Vi har kommet et stykke på vei
Vi har tømt språket for Gud og
gudsbildet i oss
Vi har redusert Gud til et ord vi
hverken kan eller vil elske og frykte
Vi opphøyer rastløsheten, støyen og
behovstilfredsstillelsen til absolutte og evigvarende goder helt til vi dør
Vi har strengt tatt ikke behov for
barn, foreldre, visdom og tradisjon
Vi slår uten forbehold og med den
beste samvittighet i hjel kjærligheten, oppstandelsen og evigheten
Vi oppfordrer til utroskap og hor og
har avskaffet enhver last og synd
Tyveri belønnes nå kun med fengsel og
terapi, ikke med frelse, forløsning og forsoning
Vi har gjort det umulig å være falsk,
løgnaktig og ondsinnet og oppfordres til i stedet til å være smarte, feige og
ynkelige
Vi tror på misunnelsen som den
sanneste og mest befriende drivkraft
Vi oppfordres til å begjære og slå
under oss mer enn vi makter å bære
(Obs, noen mennesker forstår ikke
umiddelbart at «budene» over er De ti buds antitester!)
-
Hvilke lover
må til for å skape «det perfekte» samfunn? Hvordan skulle vi utforme en
Grunnlov som sikret virkemidlene som skulle til for å få det til, en Grunnlov
som alle kunne enes om og være forøyd med? Hvordan skape Utopia? Vel Utopia er
som kjent et sted som ikke finne, det er nettopp hva det sier det er, u-topia, et ikke sted, et fantasifoster,
med andre ord.
Men la oss
prøve, for den kognitive fornøyelses skyld. La oss prøve noe mang ikke har
gjort før, la oss sette oss opp til overdommere både over oss selv og folket,
dvs familie, venner, kollegaer og landsmenn.
Vi begrenser
forslaget til 10 grunnleggende formuleringer som antakelig vil bifalles av
samtlige, uten unntak, formuleringer som vil stå til «evig tid», som det het i
gamle dager. Vi skal også være enige om at brudd på disse lovene – eller budene
– ville medføre straff i en eller annen form, en konkret straff som kjentes på
pungen like mye som på resten av kroppen, og på sjelen med, i det forebyggende
håp at brudd på lovene ville medføre så intens skam for overtrederen at han
vill tenke seg om mer enn tre ganger før han begikk en ny overtredelse, og hva
han da måtte bøte enda hardere enn ved førstegangsbrudd. Så, her galer hanen:
Vi skal ære våre foreldre.
Du skal ikke trakte etter din nabos
eiendom.
Du skal ikke misbruke Guds navn.
Du skal elske vår Gud med hele ditt
hjerte hele din sjel og med alt ditt sinn og all din styrke og elske dine
naboer som deg selv.
Vel,
oppgaven synes umulig. Ingen vill passere noe eksamen her, alle ville være dømt
på forhånd til å svikte, helt og fullt. Disse budene er ikke noe for politikere
å vedta, de gir seg selv. De gjelder på det moralske området, de er ikke
primært politiske må. Men like vel forsøker nå politikere over hele den Vestlige
verden å innføre slike moralske lover på det politiske området. Det kan ikke
ende godt, og det vil koste mye, ja mye mer enn den prisen folk virkelig er
villig til å betale, men dette skjønner ikke hypermagikere, (se under). Hypermagikernes
moralisme skal overstyre landets vedtatte lover. Den som overbyr en annen med
moralsk uangripelige «sannheter», trumfer all annen lovgivning.
Gjøres
dermed vårt hypermoralske prosjekt maktesløst allerede før det er begynt? Alle må da skjønne at oppgaven er gal manns verk, en fantast, en drømmer i beste
fall, et menneske som lever i illusjonenes mørke og kalde dal. Vi kan trygt le ham ut av manesjen. Han er ikke engang
en klovn. Han fortjener ikke lønn, men utstøtelse. Men han er sterkere enn vi
tror. Han jobber langsiktig for å nå sine mål. Han vet at fienden – den er oss –
utmattes sakte men sikkert og dag for dag.
Men hva hvis
det i virkeligheten er den moralske loven vi nevnte punktvis over vi til
syvende og sist skal dømmes på grunnlag av? Ville vi stå en sjanse for
frifinnelse, enn si medynk, forståelse, miskunn – nåde? Hvem skulle i så fall
gi oss nåden? Et panel av fagfeller, en jury av likesinnede utgått fra folket?
Vår Konge, vår Regjering eller vårt Storting? Politiet?
Det sier seg selv at
overfor den moralske loven, vil ingen kunne prise seg over å ha vært flinkeste
gutten i klassen. Ingen kan oppfylle loven fullt og helt. Det er bare
hypermagikere som tror de kan oppfylle den moralske loven, dvs den loven de i
moralens og etikkens navn selv har etablert og som de kan fordømme folk ut fra.
Hypermagikere lever på en farlig illusjon og fremstår som perfekte, mens de i
virkeligheten er bedragere. Bibelen selv med sin 10 bud forutsetter klokelig at
budene ikke kan vedtas som bindende lov av f eks Stortinget. Bibelen er
realistisk. Det er ikke hypermagikeren. Han er fantast.
-
Det nye vi
som vokst frem på 68’s ruiner, vet ikke hva ekteskap er, fordi det kan være hva
som helst mellom hvem som helst. Ekteskapets gyldighet kan defineres av hva som
helst og av hvem som helst, til enhver tid og på ethvert sted. Det nye «vi’et» vet riktig
nok vagt hva lov betyr, men «vi’ets»
tyranni trumfes av egne selvfortryllende emosjoner, emosjoner som forstås nettopp som – bindende - «lov». Og
disse emosjonene og denne loven skal så oppfattes som universell! Det sier seg
selv at slike forestillinger bærer bud om og tilrettelegger kommende tyrannier i
ulike utgaver. De bærer bud om at makt er rett og at rett er makt. Og det kan
bli litt mer eller litt mindre brutalt, alt etter hvilket tidsperspektiv man
ser dette i.
Vi vet ikke
lenger hva objektiv betyr, for alt er – ontologisk - subjektivt og
relativistisk. Vi tror toleranse betyr en uinnskrenket rettigheten til å være
feig, unnvikende, likegyldig til grunnleggende handlinger og holdninger, en
rett sanksjonert av velferds- og verdenssamfunnet, at «mine» emosjoner» som er
eller burde være «dine emosjoner er en universell frihetsverdi, en uomstøtelig
og en verdi med egenskaper som tradisjonelt bare kunne tilskrives Gud.
Vi er blitt
gudstomme, vi har aktivt tømt oss for gud. Troløshet mot annet enn «vi’et’s»
emosjoner til enhver tid, har tatt over og dominerer de unge hjerter og sinn. I
virkeligheten romsteres det med oss.
Vi mangler moralske standarder som vi burde være villig til å ofre livet for å
forsvare. I stedet forsvarer vi med alt vi har rotløsheten og de overflatiske,
menneskelige relasjoner. Vi lar oss villig formes av det som er «in» for
øyeblikket. Og alt dette burde jo være velkjent for de fleste nå, man burde for
lengst ha kastet av oss dette åket. Men skjer det? Nei, og det kommer til å bli
verre, bare vent og se.
Det er
skremmende, men tanken bør likevel tenkes, vi kan ikke la oss dupere av moralsk
feighet, men innrømme: Vi tør ikke lenger tenke selvstendig! (Og dette attpåtil
i et samfunn hvor selve målet for all opplysning og all undervisning og all
ytringsfrihet nettopp var at vi skulle begynne å tenke selvstendig, at vi
skulle kunne stole på oss selv, hvis vi bare ville).
Det skal mye
til for å være i stand til å tenke selv. Veldig mye, stor dyktighet,
ferdigheter, evner, disposisjoner, gener og miljø og ikke minst: Utdannelse,
stamina og opplysning. For bare å ramse opp noen forklaringsmodeller.
Vi må
opplæres til frihet, på nytt, så å si, i sannhet en nesten kvelende oppgave, både for lærer og
elev.
Det
viktigste element i en mulig forklaring er likevel mer eklatant og ligger mer
oppe i dagen enn mange vil tøre å innrømme: Vi frykter kritikken fra alle de ofre
som føler seg krenket, uansett om du synes
ordet offer ikke er passende og uansett om du gjennomskuer dette at noen
tilskrives offerrollen på helt feil grunnlag og uansett, som utenforstående til
dette teateret, måtte se og oppfatte all denne krenketheten og alle disse
offerrollene som noe tull og vås og uberettigede forestillinger. Du er med andre
ord tildelt en plass i samfunnet hvor du på mystisk eller magisk vis har blitt
tildelt en plikt til å holde kjeft om
det du ser med egne øyne og forstår med eget vett og med common sense. Du er med andre ord satt ut av spill, du blir nå
nektet å tenke selvstendig, nektet å gi uttrykk for den selvstendighet du av
samfunnet til nå er blitt forventet at du skulle ha og kunne forvalte, i
demokratiets tjeneste og som et fritt menneske, ubundet av tyrannienes potensielle
maktarroganse og undertrykkelse nettopp av den enkelte borgers umistelige og uavhendelige
ytringsfrihet og retten til å se, forstå, tale og mene , uavhengig og uten
frykt for myndighetens forsømmelse og enerett til å bruke maktmidler. Vi kan si
at vi som samfunn nå psykologiserer, sosiologiserer eller sosionomiseres oss
bort fra friheten, og dermed også bort fra virkeligheten, for ikke å nevne
sannheten.
For i vårt samfunn av i dag finnes ikke sannheten, - og begrepene med den - den foreligger
ganske enkelt ikke, den - og de - er fortrengt til det strengt subjektive eller
solipsistiske området, den er til enhver tid avhengig av hvordan de styrende
til enhver tid definerer den, og for tiden er det ofrene som er den viktigste premissleverandørene i diskursen.
Ofrene og emosjonene «rule the wawes», eller bedre: De «vi» gjerne vil skal
være ofre og de som mer enn gjerne selv vil kalle seg ofre og bli behandlet som
ofre, både i media, i byråktatiet og for domstoler, det være seg formelle
domstoler eller små og store folkedomstoler, domstoler som villig gråter sine
tårer på andres vegne og spille på emosjons-kortet for alt det er verdt.
Vi har i
sannhet gitt de som til enhver tid føler seg krenket en stor makt til å
redusere eller stoppe eller forhindre oss i å ha et frimodig og nøkternt,
saklig forhold til virkeligheten. Vi har skapt et klima hvor den som – endog
bare tilsynelatende krenker - må
bevise overfor juryen at han ikke krenker. Den skal oppfattes som skyldige
skal med andre ord dømmes som ansvarlig og skyldig selv om det det foreligger rimelig og fornuftig tvil om at det
foreligger en krenkelse overhodet.
Og la det står klart: I et slik paradigme
velger de fleste å tie og tenke «ute av syne ute av sinn». Det ligger selvsagt
her en kime til en form for defaitisme i dag som i morgen vil få store
konsekvenser for våre etterkommere.
Så hvor noen
tier og ser vekk, der vil andre reagere og agere kontrafobisk: De vil gå ut og
forsvare ofrene, koste hva det koste vil, og ikke bare reelle ofre, men også ofre som de
selv aktivt definerer som ofre selv om disse ofrene ikke anser seg selv for å
være ofre og selv betakker seg for å bli betegnet som ofre. Slike mennesker kaller jeg
hypermagikere og jeg beskriver dem så noenlunde her
og her
Hypermagikere
er folk som på magikeres vis tryller frem en legitimitet de selv etablerer, en
fantom-legitimitet som produserer fantasifostre, dvs ofre pr den definisjon
hypermagikeren selv skaper, for at han selv skal kunne fremstå som mer moralsk
og personlig uangripelig enn andre.
Hypermagikere
tåler ikke kritikk, de tar aldri selvkritikk, de står ikke bare over landets
lover, de står til og med over andre moralisters normer, de tror de har en høyere
legitimitet og legitimitet som de fundamenter i sitt eget syndrom, og i en
lidelse som nettopp krever ofre for å kunne fungere mentalt for dem selv, og slik
at de ikke bryter sammen av den bør det må være å være «perfekt», en «plikt»
som til og med Gud selv ikke vil pålegge oss mennesker.
Vi blir også
opplært til at dette spesifikt å tjene Norges sak, det er ikke lenger er
Stortingets sak, men bare noen få selvutvalgte stortingsrepresentanters sak og oppgave.
Et eksempel kan være Karin Anderesen, SV. Hun representerer en innflytelsesrik
gruppe på tinget. Hun er «universalist», alle
verdens fattige, alle minoriteter,
har for henne og hennes ge liker i prinsippet krav på å bli behandlet på like
fot med mennesker som allerede er borgere av landet. Ja, hun går inn for å
positivt diskriminere dem her i landet, om
de nå befinner seg i Norge eller ikke, om de nå er flykninger eller bare
asylsøkere. Man skal arbeide for at hele verden skal bli et eneste stort
sosialkontor for hele verden, dvs alle. Hun er litt av en magikere denne representanten.
-
Vi
registrerer i dag at documnet.no reklamere for en bok som heter Hypermoral. Det
passer oss midt i blinken i det vi minner oss selv på at vi har formulert
hypermagi og hypermagiker helt ut fra oss selv og eget hodet. Velkommen etter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar