FrP-politikeren Kent Andersen blir nå så å si sykdomserklært
eller sykdomsassosiert i en artikkel på Antirasisme.
Bakgrunnen er at Andersen er en u-servil
islamkritiker som ikke går fem på på de offisielle forklaringer på hvorfor
noen muslimer blir terrorister, - eller hvorfor noen radikaliseres, som det så
bortforklarende sies og påstås-, men som tvert om reiser vektige innvendinger
nettopp mot disse etter vår egen mening bare så helt utilstrekkelige,
sannhetstildekkende og virkelighetsfjerne forklaringene og begrunnelsene på hva,
hvorfor og hvordan alt dette skjer.
Andersen går rett på saken selv idet han helt rettmessig og
korrekt går på kilden til terroren selv, nemlig islam.
I dag gjør man ikke sånt ustraffet i Vesten og i USA har man
eksempler på at en embetsmann som jobbet med sikkerhetsrelatert spørsmål fikk
sparken etter mange utfrysingsforsøk for å ha bygget noen av sine rapporter
sirlig og helt nøyaktig nettopp på hva visse lærde muslimer med stor
internasjonal autoritet og innflytelse og på hva de islamske tekstene selv
beskriver som islam proper, nemlig Stephen Coughlin i Catastrophic Failure,
Blindfolding America in the Face of Jihad, 2006.
Boken er mildt sagt rystende lesning som beskriver et
infantilt miljø blant voksne mennesker med høy utdannelse og høy militær og
intellektuell status og en reise i en dumhet fra myndighetenes og det akademiske
etablissementets side som svaner sidestykke i moderne tid.
Kent Andersen skriver i dag følgende:
«Men hvordan er det
mulig å tolke advarsler om faren for vold og selvtekt, som en oppfordring til
vold og selvtekt? Det røde ekkokammeret er så tomt for surstoff at de gisper etter
argumenter.
Senest i går møtte jeg
Sebastian Stein fra Leger Uten Grenser på Dagsnytt 18, … en hyggelig og
velmenende mann med notater i stedet for argumenter. En mann som heller vil
støtte seg til «forskning», i stedet for å tro på hva terroristene selv tilstår».
Antirasist – på amme måte som denne Stein Andersen
debatterte med på Dagsnytt 18 - beskriver selv det verktøy som de bruker og som
de bruker i blind tro og de setter sin lit til uten å stille grunnleggende og
prinsipielle spørsmål:
«FN-sambandet konkluderer med fire faktorer som kan spille
en rolle i en radikaliseringsprosess:
Søken etter
tilhørighet og trygghet – ekstremister som blir drevet av et ønske om
tilhørighet, vennskap og beskyttelse.
Idealisme og
urettferdighet – ekstremister som er drevet av politiske og ideologiske mål, og
engasjerer seg på grunn av andres lidelser.
Sosial frustrasjon
– ekstremister som drives av et oppgjør med en vond fortid, og som kan ha
erfart vold, diskriminering og rusmisbruk.
Søken etter
spenning eller mening i livet – ekstremister som er drevet av fantasier om å
være en helt som kjemper voldelig for det «gode» mot det «onde».
Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) konkluderer med at
“ekstrem islamisme som multietnisk fenomen er […] preget av unge menn med lav
utdannelse, mye kriminalitet og løs tilknytning til arbeidslivet. Olivier Roy
skriver i The Guardian at biografier gjort av europeiske “homegrown”
terrorister viser at de er voldelige nihilister som adopterer Islam snarere enn
religiøse fundamentalister som tyr til vold. Dette fremgår også av
dokumentarfilmen “Jihad – a story of the others”. FN
sambandet radikalisering
Når man legger avgjørende vekt på - og ja- , bygger sine
egne holdninger og meninger på de «fakta» som beskrives over, synes det opplagt
at virkelighetsoppfatningen og selvbildet blir deretter, dvs oppblåst, fanatisk
og til og med megalomant, faktorer som igjen ironisk nok slår over i islamofobi
(en betegnelse vi har omtalt som mildt sagt svært uheldig og som slår tilbake
på brukerne selv og som da i seg selv virker «sykdomsfremkallende» for de som
ynder å bruke denne betegnelsen – eller pisken - for å stemple og dehumanisere meningsmotstandere,
dvs u-servile islamkritikere.
Når denne legen i Leger uten grenser henviser til PST for å
begrunne sine påstander mot Andersen, er det klart at han ikke bare gjør en
stor brøler, men at han – mot bedre vitende – også er uredelig og direkte ufin.
Han vet godt at PST’s hånd er bundet og at derfor også den forskningen PST
lener seg til er bundet, dvs korrupt. Han vet at det skytset han bruker, er
retoriske knep, et knippe av halvsannheter i form av instrumenter han forsøker
å suggerere publikum, massen, med, en strategi han bruker helt bevisst, vel
vitende at forskningen ikke holder mål og at den er utformet på bestilling av islamoservile politikere og en
alminnelig konsensus som har etablert seg både i det akademiske og politiske
miljøet, en allianse som nå går i tospann og hvor den ene er helt avhengig av
den andre, noe som bare illustrerer at selve fundamentet for friheten er i ferd
med å gå tapt her i landet. Både politikere og forskere.
Legen uten grenser bærer tydeligvis med seg en lengsel etter
det totalitære og et behov for å totalisere. Den største og mest iøynefallende
brøleren han gjør, er å forveksle en metode med sannhet. Han forutsetter i sin
barnlige forestillingsverden at den kritikk Andersen kommer med ikke kan tjene
annen hensikt enn å stimulere grupper som ISIS. Han mener at Andersen er en
nyttig idiot for ISIS og løper deres ærend fordi han ikke evner å si det på den
måten legen selv – og mange andre av hans ilk -
ser det på. Legen presenterer sitt syn som det eneste riktige og
adekvate. Men hvilke holdepunkter har han for å hevde dette? Svaret er null og
nada. Han ser ikke at den mekanistiske modellen han gjør seg til talsperson for,
ikke holder vann og dette må han forstå, hvis ikke så er han dum og mentalt kjøpt
og betalt av en totaliserende ideologi som han ennå ikke har maktet å
gjennomskue og ta avstand fra. Han er med andre ord hjernevasket og det til de
grader at det blir tragikomisk, noe han selvsagt ikke ser selv og kanskje uten
hjelp aldri kommer til å innrømme eller erkjenne og forstå. Han lukker spørsmål
som objektiv i utgangspunktet åpne. Det går ikke an å si at Andersens
tilnærmingsmåte med nødvendighet vil stimulere og hjelpe terroristene og deres «kalifat».
Det går bare ikke og dette er noe de aller fleste vil forstå umiddelbart, og
helt uten forskning og forskningsresultater. Det virkelig tragiske er at han
også lukker seg fra å se at det er nettopp han og ikke Andersen som hjelper
terroren å vinne fotfeste.
Vi er ikke lenger frie og uavhengige borgere som stemmer på
frie og uavhengige politikere, og politikerne er ikke lenger frie i forhold til
«forskningsmiljøene», samtidig som disse miljøene er fullt og helt i hendene på
disse forskerne. Vi er med andre ordet bundet på hender og føtter. Det ser til
og med ut for at det er nettopp dette noen av oss vil, eller kan ville, og det
er mange som har latt seg dupere, under den illusjon at vi fremdeles er frie i
ett og alt: Vi foretrekker nå imidlertid ufrihet fremfor frihet og vi har sydd
tvangstrøyen selv, en trøye som er skreddersydd for oss, en trøye som er like
kostbar som den står til vår forfengelighet, klovner som vi er blitt, og islamoservile inntil margen.
For å konkretisere, for hva er det som nå får vår «elite»
til å gå så inderlig på trynet, (bortsett fra den alltid tilstedeværende og
virkende konkrete kampen om velgernes gunst på grunnplanet og utenfor den rent
intellektuelle, filosofiske eller ideologiske debatt «på gølvet»):
Jo, det er fordi logikk i denne konteksten er satt ut av
spill og fordi de har bundet seg til
et formelt legitimt eller legalt prinsipp og det de derfor oppfatter som en
ufravikelig premiss i diskurs og praksis, nemlig rasismeparagrafen og diskrimineringsloven,
(se under), paragrafer hvis hensikt er å oppdra og forme folks gjøren og laden,
og ja, til og med å forme folks holdninger, tanker og følelser. Med loven i
hånd tillater dermed forskere og politikere seg å tre inn i enkeltmenneskets
indre svære, på et mest intime området. Med loven i hånd kan de samme tillate
seg å kneble selve ytringsfriheten, en «hellig» rett i et levedyktig, sant og
sunt demokrati.
Når PST og FN sambandet derfor viser til
forskningsresultater og konklusjoner, så er dette resultater og konklusjoner
som kun på mirakuløst vist fremkommer fordi disse lovene dikterer det, ikke
fordi sannheten i et litt videre perspektiv skulle tilsi det, (idet man holder
seg til det bredspektrede bildet og ikke bare det som altså fremkommer under
selektiv tvang og press fra selve lovene og deres intensjon og formulering).
Lovteksten – altså det som politikere mener og som de -pro tempo- ufravikelig tvangsmessig føler seg bundet av og vil at
alle borgere sammen med dem skal være like bundet av og mene – er blitt en
objektiv og obligatorisk faktor som trumfer alle andre hensyn inkludert
sannheten sett i sin fulle bredde og så langt som den kan beskrives av enhver uten
at man havner i absurditeter og uendelig regress.
I dette bildet retter forskningen og dermed forskningen seg
etter loven og den politiske intensjoner, eller fromme ønsker, ikke etter
virkeligheten. Forskningen lar seg ideologisere. Når Sebastian Stein derfor viser
til forskning, så innebærer dette ikke at han retter seg etter virkeligheten, nei,
han retter seg etter et stort, utydelig og umenneskelig BØR i stedet for et ER.
Hans logiske vrangforestilling sier at hvis A, så følger B og bare B, og dette
tvinger ham så inn i en «supramascistisk» posisjon hvor hans konstruksjon av
virkeligheten forsøker å skape en sannheten som ikke finnes som noe annet enn
«new-speak», som Orwell så sterkt advarer mot. Stein viser seg med andre ord å
være mer av en demagog og en retoriker og propagandist enn som et fagmenneske
med integriteten i behold. Stein er med andre ord korrumpert av ideologi, ikke
drevet av sannhetssøken. Loven og logikken blir dermed brukt som
styringsredskaper i en gedigen «human engineering» med globale implikasjoner.
Forskning og politikk blir da også brukt som redskaper som i praksis innebærer følelsesmessig utpresning, både innad i
kretsen og utad mot motstandere og befolkningen selv.
I praksis er rasismeparagrafen og diskrimineringsloven
sovende størrelser. Hadde påtalemyndigheten skulle påta seg selv ansvaret for å
effektuere dem, om bare så i et lite omfang, ville de ha stått overfor en
umulig oppgave. Politiet er derfor meget tilbakeholdent med å bringe slike
saker inn for domstolene.
Andre aktører på menings- og debattmarkedet er imidlertid
ikke så forbeholdne eller realistiske og kloke som politiet. Et ragende
eksempel på uforstand i denne sammenhengen kan være tidl. førsteamanuensis og
nå høyskolelektor og forsker Lars Gule. Han bruker lovene helt ukritisk og helt
uten selvrefleksjon instrumentelt for å etablere en ny moralsk verdensorden, en
verdensorden begrunnet ut fra vridd og selektiv forskning kombinert med
selvproduserte formale sirkeldefinisjoner som han bruker som grunnlag for å
skitne til enhver motdebattant, (se andre steder her på bloggen om dette). Han
har i praksis oppnevnt seg selv til både aktor og dommer i disse sakene, men
skjønner det ikke selv. Han gjør den jobben han mener politiet burde gjøre,
nemlig å følge lovens bokstav slavisk, en strategi som politiet selvsagt ikke
er så dumme å følge.
Gule er definisjonsmaniker, han elsker å plassere folk i
båser, han ikke bare ute etter å hekte folk på egne definisjoner om hvem som er
ekstremist, men også hvem som er dumme, og dummere kan det jo ikke bli, han skriver
27. jan 20016 på bloggen sin bl a noe som
virkelig ga meg en LOL:
« … jeg ble oppmerksom på den såkalte Dunning-Kruger effekten. Det er en effekt som handler om dumhet.
Den forteller at det ofte er slik at inkompetente personer, dvs. personer som
mangler kunnskaper og kvalifikasjoner på et (eller flere ) område(r), mangler
forståelse for at de er inkompetente og derfor TROR de er mer kompetente enn de
faktisk er. Med andre ord: de dumme - selvforskyldt uvitende - forstår ikke
hvor dumme (altså uvitende) de er. Dermed blir det også vanskelig å gjøre noe
med dumheten».
Og hvorfor LOL? Jo, fordi Dunning-Kruger er påvist som en uvitenskapelig hypotese. Gule synes
ikke å ville undersøke dette, men tar «effekten» for god fisk, fordi det
selvsagt bekrefter hans følelse av ikke å være dum og slik at han «med god
samvittighet» kan fortsette å forakte og håne de han mener ikke klarer å leve
opp til «den ideelle fordring» som han forlanger at alle skal leve opp til. Men
det er jo nettopp det han er, når han ikke får med seg sin egen uvitenhet, som
jo er en bestanddel av hans egen dumhetsdefinisjon.
Et annet eksempel på dumhet servert av Gule er denne:
Gule henter fram en metafor i form av et psykologisk
eksperiment kalt den usynlige gorillaen, en test du blant annet kan finne på
YouTube. I eksperimentet skal man telle hvor mange ganger de ene laget stusser
en basketball i løpet av sekvensen.
Poenget er at folk flest samtidig overser mannen i gorillakostyme som spaserer
over banen.
Gule ser ikke her at gorillaen godt kan være islam, eller
ISIL. Nettavisen
for 3 år siden
I amme intervju sier han, megetsigende, om
rasismeparagrafen: «Jeg mener vi kunne hatt bedre formuleringer enn vi har i
straffelovens paragraf 135a. Men inntil vi får det, bør vi beholde paragrafen.
Likevel, alt som kan krenke menneskerettighetene kan ikke og skal ikke
straffes. Derfor er det viktig at vi alle engasjerer oss og tar til motmæle –
for å opprettholde standarder og for å ivareta og beskytte menneskeverdet».
Klart at Gule ikke vil forandre ordlyden i paragrafen, for
det ville gjort ham mer eller mindre arbeidsløs, for ikke å si bekymringsløs,
en umulig forestilling, og ironisk nok i motstrid med det kategoriske imperativ
en annen lege, Fugelli, klamrer seg til og vil at alle andre skal klamre seg
til, nemlig at «vi bør gi litt mer fan». Begge disse «gutta» ser ut til å være
nevrotisk addicted til sin mer eller
mindre velbegrunnede kronisk betingede moralske harme, en harme som de føler
gjør dem sterkere, men som stort sett ikke tjener til annet enn å pleie og
forsterke et allerede på forhånd og gitt oppblåst selvbilde.
Joda, paragrafen og politikerne legger listen høyt og derfor
må de klamre seg til en lov som i praksis er umulig å overholde, dvs det er bare
utvalgte ideologer og visse leger som tror de har moralsk evne og tyngde nok
til å overholde loven til punkt og prikke og til og med overgå den, og blant
disse er altså denne legen uten grenser, Stein, som Kent Andersen møtte til
duell. Lovens effekt er altså at
forskningen
politiseres, en farlig utvikling spør du meg. Og dermed tjener altså rasistparagrafen
og diskrimineringsloven til å forby at sannheten kommer frem i lyset.
Av en spesiell kategori leger er forskeren Morten Andras
Horn. Han gå ikke av veien for å slenge fra seg karakterdrap og løgn og ikke
bare det, i sitt hovmod går ikke dette menneske av veien for korrupsjon, idet han klarer å presse en
av redaktørene i avisen Vårt Land til å utestenge en debattant helt som for et
par år siden tillot seg å kritisere en kronikk av selveste Hadja Tajik der.
Horn dyr seg altså ikke for å true med at hvis han ikke får sin vilje, - å få
motstanderen utestengt fra forumet - , vil han slutte å skrive i og for
avisen!. Og sim salabim klarer han
merkverdig nok å få oppfylt sitt grimme ønske, i den moralske selvopphøyelses
navn, kanskje nettopp i kraft av sin status som flittig debattant i avisen og
sin status som lege og forsker. Dette sier da også noe om i hvilken grad
frykten har satt seg, ikke bare blant leger og forskere, men da også i pressen
selv. Vi har her å gjøre med en redaktør som lar seg presse, - en dødssynd i
bransjen.
Oppsummert avføder ikke dette en moral som kan bringes til
torgs som et godt eksempel og til etterfølgelse, snarere tvert imot. Det hører
med i bildet at Gule lovpriste utestengelsen.
Man kan fristes til å spørre om hvilken IQ –
intelligenskvotient - disse folkene har og jeg fristes til å si at den ikke kan
være veldig mange hakk over det normale. Jeg fristes også til å innføre et nytt
begrep: DQ, fritt oversatt «dumhetskvotient». Jeg mener det lyser gjennom her
at disse menneskene må ha en skyhøy DQ, langt over det normale altså, se under.
En annen islamoservil
forsker på meningsmarkedet er religionsforskeren, svenske Mattias Gardell som
skrev boken Islamofobi, (han ble oppnevnt av retten mot A B Breivik som
fagkyndig). Han beskriver i boken ulike tanke mennesker i ny og ne og i visse
situasjoner naturlig nok kan gjøre seg. Han lister opp en rekke slike tanker og
forteller leseren at hvis denne har, får eller har hatt slike tanker, så er det
et bevis på at de er islamofobe. Gardell nekter seg altså her ikke for å påta
seg funksjonen som tankepoliti, i seg selv en funksjon som er langt mer
betenkelig enn selve den islamofobien han så i egne øyne ridderlig og nobelt
forsøker å bekjempe.
Forslag til ny rasismeparagraf og diskrimineringslov:
Vårt Land et mentalt korrupt prosjekt, Vårt Land – et
gjørmebad og Morkens selvforherligelse
