Okkupasjonen av Spania - Andalusia - er en myte, påstås det nå.

Kristendommens seier over islams lange ”okkupasjon” av Spania er en myte, sier Knut Aukrust til Levende Historie nr 1. 2012. Sammen med Dorte Skulstad har han skrevet boken Spansk gullalder.

Og det er litt av en gullalder de beskriver. De tenker på den islamske gullalder i Spania. Ikke den andre gullalderen, som bare er bedrøvelig i disse forfatternes øyne.

Før vi nå gå videre, vil jeg spørre eventuelle lesere om hvordan de ville ha reagert hvis det kom et fremmed folk med allslags våpen inn over grensene i det landet du bodde i, eller byen du var så glad i og avhengig av, eller til den landsbygda du hadde i bodd i hele livet og som du kjente som ditt eget lille paradis på denne jord.

Jeg går da ut fra at du elsket dine nærmeste og at du ville forsvare deg og dine mot inntrengere og okkupanter med ditt eget liv. Jeg antar at du også var stolt av din tradisjon, ditt styresett og din religion. Samtidig vet du at de fleste av dine foresatte, din konge og de adelsmenn og riddere som skulle forsvare deg, nettopp var blitt drept i flere større slag mot denne nye inntrengeren og hvor du nå var prisgitt de nye makthaverne, kanskje for all fremtid.

Gir du opp og underkaster deg umiddelbart og tenker at dette var Guds straff over deg og dine?  Vil du tenke at det er bedre å føye seg og bli assimilert eller i hvert litt integrert, hvis det vil medføre visse fordeler for deg og din slekt på sikt?

Jo, kanskje det. Du ville kanskje med stor velvillighet funnet deg i å akseptere og underlegge deg en kontrakt som okkupanten nå trakk opp med retningslinjer for hvordan du skulle forholde deg til deg og dine og ikke minst til dine nye, fremmede  herrer, som du egentligg ikke har noe som helst til felles med, verken etisk, estetisk eller trosmessig.

Her er vilkårene du blir bydd og – dessverre – MÅ godta, eller miste livet:

Du skal ha den store glede at:

Du uten forbehold skal bøye deg og akseptere muslimsk og islamsk overopphøyethet
Du skal underlegge deg muslimsk myndighet
Du skal betale en ekstra såkalt beskyttelseskatt og ellers finne deg i – nå og da og her og der - å måtte betale høyere skatt enn muslimer

Du skal være tilfreds med at:

Du ikke skal begå blasfemi, dvs. du skal holde Allah og profetens navn hellig og ikke sette noe høyere
Du ikke skal forsøke å omvende muslimer til en annen tro
Du ikke skal bære spesielle klær og tegn og symboler på klærne som overalt viser at du ikke er muslim
Du skal finne deg i de begrensninger myndighetene setter ved bygging av kirker og synagoger slik at islamske moskeer og andre byggverk ikke ”overgås” på noen måte
Du ikke skal bære våpen eller avtjene militærtjeneste

Du skal være glad for at du:

- ikke skal motta arv fra en muslim
- ikke skal kunne testamenter noe til en muslim
- ikke kan eie en muslim som slave

Du skal føle deg privilegert ved at:

Du under ingen omstendigheter kan gifte deg med en muslimsk kvinne, men tåle at muslimske menn gifter seg med ikke-muslimske kvinner
Du aldri kan avgi vitneprov overfor en islamsk domstol
Du skal finne deg i å motta mindre erstatning enn en muslim for den samme påførte skade
Du ikke skal kunne ringe med kirkeklokker, synge salmer e l og ikke delta i religiøse prosesjoner e l


Du skal takke oss okkupanter for at:

Dere ikke skal bli tvunget til å bo i gettoer eller andre spesifikt anviste områder for dere
Dere ikke skal bli slaver
Dere kan beholde deres gudstro
Dere ikke skal tvinges til å dø for den muslimske tro under islamsk styre
Dere ikke skal tvinges til å tjene til livets opphold på noen fra vår side anvist måte, men at dere gjerne kan ta jobber som muslimer ikke vil ha eller jobbe for de muslimske makthavere
 

En domstolsavgjøresle fra det 12. hundreåret:

Du – som vantro - kan ikke la deg bli massert av en muslim eller la en muslim fjerne møkk eller vaske ikkemuslimers latriner.

Fra det 11. hundreåret forverret situasjonen seg for de kristne i Spania. Al Manzor plyndret kirker og innførte strenge reguleringer.

Gladt budskap for vantro:

Dere skal glede dere over at dere ikke får lov å bygge høyere hus enn det muslimer har lov til å gjøre og at dere ikke kan ansette muslimske tjenere og at dere må gi vei for muslimer som dere møter på gaten.
Dere skal være glade for at dere ikke har lov til å vise frem trossymboler utomhus eller bære på en Bibel. Dere skal (stolt) tåle forfølgelser og henrettelser for deres tros skyld. 

Ethvert mentalt sunt og frisk menneske i dag vil steile og protestere etter å ha lest det ovenstående, naturlig nok. Det er formulert bevisst for å provosere og få frem et par poenger som dessverre ikke kommer tydelig nok frem i dagens klima hva angår vårt og Vestens forhold til islam.

Akademikerne Knut Aukrust og Dorte Skulstads bok er estetisk sett en nydelig bok og dessuten informativ, men ikke bare det: Den pretenderer også å være normativ – for hvordan vi som vestlige og vantro skal oppfatte islam som sådan, ikke bare i dag, men også spesielt under den såkalte spanske gullalder fra den gang islam erobret landet og frem til da islams dager var talte og store skarer av muslimer – pluss jøder - enten måtte omvende seg til den kristne tro eller dra tilbake dit hvor de kom fra.

Det var brutale tider. Spanjolene fremstilles i boken mer som mafiosobander som drev en slags gerilja mot de fåtallige muslimene, som – urettmessig? – ble drevet tilbake, skanse for skanse, over noen hundre år.
Vel. Det var kanskje ikke helt uforståelig at spanjolene forsøkte å kvitte seg med muslimer, spesielt. Men dette spørsmålet reises ikke i boken.  Det er et spørsmål som ikke skal eksistere, tydeligvis.

- I nesten fem hundre år ble det lagt lokk på alt som ikke var katolsk. Arven etter muslimer og jøder var ansett for å være uten betydning… (men) sameksistensen (la convivencia) mellom jøder, muslimer og kristne som tidligere ble ansett som en svakhet, anses i dag som en styrke, forteller Aukrust.

Det ble drevet en ”kulturell rensning” er en overskrift på en rammeartikkel: ” … de katolske monarkene nullet ut Fredsavtalen om å respektere muslimenes rettigheter fra 1501 var alle Granadas muslimer kristne, enten frivillig eller under tvang. … Massedåp ble fulgt av opplæring … muslimene skulle legge av seg sine uvaner … de var underlagt sensur … alt som kunne minne om islam ble brent … å bli døpt til Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd kunne ikke vaske bort deres kulturelle og religiøse opphav … å spise svinekjøtt offentlig uten å kaste opp var et uttrykk for ekte kristen tro … de skulle bekjenne at de hadde svin hjemme … ”

Alt dette er uttrykk for Vestens og kristenheten iboende ondskap, skal vi ledes til å tro, og dette er tydelig veldig viktig for Historie å få presisert. Vi skal ikke tro vi er noe. Vi skal tro at muslimene var bedre og at den muslimske invasjonen og de ledsagende dhimmikontraktene som jeg innledet med egentlig var et gode for de tilbakestående og kristne spanjolene. 

I boken er man påpasselig med å fortelle at det var utrolig mange konvertitter til islam helt fra begynnelsen av invasjonen og okkupasjonen av. At det fantes kristne martyrer som tok konsekvensen av sin tro og kritiserte profeten og Allah offentlig – i seg selv en livsfarlig ting å gjøre – blir knapt nevnt i annet enn i noen bisetninger. 

Forfatterne nekter å se noen betydning av disse uttrykkene for kristen motstand, og at kristne faktisk led under okkupasjonsmakten og at de faktisk ønsket frihet fra islams åk og gudsforestilling. Heller ikke dhimmikontraktene og de lidelser disse medførte for store deler av den befolkningen som ikke ville la seg underkue av profetens fanatiske misjonærer, gås inn på i noe detalj. Man insisterer heller på den fredelige og idylliske sameksistensen som skal ha eksistert med så overveldende tydelighet, ifølge det inntrykk boken ønsker å gi.  

Man forsøker heller ikke å forstå hvorfor det var så viktig for spanjolene, kirken og myndigheten å overbevise muslimene om kristendommens livs- og menneskesyns fortreffelighet og iboende frihetspotensiale både individuelt og kollektivt, og synet på synd og frelse, et syn som er mye mer eksistensielt radikalt og dermed frigjørende i seg selv enn innen islam. Slike synspunkter, vinklinger og problemstillinger er helt fraværende for forfatterne og Historie. Det tas for gitt at islam faktisk er en mer tolerant religion (ideologi) enn kristendommen. 

Forfatterne er tydeligvis mer redde for å kritisere islam enn de er for å sable ned på kristne og troen på den ene, treenige Gud og den judeokristne arv. Det faller dem tydeligvis ikke inn at de med dette underlegger seg den politisk rådende korrekthet, en internalisering av en grunnleggende islamofobi. De har med andre ord ikke peil.

Hva med de muslimske despotenes store beholdninger av gull, og hvor fikk de dette gullet fra?
Jo, næmest i triumf pekes det på at Andalus i en lengre periode faktisk var en storformidler av gull og gullmynter i den vestlige delen av Middelhavet, men at dette gullet kom fra Afrika, mener man å kunne dokumentere. Implisitt: Det kom ikke fra utsugingen av den gjengse spanjol, det virker som om dette ville ha vært en helligbrøde i det hele å spørre seg om, for dette ville igjen sette de muslimske okkupanten i et heller dårlig lys. Muslimene skal på død og liv frikjennes fra mistanker eller faktiske beskyldninger om  at de var undertrykkere og skattepugere. Åh, nei da. Slikt tåler ikke dagens lys.

En undersøkelse foretatt av historikeren Kåre Lunden kan derimot muligens kaste et aldri så lite mer informativt lys over de faktiske forhold.  Han anslår kalifens årlige statsinntekter til 20 millioner gulldinarer og at dette er 300 ganger mer enn det det norske kongedømme kunne innbringe og 20 ganger mer enn det den engelske konge kunne skilte med.

- Den allsidig funderte økonomiske blomstringa i kalifatet var grunnlaget for slike inntekter, skriver Lunden (Klassekampen 13.10.11).

Mon det.

Også Lunden unngår søtelig å støte islam ved ikke å relatere til dhimmisystemet og den systematiske utplyndring det ga ”guddommelig” rom for. Men det Lunden med sine utregninger viser med all tydelighet er at det må ha vært en meget innbringende affære å legge spanjolene under seg med vold først, og siden holde dem i det evige trællskap spanjolene var tiltenkt og forutbestemt til å lide under Allah og profeten. Når vi da samtidig vet at det ikke akkurat var små inntekter vikingtokter og slaveraid innbrakte den norske kongen, kan man bare forestille seg hvilke skattebyrder spanjolene måtte bære sett i forhold i sitt eget land.

I det hele tatt: En meget fob bok. Islamofob. Og oikofob.
Det kan for visse komme ut på ett.

Noen utdrag:


"Erobringen på den iberiske halvøya bygget i mindre grad på militære seire enn på avtaler med jordeiere og den visigotiske eliten ... flere av de lokale herskerne var i 714 (like etter invasjonen) med i Musas følge på eisen tilbake til Damaskus, hvor de fikk bekreftet sine gunstige avtaler av kalifen selv", s 35.


"Islam var ingen misjonerende religion og det fantes ingen paroler om å gjøre "alle folkeslag til mine disipler, hverken med sverd eller eller forkynnelse, slik som i kristendommen. Omvendelse til islam var snarere en uting ... tenkningen førte til ro og stabilitet i forhold til kristne og jøder. De var beskyttede folk med rett til å følge sine egne lover. Dette var en av de viktigste årsakene til at det var få tegn til motstand fra lokalbefolkningen ... i stedet for fiender fikk umayyadene lojale undersåtter", s 36

"Det var en tid for samliv da jøder, kristne og muslimer kunne leve side om side under beskyttelse av Koranens ord "Det er ingen tvang i religionen ... representerte også en gullalder for de kristne", s 9.

Ubegrunnet kommentar (- fordi begrunnelse her burde være unødvendig og dessuten et misbruk av tid og krefter): Hva skal man si til slikt? Fins det overhodet ord for slik naivitet?


De refererte setningene røper ikke bare manglende kunnskaper om kristendom, islam og elementær innsikt i elementær teori om dynamikk og strata i maktrelasjoner mellom mennesker; den røper i tillegg hvor naive forfatterene er med hensyn til hva de forsøker å oppnå overfor sin målgruppe - som ikke kan være annet enn faktiske eller potensielle sosialister - nemlig å bekrefte vestens og kristendommens innebygde demoni, slik de har bestemt seg for i deres virkelighetsverden og slik de er blitt opplært til å inbille seg og tro, i den trygge, men falske forvissning at det er de selv som vet best, akkurat slik muslimene er oppflasket og kronisk påbudt til å tro om seg selv, sin religion, historie og verdensanskuelse.

Samtidig røpes her en motvilje mot å gå dypere inn på de avtalekomplekser det henvises til, nemlig dhimmikontraktene, som vi har forsøkt å levendegjøre ovenfor i dette lille anmeldelsesessayet, - en motvilje eller allergi som bare er forståelig mot en bakgrunn av internalisert forakt for Vesten generelt og kristendommen og den judeokristne Gud spesielt, og et mulig underbevisst eller halvt skjult ønske om å underlegge seg og alle andre - helt eller delvis - Allah og profeten, i den hellige tro at dette vil være til det beste for oss alle.


For å belyse det livssynsparadigme som nå gjennomsyrer og styrer de akademiske miljøer som arbeider på felter som på en eller annen måte berører konflikten mellom islam og resten av verden, bringer vi her en del eksempler på overskrifter fra ulike populærvitenskapelig artikler som kan illustrere dette paradigme og hvor sterkt disse pradigmene nå forsøker å dreie alle lesere, spesilet de yngre, henimot en flau, unødvendig og overdreven sympatisk holdning overfor muslimer, samtidig som man forsøker å hindre en dypere innsikt i hva islam er og hva islam vil innebære for våre vestlige samfunn i tiden som kommer.


Her er noen slike overskrifter:


Koranen skulle bevare arabisk kultur


Kalifen samlet de skarpeste hodene i Visdommens hus


Universet tok form i Bagdad


Araberne lærte europeerne å regne


Muslimene skapte mønstersamfunn


Muslimenes herredømme ... etterlot seg dype spor innefor blant annet kultur


Islam reddet de spanske jødene

Islam fortrengte halvgudene

Arabiske lærde lå et hakk foran


(Historie nr 10/2011)

Araberne reddet Aristoteles (Arabisk gullalder berget antikk kulturarv fra glemselen)


Gullvekten kom fra arabisk


Det lykkelig Arabia


Korsets krigere (Korstogene hadde som mål å "befri" Det hellige land)


Korsfarerne etablerte stater


Først i 1899 ble den første arabiske historien om korstogene skrevet


(Levende histrie nr 6 - 2011)


... tempelridderne: HELLIGE KRIGERE (på forsiden!)


Ble beskyldt for å tilbe Muhammed


Munker stjal silkes hemmelighet

(LH nr 7 - 2011)

Paven beordret hellig krig mot de vantro. Historien blodigste religionskrig er i gang (på forsiden).


Paven krevde død over de vantro


Kristne krigere plyndret seg fram


Korstoget: Gud vil det!


Korstogene fortsatte i 200 år ...


Biskop fant opp hellig krig 


Europa griper til korset


Muhammed blir lagt for hat


Kristne slaktet ned for fote med god samvittighet


Rikard Løvhjerte st bak massakre


Europeernes brutalitet skapte et enormt hat


(Historie nr 16 20011)

(Boken blir gjennomanalysert av en historiker som er minst like kritisk nå som vi var da vi skrev denne artiekklen. Hans anslyse med document.no's : kommentert her:)

5 tomler!
 

Ateister ser seg nå nødtvunget til å stjele ...

Stakkars ateister! Nå vil de stjele fra religion og gudstroende mennesker og tradisjoner, -  for å få et mindre meningsløst, mindre uestetisk og mindre absurd liv.

Det er tydelig ute etter noe bedre enn de selv kan prestere: Et rikere liv, på grunnlag av andres tro, kreativitet og harde arbeid. Kanskje et mer trygt grunnlag for sin moral, som de ikke kan fundere?

Ateister skal ha det gratis. For her røper de at de ikke engang klarer å betale. De vet ikke hvordan de skal ”gjøre det”. Men de er ute etter å få et større tak om mennesker, som de gladelig karakteriser  som dumme og naive, alle de som tror på Gud. Samtidig som de selv ikke nøler med å kalle seg selv ”brigths”, jfr de nye ateistene – de dummeste, snevre av mennesker og mest forherdede av alle ateister - som f eks Dawkins, Dennet og Harris m fl.

Hvor lenge har de gått og vært misunnelige på de som har ”noe mer” enn det de selv har klart å kreere, for å kunne tilfredsstille menneskers dypere behov for mening, håp og tro? Hva er evihet for dem?

Kan religiøse ritualer bøte på ateistenes problemer?

Ifølge ateisten og kjendisforfatteren Allain de Botton: Ja. Så absolutt. Derfor bør ateister stjele fra de religiøse, de som tror på Gud.

Men Nei, ifølge Meg: Ateister vil alltid stå på stedet hvil i denne sammenhengen. De vil ikke rikke seg. De ligger allerede på evighetens ”lit de parade” og kan ikke rikke seg. Men hvorfor er de nå så nødne nå at de må stjele fra de som fra før har mindre enn dem selv av - skarpsinn og realisme?  Hvor skal de nå gjøre av sine IQ’er og sin forskning og alt det arbeide de har lagt ned for å ”motbevise” noe som – i henhold til sitt vesen og sin natur - ikke kan motbevises?

Er de på vei mot troen, mon tro?

Her kommer ateismens parasittisme tydelig frem, uten forbehold og uten at denne skråsikre ateisten – som ikke har noen gudstro og som antakelig benekter guds eksistens  fordi ”han” ikke kan bevises – et øyeblikk betviler at han har den fulle rett til å snylte på ressurser og verdier han selv ikke har klart å bidra med til å skape og heller ikke vil klare å bidra med å konservere eller utvikle.

Det er ikke til å tro at noen kan være så frekke som denne ateisten. Han kan ikke vite mye om hva hovmod er og sin posisjon i kosmos, enn si. Sin stilling overfor Gud Den Allmektige!

Han skjønner ingenting av Guds kjærlighet, ja, at Gud er kjærlighet, og at det bare finnes En sanne Vei og at det er Kristus, som ble torturet og døde, men som sto opp igjen fra de døde. Han forstår ingenting av hva tro er. Han kjenner intet guddommelig håp i sin ånd, (som han fortrenger). Han har ingen opplevelse av Guds kjærlighet i sitt hjerte. Han er et tomt skall på utkikk etter en rolle, etter kulisser. Noe ytre å bli beundret for og som han kan skremme og avlede med. Og imponere med, overfor kollegaer av alle avskygninger, folk som bruker utrolig og veldig mye tid på dette ikke å tro.
Et rent sløseri, spør du meg.

Det er påvert. Det er dessuten puerilt og dette desto mer som mannen er over puberteten.

Ateister er og må være ”fødte” posører, på en måte. De har ingen sjel, påstår de, og ganske riktig: Ingen er så sjelløs som en ateist. Og dette trenger intet bevis, det er noe mennesker med en dypere og velfundert  tro ser og kan konstatere  og gjennomskuer umiddelbart, uansett akademisk nivå. Man trenger ikke engang ha gått i barnehavene for å skjønne og gjennomskue dette.

For tro gir sikker kunnskap og innsikt, en kunnskap og en innsikt gitt via skrifter og via Den hellige Ånd som nettopp ateistene har avskåret seg selv fra å bli venn med og som de derfor aldri i livet våger å slippe til.

Å stjele fra religionene, som de Botton nå vil, vil ikke føre ham nærmere Gud, men snarere tvert imot. Det han er ute etter må være å villede så mange uskyldige sjeler som mulig, mennesker i utsatte posisjoner, mennesker som er lette å imponere, lure og manipulere. Det er disipler han er ute etter. Han vil kle seg opp som en menneskefisker, akkurat som en kristen.

For en maskepi og for en idioti dett er. For en dåre. Strategien  er lett å avsløre. Jeg håper flest mulig kan bidra til å latterliggjøre dette prosjektet. de Botton er en bedrager og forfører med enormt behov for oppmerksomhet.

 Han er riktig nok ikke verdt oppmerksomheten.  Men  .. å tie er av og til å samtykke, for ikke å si: Velkommen inn i varmen.

For mitt vedkommende er jeg mer interessert i å hive ham på dør ut i kulden.

Hvis Gud ikke skulle få en spesiell inderlighet for ham og bryte inn i livet hans, som ved et mirakel, for å gi ham det han virkelig trenger, nemlig: Ekte tro av et rent og udelt hjerte.

Det er opp til Gud. Ingen andre kan makte noe her.

Så vi får se.

Klippet:

What if religions are neither all true nor all nonsense? The long-running and often boring debate between fundamentalist believers and non-believers is finally moved forward by Alain de Botton’s inspiring new book, which boldly argues that the supernatural claims of religion are entirely false—but that it still has some very important things to teach the secular world.

Religion for Atheists suggests that rather than mocking religion, agnostics and atheists should instead steal from it—because the world’s religions are packed with good ideas on how we might live and arrange our societies. Blending deep respect with total impiety, de Botton (a non-believer himself) proposes that we look to religion for insights into how to, among other concerns, build a sense of community, make our relationships last, overcome feelings of envy and inadequacy, inspire travel and reconnect with the natural world.

For too long non-believers have faced a stark choice between either swallowing some peculiar doctrines or doing away with a range of consoling and beautiful rituals and ideas. At last, in Religion for Atheists, Alain de Botton has fashioned a far more interesting and truly helpful alternative.

http://www.amazon.com/Religion-Atheists-Non-believers-Guide-Uses/dp/0307379108/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1327784512&sr=1-1

http://www.bbc.co.uk/programmes/b019m4xq

"Allah is dead" !

