Gud, Gule og ekstremisme

Gules motiv for å etablere en definisjon av deskriptiv ekstremisme er ikke å betegne alle religiøse som ekstremister. Hensikten hans er å fange opp det fenomen som kommer til uttrykk i konspirasjonsteorier og andre rare virkelighetsoppfatninger som er uten basis i våre beste kunnskaper, det vil si Vitenskapen. Bare i noen tilfeller er deskriptiv ekstremisme farlig, mener Gule.

 

Gule mener at det verken er en objektiv krenkelse eller en subjektiv krenkelse fra hans side å påstå at det er deskriptivt ekstremt å forlite seg på bønn i stedet for behandling ved sykdom, antakelig fordi dette kan være farlig, både for den syke og for dem som tror på bønn og dessuten for alle som forsøkes påvirket – eller faktisk lar seg påvirke aktivt - av slike oppfatninger.

Gule mener at den som faktisk tror at det finnes en gud som aktivt intervenerer i verden og styrer verdens gang faktisk er ekstrem, eller har en ekstrem virkelighetsoppfatning, ut fra hans egen definisjon av ekstrem. Men han legger til: Det er ikke så mange som faller inn under definisjonens område, for det er få som har den type tro som konsekvent setter vår beste kunnskaper til side for en religiøs overbevisning.

Det finnes også ifølge Gule mennesker som er ekstreme fordi de fremmer normative posisjoner som strider mot moralske, politiske og juridiske grunnregler som «vi» er forente om, dvs menneskerettighetene og demokratiets fellesnormer.

Når Gule hevder at det er få som har deskriptivt ekstreme meninger, dvs tro, så må man gå ut fra at det er spesielt kristne han har i tankene. Følgelig er det få kristne i verden som er normativt ekstreme kristne og dette gir Gule muligheten for å ta det coolt og slappe av. Den kristne tro er for lengst ute av bildet og er ikke til å bry seg med. Det er bortkastede krefter, skal vi lates til å tro. Kristne flest er altså ikke å regne som ekstreme, fordi de bare «halvt» eller fragmentert tror på Gud.

Men hva med muslimer? Ifølge Gules definisjon – som er en retorisk revesaks, og ingen som går i den vil kunne slippe unna uten varige men – består den nåværende muslimske verden da av rundt 90% deskriptive ekstremister? For disse tror til forskjell fra de fleste vestlige kristne – ifølge Gule - bokstavelig på at Gud (dvs Allah, som ikke er vesensforskjellig fra Gud, for Gule) intervenerer og forvalter alt som skjer i verden, ja, alt fra bønner til legekonsultasjoner og bruk av moderne medisinske og andre vitenskapelige metoder og virkemidler for å fremme det menneskelige velbefinnende. Samtidig som Allah faktisk står bak det onde som skjer, og enhver lidelse. Og ethvert terroristattentat som kan legitimeres ut fra islam. Allah hu achbar …

Gjør ikke slike fakta muslimer flest til ekstreme?

Men disse muslimer er i tillegg trosforpliktet til å legge hele den best omforente islamske lære til grunn, og denne strider mot nettopp det Gule vil bekjempe med sine konstruerte definisjoner, nemlig mot Våre moralske, politiske og juridiske grunnregler som «vi» er forente om, dvs menneskerettighetene og demokratiets – i hvert fall det vestlige demokratis - fellesnormer. At muslimer i overtall ikke godtar de vestlige menneskerettighetene, som er universelle, men tvert imot fremme de islamske menneskerettighetene (Jfr Kairos-dokumentet) og som derfor er partikulære, er noe Gule kjenner godt til. Det er derfor en unnlatelsessynd av ham ikke å fokusere på dette faktum mer enn han gjør, hvis han da overhodet har gjort det. Og grunnen synes soleklar: Hvis han hadde fokusert på dette, ville han ifølge sin egen definisjon av det ekstreme måtte subsumere de aller fleste muslimer i verden som iallfall deskriptivt ekstreme. Men altså ikke som farlige eller normativt ekstreme..

Men dette er ikke godt nok stoff til å bli et anliggende for Gule. – Ja, spør hvorfor …

At islam per se betinger ekstremisme i henhold til Gules definisjon, går frem av de uforanderlige og evig og overalt gjeldende islamske skriftene og muslimenes hellige bok Koranen som samlet er en integrert helhet som intet mennesker kan dele opp eller presentere som en valgfri meny til enhver tid.

For å utfylle dette bildet litt, må det sant sies at Gule i tillegg til å være kristendomsfiendtlig også er en fiende av og derfor sterkt  kritisk til de islamofascistiske bevegelsene og de fascistoide retningene innen islam, som han benevner dem. Dette er ekstremistiske bevegelser eller grupperinger, skal vi følge Gules oppfatning. Sant nok, men bildet burde av Gule vært supplert med hans egen definisjon, som faktisk gjør de aller, aller fleste muslimer til ekstreme, i en eller annen form.

I hvilken grad støtter så Gule selv disse formene for ekstremisme? Svaret er i oppsiktsvekkende høy grad og dessuten tydelig, enkelt sagt:

 

Ved å unnlate å fremheve islams iboende og uforanderlige ekstremisme, per se, betraktet som empirisk foreliggende religion, som det den selv presenterer seg som i sin essens.

 

Og dette gjør han – for å si det kort - i kraft at han er redd for å essensialisere islam, og muslimer generelt, vil vi tro, fordi dette i seg selv kan subsumeres under luft-begrepet eller illusjonsdefinisjonen rasisme, som i våre dager nå er gjort til et rent formalbegrep uten reelt innhold annet enn som instrument for de som føler en ustyrlig trang til å være følelsesmessig eller mentalt korrekte, fordi de føler at dette er det mest hensiktsmessige for dem personlig og gruppen de tilhører, og ja, kanskje for alle, universelt, sett i deres megalomane perspektiv. Her mangles ikke gode intensjoner …

«Feel good», både for populasjonen og den enkelte, er hele sannheten, og ikke noe annet enn sannheten og selve summum bonum eller lykksaligheten for relativister. Fordi sannheten for relativister som Gule kun finnes i relasjoner med utspring kun i menneskets subjektive (relasjonelle) indre. Sannheten finnes ikke utenfor den boksen han og hans hyner lukker seg inne i.

Sannheten kan ikke oppdages i noe utenfor, i noe, eller hos noen, objektivt og absolutt, vil vi tro Gule mener. Den må derfor konstrueres til det man ut fra de beste kunnskaper vi har – for øyeblikket -  kan konstruere i alle tenkelige fremtidige enkelttilfeller. Det er det eneste absolutte Gule og hans hyner kan forestille seg. Og en slik virkelighetsoppfatning kan minne om muslimers oppfatning av Allah som en stadig og manisk/kronisk inngripende faktor i ethvert menneskes liv og i enhver situasjon, både på det mekaniske så vel som det kvasipersonlige nivå, til enhver tid, på ethvert sted.

Bare at for muslimer så finnes det en sannhet utenfor menneskets egenhorisont, for Allah er den eller Det totalt andre, en fullstendig upersonlig andre og derfor hinsides egentlig påvirkningspotensiale. Det som ligner er at mens Gules avgud er menneskeskapt i form av de beste kunnskaper, så er muslimenes gud Allah som paradigmeforklaring ikke skapt av mennesket, men mennesket tvert imot skapt av Allah. Kunnskaper blir i Gules univers tillagt agens på samme måte som islam tillegger Allah agens, ned til minste praktiske detalj og inn i hvert enkelt nanoøyeblikk.

Hvor blir da menneskets personlige ansvar av? For Gule smuldres det opp i kunnskapenes agens. For muslimer smuldrer det i forestillingen om at mennesket er predestinert og dette vil med nødvendighet da innebære at selv de verste attrositeter kan henføres tilbake til Allah – for Gule til kunnskapene – og ikke til personen som utfører dem. Agensen i begge tilfeller er det som tillegges ansvar, og dermed følger også en prinsipiell ansvarsfraskrivelse for mennesket som aktør med på lasset. Psykopater gis i en slik verdensanskuelse nærmest fritt spillerom i form av nødvendig selvlegitimeringsmulighet og som et objektiv utløsningsgrunnlag for handlingene. Ja, det verst tenkelig handlinger.

I virkelighetens mediaverden forsøker Gule å få frem at islam i seg selv ikke er en ekstrem religion og at muslimer flest derfor ikke er ekstreme. Det han gjør er å avessentialisere islam, men ved å foreta en slik manøver er det nettopp å essensialisere (hans) islam han gjør. Islams essens er nemlig ikke ekstrem, for Gule, men som jeg påpekte ovenfor, må nettopp 90% v alle muslimer betegnes som ekstreme, etter Gules egen definisjon, hvis den fortsatt skal ha noen mening.

Og hva da med begrepet fascisme eller karakteristikken fascistoid? Betegnes ikke den som nettopp ekstrem?

Som man vil se slår Gules definisjoner tilbake på ham selv og svimeslår ham, slik at han ikke lenger kan tenke rasjonelt. Han befinner seg i en boble, som en ensom ulv, som hyler i flokk med andre av likesinnet forvirrede. Hans ser ikke at ved å avessensialisere aspekter ved islam så essensialiserer han islam ved sitt maniske forsøk på å gjøre den stueren i Vesten.

Gule gjør seg i og med sin klokkertro på Vitenskapen, til en evidensnevrotiker, på linje med den nå så verdensberømte darwinisten Richard Dawkins, som på samme måte som Gule ikke kan få det inn i hodet at tro og kunnskap er forskjellige kategorier og at det er nytteløst å evidensfeste Gud, ved å kreve at Gud legitimerer seg og legger seg ned inn under metermålets og de empiriske bevis’ kalde tyranni.

Ved å stille våre beste kunnskaper basert på vitenskap opp mot tro, som er tro og ikke basert på våre beste vitenskapelige kunnskaper, ifølge Gules definisjoner, begår Gule et fatalt kategorimistak som kun rammer ham selv, ved at hans egen tro går ut på at vitenskapen har det avgjørende svaret på om hvorvidt Gud eksisterer eller ikke.

Guler biter seg selv i halen, men forstår det ikke og danser rundt og rundt for å få en plagsom hale bort, et høyest irrasjonelt prosjekt og et prosjekt som er dømt til å mislykkes, latterlig som det er. Det hele koker ned til følgende illogikk: Gud eksisterer ikke fordi han ikke eksisterer og fordi han ikke eksisterer, så eksistere han ikke. Alle som tror- eller tror på - noe annet, er ekstreme eller ekstremister, bortsett da fra vanlig muslimer som går til legen i Vesten og som ikke tror at de kan kureres av Allah direkte, fordi de tilfeldigvis befinner seg akkurat i Vesten.

Hvorfor blir tro gjort til en ekstrem foreteelse av Gule? Svaret er at tro ikke baserer seg på vitenskap. Tro kan derfor ikke regnes med som faktor i vår omforente beste kunnskap om tilværelsen eller f eks selve eksistensens opphav - og for hvordan vi skal innrette våre liv på denne jord. Men er det ikke ekstremt å ekskludere tro når så mange mennesker vitterlig tror, inkludert ateister, som jo også må bygge sin verdensanskuelse på tro? Er det i seg selv ikke ekstremt ikke å se at tro og viten er komplementære sider av tilværelsen? Er det ikke ekstremt å promotere at bare viten kan konstituere det som av Gule anses som våre best omforente verdier? Er det ikke ekstremt dumt å innbille seg at tro og viten er komplementære kategorier, eller kategorier som «lever» et liv i symbiose?

Slik vi ser det, gjør Gule tilværelsen beskåret og individene fattigere og mer ufrie i sin eksistens. Han tillater ingen evighetsdimensjon i våre liv. Og derfor blir han endimensjonal. Han overlater oss til en dyp fremmedgjorthet og til å sprelle som endimensjonale vesener uten annet ankerfeste enn kunnskaper basert på målbare fakta og teorier om materiens begrensethet, eller evighet, alt etter som. Gules prosjekt er å nekte menneskets dets fulle menneskelighet.

For utenfor materien finnes intet annet enn intet. Det fins ikke noe absolutt bestemmelsessted for det menneskelige. Mennesket avskjæres kort og brutalt fra sin finale årsak, som er den årsak som skapte det. Gule låser mennesket inn i materien, som egentlig er intet, og fordi bare kunnskaper om materie kan danne grunnlag for våre best omforente verdier, så blir da også våre best omforente verdier kun intet, hvis Gule skal være konsistent ut fra hans egen definisjon.

Det Gule gjør er at han kort og godt kutter en grunnkategori i menneskets eksistens (troen) og erstatter den med en annen, nemlig kunnskapen. Mennesket gjøres kontingent på En kategori og dermed avskåret fra komplementariteten, dvs helheten.

Gule bedriver komplementaritetsfornektelse og dette viser seg også på andre områder, innenfor det paradigmet Gule tenker: Kjønn beskrives med pronomenet hen eller hyn som erstatter for hun og han, antakelig i den hensikt å skjule den biologiske siden ved mennesket, som er tokjønnet, slik at indoktrineringen om at kjønn skapes i eller av kulturen (til enhver tid) kan bli den ledende tenkemåte, ironisk nok både i fremskrittets og reaksjonenes navn.

Slike som Gule forsøker å underkjenne eller utradere enhver forestilling eller ide, eller ethvert begrep, som kunne antyde nedlagte eller innebygde finale årsaker i et skaperverk. Det nye store kategoriske imperativ blant vestlige intellektuelle, siden Marx, er forandring på bekostning av bevaring, nesten for enhver pris. Utvikling, gjennom bevaring og erkjennelse av eksistensiale årsaker, utelukkes. Eksistensen eller livet er kun en igangsatt prosess som lukker øynene for guddommelig skapelse i og med at eksistens, som tilhører Gud alene, ikke er - og var - mulig uten Gud, som årsak.

I Gules univers skaper alt seg selv. Selve dette å eksistere, som er komplementært på dette å ha eller leve et liv som kontingent skapning, er en dimensjon Gule vil spare seg selv og andre for, for en slik dimensjon vil opphøye mennesket og åpne det for gudstro og dermed til noe mer enn dette å være et vesen som kun kan omforenes om den beste viten og de beste normer for sameksistens, isolert fra den beste troen og den høyeste Gud, den Gud som alene er hellig.

Gule vil ikke se at tro er viten av en høyere orden og at den kunnskap han opererer med er en avledet og sekundær eller kontingent kunnskap. Han vil ikke se at den kunnskap han begrenser og nedlater oss med er helt avhengig av et personlig vesen og en kilde, hvis alene eksistensen er ett med dens essens. Han lukker øynene for årsaken til den kunnskapen – gitt tro av en høyere orden - han vil ha oss til å legge til grunn.  Gule innbiller seg at mennesket alltid kan skape eller konstruere seg en ny og alltid mer frigjørende eksistens, hvilket jo bare impliserer en nye og påtvungen eller selvpålagt og derfor ufri essens.

For et kommende åk vil skal underlegges i og med Gules konstruktivisme! Gule er et ektefødt barn av Gramski, en fullkommen marionett og et verktøy for en ateisme som aldri kan gi mennesket noe annet enn mer umenneskelighet enn den det har fra før og som gjør det bare mer umenneskeliggjørende enn før.  I et slikt perspektiv blir all individuell lengsel etter selvforedling og åpenhet for gratis, suprarasjonalt skjenket nåde overflødig, og, ja, farlig. Man står tilbake med flaue forsøk på gruppeforedling, ut fra våre best omforente kunnskaper, kunnskaper som bare er beskårede kunnskaper, avskåret fra sitt opphav og sin kilde.

Er Gule en typisk relativist? Nei, han er ikke det. Han er – overflatisk sett – en objektivist eller begrepsrealist for så vidt som han vil pålegge andre kulturer en «sann» eller objektiv forankret modell, som forutsettes universell gyldighet og som – for guds og Gules skyld – ikke er ekstrem. Han er slik sett like «imperialistisk» som de gamle begrepsrealister var det, i og med at virkeligheten – i motsetning til vår fenomenale verden – platonisk og nouminelt  lå fast og gjaldt en gang for alle over alt. Det er denne verdi Gule tillegger begrepet våre godt omforente kunnskaper og som gjør ham selv til en platonist på øverste hylle i ideverden – eller kanskje bedre: Illusjonsverden - og dermed egentlig til en forakter av demokratiet, slik Platon var det.

Det samfunn Gule ønsker å skape er et gjenskinn av evige verdier eller ideer og disse kaller han nå så å si ned fra himmelen og gir dem et nytt navn: Våre best omforente kunnskaper, i motsetning til en objektiv, eviggyldig og universell høyeste form for tro, som gjør en personlig og kjærlig og i verden inngripende Gud i kraft av Hans forsyn mulig (og nødvendig). En gud som godt tåler demokrati og klarer seg uten slike fiksstjerner som Gule konstruerer og ad-hoc-definisjoner eller bruksdefinisjoner som kun taler til hans egen fordel og hans – egentlige - subjektivistiske, for ikke å si, sosial-solipsistiske agenda.

Det Gule kan se for seg, må vi anta, er at når det kommer til «troer» så må den tro gjelde som er vår beste omforente tro, hvilket jo er en synkretistisk tro hvor ingen tro er bedre enn en annen og hvor heller ikke noen tro er verre enn en annen, i prinsippet. I dette perspektivet er Gule en relativist som forsøker å skjule at han egentlig er en autoritær, despotisk imperialist, i og med at vil at alle skal underlegge seg det han mener ligger fast og er sant, nemlig hans eget livssyn og hans egen og hans kumpaners dystre ateisme. Gule er således kognitivt og epistemologisk ikke relativist overfor f eks ekstrem islam eller andre fascistoide fenomener.

Det ironiske her ligger i at han er objektivist i relasjon til det han ser som ikke-ekstrem islam – den langt største delen av islam i hans øyne - og dette kommer mest tydelig til uttrykk i at han sterkt fordømmer all islamkritikk som opplever islam i seg selv som ekstrem. Overfor disse er Gule typisk ekstrem, autoritær og despotisk  i sin tilnærming og holdning i og med at det bare er han selv som sitter på de kunnskaper og normer som best kan omforene oss og gjøre oss mindre ekstreme eller ikke-ekstreme i det hele tatt. Autoritær og diktatorisk blir han nå desto mer overfor den form for kristne tro han betegner som deskriptivt ekstrem. Han kaller ikke ikke-ekstrem islam for deskriptivt ekstrem. Hva kan dette komme av? Jo, antakelig fordi han skimter eller aner at islam impliserer et annet trosbegrep enn kristentroen, og en helt annen gud, og dette impliserer følgelig at han bortser fra det komplementære når det gjelder tro og viten i islam, mens han overfor kristentroen tvert imot understreker den.

Tro og viten representerer en flytende overgang i islam, mens for kristendommens vedkommende settes en uoverkommelig dikotomi eller dualisme mellom tro og viten. Troen nektes å ha en komplementær rolle i forhold til viten innen kristenheten, mens den tillegges det innen islam. Gule kommer derfor i skade for å operere med en dobbel standard for hvordan han skal relatere seg til kristentroen respektive islam. Gule vil derfor måtte gå ut fra og tro at det er mulig å unngå å betrakte mainstream islam både som deskriptivt og normativt ekstrem. I kristendommen er deskriptiv ekstremisme ikke til å unngå og grunnen til denne fadesen er etter min mening å finne i det faktum at Gule rett og slett ikke makter å se at når han først bruker ordet «best», så kan ikke dette begrenses til en kategori (viten) uten at han med nødvendighet å forutsette den andre (tro) i sin «ligning». Der det finnes en «best» kunnskap eller viten, der må det også finnes en «beste» tro. (En umulig forestilling for Gule?).

For her til slutt å anlegge nok et perspektiv og denne gangen i form av en analogi:

Sammenfallet mellom deskriptiv og normativ ekstremisme, hvor finne vi den tydeligst uttrykt i dag? Kanskje i ABB?

Men hva med Gule, sammenfaller han også – eller faller også han sammen – i en blanding av deskriptiv og normativ ekstremisme? Jo, slik kan det sees, for å benytte meg av an aldri så liten digresjon her, og dette gir seg tydeligst uttrykk i Gules konstruksjon av et nytt menneskekjønn, nemlig et intetkjønn som han betegner med «hen» eller «hyn» for hun og han, altså for mann og kvinne. Å foreta denne operasjonen er et uttrykk for både en deskriptiv og en normativ ekstremisme samtidig som dette i Gules hode illustrerer det han legger alt an på å få til og konstruere, nemlig virkeliggjørelsen av de best omforente normer og kunnskaper vi har eller bør ha i mellommenneskelige forhold.

Selvsagt lever Gule i en illusoriske virkelighet hvor utopien forveksles med realitetene og hvor ønsket om å forandre er større, og mer manisk og mantrisk, enn behovet for å bevare for å utvikle og kunne utvikle normalt, i komplimentært betingende forhold. For å si det enkelt: Å gjøre mann og kvinne om til et intetkjønn er ekstremt i det ekstreme, selv om en slik operasjon kan forsvares rent praktisk, sett i rett kontekst, og som en midlertidig effektiv operasjon, med eget isolert formål.

Vesten i sin nåværende fase lider av et grunnleggende usikkerhetskompleks som gir grobunn for ensomme ulvers aksjonisme, ja, terrorisme. ABB var en solipsistisk aksjonist og representerer den solipsistiske løsningen på usikkerhetskomplekset. Bare ved selv å konstruere seg selv som grunnleggende eller absolutt sikker, kan solipsister ha håp om å transcendere sin lidelse (solipsismen). Bare gjennom å handle slik at ettermælet f eks kan sikres for all fremtid, kan solipsismen få en slags (pervertert) katharsis, et bevis på at han i tillegg til å eksistere i sitt eget vacuum faktisk også betyr noe for andre utenfor hans egen boble.

Solipsister er så redde for ikke å kunne tilegne seg lødig kunnskap at de til og med nekter seg kunnskap om Gud, dvs autentisk tro, for tro forutsetter noe utenfor solipsismen, en dimensjon solipsismen vegrere seg for og motsetter seg med alle midler, som i ekstreme tilfeller nettopp gir seg utslag i terror, fordi man med nødvendighet må erstatte Gud med seg selv og sin solipsisme. (Islamske selvmordbombere gir seg selv en enorm betydning ved å projisere sitt prosjekt over på Allah som førsteårsak. Man ser ikke at dette er et utslag av ekstrem solipsisme og islam i seg selv har ingen teologiske buffere som kan forhindre dette, strengt teologisk forklart).

Bare gjennom terroren kan solipsisten tilegne seg kunnskap, kvalifisert som sikker kunnskap, på at han faktisk har en eksistens utenfor seg selv, en eksistens han er nødt til knytte an til objektive sannheter, og relasjoner, som han må finne utenfor seg selv. Men gitt solipsismen som absolutt paradigme, må solipsister unngå å oppdage metafysiske og universelle prinsipper og prinsipper som må oppdages, og som avspeiler den kristne Guds vesen og karakter, ikke bare konstrueres. Solipsisten velger heller lett å konstruere en erstatning for slike sannheter, erstatninger som utfyller og forsterker hans solipsisme, nettopp ved at den søker sin ytre bekreftelse ved å illudere en slik ytre bekreftelse, manifistert i hypergrandiose forestillinger med påfølgende handlinger rettet utad og ikke (primært) innad. (Begge strategier eller prosjekter ender selvsagt ikke bare i selvdestruksjon, men i destruksjon overhodet).

Solipsismens vesen er imidlertid selvdestruktiv i ytterste potens. Det solipsisten ikke ser er at han ødelegger seg selv, og andre, mens han tror at det motsatte skjer. Han er jo ute etter selvbekreftelse, som bare kan bekreftes av andre, og jo mer solipsistisk, jo større blir behovet for slik bekreftelse. Og jo dypere solipsismen sitter, jo større spektakularitet må solipsisten selv bidra med: Den ultimate solipsist blir det mest spektakulære og samtidig mest destruktive terrorist. For det sinn som ikke har en metafysisk forankring kombinert med et virkelig jeg-du forhold til andre mennesker, er dømt til å styre mot egen, sikker undergang og til å dra andre med seg i fallet. Ved å tilstrebe total sikkerhet, oppslukes solipsismen i den totale usikkerhet, en usikkerhet som trenger sin bekreftelse for å manifistere en sikkerhet som i virkeligheten er fundamental usikkerhet. (Om dette representer en flukt, blir det umulig å drøfte her!)

Et interessant eksempel som viser at usikkerhet er en fundamental kategori – som er blitt oversett av akademia og de intellektuelle av i dag -  er fortellingen fra et auditorium der universitetslektoren forsøker å illustrere at det ikke lar seg gjøre å vite at Gud eksisterer, at Gud ikke kan bevises og at vi følgelig ikke kan ha (våre beste og omforente) kunnskaper om Gud.

Det var en diskusjon om Guds eksistens i en filosofitime og professoren presenterte følgende logikk:

Har noen i salen hørt Gud?

Ingen svar.

Har noen her berørt Gud?

Fortsatt ingen svar.

Har noen her noen gang sett Gud?

Da fortsatt ingen svarte, konkluderte professoren:

Da finnes det ingen Gud.

En av studentene tenkte seg da om noen sekunderer, rakk opp hånden og spurte sine medstudenter:

Har noen her noen gang hørt professorens hjerne?

Det ble stille.

Har noen her berørt professores hjerne?

Fortsatt helt stille.

Har noen noen gang sett professorens hjerne?

Studentene var fortsatt stille.

Studenten konkluderte:

Da må det, ifølge professorens egen logikk, være sant at professoren ikke har noen hjerne …

--

Dersom Gud eksisterer, kan det godt hende at det ikke finnes noen naturlig forklaring på alt. Hva hvis universet vi lever i ligner mer på det universet kristne tror på enn på det universet som ateistene holder for sant?

En moralsk lov finnes og kjennes av alle, altså: Gud eksisterer. Bevissthet finnes, og sinnet, og fornuften og de logiske lovene; dessuten menneskeverdet, like rettigheter, fri vilje, menneskets personlighet, kjærlighet, formål og mening – altså: Gud eksisterer. Vi postulerer: Selve muligheten og umuligheten som ide krever at Gud eksisterer og at det faktisk er umulig at Gud ikke eksisterer. (The Godless delution av Patric Madrid og Kenneth Hensley, s 216 ff, 2010)

Hvis Gule hadde vært i stand til å se sine premissers grunnleggende utilstrekkelighet, eller fundamentale usikkerhet, ville han kanskje ha sett at det er umulig å utelate eller utelukke Gud i sitt prosjekt for å avsløre ekstremisme i sine grunnleggende former. Gule utelater eller avskaffer Gud fordi han er grunnleggende usikker på om Gud eksisterer, for ikke å si helt sikker på at Han ikke er til. Dermed røper han sin solipsisme – kall det gjerne gruppeavhengig solipsisme - , en lidelse som må kompenseres med sikkerhet om «det motsatte». Men dermed gjør han seg da avhengig av de troende og gjør dem – spesielt de kristne -  til en truende agens som han faktisk trenger for å kunne være så usikker som han er, hvilket han ikke tør å erkjenne.

Gules bedrøvelig logikk og maniske behov for ikke å bli definert som ekstrem, kan formuleres slik:

Jeg, Gule, fremmer ikke virkelighetsoppfatninger som strider mot våre beste kunnskaper.

Jeg, Gule, er derfor ikke ekstrem. (Men han tror han vet – og at vitenskapen kan vite – at Gud ikke eksisterer, hvilket er helt bak mål).

Jeg, Gule, fremmer ikke posisjoner som strider mot våre godt begrunnede og godt omforente moralske, etiske, juridiske og politiske grunnregler.

Jeg, Gule er derfor ikke ekstrem. Og i hvert fall ikke farlig.

Det Gule ikke vil se er at islam proper er et farlig fenomen med en farlig agens, ikke bare en farlig agenda. For islam er en åndskraft som virker og påvirker utover alle enkeltmuslimers gode intensjoner.

Å si det slik jeg gjør her, vil antakelig bestyrte Gule. I så fall vil bestyrtelsen forsterke mitt inntrykk av at han ikke forstår at ånd er en kraft som ikke strider mot være beste kunnskaper.

Gule sier et sted:

«Jo, islam har tolkninger som innebærer fullstendig uakseptabel innskrenking av religionsfriheten. I alt for mange tilfeller er det også slik at muslimer praktiserer disse frihetsinnskrenkende tolkningene».

Svar: Dette er en eufemisering av eller eulogisering over islam og beviser manglende innsikt i hva islam både som tro, religion, ideologi og identitet er for noe. Riktig nok kan islam underlegges ulike tolkninger av ulike muslimer, på ulike steder og tider, men da bare tolkinger som ikke rokker ved selve grunnvollen i islam, en grunnvoll som aldri kan problematiseres eller forandres, skal man først være muslim. Gule synes ikke å være klar over at en slik fragmentering eller ufarliggjøring av islam faktisk er fremelsket og seriøst anbefalt av Allah selv, idet Allah og profeten jo tillater «midlertidig ekteskap» med kulturer hvor muslimer slår seg ned og blir boende. Men dette gjelder bare temporært, inntil muslimene er sterke nok til å forandre premissene til sin fordel. Muslimer skal være stuerene nærmest inntil det pinlig sømmelige i den nye stua, men bare inntil videre.

Og dette er ikke bare deskriptivt forstått, men preskriptivt og noe enhver muslim i alle henseender er forpliktet på.

Å si at noen muslimer «praktiserer» frihetsinnskrenkende tolkninger mens  de aller fleste andre muslimer implisitt ikke gjør det, er en tilsnikelse av gul-dommelige dimensjoner, hvor Gule setter seg opp til å figurere som eller posere som en Allah som i ateismens og humanismens (eller hynanismens?) navn påbyr at Koranen skal tolkes i Gules bilde, ikke i Allah’s og profetens.

Dette er svært krenkende ikke bare overfor de Gule blinker ut som feiltolkere av islam, men også for de aller fleste muslimer worldwide, som nettopp er ekte muslimer fordi de midlertidig abrogerer en del av islam på befaling av Allah og profeten selv, der det passer dem og de finner opportunt, helt etter Allah og profetens ønsker og befalinger.

Gule etterlyser, promoterer og idealiserer et islam som han gjør spiselig for ham selv og hans Kamaraden, som bagatelliserer alle sider ved islam han selv ikke kan gå god for på nåværende tidspunkt. Han selv og disse fiktive eller reelle kamerater ser ikke at de har et essensielt fellestrekk med islam, og hvor deres alter ego nettopp er islam per se, nemlig at deres verdenssyn er et evig og uforanderlig verdenssyn, en konstitusjon som skal være rettslig, filosofisk og metafysisk bindende og urokkelig for de troende kamerater og dem de kan tolerere der og da gjennom et langt liv og til slutt forhåpentlige bråe, smertefrie og naturlige død.

Overfor utenforstående vantro vil dette innebære vedvarende undertrykkelse i form av alt fra kronisk  hån og forsøk på dagligdags og praktisk isolering til – på sikt - lange fengselsstraffer eller andre straffer av ulik form og intensitet. Dette er nemlig akkurat slik islam i praksis ser seg selv og som ligger som en potensiell utløsende faktor integrert i enhver muslim, hvis han er seriøs og ydmyk nok overfor Allah og profeten, til enhver tid. Og akkurat slik er det da også i det rent menneskelig og materielle og rent relative konsensus- og preferanse-system som Gule forfekter og legger til grunn for all sin tanke og all sin ferd. Gule er en innbitt misjonær for en absolutt relativisme, hvilket for Gule innebærer en selvstereotypisering henimot en karikatur av ham selv som bare er umoden, til å le av og bare til å  «glemme», hvis mulig, hvis det bare ikke var for farligheten i alt dette.

Gule er som en hund etter at den i praksis så hvilende rasismeparagrafen skal tas i bruk nærmest som en daglig foreteelse og anvendes på flest mulig som uttaler seg fritt om islam. Et slikt hundeliv viser faktisk at Gule er mer muslimsk enn muslimene selv er det, for tiden. Han er villig til å gå adskillig lenger enn noen annen muslim for å få dømt og fengslet mennesker som ikke er islamofobe, slik han selv er, men som tør å kritisere islam in toto, «bis Fuss zum Kofp» og lenger, noe han selv ikke våger.

Islam er like relativistisk som Gules ateisme er det. Begge er menneskeskapte størrelser og Gule vet det. Og her søker krake make. Gule er en uformulert og ubevisst fobist både overfor seg selv og overfor muslimer som enkeltmennesker, for både ateisme og islam som eksistensialt psykososialt fundament i et ekstremt individualisert hode fordrer ubønnhørlig fobier. Men han er ikke bare fob overfor islam og ikke-ateister, han er i tillegg også sterkt fobisk overfor islamkritikere og spesielt kristne av alle slag. Han er med andre ord en vaskekte trippel-fob. Han er fob overfor islam, egofob overfor seg selv og kontrafob eller utadvendt agressiv og nedlatende overfor islamkritikere og spesielt kristne.

Gule og hans like lider sannelig meget av irrasjonell frykt!

Relativister og ateister som Gule har ikke annet å fundamentere sin relativisme på enn absolutt relativisme og dette er deres substans, en substans han selv har vanskelig for å erkjenne og finne begreper for, enn si vise evne til å le eller skratte av. Han er en ridder med bedrøvelig åsyn som kjemper mot vindmøller i den mauvais foi at hans hilarios-nihilisme skal kunne klare å redde noen som helst. Han er imidlertid en ivrig misjonær for sin relativisme, en posisjon, en nevrose eller et yrke som må være det mest latterlige virke av all virker som tenkes kan. Selvsagt er han i tillegg også evidensnevrotiker,som vi har vært inne på over – på samme måte som Dawkins - når det gjelder spørsmålet om Guds eksistens.

Hvor ille det kan gå for Gule og hans definisjoner av ekstremisme, slik jeg har omtalt ovenfor, kan illustreres ved å gjengi noe han skriver i en artikkel i Venstreekstremisme og terrorisme, Dreyer forlag, 2013, side 234:

«Verken dagligtalens vage eller den politisk opportunistiske bruk av ekstremisme- og terrorismebegrepene gir særlig store fagliganalystiske innsikter … (men det kan) likevel gis forholdsvis presise definisjoner … Spørsmålet blir om også en mer presis definisjon av ekstremismebegrepet gir analytiske innsikter ut over muligheten til en klassifikatorisk plassering relativt til et sentrum og andre ekstremistgrupper. Det er ikke sikkert, men presise definisjoner gjør det i alle fall mulig å avgrense fenomenet ekstremisme bedre. … Ved at politisk ekstremisme defineres i relasjon til (vilje til) brudd på menneskerettigheter og demokratiske prinsipper, vil mange posisjoner og standpunkter hos grupper og partier (og individer) som vanligvis ikke oppfattes som ekstreme … dette er en vinning som også kan gi innsikter i et fenomen som er langt mer komplekst enn det som fanges inn av en todimensjonal aksemetafor … Man skal imidlertid være forsiktig med å tro at begrepene og definisjonene i seg selv forklarer fenomener som skal undersøkes. … klassifikasjon, ikke engang på bakgrunn av gode definisjoner, kan erstatte substansielle analyser … «

Substansielle analyser? Hvor bliver de av, Gule? Vel, når det gjelder islamkritikere og folk som tror på Gud, synes du å kunne tilfredsstille deg selv med at du virkelig har substansielle analyser, men du bør forstå at en slik oppfatning bare er oppgulp, ønsketenkning og illusjon, for ikke å si konstruert fiksjon. For hvordan kan du våge å uttale deg om Allah, islam og Gud, og kristne, som vet hva de tror på og vet hva de vil forsvare, så lenge du personlig avviser gudstro i det hele g tydeligvis ikke skjønner hva Gud er og hvem Han ER?

Det er som Gene Veith sier: «På det personlige planet kan avvisning av alle objektive absolutter til fordel for subjektivisme medføre en triumf for irrasjonalisme og utbrudd av galskap, - og til terror».

Gule burde kunne ane hva Veith mener. Med de personlige erfaringer han har.

Mer om nødvendigheten for ateister til å skape seg instrumenter i sin frelsesgjerning for menneskene og menneskeheten … hva annet enn Allah vil duge for dem?

Hvorfor vil Gules agenda og forsøksvise folkeforførende ingeniørkunst mislykkes?

Her vil kanskje et skjema fra Aristoteles kunne klargjøre:

Gules formale årsak er Gules ide/definisjon/plan og «gode» intensjon

Gules materiale årsak er Gule’s alter ego/hans potensielle medsympatisører i form av en masse som vil og kan la seg forme til et flertall, som vil støtte ham

Gules effektive årsak er Gule – sammen med sitt store, sårt tiltrengte og store, nye VI - som skaper eller lovgiver/utøvende myndighet/politi og dommer

Hva mangler i dette skjemaet? Jo, nemlig det viktigste: Den finale årsak. Og det er nettopp denne Gule er blind for. Derfor er han nødt for å satse på positiv rett, ikke på Den naturlig lov, den lov som er skrevet på mennesket hjerte, i henhold til Bibelen og kristendommen. Den lov Gule ikke vil vite av.

Den finale årsak blir for Gule Gule – og hans forsamling av vanhellige. Slik må det gå der det ikke fines noen primær årsak, sik det forholder seg hos ateistene og i deres dekonstruerte ideverden. For Gule og kamaraden finnes kun sekundærårsaker. Ingen ens neccesarium. De må derfor selv påta seg – uten ankerfeste i Den naturlig loven - rollen som en ufeilbarlig Gud.

Men dette er en vei som bare leder hen til det store nihil, det store intet, og til intet annet. For den veien bygger på hovmod i vantro  og ikke til ydmykhet i sann gudstro.