Karen Armstrongs illusjoner om oss, om seg selv, og om "profeten" og islam

Karen Armstrong: Den bitre historien som forteller om relasjonene mellom islam og Vesten, kan sies å ha begynte med et angrep på Muhammed i det muslimske Spania. (Alt i det følgende er tatt fra Armstrongs etter min mening overstadig hypemagiske Muhammed-biografi).

I 850 gikk en munk som ble kalt Perfectus en handletur i «souk’en» i Cordoba, hovedstaden i den muslimske staten al-Andalus. Han ble konfrontert der av en gjeng arabere som spurte ham ut om hvilken profet som var den største: Muhammed eller Jesus. Perfectus forsto umiddelbart at dette var et vanskelig lurespørsmål å svare på der og da. Han visste at det var dødsstraff for å fornærme Muhammed, og han var derfor litt forsiktig til å begynne med. Men så brast det plutselig for ham, skriver Armstrong, - og «he burst into a passionate stream of abuse». Han kalte profeten en sjarlatan, en seksuell avviker og Anti-Krist selv. Han ble så umiddelbart tatt i forvaring.

Hendelsen vakte oppsikt i Cordobo hvor relasjonen mellom muslimer og kristne normalt sett var svært godt. På samme måte som jødene, hadde de kristne full religionsfrihet innen det islamske imperiet og de fleste spanjoler var stolt av å tilhøre en slik utviklet kultur, en kultur som lå lysår foran resten av Europa. De ble ofte kalt «mozarabere» eller «arabiser».

De kristne elsker å lese dikt og romanser på arabisk: de studerer de arabiske teologene og filosofene, ikke for å tilbakevise dem, men for å lære seg et korrekt og elegant arabisk. Hvor er nå en kristen legmann som leser de latinske kommentarene til De hellige skriftene eller som studerer Evangeliene, profetene og apostlene? Alas! Alle unge kristne av talent leser og studerer med entusiasme de arabiske bøkene. (Iflg Paul Alvaro, 1962).

Paul Alvaro som skrev dette angrepet på mozaraberne, var en spansk lekmann som betraktet Perfectus som en helt. Hans avvisning av Muhammed hadde inspirert en liten rar minoritetsbevegelse i Cordoba og noen av disse henvendte seg nå til qadien, den muslimske dommeren, hvor de uttrykte sin lojalitet mot Perfectus «by a vitriolic and sucidal attack on the Prophet», skriver Armstrong.

Da Perfectus ankom varetekten var han veldig redd og qadien besluttet først ikke å dømme ham til døden, fordi han var blitt unødig provosert av muslimene. Men etter et par dager fikk Perfectus nok et anfall og fornærmet profeten med slike fornærmende påstander til en slik grad at qadien ikke lenger anså det mulig å unngå lovens strengeste straff. Munken ble derfor henrettet hvorpå en kristen gruppe umiddelbart begynte å dele opp kroppen for så å begynne å tilbe lemmene til ham de nå anså for å være en martyr. Gruppemedlemmene så ut til å tilhøre utkanten av samfunnet.

Et par dager senere kom en annen munk, Ishaq, frem for qadien, og også han begynte å angripe Muhammed og hans religion med en slik glød at qadien slå ham i ansiktet, i den tro at Ishaq måtte være enten full eller gal og at han derfor trengte en ørefik for å komme til sans og samling. Men Ishaq fortsatte med sine fornærmelser og Qadien kunne derfor ikke fortsette å tolerere dette åpenbare brudd på gjeldende lov.

Det nittende århundrets Cordoba var ikke som Bradford i 1988, skriver Armstrong. Muslimene var mektige og selvsikre. De syntes svært uvillig til å håndheve dødsstraffen, delvis fordi de ikke trodde munkene var i sine sanser fulle fem, men også fordi det de minst av alt ønsket, var at det skulle utvikle seg en martyrkult rundt munkene. Muslimene var ikke uvillige til å høre om andre religioner. Islam hadde oppstått (had been borne) innen den religiøse pluralismen i Midt-Østen hvor de ulike trossamfunnene hadde eksistert side om side i århundrer. Dessuten hadde Det byzantiske imperiet tillot religiøse minoriteter den frihet å praktisere og forvalte sin tro i fred. Det fantes ingen lov mot propagandafremstøt fra de kristnes side i Det islamske imperiet, forutsatt at de ikke angrep deres høyt elskede profet Muhammed. I noen deler av imperiet var det til og med blitt etablert en tradisjon for skeptisisme og fritenkeri, og dette ble tolerert hvis man ikke gikk over grensen for det sømmelige og ikke fremsto som altfor provoserende. I Cordoba var både qadien og emiren, prinsen, begge uvillige til å la Perfectus og Ihshaq henrette, men de kunne ikke tillate slike tydelige lovbrudd. Men bare få dager etter at Ishaq var henrettet, dukket det opp seks munker fra Ishaqs kloster og disse fortsatte de giftige angrepene på Muhammed. Den sommeren døde rundt femti munker på samme måte som Ishaq. De ble i tillegg fordømt av den kristne biskopen i Cordoba og av mozaraberne, som alle var blitt svært oppskjørtet av den aggressive martyrkulturen. Martyren fikk imidlertid støtte fra to andre sympatisører: En prest som het Eulogo og Paul Alvaro som begge argumenterte for at martyrene hadde vært «Guds soldater» som på en heltemodig måte hadde forsvart sin tro. De hadde mobilisert et sammensatt angrep på islam som de muslimske myndighetene ikke hadde klart å imøtegå på en troverdig måte.

Martyrene kom fra alle samfunnslag; de var både menn og kvinner, munker, prester, lekfolk og enkle mennesker sammen med lærde. Men mange syntes å ha villet etablere en klar, spesifikk vestlig identitet, fortsetter Armstrong. Noen av dem synes å ha komet fra blandingsfamilier med en muslimsk eller en kristen forelder. Andre var blitt presset til å assimilere seg for mye med den islamske kulturen; de var blitt gitt muslimske navn eller presset inn i offentlig tjeneste og de hadde derfor følt seg forvirret og desorientert. Tapet av kulturelle røtter kan virke som en dypt forstyrrende erfaring og selv i dag kan dette skape en aggressiv og fiendtlig religiøsitet som tjener til å bekrefte et engstelig sinn. Vi burde kanskje huske på martyrene i Cordoba når vi i dag opplever fiendtligheter og raseri i noen av de muslimske samfunnene i Vesten og andre steder i verden der Vesten truer  tradisjonelle verdier.

Martyrbevegelsen med Alvaro og Eulogio i spissen sto i like bitter opposisjon til de kristne mozaraberne som til muslimene. De beskylte mozaraberne for kulturelt svik, (ikke muslimene, min merkn).

Eulegio besøkte Pamplona og kom tilbake med kristne bøker, tekster på latin av kirkefedrene og andre latinske klassikere av Virgil og Juvenal. Hans ønske var å motstå arabiseringen av sine landsmenn og skape en renessanse som nostalgisk så tilbake på sin romerske fortid og som kunne nøytralisere den dominerende muslimske kulturen. Bevegelsen fremprovoserte selv tidspunktet for da Eulogio selv ble henrettet av qadien, som egenhendig bønnfalt Eulogio om å spare sitt eget liv ved å gi ham et tegn på at han var villig til å angre og underkaste seg islam. Ingen vill så kontrollere Eulogios religiøse praksiser og gi etter for denne fatale og selvdestruktive oppførselen som bare idioter og tosker kunne ha oppvist. Men Eulogio ba ham bare om å skjerpe sverdet.

Selsomme hendelsene som alt dette var sjelden å oppleve i det muslimske Spania. For de neste seks hundre årene levde de tre monoteistiske religionen i relativ fred og harmoni i Spania. … Både Eulogio og Alvaro trodde at islam utgjorde en forberedelse til det apokalyptiske komme av selveste Anti-Krist

og at de siste dager sto for døren. … Eulogio og Alvaro var i besittelse av en kort biografi over Muhammed hvor det ble påpekt at Muhammed var dø i år 666 i den spanke æra, en påstand som forutsatte en tidsregning som innebar en 38 år lang tidsforskyvning i forhold til den faktisk beregningen.

Karen Armstrong skriver videre, og her er det etter min mening ikke vanskelig tillegge henne en spesiell omsorg for islam og muslimene, som hun så rørende og selvbeleilig beskytter og synes synd på, her i Vesten: Ved siden av den politiske trusselen, hadde islams suksess reist et urovekkende teologisk spørsmål: Hadde Gud tillat en uverdig tro å blomstre? Kunne det være at han hadde forlatt sitt eget folk?

Diatribene mot Muhammed var basert på Muhammeds biografi martyrene hadde brukt. I sin feberfantasi be Muhammed fremstilt som en skurk og en sjarlatan; han hadde selv satt seg opp som profet for å bedra verden; han var en vellysting som hadde veltet seg i foraktelig umoral og inspirert sine tilhengere å gjøre det samme; han hadde tvunget folk til å omvende seg til sin egen tro under trussel om bli slaktet med sverd. Islam var ingen selvstendig åpenbaring, men et avvik og en form for perversjon av kristendommen; den var en voldelig religion som glorifiserte krig og drap. Når folk ellers i Europa fikk høre om martyrene, var det få som reagerte positivt. Like vel skulle det vise seg 250 år senere at denne fantastiske historien om Muhammed ble reprodusert. (Armstrong ser ut til å tenke med beklagelse på spanjolenes reconquista, gjenerobringen som fikk en slutt på convivencia, av tapte områder til islam og begynnelsen på den utviklingen som skulle føre til utvisningen av muslimer fra landet like før 1500 e Kr).

Kommentar:

Det har i Europa og Vesten for øvrig i de siste hundre årene utviklet seg til en mani dette å skjønnmale islam i Spania. Se f eks her: Okkupasjonen en myte, to norske forfattere og se Lindqvist om gjenerobringen.

Saken er denne: Historiske forskere finner ikke noe faktisk grunnlag for å hevde at den spanske befolkningen ble undertrykt, dette til tross for at man foretar arkeologiske utgravinger og saumfarer alle offentlige dokumenter, flere århundrer tilbake, i håp, kanskje, om å finne dokumentasjon på at befolkningen virkelig ble urettferdig, dårlig og voldelig behandlet. De lykkes imidlertid ikke med dette. De slutter derfor at befolkningen ble svært godt behandlet, ja, til og med enda bedre behandlet der enn i andre europeiske land, hvor man finner metervis for ikke å si kilometervis av dokumentasjon i offentlige arkiver på at den herskende kristne klasse faktisk behandlet sine undersåtter bedre enn hva den herskende, muslimske overklasse gjorde i Spania.

Hvorfor er så denne konklusjonen gal? Jo, ganske enkelt fordi de muslimske myndigheten ikke registrerte alle rettergangene mot kristne – eller klagemålene fra dem - som brøt reglene, dvs den Omars Pakt, som styrte alle relasjonene mellom befolkningsgruppene i landet. Omars Pakt ble av muslimene like fullt ansett som legitim og legal lov. Den var so gar godtatt av kristne ledere ikke lenge etter at okkupasjonen skjedde. Pakten hadde så utviklet seg et stilltiende premissgrunnlag for alt samkvem mellom kristne og muslimer i de okkuperte områdene. Det var derfor ikke nødvendig for de islamske myndighetene å føre protokoller over alle overtredelser og all utmålt straff for kristne som enten i god tro, av vanvare eller i trass brøt de fastlagte vilkårene for convivenzia. Sentralmyndighetene overlot administrasjonen og jurisdiksjonen over ulike områder, og disse desentraliserte maktsentra var selvsagt ikke interessert i å før nitide opptegnelser over overtredelser over hvem av de kristne som til enhver tid hadde gjort hva. De visste nok inderlig godt at slike opptegnelser kunne brukes som dokumentasjon mot dem den dagen de selv eventuelt skulle stilles til ansvar for sine overgrep og sin kriminelle forakt for de kristne dhimmiene, (en betegnelse på såkalte beskyttede folk under islamsk styre).

De kristne undersåttene – dhimmislavene, kan man si - på sin side, kunne dessuten ha stor interesse i ikke å bi oppført i noe strafferegister. Også de kunne påregne å bli straffet enda hardere etter hvert.

I grunnen var denne ordningen djevelsk genial, sett fra okkupasjonsmaktens side, men om dette tier kildene, noe som har fått moderne forskere til å trekke den konklusjon, på helt hypotetisk grunnlag, under ferniss av å være objektiv forskning.  Bat y'or på wiki er imidlertid blant de få som virkelig har gått tingene etter i sømme. Hun har skrevet veldokumenterte bøker om dhimmiene og den «status» de ble tvunget inn i. Men også hennes forskning dekker ikke alt, av de grunner jeg nettopp har nevnt over. Og dessuten sier forskning lite eller ingenting om den volden som pågikk i de muslimske privathjemmene, hvor manne med Allah i bakhånd kunne denge konene sin og stenge dem inne nærmest etter forgodtbefinnende. Denne volden kommer aldri med i statistikken. Det gjelder også for de kristne, men i kristtroen fins det ingen guddommelig hjemmel for slik vold, - et forhold som i seg selv aldri tas i betraktning av ateistiske, vestlige forskere, fordi de aldri har opplev noen personlig gudsrelasjon).

De kristne visste bare så inderlig vel å tilpasse seg daglige forulempingene i taushet. Den viktigste strategien ble å unngå å sette seg til motverge, men i stedet ydmykt føye seg: man knyttet hendene i lommene i stedet for å stå frem og opp. Derfor denne mangelen på dokumentasjon. (Se linken om «Okkupasjonen en myte» lagt inn her over). 

Den kanskje mest etiske brudd på intellektuell redelighet serverer Karen Armstrong idet hun unnlater å nevne at den biografien Eulogio refererte til, var en polemisk pamflettlignende sak, som riktig nok ikke var helt pålitelig, men som likevel treffer islam på islams ømme og umenneskelige punkter med stor sannhetskraft og betegnende karakteristikker. Koranen selv ble ikke oversatt i sin fulle bredde til Latin før inntil rundt 1142. Den ble delvis oversatt til gresk rundt 800, og rykter om dette og innholdet i oversettelsene, kan ha nådd martyrene, men jeg har ikke funnet noe som kan understøtte dette.

Det hadde, slik jeg ser det, utviklet seg en egen doxologi i Spania. Tilstanden kan betraktes som doxisk felt der den ble oppfattet som en selvfølgelighet eller en slags naturnødvendighet og en relasjon man ikke kunne motsette seg eller gjøre noe med, aller minst i form av organisert motstand eller opprør, eller som en umiddelbar mulighet for hevn.

Det som imidlertid er klart som dagen er at Armstrong må ha lest ikke bare hele Koranen, men også alle eller de aller fleste av dens «følgeskrifter», islams andre hellige skrifter. Det bisarre er at hun ikke vurderer Eulogio’s og martyrenes handlinger ut fra dette faktum. Hun later som om Eulogio hadde leste hele Koranen, selv om hun bare nevner «den fantastiske» - dvs falske - biografien som forelå den gang og glemmer å vurdere om biografien i sitt vesen gir et treffende nok og poengtert nok bilde av profeten og hans nye religion til at ikke bare spanjolene den gang, men også vi i dag kan danne oss en noenlunde sannferdig oppfatning både av boken, personen og selve ideologien, (som riktig nok i Vesten primært betegnes som en religion, med ettertrykk på religion og ikke på politikk).

Armstrong synes implisitt å mene at hvis Eulogio virkelig hadde leste hele Koranen, så ville Eulogios holdning til islam og muslimene vært en helt annen og relasjonen mellom spanjolene og muslimene som en følge av dette vært fruktbar på en helt annen og mer positiv måte. Hans holdning ville ha vært mer lik hennes egen – positive, romantiske og rosemalende - holdning til islam og muslimene generelt.  

Poenget mitt er at å lese alle de islamske skriftene må i dag påkalle større forferdelse over islam enn den «fantastiske biografien» kunne være i stand til. At ikke Armstorn «oppdager» dette, er en gåte, men kan forklares ut fra en slags oikofobi, som Scruton skriver om, eller som et underbevisst hat mot Vesten – og paradoksalt nok samtidig paret med en stor forkjærlighet for «Østen» og totalitære systemer og ideologier - i sin alminnelighet, et hat man bare har sett altfor mange tydelige eksempler på, spesielt etter WWII i Vesten.   

At ikke Armstrong ikke våger eller mentalt ikke kan eller vil ta for seg islam som f eks mange av hennes kvinnelige kollegaer har gjort, som f eks Ayan Hiris Ali, Wafa Sultan, Brigitte Gabriel, Nonie Darwish, Mellanie Phillips og selve Oriana Fallaci, bare for å ha nevnt noen, er en urovekkende gåte.

Og hvor var Karen Armstrong da Muhammed Taha ble henrettet i Khartoum i 1985? Taha var selv muslim, men altså henrettet av et islamsk regime, som bygget på sharia. Taha innså det moralsk forkastelige i ikke å plassere de meste voldelige og krigerske surene i Koranen helt bakerst, i stedet for først i den måten man tolker Koranen på. Mekkasurene, som de kalles, og de siste, er mer «runde», generelle og universelle. Medinasurene – de siste og sm dermed opphever de eldre - oppfordrer derimot til voldelig misjon og foreskriver de mest umenneskelige straffemetoder. Se her hva har muslimene å se frem til i Norge? og  se Slik straffer islam – the saudi connection.

Taha så ikke bare det moralsk uredelige, men guddommelig forkastelige å gjøre de voldelig surene som absolutt normative og til alle muslimers etiske, politiske og militære primære plikt og den eneste strategi man som muslim var pålagt å innrette seg etter, til enhver tid, overalt med alle midler og overfor alle ikkemuslimer. Jeg tror rett og slett at det var det rent menneskelige – og den alminnelige gudsåpenbaring, som også «gjelder» innen kristendommen – som Taha så at han måtte underlegge seg, et poeng som synes å forflyktiges eller bagatelliseres hos Armstrong og hennes ge liker. Derfor kan hun også beskrive martyrene i Cordobo som nærmest forrykte, akkurat som qadien – den muslimske dommeren - gjorde, slik hun beskriver det selv i min oversettelse over.  Se mer om Armstrongs egen Muhammed-biografi i vår forrige postering her. Her vises hvor underlig servil og «følsom» hun er overfor alt islamsk, og den «stakkars» profeten som ikke tåler å bli krenket, og som faktisk påstås å være i sin fulle rett da han fikk drept noen av sine kritikere i Mekka, etter at han «på fredelig vis» hadde inntatt byen med en hær på 10 000 mann i ryggen.    

Armstrong skriver: «Men etter et par dager fikk Perfectus nok et anfall og fornærmet profeten med slike fornærmende påstander til en slik grad at qadien ikke lenger anså det mulig å unngå lovens strengeste straff». Kommentar: Her aksepterer Armstrong uten forbehold at «loven», dvs sharia, bør skje fyllest, dvs at dette i seg selv ikke er problematisk. Hun karakteriserer ikke loven som «den umenneskelige loven», men lar leseren ta det for gitt at lov er lov, universelt sett, og at alle skal følge lovene. Dette ligger nær opp til å påstå eksplisitt at vi – når den tid kommer – som ikkemuslimer i dag kanskje bør forberede oss på å følge loven, slik vi alle prøver til enhver tid å gjøre. Om det er den islamske loven eller vår verdslige lov, spille likesom ingen rolle for Armstrong. Det viktige er å følge loven, uansett hvilken lov det er. Spesielt viktig synes det for henne å være å forutsette at den lov det her er tale om tross alt er guddommelig forankret og derfor en lov som bør tillegges den aller største verdighet og betydning og spesielt fortjenesteverdig moralsk handling. (Alt i den største respekt for det paradigmatiske multikulturelle prosjektet, som ikke kan annet enn favoriserer islam hvor man nå enn snur og vender seg.

Jeg vet ikke om Armstorn har sluttet å tro på Gud, men slik hun beskriver Allah, som gud selv, må man kunne slutte at hun i det minste tror på gud, dvs på Allah, men uten at hun sier noe åpent om dette. I seg selv kan dette tyde på et visst usunt og lite forbilledlig fortrengningsbehov og kanskje til og med avsløre at hun forsøker av all kraft å beskytte sine kilder og sin autentiske overbevisning og tro – på Allah OG profeten?

Armstrong formulere seg videre slik:» Muslimene var mektige og selvsikre. De syntes svært uvillig til å håndheve dødsstraffen, delvis fordi de ikke trodde munkene var i sine sanser fulle fem, men også fordi det de minst av alt ønsket, var at det skulle utvikle seg en martyrkult rundt munkene».

Kommentar: Her kommer det tydelig at hennes sympati for muslimene er større enn antipatien mot martyrene. Hun forsøker å vise hvor humane muslimene er og hvor legitimt det islamske systemet er. Hun unngår å si eksplisitt at det er hårreisende å holde seg til et juridisk system som forlanger dødsstraff for å fornærme profeten. Her går hun til og med lenger enn hva islam selv sier, slik vi var inne på i forrige postering, her, om bl a opphør av pisking. Karen Armstrong gjør seg dermed til det jeg kaller en – sentimental – hypermagiker, Den nye magikeren - hypermagikeren og klargjøring av hypermagi og dette å tenke juridico-religico her.

Konklusjon: Man kan virkelig spørre seg om hvem som har den beste eller mest adekvate, som det heter, virkelighetsbeskrivelsen her: Qadien, Perfectus og Eulogio, islam selv, inkludert Omars pakt, (se linker), som gjaldt som ufravikelig eller obligatorisk og dessuten implisitt eller underforstått og derfor «unevnelig» lov i Spania på den tiden, og derfor mer eller mindre usynlig for ettertiden og de aller fleste historiske forskere i dag, - eller Karen Armstrong og alle de muslimer som vil være hjertens enige med henne i den måten hun vinkler seg inn på islam, Allah OG profeten på. 

Sett i perspektiv, mener jeg at det var martyrene som ga den mest sannferdige beskrivelsen, både av de realiteter folk opplevede og de gudsforestillinger som gjorde seg gjeldende og som ble satt så til de grader dramatisk på prøve overfor hverandre den gang, som nå.

En stor og vektig svakhet i Armstrongs er fraværet av en bredere analyse som kunne vise de større sosiologiske sammenhenger og begrunnelsene for martyrbevegelsen. Hun tar ikke opp spørsmålet om hvorvidt de kristne kun brukte sin religion som et brekkstang eller instrument for å få i stand en reell, sosial revolusjon, fredelig eller ikke.

Armstrong tar nær sagt heller intet oppgjør med religionene som sådanne og spørsmålet om i hvilken grad de to motstridene og inkompatible teologiene og gudsforståelsene faktisk kunne forklare tilstanden og utviklingen på «metafysisk» grunnlag. Armstrong beskrivelse i det hele synes personlig å ville favoriserer et gudsbilde som ligner mer på det islamske monolittiske og monadiske gudskonseptet enn på den kristne, personlige og relasjonelle gudsoppfatningen kan «tillate» teologisk.

Generell innfallsvinkel: Skal man bedre få tak i hele eller mer av historien eller den egentlig historien og hva som ligger under når det kommer til forklaringer på hva som skjedde i Spania på her angjeldende tidspunkt, må jeg før eg avslutter bare minne om hva som utgjorde den underliggende konstitusjon hele det spanske samfunnet hvilte på, nemlig Omar-pakten. Denne pakten hadde den samme funksjon for spanjolene og de kristne den gang som – analogt sett - de reglene som gjelder forut for selve sjakkspillet i et hvilket som helst parti sjakk har den dag i dag og alltid. Den måten moderne historikere nærmer seg forholdene i Spania den gang på, ligner imidlertid på den tilnærmingsmåten til sjakk som er mer orientert mot og interessert i de ulike partienes brikkeflytting og hvordan flyttingen i seg selv avgjør selve resultatet av matchen og hvem som vinner. Konstitusjonen i seg selv, som det fundamentalt avgjørende for hele spillet, overses som det viktigste element eller den viktigste forklaringsfaktor sammen med alle andre gitte variabler og funksjoner.

På samme måten med Omars-pakt. Den ligger der som en slags tidløs og stilltiende premiss som egentlig ikke har noe med selve spillet å gjøre, alle de konkrete fakta – trekk - som kommer til å utgjøre hele empirien i anliggendet. Det historikerne ikke vil se, er at konstitusjonen faktisk har en agens eller en form for synergisme med i laget i totalbildet her. Derfor ser man heller ikke all den lidelse som faktisk oppleves, men som bare kommer til uttrykk i anekdoter og ellers verifiserbar dokumentasjon, helt fristilt fra Omar-pakten som selvstendig virksomhetsdriver og smerteskaper, kan man si.

Omar-pakten ble imidlertid ikke oppfunnet av islam og muslimene; de skal ha overtatt pakten fra syrerne, eller bysanterne, som de beseiret. Man kan imidlertid ikke ut fra dette faktum alene slutte at Omar-pakten egentlig ikke har noe med islam å gjøre, snarere tvert imot: Ingenting i islam forbød muslimene å ta i bruk pakten som en for dem universell applikasjon. På den annen side: Nesten alt i kristendommen påbød kristne å gå bort fra pakten. Det har med det innvevede og av Gud skapte menneskeverd og menneskesyn i kristendommen i motsetning til islam å gjøre, med de ulike gudsbilder og underliggende verdisyn og virkelighetsoppfatning å gjøre. Vi så det da det ble spørsmål opphevelse av slaveriet i Vesten: De kristne kunne ikke peke på et eneste sted i Bibelen som en gang for alle påbød slaveri, eller godkjente det uten forbehold. I islam derimot, er slaveri ikke bare akseptert av Allah, men også foreskrevet som en evig og uforanderlig guddommelig og forordning.

Derfor kan islamsk rett påstå at Omar-pakten er helt allright i islam, mens kristenretten ikke kan si det samme i forhold til den judeokristne Gud, JHWHE.

En annen funksjon av Omar-pakten er at den generelt styrker islam som sådan og dermed den islamske legaliseringen av og legitimiteten av dens iboende intranscigence.

For å få et mer historisk sammensatt og dermed også mer fullstendig bilde av det som skjedde i sin helhet i Spania på martyrenes tid, bør man orientere seg mer mot og fokusere mer på transcendentale og underliggende faktorer enn på en viss mengede akkumulert empiri. Slik vil man kanskje bedre få øye på islams vesens eller natur og essens, islam per se, islam som en reell kategori, ikke bare som en sosial eller konseptuell konstruksjon for anledningen, så å si. 

Martyrhistorien fortelle det meste, (for det meste anekdotisk eller ikke); empiriens betydning rundt og i det hele fremhever «det mindre» og mindre vesentlige. Man fokuserer på spillets ytre dynamikk, hovedsaklig på dets sekulære enkeltrekker, sette fra nåtidens vitenskapelige utkikkstårn, eller utkikkspost, alt etter som, men stenger for de indre dimensjonene som er vel så viktig å få frem, skal man forstå hele spillet, hele historien. Og gjør man det, vil man se at martyrbevegelsen kanskje har spilt en mer sentral og viktig rolle for Vestens utvikling i sin totalitet enn man gjerne liker å tro, bla a fordi en slik erkjennelse kanskje kunne bety å fornærme islam, og at de historikere som virkelig tok tak i det sett ut fra mine premisser her, ville bli anklaget for islamofobi, noe man jo helt vil unngå å bli, fordi vi nok alle bærer med oss en viss dose av en slik fobi, enten man frykter islam eller underlegger seg den ved faktisk å velge å bli stadig mer emosjonelt diktert servil overfor islam og muslimene.

Tom Holland skriver i sin Millennium: Conversions to Islam, once tricled, had become a flood. At the start of the tenth century, it has been estimated, the population of Al-Andalus was only one-fifth Muslim; by the time al-Hakam died, in 976, that percentage had been reversed. The status og Christians in Islamic Spain had always been a second-class one; and certaily, burdened as they were by extra taxes, bannen from employment in the state bureaucrazy, and saddle sore, no doubt, from perpetually riding mules, the had hardly lacked for incentives to abandon their ancestral faith … s 100

I dag er muslimene i et mindretall i Vesten. Vesten arbeider samtidig iherdig for at islam skal beskyttes og blomstre og gir ofte muslimer mye gratisreklame for sin tro og stimulerer dem på mange måter med subsidier og tiltak for å beskytte muslimske miljøer som faktisk forkynner f eks at straffen for utroskap skal være henrettelse.

Man får inntrykk av at mange intellektuelle – i den såkalte elite - mener at det var intolerant av martyrene i Cordoba å kritisere Muhammed og et uttrykk for farlige eller til og med «brune» holdninger, som selvsagt bør bekjempes …  Den gang var imidlertid muslimene i flertall rundt Cordobo og de kristne i mindretall. Det påfallende er derfor at våre dagers «elite» forholder seg til våre dagers kristne som muslimene i flertall den gang forholdt seg til de kristne; de inntar de samme holdning og har stort sett de samme tankeforutsetninger, båe teologisk og juridisk, selv om de ikke forklarer seg som muslimer.

En intellektuell i Vesten i dag vil med stor sannsynlighet og i det alt vesentlige være enig med Armstrong i at de kristne martyrene ikke burde ha oppført seg så provoserende overfor islam og dens representanter som de nå engang gjorde. Qadien utviste en sann human holdning, vil de kanskje si. Perfectus og Euvlogi oppførte seg frekt og provoserende. De fikk som fortjent. Jfr mange vestlige intellektuelles angrep på Salman Rushdi og hans Sataniske vers, for bare å nevne ett eksempel. Tenk også på Jona G Støre, Ap, som kalte Vebjørn Selbekk eller hans miljø for ekstremistisk under Karikaturstriden i 2006, der det verdensvide muslimske opprøret nærmest ble «forstått i hjel».

Vi kan i dag med fare for å bli mistenkt for både det ene og det andre si at mozarberne var både feige, servile og opportunistiske som underla seg islam på den måten de gjorde. Men for å si det enkelt: Vi kan se martyrenes reaksjon i relasjon til det rammeverket de ble tvunget til å operere i, sammen med befolkningen, som nå sies å ha tatt berettiget avstand fra martyrene. Man bør ta mer hensyn til de uverdige levevilkårene de levde under, i kraft av Omar-pakten, en mer eller mindre stilltiende pakt, og ingen demokratisk og legitim nedskrevet konstitusjon, bygget på reelle forhandlinger, konsensus og kompromisser, en ordning som altså i seg selv var undertrykkende og sterkt frihetsberøvende.

Martyrenes reaksjon var en ikkevoldelig, pasifistisk protest i høyeste grad, ikke bare på sekulært grunnlag, men også en åndelig protest. Den var mer en sit-down demonstrasjon, eller aksjon, med livet bokstavelig talt som innsats. Den viste seg imidlertid på sikt ikke ha vært særlig effektiv, men dette i seg selv sier ingenting om hvorvidt den kunne rettferdiggjøres, i høyeste potens, og dessuten at den burde være nødvendig, for å forsvare den kristne tro og frihet.

Martyrene kan sies å ha startet en åndelig krigføring mot «makter og myndigheter». De kan imidlertid ha startet på et noe tynt grunnlag teologisk, i og med den fantastiske biografien de skal ha bygget på. Å se martyrenes kamp som en åndelig kamp, faller imidlertid for døve ører i våre dagers akademia. Her har man sjelden noen konkret, personlig gudserfaring å holde seg til, som premissgrunnlag.

Men når akademia i tillegg til denne mangelen heller ikke makter å se de helt konkrete rammeverkene martyrene og folket rundt levde under og f eks Omar-pakten som en reell, destruktiv agens i det større bildet, kan man ha god grunn til å være mer skeptisk overfor slike miljøer enn man kan være overfor en ærlig, redelig og sannhetssøkende muslim.

«Eliten» makter ikke en gang å se martyrenes berettigelse, og deres heltemot, som utrykk for en rent verdslig reaksjon på sosial og økonomisk urettferdighet og utbytting av de fattige. De makter plutselig ikke å se noen berettigelse for et sosial opprør, hvis det skjer på kristent grunnlag. De forutsetter at munkene var rent idealistiske tåper. De vil ikke se at metafysikken her trumfet fysikken, det rent materielle. De vil heller ikke se islams metafysikk, dvs tro, som truende, fordi de går ut fra som en selvfølge at Gud og Ånden kun er illusjon og derfor helt irrelevant, og at dette standpunktet og denne «tro» eller innbilling -  bør og skal være irrelevant for alle. De ser ikke at ved å materialisere alt faktisk reduserer ikke bare seg selv, men mennesket som sådant, ja, hele menneskeheten.  

Marx ville antakelig ha vært stor nok til å se martyrenes opprør som et symptom og et forsøk på en form for marxistisk – dvs materialistisk - begrunnet kamp, forkledd som religion, kan vi kanskje si. For min del hadde munkene og martyrene imidlertid sett den store og fatale forskjellen mellom islam og kristendom – og inkompatible «størrelser» - primært på teologisk grunnlag. Jeg vil si det sli; Mens muslimenes profet, som etter eget utsagn var en synder, ligger gravlagt i Tyrkia i dag, befinner Jesus, som ingen fant noen synd i, seg i himmelen. I seg selv utgjør denne kontrasten selve illustrasjonen på at Allah og Gud ikke er identiske, en forskjell vår tids intellektuelle ikke forstår betydningen av. Derfor forstår de heller ikke martyrene, akkurat som mange mozarabere og mange andre med dem i Spania den gang, ikke skjønte forskjellen. De skjønte derfor heller ikke at de sviktet sin opprinnelig kristne tro (mange mener at mozaraberne faktisk behold sin kristne tro), og dette at de ikke så og skjønte det, det er, etter min mening den beste forklaring på hvorfor de gjorde hva de gjorde og unnlot å gjøre det de unnlot å gjøre, da de tok avstand fra martyrene.  

Armstrong, og altså så mang med henne, vil ikke kritisere mozaraberne og de kristne som tok avstand fra martyrene, snarere tvert imot. De hyller dem, om ikke i høye ordelag, så indirekte, ved unnlatelse. Armstrong gjør mozarabernes holdninger den gang til forbilledlige for oss alle i dag. Normen skal være at man for guds skyld ikke må «besudle» profeten! Det er som å høre Qadien selv!

Sosialister elsker Allah, fordi ... og Sosialister flørter med døden ...

Slik Armstrong nå en gang faktisk legger opp sin biografi, viser hun at hun er mer interessert i det metafysiske eller mystiske i islam og religion i det hele tatt, enn i religionenes spesifikke egenart og eget vesen. I boken the History of God får hun godt frem hvor interessefokuset hennes ligger, nemlig på de mystiske retningene innenfor de religionene hun behandler, retninger og tankeforutsetninger hun tydelig vis forøker å gjøre universelt normative. Det hun og hennes trossøstre vil, er, slik jeg ser det, at det skapes eller forsøkes skapt en ny overgud, en gud som i hvert fall evner bedre å overdøyve den kristne Gud enn islams gud Allah. Hun skriver i History of God: In the West Christians were slower to develop a mystical tradition. They had fallen behind the monotheists in the Byzantine and Islamic empires and were perhaps not ready for thei new development … . Hun siterer Eckhart: God is nothing. Man’s last and highest parting is when, for God’s sake, het takes leave of God. s 252/253.

Som et apropos regner jeg også boken The Myth of the Andalusian Paradise, av Dario Fernandez-Morera, 2016, for å presentere en meget overflatisk, men riktig nok faktamettet, men like vel «lemfeldig» omgang med fakta, selv om boken nettopp er stinn av dokumenterte fakta som ikke akkurat velsigner islam rolle i den historiske utviklingen i Spania fra den tiden av og fremover. Morera finner det tydelig vis av liten betydning å behandle historien om martyrene i Cordobo, ja, han nevner den knapt. I seg selv viser boken hva jeg har påpekt over, nemlig at historikerne i dag utelater ethvert perspektiv som ikke kan konkret dokumenteres, men et perspektiv som like vel er der og som nødvendiggjør og dominerer den underliggende historien i historien, den kanskje aller viktigste historien og den som burde ha første prioritet å få å banen, i stedet for å bli satt i skammekroken eller bortgjemt på den dårlige samvittighets og den manglende eller sterkt skrantende vestlige identitets mørkeloft.

Jeg legger til slutt ut et utdrag av et par produktbeskrivelser av to andre aktuelle bøker om martyrhistorien. Disse beskrivelsene tjener godt til å illustrere hvilke «defaitisme» som legges for dagen i visse akademiske miljøer i dag, ved at de vegrer seg for å ta i tu med de underliggende og ofte ubekreftede fakta man i dag – helt håpløst - mener er helt nødvendig for å skrive realist historie. Det ligger en djevelsk ironi i dette.

Begge beskrivelsene kan være forfattet av muslimer, selv om de faktisk kanskje mest sannsynlig er skrevet av ikke-muslimer.  Se særlig de feltene jeg marker med rødt for å vise hvor «dreid» vinkelen er til fordel for en «muslimsk forståelse» av historien:

The Martyrs of Cordoba : Community and Family Conflict in an Age of Mass Conversion

By (author)  Jessica A. Coope

Between 850 and 859 (Christian Era), the Muslim government of Cordoba ordered the execution of forty-eight Christians. With few exceptions, these Christians invited execution by committing capital offenses: some appeared before the Muslim authorities to denounce Mohammed; others, Christian children of mixed Islamic-Christian marriages, publicly proclaimed their Christianity. Coope investigates the origins of this "martyrs' movement" in Cordoba, then flourishing as a center of Islamic culture. She cites the fears of radical Christians that conversions to Islam were on the increase and that still more Christians were being assimilated into Arab Muslim culture. These fears were well-founded, and the executions further divided Cordovan Christians: some believed the executed to be martyrs, others argued that these were not martyrs but fanatics and troublemakers.

For their part, the Muslim authorities, disposed to be tolerant, would have preferred sectarian peace; the martyrs were given every opportunity to recant. Using Christian sources (particularly the hagiographies of St. Eulogius) and Arabic accounts to understand the complex tensions in Muslim Spain between and among the Muslim majority and Christian minority, Coope presents a valuable and fresh view of this society at the apogee of al-Andalus, Muslim Spain.

Christian Martyrs in Muslim Spain, By (author)  Kenneth Baxter Wolf

Originally published in 1988, this book offers an important insight into the so-called 'martyrdom movement' that occurred in Cordoba in the 850s. It includes a biographical treatment of the ninth-century Cordoban priest Eulogius, who witnessed and recorded the martyrdoms of over forty Christians at the hands of Muslim authorities. Eulogius' hagiographical task was complicated by the fact that many of the Christians in Cordoba at the time resented the provocative actions of the martyrs that led to their executions, claiming that their public denunciations of Islam were inappropriate given the relative tolerance of the emir. This book will be of value to scholars and others with an interest in the history of Muslim Spain, the history of Muslim-Christian interaction, and historical ideas of sanctity.