Guddommelige fordommer nå godt etablert

Tenk på et sted i Norge, et tettsted eller en liten by. Tenkt deg at det er kommet flere fremmede dit og at de er blitt merkbare i sentrum. Og at de nå utgjør rundt 10% av beboerne og at denne utviklingen har skjedd med stor velvilje og mye støtte fra folk flest, fra topp til tå,  i området. 

Tenk deg at det finnes relativt mange kvinner der, kanskje tusen ulike individer, personer  med visse fellestrekk, som f eks klær og måter å være og tenke på,  idet de kommer fra den samme tradisjonen og at de er underlagt de samme sømmelighetskrav og sosiale vaner, og at de derfor har en del grunnleggende holdninger felles, ”fornuftige” holdninger, holdninger de er opplært til, fordi det bare er slik
Vi kan godt kalle disse holdningene for ”sanne” fordommer - , fordommer som bare er slik, urokkelige fordommer fordi de er slik for evig og fordi de for alltid skal være slik, og sanne fordommer som skal hjelpe dem til ikke å ”dumme seg ut” i det nye miljøet de er kommet til, sammen med familiene sine, eller deler av den.

Kvinnene oppfører seg ikke helt som de” innfødte” kvinnene. De opptrer mer som en smalet gruppe og få av dem skiller seg ut fra de andre seg imellom på noen måte. Det er vanskelig å komme inn på dem, de smiler sjelden og de omkranses av flere barn enn utenforstående kvinner.

Er man litt nysgjerrig på kvinnenes sosiale bakgrunn og begrunnelse for deres holdninger og reaksjonsmåter, vil man fort høre fra miljøet selv at ”fordommene” jeg nevnte over og som disse kvinnene bærer med seg, er gitt dem av gud for å beskytte dem og fordi de ikke skal gå seg vill og komme i fortapelse. Detter er da sanne fordommer. For dem.

”Fordommene” er altså gitt dem eller pålagt dem av gud, deres høyeste autoritet, som de ikke kan betvile eller opponere mot, og som de alle tror på, i motsetning til hva er tilfellet for de ”innfødtes” vedkommende, som ikke tror på denne guden eller noen gud i det hele tatt. Disse lar seg heller dikterer av individuelle livssynsmønstre og klær seg deretter, annerledes og mer individuelt enn de tilflyttede kvinnene.  

Tenk deg så at det blir oppdaget at altfor mange av disse sterke, flinke, unge kvinner med livskraft og pågangsmot der, har mistet bevegelsesfriheten sin – en bevegelsesfrihet de forresten aldri har hatt, men som de nå aner for førte gang er innen rekkevidde, og noe de kanskje har drømt om lengre tid, og at de faktisk kan, hvis de vil,  tilegne seg en ny og større bevegelsesfrihet i sine nye omgivelser, omgivelser som virker mer fundamentalt liberalt innstilt enn det samfunn de selv kommer fra er og derfor svært attraktivt, i utgangspunktet.

Tenk også nå at de går rundt og er redde for hva som kan hende med dem, kanskje allerede i kveld eller i morgen, hvis de på en eller annen måte går over streken i forhold til sine nye naboer og tilfeldige mennesker de treffer ute blant folk.

Tenk at de kanskje ikke er helt sikre på hvor grensene går, men de kjenner til at straffen kan bli hard og enda til medføre dødsstraff, en straffereaksjon og tradisjon som bygger på fastlagte normer som ikke kan forandres, fra deres eget opprinnelige miljø, men som skal og bør praktiseres mest mulig strengt konservativt i den tradisjon de tilhører.

For de utenforståendes vedkommende, står det klart at det her kreves en nesten umenneskelig disiplin av kvinnene og at de blir pålagt altfor sterke begrensninger. Påleggene og den frihetsberøvelse de utsettes for strider mot alle gode norske normer og uttrykker et helt annet menneskesyn enn det vanlig norske. Det kvinnene utsettes for i sine egen omgivelser strider mot alle gode norske normer og intensjonene i all norsk lovgivning.

Dette skrives det så en artikkelserie om i en lokal avis, og leserne reagerer med forferdelse.
Likevel fortsetter det: Kvinnene trues vedvarende med straff fra myndighetspersoner i deres nærhet, hvis de ikke føyer seg og innretter seg etter ”hva som er sømmelig”, uten at det finnes noe i norske rett eller ”høvisk forventing” som tilsa at de burde straffes for sin oppførsel.

Norge er en rettstat og et demokrati, ikke sant, og  Norge og et samfunn som styres av det grunnleggende prinsipp at her finnes det ingen forskjell mellom jøde og greker, kvinne og mann, slave eller fri mann, og at slik skal det være til evig tid …. Norge styres av likhetsprinsippet, et prinsipp som ikke eksiterer for de nyankomne kvinnene …

Noen menn i disse kvinnenes miljø frykter sine ”egne” kvinner så mye at det går på helsa løs for dem, hvis man ikke foretar seg noe, tror man.

Men samtidig frykter man ikke bare disse kvinnene. Frykten går dypere og er mer vidtrekkende. Også de nye og fremmede omgivelsene oppfattes som truende. Ja, både menn og kvinner i dette nye miljøet, disse nye omgivelsene fryktes, og man er forpliktet til å agere på dette, og ikke forholde seg passiv og sitte og se på at alt går til helvete, og ”vi” mister kontrollen, for å si det konkret, for det er slik de tenker.

Det underlige for oss er at omgivelsene for dem skal oppfattes som truende, utrolig nok, og dette fordi at den tradisjonen disse kvinnene er født og oppvokst i, sier at det er slik det er og de har en bok som bevis på at det er dette som er sant og ikke noe annet.

Alle kulturer utenom deres egen tradisjon og tro er i utgangspunkt og for alltid, ja, nettopp grunnleggende farlig, og dessuten truende, og dessuten – i tillegg – foraktelig og mindreverdig, noe man derfor skal se ned på og ikke åpne seg for, og ikke begynne å like, for ikke å si: Bli glad i eller elske.

In sha …

For dette har gud sagt: Ikke ta kristne og ateister til venner …

Man bør derfor helst overhodet ikke å ha noe med den fremmede kulturen - eller ukulturen og de vantro - å gjøre, bortsett fra under det aller nødvendigste ærend, oppgaver som f eks å troppe opp på visse kontorer for å gjøre sin rett og sine rettigheter gjeldende, forpliktelser som vertslandet har pålagt seg selv å yte dem gratis.

I prinsippet er det imidlertid mannen som er satt til av gud å ta seg av dette, fordi gud sier at mannen har mer selvkontroll og forstår tingene så mye bedre, fordi dette har gud selv sagt, og derfor er det slik. At kvinnene må gå til kontoret for egen maskin føles da grunnleggende forsmedelig og litt flaut, eller i det minste: Uvant, og derfor ikkehelt bra.

Det er ikke noe å diskutere, er de vant til å hevde, når det står i boken. Det er ikke noe å forhandle om.

Det nye stedet de er kommet til er ikke bare truende. Stedet de befinner seg på er farlig i seg selv, farlig forførende. Farlig og fristende. Folkene og de innfødtes kultur der er ute etter disse kvinnenes ære. De ønsker å forføre dem og drive dem i fortapelsen. De ønsker å frata disse kvinnene familienes ære og begrense mennenes rett til å ”tukte” kvinnene tilbake i innhegningen.

Mennenes æresfølelse og selvrespekt i disse kvinnenes familie eller nærmiljø er med andre ord truet, en følelse de ikke bare skal ha, men en følelse de også er forpliktet til å verne om og bevare, ja, forsterke, om de formår.

Det står kort sagt om livet, ikke bare en flik av dem selv, som menn. For den som taper sin ære og evne til å handle på guds befalinger, er ikke noen mann i det hele tatt, han er i tillegg heller ikke er fullt ut menneskelig, slik en person av mannskjønn med fornuft og tro skal være.

Menn som taper sin ære har gitt slipp på selve retten til å kalles både mann og menneske. Og ikkenoe kan være mer skremmende enn dette.

Og grunnen ligger i at det er mannens plikt å skjøtte, ikke bare familiens ære, men også dens eiendom. Og nå, her på dette stedet, som du nå tenker på, står altså disse mennenes ”eiendom” i fare for å mistes, hvis det ikke tas grep, hvis man ikke handler, hvis man ikke følger guds anvisninger, anvisninger man har plikt til å følge, men ikke føle noe for eller imot.

Anvisningene skal utføres uansett om de føles vondt eller ikke å utføre. Anvisingene – eller påbudene - skal iverksettes uansett om man vil eller føler noe eller ikke.
For anvisningene er gitt deg som en plikt overfor gud og dessuten bare av den ene gud som vet hva som er best. Hvis du derfor utfører ”ordren”,  så er det egentlig ikke du som utførere den, men gud, altså.

Din samvittighet er dermed satt sjakk matt. Den skal ikke telle. Du skal utføre ordre. Du trenger ingen skyldfølelse eller følelse av å ha gjort noe fundamentalt galt. At du skader disse kvinnene du tukter og hindrer dem i å utvikle et normalt og stimulerende liv, og mental helse, må regnes som helt uvesentlig, i og med at gud antyder at det er ikke ”du” som egentlig gjør det, men gud i ”egen høye person”.

Du har bare å adlyde. Og hvis ikke venter en stor straff. For bare gud vet best og gud er snar til å straffe. Han ser deg. Du unnslipper ikke.

Dessuten: Kvinner er født med en ustyrlighet fra naturens i seg – og i kraft av guds vilje - som i seg selv krever kustus.

Kvinnenes energi, nysgjerrighet på de nye omgivelsene og deres sosiale evner og ferdighet må tøyles, og hvis det blir for ille, så må slik energi straffes, fordi den er farlig og truer med å undergrave mennenes stolthet og autoritet, som de begrunner i deres guds påbud og forbud, og som har sikret mennene et guddommelig overtak på kvinnene som ikke kan rokkes, eller betviles, - aldri - , fordi det bygger på guddommelige befalinger, med trusler om straff i helvete, hvis ikke …  

Kvinnene må derfor sperres inne og holdes der, og det er, utrolig nok sett med våre vestlige og ikke-muslimske øyne, nå dokumentert. For stedets avis fremlegger bevis på at slik er det:  
Kvinnene  får faktisk ikke lov til å gå ut når de vil og de får ikke lov til å snakke med hvem de vil, uten at det aksepteres på forhånd av mennene og om disse fakta fins der ingen tvil, går det frem av stedets avis.

Så hva skjer?

Noen av dem flykter og havner på krisesenteret, men kommer fort i klemme der: Det viser seg snart at de likevel ikke tør å bryte med familien. Det vil koste dem for mye. Det står for mye på spill.

De velmenende fremmed kan jo være ute etter å frata dem æren og respekten, deres renhet og deres uskyld, slik tradisjonen deres har innpodet dem med at det er.

De havner i skvis. Det nye og fristende er altså plutselig ikke SÅ fristende og kan ikke tilby dem det de kanskje har gått og drømt om lenge, nemlig frihet, som de tragisk nok ikke har forstand på og vet hva er, forståelig nok.

Frykten for å bli bedervet driver dem hjem igjen. De drar derfor ofte hjem igjen etter kort tid.

Til hva?

Vel, akkurat dette vites ikke i skrivende øyeblikk. Men man kan bare tenke seg det.

Men tenk deg også dette:

At hvis du tenker og ser dette, og forsøker å gjøre noe med det, ved å advare og opplyse om hvilket ”sosialt lim” – eller klister - disse kvinnene bindes til, så kan dette i seg selv bli  oppfatte som rasisme, kulturell rasisme, ja, og som om den som vil advare skulle være rasist nærmest av den grunn alene at det å henvise til dette ”limet” i seg selv skulle være rasistisk, og at man bare av den grunn er straff skyldig, og det til og med etter norsk rett, vedtatt av Stortinget, landets lovmyndighet og øverste myndighet.

Ja, tenk deg et sted i Norge. Og tenk deg tankene.

Og tenk på at du til og med kan straffes for å tenke slik, og at du ikke trenger å tenke det høyt. Bare at du tenker tanken, er faktisk straffbart og innebærer at du er rasist, - kulturell rasist.

Hvis du derimot tenker høyt og gjør noe med det, er du straks mer ille ute. Du protestere kanskje offentlig sammen med meningsfeller eller melder deg inn  i en organisasjon eller forening hvis formål nettopp tar sikte på å opplyse folk om dette ”limet” og hva det fører til og gjør med mennesker som er limt opp idet. 

Da står du for hogg og legger hodet på blokken, for å si det sånn.

Ja, tenk, - og bli redd.

Og tenkt deg at den politiske redaktøren i stedets avis, som har skrevet om disse kvinnenes uholdbare situasjon, nå plutselig skulle gå ut offentlig og si og rope at hvis du peker på dette ”limet” og forsøker å forklare at det er dette som gjør kvinnenes situasjon så håpløs, så er du rasist og sprer et hatefullt budskap, og at du derfor bør isoleres og nektes adgang til å påpeke og begrunne hva som er årsaken til elendigheten.

Ja, tenk. Se linken.

Men det er dette som er skjedd.

Og hva mer: Fylkesmannen og den øverste myndighetsperson for det stedet vi er på, kjenner  ikke engang til at det eksisterer et lim (islam) som berører og berøver disse kvinnenes frihet, hun har rett og slett ikke peil og blir forundret når hun leser hva redaktøren i avisen skriver og dokumenterer.

Fylkesmannen innkaller sporenstreks til et møte idet hun uttrykker forferdelse over at så mange innvandrerjenter har det slik.

Underlig, ikke sant? Eller skremmende?

Ikke bare anklages du for rasisme og for å spre hatefulle meninger når du påpeker sammenhengen mellom ”limet” og den behandling kvinnene gis, nei, du skal også tåle å se at myndighetspersonen det er snakk om her ikke er i stand til – eller ikke våger - å se hvilket lim det her er snakk om og at hun heller ikke evner å se at det bare er en gruppe blant innvandrerjentene på stedet som er bundet nettopp av dette spesielle limet, som gjør situasjonen uholdbar for kvinnene.

Du skal føle deg skyldig hvis du tenker og reagerer og agerer med sunn fornuft og skepsis på islam ut fra dagens norm i dagens Norge.

Hvis du ikke føler det, er du rasist. Det er normen som har festet seg i folket.

Hvilken kvikksand er ikke dette?

Og hvem er det som lider av islamofobi her?

Er det redaktøren, som vitterlig påpeker at kvinnene lever i et fengsel, men som ikke tør se årsakssammenhengen, og fylkesmannen, - eller er det vedkommende som tør å se og peke på den virkelige årsaken til kvinnenes situasjon?

Jeg er ikke i tvil: 

Det er ikke vedkommende som står frem og kritiserer islam som er redd, nei, det er menneskene på topplanet, de som har ansvaret for det hele og som har drevet den politikken frem i dette landet som har latt limet – eller kviksanden - få feste seg med så stor styrke det nå engang har, en gang for alle og for alltid.

Det er disse som er redde og som f eks burde være i Gardells søkelys, han som sykeliggjør islamkritikere og vil behandle islamofobe, og ikke de som virkelig lider av fobi. Han selv er så redd at han ikke engang agerer eller reagerer på hva limet selv proklamerer at ”det” er, nemlig kvikksand, islam i sin essens.

se denne:
http://sian.no/node/1662#comments