Dette blir et langt innlegg å bloggen her. Man skal ha et
visst tålamot for å komme gjennom det hele, jeg lar det stå sin prøve. Det
handler i sin kjerne om emosjoner og følelser og hvordan disse forsøkes formet,
pleiet, forandret – eller permanent skadet eller tilintetgjort - i samfunnet av
i dag. Jeg nærmer meg temaet ut fra visse tanker og teorier om magi og om hvor
skrekkslagne folk blir når magi som fenomen og virkestoff i dag blir omtalt
seriøst, om mulig for å gi temaet litt luft under vingene. Jeg relaterer magi
til politikk og emosjoner, og følelser. Drives vi av krefter vi nekter å se og
sette ord på? Det er i hovedsak spørsmålet og svaret er, slik jeg ser det, et
klart ja. Vi drives av krefter vi har satt i gang og da krefter vi med liten
sannsynlighet vil klare å håndtere på en skikkelig eller moralsk måte fremover.
Det legges opp til uvær og storm. De fleste orker ikke tanken på å ta et skritt
tilbake og reflektere med hele sin personlighet over utfordringene og problemene.
Løsningen vil derfor utebli, med det første. Det kollektive vanvidd, for å si
det sterkt, er ikke lett å stagge. Det ruller som en joggernaut som allerede
har knust mange sjeler og ødelagt mange liv. (Jeg skal ikke nevne navn). Ja,
utviklingen ruller som en joggernaut, en mekanisme som styrer seg selv og hvor
ingen vil ta ansvar for styringen og hvor faktisk alle er livredde for i det
hele tatt å spørre om det er mulig å ta styringen.
Men først en liten aperitiff om forskjellen og sammenhengen mellom
emosjoner og følelser:
Følelser, bør skjelnes – ikke skilles - fra emosjoner.
Følelser kommer innenfra og inkluderer positive og negative energikilder som f
esk kjærlighet og hat, glede og sorg, ja, til og med tanker eller tenkemønstre
og tanketendenser.
Emosjoner er reaktive, de oppstår som reaksjoner på noe som kommer
utenfra personen og er interne reaksjoner på ytre hendelser eller tilstander,
reaksjoner som må «ut» på en eller annen måte.
Dette betyr imidlertid ikke at følelser er «bedre» enn
emosjoner, der bare forskjellige, de er litt ulikt forankret i personligheten, men
de er likevel på sett og vis likeverdige i den sammensetningen eller den
helheten som person du utgjør. De danser best som i «det skal to til for tango».
Alle våre dagligdagse og stadig fremadgående utvikling kan
uttrykkes i interaksjonen mellom vår indre sfære av emosjoner og følelser, i
møte med den ytre virkeligheten, (og da ikke bare virkeligheten i form av
miljø, men i form av «alt»). Men før
emosjonene og følelsene, kommer magien, noe vi snart skal komme tilbake til.
Magien er en selvstendig kategori. Den kommer på scenen idet mennesket ser seg
tvunget til å se seg selv som en eksistens som må appellere til krefter han
ellers – og naturlig nok - ikke vil vedkjenne seg, og som han derfor må forsøke
å integrerer i seg selv i et skjulte, ja, til og med i det skjulte for
magikeren selv. Bruk av magi forutsetter at man bevisst eller ubevisst befinner
seg på et eksistensielt fundamentalplan. Det dreier seg dypest sett om
muligheter for realisering og blomstring. Det dreier seg ikke bare om å være
eller ikke være, men om hvilke energier man mener seg titulert til å forføye
over, i menneskelige relasjoner generelt, energier som kan føre en ut av «dødvanne»,
så å si, og over i en sfære hvor man får følelsen av å være ovenpå – innbilt eller
mer reelt – og da med all legitimitets styrke, konstruert eller mer fast
konstituert og konsensustemplet, eller ikke. Det dreier seg om triumf eller
nederlag. Det dreier seg om komplekser og mindreverdskomplekser, men mer enn
det. Det dreier seg om det hovmod som driver mange til å tro at de har rett til
å bestemme, spesielt på det området som har med følelser og emosjoner å gjøre,
og fra der til det storpolitiske, det perspektivet som allerede i dag bestemmer
folket og nasjonenes fremtid. Magikere er tragiske figurer, de er i nød, men skjønner
det ikke. De gjør alt for å skjule sin indre nød. De kjenner heller ikke til
begrepet synds egentlig dybde og mening. Magikeren tror at han kan triumfere
ved å skjule sin egentlig eksistensielle situasjon. Og han gjør det ved å jukse
og ved å forlange av andre at de skal holde seg for gode til å avsløre hans
grunnløgn og forstillingskunst. Hypermagikere må ha stoff til å hjelpe seg, ingen personlig frelser, hverken dypt inni
dem selv, eller i kosmos, hverken i urmyten eller i sannheten sel.
Hypermagikeren må ha emosjoner! Og vi skal se hvordan, og hvorfor utover i
artiekkelen.
Innlegget her er
formet slik at det skal dekke et relativt bredt spekter av aktuelle
samtidsfenomener, jeg må derfor trekke inn de homofiles situasjon og bl a kirkens,
kapitalmaktens og statsmaktens forhold til homofili og de ikkehomofiles
situasjon. (Se under på slutten, hvor jeg henter en kommentar skrevet av en homofil
som mener at de heterofile er «privilgerte» i forhold til de homofile, og da selvsagt
uberettiget privilegerte. Jeg kommenterer der kommentaren punkt for punkt).
Når man skal forsøke å forklare hva som foregår i samfunnet,
og hvorfor det foregår, og dessuten forsøker seg på å «se» hva som kommer til å
skje, er det lett å ty til kjente metoder, fortrinnsvis vitenskapelige metoder.
Man henter inn data, analyserer dem og legger frem prognoser, - og så skulle
alt være i sin skjønneste orden.
Man kan også bruke logikken og finne logiske brister og
logiske feilslutninger og usunn retorikk i meningsmotstandernes argumentasjon
og verdensbilde, hans menneskesyn, hans verdiforankring og
virkelighetsoppfatning. Man kan trekke frem studier av hersketeknikker eller
subtile manipuleringsmekanisme osv. Men
det viktigste verktøyet man trolig har er reduksjonisme,
dette at man forklarer noe ut fra noe annet og ikke tillater at dette »noe»
faktisk står på egne ben og da uten at man tillater seg å se «tingen som den
er», tingen i seg selv, altså. Man forsøker å komplisere, antakelig kun for
å gjøre seg mer kostbar enn man er fra før, og glemmer Occams razor hvoretter man bør ta utgangspunkt i den enkleste
forklaringen og ikke alle andre mulige og høyst luftige og underliggende
beskrivelser eller forklaringer, som kan kaste reelt lys over det som angår en,
en egentlige og seriøse anliggende, - the
ultimate concern for å bruke et utrykk fra Tillich.
Den mest iøynefallende teknikken når målet er å ramme
motstanderen og fremheve sein egen fortreffelighet, er å psykologisere eller antropo-sososiologisere motstanderen, - det kan
lett føre til at man gjør ham til en fiende og et farlig menneske, et menneske
som «bærer» på en truende kraft eller energi, for ikke å si truende argumenter, ofte kalt krenkende
uttalelser eller regelrett hatefull tale. Det fins vel i dag ingen debattanter
som vil våge å påstå at motstanderen er besatt av onde ånder og at han driver
med magi, men dem om det, her skal vi se hvordan magi kan forstås, og hvordan
magi faktisk blir brukt i det storpolitiske bildet og i den kulturkamp som
vitterlig foregår.
Det sier seg selv av psykologisering etc ofte underminer seg
selv, den slår tilbake, og den som gjør det, kan like godt oppfattes som syk
eller sykeliggjort som den som utsettes for den opprinnelige psykologisering.
Psykologisering kan derimot tjene som et legitimt virkemiddel, så sant aktøren
her er seg bevisst reduksjonismens fundamentale svakheter og egnethet til å
dupere, skape illusjoner og så sant reduksjonen virkelig tilfører noe nytt,
akkurat som en god karikatur av et menneske ikke tilfører dette mennesket noe
nytt og defekt, men fremhever eller forsterker noen av personenes gode eller
uransakelige eller mystiske, men like vel positive, sider og
personlighetstrekk.
Reduksjonisme kan
derfor ses på som en utfordrende, helsebringende og stimulerende form for
metafysikk, noe som unndrar seg rent vitenskapelige analyser og slutninger. Vi
er inne på det apodiktiske området,
et område som tilhører dette å være menneskelig, og spørsmålet og spørsmålene
på dette området om hva menneskets vesen er, og forblir, om hva mening er og
hvilke begrunnelser som kan «godtas» eller ikke. (Når noe er sant, er det ikke falskt).
Jeg tenker her ikke her på dette med å operer med «stråmenn»
i argumentasjonen, selv om dette har med persepsjon i psykologien å gjøre og
dette i seg selv er jo en form for reduksjonisme. Dens betydning kan være enorm
i og med at når det avsløres en virkelig stråmann, så vil det ha betydning for
alle lødige vurderinger av selve stråmannen og aktøren som av en eller annen
grunn benytter seg av den. Jeg tenker mer på dette å beskylde motstanderen for
å være – reell, eller på en måte - syk, for å lide under en underforstått ikkeønskelig
mental tilstand, en tilstand som påstått skal tilkjennegi en farlig ideologi,
et farlig tankemønster, forkastelige verdier og verdisyn osv, det beste
eksempelet her, synes noen "utvalgte" å tro, er å beskylde motstanderen for f eks islamofobi, (se om dette annetsteds på bloggen). Og jo mer man
lykkes i dette, jo mer stiger prestisjen innenfor eget miljø, fra egne
preferanser, ens egen elite, ens egne fagfeller eller kollegaer hvor det nå
måtte være.
De som angriper motstandere for islamofobi, oppfatter ofte egen posisjon som uangripelig, og – eh –
sunn, og derfor som eksemplarisk, på bekostning av motstandere som paradoksalt
nok hverken lider under eller av sin «fobi», men tvert imot lever og virker
sunt og fullkomment rett og slett fordi det er både sunt, sant og riktig å
kritisere islam, - på en saklig og informativ måte. Ja, noe sunnere enn å
kritisere islam i dag kan vel neppe tenkes, mentalt. Og etter vår mening.
Det foregår i dag en sterk polarisering mellom fløyer som
hver for seg gjør seg anspråk på å ha de riktige meninger, riktige holdninger
og mest korrekte metoder. Man "vil alle vel alle", - for å omskrive det militære
«alle mann alle» - men underveis etableres ugjennomtrengelige frontlinjer,
grensedragninger som kan minne om troppeoppstillinger, som like før et militært
angrep. Noen har derfor også begynt å snakke om faren for en reell borgerkrig
overalt i Europa. Vi står overfor problemer, med andre ord, ikke bare
«utfordringer», som det heter.
I dette klimaet er det kanskje på tide og kanskje behov for
å se forøke å forklare tingene på en ny og mer fruktbar måte enn å holde fast
på det jeg vil si er sterkt utilstrekkelige måter å nærme oss problemet på: Vi må finne nye verktøy, nye metoder, nye
erkjennelsesmåter, kort sagt supplerende måter å nærme oss tingene på, både
individuelt og kollektiv, både på mikro og makroplanet. Vi kan hverken
bortforklare eller forklare tingenes tilstand ut fra tradisjonelle
forestillinger, dvs slik teologien og psykologien eller hobby-psykologien ser
seg selv i dag. Vi trenger å bli forsynt med
andre tilnærmingsmåter til «tingene selv», til selve problemkomplekset
og «det» som konstituerer det. Fortrinnsvis mer kreative og fruktbare tilnærmingsmåter.
Vi trenger nye innfallsvinkler, for hverken politiker eller
prest i dag ser ut for å kunne bidra adekvat til å forklare hvorfor tingene nå
engang er blitt slik de er og hvorfor man enten bare godtar den utviklingen som nå en gang
på en måte anses som «naturnødvendig» eller villet. Hverken medisin, psykologi,
filosofi, juss eller teologi, slik den er og virker i dag, synes å bringe
adekvate svar på de mest alvorlig spørsmål. For å si det konkret: Vi forstår
simpelt henne ikke hvorfor folk går i skyttergravene på grunnlag av høyst
legitimt forskjellige virkelighetsoppfatninger, menneske- og gudssyn etc. Vi
forstår ikke – med våre aktuelle forklaringsmekanismer – at vårt kulturelle og
politiske paradigme er i ferd med å gå i oppløsning samtidig som frontene blir
hardere, mer uforsonlige og potensielt mer destruktive og med fare for
storkonflikt innen en kortidshorisont. Denne artikkelen er derfor et lite
forsøk på å finne ut om det overhodet er mulig å se på problemene og
situasjonen i et ytt lys, og i et lys som kan fortelle noe om hvor vi står sånn
generelt, med tanke på hele samfunnsutviklingen.
Hvilke metoder og innfallsvinkler skal vi så ty til for om
mulig å se tingene i et større perspektiv? Har ikke vår tid kommet langt nok,
eller? Befinner vi oss kanskje ikke i dag på det høyeste tenkelig nivå både
vitenskapelig og økonomisk sett i historisk kontekst? Og burde vi ikke da
forvente av oss selv at dette skal vi løse, ja, at dette «skal gå seg til»,
nærmest av seg selv, altså?
En ting er sikkert og det er at vi ikke kan gå tilbake til
tidligere tiders magiske forestillinger og det verdenbilde disse
forestillingene og myter formidlet. Vår modernitet forbyr oss dette, og det med
rette. Men dette betyr ikke at mennesket – alle mennesker – i en eller annen
sammenheng også i dag ikke tenker i magiske baner, det er bare det at vi kaller
«det» noe annet. Selv forskere, professorer og høyt begavede politikere av i
dag tenker i magisk baner, hvis man ser nærmere på dette fenomenet og forsøker
å forklare visse disposisjoner vi ser er i funksjon i dag i den gjengse diskurs
på områder som virkelig betyr noe for oss. Vi har som samfunn og kultur ikke
klar å kvitte oss med magien en gang for alle. Den følger med på lasset. Det er
på tide å få den frem i lyset igjen og sette den på plass og hvor den hører
hjemme.
Poenget er at vi i dag ikke er i stand til å se at det
virkelig gjøre seg magiske krefter gjeldende. Vi ser hva som foregår, men
forklarer det som vi nevnte over med psykologiske og reduksjonistiske mekanismer
etc. Like vel står vi igjen med undring når vi ser at våre forklaringer ikke
holder mål og at de ikke kan forklare det viktigste, eller det underliggende.
Vi forstår ikke at «det» er blitt sånn, og vi ser ingen annen utvei fremover
enn å holde oss til de forklaringsmodeller som de nå engang foreligger,
modeller som nettopp har ført oss ut av Middelalderens mørke og inn i den nye,
opplyste tid, metoder som har garantert og sikret selve fremskrittet og
friheten, helt frem til nå.
Vi kan imidlertid ikke gå tilbake til magien som en legitim
metode for å endre samfunnet og menneskene til det bedre. Det hersker en
absolutt konsensus om dette, spørsmålet er bare: Er det mulig å unngå magien i alle sammenhenger og da spesielt på
diskursen område? De fleste vil trolig brøle at vi ikke er magikere, at vi
ikke bruker magi for måloppnåelse, at vi er rasjonelle mennesker, at vi
begrunner våre meninger og tar våre valg på et trygt grunnlag, et grunnlag plantet
i vitenskapen, vår tryggeste grunn. For ingenting er sikrere enn vitenskapen,
den sikrer oss en bedre og lysere fremtid.
Vel, ok, slik må det visst være, i dag, for å kunne fremme
sine interesser ut fra overtroiske forestillinger, er ingen god idé. Likevel er
det dette bare så altfor mange gjør, ikke fordi man mangler kunnskaper og
innsikt, nei, de gjør det fordi man mangler forståelse for magiens dype og
uutgrunnelige makt over oss, magiens potensiale i og over våre sinn og en magi
som påføres oss utenfra og som legger sine premisser for oss, uten at vi er
klar over det.
Behov for å drive magi oppstår der det fins svakhet, magi får
funksjon av å være «den siste utvei» ikke bare for den svake, men også for den
sterke. Og der magi er avskrevet som «gyldig» metode», der faller man desto mer
for fristelsen å bruke den, ved at den er blitt usynlig, desto større makt kan
den tillegges.
Magien benyttes for å få et overtak der alle argumenter er
forsøkt og hvor ingenting annet nytter. Magi er derfor farlig, ja, direkte
skadelig for samfunnet og menneskene. Den bør derfor avsløres. Spørsmålet er
bare hvordan. Det fins et utall av fluktmuligheter og bortforklaringer. Mange
lever derfor i sterk fornektelse eller denyal.
Rasjonaliseringsforsøkene florerer, men magien er faktisk virksom, det er bare
så synd at så få klarer å gjennomskue at de rent faktisk tenker og handler i
magiske baner, det gjelder ikke minste mange politikere og intellektuelle.
Magiens forestillinger baserer seg da også etter eget
sigende på «det vitenskapelige området». (Den skiller seg fra metafysikken, et
eget område innenfor teologi og filosofi). Det gjelder om å avdekke og å kunne
bruke «kreftene» til egne eller andres fordel. Det gjelder for magikere å styre
utviklingen fremover, akkurat som det gjelder for de rasjonelle å gjøre det
samme. Man har samme mål, men man velger kanskje ulike midler for å nå målet.
Og det burde være helt OK, forståelig, inntil margen, for å si det sånn. Men
mange står altså med et bein i begge livssfærer uten fullt ut å ha forstått
det. I seg selv vitner dette om en dypereliggende svakhet under hele den
rasjonelt beskyttede kulturen eller overbygningen.
Noen «zeloter» bruker altså både vitenskap og magi samtidig,
men også de uten å vite det. De vil ikke innrømme at de bruker noe annet som
grunnlag for hva nå enn de måtte gjøre, tenke og mene enn vitenskap, de vil
ikke forbindes med magi, de vil ikke tenke at de kan forbindes med magi i det
hele tatt.
Zelotene det her er snakk om, formulerer seg i det vitenskapelige
term-univers; når det er snakk om verdier, tro og metafysikk, ligger alltid det
vitenskapelige paradigme under og styrer deres overordnede tankeunivers, det
univers som har med verdier, mening og tro å gjøre, eksistensielle
innfallsvinler til tingene. Men disse er ofte de mest intense brukere av
nettopp magi, jeg kaller disse hypermagikere
– eller de nye, gjerne helt ubevisst opererende og motiverte - magikere. Jeg vil forsøke å forklare.
Jeg forventer imidlertid ingen applaus. Det eneste jeg kan
håpe på er at jeg i og med denne artikkelen faktisk selv kan bli stand til å forstå
litt mer av det som foregår enn det jeg ellers ville ha gjort. Artikkelen er
med andre ord en oppdagelsesreise inn i det ukjente og kanskje finner jeg noe
der, kanskje ikke.
Så bli med på en liten «reise» inn i det ukjente.
Vi kunne nå komme inn på Aristoteles og hans årsakslære, han
operer som kjent med flere årsaksformer, bl a finale årsaker, et tema som
egentlig er for interessant for denne lille artikkelen. Så vi går rett på det
enkleste magiske mønster som tenkes kan: Jeg
får plutselig lyst på en iskrem. Hva gjør jeg? Og hvordan, og med hvilken hjelp
og hvilke hjelpemidler?
Jeg må gå dit iskremen selges, jeg må være i stand til å gå,
jeg må ha kledt på meg, jeg må gå i rett retning og ta til høyere og venstre
etc, alt etter som. Jeg kan ikke bruke mer tid enn rimelig på å komme dit. Det
foreligger med andre ord en rekke forutsetninger som må oppfylles før jeg kan
nå målet og få i meg iskremen. Det avgjørende steget må foretas når jeg kommer
inne i butikken, går opp til disken, ber om å få iskremen og personalet forstår
at både jeg og dem har et legitimt ærend. Men jeg får likevel ikke iskremen
umiddelbart: Hva mangler? Jo, jeg har ikke penger. Jeg eier ikke den magiske linken som skal til for å forløse
behovet og ønsket mitt. Ingenting virker etter planen eller den utløsende og
utløste hensikt, basert i mitt behov, mitt ønske, mine forestillinger, det som
drar meg fremover osv. Jeg ønsker det, tenker det og vil gjøre det, men
forløsningen uteblir. Jeg mangler min talisman, selve det magiske tryllemidlet.
Hadde jeg hatt magien – dvs talismanen
– hadde alt gått etter planen og alle parter ville ha vært fornøyde og
tilfredsstilte. Selgeren hadde mottatt kraften fra min talisman, jeg hadde gitt
fra meg kraften i talismanen, men jeg hadde samtidig fått overført meg en annen
form for magisk kraft, en annen energi: Sukker, som drivkraft og middel for å
kunne fortsette min magiske reise.
Det kan sies mye om fremstillingen over. Den kan betraktes
som naiv og utgått på dato. Hovedpoenget fins imidlertid i og med talismanen, i dette tilfelle pengene. Men hva er penger og hva er
en talisman? Jo, et middel, rett og slett og et håndfast ett attpåtil, det kan
ikke bli mer konkret, men bak spiller «metafysikken» her. Det som skjer er en
transaksjon basert på et reelt eller illusorisk behov for forandring og
tilfredsstillelse. Det materielle skaper behovet og mønsteret. Men er ikke det
materielle her i virkeligheten det mentale? Hvem kommer først av høna og egget?
Vi har ikke syn for at hele kjøpsprosessen skjer innenfor et
ideelt paradigme. At mønsteret som sådan kommer foran utløsningen av
handlingene og alle ledsagende momenter. Vi ser ved første øyekast ikke hypermagien i dette. Vi går som en
selvfølge ut at det ikke finnes magiske virkekrefter i gang her, krefter som
bidrar til å knytte sammen det som skjer der oppe med det som skjer her nede,
iblant oss. Det synes ikke nødvendig å blande inn tro på magiske krefter. Men
underliggende her er ønsket og behovet for forandring og at dette samlet er
drivkraften som styrer forandringsprosessen mot et mål.
For å få frem hypermagikken
i alt dette, må det stilles et spørsmål:
Hva
hvis talismanen er dine emosjoner, ditt betalingsmiddel? Hva hvis emosjoner –
og bare pure emosjoner og ikke noe annet - i stor stil brukes for å oppnå det
ønskede mål og tilfredsstille de grunnleggende behov? Vil vi ikke da si at det
drives magi, at man har gjort seg avhengig av magi, eller hypermagi?
Hypermagikere tror og forutsetter, som førsteprinsipp, at emosjoner
kan utløse resultater og ønskede konsekvenser av handlinger bygget på
emosjonene. Bortsett fra ensomheten, finnes ikke annet enn emosjoner. I så
fall minner han om et spebarn som skriker for å få melk. Fundamentalt er hypermagikeren ensomhet inkarnert. Ingen
er så ensomme som hypermagikere. Og
veldig få ønsker som hypermagikere å
fortelle om eller offentliggjøre denne fundamentale ensomheten. Man får ikke
venner av å statuere for mulige venner, at vennskapet egentlig grunner seg på
absolutt ensomhet. Innerst inne føler de at livet og virkeligheten er absurd og
utenfor alle behandlingsmuligheter og dette er skremmende, ja, så skremmende at
hypermagikeren må beskytte seg mot
denne «erkjennelsen» med alle midler, han trenger magien som en motgift og et
næringsstoff, ikke bare som en trøst, men som
aktivt virkende stoff, et stoff som bare kan disponeres via emosjoner,
formet i ulike gevanter, han kan være innadvendt eller utadvendt, syk eller
frisk, han er i alle relasjoner avhengig av at emosjoner pluss virkestoffet
magi – egentlig en syntese av de to – inngår som en integrert del i strategien
for å utholde smerten og frustrasjonen i og med absurditetens ontologiske og
illusorisk urokkelige eksistensielle fundament.
Men hvor kommer
emosjoner fra? Jo, fra et grunnleggende behov for forsvar, selvoppholdelse
og anerkjennelse, usikkerhet og frykt, ja, i form av en slags fobi, for ikke å
strekke til, for f eks ikke å bli betraktet som god nok, generøs nok, edel nok
og uselvisk nok. Eller verneverdig og ikke elsket nok. Den store fare ligger
her opp i dagen: Hvis en større
populasjon lener seg på magi eller
hypermagi som eneste middel, eller beste middel man kan ha for hånden, for
å oppnå å ikke bli kalt usikker, gjerrig, u-edel og selvisk, er vi ille ute.
Det er noe alle forstår, hvis man tar seg tid til å reflektere litt over dette
og ta det inn over seg på en seriøs måte.
Men hvor mange tar dette seriøst? Ikke mange. Den helt store
tragedie bygger seg derfor relativt tydelig opp og suger stadig mer magi til
bruk i situasjonen, ikke mindre. Det man i realiteten gjør, er å høkre med
emosjoner, man inngår store hestehandler med emosjoner som talismaner og denne
talismanen kan ikke knyttes til andre verdier enn emosjonene selv. Og når dette
skjer på makroplanet, og ikke bare spredt rundt omkring på mikroplanet, ja, da
er det fare på ferde. Jeg tror de fleste vil innse dette, hvis man aksepterer
premissene mine og ser «godhetshysteriet» i lys av den enkle
forklaringsmodellen som denne ekle teorien om magi gir og innebærer.
Vi ser at emosjoner
er et betalingsmidler eller transaksjonsmidler uten hverken ideelt eller
materielt fundament. Emosjonene svever i løse luften. Emosjoner er «penger»
uten gullbeholdning. Man forsøker riktig nok med å bortforklare gullets
betydning og setter heller konsensus opp som et jevnbyrdig «betalingsmiddel» og
dette kan jo gå en stund, men hvor gullet forsvinner, forsvinner også
emosjonene med dem, emosjonenes verdi. Emosjonene blir «cash» uten
innløsningsmuligheter.
For å si det enkelt:
Godhet kan aldri måles med sikkerhet, man kan ikke påvise objektivt gode
konsekvenser i det lange løp - av godhet. Man kan ikke engang måle intensjonens
godhet. Det man kan måle, registrere og bevitne er imidlertid magien i alt dette. Magien kan måles,
ikke godheten. Magien kan bevises både i magiens konsekvenser og dens
intensjoner. Man kan bevise at man har brukt talismaner, i form av egenforestillinger om godhet, og egeninnsats
på området, man kan ikke bevise at det er godheten som har hatt de tilsiktede
virkinger godheten påberoper seg. Men man kan måle de uheldige – eller
uheldige - følger både av godheten og magien, når man altså forveksler
«godheten» med magien, som man ikke evner og heller ikke vil se, bl a fordi magi er tabu,
noe man holder seg unna, noe man ikke vil assosiere seg med, noe som ikke er
integrert i assosiasjonen som vi taler om annet sted her.
DnB’s markedsføringskampanje til fordel for pride, vil vise seg i profittmarginen,
og Politiets magi vil vise seg i stadig større tiltro til politiets image. Det gode i dette og disse aktørenes forestillinger
om eller konsepter av godhet, spesielt egen-godhet, kan derimot ikke måles. Vi
ser med andre ord at magi virker selv om
intensjoner og virkemidler aldri knyttes til begrepet magi, men til helt
andre ting, via reduksjon.
Profitten og imaget styrkes ikke pga magi, men pga av
godhet, innbilt eller ikke, fordi man tror at det er det som skjer. Fordi de
tror de primært er gode, uangripelige og av moralsk høyere verdi og status. Man
ser ikke at dette er en illusjonsproduksjon og et prosjekt eller et eksperiment
med mennesker og kulturer som er dømt til forlis.
De pride, pridofole og
multipride forsøker å fungere som reelle tryllekunstnere, men de mangler egentlig
behov for og ser seg ikke behov av reelle tryllemidler annet enn i sine
moralsk overlegne emosjoner, i sitt hypermagiske universe.
Emosjonene er det som i dag skaper det de nevner, ikke guds ord, Bibelens ord
om mangt og mye. Emosjonene er imidlertid en talisman de pride, pridofile og mulitfile bruker som en «midler» mellom seg
selv og det de måtte ha av gudsforestillinger.
Emosjonene muliggjør - illusorisk - en større
kontaktflate med den gud som ligger under her, men som man gjerne ikke er seg
bevisst man trenger og faktisk tror på, hvis man går dypere inn i det.
Guden forekommer de emosjonelle – hypermagikeren – å være en overgud, en universell gud, en
uttømmelig kilde til alt liv, en overgud som står høyt over hva det nå enn måtte
være, islams gud Allah eller den kristne Gud.
Hypermagikere tror gjerne at kristne og muslimer tror på samme Gud,
egentlig, at Allah og JHWH er identiske, (se f eks min anmeldelse av Anfinsens
bok Favntak her på bloggen). Det faller sjelden lett for hypermagikeren å forstå at han egentlig er en gnostiker, en troende som implisitt tror at det fins to guder, en
skapergud som er ond, en annen som bare er pur kjærlighet, hypermagikerens foretrukne gud, hans favoritt, - alt et utslag av
behovet for å kunne tilegne seg en ekstra makt i kraft a å kunne skyve denne
guden foran seg og slik prinsipielt bli identifisert med «kjærligheten» i denne
guden og hva han står for, en sinntilstand som faktisk kan forklares med og
reduseres til at det som det her dreier seg om egentlig, bare egne emosjoner og
forestillinger om en høyere egen-godhet, en godhet de da ynder å kalle
kjærlighet og som de kritiserer andre for å mangle.
Knepet hypermagikeren
er avhengig av å produsere, er å tinglig-gjøre emosjoner, både egne og andres
emosjoner, enda dette ikke var meningen hans i utgangspunktet. (Å rope ut at «min
godhet» vil løse problemet, er en sak for asylet og derfor ikke relevant her). Men
hva er tingliggjøring av emosjoner annet enn å gjøre emosjoner til talismaner,
dvs magiske midler? Det tore stå klart at der man tingliggjør emosjoner,
blir det om å gjøre å ha mest av tingen, for ikke å si mest av en riktige
tingen, dvs de «riktige» emosjonene. Følgen er mer fremmedggjøring, mer
ensomhet, mer fortvilelse og frustrasjon og stadig mer dårlig politikk og
stadig mindre god politikk og kultur. Man kan vel si det så sterkt at
sivilisasjoner kan dø av slik tingliggjøring.
I utgangspunktet besto emosjonene av pure og rene følelser,
rene tanker, rene og edle hensikter. Emosjonene ble betraktet som et overskudd
av gull, i begynnelsen altså ikke som en vare eller betalingsmiddel, nei,
gullet hadde verdi fordi det hadde verdi i seg selv og ble ikke brukt som et
middel for å oppnå sekundære «spin offs», som ervervede eller kontingente sideeffekter
eller som en skjult fordel, et uutnyttet, virkekraftig potensiale, eller
reserve for hypermagikeren, motiver
han selvsagt aldri vil vedkjenne seg og be om unnskyld for eller gjør bikt for.
Hypermagikeren
drømmer ikke om å tilhøre en institusjon, en organisasjon, en forening, en
losje eller bevegelse. Han tilhører
en assosiasjon, en mer eller mindre løslig og mer eller mindre
lettdefinert eller luftig «størrelse», et kraftområde han beleilig kan gjemme
seg i og bak mens han opererer. Han kan tre ut av eller inne i denne
assosiasjonen. Den er ikke notorisk. Assosiasjonen krever intet formelt
medlemskap, ingen etablert struktur, intet formelt hierarki, den er like vel en
høyst virkelig og levende størrelse, et maktsentrum som han til stadighet trekker
på og bidrar til, primært med sine emosjoner, som i virkeligheten er hans –
imaginære - magiske reserve, en
«kraftkilde» som hever ham selv opp over «allmuen». Hans emosjoner er hans
magiske kraft i dette, noe han kan investere med og investere i, alt
med sikte på høyere profitt av en mer eller mindre tvilsom kategori, men en
profitt det er livsviktig for hypermagikeren
å verne om, styrke og øke.
Assosiasjonen er
tverrpolitisk, en overgripende struktur, et rammeverk. Den gir følelse
av identitet og tilhørighet, den er slags brorskap med uskrevne regler, men da
regler som alle deltakende hypermagikere
forstår intuitivt. Assosiasjon i vår
forbindelse må ikke forveksles med konspirasjon,
for mens assosiasjonen ikke har noen klart uttrykt intensjon eller
konstitusjon, har nettopp konspirasjonen disse elementene. Mens konspirasjonen
åpenlyst søker makt, bygget på mer eller mindre åpenbare fakta, dokumentasjon,
kjenner ikke assosiasjonen denne dimensjonen, den er usynlig og eller tilnærmet
ubeskrivelig, den er som tyngdekraften som faktisk bestemmer hvor vi skal
befinne oss i universet, eller som mørk materie, som er der, men som ikke lar
seg registrere. Assosiasjonen henger sammen i kraft av et budskap som primært
opererer ut fra en mer eller mindre obskur dialektikk mellom det individuelle
og det kollektivt underbevisste, derav dens magiske tiltrekningskraft på noen,
og dens motsetning hos andre.
Ut fra denne skissen er det ikke vanskelig å skjønne at det
kan utkrystallisere seg intrikate relasjonslinjer mellom aktørene på
diskursmarkedet, og ellers, emostrukturer. Hypermagikerne opererer med en egen form for bit-coins, et mer eller mindre bevisstgjort varebytte via en for
det meste ikkebevisstgjort mynt, dvs talismanen
og da mest eksplisitt uttrykt gjennom emosjonene, som for så vidt kan måles,
slik vi har vært inne på.
Varebytte foregår på høylys dag, ingen er primært
interessert i å holde markedet skjult, snarere tvert imot: Så lenge man handler
med «gull», dvs talismaner i form av emosjoner, er alt i skjønneste orden. Om
emosjonene eller gullet er null verdt, ja, se det, det spiller ingen rolle, i
hvert fall i begynnelsen. Den som vinner til slutt, eller etter hvert, og kan
sette seg øverst på kransekaka, er de som har allokert flest emosjoner.
Oppsamlingen skjer også i større populasjoner
som begynner å legge seg opp et eget forråd av emosjoner, som penger på
en sparegris. Med dette forrådet eller denne oppsamlede kapitalen kan så
populasjonen begynne å forhandle, presse og true, og markedsføre seg selv som
særdeles prektige og stinne på godhet, dette i seg selv en trussel i manges
øyne.
Hypermagikerne er store
og tunge aktører i dette rollespillet, egentlig dette markedsspillet. De innbiller seg at deres emosjoner er av en
slik høy kvalitet og et så stort omfang at de kan begynne å dele sitt overskudd
med andre som ikke er så heldig stilte at de kan begynne å ødsle med sitt
forråd. Ja, hypermagikeren går ikke
av veien for nettopp selv å skape det behov som skal til for at folk som ikke
har magikerens evner nå endelig skal få smake litt av makten i den magien hypermagikeren selv vil strø om seg med,
for det i seg selv styrker jo nettopp hans egen posisjon og «verdighet».
Han går med andre ord
ikke av veien for å skape et behov som hverken er der eller bør være der fra
før i populasjonen. Hypermagikeren
har med andre ord klart det kunststykke munkene i Middelaldren klarte, nemlig å
få folk til å tro og stole på at en vanlig synder – uten hypermagi - kunne trekke på det overskudd av gode fortjenester
eller gjerninger munkene slev hadde opparbeidet seg overfor Gud.
Hypermagikerne er med andre ord våre
dagers munker, ikke selvspekende munker, riktig nok, men mer livsnytende, og
kanskje til og med selvpiskende, for det er ikke måte på hva man kan finne på
og finne seg i for å kunne tekkes godhetene og styrke verdien på ens talisman,
dvs egne emosjoner sett utenfra.
Men tilbake til assosiasjoner: Assosiasjonen
krever både sin egen gramtikk og sin egen dialektikk for å bli forstått og
brukt på riktig måte. Det ligger en taus, men høyst aktiv drivkraft bak
assosiasjonen. Det gir assosiasjonen stor aksjonsradius og store muligheter for
suksess bak kulissene, så å si. Den kan for så vidt fungere som en Frimurerlosje,
men til forskjell fra losjen, har ikke assosiasjonen konkrete ritualer å vise
til, ingen teknikker og ulike plan for selvutvikling eller selvforedling.
Assosiasjonen har intet formelt hierarki, dens kriterier er
ulike grader av godhet, en godhet som til enhver tid defineres og rangeres av
den troende selv, dvs av hypermagikeren.
Hypermagikeren «føler» imidlertid intuitivt hvor han befinner seg i forhold
til andre hypermagikere. Han ser «the
pecking order» umiddelbart og finner sin plass, mens han stadig må jobbe seg
oppover. Han sammenligner seg selv med andre hypermagikeres resultater, og deres ulike mer eller mindre
vellykkede metoder for promotering av sine egne emosjoner. Når hypermagikeren konkurrerer, konkurrerer
han først og fremst med andre hypermagikere,
om noens gunst - han kjenner deres domene innenfor assosiasjonen, han beskytter
da også villig andre hypermagikere
mot eventuelle utenforstående eller fiender som ikke tilhører assosiasjonen,
hverken eksplisitt eller implisitt, og alle de som må holdes utenfor. Assosiasjonen
er stedet for et «vi» mot et «dem», alt i godhetens tjeneste.
I media finner vi f eks ofte eksempler på at redaksjonene
beskytter hverandre og sitt personale. Konflikter og klager med redaksjonene
henvises til eget organ som pressen selv betjener. De beskytter hverandres
talismaner, deres emosjoner. Vi ser
magien i full funksjon når f eks statsministeren i en tale ifbm 22.juli går
stert ut mot dem som skaper grobunn for å sette et skille mellom «vi som ikke
hater», og de andre som gjør det, helt uten «qualifier». Stasminiseteren tenker
på prikk lik Ap’s leder Jonas Gahr Støre som i en famøs tale for noe år siden i
en moské satte opp «et nytt Vi» som den magiske formel, den nye «overgud».
Hypermagien, for å
si det kort, kommer foran suggesjonen, foran eventuell karisma som måtte være
til stede, foran mulig evne til sympati og empati, foran politiske, logiske og «apodiktiske
kvaliteter». Den er sterkere enn angsten og frykten i dette at den positivt gir
målbare resultater, å bi kvitt angst og frykt gir fordel ved å kunne kureres og
dermed utebli. Hypermagien gir
målbare resultater, både negative og positive. Hypermagikeren er imidlertid som en spilleavhengig, en addict, bare at resultatene viser seg
med større sannsynlighet, hyppighet og i større kvantitet for hypermagikeren enn for den
spillavhengige. Emosjoner gir større uttelling, fordi spilleavhengighet er en
svak eller dårlig talisman.
Hypermagikeren trenger
et knep som kan løfte ham over den gemene hope. Han kan være en flittig
forbruker av godord eller honnørord, men det viktigste er emosjonen han kan
spille på. Emosjonene er sakramenter og rotmyter, eller «nådemidler», dvs
talismaner, for hypermagikeren.
Emosjoner fungere også som betalingsmidler eller
adgangstegn, som en shibbollet som
bare er tilgjengelig for innviede og som et tegn som må uttales på den rette
måten og av de riktige personer for å kunne virke som den skal, alt svøpt i
mystikk, hemmeligheter bare innviede forstår, og «emoverer», og som bare de kan
åpne seg for og akseptere for face value.
Hypermagikeren tar mål av seg selv til
å tilhøre en elite, en entitet som i seg selv tilfører ham magi og makt over
andre og en makt han tilfører seg selv til og med ved å forsvare personer som
ikke er svake, men som han gjør til offer ved å fremtre på deres vegne og som
fullmektig for dem, som fullmektig ved
proxy.
Hypermagikrere flest
vet i tillegg til alt dette at magien i seg selv fritar dem for egentlig ansvar
for konsekvenser av sine handlinger som hypermagiker.
Det de kan skjule seg bak og rettferdiggjøre seg med er alltid emosjonene,
emosjoner som de projiserer de beste hensikter med. For hvem vil tror at «gode»
emosjoner kan være forskjellige fra gode intensjoner?
Magien kommer altså
først, den er grunnleggende, den kommer før ordet, fornuften og intelligensen,
for ikke å si kreativiteten. Den har et kroppslig fundament, men også en
visuell komponent og disse spiller sammen, de danner vev og nettverk. Ordet,
eller Logos, kommer i andre rekke, hvis ikke enda lenger bak, sammen med
vibrasjonene, musikken, rytmen og talen eller sangen. Emosjonene knytter seg
til magien som primalkraften, som første «årsak», dvs den kraft man setter all
sin lit til, som frelsende eller konserverende kraft, stilt overfor døden og
den evige ensomheten.
Det snakkes om tale-handlinger, speach-acts, en teori om ordenes og handlingenes innbyrdes
avhengighet og ulike funksjonsformer. Vi er alle avhengige av talehandlinger,
dvs mening, kontekst.
Vi er som fødte til å formidle buskap og her står talehandlinger
i sentrum, uten dem stopper samfunnet opp og det bli umulig å bli påvirket og
påvirke, formidle mening, solide fundamenter, noe fjellstøtt å arbeide ut fra,
både kollektiv og individuelt.
Kort sagt: Vår tale og våre samtaler dreier seg om locution, dvs om dette å fremsette
meningsfulle gjennom ord og lyder ord eller bokstaver, tegninger osv. Den
dreier seg så om illocution, om hva
ordene formaner, informerer, lover, advarer mot osv, og til sist om den effekt
talehandlingen har på deltakere i form av utfordringer, oppmuntringer og
overtaling etc., dvs perlocution. Alle
disse komponentene anses ifølge teorien å være av grunnleggende betydning når
det gjelder all medmenneskelig kommunikasjon.
Teorien forutsetter imidlertid at det finnes mening,
fornuft, ja, allmennbegreper. Vi kan ikke kommunisere meningsfylt utenfor dette
konstituerende paradigme. Det forutsetter et kategorisk jeg-du-forhold, det
forutsetter personlighet som grunnkategori. Men dette kan ikke hypermagikeren se, umiddelbart eller
rent intuitivt. Det hypermagikeren
ser, er et hendig og gjerne nytt instrument ved siden av mange andre han kan
bruke for å skjule og døyve sin egen eksistensielle smerte med og så samtidig manipulere
andre med.
Hypermagikeren
kommer seg ikke utenfor sin egen kokong. Hypermagikeren
er ikke avhengig av ord, ord skaper bare fler og fler metaforer og illusjoner,
ord er kun retorikk, selv om han kan være dyktig til å bruke ord og slik
formidle mening, men da mening kun i den forstand at mening blir instrument,
ikke egentlig formidler av noe essensielt eller av dypeste betydning for et
jeg-du-forhold.
Magi kommer for hypermagikeren
foran personlighet, ord, egentlig mening, dyp samvittighet og dyp innsikt.
Magien baserer seg på det upersonlige, på en kraft og det er da magiens oppgave
å styre, kanalisere krefter, krefter som har det personlige i sin vold, krefter
som overstyrer alt personlig, krefter som ligger bak det hele og som bestemmer
«utfallene». Magien er slik sett en avart av naturalismen hvor den som kan
styre og temme naturen vinner. Overmennesket, som Nietzche snakket om, er
avhengig av magi, og av å styre eller slippe løs og til krefter som dikterer
overmennesket utenfra, hvis det bare kan frigjøre seg fra slavemoral og – falsk
– ydmykhet. Noen vil si at den store filosofen etterlyser «tros-mot», og det
gjør han nok, også, men mer om dette en annen gang.
Nå kan man innvende at en talisman – som eksempelet med
pengene – er en materiell ting, en konkret gjenstand, men dette betyr ikke at
gjenstanden ikke kan gi innflytelse og makt i og av seg selv, det kommer an på
hvordan man bruker den. Det samme gjelder en sjekk, en obligasjon eller
pantebrev. Det er hypermagikerens
bruk av emosjoner ledsaget av bruken som tilfører gjenstanden magi, men ikke
bare det: Emosjonene er en magisk gjenstand for hypermagikere og dessuten en direkte årsak som han forvalter over
og ser seg titulert til å anvende for eget formål.
Hypermagikere skjønner
ikke at de knytter seg selv til en falsk verdi og gjør seg selv til et objekt,
et objekt de må selge på alle mulige subtile måter på godhetsmarkedet, et
marked de selv ikke går av veien for å «skape» selv eller manipulere. Før eller
senere kan han komme til «gå over lik» for å opprettholde et image av å være et
godt menneske, dette desto mer som hans godhetsverdi jo knyttes til et gull og
et betalingsmiddel som stadig vil synke i verdi, dvs reell verdi. Med å «gå
over lik», mener jeg at hypermagikeren
før eller senere må stjele seg til en høyere verdi for å kompensere for det
reelle tapet han bærer med seg personlig, som person, som følende eller
empatisk og sympatisk menneske. Han å derfor opptre lojalt overfor likesinnede,
gjerne i en stor gruppe med stort materielt og politisk potensiale med sikte på
fremtiden og dens innbakte mulighet for fal og katastrofe. For å unngå krisen
og fallet, blir han så tvunget til å sette opp grenser mellom «vi» og «dem»,
det inngår i selve den magiske prosessen som blir mer og mer avhengig av
tingliggjøring av emosjonene. Til slutt vil spillet være over, men hypermagikeren vet det ikke, vil ikke,
kan ikke innse det. Han forstår ikke at han han gjør seg til et objekt. Et
objekt for selvforakt og et objekt som er avhengig av å hate, degradere,
dehumanisere andre, i frykt for å miste sin verdi, både den opprinnelige og den
nylig ervervede, den verdien som faktisk ikke lenger kan tjene ham som talisman. Bare en avsløring som kommer
utenfra kan bevisstgjøre hypermagikeren, han
makter ikke å avsløre seg selv
For et øyeblikk å ta et lite sideblikk eller et
tilbakeblikk:
Alisteir Crowley ser på hovedkomponenten i magicken som
selve viljen, og viljen da som selve mulighetskraften som en ikkereduserbar energi.
Magikeren – eller magickeren, som han kalte magikeren - må imidlertid ikke bare
ville, han må også ville sant og dette forutsetter bevisst arbeid, hypermagisk arbeid. (Crawley brukte
aldri betegnelsen hypermagiker,
betegnelsen er oppfunnet av meg og betegnelsen er ment å skulle kaste nytt lys
over magien som sådan i moderen utgave).
De pride og pridofofile gjør det i sammenligning med
Crawleys teorier om viljen svært lett for seg: De fundamentere seg ikke på
«viljen», Thelema, de satser alt og
stoler derimot på sine emosjoner og underliggende, ubevisste frykt for
manglende evner og iboende krefter til å tåle kritikk og ikke med egne evner og
egenskaper kunne strekke til i strevet etter å bli kjent og anerkjent som «god»
og dermed uangripelig. Magikeren kan da lett falle for fristelses til å tro at
han er tilnærmet guddommelig og at han derfor besitter en «merverdi» i forhold
til sine «konkurrenter» på godhetsmarkedet. (Se i noter under).
Hypermagikeren er,
slik vi ser det, mye verre personlig ute enn Crowleys magicker, for mens
magickeren primært er ute etter å foredle sitt eget mer eller mindre
solipsistiske indre, er hypermagikeren
ute etter å manipulere «de store tall», dvs de mange, i et større ideologisk og
kulturelt perspektiv. Hypermagikeren vender
seg mot massen, magickeren vender seg
mot individet. Begges «høye» mål er å forandre, ikke merkelig nok, til det
bedre …
Hypermagikeren, de
pride og de pridofile – en fortsettelse av studier i illusjonisme og hovmod
i kampen for å være best, dvs «godest».
Jeg legger her ut en link som kan tjene som bakgrunnsstoff
for denne artikkelen og linkene til tre artikler som hver for seg viser at hypermagi er et fenomen som er kommet
for å bli og et fenomen det kan vise seg lite slitesterkt som «livet» selv.
Linkene viser hvilke krefter som er i spill, og hva som står på spill for de
som rammes, innhentes og lar seg fortrylle eller skremme av disse hypermagiske kreftene.
Først en fra Sverige. Her viser seg det seg at kommunens
velferd trues av de gode gjerninger hypermagikerepå toppen av det svenske samfunnet pådytter sine egne kommuner og deres
innbyggere: (her har jeg beklagelig vis mistet linken).
Om hvor langt «de gode» er villige til å redde immigranter i
Middelhavet ved å samarbeide med menneskesmuglere:
(her har jeg også beklagelig vis mistset linken).
Og her stilles spørsmålet: Kan kjærligheten være ond?
Frankrike viser veg mot det grenseløse samfunnet, via Høyesterett og paret med
en livsfarlig moralsk perfeksjonisme, hvilket i seg selv ikke er noe annet enn
hypermagi, men da uten at aktørene her er på noen måte er seg dette bevisst: Også her har jeg mistet linken, jeg må bae vise til en artikkel av Robin Haug på Resett) - beklager.
Spørsmålet kan også stilles, hvordan er det mulig at en
medisiner, spesialist, forsker og yndet skribent i den såkalt kristne avisen
Vårt land kan la seg fange inn av hypermagiens
evne til så å si overmanne ham ved å gi ham storhetstanker om egen godhet og
andres ondskap, og et inderlig ønske om å dehumanisere folk med helt legitime
meninger og mot nok til å kritisere islam helt innenfor det lovlige, tilatelige
og sømmelige og uten at denne kritikken inneholder noe som kan krenke eller
såre og uten at noen som eventuelt kunne tenkes å bli såret har bedt om denne
«godhetstyrannens» hjelp?
Og hvordan kan noe støtte denne galskapen og til og
med tillate seg å lyve for å støte kritikeren ut i kulden, og til og med gi
etter for press fra medisineren som truer med å slutte å skrive for avisen hvis
ikke kritikeren blir utestengt (på livstid)? Jeg må her vise til en postering her på bloggen under navnet "Morken og Horn revisisted").
Joda, vi trenger forklaringer, gjerne enkle, men ofte
«uventede» forklaringen, utradisjonelle vinkler på sakene som kan kaste lys inn
i det gjeldende paradigme og den pågående samfunnsdiskurs. Vi trenger kanskje å
se tingene, utfordringene med nye øyne og med nye redskaper. Vi tillater oss
derfor å gå tilbake til magien og dens avarter. Her kan vi utvilsomt hente
mange forklaringsmodeller som kan kaste lys over noen grunnleggende
psykososiale mekanismer, potensialer, agens og strukturer og den alltid
pågående maktkamp som pågår i den hensikt å oppnå hegemoni og få kontroll over
begivenheter, makter, myndigheter og mennesker, sinn og skinn. Vi er imidlertid
ikke ute for å drive magi eller utnytte dens muligheter på godt og ondt, vi er
ute etter å avsløre og anskueliggjøre hypermagi,
og da kan man ikke være redd for å snakke om magi slik den er blitt oppfattet
og brukt i tidligere tider.
Jeg kaller i det følgende LTHB- pluss folka individuelt for en pride, i fletall prider og de som støtter og promoterer pridene for pridofil eller
(de) pridofile. Pride på norsk
betyr «stolt». Jeg opererer også med betegnelsen multi-pride, idet jeg tror e fleste forstår hvorfor. Men hva er det
å være stolt av? Eller «pride» for? (Jeg hopper over tilnavnet «skeiv»).
Hva som forlanges av en
pride og deres predofile venner i dag er ikke lite. Som pride og pridofil blir man sugd inn i et
paradigme hvor det gjelder visse mekanismer eller lover som det er like lett å
overse som det er å bli oppslukt og bundet av, synes det som i media, både
synkront og diakront.
Pridene og de
prideofile har gått sammen i en assosiasjon, et fellesskap hvor
assosiasjonene som tillegges og forsynes «foretaket», gjør at partene blir
stadig mer og mer assosiert med hverandre på en positiv – for dem, internt - måte,
en måte som er mer enn bare imøtekommende, den er i tillegg det motsatte av
motsigende, altså på en motsigelsesfull måte, de pridofile bejaer uten forbehold. Det nærmer seg en dyrkelse
eller forgudning, eller helliggjørelse. Det har etablert seg en liten gruppe
mennesker i samfunnet som samfunnet blir presset til å holde adskilt og
spesialbeskyttet eller spesialpromotert ved å bli gitt spesifikke privilegier,
bla støtte over Statsbudsjettet og et samlet skoleverk som har åpnet armene på
vidt gap for pride som om pride var et ubestridelig og universelt
gode, som om noe summum bonum ikke
kan eksistere uten.
Assosiasjonen er selvsagt mer psykologiserende enn «reell»
eller formell. Den har ikke tatt form av en klubb for et større fellesskap, en
forening e l, den er på en måte bare fremkommet og formet av seg selv, som om
prosessen bak dette var fundamentert i en slags naturlov, eller i et enormt
stort og mektig normativt regime som ligger under og konstituere det hele. Det
forekommer pridene og de pridofile i
dag at kommunikasjonen dem imellom bygger på et sikkert sett av normer og
regler hvor det normale som norm sett så å si er opphevet i og med
assosiasjonen, som altså er et psykologisk begrep. At det her i virkeligheten
ikke dreier seg om naturlover, men intelligent manipulering og kald beregning,
se her på bloggen
Det som har skjedd er at samfunnet har akseptert en form for
normativ ekstremisme. Man har gått fra en deskriptiv ekstremisme til en
normativ ekstremisme.
Men nå kan ekstremisme defineres på mange måter og i vårt
tilfelle her går ekstremisme ikke på dette nærmest å ha programforpliktet seg
på å bruke vold, opprør og borgerkrig for å få gjennomslag for sine normative
grunnlag.
Ekstremisme her er ment å være en betegnelse på den
bemerkelsesverdige utvikling det har vært på samfunnets erotiske område:
Samfunnet har gått fra ikke bare å stemple homofili, men fra å straffe for
homofili, til ikke bare å tolerere, men også til å akseptere og respektere
homofile, eller de pride, og ikke
bare akseptere og respektere, men også til å fremme deres «sak». Og med fremme
her mener jeg også - selvvalgt – dette å undersøke seg selv eller granske seg
selv med det formål å finne ut om man kanskje ikke selv virkelig er homofil
eller ikke.
Og det stopper ikke der: Man skal ikke bare akseptere at de multifile – for å bruke en ny term på
dette – forsøker å få voksne mennesker til å granske seg selv, nei, man skal
også promotere statens promotering av de
multifiles rettighet til å utbre sin ideologi og sitt menneskesyn overfor
barn, ja, overfor barnehavebarn, til og med. Vi er da ikke bare kommet til at
vi som individer og samfunn skal tolerere de
mutifile, de pridofile og de pride, nei, vi skal underkaste oss dem, så
servilt som mulig – jeg snakker om servilt her fordi støtten til de mulitifile ofte er falsk og springer
ut av et hysteriske og gjerne helt ubevisst, men like fullt tydelig markert,
sykelig behov for å «please», - et behov man gjenfinner hos hypermagikeren som ønsker å tilrane seg
– offerets - overnaturlige krefter ved å gå i brodden for «de svake», helst de
innbilt svakes rettigheter og et oppkonstruert behov for å beskytte disse, det
være seg individer eller grupper og deres beveggrunner og ideologi.
Generelt kan man si at det har oppstått et utbredt behov i
samfunnet for å støtte alle former for det som tidligere ble oppfattet av det
store flertallet som avvikende adferd på dette området, ja, som synd eller
syndige. (Det sier seg selv at hvis man ikke tror på Gud, gir det liten mening
å tale om synd, og å erkjenne dens objektive eksistens og som allmennbegrep,
men mer om dette kanskje en annen gang).
Samfunnet – spesielt den del av samfunnet som har underlagt
seg assosiasjonen – har nå kommet til det stadium at man vil oppfylle
samfunnets lover om diskriminering til punkt og prikke, ja, mer enn det, man
vil ikke bare holde seg innenfor eller oppfylle loven, nei, man vil overgå
loven selv i dette å utvise aksept og respekt for de grupper
diskrimineringsloven tar sikte på å beskytte, og da under trusler om straff for
brudd på loven. I denne prosessen har man klart oversteget alle former for
informativ, presis og selvforklarende definisjon av hva toleranse betyr, slik
den ble oppfattet som og definert for ikke mange år siden, (se annet sted på
bloggen).
Det som imidlertid skjer og det samfunnet ikke «ser» er at de pridofile faktisk gir seg selv et
privilegium de tidligere ikke har hatt: Privilegiet å kunne operere som hypermagiker på godhetsmarked, markedet
for de som er fullt overbeviste om at de tilføres en personlig merverdi ved å
bruke en særbeskyttet minoritet – de pride
– som middel for å kunne forme selvbildet av seg selv som mer høyverdig og
fortreffelig, ut fra det konsept, den innbilling eller den forestilling at
assosiasjonen i seg selv gir en egen, spesiell og kraftfull magiske kraft, kall
det gjerne agens. Man bruker assosiasjonen – og det man tror er tidsånden - som
en talisman man «vet» vil innløse sjekken til pålydende, og gjerne mer, det
kommer an på hvor dypt behovet stikker for å kunne fremstå som «god», dydig
eller uangripelig, gjerne både estetiske og etisk. Og dermed også politiske
eller kulturelt.
Det er blitt normalt i dag å føle seg uvel hvis man ikke
søker selvinnsikt i den hensikt å «komme ut av skapet». Det ligger en form for
oppfordring i selve tidsbildet om at den som ikke etterkommer kravet om selvfordypning
på det erotiske område, ikke bør føle seg hel, dvs sunn. Mange går rundt med
frykten for å bli oppfattet som ikke bare overflatisk, men også fordømmende by default, dvs at hvis man ikke aktivt
går inn for å ransake seg selv i den hensikt å oppdage noe i seg selv som man
normalt ikke trodde man hadde – eller var og er – vel, så er man under pisken.
Presset – som selvsagt primært er av mental karakter -
utøves både mot barn og voksne. Det påvirker ikke bare, det virker så å si
overalt, på alle samfunnsområder. Spesielt barn har vist seg å være en yndet
gruppe mennesker for de multifile,
pridene og de pridofile. Man sikrer seg endog statens støtte nå de pride besøker barnehaver eller
førskoler for å opptre med sine karneval der og for å vise hvor uskyldsrene pridene og de predofile i virkeligheten
er, ingenting å være redd for, ingenting å ta på vei for, for alt skjer jo i de
sømmeligste former, med andre ord, - ikke?. Snarer tvert imot: Hvis barn og
voksne utviser den minste nøling med å akseptere dette som et ettertraktet,
nødvendig, sant selvrealiserende og fruktbart tiltak, blir de straks mistenkt
for å motarbeide «saken», ja, selve assosiasjonen. På sikt vil dette i
nåværende klima straffe seg, og det er det noe alle er klar over, uten at man
sier det høyet, for å si det høyt, det vil jo bare forsterke mistanken og
mistroen. «You’re damned if you do, damned if you don’t». Det foregår en reell catch 22. Og den er aktiv og
pågående.
Men få ser dette, de hverken kan, tør eller vil.
Imperativet er enten at man bør forandre seg selv og sine
holdninger, eller at man skal justere og tilpasse seg nye forhold, andre
normer, andre deskripsjoner. Hvis ikke, føler de pridofile in spe, vil man bli utsatt for et gruppepress som bare
peker en vei og den veien går mot større åpenhet, forståelse og mer godhjertet
holdning overfor den nye assosiasjonen og også denne assosiasjonen har sin egen
agens, sin egen suggererende magiske, sitt eget spesifikke potensiale, sin egen
kraft, og dessuten fungerer den som en talisman, et «tryllemiddel» som skal
åpne dørene inn til det gode selskap, blant de utkårede og sikre ens posisjon
blant de «progressive» og tolerante, de «på den riktige siden».
Hva er det som «rir» pridene?
De blir stadig utsatt for å holde seg selv og sin
sympatisører i stadig alarmberedskap. Det kreves nesten kontinuerlig
massemobilisering til fordel for dem selv, det ligger et imperativ i bakgrunnen
og skyver på pridenes nødvendige
behov for ikke bare å konservere eller konsolidere seg som gruppe eller
identitet, i seg selv legges det et press på pridene til å ekspandere, utvide sin aksjonsradius, for ellers vil
jo gruppen dø ut av seg selv, vel, en relativ død, da, for pridene vil ikke – ønsker ikke – bare rett og slett å forsvinne,
det har vel kanskje naturen selv sørget for: Vi vil – trolig - alltid ha pridene med oss, spørsmålet er hvor stor
makt vi er villig til å innrømme dem og i hvor stor grad vi er villige til å
ofre egen erotiske identitet.
Hvert enkelt individ innen pride gjøres systematisk til gjenstand for kampanjer og
gruppepress, både innenfra og utenfra. Det ser ut til å være om å gjøre få
tingliggjort eller objektivert de pride.
De pridofile forsøker å fremstille pridene med essens, de pride er bare sånn og sånn, og dette må vi og hele
samfunnet ikke bre respektere, men også akseptere til de grader at man skulle
tro det var blitt et must til og med å identifisere seg med de pride. De pridofile blir derfor
avhengig av å fremstille de pride som «normale», de tillegges en verdi alle bør
trekke på, eller sole seg i. Støtten fra de
predofile til de pride gis uforbeholdent
og i smigrende ordelag, dvs selvsmigrende ordelag: Se på oss pridofile, se hvor langt vi er villig
til å gå, se hva vi gjøre for «dem», er vi ikke gode, kanskje? synes å være
mantraet, eller refrenget.
De pridofile det
her er snakk om klarer ikke å gjennomskue mekanismen som gjør seg gjeldende, de
ser ikke sine ledsagende motiver, de driver en subtil form for selvsuggesjon,
en prosess hypermagikere flittig
benytter seg av. De soler seg i
selvgodhet og bekrefter overfor en hel verden at det ikke er noe unormalt ved
eller med akkurat dem. De vil at verden skal se opp til dem og forgude dem for
deres høye moralske statur og «verdighet».
Pridemiljøet stimulerer
ikke til selvransakelse, bare til selvbekreftelse, det stilles aldri spørsmål
om hvorvidt en selvransakelse faktisk kan føre til en større og bedre, mer
moden og mer seriøs og sunn og ærlig og fordomsfri selvrealisering. I stedet
velger pridemiljøet å sementere
partiell selvrealisering, man gjør seg faktisk mindre mangfoldige eller
fleksibel som person enn man kanskje skulle ønske man kunne bli.
De pride søker i
objektiv forstand ikke det hele mennesket, de søker det oppdelte mennesket, de
fokuserer på en flik av seg selv og andre, de foretrekker en mennesketype som
trøster seg med å forbli i «det snevre» perspektivet. De setter seg på
bakbeina, de vil ikke gi seg, de ønsker ikke – har ikke behov for - å legge
dette ifølge dem snevre perspektivet på seg selv og andre til grunn. De vil se
og tilbe det hele mennesket, alt av mennesket, men dette er bare en overflatisk
eller ekstrem form for den vishet eller klokhet vi finner det gamle
visdomsordet om at «mennesket er alle tings mål». De pridofile tror antakelig at det ikke er mulig å kjenne seg selv i
fundamental form, i hvert fall ikke finne seg selv som en synder. De trenger i
sin isolasjon eller mer eller mindre selvvalgte ensomhet dessuten venner som
setter seg i samme bås som dem selv, det er som om de mener at det er bedre med
en «dårlig» venn enn ingen venn overhodet, de har stort behov for å vise «sann»
lojalitet. De støtter hverandre intense og hjertelig. De ofrer seg for
hverandre, kan man si. De gjør seg selv til helter for hverandre. Og de pridofile trer støttende til, de
ønsker seg ikke bare av hele sitt hjerte at dette skal fortsette, men også at
det skal kunne fortsette ut fra rent økonomiske grunner, de ønsker å gjøre de pride til avhengige av dem, altså dem
selv. De pridofile ønsker å gjøre de pride profitable. Vi ser hvordan
privatbanen DnB agerer med åpne armer og positiv annonsering. Ingen skal være i
tvil om at DnB arbeider for de gode og det godes sak. Banken gjør seg slik til
en moralist som kan true med at de som ikke kjøper denne teknikken og denne
prosessen automatisk vil bli utsatt for sosiale reaksjoner, for fordømmelse,
utfrysing. DnB selger sine banktjenester ved å utvide sitt assortiment: Nå
selger vi ikke bare rimelige lån, men også høyverdig moral. Vår moral – hvis
du, kunden, underlegger deg den – vil dermed gjøre våre tjenester bare enda mer
verdifulle for deg, ja, man skulle tro at dette å gjøre seg stadig og mer og
mer lik de pridofile faktisk vil
redusere lånekostnadene dine, ikke bare på det økonomisk, men også å øke
verdien på ditt selvbilde, ditt image, på det personlige og sosiale
planet.
Men hva medfører alt dette? Jo, at de prideofile på samme måte som de
pride med tiden blir nødt for å forsvare seg med stadig sterkere
virkemidler for å kunne beholde relasjonen og det limet som binder dem sammen.
Det vil utvikle seg en frykt for «de andre», de som ikke er pride eller pridofile. Det minste
symptom på avvik fra de markører som identifiserer dem både innad og utad som
spesielle mot en mer eller mindre flytende omverden, vil bli møtte med
mottiltak, holdningsskapende arbeide, et arbeide som i virkeligheten
forutsetter at omverden er et truende sted og at de selv er under angrep fra
denne omverden, de føler de som et eksistensielt angrep på deres identitet,
deres egen essens.
Mottrekket ligger i å åpne seg for forakt for omverden, de
må se seg selv som behandlet som syndebukker for ette eller annet. De vil
angripe omverden for å ha tilranet seg privilegier her i verden, privilegier
som tillater de ikke-pride og
ikke-predofile å undertrykke og forakte de pride og pridofile.
De heterofile og ikke-pride
og ikke-pridofile må derfor stemples eller stigmatiseres som en gruppe
eller gruppering det gjelder om å «holde i ørene», eller fjerne helt fra
bildet, hvis mulig. Angrep fra denne omverden – slik man oppfatter det - anses
som en kompakt og farlig trussel mot de
pride og pridofiles sanne
eksistens. Det utvikler seg til en kamp på liv og død mellom disse to gruppene.
De ikke-pride og ikkepridofile
blir ansett som umoralske uansett om disse forholder seg passivt eller nøytralt
til utviklingen eller ikke. De pride og
pridofile vet samtidig at denne tausheten og passiviteten fra de ikkepride
og ikkepridofiles side må utnyttes for det det er verdt. Derfor legges det stor
iver i og mye arbeid i gjøre denne passiviteten og nøytraliteten til et
forbilde, for alle, til en høyere standard alle bør understreke, underkaste seg
og leve opp til.
Det gjelder derfor for de
pride og pridofile og befeste seg i bastioner med stor innflytelse og
påvirkningskraft og autoritet og derfor denne alliansen med politiet, med
bankene, med fagforeningene og skolene. Disse institusjonen bidrar dermed til å
holde de pride og pridofiles
selvoppfatning ved like, deres verdier, deres fokusering, for ikke å si
besettelse for sex og erotikk i fyr og flamme. Den norske Kirke bidrar til
samme mynt. Den har stilt seg i sentrum for dette scenarioet og denne
utviklingen i samfunnet. Kort sagt kan man si at Kirken har bidratt aller mest
fordi den har utstyrt seg med en guddommelig autoritet den aldri før har hatt,
nemlig den til å velsigne synden, slik synden beskrives i Kirkens egen
konstitusjon, som er Bibelen. Kirken er definitivt blitt en aktiv aktør i
gamet, den har stilt seg selv i sentrum av begivenhetene, kan man si. Den har
gjort seg til pådriver og primus motor, ja, katalysator, for aksept av synden,
for syndenes tillatelse, ikke for syndenes tilgivelse. Ikke så rart kanskje, at
bankene følger opp og bidrar til utviklingen av en komplett syndefri – og da
perfekt? – verden, hvor det til syvende og sist ingen forskjell er mellom de pride, de pridofile og alle vi andre
som i dag faller utenfor denne «frelseshistorie» hvor de pride til nå har måttet betalt den ultimate pris ved dette å være
offer på de ikkeprides alter. De
ikke-pride skal nå derfor betale skylden og det beste er jo om de da kommer
frem frivillig og tigger om tilgivelse for alle overgrep de ikkepride har gjort
seg skyldig i opp gjennom historien. Og miraklet skjer, altså: De ikkepride
kommer nå i strie strømmer, nær sagt, og står frem nærmest på geledd for å be
om tilgivelse både for begåtte synder, for tidligere unnltelsessynder og for
synder de i fremtiden antakelig vil begå. Den nye synden er å være ikkepride
eller for lite pride, eller for lite pridofile.
Hvordan kan så de
pride sikre seg større og mer langsiktig innflytelse? De synes å ha vunnet
enn stor seier, på all den positive omtale de har nytt i media å dømme, de har
klart å etablere et om enn ikke et absolutt moralsk hegemoni, men et relativt
trygt etabler hegemoni, hvis berettigelse nå synes være bli doxisk, dvs som en
selvfølgelighet – for de fleste – en doxa eller selvinnlysende sannhet - som
skal gjelde for all fremtid. Og dette doxa beskyttes nå av elitene overalt i
Europa, ja, selve instutusjonen EU er blitt komplett gudløs, hvilket er
dokumentert, (jeg må imidlertid selve dokumentasjonen på dette ligge her og
nå). Noe annet synes nå utenkelig og ingen vil sette seg til motverge mot
dette. For hvordan kan man «sette seg til motverge» med folk som spjåker seg
ut, oppfører seg som uskikkelige og litt ekle barn, og som går i parader hvor
de viser frem sine «herligheter», herligheter som for andre kun oppleves som
heslige? Er ikke «å sette seg til motverge» å forlange litt for mye? For fins
her egentlig noen fiende å «sette seg til motverge mot»?
De pride leker med
infantiliteten, de gjør seg uskyldige som små og noe rampete barn og ingen kan
få seg til å tro at nettopp disse menneskene skal kunne utgjøre noen trussel
mot samfunnet som sådan, mot gode og lange tradisjoner, mot sunn fornuft og
samfunnets grunnpilarer og fundament, bygd opp hovedsakelig på den
judeo-kristne tradisjon og tro.
De pride pryder
seg med uskyld og de store samfunnsinstitusjoner faller pladask, innrømmer sin
kollektive skyld og hyller så både seg selv og de pride for å være på den «riktige» siden, for å fremstå som de
sanne humane, de sunne liberale, de ekte antiautoritære, de ekte
frihetsforkjempere for alle, for de inkluderende, de hjertevarme, de med mest
empati og de med det beste demokratiske sinnelaget.
Alle disse «perfekte» menneskene insisterer på å være
ufarlige og ikke noe å frykte. Ingen skal føle seg redde, lei seg over
utviklingen eller truet på noen måte, for de gode har jo alltid rett. Men de
forklarer motvilje mot dem selv som grunnet i noe mentalt, noe psykologisk, en
feilaktig grunninnstilling til livet, falsk- og farlig - motstand som de ikkepride må sørge for å
kvitte seg med, om mulig ved å underlegge seg ulike terapeutiske
behandlingsformer, alt for å stoppe de ikkeprides tilsynelatende intoleranse og
uforstand, ja, umoral, innbilt eller ikke, sett fra de prides side.
De pridofile vil
ikke se at de bidrar til å innsnevre individenes selvrealiseringsmuligheter ved
å promotere større utbredelse av Pride
i seg selv, og grunnen er at de såkalt privilegerte heterofile fratas kraft til
å beholde sin grunnholdning som heterofile. De heterofili er ikke først og fremst
interessert å fremheve seg selv som normale. Det ville jo være unormalt eller
nevrotisk i seg selv å gjøre. De vil fort innse at det nesten er umulig å ta
opp kampen for å verne samfunnet. De vil kanskje tro at dette går over og at
alt til syvende og sist vil ordne seg av seg selv, så hvorfor gå på barrikadene
for å forsvare heterofile? I tillegg kommer motviljen mot å rett skyts mot en
minoritet, som jo mest sannsynlig vil forbli en minoritet i samfunnet, uansett
tid og sted. De heterofile som står opp for de
pride vil riktig nok ikke tenke slik. De vil ofre mye energi nettopp å
verne og promotere de prides
interesser, og deres antatt svake eller ubeskyttede situasjon. Det disse
promotørene imidlertid ikke forstår er, at de er dratt med inn i en stadig mer
utbredt form for magisk virksomhet, inn i hypermagien.
Gjennom hypermagien
er de pridofile sikre på å bli
tilført merverdi; de kjemper jo en rettferdig kamp, ikke sant, så hvem kan si
imot? De bruker de pride som
talismaner. De pride brukes med andre
ord som instrumenter for å få tilfredsstilt de
pridofiles behov for å tilegne seg eller tiltrekke seg magiske evner, for å
kunne skinne, for å bli uangripelige, for å oppnå status som moralsk
høyverdige, som de som vet og skjønner bedre, som uegoistiske og glade givere
på godhetsmarkedet, som de som virkelig er anstendige, de generøse som kan øse
av sitt overskudd av altruisme og sunn godhet, tror de.
De pridofile
skjønner ikke at de er fanget inn i magiens illusoriske virkelighetsproduksjon.
De tror ikke på magi, de tror de står høyt over enhver tro på magi som effektiv
metode, de tror merkelig nok i dette bildet og beskrivelsen her på vitenskapen,
de tror at all overtro er overvunnet av vitenskapen, de tror at magiske
prosesser er en fortidslevning og en syssel for underholdningsartister,
sirkusklovner, tryllekunstnere, spådamer og kabbalister etc.
De vil ikke se og innrømme at tingene i seg selv kan ha agens, derfor ser man heller
iboende farer i ideologier og religioner som i seg selv kan utløse farlige og
destruktive krefter, krefter som kan bidra til å undergrave selve det fundament
de pridofile selv arbeider ut fra og
de verdier de so forblommende tror på. De setter bind for ører og ører når de
blir konfrontert med at straffen for homofil praksis i islam er å bøte med
livet.
De heterofile skilles i dette spillet ut fra de pridofile, de pride og de multipride
enten direkte eller indirekte som én, stor og ensartet nærmest farlig og
truende gruppe, en gruppe med egne, medfødte privilegier, kan man si, en gruppe
som et alternativ til andre grupper. De synes å være helt blinde for at denne
utsilingen av de ikkepridofile faktisk kan være et brudd på
diskrimineringsloven som gjør det straffbart å tale hatefullt eller nedlatende
om grupper av mennesker som sådan. De føler seg kanskje høyt hevet over
lovteksten og den intensjon, de tilhører jo en «nobel» gruppe med et eget
privilegium til å gjøre straffritt opprør.
De pridofile vil
ikke innrømme at en livsstil er bedre enn en annen, at noe er bedre enn noe
annet, at noen verdier er mer verneverdige enn andre (innenfor sømmelig
grenser, selvsagt, de pridofile
hyller sin egen sømmelighet og deres egen grensesetting, de leter gjerne etter
angrepspunkter blant de heterofile som ofte kritiseres for å være uanstendige
eller lite respektfulle). De heterofile eller ikkepride føler naturlig nok,
hvis man er våken nok, at de kan føle seg angrepet som gruppe, som en slags
elite som bør gi fra seg sine privilegier. De
pride går ikke av veien for å betrakte naturlig omgang mellom mennesker som
et utslag av uberettiget ervervede privilegier, som et kompakt og nesten
ugjennomtrengelig og systematisert maktovergrep mot minoritetene. Det snakkes
om strukturell vold!
De mener at disse privilegiene – som av flertallet hittil
har blitt sett på som helt naturlige egenskaper og ikke tilkjempede
fordeler - bør fravikes eller til og med
avvikles for at de pride skal slippe
å utholde den «vold» som privilegiene formidler og legitimere, se utførlig
eksemplifisering under i noter. De ønsker at de heterofile skal betale en pris
for at de har behandlet de pride og
pridofile nedlatende, overbærende, urettferdig og brutalt opp gjennom
århundrene.
De klager over å ha blitt sett på som èn gruppe, og da en
gruppe med en viss essens som skiller dem fra alle andre mennesker, mennesker
som vet de er heterofile. De henviser gjerne til diskrimineringsloven som
faktisk forbyr folk å hetse grupper, religion osv. Selv opererer de pride og pridofile ofte som om de må relateres til som en samlet gruppe, med
en samlet agens, med en essens som skiller dem ut fra andre grupper, mer
presist skille dem ut fra de heterofile som gruppe. Dette gir de pride og pridofile en skjerpet
identitetsfølelse, de gjør det lett for seg å markere seg som en samlet
assosiasjon, alt for å kunne gjøre det lettere å rette sin lojalitet mot en mer
definert «størrelse». De pride og
pridofile ser ikke ut til å ønske å markere seg som enkeltindivider, som
personligheter. De trives best i gruppen og den makt og den beskyttelse gruppen
gir dem. Gruppen blir den viktigste premissleverandør. Personlig foredling
eller selvrealisasjon blir lavt prioritert og skjøvet i bakgrunnen simpelthen
fordi man går ut fra, forutsetter og tror at oppfordring til sterk
individualisering, selverkjennelse, personlig vekst og modning vil svekke
fellesskapet og den individsementering man stadig arbeider for å styrke.
Dette står i stor kontrast til tidligere tider da de pride fristet en heller ensom
tilværelse, som par eller som enkeltpersoner. De levde i en mørk gråsone,
forbudt for dagslys. Man holdt seg rolig, gjorde ikke noe av seg og kunne ikke
tenke seg å starte et opprør for de
prides sak. Vel kunne man stemples eller stigmatiseres, men man fant veier
til å takle nedrighetene og alle forsøkene på å isolere en. Man trodde vel at
ydmykheten varte lengst. Hadde man funnet en kjærest, visste man at man kunne
nyte lykken i privatsfæren. Da homofili var straffbart og noen ble fengslet og
satt i på vann og brød, så å si, utgjorde disse antakelig et lite mindretall av
de homofile. De fleste homofile kunne nyte et rikt sosialt liv, de fleste av
dem gjorde det godt i samfunnet og befant seg nok på øverste hylle. De tjente
bedre enn mange andre, hadde gjerne bedre utdannelse og bedre stillinger. Det
fantes pride og pridofile i alle
samfunnslag. De klaget aldri ikke over at heterofile hadde skaffet seg
privilegier på deres bekostning. Vel måtte mange skjule sine legning og
praksis, men de klaget ikke over å bli diskriminert eller utestengt, hengt ut
og utsatt for urimelig reaksjoner fra samfunnet for øvrig. Å holde seg skjult
ble oppfattet som en høyst nødvendig strategi, antakelig ikke først og fremst
som ren opportunisme.
Man ville ikke provosere unødig. Man skjønte at det å ta
hensyn faktisk var en verdi i seg selv som burde beskyttes. Jeg tror mange var
veldig fornøyde med å kunne leve sammen med et menneske av samme kjønn uten å
være gift, uten å gjøre forholdet notorisk og offentlig. Hvorfor skulle man
rope ut overfor all verden at «vi er gode vi»? Ja, si det, men når det er sagt,
må det også sies at de homofile har måttet utstå mange utilbørligheter og mye
umoral og uetisk adferd, nazistene satte jo homofile i kz-leire og kommunismen
var ikke stort bedre. Man kan også si at de som hånet, foraktet og hatet
homofile den gang og diskriminerte mot dem både som individer og gruppe, har
litt av samme rem som hypermagikeren
har i dag: Også den gang forsøkte de hatende å få overført noe av sin verdi på
dem selv, ved at de plasserte dem utenfor det gode selskap. Man innkasserte en
verdi ved å hate. Man ble tilskrevet en merverdi av selskapet, de på den
riktige side. I dag gjøres det motsatte: Jo mer man elsker de homofile, desto
høyere status får man blant de gode. Jo større blir egenverdien. Og jo bedre
har hypermagien virket. Ikke rart at
mange pridofile virkelig er magikere,
men uten å vite om det, de tør vel ikke se og innrømme det. Konsekvensene av en
slik selvinnsikt kan være katastrofale for selvbildet, imaget og ikke minst
status. Det har gått pride i det,
og de har gått seg pride. Ingen må
forstyrre deres påtatte indre ro og overbevisning.
Hvorfor vil de pride
frata de heterofile sine «privilegier», som de kaller det, og hvorfor virker
dette kravet både riktig begrunnet og moralsk legitimt – ut fra media å dømme -
å fremme og arbeide for? Jo, kort sagt, fordi dette synet bygger på den idé at
kjønn – som det meste annet - er en sosial konstruksjon og dermed en kontingent
sannhet, dvs selvtilstrekkelig og ikke avhengig av arv og miljø, i praksis da
nødvendig vis avhengig og ikke fri fra konvensjoner som – nærmest
naturnødvendig ut fra skjebnenes tilfeldige omskifteligheter - har sikret seg
samfunnets doxiske grunnlag i en
slags altdominerende «Wille zur Macht», eller egen Fiat, i en slags artenes
krig mot alt og alle for å kunne overleve og for å kunne befinne seg på øverste
hylle. Hvis kjønn og legning er en konstruksjon, kan identitet knyttet til
kjønn enten avvikles, nyutvikles, nyformes og så nødvendigvis konserveres og
styrkes, for ikke å si regelrett dyrkes. Man kan velge kjønn og legning, og man
er ikke avhengig av å se på legning som medfødt eller genetisk betinget.
Heterofili blir i dette perspektivet selve beviset på at det har foregått en
illegitim maktkamp og hvor de heterofile har gått av med seieren, men bare
fordi de tok i bruk ikkelegitime maktmidler og ved å undertrykke andre grupper,
de seksuelle minoriteter. De ikkepride står dermed for amoral, umoral og
urettferdighet.
Hvordan vil så de
pride og pridofile detronisere de heterofile eller de ikke pride og frata
dem de privilegier de sitter på og styrer ut fra? Jo, de kan ikke benytte seg
av råe maktmidler som de mener de heterofile selv til nå har benyttet seg av i
«frigjøringskampen». Men dette gjør mange ufrivillig og med store forbehold. De
må derfor finne andre veier, andre metoder, mer akseptable teknikker, mer
vitenskapsbaserte løsninger, filosofiske innfallsvinkler, moralsk mer
høyverdige måter å jobbe frem saken på og støtte og løfte frem de pride og pridofile på. Og dette skjer
når i stor skale med hjelp fra Stat, skoleverk, fagforeninger ikke minst
banker, (se linkene under hvor pride-støtten forklares og begrunnes på
rasjonelt, vitenskapelig vis).
Den mest spektakulære måten å fremheve sin uskyld på i dette
spillet, er de paradene, som inngår i de karnevalene som arrangeres. De pride og pridofile gis her en
anledning til å spille harmløse og uskyldige og hvor de i tillegg påtar seg en
klovnerolle, nok et bevis på at alt jo bare er moro, det må fremstilles slik,
at alt er frivillig at alt kommer av seg selv som den naturligste ting av
verden. Man leker og spiller, jo, bare, ikke sant. De inntar hoffnarrenes
funksjon fra Middelalderen, de bidrar til at samfunnet kan tillate seg å se
tingene fra de undertryktes side, i hvert fall en gang i året, det inngår i de prides langtidspedagogikk.
De heterofile med sine privilegier må vær så god finne seg i
å miste sin høye posisjon, folk skal bli vant til å tenke at det er mulig å
rive fra dem deres såkalte privilegier og at dette i seg selv er et
sunnhetstegn, at det styrker samfunnets egentlige fundament og slik tjener
samfunnets samlede interesser og bærer samfunnet fremover mot nye høyder, et
rikere, mer fargerikt og mer multisk demokrati osv. At de
heterofiles privilegier fratas dem, forutsettes nå å være beviset på at
samfunnet og mennesket utvikler seg til det bedre og fremover. Alle skal bli
mer tolerante eller liberale, det skal bli mindre tvang og undertrykking og
alle skal tjene på det. De pride og de
pridofile vil på denne måten kunne kreve å innkassere æren for gevinsten i
alt dette og æren for det som skjer, og en kamp som nå krones som «konge» og
derfor av vesentlig og universell betydning, ja, kosmisk betydning.
Tradisjonelt tilhørte privilegerte mennesker en liten
overklasse, dvs klassisk: adelen og ridderstanden. De utgjorde vel knapt 10% av
befolkningen i hvilket landet det nå måtte være. Med privilegiene fulgte visse
formaliteter og symboler, ting som kunne tas fra dem hvis de ikke fulgte de
normer og regler som nettopp gjaldt de privilegerte. Ikke-adelige kunne
dessuten tas opp i adelen og da ut fra meritter eller tjenester. Noen
privilegerte arvet sine privilegier på livstid og deres avkom like så, dette
gjaldt i prinsippet bare høyadelen.
De privilegerte i dag, sett med pridenes øyne, utgjør ca 95% av befolkningen. Disse hverken kan
eller vil gi fra seg sine privilegier
i og med at de er først med disse privilegiene og fordi å ta fra dem
privilegiene vil bli ansett som et angrep på selve normaliteten. Hvis normaliteten anses som et privilegium,
vil det unormale overta det normale som preskriptiv norm ut fra den tanke at
det kan konstrueres en ny normal basert på konsensus, en prosess som fortjener
betegnelsen hypermagi i full agens.
Ønsker de pride så
å overta de normales privilegier, ved å frata disse de samme privilegiene? Det
ville i så fall ikke la seg gjøre, de vil selvsagt ikke sette seg opp som et
selvutnevnt despoti, som omvendt-rasistisk, for å bruke en klisjé.
De pride kan sies
å være snobber, sine nobless på latin, dvs uten adelskap, de må derfor
spjåke seg ut, iscenesette seg selv og utgi seg for å være mer rause, tolerante
og fordomsfri enn de normale, som altså har privilegier de pride ikke har, privileger de mener undertrykker dem. Snobbene
forsøker å de-funke de priviligerte, de er ute etter deres antatte hypermagi,
en magi som vil åpne alle dører og alle skattekamre og sette dem fri,
tilsynelatende, i alle fall. De vi i praksis frata flertallet privilegier som
hverken er tildelt etter konsensus og formaliteter, (annet som strukturelle
eller iboende undertrykkelsesmekanisme). Snobbene – dvs de pridofile – vil hverken motta helt gratis eller ved «vedtak» av
noe slag kunne tåle en slik utnevnelse til virkelig å bli regnet som «adel», bl
a fordi det også er helt umulig å gjennomføre prosjektet i praksis. De vil
skygge bann hvis de høytidelig blir opptatt i den adelige stand, som for oss
her er de vi gladelig kalle «de normale», de med født adelskap og med medfødte
privilegier, slik de pride, pridofile og
multipride definere privilegium i dagens klima. De er snobber pr
egendefinisjon, de vil ha adelskap, men vil ikke bli poristivt diskriminert,
for hvordan vil det plutselig bli for dem å ikke ha noe å kjempe for, kjempe
seg opp mot? Blir de adelige eller noble, vil de miste sin
eksistensberettigelse og selve meningen med å gå å barrikadene, mange av dem
vil dessuten miste sitt levebrød som underprivilegerte og ofre, i det store
spillet.
De pride, pridofile og
multipride vil altså de umulige, frigjøre seg fra sin stand som snobber.
Det absurde ligger i at f eks en bank som DnB og en institusjon som Politiet
mener at det umulige er mulig, nemlig i dette å ville tildele eller attribuere pride privilegier de hverken kan eller
vil ha, fordi å ha det, betyr å miste identiteten som nettopp underprivilegert pride. I praksir har de
allerede alle rettigheter og plikter overfor banker og politi som alle
ikke-pride har. Deres strategi synes å innebære å forvirre de normales identitetsoppfatning.
De vil frata noe av de normale deres hypermagi
ved at samfunnet – de pride, pridofile
og multifile – tilføres noe av de normales «magi», dvs styrke, og de
normales talismaner og bruk av slike. Om de normale føler seg tappet eller
bestjålet for magi, spiller her ingen rolle, det viktigste turde være at det er
dét de pride, pridofile og multipride
tror de gjør, og dét med full legitimitet, tror de selv, i sin pride. Ingen av
partene ser imidlertid ut til ane eller se og erkjenne det store ranet
i alt dette og det fordi de ikke vil skjønne hva hypermagi er og hva denne form for moderne og høyst aktuelle, men
ennå ikke oppdagede magi innebærer i alle sine fasetter og i all sin bergtagende
«prakt».
De pride vil forandre verden og hvordan mennesker skal se og
relaterer seg til verden, virkeligheten, de såkalte verdieene og
menneskene, de vil snu opp på stivende tradisjoner osv, de står dermed i en
typisk marxistisk tradisjon, men noen av dem velger slagordet» forandre for å
bevare», vil jeg tro. Man kan bare spørre hva og med hva og hvortil, og til
hvilken pris man er villig til å betale. Jeg tipper at mange pride, pridofile og multipride ikke vil
nøle med å støtte virkekrefter i samfunnet som før eller siden vil bruke dem
til sitt formål og da med bruk av vold. Man kan si at de pridofile og multifile har gått fra tidligere, og før pride var oppfunnet, å ha foraktet alt
det pride
står for, til å promotere alt nettopp pride står for nå. De har gått
fra skepsis til fremelsking. Man kan si at de er blitt oikofobe, eller normal-ofobe,
de frykter sitt eget, sin opprinnelige heterofili. De vil nå ha del i hypermagien, de vil tilføre og tilføres
en større makt enn den de kan oppnå ved kun å være heterofile, en makt med
maktmidler de kan styre potensielle motstandere med, ja, en makt de kan bruke
til å undertrykke andre med, ved å frata dem
magien og styrke sin egen, ved å kunne
profiterer på den. De pride blir
brukt som et instrument til fordel for de
pridofile og de multipride. De går, uten å forstå det, helt kontr på Kant
og hans advarsel mo å bruke mennesker som ting eller midler for egen vinnings
skyld. De pride bruker til og med
åpenlyst barn som påskudd og som talisman for å kunne beholde sin posisjon i
det de selv definerer som «det gode selskap», eller «de godes selskap», et
selskap som de forsøker å forstørre eller utvide i den tro og i den hensikt at
stadig fler og fler skal kunne nyte og være beskyttet av de tidligere normales
privilegier. Skal det profittmaksimeres, både økonomisk og mentalt, må gruppen
av pride, pridofile og multipride
stadig ekspandere og bli hjulpet til å ekspandere, både i ord, handling og med
et holdningsskapende arbeid som fort kan vise seg å være et sluk og en
evighetsmaskin som å mates slik man forsøkte å mate trollene i gamle dager. Noe
DB og politiet synes å være enige om å gjøre, som nødvendige, samfunnsgagnlige
og permanente tiltak de velsigner som de promoterer fra høyeste hold som en
ønsket og høyst nødvendig utvikling. The sky is the limit.
Litt om Pride, de
pride og de pridofile:
Når homofile har
funnet seg en kjæreste, er det ingen som fnyser, gråter, ler eller grøsser på
grunn av kjærestens kjønn
Kommentar: Når kristne heterofile har funnet seg en kjærest,
er det ingen som fnyser, gråter, ler eller grøsser på grunn av kjærestens
kjønn, bortsett fra visse homofile som mener at den ene parten – eller begge –
bør komme ut av skapet og lære seg å forstå hvilket kjønn de egentlig har
Homofile skal ikke
trenge å fortelle at de er homoseksuelle – alle skal ta det for gitt
Kommentar: Heterofile kristne skal ikke trenge å fortelle at
de er heteroseksuelle, alle skal ta det for gitt, bortsett fra visse homofile
som skulle ønske at de hadde byttet kjønn eller blitt homofile
Homofiles
seksuelle legning er ikke et skjellsord
Kommentar: Heterofili skal ikke være et skjellsord, bortsett
fra når homofile angripes eller føler seg fornærmet over at det stilles
kritiske moralske og helsemessige spørsmål om homofili, da er det greit å
skjelle ut motstanderen
Homofile par kan
være ganske sikre på at naboen ikke vil reagere negativt på at de lever sammen
som et par
Kommentar: Kristne heterofile og gjerne ugifte par kan ikke
være helt trygge på at kristne naboer reagerer negativt på at de lever sammen
på samme måte som gifte par
Homofile par kan
åpenlyst vise sin kjærlighet uten å være redde for blikk, skjellsord eller å
bli slått ned fordi de viser sin homofile kjærlighet
Kommentar: Heterofile par kan åpenlyst vise sin kjærlighet
bortsett fra i homofile miljøer som vil oppfatte dette som et angrep å dem selv
Homofile kan gå
inn i hvilken som helst bokhandel, videobutikk eller musikkforretning og
gjenfinne sin legning i store deler av utvalget
Kommentar: Heterofile kan gå inn i en hvilken som helst
bokhandel, videobutikk eller musikkforretning og gjenfinne sin normalitet i
store deler av utvalget. Og dette blir visst nå betraktet som direkte skadelig
eller ueksemplarisk.
Homofile trenger
ikke være bekymret for om folk aksepterer deres seksuelle legning
Kommentar: Heterofile kan i visse situasjoner bekymre seg for
ikke å bli akseptert på grunn av sin kritiske holdning eller avstandtaking til
homofili
Homofile kan
oppføre seg tåpelig uten at de trenger å bekymre seg for at det skal tilskrives
deres seksuelle legning
Kommentar: Heterofile kan oppføre seg tåpelig uten at de
trenger å bekymre seg for at dette skal tilskrives dere heterofili, bortsett
fra når homofile føler seg sikre på at en eller begge i heterofile par ikke føler seg sikre på sitt
kjønn og kjønnspreferanse.
Homofile blir
nesten aldri utsatt for forsøk på «helbredelse» eller fordømmelse på grunn av
sin seksuelle legning
Kommentar: Heterofile – spesielt barn i barneskoler e l –
blir nesten kontinuerlig utsatt for forsøk på bevisstgjøring om kjønn og
kjønnspraksis og forsøk på å beskrive og eksemplifisere homofili som normalt og
prinsipielt og moralsk uproblematisk. Foreldre som protesterer mot denne
pedagogikken forsømmes ofte for intoleranse og mangel på kunnskaper på feltet
Det fins bare få
land i verden som straffeforfølger heterofil seksuelle legning.
Følgende er basert på Ole Fredrik
Einarsens liste, basert på Peggy McIntosh’s liste over hvites privileger:
Når heterofile har
funnet seg en kjæreste, er det ingen som fnyser, gråter, ler eller grøsser på
grunn av kjærestens kjønn
Heterofile trenger
ikke å fortelle at de er heterofile – alle tar det for gitt
Heterofiles
seksuelle legning er ikke et skjellsord
Heterofile par kan
være ganske sikre på at naboen ikke vil reagere negativt på at de lever sammen
som et par
Heterofile par kan
åpenlyst vise sin kjærlighet uten å være redde for blikk, skjellsord eller å
bli slått ned fordi de viser sin heterofile kjærlighet
Heterofile kan gå
inn i hvilken som helst bokhandel, videobutikk eller musikkforretning og
gjenfinne sin legning i nesten 100 prosent av utvalget
Heterofile trenger
ikke være bekymret for om folk aksepterer deres seksuelle legning
Heterofile kan
oppføre seg tåpelig uten at de trenger å bekymre seg for at det skal tilskrives
deres seksuelle legning
Heterofile blir
ikke utsatt for forsøk på «helbredelse» eller fordømmelse på grunn av sin
seksuelle legning
Det fins ingen
land i verden som straffeforfølger heterofil seksuelle legning.
Kommentar: Homofile skal tydeligvis gjøres
uangripelige, både moralsk. Heterofile skal belastes med all skyld for de
homofiles begredelige situasjon, slik de beskriver seg selv. Selv er de uten
tilskyndelse til egen misére. Man kan bli matt av mindre.
Heterofili er ikke noe privilegium. Å være heterofil er en rettighet, en rett; en rett til å føle seg og være naturlig. Når man prøver å forandre heterofile til å bli noe annet, må det et lovverk til, med maktmidler til å forfekte retten til å avpriviligere de som da påstås å bruke sitt privilegium som et enstrument i undertrykkelse. Men er det naturlige noe man bør bruke lover til å forandre eller begrense (vesntlig).
Skal heterofile
tynes og hånes, ses ned på? Kan man ta dette på alvor? Er dette seriøst ment?
Hvordan forsvare normalitet, dvs heterofili? Hvordan ser homser på de normale?
Fylles de av forakt? Er de misunnelige? Hva driver dem? Hevntanker etter
opplevelse av forsøk på isolering, stigmatisering og selvvalgt eller påtvunget
utenforskap, mobbing og mangel på respekt? Er alt dette de heterofiles skyld?
Forakter eller hater de de heterofile og normale? Ønsker de dem godt, eller vil
de bare fortelle dem hvor mye bedre og rikere liv en får ved å «komme ut av
skapet»? Ønsker de å påtvinge heterofile å tenke, føle og agere på deres
premisser og er disse premissene de eneste selvinnlysende sanne og sunne?
Ønsker de full underkastelse under deres egen legning, eget verdensbilde og
eget menneskesyn? Kan deres sanne ønskemål oppsummeres som følger, idet man må
gå ut fra at de homofile ønsker de heterofile alt godt:
Når heterofile har
funnet seg en kjæreste, bør noen grøsse. Heterofile bør begrunne hvorfor de er
heterofile og ikke homofile. Ordet heterofili bør vurderes brukt som et
legitimt skjellsord. Naboer som ikke reagerer med skepsis på at et heterofilt
par lever sammen bør betraktes som suspekte. Heterofile par bør være redde når
de viser sin kjærlighet offentlig. Heterofile trenger ikke være bekymret for at
noen fordømmer deres seksuelle legning. Det bør det bli slutt på. Heterofile
bør finne seg i at deres seksuelle legning kan forklare tingene når de sier noe
dumt eller oppfører seg dumt. Heterofil bør sjekke om de trenger å bli
helbredet for sin seksuelle legning, et fenomen som de påstår er naturlig.
Heterofile bør ta inn over seg – og føle skyld for - at ingen land i verden som
gjør det straffbart å være heterofil.
Er de homofiles
teser som gjengitt ovenfor uttrykk for deres sanne og uforbeholdne ønske, deres
bevisste hensikt og normative program for all oppførsel og alle holdninger til
de heterofile?
De homofile har de
siste årene gjort seg kollektive, de
opererer i mange smågrupper og gjerne også i en stor over-gruppe og de går
systematisk til verks, bruker alle tilgjengelig påvirkningsinstrumenter, som f
eks media, til å fremme sin sak.
Det er denne siste
gruppe som får statlige bidrag og som setter i gang parader og kampanjer og det
er denne gruppen mange ikke-seksuelt begrunnede grupper må forholde seg til,
under den risiko det er blitt å bli uthengt eller sett ned på av store deler av
befolkningen.
De homofile har
klart det kunststykke å skremme elever, skoler og skolefolk, universiteter, banker,
fagforeninger og fylkes og kommunestyrer til underkastelse. Det skjer ved at
homobevegelsen enten implisitt eller eksplisitt truer med å sette inn
PR-kampanjer hvis ikke LTHB-mennesker blir fremstilt som spesielt trengende,
som upriviligerte, som utstøtte av det gode selskap. Det skjer ved at studenter
velger å holde kjeft om hva de ser og om hvilket press de utsettes for hvis de
ikke uoppfordret – og med iver - aktivt å støtte LTHB-minoriteten, dvs Pridene,
dvs «De stolte».
Pride selv soler
seg i suksessen de har hatt og skryter uhemmet av hvilke fremganger de kan vise
til. De ser på seg selv som en slags frelsere, folk som vil sette folk fri fra
undertrykkelse, fra de heterofiles åk. Pride er blitt en frigjøringsbevegelse
på linje med at Palestinakomiteene blir sett på som frigjøringsbevegelser og
ingen liker mer folk og organisasjoner enn de som vil sin egen og andres
frihet. De soler seg i offerrollen, som de selv bidrar til å skape.
Men hvilken frihet
er det det snakkes om? LTHB synes å verdsette frihet-fra mer enn alt annet,
frihet fra de heterofiles privilegier og frihet fra de heterofiles forsøk på å
presse folk inn under normalitetens trange og undertrykkende rammer, slik
pridene ser det.
LTHB’s
frihetsforestillinger mangler imidlertid et syn på hva frihet-til innebærer. Frihet-til
er en frihet for enkeltindivider. Frihet-fra er en frihet for kollektivet,
massen og eller gruppen. Bare gjennom å være flest mulig, kan pridene ha forhåpninger om å få den
bredest mulig konsensus i samfunnet og bare ved stadig vekk å erobre flere
sjeler inn i den varmen og det lyset bare de selv på en unik måte kan tilby
mennesker som er på let etter – tja, gud vet hva. (Det ligger selvsagt et krav
om ikke bare en frihet fra i alt dette, men også en frihet til). Men uten stor
oppslutning og velvilje fra flest mulig, er frihet – hel og full frihet fra de
heteros påståtte undertrykkelse og dominans bare en ønskedrøm langt borte.
Derfor må det konstant kjempes for pridenes
rett til å bli elsket, ikke bare fra likesinnede enkeltvis, men også fra
kollektivet. Pridene lever i en
tilstand av permanent konfrontasjon og med et radikalt og «ideosyn-kronisk»
markeringsbehov for egne holdninger og egne disposisjoner, behov som bare synes
å kreve mer og mer av forsøk på å degradere alle andre enn dem selv. Behov som
i seg selv bare krever mer og mer av andre ikkehomofile for å bli
tilfredsstilt.
Snart går
samtilige heterofile på eggeskall rundt omkring på gater og i streder i vår
kultur slik den er blitt
Derfor lever da
også ikkepridene i konstant frykt for ikke å kunne vise hvor sterkt og ekte de
støtter pridene. Og gud nåde den som ikke viser ekte følelser og autentiske
emosjoner til fordel for pridene. Hele scenarioet minner om den fobi vår elite
har for islam. Man går mann av huse for å vise sin støtte til en autoritær
ideologi med sterke innslag av fascisme, en fascisme som de vet er
undertrykkende, men som de altså støtte okke som, i frykt for å bli stemplet
som intoleranse, hykleri og maktgrisk. Man gir skjorte av seg for å vise
omverden hvor høymoralsk man er og dermed underforstått hvor umoralske de
andre, som ikke støtter pridene, er.
Man korser seg med egen persons fortreffelighet, man har en personlighet som
man nesten skulle tro var naturnødvendig frembragt, man er en personlighetstype
av den liberale sorten, dvs egentlig den frie sorten, den sorten som alltid er
på de svakes side og som til enhver tid og i enhver sammenheng ser seg selv
privilegerte nok til å definere hvem den eller de svake er, dvs definisjoner som
gjøres uangripelige, alt i det godes tjeneste, tror man.
En ikke-pride,
eller ganske enkelt et normalt, heterofil, menneske kan ikke forstå at han er
født med privilegier hvis han og i kraft av at han er heterofil. Han kan ikke
forså at heterofil i seg selv kan gi ham noen forrang eller naturlig rett til å
dominere eller undertrykke andre. Han kan ikke forstå at han bør straffes – ved
å bli påpresset spesifikke holdninger eller emosjoner eller forsøkt isolert og
stemplet - for å være normal, og det med rette.
Den heterofile
trenger riktig nok ikke å følge det konstruerte imperativ det er å skulle
forandre mennesker og verden for å tilfredsstille sine egne og andres behov. Pridene, derimot, har lagt seg inn under
plikten til å forandre og den plikten er kategorisk, den må simpelthen være
det, hvis pridene skal nå målsettingen
om å få flere ut av skapet og samtidig høste ros og cudos for dette, av de
skjelvende ikke-pridene, de som alltid er redd for å støte noen, og alltid
redde for å bli mistenkt for ikke å tilhøre og bli identifisert med
honnørordene.
Vi tar med noen
vektige og aktuelle innlegg i dagens debatt om disse viktige spørsmålene. God
fornøyelse!
Ideologi på villspor, Skrevet av Alexis Lundh, leder
HeltFri.net, lørdag 30. juni 2018
Samfunn
Pride blir omtalt som en hyllest til kjærligheten og kalles
også sommerens vakreste eventyr. Jeg anerkjenner så inderlig den drømmen, men
ikke praksisen med fri sex.
Kjærlighet berører det meste vi mennesker befatter oss med:
kunst, litteratur, musikk og menneskelige relasjoner. Å elske et annet menneske
er det vakreste, modigste, skumleste og vanskeligste vi kan gjøre. Men
heldigvis, tror jeg vi helt grunnleggende er skapt til å elske vår neste.
Med alle regnbuens farger på offentlige bygg og
transportmidler, og mennesker utkledd i hyperseksualiserte kostymer er Pride et
skue. Men dersom Pride og ideologien Fri vil hylle kjærligheten, er de på ville
veier.
– Seksualiserer
samfunnet med sin ideologi
Pride er en naturlig konsekvens av foreningen Fris ideologi.
Foreningen er blant annet kritisk til §317 i straffeloven som beskytter oss mot
«kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å
virke menneskelig nedverdigende eller forrående».
Når samfunnet heiser regnbueflagget støtter det samtidig en
seksualisering av samfunnet, og det er ikke en hyllest til kjærligheten.
«Alt er Love», står det på nettsiden til Oslo Pride. Det er
mange som bruker ordet kjærlighet i ulike sammenhenger, men definisjonen på hva
den består av, kan variere. Et helt sentralt element i sunn og vakker
kjærlighet er trygge grenser. Dette fordi de sårbare områdene våre berøres så
sterkt.
Uttrykket «Alt er Love» gir ikke beskyttelse til dem som
trenger det mest. Våre relasjoner er mye mer kompliserte enn at alt er greit
med samtykke. Det kan dreie seg om maktstrukturer, om mennesker i sårbare
livssituasjoner og et ønske om å strekke seg utover seg selv for å bli godtatt.
Disse aspektene må vi ta hensyn til i møte med hverandre.
Prideparader, barn
og vår nye skeive virkelighet
«Vi mangler ord om viktige følelser» skiver Anki Gerhardsen
i Aftenposten og adresserer nettopp til fri sex. Regnbueflagget bidrar
dessverre ikke til at mennesker får hjelp til å sette gode rammer for sin
seksualitet, tvert imot. Vi gjør mennesker en bjørnetjeneste når Fri får lov
til å definere kjærligheten til å være tilnærmet uten grenser.
Familie er årets tema i Pride. Fri har en ideologi som
innebærer at de vil avskaffe forholdet mellom mann og kvinne som det eneste
naturgitte grunnlaget for en familie. Og i forbindelse med Pride, har DNB en
reklamekampanje som sier «Familier kommer i alle former, og alle er like
riktige», der de oppfordrer folk til å gi en gave til Fri.
DNBs ønske om å heie frem familien er god. Familien er
byggesteiner i samfunnet, og på sitt beste et langvarig rammeverk for godt
samliv og god oppvekst. Men heller ikke familien er uten grenser.
Det er for eksempel ikke uproblematisk, som Fri og DNB
hevder, å ha samlivsforhold med tre voksne parter. Så når kommuner heiser
regnbueflagg og bedrifter lager reklamekampanjer med regnbuen, er det i praksis
et budskap om at familiestrukturer kan man definere selv, også om det innebærer
polygami.
Regnbueflagget vaier over alt. Rådhus, butikkjeder,
kollektivtransport og til og med en barnehage heiser flagget. I utgangspunktet
for å hylle kjærligheten. Men under overflaten ligger en ideologi som bærer
galt av sted. Og ideologien kan være ganske totalitær, styrt av «er du ikke med
oss, er du mot oss»-prinsippet.
Barns deltagelse i
homokampen
Jeg skriver dette fordi jeg er for det gode. Jeg er for
kjærligheten. For mennesket. For de gode relasjonene der vi kan være virkelig
frie, med relasjoner preget av trofasthet, respekt og trygghet. Der kan
kjærligheten blomstre. Der kan man utforske og stadig oppdage nye sider av
kjærligheten.
En hyllest til kjærligheten krever at den må gis gode
vilkår. Kjærlighet handler grunnleggende om å gi og jeg vil gi Fri rett i at
vårt samfunn må inneholde menneskeverd, likeverd og mangfold. Problemet er at
menneskesynet som kommer frem i Fri bygger kun på individets følelser. Dette er
ikke en grunnmur vi kan bygge samfunnet eller gode relasjoner på.
Kan kirken
samarbeide med foreningen Fri?
Derfor vil en hyllest til kjærligheten måtte innebære å si
nei til Fris forfektelse av fri sex, og heller starte med å finne ut hva
kjærlighet er, gjennom noen av de vakreste ordene som er skrevet om nettopp
dette:
«Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den
misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker
ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg
ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror
alt, håper alt, tåler alt.»
Velbegrunnet Pride
I over 30 år er det
gjort et helhjertet og nitidig eksegetisk arbeid med«homofilispørsmålet» i Den
norske kirke.
Publisert: 5. jul
2018 / 842 visninger.
Med jubel og vaiende
flagg viste KFUK-KFUM seg fra sin beste side under helgens Pride-parade i
hovedstaden: «Vær deg selv. Stå opp for andre.»
Pride-festivaler har
de siste ukene pågått i store deler av verden. Unntakene er i de 72 av verdens
cirka 200 land hvor det å vise seg som homofil stadig er kriminelt; Og hvor
mennesker av den grunn henrettes i elleve av dem.
Rangerer ikke. Et
kristent helhetlig menneskesyn og Jesu etiske forkynnelse rangerer ikke
mennesker etter seksuell identitet. Alle har samme umistelige verdi, og det
skal være rom for alle til å være seg selv. Hvordan vi forholder oss til hverandre
og tar vare på livet vi har fått, er det vi skal måles etter; våre holdninger
og handlinger.
Norges KFUK-KFUM står
da også for en bibelsk begrunnet aksept av kirkelig vigsel av likekjønnede.
Teologisk tydelighet om dette er i seg selv viktig, ikke minst for å gi unge,
kristne mennesker selvrespekt og trygghet.
Øystein Magelsen,
prest i DnK:
Vår konklusjon i
homofilispørsmålet blir iblant kritisert for å bare være «politisk korrekt»,
og at vi her gjør et liberalt knefall for en sekulær majoritetsbølge i vår tid
og vår del av verden. Enkelte kritiserer oss også for å ignorere et entydig
bibelsk tekstmateriale, og at vi for å begrunne vårt standpunkt kun tyr til
helhetlige perspektiver. Det er feil. Vår posisjon er teologisk reflektert og
velbegrunnet.
Ivaretar situasjonen.
I over 30 år er det gjort et helhjertet og nitidig eksegetisk arbeid med
«homofilispørsmålet» og ekteskapsforståelsen i Den norske kirke. Som prest
respekterer jeg at kollegaer trekker en annen konklusjon, og jeg tenker Kirkemøtes
vedtak om rom for to syn, best ivaretar situasjonen i vår kirke. I KFUK-KFUM
respekterer vi også at dette rommet er gitt i den kirke som er vårt primære
tilknytningspunkt i Norge.
Men som fri og
selvstendig organisasjon, har KFUK-KFUM tatt tydelig stilling - uten å omgå
noe. Er det noe de siste 30 års debatt har vist oss om dette, er det at
tekstmaterialet ikke er entydig, og at det må et ærlig og fordomsfritt
bibelteologisk arbeid til for å finne samlede svar.
-
Finn Olav Felipe
Jøssang
Problemet er stolthet
I lys av evangelisk
kristen tro er problemet med «Pride» nettopp pride – stolthet.
Publisert: 9. jul
2018 / 1204 visninger.
«Velbegrunnet pride»,
titulerer Øystein Magelssen sitt innlegg i Vårt Land torsdag 5. juli. I lys av
KFUK-KFUMs konklusjon i «homofilispørsmålet» forstår jeg at han mener at
«KFUK-KFUM viste seg fra sin beste side under helgens Pride-parade i
hovedstaden», med jubel, vaiende flagg og det hele. Men jeg stusser over
hvordan han – og mange kristne ledere med samme teologiske ståsted – så
ukritisk heiser regnbueflagget til topps uten å innse at samtidens «Pride»
handler om så langt mer enn et ja til likekjønnet vigsel og «retten til å være
seg selv, og å stå opp for andre». For selv om neppe Magelssen eller andre
kristne som feirer pride mener det slik, representerer regnbueflagget i 2018 i
økende grad også en stilltiende aksept av polygami, flytende kjønnsidentiteter
og en sexpraksis der «samtykkende voksne» er eneste kriterium.
Normkritikk
Ideologisk sett er
«pridebevegelsen» et ektefødt barn av poststukturalistisk tekning og
perspektiver innen dekonstruksjon og språkteori. Poststrukturalismen kritiserte
den rigide strukturalismen som delte opp virkeligheten i såkalte binære
opposisjoner som mann-kvinne, feminin-maskulin, hetero-homo osv. Gjennom
dekonsturksjon utfordret man disse rigide kategoriene som ofte ga seg i utslag
i hierarkiske maktstrukturer og kjønnsroller. Særlig ved å utfordre «språkets
makt», som å vende nedlatende uttrykk som «skeiv» til et honnørord, flagge sin
normbrytende seksuelle identitet med stolthet, og å «flytte skammen» over på de
som mener at alle skal passe inn i samme heteronormative ramme – har
pridebevegelsen lyktes.
Den nye intoleransen
Jeg er helt enig med
Magelssen i at «et kristent helhetlig menneskesyn og Jesu etiske forkynnelse
rangerer ikke mennesker etter seksuell identitet.» Og i nestekjærlighetens
navn er det vel knapt noen som ønsker seg tilbake til den rigide
strukturalismen som i høy grad også har preget kirken. Problemet er bare at
poststrukturalistene har blitt de nye strukturalistene! I øknende grad er det
nå «pridebevegelsen» som deler opp virkeligheten i binære kategorier som
tolerant-intolerant, diskriminerende-inkluderende, innenfor-utenfor osv. Mange
opplever dessuten at «den som ikke er med oss er mot oss»-tankegangen er på
frammarsj, slik bl.a. et kristent foreldrepar kunne berette om da barnehagen deres
arrangerte Pride – uten noe alternativt opplegg.
«Guds rettferdighet»
I lys av evangelisk
kristen tro er likevel den største utfordringen med «pridebevegelsen» nettopp
pride – stolthet. I boken «The secret thoughts of an unlikely convert» skriver engelskprofessoren
og den tidligere LHBT-aktivisten Rosaria Butterfield om hvordan hun kom til
denne erkjennelsen, og hvordan dette ble kimen til hennes omvendelse til
kristen tro. Som et ledd i hennes aktivisme begynte hun å lese Bibelen for å
vise hvor kvinneundertrykkende og fordømmende den var mot mennesker med
«avvikende seksualiteter» – men ble overrasket over hvordan lesingen berørte
henne på dypet. Jesu kjærlighet og visdom imponerte henne, men det var da hun
kom til Romerbrevet at hun fikk et diametralt motsatt møte med uttrykket «Guds
rettferdighet» enn hva Luther gjorde. Det var som om «Guds rettferdighet»
omkranset henne på alle sider og fant henne skyldig. Skyldig i hva? Stolthet.
Overskygger korset
Videre forteller
Butterfield om hvordan hun opplevde at det ikke var hennes lesbiske forhold med
en annen kvinne som var roten til synden hun måtte omvende seg fra, men at hun
hadde bygget hele sin identitet, og all sin stolthet, rundt det at hun var
lesbisk. Evangeliet møtte henne på en frigjørende og uventet måte ved at Jesus
tilbydde henne nåde og ga henne en ny identitet – som en ny skapning i ham.
Dette perspektivet savner jeg både hos Magelssen og andre kristne som flagger
«pride». Ved å heise regnbueflagget til topps går man gjerne med på pridebevegelsens
premiss om at «vær den du er» har et påfølgende «du er din LHBT-identitet» og
at frigjøringen alltid ligger i å leve ut denne identiteten – slik man selv
definerer den. Det er kanskje ikke slik man mener det, men jeg tror det er
ingen overdrivelse å hevde at regnbueflagget i praksis overskygger korset hver
gang dette heises – særlig i kristne sammenhenger. Med korset i sentrum ville
dessuten pridemarkeringen vært like problematisk om det var «hetero-pride»
eller «kjernefamilie-pride» man flagget for.
Stolthet i Kristus
Som nye skapninger i
Kristus er det ikke vår seksualitet identiteten er grunnfestet i, og langt
mindre det vi bør legge vår stolthet i. For i Kristus er det ikke «jøde eller
greker, slave eller fri, mann eller kvinne» – og ja, heller ikke «homo eller
hetero» – slik flere vil legge til. Men som nye skapninger i ham oppfordres vi
til å regne alt det som «før var en vinning for oss», alt det vi gjerne legger
vår stolthet i, som tap – fordi det å «kjenne Kristus Jesus» er så mye mer
verdt! Dette er vår «stolthet i Kristus» og det er bare slik vi kan –
«sannheten, tro i kjærlighet» – i alle ting vokse opp til ham som er hodet,
Kristus.
Noter og videre kommentarer:
Professor i teologi Jone Salomonsen skriver om moderne i
boken Når gud blir kvinne fra 1991, Pax forlag, magi bl a dette:
I noen sammenhenger omtales magi i teknologiske termer og
defineres som «psykoteknikk». Magi oppfattes som et psykisk redskap, et middel
til å oppnå noe annet. I andre tilfeller defineres magi rett og slett som
intensjonell handling eller som «kunsten å endre bevissthet med viljens hjelp».
Magiens ene prinsipp er metaforisk skriver Salomonsen. Det
forutsetter likhet mellom symbol og virkelighet og forandring på ett plan vil
medføre forandring på et annet plan. Likheten skapes i min bevissthet … det kan
få praktiske konsekvenser hvis det fører til at jeg forandrer meg selv.
Magiens andre prinsipp er metonymisk, fortsetter Salomonsen.
De forutsetter at det finnes en årsaksrelasjon mellom symbol og virkelighet. …
Når symbolet forandres, så endres virkeligheten med samme kausale lovmessighet
som at pærer faller ned når treet ristes. Det er symbolet selv som forårsaker
forandringen, ikke mennesket.
Salomonsen skjelner mellom ordmagi eller erklæringer,
meditativ magi som indre reise, visualisering og bønn, praktisk magi for å
oppnå materielle goder eller påvirke og helbrede andre, energetisk magi som
arbeider med kroppens energier og transe.
Som vi ser kan det
være vanskelig å kategorisere hypermagi
i Salomonsens skisser. Hypermagien
går ut over hennes definisjoner, men beholder likevel en kjerne av de
mekanismer Salomonsen drar inn.
På en måte faller hypermagi
innenfor det som kalles «psykoteknikk», men målet for hypermagikeren er
ikke å forbedre seg eller forandre seg eller andre. Hypermagikeren er ute etter den energitilførelse som kalles «god»,
en egenskap han sikrer seg ved nettopp å være en praktisk innrettet «hjelper»
og hvor der ingen overtro er med i bildet. Hypermagikeren
trenger ikke å ville at dem han tror han hjelper skal forandre seg eller
bli bedre, ja, dette er helt irrelevant for hypermagikeren.
De kan degenere til det verre i og med hans «hjelpeinnsats», det spiller ingen
rolle for hypermagikeren. Hypermagikeren er imidlertid like vel
ute etter å øke verdien både på dem han hjelper og på seg selv, - det er ikke
til å komme bort fra - og verdi da ment som ren krafttilførsel og oppladning,
en verdi han selv mener øker egen anseelse blant de han søker anseelse blant,
dvs som oftest like store hypermagikere som
han selv.
Ofte er personlighetstyper som utmerker seg ved et sterkt
ønske om å hjelpe andre rent generelt veldig gruppe-eller personfikserte
mennesker. Det ligger sannsynligvis under denne hjelpetrangen et ubevisst ønske
om at den hjelpetrengende eller «svake» og hjulpede – ofte fremstilt som ofre -
skal bli nærmere knyttet til hjelperen, ja, kanskje til og med helt avhengig av
hjelperen. Relasjonen mellom hjelperen og de hjulpede fremstilles ofte i en
kontekst hvor offervilje og godhet blir hovedingrediensen i diskursen om selve
hjelpeapparat rundt og i andre kontekster der dette å hjelpe ensidig
fremstilles kollegialt eller i media som noe ubetinget positivt og noe
storsamfunnet bør stimulere. Den egentlige motivgrunn blir underslått idet det
viser seg at hjelperne ofte reagerer kontraproduktivt når deres egentlige
motivasjon om å skape avhengighet av dem selv når deres underliggende intensjon
om å skape avhengighet av dem selv blir avslørt. Hjelperen må bruke mye energi
nettopp til å unngå å komme i kontakt med sine indre og egentlige drivkrefter.
Hjelperne vil da også med tiden avsløre seg som påtatte og overdrevent intense
i sitt forsvar for ideologisk og partipolitiske tilhørighet og av politiske
standpunkter, som gjør at han kan skjule seg i gruppens kollektive selvforsvar.
Hypermagikeren
oppfatter seg selv ubevisst eller uintensjonalt som et symbol som endres
kausalt, som en virkelighet som er et produkt av materiell påvirkning, som f
eks hvor pæren faller ned av treet som ristes, her skjer det noe i den
materielle virkelighet, noe konkret forandres og resultatet er ikke bare en ny
situasjon eller posisjon, men et helt nytt produkt, klart for brukt, og for å
bli brukt. Hypermagikeren tror at ved
til og med å angripe eller direkte skade uskyldige, - for å bli satt i stand
til å hjelpe andre han definere som hjelpetrengende - så kan han med sikkerhet
hjelpe andre objektivt og altså dét selv om disse andre ikke skulle trenge hans
hjelp og selv om de ikke ber ham om hjelp, (til å oppnå sine målsettinger).
Hypermgikeren må
altså anse seg selv som fortjent til en merverdi han kan oppnå ved å hjelpe
andre, en handling som han tror er objektivt sett god. Han har en magisk
forståelse av hva «god» og «godhet» er. I mangel av gudstro kan denne magien
tilføre ham guddommelige kvaliteter, selve oppskriften på personlig tragedie,
noe som forekommer umulig for hypermagikeren
å forestille seg at han forsøker å tilrane seg, i og med at han er blitt
avhengig av å tror at han jo nærmest er perfekt, - siden han som ateist her jo
ikke kan tro på synd i kristen forstand - spesielt i moralsk eller abstrakt
henseende og på avstand og med en viss innebygd distanse til de hjelperen
ønsker å hjelpe.
Fordi hypermagikeren
er fullstendig uvitende om at det er hans personlige hovmod som driver ham og
konstituerer selve fundamentet for hans egen sørgelige tragedie og utgang, blir
han stadig presset videre henimot stadig mer å prestere og presentere nye
høyder av selvforherligelse. Det blir bare mer og mer umulig for ham å
gjennomskue spillet og erkjenne at strevet kan vise seg å være forspilt
allerede før det er begynt.
Professor Salomonsen omtaler i sin bok det som kalles
«ordmagi» hvor virkeligheten endrer seg som følge av verbal symbolisering. Når
to mennesker svarer ja på spørsmålet om de vil ha den som står ved siden av dem
som ektefelle, blir livene deres forandret. Også når presten gir
syndsforlatelse, bruker presten ordmagi, forteller Salomonsen. Det tales, og
det skjer. Alle som er døpt går over fra døden til livet. Dette er en magisk
handling fordi ordene skaper det de utsier i og gjennom vannet, skriver
Salomonsen.
Salomonsen mener kanskje at alle som underlegger seg denne
formen for magi er magikere, men det synes nok ikke de troende selv. De er
først og fremst troende, ikke magikere eller underlagt magi. Det Salomonsen
overser eller ikke tar høyde for er at tro
faktisk er det motsatte av magi, og da en tro som ledsages ikke bare av
sakramenter og instrumenter som vann, vin og brød osv, men også av Ordet. Tro
pluss ord sikrer mot magiske forestillinger. Troen transcenderer det som kan
betraktes som magiske elementer. Dette perspektivet synes å være helt utenfor
rekkevidde for Salomonsen og mange teologer generelt. De synes helt ute av
stand til å forstå troens vesen. Det kan se ut som om de i stedet havner i hypermagikerens grøft. De driver
hjelpevirksomhet overfor seg selv like mye som overfor de troende, som de
egentlig gjør til magikere i stedet for troende. I den grad de makter å frata
de troende troen, i den grad stiger deres egen merverdi, tilført dem av de
hjelpetrengende og pr definisjon svake. Dette kan derfor ansees som stjerneeksemplet
på hvordan hypermagikeren lurer både
seg selv og andre, hvordan han setter seg selv i sentrum mens han fremstiller
dette som et nødvendig virkemiddel, skal han redde sine «klienter», de som
etter hypermagikerens modell faktisk
da ikke lenger er troende, men magikere eller magicikere og med ham
selv som forbilde, i kraft av sitt «edle» hjelpearbeid».
Salomonsen ser troen utenfra og forveksler den altså med
magi. Men troen er ingen trolldomskunst, ingen metode som krever opptrening i
eller tilbud om tekniske hjelpemidler enten det er i form av kraft eller ord. Troen er gitt nåde til ydmykhet, den er
personlig gitt og formidlet. Den kommer utenfra som en gave, den er gratis. Den
er ikke tilfredstillelse av et behov for hverken å forandre ånd eller materie,
eller for å manipulere på noen måte. Troen baserer seg ikke på teknikk og
«maning», men på en personlig, inderlig relasjon personer imellom. Tro er ingen
overtro, den er det motsatte. Og Ordet er en person, Gud og fornuften inkarnert,
ikke et stoff man forsøker å underlegge seg, kontrollere og bruke for eget
formål.
Et eksempel på hvor sterkt magiske forestillinger har
befestet seg i Den norske kirken og et eksempel på overtro og aktiv bruk av
magi – eller hypermagi - er det når
prester i Den norske kirke hyller seg selv ved å prise samkjønnede ekteskap: De
opphever Guds ord om synd med det de selv tolker og agerer på som Guds ord, sin
egen tolkning, men da en tolkning som vitterlig er stikk motsatte av Guds ord.
Deres hypermagi trumfer de ord som
ifølge Bibelen er Guds ord. «Syndenes tillatelse» anses mer «brukervennlige»
eller verneverdige enn Guds ord. Hypermagikeren
bruker en invertering av Guds ord for å hjelpe «de svake», minoritetene. Han
tilfører seg selv, og tilføres av andre, dermed høyere egenverdi, han handler
på en fullmakt han forutsetter han har fått, ikke av Gud, men av de pride og pridofile. Disse tilfører så
sin egen hypermagi over på de
samkjønnede, som får «syndstilgivelse» helt i strid med Bibelens ord.
Tydeligere kan det vel neppe illustreres at Gud forsøkes å bli satt i
skammekroken, ja, avsatt, for all fremtid, ser det ut for. Hypermagikere gir gladelig og i full overbevisning syndstillatelse,
ikke syndstilgivelse.
Magick, in the context of Aleister Crowley's Thelema, is a
term used to show and differentiate the occult from performance magic and is
defined as "the Science and Art of causing Change to occur in conformity
with Will", including both "mundane" acts of will as well as
ritual magic. Crowley wrote that "it is theoretically possible to cause in
any object any change of which that object is capable by nature".[1] John
Symonds and Kenneth Grant attach a deeper occult significance to this
preference.[2]
Crowley saw Magick as the essential method for a person to
reach true understanding of the self and to act according to one's true will,
which he saw as the reconciliation "between freewill and destiny."[3]
Crowley describes this process in his Magick, Book 4:
One must find out
for oneself, and make sure beyond doubt, who one is, what one is, why one is
...Being thus conscious of the proper course to pursue, the next thing is to
understand the conditions necessary to following it out. After that, one must
eliminate from oneself every element alien or hostile to success, and develop
those parts of oneself which are specially needed to control the aforesaid
conditions. (Crowley, Magick, Book 4 p.134)
Within modern occultism, there are many self-described
magicians and people who practice ritual activities that they term magic. In
this environment, the concept of magic has again changed, usually being defined
as a technique for bringing about changes in the physical world through the
force of one's will. This definition was pioneered largely by the influential
British occultist Aleister Crowley, who had been influenced by scholarly
studies of magic.