En bok av året med samme tittel av Rebecca Bynum  bringer til torgs en del synspunkter og vinkler på islam som kan være verdt å merke seg, selv om boken er ganske ujevn, og selv om langt på vei går inn for en synkretistisk religionsforståelse, på bekostning av tradisjonell ortodoks kristendom slike man finner den i de store verdensvide kristensamfunn i dag, (et tema vi skal ligge).

For å ta noen sitater som oversetts – meget fritt -  av meg først:

Hvis noe motsier islamske doktriner betraktes dette som falskt … fordi islam baserer seg på en dualisme eller dualistisk tenkemåte som innebærer at to motstridende påstander begge kan være sanne. Det fins innen sannhet eller (logisk) virkelighet som kan avdekke u-virkelighet, dvs falskhet eller illusjon eller umulighet. At to motstridende tanker (facts) kan begge være like sanne ødelegger enhver sannhetsverdi og destruer Vestens selve Sannhetskonsept. I Vesten går man ut fra at sannheten er En, i islam er den dualistisk og er verken hellig eller verdt å opphøye. Islamsk logikk flyter nødvendigvis fra denne grunnsetningen …

Sannheten erstattes av dualismen ( eller: duality), gir intet reelt grep om virkeligheten, fostrer forviring og oppfordrer til mental underkastelse. (H. Fitzgerald).

Hun siterer Andre Servier:

Islam er en dødsdoktrine i den grad den ikke skjelner mellom det sprirituelle og det tidsmessige, og enhver aktivitet underlegges dogmatisk til den islamske loven: den forbyr dogmatisk all forandring, enhver utvikling. Den fordømmer alle troende å leve, å tenke og handle på en annen måte enn på den måten som ble forventet på Muhammeds tid …

Islam helliggjør det profane og verdslige og makter ikke å skille mellom det materielle fra det spirituelle. Den får ikke med seg muligheten for moralsk utvikling og spirituell vekst. Den vil derfor (for alltid) dømme muslimer til å leve i mental forvirring og moralsk stagnasjon og dermed holde sine samfunn nede i barbarisme.

Når det gjelder Vesten:

Dessverre har vår egen kultur nå i århundrer beskyldt naturen og Gud for å være en høyst umoralsk vesen. Vår høyeste forståelse av Gud som kjærlighet er blitt degradert ikke bare i og med darwinistisk scientisme, men også ved en tusenår gammel forståelse av Gud som  hevngjerrig, rasende og grusom, hvilket er det same gudsbildet islam har og har omfavnet hele tiden …

Våre (vestlige) barn blir (nesten umerkelig?) innpodet gjennom media at naturen egentlig er grusom og ond og at verden er et ondt sted å være. I islam fremstilles Allah som bl a hevgjerrig etc, et bilde vi også kan kjenne igjen fra Bibelen. I et slikt perspektiv eksiterer ikke – for våre barn - godhet og derfor eksisterer heller ikke Gud.  En utfordring for Vesten er derfor å reetablere et gudsbilde som knyttes an til Det gode og til godhet, dvs. kjærlighet, slik jeg tolker Bynum.  Den islamske gud er ikke god eller godhet og derfor blir begreper som nåde, rettferd, ære og plikt pervertert til å mene mer eller mindre det motsatte i islam. I islam skjer alt på Allah’s kommando, ut fra hans vilje. Slik blir Allah den som står bak det onde. I kristendommen underlegger Gud seg menneskets vilje, i og med at Han tillot ”his own execution”. I Fadervår bes det om at Guds vilje må skje i himmelen og på jorden, underforstått at mennesket ”ikke alltid” gjør Guds vilje (slik grunnoppfatningen er i islam).

Videre:

Himmelens rike er et åndelig rike i den kristne tro. Ikke slik i islam. I kristendommen er troen en mekanisme som åpner for at mennesket kan søke Gud, dvs etter selve virkeligheten. Islam på sin side ødelegger en slik gudsrelasjon og skaper ikke annet enn ulykkelighet og selvfornektelse.

Men:

”Det viktigste for kristne er å bekjenne at Jesus er Herre. Men, dersom vi står på dette, hvordan kan da en muslim eller jøde stole på oss, når vi sier at Jesus er Herren over alle Herrer?”

Hun siterer her en kristen teolog som avfødte mange protester og mener selv at slike utsagn oppgir retten til å definere Gud på kristne premisser, hvilket ikke bør skje.  Og vi er hjertens enig.

Det første bud innen islam er å adlyde islam, skriver hun. I den kristne tro er det første bud å elske Gud av hele sitt hjerte … og sin neste som seg selv.

Hvordan fremtiden vil bli vil i stor grad bestemmes av hvilke svar menneskeheten vil gi på spørsmålene om ”hva Gud er”, (eller hva virkeligheten er) og hvilket forhold menneskene skal ha til Ham (eller ”det”?).

Hun refererer til en professor ved Harvard, Diana Eck, som sier:

”Religionsdialog er ikke å tro at man kan bli lykkelig ved å holde hender i den tro at vi er enige. Den er en konfrontasjon hvor vi må forstå vår dypeste splittelse og bygge bro over denne”.

Bynum mener at Eck tror det er nok for å bygge konsensus på grunnlag av å bli venner på et individuelt grunnlag og at slike vennskap ikke trenger noen felles forståelse av hva mennesket er og hvordan virkeligheten egentlig er og at vi kan bygge bro ved å bortse fra grunnleggende forskjeller i de ulike livssyn. Eck mener at det første steget kristne må ta for å lære mer om islam er å møte våre muslimske naboer … (jfr SOS Rasismes kampanjen for å drikke te sammen i Norge).

Bynum tviler på om dette vil bringe oss nærmere hverandre. Islam er en tekstbasert religion og det betyr ikke noe for en muslim hva han tror islam er eller dreier seg om: Islam bare er … . Den islamske kulturen dreier seg om å virkeliggjøre islamske doktriner. Muslimer betrakter vestlige ideer om godt og ondt som kun abstraksjoner. Den enste måten muslimer kan skjelne mellom disse begrepene er å referere til muslimske tekster eller doktriner. Individet ”eksisterer” ikke, dets oppgave og identitet er underkastelse og ikke stille spørsmål angående det regelverk Allah har åpenbart, om hva Allah har forbudt og hva Allah har påbudt. Den troende må lyde selv om det skulle gå på tvers av det den enkeltes fornuft og godhet. Religion i Vesten er derimot grunnleggende dette å ha en individuell relasjon til Gud, den baserer seg på et personlig forhold der ritualer bare er virkemidler, ikke mål i seg selv, slik som islam, hvor det gis lite rom for personlig religiøse erfaringer og individuelle bønner.
 
Allah lar seg ikke bevege av menneskets sjel, men lar seg adlyde ved en kroppslig lydighet til islams doktrine, hvilket i seg selv består av et altoppslukende offer fra den troendes side. Allah’s krigere som ofrer liv, eiendom og lemmer , er det nærmeste man kommer en helgen i islam.
 
Byum mener derfor at Vesten må bli en ”ruthless segregrator” og utvis det som ikke kan forenes med vestlige grunnverdier. Den demografiske utviklingen bør reverseres.

Om kristendommens tilstand i Vesten viser Byum til visse spørreundersøkelser som bl a viser at de som forfekter og tro på tradisjonelle kristne verdier er mindre tilbøyelige til å være overtroiske og tro på astrologi og spåing i hender etc. Det viser seg at 31% av ikkekristne tror sterkt på slike fenomener, mens bare 8% av de kristne gjør det og dessuten at ikkereligiøse elever på videregående skoler  tror mer på det paranormale enn elever som var ”born again”-kristne. Høyere utdannelse er ikke til hinder for at 34% av studenter på dette nivået tror på spøkelser og gjenferd, demonbesettelse, klarsyn og hekser. Pussig er det her at hele 21% av selverklærte ateister faktisk tror på enten en personlig eller ikke-personlig Gud eller kraft.

Mot denne bakgrunn ser Bynum på islam som et teologisk angrep på det judeokristne gudsbildet, bl a fordi islam krever at selve gudskonseptet verken kan eller – for all del  ikke må - utvikle seg. Hun påpeker at Jesus aldri snakker om at himmelriket konkret vil bli slik og slik, men at himmelens rike kan lignes ved. (I islam derimot: Sildrende bekker, jomfruer, and you name it ... )

Hvis vi skal ha mulighet for å motstå islam som politisk system, ved politiske mot-verdier, må vi innrømme at våre politiske ideer til syvende og sist springer ut av våre religiøse ideer og en kommende konflikt vi hadde håpet på at vi skulle ha klart å unngå.
 
Vesten har sett på universet som et gjennomgående teknisk system og derfor også formålsløst, ånds- eller sjelløst og verdiløst. Feilen er at man ser på sinnet som en kjertel-illusjon og at verdier kun bygger på konsensus som må forandres i henhold til tidens mote. Vi har glemt å skjelne mellom materie og liv.
 
Den reliøse tanke som kanskje vil være mest virkningsfull i kampen mot islam … er en ny og levende religiøs følsomhet overfor de som har hatt en personlig opplevelse av den virkelighet som opplever Gud som en konstant gudsbevissthet. Moderne mennesker søker etter førstehåndserfaringer og er misfornøyde med erfaringer som er overlevert fra fortiden og derfor blir annenhånds. Fryktens Gud kan bare møtes med Kjærlighetens Gud og dette kan ikke gjøres av en ateisme som nekter for et skille mellom materie og ånd.
 
”Det er en bokstavelig sannhet at vi lever i en verden av mønstre”, sier Bynum. ”Vi ser ikke vinden, men vi ser effekten av den; vi ser ikke bevisstheten (the mind), men vi ser virkningene av den i observerbare mønstre i virkeligheten”. (Hun siterer i denne forbindelse Noam Chomsky).

Om den fantastiske oppdagelse at aper lager og bruker redskaper, akkurat som mennesker gjør, sier Bynum : ”Dette reiste tilsynelatende sjimpanser opp på nivå med mennesket; i virkeligheten senket det menneskets nivå ned på sjimpansens”. 

Ikke overraskende langer Bynum ut mot psykiatri og nærliggende vitenskaper. Hun viser til en biografi om nobelprisvinneren i økonomi, John Nash, hvor det påstås at han neppe hadde klart det han gjorde hvis han ikke tidlig hadde droppet medisinene, (senere: psykofarmaka).

Religion må reformuleres i moderne begreper og gjøre dem forståelige for folk som er nedlessede i vitenskapelig diskurs. Hun vil ha en ny religionsforståelse fri for overtro, men som samtidig kan bekrefte det ikke-materielle.

” … truth must measure the content of mind, not mind the content of truth. This is the essence of religious thinking. When the human mind becoums the measure of all things, we have left the realm of religion and have entered the realm of ideology”.

Treffende om islam: ”Islam actually denies the reality of any value higher than Islam itself. Islam essentially acts as a substitute God because it is presented as the will of God for all mankind for all time. Religion, as normally conceived, regards the will of God, outside a few general oral injunctions, as a matter for each individual to discover. In Islam, the ”will”of God is a set of (arbitrary) rules governing the most minute and personal aspects of behavior. … Islam lacks a true guiding moral structure … ”

En grotesk historie fra virkeligheten:

En palestinsk far har nettopp mistet sin datter som har valgt å utføre en selvmordsaksjon mot Israel.
Han sier:

-Hvis jeg hadde visst hva hun drev og planlagte, så ville jeg ha fortalt det til jødene. Jeg ville ha stoppet henne.

Intervjueren tror selvfølgelig at mannen elsker sin datter og at han er bestyrtet over massemordet som rammet uskyldige. Men så fortsetter faren:

”I vår religion er det forbudt å avdekke kvinnekroppen, også om det gjelder en pike og det til og med i hjemmet. Hvordan kan en pike tillate sin egen kropp å bli sprengt i biter slik at bitene kunne bli plukket opp av jødene? Dette er absolutt forbudt … ”

- Massemord og pikens selvmord er ikke hva saken dreier seg om, skriver Bynum, men at pikens kroppsdeler kan ses av fremmede menn, og det attpåtil jøder …

I islam blir moral betraktet som lydighet overfor islam og som at det gode i seg selv er det som er godt for islam. Individet ofres hele tiden til fordel for islam.

Et viktig synspunkt som jeg deler med Bynum, men som de fleste andre vil være uenig i, eller som man ikke vil forstå i dagens klima, er at islam ikke kan være en abrahamittisk religion på like fot med jødedommen og kristendommen, slik det forutsettes i alle lærebøker og i alle debatter. Det som diskvalifiserer den er dens egen beslutning om å kutte ut vesentlige skriftsteder innen jødedommen og kristendommen som nettopp identifiserer disse religionene overfor islam. 

http://www.amazon.com/Allah-Dead-Why-Islam-Religion/dp/0578073900

Marx eller Muhammed - "and the Winner is ... ?"

Document.no har i dag en avslørende kommentar til den islamske demonstrasjonen utenfor Stortinget hvor budskap og form sammenlignes med hva venstresiden tydde til av virkemidler rundt -68.

Klipp og sitat:

”Det er mange som ikke drar kjensel på Arfan Bhatti. Han har fått et gigantisk skjegg. Men stemmen er umiskjennelig.
Det er mye av anklagene av Vesten som kunne vært hentet fra en venstreradikal demo på 70-tallet: angrepene på USA og Vesten for dobbeltmoral, hykleri og de som er de egentlige forbryterne. Denne retorikken har runget mange ganger i Oslo sentrum.
Nå har den et religiøst innhold: Bhatti snakker i navnet til ett folk, en stamme, en Gud, og det er et ekstremt “enten er du med oss eller mot oss”-skille. Pressen vet ikke helt hva de skal gjøre med disse tankene.”

Dette er jo en korrekt rent ytre og formell observasjon, men den er langt fra tilstrekkelig og den bringer ingen innsikt i den radikale forskjellen mellom den gang da og nå, og mellom marxismen (venstresiden) og islam, slik islam vitterlig kan tolkes av MUSLIMER og slik islam blir tolket I DAG over hele verden hvor det finnes muslimer. Islam fremstilles nærmest som en eksotisk utgave av en ideologi hvis tilhengere kan sosial-mental-forklares på samme måte som 68’erne.

Det er ”ufarlig” ungdom det fokuseres på, sett fra etablissementets og documents side, den gang som nå.
 
Man bidrar dermed ufrivillig - eller ut fra plassmangel e l – til å bagatellisere disse protestantene. Det virker som om document.no allerede her og nå har bestemt seg for ”at det skal gå over” med tiden, og med andre ord: At det vil gå seg til … fordi det må det.
 
Men er dett så selvfølgelig en tanke, og en holdning?
 
Selvfølgelig ikke. Det er det som er selvfølgelig. Det kan virke som om document.no ikke har fattet det radikale poeng: Islam er farligere enn marxismen. I alle fall bør nettstedet – inkludert mange, mange andre - forsøke å stille spørsmålet:
 
Hvorfor er det slik?
 
For å sette det i perspektiv, må man tørre - og ville - sette venstresiden opp mot islam for å få frem grunnleggende forskjeller, til forskjell fra ulikheter, og forsøke å se problemstillingen i et større perspektiv, hvilket forsøkes gjort her: 

http://neitilislam.blogspot.com/2010/11/sosialister-flirter-optimistisk-med.html

Når antirasister motarbeider seg selv og de man vil beskytte

Fins det rasisme i noen betydelig grad i Norge i dag? Fins det signifikante funn på at det fins frykt i den norske befolkningen i dag, som følge av rasisme, i forhold til for bare 30 år siden? Og er det eventuelt gjort noen større vitenskapelig analyse av grunnene for dette?

Og i hvilken grad utøves rasisme fra begge sider? Skjer rasismen fortrinnsvis en vei og går den ut over først og fremst den ene siden?

Så vidt meg bekjent ikke. Temaet er nok for betent til at forskermiljøene er interessert i å ville vite for mye om dette. Man kan ikke helt utelukke at det fins en frykt i miljøene for å ta i tu med dette, på samme måte som det for noen år siden ble etablert en sterk uvilje og aversjon mot å stille opp et innvandrinsgregnskap. Forskerne ”værer” som alle andre mennesker hva som passer seg. Man vokter seg vel seg for å gjøre opprør mot de – nesten usynlige eller umerkelige -  føringer fra det hold og de grupper som kontrollerer premissene for den kulturelle og politiske konsensus og tenkemåte i landet. 

For vårt eget vedkommende må det sies at vi aldri har opplevd rasisme. Vi har aldri møtt rasister og kjenner ingen som på noen som helst måte er i nærheten av å være rasist. Vi er av ulik farge. Men det har ikke spilt noen rolle verken for oss eller de vi har møtt og er venner og bekjente med. Ikke en eneste. Vi vil også bare konstatere at vi har en relativ stor omgangskrets og at vi har møtt mennesker av alle slag i alle samfunnslag gjennom livet til nå. Vi mener derfor at vi har et visst grunnlag for å uttale oss på et erfaringsmessig bredt og realistisk grunnlag.

Det vil derfor være lett for oss å avvise påstanden om at rasisme skulle være noe livsviktig problem å bruke masser av tid og krefter på å bekjempe, f eks via deltakelse i en organisasjon som SOS rasisme.
Vi erkjenner selvsagt at rasisme er et problem her i landet, spesielt for de som har ”skoen på” og for de som utsettes for dette, enten det er fra næringslivet, myndighetene eller den enkelte borgers side.

Det vi er redde for er at det nå er begynt å gå over støvleskaftet med det hele og at det for mange idealister nå er passert en grense og at ikke få har begitt seg inn i et farvann som bare kan tjene til å forsterke rasismen i stedet for å begrense den, ved at man begynner å konstruere opp spøkelser som egentlig ikke finnes, annet enn som en nødvendig ”trickster”  som helt naturlig gjerne ”vil ha sitt ord med i laget”  og som ikke er til å unngå, men som vil følge menneskene så lenge mennesker   – og dermed også humor, distanse  og behov for myteskaping - fins. 

Hvis vi blir så redd denne tricksteren og gjør ham til hovedfokus i våre liv, vil katastrofe følge med naturnødvendighet og ikke bare via menneskeskapte  fordommer og operasjoner.

Det begynner gjerne med at vi går til angrep på vindmøller, om ikke for annet enn for å tekkes de herskende ideologer, våre demokratisk ansatte hegemoner, nå forkledd som våre nye aristokrater. 

Et lite ”vidsyn” er på plass her, (før vi under tar for oss de mentale undergravingsmekanismer som kan ligge til grunn og som kan ligge i knupp hos noen og enhver til enhver tid):


Rasisme er ikke lenger hva det var, heldigvis. Men rasisme av i dag kan vise seg å bli mer farlig og mer destruktiv enn tidigere tiders rasisme, hvis man ikke besinner seg og gjør seg bevisst hva som driver en.

Rasisme er for så vidt et moderne fenomen. Den springer ut av en relativ sen periode i menneskehetens historie og behovet denne avfødte for å veie og måle ting, og et menneskesyn hvor  man kunne begynne å måle grupper og individers isolerte prestasjoner. 

Den som var mektigst eller rikest eller (på en eller annen måte) kunne registreres eller ”bokføres”  som større eller mindre enn andre, ble ansett som mest eller minst suksessfull, alt etter som.  I og med den industrielle revolusjonen og opplysningstiden, fra 1700-tallet av og fremover, ble mobiliteten både til lands og til havs, og opp og ned i hierarkiet, kanskje den faktor som bidro mest til å skape grobunn for et uforbeholdent behov for å sammenligne mellom andre og en selv, og å plassere mennesker etter en ny rangorden i forhold til den som til da stort sett hadde vært like statisk og ”trygg” for alle i tusenvis av år. 

Det bar dermed med en slags ubøyelig nødvendighet inn i et samfunnsklima hvor Janteloven ble en naturlov på like fot med de fysiske naturlovene. Det ble legitimt å plassere – dvs sammenligne – seg selv og slik sette andre mennesker i sjikt og båser på en ny måte, en tilbøyelighet og en last som de gamle filosofer - og ikke minst de kristne "fedrene" -  hadde betegnet og gjennomskuet som en stor synd: Det er bare Gud som kan avgjøre hvem som er verdig, eller ikke, for hvem er vel god, uten Gud og hvem legger standarden vi må klassifisere etter hos andre enn hos kjærlighetens Gud, som alle mennesker bærer bildet av?

I dette perspektiv oppsto den ville og gale forestilling i visse mektige miljøer at den hvite rase var de andre rasene overlegen. Man kunne bare vise til ”resultatene”, som kunne måles, for å få sannheten brakt på det rene, en gang for alle. 

Dette må ha gjort de vellykkede like meget trygge på seg selv som nedlatende overfor de som falt utenfor og ned. Det manglet heller ikke på tilfredsstillelse ved å se adelen og de geistlige begynne å miste sin makt og privilegier. 

(Senere ble det like tilfredsstillende å se at borgerskap og storbønder  bli plyndret for det de hadde bygget opp og forvaltet. Og bare for å ha nevnt det: Napoleon i egen person la til rette for at mange offiserer av adelig byrd ble ryddet av veien kun for å gi plass for offiserer med et annet stamtre).

 
At en rase var en annen overlegen, var noe ”de hvite” trodde, de som vokste opp i dette paradigme og i de områder hvor progresjonen var blitt mulig, som følge av den industrielle revolusjonen. Såkalt sivilisasjonsfremskritt  frister alltid til å føle seg ovenpå og overlegne, ser det ut for. 

Den hvite rase hadde derfor en naturlig rett til å heve seg over andre raser. Imperialismens suksess ble vurdert som et endelig bevis på at det fantes en objektiv og naturlig rett til å herske, ja, og formelig en plikt, for de flinkeste og mest fremgangsrike har jo en universell plikt til å lede de mindre flinke, inn på den rette veien, mente man. De seende skal jo lede de blinde og ikke omvendt, trøstet man seg med. 

Alt dette samtidig med at John Stuart Mill begynte å operere med "en usynlig hånd" som gjorde seg gjeldende i utviklingen og som styrte markedene på den best mulige måten. Denne hånden erstattet mer eller mindre Guds forsørgende forsyn og gjorde til og med kongemakten mer avhengig av markedet og naturloven som styrte, enn av Gud. 

Innblanding fra Statens side ble bannlyst. All regulering skulle nå styres av av-regulering og liberlismen og "laizai fair" ble den nye avgud.

At de beste folka - uavhengig av markedskreftenes "rettferdige ordning - har rett til å fortelle de nest beste og de sist beste folka hva som er rett og galt, er en maxime – i islams tilfelle en absolutt og universelle normativ forordning - som er nedfelt i de muslimske hellige skrifter en gang for alltid og en norm som gjelder for muslimer til alle tider og overalt. 

Det er helt umulig å endre på denne maximen i islam. Den må stå til jorden går under, eller til islam går under, i oppløsning og til helvete, før den tid.

Man kan derfor si at islam i seg selv forutsetter et rasistisk utgangspunkt som normativt, og som en ufravikelig regel som skal manifistere seg ved at normen praktiseres obligatorisk. Ikke slik at islam tenker biologisk eller genetisk, nei, muslimenes forrang fremfor andre gjelder kun moralsk sett, og fordi Allah og profeten sier at det er slik. (At muslimer skal betrakte seg selv som det beste folket skal ikke tolkes dithen at muslimer er mer intelligente enn andre, vil vi tro!)

Islams overopphøyethet beror derfor ikke på målbare eller kalkulerbare størrelser og metoder. At muslimer skal anse seg for de beste folka er helt og holdent et bud man er pliktig til å følge, ved å forestille seg og følge sannhetsgehalten i påbudet nærmest som en plikt. Det hjelper lite å komme skiltende med at det er foretatt intelligensmålinger av befolkningsgrupper som f eks skulle vise at muslimske grupper har en IQ under gjennomsnittet for resten av jordens populasjoner. 

At muslimer har en guddommelig hjemmel for å anse seg som bedre enn andre, kan betraktes som en legitimering av dette å sammenligne seg med andre. Haken ved dette - i tillegg til det som er nevnt over -  er at enhver sammenligning kan betraktes som et uttrykk for mindreverdsfølelse, men dette igjen kan på den ene side lett avsløres som en grunnleggende usikkerhet på seg selv og på den andre siden et grunnleggende behov for å hevde seg på bekostning av andre, som fortjener å bli bedømt ut fra andre standardar i andre kontekster. I begge tilfeller taper de muslimer som slavisk følger Allah's oppfordring om å betrakte seg selv som bedre.

Det oppsiktsvekkende med islams forståelse av hva det vil si å være ”det beste folket” er i dag kanskje at det er en kulturell definisjon (eller illusjon) og ikke en biologisk.

Hva betyr dette? Jo, først og fremst at islams rasisme – hvis rasisme i det hele tatt – faktisk er den form for rasisme som, etter vår sølle mening,  (kronisk) nettopp rammes av den moderne definisjon av rasisme som er nedfelt i norsk lov, i paragraf 135 a:

Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf. § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat,forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

•    a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
•    b) religion eller livssyn, eller
•    c) homofile legning, leveform eller orientering.

Tilføyd ved lov 5 juni 1970 nr. 34, endret ved lover 8 mai 1981 nr. 14, 10 jan 2003 nr. 2, 3 juni 2005 nr. 33 (ikr. 1 jan 2006 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 608).
 ---

Men hva så? Til nå har det falt svært få dommer med grunnlag i denne paragrafen. Det skulle i seg selv tilsi at det skal ganske hard lut til for å bli dømt. I fjor ble f eks SIAN anmeldt for rasisme av en av SOS rasismes sympatisører og støttespillere, men saken ble – sikkert til fortvilelse for noen - henlagt av politiet, fordi det ikke fantes noe grunnlag for straffbart forhold. For den interesserte, er det bare å gå inn på SIANs nettsted og sjekke, for om mulig å kunne danne seg en mening om nettstedets enkeltposteringer og generelle profil burde åpne for domstolsbehandling. (Etter vår mening ikke).

SOS rasisme har sikkert merket seg politiets henleggelse av saken og tenkt sitt, nemlig at rasismeparagrafen er utformet på en slik måte at bare de færreste hatytringer noen gang vil kunne bringes inn for retten med full overbevisning på forhånd om at det vil bli en fellende dom .

Men ikke nok med dette, organisasjonen og dens medlemmer burde kanskje også begynne å reflektere på andre sider ved sin antirasisme, sider som for den enkelte engasjerte lett kan fortrenges til fordel for de fromme ønsker og gode intensjoner, ellers kan de lett komme til å bli oppfattet dithen at selve deres virksomhet ikke annet er enn konstruksjoner fabrikkert for å tilfredsstille eller utløse helt subjektive og/eller private mentale disposisjoner.

Organisasjonen bør f eks stille seg spørsmålet om de bryter med Kants kategoriske imperativ som forbyr at noen mennesker bruker andre mennesker som midler for sitt eget formål. Hvis det nemlig er slik at den rasismen som de motarbeider egentlig ikke finnes, i signifikant mening, ja, så brukes det et middel for helt uten grunnlag å få ram på andre som absolutt ikke er (kvalifiserte) rasister; og at dette blir feil, vil jo de fleste innse umiddelbart. I den grad organisasjonens tvangsmessige anliggende er rascism by default, vil luften snart gå ut av ballongen og gjøre det aktuelt for den bent frem å skape kunstig eller oppkonstruert rasisme, nettopp for å kunne ramme den, via en selvskapt illusjon, hvilket organisasjonen jo i praksis faktisk gjør, i henhold til det vi ellers hevder her i denne posteringen.

Det påligger derfor organisasjonen et stort ansvar for å dokumentere og analysere den rasisme de bekjemper med strenge krav til bevisføring og metoder for å innhente og behandle faktagrunnlag på en intellektuell forsvarlig måte.  I hvilken grad dette gjøres, vites imidlertid ikke her og nå.

Det kan virke som om SOS rasisme er mer redd for visse menneskers moralske tilkortkommenhet generelt enn for rasisme i seg selv. At fokuset rettes så intenst og vedvarende mot rasisme, kan tolkes som en mental avledningsmanøver: Der det egentlig ikke er noe feil eller forbrytelse å spore, der konstruere man opp noe og overdriver, gjerne helt tilfeldig, og derfor også helt uberettiget, bare for så å få bekreftelse på sin egen fortreffelighet, ufeilbarlighet og usårbarhet. 

Man bruker da andre for å tilfredsstille sitt eget ego og egne storhetstanker ved å ynkeliggjøre eller demonisere andre, som uberettiget oppfattes og føles som en trussel, men som objektivt sett – ut fra f eksl rasismeparagrafen – ikke er det. De stiller her den ideelle fordring på andre, men uten noen som helst juridisk eller moralsk rett til å gjøre det. Men for å unngå dette, kan det være både kreativt, empatisk og fornuftig underveis å reflektere over egne motiver eller intensjoner, før de velmente intensjoner manifesterer seg som rigid og ”ukrenkelig” destruktivisme. 

Et antirasistisk engasjement som kun tar sikte på å oppnå selvrettferdighet gjennom ufundamentert kritikk av f eks islamkritikk generelt, er ikke noe annet enn en selvgod lidenskaps ”uskyldige” ønske om å kunne fremstå som plettfri, hvilket den selvfølgelgi ikke er. 

I en slik tilstand vil antirasismen nærmest psykologisk og mekanisk lovmessig utvikle en disposisjon for å påføre den innbilte motstander så mye skyldfølelse som overhodet mulig, fordi dette i seg selv vil oppfattes som en slags lindringstilstand hvor egen utilstrekkelighet og skyld oppheves, både akutt og kronisk. Frykten for ikke å bli oppfattet som moralsk perfekt blir ofte gjort til en ubrytelig livsløgn – som jo bør unngås -  for gjennomsnittpopulister. 

I stedet for å ta hull på løgnen lærer man seg å leve ”godt” med å produsere stråmenn. I lengden kan dette selvfølgelig slå over i genuin medisinsk gradvis økende paranoiditet i takt med den ubetydelighet som venter, hvis avsløringer skulle komme eller det skulle gå opp for en at den virksomhet man deltar i ikke står i noe rimelig forhold til de objektivt verifiserbare utfordringer man står overfor. 

Det medfører derfor en stor mental risiko i dette at en organisasjon over tid tildeles en oppmerksomhet – av media bl a - som ikke står i forhold til problemet den skal forsøke å ufarliggjøre eller eliminere. Man kan da lett komme til å virke promotivt i forhold til rasisme i stedet for preventivt, slik hensikten opprinnelig var.
 
Mot dette kan det selvfølgelig innvendes at slike betraktninger også kan ha gyldighet for det islamkritiske miljøt, og dette skal ikke bagatelliseres. Men med dette i mente foreligger det her en ikke ubetydelig forskjell: Mens det islamkritiske miljøet vanligvis kan peke på fakta, slik som f eks islams egne skrifter og hvordan aktiviteter begrunnes og forankres i verifiserbare historiske eller nåtidige forhold, så vil det såkalte antirasistiske miljøet ofte ha vanskelig for å fremlegge tydelig og massiv empiri til støtte for sin aktivisme. 

Det antirasistene stempler som utøvelse av rasisme – uten at det foreligger grunn for domfellelse – bygges ikke på en ufeilbarlig og evig uforanderlig konstitusjon. Den aktivitet islamistene utøver bygger helt motsatt nettopp på en slik - for alle muslimer - bindende konstitusjon
 
Vil man ikke se at islam ikke bare består av muslimer som enkeltmennesker, ender man fort opp i å innbille seg at det ikke finnes noe islam, men bare muslimer. 

Gjør man det, har man da umiddelbart konstruert opp nok en stråmann og tragedien blir dermed met ett dobbelbunnet: Man forholder seg til illusjoner på begge siden av demarkasjonslinjen, og ikke bare til illusjoner om den ene siden, og slikt kan ikke ende bra. 

Sett i et mer sammensatt perspektiv, vil det her i tillegg virke en tredje illusjon, nemlig illusjonen om egen grandiose betydning og fortreffelighet, egenskaper som lett kan oppfattes både av de man vil hjelpe og de man "beskylder eller mistenker og stigmatiserer" som nedlatende, viktimiserende, segmenterende, konserverende og sementerende, bare for å nevne noe. 

I tillegg vil disse "hjelperne" kunne kritiseres for å overestimere gruppeidentitet - for å essensialisere - på bekostning av og i strid med den enkeltes samvittighet, evne til å forandre og utvikle seg seg og behov for å fritt og kreativt kunne stå på egne ben i relasjon til gruppen. 

Undertrykker eller understimulerer man slike egenskaper eller potensialiteter, vil det lett slå tilbake på hjelperne selv. 

Hjelpen blir da en dødshjelp, ikke en jordmorshandling.

Sagt på en annen måte:  Sier man som noen sier at rasisme ikke er rasistiske fordommer, men rasistiske fordommer pluss MAKT, da er man på vei mot å bli farlig snever, fordomsfull, despotisk, totalitær og ja, nettopp, rasistisk ... (Paula Rothenberg, University of Texas).

I et slikt perspektiv utelukkes det at de som ikke har MAKT kan være rasister! 

En utrolig farlig vei å følge, etter vår mening. 

Men er islam proper rasistisk? Forsvarer med andre ord SOS rasisme nettopp rasisme ved å ville beskytte islam for kritikk og tiltak som kan begrense den islamske innflytelse her i samfunnet?
Visse surer i Koranen har utvilsomt en rasistisk tendens, et trekk av rasisme, selv om dette ikke gjenspeiler i muslimers holdninger generelt. Islam blir da også fremstilt som en rasismefri religion, i hvert fall i betydningen en rasisme som bygger på biologisk kriterier. 

I praksis fins det imidlertid eksempler på at islam tillater eller rommer en viss kulturell betinget rasisme, akkurat som man kan finne eksempler på at ikkemuslimske kulturer også kan praktisere eller tillate mer eller mindre spesifikk rasisme. Det kan f eks antas med stor sikkerhet at det finnes norske rasister og at rasisme faktisk utøves, men uten at dette minituøst slås ned på av myndigheter og av de enkelte borgere selv, akkurat som i islamske land. 

Kulturen i seg selv må simpelt hen tillate et visst slingringsmonn her, ellers vil den bli for rigid, uutholdelig og despotisk. Staten har ikke råd til å bli så kontrollfreaket at det hindrer det naturlige samkvem – med alle de feil og mangler dette nødvendigvis må innebære, til en viss grad.
 
Surene om jøder generelt i Koranen kan gi inntrykk av at ”jøde” er ment som en betegnelse som knytter opp mot slekt og blod, altså med en genetisk bestemmelse.  Kristne omtales i surene mer som en sammensatt gruppe, selv om det i konteksten dreier seg om folk som tilhører en stamme eller klan og som faktisk var semitter, akkurat som jødene, og slik som også Muhammeds slekt var det.
 
Kristendommen har da heller aldri blitt forbundet eksklusivt med slektskap mellom de kristentroende, for her skulle det verken finnes greker eller jøde, fri eller slave osv,  og dette må ha stått klart for Muhammed.  Man kan vel si at Koranen derfor er tvetydig eller utydelig her. Rasisme slik vi forstår den i dag, var ikke oppfunnet ennå, den kom mye senere, slik vi har vært inne på over.

En slags "intern slektsrasisme" kan imidlertid finnes i islam i og med at Muhammed hadde barn som har etterkommere helt frem til i dag. Disse oppfattes som tilhørende en spesielt utvalgt blodslinje og blir av mange tilskrevet en spesiell opphøyet status og behandlet deretter, med en respekt som skiller dem ut fra ”vanlig” folk. 

Sammen med mange andre surer i Koranen som understreker at muslimer er ”de beste folka”, kan man si at det faktisk finnes visse trekk i islam som kan kalles rasist-lignende, eller rasistoide. 

Dette i motsetning til i kristendommen hvor det ikke finnes etterkommere av Jesus. Det fins dermed ikke noe som helst grunnlag for en slik rasistoiditet i kristendommen slik man kan oppleve  den islam.

Vi legger under ved referanser til noen linker som kan bidra til å kaste lys over hvor kompleks rasismespørsmålet i dagens debatt kan være og er:

Først et anonymt innlegg myntet på formannne i SIAN - personlig -  fra et menneske som tydeligvis har store fobier (for å bruke en meget dårlig eller utilstrekkelig betegnelse, men, men) mot folk og miljøer som vedkommende anser for rasistiske:

”Vondskapens ypperste prest Arne Tumyr slår til igjen og åpner munnhulen for surt oppstøt igjen. Uten noen som helst kvalitetssikring viser han til tider lite aktuelle strofer i Koranen som var dagsaktuelle for flere hundre år siden. Tumyr forsøker i dag å vise til bok skrevet av Trygve Lie. 

Hva er dette for slags akademisjk underbygget dokumentasjon uten forankring i vitenskapelig annerkjente tidsskrifter? Argumentasjon til Tymyr er verdiløs. 

Uten noen bakkekontakt mener han å ha svaret uten å kunne vise til akademiske miljøer som støtter hans vrangforestillinger vedrørende islam og det mulitkulturelle Norge. En spennende kultur som er kommet for å bli. 

Det varmer i hjertet å kunne ønske flere muslimer velkommen til Norge. Det er forøvrig lett å avsløre Tumyrs skjulte agenda som har til hensikt ikke å opplyse men å mane til å indirekte påvirke til voldsbruk. 

Med den type agenda er SIAN med på å drite seg ut ved å påvirke svake sjeler av samme karakter som massemorderen Anders Behring Breivik. Gitt artikkel føyer seg bare i rekken artikler som underbygger grandiøse vranforesillinger i Breiviks stil. 

SIANs medlemmer lider i dag av selvpåført paranoid islamofobi. Hvem vet Tumyr, en dag blir også du pleietrengende og havner på et aldershejem. Da vil kanskje en norsk sunni-muslim ta seg av morgenstellet ditt mens en norsk sjia-muslim får ansvaret for kveldsstellet. Om nødvending vil du kanskje også oppleve å være på skjermet avdeling med tilsyn av norske muslimer. 

Dette er noe du må forholde deg til enten du vil det eller ikke.”

Se kommentaren på SIANs nettsted her

Vi lar det ovenstående bli stående uten kommentarer fra vår side. Innlegget forteller i seg selv alt.

Å snakke om biologisk rasisme i dag er imidlertid helt meningsløst ifølge denne:
her

Partapouli snakker om en rasist i oss alle (hm …): "... Det gavner ingen at vi personifiserer debatten og utpeker rasistene iblant oss. Det er ikke sånn at det er noen få rasister som skal utryddes. Det finnes nemlig en rasist i oss alle." 

I går kveld er hun imidlertid ikke i tvil om at PLUMBO's plumpe"spøk" må kalles rasisme!

Etter vår mening er dette å frata folk humoristisk sans og mulighet for å se slike glipp som ubetydelige.

her

Et eksempel – av mange andre rundt omkring i den vestlige verden - på hvor langt eller mindre langt vi er kommet, er denne uteblivelsesdom i Danmark, som dømmer som rasisme det som:

Kragh Andersen sa:

“... jeg er overbevist om, at muslimske mænd i meget stort omfang verden over både voldtager, mishandler og slår deres døtre ihjel. Dette skyldes efter min mening en defekt menneskefjendsk kultur, der bygger på en defekt menneskefjendsk religion, hvis lærebog Koranen om muligt er endnu mere umoralsk, forkastelig og vanvittig end de andre 2 verdensreligioners manualer tilsammen?”

her

Hanne Nabintu Herland i Symposium påpeker imidlertid at rasisme kan gå begge veier:
her

TV kanalen CBN rapporterer om Norges problemer med islam, og viser fotage og intervjuer som kan få noen og enhver til å tenke at rasisme nok ikke kan heftes forbeholdsløst på en av sidene:
her

En virkelig fob, fra virkeligheten ...

Fullnarkose

Vi har fått i hende en liten fortelling som forteller mye om den islamofobe stemning i visse deler av befolkningen i dagens Norge og her er det snakk om genuin fobi, ingen tvil om det, men dog, et fobisk utslag som kan tåle dagens lys på denne bloggen, nettopp fordi den kan belyse i det minste litt om hva fobi dreier seg om, for visse engstelige personligheter, og fordi fobier jo kan ha en sjanse å leges, hvis det den legges ut og kommer frem i lyset.
 
Historien, som skal være fra virkeligheten, er riktig nok nokså makaber og kan skremme de mest mentalt hardføre, uansett evne til romslig innlevelse, hvis slike noen gang virkelig skulle begynne å tenke over det hvis de skulle havne i samme situasjon. 
Men grunnen til at vi legger den ut, er altså ikke å skremme, men å få eventuelle lesere til å måpe, i undring, og dessuten for å få folk til å tenke: Hvor langt er det tillatt å gå for å få frem et budskap, enn si, et faktum, eller et påstått faktum, for å få frem et poeng, slik vi ser det, nemlig at islams tilstedeværelse overalt i landet nå virkelig påvirker folks fantasi og følelsesliv på det mest livlige, eller fryktsomme, alt etter som man ser det.

Vel, vi lar det stå til, vel vitende at vi - med urette - kan anklages for rasisme, men hvis intensjon er det motsatte.


(Brev stilet til Bjørg og Tove, datert i desember 2011 en gang):

Ja, nå er narkosen og over og det ble – akkurat som jeg fryktet – et helvete uten like og en opplevelse jeg ikke har hørt noen andre har måttet gjennomgå. Jeg har nesten ikke ord og er i grunnen altfor sliten til å skrive om det og dessuten er det å fortelle om hva som skjedde det nesten like ille som opplevelsen selv. Det er å gjennomgå et marerittet på ny, en påkjenning som bare de færreste vil ha noe godt av å høre om og ta til seg.

Jeg fatter ikke at dette var mulig på et norsk sykehus og det attpåtil det et av de beste og det sykehuset som antakelig har innleid den beste ekspertise fra hele verden.

Det heter jo at det man ikke vet, det har man heller ikke godt av, men det jeg opplevde er så grovt og grusomt at det bør bli kjent for alle, spesielt for myndighetene, som muligens kan foreta seg noe, men som jeg tviler på de er i stand til. For spørsmålet er ganske enkelt dette: Vil jeg ble trodd om jeg klager og forteller hele historien?  Neppe. Dessuten vil jobben med å få det ut i offentligheten ta knekken på meg, det er jeg ikke i noen som helst tvil om.

Jeg tviler på det. Historien er simpelthen så vill og ufattelig at det overgår enhver forstand. Jeg frykter at man bare vil le av det og glemme det så fort som mulig, for et normalt menneske kan ikke forventes å tro på det, til det er historien for fantastisk og ( ... ).
Jeg møtte opp presis kl 7.00 etter å ha fastet helt etter boka fra kl 24.00 av, og var faktisk ikke sugen på røyk, selv om jeg altså ikke hadde fått i meg noe nikotin siden midnatt. Jeg hadde mer enn nok med å forberede meg på og grue meg til hva som skulle skje, så jeg hadde ikke tid for å tenke på røyk, eller vann. Og nå skulle jeg altså i fullnarkose, som er noe annet og mer dypt enn bare spinalbedøvelse.

Jeg fikk anvist en seng, kledde av meg, tok på meg sykehuspyjamasen og svalgte en 5-6 hvite tabletter med litt vann. 

- Noe beroligende, forsikret hjelpepleieren, han var norsk og i 20-årene. 

Og så ble jeg trillet inn på operasjonsrommet, hvor jeg ble møtt av et stort smil og et glis som var så stort og vennlig at jeg kunne se begge jekslene lengst inne i gapet hennes. Hun var mørk i huden, litt spjel og slintrete i kroppen og kanskje 160 cm høy, men ikke ( ... ), og jeg mistenkte henne med det samme for å være fra Midtøsten et sted, muligens fra Iran, og samtidig muslim, og det var de fleste andre i rommet også, fikk jeg et bestemt inntrykk av, etter hvert. 

Når jeg tenker etter så denne dama mer ut som en slakter enn en kirurg. Hun hadde store, svarte øyne og innsunkede øyenhuler. Jeg fikk så vidt tenkt tanken at her kunne man godt tenke seg falske attester og statlig organisert korrupsjon på høyeste plan, i bakgrunnen. Det merkelige var kanskje at jeg ikke følte meg det spor redd eller engstelig. Psyken tilpasser seg og tror det beste om de fleste i det lengste. Ofte helt til det er for sent. Jeg la min skjebne i de beste hender, der og da, og lot prosessen begynne det hele stå til, uten forbehold.


-Velkommen, velkommen var det første dama sa, på et gebrokkent norsk. Hun sto og dyttet på eller befølte skalpellene, pinsettene, nålene og saksene på instrumentbordet, som om det manglet noe og at alt ikke var helt klargjort, ennå.  Hun holdt en saks opp foran ansiktet mitt og liksom spisset den, akkurat som frisører gjerne gjør, med å klippe fort i luften, sax sax sax. ( ... ) Jeg burde altså ikke ha noe å frykte, hva angikk instrumentene, og det virket som om hun trippet etter å få satt i gang, (og få meg ut), og før jeg visste ordet kom en mann som satte nålen i venstre hånd på meg, litt for raskt og litt for ”kontant”, etter min mening, men sikkert helt profesjonelt, og helt uten medfølelse eller empatisk ironi av noe slag. Jeg tenkte: Dette mennesket er virkelig kaldblodig. Her kan man ikke vente noen pardong, hvis det skulle skje noe. Også han så ut til å komme fra et annet kontinent, på hudfargen å dømme, ikke helt mørk og heller ikke helt lys, og muslim, altså, slik jeg så det. Man ser det ofte på ansiktstuttrykket, ja, og kroppsbevegelsene for øvrig. (Tro du meg!). Muslimer har noe nesten dystert alvorlig over seg, til vanlig, i hvert fall de få jeg har møtt.

Jeg så meg fort rundt i rommet: Det var ikke et menneske å se med tydelig vestlig eller europeisk utsende. Og så kjente jeg nålen åle seg inn i blodåren. Snart ville jeg være i det totale mørke og uskyldig som et lite lam der jeg lå, på benken.

-Det gjorde vondt, sa jeg, i håp om at mannen kanskje ville finne ut at hadde satt inn nålen skjevt eller noe sånt og at han kunne rette på det, men den gang ei. Han bare skulte på meg, men uttrykte ikke en mine og det var umulig å se om han hadde forstått hva jeg sa, eller ikke.

-Nå kommer narkosen, hørte jeg ham si og så forsvant jeg. Trodde jeg. For jeg forsvant ikke i det hele tatt. Jeg merket at øynene lukket seg og at jeg ikke hadde følelser igjen i kroppen. Den var rett og slett ”gone with the wind” og fra nå av skjønte jeg at de kunne gjøre hva de vill med meg, og det var akkurat det de gjorde. De kunne si og gjøre hva de måtte ønske. Her var det en klan eller et broderskap som var i sving – under gjensidig og kollektivt taushetsløfte. Det var jeg lite i tvil om.

Hvis du har litt tålmodighet, vil du få høre hva som skjedde videre, men jeg vil allerede her og nå advare deg: Hvis du helst vil unngå mareritt, bør du helst unngå det jeg har å fortelle. Det kan dessuten komme til å avføde et ramaskrik i landet.  Og om mulig, vil nok helseministeren måtte forlate taburetten, samtidig som sykehuset vil få noe å forklare og stilles til ansvar for. Hvis alt går som det skal. Men jeg har jo ikke opptak av hva som skjedde, så jeg vil få store vansker med å bevise tingene, hvis det i det hele tatt vil la seg gjøre. Men først må jeg fortelle at jeg faktisk har studert arabisk nå, i nærmere 3 år, så jeg har fått med meg det grunnleggende, dvs jeg forstår det meste av hva som blir sagt når muslimer som snakker arabisk snakker sammen. Arabisk er – som hebraisk – et interessant språk og helt annerledes oppbygd enn vårt indoeuropeiske språk.  Det er liksom to forskjellige språk som tenker og resonnerer helt ulikt, og på hver sin planet, selv om språkene faktisk går an å oversette, på et vis.

Sekunder etter at narkosen virket hørte jeg at aktiviteten i rommet begynte å øke og bli hektisk. Alt utstyr ble rullet på plass og man snakket om løst og fast, om barn og tanter, om hva man skulle ha til middag og om en fantastisk leilighet søstra til en eller hadde fått og flyttet inn i, et lite palass med 2 bad, 5 soverom og andre nødvendige fasiliteter.  En annen stemme fortalte om en ny shabab-bank som var opprettet, av onkelen. Det ble allerede sendt store beløp ”nedover”.

Oppi alt dette klirret det i instrumentene og det virket som stoler og bord stadig ble flyttet om på i rommet. Det var som om folk som ikke hadde noe der å gjøre var kommet inn, av en eller annen grunn.
 
Så hørte jeg en dyp stemme, en mannsstemme si:
-Er grisen omskåret?
-Har ikke sjekket ennå, sier en tynn damestemme.
-Vel, så gjør det nå da, sier mannen.

Det blir en kortere pause og det blir helt stille i rommet.

-Fytt i rakkeren, sier en annen mannsstemme.

- Se den flensen, sier en kvinne. – Fy fan så mye dritt har jeg ikke sett før. Vi burde omskjære ham umiddelbart … he, he ...

-Helt feil, sier den første mannsstemmen- - La ham bare gå rundt med møkka, det har de godt av og dett er en fatwa  …

-Selvsagt, sier en nøytral stemme.

-Det hopper og spretter noe der nede, sier nå en kvinnestemme jeg ikke har hørt før. Hun høres skremt ut. Hun har oppdaget noe meget unormalt eller truende.

-Hva i helvete, har han flatlus også? sier sjefsstemmen.

Det foretas nå en noggrann undersøkelse av skrittet mitt, hvis jeg ikke tar feil.

-Hent sauesaksa, hører jeg sjefen si.

Jeg hører nå en monoton og kvass dur, som fra en stor klippemaskin, og noe foregår nedentil, det skal være sikkert. Jeg begynner allerede nå å kvi meg storlig til å våkne, hvis jeg noen gang kommer til å våkne opp fra dette, da, tenker jeg.

-Denne fyren har tydelig røykt og drukket mye, sier stemmen til hun som ønsket meg velkommen med saksa. – Det er helt utrolig at leverprøvene er så normale.

-Jævla kuffar, sier tre eller fire stemmer nå unisont. – Har spist mye gris … fy fan … svin …

-Hent noe sprit, sier så sjefen.

Så hører jeg at det begynner å gurgle noe voldsomt i halsen min. Samtidig som at noen fører et eller annet som veser sterkt nedover spiserøret. Det er nok en oppsugningsslange, ett eller annet som puster inn med stor kraft. Spriten suges nå med andre ord ut, etter at de har gurglet meg med den.

-Nå skal han jaggu få svi i halsen, sier en mann. Det er noe ungdommelig og nesten lattermildt i måten han sier det på.

-Insha Allah, insha Alalh, hører jeg noen mumle.

-Allah hu achbar, Allah hu achbar, mumler andre.

Nå hører jeg plutselig at en dør går opp og inn kommer det en kvinnestemme som spør på helnorsk om hun kan ta ut ( ... ) nå. Det er ( ... ) som har undersøkt meg noen dager tidligere og som fant ut at jeg hadde en ( ... ) svevende i en syste oppe ved bihulene.

Fra nå av hører jeg ingen forlystelse i rommet, ingen bønner til Allah og ( ... ) blir så operert ut, uten besvergelser av noe slag, vil jeg tro, for fra det av ( ... )  kom inn i rommet, må jeg ha besvimt prompte - av lettelse eller takknemlighet. Av troen på å være reddet, i sikkerhet og vel tatt vare på.

The End.

Muslimer kan nå slippe skyldfølelse, dom og straff!

Og hvem vil vel ikke det?

Men spørsmålet er likevel – hvordan? Det er ikke lett å sno seg unna Allah og profetens bud og dessuten er dette en meget, meget alvorlig affære, hvis affære i det hele tatt: Muslimer som ikke følger Allah og profetens påbud og forbud til punkt og prikke, ja, for dem venter en streng straff, nitidig utmålt ut fra hva den troende selv har gjort, eller ikke gjort, for å tekkes Allah og profeten, ved å følge ”den rette veien”, med alt det dette måtte innebære av befriende eller ikke-befriende bevegelseshemmende døgnlige restriksjoner, gitt en gang for alle, og som kommer til å stå til dommens dag.

Det ligger med andre ord en stor byrde på muslimer, en byrde som det riktig nok påstås er veldig lett å bære, ifølge islam, Allah og profeten selv. Allah pålegger ingen byrder som ikke lett kan bæres. Tvert imot: Byrden er i seg selv frelsesbringende. De vil bli lagt på vektskåler og teller tungt i favør av den som tålmodig bærer den, den vil bli regnet ham til fortjeneste, når bokføringen endelig en dag skal gjøres opp og straffen utmåles …

Men nå kan muslimer begynne å ta litt lettere på dette, for ikke å si: Nå åpner det seg en mulighet, av kosmiske dimensjoner, vil jeg si: Muslimer trenger ikke lenger å bry seg om den skyldfølelse det måtte avstedkomme å ikke følge Allah og profetens strenge anvisninger. Det har åpnet seg en vei ut av ”uføret”, en vei som vil bringe lettelse og ”frelse”, i den grad det finnes frelse, fra synd, i selve islam. Og dette attpåtil uten at muslimer trenger å bli frafalne og fornekte sin tro, for synden finnes ikke mer, nå lenger. Den er – objektivt sett – ikke lenger nødvendig og må heller anses som utviklingshemmende for de troende enn som frelses- eller frihetsbringende. Ja, det er nesten ikke så man kan tro det, men dette er nå opplest og vedtatt som en universell sannhet av, ja, hva skal man tro? – en representant for Den norske Kirke, av en prest ved navn Helge Hognestad.

Så nå, muslimer, er det bare å trå til og tørre å ta det store spranget ut i den virkelige tros verden; den fritar nå for enhver skyldbetynget samvittighet, og det er bare ”å stå på”. Og kanskje viktigst av alt: Dere trenger ikke å si det til noen. Dere trenger ikke å stå frem eller komme ut av skapet engang. Dere kan holde det helt for dere selv. Dere trenger ikke å si et ord om det til brorskapet eller famlien som omgir dere. Dere kan med den beste samvittighet fortsette å være muslimer og late som ingenting og dere kan bare tro det, i deres indre liv.

Dere kan dessuten gladlig fortsette med å be til Allah 5 ganger om døgnet og gjenta de faste formularer de 17 ganger som trengst, for at bønnens skal være fullstedig og i samsvar med forskriftene, men fra nå av trenger dere ikke å mene et ord av hva bønnene truer med eller lover. Dere trenger ikke lenger engang å være så sikre på at dere er ”på den rette veien, og ikke på den veien som kristne og andre vrangtroende går på”, slik det heter i ”oppskriften”. Dere kan nå trygt berolige dere med at sannheten er, at vi ”skal ikke lenger mase om synd og utilstrekkelighet”, forteller Hognestad. Det er slutt på dette en gang for alle, for ”vi er skapninger underveis, vi er ikke falne vesener”.

Lett å kjenne seg igjen for en muslim? Ja, det vil jeg tro: Det finnes ingen gjeldende teori eller noe dogme i islam om arvesynden, grunnsynden alle mennesker lider av og som vi ikke kan frigjøre oss fra på egenhånd, men kun gjennom Jesu Kristi offer, en gang for alle.  Det er denne måten å tenke på som gjør troen uinteressant for dagens mennesker. Det fins ingen ansatser til indre forvandling i en slik tro. Frelsen er ikke at en blir helere som menneske, mener Hognestad, og derfor må en slik tro være hinsides all relevans for mennesker av i dag, inkludert muslimer, som riktig nok ikke tror på arvesynden, men på summen av alle enkeltbruddene med Allahs og profetens lov, men like full betegnes som synder, i religiøs og trosmessig forstand, - en forstand som tror bokstavelig på at synder uavvendelig fører til straff under den kommende dom.

Ifølge Hognestad er det nå bestemt, fra høyeste hold, vil vi tro, at en slik trosoppfatning er avlegs og derfor i strid med hva Gud egentlig måtte ha å mene om disse tingene, en mening som til nå er blitt forvrengt og fordervet, men nå da altså endelig åpenbart av Hognestad selv.

Zes presten Hognestad.

Og kanskje til og med Den norske Kirke i egen høye person? Den skal jo tale et universelt trosspråk og presentere de evige sannheter, så hvorfor skulle ikke også muslimer ta dette på alvor, når sannheten jo må gjelde for alle mennesker, og la det stå til og kaste seg ut i det? Med tanke på befrielse og full utfoldelse i dette livet, uten å måtte stadig gå og praktisere sin tro under frykt for det neste?

Vi har sagt det før: Kirken er i ferd med å islamisere seg. Men den skjønner det ikke. Foreløpig må Hognestad regnes for å være en nokså ensom svale i kirken, i hvert fall skal vi dømme etter hva prestene sier og skriver offentlig.

En helt annen ting er det hva de innerst inne i sitt hjerte tenker, og lengter etter og søker, og hva de makter å tenke og føle om disse tingene, og hva de innerst der inne virkelig har behov for, i denne verden.

”Evolusjonen har ført oss fra kollektive og uansvarlige vesener til oppreiste individer med evne til rasjonalitet, målrettethet og ansvarlighet”
Sez Hognestad.

Det må være befriende for muslimer å høre. Et gladt og presumtivt frigjørende og helsebringende budskap for alle.

Velkommen til forbrødring og forsoning! Må vel konklusjonen bli på disse premisser.

Men vil muslimer bite på Hognestads krok?

Noop. Sez I.

Muslimer har - foreløpig - ikke vist noen antydning til å utvikle et mangelfullt utviklet gudsbilde, i forhold til sitt trosgrunnlag.

 (Posteringen her bygger på et inserat av Hognestad i Klassekampen den 14. januar. Jeg finner den ikke på nettet, men hovedtanken og det sentrale i inseratet er korrekt gjengitt, om enn ikke fullstendig med ord for ord).


Det foregår nå en farlig islamisering av kirken, her.


Hognestad islamiserer Gud, her

Kan muslimer stole på sosialistene?

"Et angrep på muslimene er et angrep på meg og alle nordmenn" sa partisekretær Raymond Johansen den 9. april i fjor.

Ifølge Aftenposten, se artikkel her

Men kan muslimene stole på sosialistene? Sørmålet kan være grunn til å spørres, etter følgende:

"VI SKAL GJØRE islam VERDSLIG, AKKURAT SOM all politikk er verdslig og slik SYKEPLEIEN OG BEGRAVELSEN, EKTESKAPET OG FØDSELSREGISTRERINGEN er blitt det.

VI SKAL SLOSS UFORSONLIG mot det BESTÅENDE OG OFFISIELLE islam, SOM mot  ANDRE FORDUMMENDE SEKTER som ennå tror på noe guddommelig.

VI SKAL HA EN PÅGÅENDE OG HENSYNSLØS kritikk av islam (og all annen gudstro), FORDI VI MENER TROEN og RELIGIONEN I OG FOR SEG ER EN PRIVATSAK.

BARNA SKAL GJØRES TIL SOSIALISTER, OG DET ER LÆRERNE – med sosialismen som instrument - SOM SKAL GJØRE DEM TIL DET, (gjerne ved sublime manipuleringsmekanismer).

SKAL VI SKAPE DEN SOSIALISTISKE SKOLE, MÅ VI HA MAKTEN I moskeene sammen med de sekulære muslimene og i SKOLESTYRENE OG I KOMMUNESTYRENE, OG BRUKE VÅR MAKT HENSYNSLØST.

VI VIL BORT FRA ALT DET BARBARISKE OG FRA DEN USUNNE LÆRE OG MORAL, SOM BARNA LÆRER GJENNOM islam og all RELIGIONS-UNDERVISNING, spesielt kristendommen.

POLITIKK ER KLASSEPOLITIKK."

Vet du - som muslim-  at sosialistenes skjulte hensikter er å bruke deg og din familie - og islam som gudstro - ,  mot deg for å få deg og dine til å bli løpergutter for sosialistene slik at sosialismen og ateismen kan bli den dominerende og for all fremtid triumferende ideologi i det norske samfunnet?

Hvis du ikke tror det, vil jeg be deg studere teksten i ingressen over en gang til. Og grunnen til at jeg ber deg om det, er at dette er tanker og erklærte programerklæringer, slik de ble formulert for ikke mange år siden, av kjente norske sosialister og/eller kommunister. (Jeg har forandret litt på den opprinnelige teksten; linken til originalen finner du nedenfor).

Du vil kanskje fnyse av dette og tenke at dette har aldri noen fortalt deg, før nå. Du kan besinne deg og tenke at dette gjelder ikke nå, at ingen sosialist du kjenner ville hatt slike tanker her og nå i dag, i vårt moderne samfunn, og at slike tanker er gammeldagse og burde vært lagt på historiens skraphaug for lenge siden. Du vil kanskje tenke at sosialistene er våre virkelige venner og at de er og vil bli solidariske med dere for uoverskuelig fremtid. Og du vil kanskje tenke at dette er sosialistene nødt til å være, for hvor skal de ellers hente stemmetilfanget sitt fra fremover, om ikke blant muslimene?

Til dette vil jeg spørre deg: Hvordan kan du være så sikker på at sosialistene ikke er ute etter gudstroen din og gjerne vil gjøre alt for å få deg til å bli en verdslig eller ateistisk muslim, et menneske som vil være bedre i stand til tenke sosialistisk og dermed materialistisk med tanke på fremtiden enn det en muslim vanligvis tenker om seg selv og sin tro i dag, i en tid hvor de fleste muslimer vil benekte at de er ateister og at de faktisk tror på Allah som muslimenes gud?

Jeg vil spørre deg: Hvordan kan du være så sikker på at sosialistene ikke vil klare å forandre – eller forkvakle - deg og din gudstro, når de klarte å forandre den herværende norske kirke og forkvakle den kristne ortodoksi her i landet på under 100 år, fra å ha representert en klar og tydelig gudstro til å være et uigjenkjennelig sammensurium av gudsfornektende teologisk læresystemer og holdninger som bare de færreste nå for tiden vil akte og respektere og finne noen mening med, eller sann og virkelig frelse i?

Hvordan kan du være så sikker på at det vikelig er sosialistenes egentlig ønske å oppnå bedre vilkår for deg og dine og din tro på lengre sikt? Har du spurt deg selv hvorfor sosialistene er så interessert i å samarbeide med dere og legge forholdene bedre til rette for dere, slik de sier de er?

Spør du meg er det en stor feil av muslimer å tro at sosialistene på lang sikt er interessert i å stimulere til islams fremgang i Vesten. For her snakker sosialistene med to tunger og hadde det ikke vært for at de ikke vil erklære seg som muslimer, så ville man ha kunnet tro at de benytter seg av den lovlige løgnen i islam som går under navnet taqhiya, for nemlig å fremme sosialismen og sin egen sak og sine egne partier på venstrefløyen i dagens politiske bilde.

Du kan i tillegg også tenke over om det ikke finns alternativer til sosialismen. Flere og flere muslimer ser ut til å ha oppdaget at f eks FrP kan være et vel egnet parti for muslimer. Partiet går primært inn for å innsnevre statsmakten mest mulig og lette skattetrykket for befolkningen generelt og bare disse to grunnpillarene bør kunne være av største interesse for det store flertall av muslimer her i landet, og grunnen er klar: Jo mer enkeltindividet får beholde av profitt og lønn, jo mer penger vil den enkelte ha å bidra med til sin egen gruppe, sine egne trosfeller og institusjoner.

FrP- politikk vil dessuten kunne bidra til å hindre at visse grupperinger blir positivt forfordelt over statsbudsjettet slik at de får tildelt makt og midler som langt overstiger deres betydning i samfunnet for øvrig. Det synes å stride mot naturlig rettoppfatning at noen grupperinger skal kunne karre til seg fordeler som ikke står i forhold til grupperingens ytelser eller produktivitet ellers i samfunnet, men som snarere fører til at en gruppe tvinges – via sosialistiske fordelingstiltak – til å subsidiere en annen gruppe og da en gruppe som for øvrig vil motarbeide de andre gruppene med alle midler, både lovlige og lovlige. For synes du det er rettferdig og rimelig for en muslim at han skal måtte subsidiere andre grupper som ikke klarer å ”forsørge” seg og sine like godt som den hans egen muslimske gruppe klarer å gjøre overfor ham selv og sin familie og gruppe? Hvorfor skal man via demokratiske metoder tvinge en gruppe til å støtte en annen gruppe som motarbeider og utnytter den andre for alt det den er verdt? Er det ikke bedre at hver gruppe får adgang til å sørge for seg og sine uten å måtte delta i det såkalte sosialistiske spleiselag, som mer enn noe annet kan minne om tyveri fra noen på bekostning av andre?

En sosialist sa det på følgende måte:

1.Vi skal BEHOLDE STATSKIRKEN (og bygge flere moskee)r OG BRUKE DEM SOM POLITISK MIDDEL bl a mot islam og all annen gudstro.

2.Vi skal BRUKE LIBERALTEOLOGIEN (som i praksis fraråder all sann gudstro) SOM GISSEL FOR Å TØMME KIRKEN (og moskeene) FOR INNHOLD. NÅR disse religionene  ER BLITT BLODLØSE OG KRAFTLØSE, - DA KAN DEN FÅ SIN ”FRIHET”."

Kan muslimer støtte en politisk ideologi som for ikke lenge siden hadde ovenstående som programerklæring? Vil noen seriøs sosialist i dag benekte at dette er sosialismens målsetting den dag i dag og at dette er noen av sosialistenes grunnleggende politiske virkemiddel for å nå sine målsettinger?

http://www.idag.no/debatt-oppslag.php3?ID=20007

Men hvorfor skal vi være redd sosialistene når vi muslimer kan forandre sosialismen og gjøre den mer åpen og vennlig for islamsk påvirkning, sier kanskje muslimene, - og kanskje mer og mer lik selve islam, både som ideologi og religion, på litt lenger sikt?

Ja, hvorfor skal muslimene frykte sosialister og sosialismen når man ser følgende:


11 av 20 Aps bystyremedlemmer i Oslo de neste fire årene har innvandrerbakgrunn. Andelen økte kraftig gjennom ekstra personstemmer gitt i valget, skriver Dagens Næringsliv.
Dette går fram av listen over innvalgte personer som valgstyret i hovedstaden offentliggjorde onsdag.
Innvandrere dominerer listene
Ifølge avisen hadde Arbeiderpartiet kumulert det maksimale ti personer på sin liste til valget, derav to av dem med innvandrerbakgrunn: Abdullah Asalbeegh (6. plass) og Nadeem Butt (10. plass). I valget rykket de to opp til henholdsvis tredje og fjerde plass.
- De er flinke med ekstra kryss. Men dette er ikke noe problem - det klarer vi. Det er flinke folk, og slik er demokratiet, sier Libe Rieber-Mohn, Aps toppkandidat og første innvalgte i Oslo, til Dagens Næringsliv.
Tror moskeene står bak
Valgforsker Tor Bjørklund mener at innvandrere systematisk stemmer opp sine egne.

---
Dette so å lese i september i fjor, her