Takk og lov! Halvor Fosli er sosiolog! Og det skal man ikke
kimse av og man skal ikke vranglese
Fosli; han gjør alt for å ha sitt på det tørre.
Likevel «angripes» han og tillegges motiver han sannsynlig
vis ikke nedlater seg til å ha. Han ser på seg selv som ren «fagmann», hva nå
dette måtte bety. (Selv sier han det på en litt annen måte, - vi kommer tilbake
til det).
Fosli – som altså er sosiolog - er litt snurt over at det er
så få sosiologer som har engasjert seg i debatten rundt boka hans. Men han er
lite interessert i å få noe svar på hvorfor så få har styrtet inn i kampens
hete, enten for å støtte ham, eller avvise ham, som f eks mulig irrelevant,
både faglig og som ren polemiker, i en strid som det rene sjiktet på øverste
hylle av selvhøytidelig sosiologer ikke vil »ta i». Kanskje godter de seg bak
ryggen hans? Og lar ham selv skyve seg foran dem, til stor skadefro, fordi de
selv da jo har ryggen fri.
Kanskje de rett og slett er litt flaue fordi Fosli
kan skape et galt eller uheldig bilde og inntrykk av sosiologien generelt, ja,
det er jo å blitt politikk og ikke stort annet. I så fall ville faget selv står
i fare for å brenne på «bålet» og stemplet som «tainted», «phony» eller hva som
helst, som kan tjene til å sette faget selv i vanry. Noen vil vel i sin
totalforvirring si at Fosli er rasist og virkelig mene det, med alt de har av sinnssykt
og ubearbeidet krutt. For «snøfnugg» må Fosli’s peresonae fremstå som mer dødelig enn et varmt og veldig
forseggjort fugleskremsel. «A walking disaster».
Mange sosiologer tenker antakelig sitt: Hvordan er det mulig
for en sosiolog å skrive en så kjedelig bok som Fosli’s? Og så kjører han frem
tittelen «sosiolog», også? Hva er det han innbiller seg?
Noen av sosiologene underkjenner nok Fosli a priori ut fra en viss forhåndsinnstilt
aversjon mot den rene markedskraft som Fosli nå har gitt seg i vold – for
vinnings skyld!?
Åh, Fosli kan mistenkes for å mæle sin egen private interesser og
for å ville forsyne seg med en liten bit av den kapitalistiske storkake, som de
selv ikke makter å tilrane seg? Og fordi de anser seg som så rene at de ikke
engang vil belemre seg selv med tanken på selv å besudle seg på denne måten,
engang. Man skal jo ikke tjene penger på noe, mener man kanskje. Det i seg selv
kan medføre beskyldninger om å fravike eller true alle faglige normer om
nøytralitet, objektivitet og vitenskapelig integritet og æresfølelse, generelt.
En sosiolog som deltar aktiv diskursen på de premisser Fosli gjør, misbruker kanskje
faget som sådan? Fosli har gjort seg til «politiker», en føyelig agent for
visse «krefter», visse tilbøyeligheter man ikke vil ha noe med å gjøre (og da gjerne
faglig begrunnet!).
Hvis så er tilfelle, kan sosiologene ikke ha øye for Fosli
egentlige posisjon: Han ser seg selvsagt som en vitenskapsmann eller forsker,
men han tør neppe innse at hele den vinkelen han nærmer seg hele dette
komplekset på faktisk tvinger ham til å innta funksjonen som tilskuer mer enn
som deltaker.
For så vidt kan han påberope seg forskernøytraliteten. Men
like vel: Den konteksten bokens lanseres i, blir mistenkelig. Tenk om Fosli
kunne gå av med seieren ved å bli betraktet som en beundringsverdig og elsket demagog, en som
har brutt forskningens jernlenker og ufrihet og som virkelig, og i praksis, og
i kampens hete, stilte seg på de svakes og samfunnets side, og dermed overgikk –
transcenderte - sosiologiens eget akk så beskjedne selvbilde?
Fosli fungerer i min optikk som en byråkrat – som sleve
essensen av en «god» byråkrat – ent individ blant mange som deler ut
saksmappene som skal opp i «de besluttende» organer til publikum for
forhåndsbedømming. Uten lov, så å si. Og for å høste privat berømmelse og gryn,
attpå til, på hele sakskomplekset. Slik vil han fremstå som viktigere enn
beslutningstakerne, og dét «pleaser» neppe disse, men, men, pytt pytt, - hvilket
sosiologene som faggruppe selvsagt heller ikke kan være særlig begeistret for.
Han bare konstaterer det, kanskje i håp om at dette viser at
hans kollegaer er mer feige enn han, som nå har turt å stå frem, personlig, skjønt «stå frem», er vel en
eufemismen: Fosli «står ikke frem», ikke på noen måte. Han er ikke fremstående,
i meningen fremragende, på noe måte; han er etter min mening mer – mye mer - en
kompilatør enn en forsker, mer en
byråkrat og en samler enn en fagmann eller en person som kommer med nye og
mulig mer kreative vinkler på tingene, og da sett gjennom et tydeligere
temperament. Han kan ikke sammenlignes med professor Terje Tvedt, som virkelig
er en nytenker som legger nye sider av virkeligheten frem til debatt. Fosli
står ikke frem med annet en produktene han henter sitt stoff fra, bortsett fra
den røde tråden han syr verket sammen med. Det er mindre risikabelt, slik sett. Personen
Fosli kan i beste velgående fortsette å ser verden innenfra utenfra, som om
ingenting var hendt.
Fosli er som en byråkrat som samler alle saker som skal opp
i formannskapet eller kommunestyret til nærmere behandling senere og legger dem
i en stor bunke, som egentlig ikke angår ham, annet som den ville angår en helt
vanlig og tilfeldig passerende sivilperson, men som en litt uvanlig person som
like vel kan la seg ryste av samfunnsutviklingen – i hvert fall melodramatisk -
men som like vel egentlig og i prinsippet, dette til tross, like vel forholder
seg – egentlig - politiske og kulturelt taus, som om kommunestyre og
formannskapets kommende vedtak ikke raket ham det minste, - fordi han jo bare gjorde
jobben sin, så flinkt, energisk, utholdende og bra og nøyaktig som bare det, hvorpå
han da trygt kan overlate å stake ut kursen til andre. Selv sitter han tilbake
med seierskransen på sitt blide hode: Hva var det jeg sa?
Poenget er bare at det ikke er Fosli som skal ha æren for «å ha sagt det». Fosli er en stor
kompilator; han spinner sin røde tråd mellom alle dokumentene, men han er ingen
egentlig «forfatter», ingen forsker, ingen vitenskapsmann i denne sammenhengen.
Han gjengir bare hva en rekke forskere og samfunnsaktører har forsket på og analysert,
skrevet om og uttalt seg om tidligere, og da gjerne stoff som er publisert i
media tidligere.
Ikke noe ut over dette, noe boken hans vitner om i
klartekst. I forhold til f e Terje Tvedts bok «Den internasjonale
gjennombruddet» er Foslis bok å betrakte som en skolestil hvor man håper på
bedre karakter jo mer man makter å sitere fra leksika og andre autoriteter, og jo
mindre man bidrar med seg selv og jo mer sparsom man er med personlig opplevede
premisser, fenomener og vinkler på saken. En viss forbeholden umodenhet ser ut
til å spille inn her, med andre ord.
Det som imidlertid kan gjøre Fosli til en spennende karakter
i diskursen, er altså ikke hva han selv har hentet fra sitt eget indre bryst,
så å si, men hva han henter fra andres bidrag som muligens kan kaste lys over
Foslis egne indre horisonter, så å si, hva enten det dreier seg om ytre
politiske eller rent kulturelle horisonter, eller det dreier seg om hans eget
indre landskap.
Hovedinntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest boken
hans, er at Fosli er mer av en opportunistisk pragmatiker enn en sann «kunstner udi livets kunst», og hvor det
personlige og det personlige forholdet til sannheten er avgjørende, - og derfor
genuint frigjørende. Men rett skal være rett: Fosli bidrar til
allmennopplysningen – ut fra klar verditilhørighet på «den riktige siden». Han
selekterer bra. Stoffet er høyaktuelt og kan på egne ben fungere som et leksikon
og en slags åndelig veileder i villniset og dens tore åndelige forvirring som
nå råder, og som får stå nærmest uimotsagt i oldingsmedia.
Fosli innbyr ikke leseren til noe dramatisk personlig møte med f eks
islam, slik Heg Storhaug innbyr til med sin «Den ellevte landeplage», der hun
lar islam få gjennomgå, sett ut fra hennes eget, indre hjerte, (kombinert med
en journalistisk tilnærming som de fleste sovende og lett letargisk udramatiske
journalister helt sikkert ikke unner henne i dag). Når journalister går til
angrep å Storhaug, lyser det av misunnelse.
Storhaug «viser» hva som skjer, hun er en virkelighet sett
gjennom et hjerte- og hjernetemperament. Foslis tone og grunnholdning er
«fortellende», pekstokkpåpekende, den illustrerer betrakterens kjølig distanse,
mer enn den inderlighet sakens alvor selv krever. Fosli makter ikke å skape
adekvate emosjonelle reaksjoner, annet enn hos miserable sjeler som ynker seg fordi
boken også utgis på Document forlag!.
Man kan spørre seg: Er Fosli som person overbevisende? Eller
der det «byråkraten» i ham, han forsøker å få frem og ut i rampelyset og som
han vil bli beundret for – hvis vi tar forfengelighetsfaktoren med i bildet?
Hvis det er byråkraten, kan det være en måte å beskytte seg
selv på; sikre seg en retrett: «Jeg er ikke så farlig», «Jeg gjengir jo bare
hva andre har sagt og ment» osv. «Det er ikke for å være slem», som han selv
skriver …
Hvis dette er Foslis bevisst valgte strategi, kan man ikke
ubetinget prise og hylle ham for det helt store motet. (Og heller ikke for det
helt store talentet, selvsagt). Her står han på kjempers skuldre, uten at han i
tilstrekkelig grad får frem dette poenget. Han velger i stedet å sutre litt,
(se hva jeg siterer ham på under).
Fosli’s anliggende er ikke følelsenes anliggende, - og
heldig vis, kan jeg si, jfr alt det jeg skriver om «den korrekt emosjonelt betingede
servilitet» forøvrig her på bloggen.
Men: Fosli er – for å bruke en metafor - en prest som vil
omvende folk til kristendommen ved å referer til bokstaven uten å nevne ånden,
bokstavelig talt, og ikke stort mer, - og som om han var overbevist om at dette
automatisk skulle ha den tilsiktede virkning, - i kraft av sin egen iboende talentløshet).
Like vel utløser Fosli’s bok stor emosjonelt betinget
korrekthet, i form av heftige utfall og utbrudd, og hvor islamofobien blant alle dem som forknytt insisterer på ikke å være islamofobe, kommer til sin fulle
utfoldelse i all offentlighet, enda så trist og merkelig dette er, slik stoda båe nasjonalt og internasjonalt,
ja, universelt, nå engang er, med islam med på lasset og alt … he, he.
Fosli gjør jobben sin. Han har for egen del sikkert også fått
litt gratis og for så vidt irrelevant spenning med på kjøpet, rent privat; han
kan i sine indre gemakker også være litt av en gambler, ikke minst, men: Så ferdig
med det.
Kritikk var noe han regnet med, men så mye «slakt» og
moralske forargelse? Vel, det kan kanskje ha gjort inntrykk på ham. Han synes å
være ikke lite skuffet over at kollegaer av ham ikke kommer på banen med gode
skussmål og begeistrede fagfellevurderinger.
Fosli er slags aktualitets-parasitt; det han bringer på
banen er resultat av andres innsats, og deres reaksjoner på det p t helt
vesentlig aktuelle, og deres kreativitet, innsikt og engasjement. Og så venter
han kanskje å sanke premien, æren og åtgaumen
selv, som om det var hans egen innsats som burde premieres, og ikke
premissleverandørenes og produsentenes mot, arbeid og iherdige og farefulle
innsats for øvrig som kunne være verdt kransekaka.
Før jeg avslutter med å sitere Fosli på hans egne ord, under, må jeg
komme inn på kjepphestene min her på bloggen: Jeg mener at Fosli og hans
kollegaer er gode eksempler på det jeg vil kalle SAP’ere. De makter ikke å tenke juridico-religico. De savner den
juridiske og religiøse dimensjon ved tilværelsen og den personlige relasjonen
disse dimensjonen – kall det gjerne de sunt emosjonelt betingende
tankeforutsetningene - gir i møte med et litt større virkelighetsbilde og
dermed også til en videre og dypere og mer personlig virkelighetsrelasjon,
menneskeoppfatning og virkelbeskrivelsen generelt. .
«Sosiologer i dag er vel så spesialisert at de ikke mener
noe om hva som skaper et velordnet samfunn … « skriver Fosli. Så sant, så sant,
vil jeg mene. Men hvordan skal Fosli få seg selv og andre ut av dette
minimalistiske vanføret?
«Og jeg har prøvd å
motivere flere av dem, med vennlig dulting.... såkalt nudging», skriver
Fosli så frodig. Han har nok ikke sett det
juridico-religico aspektet, nei. Han nøyer seg med å appellere til
dette: « … hva som kjennetegner gode
lokalsamfunn, kriterier for en velfungerende, produktiv stat og hvordan man
best kan løse migrasjon og sosial urettferdighet i en globalisert verden», som
en oppgave for sosiologer og andre å bidra med til å implementere.» «Eller er sosiologer nå mer å ligne på jenter
i æreskulturer, ofre for ekstrem sosial kontroll? Det er jo også en mulighet»,
skriver Fosli beskjedent, og akk, så smålåtent, høflig føyende og «korrekt» in-aggressivt.
"Sosiologi er en
samfunnsvitenskap som studerer forutsetningene for, oppkomsten av og samspillet
mellom samfunnets ulike elementer», slår Fosli fast idet han bekrefter og
fastholder et i sannhet fullstendig snevert ikke-juridico-religico åndsparadigme i sitt bryst.
Og her ser vi sosiologien i matt trav mot en målsnor
sosiologer aldri vil rekke å passere, fordi det jo da ville være slutt på
enhver sosiologi, hvis man kunne påvise empirisk at målet var nådd.
Fosli overgår seg selv i hyllesten av et ikke-juridico-religico-åndsparadigme med følgende bønn og autentiske rop om bifall:
«Bokas innhold og tendens er verken snill eller slem, den forsøker å
være deskriptiv og empirisk, og klar på sitt teoretiske grunnlag (uten å være
avhandlingspreget): samhold må bygge på ekte fellesskap og ikke på løst prat og
gode intensjoner, og masseinnvandring har kulturelle, sosiale og økonomiske
implikasjoner som det er svært viktig å få en god oversikt over».
Min sluttkommentar:
I disse setningen foreligger ingen mulighet for en Sann Gud eller et sant behov
for og en reell innsikt i, og tro på, eller følelse for, det guddommelige
overhodet. Her finnes ingen sans for Det store Amen. Og da fins det heller
ingen mulighet for å skjelne og skille mellom Allah og Gud. Selve
gudsrelasjonen som fundament og presupposisjon er tilintetgjort, av mennesker
som tror de er i stand til å tilintetgjøre denne dimensjonen, denne åndskraften,
denne visjonen, ja, og denne selve livsbetingelsen, for det hele, i den tro at
det er dette som skal til for kunne oppfylle sin – gudløse - oppgave i det «fullkommet»
dennesidige. Se min
alvorlig fornøyelige "Ateisme for dummies" her
Det sanne engasjement for Sannheten uteblir, neglebitersk,
liksom. Det religico-religico aspektet, denne
dimensjonen, denne relasjonen utover det snevert egne og absurde og totalt
ensidig dennesidige, og denne åpne og åpnende muligheten, vedkommer ikke
sosiologene og de andre SAP’erne. Og derfor er da også de fleste av dem like
tause som selvhøytidelige, og da, både komisk og kosmisk nok sett, helt uten
grunn. Og fulle av emosjonelt forknytt, men korrekt «snillhet». Uforstandige
som de er. Og langt bortenfor all sann og virksom visdom. For ikke å nevne
genuin og autentisk sannhet i all reell ydmykhet.
Se
her om Fosli og Wold om hellig vold her og og
her om "snøfnugg og stalin-reaksjoner" på Foslis bok og min
anmeldelse av Foslis bok her,
for all del
Om
SAP og hvorfor det går så galt her og Om
det nye, phony, "Vi'et" og Tankeforutsetninger
og "det juridico-religico mennesket" her og Er
du gal, kan du avtale Gud?
Dette bare for å linke til noen få posteringer.
Jeg gjengir noe av
det Fosli selv skriver på sin face under, som en sterk indikasjon på at jeg har
oppfattet «begge deler like godt», eller «begge forhold like dårlig» - hvis
mulig … :
Med Kjetil Rolness som
hederlig unntak, er det vel ingen andre sosiologer som har ytret noe offentlig
om boka "Mot nasjonalt sammenbrudd. Norge i masseinnvandringens tid."
Fosli, face,220720:
Og jeg har prøvd å
motivere flere av dem, med vennlig dulting.... såkalt nudging.
De som har anmeldt
boka, har annen bakgrunn enn samfunnsfag: Lars Kolbeinstveit er filosof, Olav
Hovdelien er cand.philol., Hallgrim Berg er historiker, Andreas Masvie har
studert økonomi i Bergen og filosofi og teologi ved Oxford, Hege Storhaug har
journalistutdanning og Erling Marthinsen i Resett er heller ikke samfunnsviter.
Kjell Solem, som nylig ga boka terningkast fire i Bok365.no, vet jeg ikke
bakgrunnen til.
Sosiologer i dag er vel så spesialisert at de ikke mener noe om hva som
skaper et velordnet samfunn,
hvordan vurdere assimilering opp mot "salatbolle"/multikulturalisme, hva som kjennetegner gode lokalsamfunn,
kriterier for en velfungerende, produktiv stat og hvordan man best kan løse
migrasjon og sosial urettferdighet i en globalisert verden (er det ved å
flytte millioner fra fattige land til rike?) osv osv?
Eller er sosiologer nå mer å ligne på jenter i æreskulturer, ofre for
ekstrem sosial kontroll? Det er jo også en mulighet.
"Sosiologi er en
samfunnsvitenskap som studerer forutsetningene for, oppkomsten av og samspillet
mellom samfunnets ulike elementer."
Min foretrukne
professor ved Institutt for sosiologi og veileder under magistergraden, Dag
Østerberg, var glad i å definere sosiolog som lærer om sosial integrasjon. Hva
må til for å få til samarbeid og unngå vold og konflikt?
Det er i grunnen i denne
tradisjonen jeg har skrevet "Mot nasjonalt sammenbrudd. Norge i
massinnvandringeings tid."
Bokas innhold og
tendens er verken snill eller slem, den forsøker å være deskriptiv og empirisk,
og klar på sitt teoretiske grunnlag (uten å være avhandlingspreget): samhold må bygge på ekte fellesskap og ikke
på løst prat og gode intensjoner, og masseinnvandring har kulturelle, sosiale
og økonomiske implikasjoner som det er svært viktig å få en god oversikt over.
Vi skal ikke spille
poker med Norges framtid. Vi skal være forsiktige. Det tror jeg konservative og
sosialdemokrater er enige om. Eventyrpolitikk og det å (mis)bruke Norge til å
frelse en skakkjørt verden, må vi for all del unngå.
Boka er i vinden som
aldri før. Og emnet er omtrent mer aktuelt nå enn da den ble utgitt tidlig i
desember 2019.
Nå er boka utsolgt;
finner du et eksemplar i en bokhandel og har lyst på det, kjøp. Nytt opplag
kommer først tidlig i august.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar