Er det snart dagen for Dagen?

Er den kristne avisen Dagen i ferd med å bli overtatt av islam-apologetiske sosialister?

Spørsmålet er ikke irrelevant, det er snarere sterkt påkrevet å forsøke å svare på. Jeg skal gjøre et forsøk på å forklare hvorfor jeg spør. Men først må jeg gjennom en ingress som noen vil finne usannsynlig kjedelig og lite oppløftende. Det får stå sin prøve. Jeg kommer til «godbitene» og de virkelig dramatiske poengene lenger ned. Det kan også sies at en tilsynelatende ubetydelig sak, kan ha sine dybder, akkurat som toppen av isfjellet faktisk viser hvilke krefter som ligger under. Det kan være et bilde på hva som er på gang, nemlig alltid noe større og viktigere …

Som de fleste vet har den såkalt kristne avisen Vårt Land for noen måneder siden lagt ned sine tidligere akk så «frie» kommentarfelt knyttet til avisens en gang så populære Verdidebatt. Begrunnelsen kan man bare tenke seg, den vil imidlertid ikke av avisen selv forklares ved at avisens redaksjon ikke lenger fant de som flittig kommenterte verdige nok, redaksjonen sier med andre ord at redaksjonen vet best og kan dømme om hvem som er verdige islamkritikere og hvem ikke.

Vel, det står redaksjonen fritt. Den har full råderett over hvilke verdier de velger å fremme, og hvilke verdier de vil fordømme. Og de gjør det altså ved å «stenge», dvs utelukke. Redaksjonen kastet sogar ut en kommentator på livstid, for å ha kommet med det de fleste uten å nøle ville si lå langt «innenfor». Dette at kritikken var innafor ble da til og med bekreftet av redaktør Morken selv, på selve forumet. Morken lot seg imidlertid umiddelbart etterpå presse av en ateist og en humanetiker, legen og forskeren Morten Horn, til å stenge islamkritikeren ute på livstid.

Sannheten er vel den ekle at avisen i all sin menneskefrykt fant at islamkritikken på Verdidebatt kunne risikere å bli satt i et dårlig lys og tilsvinet av islamkritikk sett med «etablissementet»s øyne og slik den oppfattes av «de gode og korrekte», en kritikk de i begynnelsen altså ønsket velkommen, men som til slutt altså ble for tung for dem å bære, enn si forsvare.

Vårt Land gikk på få år fra å være absolutt åpen, til å bli nærmest absolutt stengt for et tema som ikke bare angår øyeblikket her og nå, men som angår fremtiden og alle etterkommere.

Det ser ikke ut for at avisen selv kan erkjenne at den på denne måten styrker islam samtidig som de i stor grad svekker kristentroens vilkår og posisjon i Norge. Det besynderlige eller urovekkende er at det samme nå kan sies å gjelde avisen Dagen, SC her, og spesielt SC her, hvor det kommer frem indikasjoner på at avisredaksjonene i Vårt Land, (VL), og Dagen nå beskytter hverandre mot kritikk. Det viser seg nemlig at Dagen tar inn artikler av tidligere forumsredaktør i VL Johannes Morken, noe som kan forklare hvorfor Dagen ikke kan tåle kritikk av Morken, slik det fremgår i linkene lagt inn ovenfor. Det virker som om at det har etablert seg et kameraderi blant visse aktører i ulike posisjoner samtidig som dette »miljøet» ikke forstår at dette kan oppfattes som selv-inhabiliserende av lesere og publikum for øvrig. Det virker kort sagt som om disse aktørene samler seg i en felles verdikampkamp mot visse andre aktører som de førstnevnte frykter og forakter. Jeg skal i det følgende «spekulere» litt rundt mulige beveggrunnner til alt dette ved å kommentere noe objektivt foreliggende, nemlig en artikkel av tidl VL-redaktør Johannes Morken som sto på trykk i avisen Dagen mandag 8 april d a., her. (Kronikken har i skrivende stund bare fått 1 kommentar, det skulle tyde på at ikke så mange bryr seg, de vet kanskje at døra et stengt, at lydhørheten er døv …. ). 

(En pessant: Johannes Morken jobber nå for Stefanusstiftelsen, en kristen stiftelse. Det vites ikke her noe om hvorfor Morken gikk fra jobben, men noe tyder at i hvert fall «noe» presset ham ut av stillingen. Han gir da også et slags forsøk på å forklare visse forhold som synes å ha plaget ham i jobben i avisen. Ja, han ber i en slags farvel-tale Vårt Land om en slags tilgivelse for hva han har vært med på. Han kan med andre ord klart ha forstått nettopp hvordan og hvorfor han bidro slik han bidro, og dette kan så forklare hans «sorti», Se SC her.)

Johannes Morken:

«No fyller menneske med muslimsk bakgrunn kyrkjer her i Beirut. Den sokalla arabiske våren har forstyrra muslimar. Muslimar er vanlege menneske som ikkje vil at barna deire skal bli drepne. Dei forstår at noko må vera gale. … Mange har bitre erfaringar som andreklasses borgarar, det er mange stader farleg for muslimar å konvertera. På toppen kjem bølgjer av islamistisk vald».

«Alles krav på like borgarreettar utan omsyn til etnisistet og tru, retten til å skifta tru utan fare, oppgjer med koranlegitimering av bestialitet og behov for rettsoppgjer etter ID-vald må takas opp med styrke på nytt og på nytt». «Mange frå fleire minoritetar demoniserer islam, og i Nord-Irak vil det ta lang tid å gjenoppretta tillitsfulle samliv mellom naboar …

Kommentar: Dette er elementært og helt «ufarlig», hadde det bare ikke vært innledningen til noe langt farligere.

Morken fortsetter: «På den andre sida er det også i Midtausten kristne som teologisk tenkjer at alle vegar fører til Gud og slik nærmar seg religionsblanding, sjølv om desse stemmene er blitt meir nyanserte i de siste åra».«Men i MØ handlar det ikkje berre om å diskutera islam teologisk og politisk. Kristne og andre minoritetar må leva nær muslimar i dominerande muslimske samfunn».

Kommentar: Her nærmer Morken seg et poeng og et standpunkt han gjerne vil ha frem, nemlig at han er «på den riktige siden», og at han har noe preskriptivt på hjerte. Og dette har han jo rett til å påstå og forsøke å få oss til å tro.

Morken: «… 70 % av kyrkjegjengarane i Baptistkyrkja Ressurection Church er i dag flyktningar. Mange med muslimsk bakgrunn let seg døypa, andre er søkjande».

Kommentar: So far so good …

Men så fortsetter Morken, for riktig å få frem sitt etiske og moralske budskap:

«Pastor Hikmat Kashouh har observert at muslimske menn som konverterer, gjerne blir aggressive mot trua dei har snudd ryggen til. Ein mann som hadde vore i kyrkja hans i to år, fortalde han at han ville kasta fem koraneksemplar i søpla.

Dette overraska baptistpastoren sidan kyrkja hans forkynner respekt for andre truande og symbola deira. Sinte menn har gode psykologiske forklaringar, erkjenner Kashouh: Eg har levd på ei stor løgn i 40 år. Eg vil ikkje at venene mine skal oppleva det same».

«Men pastoren vil gjerne visa dei ein annen veg enn aggressjon og dreg fram reaksjonen til muslimske kvinner som konverterer: Ofte ventar dei med å fortelje ektemennene om den nye trua, i staden vise dei i Jesus-trua i form av omsorg og kjærleik for barn og ektemenn. Slik omsorg gjer inntrykk».

Kommentar: Tenk at noen kan våge å si at han ønsker å kaste fem eksemplarer av Koranen i søpla!

Det må jo være moralsk forkastelig, må Morken mene. Men er det så sikkert at det er forkastelig?

Morken bruker denne uttalelsen fra en exmuslim til å advare, ja, nærmest true, norske og andre islamkritikere mot å være for islamkritiske. Han appellerer til «formen», den må være forskriftsmessig!

Islamkritikere skal være anstendige, i hans egen optikk, hvis ikke er de umoralske og bør «straffes», f eks ved utestengelse fra debattfora.

Ved å sitere exmuslimen, skaffer Morken seg et billig moralsk overtak på leseren. Tror han. Overtaket er imidlertid bare en innbilling han selv trenger for å bli mer overbevist om at han selv har rett, og alle islamkritikere, som han frykter, tar feil.

Slik Morken fremstiller det, får han det til å høres ut som om eksmuslimen er «uanstendig» og at ikke bare han, men enhver som uttaler seg om islam på omtrent samme måte, er like kritikkverdige, for å si det mildt, og for så vidt like skyldige i å gjøre noe både galt og kontraproduktivt.

Morken bruker subtil retorikk og skyver et menneske som virkelig har innsett hva islam er og innebærer foran seg, som et dårlig eksempel. Dette menneske har flyktet - med fare for livet - fra det han nå oppfatter som et falsum og en helt forkastelig ideologi, alt manifistert i selve «boken», Koranen.

Morken forsterker det imaget han forsøker å skape av seg selv som from og plettfri ved å skyve hel to personer foran seg, hvorav da spesielt én ulastelig, som Morken selv, og altså en annen meget uønsket person som våger å uttale seg om muslimenes hellige bok. Han fremlegger et slags kategorisk imperativ som han retter, ikke bare mot eksmuslimer generelt, men mot alle islamkritikere spesielt, hvor de nå enn befinner seg.

Morken forteller videre om en annen muslim som vendte islam ryggen og en stund tilhørte de som kalte islam «Satans religion». Denne muslimen sa: «Islam dreper kristne». Han ble truet på livet av muslimer. Han ble etter hvert hjulpet av en kristen teolog til å forstå at å utrykke aggresjon, slik han hadde gjort, bare vill skape fiendskap, ifølge Morken. Mannen snakker nå med de muslimene som ville drepe ham, om Jesus, men han sier aldri at han er «kristen», men heller at han er «Jesus-truande», som Morken skriver, fordi «kristen» lyder for vestlig.

Morken skriver: «Det er viktig å opptre klokt og ikkje provosera i utide».

Hørt på maken? Dette er floskler forkledd som lødig retorikk fra en alvorsmann, liksom, riktig en av «de gode». Han befinner seg «innafor»! Morken forutsetning er at leseren er naiv og trenger «svisker» fremfor reell kunnskap og innsikt for å skjønne noe. Morken selv er «empatisk», må vite, det faller ham ikke inn at han kan fremstilles – eller rettere: fremstiller seg selv - som en karikatur, en selektiv logofob med nese for selektiv, rigid empati, en resept på platt-moralisme og emosjonalisme innpakket i et dystert, uthult og avspiritualisert, begredelig åsyn.

Morken trekker frem et par andre eksempler på hva som er klokt og ikkeprovoserende. Morken spør: «Kan slike stemmer fra Midt-austen ha noko å melda inn i opphissa norsk debatt om møtet med muslimar?

Klarere kan det ikke sies fra Morkens side: Han vil helt stoppe munnen på alle islamkritikere han ikke liker og som han mentalt og sosialt har personlig fordel av å utestenge fra diskursen. Skal si denne mannen søker selvbekreftelse! Han omgir seg med godord fordi han tror disse ordene i seg selv gir ham en egen, magisk kraft, han vil ha seg frabedt enhver assosiasjon med «fobi» og han bruker mennesker der han kan finne dem som bevisføring for at han selv er moralsk uangripelig, han gjør seg til fullmektig for «ofre» som ikke har bedt om hans bistand, han gjør seg til hypermagiker, (by courtecy her). Han suger til seg «kraft» fra ofre som ikke engang anser seg som ofre, eller fornærmede, kronisk, for slik bedre å kunne manipulere seg vei fremover eller oppover i de hierarkier han i det stille forguder og som han drømmer om en dag å ta kontroll over, totalt. Hemmeligheten ligger i magien, en kraft han må tilegne seg eller tillegge andre for å gi ham selv en økt moralsk markedsverdi. Magien gir ham skjulte krefter, krefter som kun tjener til å gi ham selv fordeler og et forsprang på konkurrenter, som ikke vil agere på hyper-magiens premisser.  

Morkens kronikk har preg av å være et universelt, kategorisk imperativ, ikke bare en innstendig oppfordring rettet mot og begrenset til norske forhold. Hans vrede inkluderer altså en eksmuslim som sier han ønsker å kaste eksemplarer av Koranen i søpla. Det han ikke skjønner er at han faktisk vender denne eksmuslimen ryggen, - det er i seg selv et stort svik, og dessuten: Mannen er blitt kristen. Og da må han passe munnen sin, skal han bli innlemmet i «de godes selskap», mener Morken.

Det skal ikke mye til for å synde mot Morkens imperativ for Morken vet hva som er passende. Riktig nok kan Morken si at eksmuslimen setter liv i fare og at det gjelder om å ta seg i vare for hvordan man uttrykker seg, men i hvilken situasjon falt ordene, kan vi spørre? Var det i en åpen og mer løslig samtale mellom to fortrolige, to nye brødre i troen? Drev eksmuslimen rundt med megafon, for å hisse opp og provosere sine frender og tidligere trosbrødre i islam rundt omkring? Slike spørsmål synes ikke å vedkomme Morken, og Gilje, som velvillig trykker kronikken og som tydelig har tatt alt Morken sier til sitt bryst og under sine vinger. Det faller dem ikke inn at de kan oppfattes som farlig dumme, rett og slett.

Det er tydelig at Morken «forbanner» kristne som uttaler seg på samme måte som eksmuslimen som altså er blitt kristen. Morken legitimerer sin egen posisjon og disposisjoner og om det her er Tormod Gilje som kollegialt har bedt ham om å skrive artikkelen eller om det er Morken som på sin side innyndet seg overfor Giske, vet jeg selvsagt ikke, men noe kan tyde på at det kollegiale her overtrumfer visse hensyn.

Ja, det virker som om Morken og Gilje har inngått et slags underforstått akademisk/medialt kartell, et stilltiende forbund hvis høyeste mål og mest høytidelige verdifundament er ikke å fremme god, saklig, islamkritikk, nei, det motsatte er tilfelle: Jo sterkere og mer saklig islamkritikken i samfunnet blir, jo tettere må disse og deres geliker stå sammen mot «fobien», og mot dette å bli for direkte og emosjonell.

For når eksmuslimen sier at han vil «kaste koraner i søpla», så er dette et emosjonelt betinget utsagn, en talemåte, en sjargong som ikke angriper muslimer personlig, noe Morken antakelig vil ha oss til å tro.  Det er ikke et ortodoks eller teologisk trosutsagn, men en illustrasjon på hvor overbevist eksmuslimen er blitt, hvor dypt hans nye tro stikker og på hvor takknemlig han er.  Han har lest Det nye testamentet, han kjenner seg igjen i språkbruken der, en språkbruk som ikke legger noe mellom. Eksmuslimen sa kanskje det han så under en fortrolighet samtale, i den hensikt å understreke et poeng, nemlig at han er glad for at han har brutt ut fra islam og nå har fått et nytt og rikere liv uten Koranen, som han har brukt både troen og fornuften til å tilbakevise.

Når man tolker dette som «aggressivt», vitner det om stor sneverhet, forankret i solide fordommer koblet med feighet, skranten kreativitet krydret med en god porsjon en feighet som i seg selv setter dem trygt ned på middelmådighetens porøse fundament. Man gir ikke «den skyldige» anledning til å forsvare seg. I seg selv er jo dette selve kriteriet på intoleranse og totalitær lengsel. Man lar seg styre av emosjoner, emosjoner som av dem selv tilskrives absolutt sannhetsgehalt, godskrevet dem selv. Det er ikke bare hovmodig, det er dessuten dumt og avslører en moralisme som bare er destruktiv, ja, fiendtlig, for ikke å si ondsinnet. Og noe de burde spare seg selv og publikum for, hadde de evnet å ta poenget. 

Når Morken nå vil hindre at islamkritikere her i landet skulle komme i skade for å uttaler seg på lignende måte som eksmuslimen der, betyr det at han ikke skjønner dette implikasjonene. Han skjønner ikke at kraftuttrykk i seg selv både kan være både sunne og saklige, for ikke å si morsomme, og derfor høyst berettigede og akseptable.  Det skal ikke mye empati for å skjønne hva eksmuslimen mener, men noen romslig empati for Morkens del synes å være totalt fraværende.

Morkens dårlig skjulte frykt eller tydelige antipati - og dermed manglende empati - tjener bare til forsterke hans egne fordommer mot dem han så eksplisitt forsøker å isolere og utestenge. Han nevner selvsagt intet om hvorvidt eksmuslimen rent faktisk ville kaste koraner i søpla. Morken viser ingen nåde. Og det er ikke bare mannens utsagn han går til angrep på, nei, her skal også mennesket, individet, tydeligvis arresteres og fryses ut fra Morken og Giljes horisont, og alle som da er uenige med dem og har selvstendige synsmåter som gir seg utslag i saklig islamkritikk.

Morkens reaksjon mot eksmulismen kan dessuten sees i et litt større perspektiv.

Representanter for Mellomkirkelig Råd har mer enn en gang gått ut og advart kristne her i landet mot islamkritikk i og med at denne forutsettes å øke presset og trusselen mot de kristne som tross alt finnes i Midt-Østen. De får ikke med seg at kristne apologeter i den muslimske verden kan strekke sin islamkritikk langt utover de selvpåførte grenser den indre selvsensur her i landet krever, av slike som Morken. For her skal i følge Morkens preskriptive imperativ fortelle oss og true med at kritikk av islam her, automatisk vil sette kristne liv i fare der.

Morken kan selvfølgelig ikke fremføre noe empiri eller signifikant statistikk på dette. Han foretrekker sensur, at vi skal bli flinkere til å selv-sensurere, en «sikker» måte å flykte fra friheten og demokratiet på. Det viser at han ikke har forstått hva ytringsfrihet er og hva den innebærer og forutsetter, ja, det illustrerer hans forakt nettopp for ytringsfriheten, og spesielt alle de som vil benytte seg av den, som ser tingene i et helt annet perspektiv enn Morken selv gjør.

«Radarparet» Morken og Gilje kjenner ikke forskjellen mellom dette å respektere og dette – frivillig eller uaktsomt - å servilisere seg. Han tror at han siviliserer seg ved å rakke ned på eksmuslimen. De kan ikke akkurat kalles «kollaboratører» med islam, disse, men at de serviliserer seg mer enn de respekter annerledestenkende og annerledes-troende, synes å være nærmest selvinnlysende. Noen siviliseringsprosess er ute av syne og sinn, her.   

Islamkritikk bør derfor begrenses mest mulig. dvs begrenses til kritikk som ikke er direkte eller indirekte apologetisk eller bortforklarende. Et ønske om dette blir også klart uttrykt av visse kristne palestinere, f eks. Det samme gjelder uttrykk for støtte til Israel. Mange kristne libanesere og palestinere nedlegger ikke lite arbeid i å motarbeide staten Israel og i å forsøke å påvirke kristne i Vesten til å følge dem og gå mot Israel.

Nå kan man spørre: Hvis er nordmann i dag sier at han ønsker å kaste et visst antall utgaver av Hitlers Mein Kamp i søpla, og at han nå er blitt kristen, ville da Morken hevde at denne mannen er aggressiv eller f eks umoralsk og lite anstendig? Neppe.

Jeg vil tippe at svaret er nei, vel, det kommer jo an på konteksten, vil Morken hevde, ikke sant? Joda, men konteksten her i forhold til eksmuslimen, som kanskje blir like mye isolert og foraktet av de kristne som av muslimene, blir ikke trukket inn i bildet i det hele tatt. Man kan spørre hvorfor dette ikke skjer, hvorfor det ligger utenfor Morkens horisont, og man kan relativt lett, vil jeg tro, se at dette, slik Morken fremstiller det, er et utrolig a-empatisk, snusfornuftig og ufølsomt petimeter-angrep på et menneske som faktisk uttrykker takknemlighet for at kristendommen i det hele tatt er til, som et reelt alternativ til Allah og profeten og en religion som exmuslimen nå har gjennomskuet, i all sin gru.

Hos Morken – og Gilje - fins ingen evne eller vilje til å tenke metafor, at eksmuslimens uttrykksmåte ikke er noe annet en slags tjomslig sjargong, billedlig tale, noe selv Bibelen ikke er fremmed for å bruke. Men metaforer i dag er blitt skremmende i seg selv, se Dagens lys? Det vitner om en høyst selektiv empati er i ferd med å etablere seg eller sosialisere seg i mediaverden. Det har gått til hodet på dem.

Vi kan nå tenke seg at mannen som sier at han vil kaste Mein Kamp i søpla befinner seg i Tyskland under Hitler i mellomkrigstiden. Det er opplagt at denne mannen der og da ville befinne seg i dødsfare og at han sannsynligvis ville bli pågrepet før han visste ordet av det. Man kan da videre si at det var legitimt etisk i akkurat denne situasjonen eller konteksten å advare folk mot uttrykke seg på en måte som kunne oppfattes som en alvorlig krenkelse eller fornærmelse eller trussel mot Hitler og hans Mein Kampf, nazismens «konstitusjon» og «hellige skrift». Det er noe alle forstår umiddelbart. Men å advare norske nordmenn i dag å uttrykke et ønske om å kaste Koranen i søpla, ja, er dette i seg selv en grunn til å isolere vedkommende og utsette ham for forakt og trusler om å ta i bruk sosiale utfrysingsmekanismer? Ville kanskje ikke Morken kunne erklære at å kaste Mein Kapital i søpla faktisk impliserte en moralsk høyverdig handling? Hvorfor skulle Morken og Gilje plutselig da ikke erklære at det faktisk også var eksemplarisk å kaste Koranen på søpla? Det er jo en kjensgjerning at mange universitetslærde i dag mener at Koranen kan brukes på en fascistoid måte og som hjemmel for de meste bestialske straffemetoder og represalier verden har sett på lenge. Skulle det være moralsk forkastelig å si at man har lyst til å kaste Koranen på søpla?

Det Morken drive med i sin artikkel er et feigt forsøk på skyve et menneske som er og har vært i sann nød og som nå har funnet «nåde», foran seg, for å opphøye seg selv moralsk båe i egne og andres øyne og dermed slik kunne triumfere. Dette gjør Morken og Gilje til to alen av samme subtile pøbelmakeri og høyst umoralske aktører i diskursen. De misbruker både sin makt og sin posisjon som meningsbærere og premissleverandører i den store samtalen som pågår og som ingen ende synes å ta og som antakelig bare vil tilspisse seg mer og mer i årene som kommer, både på det åndelige plan og på det helt konkrete, planet, i praktisk liv, og hvor Europas fremtid kanskje er mer usikker nå enn den noen gang tidligere har vært.

Jeg kan imidlertid ikke dokumentere at det foreligger en underforstått intensjonsavtale eller et mentalt kartell mellom journalister om å fremme et eget eller mer eller mindre kollektiv eller kollegialt høyst personbaserte verdiparadigme som de bevisst arbeider for skal bli det dominerende i samfunnet vårt i dag og fremover. Men jeg synes det er høyt berettiget å stille seg spørsmålet.

Så vidt jeg ser har avisen Dagen i det siste begrenset det som i utgangspunktet skulle være et forum for debattlystne der enhver kunne kommentere på fritt grunnlag. Avisen ser nå ut til å ha stengt eller begrenset denne muligheten, akkurat som avisen Vårt Land tidligere for ikke lenge siden har gjort.

Når så Morken – som tidligere moderator på VD – nå synes å blitt en spesielt yndet bidragsyter i Dagen, ser man kanskje med litt velvilje at Vårt Land og Dagen nærmer seg dette å bli nærmest identiske «størrelser» i mediaverdens egen mediaboble.

Avisen Dagen dras nå – etter min mening - mot sosialisme og mot venstresiden på invitasjon fra Morken og Gilje, som begge lar seg villig underkaste, ja, oppsluke i sosialismens utopiserende tankeunivers. Tendensen er klar, vær ikke i tvil om det. Gilje gjør med andre ord som Morken gjorde i VL, de lar seg presse av krefter utenfra, noen som redaktørplakten forbyr, av den gode grunn at folk og lesere- ja, ytringsfriheten selv -  ikke er tjent med svake redaktører som lar seg påvirke etter utilbørlig og rent emosjonsbetinget press.   

Det lover, spør noen meg, ikke godt. Hele prosjektet virker som et forsøk ikke bare på å kneble livlig debatt og saklig islamkritikk, men også som et forsøk på ensretting av flest mulig i stor skala, alt synes det som, for å promotere islam, eget ego, eget image hos «de gode» og egen agenda, en agenda hvis eneste hensikt synes å være fremme disse aktørenes private egeninteresse av å gjøre seg moralsk uangripelige, i navn av en større empati som de forføyer over, som altså knapt er noe mer enn en høyst sublimt forsøk på folkeforførelse og en dårlig kamuflert hybris i en strategi til fremme av selvforherligelse og lite annet.