De nye sofistene

Sofistene mente at det som er sant for meg er like sant som det som er sant for deg. Eller omvendt. Det ga visse perspektiver på mennesker og muligheter. Enkeltmenneske ble alle tings målestokk. Ingenting var sant en gang for alle overalt, i objektiv forstand. Det ble fritt frem for relativisme, og det vi kan kjenne igjen i dag som argumentasjon og politikk for det multitkulturelle mangfold og fellesskap og den (gale) forestilling at ingen noensinne med sann autoritet vil kunne si og mene at en kultur eller religion egentlig og i virkeligheten er bedre enn en annen. Alt er, - som kjent – blitt relativt.

Det absurde i en slik vinkel og et slikt utgangspunkt eller slik premiss er at man i en overgangsfase på vei mot et slikt «ideelt» samfunn må subsidiere minoriteter for at de sammen med flertallet skal kunne danne et nytt felles verdigrunnlag i et nytt samfunn og i et nytt stort Vi, som forventes å være bedre enn det foreliggende, hvor det altså finnes en større majoritet mot resten, som fortjener å bli betraktet som like sant og like mye verdt som det foreliggende.

Det relative blir derfor oppfattet som en nødvendig forutsetning for å etablere det absolutte. Det nye store Vi som det nye absolutt sanne (i den grad utopister tror det er mulig å realisere uten for mye larm og strid, og uten at noen skulle begynne å kny).

Forstå det den som vil og kan. Vi skal i denne posteringen snuse litt på stereotypifisering, - og implisitt objektivering, reifisering, agens og tu-coque, men da uten å gå nærmere inn på disse implikasjonene her og nå.

Hva angår stereotypifisering, tyr aktører i debatter (og indre monologer) ofte til det vi vil kalle

retoriske maler, mønstre og sjablonger som verktøy brukt i medmenneskelig relasjoner for å påvirke og vinne frem for egne interesser, inkludert eget slvbilde, hva enten disse er bygget på helt irrasjonelle emosjoner eller på – skakkjørt, men kalkulerende – rasjonalitet.

De er ment å skulle være appellerende, besnærende, overbevisende, bekreftende og lokkende. De antas å skape det de nevner, mane frem motpoler, og å skape sympati og hat i en smekk.

De er i tillegg til å være formale maler også tankeparadigmer, og de som benytter dem bevisst og med stor flid og "kunstnerisk patos", vil jeg kalle «malere», - retoriske malere. De føler at de skaper noe nytt av alt fra ingenting til grums, i alt fra værende visjoner, kaotiske følelser eller mangel på sådanne, så vel som i rolige, analyserende, men ensomme sinn som vil ut av sitt fengsel og sin indre uro, fortvilelse, eksistensielle angst, mindreverdsfølelse og manglende evne for mellommenneskelig tillit og sann tro på sårt tiltrengt frelse.

Men disse malerne er alt annet enn kreative. De er snarere destruktive. De evner ikke å skjelne mellom gave eller mulig trussel og innbilt patronisering.

Malene er konstruert for manipulasjon av hjerter og sinn i den hensikt å vinne nettopp hjertene og sinnene. De er universelle og blir brukt overalt, legitimt eller ikke. De sikter på å skape, forsterke og bevare identitet eller følelse av samstemmighet, lojalitet og solidaritet.

Man hisser gjerne opp en folkemengde (eller en supportergjeng for et fotballag, for den saks skyld) til å tro at jubel eller sentimentalitet er selve sannheten, den hele og fulle sannheten iallfall der og da – dette uten omtanke for malens og malernes giftige intensjoner, nemlig å «ta ut» en motstander, en innbilt eller virkelig fiende, i en fiktiv eller reell kamp på liv og død.

Eller: Kun for å ta kål på en fiktiv motstander – som kan være reelt svak, ubetydelig eller i sterkt mindretall -  en gang for alle, eller for rett og slett mer effektivt og spektakulært – eller «elegant» - å kunne sparke på «elementer» som nå ligger nede -  motstandere, fiender man ikke liker, og på den mest finurlig brutale måte, samtidig som man slipper unna med det, ved listig eller sublimt å anvende en kvasimoralsk begrunnelse for sin forakt, sitt hat og sitt bearbeidede eller ubearbeide sinne, eller bevisst opparbeidede raseri og skjulte fråde.

Frukten – hvis suksess – av dette spillet er dette å kunne føle som andre og derigjennom føle at man er tryggere og sterkere, som gruppering, enn før, hvor kulden og usikkerheten da på nytt kunne komme krypende inn, som udefinert og derfor manifistert i reelt urovekkende frykt eller angst.

De er både et bedøvelsesmiddel og en skalpell i «malerens» hånd, en skalpell som før «inngrepet» skal gjøres så usynlig eller ufarlig som mulig. «Pasienten» skal lokkes over «elven», til den riktige siden, over til dem som er bedre, de som har høyere verdier og tilsynelatende mer edle, langsiktige mål.

Malerens – eller sofistens -  sikte er å oppnå støtte for en side i en større ide- eller maktkamp, som gjerne oppfattes som en kamp på liv og død, med ens "identitet" som høyeste innsats. Det gjelder til syvende og sist ett og bare en moral og ett prinsipp: Den sterkeste vinner.

Og dessuten: Malene og de rigide tankeparadigmene viser til en virkelighet, eller overvirkelighet, utenfor seg selv, til en objektiv virkelighet, en virkelighet som oppfattes som mer reell og intens eller autentisk enn den ofte så kjedelig og statiske virkelighet som utfolder seg «her på jorden». Den sanne virkelighet er den som finnes der hvor intet jordslig kan besudle den, dvs der hvor det er umulig å kritisere, komme med innvendinger, se nyanser og mangfold og derfor argumenter og diskurs. Malene står over pro et contra-diskusjoner og det gjør da selvsagt også malerne og de som underlegger seg dem eller dras inn i deres – misforståtte eller begrenset forståtte - «platonisme» eller ideverden.

Den som har størst potensiell makt må utvikle overtalelelsesmakt, en slags kunst, eller  den makt eller det verktøy som kan dreie, forføre eller suggerere «best» og «nå flest». Derfor må malen også tingliggjøre dem den er rettet mot; og disse skal så i neste omgang gjøres til verktøyer for et større hele, en sannere ideologi, et bedre samfunn, og fler høyverdige, istemmende  individer. Alt sett i lys av de som påstår seg å ha en dypere gnosis – en høyere kunnskap eller viten - enn de andre, undermålerne, de som ennå ikke har skjønt noe, her i livet og som nå kan mistenkes for umoralske "egentlige" intensjoner og fordervelse.

Malerne tror alltid at de har større innsikt enn dem de snakker til og forsøker å overbevise. De føler seg uangripelige. De har sett og tror de tilhører noe genuint «større». De føler seg som de overlegne blant de få reelle deltakere eller budbringere som til enhver tid måtte delta i dette "høyere spill", dette større drama, denne større fortelling og derfor også som bedre og mer ydmyke tjenere for en høyere eller større og mektigere «Herre», - det kan være en raseteori, en ideologi, en religion. Eller ateisme.

Eller: De vet at de kun er sprellemenn, sofister som gjør det de gjør for å tjene på det, uten sant engasjement, og da som kalkulerende opportunister, eller feige og hel- eller halvvblinde etterdiltere, øyentjenere, intelligente eller ikke, men like fullt i ørska, selvsagt, mer eller mindre. En mal hjelper dem til å flytte ut av usikkerhet til trygghet og mindre sårbarhet. Man holder kanskje ikke ut tanken på å måtte tenke selv, inntil det ansvarlige. Ved å tre inn i selve malen, opphever de sin egen person, friheten blir å finne i et prefabrikert mønster, en tilstand av falsk transcendens eller ond tro.

Men maleren kan aldri bli sannhetssøkende i radikal forstand. Alt er likevel relativt for dem, samtidig som de frykter for at deres gruppe skal bli redusert eller utnyttet. Allerede før symptomer på at en slik reduksjon eller tap av anseelse og selvverd foreligger, sliper disse malerne sine kniver. De venter ikke på siste utvei: Makt er rett, nei, de skaper bevisst grobunn for å komme «de andre» i forkjøpet, gjerne i lang tid på forhånd. Overflatiske psykologisereinger er ofte finslipte kniver.

Selve malen – og dens retorikk – må derfor ta i bruk en eller annen form for dehumanisering av alle motstandere som kan tenkes å forspille utviklingen, planen eller realiseringen av malerens grunnleggende agenda, hans egenkonstruerte motivasjon, hans langsiktige intensjoner og mål, alt med sikte på både å foredle seg selv og andre, kunstig, falsk eller ekte, alt etter som, på vei mot det høye mål, selvrealiseringen, både kollektivt, kommunitaristisk, privat og individuelt.

Maleren tvinges derfor, enten han vet det eller ikke, til å gjøre seg dette bevisst og til å lede seg selv inn i et credo han selv ikke kan svikte og det er intet annet enn: Målet helliger midlene.

Og da nærmer det seg cresendoets høydepunkt: Jo høyere han oppfatter eller verdsetter sitt mål – sin utopi – jo mer er han villig til å ofre seg, og bli brukt som et middel. Han dør om så det gjelder, som om dette i seg selv skulle kunne bidra til å øke verdien av utopien, eller hans egen objektive eller kosmiske verdi, om man vil, eller forestillingen om en bedre verden der menneskene med nødvendighet da også kollektivt måtte bli bedre, mer føyelig og mer innrettet på selvrealisering, på malerens og hans egne - og hans egen gruppes-  premisser.

Vi har her på Nei til islam opptil flere ganger benyttet oss av maler i den forstand som omtalt over. Men vi har aldri ment at de skulle brukes aktivt i debatter eller andre steder for å oppnå de mål malerne, som vi har valgt å kalle dem, har satt seg, og på disses premisser og i deres perspektiv. Snarere tvert imot: Vi har trukket dem frem som eksempel på hvor galt det kan gå i debatter hvor retoriske maler brukes nærmest på autopilot for å kunne triumfere og føle seg mer høyverdig moralske uten å «kvalifisere» dette nærmere og i større dybde, trumfe eller patronisere debattmotstandere, eller fiender.

http://neitilislam.blogspot.no/2014/06/hatefulle-ytringer.html

http://neitilislam.blogspot.no/2013/11/games-scandinavians-play.html

http://neitilislam.blogspot.no/2010/12/islam-betyr-ikke-hva-muslimer-flest.html

http://neitilislam.blogspot.no/2011/01/allahs-og-profetens-lov-i-virksomhet-i.html

Et eksempel på en farlig retorisk mal kan være den tale Goebbels i 1929 brukte mot jøder som en folkegruppe, en tydelig fascistisk og rasistisk mal brukt i de mest manipulative hensikter som tenkes kan og med en kynisisme som neppe er blitt overgått siden den gang i noen taler eller debatter «wordlwide», (med noen få unntak).

Et eksempel på en slik retorisk mal vi har hatt i tankene i denne posteringer følger her og nå, og en leser vil lett kunne identifisere og oppfatte malens potensielle ondskap ved å sette inn nærmest en hvilken som helst betegnelse på en gruppering man anser fiendtlig, ond, grusom, slu, undergravende, manipulatorisk, farlig etc:

Man kan ikke bekjempe … positivt. Han er en negativ faktor, og denne negative faktoren må slettes fra norsk konto, ellers vil den for alltid ødelegge regningen.

Man kan ikke forhandle med …  om … spørsmålet. Man kan vel ikke klandre noen for retten og plikten til å uskadeliggjøre dem.

I kamp må man ikke innrømme … redskaper som enhver ærlig motstander gis. De er ikke en ærlig motstander; de vil bare utnytte storsinnethet og ridderlighet til å fange sin fiende.

… har ikke noe de skal ha sagt i … spørsmål. De er utlendinger, fremmede menneske som liker vår gjestfrihet som de uten unntak misbruker.

Den såkalte religiøse moral blant … er ingen moral, men en guide til svindel. Derfor har de ingen rett til statsmaktens beskyttelse.

… er ikke mer intelligente enn oss. De er bare smartere og utspekulerte. Deres system kan ikke økonomisk - ja de kjemper økonomisk under helt andre moralske lover enn oss - men kun brytes politisk.

… kan ikke fornærme en …. Bakvaskelser er for … bare et arr i æren.

Verdien av en … bevegelse øker med … ‘s opposisjon. Hvis noen blir angrepet av dem …, så taler dette absolutt for dem. Den som ikke bli forfulgt eller til og med roses av en … , er ubrukelig og skadelig.

En … dømmer … spørsmål alltid fra et … synspunkt. Derfor er det motsatte av det de sier riktig.

Man må si ja eller nei til … fobi. Den som skåner … , synder mot sitt eget folk. Man kan bare være …tjener eller -motstander. … motstand er et spørsmål om personlig hygiene..

Med disse prinsippene har … bevegelsen en sjanse til suksess. Og det er kun dette som vil bli tatt alvorlig og fryktet av … . Selvsagt vil de gjøre opprør. Og nettopp dét er beviset på at dette er rett og riktig. Vi gleder oss til å følge med på …  svar.

(21. Januar 1929)

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread11524551/#post_11524551

Kjære Hadja Tajik!

Tajik på Verdidebatt

Først en liten irrelevans: Jeg må bare innrømme at jeg av og til har latt meg friste til å se likheten mellom ditt ansikt og jomfru Marias ansikt, slik det noen ganger males på kristne ortodokse ikoner. Og dette er en kompliment og ikke en fornærmelse, bare så du vet det.

