fredag 6. april 2018

Angsten for demokratiet og ytringsfriheten


(Dette er skrevet for bare kort tid siden. Fra da av har så mye skjedd på dette området at det knapt lar seg fatte eller sammenfatte i ord. For ordene synes allerede nå å være for ubehagelige, skremmende, stramme og sprekkferdige til å romme all den virkelighet og alle de realiteter som nå strømmer mot oss med tiltakende styrke og som truer med å overvelde oss både kollektivt og individuelt. En slags avmakt har truffet oss. Det kommer imidlertid an på hvordan vi takler det, ikke om vi takler det. Om dette kan være til noe trøst).


Ytringsfriheten i dag er ikke den samme som den var i går.
Et lite essay om frihetens kår og angrepene på den i form av sensur og selvsensur.

Et kristent senter i Nord-London var kjent for å ha et kor som var ganske livlig og som kanskje pleide å synge litt for høyt. Etter en tid fikk senteret besøk av representanter for de lokale myndigheter som ba koret om å synge lavere fordi sangen kunne virke krenkende på muslimer. Senteret flyttet da til et annet sted.

Sommeren 2016 ble kristen bønn i italiensk kirke forbudt fordi bønnene kunne krenke muslimers følelser. Menigheten i St. Antony Church i Ventimiglia ble bedt om ikke å si frem rosenkransbønner høyt fordi muslimene kirken hadde gitt husly kunne føle seg krenket.

Ex-muslim Ayan Hirsi Ali ble i 2014 lovet tittelen som æresdoktor ved et universitet i USA. Dette utløste protester blant studentene hvorpå ledelsen ved universitet trakk tilbake løftet. Studentene pekte på at Ali hadde hevdet at vold lå innbakt i selve islam, at ekstrem islam var den nye fascismen og at islam dessuten var en dødskult.

I desember 2009 avbrøt Columbia University et planlagt foredrag av exmuslim, islamkritiker og forfatter av mange bøker Nonie Darwish, som har konvertert til kristendommen, på grunn av sikkerhetsmessige grunner. Det samme skjedde på et annet universitet i 2014.

Eksemplene overfor er et tilfeldig utvalg av mange, ja, så mange at det avtegner seg et mønster som gir grunn til å spørre: Er ytringsfriheten under reelt press i Vesten i dag?
De fleste vil svare ja på spørsmålet, de fleste vil derimot være uenige når det gelder å svare på hvor dypt problemet stikker og hva man eventuelt kan og bør gjøre for å motvirke denne prosessen, eventuelt reversere den, en prosess som bare synes å gå en vei: Mot stadig større bånd og innskrenkninger.

Det kan fort gå riktig galt, spesielt på lengre sikt. Det kan derfor ikke skade å gjøre seg noen refleksjoner bygget på «hard facts» og noe teori.

Nye nettsteder og gamle redaksjoner.

Enhver som driver eller eier et nettsted har rett å gjøre hva de vil med det. De kan når som helst legge ned eller forandre det og de kan til enhver tid og med hvilket som helst «middel» markedsføre seg overfor publikum generelt, eller overfor spesielt utvalgte grupper. De kan velge og vrake i stoff som de vil bruke, invitere hvem de vil og bortvise enhver som ikke «oppfører» seg pent eller som bryter med retningslinjer som settes som forutsetning for å benytte seg av de tilbud som til enhver tid presenterer og delta på de aktiviteter som tilbys, f eks på stedets debattforum.

Ingen utenforstående publikumer eller aktør kan på sin side forlange at stedet retter seg etter deres rent subjektivt betingede ønsker og behov og enhver som velger å engasjere seg, forutsettes å følge visse normer for skikk og bruk. Ved brudd på disse, må enhver finne seg i å bli utestengt og da uten noen rett til økonomisk kompensasjon, eller verbal unnskyldning i ettertid, dette uansett om utestengelsen for noen kan virke både urimelig, søkt og usaklig. Det hører faktisk med til ytringsfriheten, som er nedfelt i Grunnloven, at det er slik.

Et nettsted har etter dette med andre ord en grunnlovsfestet rett til å krenke og denne retten gjelder i praksis, de facto, absolutt, noe man kanskje ikke ville tro var mulig.

Et trykkeri eller en redaksjon kan helt lovlig nekte enhver spalteplass hvis trykkeriet eller redaksjonen vurderer det slik at det vedkommende vil ha på trykk strider mot trykkeriet eller redaksjonens interesser- uansett hvor snevre disse måtte være -  og motarbeider det arbeid som utføres for å fremme religiøse, ideologiske eller andre anliggende.

Det eneste unntak fra dette er etablert av mediene selv og det går på anledningen for publikum til å komme med tilsvar, hvis publikum føler at publikums interesser blir motarbeidet på en dårlig måte og hvor det er et allment behov for klargjøring av formuleringer eller korrigering av faktafeil eller supplering av relevante fakta e l.

