Relativisme og toleranse – et farlig landskap
Studenter og andre
gir ofte inntrykk av at de er veldig sannhetssøkende; de forsikrer om at de
ikke ønsker å bli assosiert med holdninger hvor det skapes inntrykk av at det
det fins bare én sannhet og ingen annen. De opplever en slik holdning for å
være intolerant og snever og noe man bør sky som pesten. De ønsker på
individuell basis å undersøke og finne svar på spørsmål som meningen med livet
og hva mening betyr overhodet når de skal finne sitt personlige ståsted eller
livssyn her i livet. De forsøker å distansere seg så intenst de kan mot å bli
konfrontert med påstander om at det fins bare én sannhet. De krever derfor å
bli undervist i mange ulike ideretninger eller ideologier. Egentlig mener de i
utgangspunktet at det ikke nytter å finne frem til noen absolutt eller objektiv
sannhet. En slik sannhets finnes rett og slett ikke.
Studenter er nærmest programmert til å forutsette
anti-realisme eller dette at sannheten faktisk ikke er relevant å søke etter eller
å oppdage eller bli instruert i, for ikke å si «forkynt i». De tror at
sannheten er noe som til enhver tid må finnes opp eller skapes til enhver tid.
De tenker at ja, hvis du tror på Gud, så eksisterer Gud for deg og hvis Gud
ikke eksisterer for deg, så eksisterer heller ikke Gud. Og av dette følger det
jo at det heller ikke finnes noen absolutte eller objektive kriterier for hva
som er rett og galt. Rett og galt finnes ikke, punktum finale.
Men ikke bare gjelder dette for studenter – tilnærmet - over
hele fjøla, det gjelder i samfunnet som helhet. Alle tenker mer eller mindre
slik: Jeg tror på det jeg vil og du tror på hva du vil, så sant dette gjør at
du har det bra og føler deg OK. Sett på en viss måte, vil det da være veldig
mange i et samfunnet som vil føle seg bra. Trykket blir straks lettere å bære.
Jo mindre absolutt man er, jo større lykke for stadig flere.
Med andre ord: Jo lengre bort man stiller seg fra sannheten,
og jo fjernere man kommer fra den, jo bedre, sett fra et «absolutt standpunkt».
Den absolutte sannheten synes å være funnet i dette at det ikke finnes noen
slik sannhet og at det er dette i seg selv som gjør samfunnet godt å være og
leve i og mennesket til et vesen som i ett og alt faktisk er godt, - i hvert
fall så langt bort fra syndig som mulig.
Det virker som om skoler og universiteter er veldig
interessert i å skape slike holdninger og slik mangel på tro på en absolutt
sannhet ut fra egeninteresse, eller på grunnlag i en ideologisk agenda. Og som
et virkemiddel – i form av en slags støtteundervisning – i denne prosessen er
det, at studentene enten underforstått eller implisitt konfronteres med
følgende tanker:
Alle religiøse trosbekjennelser eller dogmesystemer
inneholder påstander som kan problematiseres til de grader at de liksom
oppløser seg selv, hvis man går grundig inn på dem med et åpent sinn og har de
riktige intellektuelle analyseredskapene. Samtidig vil de som forsvarer disse
trosbekjennelsene være svært ivrige etter å påvise eller hevde sin egen
trosbekjennelses overlegenhet fremfor de andre. De vil ivrig påvise hvor absurde
og barbariske de andre bekjennelsene er og fremheve de egne som mer høyverdige.
Det disse ikke ser er at de overlater til skeptikere å høste inn triumfen. De
kan fortelle dem at ingen slike systemer bør ha forrang eller være moralsk
bedre fremfor andre, og grunnen er – skal være - at ingen absurditet bør
omfavnes til diskreditt for en annen. At vi avstår fra å felle noen dom om
fortreffeligheten av den ene eller den annen absurditeten, er det mest
fornuftige vi har å forsvare oss med.
Inntar man en slik posisjon, som filosofen Hume gjorde, vil
mange føle seg «trygge» og fornøyde. Man føler seg plutselig ovenpå og
uangripelig. Og derfor, så er denne posisjonen så utbredt og populær. Å ikke
tro på noen absolutt sannhet, er utrolig lett å tro på. Det oppfattes slik at
man er fri - eller virkelig har frihet - til å tro på hva man ønsker og vil.
Gudstro blir i en slik posisjon overlatt til smak og behag eller overlatt til
terapi eller annen kulturell eller politisk ekspertise for nærmere behandling.
Posisjonen synes da også å innebære at så lenge man bare
ikke påstår noe om objektiv eller absolutt sannhet, så kan ingen kritisere en.
Man blir da også ansett som tolerant og kan innkassere stor respekt og endog
beundring fra kollegaer og andre, særlig fra det kulturelle og politiske
etablissement, og spesielt fra universitetenes side. Man vil ikke kunne
kritiseres for å komme i skade for å fornærme noen som hevder andre troer og
bekjennelser eller mennesker som kommer med andre sannhetskrav. Man tror da
også implisitt at det er mulig for muslimer og kristne å leve sammen eller
parallelt simpelthen fordi man går ut fra ingen av dem kan hevde at egen tro er
mer sann enn den andres. Sannheten, nemlig, oppfattes kun som en størrelse som
gir den enkelte og gruppen mening «for dem» og hvem kan da kritisere en annens
tro, en annens sannhetspåstand, siden sannheten jo er det som gjelder
«subjektivt», dvs kontrært på noe «objektivt»?
Det synes temmelig
klart at studenter i et slikt åndelig klima – eller mangel på åndelig klima –
helt vil slippe å tro på Gud i objektiv forstand og for alt i verden forsøke å
unngå å søke etter Gud overhodet. Kristen forkynnelse blir på denne måten helt
irrelevant, ja, subversiv eller undergravende og noe fundamentalt sett
mistenkelig. Den seirende åndelige tendens samles i den grunnholdning som
forteller dem at det ikke betyr noe å søke sannheten – eller noe dypere
religiøs eller kristen tro - fordi det som betyr mer er at andre personer og
grupper eller trossamfunn gis rom for å føle seg lykkelige med den tro og den
sannhet de nå engang har, forfekter og forkynner.
I en slik «Zeitgeist» er det ikke rart at de aller fleste
studenter mener at det som er moralsk forkastelig for dem selv, godt kan være
moralsk riktig for andre. Noen sier f eks at de mener at livet begynner ved
unnfangelsen og at abort derfor er mord og at dette er moralsk forkastelig og
at de selv aldri ville ha tatt abort eller gått inn for at partneren gjorde
det. Men samtidig kan de mene at det er
moralsk forkastelig å hevde at det er umoralsk for andre å ta abort. Det
samme gjelder sex før ekteskap eller homoseksualitet: Det er ikke riktig for
dem, men rett og riktig for andre. Det virker som om disse unge menneskene er
redde for å bli stemplet eller latterliggjort hvis de hevder noe annet. De viker unna å ta et klart moralsk valg og
stå for det i den sosiale sammenhengen. Det synes å være mye lettere å
virkelig tro på at det ikke finnes noe som heter rett og galt i objektiv
forstand, ingen absolutt sannhet. Den høyeste verdi synes å være at man selv må
skape sine egne verdier og sin egen sannhet.
Relativismen kan ikke
tilbakevise at sannhet korresponderer med virkeligheten. Sier vi at månen
er laget av ost, er de en ugyldig påstand. Sannhet er dette å stemme med fakta
eller det som er virkelig. Hva med de som sier at virkeligheten er som en våt
leirklump og at vi kan forme den som vi vil? (Her korresponderer påstanden med
virkeligheten). Vi kan spørre: Er dette noe du sier fordi du fant på det helt
av deg selv? Hvis påstanden kan appliseres av alle og enhver, så er påstanden
inkonsistent. Relativismen er selvmotsigende: Det finnes ingen sannhet som
gjelder for alle.
Kontring: Påstanden
at det er sant, at det ikke finnes noen sannhet, er en selvmotsigelse. Så
mange mennesker mener så mange forskjellige ting, kan en relativist innvende.
Derfor: Ingenting er derfor sant en gang for alle, liksom. Relativismen er
derfor sann. Er dette universelt og objektivt sant?
Folk er som regel ikke relativister når det kommer til betydningen
av tyngdeloven, legemiddelrekvisisjoner eller børsindeksen. De er relativister
som oftest, når det kommer til spørsmål om Guds eksistens, seksualmoral osv,
men prøv å snike deg foran i en kø eller begynn å denge løs med en hammer på
bilen hans …
Relativismens motiv
bunner ofte i en personlig agenda, nemlig selvkontroll. John Searl avslører hva
som ligger bak relativismen: Den tilfredsstiller et basisbehov for makt. Det
synes kvalmende å innse at vi er totalt utlevert til å leve på den virkelige
verdens nåde. Vi ønsker kontroll. Men å peke på en motivasjon, er ikke i seg
selv et argument mot relativismen, men påpekningen er likevel verdt å merke
seg. Sannheten må som regel vike for behovet for å kunne stå fritt eller være
selvstendig. Men når vi viker tilbake for den innsikten det er, at det virkelig
finnes en objektiv sannhet med et «hvilken rolle spiller det?», - så har vi en
agenda med hva vi sier. Relativismen krever ikke noe personlig standpunkt eller
noen tydelig holdning av oss, som f eks å elske Gud, dette å ha integritet
eller dette å bidra til å forbedre samfunnet. Selv om relativismen er falsk, så
er den veldig beleilig for oss. (Inspirert av
Paul Kopan og Normane Geisler, s 1609).
--
Frasen: Du gjør dine ting og jeg gjør mine ting, angir et
typisk relativistisk perspektiv på tilværelsens uutholdelige letthet, som Milan
Kundera formulerte det.
Man føler seg bra,
tolerant, vidsynt og uangripelig, når man sier slikt. Man slipper å bli antastet
eller konfrontert med beskyldinger om intoleranse eller moralisme, når man sier
det. Det gir en følelse av trygghet og frihet, av å være akseptert og forstått,
når man fremstiller seg slik. Men fremfor alt gir det en slags lettelse: Man
trenger ikke egentlig å ta stiling til noe som helst. Man kan være moralsk
likegyldig med verdens beste samvittighet, alt i toleransens navn og under dens
beskyttende paraply.
Hvis man skal være
konsekvent og ærlig, må man si at gitt at alle livssyn er like gyldige så må
også det syn at relativisme er et falskt livssyn også være gyldig. Relativister
motsier seg med andre ord selv når de påstår at bare relativismen er sann. Det
er som Platon forteller: Når
Protagoras innrømmer at det motsatte av hva han selv mener er sant, så
innrømmer han at hans egen mening eller påstand er falsk. I logikken omtales
dette «problemet» som selvrefererende
inkonsistens.
Relativistene ser ut
til å mene at alle påstander må være like lite til å stole på hva angår
sannhetsgehalten eller sannhetsverdien av påstanden som fremsettes.
Implikasjonen er at påstander eller troer både kan være tvilsomme eller sikre
på en og samme tid og en og samme måte.
Skal man bevise at
relativismen er sann eller gyldig, må man forutsette en absolutt standard.
Relativistene har sannelig et problem. Tradisjonelt ble det
forutsatt at det finnes et korrespondanse-forhold mellom påstand og
virkelighet. Verden tilsvarer ordet og omvendt. Relativistene må supplere eller
legge noe imellom. De sier at det riktige forholdet mellom ordet og verden går
veien fra verden til ordet til via enkeltes oppfatning eller verdisyn og
tilbake til verden. Men dette er et selvskudd: Hvordan få tilgang til
utgangspunktet, altså virkeligheten? Må ikke konklusjonen implisere en selvrefererende inkonsistens? Må vi ikke slutte at ingen tro eller
påstand er falsk og ingen tro eller påstand er sann?
Problemer eller dilemmaet var, som nevnt, velkjent for
Aristoteles: Hvis alle meninger (troer/påstander) og fenomener (fremtoninger)
er sanne, da må de på samme tid være falske. Alt må være sant og falskt på en
og samme gang.
Loven om
selvmotsigelse innebærer at ingen «ting» både kan være og ikke-være, men
samtidig er det selvsagt ikke umulig å si en ting og mene noe annet.
Når det gjelder korrespondanse, deler forskerne seg som
regel inn i to leire: Platonistene og formalistene. Blant de første befinner Einstein, Russel, Penrose og Gødel seg.
De mener at
slike ting som matematiske formler eksisterer i seg selv og at
de derfor kan oppdages. Formalister,
derimot, hevder at mennesket alltid har oppfunnet
symboler (eller navn) og at det derfor aldri eksiterer noen korrespondanse.
Dette er occamisme.
Sier man at det som er rett og riktig virkelig er rett og
riktig i de ulike kulturer, så motsier man seg selv. Påstanden forutsetter en
standard som ikke finnes, eller at den er uendelig fleksibel. Utsagnet selv kan
ikke refereres til noen fast eller objektiv standard og uten standard, hvem
skal «dømme»? Det som er godt, kan ikke være godt simpelt hen fordi noen på et
sted på et tidspunkt sa (og mente) at
det var godt.
Å innta den motsatte mening, standpunkt eller «holdning»,
slik relativister gjør, betyr at relativistene
gjør seg til imperialister i og med at de forsøker å overskride kulturelle fordommer
for dermed å kunne konstituere en høyere sannhet, en nøytral relativisme. (Book of absolutes). Men relativisme
innebærer jo nettopp ingen nøytralitet!
Det kan aldri sluttes fra det faktum at det alltid vil
foreligge ulike meninger om det meste til at det ikke finnes noen sannhet. Vi
kan ikke si at halshugging er riktig i en kultur og ikke i en annen.
Halshugging er uriktig eller galt overalt til enhver tid.
Det er vanlig å tro at det er lettere å «bevise» fysiske
sannheter enn moralske, men dette trenger slett ikke være tilfelle. Alle tror
at loven om gravitasjon og gravitasjon finnes fordi vi blir fortalt at dette er
tilfelle fordi vi kan teste dens effekt og viser seg å være konstant. Men det er bare gravitasjonen vi sanser
eller føler, ikke gravitasjonsloven selv! Konseptet om denne loven er alltid transcendent eller abstrakt,
slik enhver morallov er det. Vi vet fremdeles ikke hva gravitasjon egentlig er.
Moderne fysikk hevder da også at
naturlovene som vi forklarer naturen med aldri i seg selv kan være en del av
naturen. Ingen fysisk teori kan forutsi disse lovenes eksistens eller
forklare den kraft de har. De eksisterer utenfor tid og rom. De oppfattes ikke av våre observasjoner,
men av vår fantasi. Det er derfor fristende å tro at de er spor av en
intelligens som i hvert fall frem til nå skjuler seg i symboler.
--
Ansvarlighet,
rettferdighet, lov og rett, det onde, hyllest, moralske valg, moralsk
forbedring og toleranse – alle disse konseptene synes umiddelbart å gi mening i
vårt liv og gir oss en følelse av at det finnes noe som kan kalles folkevett
eller sunn fornuft. De er idéer som mennesker finner frem til og oppleves
som sanne og riktige helt uanstrengt og naturlig, dvs gjennom en viss distansert intuisjon. De oppleves som
medfødte, gjeldende for alle overalt og de kan ikke betviles på annen måte enn
ved å bruke mye energi, negativ fantasi og mye overflatisk skepsis – i den tro
at man er spesielt dyktig til å sette andre fast i diskusjoner – hvis man vil
rokke eller undergrave dem, av en eller annen tvilsom grunn.
Relativismen hevder
imidlertid at alle disse conseptene og
ideene faktisk er meningsløse og at de ikke kan utgjøre noe selvinnlysende
eller objektivt og derfor absolutt fundament for regler og normer, holdninger,
oppførsel og moral og etikk.
Hvis ideene og konseptene likevel av relativister blir ansett
for å være gyldige eller fruktbare fundamenter, så vil dette innebære at
relativismen i seg selv er selvmotsigende og derfor like forkastelig som falsk.
De 7 grunnfeilene i relativismen
Feil 1: Den kan
ikke beskylde andre for å gjøre noe galt og gjør det umulig å kritisere andres
oppførsel fordi relativisme benekter at det i det hele tatt finnes noe som er
moralsk forkastelig eller (eksistensielt) grunnleggende feil.
Når relativismen går ut fra at moral er et spørsmål om
personlige valg, oppgir man muligheten for å forkaste andres handlinger på et
moralsk grunnlag, uansett hvor forkastelige man måtte mene disse handlingene
eller livsmønstrene er. Man kan uttrykke ubehag, avsmak og vise motvilje ved å
demonstrere eller foretrekke andre måter å handle, leve og være på, men man kan
ikke påstå at de andre er usanne eller
feilaktige moralsk sett.
Relativismen kan ikke protestere mot rasisme, apartheid
eller kulturell imperialisme hvis slike verdier eller strategier er konsistente
med hva den enkelte mener er rett og galt. Man kan ikke fordømme noen for å
velge å bli rasist. Heller ikke kan dette å lyve være galt i seg selv. Grensen
mellom hvem som er skyldig og hvem som ikke er det, blir utvisket, fordi skyld
og uskyld er meningsløse motsetninger.
Ideen om hva et løfte innebære, forkludres også, fordi det
innebærer en moralsk plikt å innfri løftet. Uten en slik plikt undergraves
løftets moralske grunnlag. Ekteskapsløfter for eksempel ville være tomme fraser
fordi det under relativismen ikke finnes noe egentlig ansvar og da heller intet
ansvar for konsekvensen av å bryte et løfte, for hvordan kan man eventuelt
straffes for konsekvenser hvis det ikke finnes objektive standarder for hva som
er rett og galt?
Hvis spørsmålet om rett og galt til syvende og sist må
avgjøres ut fra et personlig valg, fratas andre å kunne fordømme andre moralsk
og etisk. Hvis vi er sikre på at noe må være rett og annet må være feil, vel,
da må vi anse relativismen for falsk.
Feil 2: Relativister
kan ikke seriøst stille det ondes problem eller ha noen innvendinger mot det
fordi det onde kan ikke eksistere som et objektivt faktum hvis moral kun er et
relativt fenomen.
Relativismen kan ikke hevde at det finnes noe som er
objektivt galt, eller syndig, for den saks skyld. Relativister står igjen med
sine ulike oppfatninger, meninger, følelser og preferanser for hva som måtte
være ubehagelig eller smertefullt, ønsket eller ikke-ønsket, uten referanse til
en objektiv og absolutt eksisterende standard for hva som er ondt, radikalt
sett.
Kort sagt: Hvis det ikke finnes noen Gud og noen
guddommelige forankrede moralske standarder, hvem kan da påstå at Hitler
objektivt sett ikke gjorde noe galt?
Relativisten sitter igjen med spørsmålet: Hvordan kan en
god, allmektig og kjærlig Gud tillate noe jeg ifølge meg selv ikke kan godta
eller anse for godt?
Motsetningen mellom moralsk relativisme versus objektivt
ondt kan ikke begge være sanne på samme tid og på samme måte.
Feil 3: Relativister
kan ikke egentlig godta skryt eller kritikk, ros eller klander, for hvor er den
objektive standarden man vurderes etter? Hva kan egentlig applauderes og hva
bør egentlig fordømmes?
For relativistene er ingenting egentlig godt, ærefylt,
nobelt eller prisverdig. Ros og ris erklæres som meningsløse ord eller
forestillinger, (Skinner) og moral blir derfor fiksjon. De forsøker imidlertid
så godt de kan å unngå å få skjenn, men godtar som en selvfølgelighet all
påskjønnelse, for ikke å si smiger.
Feil 4: Relativister
kan ikke skjelne mellom urettferdighet og urett, som begge antas enten bevisst
eller ubevisst for ikke egentlig å eksistere. De vil ikke innse at når folk
behandles likt, så baseres dette på at det finnes en standard «utenfor». Og at
det faktisk er urett å straffe en uskyldig person og urettferdig å la den
skyldige gå.
I relativistenes verden finnes det da heller ingen mulighet
for å føle genuin skyld, for skyld forutsetter at man kan klandres, og klander
finnes jo ikke, hvilket igjen betyr at skyld ikke kan straffes.
Feil 5:
Relativister kan ikke forbedre seg eller sin moralske utrustning; de kan ikke
bli bedre mennesker, selv om de kan forandre seg moralsk. Hvis det ikke finnes
en vei som er bedre enn andre, kan følgelig sann forbedring ikke finne sted.
Det finnes da heller intet objektivt motiv for å forbedre seg. Det fins ingen
standard eller høyere målsetting å arbeide mot utover dem selv. Hvorfor arbeide
mot noe høyere når våre objektivt sett snevre egeninteresser tjener oss bedre
her og nå?
Feil 6:
Relativister kan ikke føre noen virkelige diskusjoner om hva moral består i og
hva denne dypest sett innebærer. En meningsfull diskusjon om moralske spørsmål
kan bare finne sted der hvor man forutsetter universelle retningslinjer. Etisk
argumentasjon forutsetter og innebærer at et synspunkt e l er bedre enn et
annet. Hvis moral er relativitet og alle innfallsvinkler like gode eller
tiltrekkende så kan ingen moralsk tanke være bedre enn andre tanker og
begrunnelsen kan være at etiske eller moralske aksiomer ikke kan verifiseres
empirisk. Men hvordan kan man argumentere moral uten å forutsette en
verdiskala?
Er det mulig da å argumentere uten en slik «ekstra-mental»
standard - for moralsk opprustning eller modning til dannelse? Hvis vi
forutsetter at noen moralske vurderinger gir endegyldig mening intuitivt,
undergraver moralsk relativisme seg selv og kan aldri ta annet standpunkt i
moralske spørsmål enn «taushet».
Feil 7:
Relativister kan ikke begrunne toleranse som plikt, fordi hvis relativister
bekreftet en plikt til å være tolerant vil de undergrave sin egen moralske
relativisme, enda relativister anser toleranse for å være en nøkkel dygd. De
hevder at vi ikke kan dømme andres livsstil eller holdninger. Hvis det ikke
finnes noen objektivt gyldige moralske kriterier eller absolutte grunnsannheter,
kan det heller ikke eksistere regler eller normer som krever toleranse, dette
at man ikke skal felle dommer over andres livsførsel eller adferd. Hvordan
begrunne en plikt til å være tolerant? Hvorfor skal jeg ikke kunne tvinge andre
til å tilfredsstille mine egne interesser og behov?
Relativister undergraver sin argumentasjon for toleranse når
det ikke tolererer dem som hevder et ikke-relativistisk syn på moral. De er
like intolerante som enhver «objektivist» kan synes å være.
--
Sagt om relativisme og
sosialnasjonalisme:
Nasjonalsosialisme og religion kan ikke sameksistere … det
tyngste anslag mot menneskeheten var kristendommens inntog. Bolsjevismen er
kristendommens uekte barn. Begge er oppfunnet av Jøden. Den bevisste løgn om
religion kom med kristendommen. … La det ikke bli sagt at kristendommen brakte
mennesket sjelens liv, for den utviklingen lå i tingenes naturlige orden selv.
Grunnen til at den antikke verden var så ren, lett og klar ligger i at den ikke
kjente til de to store pestene: Koppene og kristendommen ..
(Hitler’s Table Talk,
1953, London: Weidenfeld&Nicholson)
Alt jeg har sagt og gjort i de senere år er å praktisere
relativisme, ut fra intuisjon. Ut fra det faktum at alle ideologier har like
stor verdi, at de alle er ren og skjær diktning, slutter den moderne relativist
at alle og enhver har rett til å konstruere sin egen ideologi og til å forsøke
å påtvinge den på alle med all den energi de kan oppvise. Hvis relativisme
betyr forakt for urokkelige kategorier og mennesker som hevder at det finnes en
udødelig og objektiv sannhet, så finnes det ikke noe mer relativistisk enn
fascismen.
(Peter Kreeft: A
refutation of moral relativism, 1999, s 18)
Sagt om toleranse:
Vi har en lang tradisjon med politisk og religiøs toleranse
i landet vårt. Det er nok sant at vi ikke alltid har klart å leve opp til
idealet, men vi har en tradisjon for toleranse og ideen var at toleranse var
noe godt, basert på ideen om at det finnes noe som heter moralsk sannhet og det
finnes måter som enten er riktige eller gale når det gjelder å forholde oss til
mennesker. Der disse sannhetene ikke eksisterer, foreligger intet fundament for
toleranse.
Det eneste fundament for toleranse er sannheten og
toleransen som sådan har fått en stygg medfart på det politiske og
utdannelsesmessige området i det siste og fordi sannhet er blitt separert fra
toleranse så er mange kommet til å tro at alt er like riktig eller sant.
Toleranse betyr ikke lenger at man sier at jeg er uenig med deg og tror at du
tar feil, men jeg aksepterer deg og innrømmer deg retten til å ta feil. For
dette er ikke lenger nok. Vi befinner oss nå i en situasjon der alle forventes
å ha like mye rett og hvor du ikke lenger kan si at folk tar feil og fortsatt
hevde at du er glad i dem. Før pleide vi å si, litt humoristisk: Elsk meg og
elsk hunden min. Nå sier vi i stedet, og uten humor:» Elsk meg og elsk
meningene mine, måten jeg ser verden på». Og dette er en ulykke for mennesker.
(Willard i Truth about tolereanse s 139)
Austrian-British
philosopher Karl Popper defined the "Paradox of Tolerance" as
follows:
"Unlimited tolerance must lead to the
disappearance of tolerance. If we extend unlimited tolerance even to those who
are intolerant, if we are not prepared to defend a tolerant society against the
onslaught of the intolerant, then the tolerant will be destroyed, and tolerance
with them... We should therefore claim, in the name of tolerance, the right not
to tolerate the intolerant."
Se for øvrig flere blogposter her:
og
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar