I knew it! The Nidaros has to come down!
Her kan man snakke om oikofobi i sin reneste og farligste
form, en irrasjonell og destruktiv og langt fra sunn frykt for huset selv, det
egne huset, det man har vokst opp og med, det man burde ha respekt for, ens
egen tradisjon og ens egen og ens forfedres tro. Ja, egentlig, en fobi for sin
egen - nå besudlede - sjel, sin egen ånd, for det som burde være ens egen
mentale og autentiske tro. En fobi for de fleste av de man faktisk til daglig omgir
seg, og som man – ifølge fobien – må forakte, forringe, forkleine og tråkke på.
Vi kan snakke om en kollektiv nevrose.
Jeg snakker om den forbien som nå vil ha bort Nidarosdomen,
og – hvis man skal være konsekvent – alle Europas katedraler, som jo er oppført
av fascistoider eller rasister, i og med hva de trodde på: Jesus Kristus selv. Se
oversikt over aktuelle katedraler
Det er ikke vanskelig å profetere sant når det man profeterer
om foreligger som klare uttalelser eller holdninger fra «de som sier det og vil
det», og som til og med kanskje på litt sikt vil ha makt til å gjennomføre. Da
blir det ikke profeti, men en nokså tørr og revisor-aktig fremskriving av fakta
og det var det jeg skrev om for bare kort tid seiden, se linkene under.
Jeg spådde at noen snart ville fremme forslag om å rive
Europas katedraler. Alle sammen. Hvis man vil være konsekvent og konsistent, da.
Katedralene ble bygget av korsfarerfamiliene og deres undersåtter. Og så gikk
spådommen i «oppfyllelse»: Prest Gyrid Gunnes forlanger nå rivning av
Nidarosdomen, etter nabovarsel fra visse miljøer, så å si, vil vi tro, - et
varsel fra «woken» som forteller oss at vi ikke skal ha noe med vår rasistiske
og islamofobe fortid å gjøre. her
Og nå skjedde det altså, at profetien som virkelig var en
nokså tørr og revisoraktig fremskriving, faktisk ble en levende sannhet. Og det
kommer på trykk i media!
Ord kan drepe! Ja visst! Ikke bare individuelt. Ord kan også
legge en hel kultur øde, de kan destruere en hel sivilisasjon, og de som går
inn for det – tror i dag at det de holder på med ikke er noe annet enn et morsomt
stunt, en spøk, et must-innslag vi må kunne unne oss for å holde humøret oppe –
og optimismen på topp.
Vi skal nyte dagen under den solfylte himmel, i den tro at
vi er bramfrie for ever og ever, og vi skal ikke frykte morgendagen, og de som de
mest emosjonelt korrekte påstår ødelegger idyllen i morgendagen. Festbremser
skal utvises sporenstreks: Slikt vil vi ikke ha! Kritikk og opprørthet over
dumskapen kan uroe barna, må vite. Vi kommer straks til selve dramaet: Den
trojanske hesten …
I virkeligheten leker de voksne nå med ilden uten at de
skjønner det, - klodens ild. De kan ikke forestille seg at de selv kan bli
brent, så hvorfor tro at andre kan bli brent?
Sa jeg klodens ild? Vel, i Aftenposten blir dette å nevne
«klodens ild» ansett som rasisme! Se
her om islam og klodens ild, Og ette er alvor.
Bare det at når voksne sier det, at Nidarosdomen bør jevnes
med jorden, altså, faktisk eller metaforisk, ja, det kan visst komme ut på ett
i dag, - det eneste vi tar på alvor i dag er at vi ikke skal ta på alvor det
som faktisk er alvorlig.
Når voksne sier det i dag, blir det desto mer morsomt og –
barnslig. Og derfor autentisk og noe man kan stole på – er sant! Og ironisk nok, derfor også egentlig helt
irrelevant, går man lett ut fra, og noe man kan ignorere, for man vil ha den
kosen det er ikke å ta stuntet på alvor. Det utgjør et pluss i hverdagen! Men det
jeg vil ha sagt er: her roper man ikke bare «ulv ulv», nei, her oppfordrer man
til brann og ild …
Jo mindre alvorlig man tar det, jo «mer uskyldig barn» eller
sant og godt barnlig menneske tror man at man er, og blir oppfattet som, tror
man, og desto mindre truende, og jo mer tolerant og fleksibel, ja, forstandig,
lyttende og empatisk, tror man at man er, og jo mer barn man er, desto sannere
er man, og mer- og mer - autentisk – og
uskyldig.
For en tilsnikelse! For en hypermagi. For en kynisk og
mentalt brutal måte å bruke barn på.
For barnslig skal
man jo være i dag, hvis ikke, - er
man ikke voksen! (I dag, i vår kultur i dag!). De uskyldige små barn har alltid
rett. De har et spesielt menneskeverd, (et menneskeverd som ikke kan bevises, -
jeg kommer tilbake til den saken i en kommende postering).
Barn – også voksne barn, som forblir barn hele livet - snakker
i dag alltid mer sannhet enn de voksne. Vi skal lytte mer på barn enn på
voksne. Vi skal ta mer hensyn til barn. Derfor skal også barn i dag få bestemme
hvilket kjønn de er.
Ja, FN’s generalforsamling – og paven og pavestolen selv - skal
nå til og med la seg ta til tårene av skyldbetynget begeistring for Greta Thunberg
– verdens økologisk frelserinne for anledningen – og så skal man på død og liv
og med de korrekte emosjoner være villig til, og med stor høytid, la seg refse eller
tyne av Greta Thunberg og hennes verdensvide flokk og «kirke» av nyfrelste
disipler, til stor applaus overalt, fremfor alt hvor de store og mektige
befinner seg i dag, på sine troner.
Og senere skal man følge opp med organiserte forgudningskampanjer
til ære for dette barnet, som altså sier sannheten, en sannhet de voksne ikke før
torde å ta på sine lepper: Hun har fått en status nå som kan overgå Jean d’Arc
av Orleans! Fyrstene skal bøye nakken for henne. Og de som nekter, skal i
Gulag, for å bruke denne termen her, fordi det i dag er «de røde» som bestemmer
hvem som skal i helvete eller ikke, og hvem som skal på bålet.
Og mens vi venter på «apokalypse nå»: Alle vet hvem det er
som nå forvalter klodens ild … og de styrer
verden i tandem med dem; det holdes et Damoklessverd over våre hoder uten at de
voksne engang enser det. Vi er over halvveis på vei inn i en større katastrofe enn
noen klimaendring kan skape, inn i et drama der ingen av «spillerne» vet hva et
drama er, eller hva en ekte, gresk tragedie er.
Og bare for et sekund mer å dvele litt til ved barna: For en
tiden siden, skrev jeg en artikkel her på bloggen som jeg senere har kalt «natan-sakene», se her: Natan,
om en hel voksenkultur som bruker barn som instrumenter for å oppnå mer makt,
mer emosjonell makt, som en strategi i det såkalt «godes tjeneste».
Denne tendensen har ikke avtatt, men har snarere økt på både
i omfang og intensitet. Vi har snakket om asylbarn lenge nok nå, men det blir
aldri for mye for «de gode». Det vil alltid finnes dem som leter med lys og
lykte etter nye asylbarn, slike natan-barn,
ja, de tillater seg villig vekk til og med å konstruere slike barn, og
tilsvarende situasjoner, jfr det som skjer i Middelhavet nå. «Det onde» eller
«det selvdestruktive» - eller fraværet av det virkelig sanne, skjønne og gode -
blir det i realiteten aldri nok av for «de gode».
Under en høymesse i en kirke jeg ikke vil si navnet på,
opplevde jeg en gang at det kom en flokk småbarn løpende inn i selve
kirkerommet fra en lekestue like ved. Barna danset og skrek og løp bort og dro
presten i kjolen og sjalet mens hans leste opp en hellig tekst fra Bibelen.
Presten ble blek og stum: Hva kunne han gjøre? Jo, man skulle tro at foreldre
tok affære, men, nei, foreldrene ble sittende i benkeradene uten å lee et lem.
Hele forsamling ble liksom lammet, forlegen? Hva var rett og
riktigg å gjøre? Skjenne på barna? Lede dem ut og bort i lekestua der de hørte
hjemme? Nei, ingen torde å reagere. Episoden måtte gå over av seg selv. Hele
opptrinnet varte vel ca et kvarter. Ingen tvil om at kyrkjelyden ble forstyrret. Høymessen ble avbrutt, og dette skulle
man da tåle.
Men det ingen ser her, er at disse barna faktisk ble brukt –
av hele forsamlingen. Foreldrene på sin side kunne vise hvor tolerante de var
og hvor gode barneoppdagere de var. De kunne sitte med høy mine og en usynlig
pekefinger mot både presten og «lyden»: Hvis presten tilretteviste noen av
barna, ville han få med dem å gjøre. Han kunne risikere å bli betraktet som
barnefiendtlig, for streng og snever.
Foreldrene kunne på denne måten faktisk utøve stor makt ikke
bare der og da. De ville kunne hevde senere at de hadde bevis for at de var
tolerante, gode foreldre, som elsket sine barn, noe presten ikke var!. Og så
ville presten sitte der med skjegget i postkassen. Snakk om flaut maktspill?
Men skjønte de noe av dette maktspillet? Skal man tilgi? Nei.
Skolen forbereder ikke lenger elever på det virkelig liv. Man skal være deilige
lano-mennesker plaskende i et lunt og
passe varmt badekar med god duft livet ut. I dag er det mange som går rundt med
det jeg kaller «lano-sveis», en liten
våt topp på hodet. Av slikt blir man pent like deilig som «uskyldig»!
Kirken jeg snakker om var en av mange kirker som la ut
brosjyrer til interesserte som fortalte at Bibelen var litteratur, antakelig
for å gjøre budskapet og historien mer «spiselig», og mindre farlig og
utfordrende – kanskje av hensyn til barna … spesielt alle voksne barn som kunne
tenkes å droppe innom, i nødsfall. Kirken sa at Bibelen bare er litteratur og
bare litteratur. Her har man sannelig ikke sans for Det hellige. Her er det god
plass for Gyrid Gunnes! Og kanskje Lars Gule?
Joda, stuntene jeg nevnte, kan lett bli blodig funksjon og
konsekvens i nær fremtid. Et forslag om å rive Jesus – og Nidarosdomen – har
allerede lagt «et påske-egg» på dørstokken som mange gjerne plukker opp og
gladelig nå på tar inn i stua. Vi opplever et eldgammelt trick: Vi lurer oss
selv til å hente inn Den trojanske hest, men denne gangen er den egenprodusert,
den blir produserte i vår egen stue, etter modell utenfra, den produseres i
våre sin, i våre holdninger, i vårt underbevisste. Vi har tatt inn en ny
husgud, en gud uten makt, riktig nok, uten reell makt, men som vi like vel objektiverer
og pleier og tillegger de beste emosjoner, som vi kan bruke til å få makt over
folk som hypermagikerne bestemmer seg for ikke har nettopp «de korrekte emosjoner». (Argumenter
er ut, følelser en inn og altbestemmende, ved siden av den fullkomne vilkårlighet,
som forveksles med oppriktighet og ærlighet).
«Grekerne» kunne triumfere den gangen fordi de var listige.
Trojanerne gikk i fellen fordi de var dumme og derfor ikke fortjente bedre. I
dag er det slik at vi er like lite kloke som like lite listige: Derfor lurer vi
oss selv og tror- innbiller oss – at vi kan triumfere! At «vår» allmektige
toleranse skal rense alle tempel …
Trojanerne visste at grekerne makt mye lå i grekernes
«dyrking» av bl a hesten; hesten og hestens bilde ga dem derfor enorm makt, en
makt trojanerne fryktet de selv kunne bukke under for når som helst. Ja, det
var like før det var ute med dem, og trojanerne visste det.
Når så grekerne var så dumme at de ga fra seg bildet av
hesten, ga de samtidig fra seg noe av hestens idé eller bilde, som til nå hadde
ved skjebnens luner vært dem til del og til å forføye over. Hesten ga grekerne
status, makt og magi, guddommelig
styrke, så å si, i kraft av hesten.
Trojanerne trodde nå at grekerne innså at de hadde tapt, og
at de i age for trojanerne nå æret dem med hestens bilde og hestens selv, som
en bekreftelse på at deres egen makt hadde sviktet dem, ved at de ikke hadde
maktet å innta Troja; grekerne ville ære trojanerne ved å skjenke dem litt mer makt,
ut fra ren respekt, og ikke minst: frykt for at trojanerne nå skulle desimere
dem: den trojanske hest var en propitiasjon,
et offer som ville dempe eller fjerne trojanerens legitime vrede og raseri.
Slik trodde grekerne at de kunne blidgjøre trojanerne,
trodde trojanerne. Men vi vet alle at det var det motsatte som skjedde. Trojanerne
falt for sitt eget behov for magi og makt; de var blitt hypermagikere med en
hypermagisk strategi. De var egentlig så redde – eller fobiske – at de
simpelthen måtte tro på en illusjon. Dét
var tross alt så uendelig mye mer verdifullt å tro på enn ikke å ha noen tro og
noe håp i det hele tatt.
Derfor projiserte de alle gode emosjoner og følelser over på
«hesten», og over på de andre. Noen ble påtvunget de korrekte emosjoner. De var
overbevist om at den var en berikelse. De var overbeviste om at grekerne
skjenket dem denne gaven «gratis», og fordi de følte seg ydmyket inntil margen,
for å beskytte seg selv.
De var overbevist om grekerne nå forgudet dem og underla seg
dem, ved å skjenke trojanerne det mektigste de rådde over, den største magiske
kraft og makt de hadde igjen å stille med. Det trojanerne gjorde, var å
erstatte hesten med våre dagers barn: de holdt opp hesten som en trofe de kunne
bruke til å skaffe seg selv gode emosjoner via den mer-makt eller den mer-magi
hesten – eller barnet – ga dem. Og ved å holde frem for seg eller skyve foran
seg dette «barnet» - denne gjøkungen - som et vesen det var om å gjøre å synes synd
på og verne, så å si med alle midler, så fikk de trojanerne flest til å godta
fortellingen, dvs narrativet, dvs illusjonen, om at hesten jo var en berikelse,
som de tok imot med forelder-aktige blikk, hellig varme og åpne armer, i stedet
for å avvise den og destruere hele skuespillet på stedet, der og da, utenfor
bymurene.
Trojanerne brukte hesten på samme måte vi i dag bruker barna
til å blidgjøre innbyggerne og for å frita dem for reell og rasjonell frykt.
Lederne blant trojanerne, og de som var mest ivrige til å slippe hesten inn,
var de som var mest ivrige til å stemple de naturlig og fornuftig skeptikerne
for greko-fobe, dvs de som led av
irrasjonell frykt for grekerne og hesten, og «ideologien bak og under» - en
sykdom.
Lederne spilte på det behovet mange mennesker har for å være
emosjonelt korrekte og et behov for faktisk å være servil, i den tro at man da
tilegner seg mer makt fra «det gode» og i den tro at man da faktisk er blitt «god».
Noe de selvsagt ikke er og heller ikke kan regne med å bli, på et slikt
grunnlag.
Men trojanerne så ingen annen utvei, enn å underlegge seg
denne mentale strategien, denne hypermagiske metoden, og dette visste grekerne.
Grekerne tenkte mer rasjonelt, mer jordnært og kunne derfor
spille på trojanernes følelse av å miste styrke og kraft, som jo var tilfelle i
realiteten. Grekerne hadde ikke noe behov for å tilegne seg en magisk kraft, en
«merverdi», som de like vel ikke kunne fundere i virkelighetens verden, basert
på den harde fysiske realitet i seg selv. De trengte ingen «natan-barn». De trengte ingen «fobi» å
skjule seg bak og skyve foran seg. I overført betydning: De trengte ikke å
kritisere til og med saklige, selvbevisste, sunne og intelligente islamkritikere
for islamofobi, kan vi si. De så at de som kritiserte islamkritikere og
beskyldte dem for islamofobi, faktisk var de som var mest redd for islam og
muslimsk makt, at det altså var dem selv som var mest «fobe».
Det var disse «fobe» som dro inn Den trojanske hest i
den ellers så godt befestede byen. Det var de
som var de mest emosjonelt og egentlig servilt korrekte.
Det var trojanerne som hadde utviklet tanken om at noen av
dem, som befant seg innenfor murene, faktisk led av for mye fobi overfor
grekerne. Grekerne var ydmyket, mente de; de beviste jo selv hvor svake de var
og hvor lite de var å frykte, trodde trojanerne. Man hadde følgelig intet å
frykte, ingen grunn til å være irrasjonelt fryktende. Nå kunne de slappe av. De
rette emosjoner hadde seiret. De mest irrasjonelle – de emosjonelt korrekte - hadde
seiret i møte med folkets reelle frykt overfor grekerne.
Og så vet vi hvordan det gikk. De tok inn hesten. Når
prester i dag kan få seg til foreslå at Nidarosdomen burde rives, er det det
den genuine frykt som råder og er ute og går, den som appellerer til naiviteter
og illusjoner og de hudløse hjerter, idet man tror at man har hyermagi nok til
å seire, både overfor den innbilt indre fiende – islamkritikerne – og islam,
som p t utgjør Vestens hovedfiende. Det var sannelig en rørende og genuin
medfølelse trojanerne kunne oppvise overfor sine fiender som holdt på å ta
livet av dem.
I dag er det de som er mest redd for islamkritikk som
faktisk er mest redd for islam, men uten at de tør vedstå seg det eller erkjenne
det. De er irrasjonelt «snille», en
slags «omvendt eller inverterte «fobe». (Perverst nok!) De tar rett og slett
ikke poenget og tror at de ved å tilfredsstille islam vil kunne tilegne seg
litt av islams iboende magi, og den makt som ledsager alle muslimske barn, i
den tro at det er de som på denne måten vil bli de sanne seierherrer.
For en vanvittig tide vil lever i. Hvem har skapt dette
djevelske paradigme? Vi burde kanskje spørre Lars Gule og Gyrid Gunnes; de
burde vite; men de vil kanskje ikke vite: så hvem vet?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar