Kjærlighet er Gud? Om bl a Bekkevoll, Hareide og Bondevik jrjr

Vi hører det gang på gang nå, at folk som elsker hverandre skal ha en rett til å gifte seg. De må ha rett til dette bl a fordi de vil det selv. Og fordi kirken da er forpliktet på deres ønske og gode vilje.

Og videre: Vi skal ikke sitte og rangere én type kjærlighet som bedre enn en annen. Det å arbeide mot dagens ekteskapslov har ingenting med dagens politiske realitet å gjøre, sier Simen Bondevik i Dagsnytt 18 i kveld. - Vi skal anerkjenner at mennesker er ulike og tar ulike valg.

Vel, det er mange måter å gjøre seg uangripelig på. Hvem vil være mot at folk skal elske hverandre? Hvem kan sette seg opp til å avgjøre om en form for kjærlighet er bedre enn en annen? Ja, hvem har egentlig myndighet og fast grunn nok til å kle kjærligheten – andres kjærlighet - i bindende formaliteteter?

Er det legitimt for kirken å vie homofile og tilgi homofile for den synd det er å praktisere homofile gjerninger? Er det mulig for kirken å tilgi noen for en synd som synderen ikke vil slutte å begå? Vil ikke dette bety velsignelse av synden og at kirken etablerer et fritak fra konsekvensene av å synde, sett med Guds eller Biblenes øyne?

Vil ikke dette bety at noen syndere kan få tilgivelse, mens andre ikke trenger tilgivelse, selv om de stilles likt i den konstitusjonen som bærer hele kristentroen, nemlig i Bibelen, Skriften?

Forsterker ikke Kirken syndens utbredelse eller omfang i det store bildet når den velsigner homofil praksis i praksis? Driver ikke Kirken spesialbehandling av noen syndere til fortrengsel for andre?

Vielse av homofile par er en aktiv, utadrettet handling med et klart budskap: Dere er – kanskje – syndere i kraft av arvesynden  – slik vi alle er - , men akkurat dere er syndfrie, Guds dom over homoseksualitet gjelder ikke dere, akkurat dere syndere. Vi gir dere en velfortjent særstatus, sier Kirken. Dere skal anses for å være det unntak som bekrefter standarden, det middel vi forvalter og formidler vår kjærlighet på, og det attpåtil i Guds navn.

Det kirken gjør, er et forsøk på å kjøpe seg avlat. Betalingen skjer ved å forsikre mottakeren for syndstilgivelsen at det er kirkens og prestenes kjærlighet som virker «frelsen», dvs syndstilgivelsen for den homofile praksis. Akkurat slik paven i sin tid mottok betaling i form av klingende mynt for syndstilgivelse. Pavens kjærlighet – som da ble identifisert med Guds kjærlighet, og rettferdighet – kunne altså kjøpes. I dag tilraner de prester som vier homofile par seg Guds kjærlighet og handler deretter, som om de representerte og identifiserte selve Kjærligheten. Til forskjell fra paven, gjør de det imidlertid gratis, (mot avlønning av staten). Skjønt gratis? Får de kanskje ikke nok oppmerksomhet, gode følelser og sårt tiltrengt korrekte emosjoner tilbake for sitt engasjement, som Guds stedfortredere og kan ikke dette anses som «betaling»? Jo, de får betaling i form av jubel og beundring for deres storslagne kjærlighet, som altså viser seg nettopp her på dette området: Alle må få elske hvem de vil på hvilken måte de vil, ikke sant? Hvis noen skulle mene noe annet, venter straffen og de sosiale utfrysningsteknikken, garantert. Homovigslerne sanker seg poeng hos «de gode», de som tenker mer med emosjoner enn med fornuften og kun psykososialt og ikke teologisk juridisk, de har gjort seg til hypermagikere, (se andre steder her på bloggen). De får betaling i form av å bli stadig bedre likt, og jo fler som viet, mer sympati og velvillighet, for ikke å si servilitet. Det er det sosio-psykologiske paradigme disse prestene setter sin lit til og er blitt avhengig av. Og det er dette paradadigme og dets tankeforutsetninger som gjør det hele mulig. Paradigmet ikke bare innbyr  presteskapet til å forholde seg, tenke og føle slik de gjør, det fordrer det, det gjør i seg selv prestene til marionetter, ensidig fanget i emosjoner som de er.    

Ved å vise noen mennesker større forståelse enn andre mennesker når det kommer til synd og frelse, primært teologisk-juridiske spørsmål, diskriminerer Kirken. Den utlover særfordeler for noen, personer – og rollespillere. Kirken som offentlig institusjon har erklært særlig hjelpetrengende og personer som fremstår og forekommer i særlig behov for medynk, omsorg og kjærlighet. Kirken overøser så disse særlig hjelpetrengende med den gave det er å bli erklært rettferdige overfor Gud, syndfrie i Guds øyne, plettfrie. Helt fritatt Guds dom, ifølge Skriftene.

Kirken har kommet i den situasjon at den kan erklære noen synder for grovere enn andre synder, at synd ikke lenger er synd, at den syndefrihet kirken tilstår de homofile med, er viktigere enn den synd konstitusjonen – Skriftene - betegner som synd. Kirken har dermed satt seg over Gud og Skriftene, den har gitt seg selv allmakt og makt til å dømme ut fra egne standarder, ikke ut fra objektivt eksisterende standarder, standarder som følger av Skriften. Skriften gjelder ikke lenger for kirken. Og det stikker dypt. Objektive verdier fins ikke lenger, bare subjektive perspektiver. Kirkens standard er blitt en promotør for synden, en syndens tilskynder og forsvarer. Den største synd i dag synes å være dette å gå mot vielse av homofile, å gå mot det synet som målbærer at det er to likeverdige syn på saken i Kirken, to syn som liksom fint kan leve side om side og et syn som må promoteres og forsvares for alt det er verdt.

Er kristendommens dager talte i Norge? Nei, overhodet ikke, troen vil alltid finnes og faktisk alltid vokse, idet den gis av Gud, ved Guds nåde og kjærlighet, men Kirkens dager er omme, de var omme den dag de «lovgivende» organer i Kriken gikk inn for «to syn», fordi de to syn er ikke-eksiterende i Bibelen.

Det utrolig er at ingen forsto hva det innebar, at ingen turte å fordømme sine egne i kirkerommet. Kirken har dermed erklært Kirkens egen konstitusjon for ugyldig, ja, forkastelig. Den var ikke god nok for dem. De ville erstatte sitt eget syn på egen kjærlighet med Guds kjærlighet. Intet mindre.

De ville vise at noe er større enn Guds kjærlighet, de ville demonstrere at de var «bedre» enn Gud, mer «likandes», mer liberale og tolerante, mer omgjengelig, raus og bare så uendelig mye mindre fordømmende og ekskluderende enn alle andre, de som sto på konstitusjonen og erkjente syndens eksistens som en undergangskraft i det menneskelige.

Kirken torde ikke å overlate til de vantro eller ugudelige å bestemme hva som er og hva som ikke er synd. Den tok ikke risikoen på at syndere og de som ikke vil høre av hva synd er overfor Gud skulle bli mer populære enn den selv. Den forsto ikke at kristentroen er en ekskluderende tro. At kristentroen tar klart avstand fra all syndig praksis og setter alle mennesker på samme nivå overfor Gud, - dette er vår Gud som ikke tåler synd - , den aksepterte i stedet at synden offentlig og notorisk, dvs formelt, ble en del av den selv, som en integrert del av den selv, som et eget spesial-lem på kirkens eget hele legeme. Den ville ikke se forurensningen og forvirringen dette innebar. Den innledet en inkvisisjon overfor såkalte meningsmotstandere, folk som kunne true deres prosjekt og så på synden som en høyst merkbar destruktiv kraft, en frister og baktaler. Og KrF er her intet unntak. Partiet er et hakk verre enn kirken. (Jeg kommer i skrivende stund Paulus i hu, han snakker om at de som ligger med en hore blir en del av henne).

Kirken har mistet seg selv ved å innbille seg at den har maktet å ta eierskap på de to syn og for deretter å kunne erklære seg selv syndfri. De har gitt etter for synden og de troende har føyet seg. Den har satt seg opp over Gud. Den er fordømt, den vil falle en gang for alle for så aldri deretter å kunne reise seg igjen. Den vil i sin helhet høste det den har sådd. Den har sådd et tilsynelatende lite frø av synd og får synd og synder tilbake i flerfold, og mer enn den kan makte å bære. Den vil ikke lenger kunne tilgi noen deres synder, for det er ikke lenger noen synder å tilgi. Den vil ikke kunne bidra med frelse for noen, Kirken har fratatt mennesket både troen og frelsen. Den har gitt seg det sekulære og gudløse i vold. I det sekulære fins det nemlig ingen synd, for der er alt tillatt og ingenting egentlig forbudt, eller syndig. Og det utrolige er at dette betraktes som noe varmt og vakkert, noe nytt og noe å etterstrebe og forsvare. De ser ikke at de da indirekte fordømmer syndere – de som virkelig ser, erkjenner og bekjenner sin synder – og som ønsker syndstilgivelse, at det prosjektet de har drevet frem oser av forbannelser over den kristne og hans tro, både direkte og indirekte. De ser ikke den forakt for angrende syndere dette innebærer. De ser ikke sin egen arroganse. De tror de er fundamentert på kjærligheten, dvs egenkjærligheten og den egne moralske forfengelighet. De funderer seg ikke på at bare Gud er god og at bare Gud er kjærlighet.

Vel, hva er sannhet? Hva er kjærlighet?

Dette spørsmålet tas ikke opp. Det er blitt tabu. Overflatiskheten har seiret. Her gjelder nå bare retorikk og her gjelder det om å sette seg opp over Kristus selv, akkurat som i Edens have: Skal Gud ha sagt – at homo er mindre verdt enn hetero, at homofile ekteskap er like høyverdige som ekteskap mellom to mennesker av ulikt kjønn?

Bare selve ordet «ulik» har en sinister lød i dagens diskurs. Det fordrer agering, standpunkt mot alt som ikke er likt. «Ulikt» forbindes umiddelbart med urettferdighet, og denne assosiasjonen bestemmer så hvordan man skal reagere, tenke og føle på et områd, for alle skal jo være like, noe annet er «skammelig utukt» å mene. Og å mene det, det skal medføre øyeblikkelig utestengelse fra det gode selskap, det emosjonelt korrekt serviliserte skinnaristokrati av bibelstormere eller bibeltro. De oppfatter seg selv som tidens sanne elite.

Hvordan kan de bibeltro forsvare seg mot Simen Bondeviks i og for seg uangripelige påstander og verdidommer? Hvordan kan man tolke Bondevik annerledes enn at alle som mener noe annet enn ham og hans følgesveiner bør melde seg ut av «partiet», som har Kristus i sin fane? Er det i det hele tatt mulig å tenke at Bondevik har en snedig form for normativ ekstremisme som symbol på sine skuldre, eller på sitt våpenskjold? Er det mulig i det hele tatt å stille spørsmålet frem til offentlig debatt på et dypere plan? Er det mulig å hevde at Krf ikke har noe med Bibelen og dens ord og budskap å gjøre? Er det mulig å si at de som er for velsignelse av synd har tatt på seg Guds og evangeliets rustning?

Nei, ikke ifølge Dagsnytt 18 og Torp, og alle de andre. (Her underkommuniseres de dypere teologiske perspektivene, «det står seg ikke å belemre folk med slikt»).

Simen Bondevik opphøyes på denne måten til Gud selv, eller hans nærmeste medarbeider, indirekte eller by default  – ved at man utelukker Bibelens og den teologi man finner der om hvordan Gud selv ser på saken.

Man – dvs «de emosjonelt betinget korrekt serviliserte» - klarer ikke å få frem det ubestridelige faktum at Bondevik faktisk har flertallet mot seg, et flertall som består av: Gud, Faderen, Jesus Kristus og Den hellige ånd. Det er tre mot en. For å si det litt fleipete: Etter demokratisk tankegang bør derfor Bondevik trekke seg og forlate lokalet og Dagsnytt 18 med halen mellom beina. Men skjer det? Nei. Folk tenker: For en klok og fornuftig mann. Han følger jo i Jesu Kristi fotspor. For sier ikke Bibelen selv at Gud er kjærlighet? Og sier ikke Jesus: Hvem vil kaste den første sten?

Joda. Men sier Jesus at Kjærligheten er Gud? Nei, han gjør ikke det. Men det er det Bondevik indirekte sier. Han sier at «kjærligheten», det er meg,  slik han ser den og seg selv, og den kjærligheten står over Gud. Han sikrer seg dermed en plass blant spesifikt de hellige som er mer hellige enn andre, de som kan tale på Guds vegne, de som sier at Kjærligheten er Gud. For er ikke det homofile ekteskap nettopp bygget på kjærligheten? Og er ikke vielse av de homofile et uttrykk nettopp for kjærligheten per se og par excellence? Og i tråd med dette: Kan noen virkelig være mot Kjærligheten? I seg selv et hardtslående «argument»? Et argument som overvinner alt, utholder alt, tåler alt … som slår knock out på enhver motforestilling, enhver «alternativ» verdidom, enhver annen gudstro.

Hva skal så nestorer og folk med lang fartstid i KrF si? Hvordan skal de makte å forsvare seg selv? Er de i stand til det? Og hva kan være grunn til at de ikke klarer å forsvare hverken seg selv, partiet og alle medlemmer og sympatisører, folk som sitter på gjerdet og som nekter å delta?

Nei, de klarer ikke å komme med et forsvar som står til troende, et forklarende forsvar, en opplysende forklaring som kan gi reell innsikt, et svar med ekte pondus og autoritet, en forklaring som bygge på den kristne tro. Forklaringen uteblir på mystisk vis. Forklaringen min er at kirkens men og kvinner har mistet det teologisk-juridisk perspektiv som tankeforutsetning. Man har gitt seg det psykososial i vold

Mange mennesker forstår ikke forskjellen på disse to utsagnene: «Gud er kjærlighet» og «Kjærlighet er Gud». Og det er her det stikker. Det er her maktesløsheten viser seg, det er her vantroen viser seg. Det burde står helt klar for folk at kjærligheten sett ensidig i menneskeperspektiv aldri kan erstatte eller ta plassen for Guds selvbeskrivelse, nemlig at «Gud er kjærlighet. Ikke noe mennesker ER kjærlighet. Gjør man det, setter man seg over Gud og vil kommandere Gud selv. Mennesket har da tatt Guds plass, et større hovmod finnes ikke, et hovmod som imidlertid av humanister blir karakterisert som sann ydmykhet.

Forblindelsen og forvirringen kan ikke bli større. Den roper nå i det stille på klarhet, man ser ut til å nøye seg meden liksomklarhet som godtar hva som helst, bare det er lett forståelig, bare retorikken er overflatisk nok, bare man får følelsen av å mene noe heller enn dette å ikke kunne klare å mene noe som helst. Mange vil føle en stor lettelse av dette å kunne gi uttrykk for et standpunkt i striden, bare man får sagt det og fått bekreftet av «de gode» hvem man er for og hvem man er mot. Radikal nytale føles tragi-ironisk ut som en befrielse, som en reell tilfredsstillelse av en reelt behov, enda så konstruert det kan være og uansett om dette valget illustrerer velgerens svakhet eller ikke. For reell svakhet er nå blitt reell styrke. Svakheten ligger i dette å detronisere Gud og konstruere seg selv høyere og mer hellig.

Argumentasjonens logiske side går slik: Homokjærlighet er kjærlighet. Kjærlighet er Gud, derfor er alle som – via en kirkes eller menighets velsignelse - er imot denne «velsignelsen» av den homofile kjærligheten og det homofile ekteskapet de facto – ja, ontologisk - være imot kjærligheten. Å være mot homovielse er å gå imot selve kjærligheten, - og kjærligheten, den er oss, dvs det vi som er her for å velsigne synden, (og dette til og med på Guds vegne).  

Kristelige politikere viser en tafatthet, for ikke å si dumhet, i møte med Simon Bondeviks og slike som støtter ham og hans «teologi», verdisyn osv - eller trosbekjennelser -  som ikke er til å forstå, enn si tilgi.

De klarer ikke å møte spørsmålene face to face, og teologisk, men velger omgåelsens taktikk, snakke om noe annet, snakke om formaliteter, strategier, hensyn til det kuldskjære sinn. De stikker hodene i sanden og trøste seg med «psykologiserende» forklaringer og bortforklaringer, en strategi som viser at de har tapt, anser seg for tapt og at de anser at kristendommen i seg selv har tapt og mistet sitt rotfeste i folk og nasjon en gang for alltid.

Eksempler? Vel, se følgende:

På Fitjar i Hordaland sitter tidligere stortingsrepresentant Ingebrigt Sørfonn (KrF) og teller på knappene om han skal melde seg ut av partiet på grunn av vigselstriden.

– Kompromiss har sin grense. I det øyeblikket jeg opplever at jeg blir alibi for en utvikling i partiet jeg ikke kan stå for, må jeg vurdere om jeg skal melde meg ut, sier Sørfonn. – Jeg er trist og skuffet. KrF har en programformulering om ekteskapet mellom mann og kvinne som samlivsformen som legger best til rette for et forpliktende samliv. Når en så får en praksis som viser det motsatte, så skaper det forvirring. – Mange jeg har snakket med er forvirret, frustrert og usikre. De spør om hva KrF står for og hvor vi går, sier Sørfonn.

Se også så på denne frimodige formuleringen til Bondevik:

Bondevik mener Bekkevold derimot har full ryggdekning i partiets program. – Jeg lurer på hvor i programmet vårt det står at vi er i mot ekteskapsloven. Ja, det står i programmet at vi løfter fram ekteskapet mellom mann og kvinne som den mest stabile rammen for barnet, men det står også at KrF anerkjenner at mennesker er ulike og tar ulike valg. – De som har brutt programmet er alle de som reagerer på denne vielsen. De anerkjenner ikke at mennesker er ulike og tar ulike valg, sier Bondevik.

Kommentar: Men skal vi ikke elske de homofile? Jovisst, og det med åpne armer. Vi skal elske dem til kjærlighet og ut fra den kjærlighet og den sannhet bare Gud er og bare den kjærlighet og den sannhet som Gud kan vise oss og frelse oss med. For bare Gud er god. Ingen synder kan erklære seg elv syndefri eller god, for hvis den kristne gjør det, fristes han av alt andre enn Gud, da fristen han av ugudeligheten og gir etter for synden. Vi skal ikke underkaste oss Kirkens og de homofiles syn på homofil praksis.

Hvis de homofile selv tror eller synes at deres praksis ikke er syndig, hvordan og hvorfor kommer de da til dagens presteskap eller prestinnevesen og legger seg ned på kne på alteret for å få tilgitt sin synd?

Vi skal utfordre de homofile på synden. Vi skal elske dem inn i kjærligheten både overfor Gud og oss selv, vi skal elske dem inn i Guds kjærlighet, ikke inn i vår egendefinerte prektighet, ja, vår egen – tilsynelatende - syndfrihet. Vi skal erkjenne synden og bekjenne den, for uten er jo ingen syndstilgivelse mulig.

Kirken har alltid bestått både av syndere og frelste, men kirken har aldri kunne fastslå ut fra rent ytre ,rent borgerlig rettferdige handlinger hvem som er frelst eller ikke . Frelsen ligger i Guds ører og under hans øyne. I Guds hjerte. Det er Gud som bringer frelsesmidlene, ikke mennesket og slik har troende alltid sett på det, og tatt konsekvensen av.

Nå for tiden skal kirken visstnok bare bestå bare av rettferdige og usyndige eller syndfrie mennesker, dvs de som har og aktivt fremmer det «rette», sekulære, hedenske og gudløse synet. Og det er dette som nå er blitt gjort til selve tegnet, bekreftelsen og kriteriet for hvem som er frelst eller ikke. Frelsen er ikke lenger til for de syndige, men for de allerede for egen hånd frelste. For de som – i sin bedreviten - vet bedre, som har tilegnet seg ny kunnskap, ny innsikt og ny forståelse for hvordan tingene og verden egentlig er. Disse tror at tiden selv – eller tidsånden selv - gir dem hjemmel for å fordømme synden som synd, for å forvandle synd til frelse. De er hypermagikere. De vil ikke ha noe med synden å gjøre, bare med sin egen større kjærlighet. Hvordan skal de så forholde seg til synden når de går ut fra at den ikke eksisterer annet som et produkt eller en snedig formet konstruksjon av arv og miljø, eller tilfeldigheter?

Hvordan skal de forholde seg til forsoningen og forløsningen med disse tankeforutsetningen og denne falske troen som selve basis? Er det overhodet behov for et frelsende offer en gang for alle? Nei, de «gode» er for hårsåre til å se at Gud krevde et offerlam, et menneskeliv, et usyndig menneskes liv, et fullkomment menneskes blod, dets sjel. Og at vår frelse bygger på dette faktum og dette faktum alene. De gjør offeret – Jesu liv og død - til en posør, til noe å posere uhøytidelig og flanerende med, nærmest for «festens» skyld. Det er som om de gladlig og tilfredse roper: Bring in the clowns, for heavens sake. De står på kikretrappa og vil inn. Her hos oss, de «rettferdiggjorte», går vi for PRIDE. På engelsk betyr det som alle vet: Hovmod. Ikke primært stolthet, dette at man med god grunn kan være fornøyd med egne prestasjoner.   

Kirken har med andre ord avstått fra selv å hevde sin egen vesensbestemmelse, nemlig som det ene og unike sted som bringer frelse for de som bekjenner i sitt indre at de virkelig er syndere, ikke frelse for nå synlige og allerede rettferdige i kraft av at de satt seg ut over den konstitusjonen som har vært selve limet som har bragt sammen alle kristne i de helliges samfunn. Det var altså en gang slik at det var syndsbekjennelsen som brakte de kristne sammen og til samfunn av hellige og med de hellige og med den treenige Gud. I dag er det et ytre tegn som avgjør om du fra kirkelig hold skal regne som en sann kristen eller ikke, om du er en sant, kjærlig troende. Det ytre ferniss avgjør nå om du er synder eller frelst, ikke ditt indre menneske, din inderlighet i tro og troskap mot Skriften og dens budskap og løfter. At en prest i kirken vier et homofilt samliv er en kun en ytre bekreftelse på velsignelse, noe formelt, ved siden av ordene i ritualet, noe som i seg selv også er en velsignelse av dette å erklære noe for usyndig som egentlig er syndig, ifølge Skriften.

Men hva er da vitsen med velsignelse der ingen synd forefinnes på forhånd?

Kristne bør betrakte homofile som syndere, bare slik kan kristne ha håp om at Guds ansikt ifølge Skriften til slutt vil lyse over dem og at de kan tre inn i samfunnet av de hellige, de som får frelse ved å bekjenne sin synd, sitt opprør mot Gud, mot selve Kjærligheten og at de er fristet og ledet på gal vei. Disse vil ha en ytre bekreftelse på at Gud – ikke kirken – vil tilgi dem deres synd, via midler gitt dem av Gud og ikke av dem selv, og får det, så lenge selve kirkens selve legeme hevder frelsen mot synden, og forsvarer syndere mot fortapelsen. For de homofile fins ingen fortapelse akkurat som de ikke finnes noen frelse for dem, idet de fortsetter med velsignelse å synde.  

For den som ikke tror på den kristne Gud, er tilstanden den samme som den en gang var i Edens have og hvor slagen hvisket til Eva: «Skal Gud virkelig ha sagt … ?». Lenger er vi altså ikke kommet. Vi velger å begynne forfra, fra den tilstand vi kom i da vi først syndet. Vi har en lang, kronglete og blodig vei å gå fremover. Det synes som om vi gladelig tar ett skritt tilbake for hvert skritt vi tar fram. Jeg tror det kan komme av utmattelse, at vi ikke orker mer, og at vi har all rett til å legge oss på rygg, heise det hvite flagget og underkaste oss det ugudelige og undergangskreftene. Vi ser nå på dette å erklære noe for synd ut fra Bibelen som et enormt tilbakeskritt for menneskeheten, som et uttrykk for selvinnlysende tanker og holdninger som må forkastes, i kjærlighetens navn, tolket i de gudløses og «progressives ånd».

Folk flest i dag forstår ikke at kristne virkelig ønsker å åpne for den ene unike kristne og evige kjærlighet som møter syndere der frelsesmidlene blir rett anvendt, midler og ord som virkelig bringer et liv i frelse fremfor et liv på menneskers vis og premisser og der forestillingen om at frelse like lite som synd finnes og hvor da denne sekulære frelsen for Gud og fremfor Guds hjerte må regnes som ren og derfor uangripelig eller hellig synd.

Ja, vi skal elske dem inn under kjærlighetens åk, ikke under syndens åk.

Men hvordan begrunne det, hvordan er dette å forstå? Det fins en såkalt borgerlig frihet coram homibus. Vi skal elske vår neste, som menneske og medmenneske i ett og alt, også syndere, inkludert homofili, for vi er alle i samme båt, vi er alle syndere.

Samtidig må vi forstå at rettferdighet for Gud, coram deo, ikke er noe mennesket selv kan bestemme seg for å tilegne eller tilregne seg selv. Rettferdighet overfor Gud kan bare gis av Gud selv. Og det er dette vår kirkes menn og kvinner av i dag ikke har fått helt med seg, virker det som. Det er her kjernen og teologien ligger. Utenomsnakk om dette forsterker bare forvirringen, og nøden. De har sjaltet ut rettferdighet eller syndfrihet coram deo med syndefrihet overfor mennesket, coram omnibus, og falt ned på den tro at bare coram hominubus gjelder og at dette skal stå som en evig forordning, gitt av Gud selv, falskt forstått, hvilket er hovmod i høyeste potens. Derfor får vi da også bare utenomsnakk og snakk om uvesentligheter, dvs om strategier, konsensus, formaliteter osv.

Og når så de som har kritisert Bekkevold og Hareide for homovigselen begrunner kritikken mot partiet i dette at de er leie seg for at det er blitt så mye uro blant medlemmene, viser det tydelig nok at her er det ikke snakk om å begrunne og tenke teologisk-juridisk, men heller radikalt psykososialt, i en sekk hvor man kan putte alt av sårede følelser og ekkelt og phony fintføleri, men hvor de dype spørsmål aldri kommer opp og hvor konfrontasjonen med virkelige eksistensiell spørsmål blir undertrykt.

Se f eks denne forklaringen som Karl Johan Hallaråker, tidlegare sentralstyremedlem KrF kommer med, VD Vårt Land

Og her, hvor Berit Aalborg snakker rundt og rundt grøten for aldri å komme til selve poenget, nemlig det eksistensielt utfordrende og teologisk-juridiske aspektene i det større og mer kompliserte «bilde» hvor det står om livet, for å ta litt hardt i, men hvor hun kresent og matlei snakker om «boksekamp» i KrF: her

En informativ artikkel av Benestad VD