Spikers Corner - fordummende sekt eller farlig kult?

av Hallgeir Oppraak

Bloggen og «diskusjonsforumet» Spikers Corner er en sak for seg og for så vidt en fremmed fugl i det store nettet av presumtivt lignende fora, fora som en tid nå har vist en unik evne til å få sitt ord med i laget i den større samfunnsdiskursen.

«Spikeren» må imidlertid antas å ha liten innvirkning på den generelle debatten, dette til tross for et ganske stort antall besøkende gjennom de siste decenniene, nærmere 2 mill, så vidt jeg forsto, sist gang jeg sjekket.

Det som er spesielt for bloggen er, at redaktøren personlig blander seg inn i «dialogene» mellom spesielt privilegert eller salig utvalgte aktører. Redaktøren, som jeg ikke vet hvem er, er tydelig vis godt kjent in personae med flere av disse aktørene. Sammen heier de hverandre opp og heiser fanene i samlet flokk. De er blitt en så å si enstemmig flokk, bortsett fra visse gjengangere som tillater seg uten forbehold å legge inn kommentarer som ikke har noe med artikkelforfatternes anliggende å gjøre.

Flokken kjører gjerne frem med lange rekker av bibelsitater; de lenker til høyst eksotiske videoer med høyst spekulative bibelske perspektiver. Stedet er blitt et sted for eksentriskere, vil jeg tro, og appellerer nok ikke til mer folkekirkelige personer.

Hvilke kristen tradisjon de står i, er ikke helt klart, men det aner meg at i hvert fall Spikeren selv heller ganske mye mot en reformert tradisjon, kanskje kalvinisme, eller en eller annen karismatisk strømning. Slik jeg ser det, gjør redaktør Spikeren seg selv en stor bjørnetjeneste ved å engasjere seg så sterkt og inderlig han gjør i de enkelte kommentatorers noe smalspektrede, ofte rent selvreferende sjelsliv, mer eller mindre falske eller hysteriske anfektelser og deres skjære dumhet, en dumhet som preger de fleste, men ikke alle. De sistnevnte er det imidlertid få av. 

At redaktør Spikeren blender seg så frimodig med sine trofaste, kan angi en viss tendens mot det sekteriske eller noe ytterliggående, i negativ forsand, spør man meg. Dette understrekes kanskje spesielt ved at stedet flere ganger har spurt forfattere som Nina Karin Monsen og Kjell Skartveit om lov til å publisere deres artikler som er offentligjort andre steder tidligere. I seg selv skulle dette borge for at stedet holder høy kvalitet; men dette forsøples så til de grader av «kommentator-korpset» at det i seg selv vil skremme nysgjerrige utenforstående bort fra ethvert forsøk på å kunne bidra med noe positiv, konstruktivt og forstandig.

At redaktør Spikeren beiler til og pleier kommentatorer på den måten han gjør, tjener bare til å øke skepsisen for stedet generelt, for folk som kanskje helt tilfeldig kommer forbi. Det blir ofte med snarvisitter, men ingen store visitater - og så skjønner de fleste at herfra er det om å gjøre å komme seg ut så fort som bare råd.

Jeg skjønner slike innomstikkere veldig godt. Stedet er rett og slett ikke et sted å være. Stedet oppfattes av mange som direkte useriøst eller faglig helt ute på sidelinjen og som en prate for å prate klubb. Visse forsøk på direkte sabotasje mot stedet er registret, og visse selvrepeterende kverulanter har hatt nokså god «vekstvilkår», til tross for redaktørens forsøk på å rydde opp. Redaktøren selv forstår kanskje ikke at det kan dreie seg om sabotasje og skadefryd. Han er muligens mer opptatt å hanke inn potensielle følgere.

Jeg skal i denne posteringen forsøke å forklare litt om hvorfor, og om mine egne erfaringer med stedet. Jeg får håpe dette kan oppfattes som et varsko, om ikke annet.   

De fleste kristne vokter seg vel for å være hyklere; de identifiserer seg i et «konstitusjonelt» konsept der de – for guds skyld, som det heter - ikke kan være «fariseeren» i lignelsen om Fariseeren og tolleren, se Lukas 18:9-14.

Slike kristne kan heller ikke tillate seg å bli assosiert av Jante eller la seg styre av Janteloven. Å la seg styre av Janteloven, er noe de overlater til andre, uten å forstå at de dermed selv utøver eller nettopp praktiserer Janteloven, en «lov» som de skremmes av som de er dypt, inderlig og emosjonelt betinget, servilt, motstander av, se grundig forklaring her . De skjønner ikke bumerangeffekten av Janteloven. De evner ikke å ta poenget. Dette sørgelige faktum får meg av og til til å spørre: Må man være intelligent for å være kristen?

Noen kristne ser ut for å foretrekke og heie frem dumheten. På Spikeren finner vi mange slike mennesker, hvis man bare tar seg litt tid til å kikke etter og lytte, og se. (Men ser her om hvorvidt ateismen er intelligent:  intelligenstest, er ateister dumme?).

Mange av dem jeg vil kalle grense-kristne, identifiserer seg ofte umiddelbart – i sin mangel på selvinnsikt og selvforståelse – med «samaritanen» i lignelsen om den forslåtte jøden og samaritanen. Luk 10. 25 – 37.

Det mange kristne ikke forstår, er f eks Lignelsen om forvalteren som handlet klokt, Luk 13, 1-13 ff: Herren ga den uhederlige forvalteren lovord fordi han hadde handlet klokt. For denne verdens barn ordner seg klokere med hverandre enn lysets barn gjør. 9 Jeg sier dere: «Skaff dere venner ved hjelp av den uhederlige Mammon, så de kan ta imot dere i de evige boliger når pengene tar slutt».

Johannes Sløk kommenterer: Forvalteren er ikke noe særtilfelle som man kan lære noe av, men det er mennesket selv i den situasjon det har bragt seg selv i. Nettopp derfor blir historien lærerik. Den viser Jesu syn på menneskets faktiske situasjon. Den er desperat.

Det fleste kristne vil her anklage Jesus for ikke å være god, eller ikke god og kjærlig nok. Hvis de her sa og tenkte at Jesus var god, ville de ikke kunne skilte med sin «godheten», deres egen «godhet» ville ikke være godt nok, siden jo Jesus godhet ikke viste seg, (denne lignelsen, etter deres mening).

De vil umiddelbart anse seg selv som alt annet enn en «uhederlig forvalter», enda Jesus selv fremholder den uhederlige nettopp som eksemplarisk. «De gode kristne» gjør seg dermed «for gode» for Jesus. De kan bare identifisere seg med den gode samaritanen og den «rettferdiggjorte tolleren», som sto bakerst i templet da han ba, i motsetning til fariseeren som sto fremst og tilsynelatende skrøt av sin prektighet, noen enhver kristen selvsagt ikke skal gjøre, i og med at man da – tror man – automatisk vil miste sin stilling som «rettferdiggjort» ikke bare, relativistisk sett, overfor menneskene, men også evig overfor Gud.  

De ønske å bli sett på og forstått som «gode». De mindre gode, skal ikke angå dem og de gjør mye for å bevise at disse ikke angå dem. Og en av måtene å få frem dette glansbildet avseg selv på, er å desavuere eller forkleine de som de føler – eller «emoverer» – truer dette selvbildet, et bilde – et idol - som jo identifiserer seg med prektigheten, anstendigheten eller «det korrekte» selv. De gjør seg fromme ved å «de-fromme» og forsøke å isolere eller fremmedgjøre personer som tillater seg å sette spørsmåltegn ved det kosteligste de har, nemlig «kravet» på, ja, beviset på, å være rettferdiggjort både overfor mennesker og Gud, og ikke minst i egne øyne, i og med at de påberoper seg navnet Jesus som typisk deres frelser.

Og slik kan en kristen holde på, helt fra barnedåpen av, gjennom stadig nye gjenfødelser gjennom livet helt til den kristne dør salig i sin frelse, så lang fra salig i sin synd det går an å komme, fordi de kristne deduksjon jo skal stå til evig tid: Du er frelst. Du er god.

Og alt dette da i opposisjon til dem som ikke er så gode. Som f eks islamkritikere og kritikere som kritiserer kristne for å være unnfallende, utydelige, svake, «villet» servile eller opportunistisk krypende overfor islam. De lever og dør i den tro at Allah jo kan være den samme som Gud, og at muslimene følgelig kan bli frelst like mye, befriende og kraftig som dem selv, som altså kaller seg kristne.  Se her om tidl biskop Skjevesland som mente at Allah kan være Gud.

Sike kristne har virkelig ikke forstått hva kristentroen er, i høyden har de forstått bruddstykker og tatt til seg den «kjærlighet» de selv faktisk skjenker Gud – ikke omvendt - de har gjort seg blinde for hvem JHWE er og de har redusert Kristus til en – i hvert fall indirekte – tjener under Allah, eller kanskje en Jesus som i hvert fall er likestilt eller på høyde med den Jesus man finner i Koranen. De har i praksis redusert Jesus til den Jesus Allah og profeten beskriver. De har stilt opp Allah, Koranen og budbringeren – ikke profeten -  på samme nivå som Bibelen, fordi de ikke hører eller får signaler – det er min ringe påstand - om det motsatte fra f eks øverste hold i Den norske kirke.

En annen lignelse mange kristne relaterer seg til, som om lignelsen er en kokret og fortjenestefull fortellingen om dem selv, og til og med ved å gjøre seg selv identiske med «de beste og flinkeste» jomfruer, som dermed «sikres frelse», eller «giftemål», er denne:

«Da skal himlenes rike være å ligne med ti jomfruer som tok lampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Men fem av dem var uforstandige og fem kloke. De uforstandige tok lampene sine, men de tok ikke olje med seg. Men de kloke hadde også tatt med seg olje i kannene sammen med lampene sine.» Matteus 25,1-4.

Nok et eksempel kan være lignelsene om såmannen og såkornene som enten faller i god jord eller faller på steingrunn, eller lignelsen, om fårene og geitene i Matt 25. 31-46:

Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet sammen med alle englene, da skal han sette seg på sin herlige trone. Alle nasjonene skal bli samlet framfor ham, og han skal skille menneskene fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene.  Og han skal stille sauene ved sin høyre side, men geitene ved sin venstre.

Altfor mange kristne er sikre på at de ikke er falt på steingrunn, men at de befinner seg i den beste jord og at det er Guds vilje. De er også sikre på at de tilhører sauene, den gruppe mennesker som forbeholdsløst er utvalgt til frelse av Gud.

Altfor mange kristne har – dessuten, sånn i sin alminnelighet - et svært dårlig eller overflatisk forhold til dumheten, til hva det kan si og innebære rett og slett å være, reagere og oppførsel seg som dum. Det kan være lærerikt å minnes hva Bonhoeffer sa om dumheten: se om eichmenn og eichkvinner på bloggen her: her

Veldig få kristne i dag vil være enig når tidl. biskop i Oslo, Gunnar Stålsett, sier at «det ikke er noe galt i å være god», og med den nå døde professor i allmennmedisin, Fuggeli, som sier at «det nå gjelder å gi litt mer faen», eller noe i den duren, (se om barnelik, bl a, i Middelhavet  her på bloggen).  

Generelt og foreløpig: Vi legger stadig merke til at kristne påberoper seg en «ordo salutis» som bevis på at de har troen og at de derfor er frelst. Man påberoper seg en «chain of salvation» som helt avgjørende bevis og bekreftelse på egen «hellighet» og tilskriver seg dermed en guddommelig rett til å fordømme andre, f eks ve å beskylde Oppraak for å være ukristelig når han i sin mani - på saklig grunnlag, ve å merke -  og ut fra hva Morken selv skriver og gjøre, kritiserer Johannes Morken, (som jo tilsynelatende er mer kristen enn de fleste), og beskylder Oppraak for å tro at han, Oppraak, altså, ifølge en kommentator under artikkelen av Oppraak,  tror at han – Oppraak - er «holier than thou», (se innlagt kopi her og nedenfor av artikkelen på Spiker’s Corner).

For orden skyld kan «chain of salvation» består av følgende ledd ifølge Augustin: “God elected believers in order that they might believe, not because they already believed.”

Og i følgeromerbrevet: “Those whom he foreknew he also predestined to be conformed to the image of his Son… And those whom he predestined he also called, and those whom he called he also justified, and those whom he justified he also glorified.”- Romans 8:29-30

Ofte begynner frelsen ved at Gud «føder» den kristne på nytt, hevdes det, - og ikke uten grunn - en fødsel det er umulig for den troende selv noen gang å «iverksette» selv eller på egenhånd (og uten guddommelig, ensidige og aktive nåde). I et slikt skjema sier det seg selv at den kristne jo nærmest er dømt til å komme i anfektelse, for ikke å si kronisk fristelse, og til å hevde eller oppfatte seg selv dithen at spesielt han eller hun er «bedre enn», osv.

Kristne som lever, ånder i et slikt paradigme, kan lett glemme at frelsen ene og alene tilhører Gud. De ser på sin egen frelse som allerede fastlagt en gang for alle. Det de glemmer er at denne «ordo salutis» jo ikke kan ses «forfra», men i «ettertid», ut fra Guds evige Råd, i fremtiden, dvs i himmelen. For det er i himmelen det vil vise seg hvem som er frelst og følgelig utvalgt til frelse, ikke i fortid, ikke i samtid. Det er med andre ord ikke opp til den kristne å tro at han er bedre enn andre, hvis man har selve frelsen i tankene, eller oppviser en holdning som vil demonstrere offentlig og notorisk for enhver at man «hører til på den riktige og gode siden» av i hvert fall den rent verdslige frelse, coram homnibus.

Se om nåden (grace) i kristendom og islam her på bloggen og om nåden, Id-feiringen osv også her på bloggen. Se også her om synden og syndene i islam og kristendom her, og om ulike tilnærminger til utvelgelse og mye mer her . Jeg vil spesielt fremheve denne postering her på Nei til islam som forklarer noen greske begreper omkring nåde, inkludert mange eksempler og aktuell anlalyser servert av mange prominenser de siste ti til tyve årene:

8 Synden og syndene i islam og kristendom, the Christian Life etc. Og dessuten, se om kalifen Malik og en skjebnesvangre occasjonalisme HER obs obs - anbefalt, (6 Synden og syndene i islam og kristendom).

Jeg vil ikke her påstå at alle aktørene på Spikere er urokkelige okkasjonalister eller tror at de er frelst og utvalgte av Gud fra evighet av, i Guds evige råd, og ut fra en rigid forståelse av og en rigid tolking av «the chain of salvation» som jeg nettopp nevnte, men det er lov å leke med tanken. Å antyde noe slik overfor kommentariatet, vil imidlertid være å tenne en lunte, som bare vil resultere i en enda større mengde kollektiv dumhet på stedet, hvilket da skulle være nokså hensiktsløs å gjøre …  

Men nå først for å gi et generelt bilde av «tonen» - og nivået og selvbildet - på Spikers Corner. Den vil, for den oppmerksomme leser, fortelle mye om hva jeg har å si i det følgende; den vil forhåpentlig vis fortelle at stedet nå er blitt en triumferende kult kamuflert som koseklubb og hvo guruen forsøker å fremstille menighetens i humorens og ironiens lys, ved slik å ufarliggjøre dem, og for å få dem til å bli enda mer emosjonelt knyttet til guruen, via helt «barnlige» og derfor tilsynelatende uskyldige eller troskyldig bruk av subtil hersketeknikk. Og alt dette etter å ha forsøkt å knuse, fremmedgjøre og utstøte Hallgeir Oppraak, som skrev en artikkel som ble mottatt og kommentert med forferdelse, skrekk og gru, dvs med en selvsikker selvgodhet – som er dypt problematisk, komisk og selvavslørende i seg selv, i stedet for å være oppbyggende og sunn – med andre ord en grunnholdning man skal lete lenge etter rundt omkring i bloggverdenen andre steder skal lete lenge etter å få oppleve.

Vi tar et par klipp hentet nærmest på slump, for å illustrere et poeng, som vi vil presisere i større gard og med større intensitet lenger ned i denne artikkelen:

Spikeren har en andakt Søndag 29. mars 2020: Han var en from mann og aktet Gud med hele sitt hus, Fra Øivind Andersens bok "Ved Kilden.

Kommentar: Andakten er god, det må sies, dvs Andersen er her virkelig prima. (Det går ikke an å linke til artikkelen, men den finnes på Spikers Corner).

Men at Andersens artikkel er prima, hjelper lite. Avataren Herr Tangen skriver så høytidelig som det bare er mulig for Herr Tangen å skrive: Jeg synes Øyvind Andersen bommer delvis på skiva med denne andakten. Han trekker ut èn enkelt ting (tro på Jesus) og legger fokuset på hedningen (goim) Kornelius og ikke på Simon Peter som er hovedpersonen i denne fortellingen fra Apg.

Kommentar: Hus forbi. Herr Tangen er en typisk fariseer som forsøker fortvilt å være en toller, men som ikke lykkes. (Jeg orker rett og slett ikke her begrunne hvorfor jeg kan påstå dette med god samvittighet, så jeg lar påstanden stå ubegrunnet, og som en oppfordring til eventuelle lesere til å «ta en titt på» herr Tangen på egenhånd).

Avataren Lillemor kommer på banen og dundrer til: «Det kan jo være en litt kinkig balansegang, det der. Jeg føler av og til at gode gjerninger eller ønske om å gjøre godt blir nærmest uglesett. Det advares mot at dette ikke frelser og at man ikke skal føle godt av å gjøre det.

Men kristne bør jo absolutt gjøre gode gjerninger, og vi blir jo nettopp oppfordret til å be hele tiden. Jeg syns ikke vi skal ha dårlig samvittighet for å gjøre det. Vi bør gjøre det med rett rygg og hevet hode».

Kommentar: At Lillemor ikke skjønner noe som helt, ser ut til å være helt all-right for kommentatorene. Det går an her å si at Lillemor er litt av en fariseer, men dette skjønner hun ikke selv. Heller ikke de andre i «koseklubben», som altså forsøker å utvikler seg til en vektig sekt eller en farlig eller uskyldig kult, alt etter som.

Spikeren kommer då med en spretten karikatur av medlemmene i koseklubben. Han serverer sin kultmedlemmer en vri på tingene, som viser at han har så stor respekt for disse sektmedlemmene at han kan tillate seg å spøke litt med dem. Han forutsetter at klubben er såpass våken at den forstår at det å tåle humor og karikatur, det hører med til dette å være intellektuell, på en måte. Spikeren forsøker å heve nivået, med andre ord. Intellektuelle i hans kult skal jo være intelligente og tåle humor; de skal stå på med godt mot og med sann humor; det viser overskudd, ja, sunnhet; det borger for seriøsitet og «lødig vare». Samtidig får Spikeren sveiset sammen sine kultmedlemmer enda mer; grepet hans strammet seg; menigheten tar ytterligere et skritt mot «ufeilbarlighet» og – en kadaverdisiplin som medlemmene selv – fantastisk nok - opplever som en frigjøringsprosess og en individuell standardhevning.

Fra Spikerens karikatur og beskrivelse av sine mest trofaste «groopies», (en gjeng han stadig er redd for å miste, og som han derfor stadig må «scratsche» på ryggen:

Han skriver så lystig og frimodig at man skulle tro at han ikke mener alvor med ett eneste ord han skriver, i sin frykt og beven for å miste sin status som kultleder og kultens status som medlemmer i et «samfunn av de aller helligste»:

«Det var nesten stille i det overfylte lille rettslokalet. Helt bakerst satt pressen klar med sine halslinser og teleobjektiver for å få med seg alle detaljer. Foran dem på tilskuerbenken hadde det samlet seg i et fargerikt, multikulturelt fellesskap som kun var der fordi de fikk penger fra NAV for å være til stede. Foran dem igjen var juriebenken. Ytterst til venstre ved vinduet satt LW og knurret lavt. Han likte å holde utkikk i tilfelle Mossad skulle dukke opp. Deretter satt de i rekke og rad: invernes, Negerkung, Nordpolen, Crytearia, Steve Olsen, Norvald Aasen, P54, Kenneth og de 8 ungene, Fredsriket, Snappe, m.fl. (Det blir for trangt om vi skal nevne dem alle). Ytterst til høyre ved utgangsdøren satt Lillemor med strikketøyet sitt. Hun likte å sitte nær utgangen, i tilfelle det skulle hende noe uforutsett.Dommerpanelet bestod av to uhildede lagdommere: … osv osv.

Kommentar: Ytterligere kommentarer akkurat her synes her å være overflødige og fullstendig nytteløse. Her skal «de hellige» motiveres til å bli enda mer fariseerske, eh, unnskyld, «toller-griske».

Men det skal bli verre. Mye verre, så heng med, fortsettelse følger «to the end». Bare noe få «filosofiske» bemerkninger først: Å skrive om ingenting er å ta ingenting på alvor; det er å skjønner at ingenting er av stor betydning, at ingenting kan være en alvorlig, reell og høyst påtakelig trussel og en fysisk og åndelig kraft, en in-flew-ence som gjerne trenger seg inn subliminalt, uten at vi merker det, før vi – hvis vi er heldige – stilles til doms med den anledning dommen gir for mulig erkjennelse og til sist frelse, dvs frikjennelse. Veien dit kan imidlertid bli lang og kronglete, fordi «life is short and blody, in red teeth», som Hobbes sier.

Å skrive om Ingen eller Ingenting kan bestå i å ta en durabelig kamp med selveste Satan, og det kan spørres om Satan virkelig er verdt bryet og den oppmerksomhet han ikke fortjener. Spørsmålet må like vel sies å være høyst relevant og like vel våger jeg den påstand at «en kamp mot vindmøller – i litterær forstand, men dog bokstavelig – kan ha noe vektig å fortelle om hva alt dette til syvende og sist handler om og hva vi som mennesker bør bry oss om og med. Vi er i utgangspunktet ikke vår brors vokter, men vi er helt klart alle menneskehetens voktere i dag, enten vi vil det eller ikke, enten vi bør det eller ei. Det står om illusjon versus virkelighet, som det alltid har gjort, men aldri har vel muligheten for å se virkeligheten som den er vært så stor og samtidig så lite brukt som den er i dag.  

Å skrive om seg selv, uten umiddelbar tilgang til en uendelig bruk av «shrink», gir alltid en guffen og håpløs følelse. Jeg tror de fleste vil være enig, (for en gang skyld), men ikke alle ser det, alle opplever ikke denne selverkjennelse og denne mulighet for å skaffe seg eller bli gitt større selvinnsikt. Det fins utrolig mange mennesker «der ute» som frykter selvinnsikten mer enn kjærligheten og Gud. Selv uten tro på Herrens dag og Herrens dom.

Det er lettere å snakke om andre, men jeg snakker sjelden om andre som enkelt-mennesker, som personer, som levende person til levende person; jeg forsøker å snakke «sak til sak»; jeg snakker «avatar til avatar», «psevdonym til psevdonym» også nå den – offentlige - personen jeg gjør til gjenstand for omtale og kritikk, i den hensikt å «berike», stimulere til debatt for mere innsikts skyld, og ikke fordømme. (Jeg forøker m a o å være forsiktig, vel vitende at også avtarer eller psevdonymer også helt legitimt og forståelig kan føler seg personlig truffet, fornærmet og såre lei seg).   

Når jeg i det følgende nevner avataren Lillemor, må jeg få presisere: Hadde det ikke vært for at tidligere biskop Stålsett for noen å siden fikk lirt av seg noen dumme uttalelser som jeg nå ser 

Lillemor gjentar nesten ordrett, var hennes uttalelse kort og godt bare verdig til å glemme så fort og grundig som mulig for så aldri å tillegge den noen betydning eller noe alvor. Men siden tidligere biskop Stålsett som i hvert fall tidligere var «høy politiker» med stor innflytelse på landsbasis og på riksplanet, ble like vel Lillemors påstand eller uttalse verdt å hefte seg ved, idet hun ser ut til å ha inntatt et slags «dronningsæte» på Spikeren. Hun settes – det er bare å ta en kikke - høyt på pidestall, og jeg skjønner egentlig ikke hvorfor. Hun ser ut til på nærmest mystisk vis å ha klart tilkjempet seg en for klientellet der en nødvendig maktposisjon på Spikeren, i det jeg kan kalle både sekt og kult, og hvis ikke, så enten kult eller sekt, eller ingen av delene, skal jeg være riktig snill med stedet, ut fra den forutsetning at stedet som sådant og avatarene der for meg i det store og hele virker like fullstendig harmløse, som fullstendig hjelpeløse. Spikeren er et forum for avvikere, for ensomme, til dels selvvalgt isolerte individer, og nokså dårlig akademisk faglig kvalifiserte, sjeler som endelig har fått noe å snakke om og noen likesinnede å snakke – forbi, i den tro at de snakker med, i stedt for å snakke – til: Herr INGEN.

Jeg må dessuten smette inn her, at psykologi i dag er et harmløst kapittel for seg. Den er faktisk overtatt av det jeg vil kalle sunt bondevetts hverdagspsykologi, eller hobby-psykologi, der denne holder seg innenfor «common sense», logisk brukelig rammer og vanlig snusfornuft.

Profesjonell psykologi i dag forventes av få mennesker å gi ny selvinnsikt eller ny eksistensiell erkjennelse og dybdeperspektiver. Den skyr enhver religiøs syndserkjennelse og turer på som om synden og Gud ikke eksisterte. Derfor forstår den heller ikke islam, et «faktum» som lett kan vise seg å være en grusom tabbe, sett som fagdisiplin.

Psykologien i gamle dager var mer anekdotisk eller mytologisk fundert og orientert, mer enn positivistisk og «kjedelig» empiristisk fokusert. Den er blitt minimalistisk, man «nøyer seg med» konkrete – fantastisk enkle, men gode - tester i ulike sammenhenger, a, det skal psykologien ha, med bravur og cudos. Testene er riktig nok er til uvurderlig nytte og glede for mange som sliter, f eks i geriatrien og på barn- og ungdomstrinnet, men de store mytene og de grunnleggende eksistensiell sprømålene er kommet i bakgrunnen. Få psykologer i dag synes å være i stand til å få noen særlig lidenskapelig glede eller interesse av å studere Shakespare, f eks, for ikke å snakke om Bibelen og våre hellige tekster. 

Psykologien er blitt mindre sofa-preget og har forvandlet seg klinisk til en slags hybrid av sosiologi og «natural science», alt forankret i en anti-metafysisk presupposisjonalisme, og en snever, men gjennomgripende empirisering av sjelen, noe som i seg selv kan ta livet av noen og enhver.    

Psykologien er med andre ord blitt ikke bare steril, men også impotent, særlig overfor islam, men også overfor ateisme generelt. Det synes å være i hele psykolog-laugets egeninteresse å ligge lavest mulig i terrenget; man lar andre ta opp kampen og håper på et størst antall skadelidende de med store garantier i form av subsidier – for å si det slik - kan behandle i ettertid, uten å risikere den minste kritikk, men hvor det generelt faktisk forventes av dem at de skal forholde seg nøytralt, og jo mer av det, desto bedre. (Som om nøytralitet skulle være mulig!). Jo større klientgrunnlag, jo mer taushet og «lassez-fair» i forhold til islam– og dermed mer eksplisitt servilitet, en servilitet man altså må være psykolog for ikke å se).   

Så videre til et forsk på å gå mer i dybden på begredeligheten:

En tydelig vis sterk, feminin kristen avatar på bloggen Spikers Corner, Lillemor, argumenter med at «det er ikke noe feil i å være god». Det er som om en papegøye imiterer Gunnar Stålsett. Hun blir ikke møtt med taushet, nei, hun blir «heiet frem» og bejublet av visse kommentatoren og medkristne på debattfeltet. Man er tydelig vis begeistret over å bli karakterisert som «gode». De vil gjerne være tollere alle sammen. De vil ikke bare være syndere, nei, det er ikke nok, de vil i tillegg bli betraktet som greie og omgjengelig syndere. Da vil de få Jesus velsignelse og kan gå ned fra Tempelplassen til sine hus rettferdiggjorte eller frikjente av Jesus selv, for det er det Jesus har lovet dem, - tro de.

Kommentatoren og avataren – Lillemor, altså - er ikke nådig med artikkelforfatteren eller trådstarter her – altså Hallgeir Oppraak - og det er rundt dette denne posteringen på bloggen her skal handle om i det følgende. Artikkelforfatteren blir umiddelbart plassert, kategorisert eller essensialisert som en «fariseer», en som ikke kan frikjennes eller rettferdighetsforklares, et menneske som ikke hører hjemme på Spikeren, fordi han er en person som tror han er «holier than thou»,som hun skriver, dvs bedre eller helligere enn Johannes Morken, fordi han har kritisert Morken i flere artikler. Han har imidlertid ikke kritisert Morken som person, han har kritisert Morkens tilnærming og metoder, og Morkens virkelighetsoppfatning, slik den fremkommer – analytisk - i det Morken selv skriver og offentliggjør, og hvor han trygler om pengestøtte eller kollekt for å kunne gjøre.

En kommentar som står for seg selv, og som man kan ta til seg eller la vær, eller forstå eller la være, eller applisere på Lillemor og hennes «kohorter» på Spikers Corner eller ikke:

Sitat fra Dahle:

•          En manipulator vi ofte antyde at deres vonde følelser er et resultat av noe den andre har gjort eller eventuelt ikke gjort

•          En manipulator kommer ofte med store løfter om at dersom vi oppfyller personens krav, vil det skje noe fint, men løftene blir sjelden overholdt

•          En manipulator ignorerer eller overser andres følelser eller meninger

•          Manipulatoren har lett for å fortelle oss at vi på en eller annen måte er slemme, hensynsløse eller egoistiske dersom vi ikke gir etter for deres ønsker, document.no Dahle her

Dahle skiver videre: Det er en nær sammenheng mellom elevers emosjonelle og sosiale fungering og deres læringsprosess, derfor kan skolen ved å legge til rette for sosial og emosjonell læring i elevgruppen også skape et godt grunnlag for læring, står å lese på Utdanningsdirektoratets nettsider.

Norsk skole har endret seg fra å være en rent fagfokusert læringsarena til å omfatte sosioemosjonell ivaretakelse og læring. I Norge har utdanningssektoren fått en gjennomgående tro på at dette er riktig. Omsorg for elevene er like viktig som fagformidling, og disiplin er et skjellsord du ikke bør si høyt innenfor veggene på landets lærerværelser. Det problematiske med den empatiske tilnærmingen til elevene, er at metoden er umulig å gjennomføre uten stor grad av følelsesmanipulering.

-

Og videre: Overført til klasserommet er det dessverre slik at det er de hardtarbeidende, selvgående barna som erfarer at de må være ekstra snille mot barn som ikke klarer å oppføre seg, at de skal vise toleranse mot adferdsavvik. Med dette lærer barn at de ikke skal stole på egne følelser.

I norsk skole har barn lært de siste tretti år at de har ansvaret for nettopp at andre blir lei seg, og frykten for at noen kan bli lei seg er et vedheng til voksenlivet. Den tiltenkte empatien har dermed en stor slagside.

Og videre: Ondskapen må ofte tillegges avstandsdiagnoser av det voldsomme slaget; vi skal ikke glemme at vi lever i en tid der psykologen er den nye presten, og kommentariatet lefler ivrig med hobbypsykologisk kompetanse. “Jeget” har blitt helliggjort og langt på vei erstattet Guds plass som det fremste referansepunktet i tilværelsen. Denne helliggjøringen av ens eget selv og ens egne vurderinger, gjør at det blir noe litt komisk over …

Kommentar: «Komisk over … «, ja, skriver Dahle. Jeg spør: Kan man se noe komisk i det jeg skriver om her, fra Spikeren og hans disipler?

Jeg bare spør og bare svarer: Et absolutt rungende – og farlig, for de som blir støtt og lar seg krenke: Ja … 

Tilbake til saken:

Posteringen her på Nei til islam forsøker å se sammenhengen mellom det som skjer på det store planet i dagens samfunnsdebatt og det som skjer på mikroplanet, det planet som må tåle et liv i skyggen og under de fleste mer offentlige og mer innflytelsesrike radarer rundt omkring i media, både i og utenfor medstrømsmedia.

Begge plan eller nivåer her kan fortelle mye om hvor vi som representanter for den vestlige kultur og sivilisasjon befinner oss, hvis vi forsøker å trekke de store historiske linjene og forsøker å se litt fremover i et uoversiktlig landskap og hvor fremtiden synes å bli stadig mer usikker, og hvor derfor spørsmålet om identitet antakelig vil bli viktigere og viktigere å takle og statuere i årene som kommer.

For det står om vår fremtid, kort og godt. Om vi kan gjøre noe, tenke noe, føle noe som kan gjøre det bedre for fremtidige generasjoner, eller om vi allerede nå henviser de kommende generasjoner inn i elendighet og en mulig blodig strid på liv og død, noe vi antakelig vis ville vært forskånet for, hvis vi bare hadde tenkt, følt og gjort tingene på en annerledes måte, ut fra andre tankeforutsetninger og et helt annet emosjonelt fundament eller fokus, og hvor vi hadde unngått at hypermagien tok rotta på oss, allerede før det verst tenkelige scenario og teater inntraff.

De eksemplene på kristne som tror de er gode, og som jeg nevnte over, er for øvrig gode eksempler på det jeg her på bloggen har kalt hypermagikere og hvordan de bruker magi for å få makt over sinn, menigheter og andre miljøer. De bruker Jesu lignelser som bevis for at de er «gode» og at de er «gode» fordi de oppfyller alle kriterier for å bli frelse som angis i lignelsene selv. Forutsetningen for å kunne oppfatte det slik, er at lignelsen regnes som en kraft, en magisk kraft, en tryllestav eller et tryllestøv de kan bruke for «egen vinnings eller frelses skyld». De bruker lignelsen til egen fordel på samme måten som når fariseeren forsikrer «gud» om sin egen prektighet, et instrument han bruker for å kunne oppfylle loven.

På samme måt med jomfruene som er så smarte at de sikrer seg med olje på lampen helt til brudgommen kommer og inviterer dem inn. Hypermagikere her er fullstendig overbeviste om at det er dem Jesus henspiller på. De bruker lignelsen som et magisk instrument som kan sikre dem mer makt og anseelse, og dermed bedre påvirkningsmuligheter.

Begge disse hypermagikerne opphøyer seg i realiteten til (selvoppnevnte) autoriteter som kan snakke sant og tydelig på Jesu vegne. De tiltar seg en falsk fullmakt uten å spørre om hva Jesus egentlig mener med lignelsene. Men de foregir ikke bare å tale på Jesu vegne; i tillegg til å snakke på egne vegne, snakker de med stor omsorg (til gode) for de som ennå ikke er kommet til Jesus, dvs de som trenger omvendelse, syndserkjennelse og syndsbekjennelse, på deres egne premisser, ut fra deres eget selvbilde, på sitt høyst egetproduserte eller egokonstruerte fundament, via magiske «formularer» og selvhøytidlig approbiering. 

At denne forestillingen skulle avsløre dem som «holier than thou», faller dem ikke inn. (De ser ikke bumerangen komme dem i møte). De forstår ikke at de har gjort seg til fariseere og ikke til tollere. De oppfatter seg selv som «greie mennesker», mennesker Gud ikke bare kan, men må øse ut sin barmhjertighet på, i overstrømmende nåde, ja, at Gud så å si blir forpliktet til å frelse dem og la dem bli i sin frelse på ubestemt tid, og gjerne lenger, fordi de jo identifiserer seg med tolleren. De forstår ikke at de ved denne vendingen mister sin rettferdighet i stedet for å vinne den. De har gjort seg til fariseere, mennesker som opphøyer seg selv, akkurat som hypemagikere i sin alminnelighet gjør, både kristne og ateistiske hypermagikere: De finner seg et offer som de bruker for egen vinnings skyld, uten at offeret har bedt om deres hjelp. De gjør offeret til et magisk instrument. I vårt tilfelle, her og nå på bloggen, gjør de Johannes Morken til et offer, uten å spørre Morken om lov. Slik styrker de ikke bare sin «onde tro», som Sartre snakker om, men også de illusjoner de øsker at publikum skal få av dem, illusjoner de fremstiller som reelle, i og med at de jo hjelper ofrene, (uten at disse har bedt om hjelp eller at det fins noen objektive kriterier som viser at offeret virkelig er et offer og ikke bare en opportunist, som spiller på hypermagikerens megalomani, og som i tillegg baserer sin mening om til og med høyst politiske ting på egne, helt subjektive godhets-emosjoner uten spor av vilje til å vurdere alternative perspektiver og praktiske metoder).

Før jeg går videre: Å bli tvunget til å snakke om seg selv, gir en guffen følelse og en anelse om man kanskje gjør noe galt og helt unødvendig, og at man i stedet burde la være og la skuta seile sin egen sjø, spesielt hvis man aner at «anklagerne» ikke er de som er best i stand til å forsvare seg og ta til motmæle på et mer sobert grunnlag. Når jeg her like vel benytter anledningen til å snakke om andre, så er det fordi jeg forsøker ikke å undervurdere disse andre, samtidig som jeg hele tiden har i bakhodet, så å si, at jeg ikke må overvurdere hverken meg selv eller saken selv. Jeg forsøker å transponere opp betydningen av saken, fordi jeg, som nevnt, ser i denne saken en liten viktig miniatyr av det som for øvrig skjer i den offentlige debatten og i dagens diskurs, på langt mer interessante fora enn på Spikeren Corners blogg. Man skal som kjent ikke undervurdere det som skjer i det små, for gjør man det, vil man fort komme i skade for å undervurdere også det som skjer «i det store». Jeg forutsetter med andre ord at alle vil kunne ha utbytte av mine analyser. Jeg tar med andre ord Lillemor på alvor når hun gjør tidligere oslobisp Gunnar Stålsetts uttalelse om at «det ikke er noe galt i å våre god» til sin egen, i dette konkrete tilfelle, som denne posteringen handler om. Jeg kunne ha droppet hele saken, selvfølgelig, men det ville igjen bety at jeg anså Lillemor som en ubetydelighet det var mest om å gjøre for alle parter å forbigå i stillhet. Ja, å forbigå henne – og Stålsett – i stillhet, ville faktisk innebære å frakjenne dem enhver betydning, idet jo da ikke tok dem på alvor, (eller fordi jeg ikke maktet å fremføre noen vektige synspunkter imot dem).

Jeg benytter derfor anledningen til å ta dem og deres ikke-sak seriøst, ikke minst fordi jeg selv kan «risikere» å finne noen korn underveis, og kanskje litt mer selvinnsikt, attpå, hva eventuelle begrensinger eller grensesprengninger skulle angå). Jeg registrerer bl a at biskop Stålsetts dumme uttalelser faktisk har fått et slags politisk nedslagsfelt og inkarnert seg i Lillemors og Spikeren selv sine holdninger og uttalelser, eller skråsikre meninger om det hellige. Vi ser med andre ord at topp-politikken manifisterer seg lystig nedover, spesielt der behov for å drive hypermagi er til stede på en pregnant og såkalt kristen måte.

Stålsetts holdninger og dumhet blir et aktivt og høyst levende modus operandi på lokalplanet. Ja, så sterk har Stålsetts påvirkning vært at det har dannet seg en kult ut av dette på Spikeren, eller en sekt, alt ettersom hvordan man ser det. Det kan dreier seg om en helt harmløs sekt, eller det kan dreie seg om en farlig kult, tiden vil vise. Spikeren gir inntrykk av å være svært fornøyd med utviklingen. Lillemor’s «rop om støtte og hjelp» har hatt sin virkning. Gruppedynamikkens lover har trådt i funksjon for åpne glugger. Sekt- eller kultmedlemmen har gått med et kompakt forsvar for Lillemor og Spikeren. Både Lillemor og Spikeren har derfor klart å sikre seg en makt- eller påvirkningsposisjon som de tidligere nok ikke har kunne bekrefte seg imellom like sterkt som det kommer til utrykk nå etter at min artikkel kom «på trykk». Sekten eller kulten har derfor mer eller minde plutselig fått enda fler «solide» føtter å stå og gå på. De føler antakelig at de nå er i ferd med å gå fra å være en «wanna-be-cult» til å bli en virkelig, notorisk manifistert «real cult», med alt hva dette innebærer for de enkelte og for utenverdenen. At de føler det er imidlertid en ting, en annen er spørsmålet om de skjønner hva de holder på med og hva som limer dem sammen.   

Men først: Hva er en lignelse, og hva er dens funksjon?

En lignelse bygger på en transcendental «overvirkelighet», et metafysisk eller analytisk paradigme som kan komme til en slags applikasjon i det konkrete kristne dagligliv og hvis formål det faktisk er å komme til nytte i det praktiske så vel som det teoretiske.

En lignelse gir ikke noe fasitsvar på hvem i det konkrete her og nå som er frelst – eller best eller bedre enn bare god - eller spesifikt utvalgt av Gud og Kjærligheten; den gir imidlertid et lite omriss av hvilke oppgaver en kristen bør ha, både på kort og lang sikt, både over tingenes «det» og alle verdens «du» i form av personer, dvs mennesker.

Lignelsen befinner seg så å si i idéverdenen, i en verden som faktisk er mer virkelig og sann enn hverdagsvirkeligheten sett i kristent perspektiv. Lignelsen er et mønster i fortellingsform, med en indre logikk og et eget driv som må tolkes som et isolert principium; lignelsen er sin egen fortolker. Den er et mønster og må som mønster forstås  primært ut fra fornuften og med en viss refleksiv distanse; den appellerer bare vagt til emosjoner og situasjonsbestemte eller høyst private innfall eller nykker. Den er ikke ment å gi leseren eller høreren et grunnlag for å definere seg eller identifisere seg selv uavkortet med lignelsens rollefigurer eller den hovedbudskap, (hvis eneste hensikt er å sette mennesket på valg mellom to livs- og trosveier og åpne muligheten for en selvrefleksjon hvis konklusjon aldri kan være låst en gang for alle, i frelsesperspektiv, selv om man har aldri så stor og trygg trosvisshet). En lignelses funksjon er å bli brukt både som et ytre og et indre kompass; den forsøker å nå hjertet via hodet, ikke primært hodet via hjertet. Det sier seg selv at en lignelse aldri kan værer et bevis på at man tilhører de spesielt moralsk gode. Den kan aldri angi en konkret metode for å oppnå et «godt» mål i seg selv, og skal ikke brukes som et sosialt strategisk eller politisk opportunt instrument, - for da snakker vi om magi eller hypermagi. (Hypermagi er den forestilling at et moderne menneske jo ikke driver med noe så primitivt som magi og den form for magi de moderne faktisk tar i bruk uten å ane noe om at det er akkurat det de gjør).    

   

Spikeren – sjefen på Spikers Corner – kommenter angjeldende artikkel av Oppraak:

«Oppraak fremfører lange, sofistikerte påstander om hvordan han mener Morken tenker».

Herr Tangen, kommenterer velvillig kommentaren til Spikeren og artikkelen til Oppraak; han siterer her fra en artikkel av Oppraak : «Når så hypemagikeren med sin tilsynelatende sjarm og magi får med seg på andre lettlurte emosjonalister på laget, for her å sverte Oppraak, må dette føles ikke bare som en nøktern seier for hypemagikeren, men også som en slags høyeste og åndelige lykkefølelse, eller en ekstaselignende reaksjon som nokså selvsagt ikke er noe stort annet enn en rent kjødelig og egobasert funksjon».

Herr Tangen legger seg virkelig å sælen og fortsetter: «… dette er noe av det mest tøvete jeg har lest på lenge. Jeg vet ikke om "hypermagiker" er et ord han har funnet opp selv, men det ser ut til å omfatte alle som ikke er enige med ham :=) "Bør Oppraak få publisert sine artikler på SC? JA/NEI.Dette er jo så dumt at det grenser til morsomt. At det går an å tolke en persons følelser og hensikter og at hun skal føle en "åndelig lykkefølelse og "ekstaselignende reaksjon" etter å ha skrevet noen få linjer om å ta ballen og ikke mannen tror jeg man må hete Oppraak for å få til å stemme.

Kommentar: Skjønner de hvor stupide, snevre, selvhøytidelige og fullstendig utenfor de er? Og skulle det være noen grunn til å tro at de noen sinne skulle kunne «forbedre» seg? Vil de tåle kritikk? Vil de overhodet skjønne noe av en saklig kritikk? Kjenner de «kritikkens» mål og hensikt?

Vel, det tror ikke jeg. Jeg skal i fortsetningen forsøke å forklare hvorfor og hvorfor det ingen hensikt vil ha å forsøke å fortelle dem hvor de befinner seg, eller forsøke å forklare dem at de bør heve nivået – fordi det ville innebære å antyde at de faktisk kunne evne å løfte seg selv etter håret. (Og her dukker det opp spørsmål som man kanskje bør gå litt under huden på, for om mulig å finne i hvert fall noen linjer og forklaringsveier i det hele).

Jeg advarer: Det vil – dessverre - bli noen repetisjoner underveis, før vi forhåpentlig vis når frem til målet, som ikke er å forbedre, men å forsøke å forklare, ved å vise og kommentere litt, men uten håp om forbedring.

Denne artikkelen legges ut i håp om folk med vett og forstand ikke lar seg bli mismodig av kritikk og kommentarer fra aktører som notorisk er for dumme til å forstå at de har noe å lære. Artikkelen kan leses som et forsøk på å befatte seg med dumhet med den forstand man måtte ha, selv om dumhet helst er noe man ikke skal befatte seg med. Det dummeste man kan gjøre er å befatte seg for mye med dumhet, for det blir man ikke stort klokere av. Men jeg mener faktisk at det går an å lære noe av dumheten, i små doser, her og der. Det er mye dumhet ute og går. Jeg skriver ikke dette i håp om at noen kan avlære seg dumhet, men at enkelte kan lære seg litt om hvorfor man ikke bør imitere dumheten og gjøre den til noe kjært «eget».  

Jeg anbefaler derfor fotsatt lesing her, fra nå av og – under:

Er kristne dummere enn andre som det går an å sammenligne med? Visse generelle IQ-tester skulle tyde på det, uten at det er mulig å si noe sikkert om det. Jeg vil tro at IQ’en er et forholdvis lite egnet instrument man kan bruke for å si noe om hvorvidt mennesker er kloke og vise.

Klokskap og vishet faller inn i en kategori for seg selv og rommer en større forståelse for helheten i alle ting enn det en simpel IQ-test kan fortelle om, og det skal vi nok være glad for. Vi skal derfor være meget forsiktige med å kalle noen mennesker for dumme eller for mer dumme en andre. Det samme gjelder «god». Og her skal man være spesielt forsiktig, for vet man hvem man sammenligner med? Kjenner man en objektiv standard her? Og betyr dette eventuelt at alt vi kan holde oss til og stole på er fornuften – eller logikken? Nei, overhodet ikke. Emosjoner er viktige, de er integrere funksjoner i designet vårt, måten vi er skapt på. Det cerebrale kan aldri gjøre krav på den ultimate sannhet og den høyeste autoritet. Vi er skapt holistiske av konstitusjon og forventes å forholde oss holistisk, spesielt i forhold til livets store og grunnleggende spørsmål, som vi fortrinnsvis finner i metafysikken og i troen. Men når det er sagt:

Noen kristne vil si at de vet hvem som er mer god enn andre og at dette er veldig lett å se og erfare. De har ofte lett for å dele opp folk i et vi og dem og som regel mener de som bruker begrepet da spesielt om seg selv, og dermed synder de mot fortellingen om Fariseeres og Tolleren, en fortelling Jesus selv fortalte som et eksempel til skrekk og gru. (En fariseer er en skinnhellig person; en person som ikke finner mye nåde i Guds øyne).

Kristne som er overbevist om at de er gode, er for dumme til å forstå at Jesus henvender seg nettopp dem selv, og for anledningen ikke til noen andre. De som tror de er gode, havner da i et forhold til Gud som fariseeren kom i, i motsetning til tolleren. De skjønner ikke at fariseeren jo er meg, dem selv, altså. Slik kristne trenger så mange fariseere som mulig blant de andre, for at de skal kunne ha et godt forhold til seg selv og en rett relasjon til Gud. Vi skal komme tilbake til noen konkrete eksempler etter hvert. Jeg må først forklare litt om hvorfor jeg skriver denne artikkel. De kommer til å bli lang og de fleste vil si at den ulidelig kjedelig, for anmassende og overveldende. Jeg må la det stå sin prøve, mitt anliggende er å søke mer selvinnsikt og bedre forståelse i håp om gjensidig styring og en bredere fordypning, både for meg selv og eventuelle lesere. Håpet er at man kan trekke noe lærdom ut av dette underveis, at de fleste av oss har noe å lære.    

Bakgrunnen her er at jeg har skrevet noen artikler hvor jeg plasserer inn redaktør i Stefanus stiftelsen, Johannes Morken, som et anker for oppmerksomhet rundt hans forhold til islam og islamkritikk, og dermed indirekte, til hans forhold til kristendom, ideologi og politikk.

Mott utgangspunkt har vært at man kan ikke aktivt støtte Morken hvis man aktivt vil unngå å støtte islam, promotere islam og underlegge seg islam – på sikt.

Man kan ikke oppføre seg «stykkevist og delt» overfor islam og møte med muslimer hverken som gruppe eller enkeltvis. Gjør man det, kvester man samtidig seg selv mentalt samtidig som man oppfordrer islam som umma til å spisse klørne og slutte rekkene. Man velger da å konservere muslimer inn i et islam mange av dem ikke ønsker, og man gjør seg da til løpergutt for reaksjonære krefter som vil undergrave Vesten og gjøre islam til den absolutte maktfaktor i verden. Islamske avant-garder vil umiddelbart se hvor sårbare kristne gjør seg ved at de de velger å forholde seg stykkevis og delt til islam i stedt for å tale rene ord og islam midt imot, slik det bør være en kristenplikt å gjøre. Ved å fremstå som stykkevis og delt vil muslimene med rette forstå at de kristne egentlig er både veike og feige, og forvirrede i tillegg, og at kristendommen ikke lenger vet hvem den er. De vil forstå at kristendommen står svakt, ja, at den formelig ber om å bli overkjørt, fordi usikkerhetene med dette å være kristen i dag kan oppleves som uutholdelig, ja, og som en plage i sjelen, nettopp fordi kristendommen jo ikke lenger vet hvem den er og hvor dens radikale ankerfeste og dens lederskap står, eller ligger. Den kristne «stykkevist og delt-holdningen» til islam og muslimer viser seg ikke bare for muslimer, men også for «vanlig» kristne som vek og servilt føyelig og usikker på seg selv. Vi ser at kristne oppfører seg med en indre, mental delthet som bare kan forundre og til sist svekke kristustroen generelt. Det ser virkelig ut for at kristne ønske å bli oppfattet som svak og ynkelig i den tro at man slik kan blir mer gode, mer prektige mennesker, mer sant og ekte «troende».

Å være udelt og ren i troen oppfattes som truende, ja, som en generell fornærmelse ikke bare overfor muslimer, men også overfor mange kristne «internt». Situasjonen for mange kan derfor lett bli uutholdelig. Man klarer ikke å krype lenger, man vil før eller siden og gjerne over langt tid søke mot en ny befrielse og en helt ny bekreftelse på sin kristne tro.

J

eg skriver denne artikkelen i full forvissning om at selve saken gjelder noe større og bedre og helere og bredere enn meg selv og mitt eget følelsesliv eller eventuell mangel på sådant i ny og ne. Jeg skriver egentlig om det de gamle ville ha sagt, at «Med lov skal landet byggjast», det som må gjelde den dag i dag. (Jeg bruker «lov» her i utvidet mening). Landet kan ikke lenger styres av sentimentalitetens egenrådige vilkårlighet og emosjoner som løper løpsk, i den grad de slippes løs ene og alene av den grunn av at det føles så godt og riktig å slippe dem løs, slik at man riktig kan få vist hvor «god» man er, og hvor lite fariseisk man er. (Ut fra den enkle erkjennelse at det som på forhånd alltid proklameres som god politikk som regel alltid viser seg å være det motsatte, nemlig svært dårlig – og som oftest svært brutal - politikk). Blander man samme lov og emosjon uten å skille mellom dem, og med hovedvekt da på det tilsynelatende fortreffelige i emosjonene, vil landet snart havne i alvorlig ulykke og det vi da vil bli stående igjen med, vil bli et svært langt «uår i hele folket og da i en uopprettelig tilstand over helt uoversiktlig tid.

De fleste vil forstå denne beskrivelse av «tilstanden» umiddelbart, men det fins mektige strukturer i samfunnslegemet som ikke vil innse berettigelsen av en slik beskrivelse, de synes å ha et umettelig behov for å bekreftet en slags kronisk eufori, hvor det stadig gjelder å bli bedre og bedre, mer emosjonelt – servilt betinget - korrekt og altså mer god enn kanskje godheten selv, en tilstand hvor fariseere av alle salg bejubler, fordi man jo til slutt da også må være bedre eller godere enn Gud og i et miljø da hvor man føler seg spesielt og usøkt høyst velkommen. (Vi begynner da å snakke kult, og ikke om en kristen forsamling, men mer om dette under). Det er ledere i slike strukturer som sitter i førersetet når det gjelder forholdet til islam og muslimer; det er de som tror de er gode fordi de tror de er gode og fordi ingen utenfra kan rokke denne selvgode forestillingen og de holdninger og gjerninger som flyter av denne. Kort sagt er dette våre dagers inderlig fariseere, våre dagers forrædere av kristentroen.

For å skaffe seg et overblikk over og en forståelse av hvem disse er og hvordan deres menigheter eller kulter funksjonerer, og hvilke begrunnelser og gjerne bibelske hjemler de opererer ut fra, er det viktig å nærme seg dem, hvor de nå måtte befinne seg, og uansett hvem de ved navns nevning er, og hvis man, med en viss forsiktighet, for her er det vitterlig sterke og ofte ukontrollerbare krefter i sving, destruktive og aggressive krefter mans som «god» ikke vill tro man hadde og ikke kunne innbille seg man ville bli hærtatt av på forhånd. Man burde kanskje best forbigå dem i stillhet, for hvis man skulle tro at det var mulig å bekjempe dumheten, vil man ofte stå igjen med å fordumme seg selv, noe man selvsagt bør unngå. De virkelig villfarne forstår gjerne ikke hvor dumme de er. De tenker lev og la leve, og toer sine hender.

Jeg tror like vel at vi vi gjør klok i ikke å undervurdere dumhet. Den kan være – og er – ofte farligere enn vi tror. Vi skal derfor i det følgende befatte oss litt med den, idet vi er klar over farene, og i det håp at det som fremkommer kan tjene som en velment advarsel, og i det håp om at fremstillingen faktisk kan bidra til å gi visse instrumenter man kan benytte seg av, for å forsvare seg mot nettopp dumheten og alt som flyter av den, i vår sammenheng her, og sett ut fra det anliggendet jeg har her. Vi skal befatte oss med dumheten for at den kan opplyse oss og gjøre oss bedre forberedt og mer våken for dens farer. Jeg våger dette vågestykket fullt «forvisst» om hvor grensene for dette samkvemmet med dumheten går, og hvor langt jeg kan gå, uten å bli oppslukt av prosessen og av selve temaet, altså. Jeg håper «eksperimentet» kan beskytte oss mot at dumheten – og alt hva den innebærer, slik jeg skildrer den i denne artikkelen - kommer på oss bakenfra, så å si, og får oss til å vakle og gå i oppløsning allerede før en nødvendig konfrontasjon kan settes inn.

Når det gjelder Johannes Morken, er det viktig å få presisert at han som person ikke er viktig i seg selv som person og som «ankerfeste» for kritikken av ham. Morken er bare et overflatesymptom, en liten topp på en liten bre i det store havet av isbreer som alle nå smelter med stor art i Grønnlandsisen. Morken flyter på en trend, en «godhetstrend», en trend han mer enn gjerne bekrefter i ord og gjerninger, slik jeg er det. Han inkarner det jeg kaller «hypemagikere», se bl a her

og Johannes Morken og Morten Horn revisited her.

Han velger den vei fremover som er stykkevis og delt i forhold til islam (ne jeg mener jeg får vist tydelig i andre artikler her på bloggen). Han ser ikke at han legger seg ut til bruk for islamistene, at de bruker ham som løpergutt. Og Morken selv ser ikke at han har gjort seg til en integrert i det godhetsregime som bl a professor Terje Tvedt så godt har dokumentert og begrunnet i sine bøker om dette temaet, Det internasjonale gjennombruddet  

Morken befinner seg dessuten på samme side som tidligere biskop i Oslo, Gunnar Stålsett, som – helt uten å forstå noe som helst – sa at det «ikke er noe feil med å være god». Man skulle nesten tro at det han sa var at «det er ikke noe feil i å være dum», men Stålsett, nå og for øyeblikket: Ut av syne, ut av sinn. Vi må videre.  Men først et aldri så lite innsmett til:

«Det fins mennesker som ikke forstår. De forstår f ek s ikke at det kan være noen feil med å være politisk korrekt. De forstår heller ikke at det kan skrives en bok med tittelen «Atheism for dummies». Ateisme for dummies, her på bloggen

De synes f eks det er hårreisende at folk kan si at «det går an å bli syk av å bli for sunn». De samme vil ha store vanske med å godta setningen: Det er ikke så galt at det ikke er godt for noe. Hvis du sier til et arbeiderparimenneske at Arbeiderpartiet ikke er det partiet som best tjener arbeidernes interesser, kan man søt på mennesker som vi benekte dette på rent magisk – eller rent deduktivt - grunnlag. De kan ikke tenke seg den mulighet at Arbeiderpartiet faktisk kan siers å motarbeide arbeidernes og arbeiderklassens interesser. Slike mennesker tenker hypermagisk helt uten å være klar over hvilke tankebrister det er som herjer i dem. 

Vi må gjennom en prosess, en prosess ført av meg selv mot meg selv, men den kunne like vel ha vært ført i virkeligheten. Vi har mer av nok eksempler på at «etablissementet», «eliten» eller menigheten og «partiet» har drevet selvkritikk – med døden til følge for mange som i utgangspunktet vill være gode, hele og rene, - i forhold til kultens dogmatikk og «linja», eller f eks sentralkomiteen og femårsplanene. Mange av disse «rene» ba om tilgivelse fordi de ikke hadde begått noen forbrytelse, hverken ut fra positiv eller naturlig lov, men som like vel underla seg helt og fullt «sin gud», idet de trodde de selv var et nødvendig offer og derfor nesten guddommelig god i seg selv. Det er mange måter å gjøre seg guddommelig på. Å ofre livet for å støtte en fiende som vil utradere en, er slett ikke uvanlig, selv om de fleste «gode» vil tro det motsatte.      

Jeg har selv nettopp gjennomgått en prosess som jeg tror kan tjene til å illustrere litt av det jeg mener:

Jeg ber om en uforbeholden beklagelse. Jeg ber med andre og bedre ord uforbeholdent om unnskyldning. Jeg innser behovet for å bekjempe mani med mani, jeg innser nødvendigheten av å bli mindre manisk, mer normal og føyelig og ber derfor om visdom og forstand, mer selvkontroll, bedre vurderingsevne og et mer føyelig temperament. Jeg ber om forståelse for at det av og til er nødvendig å terpe inn ting, bli mer repetativ – for å få frem et viktig budskap, med den «nødvendig» tilpassede retorikk, og ikke nødvendig vis med den mest tenkelig skånsomme og hyklerske kritikk.

Jeg har kommet i skade for å skyte spurv med kanon, og bommet så kraftig på målet at det er jeg som står igjen avkledd og i underbuksa, og ikke spurvene. Jeg innrømmer det. Og jeg er ikke i tivl om det. Snarere tvert om: Jeg ser sikker på det. (Hvis spurv er rette ord. Jeg trøste meg med at mange befriende nok vil forstå det metaforisk og ikke som «fuglene» i Hitckcock).

Jeg har – dog - gjennomlidd en kraftig storm i et lettknuselig vannglass. I forhold til verdensbegivenhetene og de virkelig store lidelseshistorien på kloden i dag, og alle reality-seriene - er alt det jeg her har å fare med egentlig og sant nok ikke mye å skrive hjem om i, i det hele tatt. Men jeg har virkelig tråkket på en torn på solskinnenga, en spiss, hard, skarp og sår torn som for sin del insistere på å være en helt vanlig, myk og uskyldig kløver.

Eller var det slik det var, eller ikke var? Vel, her og nå: Jeg beklager spesielt til Lillemor. Hun var fra min side en bevisst konstruert stråmann for anledningen, slik alle avatarer er, i prinsippet, vi skjuler jo oss bak anonymitetens kyrass, men nå dekonstruere jeg mitt ferniss og min konstruksjon og ser Lillemor som det hun er, nemlig som et menneske som meg, og absolutt ikke som en kun en sørgelig stråmann. Bare for å ha sagt det.

Me andre ord: Jeg har – virkelig – kommet i skade for å overvurdere meg selv, ved å ha undervurdert en mer eller mindre reell motstander eller abstrakt fare. (Det beror for øvrig mye på hvordan denne mulig innbilte fiende eller motstander forklarer seg selv). Jeg ber om muligheten for at dette er en adekvat forestilling blir tatt i betraktning, og at en slik overveielse faktisk kan telle litt til min fordel og at det derfor allerede i utgangspunktet skulle foreligge det som på høytidsdager med rette kalles formildende omstendigheter

Det føles selvfølgelig ikke helt bra, dette. Men jeg ser at jeg har noe å lære, noe å forstå bedre. Jeg må rett og slett lære meg bedre tilpasning og å avpasse meg etter vær og føreforhold. Jeg må bli mer ydmyk, mer lyttende og langt flinkere til å reagere proporsjonalt. Jeg ble gjenstand for akutt forvirring, det må jeg bare innrømme. Jeg kom inn i et mentalt leie der jeg så at det jeg hadde kjempet for så lenge, og med så stor mer eller mindre innbilt kraft – det vil si det jeg kjempet mot – kanskje var en tapt sak, og at det var jeg og ikke saken som gjorde at jeg plutselig fikk følelsen at det var saken det var noe feil med. Jeg måtte derfor reagere, og reagere sterkt, hvis jeg skulle bidra til å styrke saken, og samtidig svekke motstandernes motstand, og, vel, det jeg så på som motstandernes svakhet og idioti.

Jeg forstå i denne situasjonen ikke at jeg svek både meg selv og saken, og at jeg gjorde meg selv en bjørnetjeneste, samtidig som jeg ga motstanderne mine en anledning til å triumfere – med all rett.

Jeg er derfor veldig takknemlig og glad for at jeg møtte skarp kritikk. Jeg fikk som jeg fortjente og jeg er glad for at jeg innså det. Men det tok en viss tid og krevede enn viss mengde urkraft å komme meg ut av det. Og at jeg i hvert fall er på vei ut av det, er denne artikkelen et vitnemål om, om enn ikke et bevis på, (et bevis som holder i retten, for å si det slik). Men jo da, jeg ser fortsatt at jeg må styrke min private krig mot og innsats for å bekjempe alle mani. Det spørs imidlertid om det hjelper så mye. Jeg vil t det skal hjelpe, men jeg må ta et forbehold om at det kanskje ikke hjelper så mye som jeg skulle ønske. Jeg blir ikke perfekt etter en uke i limbo, i renselsesstedet. Men jeg trenger å jekke meg ned og jeg må unngå beskyldninger om å terpe, (selv om det er en måte å hellige målet på). Jeg befinner meg fortsatt utenfor «institusjonene», eller asylet, som de kalte det i gamledager.

Jeg befinner meg utenfor den psykiatriske diagnose, og de mentale definisjonene. Men dette betyr ikke alt. Nei, da. Jeg er ikke så gira på å få en merkelapp hengende på meg, at jeg ber om avskilting frivillig, så å si. Jeg har ikke pådratt meg noen personlighetsforstyrrelse, og det har jeg muntlig, om enn ikke skriftlig, fra min «shrink» som jeg har vært så heldig å bli kjent med, av frivillighetsgrunner. Men jeg må bare innse, at det jeg i det følgende skriver jo nettopp viser at jeg fortjener en «diagnose». For jeg ser at jeg har kommet i skade for å bli oppfattet som manisk. Ikke av en «shrink», men av vanlige, rolige, forstandige, selvbevisste og symptomfrie mennesker som har villet meg vel, inntil nå, får jeg inntrykk av. Jeg ber om forståelse for at det jeg skriver i og med de følgende linjer og setninger faktisk kan bekrefte deres diagnose av meg. Jeg ber om at de berømmes for denne deres innsats. Jeg trengte den, antakelig mer enn de selv trenger den.

Jeg må dessuten uten beklagelse være svært takknemlig for at jeg ikke lever under hælen til et regime som krever offentlig pisking og som fremtvinger tilståelser med utpressing og fysisk vold.

Jeg har med andre ord mye å sette pris på. Og det håper jeg i full overbevisning at jeg fortsatt kommer til å være, i overskuelig fremtid. Den totale, systematiske og organiserte omveltning eller omvurdering av alle verdier kommer ikke så raskt at jeg skulle ha noe å bekymre meg for umiddelbart. Og bra der det.

Jeg skildrer nå de ulike fasene i min forvirrings akutte behov for ro og klarhet, i full bevissthet om at dette kan komme til å såre og krenke noen, i det håp at det komme til nytte og at andre kan lære noe av det, på samme måten som jeg har lært at det kan være nødvendig å komme til erkjennelse, og at andre faktisk har hjulpet meg frem til dette, så, ja, en stor takk til aktørene i det følgende stykke. For noen vil ikke skildringen her kunne betraktes som noe stort og truende drama, en drepende tragedie eller som en skrekkfilm det helst ikke er verdt å se, fordi den er for nærgående og derfor skrekkelig, nei, for mange vil nok skildringen heller fremstå som nokså alminnelig og søvdyssede, og derfor komplett altfor privat, egosentrisk og lite relevant. Jeg har forståelse for dette. Det jeg gjør er å ta ut ett bruddstykke av en liten og nærmest isolert aktuell eksistens blant mange andre lignende eksistenser, i håp om at noen vil kjenne seg igjen og være i stand til å lære noe av dette, selv om sannsynligheten er liten, hvis overhodet til stede i det hele tatt.

Så her kommer det, (ha tål, du tåler det kanskje best «by default»):  

Jeg har i flere artikler på bloggen Spikeres corner forsøkt å forklare hva jeg mener med hypemagi og hypermagikere, men til ingen nytte. Jeg trodde de hadde forstått det, eller i alle fall noe av det, grunntrekkene og filosofiske og litterære poengene sånn i sin alminnelighet, men den gang ei. I stedet for å forøke å forstå, misforstår de av en eller flere grunner fullstendig og komplett, idet de gjør selvkritikk umulig, fordi de rett og slett ikke forstår hva det dreier seg om.

For å skaffe seg oversikt over tingene og for å forsøke å forstå «tingene» kan det ofte bli nødvendig å gå ned på grunnplanet og begynne å grave i detaljer, i trivia, fillesaker og fullstendig irrelevante fenomener sett isolert, og i si enfoldige gru, for å få med seg helheten og tankemønstrene som er ute og går, på det området man undersøker og forholder seg til og som man gjør til sitt anliggende, for anledningen.

Jeg skal forsøke å belyse alt dette og begrunne hvorfor det av og til er nødvendig å relatere til det i og for seg helt uinteressante og mindre begavede, og dermed desto mer elementært feilaktige eller totalt utilstrekkelige, nettopp for å få frem de støte linjene og forklaringene på at paradigmene blir som det blir og hvorfor de er så vanskelig å trenge inn til og igjennom, og hvorfor det er så vanskelig å få få til å innrømme eller erkjenne at de tar feil og at de faktisk motsier seg selv på det groveste samtidig som de tror at deres feilaktige oppfatninger nettopp styrker dem i deres tro på egen fortreffelighet. I seg selv er dette en enorm oppgave, og den nytter ikke å utdype fullt ut, langt derfra, jeg må derfor be om tålamot, fordi dette blir noe veldig langt – for mange – om noe som vitterlig kommer til kort, i alle henseender, hvis man skal nærme seg dette fullt bevisst på at enhver slik tilnærming forutsetter visse fordommer, visse standarder, som overhodet ikke passer inn i hodene og hjertene til alle de denne lange, men like vel svært så korte, avhandlingen faktisk handler om.  

Problemet, eller noe av det, i et nøtteskall, og som en aperitiff, kan formuleres slik:

Påstand 1: X tror han vet hva Y tenker fordi Y sier at X tenker slik og slik. Y må derfor være manisk og latterlig.

Påstand 2: Y vet at han ikke kan lese noens tanker, han er ikke tankeleser. Når x så tviholder på at Y tror han kan lese hva en annen tenker, så er det en valid, logisk fruktbar og holdbar konklusjon at x mener at y er psykotisk.

Påstand 3: X påstår da at det ikke er det han tenker. Han tenker ikke at y er psykotisk. Y tar derfor feil.

Det underlige her er at x nekter for å tenke at y er psykotisk når han påstår at y er tankeleser. Og det kan tenkes at han ha rett i dette, ja, det kan være det mest logiske av verden å tro nettopp at x ikke tror at y er psykotisk, selv om han feilaktig tror at y er tankeleser, fordi man her ganske enkelt har med en sannsynlighetsberegning å gjøre og med forståelse av hva en medisinsk diagnose er og ikke er for noe.

Det er med andre ord fullt mulig å si og tenke: Y er manisk og mener seg å vite hva en person tenker, fordi han er manisk, uten dermed samtidig å påstå at y er psykotisk. Det er ikke så lett å si: Y vet hva x tenker og y må derfor være manisk.

Å si: Y mener seg å vite hva x tenker, y må derfor være både manisk og tankeleser og derfor psykotisk, er OK hvis man med tankeleser ikke ser noen sammenheng med psykose.

Men det er ikke Ok hvis man beskylder y for å være tankeleser helt konkret, faktisk og uten tvil, objektiv og derfor bokstavelig. Det er imidlertid helt Ok hvis den som sier og påstår dette, mener at utsagnet kun er en indikator, en slags veiledning eller oppskrift, og fullt ut metaforisk, og som et signal om at visse lamper bør begynne å lyse osv. Det er imidlertid ikke bra hvis hensikten med denne måten er å bruke uttrykket eller ordet tankeleser på er å sverte y ved å få noen til å assosiere «tankeleser» med mani, eller idioti, rett og slett, eller rå og flau dumskap eller skadefro toskeskap eller noe. Gjør man dét, vil det være kort vei til å hevde at x gjør dette også for å forsterke inntrykket av at man her ikke bare har å gjøre med mani å gjøre, men at man samtidig har med psykose å gjøre, i og med at begge i utgangspunktet er medisinske termer. Hvis man mener mani for å skade, eller som en oppfordring om å søke psykiatrisk hjelp, eller en som en sterkt oppfordring til å isolere den maniske, vel, da er det på tide med litt selvrefleksjon.

Man skulle tro at slike logiske feilslutninger eller logiske forvirringer og mangel på stringent tenkning  ikke ville forekomme i praksis og  det virkelige livet, i hvert fall ikke på et nettsted som tar mål av seg å være seriøst og som i tillegg har hatt et stort antall besøkende. Mange har med andre ord vist interesse for stedt og stedet må derfor antas å ha en viss verdi for mange og at mange får noe igjen for å besøke stedet og gjerne til og med kommentere der i blant, ved siden av den harde kjerne av inderlig sympatiserende aktører i kommentarfeltene, - det dreier seg kanskje om ca 10 gjengangere. Deres guru er stedets redaktør og ideologiske eller religiøse fører. Han nyter tydelig vis stor respekt og har opplagt mange nærmest nesegruse beundrere. (Jeg kommer tilbake til det og implikasjonene under). Se Kommentarfelt og katastrofe

Det torde forresten være en opplagt sak at de eksemplene jeg nettopp har trukket frem over, forteller noe om hvordan tingene ikke bør være. Eksemplene kan tjene til skrekk og advarsel. Fortsetter man å gjøre seg avhengig av eksemplenes underliggende premisser, er man garantert å bli sittende fast i permanent frustrasjon, og til slutt, hvis man ikke kommer seg ut, i fortvilelse og i en  eksistensiell angst som bare kan være destruktiv og ikke konstruktiv eller kreativ.

Jeg trekker ikke eksemplene frem for å vise hvor gjennomborende skarp, akademiske korrekt,

og eventuelt intellektuell oppegående jeg er, nei, jeg trekker dem fram rett og slett for å beskrive en tilstand, ikke bare knyttet til denne kronikkens anliggende og til denne spesifikke saken, men tilstanden for øvrig på de generelle diskursplanet i samfunnet, på forumer eller fora og i debatter hvor det nå måtte være. Vi står – kollektivt – med begge beina langt ute i hengemyra, og jeg oppfordrer «de som har øre å høre med» til å gjør det de kan for å bringe debattene inn i et mer fruktbart og «adekvat» spor. Det er det eneste jeg kan håpe på, «Mens venter på Godot», for å snakke litt med eksistensialistene. 

Det er - mot den bakgrunn jeg har beskrevet ovenfor - et faktum at Oppraak nå blir beskyldt både for å være manisk og for å være tankeleser. Det beror selvsagt på svært begrenset kognisjon fra de som hevder dette. De mangler helt elementære innsikter i språkforståelse, kommunikasjon, logikk og nødvendig helt pragmatisk og liketil retorikk.  (Hvis de ikke vil påberope seg et privat kodespråk som de mener et høyst universelt språk som egentlig blir eller bør bli forstått av alle).

De vet ikke at det er helt vanlig og til og med nødvendig å si at f eks Morken tenker slik og slik, selv om Morken ikke tenker det, hvis alt av fakta man har å uttale seg på grunnlag av faktisk gir en rett til hypotetisk å slutte at Morken tenker slik og slik, hvis man ikke påstår at Morken faktisk tenker slik og slik. Hvis det er underforstått at man her har med hypoteser å gjøre, er det det helt ok å slutte, hypotetisk, at Morken «må» tenke, eller «må antakelig tenke» e l. uten at man for hver gang man kommer inn på dette må presisere med å bruke ordet «må» i hermetegn eller ordene «må antakelig eller hypotetisk antas å tenke» i denne sammenhengen.

Dette er helt elementært og hvis man ikke som leser og kommentator av tekster har fått fatt i dette og så å si ikke har det med seg rett under huden, eller i personligheten sin, så er sannsynligheten stor for at vedkommende neppe får med seg så mye om hva forfatteren har å si. Sannsynligheten er at man misforstår katastrofalt, og at man vil dumme seg ut igjen, gang på gang, uten at det er mulig å komme en slik person til hjelp. En slik person vil ikke engang være i stand til å ta imot hjelpen eller forstå at han faktisk trenger den. Simpelt hen fordi han jo ikke forstår forskjellen på implisitt og eksplisitt.

Som en foreløpig konklusjon – jeg kommer tilbake til mer «fressen» under – er det å håpe at man, hvem det nå måtte være og hvem nå det måtte angå – kan være enig om at der man gjør middelmådigheten til selve kompass og ledestjerne, der står det ille til. Verre er det der undermålere blir hausset frem og tatt for å være og nærmest dyrket frem og priset og i ord, tanker og handling forsvart som genuine plussvarianter. Et miljø – en menighet, en sekt, en kult, ja, et parti eller en forening  – som nærmest av åndelig nød må begynne å snobbe nedover idet man opphøyer undermålere som rollemodeller eller eksemplariske dydsmønstre, kommer før eller siden til å miste både selvrespekt og respekt og gå i frø eller oppløsning, og jo fortere dette skjer, jo støtte lettelse bør dette avføde for det fleste, både i og utenfor gruppen. Trist nok vil de gruppene som i dag vil overleve lengst og som vil få størst innflytelse, er de grupper som kan livnære seg på best på det jeg kaller hypermagi, før magien etter hvert og med hjelp utenfra avsløres som et luftslott og en stor og altslukende bløff, og som et instrument i hendene på «de gode», kall dem gjerne fariseerne, de som virkelig er fariseere men som forsøker å overbevise omgivelsene om det motsatte og at det er nettopp fariseere de ikke er, i motsetning til de som er det … (jfr avataren Lillemor, som jeg er inne på flere andre steder i denne posteringen, og de som innbitt forsvarer henne, uten å øyne det nettet Lillemor selv vikler dem inn, ut fra sin posisjon som edderkopp i systemet, dvs i kommentarfeltet. Dumme mannfolk hverken tør eller vil se at visse kvinner manipulerer dem og disse master-manipulators vet det utmerket godt og utnytter magien til fulle uten at disse – ofte seksualfrustrerte og såkalt myke men). 

Jo mer man kritiserer islam, jo mer medgjørlig og fredelig blir selve islam. Islamkritikere antas å spille på skjulte og mørke krefter som kan antas å undergrave samfunnet og kulturen. Men kan dette noen sinne bli sant og helt virkelig, bomsikkert, for å si det sånn, en urokkelig, evigvarende og uforanderlig  sannhet? (Ta her høyde for at en streng og vedvarende vitenskapelig holdning til folk og ting like gjerne kan være og forbli en tvangstrøye som et afrodisiakum).

Ja, det kan blir sant, hvis man tar i betrakting noen mekanismer eller sosiale over og normer, dvs hvis man forstår noe av kulter generelt, hvilke funksjon en kult har i relasjon til og i samspill med det større omkringliggende samfunn, hvis man kjenner noen av kultens indre, selvforsterkende trender og hvordan disse virker og påvirker, både innad og utad.

For å ta et konkret eksempel: Kapitalismen kan kritiserer sønder og sammen. På sikt iser det seg at kritikken har forfeilet sin hensikt. Kapitalismen overlever og kritikk av kapitalismen oppfattes nå som nærmest som en helligbrøde, «noe» man ikke kan røre, uten å risikere både «gård og grunn», ja, ettermæle. Man mister kanskje noe av sin eksistensberettigelse. Kapitalismen er da blitt et tabu man ikke kan nærme seg kritisk uten å bli utstøtt og fordømt.

Det samme gjelder kommunismen. Jo lenger man terper ensidig negativt retorisk og demagogisk mot kommunismen, jo høyre status vil kommunismen få, særlig hvis det er lenge siden kommunismen gjorde noe galt, særlig «mot meg», min lille gruppe, og folket generelt. Et nasjon som aldri har kjent kommunismens undertrykkelse, vil før eller siden hente inspirasjon for og beundring for kommunismen. Og kommunister, som enkeltindivider. Den vil fremstå som et frelsesmiddel, en metode som kan forløse og forsone tingene, i motsetning til kapitalismen, som nå plutselig får ansvaret for alt som gikk galt. Vi ser at dette er tilfellet i dag. Vi har f eks de relativt nyetablerte kommunistpartiet Rødt som appellere til store ungdomsgrupper og som av de fleste nå enten blir betraktet som en helt harmløs gruppering, eller som et erkjennelsesmiddel som kan gi oss ny og verdifull innsikt og som derfor kan brukes til å forandre samfunnet til det bedre, for alle, - for all fremtid.    

Det kan settes opp generelle kriterier for å kunne behandle, nærme seg og forstå denne samfunnsmekanismen, utenfra, så å si. Man kan si noe generelt gyldig om kulter, sekter, gruppers, menigheter og individers forhold til «de andre», «det fremmede og skremmende» osv.  Vi kan se det hele psykososialt, for om mulig å få litt mer oversikt over tingene og et bredere teoretisk og praktisk grunnlag for vurderinger av det hele. Vi forstår ikke grupperingers væremåter og begrunnelser for den, uten å stille oss litt utenfor, slik at vi får overblikket. Vi synes å ha et grunnleggende naturlig behov for å forstå hvordan tinge og mennesker virker, antakelig fordi vi da med en slik holdning og en slik analyse basert på dette naturlig behovet fors større klarhet, faktisk kan hindre mange misforståelser og uheldige konsekvenser av å legge det døve øret til.

Dette bør være selvinnlysende, men er det ikke. Norge i dag er blitt en stor kult hvor det nettopp regnes for en dødssynd å kritisere, å rette fokuset mot visse fenomener, for å forstå bedre.

I dag er Norge og Skandinavia, bare for å ha nevnt noen land, blitt en kult, en kult der det å kritisere islam blir ansett som utilbørlig, ja, farlig, ja etter alle solemerker moralsk eller etisk helt forkastelig. Vi kan da snakke om kultens ulike kjennetegn og et av disse kjennetegnende er frykten for å nærme seg fenomenet på rasjonelt og saklig grunnlag, selv om idealet i samfunnet for øvrig nettopp er at vi skal og må nærme oss fenomenene på disse grunnlag. Det ligger underforstått at uten kritikk, ingen fremgang, ja, ingen sannhet overhodet. Derfor hegner vi om ytringsfriheten, selv om den kanskje ikke eksisterer, i hvert fall ikke i den grad vi ellers ville anser både som legitim og svært nødvendig og derfor velkommen, ja, absolutt nødvendig og «velgjørende». 

Jeg vil i det følgende forsøke å belyse og kritisere eventuelle mangler og svakheter ved «det nåværende» paradigme, et paradigme som indirekte eller implisitt er altbeherskende, altkontrollerende og tilnærmet allmektig, et system og et mønster som ikke tåler kritikk, fordi slik kritikk med umiddelbar virkning blir ansett som en forhånelse av paradigmets hellighet og absolutte, preskriptive, grunn-norm. (Eller uformaliserte eller, ikke nedskrevne og derfor delvis skjulte eller underbevisste «konstitusjon», om man vil. Jeg kaller i ny og ne dette for en persons «mentale konstitusjon» og mener med det hans «doxiske felt»).

Vi lever, for så vidt dette er sant, i et stammesamfunn, der reglene for magi i høyeste grad virksomme. Vi lever i det perfekte ur-samfunnet, vi er evige, universelle aborigines. Lenger vi ikke kommet og lenger nytter det ikke å komme. Å tro noe annet er sentimental romantikk og pueril ønskedrøm, spillfekteri og sjarlatanisme, for å si det slik og med slikt ettertrykk og alvor. Det kaller litt på latter, spør du meg, men jeg lar det stå til.

 Vi står på samme nivå som urinnvånere gjør verden over. Og vi synes ikke å ha rikket oss det aller minste. Vi står på garn i urgamle mytologier. Vi frykter fortsatt tabuenes magiske og overveldende makt. Det har vært liten «fremgang» å spore. Vesten befinner seg faktisk på det mest primitive stadium i menneskehetens historie. Og vi synes å trives med det, ja, vi elsker det, og er villig til å forsvare det med alle midler – i hvert fall hvis tilfeldig vis «vi» måtte befinne på det «moralsk mest høyverdigste» sjiktet blant menneskene, sett universelt. Hvis vi tilhører «de gode», de som sitter på magien og makten, ja, da er vi trygge. Vi kan ikke angripes. Og vi vet det, eller tar det for å være det mest selvfølgelige av verden. Vi har tilegnet oss en slags gude-status, vi har – i vår enfoldige tro - gjort oss til selvbestaltede ikoner eller gudebilder med selvtilstrekkelig innebygget og selvstendig virkende kraft, magisk kraft, eksplisitt eller implisitt. En kraft vi vær så god har å gi akt på, frykte og tilskrive ære og ærefrykt.

Vi skjelner og skiller – oppi alt dette - med den aller største selvfølgelighet mellom de som er verdt å støtte, og de som er verdt å støte ut. (Det gjelder så å si i alle samfunnsrelasjoner, det ligger innbygget i selve mekanismen). Det mest bemerkningsverdige er at vi nå er kommet dit at det å kritisere islam, blir ansett for å være et direkte angrep på en selv, altså ikke-muslimen, ja, på hele det ikkemuslimske samfunnet. Det hjelper i en slik knipe ikke å argumentere, argumenter preller av, man vil ikke høre, det kan forstyrre freden og freden og selv selvforståelsen og den indre overbevisning om at man har rett, at den holdningen man inntar er den ene rette holdning. Og så kan man støtte seg til kultens egen selvdefinisjon, som alltid er selvrefererende rettferdig, feilfri, uskyldig og derfor en verdi i seg selv som krever et offer og ofre, skal kulturens hellighet beholde sin høye og «edle» posisjon.

I et slikt klima blir det en forbrytelse å kritisere guruer og andre hellige menn og kvinner som ikke gjør annet enn å fortie, fordreie og rose islam for islams fredsskapende potensiale og muslimens hellig rett til å dyrke sin religion og tro fullt ut, i kraft av og bygget på de muslimske helligskrifter selv og islams fremstilling av den egentlige gud og menneskehetens store beskytter. Og den som fokuserer med en viss skepsis eller åpen kritikk av dette, blir så hedningeforklart og forsøkt skviset ut, i hvilken sammenheng det nå måtte være. Vi ser med andre ord tendenser til heksejakt. Et tydelig eksempel kan være den behandling Fjordman er blitt utsatt for. Han er blitt en persona non grata og anses nå som et virus på samfunnslegemet og en person man skal avsky og hate, fordi han jo er islamkritiker, og det en dyktig, grundig og nøyaktig en, til og med. 

I det følgende skal jeg ta for meg et mye mer marginalt fenomen enn fenomenet Fjordman, en mye mer uskyldig historie, men like fullt en historien som etter min mening kan fortelle oss mye om oss selv og om hva som virkelig foregår. Det kan da ikke skade å se det ut fra et miniatyrperspektiv. Det er ikke alltid de virkelig store og slående sakene man kan ha noe å lære av. Vi kan tvert imot også lære veldig mye av hva som skjer på mikroplanet, utenfor sensasjons- og alarm-sfæren eller feature-journalistikken, og i de relasjoner som av de fleste i utgangspunktet vil se som helt irrelevante og betydningsløse og derfor ikke verdt å nevne eller bruke tid på. Det er ofte i den tilsynelatende ubetydelige underskogen vi kan oppdage forhold som vil påvirke selve skogen på lengre sikt.  

Det jeg forsøker i denne artikkelen er å begrunne det jeg skriver over og å kaste et lite lys, om mulig, over den generelle «stoda», illustrert med hva som skjedde i og med en spesifikk artikkel jeg la ut på Spikers Corner, en kristen-blogg, som jeg skal si mer om i det følgende.

Jeg advarer mot at dette kan være et ulidelig kjedelig stoff å adressere, en uhyggelig treg materie, en materie og en agens som i seg selv påkaller en viss uhyggelig inertia, en åndelig kraft som i seg selv faktisk kan medføre en viss nevrasteni, om jeg kan kalle det det, og altså en reaksjon som kan slå ut i det stikk motsatte av hva jeg opprinnelige hadde som mål og mening. Problemet jeg forsøker å belyse passer egentlig bare for de aller meste interesserte og for de som overhodet orker, og tror at de kan ha nytte og glede av dette å lære og forstå, i seg selv.

Å stikke hodet inn i dette nettet, garnet eller vepsebolet, kan medføre store plager og store farer for en selv, både på det private og personlige planet og i det sosiale miljøet, der det kan tenkes å være relevant. Det medfører imidlertid ingen direkte fare for ens person og for ens rett til å gjøre seg opp en egen mening og for retten til ytre seg noenlunde fritt.

Jeg vil dessuten understreke at denne artikkelen ikke ville ha vært mulig å skrive og fremføre under helt andre himmelstrøk, f eks i et strengere islamisert land og i en kultur der islam i seg selv utgjorde det altdominerende samfunnslimet.

Artikkelen har vært mulig å skrive og legge ut bl a fordi vi lever i et ikke-muslimsk, ikke-kommunistisk og ikke helt fordervet kapitalistisk kulturelt og politisk system som faktisk tillater at det fremkommer kritikk av selve systemet og kulturen, eller ukulturen, alt etter som.

For de fleste nålevende mennesker i resten av verden i dag, kan det jeg befatter meg med her lett betraktes som et luksusproblem og en sport for narsissister og som sådant derfor helt uten betydning sett i den større sammenhengen, og med dette som utgangspunkt, er det så at jeg altså tillater meg å gå trutt og sakte videre, i den forhåpning at jeg selv kan lære meg noe nytt og bedre og at alle andre kan gjøre det samme.

Som bakgrunn for artikkelen må jeg vise til artikkelen Oppraakmani og hypermagikere på Spikers Corner, en artikkel som var et tilsvar til en tidligere artikkel av 27. mars: Hvem er Johannes Morken? (Stedet er stengt for deling). I denne artikkelen av 27. mars finner vi i kommentarfeltet på Spikers Corner følgende skrevet av «Lillemor»:

«Først: Jeg liker så ekstremt dårlig når folk går etter mannen i minst like stor grad som etter ballen.

Først og fremst liker jeg personangrep dårlig i seg selv. Jeg syns det er en uærlig måte å "debattere" på. I dette spesielle tilfellet blir Morken dessuten latterliggjort for å ønske "det gode". Seriøst: Det burde være en god ting! Deretter blir han tillagt tanker og mulig skjulte motiver. Fysj!

Og siden han "ønsker det gode" har han dermed gjort seg "umulig å angripe". HUH?

1) Hvorfor skal Morken angripes? I en sivilisert debatt burde det være argumentene hans som skal "angripes".

2) Oppraak finner likevel en snedig måte å "angripe" Morken på. Ikke argumentene hans, altså, men Morken selv. Og der han ikke finner argumenter gode nok, finner han dem opp. Dette kunne ha vært en interessant debatt å følge, men Oppraaks mildt sagt holier-than-thou attityde blir bare for mye, og mulig gode argumenter forsvinner helt i all skitten.Vel. Da hadde jeg fått lirt av meg frustrasjonen.

Kommentaren Lillemor kommenterer finnes her på Neo til islam: Johannes Morken, Kina og islam osv. Jeg legger artikkelen Oppraakmani osv inn her med egne kommentarer, se under. Jeg kommenterer nærme denne kommentaren nedenfor, men minner allerede her om fariseeren nevnt i ingressen til denne posteringen her på bloggen.

Som bakgrunnsteppe eller bakgrunnsmusikk for det hele, ligger det selvsagt et helt register av tankeforutsetninger og innsikter omkrig teologiske, juridiske, psykologiske, sosiologiske og antropologiske perspektiver, omkring koordineringsproblematikk slik vi ser i generell spill-teori, omkring grafisk og statistisk variabilitet og generell metode, omkring bekreftelsesøking, «primary-effects» og andre mer eller mindre psykiske og psykologiske «manipuleringsmekanismer» , ytre og indre tilpassinger og ikke minst omkring mentaliseringsevne eller svekket eler manglende sådan og dens strukturer og funksjoner sånn i det store og hele. (Slike ting angår faktisk oss alle, stikk motsatt av det noen måtte innbille seg, vi er på sett og vis alle «brikker» i et større hele, og poenget er å frigjøre seg fra illusjoner og dumhet så langt ens kognitive og emosjonelle apparat skulle tillate og muliggjøre, henimot et summum bonum, som man skulle tro alle – naturgitt, eller som en Guds gratis nåde - vil etterstrebe og dele med andre).

Skal jeg våge meg på å tegne et oversiktsbilde, må det bestå i hekte tak i det jeg mener vi vil få se stadig mer av fremover: Manglende objektive eller eksplisitt avtalte toleransestandarder vil øke usikkerheten på alle plan i mellom-menneskelige forhold. Dette vil medføre en stadig mer påfallende empati-slitasje og solidaritet grupper og individer imellom. Usikkerheten vil være den ene salige grunnsannhet eller aksiom, og det eneste vi har å holde oss til og faktisk «se frem til».

Vennskap forankret i sentimentalitet, påtatt inderlighet og mer eller mindre administrerte emosjoner vil trumfe all forpliktelse på sannhet og moralsk imperativ til å finne sannheten og å bygge relasjoner primært på sannhet og ikke primært på nykker og mer eller mindre tilfeldige og akk så triumferende og beleilige behov. (Dette er for øvrig ikke nye fenomener i menneskene liv og historie, men i dag, i massekommunikasjonens- og globaliseringens ofte komplett endimensjonale verden, er dette fenomener de flest vil anta bare vil øke spenninger og konflikter snarere enn dempe eller begrense dem, på litt sikt).

Servilitet som fenomen, vil slik tilstanden er, bli stadig mer akseptert som høyst sømmelig, moralsk høyverdig og etisk noe man bør oppfordres og stimuleres til både i relasjon til grupper og i relasjon individer, både i relasjon til politikk og religion og i forhold til alle ulike verdisyn, verdensanskuelser, virkelighetsoppfatninger, menneskesyn og verdipreferanser. Det ser ut for at folk ønsker seg et forbilde, uansett hvilket forbilde det dreier seg om. Det ligger et slag muhammed-kompleks under: Det står i Koranen at profeten Mohammed er den beste rollemodell. Jeg tror folk lengter etter virkelige rollemodeller, og den kan like gjerne bli Muhammed fremover som Jesus, for det er ikke populært å ha Jesus som forbilde; han er jo dessuten Guds Sønn, og det blir et ideal man neppe kan leve opp til, uansett, tenker man, og så glemmer man Jesus Kristus. (Dette vil skje primært subliminalt og gjerne ut fra ubevisste eller ubearbeide motiver og erkjennelser).

Og alt dette ved at feigheten og behovet for gruppens beskyttelse og gruppen eller kultens eller sektens trygghet i seg selv trumfer all redelighet, sannhetssøking og saklighet. Vi vil oppleve et mindre personlighetssentrert og person-kreativt samfunn (og derfor et mer fleksibelt samfunn). Vi kommer til å måtte inngå i et mer mekanistisk innstilt samfunn og i dominerende miljøer der reell og følbar distanse og kynisme overdøver menneskets naturlige behov for frihet og selvstendighet og hvor man foretrekker servilitet under magiske forestillinger og eksotiske eller fremmede dogmer, doxologier og ortopraxiser fremfor nettopp frihet og selvstendighet under individuelt ansvar og på egen risiko - og som mennesker som er født i Guds – ikke Allah’s - bilde og likhet.  

Vi begynner med det idylliske og mulig ideale, - med selv trygghetsmyten:

Vi ser for oss et yndig bilde: Mennesker som finner sammen og blir venner, venner som har mye å snakke om, venner som kan trøste og oppmuntre, venner man kan stole på og som man vet man har noe til felles med – i motsetning til andre mennesker, som man tvert imot kanskje ikke har noe til felles med i det hele tatt.

Vi ser for oss at disse menneskene kanskje virkelig har funnet meningen med limet. De har samholdet seg imellom, og et mer eller mindre følt og sett bånd som holder dem sammen, nær sagt i tykt og tynt.

Og så tenker vi kanskje på oss selv: De har noe mer enn «jeg» har, de synes å takle livet litt bedre, de har tydeligvis en overbevisning som gjør dem tryggere på seg selv og mer selvsikre enn jeg kan være, ja, tillate meg å være. Og det er nettopp dette vi selv ønsker å være: Å være trygg på seg selv, selvsikker, dette å ha et godt nettverk der man blir forstått. Jeg får derfor lyst til å slutte meg til denne venneflokken, jeg ønsker å tilegne meg noe av den kraften – og magien - disse menneskene utstråler, og den dynamikken som ligger i dette; de synes å være ekte og sanne mennesker; de er aldri uvennlig eller avvisende; de synes å ha et overskudd av noe jeg vil ha en del av og som jeg selv ikke har. Jeg søker meg derfor et slags medlemskap i denne yndige lille flokken. Jeg vil ikke gå glipp av det ry for mildhet, saklighet og mening disse menneskene har. De har aldri gjort noe kriminelt eller galt. Og hva skulle galt med å «arbeide på sin egne frelse, sin egen helliggjørelse»? Du ser da fordelen ved å leve i «broderskap». Eller menighet, i sosial gruppe, i kirke, i et lite samfunn i samfunnet, - du ønsker en frihavn, med andre ord.

Og dessuten, og dette er svært så beleilig: Du vil kanskje bort fra destruktive drikkebrødre, fra miljøer resten av samfunnet ikke akkurat hyller og miljøer du f eks mener motarbeider miljøet og grupper du ikke kan sympatisere med, f eks folk som er for abort, for revolusjon, og f eks folk som driver for mye islamkritikk. I det store og hele vil du bort fra noe og elsker tanken på å finne respekt i et helt annet miljø, blant folk du kan stole på og som egentlig jobber for samme og de samme verdien du selv vet at du har. For Du finner ikke lykken hverken blant sportsidioter eller i forsamlinger som kun tenker på politikk eller driver med ett eller annet rent humanitært arbeid – fordi du ønsker noe mer, du vil gjerne bidra med noe mer, noe du håper andre skal gi deg kudos for; du føler at du har ubrukte ressurser, ressurser andre kan verdsette høyt og ressurser som vil bringe deg anerkjennelse; ikke anerkjennelse  som statsmann eller stor ideologi eller noe, nei, ressurser som du i din ydmykhet vet at folk trenger noe v, som du har bruk for,- et overskudd du føler det er riktig å bidra med, bla fordi du fra før av vet at det å gi, i seg selv alltid gir en følelse av lettelse, og bedre samvittighet, på en måte. Du vil med andre ord være en hjelper, en som beviser sitt overskudd, sin ydmykhet, og derfor vil du være konkret, helt uten tanke på egen fordel. Du gir ikke av deg selv for å få noe igjen, nei, du gir av overskuddet ditt, fordi du tilfeldig vis, på en måte, er et utvalgt menneske, som så å si har fått det du har helt gratis, og gjerne av slump, noe de andre mindre heldige her i livet ikke har fått og en posisjon de aldri vil kunne oppnå på egen hånd, ut fra sine uheldige forutsetninger, og du har derfor en plikt til å bidra og hjelpe det du kan.

-

Mot denne bakgrunn ser vi så til vår forferdelse at det begynner å røre seg en mark i eplet, en mark som kan være virkelig, eller «bare metaforisk», men like fullt høyst virkelig og virkende, en mark som det gjelder å forkaste, og spy ut, før det er for sent. Jeg nevner en trend som gjør seg gjeldene, ikke bare på universitetene og høyskolene, men også i venneflokken og langt inne i kjerne- familiene indre kjerne og eksistensgrunnlag, det dreier seg om alt fra selvsuggesjon til elementær og nokså nøytral eller uskyldig gruppedynamikk:

    By fostering a campus culture where some ideas are deemed “dangerous,” safe spaces restrict free speech and intellectual diversity by silencing those whose views are unpopular or don’t conform to the status quo.

    Rather than promoting campus unity, safe spaces isolate like-minded students and divide campuses  around issues of race, gender, and sexuality. Further, they prevent students from different cultural, economic, and intellectual backgrounds from coming together for productive and meaningful exchange of ideas.

    Trigger warnings and safe spaces infantilize young adults, promote victimhood, and create a learning environment that deprives students of a complete, intellectually balanced education.her

Kommentar: Spikeren, som den wanna-be-cult-guru han er, legger i denne saken sine myke, varme og gode vinger over sine små, svake, redde og uskyldige disipler, som han vet er hjelpetrengende, objektivt sett ganske «uttafor» og sårt empatisøkende mennesker, mennesker han ønsker å gi en plattform, midt i virkelighetens alle omskifteligheter og farer. Han vil fremstå som trygg redningsmann og genuin hjelper, et knep enhver manipulator benytter seg av.

Han frykter empatitretthet på bloggen, han trer til som «den vise og gode» og spiller på sine beundreres behov for å kunne gjøre ham rangen stridig, i det fulle håp at det kan de bare glemme. Hverken Spikeren eller hans disipler synes å ane lite om at dette nettvennskapet – som visstnok også er et personlig vennskap, med sammenkomster e l, vil kreve sitt av begge parter, at relasjonen kan komme til å koste mer enn den smaker. At bindinger - primært på emosjonelt grunnlag - for kan utvikler seg til en tvangstrøye ingen kan løse en fra, bør selvsat tas med i den underbevisste kalkulering, vil vi si. Hvis ikke blir man fort et lett bytte for manipulasjon og hjernevask SELV. Særlig når man har med manipulatører kledd i fromhetens og korrekthetens kappe, en kappe den lettlurte eller naive feilaktig ser på som selve beviset på helgenstatus.

Fase én:

Det følgende kan betraktes som et forsøk på å skrive en liten novelle, det vil si et forsøk på å beskrive en sosial virkelighet i den hensikt å finne, og bekrefte eller avkrefte visse muligheter å se og forholde til «tingene» og fenomenene på. Det krever en viss poetisk legning, ikke bare strikt vitenskapelig legning, for å få tak i poengene, og det store dramaet. For et liv uten genuint drama og genuin poesi, kan neppe være så altfor såre vel å leve i og leve med. Jeg mener at der både evnen og fraværet av den, kan være en oppskrift på katastrofe for oss alle, på sikt og sett i bredest og dypest mulig perspektiv. 

Det følgende kan derfor lett avføde en slags kollektiv gjesp og utbrudd som f eks «dette er altfor langt», «det passer ikke in her», «det er slemt» og det er – et angrep på person eller personer.

Novellen kan imidlertid fortelle noe viktig om hvor vanskelig det er å «nå frem» med et budskap som kan være mer eller mindre implisitt eller eksplisitt uttalt, - og tenkt, i den hensikt å peke på det åpenbare, det selvfølgelige som ofte ikke nevnes og som går i ring rundt i frykt for å tråkke noen på tærne. Novellen forteller noe om feighet og manglende mot, om falsk lojalitet og noen av de reaksjoner man kan se og oppleve under press, og under anklage om forræderi mot saken, hva den nå enn måtte være, bare saken er betent nok til å spre frykt i seg selv, og dermed en slags lammelse, kollektivt så vel som individuelt.

Det kan ofte være svært vanskelig å få tak i de store mønstre og de lange linjer i dagens diskurs. Kompleksiteten i det hele kan i seg selv virke demotiverende og avskrekkende, ja, direkte avskyelig å ta i tu med eller la seg belære av, til større erkjennelse og derfor hindre en i plikten til å skaffe seg det bredest mulig grunnlag for å danne egne meninger og treffe egne verdivalg eller politiske og religiøse valg. Noen «aktører» trekke so gag slutning at alt som er «for langt» nødvendigvis må være feil, for overveldende og følgelig: «De lange innlegg eller kronikker er utslag av en mani fra forfatterens side. Hva forfatteren har å si blir da av helt underordnet betydning. De fleste media – både motstrøms- og medstrømsmedia, private og offentlige blogger, vegrer seg derfor mot å sette på trykk lange, men desto grundigere og mer informative eller nødvendig utdypende bidrag fra forfattere som forsøker å gå litt mer under overflaten enn det man antar er forsvarlig, og som derfor antas å gå over hodet på folk.  Media og mediabrukere – vi er mer eller mindre presset til å være patetisk avhengig av media - forutsetter da at publikum er uverdige lange og solide analyser og «utgreiinger» eller det som mer eller mindre kan ligne på rent akademiske analyser. Dessuten selger ikke slike bidrag, forutsetningen eller den gjengse oppfatningen i media er at slike bidrag ødelegger mer enn de gavner - markedsføring og salg. Med dette er media, nettsteder og blogger blitt en gedigen folkeopplyser som opplærer og folk til å tro at jo mer overflatisk man er, jo bedre er det og jo mer «får vi igjen» for det. 

Det kan fort vise seg å være et katastrofalt mistak, en uhyggelig misforståelse og forteller faktisk mye av det moralske forfall rundt omkring, et forfall som ikke bare glimrer med sitt fravær, men som er blitt høyst aktivt tilstedeværende, men da på fundamentalt og virkelig tragisk sviktende grunnlag.

Merkelig nok gjelder denne «loven» også for nettsteder og blogger som ikke er der for å tjene penger, men som kun har ideelle formål eller forfattes kun for sannhetssøkingens egen skyld og for selvutviklingens og en mulig dypere innsikts skyld.

Alle som ytrer seg i noen grad på ymse media i dag, synes fra publikums side å ha like mye feil som like mye rett. Ofte koker reaksjonene på innspill og bidra ned til det man liker, ikke så mye til det man makter å fordøye, hvis man hadde anstrengt seg litt mer for å få tak i poengene og begrunnelsen som ligger til grunn for bidragene. Det kan koke ned til at man tar avstand fra en forfatter og et bidrag rett og slett fordi vedkommende nekter å gjøre seg absolutt tabloid. Det tabloide eller lettvinte og overflatiske er blott normen, den standard alle bør rette seg etter, for hvis ikke, kan «min» verdensanskuelse få seg et skudd for baugen, og det er man ikke forberede på å tillate, - tillate hverken seg selv eller andre. Det skal ikke finnes noen Byggmester Solnes, det skal bare finnes hjelpere, vi skal være som læregutten til trollmannen Goethe skriver om. Han var vel fornøyd med å anvende trollmannens utmerkede oppfinnelser, men læregutten visste ikke hvordan han skulle stoppe maskinen i å virke, når trollmannen var borte, og den enste som visste hvordan maskinen kunne slås av og på. Når læregutten så skrudde på, gikk maskinen på tomgang og skapte en katastrofe i sitt kjølvann og som ødela alt som kom i dens vei. De færreste i dag vil våge å stille spørsmålet: Hvilken maskin er det i dag vi har sluppet inn i kulturen og sivilisasjon? Og tror vi at vi kan stoppe den, hvis vi ikke forstår den? Kan vi forsvare oss mot den, hvis vi ikke skjønner hvordan den virker, hvilket formål den har og hva det er som har muliggjort den? Vi kan ikke styre en mekanisme hvis vi ikke kjenner dens årsaker, den fire årsaker, som Aristoteles snakker om.   

Fase 2:

Men hva er virkeligheten? Hva er drivkraften?  Hvorfor velger noen å tie der andre taler, hvorfor velger noen bevisst eller ubevisst å tenke «ute av syne, ute av sikt» og samtidig gjør alt for å dekke over virkeligheten og dynamikken, men andre «går rett på» og umiddelbart, uten å reflektere nærmer rundt dette å ta hensyn til visse parter og grupperingers egenartede følsomhet og høyst legitime fravær av behov for nettopp å se sannheten inn i øynene? (Man skal ikke «true» mennesker med sannheten og faktaene, hvis de er helt klart uhensiktsmessig å beskrive og presentere, sett i størst mulig perspektiv. Alle kan ikke ha godt av å bli direkte truet eller på en eller annen måte oppfordret til å dra rett ut i frontlinjen hvor kulene suser rundt hodet på en, for å si det sånn. Noen folk gjør best i å bli hjemme. Noen kan gjøre mer gagn enn nytte ved å bli presset til å se sannheten og svake sjeler. Noen må derfor faktisk holdes tilbake, uansett hva sannheten i seg selv skulle fortelle, og uansett hvilke moralske normer man kunne etablere som preskriptive, baser på fakta). 

Fase 3:

Jeg beklager! Jeg innrømmer! Jeg tilstår!

Omkvedet mange steder i dag er J’accuse! Jeg anklager. «Jeg beklager» synes å sitte langt inne. J’accuse føles for mange antakelig bedre å si og fremme enn je regrette– jeg beklager eller angrer. Det kan tyde på at det rent generelt er lettere å finne feil ved andre, enn det å finne det storartede og godt fordelaktige og prisverdige ved de samme.

Vi er kanskje bitt en kultur av «anklagere» fordi vi jo kanskje går ut fra som et aksiom at alle feil og mangler vi ser og finner, faktisk skyldes andre, at det alltid er de andres feil. Å si J’accuse slik sett er dermed det aller letteste av alt å si, fordi det synes best å stemme overens med virkeligheten. (Og fordi vi alltid føler at det er bedre å bli beundret enn å bli anklaget).

Joda, mennesket søker anerkjennelse og premie og mennesket er fullstappet av alle slags appetitter som krever sitt, akkurat som ethvert annet seksualbehov, eller instinkt, skulle man tro.  Det er også helt menneskelig og derfor helt genuint legitimt å være sosial å se at man faktisk er avhengig av det sosiale og hvordan det fungere eller ikke. Mennesket er et sosial dyr, sa Aristoteles. I dage setter vi individet, det subjektive og det solipsistiske foran det sosiale, men dette må hvile til en annen gang.

En annen ting er at det kan være høyst ulike meninger om hvordan vi oppnår en slik anerkjennelse og en slik premie, eller gave. Vi kan selvsagt også være tvert uenige om hvilke midler og metoder vi skal ta i bruk for å oppnå et felles mål, et felles gode. Noen fanatikere og ekstremt stupide mennesker tror imidlertid at kun deres egenmetode er den eneste riktige. Slike mennesker faller utenfor målområdet for denne lille «novellen». Det samme gjelder for de som sier at «det er ikke noe feil å være god», og presenterer dette ikke bare som en alminnelig sannhet, men som spesielt deres egen og deres egen lille krets sannhet, og da en sannhet som skalle kategorisk imperativt og derfor som et moralsk og uforanderlig absolutt. Slike mennesker er så imbesilt toskete at de faktisk ikke fortjener noen seriøs relasjon, ingen omtale, for deres dumhet er en dumhet som fordummer enhver som i det hele tatt relaterer det aller minste med slike personer. De skjønner ikke engang at de kjemper mot egen dumhet helt forgjeves og at ingen kan annet enn ved hjelpe dem rent fysisk, eller i et djevelsk narrespill for psykopatiske manipulatører. 

Den innsmigrende, fortryllende og illusjonsskapende  maximen at «man skal ikke ta livsløgnen fra et gjennomsnittsmennske», gjelder ikke for det jeg her nærmer meg og behandler, her i novellen. Bare for å ha sagt det, til forskrekkelse for mange. Jeg forutsetter dessuten at enhver forstår at de samlede inntrykk vi får av verden gjennom medias korte utklipp, øyeblikksbilder og med fokus som til stadighet dreies og skiftes, før vi får sukket, noe som i seg selv med nødvendighet må føre til at virkeligheten i seg selv defragmenteres og partimentaliseres, ja, oppløses og undergraves, ikke bare for den enkelte, men for hele samfunnet, ja, hele sivilisasjonen. (Og vi gjøre det på en måte sadomasochistisk helt «bevisst», og det helt tragisk til og det attpåtil ved å begrunne elendigheten i en påstått fornuft som egentlig er fornuftens antitese og dermed nettopp selve den rent irrasjonell fornuft! Vi mangler forståelse for den praktiske anvendelighet av det jeg kaller og det jeg andre steder her på bloggen omtaler og beskriver - kort fortalt – som det juridico-religico aspektet, noe jeg har skrevet om ekstensivt om andre steder her på bloggen).

Vi ser ikke – vi gjør oss blinde for - at den enkelte kort og godt i kraft av dette faktum alene faktisk er i ferd med å avstumpe seg selv, dekonstruere seg selv, - av nødvendighet og helt prisgitt krefter vi altså ikke makter å ta i tu med eller nærme oss eller konfrontere med tilstrekkelig mot, fleksibilitet, kreativitet, fantasi og forstand. Vi er under angrep, hver enkelt av oss, som personer, ja, som individer og personer og personligheter.

En slik oppstykking av virkeligheten selv vil så med stor fart og overveldende kraft og tynge med nødvendighet også føre til at makt med stadig større styrke og «overbevisning»  blir identifisert med rett. I et slikt scenario vil sannhet da bli identifisert med noe som er kjedelige» eller altfor grundige. Vi er i ferd med – som folk – å betrakte de estisk og estetisk veloverveide som et angrep på oss selv. I dette ligger så vår egentlige tragedie: Vi forblinder oss på stadig smalere flater av en virkeligheten vi anser som truende i seg selv. Å rope varsko på broen på Titanic, før den gikk på isfjellet, ble sett som frastøtende og gledesdrepende. Det samme gjelder oss selv, trygt plassert som vi er, med begge beina på jorda. Vi ser ikke at «hele» landet kan gå under med mus og mann på kortere sikte enn noen kanskje vil tore å tro.     

Vel. Det får stå til. I dag vil jeg si et uforbeholdent «Jeg beklager», ikke fordi det er lett, men fordi det er vanskelig. Ja, det er vanskelig å beklage hvis man selv innbiller seg at man jo faktisk ikke har noe å beklage. Når man så ser og forstå at det forelå en virkelig god til grunn til å bli irettesatt og kritisert, dvs være anklaget - vil det føles lett å beklage. Det skulle da like vel og på tross av alle indikasjoner - indikere at det objektiv er mye lettere å forholde seg til sannheten, enn til selvbedraget. I seg selv bør en slik erkjennelse anspore til det gode, og ikke tvert om.

Sannheten setter fri, som det heter. Og i det ligger den dypeste sannhet. Det en flik av denne visdommen jeg nå har vært så heldig å få en del av. Jeg ser at det faktisk finnes gode grunner til å akseptere at det var jeg og ikke dem, som tok feil.  At det befriende nok var de andre som så og forholdt seg riktig, og ikke jeg.

I et slikt perspektiv, blir det da på alle måter ganske lett å beklage, idet man altså gir de andre rett, fordi de faktisk har rett og fordi klanderen da har sitt utspring i meg selv, heller i de andre. Det er med andre ord de andre som nå har gitt meg et nytt perspektiv på tingene, et perspektiv som har fått meg til å se klarere, forstå bedre og tro annerledes.

Det har med andre ord gått et lys opp for meg; det har blitt nødvendig å beklage. Det føles uriktig og galt å ikke gjøre det. Jeg trenger korreksjoner og hint, de kan betraktes som rene velsignelser, hvis man er i humør for dem. Jeg ser først nå at jeg har tråkket noen på tærne som ikke fortjener å bli tråkket på tærne. Og jeg beklager derfor at mine gjerninger faktisk har ført til at noen har følt seg fornærmet og tråkket på. Og «slik vil vi ikke ha det», som det heter.

Man skal vokte seg vel for å tråkke noen på tærne, selv om det i overført betydning jo nettopp kan være berettiget å «tråkke noen på tærne», eller såre noen følelser. (Men dette bør så reservers for de aller verste tilfeller).  

I et sant demokrati er det – imidlertid - dessverre ikke mulig ikke å tråkke noen på tærne. Å tråkke noen på tærne i rettferdig harme og sannhet, anses nærmest som en plikt demokratiet er avhengig av skal inntreffe, for å kunne overleve som et fritt demokrati. Det kalles ytringsfrihet eller ytringsrett, men også ytringsansvar. Men alle er enig om at en ikke skal tråkke noen på tærne unødig, eller bevisst uaktsomt eller på en ufin måte og med onde hensikter, eller i en tone som vitterlig er nedlatende og hatsk. Dette er et viktig fundament eller prinsipp vi er helt avhengig av fungerer, for at demokratiet skal virke etter sin hensikt og ikke utvikle seg til barbari.

Jeg for min del har altså kommet i skade for å såre eller tråkke noen på tærne noen som absolutt ikke fortjener det. Jeg beklager derfor, i vårt demokratis navn, ikke mindre, og håper at beklagelsen vil bli forstått og akseptert og at jeg derfor kan seile videre med et litt vider perspektiv på tingene og en dypere forståelse for dem, og dessuten med en ny, utvidet og bedre selvforståelse, og – generelt - en mye større og dypere selvinnsikt enn den jeg opprinnelig trodde jeg hadde. Det faller derfor lett for meg å beklage, og jeg er takknemlig for alle de faktorene som dro meg mot en slik dypere selverkjennelse.

Uten hjelp utenfra, tror jeg ikke det hadde vært mulig for meg selv å komme frem til denne nye forståelse av hvem jeg selv er, og hvordan jeg nå og da kan fungere, og hvordan jeg uten en slik erkjennelse kunne fungere. Jeg ville ikke ha hatt noe pådriv for å gjennomskue litt mer av den jeg er. Jeg har nå mottatt et lys utenfra som gjør blindvikler som tidligere lå i mørke, fremstå i dagslys. Og dette er sannelig en ny oppdagelse, og en berikelse. Jeg er derfor dypt takknemlig for alle de hint – og velmente «advarsler» - jeg har fått underveis, på min noe maniske ferd mot midnatt, så å si, og den veiledning disse velmente og høyst rasjonelt og faktisk empatisk forankrede og sunt mentalt begrunnede hintene og mer eller mindre eksplisitt synlig råd og vink har gitt meg.  

Forut for denne beklagelsen, har jeg gjennomgått en viss prosess med tung selvransakelse. Jeg har stilt meg de vanskeligste spørsmål, de meste selvkritiske spørsmål, og svart så ærlig jeg kan på dem. Jeg har på en måte gjennomgått en omvendelse, eller noe som kan ligne en religiøs omvendelse, en blek avbildning av den omvendelse det er å komme til tro, til Jesus Kristus. Min omvendelse kan ikke sammenlignes med den omvendelsen, den ene sanne og virkelige omvendelse, den religiøse, den prosessen det er å begynne å tro på Jesus Kristus og slutt med å tro nettopp på Ham, som jo er Gud. Min omvendelse i denne konkrete og noe ynkelige situasjon, har vært en verdslig omvendelse, men uten Kristus bak, over og foran, hadde jeg trolig nok aldri klart å komme til den nye erkjennelsen og den «omvendelsen» som altså fulgte. Jeg tror Jesus Kristus her har arbeidet via disse andre som har hjulpet meg over en kneik, og trukket meg opp av en grøft som jeg ikke hadde vært i stand til å heise meg opp av for egen hånd, og en klamme som ellers kunne ha knekt meg fullstendig, hvis ikke nåde var kommet utenfra.

En omvendelse i ekte kristen forstand er en omvendelse som langt overgår min lille verdslige omvendelse, en omvendelse som altså her fører til at det er helt nødvendig for meg å be om unnskyldning og beklage det jeg har gjort, og altså beklage at jeg ikke har sett at det jeg faktisk har gjort faktisk var en vektig og høyst relevant grunn nettopp til å be om unnskyldning for. Og at det faktisk var svært gode grunner til at jeg skulle ha vært mer omtenksom og tatt mer hensyn overfor de som muligens kunne komme til å føle seg rammet og urettferdig omtalt.

Når jeg så tror at unnskyldningen blir godtatt, så føler det som en stor lettelse for meg. Jeg føler meg allerede akseptert. Og grunnen til at jeg skriver akkurat dette er, at jeg ønsker å fortelle de som ennå ikke er kristne, at de har noe virkelig stort i vente, hvis de omvender seg eller blir omvendt. For alle ikke kristne har noe viktig felles: de har aldri fått oppleve hva det egentlig vil si å bli tilgitt. De har aldri fått oppleve noe som kan kalles virkelig og sann omvendelse.

Å være ikke-kristen er på en måte å gå rundt med forestillinger om at man faktisk er uangripelig, selv om man vet at det nettopp er angripelig man er, sett med Guds øyne og slik det fremkommer så tydelig i alle Bibelens skrifter.

Når jeg føler slik enorm lettelse over å kunne og virkelig blir gitt anledning til å beklage, så må jeg bare tenke: Hvilken enorm lettelse må det ikke medføre for ikke kristne når de etter lange forberedelser plutselig en dag blir gitt selve nåden til å omvende seg? Jeg har bare en ting å si til dem, at de har noe ubegripelig fantastisk og velgjørende i vente, en fantastisk mulighet. De vil bli tilgitt av Gud selv, den høyeste domstol, av Sannheten selv. De vil av Gud selv bli gjort rettferdige og hellige. Jeg kan ikke beskrive for dem hvilken salighet de har vente de som ennå ikke har fått oppleve denne omvendelsens velsignelse. For nå vet jeg altså at dette å beklage faktisk kan oppleves som en nåde gitt og mottatt, om enn her bare skjenket av mennesker på det medmenneskelige plan, slik det altså nå har skjedd meg, (etter noen døgns smertelige, men ikke manisk faretruende anfektelser og prøvelser).

Jeg stoler nå helt og fullt på at jeg beklagelsen vil bli mottatt, forstått, akseptert og tilgitt. Og dette altså på det rent verdslige plan. Hvor mye større vil vel ikke den den omvendelse være for dem som vil omvende seg til Kristus og hos Ham virkelig finner sannheten, tilgivelsen og kjærligheten? Den omvendelse som følger av sann syndsforståelse og det dypeste eksistensielle ønske om å bli tilgitt og får sine synder strøket ut?

I stedet for å oppleve denne beklagelse som en byrde og noe ubekvemt og vanskelig å fremsette, fikk jeg med andre ord oppleve den lettelse det er å tro seg tilgitt og ta dette som utgangspunkt for en nye retning fremover.

Jeg innrømmer at jeg med rette kunne oppleves som manisk og for overveldende, at jeg skrev for langt og vel også altfor intenst fordømmende eller over-kritisk og derfor snever, og ja, uforsonlig, at jeg kunne oppfattes som opphengt, ensidig og altfor opptatt av ett «emne», ett fokus og ett perspektiv. Jeg ser at det var å bomme på målet. At min hensikt faktisk ikke helliget midler, at jeg oppnådde det stikk motsatte av hva jeg selv håpet på. Jeg så – i utgangspunktet – ikke at hintet om mani faktisk var velment og sunt og godt begrunnet. Jeg tok det for gitt at siden ingen medisinsk eller profesjonell diagnose forelå, så måtte det være strekt og ubegrunnet kritikkverdig bre dette å hinte om at jeg kunne betraktes som «litt» manisk, som det ble skrevet.

Det er bare å beklage, at jeg stålsatte meg og ikke så det før. Det er desto mer den aller beste grunn til å takke ble annet Spikeren selv og de han underveis støttet, for at de samlet ga meg en ny og nødvendig innsikt i tingene og ikke minst i meg selv, ved å ta til pennen for å gi meg noen sannhetsord.  

Den viktigste erkjennelsen jeg fikk, var kanskje dette at det å bli beskrevet som «manisk», faktisk kan være en sann beskrivelse, selv om den ikke i rent medisinsk forstand er det. Det går med andre ord godt an å være manisk selv uten medisinsk diagnose og selvsagt også helt uten at man vet om det, og at man da like vel er manisk. Det hele kommer an på mening, den velmente mening, det velmente ord, den velmenende tone. Det er dem man skal gi akt på og lære noe av, ikke på de ytre formalitetene, slik jeg jorde da jeg en sakket stund virkelig trodde at kritikken jo umulig kunne ramme meg, som jo bare gjorde alt i den beste hensikt og i den tro at jeg nettopp ikke var manisk, men snarere grundig og bunn ærlig, til siste slutt, på mine mange nå altfor lange artikler og altfor mange og vinkler på tingene, meninger og vinkler som jeg nå altså se kunne virke altfor overveldende og som derfor lett kunne oppfattes som slemme, ja, til og med altfor personfikserte og til og med ondsinnede.

Så ja: Jeg beklager. Jeg fortjente det. Amen. Men til mitt forsvar: Å skrive langt er ikke nødvendig vis identisk med det å skrive godt og interessant. Det motsatte kan være tilfelle. Men å skrive kort og kanskje til og med ekte fengslende, er heller ingen garanti for at det er godt, snare tvert imot. De lange kan være like forfengelig formet og motivert som de korte og de korte like mye forførende som de lange. De korte synes imidlertid å være mindre overflatiske enn de lange. Sjansen for å finne korn i de lange er dermed større enn å finne et korn i de små og korte. Spesielt hvis de lange er mer elegante og velskrevne og mer faktabaserte og analyserike. Men om dette får det være opp til den enkelte.

For å utvide perspektivet litt og for å få frem den universelle dumskap det er å være god og dette å være eller bli betraktet som bedre enn god jo mer faktisk dum du er: «Enter a historic, true drama, on regretting and begging – of neccessity and point of death  - for mercy»:

1) ‘The monstrousness of my crime is immeasurable,’ he said on the final day of his trial; ‘Everybody perceives the wise leadership of the country that is ensured by Stalin.’ The state prosecutor assigned to preside over his trial, Andrey Vyshinsky, dismissed Bukharin as a ‘hybrid: half fox, half pig’.

‘[I] have learned to cherish and love you wisely.’ He begs Stalin to allow him to die by poison not by a bullet: ‘I implore you beforehand, I entreat you … let me have a cup of morphine.’ Not only did Stalin ignore this request, but Bukharin was forced to sit and watch as others were shot before him.

‘My heart boils over when I think that you might believe that I am guilty of these crimes … Standing on the edge of a precipice, from which there is no return, I tell you on my word of honour, as I await my death, that I am innocent of those crimes to which I admitted her

2) To: Stalin, Iosif Vissarionovich:

If I’m to receive the death sentence, then I implore you beforehand, I entreat you, by all that you hold dear, not to have me shot. Let me drink poison in my cell instead. For me, this point is extremely important. I don’t know what words I should summon up in order to entreat you to grant me this as an act of mercy. Politically, it won’t really matter, and, besides, no one will know a thing about it. Have pity on me! Surely you’ll understand, knowing me as well as you do.

As the trial date approached, Bukharin understood that his execution was likely. In his final letter to Stalin from his cell, written in December 1937, Bukharin had made a last plea to the only person who could grant his request:    Very Secret–Personal, her-

Ovenstående bønn om tilgivelse kom fra Bukharin til Stalin. Bukharin hadde vært en av Stalins nærmeste medarbeider og «comerad in arms». Når var oppgjørets time kommet. Bkharing spør Stalin om han ikke kan spare ham fra å bli henrettet, for gammelt vennskaps skyl. Stalin svarer kontant, korrekt og rettroende: Vennskap er vennskap. Plikt er plikt. Og så skiltes deres veier for alltid.

Slik jeg ser det var dette et sammenstøt mellom emosjoner, betinget av personlighetstyper og ideologi og ikke ideer betinget av ideologi og typer. Det jeg har beskrevet over, kan tjene som en miniatyrmodell: Spikeren og jeg kjemper egentlig for den samme sak, for kristendommen og Vesten og mot alt hedenskap som kan tru demokratiet og den kristne tro. Nå er det kommet til brudd, etter at domstolen har talt: «Kulten Spikeren’s» egen, interne domstol, etabler for anledningen av sektmedlemmene eller kultsøsknene, en samlet naturkraft Spikeren som guru eller leder må ta hensyn til og underlegge, skal han som guru eller sjef makte å beholde sin posisjon og fremdeles kunne nyte forgudelsen eller guddommeliggjørelse fra menighetens side. Menigheten vil ikke ha en leder som svikter eller lar utenfrakommende eller gjester, liksom plutselig og av en eller annen grunn-, til og med irrasjonell og ubegrunnet grunn, sett på som en mulig trussel eller som «fiende», påvirke styrke og maktforholdet dem imellom. Vi ser i dette oppgjøret at guruen legger seg flat. Han lytter til et medlem som uttaler at den nyankomne er en fiende, at han ikke hører til blant dem, at han ikke underlegger seg gruppens konstitusjon, at han med andre ord ikke er verdig, at han ikke lenger lever opp til gruppens forventninger og i egne øyne ene, sanne og høye moral. Guruen føler sin posisjon truet. Han har selv akseptert denne mulige fienden inn i varmen, han har på en måte gått god for ham, på forhånd, og ut fra visse prestasjoner denne fremmed har lagt for dagen, på Spikerens blogg, i form av en del artikler, prestasjoner, meninger og begrunnelser som guruen i utgangspunktet er helt enig i, og som han derfor gladelig viser frem for menigheten – og offentligheten - som han håper vil betrakte ham som en potensiell stor ressurs som kan komme guruen og hans disipler til gode, slik at i hvert fall imaget utad kan får seg en bonus disiplene selv ikke kan fremskaffe.   

 -

  

Her følger så: Opprinnelig kommentar på Spikers Corner som jeg svarte på:

«Først: Jeg liker så ekstremt dårlig når folk går etter mannen i minst like stor grad som etter ballen.

Først og fremst liker jeg personangrep dårlig i seg selv. Jeg syns det er en uærlig måte å "debattere" på. I dette spesielle tilfellet blir Morken dessuten latterliggjort for å ønske "det gode". Seriøst: Det burde være en god ting! Deretter blir han tillagt tanker og mulig skjulte motiver. Fysj!

Og siden han "ønsker det gode" har han dermed gjort seg "umulig å angripe". HUH?

1) Hvorfor skal Morken angripes? I en sivilisert debatt burde det være argumentene hans som skal "angripes".

2) Oppraak finner likevel en snedig måte å "angripe" Morken på. Ikke argumentene hans, altså, men Morken selv. Og der han ikke finner argumenter gode nok, finner han dem opp.

Dette kunne ha vært en interessant debatt å følge, men Oppraaks mildt sagt holier-than-thou attityde blir bare for mye, og mulig gode argumenter forsvinner helt i all skitten.

Vel. Da hadde jeg fått lirt av meg frustrasjonen.

Kommentar: Fariseeren, Lillemor, søker nå for sikkerhets skyld varme og støtte fra en annen fariseer eller kult- eller sektmedlem, Herr Tangen, som støtter henne ved bl a å kalle Oppraak en «drittsekk», (for å ha rettet et kritisk blikk på den stakkars beskyttelsestrengende Lillemor).

At Lillemor forsikrer sine lesere om at hun «har fått lirt av seg» noe, viser hvor stort behov hun for å grunnlag for manipulering. Det hun sier er at hun egentlig ikke tar det hun sier altfor alvorlig. Det er litt koseprat, liksom, hun lirer av seg. Hun beklager uten å beklage. Hun overlater det til sine kollegaer å vurdere om hun har rett eller ikke, hun sikrer seg en «fluktmulighet»: Det var jo ikke såååå alvorlig ment liksom. Hun fremstår med dette tricket som en egentlig god og snill person. Men hun ønsker like vel at det hun lirer av seg skal tas på høyeste alvor, det går frem av den relativt lange og teksten hun «lirer av seg». Hun vil ikke bli oppfattet som altfor fordømmende, riktig nok. Hun er jo ikke fariseer må vite, hun bedyrer på en måte overfor alle at hun ikke på noen måte er fullkommen, rettferdig eller på noen måte bedre en andre. 

Men så er det akkurat det hun er: En manipulerende fariseer. Hennes beveggrunn for å lire av seg det hun sier hun lirer av seg er å sikre seg mot kritikk, at noen skal ta henne altfor seriøst. I realiteten ber hun om at det hun skriver om Oppraak ikke skal tas seriøst samtidig som hun ber om hun selv skal tas seriøst. Hun er med andre bevist tvetydig. Men legg merke til at alle signalene hun sender ut referer seg til hennes egne oppfatninger eller emosjoner. Hun er absolutt selvrefererende, til og med bibelversene referer til hennes egen selvforståelse, alt hun lirer av seg er selvrefererende. Hun mangler objektive standarder utenfor henne selv. Hun rettferdiggjør med andre ord seg selv, og til og med dette uten begrunnelse annet enn i seg selv, og det hun «føler» for anledningen hun må lire av seg. Selv tror hun at det kan unnskylde henne at hun «bare» lirer det av seg. Dette viser imidlertid at hun ikke tar saken det her dreier seg om alvorlig. Det hun beviser er at hun er både overflatisk og manipulerende, og dessuten feig, fordi hun ikke tør å skaffe seg et objektivt grunnlag utenfor seg selv. Et slik objektiv grunnlag vil nemlig frata henne mulighetene for å se sitt snitt til å manipulere. Derfor frykter hun det objektive grunnlag. Og derfor tar hun forbehold: Hun lirer av seg noe … Det hun gjør e,r å få andre til å fullføre tankene og skittkastingen hennes. For en trumf må ikke dette føles som for henne? Slik gir hun seg selv enda mer legitimitet, det jeg vil kalle «falsk tro».

Hun ser ikke selv at hun selv står midt i et selvbedraget hun neppe vil våge å avsløre og forholde seg rasjonelt ti,l helt av seg selv. Men i stedet for virkelig å ville ut av denne «knipen» søker hun altså trøst og medynk av folk som vitterlig ikke er i stand til å befri henne det minste, snarere tvert imot. De synes tragisk nok å tro at dette styrker dem alle gjensidig.

Dummere kan det ikke bli. Og dette altså med redaktør Spikeren’s velsignelse, han som skriver jevnlige andakter for sin lille flokk?   

Lillemor vil gjerne sikre seg støtte fra andre i sekten eller kulten, ved å vise til bibelvers, eller såkalte floskler eller svisker, som etter hennes – implisitte, unnskyld meg – mening - , beviser at hun er like mye hvis ikke mer kristen enn alle andre, (noe hun selvsagt vil benkete med alle pigger ute).

Hun sier det så klar som mulig, og ingen skal her kunne misforstå henne: - at: Kristendom kan være like giftig som islam.

Men er dette sant? Islam er helt opplagt farligere, fordi visse tekster i islam alltid kan brukes av visse mennesker som trekkes mot disse tekstene i alt sitt alvor og med alle sine talenter og krefter til å legitimere egne ugjerning ut fra Koranen selv. Og Koranen kan ikke forandres, derfor vil det alltid finnes muslimer og grupper av muslimer som velger å bruke de voldelige tekstene for å oppnå eget formål. Og heri ligger faren: Allah ords står urokkelig fast, til enhver tid, på ethvert sted og ingen kan gjøre noe mot dette, ja, man er til og med redd for å benekte dette og derfor tier man heller enn å tale, (både innad overfor sine imamer og utad overfor de vantro kuffar).  Det som like vel er farlig er, at kristne ikke blir ydmyke nok og at de snakker med eller om andre kristne på en måte som Lillemor må mene ikke er så ydmyk, - hvilket er en forferdelse, vil vi tro Lillemor mener. Hun sikter selvsagt til Oppraak her, - hvem ellers ? – og vil gi ham en lekse i rett kristendom på hennes premisser og ut fra hennes noe snevre horisont. 

For å sitere ordrett fra Lillemor: Så til saken: Jeg er enig med Tangen i at organisert kristendom kan være like giftig som islam (dog sitter jeg fremdeles på gjerdet hva gjelder Skjøgen). Sånn for den enkeltes frelses skyld er det kanskje lettere med islam enn med f.eks. DKK, fordi den ikke "kler seg ut". Islam er islam, lissom, men fører DKK til den frelsen de lover?

For vårt jordiske liv (som i den store sammenhengen ikke er spesielt langt - nærmest som en liten fis i orkan å regne), er det jo helt opplagt at islam er farligere.

Men i det lange løp, tror jeg spesielt kristne med fordel burde tenke litt over dette med ydmykhet og hvordan vi snakker om og til og med andre troende. Spesielt de vi er uenige med.

Rom 12:9-10: Vis oppriktig kjærlighet, avsky det onde og hold dere til det gode. 10 Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv.

Kol 3:12-14. Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse, godhet og ydmykhet. Ta dere ikke selv til rette, men strekk dere langt, 13 så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre, hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. 14 Og over alt dette, kle dere i kjærlighet, som er det bånd som binder sammen og fullender.

1 Pet 3:8: Til slutt et ord til dere alle: Ha det samme sinn, vis medfølelse, elsk hverandre som søsken, vis hjertelag og ydmykhet.

6 days ago – før 40420 på Spikeren:

https://spikerscorner.blogspot.com/2020/03/hvem-er-johannes-morken.html

Kommentar: Hvis ingen i kulten eller sekten her ser og forstår at Lillemor er ute på holka og på god vei til å sause seg enda mer inn i fariseisme enn hun til nå har vært, må sies å være tilnærmet blind, og dum, på samme tid. Men det viser seg utrolig nok, at i stedt for vennlig å gi Lillemor et hint om at hun kanskje er ute på tynn is og at hun bør ta en viss selvransakelse, oppmuntrer både Tangen og Spikeren selv Lillemor ved å si seg helt tilfredse – jeg vil ikke akkurat si overlykkelige, men det er ikke langt unna - med og helt enige i det huns sier og mener. Både Spikeren selv og Tangen er her helt klart ute etter å beskytte sekten eller kulten, eller menigheten på et helt emotiv grunnlag. De er ikke i stand til å argumentere, fornuften er fløyet og det hypemagiske har overtatt styringen, og fra her av, styres sekten eller kulten av «usynlige» gruppemekanismer, en usynlig hånd, - en markedsmekanisme - som ingen i gruppen våger å utfordre eller gjøre seg uredd bevisst. Fra her av blir det tydelig at Spikeren er en «wanna-be-guru», en leder som gjør alt for å forsvare sine disipler, uansett hvor dumme eller avstumpede disse er, for slik å kunne stramme maktgrepet han så lenge har strevet for å skaffe seg.

Ved at Spikeren – med sin «Peter» -  forsvarer det middelmådige eller det bent fram undermåls, beviser han overfor medlemmene hvor langt han vil gå, og hva han er i stand til å gjøre for dem, hver enkelt, og som gruppe betraktet. Han får vist hvor nobel han er, en ridder villig til så å si å forsvare sin rene jomfru med sitt liv, i hvert fall sitt akademiske liv, eller redelighetsliv, - og hvem vil vel ikke være ren, og uten synd?

Oppraaks kritikk setter i gang det man – i hvert fall i ettertid - kan se utvikle seg i de fleste kulter og sekter fra de begynner å etablere seg i litt større omfang, hvor strategisk tenkning etter hvert blir viktigere, hvis samholdet ikke skal gå i oppløsning, hvis målsettingen synes å forfeiles og selve troen og trosgrunnlaget mister sin opprinnelige legitimitet og sitt opprinnelige fundament. Kritikk utenfor oppfattes om en gyllen anledning til å slutte rekkene innad. Uten slik kritikk, faller gruppene ofte fra hverandre og medlemmene føler at de mister sin eksistensberettigelse i gruppen. Det medlemmene er ute etter er felleskap og enighet om noe grunnleggende, noe som står til deres mentale konstitusjon, eller det indre reseptorsystem som de forsøker å koordinere og som de er villig til å betale en høy pris for å forsterke og pleie. En sekt eller en kult er helt avhengig av den aggresjon som skapes i og med at gruppen på ett eller annet vis og på ett eller annet grunnla – om aldri så irrasjonelt -  føler at den blir angrepet, (i form av de mest utrolig sublime og ofte svært vanskelige å observere manifestasjoner).

Det virkelig tragiske og samtidig tragiske i alt dette, og dette er en forsømt blindflekk i studiet av kulter og sekter, er at guruen eller lederen, er mer avhengig av sine tilhengere enn han i utgangspunktet aner, og dette vet disiplene. Det er ofte disiplene som skaper guruene, ikke guruen som skaper kulten eller sekten. Medlemmene vet – enten bevisst eller bevisst, eller begge deler og omvendt - å utnytte guruens svakheter, ved å få ham til å innbille seg at han har «all makt». Han er deres fullkomne instrument som de til og med kan ofre liv og lemmer for, idet man forventer at lederen virkelig tjener dem, ved beskytte dem, til å med ved «å gå av spikeren», for å si det sånn, ved å ofre fornuften på hypemagien og de rent emotive motivers alter. Syntesen og den etterlengtede symbiotiske «kjærlighet» ligger dermed for døren, klar for å plukkes og nytes, så lenge det varer, helt til «behovet» på nytt gir seg til kjenne, ved at det kreves stadig mer kvalifiserte oppofringer både fra guruen og flokkens side. Man suges dermed stadig mer inn i en sirkel og ned i en virvel som i seg selv bare kan styrke den gjensidige, interne avhengighet ved å skape stadig klarerere barrierer mot utenverden. I dette scenarioet er det så at man begynner å beskylde kritiker for f eks mani og for å være drittsekk, «fob» etc etc. Det er som om da sovjeterne godkjente medlemmenes «shaming and blaming» av klassefiender og kulakker, (husk Hillary Clinton).  Medlemmer ble så gar oppfordret til å klenge betegnelse som fascister eller verre på motstandere, under påskudd av at dette i seg selv støttet sannheten, dvs «godheten» selv, selve revolusjonen og den såkalte vitenskapelige marxismen, som ikke kunne ta feil eller feile, uforbeholdent og uansett, se her om bl a om verdinihilisime, ekstaskap, islam mm

Jeg skriver så følgende artikkel og får den publisert på Spikeren:

Har du sett! Fins det hypermagikere på Spikers Corner?

Det ser sånn ut. For å ta ett stjerneeksempel på hva jeg mener, og her nevner jeg ikke navn, for personen i dette tilfelle er revnende likegyldig. Jeg snakker sak. Også personen Johannes Morken er for så vidt revnende likegyldig og for så vidt likegyldig, hadde det ikke vært for at han selv har gjort seg gyldig og relevant, frivillig, nettopp ved å gjøre seg sterkt gjeldende ut fra eget meget bevisst valgte ønske om generelt og åpent å kunne påvirke store deler av folks troer og holdninger her i landet. Morken er en kristen misjonær med en ideologisk forankret agenda. Tro det eller ei. Noe annet er faktisk umulig. Å tenke seg at Morken så å si operer i et objektiv eller nøytralt vakuum, er utenkelig.

Morken er derfor en viktig aktør, men kanskje ingen ubetinget sentral figur i samfunnsbildet. Han er ikke av de mest prominente, kan man si, men han er der. Han øver stor innflytelse på «sin lille flokk», en flokk man ikke skal undervurdere. Nå vil en hypermagiker på SC frata Morken retten til å bli korrigert, kommentert og kritisert på SC, om ikke formelt, så i hvert fall i praksis og i realiteten, som det heter, ved å forsøke å stoppe munnen på Oppraak som har skrevet en del kritikk av Morken på SC. Oppraak er ikke interessert i å frata Morken denne retten til å ytre seg ved for alle praktiske formål å rette seg etter et påbud om å holde kjeft – av en hypermagiker.

Det er ikke Morken som enkeltmenneske eller spesielt «vever» person som her er saken. Skal Morken ha krav på spesialbeskyttelse? Skal han gjøres spesielt verneverdig? Hypermagikeren mener ja. Oppraak mener nei. Oppraak mener at Morken faktisk fortjener en spesiell oppmerksomhet. Og han vet at kritikk faktisk kan gi Morken den oppmerksomhet han selv synes han fortjener. Kritikk kan med andre ord oppfattes som en stimulans til fremme av Morkens egeninteresse og edle misjon og til å styrke ytringsfriheten generelt her i landet, ikke til å svekke den, ved å gi etter for hovedsakelig emosjonelt betinget press og påtrykk.   

Til dette kan bemerkes: Morken produserer hyppig og stadig nye artikler, i stort antall, mot betaling. Gjør dette Morken manisk? De fleste vil forhåpentlig si nei. Man vil betrakte Morken som en troende fagperson og som en maniker. Blir så Oppraak manisk av å kommentere et fåtall av alle de artikler Morken og Stefanusalliansen produserer? Hypermagikeren sier her ja. Hun påstår i klare ordelag at Oppraaks aktivitet er manisk. Det blir rett og slett for stor dose Oppraak for hypemagikeren.  Oppraak trekker Morken ned i skitten. Oppraak konstruerer feil der feil ikke finnes, mens hypermagikeren selv ikke er i stand til å finne slike feil.

Morken er ansatt i en «allianse» som gir ham brede fullmakter, bred ryggdekning og betydelig autoritet. Oppraak skriver ikke mot betaling. Han har ingen kapitalinteresser i ryggen. Han tilhører ingen allianse. Han refererer ikke til noe ideologisk nettverk. Stefanusalliansen har derimot, bare for å ta et eksempel, en helsides annonse i avisen Dagen fredag 27. mars d a. Det står der følgende: "Magasinet Stefanus gir stemme til forfulgte kristne og viser hvor trosfriheten er truet. Redaktør Johannes Morken holder deg oppdatert med historier om mennesker som lider for sin tro, intervjuer med partnere og eksperter - og møter med ildsjeler som står på for den lidende kirke og kjemper for trosfriheten".

Hvor mye koster en slik helsides annonse? Hva er hensikten med å fremheve Morken? Kan det være å fortelle at Morken er manisk? Nei, neppe. Annonsen er en anerkjennelse bl a for Morkens mange artikler og hans iherdige arbeid og mange artikler.

Når Oppraak forsøkes assosiert med en mental tilstand eller med en medisinsk diagnose, er man ute på en farlig vei. Mani mer enn antyder en viss mekanistisk adferd, stadige repetisjoner. Hitlers propagandaminister Goebels sa at hvis en løgn gjentas og gjentas, vil den til slutt bli oppfattet som en sannhet. Antakelig vil noen tro at hvis man gjentar mange nok ganger den påstand at islam betyr fred, så vil islam oppfattes deretter. Robert Spencer, redaktøren i JihadWatch, har et ensidig, repeterende og skarpt fokus på islam. Noen vil kanskje kalle ham manisk, men da forklarer man islamkritikken hans med en psykiatrisk kategori som på sikt faktisk kan frata Spencer retten til å ytre seg overhodet. Det samme gjelder folk som angriper islamkritikere for fobi. Gjentar man denne påstanden så å si i det uendelige, er man derimot ikke manisk, men tvert imot på den riktige siden, man er sann, redelig og fornuftig.

Den svenske forfatteren og filosofen Mattias Gardell har tatt til orde for psykiatrisk behandling av islamkritere som islamofobe. Han får støtte i norske miljøer. Støtter man slike oppfatninger, er man en god kamerat. Stalin var en stor tilhenger av å forby hatefulle ytringer. Kommunistene sendte systemkritikere enten i Gulag eller på psykiatrisk avdeling. De ble for maniske til at regimet kunne tåle det. Deres mani ble oppfattet som en trussel og en krenkelse mot ideologien.

I mellomkrigstidens Tyskland forsøkte mange kristne å nazifisere kristendommen og mange, spesielt blant lutheranerne, lok seg lokke til å konstruere det man kalte en spesifikk tysk kristendom. Dette bidro så til at Hitler fikk et stadig fastere grep over massene, fordi kritikk ble livsfarlig og derfor tilnærmet umulig. I dag ser man forsøk på å islamifisere kristendommen samtidig som mange muslimer, med nordmenns velsignelse, vil skape en norske islam. Det er å håpe at man ser «magien» i dette.

Jeg vil legge til: For noen år siden nektet den britiske statsminister Theresa May Robert Spencer og Pamela Geller – en annen kjent islamkritiker – innreise til Storbritannia. Grunnen var at Spencer og Geller kunne bidra til å skape farlige og direkte skadelige holdninger i landet. Begrunnelsen ble med andre ord hentet ikke bare i rent ordenspolitiske hensyn, men i sosiologiserende og psykologiserende forestillinger siden ingen kunne finne noe i islamkritikken selv som bygget på løgn eller uriktig faktafremstilling.

Når så vår «lille» hypermagiker her går løs på Oppraaks antatte mani, vil man kanskje øyne litt mer av en mer dypereliggende trend i samfunnsdebatten og hvilke underbevisste og ubearbeidede krefter som rører på seg. Det hypemagikeren vil, er å stoppe kritikk av Morken og dermed immunisere hypermagikeren selv fra saklig kritikk, under påskudd av at en slik kritikk jo vil oppfattes som en krenkelse, ja, til og med en krenkelse eller fornærmelse som burde være straffbar, skal man dra den fulle konsekvensen av dette. (Ikke engang politiet vil imidlertid finne på å stille noen til strafferettslig ansvar for dette. Her dreier det seg om sosial manipulasjon). Hypermagikeren her må derfor til og med legge press på bloggens driver for f eks å få innført det som egentlig og i praksis da blir forhåndssensur av Oppraak. Hypermagikerens magi fører med andre ord da fantastisk nok til at bloggens redaktør nærmest umiddelbart rykker ut med beklagelse i kommentarfeltet for at han har latt Oppraaks artikkel komme på trykk på stedet. Ja, redaktøren går så langt til å antyde at han også beklager tidligere artikler om samme tema av Oppraak. Redaktøren spiller med andre ord ballen rett over i hendene på hypermagikeren som dermed styrker sin posisjon på Oppraaks bekostning og med redaktørens begeistring og gir henne en uforbeholden bekreftelse på det hun så sårt trenger å høre, nemlig at det er hun som har rett – at hennes emosjoner er de riktige og sanne emosjoner, og at hun dessuten er «god» og at hun derfor og dermed fra nå av har et selvskrevet krav på immunitet, for ikke å si full og nesegrus beundring. Hun har dessuten da klart det mesterstykke å få redaktøren med seg på å begrense ytringsfriheten som sådan, ved at redaktøren nå kan og faktisk «må» bruke psykologiseringer til å holde folk med andre meninger utenfor forumets aksjonsradius. Man kan spørre: Bunner det hele i islamofobi? Morkens linje ser ut til å ha oppnådd full effekt: Islamkritikk – til og med saklig islamkritikk - er farlig og dermed mentalt og etisk uforsvarlig.

Noen vil anta et litt annet perspektiv og en litt annen vinkel til det jeg vil kalle «morken-komplekset». Disse anvender en litt besynderlig logikk for å si det mildt: Siden Morken jo ikke representer noen akutt massiv fare og siden Morken jo er så lite kjent og så lite omtalt i diskursen, antar man at Morkens innflytelse er så liten at Morkens derfor ikke er verdt å nevne eller kritisere i det hele tatt. Morken er rett og slett ikke verdt oppmerksomheten. Man tar da kritikk av Morken som et bevis på at det foreligger et utilbørlig angrep på sakesløs person. En slik logikk bidrar imidlertid bare til utilsiktet å stakkarsliggjøre og ufarliggjøre Morken, og ikke bare Morken, men også hans budskap og misjon. Men dette hensynet bryr ikke hypemagikere det minste. Man tror at ved å frede Morken kan stadig flere bli enig om at islam betyr fred og at islam er fredens religion og at dette skal gjelde ved guddommelig og uforanderlig dekret for all fremtid, overfor alle og i alle konkrete situasjoner og forhold.         

Så jo da, man kan godt bruke begrepet manisk, men da bør man ha klart for seg hva man egentlig holder på med, nemlig at man ikke klarer å holde seg til saken, men i stedet føler et – unnskyld meg - manisk behov for å gå på personen i stedet for å argumenter på et saklig grunnlag. Det blir da Oppraaks psykologi det er noe i veien med.     

Jeg siterer nå fra en kommentar lagt inn på Oppraaks tråd: Hvem er Johannes Morken?: 

«Nå er ikke islam og muslimer nevnt med ett eneste ord i annonsen, men man må gå ut fra at Stefanus-alliansen og Morken går like mye inn for å stå på for lidende muslimers trosfrihet som kristnes og andres trosfrihet, hvor det nå måtte være. Dette må da også gjelde i muslimske land som undertrykker trosfriheten for muslimer. Men dette ser ikke ut til å være stiftelsens hovedanliggende, langt fra, og man kan spørre hvorfor. Når det gjelder Morken, ser han ut til å frykte islamkritikk mer enn islam og dermed motarbeider han vel da faktisk trosfriheten til kristne som virkelig kritiserer islam, som system, både her i landet og ellers.

Stefanus ser ikke ut til å ta dette dilemmaet på alvor og tror antakelig med dette at de kan fremstå som spesielt "gode", bl a her ved å fronte personen Johannes Morken i en annonse (hvor han selv må ha godtatt teksten, som redaktør).

Ved å fronte personen og ikke ballen, forsøker man så å unngå kritikk, med den noe bisarre begrunnelse - implisitt - at kritikk i så fall er å gå på person og ikke på sak, og derfor til og med ukristelig!».

Joda, det kan like vel være en fordel og kanskje lærerikt å vite noe mer om og kanskje etablere et slags beundrende avstandsforhold til Morken som en personlig aktør på meningsmarkedet, eller som en figur mange (forhåpentlig ikke lett) bør begynner å imitere og emulere, eller unnskylde, på rent emosjonelt grunnlag eller av andre opportune grunner. 

Oppraak skriver generelt om mulige åndelige tendenser som gjør seg gjeldende, om logiske og emosjonelle tankeforutsetninger, dette å forsøke å nærme seg underliggende mentalt virkende kollektive og individuelle og dynamiske paradigmer. Derfor termene hypermagi og hypermagikere, i seg selv enkle instrumenter eller termer for å få frem enkle poenger og forhåpentlig vis noe nye vinkler og noen nye måter å se tingene og utfordringene på.

Oppraak forsøker å kommunisere med folk som kan distansere seg fra et ensidig og rent personlig og derfor u-saklig forhold til det enkelte individ, som person. Oppraak behandler funksjoner, underliggende krefter og strategier. Han forholder seg til mulige tragiske perspektiver og om en mer eller mindre mulig katharsis fra visse destruktive tendenser. Målet er Logos, Ordet som det absolutte principium og det eneste vi har å holde oss til, ganske enkelt. Målet er med andre ord å fremme en holistisk og ikke en snever og endimensjonal tilnærming, kort sagt en tro som tar høyde både for de intellektuelle og de emosjonelle aspektene og samspillet mellom dem. Det enkelte og her konkrete mennesket – her beskrevet som type i form av hypermagiker - er for så vidt uinteressant. Fokus rettes mot mulig overordnede rammer, underliggende og skjulte premisser og ellers forhåpentlig relevante kontekster som ligger der og opererer i horisonten, uten at vi helt er klar over det.

Oppraak mener her at det er mulig å angi en viss type-beskrivelse av den avataren som her er i sving. En type-beskrivelse vil med nødvendighet medføre en viss kategorisering, men den er ikke en psykiatrisk kategorisering. Det dreier seg mer om en litterær-typebeskrivelse. Den har et eksistensielt poeng, med en slags rollebesetning, som man ser på film og teater, men er ingen konkret fakta-beskrivelse. Og det er selve poenget. (Om den utgjør en essensialisering, så er den i så fall en eksistensialsirende essensialisering).

Mening er altså ikke å beskrive avataren «live», og privat, men «in personae», skånsomt og med distanse, men heller ikke helt uhemmet harmløst. Avatarer skriver ofte mye som avataren selv i det private og overfor seg selv og sin egen samvittighet ikke kan stå inne for, men som mer må betraktes som «slips of tounge or mind», eller som rene eksperimenter eller øvelser i retorikk for «sportens» skyld, eller for å trimme selverkjennelsen seg med sikte på bedre synds- og selvforståelsen.  Dette må det tas hensyn til hvis man skal forsøke å beskrive og forstå hypermagien i dette. Man kan heller ikke se bort fra at slike «øvelser» faktisk kan bidra til å skape syndsbekjennelse, et kriterium på at man kanskje begynner å bli kristen.

Hypermagikeren snakker slik som Lillemor her skriver:

«Først: Jeg liker så ekstremt dårlig når folk går etter mannen i minst like stor grad som etter ballen. Først og fremst liker jeg personangrep dårlig i seg selv. Jeg syns det er en uærlig måte å "debattere" på. I dette spesielle tilfellet blir Morken dessuten latterliggjort for å ønske "det gode". Seriøst: Det burde være en god ting! Deretter blir han tillagt tanker og mulig skjulte motiver. Fysj! Og siden han "ønsker det gode" har han dermed gjort seg "umulig å angripe". HUH?1) Hvorfor skal Morken angripes? I en sivilisert debatt burde det være argumentene hans som skal "angripes".2) Oppraak finner likevel en snedig måte å "angripe" Morken på. Ikke argumentene hans, altså, men Morken selv. Og der han ikke finner argumenter gode nok, finner han dem opp. Dette kunne ha vært en interessant debatt å følge, men Oppraaks mildt sagt holier-than-thou attityde blir bare for mye, og mulig gode argumenter forsvinner helt i all skitten. Vel. Da hadde jeg fått lirt av meg frustrasjonen. Men i det lange løp, tror jeg spesielt kristne med fordel burde tenke litt over dette med ydmykhet og hvordan vi snakker om og til og med andre troende. Spesielt de vi er uenige med. Men man bør kanskje ikke finne opp "mørke gjerninger" å klistre på noen for deretter å henge dem ut? Jeg leste gjennom det innlegget på Verdidebatt (fordi jeg ikke vil betale for det), og jeg kan ikke se at Morken noen steder likestiller kristendom og islam. Han snakker utelukkende om kristne troende og kirker. Om noen har "syndet" i alt dette, er det kanskje den som "vitner falskt om sin neste"?Jeg vet ikke. Jeg bare noterer meg at Oppraaks stadige forfølgelse av Morken virker nærmest manisk, og det etterlater seg en litt sånn emmen smak i munnen». (Tråden kan nytes på Spikers Corner blogg, se eller her).-

Hypermagikeren får så full støtte av en kommentatorene: «Veldig bra, X! Jeg har også merket meg Oppraaks stadige angrep på Johannes Morken og hadde faktisk tenkt å ta dette opp med ham på mail … ).

For først å ramme det hele inn: Hva er en hypermagiker? Jeg legger ved noen linker til diverse artikler under. Men her skal jeg gå mer konkret til verks, fordi eksempler fra det praktiske liv kan tjene til å klargjøre visse mer abstrakte eller filosofiske betraktningsmåter.

Det som karakteriserer hypermagikeren her at hun setter emosjonene i sentrum og lar dem stå i sentrum uten begrunnelser for de påstander hun fremsetter. Hun forutsetter da at folk skal forstå henne ut fra den forutsetning at de hun forventer å nå eller treffe, forvalter de samme forestillinger og emosjoner hun selv opererer ut fra og som da utgjør det vi kan kalle en «grunnlidenskap».

Hypermagikeren forutsetter en usynlig bånd mellom seg selv og de hun vil «hjelpe», en grunnleggende felles lidenskap og et felles sett av emosjoner og – lettere skjulte - tankeforutsetninger som hun enten er seg fullstendig ubevisst eller som hun antar som normative aksiomer som alle «gode» mennesker umiddelbart må slutte seg til, uten at hun trenger å gi noen begrunnelser for dem. Det er her viktig å legge merke til at begrunnelser og konkrete referanser til fakta glimrer med sitt fravær i avatarens akk så frimodige angrep på Oppraak.

Antakelig ser ikke hypermagikeren selv at hun operer med et førsteprinsipp som per definisjon og filosofisk ikke trenger å begrunnes, fordi hun jo tydelig gir uttrykk for at det er emosjonene hun gjør til et slikt førsteprinsipp. Hun gjør da sine emosjoner uangripelige idet hun går ut fra hennes emosjoner nettopp er fundamentale og må gjelde som et normativt aksiom eller kategorisk imperativ. Poenget er da at hun har forlatt fornuften og i stedet universalisert egne emosjoner. Det er hennes egne emosjoner som skal være tungen på vekten og emosjoner er som kjent ikke noe man diskuterer: Man har dem eller ikke. I vårt tilfelle her mener hun at alle skal dele akkurat de emosjoner hun selv har. Hun setter seg dessuten selv opp som rollemodell, en godhetsperson og moralsk veileder, som det tydelig vis skal være om å gjøre å holde seg inne med. 

Hvorfor kan jeg si det? Jo, fordi hun ikke argumenterer, hun bringer påstander helt løsrevet fra det saken gjelder i Oppraaks tekst. Hun har ikke engang lest den av Morkens artikkel som det refereres til i Oppraaks artikkel! (Hun har bare lest en annen artikkel det linkes til, fordi, som hun sier, hun vil ikke betale for å lese hovedartikkelen som står i Dagen).

Hva er hovedsaken for hennes vedkommende? Jo, hovedsaken utenfor henne selv en person, en viss redaktør Morken, som hun mener blir trukket ned i skitten, som hun beskriver det. Hennes anliggende er hensynet til personen Morken som person, - om hun kjenner ham, er irrelevant her. Hun ser helt bort fra Morkens meninger og fremstillinger som helhetlig sett er retorisk og ideologiske instrumenter, for øvrig. Ja, hun ser til og med helt bort fra muligheten for at Morken overhodet kan kritiseres – han skriver jo og forteller jo bare om kristne mennesker! Og dessuten: Han er jo kristen! Og da man han jo være «god»!

Saken selv, Oppraaks anliggende, er henne med andre ord totalt fremmed og irrelevant. (Hørt om «stråmann»?) At Morken faktisk skriver mye om muslimer og islam, har beleilig nok gått henne hus forbi, som relevant faktum. Hun vil ikke vite av at det er mange måter å skrive om islam og kristendom på. Hun ser helt bort fra at bak selv de mest uskyldige og fromme tekster kan skjule seg ganske dystre budskap og at selv de mest oppvakte mennesker kan la seg dreie og drille av subliminale mekanismer og at selv de beste kan la seg hjernevaske. 

Hva er så relevant for henne? Jo, det kan ikke være noe annet enn hennes egne reaksjoner, uttrykt i emosjoner, ikke med argumenter, men ut fra det Opppraak andre steder kaller hypermagi. Hypermagi er en egen mental mer eller mindre bevisst strategi eller administrering av emosjoner brukt som instrumenter, i den hensikt å oppnå et mål. (For en typisk narsissist er målet ham eller henne selv).  

Det typiske for en hypermagiker er at han ikke har noen universell eller objektiv standard å bryte sine emosjoner mot. Han er som en stat uten en eller annen form for fiksert konstitusjon, eller en nasjon uten noen logos, eller nomos, for den del. Det sier seg selv at en slik stat blir helt avhengig av tyrannenes emosjoner, i og med det jo for dem ikke finnes noen genuin logos, en absolutt standard man kan referere til utenfor dem selv.

Hypermagikere er typisk bundet av to ting: For det første det bedrag det er å være bundet av egne, subjektive følelser eller emosjoner, i den tro at emosjonene da utgjør den universelle standarden, nemlig den standard alt annet skal måles opp mot og i forhold til. For det andre gjør hun seg avhengig av selve det magiske middel hun gjør seg bruk av. Her er trylleordet «kristen». Denne betegnelsen brukes her som et instrument som hun føler vil gi spesielt henne og hennes lydige venner en egen legitimitet og beskyttelse, en privilegert garanti, en mystisk kraft som i seg selv skal rettferdiggjøre hennes disposisjoner. Hun går ut fra at middelet automatisk vil gi henne den respekt og trygghet hun selv mener å ha krav på. Det magiske middelet kan dessuten oppfattes som skremmende i seg selv; det tillegges en egen kraft, det appellerer til folks ubevisste frykt for og overtro på «det skumle», det fremmede og ukontrollerbare og derfor som noe farlig man bør holde seg til venns med, ja, underkaste seg, og vise beundring for, ellers …!

Påpeker man dette, vil hypermagikeren raskt beskylde «varsleren» for å ville forfølge, fornærme og krenke henne, krenke eller latterliggjøre hennes emosjoner som hun jo har gjort seg identisk med. Hypermagikere er ikke særlig kjent for forløsende selvironi.  

En hypemagiker som blir avslørt, vil si at den som avslører er følelseskald, fordi han ikke har de samme og riktige emosjoner, de som hypermagikeren selv har, eller den samme emosjonelle tilnærming til det foreliggende anliggendet eller det selve saken gjelder. (Denne strategien er en blitt integrert del av hypermagikerens ferniss og kyrass). Det gjelder jo kun hennes ukrenkelige emosjoner!

Motargumenter oppfattes tilsvarende som truende instrumenter i seg selv, et mulig destruktivt kraftsentrum! Det hypermagikeren imidlertid frykter mest av alt er at tryllekunsten hennes skal avsløres. Hun vet og værer og stoler fullt ut på at alle vil mene at det er ufint og gjerne brutalt å avsløre en tryllekunst, i stedt for å nyte kunsten for det den jo er, nemlig uskyldig underholdning).

Når denne hypermagikeren ser at andre hypemagikere kan stå i ferd med å bi avslørt, reagerer hun så spontant solidarisk, fordi hun frykter at avsløring av en annens magi vil avsløre hennes egen. Hypermagikere har et dypt behov for å stammen mot en felles fiende i den samme felles frykt for å bli avslørt som sjarlataner.

Og til overmål: Hypermagikeren vil si at kristentroen primært dreier seg om «hjertet», ikke så mye om hodet eller magen, og som det sentrum menneskets moral og tro må forankres i. Den hun ikke ser er, at kristentroen har ett sentralt fundament som grunnlag for all gudstro, nemlig Logos, som nettopp betyr fornuft (ord). Logos, som er Kristus, slår dermed kontrært ned på alle former for hypermagi og dette å etablere tro – og dermed i falsk nåde og illusorisk frelse – i egne emosjoner, i eget selvbedrag. Men dette er det umulig for hypermagikere å forstå. Hypermagikeren kan sies å oppleve seg selv som menneskenes og alle tings målestokk. En kristen vil ut fra troens principium selv alltid vite å kontrollere sine emosjoner ut fra Logos, dvs en instans, her Kristus, som Person. For en kristen manifisterer dette seg i personlig ydmykhet, en holdning som forholder seg til fakta og ikke fiksjon (ydmykhet var et kristent nyord i gresk på angjeldende tid). Sanne emosjoner er derfor av største viktighet for en kristen å ha og kunne administrere eller kanskje bedre: forvalte. Og sanne kan emosjonene ut fra denne innsikten ikke være uten direkte relasjon til Kristus, som er Logos. 

Det «helt tragiske» for hypemagikeren, siden hun i denne sammenhengen mangler både en objektiv standard og egentlige, sanne og rene emosjoner, basert på fakta, er nettopp dette at hun da må skaffe seg substitutter ved å gjøre seg til fullmektiger for dem «by proxy, og by default», som jeg kaller det. Hun skaffer seg m a o syndebukker som det er om å gjøre for henne å få andre til å synes synd på, og syndebukker som hun selv da ser på som utilbørlige og illegitime ofre for det hun oppfatter som andres irrasjonell angrep på akkurat denne personen, som hun altså gjør til syndebukk, uten å spørre syndebukken om lov.

Slik får hun bevist overfor seg selv at hun har de riktige emosjoner, (og ikke bare lite av dem, heller, eller nesten umerkelige emosjoner, nei her det dreier seg om sterke, intens emosjoner, sterke overbevisninger.  De som da ikke følger hennes «befaling» - sett på denne måten - blir så automatisk angrepet for bl a å være ufølsomt kritiske eller kalde. Hun ser plutselig onde intensjoner hos den som etter hennes mening eller projeksjon kritiserer «den utvalgte, dvs hennes offer og syndebukk. De fiendtlige intensjonene trenger imidlertid ikke påviselig å være der - , og hun føler seg konsekvent for god til virkelig å bevise at de er der. Innbilte intensjoner om å trekke hennes syndebukk – eller forgudede kjæledegge for anledningen – ned i skitten, gir henne mer enn nok krutt til å fortsette. Hypermagikeren må her ha en egenkonstruert stråmann for å bli hørt og kunne nå frem med sin bekymmer.

Eventuell motstand eller motargumentasjon styrker så i sin tur hypemagikerens selvforståelse og forestillinger om, og tro på, egen grandiose betydning, i og med at hun jo nettopp har fått bevis på at det er hun som har de egentlige emosjoner, de som virkelig er sanne emosjoner og derfor uangripelige emosjoner. Hun har da gjort sine emosjonene, og sin «berettige» harme som disse emosjonene flyter av, til selve aksiomet, selve det førsteprinsippet hyprmagikeren som type formes og preges av. Hypermagikeren har da helt glemt at standarden faktisk og normativt bør forankres i Logos, ikke i «emos», for å si det slik.  Hennes ufravikelige standard er blitt hennes egne emosjoner.

Det kanskje aller mest fantastiske i dette er at hennes emosjoner til og med trumfer offeret eller syndebukkens emosjoner eller fravær av samme. Samtidig affiserer det henne ikke det minste at offeret hennes eller syndebukken – det kan komme ut på ett her -  faktisk kan ha en direkte profesjonell eller faglig interesse av nettopp å bli kritisert. (Omtale er tross alt bedre enn taushet, når man vil bringe noe lødig til torgs, ikke sant?)

I vårt tilfelle her er syndebukken Morken, som liksom forfølges av Oppraak fordi Oppraak har skrevet flere artikler om Morken og hans «produksjon», hans meninger og ikke minst: Morkens vinklinger på sakene, (vinkler som uvegerlig skjuler andre blindvinkler og premisser).

Det som burde vekke oppsikt her er at det antall artikler av Morken det altså kommer an på. Antallet i seg selv beviser vonde hensikter. Innholdet i kritikken av Morken blir følgelig fullstendig irrelevant. I høyden kan man si at det for hypermagikeren nå er blitt et overveiende troskyldig estetisk anliggende, ikke et moralsk dilemma. (Hun er da ikke ond, hun, nei, hun er bare estetiker!). Hypermagikeren ser ikke da at hun gjør estetikken til fundament for etikken, forblindet som hun er av egne emosjonenes og magiens krav på full underkastelse, per se.      

Slik gjør denne hyperamagikeren altså Morken, som hun jo vil hjelpe, - ved å gjøre ham til ren og uskyldig syndebukk med krav på ubetinget beskyttelse fra hennes side-, til et illegitimt offer i diskursen. Et offer som da skylder denne hypermagikeren all takk og den oppmerksomhet hun selv mener hun er fortjent til og som hun gjerne er mer enn bare «god nok» til å fortjene. (Dette er selve konstitusjonens i hypermagikerens mer eller mindre tilslørte eller mer eller mindre «bevisst villede eller tvungent emo- og egofokuserte øyne»).

Den største trumfen hypermagikeren her kan innkassere er, at det ikke er noen feil i dette å være god! (Hun ser ikke ironien i dette). Ingen skal her være tvil om at syndebukken hun selv ut fra den indre driven og logikken i dette faktisk Må konstruere seg et menneske som er «god», for å få fem motsetningen til Oppraak, som hun faktisk frakjenner retten til å kalle seg «god» - eller kristen, til og med. (At bare Gud er god, ser her ut til å være en fremmed tanke, for det er hun selv som er god i og med at hun jo hjelper ikke bare den svake og (for henne selvskrevent) angrepne, men også den gode). Og her beviser hun jo – tilsynelatende - nettopp dette! Det er jo da noe alle bør se og oppfatte!

Og det er dette Oppraak mener med «by proxy-by default», (negativ eller innbilt fullmakt, eller appropriert eller falskt tilegnet fullmakt, ikke positiv og fullt legitim fullmakt): Hypermagikeren spør ikke om lov til å hjelpe den hun selv utpeker som offer (for det hun anser er en annen andres nådeløse og maniske kritikk eller terping). Hun har da bestemt at syndebukken er et offer uten tillatelse til dette fra offeret selv, og så vil hun ha bekreftelse på at hun har sin fulle rett til å gjøre dette, ved å appellere til andres emosjoner og skyldfølelse, ved å halse etter bifall helt og holdet basert på hennes egne ubegrunnede påstander, forestillinger og direkte oppkonstruerte løgner.  

Det faller henne ikke inn at «offeret» - Morken - selv er et godt utrustet menneske med lang erfaring og høy utdannelse - faktisk er mer kvalifisert til å forsvare seg selv enn det hun selv har forutsetninger for å gjøre, på hans vegne.

Og i tillegg: Det ligger helt utenfor denne hypermagikerens horisont at syndebukken faktisk kan ta avstand for den hjelp hun tror hun kan bistå syndebukken med, at syndebukken vil frasi seg en slik støtte, (som om han skulle vær spesielt svak og hjelpetrengende). En slik mulig reaksjon, sett fra offeret eller syndebukkens side, kan ikke falle denne hypermagikeren inn. Hennes emosjoner trumfer dermed helt utilsiktet det vi her må anta er syndebukkens ukrenkelige og personlig ære, og hans selvrespekt, omdømme og status i miljøet. Dessuten fratar hun syndebukkens den objektivt foreliggende mulighet for blomstring og profitable fremgang. Hun ser helt bort fra den mulighet at kritikken kan ses som en kjærkommen mulighet for syndebukken til å nå ut med sitt budskap, sine verdier og synspunkter, i og med at han jo nettopp av kritikeren – Oppraak - anses som verdig oppmerksomhet, (noe Morken i utgangspunkt kan være spesielt interessert i og godt utrustet til forhåpentlig å få).

Hypermagikeren ønsker faktisk - som en funksjon av hennes mentale konstitusjon – at syndebukken heller enn å bli utsatt for saklig og muligens oppbyggelig kritikk – på det åpne diskurs markedet - i stedet plasseres i hennes egen spesielt kjærlige og gode omsorg og under hennes spesielt egnede og høyst varme vinger, og i en situasjon og posisjon hvor hun selv føler at hun har krav på belønning for sin gode og prektige innsats, helt til fortrengsel for den oppmerksomhet syndebukken selv ville ha kunne tiltrukket seg, ved frivillig å la seg usette seg for kritikk.

Når så hypemagikeren med sin tilsynelatende sjarm og magi får med seg på andre lettlurte emosjonalister på laget, for her å sverte Oppraak, må dette føles ikke bare som en nøktern seier for hypemagikeren, men også som en slags høyeste og åndelige lykkefølelse, eller en ekstaselignende reaksjon som nokså selvsagt ikke er noe stort annet enn en rent kjødelig og egobasert funksjon. 

Hypermagikeren kan hverken unne seg selv eller andre den tanke og det hensyn at syndebukken og hennes eget «hjertebarn» - som hun skyver foran seg - jo helt frivillig er trent til å tåle, og derfor spesielt egnet og spesielt godt forberedt for, nettopp å kunne og ville måtte slå tilbake mot den kritikk som kommer, og uansett om denne oppfattes som saklig eller ikke. Når hun selv da er den som høster godord og påskjønnelser, er seieren og triumfen ikke bar optimal, den er også ultimat, slik hun føler og ser det. Det rare og bemerkelsesverdige er, at det åpenbart er så få som klarer å gjennomskue dette skuespillet, og som mer eller mindre bevisst villig ønsker å la seg lure og bedra. Det hun gjør er å lykkes ved å bruk av ren magi, og ikke bare kjente psykologiske makt og suggesjonsmekanismer.

Man kan så spørre om hvor intelligensen her kommer inn. Kan intelligente mennesker virkelig bruke og la seg bruke av disse mekanismene, og denne magien? Svaret er ja. De brukes mer eller mindre bevisst, men går under radaren for moderne psykologi, (en disiplin som nærmest blitt helt «syntetisk» i dag).

Et godt eksempel fra det praktiske liv viste seg da den kjente forskeren, legen, ateisten og humanisten Morten Andreas Horn klarte å lure Johannes Morken til med simple midler å forsvarte muslimen Hadia Tajik uten at hun selv hadde bedt om eller takket for denne bistanden, - en stygg sak jeg har omtalt tidligere, se om Morkens selvforherligelse her på Spikers Corner eller se her om Morkens selvforherligelse litt ned på siden. Hypermagikere, hatprat, müncher, Hypermagi, müncher, balnchar 3, SC 2, SC 1, SC 4

Først ute med å kommentere ovenstående artikkel er Lillemor. Hun skriver kontant: Dette var langt.

Hun får nærmest øyeblikkelig 13 likes.

Kommentar: Denne korte setningen må oppfattes som et signal om at noe her er veldig galt fatt, at her må alle i sekten eller kulten være på vakt. Den er en oppfordring til handling, ikke bare en passiv konstatering av følte emosjoner. Her blåses det i hundefløyten, her skal vardene tennes. Det bes om hjelp og støtte og - hun får det. Hun appellerer til kultens medlemmer, så mange som mulig. Og hun forventer at noe stiller opp for henne, skjermer henne, så slipper hun i hvert fall selv å argumentere, hun har jo nok med sin synsing og sine emosjoner. Lillemor er kanskje redd fornuften per se?

Til gjengjeld for sin noble innsats som en som kan tillate seg som det selvfølgeligste av verden å be om at noen vil hjelpe henne, - eller krype for henne - vil hun støtte dem en annen gang, vise dem bevis på sin takknemlige ridderlige kjærlighet til henne. Hun ber faktisk sine kult-kollegaer om å gå god for henne, for hun så å si har sagt et ord selv. Hun vet kanskje bare halvt at hjelpen ikke kommer gratis, men hun våger like vel å prøve, ikke minst med sikte på sikt. Hun tester ut mulige kandidater. Hun ser at sjansen for å bli avslørt er minimal. Hennes hjelpere er ganske riktig for naive til å se at dette er en «smart» måte å få hjelperne til å spinne det nettet hun selv spinner. «Dette var langt» påkaller mennenes naturlige behov for ridderlighet. En kvinne i nød roper på bifall og bistand.  Som kvinne og feminin, tas det for gitt at hun trenger hjelp fra de beste riddere som fins, og de trer nå i funksjon. Hun har beregnet sitt publikum rett. Nå håver hun inn. Det har ikke kostet store anstrengelsen. Oppraak skal tas. En av hjelperne, Herr Tangen, går ut så sterkt han kan og kaller Oppraak en drittsekk fordi Oppraak angivelig skal har sagt at han vet hva Lillemor tenker! Det oppfattes ikke bare som et angrep på alle etikette, men som er reel og ondsinnet angrep på person og ære. (For et skuespill).

Lillemor er ute etter - og forventer - sympatierklæringer, og de kommer. Hun får støtte og medhold til og med fra øverste hold, fra Spikeren, som nå i høytidelige ord beklager tidligere lemfeldige behandling av Oppraak: han har vært litt for snill med Oppraak og sluppet til artiklene hans, selv om de har vært lange, til og med. (For en etterpåklokskap, for en brøde!)

Spikeren i dette bildet er og anser seg selv for å være den selvskrevne leder, han er gruppens guru og den som har initiert Spikeren og gjort forumet eller bloggen til et forum for de spesielt utvalgte, dvs spesielt marginaliserte. (Nærmere 2 millioner besøkende er ikke verst). Han mener seg ansvarlig for alt som foregår, og gjør han ikke de rette tingene, vil han svekke sin posisjon, og det gjør kultledere ikke frivillig og med lett hjerte. Han er derfor villig til å gjøre mye for å forsvare «sine» ideelle «kunder», eller kultmedlemmer.  

Spikeren selv beklager derfor at «det er blitt slik». Han forsikrer om at noe har gått galt. Han anklager artikkelforfatter Oppraak for mani, og får kraftig støtte for dette. En av sektmedlemmene kaller Oppraak for drittsekk, som nevnt. Dette kultmedlemmet forstår selvsagt ikke hva alt dette dreier seg om. Han reagerer som på impuls fra guruens og den «gode» fe Lillemors kommando. Han har gjort seg helt avhengig av stedet og gruppen, han er fullstendig i sektens vold og reagerer som forventet med en lojalitetserklæring som består i et forsøk på å sverte Oppraak. Alt for å vise hvor god og lojal han er, ikke bare mot Spikeren selv, men også mot Lillemor og andre som kommer med utblåsninger mot Oppraak.

Lillemor, på sin side, har dessuten i en kommentar på Oppraaks forrige artikkel gitt uttrykk for at Oppraak ikke kan være kristen, siden han etter hennes mening går løs på personen Morken – som har vært et hovedtema i flere av Oppraaks artikler. Hun mener at det ikke er noe feil i å være god – slik hun mener Morken er, ifølge henne selv, Morken som hjempler mennsker rundt omkring. Det kan umulig være noe slemt ved dette, noe å kritisere.  Dette viser at hun ikke har forstått døyten av Oppraaks poenger, men dette kommer ikke inn i betraktningen fra guruens side. I stedet for å irettesette Lillemor eller veilede eller «lokke» Lillemor til større fornuft, legge han seg flat og forsvarer henne så å si til siste blodsdråpe av redelighet. Spikeren viser med dette at er helt avhengig av sin flokk. Han forsvarer flokken selv om han ser og vet at flokken tar feil. Han er redd for å fortelle gruppen at de har misforstått. Gjør han det, mister han litt av autoriteten han har bygget opp. For å holde på sin posisjon og for å styrke den, tillater han så medlemmene å vise seg fra sin verste side. Han bryr seg ikke med å påvise eller påpeke at argumentasjonen bygger på feilaktige forestillinger og direkte urimelige feiltolkinger. Han tør antakelig ikke virkelig se og erkjenne at det står veldig dårlig til med gruppens kognitive evner. Han tør ikke å se at han gjeter en noe sørgelig flokk, i stedet tror han at han gjør dem en tjeneste ved at han tar parti for dem, uansett om argumentene er holdbare eller ikke. Det hele blir med andre ord en kamp om hvem som skal ha hegemoniet over de riktige emosjoner og hvem som skal ha rett til definere disse.

Spikeren appellerer derfor til sektens laveste moralske standard. Han har gjort seg helt avhengig av tapere og taperne vet nå at de har faktisk har tatt makten over Spikerens kropp og sjel, selv om han er overbevist om det motsatte, at hans makt styrkes i stedet for å svekkes. Og kanskje det viktigste: Han vet ennå ikke at han faktisk må fortsette å støtte dem stadig mer, nettopp fordi de nå vet at de kan tillate seg å gjøre feil og ha feil, dvs komme helt forskrudde vinkler på tingene og tilsynelatende argumenter helt i det blå og fullstendig irrelevante og usaklige.

Og slik vil de fortsette, de vil til stadighet være avhengig av mer gjensidig og umoralsk støtte på sin ferd fremover, en ferd som bare kan gå en vei: Nedover og til sist mot hel oppløsning. For før eller siden går også idioter lei av maktspill og forstillelsen.

Men «progresjonen» kan ta lang tid og kreve mye krefter å innse det og komme over det og eventuelt – ved ett eller annet mirakel - bli satt fri.

Gruppens medlemmer forsterker for hvert skritt de tar den gjensidige avhengighet som skapes og som man gjensidig er avhengig av skal samholdet – i deres forestillingsverden - fortsatt kunne legitimeres og praktiseres.  Medlemmene opplever det både som en individuell styrking og som en kollektivt sett god og legitim grunn til at båndene festets og strammes mer og mer.

«Samhold» gir styrke - også i elendigheten og selvbedraget, føler man, uten særlig vilje til selvransakelse. Guruen selv er livredd for at medlemmene skal begynne å tenke selv. Han er derfor hyperfølsom for alle signaler disiplene sender ut. Han oppfatter dem som krav på ham, legitime krav. Ved å innfri her, henter han samtidig mer støtte fra de enkelte «søsken». Han er ikke interessert i å slippe noen ut av sin hule hånd. Han har gjort seg helt avhengig av denne mekanismen, den er hans eksistensberettigelse, føler han.

De «rette» - eller de stuerent «korrekte»  uttrykk for de rette emosjoner blir på denne senen her helt avgjørende. Brudd på den estetikk som dette spillet krever, vil bli oppfattet som opprør og svik. Jakten på svikeren ligger stadig under og verker. Noiaen truer i horisonten. Det vil kreve mer megalomani av noen, og mer ydmykhet av andre. Gruppen krever et sterkere lim og her blir behovet for lim i sin alminnelighet viktigere enn selv limets substans eller innhold. Sterke uttrykk for dårlig – dvs sykelig og svak moral -  føles bedre enn bare subtil eller rent cerebral moral, det man gjerne kaller normal og dannet moral og vanlig høflighet og hensyntagen. (Bølle-spiren er i funksjon!). Det gjelder for gruppen som for menn med manglende impulskontroll: Sinnet blir selve beviset på at de lever. Sinnet i seg selv blir det som gir livet mening, fordi det føles at det må være slik og i fordi det ingen annen legitimitet foreligger, i personens selvoppfatning og selvbilde.     

At det rent faktisk foreligger dype, inter-personlige bindinger i denne kulten eller sekten, fremgår av de meldinger og hilsninger aktørene legger ut i kommentarfeltet til artikler som produseres og legges ut. Her forteller klikken om sammenkomster og felles erfaringer, om faster, møter og mulige planer og programmer. Gruppen fremstår som ganske sammensveiset innen et gitt trossystem, hvilket  imidlertid ikke er helt lett å få tak i. Man diskuterer gjerne apokalypse og tolkninger av mystiske strukturer i Det gamle testamentet, alt stoff som kan fortelle oss at verden snart vil gå under eller nedenom. Her ser vi at ikke bare guruen, men også andre tilsynelatende prominente medlemmer, spiller på frykt som et middel for å oppnå større avhengighet og mer gjensidig felles trøst. Det står ikke til troende at medlemmene virkelig tro på alle de fantastiske tolkninger og fantasier man faktisk behandler i visse artikler, som gjerne kalles kronikker, andakter e l.     

For å holde oss på banen, så å si: Litt mer av kultmedlem Herr Tangen, (jeg gir ham en høy rang innen kultens hierarki, ikke bare mentalt eller symbolsk, men rent faktisk eller konkret. Han synes å være meget varm i trøya, han er selvsikker, og kan tillate seg kommentarer som beviser at han er en idiot, men som etter hans mening tvert imot beviser at han er fullt på høyde med hvem det måtte være, et fravær av et faktum som ikke affiserer ham det minste:

Oppraak må jo være manisk for å kunne påstå at det var noe "hypermagisk" ved denne ikke navngitte SC-kommentatorens innlegg. Tangen siterer: Hypermagikeren ønsker faktisk - som en funksjon av hennes mentale konstitusjon – at syndebukken heller enn å bli utsatt for saklig og muligens oppbyggelig kritikk – på det åpne diskurs markedet - i stedet plasseres i hennes egen spesielt kjærlige og gode omsorg og under hennes spesielt egnede og høyst varme vinger, og i en situasjon og posisjon hvor hun selv føler at hun har krav på belønning for sin gode og prektige innsats, helt til fortrengsel for den oppmerksomhet syndebukken selv ville ha kunne tiltrukket seg, ved frivillig å la seg usette seg for kritikk.

Tangen durer videre: Hva vet Oppraak om "hennes mentale konstitusjon"? Og hvordan kan han påstå at Morken "plasseres under hennes spesielt kjærlige og gode omsorg" når alt hun sier egentlig er at hun foretrekker at det gås etter mannen og ikke ballen?    Å skrive noe så langt for å kritisere en person som kommer med saklig kritikk av Oppraaks kritikk av Morken sier vel sitt om Oppraaks "mentale konstitusjon" mer enn noe annet. Manisk er vel det rette ordet. Så takk og farvel til deg Oppraak - drittsekk! Noe mer kommer ikke jeg til å lese av deg.

 Likes:    11

Kommentar: Å bli beskyldt for mani er nesten umulig å beskytte seg mot. Tar du til motmæle, beviser du at du er manisk og lar du vær, beviser du det nok en gang. Damned if you do, damned if you don’t.

Denne teknikken har alltid blitt brukt av kynikere og psykopater når de føler seg truet av saklig kritikk, og av uttalte synspunkter som kan true deres posisjon og avsløre spillet og mekanismene.  

Scrotum Perineum kommer så på banen, henvendt til Herr Tangen:  Det var rene ord for pengene.

Herr Tangen til Scrotum Perineum: Bare smak på denne:   Når så hypemagikeren med sin tilsynelatende sjarm og magi får med seg på andre lettlurte emosjonalister på laget, for her å sverte Oppraak, må dette føles ikke bare som en nøktern seier for hypemagikeren, men også som en slags høyeste og åndelige lykkefølelse, eller en ekstaselignende reaksjon som nokså selvsagt ikke er noe stort annet enn en rent kjødelig og egobasert funksjon. … Dette er jo så dumt at det grenser til morsomt. At det går an å tolke en persons følelser og hensikter og at hun skal føle en "åndelig lykkefølelse og "ekstaselignende reaksjon" etter å ha skrevet noen få linjer om å ta ballen og ikke mannen tror jeg man må hete Oppraak for å få til å stemme. Og man skriver ikke en flere sider lang artikkel for å forklare det. Det vitner om mani og et behov for å ha syndebukker.

 Likes   9

Kommentar: Poenget ligger ikke å vite noe sikkert om Lillemors private tanker og følelser. «Cluet» ligger i forståelsen av hva gruppementalitet går ut på og består i i kraft av seg selv. Ser man ikke denne mentalitetens dynamikk eller mekanikk, får man ikke med seg så mye, dvs så mange valører, dimensjoner og nyanser selve «stykket» fortjener. Man fjør seg da altfor opphengt i person, ved at man tilskriver selve avataren tanker og følelser man selv kjenner intimt, en form for projeksjon som minner om reifikasjon, objektivering eller «plain and simple» guddommeliggjøring.  

Hvis man ikke makter å se Lillemor som en rollefigur i et stykke som publikum inviteres til å tolke ved å gis anledning til innlevelse og hypoteser, gjør man seg selv urkomisk og snever, lite fleksibel i sin «konstitusjon». Det tillates i og med avatar-funksjonen og stykket i seg selv, og oppfordres til, å tenke og tolke etter beste evne, ved innlevelse. Dette er selvsagt høyst legitimt å gjøre; og det er ikke noe annet enn uttrykk for et ønske om å forstå ved å forsøke å fantasere seg til hvordan rollefiguren tenker og føler og så tillate seg å formulere sine egne tanker og følelser om det samme.  Det skulle bare angle. Her legger imidlertid Herr Tanken bånd på sitt publikum, han legger føringer på publikum, han lyder guruen og hans heltinne, han viser sin nesegruse lojalitet til dem begge, han blir en autoritær person med tendens til det totalitær, også han en «wanna-be-guru», fanget i en mekanisme han selvsagt ikke skjønner noe av selv.

Lillemor er som avatar en rollefigur. Hvis man ikke ser og forstår og forholder seg deretter til alt dette, har man satt seg utenfor og på sidelinjen allerede før teppet går opp. Hvis man ikke oppfatter Lillemor som en avatar, men kun som en høyst kjent og kjær kollega i kjødet, og en venn i konkret ånd, altså Lillemor som kun den hun er i virkeligheten, skjønner man ikke poenget.

Den måte Oppraak selv nærmer seg hele denne problematikken på, kan kalles «forensisk metode». Den går ut på å finne den best mulige forklaringer uten håndfaste, vitenskapelig beviser,  konklusjonen baseres på indisier og det man med rimelighet kan forvente at man tenker, med sikte på å forstå bedre generelt. Denne metoden er selvsagt het normal og svært utbredt innen f eks litteraturforskningen, ja, i enhver tolkning av tekster overhodet, i enhver dikttolkning så vel som i enhver tolkning av alt fra avisartikler, dokumentarer og faglitteratur til Bibelen selv. Det er denne tilnærming Spikeren, Lillemor og Herr Tangen nå frykter og vil gjøre noe med. Deres gjøren og laden i så måte tjener imidlertid bare til å innsnevre horisontene, og slik forsterke den indre mekanikken i «menigheten» som da vil få mer og mer preg av å være en kult eller en sekt.  

Vi tar også med følgende, for å få enda litt mer kjøtt på benet:

Herr Tangen Scrotum Perineum :   Ja dette er noe av det mest tøvete jeg har lest på lenge. Jeg vet ikke om "hypermagiker" er et ord han har funnet opp selv, men det ser ut til å omfatte alle som ikke er enige med ham :=).  Spørsmålet i pollen i dag burde heller vært:  "Bør Oppraak få publisert sine artikler på SC?

Kommentar: Denne kommentaren kommer rett fra et kaldt, ensomhetshelvete. Den viser et klart behov for å uttrykke uforbeholden støtte til Spikeren og Lillemor. Det forventes en styrkelse av den gjensidige forguding eller resiproke servilisering. Effekten er at de føler de har mer rett nå enn kanskje noen gang fø. De gir hverandre legitimitet til å støte ut og forkleine Oppraak. Det føles sikker innmari godt, edelt og sannferdig. Samtidig snører sekten eller kulten sitt nett sammen rundt dem. Hvor fins nødutgangen? De vil neppe ofre en eneste liten festbrems på å finne den.

Nøff said.

Spikeren trer nå til, i egen høye person, og henvender seg til Herr Tangen: Ja, vi får se. Hvis Oppraak ikke klarer å skrive om andre ting enn Morken og folk i avisen Dagen som han ikke liker, tror jeg neppe det blir så mye mer.             

Spikeren fortsetter: For ikke å legge "føringer" i dagens debatt har jeg ventet med å kommentere til litt utpå dagen.    Nå har det seg slik at en SC-kommentator var så uheldig å beskylde Oppraak for å gå etter "mannen istedenfor ballen" og antydet at Oppraaks mange, lange og sofistikerte tankeanalyser rundt Johannes Morken m.fl. virket noe manisk. Jeg sa meg enig med SC-kommentaroren, og det samme tror jeg de fleste her inne følte, nemlig at kritikken av Morken ble litt for intens og at de lange filosofiske tankeanalysene fikk et noe manisk preg over seg.

    Dette falt tydeligvis Oppraak litt tungt for brystet, og via mail krevde han "tilsvarsrett" for å forsvare seg mot SC-kommentarotens beskyldninger og antydninger om mani. Det svarte jeg at han selvfølgelig skulle få, og dermed fikk vi inn dagens kilometerlange artikkel.

    Etter å ha skumlest gjennom artikkelen, skrev jeg til Oppraak og sa at dette bør du ikke publisere. Det vil bare styrke tanken om mani enda mer. Så fikk han ca. halvannet døgn til å bestemme seg: Vil du publisere artikkelen så gjør vi det. Hvis ikke, gir du meg bare et vink, så kansellerer vi den, skrev jeg. Da jeg ikke hørte noe mer, går jeg ut fra at Oppraak ønsket å publisere.

    Kritikk av offentlige personligheter skal vi selvsagt være åpne for, og jeg tror de fleste er enige om at Morken kan anses som en slik offentlig personlighet, bl.a. i kraft av sin stilling i avisen Vårt Land, Verdidebatt og nå som redaktør i Stefanusstiftelsen. Samtidig bør kritikken være saklig og nøktern, og det er nettopp her Oppraak overdriver noe kolossalt, vil jeg si.

    Oppraak fremfører lange, sofistikerte påstander om hvordan han mener Morken tenker, og det samme ser vi at han nå gjør med SC-kommentaroren i dagens kilometerlange artikkel. Det hele blir rett og slett latterlig og styrker bare enda mer mistanken om mani. Denne intense, og jeg vil si usakelige personfokuseringen slår egentlig tilbake på Oppraak selv. Den fører nemlig til at man får mer tiltro til den som kritiseres enn den som kritiserer.

    Morken har nok sine feil som alle oss andre, også vi "hypermagikere" her på Spikers Corner. Så kritikk skal vi alltid være åpne for. Samtidig tror jeg vi alle har godt av å se oss selv i speilet iblant. Det er nemlig veldig lett å se flisen i vår nestes øye, men bjelken i vårt eget øye legger vi ikke merke til. (Matt 7,3)

    10

 Crytearia: Grusomt langt. El hypermagicos, fra Tryll.    Si meg, skal dette vare evig...

    10

W.Kirkehøyden til Crytearia: Tiltredes!

        9

invernes: Veldig lang artikkel , må lese den senere etter 10 kopper kaffe :o.   I mellomtiden må vi trille covid 19 utfor stupet.

Jeg repeterer hva Spikeren skriver: sofistikerte påstander om hvordan han mener Morken tenker.

Kommentar: Jeg bare tenker: Hvordan kan Spikeren vite hva jeg tenker ut over de tekstene og de analysene jeg legger ut om hypermagiker Morken? Jeg, Oppraak, registrerer også at til og med Her Tangen bruker det samme argumentet når han på sin side – og som en papegøye - påstår at Oppraak liksom også påberoper seg å vite hva Lillemor tenker. Oppraak beskyldes altså for å vite hva Lillemor og Morken tenker! Men hvordan kan Spikeren og Herr Tangen vite hva Oppraak tenker?, se det blir en annen skål, som de ikke kan drikke av, fordi de jo ikke kan finne noe grunnlag for denne «esoteriske» viten, som ikke er noe annet enn en ren spekulativ tanke. Den er for å si det som det er: Rent sprøyt.

Mer om dette må jeg vise til innledning i denne posteringen. Jeg orker ikke gjenta absurditetene rundt disse påstanden og den dumhet disse «hvite riddere her legger for dagen, til de grader og antakelig i selfortreffeligheten lille ørske, dvs i en tilstand som ikke kan kalles noe annet enn «hypermagisk» eller sterkt selvbedragersk, for ikke å si selvinkriminerende i tredje grad, eller noe i den dur. Jeg må her bare sitere Spikeren når han sier (eller var det tenker): «For ikke å legge "føringer" i dagens debatt har jeg ventet med å kommentere til litt utpå dagen».

Moral: Jeg kan ikke annet en le, men jeg vil ikke si jeg ler godt eller skadefro, men unnskyld meg: De fleste som begynner en epistel eller et foredrag, eller en moralpreken, begynner med å si: Jeg vil ikke legge føringer på noen, - og så er det akkurat det de ønsker å gjøre, men ved å si det slik han gjør, gir han seg en slags legitimitet. Han forsikre om at han er «ufarlig» eller uangripelig, eller forsøker å innbille seg dette om seg selv. Det er en slags ansvarsfraskrivelse «før akten». Det er selvsagt et velkjent forsøk på å bruke subtile hersketeknikk, som det hør seg å bør seg fra en hypermagiker»

Vel, «Virkeligheten» er vanskelig nok å forholde seg til og fortolke, om man ikke i tillegg skal forkludre den enda mer, men alt dette har noe med behov for tankeklarhet og behov for å kunne skjelne og skille mellom »fenomenene» å gjøre, en høyst normal menneskelig syssel, fordi vi gjør det hele tiden, hver enkelt av oss. For tankeklarhet er faktisk et mål i seg selv. Man gjør dum i å undertrykk behovet for den og bearbeidingen av den. Den kan lindre symptomer på manglende impulskontroll, får jeg håpe. Og muligens hindre at kultenes eller sektens indre gruppedynamikk får knust medlemmenes menneskerettigheter, og menneskets iboende og ukrenkelige verdighet, rett og slett.

Puh. Og det er faktisk en lettelse å tenke at det jeg nå har skrevet, neppe vil oppfattes som særlig oppsiktsvekkende rundt omkring eller bli gjenstand for særlig oppmerksomhet.