke seieren ved Badr. Om enn mange muslimer også mener at denne
seieren var uttrykk for den gudfryktighet og det religiøse fokus som ble
manifestert av muslimene nettopp gjennom fasten. Derfor er det også de muslimer
som mener at andre seire i islams historie også er knyttet til at slagene er
utkjempet i måneden ramadan. Kort sagt: Storhaugs påstand om at Eid al-Fitr
feires for å markere slaget ved Badr er tøv.
Igjen har Storhaug demonstrert at hun konstruerer en islamsk
historie som passer med hennes uvitenhet og islamfiendtlige holdning. Hun er en
ren sjarlatan når det gjeler islam.
EDIT:
Det ovenstående står seg fortsatt, men noen utdypinger og
presiseringer kan være på sin plass, for den interesserte:
Det vi vet sikkert om fasten i måneden ramadan er at den ble
instituert ETTER at Muhammed og hans med-emigranter kom til Medina. Kildene er
ikke entydige, men siden det finnes et pålegg i Koranen - en åpenbaring -, må
det også finnes et tidspunkt for når dette åpenbaringen kom til Muhammed. Noen
kilder sier at dette skjedde i måneden sha'ban i det andre året etter hijra,
altså i måneden før ramadan. Hvilket er naturlig dersom fasten ble praktisert
fra dette året. (Bemerk at navnet på disse månedene ikker er en muslimsk
oppfinnelse, de eksisterte som navn i den før-islamske månekalenderen som var
brukt i Arabia. Og ble overtatt av islam.)
Men det er noe mer usikkert om åpenbaringen av Koran-verset
faktisk fant sted i denne måneden. Kanskje kom åpenbaringen senere? Mye tyder
på at Muhammed lærte om faste fra jødene i Medina. Han skal selv også ha fastet
noe i tiden før slaget ved Badr. Uklarhetene gjenstår - og W. Montgomery Watt
antyder i sin Muhammed-biografi at:
"As this was the first occasion of the fast, however,
one would expect the matter to be treated more explicitly. It is diffucult to
resist the conclusion that the fast of Ramadan was not fully observed before A.
H. 3 [dvs. det følgende året]. (Se Watt, Muhammed at Medina, Oxford University
Press, 1956, s. 205).
Watt skriver ikke noe om Eid al-Fitr. Dette kan forstås som
at vi ikke vet noe om når denne festen ble markert første gang. DERSOM første
gang virkelig var i A. H. 2 (624), KAN det også knyttes til slaget ved Badr,
men likevel - og merkelig nok - under navnet "festen som bryter
fasten". Hvilket ville være rart om dette var først gang man markerte
festen, men ikke hadde fastet - og derfor ingen faste å bryte.
Da virker det mer sannsynlig at fastemåneden som en plikt
ble innført mer fast fra året etter, A. H. 3 eller i 625, også fordi muslimene
vant den mirakuløse seieren nettopp i denne måneden. Og at Eid al-Fitr derfor
også blir feiret skikkelig dette året, og ikke i år 624. Men selv om seieren i
slaget ved Badr blir en grunn til å faste, blir det også mer klart at Eid
al-Fitr nettopp er en fest for å markere slutten på fasten, ikke for å feire
seieren i seg selv.
Uansett, det er islamsk teologi og ortodoks forståelse hos
muslimer flest at Eid al-Fitr handler om avslutningen på fasten, ikke å feire
en seier i et militært slag. Slik ser det ut til å ha vært i nærmere 1400 år.
Heller ikke dette er så vanskelig å forstå fordi religiøse praksiser og
teologiske posisjoners begrunnelse og opprinnelse ofte fortaper seg i
historien. Som heller ikke alltid kan gi absolutte svar. Selv om noen åpenbart
er rimeligere enn andre.
-
280617: Shahram Shaygani, psykiater:
Statsminister Erna Solberg gratulerte alle muslimer i Norge
med feiring av Eid den 24. juni på sin Facebook side. Ikke nok med det, neste
dag holdt hun tale for ca. 8000 norske muslimer som hadde samlet seg for å
markere Eid. Markeringen foregikk i idrettshallen Vallhall og ble arrangert av
Islamic Cultural Centre (ICC) og Det islamske forbundet (Rabita). Dette har
skapt både glede og vrede.
Noen kritiserer Statsministeren for særbehandling av
muslimer. Hvorfor gratulerer ikke statsministeren andre trossamfunn når de
feirer sine religiøse høytider? Hvorfor har ikke Statsministeren snakket om
sammenhengen mellom terrorisme og Islam?
Andre roser henne for denne gesten, spesielt muslimer er så
klart glade for dette, det ser man godt på de bildene man har fra
arrangementet.
Det er klokt av Statsministeren å gratulere muslimer med
Eid.
Statsministeren er hverken dum eller naiv når hun velger å
gratulere norske muslimer med Eid. De
som kritiserer Solberg for å ha særbehandlet muslimer har glemt at hun som
politiker har besøkt den jødiske synagogen, sikhenes tempel, og det
vietnamesiske buddhistiske templet i Norge. Hun ønsket det norske folk god Påske
den 14. april og god Jul den 24. desember.
Med sin gratulasjon vil Statsministeren vise at norske
muslimer er velkomne i Norge og det gis rom for at de praktiserer sin religion
fritt. Statsministeren vil med dette også vise at ekstremistene ikke skal få
viljen sin: Norge skal ikke bli splittet i hat og sekterisk konflikt.
Statsministeren vet at i disse tider er det ekstra viktig å markere at norske
muslimer er en del av dette landet.
Som norsk muslim takker jeg henne for dette.
-
Hege Storhaug: Hvorfor deltagelse med ICC og Det islamske
forbundet (Rabita)?
Statsministeren går videre med sin markering: den 25.juni
holdt hun tale for ca. 8000 norske muslimer som hadde samlet seg for å markere
Eid. Markeringen foregikk i idrettshallen Vallhall og ble arrangert av Islamic
Cultural Centre (ICC) og Det islamske forbundet (Rabita). Hun legger vekt på våre likheter,
fellesskapet og at vi som mennesker er opptatt av mye av det samme, på tvers av
religioner og tro. Men, det er noe som er merkelig i denne situasjonen.
Statsministeren må uten tvil ha lagt merke til at kvinner og
menn satt separert under denne samlingen. Slik jeg ser det fra bildene satt
menn foran, mens hijabkledte kvinner satt bak. På noen bilder ser man også en
rød plasttråd som skiller menn og kvinner fra hverandre. På disse bildene ser
jeg også jentebarn i hijab. Noen av disse jentene kan ikke være eldre enn 5-6
år.
Jeg blir trist og urolig av disse bildene. Jeg finner det
ubehagelig at Statsministeren med dette gir sin anerkjennelse til to av de mest
reaksjonære moskémiljøene i Norge, og dermed fremmedgjør det store flertallet
av sekulære muslimer i Norge. På den ene siden har vi ICC med sine bånd til
islamisten Abul Ala Maududi, som stod for en reaksjonær og fundamentalistisk
tolkning av islam, promoterte Sharia og politisk islam og stod sentralt i
forfølgelsen av andre minoriteter, deriblant Ahmadiyya-muslimer i Pakistan. På
andre siden har vi Rabitamoskéen med bånd til Muslimsk Brorskap, som hyller
Yusuf Al-Qaradawi med sine antisemittistiske holdninger. Ingen av disse
moskeene har støttet tydelig sekulære grunnverdier som vern av homofile
muslimer, ytringsfrihet og likestilling.
Jeg sitter med et stort spørsmåltegn og håper virkelig at
statsministeren kan svare på dette: Det finnes mange mennesker med muslimsk
bakgrunn i Norge (200.000?), hvorav halvparten ikke er tilknyttet et
trossamfunn. Hvorfor velger hun å delta på et arrangement med to av de mest
reaksjonære moskéene? Det er rett og slett absurd å lese talen til statsministeren
som snakker om samhold, likhet og felleskap, på et møte arrangert av to moskéer
som ikke har skåret særlig høyt når det gjelder disse verdiene.
Se: «De representerer ikke meg», Hege Storhaug:
Statsministeren gjorde et klokt valg ved å gratulerte oss
muslimer med Eid, men jeg ønsker å vite; hvorfor valgte hun å delta på et møte
som representerer konservative og reaksjonære strømninger blant norske
muslimer? Hva var det hun ville oppnå med dette? Handlet det om dårlige
rådgivere? Kjenner ikke statsministeren til disse forholdene? Det finnes
tusenvis av sekulære og liberale muslimer i Norge. Hvorfor snakket ikke
statsministeren til disse? Hvorfor støtter ikke statsministeren heller de
sekulære og liberale strømningene og organisasjonene blant muslimene? Jeg håper
statsministeren tenker på dette frem til neste Eid-feiring.
Her legges inn ytterligere stoff som kan bidra til å kaste
lys over ramadanfeiringen og islams syn på synd og nåde osv:
Summary and Keywords:
Grace is an essential element of Christian theological
reflection. Primarily, the divine attribute or trait labeled “grace” refers to
God’s disposition and activity in regard to the Creation in general and toward
human beings in particular. From the first chapters of Genesis to the last
chapters of Revelation, Scripture bears witness to the fact that God creates
things “good” and gives good things. God’s grace is especially manifest in the
divine promises and other gifts described in the Bible and realized over time.
At the same time, the Scriptures show that human beings—made in the image of
God—have a history of devaluing, forgetting, and even abusing those things that
God has graciously given. Part of Christianity’s doctrinal development,
therefore, consists of attempts to describe the scope and sequence of God’s
gracious regard and activity on behalf of a humanity prone to sin and
rebellion.
In light of such creaturely “original sin” and ongoing
rebellion, Scripture testifies that the Creator remains gracious—that God yet
desires to be in relationship with human beings despite their sin. Theological
considerations of grace share a basic assumption that although God is not
obligated to think, feel, and act for the benefit of sinful humans, God does so
nevertheless. While God’s wrath results in severe consequences for sin, God’s
grace results in gifts that overcome sin and its consequences. The full extent
of God’s gracious giving is in the giving of the divine self in Jesus Christ,
the divine Logos made flesh, who is “full of grace and truth” and from whose
“fullness we have all received grace upon grace” (John 1:14, 16).
Martin Luther’s theology can be fundamentally construed as
the development of his thought regarding the nature of grace, the nature of
God’s favor and blessing bestowed upon undeserving human beings. The many
dimensions of Luther’s biblical teaching and theological reflection have, in
the background a desire to understand God’s grace most fully revealed in Jesus
Christ. As such, Luther’s concepts of the righteousness of God, justification
by faith, the bound will, the distinction of law and gospel, the new obedience,
the “happy exchange,” and many related concepts are, at heart, attempts to
describe what it is to have a God of grace.
Most interpreters have rightly understood that in Luther’s
view, to have a gracious God means to have a God who does not require human
beings to fulfill a set of prerequisites in order to receive God’s gift in
Christ or to reciprocate God’s giving in order to continue receiving Christ and
his benefits. For Luther, to have a God of grace means to believe and trust
that through Jesus Christ, God has already met all prerequisites and fulfilled
all reciprocations. On this point, Luther found himself breaking new ground (or
recovering lost ground) in the understanding of divine grace. Luther “broke”
with those theological forebears who taught that divine grace was, in one way
or another, partly dependent on human willing and doing. For Luther, God
graciously wills and works “all in all.” Nevertheless, when Luther’s many
descriptions of what it is to “have a gracious God” are analyzed, a more
nuanced understanding of the relationship between the One giving the gift and
the ones receiving it begins to reveal itself. For Luther, faith—that gracious
means through which God graciously bestows the righteousness of Christ—creates
a dynamic rather than static experience of possessing and being possessed of a
God of grace. Indeed, scrutinizing Luther’s writings for descriptions of the
experientia of sola gratia continues to be a promising direction for future
Luther research.
-
Martin Luther on Grace, Author Brentnall, John M, 2008:
With God nothing has any standing except grace. Grace
signifies that favour with which God receives us, forgiving our sins and justifying
us freely through Christ.
The best and infallible preparation [for grace] is the
eternal election and predestination of God.
As far as our own abilities are concerned, there is no
difference whatever between us; but the grace of Christ alone causes us to
differ.
On man’s part, nothing precedes grace but rebellion against
grace. No-one can be good and do good unless God’s grace first makes him good.
Grace is freely given to the most undeserving and unworthy,
and is not obtained by any strenuous efforts, endeavours or works.
To want to merit grace by works that precede faith is to
want to appease God by sins.
Since we are one mass of perdition, no-one is justified
except through the grace of Christ without merits.
Either sin is lying on your shoulders, or on Christ, the
Lamb of God. According to law and justice, your sins should no doubt remain on
you; but grace has cast them upon Christ the Lamb.
Grace and life were given you [believers], but it meant
bitter work for Him [Christ].
The Word, I say, and the Word alone, is the conveyor of the
grace of God. . . No matter what things appear to be like, grace clings to the
Word. No nobler preaching exists than that of grace.
Grace freely grants us the faith that alone justifies us.
Conscience cannot be brought to rest and joy unless it has
peace through this grace; i.e. the forgiveness of sins promised in Christ. Man
must completely despair of himself in order to become fit for the grace of
Christ. The proper preparation for the grace and goodness of Christ is the
awareness that I need them.
The devil is forever attracting people to good works to make
sure that they do not reach the point of thinking that they need the grace and
mercy of Christ.
The law is not to be discarded because of the promise of
grace. Rather it is to be taught.
In giving us gifts, God gives only what is His; but in His
grace, He gives His very self. . . Grace is not divisible nor is it given
piecemeal, as are gifts; but it takes us entirely into God’s favour for the
sake of Christ, our Advocate and Mediator.
This grace of God is a very great, strong, mighty and active
thing. It does not lie asleep in the soul. Grace hears, leads, drives, draws,
changes, works all in man, and lets itself be distinctly felt and experienced.
It is hidden, but its works are evident.
Christ our Lord, to whom we must flee, and of whom we must
ask all, is an inexhaustible well of all grace. Even if the whole world were to
draw from this fountain enough grace and truth to transform all people into
angels, still it would not lose as much as a drop. This fountain constantly
overflows with sheer grace. Whoever wishes to enjoy Christ’s grace – and no-one
is excluded – let him come and receive it from Him. I am seeking and thirsting
for nothing else than a gracious God.
Gathered by John Brentnall in Peace and Truth 2008:1.
-
Calvin om «faith grace»: https://www.elca.org/JLE/Articles/898
-
They – christendom and islam, differ regarding
Predestination:
This is the one big difference that everyone likes to start
with when discussing the differences between Reformed and Lutheran teaching. I
thought it best to end with this particular teaching in my little summary of
theological differences, in order to display in leading up to it the Lutheran
attitude toward the authority of Scripture and the role of reason relative to
it. Obviously, we Lutherans are not unaware of the challenges reason hurls at
our body of teaching. Calvin himself was rather merciless in his criticism of
Luther, and Lutheran doctrine, declaring us guilty of “stupefying
irrationalities.” Yeah, we get it. Nevertheless, we consider it safer to stand
on the very word of God, than to deviate from it in either “jot or tittle.”
Predestination, or “Election to Grace,” is a biblical
teaching. Both Reformed and Lutherans teach this doctrine. Scripture refers to
those who have faith as the elect (Ep. 1:3-14; 2 Th. 2:13-14), as those chosen
by God at the foundation of the World. However, we Lutherans are quick to point
out that 2 Th. 2:13-14 makes clear this election to grace was not a naked
decree, but includes in the eternal act of God’s choosing the Means and process
through which one’s election is made sure – “through sanctification of the
Spirit and belief of the truth” (v13). That is, God’s choosing of His elect
included the preaching of the Gospel and the work of the Holy Spirit through
the Gospel to create faith in the heart of its hearer.
In addition to “Election to Grace,” Reformed Calvinists also
teach that, as a consequence of God’s Sovereign omniscience, He also
predestined some to Hell. This teaching is called “Election to Reprobation,”
and it is a teaching rejected by Lutherans. It is nowhere stated in Scripture.
Some Reformed authors will cite Jude 4, Romans 9:17-24, or 1 Peter 2:8 in
support of this doctrine, but upon close examination it is found that these
verses fail to teach this doctrine. In Jude 4, prographo (“before … ordained”)
is not a reference to ancient or eternal decree and is never used in this sense
in any of the other places it is used in the New Testament (like Ro. 15:4; Ga.
3:1; Ep. 3:3), but is used to indicate writing beforehand, and probably refers
to those St. Peter warned of in 2 Peter 2:3, given that Jude writes after St.
Peter to the same audience, describing the same people that St. Peter warned
of. Likewise, use of 1 Peter 2:8, “whereunto also they were appointed”, ignores
the context, that such appointment is the consequence of their rejection of the
Gospel, not antecedent to it.
By far, Romans 9:17-24 seems to be given the greatest weight
by Reformed commentators defending “Election to Reprobation.” Often, however,
the difference between “fitted for destruction” (v22) and “afore prepared unto
glory” (v23) is glossed over. Those vessels “fitted for destruction” were so
fitted as a consequence of their rejection of God’s repeated and long-suffering
overtures of grace toward them, not antecedent to their rejection. On the other
hand, those “afore prepared unto glory” are so prepared from eternity,
consistent with the doctrine of predestination that Lutherans and the Reformed
agree to.
We Lutherans confess that Scripture teaches Predestination,
or “Election to Grace,” but that it does not teach “Election to Reprobation.”
Rather, we confess that Scripture teaches it is God’s antecedent will that all
men be saved (1 Ti. 2:3-6 – God’s will from eternity for all mankind), but it
is His consequent will that those who reject Him suffer damnation (God’s will
in response to an individual’s rejection of His grace, not from eternity).
“Double Predestination” or “Election to Reprobation” is the Reformed
Calvinist’s way of reconciling what appears to be divine paradox – that (1) it
is God’s eternal will that all men be saved, and (2) not everyone will be saved
– and is accomplished by qualifying the word “all” as “all those He came to
save.” The way of the Reformed Arminian is to elevate the role of the human in his
own salvation, by making him a co-operator through his own will and
intellectual assent. The Bible speaks against this as well. In John 1:13 it
makes clear that the will and decision of man is not involved; and the second
chapter of 1 Corinthians clearly teaches that man’s intellect is of no aid to
him in understanding the things of God (for to him it is all foolishness), but
that God’s truth must be taught to him by the Holy Spirit, apart from Whom true
knowledge of God is impossible.
The fact is, all attempts to harmonize the statements of
Scripture regarding election result in two errors. The first error is that
statements not contained in Scripture are held up as Scripture's doctrine
(i.e., God predestines some to hell [Calvinist], or, man co-operates in his own
salvation [Arminian]). The second is that clear and direct statements of
Scripture are rejected (i.e., it is not God’s will that all mankind be saved
[Calvinist], or, there is no eternal election [Arminian]). Further, the Holy
Spirit has offered no harmonization of these statements in His Word. So how do
we Lutherans handle this? First, we believe, teach and confess that it is God’s
will that all mankind be saved – His gracious countenance shines on all
mankind. Second, we believe, teach and confess that Hell is a real place,
prepared for the Devil and his angels, and that those who obstinately reject
the gracious overtures of God in the promises of His Gospel, will spend an
eternity in that place, separated from God forever. In other words, the Bible
teaches both that God wants all people to be saved, and that Hell will be
populated. The Bible teaches both. We believe both. And we leave it at that –
accepting these statements of Scripture as they stand and leaving them
unresolved.