For øvrig: Du skriver: Ifølge assisterende professor Richard Nielsen ved MIT i USA, vil de som målbærere av militant islam kunne avansere og bli stadig viktigere for en flokk tilhørere. Ønsket om denne type autoritet skal være en viktig drivkraft hos de som mangler et nettverk i etablerte, «mainstream» religiøse institusjoner.

Så var det kanskje ikke de 70 jomfruene som gjorde at de ville krige likevel.

Dessuten skriver du: Hverken Koranen eller Hadith, tradisjonen etter profeten Muhammed, spiller noen reell rolle for motivasjonen til de fleste som blir ekstreme islamister, hvis vi skal tro den anerkjente terrorforskeren Scott Atran.

Spørsmål til deg:

1 Setter du disse vestlige autoritetene du viser til høyere enn Koranen? Gir du dem større autoritet enn Muhammed? 
(Vet du hva martyr-mødre i de palestinske områdene mener om dette? Er de apostater, forrædere … ?)

2 Hvilke undersøkelser kan du vise til som beviser at de eldre mennene på landsbygda – som mener de unge jihadister driver med tull - kan mer om innholdet i Koranen enn de unge novisene du referer til?

3 Hva vet du egentlig om hva de aller fleste mannlige jihadister kan, vet og har forstått i sitt innerste om hva et martyrskap for Allah innebærer, selv om de ikke skulle ha lest så mye i Koranen? Tror du man trenger å lese hele Koranen for å vite at Allah har sagt at det er en plikt for enhver muslim å ofre liv og eiendom for forsvaret og utbredelsen av islam?

Hvis du svarer ja på spm 1, har du ikke da satt Koranen sjakk matt eller gjort den til intet eller til noe man ikke skal ta på alvor? Og må du ikke da anses for å være en forræder – som noen vil kalle det – eller apostat og til og med en apostat som fortjener å bli drept, med mindre du angrer og angrer på en måte som det ikke kan reises tvil om, av et muslimsk dommerpanel.

(Forbehold: Jeg kan ta feil her – snille muslimer vil vokte seg vel for å antaste deg, det kan vi ta som ganske sikkert).

Jeg går ut fra at du ikke kan svare bekreftende på spm 2. Jeg går også ut fra at du ikke kan svare på spm 3 og her er grunnen den enkle at til og med ikke-muslimer allerede tidlig i tenårene i et nesten hvilket som helst miljø vil vite at martyrene i islam går direkte til himmelen, der hvor det befinner seg ungmøer i et stort nok antall til å holde ut der på ubestemt tid.

Jeg tror du kan finne ungdommer basert på tilfeldig utvalg hvor som helst som vet at det å bli martyr for Allah betyr at de ikke lenger trenger å frykte døden og å gå igjennom all verdens lidelser her på denne jord og denne jammerdal, ja, lide seg gjennom i fattigdom, under sykdom, ensomhet og elendighet og uten noe som helst status og verdighet i menneskenes øyne?

Det nytter ikke å gi en flunkende ny Merce til en novise i islam – som et øyeblikks forskudd på den himmelske arv i håp om at han ikke skal «gå» -  og som han kan kjøre rundt omkring med på badestrender eller i ørkensanden, hvis han først har fått det for seg at det er bedre i allah-paradis enn her, hvor materialismen og illusjonene «rule superb». Snarere tvert imot.

Tror du ikke at unge- potensielle martyrer og muslimer- vet dette? Det er jo ikke bare her til lands at dette er på folkemunne. Og dette burde stå så klart for noen og enhver at man ikke trenger å be om forskningsbevis på det eller større vitenskapelig spørreundersøkelser for å vinne det ut.

Tror du at det som står i Koranen er så fantastisk dumt at det ikke kan være sant og derfor bestemt ikke muslimsk eller i pakt med ekte islam?

Hvis du nå skulle legge mer vekt på hva disse vestlige forskerne sier om hva de unge jihadister kan eller ikke kan om mulighetene som venter som en belønning i allah-paradis som grunnlag for å skape moderate muslimer, enn på hva Koranen sier i klartekst, så vil jeg spørre deg:

Vil det anspore disse novisen til å bli mindre motivert for å bli martyrer til Profeten og Allah’s ære hvis de fikk sikker og dokumenterbar informasjon om hvilken belønning som venter?

Eller vil de – hypotetisk sett – tvert imot kunne bli mer motivert for slike «bragder», sett med Koranens øyne, hvis de fikk en skikkelig innføring i dette, nettopp ved å lese grundig i de Koranene du vil skjenke dem, hvor det jo står svart på hvitt hvilken belønningen som venter hinsides og hvilken ære dette skal tillegges novisens evige ettermæle, som martyr for islam og Allah?