Vi skal i denne artikkelen ha episoden hvor Sylvi Listhaug
forsøkte å hilse på Fahad Quershi på et debattprogram på TV i september 1917 i
minnet, se
her Quereshi nektet med et «nydelig», men triumfalistisk - og etter min mening
slakt - smil å håndhilse på den norske statsråden.
Vi skal også huske å at likestillingsminister Hanne Bjurstrøm nylig ikke kunne forstå
annet enn at det ikke kan være oppsigelsesgrunn for en muslim å nekte å
håndhilse på kvinnelige medarbeidere. Hun oppga en grunn for dette: At en
hilsen kan skje på mange andre måter enn å håndhilse.
Vi skal også ha lagt merke til at Anders B B’s advokat Geir Lippestad også mener at håndhilsnekt kan
være legitimt.
Vi skal også ha lagt merke til at en svensk, kvinnelig
muslim nettopp har fått en erstatning på 40 000 kroner for å måttet tåle å
bli oppsagt fordi hun ikke ville hilse på menn: Tolkefirmaet Semantix i Uppsala lot være å ansette en muslimsk kvinne
etter at hun nektet å håndhilse på en mannlig ansatt. Firmaet er nå dømt i
Arbetsdomstolen etter å ha avbrutt ansettelsesprosessen. Arbetsdomstolen slår
fast at kvinnen ble diskriminert og dømmer firmaet til betale henne 40.000
kroner i erstatning, skriver Fria Tider. Semantix prøvde forgjeves å
argumentere for at håndhils-nekt kan lede til konflikter på arbeidsplassen, og
at det er krenkende at en ansatt nekter å håndhilse på personer av et bestemt
kjønn. Arbetsdomstolen fastslår i dommen at firmaets policy «har kommit att
missgynna den grupp muslimer vars religiösa tro innebär att de inte får beröra
personer av motsatt kön utanför den närmaste familjekretsen». (se under).
I tillegg skal vi også ha debatten om hijab i politi og
rettsvesen for snart 10 år siden i tankene, her ble det bragt til torgs noe
heller tvilsomme argumenter for «fr bruk» eller fri flyt av hijab i det
offentlige, vi gjengir noen «argumenter»:
«Både
likestillingsombud Sunniva Ørstavik og visepolitimester Sveinung Sponheim har i
høringsuttalelser gått inn for å tillate at dommere skal få bruke hijab. Forbud
mot hijab er brudd både på likestillingsloven og diskrimineringsloven, mener
Ørstavik. Sponheim ser mer praktisk på spørsmålet. Han ønsker bruk av hijab i
politiet og i retten fordi det kan lette rekrutteringen og fordi slik bruk kan
være uttrykk for et mer åpent og inkluderende multikulturelt samfunn».
Og:
«I en kronikk i avisa
Klassekampen 3. februar legger «antirasistene» Kari Helene Partapuoli og Rune
Berglund Steen seg på linje med likestillingsombud Sunniva Ørstavik og mener at
forbud mot hijab hos norske dommere betyr å stenge den muslimske befolkningsgruppa
ute fra den viktige maktøvelsen det er å dømme folk».
Det er å merke seg at det ikke ble
lagt vinn på tradisjonelle juridisk argumenter i denne debatten, slik som dette:
«Det finnes ikke noen bestemmelser i norsk forfatning, i norske lover
og i norsk praksis som utestenger folk fra dommerembetet på grunn av religiøs
overbevisning, ideologi, partimedlemskap eller livssyn.
I bunnen på argumentasjonen ligger en oppfatning av at å være en del av
landets dommerstand, innebærer representativitet. Men representativitet er ikke
noe grunnleggende prinsipp i den sekulære norske statens rettsvesen.
Men i den forstand at domstolene legger norsk lov og rett og norske
verdier til grunn i sin domsutøvelse, og for eksempel ikke et sharia-basert
rettssystem, er det norske rettssystemet ikke nøytralt, og skal heller ikke
være det».
Men dommerkappen - uniformen - symboliserer at de som bærer den,
representerer en sekulær stat og er forpliktet til å holde seg til lover og
regler som skal sørge for likebehandling og «nøytralitet». Uniformen viser med
andre ord at de som bærer den, er lojale overfor den norsk rettsstaten og dens
verdier.
Den som bærer hijab, viser først og fremst lojalitet overfor islamsk
religion og det som mange muslimer kaller det muslimske samfunnet, ummaen».
se
Folgerø document
Hva er så linken
mellom disse tilfellene som nevnt over, hvilket felles grunnlag eller hvilken
felles virkelighetsoppfatning eller rettsoppfatning er det som ligger i bunn
her? Hvilket menneskesyn røper disse uttalelsene og meningen fra
samfunnstopper? Hva er det som mangler?
Vi skal i det
følgende gjøre et lite forsøk på å legge nye vinkler på disse sakene og hvilke
holdninger og verdigrunnlag de fremmer og bygger på.
Vi tar utgangspunkt i Lippestad, fordi han er advokat, dvs
jurist, og fordi han synes å ha lag seg til en høyst u-juridisk måte å tenke,
agere og føle og mene noe på, (i
visse forhold, selvsagt). Han setter seg på en måte over det juridiske og
havner i det affektive eller emosjonelle som et underforstått eller
underkommunisert premiss. Det er følelsene – eller den subjektivistiske
inderlighet - som dikterer konseptene og jussen, ikke jussen som dikterer
konseptene og følelsene.
Vi må først spørre: Hater
ABB’s advokat Lippestad hele seg selv, eller bare en del av seg selv, dvs den
juridiske delen? Vel, man kan ikke være advokat – dvs jurist – hele døgnet
– man må være menneske også, spesielt på fritiden, i kosen og på synseområdet. Folk
orker ikke å tenke juridisk kontinuerlig, man er menneske først, så jurist, og
slik bør det jo være, hvis det ikke skal bli uutholdelig både privat og
offentlig.
De fleste mennesker i dag vil ikke oppleve det ubekvemt at
noen forteller at man er jurist, men er
man og sier man at man er både jurist og teolog, reises det øyenbryn. Går denne
kombinasjonen an? Står ikke juss og teologi kontrært på hverandre, hvis man ser
rent faglig på det? Kan Gud og juss ha noe med hverandre å gjøre? spør man seg.
Arbeider ikke jurister med alt annet enn det som har med Gud og teologi å
gjøre? Står ikke interesseområdet her diamentralt motsatt på hverandre? Folk forstår rett og slett ikke at juss og
teologi er komplementære størrelser og at de på et dypere plans henger sammen
på en måte som ikke kan brytes uten at alt ender i den reneste nihilisme og
derpå følgende kaos og absolutt relativisme. Jeg skal forsøke å forklar hvorfor
i det følgende.
Man forventer ikke,
hverken som barn eller voksen, at «far» skal være høyesterettsdommer ved
frokostbordet. Man forventer heller ikke at «mor» skal være biskop ved
middagsbordet, selv om hun i virkeligheten er nettopp en biskop. Det bør
holde å være far eller mor i kjødet. En forelder skal ikke være en akademisk
tittel, en snever funksjon av sin formelle posisjon i samfunnet og dette er noe
skjønner umiddelbart. Når jeg snakker om å tenke juridisk-teologisk, har jeg et
helt annet perspektiv og en helt annen horisont i tankene. Jeg tenker heller
ikke på dette å ha et livssyn eller tro i seg selv. Det jeg tenker på er
hvordan vi nærmer oss og «forvalter oss» troen eller mangelen på sådan og
hvorvidt vi kan erkjenne at det som
utgjør vårt livssyn og vår tro fundamentalt konstitueres i juridisk og
religiøse grunnkategorier, konsepter som så å si ligger der som en harddisk
før vi bruker denne med software. Vi har havnet på et sivilisatorisk nivå hvor harddisken er
ute av syne ute av sinn. Vi er ikke lenger i stand til å se at
forutsetning «for alt» ligger i vår vesensbestemmelse som et juridco-religio vesen.
Vi nøyer oss dermed med å se mennesket først og fremst som et produkt eller en
avledning av sosioøkonomiske, psykologiske eller antropologiske strukturer og
variabler, som en fremadskridende sluttføring i samspillet mellom arv og miljø,
dvs mellom biologi og sosio-psykologi.
Vi ser mennesket først og fremst som et produkt med mer eller mindre indre
vilje, kraft eller behov for å realisere seg selv, eller angel på ditto. (Ikke
først og fremst å erkjenne seg selv, som også et metafysisk vesen). Vi snakker
i denne forbindelse primært ikke om å ansvarliggjøre
seg selv, men altså realisere seg
selv. Detter en konsekvens med enorm signifikans, men da en signifikans som for
tiden i stor skala oversees eller fortrenges, og da på et like stort kollektivt
som tragisk plan. Det moderne menneske forutsettes dessuten å ha en egen evne
til å konstruere seg selv og sin egen
identitet, utover det som tidlige ble ansett for det naturlige, ikke bare som
et sosialt vesen, men også som kjønnsvesen. Ifølge norsk lov kan man selv med
offentlig notoritet og
rettsbeskyttelse selv velge hvilket
kjønn man er, eller har. (I psykologi og filosofi av i dag har det lenge vært et aksiom at mennesket
ingen konstitusjon – i en viss mening – har. Man forutsetter imidlertid nå at
man kan velge sin konstitusjon, og sterke promotører for et slikt syn kommer nå
fra grupperinger som nettopp ikke tålte at man snakket og appliserte
tankeforutsetning om konstitusjon! Men det individer som velger seg et kjønn,
konstituerer nettopp en konstuitiv kategori).
Advokat Lippestad er først og fremt et menneske, ikke
«advokat» ved frokostbordet eller i salongen. Han er heller ikke først og frem
advokat når han uttaler seg i dagens diskurs om f eks håndhilsing, for da er
han mer politikere eller en som synser ut fra den absolutte standard det
ironisk nok er blitt at «smak er behag» og «behag er smak», dvs at smak og
behag kan diskuteres, hvis man kan profitere emosjonelt på smaken, så sant man
vet hvilken smak som for tiden er på moten og hvilke politiske eller moralske
grupperinger man ved å fremføre sin høyst relativt gyldige smak uten å tråkke
noen ordentlig på tærne.
Lippestad har «glemt»
å tenke eksistensielt og fundamentalt juridisk når det gjelder håndhilsing,
eller bedre: Han har fortrengt jussen, slik den opprinnelig var og slik den i
utgangspunktet for alt ble begrunner i det store bildet her. Han agerer som primært emosjonell
«privatperson». Å ta stilling for eller mot håndhilsing blir en slags (overseriøs)
politisk selskapslek der behovet for kos for ham og hans likesinnede,
anstendighet og følelsesbasert kritikk - av de som liksom er så slemme at de
vil nekte mannen rett til arbeid - trumfer behovet for å se fenomenet å nekte
håndhilsing i det større og dypere, eksistensielle perspektivet, nemlig i det jeg
kaller juridisk-teologiske perspektivet, hvor menneskets vesenskjennetegn er at
det er et juridisk-teologisk vesen.
Når Lippestad forteller at man kan hilse akkurat på den
måten man selv ønsker på hans kontor, enten det skjer med håndhilse eller på
annet vis, så er det helt greit for Lippestad. Han tenker ikke juridisk på det,
han tenker i sitt mentale univers at det er først og fremst menneskelig han
tenker og begrunner sin holdning eller mening om dette. Men dette utelukker
ikke at jussen er ute av bildet, for den som nekter å håndhilse, tenker nettopp
juridisk, han er bundet av islam og islam som deen eller diin. Å nekte å
håndhilse er for den troende muslim en religiøs plikt, en plikt gitt ham eller
pålagt ham av Allah og sendebudet Muhammed. Nektelsen er med andre ord
juridisk betinget og det er antakelig dette aspektet ved hele saken Lippestad,
som så mange andre – hvis ikke alle – ikke makter å se, nettopp fordi
tenkemåten hans utelukker eller utelater perspektivet på mennesket som et juridico-religio vesen. Slik jeg ser det, kan ikke mennesket være helt hvis det fratar seg selv denne
vesensbestemmelsen. Logisk av dette at man ikke ser det sånn, og at det flyter
en nødvendig ontologi av dette, følger det
at det er like bra å nekte å håndhilse som det er å håndhilse, i alle
sammenhenger, den ene skikken eller sedvanen utelukker ikke nødvendigvis den
andre, de kan alle være like bra og ha likeverdig begrunnelse.
Å se tingene i det
juridisk-teologiske perspektiv er blitt et perspektiv man er blitt helt
blinde for i samtidens diskurs. Meg bekjent er det svært få, om noen i det hele
tatt, som tenker med utgangspunkt i et juridisk-teologisk perspektiv og dette
perspektivet inngår ikke som premiss i debatten i det hele tatt. Debatten er hygienisk helt fri fra måten å tenke juridisk teologisk på og dette
innebærer i seg selv at menneskesynet blir deretter, nemlig altfor snevert.
Man har låst seg til en måte å tenke på som utelukker å se mennesket og
virkeligheten som primært et – det jeg vil kalle - juridiko-religio vesen, dette at det vesentlige ved mennesket er å
la seg styre av religiøse og juridisk lover på det konstitusjonelle området, det området som ligger til grunn i vår
tenkemåte og det som faktisk bestemmer våre tenkemåter og måter vi nærmer oss
mennesker, utfordringer og problemer på. (Akkurat som det er spillereglene i
sjakk som konstituerer selve spillet).
Vi har mistet av syne at juss og religion hører sammen som
de to ulike sidene av en mynt og at dette forholdet, mellom mynt og krone,
faktisk inngår i et levende forhold
hvor det eksisterer en fundamentale forbindelse mellom de to «sidene», en egen
dynamikk eller dialektikk som må foreligge skal menneske kunne være mennesker i
det hele tatt. Det fundamentale eller vesentlige ved mennesket og det
menneskelig er nemlig dette synet, at
menneskene vesensnødvendig må ha evne og vilje til å inngå avtaler med
hverandre og å et litt høyere nivå: høytideligere pakter - og at mennesket simultant
må ha en tro for å kunne bli betegnet som menneske.
Mennesket er riktig nok, som Aristoteles sa, et politisk
menneske eller et sosialt dyr, men det han forutsetter er at mennesket er både
avhengig av evnen og viljen til å tenke juridisk og handle på det grunnlag
jussen og dens komplementære dimensjon: de materielle forutsetningene - til
enhver «gir» eller setter og at det samtidig bokstavelig talt er nødt for å ha
et teologisk perspektiv som reelt premiss under enhver tanke, enhver handling
og enhver holdning.
Aristoteles
opererte med et begreper som i selve seg er fraværende i dagens diskurs. Han
forutsatte – dvs trodde – at det
fantes noe virkelig eksisterende som vi ontologisk tenkt kaller telos, dvs hensikt eller mål, eller finale årsaker, og at dette målet var
tvingende nødvendig for å få med seg og kunne forholde seg adekvat til en tings
egentlige vesen, dens mening og begrunnelse, som vesen. Detter perspektivet er
så godt som forlatt i alle akademiske disipliner og i media i den postmoderne
epoke vi lever og virker i i dag. Vi ser det både i vitenskapen, kulturen og
politikken, og ja, også i teologien, den akademisk disiplin som tydeligst av
alle har undergravd seg selv ved å forkaste nettopp Aristoteles.
Litt raust sagt il jeg si at Lippestad godt illustrerer et emosjonelt betinget servilt korrekt
«medmenneske», som vil alle godt, med den ene begrunnelse at det å ville godt
faktisk er godt, at intensjonen om å gjøre det gode er tilstrekkelig som
grunnlag for all moral. Ja, det emosjonelt betinget servilt korrekt menneske går så langt at det mener bør være forbudt
å nekte et menneske å nekte å håndhilse – på kvinner – fordi nektingen i seg
selv er god og representerer det gode, gjennom de som mener dette. Og det
står det ikke respekt av, det er selvinnlysende at det ikke gjør det, på mine
premisser her. Lippestads «holdning» bør heller adresseres eller «arresteres», (for
ikke å si at denne form for godhet bør straffeforfølges), fordi den gir et
forvrengt bilde av virkeligheten og fordi den støtte opp under og promoterer islams iboende dualisme, en dualisme som
materielt sett faktisk i seg selv legemliggjør og legitimerer straffbar
holdning, iht diskrimineringsgloven og straffeloven.
Men Lippestad er ikke alene om å være bakstreversk, det er
også likestillingsministeren Bjurstrøm.
Hun hilser håndhilsingsnekt velkommen
ved å vise – ikke til den juridisk-religiøse side av saken - , men altså ved å
vise til at «det er andre måter å gjøre det på».
Det Bjurstrøm ikke
sier er, at det hun sier faktisk er at håndhilsnekt rent praktisk ikke har noe
med religion å gjøre i det hele tatt. Det kan oppfattes svært krenkende for
muslimer, noe hun tilsynelatende ikke bryr seg det bøtt om.
Bjurstrøm, som mange andre, ser ikke at mennesket primært
ikke er et sosialt dyr, at mennesket
primært er et juridisk-religiøst menneske. Hun begrunner sitt ståsted ut
fra en sosiologiserende forståelse av hva islam er og hva muslimer styres av,
hun tenker reduksjonistisk, vi skal alle in i samme bås, vi skal alle være
«nøytrale», som om nøytralitet var Gud. Og dette er det nye «glade budskap». Muslimer
forutsettes å styres av sosiale lover, ikke av juss, ikke av religion ikke av
tro i dypere mening. Bjurstrøm og Lippestad fratar mennesket dermed sitt sanne adelsmerke,
nemlig at det primært er et vesen som tror, eller som er født med evne til
gudstro utover den guden som romsterer i det nøytrale, og dermed også med
utrusting for å treffe frie valg, også trosvalg, faktorer som igjen danner
forutsetningen for det juridiske aspektet ved det juridico-religiøse mennesket.
Bjurstrøm og Lippestad – begge Ap-politikere - fratar nonsjalant
mennesket muligheten for bevisst under juridisk ansvar å kunne velge hvilken
Gud man vil tro på og hvilke guddommelige lover man vil underlegge seg og
strekke seg mot å følge, ikke bare fordi det er Guds vilje, men fordi det er en
gave gitt mennesket av Gud. Muslimene, derimot, har ingen problem med å se at
deres gudsrelasjon faktisk fundamenteres juridisk, ikke primært emosjonelt
eller ut fra subjektivistisk inderlighet. Muslimer tenker dessuten fatalistisk,
og da hjelper ikke «nøytralitet». Gud bestemmer alt, ja, vi har eksempler på at
kalifer har ansett seg som nettopp determinert til å drepe andre muslimer i den
faste overbevisning at «skjebnene – dvs Allah – hadde bestemt det og utvalgt dem
til gjøre det.
Det er nærliggende å karakterisere den holdning og de
tilegnede verdier som ligger bak slike som Lippestad, Berglund Steen og
likestillingsminsteren – se over i eksemplene – som supremaschistiske og derfor
– ironisk nok for dem selv - selvundergravende.
Men først, hvordan kan man enklest og best beskrive en
juridco-religio måte å tenke på?
Vi tar utgangspunkt i premisset om at mennesket er født med
en relativt fri vilje coram homnibus,
mennesker seg imellom, men da ikke slik at mennesket kan frelse seg selv i
religiøs forstand eller i evighetsperspektiv, som noen vil kalle det. Mennesket
forutsettes å kunne inngå avtaler, å treffe frie beslutninger om hvordan man
vil leve og hvordan man best skal respektere andres liv, tro og eiendom. Vi
forutsettes å kunne treffe verdivalg i bevissthet om ekte, varige, verdier. Men
disse tingene – forutsetningen for det hele - er ikke gitt av mennesket selv, mennesket
og tingene er ikke sin egen skaper, deres tro er gitt dem i nåde og deres
eiendom kan til syvende og sist ikke forklares på andre måter enn den er gitt
dem av Gud, i og med skaperverket. Å være et
juridico-religiøst menneske betyr i dette perspektivet at mennesket kan
velge å se tingene på denne måten, at man kan inngå en kontrakt – med seg selv,
intrapersonlig eller utadrettet interpersonlig - om å se tingene på den
måten religionen fremstiller «saken» på. Hvis man ser det slik, er man et juridisk-religiøst
menneske. Man har da handlet ut fra den vesensbestemmelse man er og har, ikke
ut fra dets kapasitet -og mulig opportunistiske bruka av denne – og de for
tiden korrekte emosjoner, eller som et produkt av dets arve og miljø, eller
rene tilfeldigheter.
Hvis man utelater - og gjør seg blind for disse aspektene
ved det hele - , henvises man til å drive retorisk ad infinitum argumentasjon basert på private eller kollektive
emosjoner, på forhandlinger og konsensus for å begrunne sitt forhold til
tingene. Det hele blir da nokså prinsippløst og tilfeldig, selv om det ses og
føles svært så bekvemt, og betydningsfullt. Og argumentasjonen vil da ende in absurdum, hvoretter alt blir absurd, dvs meningsløst og uten
forankring annet enn i individets impulser, dets forfengelig og nykker til
enhver tid, kort og godt: I behovet for dominans.
Det hele ender i en uendelig maktkamp der makt blir rett og
hvor retten blir maktesløs. Alle midler for å nå tilfredsstillelse blir legitime. Alt blir opportunisme,
spillfekteri og skinn, med gode miner til slett spill og det står jo klart at i
en slik setting så blir de som tenker slik, ikke fort lei av å legge til rette
for og sette in ressurser på å holde fast på mønsteret, som jo bare er en
selvforstrekende illusjon, ja, de må
jo innerst inne tro at de vil klare å overleve og vinne i dette spillet. Det
gjelder bare om å være lurest og bruke de beste av de mest sublime
manipuleringsmekanismer man er i stand til å bruke og tilegne seg. Man kan ikke
unngå å se at er slik utgangspunkt for holdninger, dygd og moral, bygger på en
supremaschistisk grunnforståelse: Den sier «jeg er dere andre – eller de fleste
av dere – overlegen, nettopp fordi jeg har gjennomskuet spillet og fordi
nettopp jeg har gjennomskuet det best, så er jeg automatisk titulert til å
bruke systemet til min egen fordel, idet jeg holder tett med hva mine indre
beveggrunner er. Jeg kan tute med ulvene fordi det er det smarteste. Jeg kan
bruke andre som instrumenter for mitt eget vel og vel og for å oppnå hva det nå
skulle være. Jeg kan la nyttige idioter sikre meg en plass i solen uten at de
merker eller klarer å gjennomskue hva det er som egentlig skjer. Jeg kan stille
meg trygt opp på øverste plass på pallen. Gullet er mitt!! Det sier seg selv at
dette fører rett inn i den synd som i kristenheten er blitt betraktet som den
verste syn, nemlig hovmodet.
Når mennesker vil
tillate dommerhijab, politihijab og forby individer i arbeidsliv og skoleverk å
håndhilse, er det ikke utslag av en juridico-religio-måte
å tenke på. Det er en typisk emosjonelt
supremaschistisk måte å tenke og forholde seg til medmennesker på.
Man bruker andres kultur og tro som påskudd eller fullmektig
for å tilfredsstille høyst private interesser, dvs behov for sosial kontakt, konservering
og forsterkning av egen gruppetilhørighet, typisk sosio-psykologiske måter å tenke på og begrunne sine beslutninger
og «moralske» valg ut fra.
Men haken ved det er at: Man tror at man står over både den
fremmed tradisjonen man vil forsvare – og stadig mer tillate eller til og med
aktivt promotere eller gå god for - og
den tradisjon man selv egentlig tilhører, den vestlige tradisjon tolket av det
vestlige menneske. Man stiller seg med
andre ord over både den egne
tradisjon og den fremmed tradisjon, eller tro.
Kan det bli mer supremaschistisk?
Betyr kanskje ikke supremaschistisk nettopp dette å betrakte seg og sitt – sine
egne, private verdier og preferanser - som noe bedre og mer verdt enn det
annet?
Man tror det skal gå seg til på denne måten, egensnillheten og
sentimentaliteten – by proxy - skal
trumfe den fremmedes kultur slik at de fremmede automatisk blir assimilert, på
lengre sikt. (Vi ser bort fra de forskrekkelige finansielle kostnadsoverslag og
demografiske fremskrivninger her). Den skal også trumfe det man mistenker for å
motarbeide «godheten» i egen kultur. Dette segmentet i egen kultur skal
undergraves, og for å kunne gjøre det, må store deler av denne kulturen gjøres «rasistisk», fremmedfiendtlig,
nazivennlig eller hva det nå enn er de konstruerer opp av fiendebilder av egne
kulturbærere. «De gode» er sannelig ikke mindre avhengig av konspirasjonsteorier
enn de som – tilsynelatende - ikke er så gode. Det er veldig lett å tilskrive
kritikere de verste motiver og holdninger.
Det juridico-religiøse
mennesket tar utgangspunkt i at mennesket vesen består i at det tenker juridisk
og religiøst først, deretter sosiologisk eller sosiologiserende og psykologisk
eller psykologiserende. Menneskets tankeevner forutsettes ikke primært å
være diktert av arv og miljø, disse aspektene følger etterpå, som
«hjelpekategorier». Alene den
juridico-religico måten å tenke på gjør mennesket ansvarlig slik at det
fritt kan velge å respektere andres tro og eiendom. Den juridico-religiøse modellen, som vi vil kalle det, forutsetter
at mennesker og personer er åndsmennesker først, dernest legemer, fysiske eller
sosiopsykologiske og målbare «størrelser».
Modellen forutsetter sjel, en «størrelse» som transcenderer sosiologien og
psykologien, for ikke å snakke om biologien. Menneskets sjel – med dets
samvittighet – er menneskets adelsmerke, ikke dets kropp, dets kjødelige behov,
dets behov for fysisk behovstilfredsstillelse og dets målbare eller mer eller
mindre sterkt følte prestasjoner.
(Jeg inkludere ikke
verdisyn her, se under) Når makter og myndigheter, diskursprominenser og
andre offentlige aktører nekter en skole
å avskjedige en muslimsk lærer som nekter å håndhilse på kvinner, er det ikke
av respekt, men av disrespekt for egen kultur og sivilisasjonskrets, vestlig
tro og tenkemåte. Det er indirekte å hevde at vår kultur ikke er bedre enn
deres kultur, men dermed har man sagt at det å hevde at min kultur eller min
kulturs religiøse tradisjoner faktisk er bedre enn «din», nettopp fordi den
sier at min kultur ikke er bedre enn din.
Slik undergraver både logisk og i praksis godhetsapostler
sitt eget verdigrunnlag og sin egen forankring og legitimering, og islam er
klar over dette og utnytter det til fulle når anledningen byr seg, og i små
porsjoner om gangen.
De emosjonelt
betingede og emosjonelt serviliserte ser ikke at de disrespekterer både den
egne og den annens tro og kultur. (Det er ikke mye sivilatorisk i dette!). De
ser bare fortreffeligheten i egen helt vilkårlig og emosjonelt valgte tenke- og
handlingsmåte. Emosjonene overstyrer deres underliggende eller iboende
tankeforutsetninger. For det grunnlag de «emoverer» på er ikke fundamentert i det juridico-religico fundament. De
ser ikke at juss og religion kommer før sosiologi og arv og miljø. De ser ikke
at de forutsetter at sosiologien og arven og miljøet faktisk gjøres til en
essensiell kategori, en kategori over alle andre kategorier. De tror og går ut
fra som en selvfølge at denne kommer foran den juridisk og religiøse kategori.
De vil ikke se at det er den juridiske og religiøse kategori som best gjenspeiler
det fundamentalt eksistensielle ved menneske, det som utgjør menneskets vesen
og essens. De ser ikke at tro kommer før politikk, at mennesket er mer enn bare
et sosialt dyr, eller et rasjonelt vesen. De ser i tillegg ikke at mennesket er
homo
adorans, ikke bare homo faber, homo erectus etc. For dem er hvilken gud som helst man tror på
knekkende likegyldig og irrelevant.
Vi ser dette tydelig i håndhilsings-sakene. De som foregir å
innta den mest liberale eller rause holdningen er de som er mest velvillig og
åpen for å tillate ansatte å håndhilse. De som går mot dette, blir ansett eller
forutsatt å være alt fra konservative eller reaksjonære og intolerante. De
forusettes å ha usunne fordommer! Men hvem er det som mest respekterer de som
nekter å hilse? Er det dem som sier klart fra at dette ikke «går» i vår kultur
med våre sedvaner, vår skikk og bruk? Eller er det de som hever seg høyt over den
juridico-religico måten å se og nærme seg mennesker på, både i egen
kultur og i forhold «de andres» kultur? Ligger det ikke i denne posisjonen en
tydelig forakt eller nedlatenhet både for det egne og for «de andres»? Tar
disse menneskene overhodet mennesker og troer, skikker og grunnleggende og
materiell juss (til forskjell fra formell juss) og rett på alvor? Tror de at de
er uangripelige når de villig vekk gir andre troer og verdisett forrang? Viser ikke slike preferanser nettopp at de
ikke tolererer eller «utstår» sitt eget, på et dypere nivå?
Eller hvem er det de taler på vegne av med sine handlinger
og holdninger? Det er jo tydelig at den toleransen de utviser overfor de som
nekter ikke gjelder den andre veien. Det er alltid vi andre som ikke vil
tillate og promotere å gi aktører som nekter å hilse som skal betraktes som
intolerante. De vil ikke se at de ved å tillate slike nektelser fremmer et
menneskesyn som da i prinsippet er svært ekskluderende og at islam, som
dikterer disse holdningene og valgene er dualistisk i sitt vesen, at islam i
seg selv er diskriminerende og intolerant og at de ved å stimulere til
håndhilsingsnekt indirekte bidrar til å forsterke og legitimere den islamske dawa eller misjon?
Det menneske som
nekter å hilse på et annet menneske er ansvarlig for det han gjør eller ikke
gjør og ikke bare i den konkrete situasjonen det gjelder, men generelt i det
store og hele. «De korrekte» tror at de ved å støtte individet som nekter
å hilse faktisk vil gå foran som et godt eksempel til etterfølgelse. De
tror at deres liberalitet eller toleranse til slutt vil smitte over på muslimer
både enkeltvis og kollektivt. De går ut fra at islam vil tilpasse seg, modernisere
og reformere seg, i og med at de utviser en toleranse som er større enn alle
andres toleranse. Ettergivenhet og forakt for «eget» er «king» i dag. De vil
ikke innrømme de absurde i dette og at dette er utopiske forestillinger som er
dømt til å mislykkes, fordi det her ikke er grenser for naivitet og fordi
hovmodet er så stort at det gjør selverkjennelse og moderasjon mulig.
Joda, man – for
ikke å si VI - har gjort seg blinde
på egen godhet. Man ser ikke at dette fordrer posering. Man ser ikke komikken i
det og heller ikke tragedien. Man ser ikke at man har satt seg ut over, ja,
høyt over den grunnleggende innsikt at mennesket er mer enn sin arv og sine
omgivelser. Man vil ikke tore å innrømme at muslimer som nekter å håndhilse
gjør det ut fra sin tro og selve islams forståelse av og fremstilling av hvem
guddommen Allah er i sitt vesen og at
Allahs vesen er radikalt forskjellig fra den kristne Gud, at Allah og Gud er
kontrære konsepter, at gudsforståelsene eller gudssynet ikke engang tangerer
hverandre.
De «gode» vil ikke høre at Allah ikke er
kjærlighet, ja, at Allah hverken har
eller er en Personlig Gud. De vil
ikke se at de for å koble inn det personlige her, så er det tvingende nødvendig
for muslimer å koble seg til den de kaller profet, et ord som betyr budbringer
på arabisk og som er feiloversatt i Vesten i dag. Det fremgår nemlig av Koranen
at Allah og «profeten» skal likestilles og at Muhammed er den plettfrie, (men
dog ikke uten synd), selve rollemodellen for alle mennesker, og at islam derfor
er den ene, universelt gyldige religion, eller deen, diin. Ved slik å
likestille Muhammed og Allah skapes den illusjon at også Allah er «personlig»,
på sett og vis. Men Allah har ikke åpenbart seg selv, hvem «han» er, hvis man overhodet - islam - kan bruke et pronomen her. Allah har
«sendt» ned en kopi av en bok som ligger i den allahianske himmel og denne
boken er «sharia», dvs den eneste vei til «vannhullet». Islam – underkastelse -
er dermed sharia, dette å følge sharia er kjernen i den islamske tro. Derfor snakkes det i islam heller om
ortopraksi enn ortodoksi, hvilket i seg selv følger av at hvem «gud»
virkelig er i islam følger av hva man gjør i tro på sharia, Koranen og Muhammed
– pluss en for øvrig «ubeskrivelig» og u-personlig,
monolittisk og monadisk gud.
Hvordan tenker så «de korrekt poserende» ikkemuslimene om
dette? Om dette vet vi lite, men vi kan forsøke å forklare ved å bringe frem
det implisitte i deres tankegang, deres gudsforestillinger eller mangel på
sådanne. «De gode», sosiologisk, psykologisk og antropologisk betingede, tenker
at Allah er blitt til fordi et spesifikt samfunnssystem eksisterte da
religionene islam ble til. De tenker at Allah er et sosialt betinget produkt og
da et «produkt» som kan dekonstrueres og forandres slik at gudsforestillingen
tilpasses deres egen forestilling, deres egne forklaringer, deres eget
standpunkt, i deres egen kontekst og på deres spesifikke ønsker og behov.
De vil ikke se at muslimen
er kontraktsforpliktet i sin tro, at han – ifølge determinasjon - har
inngått en pakt med Allah, dvs en pakt med Muhammed, som igjen kan vise til sin
pakt med Allah, i og med at han villig – om enn tvilende til å begynne med -
lot Allah fremføre sine ordre og sitt budskap til ham personlig, og da til ham
som et juridisk og derfor ansvarlig menneske, et juridico-religio-menneske, et menneske som ikke tar det for god
fisk at religionen er fremkommet i kraft av å være diktert, nærmest
tilfeldig, av tid og sted, arv og miljø,
alt sosiopsykologiske forklaringer. Nei, religionen kommer før slike
«forklaringer» eller teorier. Allah som en menneskelig projeksjon, kommer ikke
på tale, det er gitt allerede fra starten av.
Det er vår påstand at det juridiske og religiøse kommer før
det sosiopsykologiske, ikke etter. Essensen
er simultan med eksistensen. Det synkrone
faller sammen med det diakrone. Det
foreligger en autentisk coincidentia
oppositorum, en «finale» for enhver logisk argumentasjon ad infinitum, dvs ad absurdum.
Og dette punkt
markere så det mest høyverdige punkt eller nivå et menneske kan nå. Mennesket
er nå et tvers igjennom juridisk og
religiøst menneske, ikke et produkt av tilfeldigheter, men verdig all respekt,
enten det nå gjelder respekt overfor Gud eller overfor mennesker. Det gjør
det uangripelig fordi det forener eksistens og essens og det gjør det levende fordi det forutsetter et personlig forhold, en
personlig gudsrelasjon som på en og samme tid er både juridisk og «troende»,
dvs religiøst.
Men er denne personlige relasjonen til guddommen mulig i
islam? Vel, Allah er jo ingen person, Muhammed, et syndig menneske, må settes
imellom, et helt og holdet menneskelig vesen må gå god for eller representere
det guddommelige, et risiko- foretak par
excellence, kan vi si. I «siste instans» tas her ikke et oppgjør med den
menneskelige ursynd, den som bæres av alle mennesker kollektivt, et faktum som
egentlig overlates til seg selv og gjør mennesket retningsløst og uten fast
orienteringspunkt, - alt flyter, bortsett fra sharia og dogmet om Muhammed.
Det gjelder da desto mer for muslimer å underkaste seg. Å
tenke selv og bli et fritt individ og en personlighet, kommer i bakgrunnen. Vi
ser her en intern dualisme i islam: Islam ansvarliggjør den troende overfor
Allah i høyeste potens, men fratar samtid mennesket alt ansvar. Det fins en
mengder av beviser på dette grunnparadokset i de islamske skriftene selv. Islam
er da også definert som en essentielt
deterministisk tro og religion. Determinisme og dualisme er iboende og
nødvendig kategorier i islam, de er ikke kontingente, de er absolutte og
absolutt bindende og kan ikke omstøtes eller forandres. En islamsk reformasjon
er derfor utenkelig, apodiktisk sett. Det nytter ikke å skjære bort ubehagelige
trossetninger og trosutsagn. At muslimer
med «alt i orden» i forhold til sin tro nekter å håndhilse på kuffar er derfor
ikke så merkelig. Det merkelige er at de faktisk ikke blir tatt på alvor av «de
poserende og emosjonelt korrekte» ikkemuslimene, dvs de vantro.
Å overse totalt eller ta veldig lett på det juridico-religiøse aspektet i islam, innebærer nødvendigvis
ikke bare en forakt og nedlatenhet overfor islam, men også forakt og nedlatende
holdning både overfor muslimer enkeltvis og muslimer som gruppe betraktet.
Men ikke bare gjør seg dette snevre perspektivet på selve
livet og menneskeheten seg gjeldende overfor islam, det gjør seg i høyeste grad
også gjeldende overfor kristne og ikke minst: Den kristne tradisjon og
forankring i det greske og hebraiske, hvor nettopp det juridico-religico-mennesket settes i høysetet og som
fundament og utgangspunkt for all humanitet.
Å tenke i juridiske
og religiøse grunnkategorier er å ta alt menneskelig og hele mennesket og dets
juss og tro på fullt alvor. Uten diss grunnkategoriene risikere man å innta
en overflatisk posisjon overfor juss og religion i sin alminnelighet. Der mennesket henvises til å bli relatert
til grunnkategorier som det sosiale og det psykologiske, der undermineres selv
konseptet og konsensusen om menneskeverdet tilsvarende, og det er – dessuten - uunngåelig.
Jussen og religionen er disipliner som i dag er henvist til
sin egen, isolerte og kompartimentaliserte selvtilstrekkelighet. Det overgår
fantasien til det typisk moderne menneske å se at juss og teologi overlapper
hverandre, at de flyter fra samme kilde og utspring, og at de er uadskillelig og uavhendelig integrerte i hverandre og helt ut
avhengig av hverandre.
En jurist sitter i dag og steller med sitt og en teolog
baler med sitt, i full uvitenhet om at Gud både er en person generisk, men også
en juridisk person per se, en personae i tre hypostaser, for å si
det på gresk, og dette da mest pregnant uttrykt i kristentroen som nettopp
baserer seg radikalt på den personlige relasjon både til enkeltmennesket og
menneskeheten som sådan.
Juss og teologi opererer og relaterer seg i Vesten i dag isolert
og med vanntette skott overfor hverandre. Den ene vil ikke ha noe med den annen
å gjøre. Ja, de er blitt fremmed overfor hverandre. Samtidig med dette opplever
og nyter de antropologiske disiplinene en oppmerksomhet som dominerer alt annet
i diskursen, både som forklaringsmodeller og målsettinger i seg selv.
Resultatet er at det både praktiseres og tenkes metamoral i stedet for moral, man diskuterer debatten i stedet for
debattens tema og innhold osv. Ingen synes å spørre om hvor rettigheter og
plikter kommer fra og hvem man i et evighetsperspektiv står ansvarlig overfor.
Mennesket er blitt seg selv nok. Det innbyr ikke bare til forakt for
individuell annerledeshet, men også til selvforakt, for et mennesket kan ikke ha genuin selvrespekt hvis det ikke vet eller
ikke vil vite hvor det kommer fra, eller hvem det er skapt av og hvem og hva
det er skapt til, og hvis det ikke kan forankre sin eksistens og sitt vesen i
noen eller noen som «kommer utenfra», noe eller noen – en person - som
konstituerer «det hele» og alle relasjoner, i siste instans stilt overfor det
evige intet, (som ingen frykter i dag, fordi man ikke skjønner hva intetheten
konstituerer allerede som en mulighet her og nå).
De korrekt
emosjonelle tør ikke tenke ut over boksen eller boblen. De vil ikke åpne
for den enkle tanke og «reelle» idé at hvor jussen ikke integreres i religionen
og hvor religionen ikke integreres - men
tvert imot ekskluderes fra - jussen, der forsvinner også grunnlaget for all
humanisme og der inviteres til slutt i sin egen innebygde konsekvens gladelig også
den virkelig absolutte relativisme, nemlig den nihilismen som virkelig mener,
forfekter, gjør og sier at «alt er tillatt, alt er like mye verdt og alt og
alle er like godt».
Det er i konsekvensen av et slikt verdisyn, eller rettere
sagt manglende verdisyn, manglende
gudstro, at vi får et skrantende menneskesyn og en inkomplett eller schizofren
virkelighetsoppfatning. Dernest følger den dype forakten for mennesker som tar
sin tro og sin juss på alvor og i hellig overbevisning. Ved å frata
enkeltmennesket dets status som et samtidig juridisk og teologisk vesen, fratar
man både seg selv og de andre også selve menneskeverdet, reelt sett, men da
selvsagt ikke ved å forkaste begrepet eller konseptet «menneskeverdet», nei,
men det som beholdes er kun en hul betegnelse
til erstatning fra selve begrepet.
Man gjør seg til formelle forkjempere for å beskytte menneskeverdet, fordi det
opportunt og gagner «saken», Ikke fordi mennesket betraktes som et mål i seg
selv og ikke som et instrument for en eller annen form for
behovstilfredsstillelse. Ved å forsøke å
frata muslimer status som primært og essensielt mennesker som står i et juridico-religico-forhold
til verden og menneskene, fratar man også muslimene egentlig ansvar, egentlig
tro. Man vil heller ikke se at dette fratar de emosjonelt korrekte selv det
de i sitt indre nok tilstreber, men som de ikke makter å realisere, nemlig
selvrespekt, det forhold til seg selv som flyter og utkrystalliserer seg i den
ydmykhet bare en gudsrelasjon overfor en hellig Gud som ikke kan gå på
kompromiss med synden, kan gi. Vår kultur produserer for tiden dessuten feighet.
For å unngå veien mot forderv og kaos må de korrekt
emosjonelle snart begynne å stille seg spørsmålet: Hvilken Gud vil vi ha? Hvem
er Gud, ja, hva betyr det å ha en Gud? Unngår man slike grunnleggende spørsmål,
blir man sittende i fonnene på påskefjellet for å gjøre seg høye og fornøyde
med å spørre tilfeldig forbipasserende empatiske spørsmål om «Hvor kommer du
fra»? «Hvor skal du?», og «Hvordan kommer du dit, da ?»
Det skremmende er at de som sitter fast i den sosio-psykologiske tenkemåten
faktisk ikke tenker eller bryr seg om stort mer enn hva disse påsketuristene
bryr seg om og skilter med, under dekke av å ville forsvare reelle verdier, som
ikke er stort annet enn behovet for kos og fordragelighet. Blikket for det helt
store er tapt, sinnet formørket og håpet og forholdet til kilden, troen, jussen
og mennesket i det store og hele blir deretter, dvs uten dybde, uten høyde og
snevert, overflatisk og fordummende, for ikke å si så kjedelig at det går på
velbefinnendet, helsen og lykken løs.
Vi kommer ikke videre uten å relatere til en levende, sann
Gud, en Gud som ER Kjærlighet og ikke omvendt, en kjærlighet som presenteres – og tros på - som den ene sanne, og
ikke den treenige Gud, Kristus og Den hellige Ånd, som ER Kjærlighet og
personifiseres den, kommet i kjød, som det heter.
Når vi nekter en muslim fast ansettelse ved en skole fordi
han ikke vil hilse på en vantro, betyr det ikke at vi er intolerante og
illegitimt ekskluderende. Vi blir ikke mer tolerante ved å «gå i ett med» eller
«ta opp i oss» som en integrert «del» i denne muslimen og hans muslimske tro,
hans islam. Vi blir bare mer intolerant overfor vårt eget, vi fratar oss selv
statusen som fundamentalt juridisk og religiøst forankret. Vi konstruerer oss
en metastatus, nemlig som produkter
av arv og miljø, av det vi vil skal være konsensus og alminnelig akseptert
sosialt til enhver tid. Vi forklare både oss selv og muslimen innenfor et
paradigme eller tankemønster som kun tjener til å innsnevre selve
menneskehorisonten i hele sin fylde og hele sin bredde. Vi overlater oss selv
og andre til nykker og smak og behag hva gjelder livets fundamentale og genuint
eksistensiell spørsmål, - og svar. Det betyr tvert imot at vi tar muslimen og
hans tro på det største alvor, at vi anerkjenne han som et homo-juridico-religico-vesen
og som et høystatusindivid i vår virkelighetsoppfatnig, vårt grunnleggende
menneskesyn og vår verdensanskuelse eller livssyn, som både som et vesentlig juridisk
vesen og som et essensielt og eksistensielt religiøst vesen. Han deler nemlig
menneskehetens høye status sett med åpenbaringenes øyne, nemlig som juridisk og
religiøs person.
Det hele kommer an på hvilken Gud vi tror på. Vi må avkle hypermagikerne
for hva og hvem de i virkeligheten er, nemlig illusjonsskapere, magikere som
vil ha oss til å tro at de er uangripelig i sin selvpålagt selvrettferdighet,
selfortreffelige som de er og fremtoner seg som i sitt skinn av godhet,
toleranse, respekt og påtatt, hysterisk
empati, elementer de bruker for å tyrannisere dem de selv har utpekt som
fiender og som de selv stadig forsøker å gjøre til mer og mer farlige
motstandere, ved å projisere sine egne demoner over på andre – hvor ingen feil
forefinnes - i den tro at de gjør noe nobelt og mer høyverdig.
-
Jeanett på HRS skriver i sakens anledning 170818 på hrs:
I samfunn som forbyr vennskap mellom kjønnene, lærer ikke
mennesker hverandre å kjenne. Det oppstår ikke empatisk forståelse for det
ukjente. Det oppstår ikke hensyn. Det som blir igjen er primitive behov og
fysiske reaksjoner.
Seksualisert
En blir lært opp til å forakte metoder til bekjentskap, og
fordømme de samme metodene som syndige. Akkurat på samme måte som at ingen får
lov til å spise synlig under ramadan for å forhindre fristelsen til å avbryte
fasten, hindres kvinner fra å være synlige, så de ikke vekker primitive lyster
hos menn. Menn som verken har lært forståelse eller empati. Derfor blir da også
kvinner anklaget for å være «skyldige» ved voldtekt.
I slike samfunn er informasjon om hverandre tilnærmet
forbudt. Tillit mellom kjønnene finnes ikke. Omgivelser blir seksualisert.
Det å kunne se hverandres ansikt, hår og skjønnhet kan
selvsagt vekke følelser hos oss. Men ved å ha lært hverandre å kjenne kan vi ta
hensyn til hverandre. Vi kan oppleve samtaler som interessante og få tillit til
å inkludere hverandre i vår hverdag. Vi kan også la være å ha kontakt hvis vi
ikke opplever den som givende og interessant. Vi lærer om respekt via bekjentskap
som igjen leder til trygghet.
Å håndhilse på hverandre forteller at vi er likestilte og
tillitsfulle. At vi søker den tryggheten vi gir. Å kunne se hverandre avslører
at vi ikke frykter hverandre. Berøring som håndhilsning, klem, et kyss på
hånden eller kinnet, er utrykk for åpenhet, kanskje også respekt eller
beundring. Slik berøring er ikke farlig eller voldsfremkallende, og det handler
ikke om seksuell lyst.
Primitivt
Det å nekte slik høflig berøring overfor motsatt kjønn, er
primitivt. Det betyr at en ser på motsatt kjønn som noe urovekkende og farlig.
Det avslører mangel på likeverd, likestilling, bekjentskap, respekt, hensyn,
empati og forståelse. Det avslører uhøflighet, arroganse og avsky. Det avslører
at interessen kun er fysisk.
Mange samfunn eller miljøer rundt om i verden er primitive.
De sliter med vold, voldtekter og økonomisk utrygghet. De mangler trygghet for
sine borgere. Norge tilbyr flyktninger fra slike land et trygt sted for å
starte et moderne liv. Da synes jeg det er svært merkelig at likestillings- og
diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm mener at å nekte å håndhilse kan være
respektfullt – fordi det er knyttet til religion. Ønsker virkelig Bjurstrøm at
Norge skal godta og respektere slik primitiv atferd?
Religiøs tro er en privatsak. Men tro er ikke noe en velger
i en rekke samfunn. Det er noe en tvinges til siden friheten til ikke å tro
ikke bare mangler, men straffes. «Troen» påtvinges gjennom gruppepress, sosial
kontroll og teokratiets trusler. Hvordan kan det da kalles tro i det hele tatt?
Økt tildekking av kvinner, for eksempel med hijab og nikab,
og hilsemetoder uten berøring forteller at bekjentskapets trygghet blir
erstattet med segregering, frykt, mistillit og uro.
Forstår ikke ombudet ringvirkningene av dette? Utskiftning
av tillitsfulle verdier kan ikke forsvares. Det er respektløse trusler, ikke
minst mot likestilling. Det vil lede til splittelse og fiendtlighet mellom
kjønnene og skade nasjonens evne til å bevare tillit og samarbeid. Bjurstrøms
holdning kan bidra til at Norge blir som land hvor slike primitive normer
eksporteres fra.
Forstår de ansvarlige hvor forvirrende det er for mennesker
som trodde de jobbet for et «multikulturelt fellesskap», at de blir presset til
å adlyde mekanismene for segregering?
-
Likestillings- og diskrimineringsombudet Hanne Bjurstrøm
mener det er helt akseptabelt at lærere i barneskolen ikke ville håndhilse på
et annet menneske av religiøse grunner. Hva om den samme muslimske vikaren
nektet å håndhilse på jøder av religiøse grunner? Ville det være like greit?
Skal barna ha lærere som oppfører seg sånn? Nettopp: Så lett er det å avkle det
relativistiske tullballet til arbeiderpartipolitikeren som er lønnet av staten
for å ivareta likestilling og hindre diskriminering, men som likevel opptrer
som nyttig idiot for krefter som vil systematisere diskriminering og avvikle
likestillingen.
Det flerkulturelle samfunnseksperimentet begynner å få
konsekvenser som er umulig å dekke over med taushet, penger og mobbing, som jo
har virket bra så langt. Men folk har øyne i hodet, og de ser hvor denne
sinnsvake politikken har tatt Sverige og Frankrike, og de ser at Norge
frivillig går i samme retning: Islam får mer og mer albuerom i samfunnet vårt,
og bruker systematisk frihetene i demokratiet til å innføre islamske verdier
som avvikler demokratiet og frihetene. Tåler vi den, så tåler vi den, og da må
vi pent tåle litt mer, og alltid litt mer, og så videre.
Denne metodikken har islam perfeksjonert i 1400 år, og den
brukes overalt hvor islam ønsker innpass og overtakelse uten å gå til direkte
okkupasjonskrig med sverd og jihad. (Som jo islam aldri har hatt noe imot).
Prosessen fortsetter til det blir utålelig og åpenbart farlig for alle
ikke-muslimer, men da er det for sent. Bare nyttige idioter faller for det
lenger.
Lippestad med en konklusjonsløs analyse: I kronikken «Hos
meg kan du hilse hvordan du vil», i Dagsavisen, går den alltid relative Geir
Lippestad i forsvar for multikulturprosjektet som gjør alt så latterlig enkelt
for islamistiske krefter. Kronikken hans oser av raushet, åpenhet, toleranse og
glede over det flerkulturelle samfunnet Arbeiderpartiet har påført Norge – men
også han har oppdaget at det finnes paradokser:
«Et relevant
spørsmål til mannen som ikke ville håndhilse på en kvinnelige kollegaer vil
følgelig være – skyldes dette at du vil vise kvinner respekt? Eller er det et
utrykk for kvinneforakt? Svaret bør være avgjørende for reaksjonen. Ikke det
faktum at i Norge håndhilser vi. Som en stolt demokratisk nasjon har våre
folkevalgte på Stortinget bestemt at diskriminering på bakgrunn av religion er
forbudt her i landet. Takk for det. Det skal vi være glade for. Ingen politiske
partier på Stortinget er i mot dette.»
Det pussige er, at
selv om Lippestad drøfter problematikken, så kommer han ikke med noen
konklusjon i kronikken sin. Det blir for vondt og farlig. Han innser at det
er forskjeller på kulturer. Han innser at noen kulturer har verdier som står i
direkte motsetning til vår kultur og verdier, og disse aldri kan forenes. Men
han er ikke mann for å trekke den uunngåelige konklusjonen: Prosjekt
«multikulti» var dømt til å mislykkes fra starten i 1974, integrering er et
meningsløst begrep, og islam er uforenelig med et opplyst, sekulært demokrati
og våre norske verdier. Lippestad vil heller ha mer multikulti, for da lykkes
det nok til slutt. Dette er samme tanketomme strategi som svenske politikere
har skapt uopprettelige problemer med.
Norge infiltrert av sharia
Grunnen til at sharia-agenten ved Ekeberg barneskole ikke
vil bruke argumentet «håndhilser ikke på jøder», er antagelig at han forstår at
noe sånt aldri ville passere. Ikke ennå hvert fall. Det blir nemlig vrient å
selge inn argumentet «Jeg hilser ikke på jøder av respekt for jøder».
Islamiseringen har imidlertid kommet så langt at argumentet «jeg hilser ikke på
kvinner av respekt for kvinner»kan passere – fordi islams nyttige, flerkulturelle
idioter vil at dette skal være sant.
Men det er ikke sant. Det er bare å snakke oss sekulære
etter munnen. Islamister hilser ikke på kvinner fordi de er overbevist om at
kvinner er underlegne skapninger. Farlige, demoniske og verd mye mindre enn
menn. Litt som bikkjer, bare bedre å dele seng med. Denne forakten for kvinner,
vantro og jøder løper som en rød tråd gjennom hele Koranen, og skaper ukulturen
islamistene ønsker å innføre i Norge – først gjennom løgn, så gjennom stadiene
forvirring, oppgitthet, redsel og til slutt underkastelse. Dere lurer ikke meg.
Men dere lurer det flerkulturelle fjolsene. Bjurstrøm uttalte:
«Selvfølgelig skal
man behandle kolleger med respekt, men det er det mange måter å gjøre på. Man
kan for eksempel også se i øynene og nikke til personen, i stedet for å
håndhilse»
Yeah… men så var det spørsmålet HVORFOR man ikke vil
håndhilse på kvinner? Se, det vil ikke diskrimineringsombudet grave i. Faktisk
løper hun skrikende videre med hendene for ørene, fordi hun vet at hvis hun
graver i det, så finner hun svaret i form av en diger kulturell møkkakjeller,
som vil pakke inn kvinner til de ikke lenger ligner mennesker, men vandrende
postkasser.
Sharia-moralismen begynner med hijab, og ender med niqab
Selv burka ikke nok for at kvinnene skal få respekt fra
Muhammeds mannlige flokk. Tvert om faktisk. Det blir aldri bra nok uansett hva
disse stakkars kvinnene blir pakket inn i. Problemet er nemlig at under alle de
ærbare plaggene finnes det noe som islamistene ikke kan fordra, og samtidig
aldri kan få nok av. Kvinnfolk! Kvinner har seksuell makt over dem og deres
tankeverden, og det er ikke til å leve med, for det gir kvinner makt over menn,
og det skal jo ikke kvinner ha! Dette er ikke til å leve med for Muhammeds
dårlige machomenn, mens det får oss gode vestlige menn til å smile. Kvinner i
sommerkjole har makt over oss menn, og det er vakkert. Fint!
Vestens «feminister» er lurt av denne macho-overtroen fra
oldtiden til å bli forrædere mot kvinnesaken. Men islam lurer ikke oss som
fortsatt har huet i Europas stolte kultur. Vi glemmer ikke rett og galt. For
det er dette det koker ned til: Rett og galt. Flerkulturens voktere vil ikke
bare oppløse grenser, samfunn, kulturer og identitet. De vil også oppløse rett
og galt.
Det finnes rett og galt her i Norge. Og folkeskikk
Man trenger ikke rasjonalisere, diskutere eller definere
det: Rett og galt er en del av norsk kultur som i alle andre kulturer – for
alle kulturer inneholder «do‘s and dont‘s». Folk fører livene sine etter et
kulturelt moralsk kompass fra barndommen, og det gjør sikkert vikarlæreren som
mistet jobben også. Men hans kompass peker mot Mekka, og da bør han følge
kompasset og flytte dit.
Her i Norge kan man riktignok hilse hvordan man vil, men det
innebærer ikke å nekte og hilse på kvinner fordi man tror kvinner er
mindreverdige. Det er ganske enkelt galt. Lippestad sier at «Mangfold innebærer
at vi blir utfordret. Ja, til og med må endre noen av våre oppfatninger og
meninger om hvordan folk skal og bør leve sine liv». Men nei: Denslags
«mangfold» har vi ikke bruk for her. Sånt gjør man ikke i Norge, og ferdig med
den diskusjonen.
Jada, hilsing er så mangt: Jeg liker ikke at europeere lager
kysselyder ved øra mine når vi møtes. Det er snålt. Her oppe i kulda har vi
gjerne gitt hverandre en klem når vi møtes – men ikke hvis begge er menn, da
håndhilser man, for klemming mellom menn litt kleint. (Med mindre man spiller
fotball, er på samme team, eller drikker litt for mange øl) Her i landet
markerer håndhilsing gjerne litt avstand i stedet for nærhet. Men her er
poenget: Det er uansett ikke pent å si nei til en utstrakt hånd. Man tar hånden
fordi det er noe som veier tyngre enn alt i norsk kultur: Folkeskikk.
Folkeskikk trumfer mange andre små kulturelle særheter. Vi har skikk og bruk
her i steinrøysa. Oppfør deg for pokker.
Menn som ikke vil ta en utstrakt kvinnehånd fordi den
fiktive manneguden deres har gjort kvinner til noe annenrangs, de mangler
normal, norsk folkeskikk. Og folk uten normal, norsk folkeskikk skal ikke jobbe
i skoleverket. Basta!
-
Leder for kvinnekomiteen i Islamsk Råd Norge (IRN) Smaira
Iqbal skriver følgende i Aftenposten:
– For noen muslimer i Norge er det en praksis at man ikke
håndhilser på det motsatte kjønn.
Hun mener at reaksjonene våre beror på uvitenhet og at vi må
vise mer forståelse:
– I et mangfoldig samfunn som Norge bør man ha større
forståelse for hvordan et individ praktiserer sin tro, og det er helt klart at
det er mangel på kunnskap om temaet i ulike samfunnsinstitusjoner.
annonse
Tvang om å håndhilse på kvinner er ifølge Islamsk Råd en
uheldig sosial kontroll:
– Å forlange at vikaren, som Dagsavisen har kalt «Josef»,
endrer sin praktisering for å kunne beholde jobben, er en form for sosial
kontroll som absolutt bør unngås i samfunnet, og spesielt i arbeidslivet,
avslutter kvinnekomitelederen for Islamsk Råd Norge.
Likestillingsombud Hanne Bjurstrøm gir støtte til menn som
ikke vil håndhilse på kvinner
Av Maria Zähler 80818, resett
En muslimsk lærervikar fikk ikke fornyet vikariatet sitt ved
Ekeberg skole i Oslo, blant annet fordi han nektet å håndhilse på kvinnelige
kollegaer. Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm er kritisk.
Hun mener det er akseptabelt at lærere nekter å håndhilse på kolleger fordi de
er kvinner, skriver Vårt Land.
– Selvfølgelig skal man behandle kolleger med respekt, men det
er mange måter å gjøre det på. Man kan for eksempel også se i øynene og nikke
til personen, i stedet for å håndhilse. Vi må være åpne for at det finnes andre
måter, sier Bjurstrøm.
Hanne Bjurstrøm mener at arbeidsgiveren saklig må bevise at
mannens overbevisning var et hinder for at han kunne utføre sine oppgaver.
– Vi kan trekke paralleller til saken på Blidensol sykehjem
i Stavanger, der hjemmet nektet pleiere å gå med hijab. Vi kom da veldig
tydelig frem til at det ikke påvirket arbeidsoppgavene de gjorde, sier hun til
Vårt Land.
-
Geir Lippestad får støtte fra Fahad Qureshi og IslamNet, Av Kenneth
Olsen - 11. august 2018:
Advokat Geir Lippestad har skrevet et langt innlegg på sin
Facebook-side der han forsvarer muslimers rett til å nekte og håndhilse på
norske kvinner. Han får støtte fra islamisten Fahad Qureshi.
Etter at en muslimsk mann, som var vikarlærer på en skole i
Oslo, nektet å håndhilse på sine kvinnelige kolleger, har blant annet
likestillingsombudets Hanne Bjurstrøm støttet muslimske menns valg av å hilse
hvordan de vil.
– Man kan for eksempel også se i øynene og nikke til
personen, istedenfor å håndhilse. Vi må være åpne for at det finnes andre
måter, sa likestillingsombudets Hanne Bjurstrøm tidligere denne uken.
Advokat Lippestad har kastet seg inn i debatten på Facebook
og hevder at mangfoldet innebærer at vi blir utfordret, og at vi bør respektere
de som ikke ønsker å håndhilse.
– Mangfold innebærer at vi blir utfordret. Et relevant
spørsmål til mannen som ikke ville håndhilse på en kvinnelige kollegaer vil
følgelig være – skyldes dette at du vil vise kvinner respekt? Eller er det et
utrykk for kvinneforakt? Svaret bør være avgjørende for reaksjonen. Ikke det
faktum at i Norge håndhilser vi, skriver advokaten.
– Jeg kan love at på den arbeidsplassen jeg er sjef, kan du
hilse på meg på akkurat den måten du ønsker, så lenge dine intensjoner er gode.
En av de mange som har likt kommentaren på Lippestads
Facebook-side er islamisten og Islam Net-lederen Fahad Qureshi, som i 2015
uttalte at «alle muslimer støtter steining for utroskap».
Islam Net skriver på sine hjemmesider at: «Vår visjon er å
gjøre informasjon om islam tilgjengelig for storsamfunnet. Vi jobber for å
tilby en riktig forståelse av islam gjennom dawah, undervisning, media og
politisk engasjement.»
På hjemmesiden til Islam Net finner man også nyttige
informasjonsvideoer som diskuterer blant annet: Kan muslimer delta i musikk-,
svømme- og gymundervisning? Kan du ha på deg avslørende klær hjemme foran din egen
familie?
og
Hvordan kan jeg forbedre min viljestyrke til å lære Koranen
utenat?
Se også video av den oppsiktsvekkende uttalelsen fra Qureshi
for tre år siden der han og Islam Net holdt fredskonferanse på Hasle i Oslo.
Yrkesforbud for alle andre enn muslimer? Av Bjørn Nistad - 10.
august 2018 :Geir Lippestad støtter mannen som ikke vil håndhilse med kvinner.
En muslimsk lærervikar får ikke fornyet sitt engasjement
fordi han nekter å håndhilse på kvinner. Likestillingsombudet, advokat Geir
Lippestad og andre har uttrykt støtte til mannen som de mener diskrimineres
fordi han er muslim. De tar feil. En mengde grupper utsettes i dag for
yrkesforbud, bare ikke muslimer. Muslimer slipper unna med forhold som
garantert hadde ført til oppsigelse av andre grupper.
For en tid siden ble læreren Max Hermansen presset ut av
jobben sin fordi han hadde arrangert islamkritiske demonstrasjoner. Disse
demonstrasjonene hadde han arrangert som privatperson i fritiden, og de var
rettet mot islam som ideologi, ikke mot en gruppe mennesker. Den muslimske
læreren, derimot, nekter å håndhilse på kvinnelige lærere i arbeidstiden
fremfor elever og foresatte. Og det er kvinner i egenskap av at de er kvinner,
ikke en gitt gruppe kvinner han misliker på grunn av deres meninger, han nekter
å hilse på. Mannen kunne altså like gjerne ha insistert på å få undervise iført
en t-skjorte med påskriften «Kvinner er undermennesker».
Like fullt er det den muslimske læreren som nekter å
håndhilse på kvinner, og ikke Max Hermansen Likestillingsombudet og personer
som Lippestad velger å gi sin støtte til.
En mengde personer utsettes for yrkesforbud fordi de
benytter seg av sin angivelig grunnlovssikrede rett til å uttrykke sine
meninger. Eller fordi de har opptrådt dumt, eventuelt i fylla.
En person ble for en tid siden nektet å være sensor i den
videregående skolen da det ble oppdaget at vedkommende hadde publisert et par
artikler på Resett. En lærer eller barnehageansatt som skrev et leserinnlegg
mot homofili, ville trolig miste jobben. Selv vil jeg neppe få en stilling ved
et norsk universitet på grunn av mine høyrepopulistiske og russlandvennlige
holdninger. Eller hva med læreren som kritiserte forholdene i norsk skole og
holdt på å miste jobben fordi skoleadministrasjonen kokte i hop en sak om at
han skulle ha hengt ut elevene? Eller hva med professoren som mistet jobben på
grunn av et par rasistiske og sexistiske ytringer som han i etterkant beklaget?
Utvilsomt dum oppførsel, men skal så lite være en oppsigelsesgrunn?
Eller hva med frisøren som ble idømt en bot fordi hun i sin
egen frisørsalong nektet å klippe en kvinne med hijab? Man kan være kritisk til
frisørens opptreden. Men det var hijabbruk og islam som ideologi hun reagerte
på. Hun stemplet ikke kvinner kollektivt som en laverestående del av menneskeheten,
slik den muslimske læreren som nekter å håndhilse på kvinner gjør. Like fullt
ble kvinnen idømt en bot av den norske stat, og hun ble hengt ut som nazifrisør
og liknende.
Muslimer forfølges ikke på grunn av sin tro. Tvert imot
behandles de langt mer lemfeldig enn andre grupper. Tror noen medlemmene av en
kristen sekt som erklærte at kvinner måtte dekke seg til for ikke å friste
mannen, ville få arbeide som barnehageansatte og lærere? Ville kvinnelige
sektmedlemmer få omgås den oppvoksende slekt iført et tørkle de nektet å ta av
seg? Selvfølgelig ikke. De hadde blitt kastet ut av både barnehage og skole, og
sannsynligvis risikert at barnevernet fratok dem oppdragelsen av deres egne
barn. At kvinner med hijab jobber i barnehage og skole, derimot, er det
tilsynelatende ingen som ser noe problematisk ved, bortsett fra høyrepopulister
som undertegnede.
Vi trenger en storrengjøring i både barnehage, skole og
andre steder. Personer som nekter å håndhilse på kvinner og dermed signaliserer
at de betrakter kvinner som annen rangs mennesker, og hijabbrukere som
signaliserer at de betrakter andre kvinner som syndige skapninger som frister
mannen, eller rent ut sagt som horer, har ingen ting i barnehage, skole eller
offentlig tjeneste å gjøre.
Om idealisme, Lippestad og de edle motivers forbannelse, Av Eivind
Knudsen - 15. august 2018:
Geir Lippestad gikk ut og forsvarte vikarlæreren som ikke
fikk forlenget engasjementet ved Ekeberg skole, blant annet fordi han nektet å
håndhilse på kvinnelige kolleger.
Tidligere byråd for Arbeiderpartiet, advokat Geir Lippestad,
gikk nylig ut i et innlegg i Dagsavisen og støttet læreren som ikke fikk
fornyet sitt vikariat på Ekeberg skole i Oslo, blant annet fordi han av
religiøse grunner nekter å håndhilse på sine kvinnelige kolleger.
Lippestad gjør først et nummer av at det finnes flere etter
hans mening likeverdige måter å hilse på, og bedyrer at man på hans
arbeidsplass får hilse på folk akkurat som man vil. Mer interessant blir det
imidlertid når Lippestad gjør motivet for hilsenekten til det mest tungtveiende
moment for bedømmelsen av den. Han later til å mene at det er motivet for en
handling som er det avgjørende for hvordan man skal bedømme handlingen.
Er hilsenekten i dette tilfellet et resultat av respekt
eller forakt for kvinner, spør Lippestad retorisk. Hvordan kvinner opplever å
bli desavuert på denne måten, er tydeligvis ikke gjenstand for Lippestads
refleksjon, så lenge hilsenekten er motivert av edle motiver.
Det er en smule forbausende at advokat Lippestad, hvis
juridiske kompetanse er en faktor man må ha i mente, gjør handlingens motiv til
det avgjørende under bedømmelsen av om en handling er akseptabel eller ikke.
Jeg har for så vidt sansen for Lippestads idealisme og
klokketro på sine medmenneskers ærlighet. For hadde menneskeheten vært like
ærlig og reflektert som Lippestad later til å tro, hadde verden utvilsomt vært
et hyggeligere sted. Ikke desto mindre vil man med et slikt utgangspunkt
uvegerlig komme til å måtte forholde seg positivt også til juridisk, etisk og
moralsk forkastelige handlinger. Og hva mere er; selv om man nødig vil innrømme
at ens motiver er uedle, er det ingen sak å manipulere seg selv og sine
omgivelser til å tro at selv den mest forherdede umoral og forbryterske
sinnelag bæres oppe av edle motiver.
Tillat meg som illustrasjon å anføre et par eksempler:
Far og frigjort datter: Faren som vil nekte sin frigjorte
datter å gifte seg med en fremmed fusentast fra Frogner, men heller foretrekker
den fremmelige fetter fra farens fedreland, vil sannsynligvis kunne fremføre de
edleste motiver for sin negative sosiale kontroll av datteren. Han gjør det jo
ikke for å være ekkel mot henne, men tvert imot fordi han kjenner fetteren og
innerst inne «vet» at han vil være den beste ektemann for datteren. Og det vil
hun også innse, mener han, når hun får tenkt saken nøye gjennom – eller har
latt seg «overtale». Faren kjenner også fusentasten og vet at han ikke er noe å
samle på. Han vet at han, altså fusentasten, vil dumpe datteren ved første og
beste anledning, og for å spare henne for forsmedelse og skuffelse står han
derfor steilt på sitt.
Her har vi altså et eksempel på at de edleste motiver vil
føre til en handling som objektivt sett er forkastelig, nemlig den å nekte sin
myndige datter å følge sitt hjertes røst.
Læreren og jøden
Så har vi læreren som nekter å undervise jøder. I vårt
tenkte eksempel lar vi endatil et uedelt motiv, hans jødehat, i hans forvirrede
hjerne gjøres til et edelt motiv. Han tenker nemlig slik: Som lærer er jeg
forpliktet til å gi mine elever den best mulige undervisning. Jeg hater
imidlertid jøder, og derfor vet jeg at jeg i tilfellet jøder ikke vil sette alt
inn på å gjøre mitt beste som kunnskapsformidler. Det er derfor til syvende og
sist i respekt for både min lærergjerning og for de jødene jeg hater, jeg
nekter å undervise dem. Jøden bør heller undervises av en som ikke hater dem,
og som derfor vil oppfylle sine plikter på en bedre måte enn jeg med mitt hat.
Dette vil være til jødens beste, og derfor er mine motiver for å nekte
undervisning de edleste man kan tenke seg.
I strid med praksis
Det er også iøyenfallene hvordan Lippestad hopper bukk over
det som synes å være en innarbeidet standard på en rekke rettsområder, så som
seksuell trakassering og såkalt hatprat. Det finnes flere rettsavgjørelser der
personer har blitt dømt, enten strafferettslig eller sivilt, på grunnlag av
hvordan en handling eller ytring har blitt oppfattet av den som handlingen er
rettet mot eller går utover. Den handlendes motiver er således uinteressante.
En lignende oppfatning kommer også til uttrykk i diverse lovforarbeider, og påberopes
til stadighet av interesseorganisasjoner som ønsker å utvide nedslagsfeltet for
lovbestemmelser som har til formål å innskrenke ytringsfriheten.
Rettstilstanden må således sies å være klar: Bruker jeg
n-ordet i omtalen av min afrikanske nabo, vil det være lovstridig rasisme, selv
om jeg skulle påberope meg en personlig oppfatning om at n-ordet er en
hedersbetegnelse under henvisning til hvordan f.eks. Louis Armstrong omtalte
seg selv offentlig. Kaller jeg min kvinnelige sjef for en tøs, vil jeg åpenbart
kunne bebreides for dette, selv om forholdet beviselig er dét at ordet «tøs» i
eldre terminologi ikke på noen måte var nedsettende. (Se for eksempel «till
dans med Karlstad-tösarna» eller for den saks skyld Ibsen: «si navnet ditt,
tøs, så snakker vi lettere».)
For å unngå at samfunnet stagnerer, må vi være åpne for nye
inntrykk, også fra utlandet. Det er ikke på noen måte gitt at vi vil omgås
hverandre på samme måte om 50 eller 100 år som vi gjør i dag. Men skal vår
«toleranse» ikke utvikle seg til egal dadaisme, må det også ligge visse allmenngyldige
normer til grunn for vår handlemåte. Heller ikke normene er statiske, men i et
hvert samfunn finnes det et grunnsett av regler som man ikke kan bryte uten at
det bør få følbare konsekvenser, selvsagt innenfor liberale og forsvarlige
rammer. Velger man allikevel å bryte dem, utsetter man seg for
selvstigmatisering, som bør kalle mer på vår medlidenhet enn vår harme.
Så får vi heller bære over med at forhenværende politikere
med skrivekløe støtter fanatikere og mørkemenn når de finner det opportunt. Vi
andre får heller rekke hverandre hånden i sann brorskapsfølelse. Jeg mener det
trengs.
Muslimsk kvinne nektet å håndhilse på mann – får 40.000
kroner i erstatning, av: Øyvind Thuestad
15. august 2018:
Tolkefirmaet Semantix i Uppsala lot være å ansette en
muslimsk kvinne etter at hun nektet å håndhilse på en mannlig ansatt. Firmaet
er nå dømt i Arbetsdomstolen etter å ha avbrutt ansettelsesprosessen.
Arbetsdomstolen slår fast at kvinnen ble diskriminert og
dømmer firmaet til betale henne 40.000 kroner i erstatning, skriver Fria Tider.
Semantix prøvde forgjeves å argumentere for at håndhils-nekt
kan lede til konflikter på arbeidsplassen, og at det er krenkende at en ansatt
nekter å håndhilse på personer av et bestemt kjønn.
Arbetsdomstolen fastslår i dommen at firmaets policy «har
kommit att missgynna den grupp muslimer vars religiösa tro innebär att de inte
får beröra personer av motsatt kön utanför den närmaste familjekretsen».
Et krav om håndhilsning er ikke nødvendig for å unngå ubehag
eller trakassering på arbeidsplassen, mener domstolen.
Den svenske Diskrimineringsombudsmannen (DO) er av samme
oppfatning.
– Det här är en svår fråga och det var därför vi bedömde det
viktigt med en prövning i domstol. Domen innefattar en noggrann avvägning som
beaktar arbetsgivarens intressen, individens rätt till kroppslig integritet,
och vikten för staten att upprätthålla ett skydd för religionsfriheten, sier
Martin Mörk, sjef for DO sin processenhet, i en pressemelding.
Ifølge Arbetsdomstolen har Semantix utsatt kvinnen for
«indirekt diskriminering», og firmaet skal derfor betale 40.000 kroner i
erstatning.
DO krevde opprinnelig dobbelt så høy erstatning til kvinnen;
80.000 kroner.
-
Christian Tybring-Gjedde: – Hanne Bjurstrøm er fullstendig
ukvalifisert for jobben, av Kenneth Olsen - 10. august 2018
Christian Tybring Gjedde etterlyser sterkere reaksjoner
etter at Hanne Bjurstrøms uttalelse om håndhilsing.
Frp-politiker Christian Tybring-Gjedde etterlyser sterkere
reaksjoner mot likestillingsombudet etter at Hanne Bjurstrøm uttalte at det
ikke er nødvendig for muslimske menn å håndhilse på kvinner.
Tidligere denne uken ble det kjent at en muslimsk vikar ved
Ekeberg barneskole ikke ville håndhilse på kvinner av religiøse årsaker. Dette
medførte at han ikke fikk jobbe videre på skolen.
Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm ble i
ettertid intervjuet at Vårt Land angående saken. Hun mente at vi må være åpne
for andre måter å hilse på enn ved å håndhilse.
– Selvfølgelig skal man behandle kolleger med respekt, men
det er det mange måter å gjøre på. Man kan for eksempel også se i øynene og
nikke til personen, i stedet for å håndhilse, uttalte den tidligere
arbeidsministeren for Arbeiderpartiet til Vårt Land.
En av de som er sjokkert over uttalelsene til Hanne
Bjurstrøm er Christian Tybring-Gjedde (Frp) som er oppgitt over at
kjønnsdiskrimineringen ikke får konsekvenser.
annonse
– Bjurstrøm har vist at hun er fullstendig ukvalifisert for
den jobben hun er satt til å utføre. Men som alltid er det ingen som reagerer
og hennes aksept av kjønnsdiskriminering får ingen konsekvenser, skriver
Tybring-Gjedde på Facebook.
Frp-politikeren minner Bjustrøm på at hennes oppgave er å
overvåke samfunnet slik at ingen blir forskjellsbehandlet i arbeidslivet på
bakgrunn av kjønn eller etnisk opprinnelse, men at hun istedet gjør narr av
sitt eget oppdrag.
– I følge henne er menn som baserer sitt verdisyn på islams
lover unntatt. Islams lover er nemlig i hennes verden overordnet Norges
demokratiske og sekulære lover. Hva om hun ble et forbilde for muslimske
fundamentalister og holdt seg hjemme, spør en oppgitt Tybring-Gjedde.
Andre reaksjoner: Mange sier seg enig med Tybring-Gjedde og
mener det er på tide at Hanne Bjurstrøm trekker seg fra likestillingsombudet.
– Hun bør miste stillingen. Her bør Frp gå inn med makt å
kreve hennes avskjed. Hun forstår tydeligvis ikke signalet hun sender. Og da
har hun heller ikke noe i stillingen å gjøre, skriver en person.
En annen mener Bjurstrøm skaper mer rasisme i Norge.
– Hun svikter sine egne, sin nasjon og kultur, sitt kjønn og
etterkommere! Skamme seg, slikt skaper rasisme, skrives det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar