Den meget kristne Johannes Morken har skrevet en kronikk i
Dagen ifb med terrorangrepene på New Zealand og Sri Lanka nå i påsken. Morken
har for så vidt noe å bidra med. Han avslutter sin kronikk på følgende måte:
-Vi må stilla opp med heilt andre krefter mot ein terror som
rammar kristne i påska og andre truande på deira bønedagar (som 305 drepne i
eit IS-angrep på ein sufi-moske i Egypt i november 2017). Frå utsida skal vi
gjera det vi kan. Det første vi kan gjera er å bry oss og stå saman med kyrkjer
og folk – i klagesong, protest og bøn.
(Vi har tidligere lagt ut noe om Morken i
tidl. kronikk i Dagen.)
Videre skriver
Morken:
-Oppstandelses- og livsfesten vart brutalt øydelagt av
terror og død. Glade born som kom frå søndagsskulen var blant offera for
djelvelske krefter som påstår at dei drap på guddommeleg oppdrag. Det er den
yttarste forma for blasfemi.
Morken nevner ikke noe om at terroristene henter sine
hjemler fra en bok, nemlig Koranen, og dette kan han ikke nekte for, hvis han
skal være åpen, redelig og ærlig. Han påstår med andre ord at Allah’s ordrer
faktisk er blasfemiske. Morken tør imidlertid ikke ta opp den problematikken og
dette beskriver kanskje Morkens gjennomgående
frykt for islam, en frykt som til og med kanskje kan kalles en islmofobi, (en hat-betegnelse
som ellers for øvrig er irrasjonelt å ta i sin munn). Men heller ikke dette tar
Morken opp. Han makter kanskje ikke å se selve poenget. Han tør ikke, det viser
hvordan han «takler» hele denne problematikken på.
Morken pøser på med selvfølgeligheter i beste «korrekte»
stil, dvs emosjonelt «korrekte» klisjepregede amuletter eller talismaner han
selv gjerne vil dra veksler på, for å tilfredsstille sitt behov for hypermagi,
(se om dette andre steder på bloggen), som han vil ha leseren til å forstå at
han er.
Jeg orker ikke å repetere disse sviskene her, jeg legger ved
en link til Dagen under, som er så naiv at de tar Morken for god fisk. For meg
er Morken et tvilsomt moralsk forbilde, hvis ikke det motsatte av et forbilde.
Han burde utestenges fra seriøse aviser og fora, og spesielt fra Dagen, som i
motsetning til Vårt Land fremdeles er en kristen avis.
Morken er beviselig et menneske som lar seg presse
utilbørlig, av islamapologeter. Og det alvor han omtaler islam på i kronikken,
skulle tyde på at han virkelig tok islam på alvor, ikke bare nå etter
angrepene, men også på forhånd, men nei: Det gjør han ikke, og han har bevist
det, så det monner, se under. Morken ikke bare gjør det lett for seg, han gjør
det pinlig for seg, og ikke minst pinlig for folk som i visse situasjoner har
stiftet bekjentskap med Morken, på en eller annen måte.
- Tilbake sit eit samfunn i sjokk, sorg og desperasjon.
Mange av oss andre har tenkt altfor lite på Sri Lanka etter at borgarkrigen tok
slutt for ti år sidan. No blir vi kalla til å bry oss igjen. Vi må fordømma
terroren som eit angrep på menneskeslekta – og vi kan stå saman med fortvilte
og sørgjande i bøn, skriver Morken.
Han burde, mener Morken, har sett visse tegn mye tidligere, noe han altså innrømmer at han ikke har gjort,
(og her bør man ikke bare tenke på hva som skjedde på NZ og Sri Lanka, man bør
tenke på islam både spesifikt og generelt), og hva islam kan brukes til helst
før terrororen også rammer andre stedet i verden.
Morken er selvforherligende etterpåklok i de sammenhenger
jeg selv har sett hva han sriver. Han gir en dårlig smak i munnen. Han er en
hykler, jeg viser nok en gang til hva jeg legger ut under her.
- Det er ikkje til å fatta at eit etterretningsvarsel om eit
komande stort terroråtak mot kyrkjer og turistmål visst nok aldri nådde fram
til politiske styresmakter i Sri Lanka, skriver Morken.
Morken bør stille seg selv et spørsmålet som han aldri vil
kunne svare ærlig og dyptfølt på: Hva har jeg selv bidratt med for – som journalist
og til og med redaktør – å avdekke hvilke muligheter for «blasfemi», som han
selv nå kaller det, det er som ligger i islam per se og som har ligget der hele
tiden, i 1400 år, til og med, før han selv var født og så dagens lys?
Har han noen gang vært moden og uredd nok til å stille seg
dette spørsmålet?
Morken siterer nå en rekke kilder som tegner et realistisk
bilde av virkeligheten på NZ og Sri Lanka. Alle snakker om forsoning, osv. Skal
vi tro på det politiske lederskapet i de landene som ble rammet? spør Morken,
han etterlyser profylaktisk virksomhet. Eller «profetisk» tale? fra Moren selv?
Nei,man trenger ikke hverken profetisk tale når det gjelder islam. Islam er
selv selve profetien.
Men kan ha med hånden på hjertet si at han selv har bidratt
godt til å styrke det profylaktiske arbeidet, ikke bare der nede, men her
hjemme?
Jeg vil tro at han ikke makter dette, ikke hvis han skal
være seriøs. Ikke hvis han vil unngå å lyve, (redegjørelse følger nedenfor).
Morken låner ører til en fortvilt biskop: Duleep de
Chickera, tidlegare anglikansk biskop i Colombo, har i ein påskerefleksjon som
er trykt i fleire aviser, uttrykt fortviling over dei politiske styresmaktene i
landet. Han kallar den politiske leiarskapen eit «konkursbu» og skriv så: «Våre
lovgjevarar er ikkje lenger i stand til på ansvarleg vis å styra vår felles
lagnad.»
Det faller virkelig lett å spørre Morken om hva han selv har
bidratt med for at myndigheter både her og der nede til på ansvarlig vis å «styra
vår felles lagnad». etc etc
Morken: Biskopen håpar at folk etter denne krisa kan «lesa
teikna i tida» og danna folkelege rørsler for å «byggja sosial tillit og
framheva dialog som beste middel» for å løysa konfliktar. Då vil det, skriv
biskopen, «koma nytt liv ut av oska etter bombeangrepa påskedag».
Det er til å gråte av. Så Morken etterlyser tegntyding, selv
er han nesten blind for det, ja, selv om han selv med vitende og vilje har
gjort seg blind for det, må vi kunne tro, ut fra Morkens medaiale CV.. Selvvalgt
blindhet, et sikkert tegn på at Morken selv er allergisk for nettopp «tegn»,
(igjen, se nedenfor).
Morken kommer så med appeller til alle om å gjøre mer for
den gode sak, og for evangeliet. Han tror i sin feige forvirring muligens at ved å styrke islam, så vil terroren avta
av seg selv. Morken ser ikke at han er en del av «tegnene» i tiden, en
viktig del av selve problemet … vi vet foreløpig ingen ting om motviet for
terroren, skriver Morken. Og inviterer dermed selv til spørsmålet: Hva nå
da, når motivet er skrevet i sort skrift på den hele verdensvide mediale
himmel, og altså motviet er blitt kjent, det som han og andre islamofobe for
lengst burde ha forstått, at motivet var tindrende klart allerede før terroren
skjedde, bortsett fra for Morken og hans stammefrender i ånden.
- Det er viktig korleis denne gigantiske krisa blir handtert,
skriver Morken så servilt håpefullt som det går an, uten helt å miste glorien,
tror han. Han sitter antakelige på spesialkunnskap som bare er å ta i bruk, og
så vips.
Men noen vil han støte ut i kulden, de som ikke har rett
forståelse av hva islam er og hva islam innebærer, på Morkens premisser.
Det er ikke noe spesielt kristent ved det. Snarere tvert
imot.
- Også muslimar er under press, skriver Morken. Helt
korrekt. Men har Morken noen gang drevet og fremmet en islamkritikk rettet mot
muslimer som lider under islam, og andre muslimer?
Nei, jeg tror ikke det. I stedet avviser han saklig
islamkritikk og til og med en islamkritikk han lar seg presse til å mene er «utenfor»,
selv om han opprinnelige mente kritikken var «innafor». Hvorpå den kristne
Johannes Morken utviser den saklige islamkritikeren fra Verdidebatt for alltid.
Morkens kronikk i Dagen:
Artikkelen som første
til permanent utestengelse på VD her:
Den islamkritiske artikkelen i Verdidebatt, der Morken
tidligere var debattredaktør som førte til utestengelse på livstid fra Vårt
Lands Verdidebatt her, i fulltekst. Artikkelen er en kommentar til en såkalt
julekronikk som Hadja Tajik skrev samme dag i avisens papirutgave:
«Er dette en farse? En harselas? Snikislamisering? Vi har
Hadja Tajiks kronikk i dagens Vårt land i tankene. Vi har nettopp lest den. Og
vi er ikke forferdet. Dette var ventet.
Tajik beskriver og analyserer et møte hun har hatt med en
norsk kvinne nå i førjula.
Den norske kvinnen tar initiativet og spør om det er galt å
ønske Tajik «god jul». Kvinnen lurer på om hun kan gå fra å si «hei, hei» til
naboen sin, til å si «god jul» til vedkommende? Tajik forteller at også noen
muslimer «feirer jul» fordi de ikke vil at barna deres skal føle seg utenfor
når andre barn kommer og forteller om hva de har fått til jul. Islam er med
andre ord svært tolerant. Vi lever da sammen, ikke sant!
Men vet Tajik at noen muslimer på det sterkeste fordømmer
julefeiring og truer dersom de gjør det?
Tajks Kronikk og tone er ikke hatsk. Men like vel et søtt
misjoneringforsøk. Ser du: Dette er – dvs Jeg er islam - og dette er hvorfor
islam er overlegen kristendommen.
Hun sier det indirekte. Hun er ikke ute etter å støte noen
eller støte noen fra seg. Me implisitt: Islam er nemlig bedre fordi islam ikke
er overtroisk. Muslimer tror selvsagt ikke på eventyret om det helt
irrasjonelle i dette at Jesus skulle være Guds sønn. Har Gud hatt sex, kanskje?
Eller kanskje bare En gang? Han har jo bare en eneste eller unike sønn.
Tajik raljerer imidlertid ikke mot vantro. Men: Best å
forkaste hele kristentroen, og jo før, jo heller.
Tajik lar mange spørsmål henge i luften. Og dette i seg selv
skal holde som benektende svar, bekreftet av islam selv. Jesus var selvsagt en
av Allah’s mange profeter. Ikke den kristne, treenige guds profet. For Allah
kan ikke være 3. (Hun vet ikke at Koranen forveksler tri-teisme med treenighet
og at Koranen da faktisk ikke er noe angrep på treenighetslæren).
Spørsmål som følgende, og disse kan faktisk tolkes inn i
Koranen selv og godt begrunnes: Hva om det fremgår i Koranen selv at Jesus
Kristus var Gud? Hva om det fremgår i samme bok at Jesus kunne vekke folk opp
fra de døde? Hun – den norske, uvitende kvinnen hun snakker med i kronikken –
snakker om tradisjoner, ikke om religion, skriver Tajik. Hun nøyer seg tydelig
med å ha et overflatisk forhold til dypere dogmatiske spørsmål. Islam – via
henne i egen person - fremstilles som ufarlig, islam er bare en serie helt
ufarlige seremonier man ikke skal stille spørsmålstegn ved eller forsøke å
finne ut av på et dypere plan. Islam er kun ritualer eller vakre og sunne
praktiske leveregler, gymnastiske bevegelser og gjerninger som kan sikre den
troende for evigheten i Allah’s paradis.
Så nyt det. Du kan risikere å bli «frelst»! Bli «født på ny»
av en annen og fremmed gud du ikke visste eksisterte, men som nå kommer deg til
unnsetning, i dette tilfelle via Hadjia Tajik selv, arbeiderpartist og høyt
oppe i de sosialistiske hierarkiet.
Er det ikke smart? Den norske kvinnen reduseres til et
uvitende fjols, et foraktelig menneske, underforstått, men av tonen i kronikken
fremgår det at dette fremfor alt er mer en koseprat enn et møte der alvorlige
og fundamentale ting tas opp. Møtet skjer på overflaten og kan ikke bevege seg
under, inn i den virkelig farlige materie, islams essens, islams iboende
mørkesider. Til det er den norske kvinnen for – la oss si – uinteressant.
Det er tydelig at Tajik – og islam – vet best. Kvinnen skal
derimot oppfatte at islam har sjarm, er ufarlig, er tiltrekkende, er fornuftig,
ja, kort og godt bedre, og helt ufarlig: Bedre enn kristendommen og mye, mye
mer å foretrekke. Som om det skulle dreie seg om et livssyn man ikke vet man
har, men som man nå med Tajiks lille, hjelpende ånd – unnskyld: hånd - skal
finne frem til med er islam og ikke noe annet».
Her følger en artikkel på resett som
kan utdype hva som skjedde og som viser hvor aktiv Johannes Morken var, og
hvordan han lot seg presse til å utestenge forfatteren:
Hadia Tajik er raus med forsvar for ytringsfriheten, (se
under). Andre ser ut til å være mer opptatt av å kneble den. Ta f. eks. avisen
Vårt Land. Her synes den selvpålagte selvsensur å ende i avmakt, mens Tajiks
ytringsmakt styrkes.
Påsken er snart over, men i Vårt Land i 2014 siden skrev
Hadia Tajik en koselig kronikk om julen. Hun forteller om et møte med en litt
eldre norsk kvinne som har noen spørsmål å stille om hvorvidt muslimer kan
feire jul osv. Som muslim forteller Tajik om hvordan muslimer ser på Jesus og
hva islam forteller om visse kristne dogmer om Jesus. Tajik bedyrer f.eks. at
muslimer ikke tror at Jesus er Guds sønn.
Det blir så lagt ut en kritikk av Tajiks julekronikk på
avisens åpne debattforum. Kritikken skaper umiddelbart huskestue i redaksjonen,
for tråden blir øyeblikkelig stoppet og kritikeren utestengt på livstid.
Daværende debattredaktør Johannes Morken skrev imidlertid
før utestengelsen at selve innholdet i kritikken var «innafor». Likevel blir altså
tråden slettet, så hvorfor?
Ønsker du å bidra til å holde Resett gående?
Tegn medlemskap eller Støtt oss med et enkeltbeløp
Forskeren, legen og humanisten Morten Andreas Horn hadde
sterke innvendinger mot kritikken. Han skrev på forumet at han ikke vil bidra
med flere artikler til avisen hvis ikke kritikken av Tajiks kronikk blir
slettet prompte og kritikeren utestengt. Han spør litt senere Morken: Hva var
det da som førte til utestengelsen, hvis det ikke var innholdet i kritikken?
Horn skrev:
« – – en tråd som var
ren sjikane. … Det var rett og slett søppel, og uverdig for verdidebatt.no.»
Horn skriver så i en ordveksling etter slettingen i en
ordveksling med kritikeren av kronikken:
«Det er ganske fantastisk at du – (henvendt til kritikeren)
– her forteller meg at Tajik ville tålt dette innlegget – du, som krenket
henne, på hennes vegne. Kritikken var et flagrant brudd på retningslinjene, et
av de verste jeg har sett. … ».
Forfatteren av kritikken mot Tajiks kronikk sendte så et
spørsmål til Hadia Tajik personlig om hvorvidt hun på noen måte følte seg
krenket eller såret av kritikken. Tajiks svarte ikke på hevendelsen. Man kan ut
fra dette imidlertid ikke trekke den konklusjon at Tajik hadde følt seg krenket
av kritikken. Hennes oppfordringer før og etter kronikken skulle tyde på at hun
snarere vil ha mer debatt og kritikk av den typen kritikken av kronikken hennes
målbar, (se under).
Hvilken lærdom kan folk som ønsker å holde seg oppdatert om
hva som skjer trekke ut av dette?
Vel, i hvert fall at Vårt Land ser ut til frykte
ytringsfriheten mer enn det Hadia Tajik gjør. Ut fra hva Horn skrev, og Morkens
reaksjon, må man ha lov til å tro at avisen tror at den vet bedre hva folk
føler og tenker enn hva folk selv virkelig føler og tenker.
Makt og avmakt
Saken forteller mye om makt og avmakt, mye om frykt og
angst, mye om mot, mismot og motets motsetning, servilisering og en mulig
stadig mer omseggripende kollektiv irrasjonell følelse av skyld og selvforakt.
Den forteller også om et mulig voksende og perverst behov for å stemple,
isolere og støte ut «sine egne» ved like perverst og invertert å omfavne og
favorisere «de andre», i hvert fall verbalt.
Hadia Tajiks appeller om å styrke ytringsfriheten, så ut til
å prelle av. Hennes appeller synes kanskje til og med å virke som en trussel
mot ytringsfriheten. Appellene i seg selv sikret imidlertid også Tajik selv mot
å bli beskyldt for å ville innskrenke ytringsfriheten.
Så hvem er det i dette bildet som faktisk struper debatter
omkring islam? Det var neppe Hadia Tajik selv, personlig. Det er tvert imot
folk som altså personlig «vet bedre» enn Tajik selv om hun føler seg krenket
eller såret, eller ikke.
Ettergivenhet for press
Saken viser at Vårt Land kan ligge under for ideologer som
faktisk bidrar til å begrense ytringsfriheten. Vårt Land gikk så langt som til
å rette seg etter trusselen fra Morten Andreas Horn om at han ville slutte å
skrive for avisen hvis ikke redaktøren gjorde som han krevde. I seg selv kan
dette betraktes som et brudd på Redaktørplakaten, en redaktør skal ikke la seg
presse. Lar han seg presse, har han latt seg korrumpere, en alvorlig «synd»,
ikke bare i mediamiljøene.
Halvard Hoegmork
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar