Islam - umulig for muslimer?

Om hvorfor det i dag er er umulig å være muslim.

Det er selvfølgelig ikke helt umulig å være muslim i et tradisjonelt muslimsk miljø, hvor hele slekta har vært muslimer i generasjoner og hvor det fins få eller ingen vantro i nærheten.
Og hvor de vantro ikke har vært mange eller sterke nok til å utgjøre noe spesielt  fremmed eller truende, og hvor muslimene selv ikke har hatt noen reell grunn til å reagere, annet enn ved å føle og vise en viss forakt for disse få og svake fremmede fuglene i nærmiljøet.

En annen sak er det at muslimer ofte er bundet av skikker og moralkodekser som ikke direkte kan leses ut av Koranen eller de andre muslimske skriftene, i hvert fall ikke de med uomtvistelig autoritet.

Muslimer som lever under krav om at lex talion skal gjelde, f eks, finner ikke dette unaturlig, nei, snarere tvert imot. Et øye for et øye føles som det mest selvfølgeglige prinsipp av alle prinsipper. Det er innbakt fra evighet av og hører med i selve religionen, dvs. sannheten. Prinsippet regnes som helt naturlig og rettferdig – for, ja, hvordan kan det ellers være, når både gud i Koranen og i Det gamle testamentet sier at det skal være slik?

Muslimer enkeltvis har få muligheter for å endre denne oppfatningen på egenhånd. Holdningen til slike straffemetoder er like vanskelig å avlære seg som det er å lære det motsatte prinsipp, det prinsipp som gjelder hos "de vantro". 

De er dessuten effektive og lite kostbare disse prinsippene. De overanstrenger ikke samfunnsøkonomien og dermed slipper jo da også ulama å bevilge penger til en slik utøvende domsmyndighet som må til for at man skal kunne bryte med og forlate prinsippet, en myndighet som alle vet vil koste astronomiske beløp og være ganske uhåndterlig i et system som ikke vil - eller evner - å ta skrittet fullt ut i verken idustrialisme eller kapitalisme.

Muslimer er vant til å gjøre det som trengs på stedet, uten å nøle og uten lagdryge og dyre rettsprosesser. Man ordnrer opp mann til mann, famile til familie, klan mot klan. Muslimen føler derfor at han har fornuften på sin side, både den teoretiske og praktiske, om man vil: Islam tilbyr en fundamental form for pragmatisme som få andre religioner eller politiske ideologier kan "tilby".

Prisen for dette må imidlertid betales i form av dårlig rettsikkerheten for den enkelte, eller for en gruppe, som f eks kvinnene, for hvilke det gjelder spesielle regler, - dette i skarp kontrast til i Vesten -, lover som favoriserer mannen på det groveste. Eksempler på dette er mange, men vi skal akkurat dette ligge i denne forbindelse.

Kontrasten islam – den judeokristne kultur er stor, fundamental, dramatisk  og avgjørende. Den kanskje mest slående forskjellen mellom de to kulturene manifesterer seg i islam ved at den mangler de 10 bud, bud som hele den judeokristne kultur bygger på. Det fins intet absolutt bud i islam om at man f eks ikke skal lyve og stjele. Regler om dette er imidlertid forutsatt i Koranen og spredt i form at formaninger rundt om på ulike steder i den. Bare i seg selv er - eller burde være - dette forvirrende og autoritesundergravende. Muslimen sitter igjen med et intrykke av at disse ”budene” kun gjelder i situasjoner hvor han selv og sine vil ha klare fordeler av å holde dem i øyeblikket, i konteksten. Islam er dessuten grunnleggende dualistisk: Et annet menneskesyn gjelde for muslimer enn for vantro ikkemuslimer. Den økomiske ekvivalenten av en muslims liv fastsettes høyere enn enn livet til en u-muslim.

Til en viss grad anses alikevel de 10 bud å gjelde egentlig eller ”på bunn” i islam, poenget er her at siden de ikke holdes sammen og utgjør en presisert konstitusjon innen konstitusjonen selv – som er de muslimske skriftene i sin totalitet – så vil allerede i utganspunktet budene mental-automatisk kunne nivelleres og tilpasses på en helt annen måte enn innenfor den judeokristne-tradisjon. Det har følegelig heller aldri utviklet seg forestillinger om en grunnsynd eller arvesynd i islam. Man tenker på synden som konkrete enkeltsynder av ulik tyngde. Synden er relativisert, ikke absoluttisert, slik den f eks oppfattes i kristendommen, spesielt i protestantismen hvor mennesket står totalt uten fortjenste overfor Gud sett i det store, livslange  frelsesperspektivet som skisseres opp i Bibelens bøker. Islam har ikke noen prinsipielle teori om synden som fundamentalanliggende for det enkelte menneske og menneskeheten. Synden anses først og fremst som skøpelighet eller svakhet, i forhold til evnen til å kunne bidra til å fremme islam som sådan.

I islam gjelder taqhiya, retten og plikten til å lyve hvis det kan skje i favør av islam i seg selv. Dette er helt kontrært den jødiske og kristne tro.

I hvilken forstand og i hvilken grad påvirker og former dette det muslimske sinn? Jo, for det første gjør det muslimen usikker, ikke bare på vantro, de allerede fortapte, men i tilleg utrygg på sine sam-tro muslimbrødre. En muslim kan i prinsippet og i siste instans ikke stole på noen som helst, verken på muslim eller ikkemuslim. Dette gjør det nærmest umulig å utvikle tanker om individuell selvutvikling eller selvforedling i islam, bortsett fra i relasjon til å utvikle de islamske idealer og tilbøyeligheter i seg selv, en ”bisniss” som kalles den indre jihad, en form for jihad som i verdi på dommens dag vil bli ansett som mindre verdt enn innsats i Den lille jihad - som den noe ironisk-tragisk kalles – en strid som ikke er noe annet en nedkjemping av vantro motstandere med alle midler og ekspansjon på bekostning av alt som tenkes kan av u-sann eller falsk islam.

De sanne muslimer, kun, er de som av Allah har hjemmel for å styre, med unntak av i shia islam, hvor slektens bånd  er avgjørende, dvs. den genetiske relasjonen til Muhammed selv.  I sufi-islam legges da hovedvekten – i fredstid – på den store jihad: Kontakt med menneskets indre som vei mot en Allah som i sitt mulige potensiale da kan anses for tilnærmelig og ikke helt utilnærmelig for mennesket annet gjennom skriftetene.  

Å stimulere til "lovlig løgn" – som islam gjør - både utad og innad vil før eller siden stimulere til dislojalitet både innad og utad. Det er å pålegge den enkelte muslim en enorm byrde, for reglen er ikke så universell (islamsk sett) som den kan virke i utgangspunktet; det regelen innebærer er at det er muslimen selv – i stor grad - som må vurdere og avgjøre: Når skal ”budet” gjelde og når går man fri og når er man feig eller sant troende? Når følger man plikten og ikke sine egne nykker og sin egen egosentrisme? Når kan den troende si sannheten rett ut og uten omsvøp og uten frykt for straff både her i livet og i det hinsidige?

Vi anser dette for et sentalt punkt mht til fremtiden både for islam og anti-islam.

Allahs og profetens eksempel – og han skal etterlignes for enhver pris - holder enhver muslim i en skruestikke. Det skal ikke være tvang i religionen, sier Muhammed. I praksis er det mentalt press han utøver. Et press han lykkes med å få muslimer til å tro er enslags frigjøring, ved at man gjør seg til en bedre slave. En mekanisme som turde være velkjent ikke bare i muslimsk setting. 

Det dreier seg selvfølgelig om en teknikk Muhammed brukte for å bevare og styrke sin egen makt og sikre sin innflytelse og posisjon blant trosbrødrene – for all fremtid. Hans manipulasjon oppfattes som hellige og ukrenekelig bud. Budene er imidlertid historisk gitt i den spesiell sitasjon som Muhammed befant seg i den gang, en sitiuajson som endret seg etter forholdene og som derfor stadig antok ulike former, alt etter de farene som truet, alt etter de muligheter som åpnet eller lukket  seg for Muhammed privat. 

Muhammed var en slu hærfører, en dyktig general, en strateg og en taktiker hvis suksess ennå i dag setter sitt entydige preg på alle muslimer og hele verden rundt. Suksessen forplikter. 

Muhammed kan regnes som den av alle krigsherrer som har hatt størst innflytelse på ettertiden og på flest mennesker overhodet. Muslimer er fortsatt forpliktet til å tenke og handle som profeten, - de færresete vil si: Generalen. Man vil foretrekke apostelen eller sendebudet. Det klinger mer religiøt og fromt, spesielt i visse vestlige og velmenede eller naive ører.

Muhammeds ”bud” - eller åpenbaringer, hvis noe skulle foretrekke dette ordet - , rettet seg mot hans samtidige, de han var avhengig av for å kunne lykkes. Muhammed kommanderte med hjemler i form av surer etter direkte befaling fra muslimens og Muhammeds private gud Allah, ad hoc- bud med tanke på konkrete utfordringer, som imdlertid i ettertid må oppfattes som evig allmenngyldige av alle muslimer, ennå dag, simpelt hen fordi budene av alle lærde muslimer anses å komme direkte fra Koranen, en uforanderlig og evig konstitusjon, et obligatorisk lovverk som i seg selv representerer - nei, ER -  den ene og avgjørende sannhet en gang for alle.  Alt er dermed sett ad hoc, akkurat som på profetens egen tid. 

Universelle prinsipper kan vanskelig tilpasses islam.  Sharia må gjelde til evig tid. Men sharia er kun tilsynelatende universelle lover og bud.

Dessverre for alle muslimer.

La oss nå ta et konkret eksempel på hvor "umulig" det er å være muslim i Norge i dag, i det jeg viser til debatten om Walid Kubaisis dokumentar om Det muslimske borderskap som nå diskuteres i alle media.  

Kubaisi forteller med noen få setninger publikum om sin egen oppvekst i Bagdad, den tegnes som en idyll hvor ingen fare truet og hvor alle var snille med hverandre og fortalte hverandre om Abrahm, Moses og Jesus.

I moskeen.

Så søtt. Så søtt. Og "trygt".

Det Kubaisi kan mistenkes for bevisst å ville med disse få tilsynelatende uskyldige innskuddene, er å gi spesielt tradisjonelt sett  litt ”mørke” eller umoderne kristne seere et inntrykk av at islam er mer lik kristendommen enn mange kristne er opplært til å tro, (og tør å vite). Kubaisi vil berolige disse. Men ikke bare det: Også overfor naive gladkristne forventer Kubaisi at ”budkskapet” skal gå rett inn. De glade blir enda gladere: Tenk at Kubaisi nevner Jesus, så flott for oss. Det skal oppleves betryggende. Islam er ikke farlig likevel. Islam er ingen trussel for vår tro. Det er kanskje noe vi bare har vært redde for, helt uten grunn. 

Alt det Kubaisi sier i noen få korte setninger tjener til å  forsterke inntrykket av at islam er fredelig, tolerant og helt ufarlig. Bortsett fra Det muslimske broderskapet, da, selvfølgelig, en forkastelig avart av islam, (skal man tro Kubaisi). Det han ikke nevner med en mine er, at fortellingne om Abraham, Moses og Jesus er totalt og helt fundamentalt forskjellige i islam og kristendommen. (Men dette lar vi foreløpig ligge).

Samtidig som Kubasi her sikrer seg støtte og sympati fra de religiøse vantro, som de kristne er, sikrer Kubaisi seg også støtte fra det politiske etablissement – alt på vegne av sin familie og sin klans politiske interesser. Han slår flere fluer i samme smekk. Er ikke islam fantastisk? Islam i seg selv må være et redskap for de geniale. I hvert fall vil muslimen like å tenke nettopp dette.

Kubaisi er ute etter å vinne sympati og fortåelse hvor han nå enn måtte finne den. Og for dette formål bruker han islam for alt islam er verdt, i hans situasjon. Enhver liten påvirkningsmulighet skal ikke stå ubrukt. Støtten er sårt tiltrengt, alt etter hvilken underliggende agenda Kubaisi måtte ha, enten den er helt lokalt rettet, eller den ses i et større, mer globalt og apokalyptisk perspektiv,  - det står til syvende og sist  om hvilken islam som skal gå seirende ut av den pågående kamp, både innad i islam og "utad i" islam. Det er ikke til å komme forbi, hverken for umuslim eller muslim. Vi er slik sett alle i islams, profetens og Allahs vold.

Profetens konkrete frykt og strategier den gang i Mekka og Medina for 1400 år siden gjelder fortsatt. Hans råhet gjelder fortsatt. Virkemidlene han brukte anses sogar som forbilledlige den dag i dag og alt dette ”sitter” i det muslismke sinn. Og som vi vet: Er det noe som er konservativt og vanedannende, så er det sinnet og vanene.

Profetens motiver og bevisste eller ubevisste disposisjoner den gang setter den dag i dag merke på enhver muslim helt inn i det innerste hjerterom, et ”rom” som ennå i dag lever i frykt for å bli beseiret, i frykt for å tape ære, i frykt for ikke å være den overlegne og i frykt for å risikere å tape. Muhammed er fortsatt i dag den som alle vil og må adlyde og se opp til i all fremtid, i enhver situasjon. 

Islam forsyner dermed ikke muslimer med de trygghetsvilkår som normalt skal til for prinsipiell og dyp dialog og gir ham heller ikke tilstrekkelige fast fundament for vennskapsutvikling med mennesker som ikke tilhører hans egen snevere gruppe og dennes trosgrunnlag, selve limet som holder alle sammen under samme åk.

Det er derfor nesten umulig å være muslim for en muslim i dagens samfunn og i et samfunn som ikke i sin grunnstruktur fra før er islamsk. Det paradoksale er  at det er mer mulig, ja, dirkete fordelaktig for muslimer å være i mindretall i populasjoner (stater/kulturer) fremfor å være i svakt flertall.

Så lenge muslimene utgjør mindre enn 3-4%, blir livet tolerabelt både for muslim som u-muslim. 

Stiger antall muslimer i en populasjon opp fra dette utganspunktet opp mot 25 – 30%, stiger også gnisningen og den intensitet disse gnisningene antar mellom muslimene og de andre i et ellers lukket system, og desto mer umulig blir det da å være muslim.  Hvilket igjen styrker båndene innad blant muslimen, noe som riktig nok da gjør det midlertidig litt mindre umulig å være muslim igjen, før "det hele" starter igjen litt lenger frem.

Når muslimene totalt utgjør over 55 -60% i et samfunn, vil det så bli vanskeligere å være muslim igjen, for i en slik populasjon vil de ulike muslimske gruppene begynne å motarbeide og bekjempe hverandre, i stedet for å stå samlet, og grunnen ligger i en fortid som mulismer aldri kan kvitte seg med, med mindre man har et større behov for å frigjøre seg enn for å forbli slave under et system som har klart å gjøre det til den høyeste status nettopp å være og forbli undertrykt og slave. 

Slik Muhammed selv var. Under sitt begjær. Under sin angst og frykt, en angst og en frykt og en utagerenhet  som enhver muslim enda frem til i dag arver fra profeten selv og som de den dag i dag pleier og brisker seg med, som om allt dette - og all denne umulighet for å være et frigjort menneske - , skulle være det mest dyrebare et mennske kan oppnå og ha. 

Muhammed var en mester i splitt og hersk, en strategi som muslimer herses med og er fanget i fortsatt, den dag i dag. Det var kanskje en from dygd den gang. I dag koster den stadig muslimens deres egen frihet. 

Dette er vår påstand. I dag.