Først noen snap-shots i en liten collage over det som skjedde
og hva som skal skje, som ingress til mitt egentlig anliggende rett under:
Vil du gjerne være syndefri? Tror du virkelig at du er
syndefri? Er det mulig å bli syndefri? Er du helt "no god, no guilt?
Se om visse sufier og ranters her, jeg kunne ha lagt til visse Quakers som trodde de var syndefrie og at Gud er i alt og alle:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html
Denne er litt fornøyelig, før vi blir mer alvorlige:
Kirkelige beklagelser og stedfortredende dydsposering. Biskopene i Den norske kirke ba nylig om unnskyldning for kirkens urett mot folkemusikken. Er dette noe som krever en offisiell beklagelse? De mange kirkelige beklagelsene må sies å være et tegn i tiden og på vår kultur, der å være et offer og å påberope seg å være krenket gir moralsk kapital. 28. november 2019 - 12:17 Ivar Bu Larssen
https://www.minervanett.no/den-norske-kirke-spaltist/kirkelige-beklagelser-og-stedfortredende-dydsposering/348644
– Kirken må si unnskyld til jødene – Vårt Land
https://www.vl.no › 2021/10/30 › kir...
Oct 30, 2021 — Femti år etter at Den katolske kirke beklaget spredningen av jødehat, kan det gå mot en offisiell beklagelse også fra Den norske kirke.
Hvor mye vil kirken at vi skal lide for andres feil? I visse kretser i kristen-Norge vil man nå endre Fader Vår slik at vår far i himmelen sørger for at vi får mer lidelse, antakelig fordi de synes vi fortjener det:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/10/hvilken-gud-tror-man-egentlig-pa-i.html
For en tid siden møtte parlamentarikeren og den tidligere statsråden i retten i Helsinki. Hun er anklaget for tre tilfeller av homohets: En Twitter-melding, et radiointervju og et hefte om homoseksualitet i lys av Bibelen.
Det er første gang en finsk domstol skal avgjøre om det kan være en kriminell handling å sitere Bibelen, påpekte rikskringkasteren YLE.
Fembarnsmoren og bestemoren er gift med en prest. Hun er utdannet lege og har sittet i det finske parlamentet siden 1995. Fra 2004 til 2015 var hun partileder for Kristdemokraterna, og de fire siste av disse årene innenriksminister.
https://www.dagen.no/nyheter/paivi-rasanen-er-klar-for-a-fore-kampen-helt-til-europeisk-toppdomstol/
En gang i fortiden forsøkte jeg å se inn i fremtiden, på fantasiens og litt av angstens grunnvoll og kom til denne skildringen, som hverken var ment som en dommedagsprofeti eller et sikkert løfte om himmelens komme:
https://neitilislam.blogspot.com/2018/11/polyamori-et-mareritt-til-vakne-opp-av.html
Så kom virkelig denne fremtiden? jeg bare spør, hverken fortiden eller fremtiden er kanskje ennå ikke hendt en gang for alle.
Førsteamanuensis Rune Blix Hagen ved Universitetet i Tromsø
oppfordrer kirken til å komme med en offisiell beklagelse for hekseprosessene,
skriver vl.no.
– Den katolske kirken har gjort det for flere år siden, så det hadde vært på sin plass at den norske kirken også så på hvilke historisk rolle de geistlige har hatt i denne forbindelsen, sier han til NRK.
https://www.verdidebatt.no/innlegg/156389-bor-kirken-beklage-heksebrenning
Har Kirken beklaget
korstogene? Er det på tide at den gjør det? Her høres ingen svar.
Om forløpet for borgerkrig, puritanisme og biblisisme:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/om-borgerkrig-puritanere-og.html
Så til saken, etterfulgt av en oppfølgning med
faktareferanser:
Jeg hadde nettopp kapret meg et bord på en utekafe og skulle til å begynne å nyte kaffen da en høy og slank mann, helt ukjent for meg, plutselig kom og spurte om han kunne få sitte der, siden det ikke var andre ledige plasser.
Jeg bød ham høflig å sette seg og han hadde ikke før så gjort, før han trakk opp sin mobil fra innerlomma. Det var litt kaldt i været, men den lave solen skinte og ga en god stemning. I utgangspunktet. Mange drakk selvsagt øl.
Han la telefonen på bordet og stilte seg inn på en kanal og
hvor jeg kunne høre lyden av stemmer. Det var noe fascinerende med hva som ble
sagt, og de som snakket, på denne fremmede mannens telefon, altså, hadde
tydeligvis noe viktig å fortelle. Ja, jeg ble så grepet, at jeg faktisk måtte
forsøke å huske, hva som ble sagt, så godt jeg kunne, ordrett, når rett skal være
rett.
Jeg ble umiddelbart lei meg av å høre det som ble sagt. Det er noe av det mest ubehagelig å høre at noen gråter, og å høre noen sier at de har grått, fordi det betyr at de ikke har hatt det godt, at noen har påført dem smerte, at noen har behandlet dem urettferdig, at noen har forsøkt å stille dem i et ufordelaktig lys.
Og hvem liker vel slik behandling? Ingen ved sine fulle fem går inn for å få folk til å gråte, med mindre det skjer av pur glede, så stor glede at man på en måte mister seg selv og tenker og føler at dette er så overveldende godt for meg at det ikke er sant, eller at det ikke «burde» være sant. Noen lottomillionærer går jo rundt og gråter av lykkefølelse til stadighet. Og ingen misunner dem av den grunn.
Men her var det altså en stemme som fortalte at hen hadde grått i rystelse over urettferdigheter og dårlig behandling, fordi en biskop hadde sagt noe, i en seremoni, jeg husker ikke hvilken.
Stemmen snakker med innestemme og det virker som om han snakker med et stort smil, kanskje et triumferende smil, til og med. Jeg kunne ikke se programmet, bare høre på det.
Men denne stemmen snakket med et mildt alvor som gjorde at jeg fikk noe å tenke på og tenke over.
Stemmen fortalte om gjennomgående dårlig behandling av en gruppe mennesker, som altså har måttet tåle mye umoral fra mange, også fra høyeste hold, også fra høyeste hold i kirker og bedehus, ja, i foreninger og lag, rundt omkring, og fra befolkningen generelt, over lang, lang tid, hvis jeg forsto denne stemmen rett.
Jeg kjente sinnet i meg stige. Jeg skulle akkurat til å innlede en samtale med min «partner», da denne plutselig reiste seg og gikk. Det ga meg rom for å tenke litt mer på hva som ble sagt på programmet.
Jeg tenkte: Denne stemmen er virkelig furten, smidig og furten, for ikke å si hevngjerrig. Nå hadde denne stemmen fått rett, og fått sin hevn. Det burde nå nedsettes en sannhetskommisjon, hadde stemmen sagt. Og jeg tenkte: Ja, det er rettferdig å gi de som er blitt utsatt for urettferdighet rettferdig behandling; slike burde straffes, på en eller annen måte. Det er riktig å stå opp mot urettferdig behandling, urettferdige holdninger, alt hykleri, all ubegrunnet og ulovlig adferd, både moralsk og juridisk adferd. De skyldige bør få sin velfortjente straff. Og jeg kan ikke forstå at noen kan gå inn for å forulempe, fornærme, herse med, defamere, denigrere, krenke og harselere noen.
Det burde være forbudt og de skyldige få sin velfortjente straff, i en eller annen form, helst litt hardt i klypa. Og vi burde lage lover som virkelig gjorde dette mulig. Vi burde ha myndigheter som tok sitt ansvar på alvor og virkelig demonstrerte, uten ond vilje, at slik vil vi ikke ha det.
Skal det være «lovlig» å være slem? Nei, så menn. Ikke så lenge jeg lever. Jeg hæler det ikke, tåler det ikke. Jeg kjente sinnet stige og var riktig lei meg. Denne mannen ville få min støtte, både moralsk og på andre måter.
Men så begynte det å sige på: Var ikke mannens påstander litt for vage? Han forteller jo at han har reist seg og gått. At han opplevde en viss preken som brutal. Hvem kan la seg såre så mye – og så lenge – som det denne mannen tydelig hadde måttet tåle – av at noen gjenga noen tekster fra Bibelen? Hvem kan la seg personlig fornærme av Bibelen? Var det noe galt med Bibelen, eller mannen?
Mannen hadde gått i mange år og latt seg fornærme av Bibelen og at noen siterer fra Bibelen, og altså noen som mener at Bibelen jo bør og må siteres, når det er relevant. Selvsagt er det ingen som siterer Bibelen kun for å såre noen? Kun for å bringe sjeler til randen av fortvilelse og oppriktig gråt? Kun for å kaste skyld og skam på folk? Kun for å bebreide noen, som til og med kanskje intet er å bebreide? Kun for å vise hvor korrekt fromme de selv er? Kun for å markere egen moralske overlegenhet?
Nei, slikt må ikke forekomme. Og stemmen vet det; hen vet at det er slik folk tenker. Og han vet at han da vil få støtte av folket, som tenker slik, og lar seg opprøre av urettferdigheten. Og han liksom vet at han til og med har Gud på sin side. Men han vet også at det har tatt altfor langt tid for folk til å skjønne det, nå håper han at folk skal ta igjen det forsømte, så å si. Nå skal folk stille seg bak ham og rope fy, fy, fy. I gapestokken med dem! Og så skal Sannhetskommisjonen dømme. De skal få som fortjent. Tårene skal frem i lyset. Lidelsene skal få sine ansikter og stemmer, vi skal tvinges til å høre på hvor mye folk har lidd, over så lang tid. Vi skal opplæres i empati, vi skal tvinges til å ha de korrekte emosjoner. Vi skal vær så god, at vi skal sone for alle de krenkelser menneskeheten har begått, mot alle dem som stemmen forsvarer. Vi skal bøte for synder eller overtredelser vi selv ikke har begått, men som andre har begått, i Guds navn. Vi skal lide. Vi skal på pinebenken. Og det er visst den enste måten vi kan gjøre opp for oss på, alle.
Eller: Vi skal klandre Gud. Vi skal ikke tåle at Gud er kjærlighet, ja, Gud er ikke kjærlighet, kjærlighet er Gud og Gud skal ikke definere den, vise oss hva den er. Gud har oppført seg uskikkelig, ikke bare mot oss, men også mot dem, dvs den minoriteten det her gjelder, de som har lidt og blitt påført smerte og ubehag, de som er blitt sett ned på og bort fra, de som selv bestemte hvem de var eller hvem de ikke var, de som visste best selv, de som hevdet sin menneskerett til å velge – hvem de skulle være.
Nå skal det hete:
«Her er ikke jøde eller greker, ... slave eller fri, … mann og kvinne» «det er verken borgermester eller undersått, hverken professor eller tilhører, hverken lærer eller elev, hverken husfrue eller slavekvinne». (Fra Luthers Galaterbrevskommentar, 1935, Luther starter sine kommentarer til Gal 3,28 med å gi eksempler … )
Men det fins enn dobbelthet i Luthers tolkning;
Det er derfor en dobbelthet i Luthers tolkning av Gal 3:28.
På de ene side er det «i Guds øyne» ingen sosiale forskjeller, på den annen
side brukes Gal 3:28 til å holde folk fast i de middelalderske
samfunnsstrukturene. her
Kommentar:
Først denne: https://neitilislam.blogspot.com/2012/11/kristendommen-er-heldigvis-klart.html
Og denne: https://neitilislam.blogspot.com/2012/04/allah-er-ikke-hellig.html
Og gjerne denne, for oversiktens og «stodas» skyld:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/03/rikets-tilstand-religion-over-magi.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html
«Stemmen» vil ha Bibelen til å si:
«Her er ikke jøde eller greker, ... slave eller fri, … mann og kvinne … eller homofil eller heterofil»
Han vil som Luther, ha et tillegg til Bibelens tekst, og hen
vil at folk skal følge hen selv, fordi Luther på sin side også godtok at vi
skulle bøye oss for et tillegg i teksten.
Jeg vet ikke om jeg fikk alt med meg, men jeg gjengir det
jeg hørte så godt jeg kan og så nær opp til det ordrette jeg kan, jeg legger
her ved min transkripsjon, som lød som følger:
Som (biskop) Veiteberg sa i begravelsen til Kim
Friele: Kjærlighet er en del av det å være menneske.
Professor emeritus i teologi ved UiO Halvor Moxnes opplevde
den nye uttalelsen som veldig viktig, ved at den anerkjente kjærlighet mellom
lesbiske og homofile. Nå har det kommet sammen. Det var slik som Kari Veiteberg
sa … og da er man heldig vis kommet så langt at det også gjelder for homofile
og lesbiske. … en unnskyldning er en mulighet, men at den må være troverdig, sa
han, og da må man følge opp denne uttalelsen med å la lesbiske og homofile bli
hørt. For det er jo det som har manglet, man har snakket om lesbiske og
homofile, men man har ikke snakket med dem, sa Moxnes.
NRK intervjuer (en meget flink mann, som må forholde seg til saken nærmest helt nøytralt og tillempet letargisk, men dog våken og vennlig: Er det med rette å vise til skriften og si at dette er synd? …
Preses Fykse Tveit: Det er sagt at det er to anerkjente syn, som man kan hevde … og man må stå til rette for dem …
Til Moxnes: Hadde man trengt å gå lenger enn dette … ?
Moxnes: Ja, fordi det er noe med dette at man har lov
å si hva som helst … i en preken, og bruke Bibelen … og der har jeg jo selv
erfaringer på at jeg måtte forlate en kirke fordi det var så brutalt. Og f eks
på kirkemøte i 1995 hvor man avviste partnerskap og prester i partnerskap som
prester, så presterte biskopen å snakke om Jesu inkludering av utstøtte, og
hadde det vært i dag, så hadde jeg reist meg og gått, men da satt vi der og
gråt, og det viser noe av hvor skjebnesvangert det kan være å sette seg på sin
høye hest og henvise til at dette står i Bibelen, … det bør nedsettes en
kommunikasjon for å få frem … enkelthistoriene … dret må være en åpen historie
til mennesker som har en … det kan sitte
mange som bærer på den skylden og skammen som de har følt … og å fortelle sin
historie kan være del i en helingsprosess …
Kommentar:
Mange har opp gjennom tidene betraktet Kirken som en slags «safe heaven». Kirken ble oppfattet som klar i lære og klar levned. Den ga ly for mange urolige sjeler, den ga autoritet i «heimen»; den ble selvsagt også brukt til å skremme med. Med helvete, Og slikt hjalp visst, trodde man.
Har Kirken i dag autoritet? Vel, ja, hvis man tror at det er bedre å leve med to syn enn med ett. Hvis man tror at man best kan avlede Djevelen angrep på den måten, ved å fremstå som forvirret, vinglete, eller en altfor snill onkel eller tante. Eller som værhane, en som vil tekkes alle og gjøre alle til lags ved å gå i oppløsning på konsekvent sadomasochistisk vis. Hvem vil unne sine barn å gå inn der forvirring og kiv råder og ingen tør å ta Skriften på ordet? Vi skal ikke se bort fra at Kirken i tidligere tider skremte mange til å tenke, føle og emovere korrekt og at vi fikk mange «servilt betinget emosjonelt korrekte mennesker, mennesker som da måtte undertrykke seg selv og legge av seg sine legninger, for syns skyld. Ærlighet ble på en måte i praktisk forstand forbudt. Det ga ikke er særlig lystig bilde av forholdene generelt. Den kompakte majoritet kan være svært psykopatisk korrekt, uutholdelig korrekt – og slik avler ressentiment og etter hver mer og mer åpent hat: et hat som selvsagt ikke burde ha eksistert.
Samtidig som Kirken fant å måtte abdisere fra disse innebygde hatmekanismene, ble Kirken mer og mer åpen. De liberale gikk sin seiersgang på alle områder, i alt fra lærespørsmål til en politikk som tok seg retten til å frigjøre mer energi på soverommet og under dyna. De sexsuelle minoriteter skulle ikke lenger fordømmes, men normaliseres og i tillegg synes synd på, ved at alle som ikke hadde elsket disse gruppene skulle føle skyld for ikke å ha vært åpne og imøtekommende nok. Minoriteter av alle slag, i alle samfunnslag, skulle nå utgjøre en diskriminert gruppe med krav på å bli hørt, med krav og rett på større makt og innflytelse. I dag foregår seksualundervisning av barn i skolen, fra de er neven store, så å si. Sinnene skal formes og heles og kommer mer sammen, bli mer like. E pluribus unum. Et i og for seg edelt prosjekt, på sett og vis, - et ønske om en ny inkarnasjon, et nytt ideal, et ideelt instrument, for enkelte, for alt fra nihilister til fascister. Det krever en viss form for praktisk og åndelig uniformering, for ikke å si krigføring. «Stemmen» vet at han påkaller seg empati eller sympati. Han var svak og ble gjort svak, av oss, via Kirkens egne ord; nå er han sterkt, den lidende har reist seg, har stått støtt i kampen. Hvilken hyllest og beundring er han vel ikke vel unt.
Han vet at det korrekte emosjonelle øyeblikk er inne. Han griper anledningen. Det er modig. «Vi er stolt av deg gutt».
Jo da, «Stemmen» kan ha lidd nok, ja, altfor mye. Restitusjonen er betimelig. Og alle synes det er rettferdig. Og ingen i dag kan få seg til å forstå hvordan det kunne være mulg at vi, akkurat vi, kan ha vært så brutale som vi vitterlig var, ifølge til Stemmen selv, har vært. Nå er det vår tid til å skamme oss og bekjenne og søke bot, under det nye regimet. Og her skal ingen slippe unna. De skal utskjemmes for sine overgrep. Noen har fått tildelt sine «safe-spaces». Mikroaggresjon skal ikke tåles. Snøfnugg skal beskyttes. Praktiserende homofile skal ordineres og tilgis så å si på forhånd for et livsløp i kommende synd. Og vi andre skal velsigne det. Fordi Gud vil det, ifølge stemmen.
Brutale ja. Det har skjedd et paradigmeskifte, noe underlig
noe. (Jeg skriver om SAP og bl a det jeg kaller hypermagi andre steder).
Og vi har alt på stell. Hvem trenger vel frelse i dag, når vi har Kirken og «Stemmer» som denne «Stemmen». Se forresten denne om Robotstemmen i NRK:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/den-kaldeste-av-alle-kalde-stemmer.html
Jeg må bare få tilføye:
Moxnes har et mildt og saklig, men ikke forsagt oppsyn og hen omgir seg så avgjort ikke med assosiasjoner til nettingtruser eller stiletthæler, der han flyter av gårde på verbiose konsistens og eleganse. Det er snarere snakk om en slags from lydløshet i og over det hele, en slags verdslig hellighet som like vel er høyst hellig nøkternhet, slik en professor som vet at det ikke nytter med tunge pust og fakter for å få frem budskapet. Men, bevares, ikke som om han var født med gummisåler, men mer med usynlige luftputer på sine presumtivt vakre føtter, i naken tilstand, formodentlig, der han liksom svever over parkettene, uten morgenkåpe.
For et år eller to siden ble han intervjuet på Verdibørsen og da fortalte han litt om sin oppvekst og forholdet til søsknene. Han beskrev seg selv som litt mindre «barn» enn de andre i flokken; han ble visst tidlig voksen, så vidt jeg husker, ble visst litt annerledes enn de andre, skoleflink, pliktoppfyllende, et prektig emne for foreldre som ikke har noe imot litt vel mye spaklig dydighet, og en svigermors og svigerfars yndling, begge kronisk like glade som stille gråtkvalte.
Selvsagt kom man inn på legningen. Plutselig – jeg husker ikke sammenhengen – bryter intervjueren inn med et spørsmål, uten å endre toneleie, dvs han spør så lavt og professoralt saklig som mulig, og det blir med dett spørsmål om dette, et spørsmål som intervjueren så avgjort burde ha elaborert på, men som bli borte i «Stemmens» selvsikre selvbeskrivelser. Intervjueren spør, så mildt, så mildt:
-Forsøker du å rettferdiggjøre deg … ?
Moxnes stopper opp et par tre sekunder, som om han et øyeblikk må anstrenge seg litt høflig for å kunne trekke pusten … her bringes tanken selvsagt inn på Luthers rettferdiggjørelse ved troen alene etc.
Og så havner forklaringen inn i en tåke, hvor ingen hører og faktisk intet blir sagt og dermed er NRK ferdig med hele spørsmålet. (Skulle ønske jeg hadde er opptak). NRK vet at veldig få lyttere i dag vet noe som helst om «rettferdiggjørelse» i denne sammenhengen.
Moxnes har tidligere gitt uttrykk for en viss frykt for Hege Storhaug i HRS. Jeg forstår ikke hva han har å frykte, Storhaug er en demokratiforkjemper de lux. Moxnes synes på sin side å arbeide for et mest mulig varmt forhold til islam.
Når det kommer til muslimene enkeltvis, fins det sikkert veldig mange som er glad for at de nå lever i Vesten og at det jo selvsagt er forbudt å drepe homofile. Jeg tror de aller fleste muslimene her er veldig glade for at vi har et slikt forbud, og slike lover, med trusler om straff, og hvor drap på homofile faktisk straffes, lover som altså forhindrer slike drap, og avskrekker, og drap de muslimske skriftene faktisk tillater og ja, påbyr, fordi profeten – eller er det bare Allah? - sier det.
Jeg tror dette kommer av at «den alminnelige gudsåpenbaring» her rent faktisk er operativ. Dermed har muslimer og kristne en viss «common ground» å bygge på; den loven som er skrevet på menneskets hjerter er med andre ord i funksjon og denne i seg selv overstyrer da de mer spesifikke lovene i islam på dette området, der forholdene ligger til rette for det, slik de gjør i Vesten i dag.
Moxnes:
"Vi bør ikke følge Hege Storhaug på vei mot det totalitære samfunn", skriver Moxnes.
Kommentar: Man kan spørre: Hvor mange flere muslimer vil han invitere inn i dette landet for å sikre at vi blir et stadig mer tolerant, mer liberalt, mer rettferdig, mer stabilt, mer harmonisk og mer pluralistisk samfunn? Og et bedre samfunn å vokse opp i og leve i? Og hvor mye vil dette koste og hvor mye er vi villig til å betale, - ikke bare økonomisk?
Svaret vil antakelig være negativt, dvs fraværende, eller
ullent og unnvikende: Jeg vet ikke, dette kan jeg ikke svare på, dette må vi
overlate til noen andre å bestemme, demokratisk valgte organer f eks, eller til
byråkratiet (som vil måtte tvinges til ikke å være så nøytralt som det er i
dag).
Moxnes tror kanskje dessuten at jo flere muslimer vi
importerer, jo sikrer og bedre forhold vil f eks de homofile få, og andre
utsatte minoriteter, minoriteter som kapitalismen bare har forakt for,
(bortsett fra ved subsidiering av næringsvirksomhet som driver omvendt
diskriminering).
Han kan jo ha hørt at muslimer ofte har et meget liberalt
forhold til homofili og godtar praksisen mer enn hva kristne gjør. En svensk
imam, en konvertitt, uttalte for noen år siden på SVT at homofili praksis, nei,
det var slettes ikke noe muslimene hadde noe med å blande seg opp i, bare
"praksisen" ikke ble utført i det offentlige rom og til sjenanse for
publikum. Hva de homofile fant på å gjøre hjemme og utenfor syne, nei, det
hadde de ikke noe med etc
Storhaug står godt og vakkert i stormens midte. Det er helt utrolig hva som nå skjer. Og når noen virkelig tror at Storhaug er en større fare for demokratiet enn islam, (sett i visse meget aktuelle praktiske og ideologiske sammenhenger), og at hun representerer selve det totalitær, vel, ja da er det på tide at alle gode demokratiske krefter skjerper seg og kommer ut av dvalen og inn på riktig banehalvdel.
Vi er inne i en meget avgjørende fase i Europas historie, "eliten", som nå de fleste burde vite hvem er, lukker øynene ved ikke å ville vite. De vil ha det ubehagelige ut av sinn. De knebler sannheten og i sin feighet går de nå på person, idet de glemmer den store, sentrale og hyperviktige saken: Nemlig realitetene sett i et så bredt historiske og eksistensielt perspektiv som historisk og menneskelig mulig. Man leter bevisst og med stor kløkt og energi etter "syndebukker" og utpeker og henger ut sine offer, uforbeholdsløst, struttende av selvtilfreds skadefryd og med en notorisk selvpromoterende tilfredsstillelse som er tydelig for enhver å se.
Vi må videre:
Før var «alt» forbudt både utenfor og innenfor kirken. I dag er alt tillatt både innenfor og utenfor kirken. Utviklingen av avviklingen har gått fort. Det har vært et poeng innenfor kirken at man skulle følge med utviklingen utenfor kirken og tilpasse seg de utenfor. De utenfor ha nå overtatt Kirken, som i seg selv er overtatt av de som var innenfor, men like vel utenfor.
Vi står til knes med følgende: Alt er nå tillatt å gjøre innenfor kirken. Det meste er nå forbudt å tenke utenfor kirken.
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html
Men la gå: Det har kanskje vært for mye svovel i kirken og kirkehistorien.
Like vel, selv om kaos tas for lindring i en ellers kjedelig virkelighet: Forvirringen er til å ta og føle på. Noen mente at Kirken godt kunne leve med å stå eller gå på to føtter. Nå står Kirken på en fot og ingen vet hvor veien går. Kirken er redd for å falle. Den kan bare overleve ved å bli stående på en fot uten å rikke seg. Utviklingen er derfor avviklet. Vi har fått en kirke som aldri har vært mer konservativ, urokkelig og illiberal enn den er nå, og vil forbli en tid fremover, helt til alt ikke lenger er tillatt.
Mange ser at alt dette har svekket Kirken. «Stemmen» jeg
snakker om her er tydeligvis nærmest rørt til tårer over hvor vellykket hans
misjon har vært. Han har stått innenfor hele tiden, selv om han har vært
utenfor, slik han selv forteller om. Han har grått mye fordi Kirken ikke forsto
å rette seg etter han og hans kolleger i kjødet før nå i det siste. Nå vil han
ha hevn, han vil se noen ydmyket, offentlig. Han vil ydmyke dem med større
åpenhet, et tribunal i form av en «høring» skal forsterke utviklingen, befeste
egen posisjon og «høyhellige» person. Det hjelper ikke at Bibelen snakker om
noe som synd. Han vet bedre: Det er ikke synd. Han vet med andre ord bedre enn
Bibelen. Paulus snakket om noe han ikke hadde greier på; vi vet bedre i dag,
med understrekning av «vet». Vi vet kort og godt bedre enn Gud, så derfor …
Som sagt, og hvem er jeg, som har noe med folks følelser og
legninger? Jeg kan ikke si at «alt er tillatt» utenfor, men ikke «innenfor».
Det er forbudt. Det er forbudt å si, å føle og holdne. Alt er tillatt bare det
skjer med samtykke, ikke skader noen og er lovlig ellers. Det er bare et par
tiår siden at undersøkelser viste at folket ikke hadde noe imot homofili som
sådan. For enda noen tiår siden før dette, var flertallet i befolkningen mot.
Kan pendelen svinge tilbake, så å si? Kan den muslimske befolkningen få bedehus
og kirker til å snu? Kan islam bidra til å legge så stort press på befolkningen
og styremaktene, at de må snu? En antydning om hva som muligens kan komme fikk
vi demonstrert på en konferanse i regi av Åpne Dører for noen måneder siden.
Her snakket en britisk størrelse innenfor denne verdensomspennende organisasjon
om muligheten for at kristne kunne samarbeide med muslimene om en felles
innsats på dette området og her var det ikke noe tvil om hva denne kjendisen
virkelig mente: Kirken må stå på Guds ord, eller gå ad undas, slik vi forsto
ham.
Jeg har aldri hørt «stemmen» si noe om islams, Allah’s og profetens syn på homofili. Han har kanskje grått og bedt mye på sitt lønnkammer om at Allah skal utvise nåde og miskunn, at Allah skal vise barmhjertighet og slutte med å befale at homser og andre kan kastes ut fra høye tak, ned til en sikker død, til skrekk og advarsel. «Stemmen» vil kanskje svare: Ja, men vi har en uttalelse fra (ett eller annet) fellesråd hvor muslimer sier at islam nå ikke påbyr dødsstraff for. Hva vil «Stemmen» si til at muslimer har plikt til å hate?
Om bla a Ma’iz: https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/9-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2014/10/nar-ikke-hate-blir-en-synd-mot-allah.html
http://neitilislam.blogspot.com/2010/11/har-muslimer-plikt-til-hate.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/o-j-anfindsen-vs-hallgim-berg-i-sakte.html
http://neitilislam.blogspot.com/2018/11/asia-bibi-islamofobi-selvdestruksjon-og.html
Allah i våre kirker:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/dagens-paveforkynnelse.html
Kirker i brann:
http://neitilislam.blogspot.com/2020/07/kirker-og-katedraler-i-brann.html
Om bl a Gyrid Gunnes:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/gyrid-gunnes-sionismen-apartheid-her-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/kristen-ramadanbnn-for-islam-allah-og.html
Hva vil muslimske homofile nå si? Og håpe på? Hvis Kirken sier at Allah og Gud er den samme, vil de kanskje bli enda mer forvirrede enn «oss». De vil løpe til kirken som sier at Allah nå tilgir dem. De vil be om at deres imamer tar eksplisitt stilling for de beklagelsene kirken og biskopene kommer med og da med den begrunnelse at gud jo er en og at han ikke kan tale med to tunger, at han ikke kan være for dødsstraff og samtidig mot den.
Men så enkelt er det selvsagt ikke. Det er en forskjell mellom Allah og Gud, essensielt. Og essensen i all religion er ikke at alle veier leder til Gud eller at alle blir «frelst». Ikke alle religioner har «nåden». Og ikke alle religioner hevder seg å bygge på uomtvistelig fakta – som f eks ndgj oppstandelse.
Men, of course, dette vil ikke Kirken hverken
diskutere eller ta stilling til, face en face, rett på. Mange prester og
andre vil henvise til at ett eller annet fellesråd har kommet frem til at dødsstraff
for homofili f eks ikke gjelder lenger, i hvert fall ikke her i landet. Så da
så. Og så vil de at alle skal tenke likt om dette: Så da så.
Noen vil kanskje tenker at den kristne guden er mer tolerant,
barmhjertig og fornuftig enn Allah. Disse vil kanskje ønske å bli kristne, men
dette i seg selv vil bare forverre situasjonen for dem. De vil påkalle seg en
dobbel dødsdom over sine hoder.
«Stemmen» er smilende, nærmest logrende overfor intervjueren
på Dagsnytt 18, den er ikke bare triumferende, men stemmen vet at intervjueren
allerede er erobret territorium. Hvis det skulle være tvil om det, jo bedre
grunn har «Stemmen» til å anlegge en vennlig, nærmest tiggende tone, en
inviterende tone, en konstaterende tone som like vel ikke er fri fra en
underliggende trussel: Hvis du ikke stiller deg inn på samme frekvens som jeg
er på, vil du få smake pisken. «Stemmen» er seierssikker. Og triumferende, for
ikke å si direkte nedlatende overfor alle som altså tok så feil, slik som
Kirken har gjort, gjennom sitt 2000 år gamle «tyranni». «Nå kan dere ha det så
godt», sier «Stemmen», slik jeg hører den. Jeg fikk rett, dere var «dyr eller
dyriske», eller noe i nærheten. Fordømmende dyr, hvis mulig. Vi – som nå
anklages, uten å ha gjort noe galt - skal egentlig ikke ha den trøst der er å
ha noen Gud lenger, det ansvar som ligger i enhver trøst. Jeg har likt svært dårlig de få gangene jeg
nærmest i vanvare har såret noen. Jeg er bare ute etter å fortelle «hvordan det
er», og, ja, faktisk «hvordan det føles». Jeg forsøker å komme med saklig
begrunnet ærlighet. Jeg oppfordrer ikke eller forsøker ikke å pusje noen til å
være enten for eller imot.
«Stemmen» minner meg om marxisten Gramski, se linkene. Han
ville ikke lenger ha en proletær revolusjon, fra gølvet og opp, og i kjeldress,
men fra kontorer innefra og i korridorene i systemet, innenfra, altså. Systemet
kunne best undergraves ved å bli mest mulig lik byråkrater og bankfolk, i
klesveien, i talemåten, i gestikulasjon, og på matbordet - må vi ha lov til å
tro. For 50 år siden kunne man oppleve at de mest revolusjonære vedtok å gå inn
i forsvaret for å undergrave derfra. De skulle komme utenfra og bli innafor.
Svært effektiv, mente man. Og nå minner altså denne «Stemmen» meg på at hva som
skjedde den gang, fortsette å rulle innenfor Kirken, uten at Kirken egentlig
forsto var som var på gang, ja, kanskje uten at den ville forstå. «La nå hundan
pule» var det en som sa. Og han mente det bokstavelig, en yr vårdag. Det ville
være umenneskelig å skille dem.
«Stemmen» snakker med guvernante-stemme, synes jeg. Det er noe altfor skikkelig over den, eller i den, noe forsiktig pedagogisk, noe «jeg vet best», en godt betalt guvernante som elsker spillet i gemakkene og bak kulissene og som når som helst kan sladre «til mor». Det er ikke noen vanlig «støvpike» man her har å gjøre med. Nei, denne guvernanten – som selvsagt her kan være en typisk hen – går ikke inn tjeneroppgangen, her går rett inn hoveddøren fra gaten.
Jeg trøster meg litt skadefro med at de fromme alltid faller
for sin egen felle, før eller senere.
Men hvorfor skal man «på død og liv» bryte inn å skille folk som elsker hverandre, som holder alle bud og som i tillegg bare har det gøy og vakkert? Hvem kan vel tillate seg å være gledesdreper uten å bli moralist og skikkelig møkkamann? Vel, ingen har lyst til det. Og dessuten: Her dreier det seg om en liten minoritet. Hvordan de elsker hverandre er ikke vår sak. Kirken og alle kristne vil tjene på å vise romslighet, ja vel, og toleranse. Men ofte misforstås hva toleranse i, man får en følelse av at den tolerante er den blir mest mulig lik den man tolererer.
Men det kan også sies: Spørsmålet i seg selv kan bare stilles innenfor en kultur som på en måte har «vedtatt» at idealet, for enhver pris, skal være at ingen er bedre enn noen andre og at ingenting er bedre enn noe annet.
Den påstanden er verdt å tenke over. Men jeg vet at det ikke nytter. For så vidt trekker jeg tilbake alt det jeg her skriver både i denne posteringen og på resten av bloggen i de relevante posteringene, se linkene. Jeg legger meg med andre ord flat. Jeg tar Gud på ordet idet jeg vet at Guds forsyn bruker alt til det gode. Jeg tenker meg da denne løsningen på litt andre premisser enn det biskopene gjør.
Men fred være med dem. Jeg må understreke: Jeg har ikke registrert
at jeg noen gang har hatt noe imot noen homofil eller lesbisk, eller andre
varianter, aldri noen gang. Men det jeg frykter er at noen homofile og andre –
som ofte er det jeg beskriver som servilt betinget emosjonelt korrekte -
skal få et nag eller et langvarig og intenst eller malignent hat mot meg, bare
fordi jeg lufter min oppfatning her på bloggen. Jeg frykter også at mine
barnebarn kan komme til skade, på en eller annen måte. jeg ønsker å skåne dem
for et slikt hat, at de blir forskånet og at eventuelle hatere forstår at de
hater feil mot feil personer. Jeg håper de setter mer pris på min ærlighet enn
på hykleri og forstillelse.
(NB: Jeg legger ikke ut linker som spesifikt kan belyse
dette fenomenet her i denne posteringen).
https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/relativisme-og-toleranse-et-farlig.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/mer-om-relativisme-toleranse-etc.html
https://neitilislam.blogspot.com/2014/01/tolerant-intoleranse-eller-intolerant.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/avradikalisere-radikaliserte-om-vestlig.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/11/abort-en-hellig-ytringsfrihet.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/09/har-vi-i-det-hele-tatt-lrt-noe-og-hva.html
Litt generelt fra to uredde og skarpsynet autoriteter vi alle burde gi akt på:
Vi har en lang tradisjon med politisk og religiøs toleranse i landet vårt. Det er nok sant at vi ikke alltid har klart å leve opp til idealet, men vi har en tradisjon for toleranse og ideen var at toleranse var noe godt, basert på ideen om at det finnes noe som heter moralsk sannhet og det finnes måter som enten er riktige eller gale når det gjelder å forholde oss til mennesker. Der disse sannhetene ikke eksisterer, foreligger intet fundament for toleranse.
Det eneste fundament for toleranse er sannheten og
toleransen som sådan har fått en stygg medfart på det politiske og
utdannelsesmessige området i det siste og fordi sannhet er blitt separert fra
toleranse så er mange kommet til å tro at alt er like riktig eller sant.
Toleranse betyr ikke lenger at man sier at jeg er uenig med deg og tror at du
tar feil, men jeg aksepterer deg og innrømmer deg retten til å ta feil. For
dette er ikke lenger nok. Vi befinner oss nå i en situasjon der alle forventes
å ha like mye rett og hvor du ikke lenger kan si at folk tar feil og fortsatt
hevde at du er glad i dem. Før pleide vi å si, litt humoristisk: Elsk meg og
elsk hunden min. Nå sier vi i stedet, og uten humor:» Elsk meg og elsk
meningene mine, måten jeg ser verden på». Og dette er en ulykke for mennesker.
(Truth about tolereanse s 139).
Og for å supplere med Daniel Taylor: «Det finnes bare en alvorlig synd igjen. Mord har sine formildende omstendigheter, men ikke denne alvorlige, siste synd. Den er en paria-synd, og å bli anklaget for den, gjør deg til en man ikke må berøre, uten at det er behov for nærmere begrunnelse. Denne synden er intoleranse og de største synderne i så måte, i det 21. århundres Amerika, er evangeliske eller fundamentalistiske kristne. Amerika er syk av intolerante mennesker og vil ikke tolerere dem lenger», (ibid s 98).
Også gjengitt her:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html
Kan vel noen lytte til Dax 18 med sitt gode hjerte i behold og finne noe å kritisere «Stemmen» for ? – den er jo så høflig, mild og klar. Den er så overbevist og overbevisende. Den er så veltalende; nesten hviskende, metaforisk logrende: Her beskyttes jo en liten allerede herliggjort minoritet som har vært under sterkt negativ press så langt mange kan huske. Denne stemmen blir tillagt autoritet.
Og hva er vel normalt? Når alt like vel ikke bare er
tillatt, men absolutt likeverdig og nødvendig eller obligatorisk? Når Kirken nå
har satt seg utenfor seg selv og ønsker alle, absolutt alle – og alt - velkommen inn? (Dette ikke til forkleinelse
for noen). Prester står visst nå og tripper på kirketrappene i by som i bygd og
roper barn inn både på vei til og fra skolen. Jeg vet ikke om kirkeansatte nå
driver sexualundervining på bred basis, men det er vel like før kanskje.
De som ennå føler seg utrygge i det åpne omland, skal nå søke ly i sakristiene, rundt alteret i benkeradene og på galleriene.
Det nye absolutt normale skal nå forkynnes fra prekestolene
i det ganske land. Det skal ikke lenger være lov å ærekrenke noen. Det samme mente
Stalin i sin tid. Han fikk til og med i stand en lov mot ærekrenkelser.
Kommunister skulle beskyttes. Krenkere måtte bevise sin uskyld, men valgte
heller å lyve på seg den ene forbrytelsen verre enn den andre.
Se denne om hvor dumme og sekteriske noen kristne kan gjøre seg:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/04/spikers-corner-fordummende-sekt-eller.html
Se her om bl a Stalin, våre neokommunister og Bukharin her:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/mimir-kristjansson-redaktr-gilje-og-de.html
Stalin var imidlertid neppe fremmed for ironi. I Kirken derimot, vil man fjerne alle ironi, for ironi kan krenke og det er forbudt, ved lov, belagt med straffeansvar. Og så må den som krenker bevise at han ikke krenker og den som er krenket tas på ordet, uten forbehold, selv om denne ikke føler seg krenket, men benytter seg av anledningen, av en eller annen grunn.
Det fantas før i tiden, for lenge siden, en plikt til å stille opp i Kirken til fastsatt tid. I dag finnes det en plikt til å godta og underkaste deg Kirkens tvetydige lære selv om du aldri stiller i Kirken og aldri kan tenker deg å stille, uansett. Og det helt store: Folk gjør det frivillig. «Stemmen» har ikke vært avhengig av noe lovpålagt plikt til å stille opp for Kirken, ikke på noe vilkår. «Stemmen» kan da si: Se hvor fint og empatisk demokrati vi har. Et demokrati som altså nå tillater alt ved å utelukke mye annet.
Er det ikke søtt, dere, at det for 20 åt siden ble skapt et rom for uenighet i Kirken som tidligere ikke hadde vært der, jfr uttalelse fra Raanum under.
I dag, derimot, er det ikke lenger plass for noen uenighet, overhodet, slik jeg ser det, arrester meg hvis jeg tar feil.
Og hvordan kunne jeg holde på å glemme følgende, om bl a Halvor Moxnes og «forestillinger» og mye annet svært interessant stoff, om jeg så skal si det selv:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/den-totalitre-emosjonalisme-og.html
What could possibly go wrong? Nei, her er Gud beseiret. Legningene og de riktig eksistensielle og ærlige valgene her i livet har seiret, en ny identitet er etablert, mennesket og det menneskelige har seiret, friheten og den sanne og autentiske Kjærligheten har nå seiret. Halleluja. Immanensen er blitt total og totaliserende. Liberal og illiberal. Og hele bispekollegiet klapper unisont. Og siterer det nye credo: her fins hverken mann eller kvinne, hetero eller homo …
Så hva kan vel Gud si? Og de har stått på de de trodde var
Guds ord, men som altså ikke lenger er det, Guds bokstavelige ord, ikke
allegoriske eller symbolske ord. Hvor finner folk en trygg havn, et rom for
sjelefred og syndsbekjennelse? Er Gud splittet eller hel? Ligger Guds
standarder fast? Ligger Guds karakter og natur – ja, Guds person - fast? Kan
noen fortelle meg: Hvem vet?
Om hvordan man markedsførte og hvorfor man markedsførte homofili «over all»:
http://neitilislam.blogspot.com/2011/06/islamofili-og-homofili-en-sammneheng.html
Om bl a «dødens manifest», som visstnok ikke kan verifiseres som ekte eller seriøst:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/ddens-manifest-og-hatet-mot-nina-karin.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/07/islamiseringen-av-ekteskapet.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/08/ekteskapetnihilismen.html
https://neitilislam.blogspot.com/2010/11/delegger-kjrligheten-kirken.html
https://neitilislam.blogspot.com/2010/12/islamiseringen-av-gud.html
https://neitilislam.blogspot.com/2010/12/islam-umulig-for-muslimer.html
https://neitilislam.blogspot.com/2010/11/har-muslimene-samvittighet.html
https://neitilislam.blogspot.com/2010/11/islamiseringen-av-folkesjelen.html
Om at muslimene har tid, men ikke vi (som bare har klokka):
https://neitilislam.blogspot.com/2010/11/sosialister-flirter-optimistisk-med.html
Om hypermagien og emosjonene oppi alt dette:
https://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html
https://neitilislam.blogspot.com/2014/03/kristiansand-darepolitikernes-hovedstad.html
Litt om Veiteberg:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/biskop-veiteberg-overrasker-og-dagen.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/leder-i-dagen-uten-kunnskap-og-innsikt.html
Faktarute:
Den norske kirke: 260117:
På Kirkemøtet i Trondheim 25.-31. januar er vedtak av ny
kjønnsnøytral vigselsliturgi en av hovedsakene. I den forbindelse fulgte Kristin
Gunleiksrud Raaum opp et vedtak i Ungdommens Kirkemøte i oktober i fjor (Sak
UKM 05/16 Om plan for kjønn og likestilling).
Her heter det at UKM «beklagar all den diskrimineringa og ekskluderinga som
lhbtpersonar og andre skeive har vore utsette for frå Den norske kyrkja, og vil
arbeide for at dette skal ta slutt. UKM vil oppmode Kyrkjemøtet – som det øvste
organet i Den norske kyrkja, og leiaren for Kyrkjerådet – om også å gjere det
same.»
Kristin Gunleiksrud Raaum tok utfordringen:
- Jeg vil ta kraftig avstand fra den behandling mange LHBT-ere (lesbiske,
homofile, bifile og transpersoner) har opplevd. Jeg har sett smerten på nært
hold. Jeg har sett liv gå i stykker. Jeg har sett tro gå i knas. Kirken bør
ikke være sen til kritisk selverkjennelse og beklagelse. Dette handler ikke om
å bekjenne andres synder, men en kritisk gjennomtenkning av holdninger og
handlinger vi nå ser har rammet grupper og enkeltmennesker. Som Kirkerådets
leder mener jeg det er betimelig at kirken innser og beklager de belastninger
som LHBT personer har blitt påført.
Kirken har bidratt til å øke deres skam, når den kalte deres kjærlighet for
synd. En helingsprosess krever at også dette sies. Den såredes fortvilelse,
sorg og raseri må anerkjennes. Det er godt å være en luthersk kirke som igjen
og igjen vil søke å fornye sin forståelse av Skriften og av livet, sa kirkerådslederen.
Få saker har vært igjennom en grundigere prosess enn
denne. Jeg vil gjerne rette en takk til bispemøtet som gjennom mange år har
sørget for at det arbeides frem et solid læremessig grunnlag for det vedtaket
Kirkemøtet nå skal fatte. I fjor vedtok Kirkemøtet med ¾-flertall at «uenighet
i dette spørsmålet teologisk bedømt ikke er av en slik karakter at det
gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes.
Begge syn på likekjønnet ekteskap kan derfor gis rom og komme til uttrykk i
kirkens liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse.» Dette er et
historisk viktig vedtak. Det
skaper et rom for uenighet som tidligere ikke har vært der. Så vet vi at for noen vil vigselsvedtaket være
vanskelig, fordi det går på tvers av deres dype overbevisning. Det skal tas på
alvor, forstås og respekteres.
https://kirken.no/nb-NO/om-kirken/aktuelt/marsjordre-fra-kirkeradslederen/-
Er det ikke pinlig å være kristen med den historien kristendommen har?
6.3.2015, Svar:
Det er ikke vanskelig å skjønne spørsmålet. Du trenger ikke lete lenge i kirkens historie for å finne tvilsomme ting. Korstog, krig og mord i Guds navn, brenning av hekser og bøker, undertrykking av folkegrupper, for å nevne noe. Ikke noe å være stolt av akkurat. Vi som er kristne, er en del av kirken. Derfor kan vi ikke late som at dumheter som er begått av kirken, ikke har noe med oss å gjøre. Nei, vi må heller innrømme at det er skjedd mye dumt. Vi må beklage det, og gjøre vårt beste for å vise at kirken også har andre og bedre sider. Også i Bibelens historie gjorde Guds folk mye som ikke var klokt og godt. Men det var ikke Gud som bad dem om det. Nei, han ble snarere både fortvila og sint over mye av det de foretok seg. Det kan fortelle oss at det er mulig å skille mellom Gud og det hans folk gjør. Selv om kristne har gjort mye dumt gjennom åra, er det ikke slik Gud har villet det. Når makthavere har brukt Gud som middel for å undertrykke folk, har ikke Gud gitt dem sin støtte. Gud er slik som Jesus viser oss at han er. Kristne har til tider gjort sitt beste for å forkludre bildet av Gud. Men selv om vi kan skamme oss over vår historie, trenger vi ikke å skamme oss over Gud.
Kirkelige beklagelser og stedfortredende dydsposering:
Biskopene i Den norske kirke ba nylig om unnskyldning for kirkens urett mot folkemusikken. Er dette noe som krever en offisiell beklagelse? De mange kirkelige beklagelsene må sies å være et tegn i tiden og på vår kultur, der å være et offer og å påberope seg å være krenket gir moralsk kapital. torsdag 28. november 2019 - 12:17 Ivar Bu Larssen
Biskopene beklaget at de påførte «alenemødre en krevende belastning» i abortspørsmålet. Det vil ikke KrF gjøre.
Biskopene beklaget at de påførte «alenemødre en krevende belastning» i abortspørsmålet. Det vil ikke KrF gjøre.
Biskopene i Den norske kirke beklaget i vinter holdninger og uttalelser overfor alenemødre og kvinner som har valgt å ta abort. KrF vil ikke beklage.
30. mai 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt. Kristen-Norge reagerte sterkt. Biskopene gikk til det uvanlige skritt å lage et hyrdebrev mot selvbestemt abort. Det ble lest i de fleste norske kirker i juni samme år.
– Vi ønsket ikke å fokusere på konkrete uttalelser fra
kirkelig hold, men var opptatt av den generelle holdningen og tonen overfor
alenemødre og kvinner som sto i en vanskelig situasjon, sier preses i
bispemøtet Helga Byfuglien.
Mange harde ord har falt fra KrF-politikere gjennom årene. Her er noen eksempler:
«Mange av de uønskede svangerskap inntrer på grunn av lettsindighet, ofte i fylla …»
Uttalelse fra daværende sosialminister Egil Aarvik (KrF), da han i en abortdebatt i august 1969 ble spurt om utvidet prevensjonsundervisning kunne «løse det tragiske problem de mange abortsøkende kvinner representerer».
«Det syn sosialistene forfekter, og som går ut på at kvinnen selv skal kunne bestemme og på våre offentlige sykehus forlange fosteret fjernet, representerer en ulykke for landet vart. Det bringer oss nærmere dyrestadiet.»
Uttalelse fra Kjell Bondevik i valgkampen i august 1973. Han var da tidligere kirke- og undervisningsminister.
«Det økende antall abortsøkende kvinner og det økende antall aborter som innvilges, er et symptom på den moralkrise som vi er vitne til også i vårt samfunn.»
Utdrag fra innlegg fra Per Høybråten i Aftenposten i mai 1974. Han var tidligere KrF-statssekretær og andrekandidat på KrFs stortingsliste i Oslo.
«Det kan bli til ubotelig skade for den norske folkesjelen og dermed for kulturutviklingen».
Tidligere KrF-statsminister Lars Korvald i Odelstinget i mai 1975 da flertallet sa ja til abort på sosialt grunnlag.
«Vi er i ferd med å begå en folkesynd ved å bryte hellige lover som Gud har fastlagt for menneskene».
Innlegg fra Kåre Kristiansen i abortdebatt i Odelstinget i
mai 1975.
Nå er det like mange ikke-troende som troende i kirken
Dagsnytt 18, 210222, om og med Fykse Tveit fra ca 22 min:
https://tv.nrk.no/serie/dagsnytt-atten-tv/202202/NNFA56022122/avspiller
Sakset:
Red. Selbekk skriver på lederplass: Når biskopene så sterkt knytter menneskeverdet til bekreftelse av andre samlivsformer og identiteter, melder spørsmålet seg: Mener de man faktisk kan stå for den tradisjonelle læren uten å krenke andres menneskeverd? Mener de Bibelen krenker andres menneskeverd?
Det vanskelig å komme fra at Bispemøtets oppgjør i praksis blir et oppgjør med dem som tror og lærer det som har vært felles kristne prinsipper gjennom 2.000 år.
Når Bispemøtet på denne måten setter en tradisjonell
kristen forståelse av og overbevisning om hva som er godt og rett for
mennesker, tar de på seg et svært stort ansvar. Ønsket om å være imøtekommende
og bekreftende overfor mennesker som har opplevd mye vondt og vanskelig, og har
vært utsatt for uforstand, er forståelig. Og alle kan ha godt av å reflektere
over hvordan man møter og omtaler mennesker som tenker og lever etter andre
idealer enn de man selv har.
Og fra Blikk:
«Da paragraf 213 ble foreslått opphevet i 1954, var Bispemøtet blant de samfunnsaktørene som protesterte høylytt», skriver de.
I uttalelsen refererer biskopene til Bispemøtes uttalelse i 1995, der de daværende biskopene konkluderte med at «det ikke er noe i Bibelen som gir grunnlag for en positiv erkjennelse av homofile forhold på linje med ekteskapet mellom mann og kvinne».
«Dette vedtaket førte til at homofile og lesbiske fortsatt opplevde at kirken fordømte både deres liv og kjærlighet», skriver dagens biskoper..
Viktig erkjennelse
– Det er første gang i historien at alle biskopene snakker om homofiles kjærlighet i en felles uttalelse. Og de erkjenner homofiles kjærlighet. Dette er kjempeviktig, sier Halvor Moxnes, professor ved Det teologiske fakultet.
Moxnes har i flere tiår kjempet for homofiles rettigheter i kirken og har vært åpen homofil siden 1970-tallet.
Han mener kirken også bør beklage, men at en erkjennelse er et viktig første skritt.
– Skal Kirken kunne gi en troverdig unnskyldning, må de først få vite hva som har skjedd og høre stemmene til alle som har opplevd det Kirken bør beklage. Det har ikke skjedd hittil, sier Moxnes.
Pope says sorry for sins of church
Sweeping
apology for attacks on Jews, women and minorities defies theologians' warnings, Rory Carroll in Rome @rorycarroll72 Mon 13 Mar 2000 11.37 GMT
Saving one of his most audacious initiatives for the twilight of his papacy, John Paul II yesterday attempted to purify the soul of the Roman Catholic church by making a sweeping apology for 2,000 years of violence, persecution and blunders.
… by seeking forgiveness for sins committed against Jews, heretics, women, Gypsies and native peoples.
… Centuries of hate and rivalry could not recur in the third millennium. "We forgive and we ask forgiveness. We are asking pardon for the divisions among Christians, for the use of violence that some have committed in the service of truth, and for attitudes of mistrust and hostility assumed towards followers of other religions."
… Defying warnings from some theologians that the unprecedented apology would undermine the church's authority, the 79-year-old pontiff asked God to forgive the persecution of the Jews. "We are deeply saddened by the behaviour of those who in the course of history have caused these children of yours to suffer, and asking your forgiveness we wish to commit ourselves to genuine brotherhood."
… the Pope sought pardon for seven categories of sin: general sins; sins in the service of truth; sins against Christian unity; against the Jews; against respect for love, peace and cultures; against the dignity of women and minorities; and against human rights.
Ethnic groups had endured "contempt for their cultures and religious traditions". Women were "all too often humiliated and marginalised". Trust in wealth and power had obscured the church's responsibility to the poor and oppressed.
There was no reference to homosexuals, who had asked to be included for suffering theocratic violence. The Pope did not identify guilty individuals or name the crusades, the Inquisition or the Holocaust, but the references were clear.
… Cardinal Joseph Ratzinger, head of the congregation of the doctrine of the faith, confessed to the sins of the congregation's predecessor, the Inquisition. "Even men of the church, in the name of faith and morals, have sometimes used methods not in keeping with the Gospel," he said.
… Disquiet that the apology was a beautiful gesture but a theological mistake bubbled to the surface last week.
Echoing widespread concern from liberal as well as conservative theologians, the Bishop of Como, Alessandro Maggiolini, said: "In whose name, exactly, is the holy father asking pardon?
… Other churchmen said the gesture would be seen by Muslims as a sign of weakness and by secular enemies as a cue to launch further attacks.
.. Speaking after the ceremony to the crowd in St Peter's Square, the Pope stressed he was seeking forgiveness not from those who had been wronged, but from God. "Only he can do that."
2,000 years of violence and persecution
The Crusades
Pope Urban II, anxious to assert Rome's authority in the east, sent a military expedition in 1095 to reconquer the holy land. The crusaders ravaged the countries they passed through and massacred the Muslim, Jewish and even Christian population of Jerusalem after capturing it in 1099. After 200 years of conflict Muslim armies drove them out for good, but the crusaders' symbol of the red cross remains provocative.
… The Holocaust: Pope Pius XII never publicly condemned the Nazis' persecution of Jews, even when they were being rounded up and deported from Rome. His silence is partly blamed for the failure of Germany's Catholics to resist Hitler. Anti-Jewish Catholic doctrines such as the claim that the Jews murdered Christ were said to have ideologically underpinned nazism. Vatican officials allegedly helped Nazis escape Europe after the war.
https://www.theguardian.com/world/2000/mar/13/catholicism.religion
