Muhammed off the hook

På verdidebatt i kristenavisen Vårt Land 4. 10. 14: Ellers er det ganske opplagt at det ikke er Muhammeds skyld at det finnes islamistiske ekstremister i dag. Det må da være måte på langtidsvirkninger gjennom historien. Men at en del av disse ekstremistene mener de kan tolke Koranen og andre uttalelser av og om Muhammed på en slik måte at det legitimerer deres ekstremisme, er også ganske opplagt.

Lars Gule

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread11528571/?next=0

Ting må tolkes, ja, og det skulle forundre meg mye om førsteamanuensis Lars Gule med disse setningene ikke forsøker å få profeten Muhammed, i det minste slik hans samtid så ham, og slik vår egen samtid ikke bør se ham, «off the hook», ifølge amanuensisen selv.

Og «off» hvilken «hook»? Det skulle ikke forundre meg mye om det er hans egenbeleilige og selvtjenende definisjoner han sikter til og impliserer, definisjoner hvor han skiller mellom deskriptiv og normativ ekstremisme.

Ved å formulere seg på denne måten som her gjengitt, unnslipper profeten Muhammed «elegant» å bli stemplet som ekstremist. Amanuensen forsøker i stedet å gjøre profeten «stueren, (æsj, ekkelt), og uangripelig for kritikk, i hvert fall for vår tid.

Det han midlertid oppnår, er å gjøre profeten til en ål, et såpestykke og en sleip, men dog ren, opportunist uten blod på hendene, som vil kunne passe inn til enhver tid, og til ethvert sted for fremtiden og « i denne enhver tid»  - til et lysets eksempel til etterfølgelse for alle mennesker overalt – og, ja til enhver tid og på ethvert sted, i hvert fall heretter og ikke bare forut.

Nei, profeten skal ikke tilsøles eller stilles radikale, essensielle eller substansielle, spørsmål ved. Han skal tilpasses om ikke universelle forhold, så i hvert fall norske eller vestlige forhold og i hvert fall til de forhold vi lever under akkurat her og nå, med IS (IL) stående med en fot innenfor døren og kalasjnikoven skjult bak på ryggen.

Profeten skal slippe å bli stemplet som ekstremist. For – gitt Gules definisjon – skulle profeten nå få ord på seg til å være noe annet enn moderat, ville selv moderate muslimer heve stemmevolumet og begynne å intensivere sin guddommelig pålaget misjon på en litt annen måte enn vi har sett til nå.

Profeten skal fremstilles som det mest sindig og rettferdig menneske og som en god leder i særklasse og en type vi alle har noe å lære av og som vi skal beundre, for ikke å si «tilbe», på et slags ateistisk vis, slik at vi alle kan leve i fred og harmoni fremover og for at vi ikke skal være redde, og kanskje begynne å frykte og tilbe Gud, dvs den Gud som bygget landet og en gang for lenge siden stoppet den islamske ekspansjon nordover fra Tours og senere fra Wien, midt i Europas hjerte.

Profeten skal fremstilles som et menneske det går an å leve med, kompromisse med og utvikle seg sammen med, alt i fred og fordragelighet, sammen med hans disipler, som nå riktig nok må lære seg  å tolke hva profeten sa og gjorde den gang for lenge siden, på «våre», dvs Gules premisser, og inn i hans egne ønskedrømmer, og fantasier, spesielt om hvor gode alle mennesker er på bunnen og hvor fantastisk det skal bli å omskape samfunnsforholdene til oaser og idyller hvor det realitetsbeskrivende slagordet fremfor alle slagord er «fred, fred» og atter «fred», og frihet, selv om virkeligheten slår oss i øynene med «krig», «krig» og atter «krig» - og underkastelse, under sentralkomiteens – eller Gules - manipulerende manske, og svøpe.

Forsøker ikke Gule å rive selveste profetenover alle profeter, og det siste og endelige av Allah’s alle sendebud, ned av en pidestall? Og gjør han det ikke på muslimenes vegne? Tar han ikke mål av seg å fortelle muslimer hva de selv – i hvert fall de moderate - skal mene, si og tenke om sin profet, som i Koranen til og med sidestilles med Allah selv?

Det skulle ikke forundre meg om Gule her driver en risikosport han selv ikke er klar over medbringer nettopp stor risiko: Risiko for å bli ledd ut, tape ansikt og innflytelse, posisjon og makt. Og fremfor alt: Mulighet for å påvirke og forandre muslimer flest og islam spesielt, fra innsiden.

Vi har tidligere kommentert Lars Gules definisjoner av hva ekstrem og ekstremisme er for noe og formulerte det slik:

Gule mener at den som faktisk tror at det finnes en gud som aktivt intervenerer i verden og styrer verdens gang faktisk er ekstrem, eller har en ekstrem virkelighetsoppfatning, ut fra hans egen definisjon av ekstrem. Men han legger til: Det er ikke så mange som faller inn under definisjonens område, for det er få som har den type tro som konsekvent setter vår beste kunnskaper til side for en religiøs overbevisning.

Det finnes også ifølge Gule mennesker som er ekstreme fordi de fremmer normative posisjoner som strider mot moralske, politiske og juridiske grunnregler som «vi» er forente om, dvs menneskerettighetene og demokratiets fellesnormer.

Det synes tindrende klart at Gule ut fra sine definisjon går ut fra at profeten Muhammed var en ekstremist i høyeste grad, det er bare å sjekke biografier, Koranen og hadith og sunna, så ser man det klart. Når man samtidig vet at muslimer skal mene at profeten er både ulastelig og uangripelig og at det er dødsstraff for å krenke eller håne ham – dvs si fra hjertet hva man mener om ham, basert på faktiske hendelser og uttalelser – så er det ikke rart at Gule sier det han sier ordrett gjengitt i innledningen til denne posteringen.

Vi har med andre ord her å gjøre med en implisitt innrømmelse av at ekstremismedefinisjonen hans ikke var noe særlig god ide. De var opprinnelig antagelig ment for å lette Gules i egne øynes aktverdige arbeid for å stemple spesielt kristne og dertil islamkritikere generelt som ekstremister, på for noen ømme punkter, der han fant det for godt.

Når så definisjonen hans rammer profeten Muhammed, trekker han ikke definisjonene, eller demper dem, og gjør dem partielle og harmløse. I stedet for å endre definisjonene, forandrer han fakta, retorik, menneskesyn og virkelighetsoppfatning. Han tør ikke la Muhammed bli rammet av sine egne definisjoner. Han tør ikke innrømme eller erkjenne  profetens egen fortid og gjerninger for det de er, nemlig paradigmatisk normativt ekstreme, og disses aktuelle og virksomme relevans og betydning for millioner av muslimer den dag i dag, både her i landet og utenlands.

For å unngå ekstremismestempelet på Muhammed oppfordrer derfor Gule til kun å se ham i «sviskeperspektiv»: Bare profetens edle trekk og gjerninger – aldri hans ekstreme herjinger -  skal faktisk ha relevans – eller agens – i dag.  Og det betyr at Gule selv underkaster seg en kimære, en illusjon, som de fleste muslimer med maktambisjoner på krigens teater i dag neppe vil akseptere, hvis de da ikke er rede til å frasi seg sin tro, eller svekke den inntil det uigjenkjennelige, sett i hele dens kollektive fylde og  historiske kontekst.

Det ville blitt for sterkt både for muslimer og for Gule selv om muslimene skulle godta en beskrivelse av deres profet som normativt ekstrem og altså som en ekstremist.

Det ville bli oppfattet som krenkende og så nedlatende at det ikke skulle forundre noen om Gule ville bli utsatt for både dødstrusler og andre forsøk på å begrense hans ytringsfrihet, hvis dette ble oppfattet blant det muslimske publikum, spesielt i de ekstreme kretsene. For han vil jo ikke vite noe av «imitatio Muhammed», kanskje da med unntak av en viss emulsjon, som f eks å gå med hennafarget skjegg, å bruke de riktige tannpirkere, som Muhammed brukte, og å gå i de riktig buksene, for å skjule beina i det offentlige, slik bin Laden fant det for godt, og for kvinner som kunne ta anstøt …

Se om Gule, ekstremisme og definisjoner her:
http://neitilislam.blogspot.no/2013/09/normal-0-21-false-false-false-no-bok-x_17.html