Partiet Høyre har gått mot eggdonasjon og om dette kan det
sies mye. Og mye godt og spenstig sies da også, om dette, (se linke under).
Men ingen kommentarer noen sted ser følgende scenario:
En kvinne får innsatt
et egg i sin livmor. Mannen hun er gift med har ikke levedyktig sperm og låner
derfor sæd av en annen mann, som sykehusene og dermed staten og skattebetalerne
må finansiere.
Det fødes så et barn,
velskapt og sjarmerende. Det har livet foran seg. Men …
De gode vil si at «så
fint da» - og du våger å kritisere?
Hvem er du til å dømme, kaste den første sten?
I dagens kulturelle, politiske og hysteriske klima, vil den
som åpent stiller seg skeptiske til at en slik praksis som nettopp nevnt skal
være, ikke bare lov, men også mer moralsk høyverdig enn å nekte å gå inn for
eggdonasjon, bli utfrosset i visse miljøer. Standpunktet vil gi grunn til
mistenkeliggjøring og det vil stilles spørsmål om angjeldendes sunne
vurderingsevne, evne til empati osv. og det vil av noen bli påstått med full
overbevisning at mennesker som går mot full legitimering av eggdonasjon, og vil
gjøre den ulovlig, også er brutal, i hvert fall så å si brutal, mørk og moraliserende, i verste mening.
Det vitner om stor forvirring i befolkningen og like stor
moralsk selvsikkerhet hos dem som ikke har noe å innvende om det eksempelet jeg
nettopp har nevnt: Moren får et fremmed egg, faren låner sæd fra en fremmed.
Det mest utrolig er at tilnærmet ingen forstår hva eksempelet
innebærer, eller hva det burde innebære av erkekjennelse, eller mangel på
sådan, sunn innsikt og saklig grunn for å gå mot at en slik praksis skulle være
ulovlig, (noe som altså noen vil anse det for brutalt å mene).
Henger du med? Er du fortsatt for eggdonasjon og for at de
to foreldrene som er nevnt i eksempelet her skal betraktes som eksemplariske, og
vil du gjøre dem til rollemodeller for andre par i samme situasjon som også
ønsker seg et barn, og velger denne måten å fremskaffe det på?
Vel, hvis du ikke ser relevansen og – reelt - den etiske
siden av saken, bør du stille seg spørsmålet:
Hvorfor kan ikke
paret heller velge adopsjon? Det «fødes» et lite, vakkert og velskapt barn ved
adopsjon som ved «donasjon».
Det høres jo åpenbart
mer fornuftig ut, eller?
Nei, sier altså noen
prektige. Du er grusom som påpeker noe slikt. Du kan være et monster. Men
hvorfor? Jo, fordi du ikke respekterer individet, du forakter det frie
menneskets rett til å bestemme over seg selv og sine liv.
Til dette må jeg bare
svare at et slikt standpunkt vitner om et sykt og perverst perspektiv på hva et
individ er, og en fullstendig forkastelig oppfatning av hva reell
individualisme betyr og innebærer. Det vitner om en sløvhet som bare kan oppstå
i et samfunn som ikke lenger er levedyktig, et samfunn og en kultur som
virkelig trenger veiledning. Et samfunn i full oppløsning og som ikke vet hvor
det kommer fra, hvor det er og hvor det skal.
I stedet serveres
folk et selvfokus og en sentimentalitet inntil døden og opphøyer underdanighet
eller fullstendig servili under emosjonenes diktatur. Og den elite som sitter
på toppen i det politiske, kulturelle og religiøse landskapet som ikke ser
dette, javel, de er fortapt. De har av egen fri vilje valgt å korrumpere seg
selv på en vei til fritt valgt fordervelse og fungerer som blinde som leder
andre blinde rett over stupet, for all fremtid.
Ved å tillate paret denne i høyeste grad kunstige
befruktningen, oppfordrer man objektiv sett til klar umoral og forkastelige
holdninger. Man tillater folk – som kan være hyper-narsissister for alt det jeg
vet – å drive ap med systemet vårt og kulturen vår, vår judeokristne tradisjon.
Man stimulerer til egen selvdestruksjon og heier på at emosjoner og perversjon
skal være det eneste gyldige kriteriet for at noe skal være tillatt eller
forbudt i det hele.
En bejaende og positiv holdning til dette barnløse paret,
kan høres veldig liberalt og følsomt riktig å innta i dag. Det man i virkeligheten
gjør ved ikke å ta avstand, men tvert imot være sterkt for, er å stimulere folk til å innbille seg at selve prosessen ved
dette å gjennomgå en slik behandling, som tilsynelatende skal være et godt
begrunnet privilegium, er verdifull i seg selv og prisverdig. I virkeligheten
sikrer et slikt standpunkt bare den sjel som har behov for å føle seg bedre og
moralsk mer fullkommen. Den sikrer subjektivitetens triumf, narsissismens
triumf over fornuften.
At ingen i denne debatten til nå har klar å få frem denne
vinkelen vi her presentere på sakskomplekset, som omkranser problematikken,
viser dessuten hvor svakt folk er i stand til å tenke, og bruke tanken og
fantasien i sunn forening heller enn å hengi seg det tyranni som får råde
grunnen hvis emosjoner på villspor blir ansett som det ene og sanne fundamentet
for valg som ikke kan unngå å være valg mellom to ulike måter å tenke moral på.
Folk skjønner ikke og vil ikke se at naturen følger sin egen logikk og sine
egne lover, som er nedskrevet på våre hjerter og som vi ikke kan leve foruten
eller i benektelse av. Man fordriver dermed ikke bare Guds 10 bud og den gyldne
regel, men kaster mennesket ut i selvvalgt kaos og formørkelse, gjerne i «de
godes tjeneste». Man ser ikke at par som forlanger respekt og autoritet ut fra
det de gjør forlanger av andre å krype for dem, krype for deres selvbilde og
megalomani. De ser ikke at paret består av to vanvittig store egoer som dyrker
prosessen fremfor resultatet. De ser ikke hvor kravstore de er, og storforlangende.
De ser ikke at dette paret er superegoister, og at de til syvende og sist lurer
og bedrar ikke bare seg selv, men også de hjelperne som kommer løpende til med
sitt «godhettyranni» med på lasset. De ser ikke hovmodet i dette. De ser ikke
at paret nyter å være midtpunkt og at de utnytter andre folks opprinnelige evne
og vilje til sann kjærlighet, en kjærlighet som inkorporer Logos, og er fundamentert
i den, i all god forstand. De ser ikke at dette parets prioritet og preferanse
er å få andre til gå til hånde for seg og forgude dem, ved å beskytte og
stimulere dem i galskapen. De tør ikke å se og innrømme at de gjør knefall en
vanvittig utpønsket form og strategi for psykopati, «uskyldsren» i all sin
subtilitet, men grusom i virkelighetens verden. De frykter mest av alt å bli
avslørt som de som lar seg bedra, ikke bare av paret og andre lignende «skjebner»,
men også av seg selv og sin egen vanvittige forfengelighet. I hovmod.
Det virker som om folk er mer redd fornuften enn emosjonene
og bøyer seg for de siste, når de blir konfrontert med nødvendigheten av å
treffe bevisste og velbegrunnede typisk grunnleggende og dypt seriøse moralske
valg.
ifbm med Høyres valg om ikke å gjøre eggdonasjon lovlig i Norge:
