Spikers Corner - sekt eller kult? Et supplement

I denne posteringen gir vi en kortfattet oppsummering av vår artikkel:  Spikers Corner - farlig sekt eller fordummende kult?

Bare for å si det kort: Det er utrolig hvor dumme viss kristne personer er, eller kan være, skal vi tro hvordan de selv formulerer seg og hvilket ukristelige budskap de uforbeholdent og i full mundur og med glansnumre av selvhøytidelighet de begrunner seg i, i skriftlig form, på visse media.  

De kan ikke ha forstått noe av poengene i de mest sentrale Jesu lignelser, men går fem på, i sitt hovmod, uten at det ser ut til å bry eller bekymre dem det minste.

Vi gjengir først straks her et par av de mest relevante bibeltekstene, før vi gjengir noen av det som kom til uttrykk på artikkelen om sekt eller kult linket til over. Til disse «små», men grelle teksteeksemplene, knytter vi så et par korte kommentarer, for å få frem det vi mener er poengene i både Spikerens og hans «team» av godhetsapostler og hypermagikere.

Men aller først: En innledende beskrivelse som kan tjene til å belyse hvordan en typisk sekt beskriver seg selv og om hvordan sektens selvbilde fremkommer, i form av selve det ønskede poeng, som selvsagt et motsatt av selve poenget: En sekt – inkl sektmedlemmene enkeltvis - som selv mener at den er særlig utvalgt til frelse, fordi de tror at Bielbelens tekster er rettet mot og spesielt ment for den.

En slik sekt tror og tenker at den har krav på å bli ansett som mer hellige enn de fleste, som mer helliggjorte enn de fleste andre kristne, kristne som nok som forstår poenget i lignelsen mye bedre og i hvert fall mer kristent enn det sekten gjør, og retter seg deretter, i motsetning til sekten som selv mener de er utkåret og spesielt hjemlet til å moralisere andre til å tro at de ikke er så hellige, før de slutter seg til og underlegger seg sekten og/eller kultlederen.

Sektens premiss for selvoppfatning og selvbeskrivelse:

Gud har alltid hatt en kanal – Spikers Corner - for meddelelse. Han har talt til menneskene gjennom dommere, profeter og gjennom Jesus – (sekten) … Da Jesus forlot vår jord, sørget han for å la en salvet menighet av disipler – Spikers Corner - bli den kollektive kanal som skulle bekjentgjøre Guds meddelelser på jorden. En slik kanal – Spikers Corner - er særlig nødvendig i våre dager.

Nå nærmer tiden seg for at det universelle stridsspørsmål mellom Gud og Satan skal avklares. Det skal skje ved at Gud utrydder alle Satans medløpere i et stort slag, (Harmageddon). Guds hensikt gjør det derfor påkrevet med en kanal for meddelelse – dvs Spikers Corner - der han kan advare sine fiender om det som forestår. Og det er nødvendig med en slik kanal – les: en sekt eller en kult som Spikers Corner – for at mennesker av god vilje skal kunne bli ført inn på veien til frelse. Det fins overveldende beviser for at den salvede kanal, Spikers Corner, i vår tid utgjør den salvede kristne levning blant Guds vitner, en kanal som anser seg selv som et forbilledlig eksempel på «den tro og kloke tjener» som er beskrevet bl a  i Matt 24. 45:

Lignelse 1:

42Våk derfor! for I vet ikke hvad dag eders Herre kommer. 43Men det skal I vite at dersom husbonden visste i hvilken nattevakt tyven kom, da vilde han våke, og ikke la nogen bryte inn i sitt hus. 44Derfor vær også I rede! for Menneskesønnen kommer i den time I ikke tenker.45Hvem er da den tro og kloke tjener, som hans husbond har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? 46Salig er den tjener som hans husbond finner å gjøre så når han kommer. 47Sannelig sier jeg eder: Han skal sette ham over alt det han eier. 48Men dersom den onde tjener sier i sitt hjerte: Min herre gir sig tid, 49og så gir sig til å slå sine medtjenere og eter og drikker med drankerne, 50da skal denne tjeners herre komme en dag han ikke venter, og en time han ikke vet, 51og hugge ham sønder og gi ham Iodd og del med hyklerne; der skal være gråt og tenners gnidsel.

Lignelse 1 i Lukas:

Fra Luk, 2. kapittel: Da sa Peter til ham: Herre! er det oss du taler om i denne lignelse, eller alle? 42Og Herren sa: Hvem er da den tro og kloke husholder, som hans husbond vil sette over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? 43Salig er den tjener som hans husbond finner å gjøre så når han kommer. 44Sannelig sier jeg eder: Han skal sette ham over alt det han eier. 45Men dersom denne tjener sier i sitt hjerte: Min herre dryger med å komme, og så gir sig til å slå drengene og pikene og å ete og drikke og fylle sig, 46da skal denne tjeners herre komme en dag han ikke venter, og en time han ikke vet, og hugge ham sønder og gi ham lodd og del med de utro.

På sektens kanal, - menighetens eller kultens blogg - får vi følgende tolkning av lignelsene, formulert av Lillemor:

 «Først: Jeg liker så ekstremt dårlig når folk går etter mannen i minst like stor grad som etter ballen.

Først og fremst liker jeg personangrep dårlig i seg selv. Jeg syns det er en uærlig måte å "debattere" på. I dette spesielle tilfellet blir Morken dessuten latterliggjort for å ønske "det gode". Seriøst: Det burde være en god ting! Deretter blir han tillagt tanker og mulig skjulte motiver. Fysj!

Og siden han "ønsker det gode" har han dermed gjort seg "umulig å angripe". HUH?

1) Hvorfor skal Morken angripes? I en sivilisert debatt burde det være argumentene hans som skal "angripes".

2) Oppraak finner likevel en snedig måte å "angripe" Morken på. Ikke argumentene hans, altså, men Morken selv. Og der han ikke finner argumenter gode nok, finner han dem opp. Dette kunne ha vært en interessant debatt å følge, men Oppraaks mildt sagt holier-than-thou attityde blir bare for mye, og mulig gode argumenter forsvinner helt i all skitten. Vel. Da hadde jeg fått lirt av meg frustrasjonen».

Kommentar: Lillemor skjønner ingen ting av den generelle diskurs på dette området. Hun tror det er snakk om hvem som er mest hellig og ser ikke at dette nettopp ikke er poenget. Poenget er snarere det motsatte, og at det ikke gjelder å bestemme noen som mer viderekommende i helliggjørelse enn andre. Lillemor mener imidlertid at hun selv kan uttale seg slik hun gjør, fordi hun jo, logisk, må mene at hun selv har kommet lenger i sin helliggjørelse, (et faktum som glimrer med sitt fravær).

Lillemor er det Oppraak kaller en hypermagiker: Hun finner seg et offer, som hun mener er så svak, at hun må tre til med sin store omsorg og hjelp, uten at «offeret» har bedt om det. (Hun spør seg ikke selv om hun har overdrevne forestillinger om sin egen kapasitet eller emosjonelle og intellektuelle forutsetninger eller ikke; dette er fullstendig irrelevant for henne, og det bør det også være for andre som hun av en eller annen selvpromoterende grunn hjelper eller henvender seg til). Hun bruker offeret magisk, for å oppnå «fordeler» i andres øyne.

Oppraak har skrevet tidligere om dette på Spikeren. Det må ha falt Lillemor tungt for brystet å lese dette, hvis hun i det hele tatt har kapasitet for det).  Antakelig skjønner hun ikke at hun allerede er «avslørt». I stedet for forsøk på å skaffe seg mer selvinnsikt, går hun i forsvar ved angrep, og om dette kan begrunnes eller ikke, spiller ingen rolle for henne. Hypermagikere er spesialister på å bruke emosjoner - som instrumneter - for å kunne skjule egne hensikter, manglende moral og fravær av talent eller nåde til autentisk empati, innlevelse og forståelse av enkel dramatikk. Samtidig som de administrerer emosjoner aktivt som magiske våpen, uten å skjønne hva de egentlig holder på med, nemlig at de er primitive magikere, kort og godt, et «yrke» som er så langt fra kristent som mulig.   Om hatprat og hypermagi, (artikkelen er også lagt ut av Spikeren).

Slike mennesker tar det for gitt at de tilhører de spesielt utvalgte, hvis de står i en kristen sammenheng, og at de derfor har rett til å tenke om seg selv at de er «holier than though», slik Lillemor og faktisk også Spikeren selv, gjør, ved å opphøye hennes begrensning til privilegert norm.  

Når Oppraak kritiserer Morken, er det for å sette fokus på Morkens misjonsmetoder og hans ideologi eller hans mer eller mindre sunne og sekulære avhengighet av «tidsånden», et paradigme som fortjener å bli belyst, analysert og kritisert. Oppraak setter seg selvsagt ikke opp som «mer hellig enn deg». Å påstå dette er en stråmann og en logisk feilslutning, som viser hvor utafor Lillemor er, og hvor «mer-hellig» hun betrakter seg selv. Hun vrangtolker Oppraaks artikkel til å være et personangrep på Morken, men dette er jo selvsagt et personangrep på Oppraak, som på sin side helt legitimt begrunner sin kritikk av Morken – mens Lillemor må ty til løgn – og helt uten å kunne begrunne det hun påstår - for å kunne påstå at Oppraak angriper Morken personlig.  

Den samaritanske guru eller sektleder kommer så løpende til, med bekymret min og et bedrøvelig ansikt, Lillemor til hjelp, i hennes nød og skriver:

"Kritikk av offentlige personligheter skal vi selvsagt være åpne for, og jeg tror de fleste er enige om at Morken kan anses som en slik offentlig personlighet, bl.a. i kraft av sin stilling i avisen Vårt Land, Verdidebatt og nå som redaktør i Stefanusstiftelsen. Samtidig bør kritikken være saklig og nøktern, og det er nettopp her Oppraak overdriver noe kolossalt, vil jeg si.

    Oppraak fremfører lange, sofistikerte påstander om hvordan han mener Morken tenker, og det samme ser vi at han nå gjør med SC-kommentaroren i dagens kilometerlange artikkel. Det hele blir rett og slett latterlig og styrker bare enda mer mistanken om mani. Denne intense, og jeg vil si usakelige personfokuseringen slår egentlig tilbake på Oppraak selv. Den fører nemlig til at man får mer tiltro til den som kritiseres enn den som kritiserer.

    Morken har nok sine feil som alle oss andre, også vi "hypermagikere" her på Spikers Corner. Så kritikk skal vi alltid være åpne for. Samtidig tror jeg vi alle har godt av å se oss selv i speilet iblant. Det er nemlig veldig lett å se flisen i vår nestes øye, men bjelken i vårt eget øye legger vi ikke merke til. (Matt 7,3)

Kommentar: Dette var å vente, Spikeren begrunner sin støtte ut fra Bibel, Guds ord, som han mener han har på sin side og som tillater ham å fremtre som spesielt helliggjort, eller i hvert fall minst like helliggjort som offeret han plukker seg ut, nemlig Lillemor, som «trigger» Spikerens selvbilde og som gir ham en anledning til å styrke sin posisjon, en posisjon hvor han kan komme sine spesielt utvalgte til «unnsetning» i nødens stund.  

En slik nødhjelp brukes selvsagt av Spikeren for å kunne stramme grepet om sine engstelige og fortrøstningsfulle, og gi ham enda større muligheter for å legge føringer på sin naive gruppe, i og med hans funksjon som sjef for «guds utvalgte kanal».

Det mest utrolig er at Spikeren setter likhetstegn mellom «lang kronikk» og moralsk uforsvarlig kronikk. (Han ser bort fra grundighet, systematisk arbeid, informativt innhold og betimelige spørsmål både av praktisk, psykologisk og teologisk art, men, men: han kan ha rett i at det ofte er undøvendig å skrive langt!). 

Jo lengre, desto mer umoralsk og ukristelig, og jo lengre, - med andre ord, og dette i seg selv -  jo mer «angrep» på Morken. (Spikeren ser ut til å frykte at lange artikler eller kronikker i seg selv skal skremme vekk personer som fra før av har bestemt seg for å være skeptisk mot all intellektuelle tilnærming til saker generelt). Begrunnelser i kronikken blir da irrelevant og jo flere «bevis» eller fakta som legges frem i kronikken, som grunnlag for en drøftelse, jo mer bevis blir dette ansett av Spikeren og Lillemor som nettopp et bevis for at kronikken er et umoralsk – og manisk -  angrep på Morken.

Det Spikeren gjør er å snobbe nedover – til Lillemors nivå – og ikke bare det, ved å nedlate seg på denne måten, for å kunne opphøye seg selv, setter han en norm: Jo lavere moral, jo bedre. Jo lavere nivå – Lillemors nivå – jo bedre. Og alt dette i den villfarne tro at sekten eller kultens renommé og selvbilde herved skulle gjøres mer spiselig og stuerent på diskursmarkedet.

Spikeren ønsker flere beundrere, flere mennesker å manipulere. Han er begynt å frykte at Oppraaks artikler skal bli ansett for et konspiratorisk angrep på ham selv, på sektens normative grunnlag og sektens egenbegrunnelse, (som jo her beror på en feilaktig eller høyst utilstrekkelige oppfatning av Jesu lignelser!). Han må holde menighetens selvbilde oppe, styrke det, selv om det bygger på en illusjon om at sekten og medlemmene jo er utvalgte, fordi Bibelen og lignelsene selv sier det! Det sier seg selv at en sik begrunnelse er svært umodent og lite «kognitivt» utviklet. Men slik er det altså i sekter og kultur. Medlemmene og lederen presser hverandre inn i intellektuelle posisjoner de ikke kan forfekte uten å skape, opprettholde og stadig, sakte men sikkert, forsterke flere illusjoner og illusjonen selv.

Derfor passer det ham selv å forkleine Oppraak ved å rykke ut som Lillemors «frelser» eller redningsmann. (Her kommer hypermagikeren på banen i all sin prektighet og med all den innyndende bram han kan mønstre).

Spikeren er villig til å senke enhver moralsk standard for å kunne beholde og styrke sin maktposisjon og sitt krav på uomtvistet sekt- eller kultleder. Eller en «wanna be» sådan. Og selvsagt: Dette er ikke Lillemor i stand til å se. Hun er ikke i stand til å se poengene i lignelsene. Det gjelder derfor for Spikeren å holde henne i denne villfarelsen, i stedet for å gjøre et forsøk på å befri henne fra den.

En stygg sak, etter vår mening. Et eksempel på «foul play» og et råttent plot.

Lillemor vil trolig aldri være i stand til trekke lærdom av hva S. C. Lewis har illustrert så godt i den engelske teksten vi herved legger inn, spesielt ikke det som er myntet på «de gode». Lillemor mener alt som beskrives som «godt» virkelig er godt og alle som beskrives som «gode» virkelig er gode. Hennes høyst begrensede logikk hindrer henne her i å se ironien i dette. Hun er en fullstendig «one track mind», noe som passer Spikeren som hånd i hanske.

Når det gjelder Spikeren, som ser ut til å ha teologisk utdannelse og som jevnlig skriver sine andakter på Spikeren, blir det en annen sak. Han vil måtte gjøre seg enten «willfully blind» eller høyst selvbeleilig til en uforsettlig blind, med vilje, for ikke å ta poenget, hele denne saken tatt betraktning:   

S. C Lewis:

“Of all tyrannies, a tyranny sincerely exercised for the good of its victims may be the most oppressive. It would be better to live under robber barons than under omnipotent moral busybodies. The robber baron's cruelty may sometimes sleep, his cupidity may at some point be satiated; but those who torment us for our owngood will torment us without end for they do so with the approval of their own conscience. They may be more likely to go to Heaven yet at the same time likelier to make a Hell of earth. This very kindness stings with intolerable insult. To be "cured" against one's will and cured of states which we may not regard as disease is to be put on a level ofthose who have not yet reached the age of reason or those who never will; to be classed with infants, imbeciles, and domestic animals.”