Det hører med til ytringsfriheten å kunne nekte noen å ytre seg og denne retten står de jure faktisk sterkere enn den retten en privat næringsdrivende har til å nekte å levere varer eller tjenester til kunder som den næringsdrivende ikke ønsker å betjene. En frisør med egen salong kan f eks ikke nekte en gjest eller kunde å få utført tjenester som ligger innenfor det området eller sortiment salongeieren til vanlig tilbyr publikum generelt, hvis denne nektelsen beror på gjestens religion eller tro. I så fall er nektelsen et brudd på diskrimineringsloven og derfor straffbar og da med plikt for frisøren til å betale erstatning. Hvis nektelsen begrunnes i politisk ståsted, derimot, er den tillatt og derfor ikke straffbar. Et nettsted, derimot, kan nekte enhver gjest, aktør, bruker eller debattant fortsatt deltakelse eller tilgang, når det måtte være og på hvilket som helst grunnlag den finner det for godt. Nettstedet kan da også nekte vedkommende adgang for all fremtid uten at denne gjesten kan gjøre gjeldene noe motkrav som helst. (Jeg forutsetter at nettstedet ikke kun er et forretningsforetak og at den nye diskrimineringsloven gjelde uavkortet).

En hijabkledd kvinner som ønsker å få stelt håret sitt hos en frisør som nekter å utføre kvinens ønske under henvisning til kvinnens ideologi, eller politiske eller religiøse ståsted, har etter dette en sterkere lovfestet rett til beskyttelse enn en aktør på en nettforum som får en notorisk dårlig behandling der og i tillegg dessuten uberettiget blir utesteng på livstid.

Har slike aktører noe vern i det hele tatt? Ikke det vi kan se. Jeg kan prøve å begrunne det, slik:
Pressens Faglig Utvalg, PFU, har i dag ingen mulighet for å beskytte aktører på nettfora eller debattfora mot dårlig, ufin, etisk forkastelig, sjikanerende og sjofel, krenkende og svært ubehagelig behandling, Ytringsfrihetens grenser – og det vern mot misbruk denne friheten skulle gi – går i dag i det offentlige rom derfor her ved personlige større eller mindre sympatier og antipatier i de ulike kontekstene og i de ulike personlige relasjonene som dannes, og disse kan ikke forhåndsreguleres formelt. Ytringsfriheten sikres dermed da bare via appell til skikk og bruk, god tone, respektabilitet, toleranse, personlighet, folkevett, - alt sammen svært uklare kriterier som det ikke står nettstedets eiere og deres redaksjoner høyt i prioritet å forvalte. Det har dermed utviklet seg en bøllekultur i noe av redaksjonene, en ny ukultur, om man vil, som man ikke ser maken til tidligere, bare for få år siden, selv om selvsagt tendensene alltid følge med på lasset.
Men disse kriteriene alene gir selvsagt intet reelt vern, aller minst rettslig vern. Det hersker derfor et følelsesmessig kaos på markedet for ytringer i dagens klima. Og dette er da ironisk nok det eneste vernet aktører på nettforaer som f eks Verdidebatt i Vårt Land gir disse aktørene. Det sier seg da selv at vernet jo blir effektuert svært vilkårlig og derfor også svært urettferdig, i og med at vernet manifisterer seg ved sin egen uteblivelse, dvs negativt, overfor dem man ikke måtte like eller ikke er enig med trosmessig eller ideologisk. Det er derfor at man med rimelighet kan kalle dette frykt, eller fryktbaserte reaksjoner og holdninger, og, ja kall det nå for pokker gjerne irrasjonell frykt, dvs fobi.

Ytringsfriheten som garantist for både å kunne få formidlet meninger og troer som kan virke krenkende, støtende, upassende, bisarre og plikt til å begrense slike, alt innenfor visse grenser, synes derfor i dag å være blitt gjort mer begrenset, enn det var før nettforumenes «inntog» på meningsmarkedet.
-
Et kjent og for mange «kjært» eller avskrekkende eksempel på hvor høyt ytringsfriheten verdsettes i det norske samfunn, kan være da landsfader og arbeiderpartileder Einar Gerhardsen i sin tid utenfor høyreavisen Afenpostens kontor i Akersgaten i Oslo sentrum. Gerhardsen truet med å sprenge hele redaksjonen i luften hvis den nektet å ta inn et innlegg fra Gerhardsen og hans meningsfeller.
At Gerhardsen ikke hadde forstått grensene for hvor ytringsfrihetens grenser går, er en sak for seg. En annen sak er det at mange aktører på diskursmarked fremdeles i dag heller ikke kjenner disse grensene – og mulighetenes rekkevidde og begrensninger her – altfor godt. Det gjelder også internt i redaksjonene og misbruk av ytringsfriheten fra redaksjonenes side er det ikke vanskelig å finne eksempler på, og jeg skal her bringe ett eksempel på dårlig behandling av en aktør som tillot seg å skrive en kritikk av en kronikk nåværende «nestformann» i Arbeiderpartiet, Hadja Tajik, skrev om julen, for ikke lenge siden, sett ut fra hennes perspektiv og tro som muslim.
Det viste seg snart at «moderatiet» i (den kristne avisen) Vårt Lands Verdidebatt ikke kunne tåle eller hanskes med denne aktørens eller forfatterens kritikk. Han ble ganske så umiddelbart utestengt på livstid fra forumet, dette til tross for at ingen «deltaker» i debatten – bortsett fra én, se under – eller andre utenforstående i ettertid har kunnet reise innvendinger mot innholdet i kritikken, ikke engang Hadja Tajik selv, snarere tvert imot. Politiker og debattant Kjell Skartveit kalte Tajiks kronikk for «triumfalistisk»!).
En sterkt medvirkende til utestengelsen var imidlertid ikke er person som var ansatt i avisen, men ateisten, legen, forskeren og humanetiker Morten Horn, som har vært en ivrig skribent i avisen og dessuten på Verdidebatt, men da, som sagt, uten å være ansatt. Han mente at aktøren hadde krenket Tajik på det groveste og stilte i denne forbindelse et ultimatum overfor en av moderatorene den gang, Johannes Morken. Hvis ikke aktøren ble utestengt, ville Horn slutte å skrive og kommentere for VL og grunnen var det ingen tvil om, den var selve innholdet i kritikken av Tajiks kronikk som hadde vakt Horns ukrenkelige og «hellige vrede»!

Moderator, Johannes Morken, lot seg etter denne i og for seg oppsiktsvekkende hendelse, deretter straks presse til å føye seg etter Horns forlangende – helt i strid med Redaktørplakatens hensikter om at redaktører nettopp ikke skal la seg presse. Morken kan derfor etter min mening beskyldes for korrupsjon iht Redaktørplakaten. Men ikke bare det: Det ligger nær å se dette som et utslag av stor frykt for å bidra til å krenke noen religion eller følelser, i dette tilfelle Hadja Tajiks person og religion. Tragikomisk nok kan man her bruke termen islamofob om reaksjonen på kritikken av Tajiks kronikk og i seg selv illustrer jo dette de absurditeter man underlegger seg, når man er så selvforherligende i sin frykt og prektighet som dette eksemplet med all tydelighet viser.

Ndg Horn, kunne han selvsagt ikke belegge at aktøren eller forfatteren av kritikken av kronikken hadde krenket Tajik, og på spørsmål fra forfatteren selv, om hvilket grunnlag Horn hadde for å vite dette, svarte Horn med et sirkelargument av laveste klasse: «Og det sier du, (forfatteren eller debattanten, altså, min mrkn), som krenket henne på det dypeste» forklarer han – det er nesten for komisk til å være sant, alle Horns akademiske titler tatt i betraktning. Et slikt svar og en slik handlemåte tjener ham ikke til ære, snarere tvert imot. (Det må her legges til at Tajik selv er blitt spurt om hvorvidt hun følte seg krenket av kritikken, men noe positivt svar foreligger selvsagt ikke, et faktum som bare ytterligere bidrar til svekke Horns omdømme).

Går det an å drepe ytringsfriheten? Sensur og selvsensur, hånd i hånd.

En redaktør for en større avis i trøndelag brant i  2010  opp 90 000 aviser pga en karikatur avisens faste tegner (Jan O. Henriksen), hadde laget. Tegningen handlet om Kurt  Westergaard, dvs om Karikaturstriden, en strid som raste for fulle plugger i 2005 og 2006 og som kostet mange liv verden over, en strid nå alle kjenner i det vesentlige, må vi gå ut fra.
Redaktøren (Blix) forsvarte brenningen av tegningen – og opplaget - med at den ikke var  «tilstrekkelig  diskutert  og  forankret» på forhånd. Han benektet at brenningen skjedde pga frykt  for  trusler  og  vold,  men  viste samtidig til tidligere erfaring etter at en tegning av den samme tegneren var blitt publisert etter angrepet på den danske ambassaden i Islamabad  i 2008. «Det ble tydelig at mange misforsto eller ville misforstå. Det har vi lært av», skrev Blix i en tosiders lang forklaring i Adresseavisen. 

I 2015 skjedde noe dramatisk og interessant internt i avisen Jyllandsposten, den danske avisen som først publiserte Muhammedkarikaturene. Da kom det bruddet – som mange på sidelinjen kanskje hadde forventet i lengre tid - mellom bladhusets øverste ledelse og Flemming Rose, som hadde frontet saken. Utad hadde redaksjon og eiere stått last og brast I ti år under sterkt ytre press og hvor det ble rettet konkrete terrortrusler rettet mod redaksjonen.
Jørgen Ejbøl – tidligere sjefsredaktør og nåværende formann for Jyllands-Postens Fond - rettet da en kraftig kritikk mot Rose, noe som medførte at Rose sluttet:
”Derfor har det været et totalsvikt å leke med alvoret og sette sin person foran fellesskapet. Så sviket ligger hos en mann, som vi har brukt over 130 mill kr. på å beskytte. Terroristene hadde to mål som en direkte følge av tegningene. Charlie Hebdo og oss. Det ene mål er borte nå. Need I say more. … Så vil enhver da spørre: Hvorfor fikk han lov å reise rundt i hele verden og hive de samme varer ned fra hyllene på denne måten?”, skriver Ejbøl.

Slik Flemming Rose selv ser det, innebærer denne kritikken en kapitulasion overfor terrorister.
”Når man sættes under pres og tvinges til at gjøre ting, der ikke harmonerer med ens idealer, så finder man på alle mulige gode og mindre gode undskyldninger og forklaringer. Det er ynkeligt at se på, men såre menneskeligt”, svarer Rose.

For å hoppe litt: En norsk aktør i diskursen, Ann-Magrit Austenå, som har skrevet bok om ytringsfrihet og religion, karakteriser denne striden med disse ord: «Kulturredaktøren i Jyllands-Posten, Flemming Rose, begrunnet publiseringen av karikaturene med det han opplevde som selvsensur i media og frykt for voldelig islam. - Men da forholdt han seg bare til én kontekst, sier Austenå. - Rose overså, bevisst eller ubevisst, mener hun, den polariserte danske debatten, av mange sett på som den mest islamfiendtlige i Europa. Bare dager før publiseringen hadde kulturminister Brian Mikkelsen manet til kamp mot middelalderske muslimer i Danmark.
Og videre: - Jeg mener det å velge å se bort fra deler av den samfunnsmessige sammenhengen man publiserer i, er eksempel på manglende ansvar, selv om Muhammed-karikaturene i seg selv er ganske uskyldige.
Austenå er ute etter å få vite hvile politiske motiver som lå bak hele striden. Hun mener at mediene  har mye å ta tak i: Hva er aktørenes beveggrunner og hva er sannhetsgehalten bak retorikken i religionsdebatten? Ved å avdekke det, kan man avkle fundamentalismen som finnes, på begge sider av bordet, mener Austenå, (etter min mening svært så naivt).

Selvsensur og servilitet – et voksende problem, en stadig mer redusert utfordring

Sammenfattet kan vi si at media ut fra det som ovenfor er sagt i dag står overfor et problemkompleks hvor eiere, redaktører og journalister blir konfrontert ikke bare med frykt indusert utenfra, exogent, men også frykt endogent frembragt innenfra, fra kollegaer, nettverk etc.  Denne frykten er det blitt satt lite fokus på i forhold til den ytre trusselen fra terrorister, som ikke anses å høre hjemme i vår kulturkrets: Islamister og islamistiske ekstremister ellers, hvor nå de enn måtte befinne seg over hele kloden.
Det synes klart at denne tilstanden innbyr til selvsensur og at den på sett og vis i ulik grad ikke er til å komme forbi. Frykten er kommet for å bli.

Som journalisten og forfatteren Lars Akerhaug beskriver: Litt etter litt merket jeg det. Nølingen, motstanden, innsigelsene, som kom oftere og oftere. Som en usynlig hånd. (I mediedebatt).
Det kunne dreie seg om motvilje mot å omtale hvem som stod bak en overfallsvoldtekt, skepsis til å skrive om radikal islam, motvilje mot å bruke en Israel–ekspert i nyhetsdekningen fordi vedkommende var av jødisk opprinnelse, at desken endret omtalen av jødehat til «jødekritikk», innvendinger som at Politiets Sikkerhetstjeneste ikke er en troverdig kilde, kolleger ute av stand til å ta til seg kritiske innvendinger i asylsaker, skepsis mot tall om kriminalitet blant asylsøkere fordi de kan bidra til fordommer, ønske fra nyhetssjefen om en asylsak som kan vekke sterkt engasjement eller at republikanske politikere nesten alltid ble negativt fremstilt. Summen av dette ble etter hvert en vanlig dag på kontoret skriver Akerhaug.

Filosofen Rober Scruton formet for en tid tilbake termen: Oikofobi, frykten for det eller de egne, fra ordet oiokos, hus eller hjem, og oikumene, økonomi eller hushold. Fobi i denne sammenheng spiller hen på en frykt man ikke helt kan eller vil begrunne, men er som termen islamofobi ikke noe psykiatrisk diagnose, men røper likevel en svært nonsjalant omgang med begrepet «irrasjonelt» og «syk», et ord som i dag misbrukes på det groveste, selv om de fleste – men kanskje altfor mange - klarer å holde fra hverandre «syk» som en virkelig diagnose og syk brukt anektdotisk, ironisk eller metaforisk.
Mange aktører på den diskursive arena bruker derfor termen helt instrumentelt og da som oftest for å sverte meningsmotstandere og styrke sin egen og sine meningsfellers virkelighetsoppfatning, verdisyn, selvbilde og posisjon i debattene. På et litt dypere nivå avslører bruken av termen selvsagt også hvilket menneske- og gudssyn eller gudsoppfatning (relasjon) brukeren har. Eller mangel på slike, selvsagt.

En sentral person i dette store bildet er Trevor Phillips. Phillips var sjef for Britain’s Equalities and Human Rights Commission (EHRC) til 2012 og han innrømmet nylig at termen islamofobi som han bidro til å spre og promotere nå er avleggs og ubrukelig og at han gjorde nesten alt galt som han kunne gjøre ang muslimsk immigrasjon, integrering og segregering og om hvorvidt muslimer er i ferd med a skape en stat i staten i Vesten. Han forteller at han selv trodde at muslimene skulle klare å «blend in». Signifikant statistikk ikke bare tydet på, men viste imidlertid, på et tydelig språk, at det motsatte hadde skjedd: 39% mente nå at kvinner alltid skulle adlyde mannen, 31% mente at menn kunne seg ta seg flere enn en kone, 58% mente at homoseksualitet ikke skulle være lovlig og 23 mente at sharialover burde ha forrang fremfor demokratisk vedtatte lover etc. Han kritiserer også i sterke ordelag media og den politiske elite for ganske enkelt å benekte visse grunnleggende sannheter idet man forutsetter uønsket adferd skyldes fremmedgjøring og fattigdom. Phillips, som er svart, og meget vel utdannet, tror at de som innbiller seg at muslimene vil «vokse fra det», tar feil, kort og godt.

Terror og selvsensur – psykisk og fysisk. Ytringsfriheten er en dyd og en frihet og derfor nesten uvurderlig kostbar.

I Norden, derimot, er det blitt et doxologisk felt og derfor en selvinnlysende sannhet – egentlig en «normal» fordom – at islamofobi er noe som eksisterer – ontologisk - og at termen, tror man,  i seg selv er både valid og fruktbar: Religionsforskeren og forfatteren Jonas Gardell spør: Bare lukk øynene og se hva slags bilder som dukker opp når jeg sier ordet ”muslim” … (!)
Gardell tror da at folk får frem bilder med skjeggete bare tilsynelatende «norske» menn, terrorister og skrikende ungdom fra Midtøsten, (som har alle rett til å rope taktfaste Allah hu achbar, Allah hu achbar».

Ja, tro det eller ei: Det er slik en professor i religion av i dag tror ”vi er”, nemlig at «vi» flest er dumme eller i det minste altfor uopplyste og fulle av nedrige fordommer, dvs hat og irrasjonell frykt. Det lurer jo en fascist i oss alle, synes Gardell å ta for et ubestridelig faktum og nærmest gitt en gang for alle, med mindre man da bekjemper islamofobien med nær sagt alle midler. Han forutsetter dermed at vi ikke kan tenke selv og at vi altså i bunn og grunn er fascister alle som en, som kan få slike bilder av muslimer og islam på netthinnen, bare vi lukker øynene.
At dette er en nedlatenhet overfor «vi», som ikke kan klandres og heller ikke bevisst ønsker å klandre, tauser arrogant media om. Det er like før Gardell forteller oss at vi må bli nye mennesker, en helt ny mennesketype, en type som skal ligne på ham selv, eilfri og som et dydig eksempel til etterfølgelse, og følgelig da en ny idealtype av et menneske. Han vil fremstå som islamofil, men i praksis er det han som er islamofob, kan man si, det er han som er den servile og som underkaster seg, enda dette ikke skjer i formelle former og eksplisitt uttrykt. Det er ikke for ingenting at han synes å like eller bent frem elske tanken på å bli fast ansatt som et evig verneverdig idol i et nytt og fremtidig tanke- eller sedelighets og religionspoliti.
(Gardell peker imidlertid på noe viktig: Muslimer står ikke bak de fleste terroraksjoner i verden, 800 millioner muslimer utenfor Vesten bor i demokratier og mellom 85 til  90 % av mennesker med muslimsk bakgrunn vil ha demokrati, menneskerettigheter og likestilling. (her )

En norsk antropolog, Unni Wikan, mener at termen islamofobi skader mer enn det gagner. Det mener derimot ikke forskere som Lars Gule, Sindre Bangstad, Cora Alexa Døving og Torkel Brekke. De bruker termen instrumentelt og strategisk sammen med et arsenal av andre hersketeknikker, noe det ikke er plass å gå nærmere inn på her.
Forskerne mener at islamofobien er et fenomen, og at det, fordi det er et fenomen, nettopp, logisk,  må eksistere, med nødvendighet. (De avslører så langt jeg har sett hittil ikke at de her kjører seg inn i et håpløst sirkelargument og ren formallogikk).  De nevner ikke med et ord at termens definisjon er rent analytisk og helt uten substans. Den er derfor ikke et begrep, men en farlig eller i det minste utekkelig konstruksjon som så brukes i neste omgang for å kunne skape stråmenn som gjør det lett og fristende å tillegge meningsmotstandere meninger og verdier disse ikke har, og disse stråmennene kan så, sett ut fra deres eget verdensbilde etc brukes helt «legitimt», slik de nå selv en gang ser det, ut fra sine egne ad hoc eller systematisk frembragte agendaer i sin ideologisk determinerte hjerner eller konstituerende psyke.
Det er som å høre de gamle 68-erne: De bruker termen fobi som et ledd i det som frankfurterfilosofen Herbert Marcuse, den ledende skikkelensen her, kalte repressiv toleranse, dvs at samfunnsaktører ikke skulle dy seg for å tolerere noen – individer eller grupper - mer enn andre, for ikke å si ikke å tolerere noen, men da andre, desto mer, og da implisitt til og med de virkemidler som var nødvendige til enhver tid og i enhver situasjon, for å fremme saken selv, dvs marxismen eller nymarxisme, om man vil.
Det er lett å tenke seg at mange aktører på den angivelig politisk korrekte side, ifølge Herbert Marcuse, da kunne tenke seg å bruke teknikker langt ut over det som de fleste i dag, også på venstresiden, vil anse som anstendige og moralsk forsvarlige å bruke.
«Teateret» dreide seg for disse «blomsterbarn, freedomsfighters og junkies» om å skaffe seg hegemoni, dominans og permanent materialistisk-dialektisk makt, koste hva det koste ville og ut i fra tanken om at målet helliger middelet, i rendyrket form, vil mange mene. Det ultimate mål var å knuse kapitalismen og dermed også hele den greco - judeokristne tro og tradisjon.
Det som fulgte av uro, forvirring og opptøyer av slike filosoferinger på universiteter og i samfunnet for øvrig, ser vi konsekvensene av i dag. Antall troende kristne synker i befolkningen for hvert år som går og overtroen og den marxistiske narsissismen, som jeg vil kalle den  – bokstavelig talt - florerer og setter premissen for debattene som aldri før. Hvis det da har noen mening å snakke om «debatter» på universitetene, (et stort tema som ikke kan behandles her).
Det hører med til saken at da visse kommunister, som f eks Antonio Gramsci, innså at kommunismen  måtte revurdere visse grunnleggende kampstrategier, så var det fra sentralt hold via Sentralkomiteen i partiet gitt grønt lys for ikke å nøle med å kalle klassefiender rasister uten at man trengte å grunngi dette på rasjonelt og sannferdig grunnlag. Man hadde innsett at stempling og stigmatisering av motstandere på denne måten virket til fordel for partiet og kommunismen, og at den moralske «lovligheten» dermed var gitt.
Vi ser noe av det samme i dag ndgj bruken av termen islamofobi, den brukes dessuten i sammenhenger hvor også rasisme som term henger løst i luften og i flukt med dette hatefulle ytringer som ofte brukes til å få ram på fiender uten annen begrunnelse enn at det tjener saken å slenge om seg med slike nedlatende, krenkende og rett frem demoniserende uttrykk, appeller og paroler.
Sett i et større perspektiv dreier disse strategiene seg om et ønske om å sensurere, et annet ord for å konstruere, ja, - å skape det nye menneske, et menneske som skal passe inn i «planer» og paradigmer og da til og med skape det om til et menneske som kan og må styres eller formes henimot et høyere mål, et mål som begrunnes ut fra ideologien selv, en ideologi helt lukket for metafysiske idéer om finale årsaker). Målet er å skaffe seg kontrollen over hele menneske, kropp, emosjoner, og ja, genetikk, så å si. (Det ligger nær å tenke i gnostisisme her). Og dette igjen innebærer å sensurere både tanker og følelser, verdisyn, menneskeoppfatning, virkelighetsoppfatning og gudssyn, eller mangel på sådant. Det ironiske og tragikomiske i denne «dialektikken» er at disse «sensorer», disse aktørene det her er snakk om, aldri tviler på seg selv og saken de har underlagt seg, og at de aldri synes å forstå at den sensur eller konstruksjon de bedriver i seg selv før eller senere selv krever sensur – av sensuren, dvs andre oversensorer – når den tid måtte melde seg. De ser ikke at de lett kan falle for eget grep og det kanskje kunne ha vært bedre for alle parter om denne strategien aldri var blitt forsøkt.

I  USA i dag – i løpet av de siste dagene - har de såkalte tech-selskapene, som eier de systemene som får nettkulturen til å fungere, nå sett sitt snitt til å utestenge grupper som de mener er hatgrupper eller enkeltpersoner som ikke faller inn i det politiske korrekte tanke- og holdningsmønster, her et eksempel på intern sensur: En av Googles senioringeniører, James Damore, hadde skrevet et internt notat om kulturen innad i selskapet. Han skrev at det ikke var konsensus for konservative meninger. Han påpekte bl a at det kanskje kunne være biologiske forklaringer på at det var så få kvinner i ledelsen. Dette var krenkende, het det i oppsigelsen.
Det hevdes at de store tech-selskapene som de kalles, for alle praktiske formål, nå kontrollerer ytringsfriheten i Vesten og det moderne samfunn og at de bruker opptøyene i Charlottesville og misnøyen eller kritikken mot president Donald Trumf som påskudd og begrunnelse. Trumf har uttalt at begge parter som støtte sammen i byen under demonstrasjonen kan ha skyld i det som skjedde. Dette blir så tolket som et forsøk på å legitimere rasisme, om ikke direkte, så i hvert fall indirekte, og dette kan da ikke tolereres, mener man.

I Europa ser vi samme tendens, selvsensur er blitt et «must» i kampen mot hat og fobi: En tysk domstol dømte den 18. august nå nylig i henhold til en ny lov om hatefulle ytringer journalisten Michael Stürzenberger til et halvt års fengsel, ikke for selv eksplisitt verbalt å ha formulert hatefulle ytringer, men for å ha publisert et gammelt bilde av Hitler og stormuftien av Jerusalem på Facebook, fordi dette kan oppfattes av enkelte som en oppfordring eller tilskyndelse til hat mot islam og muslimer. Bildet avspeiler en historisk kjensgjerning, et faktum som står på egne ben og et faktum som ikke kan benektes.
Dette, sammen med angrepene på statuer og andre symboler på viktige personer i USA’s historie, kan så ses som et uttrykk for at visse grupperinger i stedet for å argumentere verbalt og rasjonelt gjennom tradisjonelle medier, nå tyr til en form for ikonoklasme – ny-ikonoklasme - og hvor man da bruker destruksjon av bilder og voldsomme emosjoner som instrumenter eller «håndfaste argumenter», som jo ikke er argumenter i det hele tatt, en teknikk som i kristendommens historie ble utprøvd på 2-300 tallet e Kr men hvor ikonoklastene tapte og det endelig ble fred og fordragelighet i kirken igjen.
I den opprinnelige ikonoklaststriden ble det begått for oss i dag ufattelige grusomheter og med brutal vold på begge sider. Keisere gikk ikke av veien for å blinde sine egne barn for å vinne frem med sitt syn. Det ser ut til at der billedstorming blir legitimt, der blir også volden legitimert.
En form for indirekte – og jeg vil si: Uskyldig – form for ikonoklasme, så vi i Australia nylig: Et humoristisk stunt som – surprise, surprise – selvsagt ikke ble vel mottatt i det australske parlamentet. Stuntet var det Pauline Hanson som sto for – hun driver et enpersons-parti. Hun stilte likeså godt opp i parlamentet sist fredag iført heldekkende burka, (de fleste skjønner tegningen). Hun ble nærmest på automatikken fordømt av sine kollegaer, som nok hverken forsto eller så humoren i dette stuntet. De forsto nok heller ikke at de selv agerte kontraproduktivt på egne saker, prioriteringer og politiske verdier, holdninger og posisjoner. her

Trykkkoker-teorien – en sann terori om sant vern av Trykke- og ytringsfriheten?

W. Allport var en av de tidlige sosialpsykologer som skrev om forholdet mellom hat og ytringer, (The Nature of Prejudice). Noe av det boken er kjent for, er avvisningen av den freudianske idéen om aggresjon som trykkoker. Allport skriver at Freud og andre psykodynamikere hadde en sterk tendens til å se aggresjon som en instinktiv  «steam  boiler-like  force»,  altså en  trykkokerlignende  kraft,  og  dette  var  en  tanke, oppfatning eller forestilling som  Allport  mente  vi måtte avskrive.
Det er altså ikke slik, mener Allport,-  hvis man ikke tviholder på et freudiansk menneskesyn -, at aggresjon er noe som bygger seg opp, og som må slippe ut, som følge av et stadig sterkere trykk i en kokende kjele. Dette er relevant for ordskiftet om ytringsfrihet, fordi det er mange som hevder at hatefulle ytringer har en slik funksjon, ved at de slipper ut trykk som ellers ville manifestert seg på farligere måter.
Allport mente tvert imot at det å uttrykke hat og aggresjon verbalt, var noe som ofte nettopp kunne føre til de farligere handlingene. Han var av den opp fatning at hatefulle ytringer var en forutsetning for vold, selv om hatefulle ytringer selvsagt ikke med nødvendighet fører til vold. Et sitat kan illustrere
Allports tenkning:
«Vold er alltid en videreføring av mildere sinnstilstander.  Selv om bjeffing (hatefulle ytringer),  vanligvis  ikke  fører  til  biting,  er  det aldri  biting  uten  foregående  bjeffing.  Hele 70 år med  politisk  anti-semittisme av verbal art gikk forut for de rasistiske og diskriminerende Nyrnberg- lovene,  vedtatt  i sin tid av  Hitlers regime.  Det voldelige programmet med utrydning startet snart etter at disse lovene var vedtatt. Her ser vi den ikke uvanlige progresjon: Hatefulle ytringer –diskriminering –fysisk vold. Nazi-offiseren som ledet massemordene i Auschwitz, oberst Hoess, gjorde det klart at det var nettopp denne ustanselige verbale indoktrineringen som overbeviste ham og hans bødler om at jødene faktisk hadde skylden for alt og at de burde utryddes. Det er dermed tydelig at det under visse omstendigheter vil være en stegvis progresjon fra verbal aggresjon til vold, fra rykte vil opptøyer, fra sladder til folkemord.

Så kan man selvsagt innvende at omstendighetene Allport her skriver om, var så spesielle at det er  irrelevant  å  sammenligne  med  andre  historiske situasjoner.  Jeg tror ikke vi bør avskrive  eksempelet fra Holocaust  uten videre, men det er kanskje viktigere å se på nyere forskning som er gjort av sosialpsykologer. Sosialpsykologien utviklet seg i mange forskjellige retninger etter Allport, men viktige deler av hans tenkning om aggresjon er blitt stående som noe å reflektere over. Man savner en viss optimisme på vegene av ytringsfriheten og mennesket evne til å forvalte eget bo uten å være avhengig av sin egen bror som vokter.

Antropolog Thomas Hylland Eriksen skriver: «Nevrolingvistisk forskning har de siste årene  dokumentert noe vi vel lenge har hatt en anelse om, nemlig at en langvarig språkbruk av en bestemt type skaper hardprogrammerte forbindelser i hjernen, som er vanskelige å avlære. … Min egen fotballklubb, Lyn, var kanskje offer for en slik kobling for noen år siden, da klubben med god grunn ble assosiert med skandaler og svindel. Selv lenge etter at Lyn hadde ryddet opp, vegret investorene seg for å gå inn. «Lyn» betydde ikke lenger «best i by’n», men «snusk’. Koblingen mellom de i  utgangspunktet ubeslektede  begrepene  foregår  til  slutt automatisk, uten å ta veien om fornuften. Derfor er det lite sannsynlig at fri utveksling av alle mulige meninger er en oppskrift på en rasjonelt informert og klokt vurderende offentlighet.  Vi mennesker er like mye preget av våre sensologier (fornemmelser og følelser satt i system) som av våre ideologier (politiske tankesystemer).
Kommentar: Vi kan spørre om hvor langt Eriksen er villig til å gå for å begrense ytringsfriheten slik den er i dag. Skal vi måtte gå ned på mitrokondie-nivå og skjære i gener slik at vi bedre kan tilpasse oss Eriksens ønsker om en ny type ytringsfrihet, dvs en sterkt beskåret ytringsfrihet?

Konklusjon:
Media i dag står overfor et problemkompleks som neppe har vært større i ytringsfrihetens historie og hvor eiere, redaktører og journalister – i et triumvirat - blir konfrontert ikke bare med frykt indusert utenfra, men også frykt endogent frembragt innenfra. Denne frykten er det blitt satt lite fokus på i forhold til den ytre trusselen fra terrorister, som ikke anses å høre hjemme i vår kulturkrets: Islamister og islamistiske ekstremister ellers, hvor nå de enn måtte befinne seg over hele kloden.
Det synes klart at denne tilstanden innbyr til selvsensur og at den på sett og vis i ulik grad ikke er til å komme forbi. Frykten er kommet for å bli, men vi bør gjøre alt for at den skal påvirke oss minst mulig slik at vi beholder friheten lengst mulig, med stør mulig verdighet i behold. Dette kan snart vise seg å være en svært vanskelig balansekunst, en kunst som kanskje overgår det muliges kunst, dvs ren politikk.
Ytringsfriheten tuftes gjerne på tre triumvirater: Sannhet, autonomi og demokrati.  Sannhet er alltid et mål, men også et middel når brukt rett, den er et gode, den forutsetter bred og åpen meningsutveksling, og denne legitimerer så i sin tur demokratiet, og omvendt. Ulike synspunkter, ulike interesser og spenningen mellom dem, fører oss nærmere sannheten, og utgjør et annet triumvirat og deretter til et annet triumvirat: Det skjønne, det gode og det sanne. Det fjerde triumvirat kan være menneskets fornuft, dets vilje og dets begjær. Et femte triumvirat er et makt-triumvirat: Utøvede, lovgivende og dømmende makt, hvilket forutsetter rett til bruk av rettmessig vold. Dette triumviratet utgjør det ideelle forhold mellom medias eiere, redaktører og journalister, - pluss publikum og brukere.
Ytringsfriheten og trykkefriheten og den frie forsamlingsretten kan sies å danne nok et triumvirat.
Sammenfattet er ytringsfriheten og de andre grunnleggende frihetene avhengig av å bli styrt av alle disse triumviratene, i dynamisk sum. Denne «styringen» i seg selv utgjør det øverste triumvirat, det som trumfer eller «rules supreme», som det heter, over alle de andre ved å integrere dem – frigjørende - i seg selv, som en final årsak, (for å bli riktig filosofisk), og altså noe vi må postulere og tror på, men i den smerte det måtte være alltid uten helt å vite hvorfor og hvordan, for alt dette i prosess og synergi må bero på menneskets indre kvaliteter, f eks at det er født i Guds bilde og likhet, men at det, dog, er falt. Det øverste triumverat er av åndelig art og «blåse hvor det vil», for å si det sånn. Det utelukker imidlertid ikke at dette triumveratet kan påvirkes negativt og destruerende nedenfra, eller utefra, eller innenfra. Og det er her menneskets vesen av å delta i det jeg vil kalle en metafysisk agens kommer inn. Sagt med en analogi: Mind over matter: Mennesket medvirker til sin egen frelse på sett og vis, men også til sitt fall og sin destruksjon i og med den livstotalitet det står i, dras inn i eller kastes ut av.
Uten et slikt feste, rakner hele bygningen. Og det er dette media kanskje ikke helt forstår, eller at de overser det, mer eller mindre bevisst.
Media må se, forstå og erkjenne at triumviratene er adskilte organismer som like vel henger sammen og hvor de enkelte «delene» ikke kan eksisterer uten helheten og hvor helheten er større enn summen av «delene». Sammen er de en sann organisme, (men like vel aldri en sann treenighet i kristen forstand).
Triumviratene er hver for seg et mål i seg selv, men også middel, en vei mot noe større og mer helhetlig, (jfr Kant). De danner enn organisme som ingen må bruke kynisk eller tilsynelatende heroisk og lojalt som et instrument for plumpe, banale, overflatiske, farlige og brutale egeninteresser enten dette skjer i ateismens eller religionenes navn, eller for å tilfredsstille den enkelte aktørs eller gruppes atomisme og selvforherligende forfengelighet …

Moralen må bli at vi ser at alt henger sammen og at helheten avler mer enn summen av enkeltagensene. Men også at alt kan fragmenteres, nærmest av seg selv, eller i synergi med destruktive agenser over tid, avhengig for øyeblikkene av stedene, in situ. Viktigst av alt er at synet på mennesket som et villende, troende, håpende, forgudende og elskende menneske blir pleiet, vernet og aktivt bevart. Og da gjelder det at vi finner eller blir funnet av en Gud som ikke kan svikte og heller ikke kan «ville» vilkårlig, og uten å la seg kjenne.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar