Obs: se en oppdatering til denne posteringen her:
Ikke-muslimsk terror er kanskje i anmarsj i et større omfang
enn vi vil tro er mulig, sett i et litt større fremtidsperspektiv. En høy
fransk embetsmann innrømmet for noen måneder siden at Frankrike ikke tåler
disse terrorangrepene særlig lenge, det kan utvikle seg en form for punktmessig
utmattelseskrig, vil jeg si, en ny og til nå helt ukjent type borgerkrig.
Og mange er de som går rundt daglig med den samme
magefølelsen, pluss spørsmålet: Når skal dette snart ta slutt, om noen gang?
O, yes, «there is a burden to bear», men den er ikke bare
den hvite manns byrde som må bæres. Den må før eller senere bæres av oss alle.
Vi er alle medskyldige, spesielt for fremtiden.
De populære og mektige nettsiden document.no og HRS med
henholdsvis Hans Rustad og Hege Storhaug som gallionsfigurer, har selvsagt det
som nå av CNN blir kalt «The Van-attack»
i London, hvor terroristen – som egentlig bør beskrives som «den kriminelle» - var
en hvit mann på 48, en mann som av noen betegnet som r…høl eller noe i den
retningen, men som for øvrig ingen i nabostrøket vet noe særlig om, bortsett
fra at han er firebarns-far. (TV2 har en for øvrig en heading som sier sitt: Varebilen kjørte på en gruppe muslimer
som var på vei hjem fra midnatts-bønn i en moské ved Finsbury Park i London).
Vel, Rustad og Storhaug nærmer seg saken på nesten identisk
vis; de ser i hovedsak det samme, (se min sammenfatning av hva de skriver rett
nedenfor).
De ser at hevn er et motiv som skremmer myndighetene og
politikerne, og spesielt da hevn fra en hvit ikkemuslim og alle andre
potensielle hvite ikkemuslimske terrorister sin side, hvite ikkemuslimer og
personer som måtte tre inn på scenen for å skape et helvete av et kaos vi aldri
før har sett innenfor våre egne nasjonale grense overalt i Europa til denne dag
og hva enten dette dreier seg om enslige ulver uten reelt nettverk eller
personer som opererer mer systematisk og organisert ut fra etablerte
kommandolinjer.
Og hva gjør vi? Jo, «Vi» begynner på autopilot da
umiddelbart å lete etter psykiske tilstander hos en rekke mennesker som kan gå
rundt som kruttønner med behov for psykiatrisk behandling mer enn for rett ideologisk
eller religiøs tilhørighet.
Vi gjør dermed det
mentale til fiende i seg selv, ikke livssynet, ikke gudsbildet, ikke
politisk markør, selv om slik tilhørighet riktig nok kan tjene som en merkelapp
som vi lar operere i bakgrunnen. F eks: Vi har sett at topp-politikere som er
mer redd for islamofobi og islamkritikk enn for islam, (jfr Trine Skei Grande m
fl). Vi har også sett at det foreligger et sterkt ønske om å stigmatisere
islamkritikee som høyreekstremister.
Storhaug og Rustad ser at muslimene på en måte har klart å
skaffe seg en privilegert plattform som hjelper dem å føle at de er spesielt
verneverdige her i Vesten, og da på bekostning av andre troende så vel som ikke-troende.
Muslimenes selvbilde blir derfor styrket jo flere muslimske terrorangrep det
har vært og jo fler som kommer. De fleste vestlig ikkemuslimer – vi vantro - har
fått dette med seg, bortsett da fra de som foreløpig trygt befinner seg blant og
stortrives i og for den snakkende klasse,
elitene, som de kalles, og ikke minst våre fremste politiske talsmenn og de
fleste andre representanter blant dem.
Det har ligget i kortene – og som et rigid og ufravikelig
paradigme i form av en urokkelig nesten naturgitt konstitusjon, både på det kollektive
og det individuelle mentale planet - at muslimer skal beskyttes stadig mer og mer.
Det SKAL skapes (konstrueres) sosiologiske rammer og vilkår som i praksis gjør det
stadig lettere for muslimene å føle seg krenket. Det settes da også i konsekvens
av dette inn stadig mer krefter og mer energi, og mer kreativitet med vekt på å
sikre flere mentale preventive tiltak for å hindre dette, enn de krefter og
midler vi er villig til å yte når det gjelder å beskytte egen majoritetsbefolkning
mot mistanker om ekstremisme, fascisme, fobi osv.
Det er blitt viktigere å konstruere opp en ikke bare mulig,
men høyst reell kronisk latent forhåndskulpabilitet
i egen befolkning, enn å forholde seg realistisk til hvorfor og hva muslimene
selv kan komme til å finne på av grusomheter, og hvilket objektive potensiale de
kan øse av i sine hellige skrifter for å trigge islamske terror.
Vår elite synes å mene at det viktigere å lukke øynene for
dette innbakte potensiale i islam enn å bli konfrontert med den enkle sannhet
det er at det virkelig finnes grunnlag for terrorisme i islam, et grunnlag som
er helt fraværende utenfor islam, og da mener jeg radikalt sett, både juridisk
og mentalt. Det kan ikke forhandles med Allah og hans profet i slike
rotspørsmål. En slik prosess fratar muslimer et grunnleggende eksistensielt
ansvar. Det er Allah som til syvende og sist påtar seg og vil ha ansvaret. En
slik teologisk eller tankemessig forutsetning foreligger selvsagt hverken i
kristendommen eller i ateismen.
Det er derfor i høyeste grad irrasjonalt at Vesten har gitt
muslimene et større vern enn det vern Vesten selv kan – eller ikke vil eller
ikke evner - gi egen befolkning, et vern de kan regne med å ha og få, ikke bare
i dag, men også på lang sikt fremover.
Etter 22.06 har det oppstått et doxosisk felt hvor befolkningen synes å ha nektet seg selv å innse
dette, man har i stedet godtatt at det nå gjelder å holde orden på våre egne indre
demoner, enten det er de indre demoner man selv personlig og individuelt går og
bærer på, eller det gjelder kollektivt og på en større skala.
Vesten og dermed VI har derfor vendt pekefingeren, skylden, angsten
og usikkerheten innover mot oss selv, innover mot vår egen indre kjerne, eller
vårt eget tomrom, vår egen absurditet og fundamentale ikkemetafysiske
forankring, om man vil.
Vi vegrer oss ikke bare febrilsk, men til tider også
hysterisk, for å ta fatt i de destruksjonskrefter som måtte romstere ikke bare
i de muslimske terroristenes sjelsliv privat, men også i den enkle, vanlige,
fredelige og fredfylte muslim vi alle kjenner som helt alminnelig mennesker og
like ufarlige som oss selv.
Vi beskytter oss selv ved å unngå å forsøke å forstå hvorfor
muslimer blir terrorister og hvorfor de begår udåder. Vi frykter å gå til saken
selv, vi er livredde for å oppdage at muslimene har objektive hjemler for å
utagere, hevne seg og drive terror med noe som er mer enn bare som mental
forstyrrelse eller god samvittighet, men at de faktisk har en for dem en uforbeholden
plikt overfor både Allah og profeten som det ikke kan forhandles om.
Vi ser ikke – fordi vi utelukker gudskonsepter overhodet - at
Allah som siste og høyeste instans inngår en virkelig og virkelig bindende pakt
som gir den troende et uavhendelig løfte som garantert betaling i form av et «evig
liv i evig salighet» som martyr i den allahianske
himmelen, hvor det er både dadler nok og pikeøyne som taler sitt tydelige språk
om hellig, frivillig underkastelse, for all evighet.
Vi ser ikke alvoret i dette, for vi er blitt så vant til å
tro at en pakt eller en avtale er noe man bare kan inngå med mennesker, (og da
nødvendigvis i form av konsensus og gjerne nedfelt i såkalt menneskeskapt
positiv rett).
Vi tør ikke å se at livet er meningsløst uten Gud. Muslimene
vet at meningen avhenger av Allahs løfte og ikke bare det, at han – den troende
- faktisk kan tvinge og binde Allah til å oppfylle sitt løfte, ved at han
krever sin rett i henhold til Allah’s egne ord i Koranen og de andre hellige
tekstene. En muslim kan i ytterste konsekvens dermed binde Allah’s hånd, som det heter, hvilket gir en enorm følelse av
verd og betydning, hvilket er umulig å tenke seg for vantro ikkemuslimer, det
være seg kristne eller ateister, så vel som fascister og kommunister. Og her
ligger kjernen og kompasset. Klarer vi ikke å nærme oss dette fundamentet,
klarer vi oss ikke igjennom den utmattelseskrigen som ligger forut. Det nytter
ikke å forholde seg til overflatefenomener i lengden. Før eller senere må disse
tingene komme til sin rett.
Generelt: En kristen eller annen ikkemuslim kan aldri hente
sin hjemmel for vold hverken i de kristne hellige skriftene eller i det
guddommelige kristne «an sich», dvs hos og i Gud selv. Han kan aldri påstå at
det i gitte situasjoner er Gud som befaler ham å gå til krig eller utøve
terror, uansett hvor politisk korrekt den kristne likevel kan begrunne dette på
rent sekulært eller rasjonelt grunnlag. For den kristne vil de grunnleggende
etiske dilemmaene alltid måtte løses av den enkelte selv og da bekreftes i egne
valg og i eget ansvar, ikke i forhåndsproduserte forordninger. Dette blir
alltid et dilemma som må klargjøres eller detoneres i den enkeltes samvittighet
i relasjon til den lojalitet han føler overfor helt verdslige eller sekulære og
derfor ikke hellige kilder, størrelser som f eks tradisjon og nasjon, eller
politisk ideologi eller system.
En kristen kan aldri legge ansvaret på Gud eller forlange
lønn fra Gud for å spille blod eller begå voldelig handlinger og terror. Det
fins ingen lønnsgaranti i kristendommen. Det gjør det derimot i islam. Det fins
ingen ansvarsfraskrivelse i kristendommen, men det gjør det i islam. De fleste
kristne vil steile ved en tanke om at Gud skulle stå bak eller ville det onde.
For muslimer er dette ikke noe problem. For muslimen står det klart som dagen
at moralen dikteres til enhver tid, i ethvert øyeblikk, av Allah selv og at
hvis Allah vil, så blir det onde godt og det gode ondt. Og det er bare slik det
er.
For en selvmordsmorder
må det derfor føles som en stor befrielse allerede her i livet å kunne «vite»
at det han gjør uforbeholdent er Allah’s vilje. Det fratar ham for mye eventuell
grubling og byrden ved å måtte treffe egne valg og slik bli reelt ansvarlig for
dem som et personlig ansvarlig individ.
For en muslim kan valget om å bli martyr faktisk oppfattes
som en virkelig, ontologisk frelse, i seg selv, (selv om frelse innen islam har en helt annen
betydning enn frelsen i Kristus). Det ironiske og tragiske her ligger i at det
eneste sted i virkeligheten hvor muslimen kan erfare det som i kristentroen er
virkelig nåde er når han opplever den nåde som gis ham gratis i selve
voldshandlingen, (som han selvsagt også kan rasjonalisere som en konkret legitim
forsvarshandling for islam og den muslimsk ummah
egentlig uten referanse til Allah i det hele tatt).
Den muslimske «nåde» sett i denne referanseramme illustrerer
den avstand det teologisk må være mellom den troende og hans gud. Plikten til
jihad formidles ikke via personlig henvendelse eller via samvittigheten (som
ikke fines som et dekkende eller entydig begrep i islam). Plikten må refereres
til det som skrevet står og det som skrevet står er faktisk alt muslimen kan
vite om Gud og guds vesen og karakter, dvs svært lite, hvis noe overhodet.
Utover skriften – Koranen – fins det intet personlig forhold
til Allah og man se dette som det er: Det umulige i islam for å ha et personlig
forhold til Gud.
Det som står skrevet er tilstrekkelig og det som står
skrevet står er altså at Allah «frelser» ved å gi muslimen gratis «nåde»
gjennom å ty til vold og påføre den mest uutholdelige lidelse for den
ikketroende. Det står også at det er en plikt å hate vantro for Allah’s skyld.
Hva gud i seg selv måtte mene i den og den konkrete saken, er for muslimen
fullstendig likegyldig, bortsett fra i islamsk fiq, altså juridisk rett avledet
av Koranen og de andre hellige skrifene. Allah kan ikke la seg anfekte eller
affisere på noe vis. Loven er gitt en gang for alle. Han fremtrer derfor som den absolutte eller abstrakte andre. Det
ligger derfor på muslimen at han må foreta noen sterke projiseringer for å
kunne overleve med sin tro og sin gud: Han må – ensidig - tillegge Gud en
forsonlig karakter og evne eller egenskap til å være personlig, for det sier
seg selv at et løfte om nåde og frelse i seg selv kan formidles av abstrakter
på et stykke papir, dvs en i seg selv «død» bok. Shahiden må altså skape gud og
dermed gjør han seg jo i forhold til kristentroen til en avgudsdyrkere. Det
burde gjøre muslimer radikalt usikre eller rådville.
Men hva med den kristne? Den kristne kan riktig nok ha
frelsesvisshet, ja, «assurance», og
et løfte om at han (til og med) aldri kan miste denne av Gud selv gratis
forærte nåden, men den kristne kan likevel aldri utøve vold og overbevise seg
selv om at dette automatisk og av seg selv vil innebære frelsesstyrkende nåde.
Det sies med rette at forskjellen mellom kristendommen og
alle andre religioner er nåden, grace.
Det er typisk at nåde nærmest er som et fremmedord å regne innen islam og termen,
konseptet eller begrepet nevnes ikke i f eks Øxford Dictionary of Islam av Esposito. Men dette forhindrer ikke
at vi trygt kan si at å drepe og bli drept for Allah og profetens sak, gir «sikker»,
ontologisk, viten om «frelse», (ja,
det går frem i Koranen), dvs at man kan si at det finnes en slags «nåde» også
innen islam, i og med at gjerningen blir gitt selvmordsmorderen av Allah selv helt gratis og med full garanti for
innfrielse. Det heter i Koranen at de ikke er «dere» - jihadistene, altså, som
«gjorde det», hvilket betyr drepte osv. Det er Allah som gjør det og «du» som
dør for Allahs sak i jihad er forutbestemt for dette! Og dermed viser den
radikale forskjellen seg: Den kristne har en stedfortredende frelser, en
frelser som dessuten alltid har vært uten synd, denne, dvs Jesus Kristus, har
derimot frivillig gjort seg til synd for oss mennesker.
Den muslimske martyren derimot har opphøyd seg selv og gjort
seg selv til syndebukk, et vesen uten synd. I islam er det selvmordsbomberen som
gjør seg til syndebukk, dvs til et vesen uten synd. Martyren frelser derfor seg
selv, tror han, selv om han jo ut fra et kristent synspunkt jo nettopp er et
syndig menneske og derfor uten mulighet for å frelse seg selv, og dessuten også
uten mulighet for å frelse andre. Den muslimske martyren tror altså at han er
syndefri og derfor nesten allmektig og derfor av uendelig større verd enn alle
andre mennesker som ikke er eller blir martyrer. Den vanlige muslimen derimot,
må leve i stadig frykt for ikke å kunne strekke til overfor Allah’s
forordninger og betingelser for å unngå helvete eller slippe billigst mulig
unna der. Men han kan aldri være sikker på å være «frelst». Den muslimske
martyren tror - i skarpest mulig motsetning til den kristne lære - at han selv
er det uskyldige lam som tar bort verdens synder. I kristentroen er dette
lammet Kristus selv.
Hva med den kristne år det gjelder frelsen? Den kristne kan
aldri lene seg tilbake, bli passiv og så forvente seg at Gud frelser ham uansett,
og da ensidig sett fra hans eget utsiktspunkt, nei, det står skrevet at man
kontinuerlig skal «arbeide» på sin egen frelse, dvs for å bekrefte Guds nåde,
en nåde som er gitt den kristne i tro helt uten krav til gjerninger. Den
kristne kan derfor aldri (mentalt inntil det objektive) pukke på sin absolutte frelsesrettighet overfor Gud
og kreve den innfridd av Gud selv, en mulighet som altså dermed ikke bare ganske
enkelt står åpen og klar for bruk «hvis han er interessert og vil» for en
muslim, men som til overmål virkelig gir ham evig «frelsesgaranti». En muslim
kan derfor ta «nåden» på forskudd ikke bare i full forvissning, men i full
viten, (slik han vil oppfatte det selv).
At Gud står bak nåden får derfor en helt annen betydning for
den kristne enn for muslimen. Islam blir til syvende og sist fundamentalt en
gjerningsreligion inntil roten og dette til og med om nå muslimen skulle hevde
det stikk motsatte, at den frie eller gratis nåden egentlig er hans og ingen
annens selv uten gjerninger. For selve selvmordshandlingen,
eller terroren, sett som nåde, kan ikke betraktes om en gjerning i egentlig
forstand. Martyeren er en fristilt robot, Allahs slave og forlengede arm, ja,
identisk med Allah’s vilje.
Det synes å stå klart at en kristen eller ateist forankret i
vestlig kultur og sivilisasjon aldri kan tenke på den måten og på det grunnlag de
såkalte muslimske selvmordsmartyren tenker og agerer på, men hjelper denne
innsikten oss? Nei, det ser ikke slik ut. Til tross for at de fleste vil se og
forstå denne åpenbare forskjellen og se at den er virkelig og sann, at den har
agens, nevnes den aldri i MSM. Det er blitt tabu å nevne denne avgjørende
kontrasten og dette helt vesentlige perspektivet, ja, denne sannheten. Eliten
synes ikke å unne folk denne innsikten, ja, innsikten i seg selv
mistenkeliggjøres og fryktes som et tankeparadigme som kan gi en plattform for
å motivere til hat og diskriminerende holdninger. Eliten tåler med andre ord
ikke sannheten. Den må derfor påta seg å spille rollen som Gud selv, en
funksjon de fleste innen denne eliten selvsagt vil benekte at de tillegger
eller tilraner seg selv.
Storhaug: Ingen
politikere eller mediekommentatorer har så langt i dag sagt at dette er noe vi
(eller de, muslimene) må venne oss til. Vi hører heller ingen Khan-ordfører si
at det som skjedde i natt i London er en del av det å bosette seg i en global
by. Ikke syt, liksom.
Fra det islamistiske Muslim Council (Islams Råd) i Storbritannia,
heter det at det som skjedde er en konsekvens av den økende «islamofobien». Man
burde kanskje være litt mer tilbakeholdne og fintfølende til man vet noe mer om
hvem den 48 år gamle gjerningsmannen er?
Problemet på de britiske øyene er det samme som i hele
Europa: Man har ikke våget å adressere islams mangel på evne til fredelig
sameksistens. Det er ingen religiøs gruppe av noen størrelse som selv stiller
seg så til de grader på utsiden av majoritetssamfunnet og som skaper så til de
grader mye friksjon i våre i utgangspunktet harmoniske stater.
Derfor har folk gjennom flere år nå blitt opprørte når
islamistiske terrorangrep rammer Europa og den ene politikeren etter den andre
har stått frem med bekjennelser som at «islam er fred». Eller som i forrige måned
da terror fra islamistisk hold rammet London: Erna Solberg med ordene terroren
er «meningsløs». Børge Brende mente på sin side at terroren er «uforståelig».
Rustad:
Europa har sett et alvorlig tilfelle av motvold. Det er
ingenting myndighetene frykter mer. Uansett hva som måtte komme frem: Muslimer
oppfatter det som terror, og ikke bare muslimer i Storbritannia, men hele
ummaen, som nå er inne i slutten av ramadan. BBC, eller norske medier for den
del, tør ikke forklare sammenhengene.
Norske medier turde ikke kalle det hevnangrep mot muslimer,
men valgte å si at en varevogn hadde «kjørt inn i en folkemengde». Når man
hører hvor og når er sammenhengen opplagt. Det er å svikte oppgaven ikke å si
øyeblikkelig hva dette handler om.
Angrepet natt til mandag var etter alt å dømme en målrettet
hevn, mot muslimer som gruppe.
Det blir ikke mindre av at muslimer har en følelse av å være
forurettet, av å være offer. Venstresiden og mediene har fyrt opp under en slik
holdning i lang tid. Nå forventer muslimer å få samme sympati som andre ofre.
De føler seg bare fornærmet og ser ingen verdi i
islam-kritikk. De vil selv bestemme grensene for kritikk av sin religion.
Men når en europeer tar loven i egne hender og den blir til
hevn, er det mye mer alvorlig. Vi må være villig til å forklare hvorfor.
Europeere lukter løgner og forstillelse, de vil ha
sannheten. Muslimer er blitt vant til at de er priviligert, at de skal skånes,
at det gjelder særlige regler for dem, i toleransens navn. Sorry, de føler det
annerledes, men de er blitt «skånet». Jo, nærmere volden kryper, jo viktigere er
det med sannhet. Sannhet er forebyggende og avvæpnende.
Christian Skaug
på document.no den 19. juni: Nå som en hvit europeer (etnisitet er plutselig
relevant igjen) har begått terror, vil vi i det minste slippe å høre at det
statistisk sett er farligere å bevege seg fra sengen til toalettet. Det kommer
ingen gjentagelser av at vi må venne oss til terroren, ei heller at den er en
del av storbylivet. For Storbritannias vedkommende må det ellers sies at landet
høster som det sår. Toleransen for muslimske hatpredikanter i ytringsfrihetens
navn går flere tiår bakover i tid, i de senere årene ledsaget av en intoleranse
for enhver som har påpekt de problematiske sidene ved islam i øyriket. Risikoen
for hevnangrep mot muslimer kunne ikke utelukkes.
Denne frykten har boblet under overflaten hos vestlige
myndigheter helt siden da, og den er noe av forklaringen på at man etter hvert
jihad-angrep med nesten seremoniell rutine er raskt ute med det ikke altfor
musikalske tiltaket det er å oppsøke en moské, omfavne noen imamer, forsikre om
at et overveldende flertall av muslimene er fredelige, og programerklære at vi
står så sterkt samlet at ingenting kan splitte oss.
Teaterforestillingen som tar form av denne ønsketenkende
besvergelsen, har blitt stadig pinligere i takt med en virkelighet som
overtydelig forteller at våre moderne samfunn er alt annet enn samlede, og at
det ikke finnes noen større splittelse enn den mellom muslimer og innfødte
europeere … her
Se også Hanne Tolg
her
: Det er visstnok «hatefullt» å påpeke at Finsbury-moskéen i årevis har vært et
arnested for radikalisering og jihadpromotering. Sant riktignok, men altså «hatefullt»
. … Og Douglas Murray fikk kjenne det da han sa at det kunne være greit for oss
alle med «mindre islam»:
Last Sunday, I
appeared on the BBC’s Sunday Politics to discuss the aftermath of the
Manchester attack. I said what I thought, and various Muslim groups promptly
went bananas.
