søndag 2. september 2018

Håndhilsing - til guddommelig besvær


Vi skal i denne artikkelen ha episoden hvor Sylvi Listhaug forsøkte å hilse på Fahad Quershi på et debattprogram på TV i september 1917 i minnet,  se her Quereshi nektet med et «nydelig», men triumfalistisk - og etter min mening slakt - smil å håndhilse på den norske statsråden.

Vi skal også huske å at likestillingsminister Hanne Bjurstrøm nylig ikke kunne forstå annet enn at det ikke kan være oppsigelsesgrunn for en muslim å nekte å håndhilse på kvinnelige medarbeidere. Hun oppga en grunn for dette: At en hilsen kan skje på mange andre måter enn å håndhilse.
Vi skal også ha lagt merke til at Anders B B’s advokat Geir Lippestad også mener at håndhilsnekt kan være legitimt.

Vi skal også ha lagt merke til at en svensk, kvinnelig muslim nettopp har fått en erstatning på 40 000 kroner for å måttet tåle å bli oppsagt fordi hun ikke ville hilse på menn: Tolkefirmaet Semantix i Uppsala lot være å ansette en muslimsk kvinne etter at hun nektet å håndhilse på en mannlig ansatt. Firmaet er nå dømt i Arbetsdomstolen etter å ha avbrutt ansettelsesprosessen. Arbetsdomstolen slår fast at kvinnen ble diskriminert og dømmer firmaet til betale henne 40.000 kroner i erstatning, skriver Fria Tider. Semantix prøvde forgjeves å argumentere for at håndhils-nekt kan lede til konflikter på arbeidsplassen, og at det er krenkende at en ansatt nekter å håndhilse på personer av et bestemt kjønn. Arbetsdomstolen fastslår i dommen at firmaets policy «har kommit att missgynna den grupp muslimer vars religiösa tro innebär att de inte får beröra personer av motsatt kön utanför den närmaste familjekretsen». (se under).

I tillegg skal vi også ha debatten om hijab i politi og rettsvesen for snart 10 år siden i tankene, her ble det bragt til torgs noe heller tvilsomme argumenter for «fr bruk» eller fri flyt av hijab i det offentlige, vi gjengir noen «argumenter»:

«Både likestillingsombud Sunniva Ørstavik og visepolitimester Sveinung Sponheim har i høringsuttalelser gått inn for å tillate at dommere skal få bruke hijab. Forbud mot hijab er brudd både på likestillingsloven og diskrimineringsloven, mener Ørstavik. Sponheim ser mer praktisk på spørsmålet. Han ønsker bruk av hijab i politiet og i retten fordi det kan lette rekrutteringen og fordi slik bruk kan være uttrykk for et mer åpent og inkluderende multikulturelt samfunn».

Og:

«I en kronikk i avisa Klassekampen 3. februar legger «antirasistene» Kari Helene Partapuoli og Rune Berglund Steen seg på linje med likestillingsombud Sunniva Ørstavik og mener at forbud mot hijab hos norske dommere betyr å stenge den muslimske befolkningsgruppa ute fra den viktige maktøvelsen det er å dømme folk».

Det er å merke seg at det ikke ble lagt vinn på tradisjonelle juridisk argumenter i denne debatten, slik som dette:

«Det finnes ikke noen bestemmelser i norsk forfatning, i norske lover og i norsk praksis som utestenger folk fra dommerembetet på grunn av religiøs overbevisning, ideologi, partimedlemskap eller livssyn.
I bunnen på argumentasjonen ligger en oppfatning av at å være en del av landets dommerstand, innebærer representativitet. Men representativitet er ikke noe grunnleggende prinsipp i den sekulære norske statens rettsvesen.
Men i den forstand at domstolene legger norsk lov og rett og norske verdier til grunn i sin domsutøvelse, og for eksempel ikke et sharia-basert rettssystem, er det norske rettssystemet ikke nøytralt, og skal heller ikke være det».
Men dommerkappen - uniformen - symboliserer at de som bærer den, representerer en sekulær stat og er forpliktet til å holde seg til lover og regler som skal sørge for likebehandling og «nøytralitet». Uniformen viser med andre ord at de som bærer den, er lojale overfor den norsk rettsstaten og dens verdier.
Den som bærer hijab, viser først og fremst lojalitet overfor islamsk religion og det som mange muslimer kaller det muslimske samfunnet, ummaen». se Folgerø document

Hva er så linken mellom disse tilfellene som nevnt over, hvilket felles grunnlag eller hvilken felles virkelighetsoppfatning eller rettsoppfatning er det som ligger i bunn her? Hvilket menneskesyn røper disse uttalelsene og meningen fra samfunnstopper? Hva er det som mangler?
Vi skal i det følgende gjøre et lite forsøk på å legge nye vinkler på disse sakene og hvilke holdninger og verdigrunnlag de fremmer og bygger på.

Vi tar utgangspunkt i Lippestad, fordi han er advokat, dvs jurist, og fordi han synes å ha lag seg til en høyst u-juridisk måte å tenke, agere og føle og mene noe på, (i visse forhold, selvsagt). Han setter seg på en måte over det juridiske og havner i det affektive eller emosjonelle som et underforstått eller underkommunisert premiss. Det er følelsene – eller den subjektivistiske inderlighet - som dikterer konseptene og jussen, ikke jussen som dikterer konseptene og følelsene.

Vi må først spørre: Hater ABB’s advokat Lippestad hele seg selv, eller bare en del av seg selv, dvs den juridiske delen? Vel, man kan ikke være advokat – dvs jurist – hele døgnet – man må være menneske også, spesielt på fritiden, i kosen og på synseområdet. Folk orker ikke å tenke juridisk kontinuerlig, man er menneske først, så jurist, og slik bør det jo være, hvis det ikke skal bli uutholdelig både privat og offentlig.
De fleste mennesker i dag vil ikke oppleve det ubekvemt at noen forteller at man er jurist, men er man og sier man at man er både jurist og teolog, reises det øyenbryn. Går denne kombinasjonen an? Står ikke juss og teologi kontrært på hverandre, hvis man ser rent faglig på det? Kan Gud og juss ha noe med hverandre å gjøre? spør man seg. Arbeider ikke jurister med alt annet enn det som har med Gud og teologi å gjøre? Står ikke interesseområdet her diamentralt motsatt på hverandre? Folk forstår rett og slett ikke at juss og teologi er komplementære størrelser og at de på et dypere plans henger sammen på en måte som ikke kan brytes uten at alt ender i den reneste nihilisme og derpå følgende kaos og absolutt relativisme. Jeg skal forsøke å forklar hvorfor i det følgende.

Man forventer ikke, hverken som barn eller voksen, at «far» skal være høyesterettsdommer ved frokostbordet. Man forventer heller ikke at «mor» skal være biskop ved middagsbordet, selv om hun i virkeligheten er nettopp en biskop. Det bør holde å være far eller mor i kjødet. En forelder skal ikke være en akademisk tittel, en snever funksjon av sin formelle posisjon i samfunnet og dette er noe skjønner umiddelbart. Når jeg snakker om å tenke juridisk-teologisk, har jeg et helt annet perspektiv og en helt annen horisont i tankene. Jeg tenker heller ikke på dette å ha et livssyn eller tro i seg selv. Det jeg tenker på er hvordan vi nærmer oss og «forvalter oss» troen eller mangelen på sådan og hvorvidt vi kan erkjenne at det som utgjør vårt livssyn og vår tro fundamentalt konstitueres i juridisk og religiøse grunnkategorier, konsepter som så å si ligger der som en harddisk før vi bruker denne med software. Vi har havnet på et sivilisatorisk nivå hvor harddisken er ute av syne ute av sinn. Vi er ikke lenger i stand til å se at forutsetning «for alt» ligger i vår vesensbestemmelse som et juridco-religio vesen. Vi nøyer oss dermed med å se mennesket først og fremst som et produkt eller en avledning av sosioøkonomiske, psykologiske eller antropologiske strukturer og variabler, som en fremadskridende sluttføring i samspillet mellom arv og miljø, dvs mellom biologi og sosio-psykologi. Vi ser mennesket først og fremst som et produkt med mer eller mindre indre vilje, kraft eller behov for å realisere seg selv, eller angel på ditto. (Ikke først og fremst å erkjenne seg selv, som også et metafysisk vesen). Vi snakker i denne forbindelse primært ikke om å ansvarliggjøre seg selv, men altså realisere seg selv. Detter en konsekvens med enorm signifikans, men da en signifikans som for tiden i stor skala oversees eller fortrenges, og da på et like stort kollektivt som tragisk plan. Det moderne menneske forutsettes dessuten å ha en egen evne til å konstruere seg selv og sin egen identitet, utover det som tidlige ble ansett for det naturlige, ikke bare som et sosialt vesen, men også som kjønnsvesen. Ifølge norsk lov kan man selv med offentlig notoritet og rettsbeskyttelse selv velge hvilket kjønn man er, eller har. (I psykologi og filosofi av i dag  har det lenge vært et aksiom at mennesket ingen konstitusjon – i en viss mening – har. Man forutsetter imidlertid nå at man kan velge sin konstitusjon, og sterke promotører for et slikt syn kommer nå fra grupperinger som nettopp ikke tålte at man snakket og appliserte tankeforutsetning om konstitusjon! Men det individer som velger seg et kjønn, konstituerer nettopp en konstuitiv kategori).

Advokat Lippestad er først og fremt et menneske, ikke «advokat» ved frokostbordet eller i salongen. Han er heller ikke først og frem advokat når han uttaler seg i dagens diskurs om f eks håndhilsing, for da er han mer politikere eller en som synser ut fra den absolutte standard det ironisk nok er blitt at «smak er behag» og «behag er smak», dvs at smak og behag kan diskuteres, hvis man kan profitere emosjonelt på smaken, så sant man vet hvilken smak som for tiden er på moten og hvilke politiske eller moralske grupperinger man ved å fremføre sin høyst relativt gyldige smak uten å tråkke noen ordentlig på tærne.

Lippestad har «glemt» å tenke eksistensielt og fundamentalt juridisk når det gjelder håndhilsing, eller bedre: Han har fortrengt jussen, slik den opprinnelig var og slik den i utgangspunktet for alt ble begrunner i det store bildet her. Han agerer som primært emosjonell «privatperson». Å ta stilling for eller mot håndhilsing blir en slags (overseriøs) politisk selskapslek der behovet for kos for ham og hans likesinnede, anstendighet og følelsesbasert kritikk - av de som liksom er så slemme at de vil nekte mannen rett til arbeid - trumfer behovet for å se fenomenet å nekte håndhilsing i det større og dypere, eksistensielle perspektivet, nemlig i det jeg kaller juridisk-teologiske perspektivet, hvor menneskets vesenskjennetegn er at det er et juridisk-teologisk vesen.

Når Lippestad forteller at man kan hilse akkurat på den måten man selv ønsker på hans kontor, enten det skjer med håndhilse eller på annet vis, så er det helt greit for Lippestad. Han tenker ikke juridisk på det, han tenker i sitt mentale univers at det er først og fremst menneskelig han tenker og begrunner sin holdning eller mening om dette. Men dette utelukker ikke at jussen er ute av bildet, for den som nekter å håndhilse, tenker nettopp juridisk, han er bundet av islam og islam som deen eller diin. Å nekte å håndhilse er for den troende muslim en religiøs plikt, en plikt gitt ham eller pålagt ham av Allah og sendebudet Muhammed. Nektelsen er med andre ord juridisk betinget og det er antakelig dette aspektet ved hele saken Lippestad, som så mange andre – hvis ikke alle – ikke makter å se, nettopp fordi tenkemåten hans utelukker eller utelater perspektivet på mennesket som et juridico-religio vesen. Slik jeg ser det, kan ikke mennesket være helt hvis det fratar seg selv denne vesensbestemmelsen. Logisk av dette at man ikke ser det sånn, og at det flyter en nødvendig ontologi av dette, følger det at det er like bra å nekte å håndhilse som det er å håndhilse, i alle sammenhenger, den ene skikken eller sedvanen utelukker ikke nødvendigvis den andre, de kan alle være like bra og ha likeverdig begrunnelse.

Å se tingene i det juridisk-teologiske perspektiv er blitt et perspektiv man er blitt helt blinde for i samtidens diskurs. Meg bekjent er det svært få, om noen i det hele tatt, som tenker med utgangspunkt i et juridisk-teologisk perspektiv og dette perspektivet inngår ikke som premiss i debatten i det hele tatt. Debatten er hygienisk helt fri fra måten å tenke juridisk teologisk på og dette innebærer i seg selv at menneskesynet blir deretter, nemlig altfor snevert. Man har låst seg til en måte å tenke på som utelukker å se mennesket og virkeligheten som primært et – det jeg vil kalle - juridiko-religio vesen, dette at det vesentlige ved mennesket er å la seg styre av religiøse og juridisk lover på det konstitusjonelle området, det området som ligger til grunn i vår tenkemåte og det som faktisk bestemmer våre tenkemåter og måter vi nærmer oss mennesker, utfordringer og problemer på. (Akkurat som det er spillereglene i sjakk som konstituerer selve spillet).

Vi har mistet av syne at juss og religion hører sammen som de to ulike sidene av en mynt og at dette forholdet, mellom mynt og krone, faktisk inngår i et levende forhold hvor det eksisterer en fundamentale forbindelse mellom de to «sidene», en egen dynamikk eller dialektikk som må foreligge skal menneske kunne være mennesker i det hele tatt. Det fundamentale eller vesentlige ved mennesket og det menneskelig er nemlig dette synet, at menneskene vesensnødvendig må ha evne og vilje til å inngå avtaler med hverandre og å et litt høyere nivå: høytideligere pakter - og at mennesket simultant må ha en tro for å kunne bli betegnet som menneske.

Mennesket er riktig nok, som Aristoteles sa, et politisk menneske eller et sosialt dyr, men det han forutsetter er at mennesket er både avhengig av evnen og viljen til å tenke juridisk og handle på det grunnlag jussen og dens komplementære dimensjon: de materielle forutsetningene - til enhver «gir» eller setter og at det samtidig bokstavelig talt er nødt for å ha et teologisk perspektiv som reelt premiss under enhver tanke, enhver handling og enhver holdning.

Aristoteles opererte med et begreper som i selve seg er fraværende i dagens diskurs. Han forutsatte – dvs trodde – at det fantes noe virkelig eksisterende som vi ontologisk tenkt kaller telos, dvs hensikt eller mål, eller finale årsaker, og at dette målet var tvingende nødvendig for å få med seg og kunne forholde seg adekvat til en tings egentlige vesen, dens mening og begrunnelse, som vesen. Detter perspektivet er så godt som forlatt i alle akademiske disipliner og i media i den postmoderne epoke vi lever og virker i i dag. Vi ser det både i vitenskapen, kulturen og politikken, og ja, også i teologien, den akademisk disiplin som tydeligst av alle har undergravd seg selv ved å forkaste nettopp Aristoteles.

Litt raust sagt il jeg si at Lippestad godt illustrerer et  emosjonelt betinget servilt korrekt «medmenneske», som vil alle godt, med den ene begrunnelse at det å ville godt faktisk er godt, at intensjonen om å gjøre det gode er tilstrekkelig som grunnlag for all moral. Ja, det emosjonelt betinget servilt korrekt menneske går så langt at det mener bør være forbudt å nekte et menneske å nekte å håndhilse – på kvinner – fordi nektingen i seg selv er god og representerer det gode, gjennom de som mener dette. Og det står det ikke respekt av, det er selvinnlysende at det ikke gjør det, på mine premisser her. Lippestads «holdning» bør heller adresseres eller «arresteres», (for ikke å si at denne form for godhet bør straffeforfølges), fordi den gir et forvrengt bilde av virkeligheten og fordi den støtte opp under og promoterer islams iboende dualisme, en dualisme som materielt sett faktisk i seg selv legemliggjør og legitimerer straffbar holdning, iht diskrimineringsgloven og straffeloven.

Men Lippestad er ikke alene om å være bakstreversk, det er også likestillingsministeren Bjurstrøm. Hun hilser håndhilsingsnekt velkommen ved å vise – ikke til den juridisk-religiøse side av saken - , men altså ved å vise til at «det er andre måter å gjøre det på».
Det Bjurstrøm ikke sier er, at det hun sier faktisk er at håndhilsnekt rent praktisk ikke har noe med religion å gjøre i det hele tatt. Det kan oppfattes svært krenkende for muslimer, noe hun tilsynelatende ikke bryr seg det bøtt om.

Bjurstrøm, som mange andre, ser ikke at mennesket primært ikke er et sosialt dyr, at mennesket primært er et juridisk-religiøst menneske. Hun begrunner sitt ståsted ut fra en sosiologiserende forståelse av hva islam er og hva muslimer styres av, hun tenker reduksjonistisk, vi skal alle in i samme bås, vi skal alle være «nøytrale», som om nøytralitet var Gud. Og dette er det nye «glade budskap». Muslimer forutsettes å styres av sosiale lover, ikke av juss, ikke av religion ikke av tro i dypere mening. Bjurstrøm og Lippestad fratar mennesket dermed sitt sanne adelsmerke, nemlig at det primært er et vesen som tror, eller som er født med evne til gudstro utover den guden som romsterer i det nøytrale, og dermed også med utrusting for å treffe frie valg, også trosvalg, faktorer som igjen danner forutsetningen for det juridiske aspektet ved det juridico-religiøse mennesket.

Bjurstrøm og Lippestad – begge Ap-politikere - fratar nonsjalant mennesket muligheten for bevisst under juridisk ansvar å kunne velge hvilken Gud man vil tro på og hvilke guddommelige lover man vil underlegge seg og strekke seg mot å følge, ikke bare fordi det er Guds vilje, men fordi det er en gave gitt mennesket av Gud. Muslimene, derimot, har ingen problem med å se at deres gudsrelasjon faktisk fundamenteres juridisk, ikke primært emosjonelt eller ut fra subjektivistisk inderlighet. Muslimer tenker dessuten fatalistisk, og da hjelper ikke «nøytralitet». Gud bestemmer alt, ja, vi har eksempler på at kalifer har ansett seg som nettopp determinert til å drepe andre muslimer i den faste overbevisning at «skjebnene – dvs Allah – hadde bestemt det og utvalgt dem til gjøre det.  

Det er nærliggende å karakterisere den holdning og de tilegnede verdier som ligger bak slike som Lippestad, Berglund Steen og likestillingsminsteren – se over i eksemplene – som supremaschistiske og derfor – ironisk nok for dem selv - selvundergravende.

Men først, hvordan kan man enklest og best beskrive en juridco-religio måte å tenke på?

Vi tar utgangspunkt i premisset om at mennesket er født med en relativt fri vilje coram homnibus, mennesker seg imellom, men da ikke slik at mennesket kan frelse seg selv i religiøs forstand eller i evighetsperspektiv, som noen vil kalle det. Mennesket forutsettes å kunne inngå avtaler, å treffe frie beslutninger om hvordan man vil leve og hvordan man best skal respektere andres liv, tro og eiendom. Vi forutsettes å kunne treffe verdivalg i bevissthet om ekte, varige, verdier. Men disse tingene – forutsetningen for det hele - er ikke gitt av mennesket selv, mennesket og tingene er ikke sin egen skaper, deres tro er gitt dem i nåde og deres eiendom kan til syvende og sist ikke forklares på andre måter enn den er gitt dem av Gud, i og med skaperverket. Å være et juridico-religiøst menneske betyr i dette perspektivet at mennesket kan velge å se tingene på denne måten, at man kan inngå en kontrakt – med seg selv, intrapersonlig eller utadrettet interpersonlig - om å se tingene på den måten religionen fremstiller «saken» på. Hvis man ser det slik, er man et juridisk-religiøst menneske. Man har da handlet ut fra den vesensbestemmelse man er og har, ikke ut fra dets kapasitet -og mulig opportunistiske bruka av denne – og de for tiden korrekte emosjoner, eller som et produkt av dets arve og miljø, eller rene tilfeldigheter.

Hvis man utelater - og gjør seg blind for disse aspektene ved det hele - , henvises man til å drive retorisk ad infinitum argumentasjon basert på private eller kollektive emosjoner, på forhandlinger og konsensus for å begrunne sitt forhold til tingene. Det hele blir da nokså prinsippløst og tilfeldig, selv om det ses og føles svært så bekvemt, og betydningsfullt. Og argumentasjonen vil da ende in absurdum, hvoretter alt blir absurd, dvs meningsløst og uten forankring annet enn i individets impulser, dets forfengelig og nykker til enhver tid, kort og godt: I behovet for dominans.

Det hele ender i en uendelig maktkamp der makt blir rett og hvor retten blir maktesløs. Alle midler for å nå tilfredsstillelse blir legitime. Alt blir opportunisme, spillfekteri og skinn, med gode miner til slett spill og det står jo klart at i en slik setting så blir de som tenker slik, ikke fort lei av å legge til rette for og sette in ressurser på å holde fast på mønsteret, som jo bare er en selvforstrekende illusjon, ja, de jo innerst inne tro at de vil klare å overleve og vinne i dette spillet. Det gjelder bare om å være lurest og bruke de beste av de mest sublime manipuleringsmekanismer man er i stand til å bruke og tilegne seg. Man kan ikke unngå å se at er slik utgangspunkt for holdninger, dygd og moral, bygger på en supremaschistisk grunnforståelse: Den sier «jeg er dere andre – eller de fleste av dere – overlegen, nettopp fordi jeg har gjennomskuet spillet og fordi nettopp jeg har gjennomskuet det best, så er jeg automatisk titulert til å bruke systemet til min egen fordel, idet jeg holder tett med hva mine indre beveggrunner er. Jeg kan tute med ulvene fordi det er det smarteste. Jeg kan bruke andre som instrumenter for mitt eget vel og vel og for å oppnå hva det nå skulle være. Jeg kan la nyttige idioter sikre meg en plass i solen uten at de merker eller klarer å gjennomskue hva det er som egentlig skjer. Jeg kan stille meg trygt opp på øverste plass på pallen. Gullet er mitt!! Det sier seg selv at dette fører rett inn i den synd som i kristenheten er blitt betraktet som den verste syn, nemlig hovmodet.

Når mennesker vil tillate dommerhijab, politihijab og forby individer i arbeidsliv og skoleverk å håndhilse, er det ikke utslag av en juridico-religio-måte å tenke på. Det er en typisk emosjonelt supremaschistisk måte å tenke og forholde seg til medmennesker på.

Man bruker andres kultur og tro som påskudd eller fullmektig for å tilfredsstille høyst private interesser, dvs behov for sosial kontakt, konservering og forsterkning av egen gruppetilhørighet, typisk sosio-psykologiske måter å tenke på og begrunne sine beslutninger og «moralske» valg ut fra.

Men haken ved det er at: Man tror at man står over både den fremmed tradisjonen man vil forsvare – og stadig mer tillate eller til og med aktivt promotere eller gå god for -  og den tradisjon man selv egentlig tilhører, den vestlige tradisjon tolket av det vestlige menneske. Man stiller seg med andre ord over både den egne tradisjon og den fremmed tradisjon, eller tro.

Kan det bli mer supremaschistisk? Betyr kanskje ikke supremaschistisk nettopp dette å betrakte seg og sitt – sine egne, private verdier og preferanser - som noe bedre og mer verdt enn det annet?

Man tror det skal gå seg til på denne måten, egensnillheten og sentimentaliteten – by proxy - skal trumfe den fremmedes kultur slik at de fremmede automatisk blir assimilert, på lengre sikt. (Vi ser bort fra de forskrekkelige finansielle kostnadsoverslag og demografiske fremskrivninger her). Den skal også trumfe det man mistenker for å motarbeide «godheten» i egen kultur. Dette segmentet i egen kultur skal undergraves, og for å kunne gjøre det, må store deler av denne kulturen gjøres «rasistisk», fremmedfiendtlig, nazivennlig eller hva det nå enn er de konstruerer opp av fiendebilder av egne kulturbærere. «De gode» er sannelig ikke mindre avhengig av konspirasjonsteorier enn de som – tilsynelatende - ikke er så gode. Det er veldig lett å tilskrive kritikere de verste motiver og holdninger.

Det juridico-religiøse mennesket tar utgangspunkt i at mennesket vesen består i at det tenker juridisk og religiøst først, deretter sosiologisk eller sosiologiserende og psykologisk eller psykologiserende. Menneskets tankeevner forutsettes ikke primært å være diktert av arv og miljø, disse aspektene følger etterpå, som «hjelpekategorier». Alene den juridico-religico måten å tenke på gjør mennesket ansvarlig slik at det fritt kan velge å respektere andres tro og eiendom. Den juridico-religiøse modellen, som vi vil kalle det, forutsetter at mennesker og personer er åndsmennesker først, dernest legemer, fysiske eller sosiopsykologiske  og målbare «størrelser». Modellen forutsetter sjel, en «størrelse» som transcenderer sosiologien og psykologien, for ikke å snakke om biologien. Menneskets sjel – med dets samvittighet – er menneskets adelsmerke, ikke dets kropp, dets kjødelige behov, dets behov for fysisk behovstilfredsstillelse og dets målbare eller mer eller mindre sterkt følte prestasjoner.

(Jeg inkludere ikke verdisyn her, se under) Når makter og myndigheter, diskursprominenser og andre  offentlige aktører nekter en skole å avskjedige en muslimsk lærer som nekter å håndhilse på kvinner, er det ikke av respekt, men av disrespekt for egen kultur og sivilisasjonskrets, vestlig tro og tenkemåte. Det er indirekte å hevde at vår kultur ikke er bedre enn deres kultur, men dermed har man sagt at det å hevde at min kultur eller min kulturs religiøse tradisjoner faktisk er bedre enn «din», nettopp fordi den sier at min kultur ikke er bedre enn din.

Slik undergraver både logisk og i praksis godhetsapostler sitt eget verdigrunnlag og sin egen forankring og legitimering, og islam er klar over dette og utnytter det til fulle når anledningen byr seg, og i små porsjoner om gangen.

De emosjonelt betingede og emosjonelt serviliserte ser ikke at de disrespekterer både den egne og den annens tro og kultur. (Det er ikke mye sivilatorisk i dette!). De ser bare fortreffeligheten i egen helt vilkårlig og emosjonelt valgte tenke- og handlingsmåte. Emosjonene overstyrer deres underliggende eller iboende tankeforutsetninger. For det grunnlag de «emoverer» på er ikke fundamentert i det juridico-religico fundament. De ser ikke at juss og religion kommer før sosiologi og arv og miljø. De ser ikke at de forutsetter at sosiologien og arven og miljøet faktisk gjøres til en essensiell kategori, en kategori over alle andre kategorier. De tror og går ut fra som en selvfølge at denne kommer foran den juridisk og religiøse kategori. De vil ikke se at det er den juridiske og religiøse kategori som best gjenspeiler det fundamentalt eksistensielle ved menneske, det som utgjør menneskets vesen og essens. De ser ikke at tro kommer før politikk, at mennesket er mer enn bare et sosialt dyr, eller et rasjonelt vesen. De ser i tillegg ikke at mennesket er homo adorans, ikke bare homo faber, homo erectus etc. For dem er hvilken gud som helst man tror på knekkende likegyldig og irrelevant.

Vi ser dette tydelig i håndhilsings-sakene. De som foregir å innta den mest liberale eller rause holdningen er de som er mest velvillig og åpen for å tillate ansatte å håndhilse. De som går mot dette, blir ansett eller forutsatt å være alt fra konservative eller reaksjonære og intolerante. De forusettes å ha usunne fordommer! Men hvem er det som mest respekterer de som nekter å hilse? Er det dem som sier klart fra at dette ikke «går» i vår kultur med våre sedvaner, vår skikk og bruk? Eller er det de som hever seg høyt over den juridico-religico måten å se og nærme seg mennesker på, både i egen kultur og i forhold «de andres» kultur? Ligger det ikke i denne posisjonen en tydelig forakt eller nedlatenhet både for det egne og for «de andres»? Tar disse menneskene overhodet mennesker og troer, skikker og grunnleggende og materiell juss (til forskjell fra formell juss) og rett på alvor? Tror de at de er uangripelige når de villig vekk gir andre troer og verdisett forrang? Viser ikke slike preferanser nettopp at de ikke tolererer eller «utstår» sitt eget, på et dypere nivå?

Eller hvem er det de taler på vegne av med sine handlinger og holdninger? Det er jo tydelig at den toleransen de utviser overfor de som nekter ikke gjelder den andre veien. Det er alltid vi andre som ikke vil tillate og promotere å gi aktører som nekter å hilse som skal betraktes som intolerante. De vil ikke se at de ved å tillate slike nektelser fremmer et menneskesyn som da i prinsippet er svært ekskluderende og at islam, som dikterer disse holdningene og valgene er dualistisk i sitt vesen, at islam i seg selv er diskriminerende og intolerant og at de ved å stimulere til håndhilsingsnekt indirekte bidrar til å forsterke og legitimere den islamske dawa eller misjon?

Det menneske som nekter å hilse på et annet menneske er ansvarlig for det han gjør eller ikke gjør og ikke bare i den konkrete situasjonen det gjelder, men generelt i det store og hele. «De korrekte»  tror at de ved å støtte individet som nekter å hilse faktisk vil gå foran som et godt eksempel til etterfølgelse. De tror at deres liberalitet eller toleranse til slutt vil smitte over på muslimer både enkeltvis og kollektivt. De går ut fra at islam vil tilpasse seg, modernisere og reformere seg, i og med at de utviser en toleranse som er større enn alle andres toleranse. Ettergivenhet og forakt for «eget» er «king» i dag. De vil ikke innrømme de absurde i dette og at dette er utopiske forestillinger som er dømt til å mislykkes, fordi det her ikke er grenser for naivitet og fordi hovmodet er så stort at det gjør selverkjennelse og moderasjon mulig.

Joda, man – for ikke å si VI - har gjort seg blinde på egen godhet. Man ser ikke at dette fordrer posering. Man ser ikke komikken i det og heller ikke tragedien. Man ser ikke at man har satt seg ut over, ja, høyt over den grunnleggende innsikt at mennesket er mer enn sin arv og sine omgivelser. Man vil ikke tore å innrømme at muslimer som nekter å håndhilse gjør det ut fra sin tro og selve islams forståelse av og fremstilling av hvem guddommen Allah er i sitt vesen og at Allahs vesen er radikalt forskjellig fra den kristne Gud, at Allah og Gud er kontrære konsepter, at gudsforståelsene eller gudssynet ikke engang tangerer hverandre.

De «gode» vil ikke høre at Allah ikke er kjærlighet, ja, at Allah hverken har eller er en Personlig Gud. De vil ikke se at de for å koble inn det personlige her, så er det tvingende nødvendig for muslimer å koble seg til den de kaller profet, et ord som betyr budbringer på arabisk og som er feiloversatt i Vesten i dag. Det fremgår nemlig av Koranen at Allah og «profeten» skal likestilles og at Muhammed er den plettfrie, (men dog ikke uten synd), selve rollemodellen for alle mennesker, og at islam derfor er den ene, universelt gyldige religion, eller deen, diin. Ved slik å likestille Muhammed og Allah skapes den illusjon at også Allah er «personlig», på sett og vis. Men Allah har ikke åpenbart seg selv, hvem «han» er, hvis man overhodet -  islam - kan bruke et pronomen her. Allah har «sendt» ned en kopi av en bok som ligger i den allahianske himmel og denne boken er «sharia», dvs den eneste vei til «vannhullet». Islam – underkastelse - er dermed sharia, dette å følge sharia er kjernen i den islamske tro. Derfor snakkes det i islam heller om ortopraksi enn ortodoksi, hvilket i seg selv følger av at hvem «gud» virkelig er i islam følger av hva man gjør i tro på sharia, Koranen og Muhammed – pluss en for øvrig «ubeskrivelig» og u-personlig, monolittisk og monadisk gud.

Hvordan tenker så «de korrekt poserende» ikkemuslimene om dette? Om dette vet vi lite, men vi kan forsøke å forklare ved å bringe frem det implisitte i deres tankegang, deres gudsforestillinger eller mangel på sådanne. «De gode», sosiologisk, psykologisk og antropologisk betingede, tenker at Allah er blitt til fordi et spesifikt samfunnssystem eksisterte da religionene islam ble til. De tenker at Allah er et sosialt betinget produkt og da et «produkt» som kan dekonstrueres og forandres slik at gudsforestillingen tilpasses deres egen forestilling, deres egne forklaringer, deres eget standpunkt, i deres egen kontekst og på deres spesifikke ønsker og behov.
De vil ikke se at muslimen er kontraktsforpliktet i sin tro, at han – ifølge determinasjon - har inngått en pakt med Allah, dvs en pakt med Muhammed, som igjen kan vise til sin pakt med Allah, i og med at han villig – om enn tvilende til å begynne med - lot Allah fremføre sine ordre og sitt budskap til ham personlig, og da til ham som et juridisk og derfor ansvarlig menneske, et juridico-religio-menneske, et menneske som ikke tar det for god fisk at religionen er fremkommet i kraft av å være diktert, nærmest tilfeldig,  av tid og sted, arv og miljø, alt sosiopsykologiske forklaringer. Nei, religionen kommer før slike «forklaringer» eller teorier. Allah som en menneskelig projeksjon, kommer ikke på tale, det er gitt allerede fra starten av.

Det er vår påstand at det juridiske og religiøse kommer før det sosiopsykologiske, ikke etter. Essensen er simultan med eksistensen. Det synkrone faller sammen med det diakrone. Det foreligger en autentisk coincidentia oppositorum, en «finale» for enhver logisk argumentasjon ad infinitum, dvs ad absurdum.

Og dette punkt markere så det mest høyverdige punkt eller nivå et menneske kan nå. Mennesket er nå et tvers igjennom juridisk og religiøst menneske, ikke et produkt av tilfeldigheter, men verdig all respekt, enten det nå gjelder respekt overfor Gud eller overfor mennesker. Det gjør det uangripelig fordi det forener eksistens og essens og det gjør det levende fordi det forutsetter et personlig forhold, en personlig gudsrelasjon som på en og samme tid er både juridisk og «troende», dvs religiøst.

Men er denne personlige relasjonen til guddommen mulig i islam? Vel, Allah er jo ingen person, Muhammed, et syndig menneske, må settes imellom, et helt og holdet menneskelig vesen må gå god for eller representere det guddommelige, et risiko- foretak par excellence, kan vi si. I «siste instans» tas her ikke et oppgjør med den menneskelige ursynd, den som bæres av alle mennesker kollektivt, et faktum som egentlig overlates til seg selv og gjør mennesket retningsløst og uten fast orienteringspunkt, - alt flyter, bortsett fra sharia og dogmet om Muhammed.

Det gjelder da desto mer for muslimer å underkaste seg. Å tenke selv og bli et fritt individ og en personlighet, kommer i bakgrunnen. Vi ser her en intern dualisme i islam: Islam ansvarliggjør den troende overfor Allah i høyeste potens, men fratar samtid mennesket alt ansvar. Det fins en mengder av beviser på dette grunnparadokset i de islamske skriftene selv. Islam er da også definert som en essentielt deterministisk tro og religion. Determinisme og dualisme er iboende og nødvendig kategorier i islam, de er ikke kontingente, de er absolutte og absolutt bindende og kan ikke omstøtes eller forandres. En islamsk reformasjon er derfor utenkelig, apodiktisk sett. Det nytter ikke å skjære bort ubehagelige trossetninger og trosutsagn. At muslimer med «alt i orden» i forhold til sin tro nekter å håndhilse på kuffar er derfor ikke så merkelig. Det merkelige er at de faktisk ikke blir tatt på alvor av «de poserende og emosjonelt korrekte» ikkemuslimene, dvs de vantro.

Å overse totalt eller ta veldig lett på det juridico-religiøse aspektet i islam, innebærer nødvendigvis ikke bare en forakt og nedlatenhet overfor islam, men også forakt og nedlatende holdning både overfor muslimer enkeltvis og muslimer som gruppe betraktet.

Men ikke bare gjør seg dette snevre perspektivet på selve livet og menneskeheten seg gjeldende overfor islam, det gjør seg i høyeste grad også gjeldende overfor kristne og ikke minst: Den kristne tradisjon og forankring i det greske og hebraiske, hvor nettopp det juridico-religico-mennesket settes i høysetet og som fundament og utgangspunkt for all humanitet.

Å tenke i juridiske og religiøse grunnkategorier er å ta alt menneskelig og hele mennesket og dets juss og tro på fullt alvor. Uten diss grunnkategoriene risikere man å innta en overflatisk posisjon overfor juss og religion i sin alminnelighet. Der mennesket henvises til å bli relatert til grunnkategorier som det sosiale og det psykologiske, der undermineres selv konseptet og konsensusen om menneskeverdet tilsvarende, og det er – dessuten - uunngåelig.

Jussen og religionen er disipliner som i dag er henvist til sin egen, isolerte og kompartimentaliserte selvtilstrekkelighet. Det overgår fantasien til det typisk moderne menneske å se at juss og teologi overlapper hverandre, at de flyter fra samme kilde og utspring, og at de er uadskillelig og uavhendelig integrerte i hverandre og helt ut avhengig av hverandre. 

En jurist sitter i dag og steller med sitt og en teolog baler med sitt, i full uvitenhet om at Gud både er en person generisk, men også en juridisk person per se, en personae i tre hypostaser, for å si det på gresk, og dette da mest pregnant uttrykt i kristentroen som nettopp baserer seg radikalt på den personlige relasjon både til enkeltmennesket og menneskeheten som sådan.

Juss og teologi opererer og relaterer seg i Vesten i dag isolert og med vanntette skott overfor hverandre. Den ene vil ikke ha noe med den annen å gjøre. Ja, de er blitt fremmed overfor hverandre. Samtidig med dette opplever og nyter de antropologiske disiplinene en oppmerksomhet som dominerer alt annet i diskursen, både som forklaringsmodeller og målsettinger i seg selv. Resultatet er at det både praktiseres og tenkes metamoral i stedet for moral, man diskuterer debatten i stedet for debattens tema og innhold osv.  Ingen synes å spørre om hvor rettigheter og plikter kommer fra og hvem man i et evighetsperspektiv står ansvarlig overfor. Mennesket er blitt seg selv nok. Det innbyr ikke bare til forakt for individuell annerledeshet, men også til selvforakt, for et mennesket kan ikke ha genuin selvrespekt hvis det ikke vet eller ikke vil vite hvor det kommer fra, eller hvem det er skapt av og hvem og hva det er skapt til, og hvis det ikke kan forankre sin eksistens og sitt vesen i noen eller noen som «kommer utenfra», noe eller noen – en person - som konstituerer «det hele» og alle relasjoner, i siste instans stilt overfor det evige intet, (som ingen frykter i dag, fordi man ikke skjønner hva intetheten konstituerer allerede som en mulighet her og nå).

De korrekt emosjonelle tør ikke tenke ut over boksen eller boblen. De vil ikke åpne for den enkle tanke og «reelle» idé at hvor jussen ikke integreres i religionen og hvor religionen ikke integreres -  men tvert imot ekskluderes fra - jussen, der forsvinner også grunnlaget for all humanisme og der inviteres til slutt i sin egen innebygde konsekvens gladelig også den virkelig absolutte relativisme, nemlig den nihilismen som virkelig mener, forfekter, gjør og sier at «alt er tillatt, alt er like mye verdt og alt og alle er like godt».

Det er i konsekvensen av et slikt verdisyn, eller rettere sagt manglende verdisyn, manglende gudstro, at vi får et skrantende menneskesyn og en inkomplett eller schizofren virkelighetsoppfatning. Dernest følger den dype forakten for mennesker som tar sin tro og sin juss på alvor og i hellig overbevisning. Ved å frata enkeltmennesket dets status som et samtidig juridisk og teologisk vesen, fratar man både seg selv og de andre også selve menneskeverdet, reelt sett, men da selvsagt ikke ved å forkaste begrepet eller konseptet «menneskeverdet», nei, men det som beholdes er kun en hul betegnelse til erstatning fra selve begrepet. Man gjør seg til formelle forkjempere for å beskytte menneskeverdet, fordi det opportunt og gagner «saken», Ikke fordi mennesket betraktes som et mål i seg selv og ikke som et instrument for en eller annen form for behovstilfredsstillelse. Ved å forsøke å frata muslimer status som primært og essensielt mennesker som står i et juridico-religico-forhold til verden og menneskene, fratar man også muslimene egentlig ansvar, egentlig tro. Man vil heller ikke se at dette fratar de emosjonelt korrekte selv det de i sitt indre nok tilstreber, men som de ikke makter å realisere, nemlig selvrespekt, det forhold til seg selv som flyter og utkrystalliserer seg i den ydmykhet bare en gudsrelasjon overfor en hellig Gud som ikke kan gå på kompromiss med synden, kan gi. Vår kultur produserer for tiden dessuten feighet.

For å unngå veien mot forderv og kaos må de korrekt emosjonelle snart begynne å stille seg spørsmålet: Hvilken Gud vil vi ha? Hvem er Gud, ja, hva betyr det å ha en Gud? Unngår man slike grunnleggende spørsmål, blir man sittende i fonnene på påskefjellet for å gjøre seg høye og fornøyde med å spørre tilfeldig forbipasserende empatiske spørsmål om «Hvor kommer du fra»? «Hvor skal du?», og «Hvordan kommer du dit, da ?»

Det skremmende er at de som sitter fast i den sosio-psykologiske tenkemåten faktisk ikke tenker eller bryr seg om stort mer enn hva disse påsketuristene bryr seg om og skilter med, under dekke av å ville forsvare reelle verdier, som ikke er stort annet enn behovet for kos og fordragelighet. Blikket for det helt store er tapt, sinnet formørket og håpet og forholdet til kilden, troen, jussen og mennesket i det store og hele blir deretter, dvs uten dybde, uten høyde og snevert, overflatisk og fordummende, for ikke å si så kjedelig at det går på velbefinnendet, helsen og lykken løs.

Vi kommer ikke videre uten å relatere til en levende, sann Gud, en Gud som ER Kjærlighet og ikke omvendt, en kjærlighet som presenteres – og tros på - som den ene sanne, og ikke den treenige Gud, Kristus og Den hellige Ånd, som ER Kjærlighet og personifiseres den, kommet i kjød, som det heter.

Når vi nekter en muslim fast ansettelse ved en skole fordi han ikke vil hilse på en vantro, betyr det ikke at vi er intolerante og illegitimt ekskluderende. Vi blir ikke mer tolerante ved å «gå i ett med» eller «ta opp i oss» som en integrert «del» i denne muslimen og hans muslimske tro, hans islam. Vi blir bare mer intolerant overfor vårt eget, vi fratar oss selv statusen som fundamentalt juridisk og religiøst forankret. Vi konstruerer oss en metastatus, nemlig som produkter av arv og miljø, av det vi vil skal være konsensus og alminnelig akseptert sosialt til enhver tid. Vi forklare både oss selv og muslimen innenfor et paradigme eller tankemønster som kun tjener til å innsnevre selve menneskehorisonten i hele sin fylde og hele sin bredde. Vi overlater oss selv og andre til nykker og smak og behag hva gjelder livets fundamentale og genuint eksistensiell spørsmål, - og svar. Det betyr tvert imot at vi tar muslimen og hans tro på det største alvor, at vi anerkjenne han som et homo-juridico-religico-vesen og som et høystatusindivid i vår virkelighetsoppfatnig, vårt grunnleggende menneskesyn og vår verdensanskuelse eller livssyn, som både som et vesentlig juridisk vesen og som et essensielt og eksistensielt religiøst vesen. Han deler nemlig menneskehetens høye status sett med åpenbaringenes øyne, nemlig som juridisk og religiøs person.

Det hele kommer an på hvilken Gud vi tror på. Vi må avkle hypermagikerne for hva og hvem de i virkeligheten er, nemlig illusjonsskapere, magikere som vil ha oss til å tro at de er uangripelig i sin selvpålagt selvrettferdighet, selfortreffelige som de er og fremtoner seg som i sitt skinn av godhet, toleranse, respekt og påtatt, hysterisk empati, elementer de bruker for å tyrannisere dem de selv har utpekt som fiender og som de selv stadig forsøker å gjøre til mer og mer farlige motstandere, ved å projisere sine egne demoner over på andre – hvor ingen feil forefinnes - i den tro at de gjør noe nobelt og mer høyverdig.
-
Jeanett på HRS skriver i sakens anledning 170818 på hrs:

I samfunn som forbyr vennskap mellom kjønnene, lærer ikke mennesker hverandre å kjenne. Det oppstår ikke empatisk forståelse for det ukjente. Det oppstår ikke hensyn. Det som blir igjen er primitive behov og fysiske reaksjoner.
Seksualisert

En blir lært opp til å forakte metoder til bekjentskap, og fordømme de samme metodene som syndige. Akkurat på samme måte som at ingen får lov til å spise synlig under ramadan for å forhindre fristelsen til å avbryte fasten, hindres kvinner fra å være synlige, så de ikke vekker primitive lyster hos menn. Menn som verken har lært forståelse eller empati. Derfor blir da også kvinner anklaget for å være «skyldige» ved voldtekt.

I slike samfunn er informasjon om hverandre tilnærmet forbudt. Tillit mellom kjønnene finnes ikke. Omgivelser blir seksualisert.

Det å kunne se hverandres ansikt, hår og skjønnhet kan selvsagt vekke følelser hos oss. Men ved å ha lært hverandre å kjenne kan vi ta hensyn til hverandre. Vi kan oppleve samtaler som interessante og få tillit til å inkludere hverandre i vår hverdag. Vi kan også la være å ha kontakt hvis vi ikke opplever den som givende og interessant. Vi lærer om respekt via bekjentskap som igjen leder til trygghet.

Å håndhilse på hverandre forteller at vi er likestilte og tillitsfulle. At vi søker den tryggheten vi gir. Å kunne se hverandre avslører at vi ikke frykter hverandre. Berøring som håndhilsning, klem, et kyss på hånden eller kinnet, er utrykk for åpenhet, kanskje også respekt eller beundring. Slik berøring er ikke farlig eller voldsfremkallende, og det handler ikke om seksuell lyst.
Primitivt

Det å nekte slik høflig berøring overfor motsatt kjønn, er primitivt. Det betyr at en ser på motsatt kjønn som noe urovekkende og farlig. Det avslører mangel på likeverd, likestilling, bekjentskap, respekt, hensyn, empati og forståelse. Det avslører uhøflighet, arroganse og avsky. Det avslører at interessen kun er fysisk.

Mange samfunn eller miljøer rundt om i verden er primitive. De sliter med vold, voldtekter og økonomisk utrygghet. De mangler trygghet for sine borgere. Norge tilbyr flyktninger fra slike land et trygt sted for å starte et moderne liv. Da synes jeg det er svært merkelig at likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm mener at å nekte å håndhilse kan være respektfullt – fordi det er knyttet til religion. Ønsker virkelig Bjurstrøm at Norge skal godta og respektere slik primitiv atferd?
Religiøs tro er en privatsak. Men tro er ikke noe en velger i en rekke samfunn. Det er noe en tvinges til siden friheten til ikke å tro ikke bare mangler, men straffes. «Troen» påtvinges gjennom gruppepress, sosial kontroll og teokratiets trusler. Hvordan kan det da kalles tro i det hele tatt?

Økt tildekking av kvinner, for eksempel med hijab og nikab, og hilsemetoder uten berøring forteller at bekjentskapets trygghet blir erstattet med segregering, frykt, mistillit og uro.

Forstår ikke ombudet ringvirkningene av dette? Utskiftning av tillitsfulle verdier kan ikke forsvares. Det er respektløse trusler, ikke minst mot likestilling. Det vil lede til splittelse og fiendtlighet mellom kjønnene og skade nasjonens evne til å bevare tillit og samarbeid. Bjurstrøms holdning kan bidra til at Norge blir som land hvor slike primitive normer eksporteres fra.
Forstår de ansvarlige hvor forvirrende det er for mennesker som trodde de jobbet for et «multikulturelt fellesskap», at de blir presset til å adlyde mekanismene for segregering?

-
Likestillings- og diskrimineringsombudet Hanne Bjurstrøm mener det er helt akseptabelt at lærere i barneskolen ikke ville håndhilse på et annet menneske av religiøse grunner. Hva om den samme muslimske vikaren nektet å håndhilse på jøder av religiøse grunner? Ville det være like greit? Skal barna ha lærere som oppfører seg sånn? Nettopp: Så lett er det å avkle det relativistiske tullballet til arbeiderpartipolitikeren som er lønnet av staten for å ivareta likestilling og hindre diskriminering, men som likevel opptrer som nyttig idiot for krefter som vil systematisere diskriminering og avvikle likestillingen.

Det flerkulturelle samfunnseksperimentet begynner å få konsekvenser som er umulig å dekke over med taushet, penger og mobbing, som jo har virket bra så langt. Men folk har øyne i hodet, og de ser hvor denne sinnsvake politikken har tatt Sverige og Frankrike, og de ser at Norge frivillig går i samme retning: Islam får mer og mer albuerom i samfunnet vårt, og bruker systematisk frihetene i demokratiet til å innføre islamske verdier som avvikler demokratiet og frihetene. Tåler vi den, så tåler vi den, og da må vi pent tåle litt mer, og alltid litt mer, og så videre.

Denne metodikken har islam perfeksjonert i 1400 år, og den brukes overalt hvor islam ønsker innpass og overtakelse uten å gå til direkte okkupasjonskrig med sverd og jihad. (Som jo islam aldri har hatt noe imot). Prosessen fortsetter til det blir utålelig og åpenbart farlig for alle ikke-muslimer, men da er det for sent. Bare nyttige idioter faller for det lenger.

Lippestad med en konklusjonsløs analyse: I kronikken «Hos meg kan du hilse hvordan du vil», i Dagsavisen, går den alltid relative Geir Lippestad i forsvar for multikulturprosjektet som gjør alt så latterlig enkelt for islamistiske krefter. Kronikken hans oser av raushet, åpenhet, toleranse og glede over det flerkulturelle samfunnet Arbeiderpartiet har påført Norge – men også han har oppdaget at det finnes paradokser:

    «Et relevant spørsmål til mannen som ikke ville håndhilse på en kvinnelige kollegaer vil følgelig være – skyldes dette at du vil vise kvinner respekt? Eller er det et utrykk for kvinneforakt? Svaret bør være avgjørende for reaksjonen. Ikke det faktum at i Norge håndhilser vi. Som en stolt demokratisk nasjon har våre folkevalgte på Stortinget bestemt at diskriminering på bakgrunn av religion er forbudt her i landet. Takk for det. Det skal vi være glade for. Ingen politiske partier på Stortinget er i mot dette.»

Det pussige er, at selv om Lippestad drøfter problematikken, så kommer han ikke med noen konklusjon i kronikken sin. Det blir for vondt og farlig. Han innser at det er forskjeller på kulturer. Han innser at noen kulturer har verdier som står i direkte motsetning til vår kultur og verdier, og disse aldri kan forenes. Men han er ikke mann for å trekke den uunngåelige konklusjonen: Prosjekt «multikulti» var dømt til å mislykkes fra starten i 1974, integrering er et meningsløst begrep, og islam er uforenelig med et opplyst, sekulært demokrati og våre norske verdier. Lippestad vil heller ha mer multikulti, for da lykkes det nok til slutt. Dette er samme tanketomme strategi som svenske politikere har skapt uopprettelige problemer med.

Norge infiltrert av sharia

Grunnen til at sharia-agenten ved Ekeberg barneskole ikke vil bruke argumentet «håndhilser ikke på jøder», er antagelig at han forstår at noe sånt aldri ville passere. Ikke ennå hvert fall. Det blir nemlig vrient å selge inn argumentet «Jeg hilser ikke på jøder av respekt for jøder». Islamiseringen har imidlertid kommet så langt at argumentet «jeg hilser ikke på kvinner av respekt for kvinner»kan passere – fordi islams nyttige, flerkulturelle idioter vil at dette skal være sant.

Men det er ikke sant. Det er bare å snakke oss sekulære etter munnen. Islamister hilser ikke på kvinner fordi de er overbevist om at kvinner er underlegne skapninger. Farlige, demoniske og verd mye mindre enn menn. Litt som bikkjer, bare bedre å dele seng med. Denne forakten for kvinner, vantro og jøder løper som en rød tråd gjennom hele Koranen, og skaper ukulturen islamistene ønsker å innføre i Norge – først gjennom løgn, så gjennom stadiene forvirring, oppgitthet, redsel og til slutt underkastelse. Dere lurer ikke meg. Men dere lurer det flerkulturelle fjolsene. Bjurstrøm uttalte:

    «Selvfølgelig skal man behandle kolleger med respekt, men det er det mange måter å gjøre på. Man kan for eksempel også se i øynene og nikke til personen, i stedet for å håndhilse»

Yeah… men så var det spørsmålet HVORFOR man ikke vil håndhilse på kvinner? Se, det vil ikke diskrimineringsombudet grave i. Faktisk løper hun skrikende videre med hendene for ørene, fordi hun vet at hvis hun graver i det, så finner hun svaret i form av en diger kulturell møkkakjeller, som vil pakke inn kvinner til de ikke lenger ligner mennesker, men vandrende postkasser.

Sharia-moralismen begynner med hijab, og ender med niqab

Selv burka ikke nok for at kvinnene skal få respekt fra Muhammeds mannlige flokk. Tvert om faktisk. Det blir aldri bra nok uansett hva disse stakkars kvinnene blir pakket inn i. Problemet er nemlig at under alle de ærbare plaggene finnes det noe som islamistene ikke kan fordra, og samtidig aldri kan få nok av. Kvinnfolk! Kvinner har seksuell makt over dem og deres tankeverden, og det er ikke til å leve med, for det gir kvinner makt over menn, og det skal jo ikke kvinner ha! Dette er ikke til å leve med for Muhammeds dårlige machomenn, mens det får oss gode vestlige menn til å smile. Kvinner i sommerkjole har makt over oss menn, og det er vakkert. Fint!

Vestens «feminister» er lurt av denne macho-overtroen fra oldtiden til å bli forrædere mot kvinnesaken. Men islam lurer ikke oss som fortsatt har huet i Europas stolte kultur. Vi glemmer ikke rett og galt. For det er dette det koker ned til: Rett og galt. Flerkulturens voktere vil ikke bare oppløse grenser, samfunn, kulturer og identitet. De vil også oppløse rett og galt.

Det finnes rett og galt her i Norge. Og folkeskikk

Man trenger ikke rasjonalisere, diskutere eller definere det: Rett og galt er en del av norsk kultur som i alle andre kulturer – for alle kulturer inneholder «do‘s and dont‘s». Folk fører livene sine etter et kulturelt moralsk kompass fra barndommen, og det gjør sikkert vikarlæreren som mistet jobben også. Men hans kompass peker mot Mekka, og da bør han følge kompasset og flytte dit.

Her i Norge kan man riktignok hilse hvordan man vil, men det innebærer ikke å nekte og hilse på kvinner fordi man tror kvinner er mindreverdige. Det er ganske enkelt galt. Lippestad sier at «Mangfold innebærer at vi blir utfordret. Ja, til og med må endre noen av våre oppfatninger og meninger om hvordan folk skal og bør leve sine liv». Men nei: Denslags «mangfold» har vi ikke bruk for her. Sånt gjør man ikke i Norge, og ferdig med den diskusjonen.

Jada, hilsing er så mangt: Jeg liker ikke at europeere lager kysselyder ved øra mine når vi møtes. Det er snålt. Her oppe i kulda har vi gjerne gitt hverandre en klem når vi møtes – men ikke hvis begge er menn, da håndhilser man, for klemming mellom menn litt kleint. (Med mindre man spiller fotball, er på samme team, eller drikker litt for mange øl) Her i landet markerer håndhilsing gjerne litt avstand i stedet for nærhet. Men her er poenget: Det er uansett ikke pent å si nei til en utstrakt hånd. Man tar hånden fordi det er noe som veier tyngre enn alt i norsk kultur: Folkeskikk. Folkeskikk trumfer mange andre små kulturelle særheter. Vi har skikk og bruk her i steinrøysa. Oppfør deg for pokker.

Menn som ikke vil ta en utstrakt kvinnehånd fordi den fiktive manneguden deres har gjort kvinner til noe annenrangs, de mangler normal, norsk folkeskikk. Og folk uten normal, norsk folkeskikk skal ikke jobbe i skoleverket. Basta!


-
Leder for kvinnekomiteen i Islamsk Råd Norge (IRN) Smaira Iqbal skriver følgende i Aftenposten:

– For noen muslimer i Norge er det en praksis at man ikke håndhilser på det motsatte kjønn.

Hun mener at reaksjonene våre beror på uvitenhet og at vi må vise mer forståelse:

– I et mangfoldig samfunn som Norge bør man ha større forståelse for hvordan et individ praktiserer sin tro, og det er helt klart at det er mangel på kunnskap om temaet i ulike samfunnsinstitusjoner.
annonse

Tvang om å håndhilse på kvinner er ifølge Islamsk Råd en uheldig sosial kontroll:

– Å forlange at vikaren, som Dagsavisen har kalt «Josef», endrer sin praktisering for å kunne beholde jobben, er en form for sosial kontroll som absolutt bør unngås i samfunnet, og spesielt i arbeidslivet, avslutter kvinnekomitelederen for Islamsk Råd Norge.


Likestillingsombud Hanne Bjurstrøm gir støtte til menn som ikke vil håndhilse på kvinner
Av Maria Zähler 80818, resett

En muslimsk lærervikar fikk ikke fornyet vikariatet sitt ved Ekeberg skole i Oslo, blant annet fordi han nektet å håndhilse på kvinnelige kollegaer. Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm er kritisk. Hun mener det er akseptabelt at lærere nekter å håndhilse på kolleger fordi de er kvinner, skriver Vårt Land.

– Selvfølgelig skal man behandle kolleger med respekt, men det er mange måter å gjøre det på. Man kan for eksempel også se i øynene og nikke til personen, i stedet for å håndhilse. Vi må være åpne for at det finnes andre måter, sier Bjurstrøm.

Hanne Bjurstrøm mener at arbeidsgiveren saklig må bevise at mannens overbevisning var et hinder for at han kunne utføre sine oppgaver.

– Vi kan trekke paralleller til saken på Blidensol sykehjem i Stavanger, der hjemmet nektet pleiere å gå med hijab. Vi kom da veldig tydelig frem til at det ikke påvirket arbeidsoppgavene de gjorde, sier hun til Vårt Land.
   
-
Geir Lippestad får støtte fra Fahad Qureshi og IslamNet, Av Kenneth Olsen - 11. august 2018:
Advokat Geir Lippestad har skrevet et langt innlegg på sin Facebook-side der han forsvarer muslimers rett til å nekte og håndhilse på norske kvinner. Han får støtte fra islamisten Fahad Qureshi.

Etter at en muslimsk mann, som var vikarlærer på en skole i Oslo, nektet å håndhilse på sine kvinnelige kolleger, har blant annet likestillingsombudets Hanne Bjurstrøm støttet muslimske menns valg av å hilse hvordan de vil.

– Man kan for eksempel også se i øynene og nikke til personen, istedenfor å håndhilse. Vi må være åpne for at det finnes andre måter, sa likestillingsombudets Hanne Bjurstrøm tidligere denne uken.

Advokat Lippestad har kastet seg inn i debatten på Facebook og hevder at mangfoldet innebærer at vi blir utfordret, og at vi bør respektere de som ikke ønsker å håndhilse.

– Mangfold innebærer at vi blir utfordret. Et relevant spørsmål til mannen som ikke ville håndhilse på en kvinnelige kollegaer vil følgelig være – skyldes dette at du vil vise kvinner respekt? Eller er det et utrykk for kvinneforakt? Svaret bør være avgjørende for reaksjonen. Ikke det faktum at i Norge håndhilser vi, skriver advokaten.

– Jeg kan love at på den arbeidsplassen jeg er sjef, kan du hilse på meg på akkurat den måten du ønsker, så lenge dine intensjoner er gode.

En av de mange som har likt kommentaren på Lippestads Facebook-side er islamisten og Islam Net-lederen Fahad Qureshi, som i 2015 uttalte at «alle muslimer støtter steining for utroskap».

Islam Net skriver på sine hjemmesider at: «Vår visjon er å gjøre informasjon om islam tilgjengelig for storsamfunnet. Vi jobber for å tilby en riktig forståelse av islam gjennom dawah, undervisning, media og politisk engasjement.»

På hjemmesiden til Islam Net finner man også nyttige informasjonsvideoer som diskuterer blant annet: Kan muslimer delta i musikk-, svømme- og gymundervisning? Kan du ha på deg avslørende klær hjemme foran din egen familie?

og

Hvordan kan jeg forbedre min viljestyrke til å lære Koranen utenat?

Se også video av den oppsiktsvekkende uttalelsen fra Qureshi for tre år siden der han og Islam Net holdt fredskonferanse på Hasle i Oslo.


Yrkesforbud for alle andre enn muslimer? Av Bjørn Nistad - 10. august 2018 :Geir Lippestad støtter mannen som ikke vil håndhilse med kvinner.

En muslimsk lærervikar får ikke fornyet sitt engasjement fordi han nekter å håndhilse på kvinner. Likestillingsombudet, advokat Geir Lippestad og andre har uttrykt støtte til mannen som de mener diskrimineres fordi han er muslim. De tar feil. En mengde grupper utsettes i dag for yrkesforbud, bare ikke muslimer. Muslimer slipper unna med forhold som garantert hadde ført til oppsigelse av andre grupper.

For en tid siden ble læreren Max Hermansen presset ut av jobben sin fordi han hadde arrangert islamkritiske demonstrasjoner. Disse demonstrasjonene hadde han arrangert som privatperson i fritiden, og de var rettet mot islam som ideologi, ikke mot en gruppe mennesker. Den muslimske læreren, derimot, nekter å håndhilse på kvinnelige lærere i arbeidstiden fremfor elever og foresatte. Og det er kvinner i egenskap av at de er kvinner, ikke en gitt gruppe kvinner han misliker på grunn av deres meninger, han nekter å hilse på. Mannen kunne altså like gjerne ha insistert på å få undervise iført en t-skjorte med påskriften «Kvinner er undermennesker».

Like fullt er det den muslimske læreren som nekter å håndhilse på kvinner, og ikke Max Hermansen Likestillingsombudet og personer som Lippestad velger å gi sin støtte til.

En mengde personer utsettes for yrkesforbud fordi de benytter seg av sin angivelig grunnlovssikrede rett til å uttrykke sine meninger. Eller fordi de har opptrådt dumt, eventuelt i fylla.

En person ble for en tid siden nektet å være sensor i den videregående skolen da det ble oppdaget at vedkommende hadde publisert et par artikler på Resett. En lærer eller barnehageansatt som skrev et leserinnlegg mot homofili, ville trolig miste jobben. Selv vil jeg neppe få en stilling ved et norsk universitet på grunn av mine høyrepopulistiske og russlandvennlige holdninger. Eller hva med læreren som kritiserte forholdene i norsk skole og holdt på å miste jobben fordi skoleadministrasjonen kokte i hop en sak om at han skulle ha hengt ut elevene? Eller hva med professoren som mistet jobben på grunn av et par rasistiske og sexistiske ytringer som han i etterkant beklaget? Utvilsomt dum oppførsel, men skal så lite være en oppsigelsesgrunn?

Eller hva med frisøren som ble idømt en bot fordi hun i sin egen frisørsalong nektet å klippe en kvinne med hijab? Man kan være kritisk til frisørens opptreden. Men det var hijabbruk og islam som ideologi hun reagerte på. Hun stemplet ikke kvinner kollektivt som en laverestående del av menneskeheten, slik den muslimske læreren som nekter å håndhilse på kvinner gjør. Like fullt ble kvinnen idømt en bot av den norske stat, og hun ble hengt ut som nazifrisør og liknende.

Muslimer forfølges ikke på grunn av sin tro. Tvert imot behandles de langt mer lemfeldig enn andre grupper. Tror noen medlemmene av en kristen sekt som erklærte at kvinner måtte dekke seg til for ikke å friste mannen, ville få arbeide som barnehageansatte og lærere? Ville kvinnelige sektmedlemmer få omgås den oppvoksende slekt iført et tørkle de nektet å ta av seg? Selvfølgelig ikke. De hadde blitt kastet ut av både barnehage og skole, og sannsynligvis risikert at barnevernet fratok dem oppdragelsen av deres egne barn. At kvinner med hijab jobber i barnehage og skole, derimot, er det tilsynelatende ingen som ser noe problematisk ved, bortsett fra høyrepopulister som undertegnede.
Vi trenger en storrengjøring i både barnehage, skole og andre steder. Personer som nekter å håndhilse på kvinner og dermed signaliserer at de betrakter kvinner som annen rangs mennesker, og hijabbrukere som signaliserer at de betrakter andre kvinner som syndige skapninger som frister mannen, eller rent ut sagt som horer, har ingen ting i barnehage, skole eller offentlig tjeneste å gjøre.


Om idealisme, Lippestad og de edle motivers forbannelse, Av Eivind Knudsen - 15. august 2018:
Geir Lippestad gikk ut og forsvarte vikarlæreren som ikke fikk forlenget engasjementet ved Ekeberg skole, blant annet fordi han nektet å håndhilse på kvinnelige kolleger.

Tidligere byråd for Arbeiderpartiet, advokat Geir Lippestad, gikk nylig ut i et innlegg i Dagsavisen og støttet læreren som ikke fikk fornyet sitt vikariat på Ekeberg skole i Oslo, blant annet fordi han av religiøse grunner nekter å håndhilse på sine kvinnelige kolleger.

Lippestad gjør først et nummer av at det finnes flere etter hans mening likeverdige måter å hilse på, og bedyrer at man på hans arbeidsplass får hilse på folk akkurat som man vil. Mer interessant blir det imidlertid når Lippestad gjør motivet for hilsenekten til det mest tungtveiende moment for bedømmelsen av den. Han later til å mene at det er motivet for en handling som er det avgjørende for hvordan man skal bedømme handlingen.

Er hilsenekten i dette tilfellet et resultat av respekt eller forakt for kvinner, spør Lippestad retorisk. Hvordan kvinner opplever å bli desavuert på denne måten, er tydeligvis ikke gjenstand for Lippestads refleksjon, så lenge hilsenekten er motivert av edle motiver.

Det er en smule forbausende at advokat Lippestad, hvis juridiske kompetanse er en faktor man må ha i mente, gjør handlingens motiv til det avgjørende under bedømmelsen av om en handling er akseptabel eller ikke.

Jeg har for så vidt sansen for Lippestads idealisme og klokketro på sine medmenneskers ærlighet. For hadde menneskeheten vært like ærlig og reflektert som Lippestad later til å tro, hadde verden utvilsomt vært et hyggeligere sted. Ikke desto mindre vil man med et slikt utgangspunkt uvegerlig komme til å måtte forholde seg positivt også til juridisk, etisk og moralsk forkastelige handlinger. Og hva mere er; selv om man nødig vil innrømme at ens motiver er uedle, er det ingen sak å manipulere seg selv og sine omgivelser til å tro at selv den mest forherdede umoral og forbryterske sinnelag bæres oppe av edle motiver.
Tillat meg som illustrasjon å anføre et par eksempler:
Far og frigjort datter: Faren som vil nekte sin frigjorte datter å gifte seg med en fremmed fusentast fra Frogner, men heller foretrekker den fremmelige fetter fra farens fedreland, vil sannsynligvis kunne fremføre de edleste motiver for sin negative sosiale kontroll av datteren. Han gjør det jo ikke for å være ekkel mot henne, men tvert imot fordi han kjenner fetteren og innerst inne «vet» at han vil være den beste ektemann for datteren. Og det vil hun også innse, mener han, når hun får tenkt saken nøye gjennom – eller har latt seg «overtale». Faren kjenner også fusentasten og vet at han ikke er noe å samle på. Han vet at han, altså fusentasten, vil dumpe datteren ved første og beste anledning, og for å spare henne for forsmedelse og skuffelse står han derfor steilt på sitt.

Her har vi altså et eksempel på at de edleste motiver vil føre til en handling som objektivt sett er forkastelig, nemlig den å nekte sin myndige datter å følge sitt hjertes røst.

Læreren og jøden

Så har vi læreren som nekter å undervise jøder. I vårt tenkte eksempel lar vi endatil et uedelt motiv, hans jødehat, i hans forvirrede hjerne gjøres til et edelt motiv. Han tenker nemlig slik: Som lærer er jeg forpliktet til å gi mine elever den best mulige undervisning. Jeg hater imidlertid jøder, og derfor vet jeg at jeg i tilfellet jøder ikke vil sette alt inn på å gjøre mitt beste som kunnskapsformidler. Det er derfor til syvende og sist i respekt for både min lærergjerning og for de jødene jeg hater, jeg nekter å undervise dem. Jøden bør heller undervises av en som ikke hater dem, og som derfor vil oppfylle sine plikter på en bedre måte enn jeg med mitt hat. Dette vil være til jødens beste, og derfor er mine motiver for å nekte undervisning de edleste man kan tenke seg.

I strid med praksis

Det er også iøyenfallene hvordan Lippestad hopper bukk over det som synes å være en innarbeidet standard på en rekke rettsområder, så som seksuell trakassering og såkalt hatprat. Det finnes flere rettsavgjørelser der personer har blitt dømt, enten strafferettslig eller sivilt, på grunnlag av hvordan en handling eller ytring har blitt oppfattet av den som handlingen er rettet mot eller går utover. Den handlendes motiver er således uinteressante. En lignende oppfatning kommer også til uttrykk i diverse lovforarbeider, og påberopes til stadighet av interesseorganisasjoner som ønsker å utvide nedslagsfeltet for lovbestemmelser som har til formål å innskrenke ytringsfriheten.

Rettstilstanden må således sies å være klar: Bruker jeg n-ordet i omtalen av min afrikanske nabo, vil det være lovstridig rasisme, selv om jeg skulle påberope meg en personlig oppfatning om at n-ordet er en hedersbetegnelse under henvisning til hvordan f.eks. Louis Armstrong omtalte seg selv offentlig. Kaller jeg min kvinnelige sjef for en tøs, vil jeg åpenbart kunne bebreides for dette, selv om forholdet beviselig er dét at ordet «tøs» i eldre terminologi ikke på noen måte var nedsettende. (Se for eksempel «till dans med Karlstad-tösarna» eller for den saks skyld Ibsen: «si navnet ditt, tøs, så snakker vi lettere».)

For å unngå at samfunnet stagnerer, må vi være åpne for nye inntrykk, også fra utlandet. Det er ikke på noen måte gitt at vi vil omgås hverandre på samme måte om 50 eller 100 år som vi gjør i dag. Men skal vår «toleranse» ikke utvikle seg til egal dadaisme, må det også ligge visse allmenngyldige normer til grunn for vår handlemåte. Heller ikke normene er statiske, men i et hvert samfunn finnes det et grunnsett av regler som man ikke kan bryte uten at det bør få følbare konsekvenser, selvsagt innenfor liberale og forsvarlige rammer. Velger man allikevel å bryte dem, utsetter man seg for selvstigmatisering, som bør kalle mer på vår medlidenhet enn vår harme.

Så får vi heller bære over med at forhenværende politikere med skrivekløe støtter fanatikere og mørkemenn når de finner det opportunt. Vi andre får heller rekke hverandre hånden i sann brorskapsfølelse. Jeg mener det trengs.


Muslimsk kvinne nektet å håndhilse på mann – får 40.000 kroner i erstatning, av: Øyvind Thuestad   15. august 2018:

Tolkefirmaet Semantix i Uppsala lot være å ansette en muslimsk kvinne etter at hun nektet å håndhilse på en mannlig ansatt. Firmaet er nå dømt i Arbetsdomstolen etter å ha avbrutt ansettelsesprosessen.
Arbetsdomstolen slår fast at kvinnen ble diskriminert og dømmer firmaet til betale henne 40.000 kroner i erstatning, skriver Fria Tider.
Semantix prøvde forgjeves å argumentere for at håndhils-nekt kan lede til konflikter på arbeidsplassen, og at det er krenkende at en ansatt nekter å håndhilse på personer av et bestemt kjønn.

Arbetsdomstolen fastslår i dommen at firmaets policy «har kommit att missgynna den grupp muslimer vars religiösa tro innebär att de inte får beröra personer av motsatt kön utanför den närmaste familjekretsen».
Et krav om håndhilsning er ikke nødvendig for å unngå ubehag eller trakassering på arbeidsplassen, mener domstolen.
Den svenske Diskriminerings­ombuds­mannen (DO) er av samme oppfatning.
– Det här är en svår fråga och det var därför vi bedömde det viktigt med en prövning i domstol. Domen innefattar en noggrann avvägning som beaktar arbetsgivarens intressen, individens rätt till kroppslig integritet, och vikten för staten att upprätthålla ett skydd för religionsfriheten, sier Martin Mörk, sjef for DO sin processenhet, i en pressemelding.
Ifølge Arbetsdomstolen har Semantix utsatt kvinnen for «indirekt diskriminering», og firmaet skal derfor betale 40.000 kroner i erstatning.
DO krevde opprinnelig dobbelt så høy erstatning til kvinnen; 80.000 kroner.

-
Christian Tybring-Gjedde: – Hanne Bjurstrøm er fullstendig ukvalifisert for jobben, av Kenneth Olsen - 10. august 2018
Christian Tybring Gjedde etterlyser sterkere reaksjoner etter at Hanne Bjurstrøms uttalelse om håndhilsing.
Frp-politiker Christian Tybring-Gjedde etterlyser sterkere reaksjoner mot likestillingsombudet etter at Hanne Bjurstrøm uttalte at det ikke er nødvendig for muslimske menn å håndhilse på kvinner.

Tidligere denne uken ble det kjent at en muslimsk vikar ved Ekeberg barneskole ikke ville håndhilse på kvinner av religiøse årsaker. Dette medførte at han ikke fikk jobbe videre på skolen.

Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm ble i ettertid intervjuet at Vårt Land angående saken. Hun mente at vi må være åpne for andre måter å hilse på enn ved å håndhilse.

– Selvfølgelig skal man behandle kolleger med respekt, men det er det mange måter å gjøre på. Man kan for eksempel også se i øynene og nikke til personen, i stedet for å håndhilse, uttalte den tidligere arbeidsministeren for Arbeiderpartiet til Vårt Land.

En av de som er sjokkert over uttalelsene til Hanne Bjurstrøm er Christian Tybring-Gjedde (Frp) som er oppgitt over at kjønnsdiskrimineringen ikke får konsekvenser.
annonse

– Bjurstrøm har vist at hun er fullstendig ukvalifisert for den jobben hun er satt til å utføre. Men som alltid er det ingen som reagerer og hennes aksept av kjønnsdiskriminering får ingen konsekvenser, skriver Tybring-Gjedde på Facebook.

Frp-politikeren minner Bjustrøm på at hennes oppgave er å overvåke samfunnet slik at ingen blir forskjellsbehandlet i arbeidslivet på bakgrunn av kjønn eller etnisk opprinnelse, men at hun istedet gjør narr av sitt eget oppdrag.

– I følge henne er menn som baserer sitt verdisyn på islams lover unntatt. Islams lover er nemlig i hennes verden overordnet Norges demokratiske og sekulære lover. Hva om hun ble et forbilde for muslimske fundamentalister og holdt seg hjemme, spør en oppgitt Tybring-Gjedde.

Andre reaksjoner: Mange sier seg enig med Tybring-Gjedde og mener det er på tide at Hanne Bjurstrøm trekker seg fra likestillingsombudet.

– Hun bør miste stillingen. Her bør Frp gå inn med makt å kreve hennes avskjed. Hun forstår tydeligvis ikke signalet hun sender. Og da har hun heller ikke noe i stillingen å gjøre, skriver en person.

En annen mener Bjurstrøm skaper mer rasisme i Norge.

– Hun svikter sine egne, sin nasjon og kultur, sitt kjønn og etterkommere! Skamme seg, slikt skaper rasisme, skrives det.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar