søndag 3. februar 2019

Er du forsker og forskningsblind?


Hva forskerne ikke ser – forskerblindhet?

Vi skal i dag i korthet kommentere et par helt ferske kronikker på Resett. De handler begge om forskning på terrorister, men dessverre ikke om fraværet av forskning på terrorismens grunnlag, indre dynamikk og agens.

Vi tar konklusjonen først: Humaniora på universitetene jobber inne et tverrfaglig felt der sosiologi, antropologi og psykologi utgjør selve grunnfjellet eller fundamentet for all forskning som gjøres på islam, muslimer og terrorisme.  
Disse forskningsfeltene forsker på en «sannhet» som så skal åpenbare hva vi som samfunn skal gjøre for enten å forebygge eller forhindre terrorisme og annen farlig og samfunnsnedbrytende virksomhet.

Denne dele av humaniora jobber med analyser av denne «sannheten» som i sin tur kan brukes av politikere og andre til å møte de innbilte eller reelle truslene. Forskningen konkludere imidlertid alltid med å tegne ufullstendige karikaturer av virkelighet og hva som skjer, og helt corny beskrivelser av aktørene i dette livsfarlige spille, på dette krigsteatret.  

Finner man årsakene, finner man botemidlene, er mantraet, og man har klokkertro på at man skal «klare det», bare lovgiverne, domstolene og den utøvende makt, inkl kulturinstitusjonene og skolene, forstår og føyer seg ett de råd og vink forskerne peker på.
Forskerne trenger servile og lydhøre aktører utenfor sin indre krets og disse aktørene trenger like servile og lydhøre  ideologer innenfor SAP-ernes egen, snevre krets. Ikke rart da at SAP-paradigme nesten er umulig å sette søkelys på. Politikerne og kulturarbeider, byråkrater og institusjonsfolk har utropt disse indreklikkede forskerne til vinnere og seierherrer allerede før slaget er i gang, hvis det noen sinne kommer i gang.

Men hva hvis forskerne glemmer noe? Hva hvis de bevisst eller ubevisst arbeider ut fra blindvinkler og med briller som hindrer dem i å se flere fasetter av virkeligheten enn det de ser og forker på?

Et utgangspunkt for å forstå hva jeg mener er å ta tak i det faktum at sosiologien, antropologien og psykologien ikke ser at de alene ikke kan bidra med metoder og analysemodeller som ville ha gitt et bredere perspektiv og en dypere innsikt i hva som er fakta og hva som er virkekrefter i samfunnet. På dette syltynne grunnlaget vil de at politikerne utformer den politikk som skal føres og de føringer den skal legge på befolkningen. De arbeider imidlertid – ut fra paradigmatisk «nødvendighet» med delene, av problemområdet, de vegrer seg for å se helheten, for helheten – overhodet - skal visst ikke eksistere på disse feltene og for disse menneskene.

Det man er opptatt i denne humaniora-horisonten er å behandle, forebygge og fokusere på enkeltindivider og grupper og relasjoner mellom dem og samfunnet forøvrig. Man vil bedrive forebyggende pedagogikk. Straff for overtredelse overlates til jussen, politikerne og politiet, men se om SAP her på bloggen, Om hvorfor det går så galt. SAP som jeg kallet dette paradigme, som altså sosiologene, antropologene og psykologene arbeider innenfor og det paradigme som begrenser dem og får dem til å bli tunellsynte – og derfor potensielt farlige.

I SAP forstår ikke forskerne at de faktisk jobber innenfor sekundærdisipliner, disipliner som er underordnende primærdisiplinene juss og teologi. De ser ikke at det er juss og teologi som serverer førsteprinsippene, og at SAP bare bruker disse prinsippene i halvsvime, eller i hjernedød tilstand, at deres rang og plass befinner seg i det sekundære området. De ser ingen sammenhengen overhodet mellom juss og teologi, de ser ikke vesenssammenhengen mellom disse to fagene. De ser ikke at disse to fagene ikke kan begrenses til å være eller fungere kun som fag ved siden av andre fag snevert sett, men at de utgjør eksistensielle betingelser for alt hva Vesten har frembragt, inkludert den judeokristne kultur. SAP tror de har kommet lenger, at de forstår bedre, at de følger utviklingen, at de er ajour, - kort sagt at: Vi skal klare det … det skal, med vår hjelp, gå seg til.

SAP ser ikke at de faktisk har stjålet alt fra jussen og teologien, uten å takke. Og oppi det hele: Politikere og media pleier, promoterer og hyller SAP’erne, ikke fordi de forteller hele er den grunnleggende biten av sannheten, men fordi de presenterer en for dem meget beleilig sannhet, en relativ sannhet, en nedover smiskende sannhet. De henger sammen som erteris og avhengighetsforholdet er blitt kronisk. De gjør seg til opium for hverandre – ut av frykt, for det og dem vi vet. De er vår tids «fobe», som jeg kaller dem andre steder, helt uten hell og håp om å bli sett og hørt. Ser vår forrige postering om det juridico-religico mennesket og det katastrofale fraværet av det: Er du sprø? Kan du avtale Gud?

Ragnhild Sørbotten Moen har i to år intervjuet såkalt «tidligere radikaliserte islamister» fra Norge, og har fått uventede svar, ifølge en kronikk i Aftenposten. Moen har mastergrad i Religion, etikk og samfunn fra universitetet i Agder. Målet med doktoroppgaven er å finne ut hvorfor noen blir ekstremister. Metoden er dybdeintervjuer med tidligere ekstremister.

– Før jeg startet arbeidet, hadde jeg en forventning om at svarene jeg skulle få ville dreie seg om hat, om ideologisk, politisk og religiøs makt og forklares som valg basert på, etter deres mening, rasjonelle begrunnelser. Der tok jeg feil. Historiene de har fortalt meg, handler om helt andre ting, som brutte bånd, sårbarhet, utenforskap og skam.

Erling Marthinsen kommenterer: Dette kan vel også ikke-muslimer oppleve? Hvorfor er det så ekstrem overvekt av nettopp muslimer som velger terrorens vei? Kan det ha noe med forbildet Muhammed, det perfekte mennesket, som slaktet ikke-muslimer for fote? Kan det handle om alle versene i Koranen som befaler muslimer å begå slike grusomheter? Kan den voldelige klan- og æreskulturen ha noe av skylden? Neida, Moen fokuserer ikke på slike forklaringer.

Nei til islam kommenterer Marthinsen: Han er inne på noe, men går ikke langt nok, tar ikke tak i «førstprinsippene», som er både jussen og teologien i islam. Marthinsen forstå dermed bare delvis hva Sørbotten forsøker å formidle, eller bevisst eller ubevisst forsøker å underslå. Marthinsen er ikke integrert i det jeg betegne det juridicoreigico paradigme.

Sørbotten Moen slipper videre følgende:
– Likt for dem jeg har snakket med, har vært at de bar med seg emosjonelle sår som hadde skapt en skamfølelse og en søken etter gjenreisning av verdighet og mening. Og den islamistiske propagandaen tilbød nettopp dette.
– De er heller ikke samfunnstapere eller «utskudd» som stereotypiske fremstillinger ofte vil ha det til, snarere tvert imot. Dette er ressurssterke mennesker med stort idealistisk driv og handlingslyst.
– (D)årlige relasjoner til andre (…) svik fra mennesker som sto dem nær (…) vold og mobbing (…) marginalisering og indoktrinering.
Moen skriver at alle fortalte om menneskene som har hjulpet dem, at gode relasjoner åpnet dørene ut av de ekstreme gruppen.
Moen avslutter med noen ord om frykten for terror, og nevner Leo Ajkic serie Uro og hvordan han forsøker å finne «håp rundt samfunnstruslene».

Marthinsen avslutter: Kjære Moen: Terror er noe reellt, selv om vi i Norge ikke har opplevd noe stort jihadistisk terrorangrep. Men et stort antall europeere har blitt rammet av dette. For ikke å snakke om de millioner som led i Syria og Irak på grunn av disse «sårbare og ressurssterke» intervjuobjektene dine. Dialog virker ikke når den bare går én vei, det handler ikke om myter, og alle med kunnskap burde forstå at frykten er reell.

Nei til islam kommenterer: Marthinsen viser her hvor langt han står ute på marebakken sammen med SAP’erne, som jeg beskrev og linket til over. Mathisen serverer fromme ønsker og viser ingen bevissthet i forhold til dette å gå på årsakene, i stedet for (de metafysiske) symptomene. Denne unnaluringer en for øvrig ganske vanlige for rene liberalister, som jeg vil kalle dem av samme ilk.

Akk, de vil så gjerne, de vil så godt … at man kan få vondt av dem. Men monner dét?
vi får holde oss til den «fobe» «forskeren»:
– Kunnskap er makt og dialog knuser myter og gjør det lettere å forstå. Dette i seg selv reduserer frykt.
-
Sverre Avnskog kommer så inn på den humanitære arena, med følgende svingslag, som selvsagt er tomme, kraftløse slag i løse luften, bortsett fra noen detaljer som det kanskje kan være verdt å notere seg:
… jeg kan si med en gang, at jeg dessverre må konstatere at hun overser helt selve nøkkelinformasjonen, og overhodet ikke forsøker å finne ut hva som gjorde at disse personene helt spesifikt søkte mot den ekstreme islamismen …
Hvorfor valgte de den sannsynligvis mest voldelige, brutale og diktatoriske utgaven av ideologier i vår tid? Men dette spørsmålet berører hun overhode ikke, og derfor må jeg dessverre si at hennes undersøkelse fremstår som overfladisk og temmelig uinteressant.

Nei til islam kommenterer: Som man ser øyner ikke Avnskog å spørre mer enn «hvorfor valgte» terroristene … Avnskog ser ikke det fundamentale og radikale avtale-foldet enhver terrorist står i relasjon til islam. Dette er en alvorlig forsømmelse, en uaktsomhet av Avnskog, han er helt dominert av SAP.
At islam er avtalegrunnlaget – selv Konstitusjonen – et grunnlag som binder dem - til en for dem og deres klan, stamme og umma-religion – en for dem den mest ærefulle avtale eller kontrakt de kan inngå og binde seg til, og som de som muslimer faktisk er nødt for å overholde, vil de kalle seg muslimer og i kraft av dette de faktisk er født som. Å bli født som muslim er å bli født inni og med en ubrytelig kontrakt som de plikter – som selvstendige, stolte og ærefryktige individer å fremme på alle vis, som forespeiles dem i de muslimske hellige skriftene selv.

Konstitusjonen utgjør selve avtalegrunnlaget som gjør dem til muslimer, grunnlaget er ikke de mer eller mindre psykisk begrunnede valgene de tar. Avtalegrunnlaget er bestemt av Allah selv. Muslimer skal se på grunnlaget som noe de velger selv, hvilket er en illusjon. Men for dem er det den høyeste realitet. De tenker som teologer og jurister, ikke som sosiologer, antropologer og psykologer, eller snille avkristnede humanister hvis eneste ledestjerne her i liver et å være «god», koste hva det koste vil, spesielt på andres bekostning
Terroristene har intet valg, terrorisme er et gudegitt mandat, (selv om muslimer i navnet nettopp velger bort selve eksistensgrunnlaget – konstitusjonen og det juridiske fundament i islam. Disse er imidlertid til bare mer eller mindre muslimer, uten at de skjønner og vet om dette selv. De utgjør ingen fare, ikke engang en potensiell – direkte fare. De kan imidlertid utgjøre en fare via forsømmelse og likegyldighet, og negativ indirekte uaktsomhet. Familiemedlemmer til terrorister er flabagset og vantro når de får vite at avkommet har latt seg radikalisere, som det heter, - en høyst passiv, men like fullt beleilig bruk eller form av verbet).
Avnskog - sammen med så mange andre - skjønner ikke den absolutte seriøsiteten av avtaler. For ham er «avtaler» kanskje i høyden det som står med små skrift i skriftlige kontrakter. Ellers ses alt i et svart-hvitt skjema, i en slags «dimma»: Et kort og tjomslig «enig» eller «ikke enig», den mest overflatiske avtale som kan myntes i ord og holdning.

Avnskog finner det særdeles overraskende, at Moen finner dette overraskende. Han skriver: Det er en velkjent sak fra mange tiår tilbake at unge mennesker som søker til ekstreme gjengmiljøer av ulike slag, har hatt en sterk opplevelse av utenforskap, manglende omsorg osv og er på søken etter tilhørighet og vennskap i en gjeng av et eller annet slag. At ekstreme islamister kan fortelle om det samme, burde ikke overraske noen …
Men manglende trygghetsfølelse ikke umiddelbart trenger å være objektivt riktig, skriver Avnskog. Mange mennesker går rundt i vårt samfunn og opplever seg selv som ofre for andres forsømmelser, … det kan ofte være så som så med selvinnsikten hos mange unge mennesker.

Kommentar: Dette er sursøtt. Eller søttsurt, har litt vanskelig å bestemme meg. Men: ikke noe å kaste bort tiden på.

Avskog videre: Jeg tviler ikke på at disse ekstreme islamistene som Moen har intervjuet, selv anser seg som ofre, …

Kommentar: Vel, Avnskog ser heller ikke at disse terroristbarna faktisk både har evne og vilje til å stå i det jeg kaller det juridico-religico paradigme, dvs at deres evne og vilje til å inngå dype, eksistensielle avtaler på et fundamentalt og radikalt juridisk og religiøst sammenfallende grunnlag faktisk kommer først, i eventuelle sekundære forklaringsrekker. Og at dette faktisk er pålagt paradigme for dem og en ære å oppfylle, på det dypeste plan, der hvor man møter eksistensen og gud – hvem det nå kan være - i hvitøyet. De slipper ikke unna dette. Det er ikkereduserbart. Dette perspektivet er imidlertid helt fjernt og ikke-eksisterende i Marthinsen og Avnskog optikk. Terroristbarna har dermed gått dem under radaren. Det er deres triumf over de paradigmatiske SAP-opiatene.  

Avnskog fortsetter å trille trillebår, etter tone a «bryllupsmarsjen», som en annen Sisyfos:
Mange av oss har vært både usikre, hatt psykiske lidelser, angst, følt oss krenket og ydmyket, men dette har aldri motivert oss til å søke mot vold, brutalitet og undertrykking av andre. Så hva er det helt spesifikt som gjør at disse ungdommene, som søker den ekstreme vold og brutalitet i islamismen, søker mot akkurat dette?

Kommentar: Her gjøre SAP-sentimentaliteten seg gjeldende, i hobbypsykologisk orddrakt og tankemønster. Den settes opp som et eksempel til etterfølgelse og Avskog som den riktige rollemodell han nok er, for mange, en kanskje ikke for så mange terrorister in spe og med en helt annen portefølge på slep enn han aner noe som helst om.

Avnskog triumferer: Se, DET er det interessante spørsmålet i denne sammenhengen, og ikke deres egen opplevelse av utenforskap og svik, … Men søker vi dermed etter vold og brutalitet for å gjenopprette vår selvfølelse? Nei, i svært liten grad. Og her er vi inne på et vesentlig poeng. Moen skriver følgende om motivasjonen (sic):  «Likt for dem jeg har snakket med, har vært at de bar med seg emosjonelle sår som hadde skapt en skamfølelse og en søken etter gjenreisning av verdighet og mening. Og den islamistiske propagandaen tilbød nettopp dette».

Kommentar: Avskog lar seg sluke opp av SAP-paradigme, snøre, sluk og stang.

Avnskog: Som man ser, er det viktig for disse personene å overkomme sin skamfølelse og gjenreise sin verdighet. Her savner jeg meget sterkt en drøfting fra kronikkforfatteren av begrepet ære, … krever tiltak for å gjenopprette æren. Og jeg synes det er mer enn merkverdig at en doktorgradsstudent ikke kommer inn på dette meget sentrale begrepet for en muslim.
… Og hvordan gjenoppretter en tradisjonell muslim sin ære? Jo, .. ved et offer, gjerne et drap. Dette er … den muslimske tankemåten i mange muslimske land

Kommentar: Joda, ganske riktig, men Avnskog isolerer problemet til «tenkemåter» og «emosjoner osv. Avskog burde lese litt om det juridico-religico-paradigmet som jeg har skrevet en del om, se over. Han ser ikke det guddommelig og absolutte perspektiv i «avtalen» som en aktiv drivkraft i dette. Psykologisering trumfer juss og teologi. Inter undergraver skapelsen og skapningen.

Avnskog durer videre frem innenfor sin smale horisont: - Og her er vi ved selve nøkkelen for å forstå … Islamismen tilbyr rå makt, vold, brutalitet og fri tilgang til kvinnelige sexslaver. …

Kommentar: Sex er, som delforklaring, en viktig del av det hel, hvis ikke den viktigste «biten» og hele forklaringen. Han levner ikke muslimene den ære å se sitt liv innenfor det juridici-religico paradigme som konstituerende foran alle erotiske behov. Avskog savner dypere forståelse av hva en konstitusjon og en avtale er , og at en avtale med islam er for terroristen primat og ultimat.  Uavhendelig, Ikke kjønnsdriften. Å knytte terrorisme til kjønnsdrift er sterkt reduksjonistisk.

Avskog har rett, dog, i det følgende: - Her har våre myndigheter valgt tilpasningslinjen. Det er fint og flott å være vennlig mot våre nye landsmenn, men vi bør aldri ofre de idealene vi har kjempet hardt for gjennom mange generasjoner!

he, he

-
Vi har tidligere skrevet om dette på bloggen her i 2011 Politihøyskolen Bjørgo m m

Vi skrev bl a følgende, som fremdeles «står»:

Hvem bærer med seg den største sannsynlighet for å være eller bli terrorist i dag? Er det nazisten, kommunisten, nazisten eller andre? Bærer muslimer med seg mindre risiko for å være eller bli terrorist i dagens samfunn i Vesten, eller i den muslimske verden?

Disse spørsmålene tas nok ikke opp, nei, av medlemmene av komiteen. Det står seg vel ikke. Man stiller seg da ikke vanskelige, ubehagelige eller politisk ukorrekte spørsmål?

2 år før 9.11 ga etterretningstjenesten i USA ut en liten bok på litt over 200 siden som nettopp spurte: Who becomes a terrorist and why …
Vel, boken kunne ikke forhindre katastrofen. Man skulle derfor tro at alle slike forsøk på avdekking med tanke på forebygging er forgjeves, at man egentlig ikke bør bruke tid på slike ting, slik professor Bjørgo antyder, forstår vi ham rett. Vi har for vår del (også) lest etterretningstjenestens bok og skal vi trekke noe konklusjon, så må det bli denne: Det fins ingen som på alvor kan spå ufeilbarlig eller riktig om fremtiden. Spesielt hvis man vil sette islam på like linje med andre motiverende, stimulerende og utløsende grunnfaktorer.

Går man imidlertid et øyeblikk bort fra denne måten å se det på, kan det med en gang tegnes ett litt tydeligere bilde:

”Terrorists view their world within the narrow lens of their own ideologi, wether it be Marxism-Leninism, anarchism, nationalsm, Islamic fundamnetalist or some othe ideology” …  ”Monroe and Kreidi conclude that ”fundamentalists see themselves not as individuals but rather as symbols of Islam”. ”Islamic fundamentalists should not be dealt with simply as another set of political values that can be compromized  or renegated, or even as a system of believes or ideology – such as socialism or communism – in which traditional liberal democratic modes of political discourse and interatction are recognized” They point out that ”Islamic fundamentalism taps into a quite different political consciousness, one in which religious identity sets and determines the range of options open to the fundamentalists. It extends to all areas of life and respects no separation between the private and the political”.

Vi vil ”banne mye” på at dette perspektivet nok ikke var så interessant å ta opp for Bergo i foredraget han holdt for komiteen. Det passer seg ikke å snakke om ekstremister – dvs mulige islamske ekstremister - på denne måten – i det kulturpolitiske miljøet vi har og er nødt for å forholde oss til her i landet i dag. Det kan rett og slett bli for farlig. For noen og enhver. Som heller vil føle skadefryden stige i hjertet ved å sable ned islamkritikere og sykeliggjøre og ”diagnostisere”  disse med den største iver og styrke, i stedet for å gå på saken selv for å finne mulige forklaringer i og med islam og islams ”særegne gudstro” proper.

Etablissementet har tydelig ingen interesse av å fremstille islamske voldelige ekstremister på noen som helst annen måte enn andre voldelige ekstremister. Alle disse drives av de samme grunnleggende motivasjonene, den samme ”syke” psyken, de samme grunnleggende ”ideene”. Miljøet som former dem er det samme i øst som i vest, i nord som i sør. Hvis vi har fått med oss hva dette dreier seg om.

Men kan dette være rett og riktig? Serveres ikke folk her en illusjon og dermed en usannhet, eller i høyden en bevisst styrt og utformet halvsannhet? Serverer premissleverandørene en illusjon?
-
Vi kan føye til her: Ikke noe sted i den litteratur vi har vært gjennom for å forsøke å forstå islam og terrorisme har behandlet islam i forhold til religion og juss, som nødvendige grunnkatergorier. Jeg mener at myndighetene i alle vestlige land har gått glipp av gode verktøy som kunne ha blitt brukt, særlig for å oppdage og i tide uskadeliggjøre miljøer som utgjør en vedvarende trussel, hvis det juridico-religico paradigme så å si hadde ligget i ryggrefleksene, men den gang ei. Vi nøyer oss med sekunda vare overalt i Vesten i dag, når det gjelder livet.

Man har også svekket det profylaktiske arbeid ved å være «willfully blind» for det juridico-religico paradigme. Jeg husker at da jeg leste Jessica Sterns:  Why Religios Militants Kill, fra 2003 så hadde jeg et seriøst håp om å lære noe viktig. Men nei, Stern skuffet og skuffer fremdeles, akkurat som denne forskeren som behandles av Marthinsen og Avskog på Resett, over.
-
Linker til resett og Avskog og Marthinsen:


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar