Hat, hatprat, hets, sjikane, fobi, fremmedfrykt og
krenkelser - og hypermagi
Redaktør Tarjei Gilje i avisen Dagen speider etter tegn i
tiden, og finner dem, tegn på fremmedfrykt i form av personer, tanker og –
mulige - konspirasjoner. Inntil nylig, brukte han ordet islamofobi, men
det har han sluttet med. Han har i stedet begynt å bruke «fremmedfrykt». Om han
bli konsistent på dette, gjenstår å se.
For: Hvor finner han begrunnelsen denne frykten? Hvilken
frykt er det han speider etter, ja, etterlyser? Skjønt «etterlyser», det er
kanskje å ta vel mye i, men hvor denne frykten befinner seg og hvem som har
eller lider av denne frykten, det er vanskelig å lokalisere for Gilje.
Vi skal se litt på islamofobi. Redaktør i Dagen, Vebjørn
Selbekk, fraråder å bruke dette ordet, og det er sannsynlig at Gilje slutter å
bruke dette ordet, på oppfordring fra Selbekk, (se under).
Hvor finner så Gilje islamofobi eller fremmedfrykt?
Gilje vil neppe være spesifikk og ta for seg personer enkeltvis, høyst bare
visse grupper. Han er ikke alene om det. Islamofobi brukes som regel i
generelle vendinger. Han vil neppe henge ut folk enkeltvis. Det ligger derfor
nærmest i kortene at Gilje trenger en stråmann, en effigy, noen å bruke
sitt innerste ønske eller påtrengende behov på, noe eller noen han kan utøve
sin skjulte magi på, - eller for å si det på en måte som mange vil synes
er vulgært: Noen å stikke sine nåler i.
Stråmannen tjener to formål for det jeg kaller hypermagikere,
(se mer nedenfor). For det første kan hypermagikeren suge kraft fra den,
eller så kan han tilføre den mindre kraft slik at den egne kraften øker
tilsvarende eller mer. Alt for å få oppmerksomhet, for å styrke selvfølelsen,
den autentiske selvaktelse og – om mulig - egen posisjon, egen
utstråling, eget image, eget maktpotensiale.
Å være hypermagiker er slik sett mer vanlig enn
man skulle tro. Få moderne velorienterte og kunnskapsrike mennesker ser seg
imidlertid ikke som magikere i dag. Snarere tvert imot, bortsett fra i viss
nyreligiøse kretser. All rasjonalitet eller fornuft strider i dag mot å kalle
seg selv eller avsløre seg selv som en hypemagiker. Ved å benekte det,
kan man gå glipp av visse poenger, en viss selvinnsikt og en viss innsikt i
hvordan «tingene» eller de sosiale relasjonene fungerer på
diskursmarkedet i dag.
I utgangspunktet vil jeg tro at kristne er mer bevisst på
hva magi er eller kan være, mer avvisende enn mange andre
ikkekristne. I kristendommen blir som kjent alle former for magi avvist. Like
vel kan det vise seg at mange kristne faktisk driver en slags magi, uten at de
er klar over dette. Vi kommer nærmere inn på dette i fortsettelsen.
Ordet islamofobi er blitt et magisk trylleord som
flittig benyttes av hypermagikere. Islamofobi som betegnelse
eller ord – termen er ikke noe begrep i seg selv – kan sies ha å fått en sterk
dagsaktuell symbolsk funksjon i dagens diskurs. Ordet er i seg selv
blitt et symbol ladet med kraft, av de som frykter det man kaller islamofobi
og islamofobe personer. Her plasseres altså mennesker i kategorier.
Ordet fungerer nå som en fane eller et flagg man forsøker å få folk til slutte
seg opp rundt og heiser villig vekk, for å vise korrekt holdning og moralsk
«høyverdighet», til alle for å se.
Særlig innflytelsesrike folk på venstresiden har jobbet
hardt de siste 10 – 15 år for å etablere ordet som et nærmest nødvendig middel
eller som et instrument for å vise hvor man står i landskapet, på hvilken side
man tilhører og hvem man identifiserer seg med.
For venstresiden er det viktig å forsøke å få flest mulig
aktuelle og potensielle støttespiller og sympatisører til å individuere,
reifisere eller objektivere ordet, dvs få det mentalt til «å sitte i kropp
og sjel», dette samtidig som tilskriver og tror på ordet magiske evner og agens.
Urovekkende mange ser ut til å falle for denne
venstrestrategien og lar seg suggerere av venstreside-parolene. Ordet er blitt
en vare og en markør, det fungere som en talisman, en sjibbolet
eller et adgangstegn inn i det magiske, inn mot den sentrale krets av, ja,
nettopp, både de ugudelige og ikke full så ugudelige hypermagikernes
rike, (se under), et rike hvor de korrekte emosjoner trumfer den anstrengelsen
det innebærer å tenke, analysere og skjelne.
De som i dag aner at ordet islamofobi innebærer kraft
og en slags overbevisningsserum, og som derfor flokker seg til symbolet og
hengir seg ved å gi og tro, forestiller seg og innbiller seg, at det her
utveksles reelle magiske krefter, krefter man hverken trenger å argumentere for
eller avvise, fordi de antas aksiomatisk å foreligg som en kraft og en mulighet
man kan «»trekke» på og som «virkelig» forøkes i synergi med de ritualer
symbolet og hypermagikerne anviser. Hypermagien lover belønning, men
forventer samtidig offer og offervilje. Ordet som symbol virker av egen kraft,
kumulativt som aggregat, transformator og kraftkilde. Det blir lett noe teknisk
over det hele, men dette bekymrer ikke hypermagikere.
At ordet i seg selv skal lenkes til selve varmen i ordene de
gode og det gode, de empatiske, åpne, tolerante osv - er opplagt.
Ved assosiasjon, eller via en mer eller mindre vag følelse, skal man inngytes
en enda bedre følelse, følelse av genuint fellesskap, følelse av genuin
trygghet, følelse av genuin meningsfylde. Man aner lyden av lovsang i bakgrunnen.
Å assosiere seg med ordet krever liten tankevirksomhet.
Termen i seg selv kan brukes på en måte som er svært lik den måten man
forholder seg og bruker et nasjonalflagg på, dvs det er denne funksjon og
betydning tilhengerne av ordet islamofobi ønsker det skal ha. (Jeg har
intet mot det norske flagget, snarere tvert imot).
Ordet i seg selv utsier ikke mer enn det ordets rene phonetikk
tilsier, det er et ordbilde, det er for så vidt bare luft eller vind. Poenget
er at det kan konstrueres en konsensus – en allmenn oppfatning eller forståelse
av - hvordan ordet skal forstås og hvordan man skal forholde seg til dem som
kan assosieres med ordet.
Innholdsbetydningen er ikke fastlagt på forhånd, den
forsøkes pådyttet kamerater, venner, familie, kollegaer, partifeller, kort sagt
opinionen i folket. Jo flere som oppfatter og bruker ordet på den måten
interessegruppen som har skapt ordet har ønsket, jo viktigere blir det å
opprettholde og pleie ordet og de relasjoner som flyter av det. Ordet gis en
magisk kraft. Det ønskede betydningsinnhold, - helt uavhengig av sannhetsgehalt
– gir uansett større makt i og med bruken av ordet. Selve bruken av ordet
overfører mer makt fra samfunnet til den interessegruppen som har klart å få
frem det spesifikke innhold denne gruppen selv har forsøkt å lade ordet med.
Den magiske makt denne gruppen vil at ordet skal ha, er den verdi gruppen
fastsetter som en del av dens overordnede ideologi gruppen sogner til og
sverger til. Ord er makt. (Vi har jo forresten også hørt at ord er vold … ).
At ordet brukes som en magisk formel mer enn et
rasjonelt – og isolert ord -, i en snever rent akademisk kontekst, -
viser seg i hvordan det brukes. Det brukes som et ladet fy-ord hvis eneste
hensikt ikke er å dele informasjon og innhold, nei, det brukes kun som et
klistremerke, et fyndord som tros å styrke moralen og dermed samholdet
innen gruppen, dvs som ett virkemiddel blant flere som alle kan mobilisere de
riktige eller korrekte emosjoner man til enhver tid ønsker og skape,
vedlikeholde og bruke mot motstanderen eller dem man er uenig med i et større
ideologisk perspektiv, eller rent livssynsmessig, ut fra de egne interesser og
tolkninger av situasjon og kontekst.
Den gruppe som makter å gi ordet et doxologisk
innhold, en allmenn konsensus, har i store trekke gode sjanser til å få sin
politikk i gjennom. Stemmer og støtte som innhentes ved appell til følelser
eller emosjoner, kan utgjøre tungen på vekten i større nasjonale og
internasjonale valg. Så snart man har klart å skape et doxisk felt hvor
ordet har fått et innhold som automatisk oppfattes – eller føles - som å
være umiddelbart sant og riktig, og som korresponderer til noe man forestiller
seg som ontologisk foreliggende, har man klart å skaffe seg et uvurderlig
forsprang på motstanderen eller konkurrenten.
Den gruppen som tror at holdninger og politikk primært
skapes via emosjonell påvirkning og emosjonelle appeller og slagord, har fått
en forkjærlighet for – kynisk – anvendelse av ordet islamofobi. De som
er mer rasjonelt anlagt og skeptiske til at «følelser ad hoc» skal gis for
stort spillerom, tar med god grunn avstand fra ordet islamofobi i det
hele tatt.
Det viser seg nå plutselig å ha blitt svært kontraproduktiv
og spre om seg med ordet islamofobi som en måte å «shame and blame» på, (en
metode Hillary Clinton ikke hadde noe imot). Det viser seg at myndigheter i
Storbritannia nå nylig offisielt har gått ut og innrømmet, dette tross massiv
motstand mot å skrote ordet i den muslimske befolkningen og blant muslimske
talspersoner. Fra hjemlige kanter: Hans Rustad skriver:
La oss ta et eksempel: Lørdag 18. mai bruker NTB for første
gang ordet «islamofobi» som et etablert attributt ved de høyrenasjonale
partiene som samme dag demonstrerer i Milano. Det er ikke noe diskutabelt. NTB
bruker begrepet som om det var opplest og vedtatt at de høyrenasjonale partiene
i Europa er islamofobiske. Til tross for at de deler sin islamofobi og motstand
mot innvandring, multikultur, EU generelt og venstreorientert politikk, strever
de nasjonalistiske partiene med å slå seg sammen i en blokk.Første gang det
dukker opp som et gyldig begrep og ikke bare en påstand, er etter massakren i
Christchurch. Muslimske talsmenn beskylder Vesten for islamofobi og krever at
det blir gjort noe. Vestlige talspersoner, som New Zealands statsminister
Jacinda Ardern, sluker det uten forbehold. Alle islam-vennlige innfrir
forventningene og kravene og adopterer begrepet. NTB viser den samme godvilje. her
In Britain, That “Working Definition” Of
“Islamophobia” Just Won’t Work, May 24, 2019 By Hugh Fitzgerald, se her
Om en norsk akademiker, Sindre Bangstad, som er en nesten
fanatiske tilhenger av å bruke islamofobi i sin egen kamp, se her,
på bloggen.
Når det kommer til Tarjei Gilje i avisen Dagen, og
hans bruk av ordet islamofobi og hva red. Vebjørn Selbekk mener om
ordet, se her
og her
Det er derfor påkrevende for visse interessegrupper å skape
en virkelighet – forankret primært i emosjoner - som ordet kan dekke og
representere. Det må derfor også skapes kontekster hvor «alle» umiddelbart
forstår hva som er lagt inn eller som legges inn i ordet og hva ordet referer
til.
I dag vil man få folk til å reagere negativt overfor alle
som rammes av den magi gruppen har klart å «utstyre» ordet med. Det gjelder om
å overføre destruktive krefter, negativ magi, på hypermagikerens
kulturelle, religiøse og politiske motstandere. Oppdiktede islamofobe
antar da funksjonen av en effigy, som nevnt over. At det dreier
seg om et behov eller et ønske om forføyning over magiske krefter, ser vi av
det faktum at ordet i utgangspunktet faktisk er a-kontekstuelt og
innholdsnøytralt, dvs totalt innholdsløst eller meningsløst i seg selv, eller
rett og slett helt uten egen, selvstendig etymologisk mening eller eget innhold
pr se.
Mening får ordet først brukt som appell- og kamp-ord og
parole og da som en besvergelse mot reelle eller oppdiktede motstandere i det
større allmenne paradigme som allerede måtte foreligge. Noen lever det meste av
sitt voksne liv i miljøer så ås i lever og overlever nettopp på paroler
osv.
Den som vinner i forsøket på å bestemme ordets innhold, har
vunnet, og dette er noe særlig hypermagikere vet og benytter seg av.
Siden ordet i utgangspunktet er helt blankt for rasjonell mening, må meningen
skapes via emosjonell påvirkning og assosiasjon. Påvirkningen trenger ikke å
skje direkte eller som en mer eller mindre merkbare konfrontasjon. Enhver med
litt kjennskap til PR, dvs markedsføring, vet at den subliminale
påvirkningen er vel så viktig som den påvirkning som rettes direkte mot
personer og marked.
Jo flere mennesker som opplever at ordet islamofobi brukes
med en selvfølgelighet som bare overbeviste mennesker kan legge for dagen, jo
flere potensielle «kundegrupper» vil herme og ta det for gitt at ordets makt
ikke bare er nyttig å bruke, men også det er et moralsk gode i seg selv å bruke
det, det tjener en større, edlere hensikt, en nøkkel til et samlet overskudd av
godhet.
Å tro fast og full på at man bidrar til å skape et bedre
samfunn er, som alle vet, et grunnleggende behov for de aller fleste av oss.
Det farlige og det som få advarer mot, er å tro at det kun fins én spesifikk
metode eller strategi som kan være aktuelt å bruke og bli brukt for «å nå
målet», et mål som i seg selv ordinært betyr «best for visse grupper eller en
bestemt klasse» på bekostning av andre grupper.
Det er med andre om å gjøre å få etablert en bredest mulig
konsensus om hva ordet skal betegne fremover, ikke først og fremst hva
eventuelt ordet har betydd eller hva det rasjonelt og rent språklig meningsfylt
best kan uttrykke. Det reelle betydningsinnhold eller mange på slikt
innhold, er sekundært. Det hjelper ikke overfor de som elsker å bruke ordet å
forklare at ordet i seg selv har en destruktiv og illusjonsskapende virkning.
Det gjelder for visse interessegruer om å få folk til å forbinde ordet med en
helt spesifikk virkelighetsoppfatning. Den interessegruppen i samfunnet som
klarer å få folk til å bruke ordet som om det hadde et fastlagt, legitimt og en
gang for alle gitt innhold, har for så vidt vunnet spillet og kampen om ordets
påvirkningspotesial både i og overfor ulike svake og sterke grupper, kulturelt
og politisk. De har da klart å utstyre ordet med magisk virkende kraft. De er
blitt magikere uten å vite om det. De vil nok heller ikke innse at det er en
reell åndskamp de har begitt seg inn på. De tror at den magiske kraften gjør
åndskamp irrelevant og den som besitter og forvalter magien, til slutt vil
vinne.
Tar jeg feil? Vel, dette er et forsøk på psykologisering, på
«hobbypsykologi», men slik psykologi kan av og til være nokså beleilig,
bekvem og betimelig, særlig fordi nesten alle driver med sine egne, «inderlige»
psykologiseringer, sine egne små, private «mental-analyser» av personer og
sosiale settinger og samhandlinger. Vi tenker vårt, ja visst, men lar ofte
skuta seile når tanken blir for påtrengende. Alle er skjønt omforente med at
det er saken selv det kommer an på. At det er selve «det objektive» alt dreier
seg om, egentlig … objektive standarder, virkelig eksisterende og objektiv
moral. (Mange avviser dette uten å blunke).
Bare ved å holde oss til saken selv, kan vi håpe på
«fremgang», saklig diskusjon relevant informasjon og generell folke opplysning.
Bare gjennom å holde oss til saken, og i høyden litt sosologisering rundt
den, i stedet for å gå på personen, kan vi håpe på at vi kan enes om et felles,
objektivt grunnlag som alle kan bygge videre på, slik at alt kan gå så mye
bedre.
Det burde primært være «sannheten» vi ønsker skal frem, for
sannheten setter fri, ja, bare sannheten skilles fra personen. Vi frykter de
som tar mannen i stedet for ballen. Vi trenger noe objektiv å forholde oss til.
Vi trenger visshet og trygghet, noe sikkert og målbart. Derfor lar vi det
personlige ligge, det som altså angår personen og de personer som
involveres i vår kalkyle, i den tro at vi dermed er mer objektive eller
nøytrale, og derfor mindre angripelige, for ikke å si mer uangripelige.
Vi nærmer oss slik stadig idealet, hva nå det måtte være,
bare vi – i hvert fall i egne øyne – er anstendige, og så mye tolerante som
skuta bare kan bære, om bare mulig. Det faller oss ikke inn at skuta kan
begynne å lekke og kantre, rundt det første nes. For noen er også dette greie
skuring, bare vi tenker stort nok og er enige om at vi er «gode», fordi våre
intensjonene er bedre, av høyere og mer edelt metall.
Nå vi tilter ut personen og psykologiseringen, hva står vi
da igjen med? Jo, det store, «rause» økonomiske perspektivet, det perspektivet
som holder én ting hellig, nemlig statsbudsjettet – eller verdensøkonomien - og
dette at dét er statisk, til evig tid, og at bare det og ikke noe annet er dét
vi må og er tvunget til å forholde oss til eksistensielt, for å ha fast grunn
under føttene. Det kan ikke gå noe ut av stasbudsjette og heller ikke inn,
bortsett fra en forventet årlig stigning i Brutto Nasjonalprodukt. Den
absolutte summen i dette er i virkeligheten konstant, tror vi. Statsbudsjett
mer enn noe annet er det som gir mennesket trygghet og sikkerhet. Innkalkulert
i dette er statistikk, det formular og den metode som sikrer oss stabilitet og
forutsigbarhet. Tro det eller ei: Omfordeling av verdiene blir derfor Alfa og
Omega. Alt blir politikk, og ingenting har med individet eller personer å
gjøre.
Når det blir for ille og skrantent for gjenkriminelle i en
bydel, så kommer det av at politikerne, sosionomene og andre ikke har grepet
til nødvendig tiltak for bedre å legge til rette for de materielle strukturer
som konstituerer miljøene, for det er disse som bestemmer personenes tanker,
følelser, handlinger og «mål» her i livet.
Vi pøser derfor på med tiltak, som som oftest begrunnes i
sosiologiske og ikke-personlige kategorier, innenfor et budsjett som like vel
aldri kan endres, men bare «omfordeles». Til slutt enes de edleste av oss om at
alt dreier seg om politikk, en livsretning som har «flyktet» fra det personlige
og den individuelle tilnærming som mulig. Godheten måles på graden av mest
mulig omfordeling, ikke bare av alle økonomiske forråd, men også av en
omvurdering av alle eksistensielt sett verdimessige «formuer».
Gudstro i dette noe sørgelige scenario kan med fordel altså
erstattes av troen på det upersonlige og på at det «sosialøkonomiske» som agens
virkelig skal kunne redde oss nær sagt fra en hvilken som helst trussel, en
hvilken som helst fare, en hvilket som helst grunnstøting. Vi er i det alt
vesentlig allerede «frelst», her og nå, all mann alle. Vi er blitt suggerert
til å tro at en enhver større grunnstøting faktisk kan øke statsbudsjettet –
objektivt sett ad intra vel og merke - og dermed muligheten for
omfordeling, og deri skal også vårt håp for fremtiden sikres, ja, den er
allerede realisert! Ingenting skal «egentlig» koste det det koster. For
muligheten for subsidiering er alltid til stede, ja, den er ubegrenset, og dette
er så «det store godet», som altså alltid må omfordeles, ikke frivillig, nei,
men med tvang, dvs gjennom lovverket, hvilket forteller oss at «personen» og
«det personlige» er døde «størrelser» i det store ideologiske perspektivet vi i
dag lever under og må bøye oss for, nær sagt inntil minste detalj.
Det sier nesten seg selv at behovet for magi og makt blir
sterkere og sterkere i dette scenarioet. Det åndelige tomrom må fylles med ette
eller annet. Det fins er hærskare av eksempler på at så er tilfelle. Forventer
man i visse forsamlinger at ansvaret til syvende og sist hviler på det
personlige planet, blir man pepet ut og nedstemt og beskyldt for å manipulere
masser og mennesker med den tro at «vi er vår egen lykkes smed», et uttrykk f
esk Stalin og Mao nok må ha fryktet for skulle vinne en slags appell eller
parallell grobunn i sine eksperimenter og prosjekter. Vi burde imidlertid ha
kommet lenger, men det vil trolig vise seg mer og mer at det nettopp ikke er
lenger vi er kommet, snarere tvert imot.
Det meste dramatiske i dette bildet er imidlertid at
«omfordelingstroen» i dag ikke bare retter seg mot de strukturelle og
økonomiske forholdene, denne «troen» har parallelt og underliggende også ålt
seg inn på det eksistensielle området, på det området som gjelder personens
indre liv sett i det perspektivet som i stadig større grad blir neddempet,
oversett og uglesett, nemlig det området hvor det enkelte menneske spør seg i
sin inderlighet: Hvor kommer jeg fra? Hvor skal jeg? Hva betyr det å være meg-selv?
Hva er meningen i og med det større livsperspektiv?
Gitt en slik tilstand, hvor altså fraværet av spørsmål og
svar på dette feltet dominerer, tvinger det seg naturlig nok frem stadig
strengere krav om å bli oppfattet som etisk og moralsk mer høyverdig enn de
fleste andre av oss. Moralen blir mer og mer til et verktøy som kan sikre
suksess og fremgang, dette å bli likt, dette å ha noe å si og dette å ha noe å
slå i bordet med, ja, fare med, i det store og hele. Det gjelder stadig om å
tøye ideelle krav oppover, ikke ved å redusere kravene, men ved å øke dem, slik
at presset på godhet blir større og større, og stadig mer krevende å realisere.
Men hvordan får man dette «best» til? Jo, ved påtatt
selvforringelse via stadig større edelmodighet og stadig mer skarpt formulerte
programerklæringer og forsikringer om at man kjemper med de beste intensjoner
og de mest «redelige kort». Og mistenker så noen – eller er man bare det minste
skeptisk – til disse intensjonene, blir man fort avist med at det jo er helt
moralsk forkastelig å gå på personen og hans indre incentiver, for de er
det jo alltid og i enhver sammenheng umulig å vite noe vitenskapelig om. Derfor
er det så altfor mange som bare kan ture frem, bare det skyver de svake og
spesielt barn, foran seg, de som har behov for støtte og hjelp. Det er som
kjent helt forkastelig å kritisere noen for å ville hjelpe. Men derfor er det
nettopp nødvendig å analysere de som hjelper, de har nemlig ikke alltid
rent mel i posen. Det kan være helt riktig og nødvendig å se med hobbypsykologiserende
briller på de som utmerker seg og som går lengt i å eksponere seg med «godhet».
Jeg skal derfor komme med noen påstander og hobby-analyser
som kanskje vil sjokkere mange, fordi de faktisk er så avslørede sanne og
uvante å ta seriøst, at de bare av den grunn kan bidra til å gjennomskue hva
som foregår i dagens diskurs og politikk, slik at vi, om mulig, kan få et
bredere og mindre overflatisk grunnlag å bygge våre kunnskaper og innsikter på,
uten at vi gjør oss breiale på dem, når det nå engang går opp for oss, at
personen med sin eksistensielle forankring, faktisk kan være viktigere enn
selve – den politiske eller objektive – saken.
Som kjent er «veien til helvete brolagt med de beste
forsetter», det kan gjelde i de beste familier.
Når man imidlertid mister sansen for poenget i dette
paradokset i seg selv, går ofte veien fortere enn ellers.
Er Tarjei Gilje hypermagiker? Vel, han lider ikke
av Münchausen by proxy-syndromet, det må vi bare gå ut
fra.
Vi kjenner historien: En forelder som holder sitt barn sykt
for å få oppmerksomhet – og betydning. Forelderen, som ofte er mor, appellerer
til en rekke hjelpere, fortrinnsvis fra viktige personer i helsevesenet.
Forelderen er ute etter innflytelse og makt, etter beundring for sin selvoppofrende
innsats for barnets beste. Det gir henne et «bedre» image.
Om barnet lider eller dør for at denne moren skal få
tilfredsstilt sine indre behov, , vel, det er underordnet for henne selv. En
forelder her er ofte veldig «smart» og bruker ulike utspekulerte metoder. Hun
er en superflink og meget subtil manipulator. Hjelperne hennes, klør seg i
hodet, barnets diagnoser er ofte vage eller diffuse. Forelderen må derfor holde
spillet gående med stadig nye, utfordrende utfordringer, og jo lenger og
grundigere hun klarer å lure hjelperne, jo viktigere føler forelderen
seg. Hun vet med seg selv at magiens kraft øker, det gir henne en indre
tilfredsstillelse hun ikke trenger å dele med andre.
Forelderen vet at hjelperne beundrer henne for sin innsats,
hun tar det som ubeskrevne utmerkelser eller medaljer hun ikke utad kan skilte
med og henge på sitt bryst. Det som betyr noe er hjelpernes beundring, deres
magi, en kraft hun opprinnelig ikke selv eier, som hun stjeler fra dem, ved å
tilføre og tilrane seg denne makten seg selv. Hun trenger ikke beundring fra
«uvitende utenforstående», folk som i hennes øyne ikke holder mål og som ikke
kan måles med hennes egen «høyere» standard. Som hypermagiker tilhører
hun den indre krets av innviede. Hjelperne i sin naivitet – og uforskyldt i sin
objektivt sett naive uvitenhet – aner ikke hvilket spill de blir dratt inn i.
For hvem vil vel ikke støtte et fortvilt mor og et like fortvilt – og sykt –
barn? Bare ytterst få virkelig velmenende og selvoppofrende hjelpere vil ha forutsetninger
for å tro at forelderen faktisk er villig til å drepe sitt eget barn, litt
etter litt, for i det hele tatt å kunne «eksistere» - som hypermagiker.
Hun spiller på lidelse, hjelperne nøler med å avslutte
behandlingen. Ingen vil være så hjerterå at man avslutter behandlingen og lar
barnet lide. Hjelperne søker så hjelp fra andre hjelpere, flere spesialister.
Forelderen flytter gjerne fra sykehus til sykehus, fra lege til lege, fra miljø
til miljø.
I overført betydning gjelder et lignende mønster i
forhold til islam, islamkritikere og alle de som forakter eller
rett og slett hater islamkritikk og ilsamkritikere. Mange av disse
er kristne. De fremstår nå både i teori og praksis, politiske så vel som
ideologisk, som islams og muslimenes fremste støttespillere og medhjelpere. De
bruker gjerne betegnelsen islamofob om kritikere, helt uvitende om at
deres egen funksjon forankres i de samme mentale kategorier og kriterier som de
selv tillegger fienden, dvs islamkritikere. De skjønner ikke at islamofobi
er et fullstendig forfeilet konsept og en strategi som nå begynner å bli avvist
av stadig flere aktører i den globale diskurs. De skjønner ikke at de har
støttet en bevegelse som er fundamentert i magi.
Vi ser det igjen og igjen, at de gråter noen tårer
når noen er «slemme» med islam, islamkritikk blir ensbetydende med
personangrep, og som ord, er islamkritikk voldelig, fordi ordene i seg
selv kan være identiske med vold.
At Gilje kanskje har forstått noe av dette, går frem av en
artikkel han skrev i Dagen tidligere i måneden. Når en innsender skriver at
Selbekk mener at islamofobi ikke bør brukes, forandrer Gilje straks
metode, fra nettopp å skrive negativt om så vel islamkritikk som islamofobi
til å skrive advarende og hortatorisk om fremmedfrykt,
et begrep han nå må mene er mer formålstjenlig og bedre, moralsk sett. Vi kan
snakke om å snu kappen etter vinden. At han ikke har fått med seg
grunnproblematikken både etisk og pressefaglig med betegnelsen islamofobi
før når, etter at en leser altså påpekte forholdet og etterlyste et svar, og
Gilje nok har fått en reprimande fra Selbekk å bakrommet, kan gi grunn til å
stille visse spørsmål.
Når personer legger for dagen sunn skepsis og forsøker å
være autentisk ærlig år det kommer til islam som ideologi og religion, skal
dette ikke oppfattes som en konspirasjon eller et ønske om å være voldelig
eller slem, på grunn av terminologien, hvis denne ikke tydelig er helt ute av
kurs og anstendighet. Dette burde være innlysende, men det er det altså ikke,
ikke for hypemagikere og «Müncher», som vi var inne på over.
Deres i det ytre sett edle hensikter oppfattes som selvforsterkende jo mer de
støtter og hjelper – mot islamkritikk, som de altså kaller islamofobi
ene og alene for å stigmatisere og isolere - og jo tydeligere hypermagikerens
og «Münchenes» engasjement blir, for alle til å se og skue, jo bedre
føler de seg innvendig og jo nærmere målet tror de de kommer.
Det sørgelige i en slik nedrig strategi er at den fremstår
som en permanent foreliggende mulighet for selvforherligelse, og muligheten for
å bli forgudet, begge komponenter vunnet på andres bekostning. Engasjementet i
seg selv tjener to hensikter: Å få vist frem de edle intensjoner, samtidig som
man gir seg selv moralsk carte blanche til å forkleine motstandere, folk
som ser noe annet og som derfor vil noe annet, og som derfor ikke har identiske
intensjoner.
Det er i sannhet et mysterium at de ikke på egen hånd klare
å gjennomskue maskepien eller sharaden. Noen vil kalle det
sjarlataneri på mentalplanet, følelsesmessig utpressing.
Hvis man ikke er mer enn bare tolerant, men tvert imot
over-tolerant - overfor islam og muslimer, hører man til de onde,
til de som ikke tilhører kretsen av de som tror de kan hjelpe mest og best, til
dem som vil skade «pasienten», dvs i realiteten offeret, dvs barnet, her i
overført betydning.
Barnet for hypermagikeren kan like gjerne være islam
og muslimer. Om muslimer ødelegger eller dreper andre muslimer på teologisk
grunnlag, fordi dette kan hjemles i Koranen selv, spiller ingen rolle for hypermagikeren
og «Münchene». Om islamister dreper kristne, er det ikke muslimenes skyld eller
islams feil, nei, det er vår feil, vi ikke-muslimer, vi vantro, altså,
ironisk nok, det er vi som er slemme og grusomme, fordi vi jo er «islamofobe».
Vi blir av hypermagikerne eller «Münchene» pr
definisjon erklært som onde. Ond pr sirkelargumentasjon, med andre
ord. At hypermagikerne ikke skjønner dette, er et mysterium, hvis vi
ikke ser at de som har frontet begreper i all hovedsak tilhører et akademisk
miljøer der det er pensum og nærmes et eksamenskrav om å bli venstresosialist.
Den store faren ligger i dette: Hjelperne gjør seg da
tilnærmet avhengig av bruk av Münchhausen by proxy-syndromet, de
vi kaller både for hypermagikere og for «Müncher» i denne
sammenhengen. Han trenger et hjelpeløst, kanskje overfølsomt og
forlegent «barn» på samvittigheten, som han må pleie og beskytte, men det er
han selv som konstruerer offerets hjelpeløshet, offerets «sykdom», i praksis:
og da helt uten å ha spurt muslimene – barnet - om de eller de vil ha eller
virkelig trenger denne hjelpen. (Det fins eksempler, jeg forsikrer).
Det blir en umulig tanke for München at barnet ikke
trenger hjelp. Det vil nemlig svekke hans posisjon og han vil miste innflytelse
og makt. Han er nok klar over dette, men behovet for makt overlister ham, han
makter det kunststykke å overbevise seg selv om at det han holder på med, på
objekt sett er en nobel gjerning. Han føler seg subjektivt svært ovenpå, og han
greier da raskt og nesten (uten anstrengelser annet enn sin egen ubevisste
anstrengelse), å overbevise sine andre offer, nemlig hjelperne, om at det
virkelig forholder seg slik München fremstiller saken, i hele sin
bredde, og med alt de har av innebygd eller forstilt, påtatt empati og
«godhet». De snakker ofte om kjærlighet, eller handler på en måte som alltid
vil bli assosiert med en oppofrende uselviskhet, ekte kjærlighet, og ingen
våger å betenke seg i det. «Publikum» så vel som hjelpere faller for
oppvisningen, ingen våger å stille spørsmål, for hvem vil angripe noen for å
gjøre godt?
Det blir om å gjøre for München eller hypermagikeren
å få med seg hjelpere som han kan lykkes med å overbevise om at «barnet»
virkelig trenger hjelp, og at ikke å hjelpe barnet, vil uttrykke en slags
naturgitt indre kulde, umoral og demoni.
München eller hypemagikeren er imidlertid
avhengig av at «kjærlighetsgjerningene» varer ved. Han må derfor intensivere
anstrengelsene. Han er blitt kronisk avhengig av at syndromet opprettholdes. Og
hva gjør så hjelperne? De gjør så godt de kan, selv om de ikke er i stand til å
stille noen «diagnose». De tror – eller blir suggerert til å tro – at det
virkelig feiler offeret noe, at det er påkrevende og en selvsagt ting at flest
mulig kommer løpende til for å hjelpe offeret, et offer som altså ingen ting
feiler, men hvor det er om å gjøre å overbevise hjelperne om at, jo, barnet –
dvs islam og muslimer – de tenger hjelp. (Tenk islam i overført betydning her).
Å nekte å hjelpe eller stille seg skeptisk til «diagnosen» hypermagikeren
eller «Münchene» foregir, trigger umiddelbart assosiasjoner i form av en
mer eller mindre tydelig følelsesmessig utpressing. Det skjer nesten umerkelig,
München er subtil, må vite, han virker «from», selvutslettende, han
ofrer alt, han kan gå fra gård og grunn, bare for å få bevist sine edle
hensikter, han er definitivt på «de godes side».
Ja, München og hypermagikeren kan tillate seg
å skryte åpenlyst av sine bedrifter, uten at noen lar seg merke med det, over
at det jo egentlig er ham selv som hjelper hjelperne – og selvsagt barnet - og
at det jo derfor er hans egen innsats de involverte har å takke. Han krever noe
av dem, men de tar kravene som et bud de fortjener, på grunn av egen
skyldfølelse eller annen utilstrekkelighet. Han krever anstrengelse, kognitiv
virksomhet, innsikt i moralske og politiske spørsmål og får det til å fremstå
som et stort og dypt ønske om å etterkomme kravene, uten noen form for ros
eller lønn for «strevet».
Han er intenst opptatt av toleranse, kjærlighet, som han
kaller det for anledningene, religionsfrihet og at ingen har rett til å dømme
eller fornærme noen for deres tro eller kulturelle tilknytning og utspring.
Dette går rett hjem. Hvem kan mistenke ham for å operere i prinsippet på samme
vis og etter samme mønster eller mentale mekanisme og konstitusjon, som de som
virkelig har noe som er til forveksling lik den medisinsk valide psykiatriske
diagnosen, altså Münchausen by proxy?
Vi trenger ikke vennlige råd de som advarer oss mot å
frykte. De på sin side ønsker seg lydige eller servile undersåtter, mennesker
som flykter fra utfordringer og reelle trusler, spesielt i et større
perspektiv. Frykt i seg selv, som et mentalt fenomen og slike disse som advarer
oss mot å frykte, er ikke frykt, det er feighet, perversitet. Det er en frykt
som sier du skal ikke frykte. Det blir en mental øvelse, en flukt innover,
innover mot det sentimentale, det tilsynelatende fromme, det selvforherligende.
Det er å invitere til hykleri å advare folk mot å frykte, eller bli sinte, lei
seg, opprørske, fra seg, høylytte og gjerne støyende. Det vi trenger er
sannhet.
Reelle, saklige og klarsynte islamkritikere med
innsikter i islam og kunnskaper og erfaring av djevelskap og undergangskrefter,
frykter ikke, de vil ha sannhet og det de frykter er i så fall den feigheten
som ikke tør å fokusere på sannheten.
Det er frykten for sannheten Gilje bør etterlyse,
oppfordre til og lete etter. Han bør spørre seg: Hvorfor frykt, hvem frykter?
Gilje synes å ha definert sin målgruppe: Det er islamkritikere som lider
av frykt for konspirasjoner osv, folk med fremmedfrykt – hva nå det måtte
betyr, for fremmedfrykt er et ukjent begrep for sanne og ærlige, modige,
islamkritikere, - skal vi kanskje frykte for maktovertakelse fra islamkritiske
krefter? For noe sludder.
Den som frykter dette, er forvridd og lever av å konstruere
stråmenn og behov for å skandalisere, de er besatt av et sykt behov for å
nedgradere islamkritikk, av å dehumanisere og «karakterdrepe» personer
som stiller seg kritisk og som gjennomskuer unnfallenheten og
«tilbaketrekningen» inn seg selv og sin sentimentalitet.
De gjør islam «høy» og respektabel, uangripelig, både
teoretisk og i praksis. Vi tåler så godt kvinnediskriminering,
kjønnslemlestelse, voldtekt av fanger og æresdrap, bare det ikke skjer i vårt
nabolag, som for øvrig fylles opp av islamdiktert eller islamoservil adferd
og holdninger vi ikke er vant til å takle og forstå. De foreslå, nei, byr
tilbaketrekning, det gjelder helt til topps blant våre kulturelite, våre politikere
og våre mediafolk, ja, også i skoleverket, for ikke å nevne universitetene. Det
er ikke lenger islam som trenger toleranse, den er i høy grad blitt «stueren»
for hypermagiere, og ikke minst et redskap for selvforherligelse, for dem som
ikke «tåler» islamkritikk, ja, ikke engang saklig og velfundert
islamskepsis og islamkritikk.
Nei, islamkritikere er ikke redd for dette, vi frykter ikke
dette, vi er optimister, vi vet at islam er svak og at mange muslimer lar seg
sykeliggjøre og radikalisere nettopp av islam. Vi vet også at Vesten i det
store og hele forsøker å fremme, ja, styrke islam, både som strategi, religion
og politikk. Globalt. Vi bidrar med enorme overføringer i rede penger, med
ekspertise, studieplasser og i alle andre former for hjelpetiltak, kontinuerlig
og uten forbehold. Vi tar imot millioner på flukt, og iblant dem demoniserte
mennesker i alle aldre, alt fra imamer til selvmordmordere.
Vi vet at islam – i sine skrifter - demoniserer ikke bare
muslimer, men selvsagt også ikkemuslimer, vantro. (Muslimene er «det beste
folket», vantro har et lavere menneskeverd). Vi vet at islam for spesielt de
frommeste av muslimene, kan brukes, brukes og vil bli brukt
til de mest heslige og avskyelige formål, fordi islam i seg selv er en strategi
det er vanskelig for vestlige mennesker i dag å gjennomskue, avkle og angripe,
bl a fordi mange kristne heller foretrekker å gå i De skal i ilden, står det i
Koranen, men få har ører til å høre med. Man foretrekker feigheten, man
foretrekker underkastelsen og serviliteten, som om dette var befalt av Den
treenige Gud selv.
Vi skal frykte Gud, står det i Bibelen. Det betyr at vi skal
tro på Gud, tro at han alene kan redde oss og gjøre oss til et hellig
folkeferd. Vi skal frykte Gud mer enn mennesker, står det. Vi skal frykte
Gud mer enn vi skal «elske» dialog og underdanig etikette, måter å godsnakke på
er egentlig å snakke ned, forkleine seg selv og Gud, det er opprør og forsøk på
å sette seg over Gud og troen, det er selv å tro at «kjærligheten, og godheten,
- det er meg».
Gilje oppfordrer kristne til å bli «martyrer» for den tro han
tror på. Han vil at kristne passivt skal la seg ydmyke av islam, det kan lett
bli de rent faktisk konsekvensen av de holdninger han målbærer. Han fremstiller
den som tilgir selvmordmorderen som et ideal, et typisk kristent ideal. Han
gjør det for å ramme islamkritikk her i Norge, ved å vise til kristen
unik og heroisk tilgivelse i Egypt. Han vil at vi skal bøye oss i bønn og
takknemlighet. Han ber oss forberede oss på å bli drept, og at vi skal
forberede oss på å tilgi. Vi skal så å si tilgi alle muslimske selvmordsmordere
på forhånd, vi skal venne oss til frykten, slik at vi ikke frykter for å bli
drept, - for vi blir vi jo ikke jo martyrer, helt ette Giljes smak.
Hvor mange selvmordsmordere skal vi tilgi og hvor
mange ganger skal vi unnlate å heve røstene vrede over de surene i
Koranen som hjemler selvmordsmordene? Holder det med en eller to, eller
flere ganger, eller ingen ganger i det hele tatt, med en unnfallenhet som etter
alle praktiske formål jo vil medvirke til drap på vår ektefelle og fremtidige
barn? Hvor lenge skal vi la oss skremme fra å kritisere islam ved å gi
islamistene vann på mølla ved at vår «elite» bruker ordet islamofobi
nettopp mot alle røster som vil opplyse om islams iboende – men ikke
alltid nødvendige - potensialitet for vold som hellig og guddommelig
legitimert instrument?
For et sykt sinn tenker vel ikke slik. Det virker som om
visse hypermagikere gasser seg i lidelse. Lidelsen skal være en plikt å
utholde og befalt oss av Gud, slik at vi ikke skal frykte islam og muslimsk
terror. Vi skal faktisk tåle å bøte med livet heller enn å angripe islam
radikalt og ved roten. Vi skal ydmyke oss eller bli ydmyket av islam og
muslimer, vi skal velge ydmykelsene bevisst og frivillig, på Guds befaling. Etter
noens mening er dette uttrykk for radikal kristendom.
For å komme tilbake til Gilje og mange andre med ham.
Hva lider de av? Skyld? Har de det mange kaller et kollektivt skyldkompleks for
Europa? Tar han på seg skylden for Europas slemme imperialistiske fortid? Nei,
han gjør ikke det. Det han imidlertid har behov for, er å legge skylden på de
europeere som kritiserer og motsetter seg islam i alle fasonger.
Hypermagikere projiserer ikke engang sin egen
eventuelle skyld – eller falske skyldfølelse - over på islamkritikerne.
De tillegger dem skyld fordi han i sin fromhet føler seg berettiget til det og
fordi de vet at de kan hente støtte for denne mentale mekanismen for korrekt
selvhevdende selvforherligelse som er i sving. De finner sin legitimitet blant
konsensushaverne i media, i politikken og i kulturlivet. De hjemler seg blant
gruppemenneskene, de begrunner seg på kommunitaristisk grunnlag, ikke på
Skriften og den kristne tros grunnlag.
For hypermagikeren er konsensushaverne for øyeblikket
en viktigere «rettskilde» enn troen, Skriften og Gud. Hans normer, hans
holdning og valg baserer seg på menneskefrykt. Han vil presse oss til å tilgi
de som myrder våre nærmeste. Han spør seg aldri selv om tilgivelsen ble fremtvunget
av frykt, frykt for at muslimer kunne komme til å drepe flere av hennes
nærmeste, hvis han og hans gruppe ikke serviliserer seg ved å tilgi dem
som drepte med kaldt blod, i hellig overbevisning om at de gjorde en from
gjerning for Allah og profeten.
Hypermagikeren vil at vi skal føle skyld for at vi –
eventuelt – ikke kan tilgi, at vi ikke kan makte å tilgi, hverken her og nå
eller en gang i fremtiden, når terroren rammer oss selv. Han frykter at vi ikke
kommer til å tilgi det verste, de mest djevelsk og de mest «religiøst» rene
begrunnede handlinger.
Hypermagikeren utmåler straffen, han er både
påtalemyndighet og domstol, han setter seg i Guds sted og forventer seg bønn om
tilgivelse, for den synd det etter hans mening er å stille seg i opposisjon til
islam og alt hva islam står for og innebærer av lidelse for menneskeheten og
sivilisasjonen.
At hypermagikerens frykt er stor, grunnleggende og
intense er det ingen tvil om. Det er derfor han må angripe eller selv unnlate å
ta i tu med islamkritikken og måten mange velger å forholde seg til
islam på, nemlig som klart og tydelig avvisende og ikke naivt servilt og fromt
avventede, og emosjonelt korrekt. Han går da så langt som til også kreve at
kristne tilgir sin selvmordsmorder.
Hypermagikeren påstår implisitt at hvis vi ikke
tilgir den mest forferdelig forbrytelse, så er vi egentlig ikke verdt
kristentroen eller kristennavnet, vi er feige, vi klarer ikke å sette oss i
offerets sted.
Hypermagikeren forventer tilgivelse, at vi, som
kristne, her i Norge, nå i dag, skal tilgi den forbrytelse som fant sted et
helt annet sted, under helt andre forhold. De setter seg opp på et nivå hvord
de tror de har en hellig plikt til å granske hjerter og nyrer. Han forlanger at
i skal tilgi, ellers …. Men hvem kan tilgi andre enn Gud?
Han tenker antakelig på at kristne skal «vende det annet
kinn til». Han vil gjøre dette til et kategorisk imperativ, ellers duger vi
ikke som sanne kristus-troende. Da sammenlignes vi med islamkritikerne, og er
ikke mer verdt enn dem, de som han tror konspirerer mot vår samfunnsform, ham
selv og hans kollegaer og alle andre felles meningsfrender.
Han burde kanskje da sjekke f eks Matt 5,38-39, John
18,22-23.. Og Jes kap. 53 og Åp 19,16, Fil 4,5,1. Kor 16,13 / Fork 7,12. For
eksempel fikk Jesu disipler beskjed om å væpne seg med sverd for personlig
beskyttelse Luk 22,35-38. Han kommer ikke langt med «det annet kinn».
Det som slår en i møte med en Münchaus – eller en hypermagiker
- er at hun mangler gode virkelighetsbaserte argumenter. Hun kan være
karismatisk og fullt opp av offervilje, egentlig er hun – stakkar - ensom,
eller enslig forelder, kanskje til og med helt uten grunn, hun kan imidlertid
også være direkte ond eller ondskapsfull, psykopatisk, sadistisk. Hun
ser ut til å mene at dette skal gjelde for argumenter og at de hun vil suggerer
eller lure, skal oppfatte det som håndfast argumentasjon. Hennes godhet er
hennes argument og hun krever av alle at de skal ta hennes godhet og gjøre den
til deres egen moralsk gullstandard og mal for all «kjærlighet». Hva er en Münch
som i virkeligheten ikke har andre argumenter enn sin moralske
«fortreffelighet»? Jo, han/hun er en hypermagiker. En hypermagiker
mangler nettopp argumenter.
Hypermagikeren tror han står over argumenter, når det
kommer til stykket og når det gjelder ham selv – ironisk nok - på hans eget
høyst usikre og egentlig fortvilede eksistensielle grunnivå. Hans refreng er
«hjertet», han appellerer til folks «hjerter», han vil ha de riktige emosjoner
tilbake, og får han ikke forventet resultat, går han til angrep, han beskylder
nå sin fiende for «kulde» og han går ikke av veien for å lyve eller fordreie
fakta nettopp i den hensikt å sikre egen posisjon, en posisjon han tror bygger
på en egen kraft i ham, en egen, spesiell fortreffelighet og magi, som bare han
selv kan mestre og bruke til fulle. Ved å stjele «magi» fra motstandere, enten
de er oppdiktede motstandere eller ikke, affiserer ham ikke. Han er blitt
avhengig av magien, en kraft han ikke kan forestille seg å være uten, en kraft
han selv må opprettholde, ved å konstruere «dukker», eller stråmenn. For så
vidt er hypermagikeren en halv utgave av Don Quichote, om han
kjemper mot reelle og konkrete fiender, er ham imidlertid revende
likegyldig. Bare magien virker, er han fornøyd, moralen i det hele vedkommer
ham ikke. Han føler seg høyt hevet over alle forsøk på rettferdig kritikk mot
ham. Don Quichote på sin side frykter ikke at han kan blir avslørt som
en klovn, han evner ikke forstå det rett og slett. Hypermagikeren, derimot,
frykter kanskje mest a alt å bli avslørt nettopp som en feig eller skrøpelig
klov. Han gjør derfor sitt beste for å skjule sine hensikter og sine våpen, som
nettopp bunner i det magiske eller de magiske kreftene hypermagikeren
mener seg berettiget til å forføye over, krefter han jo er helt avhengig av
skal virke etter hensikten, som er å oppnå dominans, konsensus og derfor: Makt,
gjennom f eks «kronisk intense» appeller til moderasjon og dialog for enhver
pris. Ingen er «bedre» til å spille på folks frykt og henstille folk til ikke å
frykte enn de archetypiske hypermagikere.
Som vitenskapsmann – eller annen høyt utdannet person - har hypermagikeren
jo bevist at han «kan», at han er flinkere kognitivt og mer boklærd enn de
fleste. Han vet også at han kan «hvile» på dette nivået. Det han trenger, og
som han sjelden er seg helt bevisst, er mer makt, en trygger posisjon, et sted
hvor han med letthet ikke trenger å argumentere.
Hypermagikere vet ikke at de da er blitt og fungere
som nettopp hypermagiker. Hadde han kanskje hatt selvironi, ville han
kanskje forstått det. Men han vil ikke skjønne at han er begynt å bruke urgamle
forestillinger om magiske krefter som det gjelder å tilegne seg og bruke, slik
at «egenverdien» hans dermed øker, og hvor han da underveis vil høste mer og
mer bifall, ja, stadig mer uttrykt beundring – i mange tilfeller frykt i en
eller annen form. (Det fins mer enn nok at folk som «forguder» ham).
Hypermgikeren blir gjerne regnet for å være en
«autentisk person», «hel ved», som man sier og moralsk uklanderlig. Han «vet»
godt med seg selv at han befinner seg på det høyeste sivilisasjonsnivå, og at
andre vet det også, men han fortrenger det sørgelig faktum at han befinner seg
på førsivilisatorisk nivå. Han har nemlig gitt seg magien i vold, og det helt
«perfekte» med dette er at ingen vil mistenke ham for dette.
Han glir lett unna alle forsøk fra mulige skeptikere og
andre bekjentskaper, som har latt seg besnære av hypermagikerens
«flinkhet» og ekspertise, på å stille mer eller mindre hobbypsykologiske
diagnoser. Den glattheten han gjerne omgir seg med, glir rett hjem og tolkes
mer enn bare gjerne som et edelt karaktertrekk av folk som har gjort seg mer
eller mindre følelsesmessig eller intellektuelt avhengig av ham, og som ironisk
nok han selv har gjort seg avhengig av for at han kan fortsette å utøve magien.
Hypermagikeren vet at magien, som han altså ikke er
seg bevisst, men som han kanskje bare aner spiller med i bakgrunnen, har sin
tilsiktede virkning, gang etter gang. Han vet at magien gir ham ekstra krefter,
ja, ekstra evner og en stadig større bekjentskapskrets av beundrere, eller folk
som frykter ham og ikke våger eller ikke å kritisere ham på noe vis, i noen
sammenheng. Og dette passer ham godt.
Hypermagikeren soler seg med at han jo er «født
sånn», han er jo begavet fra naturens side. Han skjønner ikke at han bruker sin
«natur» - eller naturlige tomhet - til å drive magi, enten den nå går ut
på å tilføre sine utvalgte ofre skade, eller han forsøker å opphøye eller forgude
spesielt sårbare personer, troer og kulturer. Slik ser han – til sin egen store
begeistring - at han ironisk og kanskje ikke så veldig tilsiktet, nettopp
tilfører sine ofre en merverdi, som han selvsagt selv lukrer mest på selv, uten
at det faller noen inn å gjennomskue maskpien, for det er et skuespill han
driver, han nyter å se både beundrer og «fiender» stå på det garn han legger
ut, og de intriger han konstruerer.
Han tilraner seg uansett deres magi, agens eller virkekraft,
projisert, innbilt eller reell, det kan komme ut på ett. Han suger krefter ut
av dem som en vampyr. Han går rundt med en blodtørst det er vanskelig å stagge;
han er ikke interessert i å stagge den, han vil ha mer og mer og ingen og
ingenting kan stanse ham, han føler at han er spillets mester og han trenger
rett og slett å «mestre» mer og er av det.
Hypermagikeren vet at han fortsette spillet i det
uendelige, for folk skjønner ikke at han er hypermagiker, og at de er
gjenstand for manipulasjon via manipulering av «skjulte» og upersonlige
krefter. De hører riktig ok at han kan fremlegge gode akademiske argumenter
og ser at han fremlegger dem pent og pyntelig, men fremfor alt «korrekt». Man
skal lete lenge og vel for å oppdage at det ikke er argumenter han bringer til
torgs, men emosjoner, emosjoner, betraktet som utløsende og avgjørende faktor,
i den strategi hypermagikeren følger. Den er i seg selv et ledd i en
strategi for å døyve den indre fortvilelsen han innerst inne «vet» driver ham,
men som han ikke kan mestre på annen måte enn med hjelp av magi. Og fordi
tomheten ikke er bearbeidet. Magien er hans trumfkort, fordi han klarer å
skjule den og fordi han jo også aktivt advarer mot alt som kan minne om magi,
slik vi finner den omtalt i religionshistorien. For han er jo vitenskapsmann,
må vite, forsker.
Han vet at ingen i dag tror på magi. Han vet at magi er tabu
og overtro. Og nettopp derfor kan han fortsette vel vitende at suksessen venter
rundt neste hjørne, hvor han vet utover alle drømmer at han kan avansere og
hvor publikum, som er hans ofre, som ofte tvinger seg selv til å underlegge
seg, fordi de eksistensielt er like grunne og helt uten sann gudstro som han
selv, slik at han kan brukes dem stadig mer effektivt.
Den empati «Müncher» og hypermagikere legger
for dagen, er et ledd i en svært langsiktige strategi, negative og positive
emosjoner skal gjelde for argumenter og de selv sørger for at hjelperne selv
sørger for å bringe argumentene på bordet, gjerne med vitenskapelige bevis og
lange utgreiinger. De betrakter emosjoner både som rene instrumenter, og som et
objekt, en lokkemat, en trussel.
Hypermagikere frykter emosjoner, derfor setter ham mye in på
å tinglig-gjøre dem, gjøre dem bevisst fremmedgjorte for ham selv, ellers vil
han hverken klare å holde orden på dem eller styre dem målbevisst. Kan eller
vil så hjelperen ikke lenger bistå ham og trekker seg av en eller annen grunn,
setter München inn sine straffeekspedisjoner, fremdeles på en høyst og
hårfin måte, men han viker ikke unna for å forsøke å isolere «svikeren» eller
den som ikke lenger kan forsyne henne med forsikringer om at barnet jo lider og
at det fortsatt trenger hjelp. Han forsøker å tinglig-gjøre islamkritiken og
islamkritikerne, for å si det på en annen måte.
München ser gjerne at «barnet» trenger stadig mer
hjelp av stadig flere snille hjelpere. Innerst inne vet hun kanskje at han/hun
før eller siden vil bli avslørt. Ofte forutsetter han ganske enkelt at
hjelperne er for dumme til å forstå hvordan spillet fungerer. Innen noen har
forstått, har hun utsatt sine offer for alle slags prøvelser, alt i fra
«voldelig» taushet til administrert undergraving av vedkommendes person og gode
navn og rykte. Han/hun søker seg som en annen banal psykopat ut svake punkter,
karaktersvikt, uheldige disposisjoner fra en fjern fortid, det som teller er at
hypermagikeren vurderer dem som svake punkter, ømme punkter hvor han kan
under tillitsvekkende trusler kan sett inn nådestøtet, hvis ikke hjelperen
dukker under eller underkaster seg mer.
Fra virkeligheten og som et glimrende eksempel på Münchausen
by proxy er den sanne historien om moren Dee Dee Blanchard. Hennes
offer var datteren. Det endte med at datteren fikk et annet offer til å drepe
moren. wikipedia.
Konklusjon: Vi har sett at islamofobi som ord
betraktet tillegges magiske krefter som fungerer som adgangstegn, som identitetsbevis
og som et mentalt høyst ladet eller anriket våpen mot alt som tenkes kan
av rene og det som i virkeligheten er helt ubegrunnede konspirasjoner,
dvs oppdiktede trusler og farer konstruert nærmest for å kunne påstå at saklig islamkritikk
med nødvendighet må drives på en rasistisk og derfor i prinsippet straffbar og
etisk uforsvarlig og illegitim måte, med de verste hensikter, drevet og besatt
av et destruktiv og farlig behov – tror de - for å knuse det verdisyn og den
«hellige overbevisning» som i hele sitt vesen angriper gudstro, særlig kristen
gudstro. De går til verks med den aller beste samvittighet og med den mest flammende
og selvforherligende, ja, til og med tilsynelatende selvutslettende vrede,
krefter som allerede har gjort mer enn nok for å dekonstruere Vestens høye
idealer og kristne-humane verdisyn og trosliv.
Ordet islamofobi brukes av venstresiden selvpromoterende
bevisst som en faktor i en kynisk nyttekalkyle og brukes etter alle kunstens
regler i en markedsføring med alle kjente og tilgjengelige og dokumentert
effektive retoriske, sosiologiske og psykologiske kunnskaper og innsikter.
Advarsler om at det i islamofobi ligger innbakt en
psykiatrisk term – en fobi, altså en sykdom – idet fobi betyr irrasjonell
og gjerne sykelig angst eller frykt, overses og blir ikke en gang tatt seriøst
opp til debatt, spesielt ikke innad i venstreradikale kretser, men selvsagt
også ved iherdig unnlatelse på høyresiden.
De som ynder å bruke ordet, vet alle at det appellerer til
selekterte målgrupper med en noe spesiell kuldskjærhet som gjør dem lette å
dupere. Ordet islamofobi brukes derfor uten skrupler for å sykeliggjøre
motstandere og antatte konspiratører. Dette viser at manipulerende
nytte-kalkyler er langt viktigere å bruke enn metoder som kun vil fokusere på
redelighet og sannhet.
Der islamofobi brukes – som f eks av Tarjei Gilje i
Dagen - for å sverte motstandere, innvarsler dette i seg selv at de som
anvender ordet er på full fart inn i illusjonenes og uvirkelighetens verden og
at de ofrer sin forventede modenhet og integritet på hypermagikernes premisser
og som gjør seg selv og andre til slaktoffer for en magi de egentlig frykter
mer enn hva de tror på den kristne Guds kjærlighet in personae.
Hypermagikere mangler selvsagt sann og nødvendig
gudsfrykt. De misbruker dessuten Herrens ord på det groveste når de bruker den
guddommelige innsikt at Ordet skaper det det nevner, når de selv med suksess
ser at de ord de selv buker, eller av frykt angriper, nettopp skaper det det
nevner, her irrasjonell frykt for saklig, temperamentsfull, kristus-tro og sann
islamkritikk.
Motstykket til islamofobi tore være islamofili, men
dette er et ord hypermagikere er langt fra komfortable med, ja, de vil
ikke la seg assosiere med det i det hele tatt. Det er tankevekkende i seg selv,
men lett forklarlig og viser med all tydelighet at alt dette egentlig dreier
seg om rå maktkamp, kamp om posisjoner og ideologisk og politisk makt, gjerne
antidemokratisk makt, idet venstresiden jo ikke makter å gi slipp på sin utopi
om det perfekte, klasseløse samfunn, og inkludert de metoder man på
venstresiden har promotert og tillatt seg å ta i bruk, inntil for bare et par
decennier siden, med det resultat at millioner ble henrettet og sendt i Gulag,
for å si det kort.
Vi skal huske at også den marxistiske ideologi appellerer
til emosjoner og luftige visjoner for å nå sine uhellige mål, og løfter om
samvittighetsfri moralsk «uangripelighet» for alle de som gjør en pur-rød
innsats for å virkeliggjøre utopien på marxistisk vis, dvs med organisert og rå
bruk av fysisk vold og psykisk utpresning på en skala som er umulig for et
normalt menneske uten sosial dysfunksjonell diagnose og klare
personlighetsforstyrrelser i dag å forestille seg.
Det viser seg altså at hypermagikere av ulik
størrelse er seg fullt bevisst ordet islamofobi’s store potensialitet,
kraft og påvirkningsverdi. Anvendelsen av ordet på rette sted, til rette tid,
på rette måte og overfor de «rette» folka, dvs til hypermagikernes
oppkonstruerte fiender, gjøres til et normsettende og høyt prisverdig arbeid og
til en strategi som venstresiden for tiden åpenbart seg vel tjenlige med, alt
for å selektere spesielt sårbare målgrupper og for å forme formålstjenlige
verdipreferanser, og som premiss i det hele tatt for en konsensusbygging både
på kort og lang sikt, et «verdifullt» og edelt politiske arbeide som bare kan
støtte venstresiden, ved å skremme, stemple, håne og krenke islamkritikere og
islamkrtikk.
Ordet «fobi» betraktes og brukes som et instrument for
magiske krefter, krefter venstresiden ikke åpenlyst hverken kan bekrefte eller
begrunne hverken på vitenskapelig måte eller på noe rasjonelt vis. Når selv
seriøse forskere og medisinere kan bruke ordet islamofobi, viser det at
disse ikke skjønner eller ikke vil og ikke kan skjønne – at magi i dag er en
høyst virksom og innbydende kraft, en kraft som de i og for seg ikke seg
bevisst, eller som de av ren kynisisme eller opportunisme derfor ikke vil
befatte seg med. (De fortrenger, hvis mulig for dem). Folk med høyere
utdannelse og god kjennskap til vitenskap av alle slag, synes å ha en mental
blindvinkel innbakt i sine personligheter og i sine laster eller
lidenskapsstrukturer, enten den nå er innlært aktivt eller passivt. De forstår
derfor ikke det presserende i at de nå bør bevisstgjøre seg selv på dette
området og bearbeide og avlære seg sin egen sneverhet i form av farlig og høyst
egen-genererte og generelle eller unike etikk «by defaults», altså
«unnlatelsessynder». Sier de at målet – ved å bruke islamofobi,
med sine tallrike anvendelsesmåter - helliger middelet, er de helt på
jordet, slik vi har sett enkelte universitetsansatte har gjort, offentlig og
uten blygsel. Når man ikke er forbeholden overfor imperativer om å bruke «repressiv
toleranse», (Marcuse), skal man være på vakt og minne seg på at nihilisme
virkelig finnes og fremdeles virker med uforminsket styrke, og som en naturlig
agens, om enn i dag ikke så åpenlyst som bare for 50 år siden.
Se om dette her: Verdinihilisme
og venstresosialismen og se her hva en medisiner og forsker, kan få seg til
å mene om saklig islamkritikk, en kritikk som til og med ble vurdert som
«innafor» av daværende debattredaktør i Vårt Land, Johannes Morken, se: her.
En smakebit: Morten Horn skrev: « – – en tråd
som var ren sjikane. … Det var rett og slett søppel, og uverdig for
verdidebatt.no. «Det er ganske fantastisk at du – (henvendt til kritikeren)
– her forteller meg at Tajik ville tålt dette innlegget – du, som krenket
henne, på hennes vegne. Kritikken var et flagrant brudd på retningslinjene, et
av de verste jeg har sett. … »» Se ordlyden i selve kritikken, nederst på
siden: Spikers
Corner
Horns uttalelse kan lett oppfattes som uttrykk for hat og
frykt. Ja, som et irrasjonelt hat, en genuin «fobi». Det er ikke vanskelig
å øyne et grunnfestet behov for å være på den «moralsk» riktige siden og som et
uttrykk for å føle seg «bedre enn».
Horn tror han er moralsk overlegen, etisk
uangripelig. Han kan tillate seg å degradere ikke bare meninger, men også den
personen som skriver. Han driver med personangrep uten å skjønne at han nettopp
driver med personangrep. Det er for lavt for ham å drive med personangrep, han
kritiserer andre for å drive å drive personangrep, til og med når man tydelig
kritiserer meningene hans, og ikke han som person.
Folk som befinner seg innenfor Horns tryllekrets,
hans magiske, høyst virksomme, felt, ser ikke at Horn er ufin og bøllete. De
mangler indre frihet, mental åpenhet, personlig og eksistensiell styrke til å
motstå og avkle Horn i umiddelbar konfrontasjon, den være seg så mild,
forstandig og velfundert både kunnskapsmessig og verdimessig. Man lar seg
dupere, hærta og fjetre av Horns magi, og Horn lykkes gang på gang, uten at
forguderne hans noen gang våger å se hva som foregår. Av mangel på
selvstendighet og frihet, velger de å la seg dominere, for slik å fraskrive seg
ansvaret for eget liv og et indre, kreativt og selvstendig og stolt indre, med
egenverdi, (ikke diktert verdi). En hypermagiker passer som smurt inn i
rollen som sektleder, eller guru, - som en ufattelig mektig kultleder for
dem som trenger noe å tro på, men som ikke unner seg en bedre tro enn den
innbilling og forstillelse kultlederen selv tilbyr i egen person og i kraft av
sitt forskrudde budskap. Horn kan ikke sies å være noen veletablert eller
suksessrik magiker, guru eller kultleder, til det rekker ikke hans
intelektuelle eller karismatiske evner. Det må være sårt for Horn å se at han
ikke lykkes i dette, at han ikke klarer å dupere flere med sin egen form for hypermagiske
fromhet.
Horn ser ikke sin egen selvrettferdighet. Horn ser
ikke at han innbyr til å se helle denne saken i psykologiserings lys. Horn er
en hypermagiker. Han kan ikke begrunne eller legitimere sin vemmelse
over artikkelen han fordømmer annet enn i sitt eget indre univers, i sine
emosjoner og trang til «kronisk» selvhevdelse. Han makter ikke å stå alene med
sin «vemmelse», han vet han må piske opp stemningen, et sikkert tegn på at han
egentlig ser seg selv som «mindreverdig», dvs han må stadig få bekreftelse på
sin verd, sett med egne og andres øyne kombinert, ved å forkleine de han tror
han «sosialt straff-fritt» kan utsette for de mest nedsettende bemerkninger,
den klarest og mest ekskluderende måte å få bragt ikke bare et menneske, men
også dette menneskes meninger, godt mente overbevisninger og analyser, ja,
dette menneskes kristne tro til taushet.
Forskeren og legen Morten Horn driver en slags
skremselspropaganda fordi han vil ha – må ha - kontroll, og fordi han ikke
kan «leve» uten kontroll og dominansfølelse, bare gjennom kontroll og
manipulering kan han imidlertid føle sin angst litt dempet og litt mer
utholdelig, eller kontrollbar, å leve med. I neste omgang krever en slik
«mental konstitusjon» stadig mer av samme – innbilte – kraft og styrke. Hvor og
når skal grensen settes? For et menneske som lar seg drive så til de grader av
behov for selvfortreffelighet – ja, selvtilstrekkelighet - , kan det virke som
ethvert forsøk på «grensesetting» vil være en fåfengt oppgave. Hypermagikere
kjenner ikke sine egne grenser, der er grenseløse i sitt storhetsvanvidd, sitt
indre «troll» som de mater med fornøyelse, i skjul for publikum og i stadig større
doser.
I Horns tilfelle ser man klart at hat går i tospann
med frykt. De kombineres i aggresjon og tynelyst. Behovet for selv å bli
oppfattet som uangripelig, trumfer all rasjonalitet og alle argumenter. De vet
det ikke selv, men de lar seg styre av en følelse av mangel på
magi, noe de må kompensere for ved å forsøke å forkleine motstandere og folk
som ikke følger den etiske oppskrift de mener folk bør ha for at disse folkene,
som de er så avhengig av å få støtte og beundring fra, skal kunne beundre eller
forgude dem, for slik å kunne opphøye hypermagikerens egen sårt
tiltrengte fortreffelighet, deres egen renhet og edelhet i sinn og skinn.
Og vi ser at dette hatet og denne – irrasjonelle – frykten
ikke går av veien for å ta i bruk de meste manipulerende metoder. Horn truer
den kristne forumsredaktør og moderator Johannes Morken med å slutte å
skrive for avisen, Vårt Land, hvis ikke kritikeren av Tajiks kronikk blir
utestengt «fra det gode selskap» for godt. Horn får på denne måten fortalt
publikum at han tilhører de «utvalgte gode», i kraft av sin egen magiske
fortreffelighet og Morken gir ham så den bekreftelse han trenger, (selv om
Morken selv altså i utgangspunktet fant at kritikken av Tajiks kronikk «lå
innafor». Noen større triumf for hypermagien i seg selv – og feigheten
som den klarer å skape hos visse mennesker - skal man lete lenge etter.
Morken underlegger seg og gir etter for presset.
Grunnen kan ikke være annen enn at Morken lider av frykt for autoriteter og t
han innerst inne har et like stort behov som hypermagikeren for å
fremstå som uforbeholdent «god». Bare slik vil han kunne unngå å stille seg
selv «truende» inderlige og eksistensielle spørsmål som vedgår ham selv og hans
indre menneske. Morken viser at han mangler trygt fortfeste i egen
identitet. Han røper dermed en egen indre usikkerhet som lett kan la seg
korrumpere av mennesker som er flinkere enn han selv til å dupere andre
maktmennesker. Det helt «geniale» med hypermagi er at den foregir å
tilføre sine «ofre» mer av det positive, mer av det «gode», en følelse eller en
underliggende og varig emosjon som kan sikre både deres bøddel og dem selv som
offer en ekstra energi, et overskudd og – ikke minst – et skjold mot kritikk.
Både bøddel og offer tilriver seg med andre ord en verdi og en betydning som de
ikke selv – i sitt underbeviste, i det de fortrenger - har som enkelt, vanlig
og autentisk menneske, ja, de «vet» at de i utgangspunktet ikke har denne frie
og uavhengige egenskapen så å si ut fra naturen selv, og ut fra den kristne tro
at de er skapt i Guds bilde og likhet, og at Guds gratis nåde, hvis de ber om
den, ville redde dem ut fra den isolasjon som følger dem og dikterer dem nå, i
mangel av nåden, på livets vei. De frykter sin opprinnelige indre frihet og de
flyter fra den. De utholder ikke frihet i egentlig, dypere forstand. Både offer
og bødler er slaver. De må derfor kompensere nettopp med magiske funksjoner, en
tilleggsutrustning eller et forsprang de tillegger absolutt verdi og som de
forestiller seg vil gi dem legitimitet til å føle seg ovenpå, både verdimessig
og som menneske i seg selv. Det både offer og bøddel trenger, er en fordel
fremfor andre de kan bruke for å få kontroll og makt.
Ofte forstår hverken offer eller bøddel hva som rir dem. Hypermagikeren
tilskriver seg legitimitet ved å vise til seg selv, ikke til en objektiv
standard utenfor dem selv, ikke til objektiv moral eller etikk. De tilraner seg
en selvtilstrekkelighet, en egenskap som bare kan tilskrives Gud selv. At dette
er tilfelle, er noe de for enhver pris må holde skjult, for ellers vil jo
ofrene forhåpentlig se at hypermagikeren egentlig krever å bli dyrket
som Gud selv og som en autoritet ingen kan bestride, rokke ved, eller legge noe
til i eller trekke noe ut fra, annet enn det bare Gud selv kan.
De gamle grekere oppfordret til «Menneske, kjenn deg
selv». For hypermagikeren finnes ingen annen mulighet til å kjenne seg
selv enn til å ty til magi, en innbilt ytre kraft eller et ytre kraftfelt han
kan trekke på og anvende i tråd med hva hans egen «konstitusjon» krever av ham.
Når de gamle grekere den gang også sa at «mennesket er alle tings mål», så vil
nå hypermagikere i stedet si at «jeg er alle tings mål».
Grekerne mente nok ikke med disse utsagnene at detikke fantes noen ytre, etisk
standard eller virkelighet. Det de nok mente var at mennesket burde lære å
kjenne seg selv bedre for å kunne relatere til en slik ytre virkelighet.
Hypermagikeren i dag makter ikke å relatere
verdier og standarder til noe som ontologisk eksisterer utenfor ham selv. Hypermagikeren
er tvunget til hente sin hjemler, sine holdning, emosjoner og handlinger fra
seg selv. I moderne psykologi kalles slike personligheter for narsissister, men
da uten at moderne psykologi klarer å koble dette til magi. Moderne psykologi
aner fortsatt ikke hvor stor rolle ur-magiske og banale forestillinger faktisk
benyttes og faktisk virker den dag i dag i vårt høyteknologiske samfunn.
Men det er ikke bare seriøse forskere som i dag lar seg
blende og friste til å bruke rent magiske formler og virkemiddel i kampen for
de mener måtte være av det gode. Det gjelder i høy grad også på den andre
siden, dvs på den siden som tradisjonelt er blitt kalt høyresiden, men som i
dag i praksis er blitt venstresidens nyttige idioter og velvillig medløpere.
Uten å forstå «magien» i diskursmønstrene, vil folk på
høyresiden føle seg nokså maktesløse overfor den kritikken og de angrep som
kontinuerlig og utrettelig kommer fra venstresiden og den siden som nå da mer
enn alle andre tar i bruk magiske virkemidler, midler som er usynlig for det
blotte øye og det naturlige instinkt på høyresiden i dag, og da med påfølgende
realitetssvikt, men hvor man like vel faktisk kan håpe man vil erkjenne før
man skjønner og erkjenner at det virkelig er reell magi det dreier seg om og
som virkelig bedrives og da som et helt håndfast og konkret politisk
virkemiddel for å knekke høyresiden.
Bare for å ta et eksempel fra den stadig pågående debatten
om hvorvidt staten Israel okkuperer Vestbredden ulovlig
eller ikke På venstresiden fremstilles det som et faktum at okkupasjonen
nettopp er u-lovlig, hvilket imidlertid ikke lar seg å bevise. Den kan
tilbakevises, gang på gang. Påstanden viser at man er avhengig av å tenke
emosjonelt betinget og derfor magisk, i denne sammenhengen. Når man bruker ordene
«ulovlig okkupasjon», så er det å bruke ord som et magisk
virkemiddel, bl a fordi det ikke lar seg bevise hverken juridisk eller på annen
måte, og fordi ordene savner referanser til objektive og ontologiske standarder
både for lov og rett, sann moral og god tro, men antas automatisk å innebære og
virke med stor overbevisningskraft styrke og kraft nok til å få
gjennomslag og kunne overbevise – ved å dupere - folk rent og primært emosjonelt
for slik å kunne oppnå rent konkrete, praktiske, ideologiske og politisk
mål. Vi minner om Dostojevski: Uten Gud er alt tillat.
Det ligger en magisk forestilling eller oppfatning under
bruken av ordene - man tror at man derfor ikke kan argumentere rasjonelt og
nettopp juridisk imot påstanden som ordene og ordbruken rommer, hvilket i seg
selv selvsagt er høyst umoralsk eller uetisk og irrasjonelt og vilkårlig å tro
og gjøre.
Et eksempel på eklatant hatprat hentet fra det kristne
forumet Verdidebatt::
Forskeren, humanisten og legen Morten Horn skrev:
« – – en tråd som var ren sjikane. … Det var
rett og slett søppel, og uverdig for verdidebatt.no. «Det er ganske fantastisk
at du – (henvendt til kritikeren) – her forteller meg at Tajik ville tålt dette
innlegget – du, som krenket henne, på hennes vegne. Kritikken var et flagrant
brudd på retningslinjene, et av de verste jeg har sett».
Kommentar: Horn er tydelig vis, etter min, og
mange andres mening, fylt til randen av hat, eller skal vi si «islamofobi».
Han lat sitt hat flomme over. Forfatteren av tråden skal utsettes for det meste
av hattanker Horn hyser. Horn mener at følgende tekst som legges ved under, er
så fylt av sjikane – og frykt - at forfatteren må utestenges fra et debattforum
på livstid. Redaktøren på forumet var enig og stengte forfatteren ut for
alltid.
Døm selv, er følgende tekst uttrykk for hat? Eller er det
kommentaren av Horn ovenfor som er fylt av hat og hatprat?:
«Er dette en farse? En
harselas? Snikislamisering? Vi har Hadjaia Tajiks kronikk i dagens Vårt land i
tankene. Vi har nettopp lest den. Og vi er ikke forferdet. Dette var ventet.
Men kronikken er i
skrivende stund ikke lagt ut på Verdidebatt. Vi vet ikke om den blir lagt ut,
heller. Vi tar derfor sjansen på å forskuttere med et innlegg, etter å ha lest
papirutgaven og der Tajik beskriver og analyserer et møte hun har hatt med en
norsk kvinne nå i førjula.
Den norske kvinnen tar
initiativet og spør om det er galt å ønske Tajik «god jul». Kvinnen lurer på om
hun kan gå fra å si «hei, hei» til naboen sin, til å si «god jul» til
vedkommende?
Tajik bedyrer at hun
kjenner muslimer som «feirer jul» fordi de ikke vil at barna deres skal føle
seg utenfor når andre barn kommer og forteller om hva de har fått til jul. Det
hele fremstilles som om hovedsaken for islam er å være moderat, tolerant og
tradisjonen i grunnen helt likegyldige med tanke på «convivenzia», fredelig
sameksistens.
Man kan spørre: Vet
Tajik at noen muslimer på det sterkeste fordømmer julefeiring for muslimer og
kommer med trusler mot dem som gjør det? Og at disse muslimene kalles lærde og
som påberoper seg å vite hva sann islam er, og dermed også hvem som er kaffir
blant muslimene, apostater som fortjener å bli drept?
Kronikkens tone er
ikke hatsk. Men den er i hvert fall et aldri så lite og yndig
misjoneringsforsøk.
Hun setter vennlig og tilsynelatende
saklig opp islam mot kristendommen og sier litt ute i kronikken: -- Se her,
dette er islam og dette er hvorfor islam er overlegen kristendommen.
Hun sier det
indirekte. Hun er ikke ute etter å støte noen eller støte noen fra seg.
Implisitt: Islam er
nemlig bedre fordi islam ikke overtroisk. Muslimer tror selvsagt ikke på
eventyret om og det helt irrasjonelle i dette at Jesus skulle være Guds sønn.
For det er jo en umulig tanke, at Gud skulle ha hatt sex, og det attpåtil
sannsynligvis bare en gang, siden kristne påstår at Jesus er Guds eneste eller
unike sønn. (Tajik formulerer det riktignok på en litt annen og mer indirekte
og derfor mer «korrekt» måte).
Tajik raljerer ikke
over kristne som tror at Jesus sto opp fra de døde etter tre dager på korset.
Hun konstaterer at dette selvsagt ikke er tilfelle. Skulle Gud la en profet
lide og dø en så forsmedelig død som kristne påstår at Jesus led – i
virkeligheten?
Nei, dette blir for
mye for en sann muslim og bør være for mye det for enhver kristen. Det får da
være måte på overtro. Best å forkaste hele kristentroen og det jo før jo
heller.
Nei, dette står seg
ikke for en opphøyd Gud. Han kunne ha forhindret det. Allah er ikke en
ondskapsfull sadist med sine profeter. For Jesus var en profet og dermed også
Guds talerør, eller var det Allah’s talerør og budbringer?
Tajik presiserer ikke.
Hun lar spørsmålene henge i luften. Og dette i seg selv skal holde som
benektende svar, bekreftet av islam selv. Jesus var selvsagt en av Allah’s
mange profeter. Ikke den kristne, treenige guds profet. For Allah kan ikke være
3. (Hun vet ikke at Koranen forveksler triteisme med treenighet og at Koranen
da faktisk ikke er noe angrep på treenighetslæren).
Hva om det fremgår i
Koranen selv at Jesus Kristus var Gud? Hva om det fremgår i samme bok at Jesus
kunne vekke folk opp fra de døde?
Hun – den norske,
uvitende kvinnen hun snakker med i kronikken – snakker om tradisjoner, ikke om
religion, skriver Tajik.
Men skriver Tajik om
religion selv? Å, ja, Vær ikke i tvil om det. Hun «kan» sin Koran, sin islam,
men hun har tydeligvis ikke gått i dybden, tatt for seg de virkelig harde
spørsmålene.
Hun nøyer seg tydelig
med å ha et overflatisk forhold til dypere dogmatiske spørsmål.
Og hun som anbefaler
at mulige muslimer terrorister bør studere mer i Koranen?? Hun burde kanskje ta
seg et dypdykk selv. Kanskje finner hun mer interessant litteratur om islam i
et norsk nonnekloster enn i en norsk moske.
Hun burde selv følge
sitt eget råd og begynne på fordypningsstudiet. Men det tør hun vel ikke. Noen
kan ha visket henne i øret at det bør og må hun da heller ikke gjøre, for Allah
og profetens skyld. Det kan nemlig dukke opp spørsmål ut fra Koranen selv som
ville ha forbløffet henne og kanskje fylt henne med hoderysting og kvalme. Alt
annet enn klare svar, som hun kanskje forventer - annet enn på et helt
overflatisk nivå.
Nei, da er det er
bedre å holde seg til tradisjonen og islam som et kulturuttrykk blant mange, og
hverken bedre eller verre enn noe annet utrykk, rett og slett. Det er i hvert
fall det man får inntrykk av, det inntrykk hun kanskje forsøker å spre. Islam
fremstilles som ufarlig, islam er bare en serie helt ufarlige seremonier man
ikke skal stille spørsmålstegn ved eller forsøke å finne ut av på et dypere
plan.
Islam er ritualer
eller vakre og sunne praktiske leveregler og gjerninger som kan sikre den
troende for evigheten i Allah’s paradis.
And that’s it! Enjoy.
Du kan risikere å bli «frelst»! Ta skrittet fullt ut! Overgi deg! Underkast deg
og bli født på ny av en annen og fremmed gud du ikke visste eksisterte, men som
nå kommer deg til unnsetning, i dette tilfelle via Hadjia Tajik selv,
arbeiderpartist og formann eller leder i Stortingets justiskomite.
Er det ikke smart? Den
norske kvinnen reduseres til et uvitende fjols, et foraktelig menneske,
underforstått, men av tonen i kronikken fremgår det at dette fremfor alt er mer
en koseprat enn et møte der alvorlige og fundamentale ting tas opp. Møtet skjer
på overflaten og kan ikke bevege seg under, inn i den virkelig farlige materie,
islams essens, islams iboende mørkesider. Til det er den norske kvinnen for –
la oss si – uinteressant.
Det er tydelig at
Tajik – og islam – vet best. Det lyser klart frem av hele kronikken. Derfor
denne overbærende og nedlatende tonen overfor den norske kvinnen.
Kanskje denne kvinnen
er redd for å fornærme noen? spør Tajik. Men Tajik vet ikke, men hun vet
hvordan slike kvinner skal behandles. Hun forsikrer leserne om at kvinnen bare
jo var hyggelig. Spørsmålene var fine. Men hun sier ikke at hun finner kvinnes
spørsmål virkelig interessante. Hun «vet» at islam har de korrekte svar på
forhånd. Hun sier ikke at kvinnen ikke forstår at Tajik driver misjon overfor
henne. (Sååå dum vil hun ikke fremstille henne).
Kvinnen skal derimot
oppfatte at islam har sjarm, er ufarlig, er tiltrekkende, er fornuftig, ja,
kort og godt bedre, og helt ufarlig: Bedre enn kristendommen og mye, mye mer å
foretrekke. Som om det skulle dreie seg om et livssyn man ikke vet man har, men
som man nå med Tajiks lille, hjelpende ånd – unnskyld: hånd - skal finne frem
til er islam og ikke noe annet. Islam will prevail.
Antakelig er
imidlertid denne kvinnen for dum, redd og overflatisk til å ha en seriøs
samtale med. Hun avskrives som hyggelig. Hun har «fine» spørsmål. Men noen
seriøs dialogpartner er hun ikke. Tajiks kronikk oser av falsk medlidenhet med
sitt offer. Hun fremstilles som en helt vanlig kristen dame, uvitende, naiv og
potensielt farlig, og som islamofob, en diagnose Tajik riktig nok ikke setter
der og da, men som man kan ane spiller med som en avgjørende faktor i
bakgrunnen. Tajik beskriver klokelig sykdommen konkret, men uten å nevne den
ved dens rette navn.
Tajik har sannelig
gjort det lett for seg.
Oppskrift: Finn en
uvitende norsk litt eldre og litt usikker, men nysgjerrig kvinne, eller et
«håpløst» mannfolk og gjør narr av dem ved å fremstille møtene med Tajik som en
beleilig koseprat, - og vips, så har ikke bare Tajik lykkes, men islam har
vunnet på kjøpet».
Linker til Gilje i Dagen:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar