Hva når Støre m fl i "eliteserien" ikke ser noen Gud på Gaza ?

Hva når Støre – han du vet – påstår at krigen i og på Gaza ikke har noe med religion å gjøre? (Helt nederst låner vi en artikkel fra HRS som helt legitimt burde skremme alt sunt vett inn i de fleste).

Jo, vi kan slutte: Han ser ingen forskjell på Gud og Allah, islam og kristentro, judeokristen tro, og alle andre troer. Det burde vekke en viss sunn uro, eller?

Hva da? Kan vi ha håp om at folk flest snur om, studerer temaet og kommer på andre tanker? Er vi forberedt på konsekvensen av jeg-vil - ikke- vite-syndromet? Eller hva er verst: Jeg tør ikke vite syndromet?

Hvorfor bør vi helst vite? Er tema i denne posteringen. Vi skal innom en nylig avholdt tale av den nydelige og veldig inelligente, ærlige, tydlige, troende og elegante Ayan Hirsi Ali om litt – hun sier det som det er, Uten frykt. Hun er nylig blitt kristen, (se mer under).

Ta en titt på dette: ER du klar over at disse følgende enkle, i og for seg helt ufarlige, ja, uskyldige, men tvert imot ikke mot det fornuftige, påstandene har vakt, og fremdeles vekker forferdelse, menneskefrykt og forvirring, dypt og alvorlig, blant «visse premissleverandører»?

Guds rike er ikke av denne verden. (Staten skal like vel så langt det er mulig ligne Guds rike).

Gud ble menneske. (Staten skal slå vakt om det menneskelige).

Gud rettferdiggjør mennesket. Ånden frigjør oss. (Staten skal verne om retten. Borgerne skal garanteres politisk frihet).

Kirken er forpliktet på Kristus. (Friheten skal væres under ansvar).

Det fin ulike gaver og oppdrag gitt i Kirken, (Lovgivende, utøvende og dømmende makt bør være selvstendige overfor hverandre).

Kristus er verdens lys. (Ingen sensur, intet hemmelig diplomati).

Guds ord undertrykker ikke. (Det skal råde ytringsfrihet).

Ikke herske, men tjene. (Ingen er maktfullkommen i politikken).

Kirken er katolsk og alminnelig. (Internasjonalt samarbeide er nødvendig).

Guds vrede varer et øyeblikk, men hans nåde i evighet. (Vold som konfliktløsning kan brukes son «en siste utvei».

I boken etiska problem, fra 1970, av R Holte, Hans Hof, Jarl Hemberg og A Jeffner, står det:

Krtikk mot Barths analogi-resonnement gir seg selv. … Vi finner en rekke rent humane vurderinger helt uavhengig av religiøs innstilling. Det dreier seg om grunnvurderinger som er karakteristisk for de moderne vestlige demokratier. Hvilken grunn har egentlig kristne til å fi inntrykk av at å ha kommet frem til disse vurderingene gjennom analogislutninger ut fra den kristne åpenbaring? … virker de ikke vilkårlige? Kan man ikke slik gi bibelsk støtte til praktisk talt hvilke politiske vurderinger som helst ut fra andre åpenbaringer og uteske andre «analogislutninger»?

Analogislutningene grunnes på en «bakvendt» måte … å f esk utlede retten ut fra læren om rettferdiggjørelsen forekommer helt absurd … når Paulus snakker om rettferdiggjørelse i Kristus, forutsetter han retten som noe allment kjent … å slutte tilbake til retten, blir et sirkelargument.

Men noe positivt bør nevnes, skriver forfatteren: … etikken får et enhetlig preg og faller ikke fra hverandre i ulike bestanddeler ved å stille opp helt motstridende prinsipper mot hverandre …

Gjennom at Barth fra begynnelsen av skjærer bort muligheten for en «gyldig human etikk» ,,, tvinges han til å fylle tomrommet etter det humane med en slags «sekulariseriende oversettelser av åpenbaringen. (Og dette passer «sekularistene» godt, når de anvender prinsippene sine  direkte, og ikke via analogier).

Kommentar: Sitatene fra boken kom altså i 1970, på det tidspunkt da vestlige miljøer begynte å tvile på seg selv, og, i prinsippet, og ville «knuse» kapitalismen, (gjerne med Marx), og da først og fremt USA. Det passet jo islamistene godt, og så begynte arbeidet, som allerede var begynt for lenge siden, bare det at Vesten frivillig eller «willfully blind» hadde lukket øynene – for det vesentlige, som er dette med juss og teologi, (se andre prosteringer).

Her skulle man for alle plugger unngå å blande Bibelen inn i politikken. Bibelen skulle for så vidt gjøres mest mulig irrelevant og flaut å forholde seg til i det hele tatt.

Men hva nå: Ayan Hirsi Alli, ex-muslim, og nå kristen, (og dessuten gift med Niall Fergusson, den nå så berømte engelske eller britiske professor), går freidig ut og henter sine religiøse og humanistiske fundamenter nettopp fra Bibelen, (bl a fordi hun kan Koran og kjenner islam på kroppen, noe vår elite ikke kan). Hun mener at bare samfunn som baserer seg, bevisst eller ubevisst, på Bibelen kan etablere eller sikre menneskerettene. Og friheten. Og rettferdigheten. Eliten (vår, i Vesten) har til nå ikke klart å skille mellom god og dårlig nasjonalisme, sier hun, (se Youtube- foredraget linket til under). Vi siterer henne under på bibelvers som hun henter fram som del av hennes nyvunne kristne credo.

Gjør hun kanskje ikke Barth rett? Setter hun de ovennevnte teologer i skammekroken? Gjør hun ikke «saken» og poengene mer klare, slik Barth gjør? Jo, hun klargjør ut fra det for henne selvinnlysende, akkurat slik Barth gjør. Hvorfor: Jo, det har kommet enn ny faktor inn i bildet for oss i Vesten, (som vi fortsatt ikke ser klart) og det er selvsagt islam, et «fenomen» Ayan selv har opplevd på kroppen, noe professorene ikke har. Merkelig hvis sant, ikke sant, at Barth kommer til sin rett?

Se nærmere, med flere sitater og poenger, fra og om mennekeverdet, om Søe m fl, fra den samme boken, nederst i artikkelen:

https://neitilislam.blogspot.com/2024/04/jan-hanvold-endelig-ut-av-skapet.html

Se utdragene nederst her på siden, - et must.

Gud og Bibelen er «back» - full mugge, med andre ord, - og forhåpentlig mer av det.  Eller burde være det. Og hvem skjemmes? De burde skjemme seg, de som har oppnevnt seg selv til de etiske og emosjonelt mest servilt betinget korrekte, som willfully – i full menneskefrykt, menneskeforakt og servilitet - ikke har maktet å skjelne og skille:

Se her en kristen aktør som med sin ondsinnede «godhet» bidrar til å forsterke den ovenfra påtvungne (fra elitens side) den etisk sett helt overflødige eller unødvendige «flukten eller fordrivelsen fra kristentroen», og dermed selve vår kultur, arv, ja, sivilisasjon:

https://neitilislam.blogspot.com/2023/11/morken-samlet-til-na.html

Men først, et nødvendig tilbakeblikk:

Barth’s ”Magna Carta” om Det 20. århundrets fideisme:

”Evangeliet krever – tro. Bare for den troende er evangeliet en kraft til frelse. Det kan derfor verken ikke formidles direkte eller forstås direkte. … Hvis Kristus er Gud selv, så må Han være den u-kjente, for å være kjent direkte er det typiske ved et gudebilde. Så nytt og så u-hørt og så uventet i denne verden er Guds kraft til frelse at den bare kan opptre blant oss og bli mottatt og forstått av oss i motsetninger. Evangeliet er ikke selvforklarende (expounding itself) og det anbefaler ikke seg selv. Det forhandler ikke og truer eller prosederer ikke og avgir ikke løfter. Det trekker seg alltid tilbake når det ikke lyttes til for sin egen del.  … Frelsens evangelium kan bare leves (i); det dreier seg kun om å tro. Det forlanger et valg og dette er dets alvor. Til den som ikke er tilstrekkelig moden for å akseptere en selvmotsigelse og leve i den, blir Evangeliet en skandale; for den som ikke klarer å unnslippe selvmotsigelsens nødvendighet, blir evangeliet et trosspørsmål. … Den som til slutt åpent bekjenner selvmotsigelsen og beslutter å basere sitt liv på den – den er det som tror”. 

(Fra «arkivet» et sted): Barth, (Brunner og Søe): Guds nådehandling er forutsetningen for all etikk. Det etiske grunnspørsmål er allmennmenneskelig, men det er et av Guds nåde stilt spørsmål og som får sitt svar bare i Guds nåde. En positiv innholdsbestemmelse av "god" kan likevel ikke gis på det humane planet. Alle slike forsøk er dømt til å mislykkes. Guds nåde protesterer mot alle menneskelig forsøk på å konstruer en etikk som sådan.

En kristens konkretisering av etiske bud er "Jesus-fylte" og dermed helt skilte fra en rent human etos. Det øverste kriteriet for all menneskelig handling er at det direkte forkynner Jesu liv.

Brunner innfører "Die Ordnungen" når han kommer til de sosialetiske spørsmålene og innfører dermed naturrettslige resonnement med tilknytning til skapelsestroen. Søe avviser dette og holder på en strengt teologisk begrunnet etikk også i sosialetiske spørsmål.

B. mener at ulikhet i funksjon kan tjene til å motivere forskjeller i maktfordelingen og at medfødte forskjeller kan begrunne fortjenesteprinsippet begrunnet i skapertroen. Ordningen er uforanderlige og har religiøs sanksjon. Det ligger i familiens vesen at far er dens overhode.

Det er ikke som det skal være når faren passer barna og moren er i jobb.  (Mots. Niebuhr som har likestilling som rettferdighetens ledende prinsipp. Meritt-prinsippet har ingen egenverdi).  

Lehman: Hovedproblemet er det meta-etiske spørsmålet, "rettferdiggjørelsen" av etiske utsagn. Etikk er teologi med vekt på Guds handlinger heller enn på Guds befalinger. "What ought I to do? eller What am I to do?".

Et gyldig etisk utsagn er bare gyldig såfremt det kan oversettes til et verifiserbare ikke-etisk

utsagn. "God" er bare godt hvis det kan sies at "denne handling utfører Gud i denne verden for å skape menneskelig modning".  Avviser enhver menneskelig erfaring og ethvert humant prinsipp om grunnlag for etikken (?). s 107 . Hva Gud gjør i verden kan aldri forutses og det følge ingen regler. (Hvordan skal man da vite hvilken handling som er Guds?). Se:

https://neitilislam.blogspot.com/2024/07/frsteprinsippene.html

(Obs. Et tidligere dramatisk, men illustrerende, eksempel tatt fra boken etiska problem, her: https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/dipus-den-kollektive-slavemoral.html ).

Karl Barth avviser i Church Dogmatics alle argumenter for guddommelig åpenbaring (som han likevel tror på!). Dogmatikk er kun mulig som en troshandling. Uten tro er dogmatikk uten et objekt og uten mening. Tidligere hadde B. sagt at hva som er filosofisk ikke er kristent og hva som er kristent er ikke filosofisk. (se link: førsteprinsippene, over).

… Augustin, Luther og Calvin bygger på en strengt humant forankret etikk begrunnet i læren om Den naturlig loven. Hedningene gjør av naturen hva loven inneholder.

A.: Mennesket selvrealisering, et hierarki og en rangordning: Fornuft (aktiv og kontemplativ),  et sanselig aspekt i sjelen og en kropp. All pliktoppfyllelse og alle dygder er former for gudskjærlighet.

Rettferdighet står sentralt: Gi til hver det han tilkommer (har krav på) – suum cuique distribuere. Moralen skal ikke være et våpen for å fremme egeninteressen. Rettferdighet er å elske Gud over alle ting. Alle mennesker er min neste. Alle mennesker likeverd begrunnes ut fra den absolutte naturretten, som er Guds hensikt med skaperverket. Etter syndefallet blir det nødvendig å regulere med den relative naturretten. Den evige loven inngår i Guds fornuft. Den naturlige loven fins i mennesket i kraft av skapelsen. Den åpenbarte loven gis mennesket pga. synden.

Og vårt bilde av oss selv, noe å etterligne? Hvem er nærmest?

I kristentroen er mennesket skapt i Guds bilde. Denne troen gir en forutsetning om at vi faktisk ligner Gud, eller at vi kan ligne mer og mer på Gud. Vi har noe å strekke oss mot, et ideal vi ikke kan oppnå uten Guds hjelp, dvs Guds nåde. Og, ikke å forglemme: Gud gir oss nådemidler, sakramenter, ritualer, Skrift – samhold, felleskap, kirke, menighet. Gud er relasjonell i sin essens - det gir rom for "personlighet" og Person. Indvid. Personlige vinkler og tilnærminger. Noe som ikke er tilfelle i islam.

Kristentroen har ingen apatisk Gud, en gud som ikke kan føle, og som står det skapte fjernt, slik at Gud ikke kan la seg påvirke av oss. Med en slik Gud har mennesket ingen grunn til å se eller regne med et forsyn, at vi kan påvirke Gud og at Gud kan påvirke oss, og vår verden, ved tilrettelegging – når vi ber om det, (fordi Gud allerede kjenner våre bønner).

I Bibelen finner vi mange innfallsvinkler til Gud, spesielt via fortellinger, ja, til og med legender, anekdoter, til og med, for det er jo slik Gud i kristendommen er: Vi kan komme til ham ulikt vis, alt ut fra kontekst og tolkning, tillatt og oppfordret tenkning og tolkning. Bibelen er heller ikke uten humor.

Hvorfor og hvordan oppfatter kristne (og muslimer) dette at Gud er Én?

Jeg tror det er naturlig å tenke slik, ut fra ren logikk, det fins alltid oe som er større, og da må noe eller noen være Størst, (på en måte), og da følger jo logisk og automatisk at lille jeg, kun er et lite stykke av en større helhet, et stykke som ingen mulighet har for å påvirke helheten, det Éne. Det er ikke logisk, ja, det strider mot all fornuft, at delen skal trufe helheten eller En-heten av og i Gud. Vil du ha en nær Gud, og en Gud hvis vrede kan stilles, og er blitt stillet - trosser du all logikk; du vil faktisk kunne mistenkes for eller rent ut beskyldes for å ville begrense Gud, som ikke kan begrenses av et lite stykke skaperverk.

Men det var akkurat det forfatterne av NT gjorde: De kuttet en gordisk knute, selve knuten. De så at Gud kunne komme som «et stykker», som er Person og denne personen måtte da ære, slik de tenkte, Gud selv.

Derfor ble evangeliene mottatt nettopp som evangelier, dvs det gode budskapet, Gud var kommet nær, i kjødet. Genialt! Og praktisk: Nå hadde ikke den enkelte av oss noe mer å frykte fra den helt og holdent apatiske Gud, eller gud. Den enkelte kunne nærme seg Gud med age, forstand, respekt, gudsfrykt og ærefrykt – fordi man ble ansvarliggjort, av denne Gud, (som er Kjærlighet).

En slik oppfatning oppfattes dithen at det er en aksiomatisk sannhet som ikke lar seg rokke. Det er et doxologisk dogme, kan vi si, et absolutt fundament- for alt.

Men så kommer altså Jesus Kristus som en inkarnasjon av Gud, dvs han kom i kjødet og ble et menneske, og da som et metaforisk stykke, som til og med var Gud, og Logos, som var hos Gud, (men ikke identiske med Gud). At Jesus skapte himmel og jord, betyr at Han er Gud, og ikke en skapt gud. Slik går den kristne tro.

Selvsagt er inkarnasjonen både det største og mest uløselige mysterium, både for tanken og følelsen.  I hvert fall i utgangspunktet, som danner en mental og fysisk, for ikke å si metafysikk konstitusjon, for troen selv.Inkarnasjonen «kan dermed gjøres» til noe svært så rasjonelt, og dermed fruktbart, for tanken, og hjertet, ikke minst, for vår evne til å tenke i det religiøse og det juridiske på en og samme samme tid, for evig, til og med, med litt hjelp av matematikken og logikken. Og på det religiøse, eller de troendes, språk.

Intet mindre. Slik sett bli ikke miraklet mindre av et mirakel. Hele skriften blir et mirakel, og alle mirakelfortellingene blir en naturlig tanke innebygd i eller bygget ut fra den umulige tanke at Gud skulle bli et stykke, på nivå med oss, som inkarnert.

Selvfølgelig må da Jesus bli syndefri, i tillegg: Nok et mirakel, - for Gud hater synden, må vi si og holde fast ved, for Gud hater synden, hvis ikke ikke, var han jo bare en illusjon, (eller en direkte løgn, for mange). I kraft av logikken og Ordet, skjer det. Gud skaper kontinuerlig, er til stede kontinuerlig. Han er forsynet – henvender seg, pleier og leder den enkelte til et nytt liv, så vi kan si at vi blir nye skapninger, eller født på nytt.

I et slikt perspektiv blir det fullstendig naturlig å snakke om Den hellige Ånd. For Gud kan ikke være uten sin Ånd, for Gud er Gud, eo ipso i og av seg selv, logisk nødvendig, gir bevisene. Hva trenger vel et menneske mer? Og da kan man ta det med ro og si: Dette tror jeg på, fordi det står i Boka. Nettopp fordi det ikke står noen andre steder. Boka er det nådemiddel Gud skjenker oss, for oss som tar poengene og vil tro. Ikke noe sted kan passe bedre for Den Hellige Ånd, når den får virke i oss, (ofte uten at vi har bedt om å få denne nådegaven på egenhånd, til og med – for Gud virker alt i alle, overalt), slik Ordet sier, og som vi tror på).

Det var dette faktum, og denne ikke-myte, dette historiske, som muliggjorde at evangelistene kunne skrive om Gud og Jesus på den måten de gjorde. De kunne og blanda fakta og mirakler, det ble det mest naturlig av verden, nettopp fordi Gud ikke kan begrenses, akkurat slik Gud heller i dag kan begrenses. Vi «fikk» også synden, eller en nytt syn på den, og dermed fikk vi noe som kunne registrere og måles også i praksis, ikke bare i «det metafysiske», det som jo er er særegent for enhver gudstro, et hvert gudsforhold, enhver ydmyk tillit til det de kristne også med den aller beste grunn kaller Far, Himmelske Far, til og med. (Og så kan fornuften og den praktiske nytte, i tungetale diskuteres for seg; den er neppe selve forutsetningen for frelsen i seg selv).

For en befrielse, for en lettelse, for dem som tror, dvs for de som tar poengene, (ikke «the points»).

Det skjer mirakler i massevis, nært oss, rundt oss, hele tiden, for den som ser. 

Når Bibelen taler om mirakler – der den er rent historisk gjenfortelling – er det alltid i Ordet, som også innbefatter selve logikken eller metafysikken, idet historiene fortelles og minnes. For da er det at Ordet skaper det det nevner. Jeg tror det var slik forfatterne til historiene i Det nye testamentet tenkte og visste. De visste at det var uhyre viktig å fortelle på en måte, med de og de spesielle bildene, der Gud var helt og fullt til stede, og at ordene eller forkynnelsen, skapte det de nevnte (og fremdeles nevner). Derfor skjer og helbredelser i dag, via mirakler, fordi de rett og slett hører Gud til å gjøre mirakler. Slik sett for også det overnaturlige sin naturlige plass, og kraft. For også i dette er jo Gud til stede. Gud kan ikke være noe mindre, derfor fyller de som skrev f eks NT skriften med spesifikke mirakler, ovenpå eller utenpå eller inni den historiske baserte fortellingen – for begge deler, det empiriskes og det metafysiske eller overnaturlige, miraklene -  utfyller hverandre – det fins ingen grenser for Gud, og dette vet den troende. Gud er Den høyeste autoritet, en autoritet Han på en måte deler med oss troende. Han tenker og agerer i alle tids- og steds-dimensjoner samtidig, akkurat som evangelieforfatterne gjorde, )på inspirasjon).

I en slik tankeverden, i en slik altomfattende imaginasjon og fascinasjon, trenger man ikke skille ut retorikk som noe som må kategoriseres for seg, et «fag» som liksom teknisk sett eksiterer og virker for seg selv, i isolasjon, som i et helt annet «fag» i filosofien eller psykologien. Nei, her flyter alt sammen, akkurat som Gud er sammensatt av alt og fungerer nettopp som et hele, eller Det hele, helheten, i form av en inkarnert, den eneste gudefødte, den helt unike, personen Jesus Kristus. Se denne:

https://neitilislam.blogspot.com/2018/12/ytterligere-klargjring-av-hypermagi-og.html

… For å låne litt fra nettet, på engelsk, trekker vi frem tre begreper som alle bidrar hver for seg og samlet til diskursen, hvor og når nå den enn måtte foregå, nemlig Ethos, Pathos og Logos:

Ethos, Pathos og Logos are modes of persuasion used to convince audiences. Ethos or the ethical appeal, means to convince an audience of the author’s credibility or character.

(Pathos or the emotional appeal, means to persuade an audience by appealing to their emotions. Authors use pathos to invoke sympathy from an audience; to make the audience feel what what the author wants them to feel. A common use of pathos would be to draw pity from an audience. Another use of pathos would be to inspire anger from an audience; perhaps in order to prompt action. Pathos is the Greek word for both “suffering” and “experience.” The words empathy and pathetic  are derived from pathos.

Logos can be developed by using advanced, theoretical or abstract language, citing facts (very important), using historical and literal analogies, and by constructing logical arguments).

Anvender vi de tre trianglene eller trigonene på dagens diskurs og samfunn generelt, vil det for de fleste være lett å gjenkjenne den pathos som driver debattene. Den drives av Pathos først og fremst, ingen over og ingen ved siden. I den grad Ethos gjør seg gjeldende, gjør den seg gjelden uten gudsperspektiv, og i den grad Logos er på banen – eller i arenaen – fritas den fra sitt ansvar under det juridiske, eller selve religionen, dypere sett.

Om Tillich med flere andre relevante (uten at de var klar over det, for så vidt):

http://neitilislam.blogspot.com/2020/03/rikets-tilstand-religion-over-magi.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/understrmmer-i-pestens-tid-og-det-store.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/01/kjrligheten-godheten-og-livets-tre.html

Så ja, du kan tro på mirakler, se dem, «ta og lukte og føle på dem» - hvis du bare ser dem, føler dem, værer dem, undrer deg over dem, får alt til å se større og mer vakkert og stort ut – uslåelig, fordi du vet at det var alt dette apostlene og evangelieforfatterne mente, skrev om, forså og agert ut fra, i det daglige, i nærmiljøet, i hjertene.

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/mer-om-det-moderne-postmoderne.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html

Du trenger med andre ord ikke være servilt betinget emosjonelt korrekt.

Amen er vårt alt. Amen var før verden var og skal være i evighet. Intet kan rokke amen. Forstår vi hva som sies her? Vel, det står i Bibelen.

Vi ber som Jesus gjorde. Gi oss i dag vårt daglige brød! La din vilje skje?

Å slutte seg til Amen er ikke bare en tom avtale, en bisnis-kontrakt. Amen var ikke bare Jesus’ velvalgte ord, han var Amen, alfa og omega. Ved å si amen, gjør vi innholdet i amen til grunnfjellet av vår sjel, selve innholdet i vår personlighet. Amen er hellig, ikke bare et ord vi av vane – eller uvane – tar på våre lepper. Amen er et ord som passer for hjertet, et hjerte vil aldri få nok av Amen, for Amen er det som nærer hjertet og gjør tanken klar og ren.

Å tro på Jesus – Gud – er å åpne og og holde fast på Amen. Amen sier det hele, når buskapet står kar for en, når man slutter seg til med hele sitt vesen. Vi inngår en pakt med Jesus og alle løftene, alle miraklene, alle trosbekjennelsene, hele kanon, den hellige boken.

Vi får og tilegner seg – blir dylt av ånd – i det vi sier Amen av fulle lunger, vel vitende at Amen ønsker å åpne oss og bli sterke. Det ligger bindende juss i Amen, Amen binder seg til oss, ikke bare vi til Amen. Vi slutter oss til Amen, fordi vi vil at Amen skal være den han sier han er. Amen gjør oss i stand til å skape virkelighet av intet.

 

Amen

 

Langsomt gror og gryr

dette unnselige ord,

det som er mindre enn intet

og større enn alt,

det som er begynnelsen og slutten

i våre øyeblikks utimeligheter.

Det krever alt av deg,

det puster i deg,

det er den ennå usynlige grunnvollen

vi står på.

Det når utover vår ånds dybder,

det taler til oss

fra det vi var og er og skal bli.

Det skal reise oss

og mildne oss i altets kappe

og bli det dyrebare smykke vi er.

Det er stemmen vi engang skal

høre, når en gang alt er ett i alt

og Stemmen er vår.

Når vi har tømt

den hellige gral

til bunns.

Og vårt amen

er oss.

Vår Gud som kaller oss

og venter

i vårt nære nå.

 

https://neitilislam.blogspot.com/2019/01/kjrligheten-godheten-og-livets-tre.html

 

Om det store Amen:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html

https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/om-hvorfor-det-gar-sa-galt-om-islam-og.html

Mer om frihet i det store Amen, og bl a om Den gylne regel og Darwish om de ti bud:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/fundamentet-er-undergrav-og-ordene-drept.html

Om symboler og bl a Våpenskjold!  Og dette med fare for mitt liv:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/assosiasjons-sparking-for-et-symbol-men.html

 

https://www.youtube.com/watch?v=8eg8G9hCuTA

The only credible defense is “our desire to uphold the legacy of the Judeo-Christian tradition,” a tradition which consists of “an elaborate set of ideas and institutions designed to safeguard human life, freedom, and dignity.” These ideas and institutions are, for Ali, unprecedented in human history—a defining .

Hun viser med rette til Jes 43, 57, Gen 1, 27, Lev 18. 19, Matt 22, 21 og Rom 13. 34

Se denne, for reptisjonens skyld, av og om Karl Barh, om demokrati og kristendom:

- Because God chose to reveal by means of incarnation, the concretely human matters more than abstract causes;

- Because the Church witnesses to justification, the civil order should be based on impartial justice;

- Because the Son of Man came for the lost, the Church should side with the underdog;

- Because God's call frees us the Church will not support authoritarianism government;

- Because the Church is community it relativizes individualism;

- Because baptism equalizes the State is called to treat all citizens equally;

- Because the Church recognizes multiple gifts the state should have a separation of powers.

- Because the Church lives from the proclaimed Word the State should have no secrecy;

- For the same reason there shall be freedom of speech;

- Because Christ's disciples serve, all governing should be service;

- Because the church is ecumenical the state should relativize boundaries;

- Knowing the anger of God, the church may need to support civil violence, but knowing God's mercy, the church will inventively maximize the call to peace.

There is about this grab-bag of social desiderata none of the architectonic elegance we are used to seeing when Barth organized a question. I am prepared to argue strongly for the paradigmatic role of the people of God in offering the world a vision of God's restoration of humanity, in Christ, in the faith community, and beyond.(22) Barth's whimsical effort in this outline weakened the case he could have made, and thereby dispensed some readers at the time from any effort to take it seriously in detail. Yet that is not our present concern.

http://theology.nd.edu/people/research/yoder-john/documents/KARLBARTH.pdf

https://neitilislam.blogspot.com/2011/06/islams-mange-masker.html

Mer om Cantwell Smith:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/julie-dahle-vs-professor-katrine-fangen.html

Og: https://neitilislam.blogspot.com/2021/12/om-islamkritikk-og-den-srgelige.html

… For å ta et eksempel, hvordan skal følgende setning tolkes, hva er det nøyaktige innhold, ja den budskap: Dette er mitt legeme, ta og et det og Dette er mitt blod …

Det eneste sikre her, er at det er snakk om brød og vin. Skal setningen tolkes bokstavelig, eller som symbolsk?

Hvor om allting er: Vi har 4 evangelier i Bibelen, 4 fortellinger av 4 forskjellige forfattere, 4 ulike innfallsvinkler til en og samme historie om Jesus Kristus, Gud. Bare dette faktum i seg selv har lært kristne å forstå at virkeligheten kan sees ut fra ulike ståsteder og innfallsvinkler. Vi presenteres for en fakta-historie som vi faktisk er nødt forå tolke «selv», på egenhånd, fordi vi jo bare er en del av en større fortelling, akkurat som evangelistene og forfatterne selv var. Gud var ikke én bok for oss, en bok med bare en fortellerstemme, nei, vår bok, Bibelen snakker med flere stemmer og peker på ulike fakta, sett med andre øyne, alt for å få frem et helhetsbilde, ikke en ferdigtømret teologi, ett på forhånd gitt og for alltid fastlåst dogme, én unison og autokratisk stemme. Vi kan si at for oss tillater Gud oss å stille spørsmål, ja, han spør selv, og gjør det opp til oss hva vi skal svare. Bibelen er derfor full av overraskelser, full av ulike historier, skildringer av utallige miljøer og kulturer. Bibelen er selve mangfoldet, fordi den bygger på respekt for mennesket, et menneske som til og med er født i Guds bilde og med den største av alle lover skrevet over vårt eller på eller i våre hjerter, den som kalles hjerteloven. Noen bedre? Bibelen har lært oss å diskutere, forske, finne ut av ting. Vi har lært oss at det finnes en virkelighet som vi kan oppdage og lære oss stadig mer av og at virkeligheten samtidig ligger fast, med et fundament i Gud selv, som har «paktsforpliktet» seg til å holde selve pakten. 

NB: Koranen har bare én forfatter, en innfallsvinkel, og dessuten: Allah lærer Adam hva alle ting heter, i Bibelen lar Gud Adam navnsette "fenomener" og ting. Interessant?

Og: https://neitilislam.blogspot.com/2021/09/anfindsen-allah-og-trosbekjennelsene.html

Men en som ikke gikk av veien for å angripe al-Arabi på det mest tydelige og konkrete, var ibn Taymiyya. I 1305, da den islamske verden ble angrepet og nesten undergravd under de mongolske herjingene på den tiden, hevdet han at al-Arabi hadde blendet den i dag så verdenskjente sufi-poeten Rumi så til de grader at Rumi- på grunn av al-Arabi, altså - ikke klarte å skjelne mellom Skaperen og skapningene, at han kunne se det guddommelige til og med i en hund, en gris, og i uring og ekskrementer.

Han påsto også at al-Arabi ved å se enheten i alle ting hadde forledet en viktig myndighetsperson til å tro at han hadde en guddommelig rett til å ha sex med både sin mor og sin søster.-

Arabi understreket Allah’s pathos i sterk kontrast til de muslimske filosofene – og de vestlige filosofene, for den saks skyld -  vektlegging på Allah’s apathaia. Mystikerne lengtet etter å bli kjent med Allah og Allah lengtet etter å bli kjent med sine skapninger. Ismaelittene trodde at pronomenet ihla (gud) kom etymologisk fra den arabiske roten WLH: Å være trist eller lei seg, eller «å sukke etter»!

Om b la Zwemer, Coplestone, Kanestrøm, Lagabøter osv:

https://neitilislam.blogspot.com/2024/11/mye-mer-ndvendig-om-magnus-lagabter-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/de-finale-arsaker-skapt-i-guds-bilde-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/05/vi-skal-na-lokkes-til-tro-at-islam-er.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/08/om-islam-som-maktfaktor-i-norge-i-dag.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/treenigheten-og-vare-dagers-totalitre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/det-moderne-mennesket-samvittigheten-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/01/gud-eller-nietzsche-hvem-skulle-vel-ha.html

 

Her følger sitater som lovet over, med sitater fra etiska problem, (pluss 1970:

Noen generelle, men dype, betraktninger, om teologiske grunnspørsmål: Fra svensk lærebok i etikk, Etiska Problem, av Ragnar Holte, Hans Hof. Jarl Hemberg, Anders Jeffner:

Mer om Etikk er, ifølge Barth, læren om Gud, dvs læren om Guds vilje. Barth har ikke utgitt noen lære om «kristen etikk». Han skiller i sin Dogmatikk mellom Gottes Gnadenwahl og Gottes Gebot og ordningsrekkefølgen her uttrykker Barths karakteristiske tese at Guds nådesgjerning, «nådeshandlande», er forutsetningen for all etikk, at mao evangeliet må komme før loven og ikke motsatt. Brunner og Søe mener at alle etiske utsagn må oversettes til teologiske. Spørsmålet om det gode er et teologisk grunnspørsmål. Brunner slår fast at godt er bare det Gud vil og ville hva Gud vil og fordi han vil det. Søe: Det gode er Gud eller Guds vilje og handling, Det gode har ingen selvstendig verdi før eller uavhengig av Gud og hans vilje. s 97

Det barthianske alternativet evangelium-lov leder selvsagt til at den nytestamentlige etikken …  kommer til sin rett, men her oppstår imidlertid alle de vanskelighetene som følge av at man ikke regner med en etisk innsikt før og uavhengig av troen. s 151

Barth er enig med Brunner i at Guds vilje alltid når oss som Einzelngebote og han ta på samme måte som Brunner avstand fra «prinsipper» og «erfaring». Men B mener at B’s syn leder til absurditeter. Det fins kontinuitet og planmessighet i den guddommelige handling, men disse blir bare bekjentgjort oss gjennom Bibelen. Den er intet rasjonelt prinsipp som vi kan forføye over. s 101

Lehman deler Barths mening om at all teologi er etikk. Men mens Barth legger vekt på det imperativ perspektiv, legger Lehman vekt på Guds handling mer enn på hans befalinger. Sentralt bli den handling Gud faktisk gjør i verden. Kristent ethos innebærer å stille seg aktivt inn under disse handlingene, for å være en Guds medarbeider. Ingen abstrakte moralregler eller handlingsprinsippet blir veiledende. Det gjelder om i enhver situasjon å oppdage hvordan Gud handler og så engasjere seg i dette. Etikken blir indikativ. Grunnspørsmålet blir: What am I, as a christian, to do? Ikke: What ought I, as a christian do? s 106

Thomas av Aquinas:

Evig salighet er målet, nåden er den kausale drivkraft, sinnelaget og troslivet som «lov», etterfølgelse av Kristus permanent eller tilfeldig lydighet, kyskhet, evangeliske råd.

Martin Luther:

Budene sammenfattes i det første budet, nåden som kausal drivkraft, sinnelaget – du skal elske og frykte, Den sann kristnes etterfølgelse ved i enkelttilfeller avstå fra ens rett

John Kalvin: Alt i lydighet overfor Gud, nåden som kausal drivkraft, sinnelaget, selvfornektelse etterfølgelse som for alle kristnes grunnregel

Luther mener at Loven aktualiserer menneskets innsikt om skyld slik at det drives til Kristus for i tro å omfavne ham, usus theologicus.

Denne bruk tilsvarer Kalvins den anklagende bruk, usus elenchitus og hvor det kreves et uselvisk sinnelag. Dette budet er imidlertid ikke det fremste, som er lovens tredje bruk hos den pånyttfødte, usus tertuius in renatis. Kristusetterfølgelse og selvfornektelse settes opp som moralsk grunnregel i et lovregulert kristent liv. Selvfornektelsen innebærer å tilkjenne seg selv mindre verdi enn sine medmennesker. Ut fra dette bæres den asketiske livsholdning som betegnes som puritanismen. s 121

Om Nygren og menneskeverdet:

Forestillingen om menneskeverdet er en idealistisk tanke som savner hjemstavn i kristendommen, fordi mennesket er en synder som nettopp mangler verdi. Men Gud den fullkomne elsker likevel og på tross av denne mangelen på menneskeverd nettopp mennesket. Denne kjærligheten er mønsterbildet for nestekjærligheten, - man skal elske fienden, kjærligheten må her selvsagt skje uten tanke på egen fordel. (Dette, sier forfatteren her, er jo noe helt annet enn å frakjenne objektet for kjærligheten menneskeverdet).

Uselvisk kjærlighet, agape: Offer, selvutgivelse, nåde. Spontan, umotivert, verdi-indifferent, verdiskapende, mulig bare på basis av gudslikhetens basis, Gud er subjekt.

Eros: Egosentrisk kjærlighet, begjær, selvhevdelse, prestasjon, ikke spontan, motivert av objektets verdi, preger all menneskelig handling utenfor kristendommen, mennesket er subjekt

Guds kjærlighet, kjærligheten til nesten, kjærligheten til Gud, selvkjærligheten – veiene ovenfra og nedenfra fra 0-3 og fra 3-0. s 90

Meg: Nygren beskriver agape som en kjærlig på tross av manglende værde eller verdi eller verdighet på norsk. Jeg ser ingen steder i den svenske læreboken noe som kunne gå i retning av å skille mellom å elske på tross av og dette å elske med manglende eller defekt verdi, altså dette å elske en syndere med sin defekte verdi. Nådelæren – læren om prevenient grace og spesiell og irresistible eller uimotståelig nåde i reformert og annen teologi – kommer med andre ord ikke helt til sin rett hos Nygren, antakelig på grunn av hans bakgrunn i luthersk tradisjon. Den reformerte nåde skjærer gjennom all verditenkning om gud, mennesker, mer eller mindre «objektive» verdi og utvelgelse. Gud velger faktisk syndere og fiender av Gud og omskaper deres stenhjerter til kjøtthjerter i og med Guds monergistiske nåde. Det er Gud som skaper kjærligheten og dermed også objektets verdi, en skapelsestanke som utelukker at mennesket kan skape Gud, dvs kjærligheten og Sannheten.

New Dictionary og Theology, s 380, Law and Gospel: Barth skrev om «evangelium og lov» og hevdet at det forelå en grunnleggende enhet mellom de to. Han var enig med Küng i at de reformerte hadde satt opp motsetningen mellom dem for mye. Barths amalgam av evangelium og lov fikk ham til å bli enig med Küng om at rettferdiggjørelsen skjedde både via imputasjon av Kristi rettferdighet og Kristi rettferdighet via en infusjon. s 83 ff:

Den normative etikken:

Barth: Kriteriene for hva som er etisk rett og godt kjenner vi kun gjennom den kristne åpenbaringen. Det grunnleggende kriterium på at en handling er rett er at den indirekte forkynner Jesu herrevelde og Jesu seier

R. Niebuhr: Kristendommen gir oss etiske kriterier som delvis sammenfaller med og delvis overskriver vanlige humanitære kriterier, f eks rettferdighet og likestilling som allmennmenneskelige kriterier som samtidig som de fullstendiggjøres i og kritisk belyses ut fra den kristne åpenbaringen.

K E Løgstrup: Kristendommen gir oss ingen nye etiske kriterier utover de som mennesket allerede kjenner, f eks det allmennmenneskelig forankrede krav om å ta hånd om medmennesket som det eneste etiske kriterium.

Moralens virkeliggjørelse:

N H Søe: Kristen tro er en nødvendig betingelse for et virkelig – sant? – moralsk liv. Det etiske god kan bare virkeliggjøres i åpenhet overfor Guds egen handling.

G Wingren: Kristendommen forsterker vår tendens for moralsk engasjement. Det fins en beredskap eller en åpenhet hos kristne til å ofre noe for hva hver enkelt «vet» er rett.

F Schleiermacher: Kristendommens formål er overhodet ikke å få vår moral til å fungere bedre. Religion ledsager riktig nok alle våre handlinger, men den driver oss ikke til å handle etisk.

Metaetikken:

P Lehmann: Etiske spørsmål kan oversettes direkte til teologiske utsagn og uten slik oversettelse, kan de ikke «rettferdiggjøres». En etisk påstand er bare gyldig hvis det uttrykker hva Gud gjør i verden for å oppnå menneskelig modenhet.

A Nygren: Etiske – til og med kristen-etiske – utsagn – eller påstander? – krever i en viss form for human «rettferdiggjørelse», (forankring?). De etiske grunntermene har en allmennmenneskelig funksjon og mening. Det etisk gode oppfattes – på intuitivt grunnlag - som et kategorialt grunnspørsmål som samtidig gir «gyldighet» til etiske spørsmål.

G Wingren: Kristendommen forholder seg nøytralt til de meta-etiske spørsmålene. Kunnskapsspørsmålet – epistemologi – innen etikken er uvesentlig.

 

Den normative etikken: Bare teologiske kriterier, streng teologisk etikk: Barth, Brunner, Søe, Lehman.

Både humane og teologiske kriterier, teologisk påbygningsetikk: Niebuhr, Trillaas, katolske kirker

Bare humane kriterier, streng human etikk, teologisk reduseringsetikk: Løgstrup og Wngren

Moralens virkeliggjørelse: Uten kristen tro ingen virkelig moral: Barth, Brunner, Søe Lehman

 Kristen tro forsterker det moralske engasjement: Niebuh, Trillaas, katolske etikere, Løgstrup, Wingren

Kristen tro påvirker ikke den moralske handling: Schleiermacher

Metaetikken: Teologiske oversettelsesteorier og verifikasjonsteori: Barth, Søe og Lehman

Human beeings og verifikasjonsteorier: Nygren, Niebuhr (?), Trillaas, Løgstrup og katolske etikere

Spørsmålsstillingen er fra kristent synspunkt irrelevant: Wingren

 

Hva betyr god? Gud? s 98:

Barth mener at det etiske spørsmålet eller spørsmålet hva som er godt, er et allmennmenneskelig fundert spørsmål, ja, ufrakommelig. Barth kan derfor ikke mene at termen «god» som forekommer i den allmenne språkbruken alltid skulle bety det samme som «i overensstemmelse med Guds vilje».

Barth står derfor ikke fremmed for tanken om det skulle finnes en felles oppfatning om hva man mener med «god». Samtidig er det helt kart at Barth driver kravet om oversettelse av etiske spørsmål over på teologiske oversettelser. Det etiske grunnspørsmål er riktig nok av allmennmenneskelig karakter, men grunnspørsmålet er et «av Guds nåde stilt spørsmål» og et spørsmål da som kun får sitt svar av Guds nåde, («av Guds nåde får sitt svar»). En positiv innholdsbestemmelse av «god» kan altså ikke gis på det humane planet. Alle forsøk på dette er dømt til å mislykkes og er totalt falske. Guds nåde protesterer mot ethvert forsøk på å etablere en etikk oppstilt av mennesker i seg selv. Noe positivt tilknytningspunkt til moralfilosofisk resultat og standpunkter kan altså ikke komme på tale.

Lehmann: For å kunne avgjøre om utsagnet «denne handlingen er god» er gyldig, må man kunne oversette spørsmålet til: «denne handlingen utfører Gud i verden for å tilveiebringe menneskelig modenhet».

Barth, Brunner og Søe ...at å si, at denne handlingen er god, er det samme som å si at handlingen er befalt av Gud eller at handlingen stemmer overens med Guds vilje. s 99

 

New Dictionary of Thelogy, s 377: Meg: Forholdet mellom Naturretten, Den naturlige loven.

Preskriptiv: Det er et allment fenomen at samfunn anser i hvert fall en del av deres lover er blitt åpenbart for en eller annen profet, konge eller prest. Dette er den guddommelige loven.

Det hevdes ofte at visse lovprinsipper ligger innebygd i selve tingenes natur og at de kan oppdages av fornuftige skapninger i kraft av fornuften (alene). Slik sett er naturlig lov bare forskjellig fra guddommelig lov ut fra tanken om en spesiell åpenbaring og ved at den naturlige loven kan oppdages av mennesket selv og på egenhånd. I streng islamsk ortodoxi blir det påstått at det er umulig for mennesket å skjelne godt og ondt uavhengig av åpenbart lov og ikke bare det, men i tillegg at en handling bare er god fordi Gud selv har befalt den eller forbudt den. Allah har ikke befalt det gode fordi det er godt i seg selv, intrinsically, eller forbud handlingen fordi den er ond i seg selv. Så hvis Allah skulle ha revidert sin lov, ville det som i dag bli betraktet som en dyd bli betraktet som en last eller synd og lasten som en dyd. Islam åpner imidlertid også for at Allah befalte det gode fordi det av naturen nettopp var godt. Mennesket kunne følgelig i visse tilfeller skjelne mellom dyd fra last og synd i lys av fornuften. Det foreligger her en klar forbindelse mellom de middelalderske kristne lærde, som f eks Thomas av Aquinas som hevdet at den guddommelige loven utgikk fra Guds sinn og hans visdom, mens andre, som f eks Duns Scotus tilbakeførte den til Guds vilje og dekret eller befaling.

 

Årikstad mener at kristent trosforsvar har en tendens til å forankre seg i den sekulære fornuften i stedet for å forankre seg i Bibelske sannheter. En slik forankring er problematisk, fordi bibelsk kristendom kan aldri bygges på verdslige prinsipper.

Engestøl sporer dette problemet tilbake til middelalderteologen Thomas Aquinas:

 

… En slik anklagen mot trosforsvar ligner på Bonaventura sine anklager mot Aquinas. Bonaventura levde samtidig som Aquinas. Han påpekte at Bibelen sammenligner sekulær visdom med vann og guddommelig visdom med vin. På samme måte som Jesaja 1,22 advarer mot å blande vann med vin, advarer også Bonaventura mot å blande sekulær visdom (vann) med Bibelske sannheter (vin). En slik blanding vil jo føre til at Bibelske sannheter blir utvannet!

Aquinas sitt svar til Bonaventura har utvilsomt en retorisk snert: ”Jeg blander ikke vann og vin, jeg gjør vann om til vin!” Vi forstår svaret enda bedre hvis vi kjennet til et sentralt element i Aquinas sitt teologiske prosjekt. Aquinas tenker nemlig at det guddommelige ikke står i konflikt til det naturlige, men gjør det naturlige fullkomment. For eksempel tenker han at Guds nåde verken ødelegger menneskets natur eller utvanner menneskets natur. Nåden gjør menneskets natur fullkommen. Slik er det også med fornuften. Den blir ikke ødelagt av troen, den gjør ikke troen utvannet, men fornuften blir derimot gjort fullkommen av troen.

Hva har dette å gjøre med trosforsvar? For Aquinas er det altså ikke slik at kristen tro skal bygges på et grunnlag av sekulær fornuft. Tvert imot er det slik at teologisk tenkning kan føre den sekulære fornuften opp på et høyere nivå, gjøre den fullkommen. Trosforsvar etter denne modellen kan ta for seg én og én sekulær teori og vise hvordan teologisk tenkning kan gjøre denne teorien enda bedre – og fornuftige mennesker bør vel alltid slutte seg til den beste teorien?

La oss ta for oss et par eksempler på en slik form for trosforsvar: Til den som allerede tror på Big Bang-teorien kan man si at denne teorien blir enda bedre hvis man også tror på en skaper. Til den som allerede tror at det finnes moralske lover, at det finnes godt og ondt, kan man si at denne teorien blir enda bedre hvis man også tror at det finnes en Gud som er moralsk lovgiver.

Å drive trosforsvar på den måten betyr ikke at man forankrer hele den kristne tro i en spesifikk vitenskapelig teori eller i en spesifikk teori om moral. Nei, man viser hvordan en sekulær forståelse av et gitt fenomen (vann) kan gjøres enda bedre ved hjelp av teologi (gjøres om til vin). Med Kolosserne 2,3 kan man si at Kristus er skjult i all kunnskap og i all visdom, og trosforsvarerens jobb er å gjøre ham synlig.

http://www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/TRO/Et-forsvar-for-trosforsvar-384903

Men hvorfor hindret ikke Gud det første menneske i å synde? St. Leo den store svarer: "Kristi uutsigelige nåde gav oss goder som er bedre enn dem demonens misunnelse tok fra oss".487 Og St. Thomas Aquinas tilføyer: "Det er ingenting i veien for at menneskenaturen ble bestemt for et høyere mål etter synden. For Gud tillater jo at ondt blir gjort for å vende det til et større gode, slik den hellige Paulus sier: "Der synden var stor, ble nåden enda større" (Rom 5, 20). Og i Exultet synges det: "Å salige synd, som fortjente en slik og så stor en gjenløser". http://www.katolsk.no/tro/kkk/k1_12

 Se: Om Søren Holm og hans bok om ulike teologiske formdannend tanker for våre dagers teologi:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/11/litt-om-teologi-om-dette-vre-liberal.html

Denne bør sees og tas på, for nytelse til oppvåkning, om det fins noen som ikke orker, så er det noen som vil orke før deg, og har orket før deg:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/emosjelle-dramtikere-uten-sans-for.html

 

http://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2023/10/hva-er-det-med-visse-kristne.html

http://neitilislam.blogspot.com/2017/12/nade-i-islam-id-eid-og-jule-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/06/utvelgelse-og-predestinasjon-i-luthersk.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/01/kjrligheten-godheten-og-livets-tre.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/02/himmel-pa-jord-i-henhold-til-islam.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/06/dipus-den-kollektive-slavemoral.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/07/synden-og-syndene.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/07/3-syndene-og-synden-islam-kristendom.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/07/4-syndene-og-synden-i-islam-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/07/5-synden-og-syndene-i-islam-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/10/9-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/12/14-synden-og-synden-i-kristendom-og.html

 

http://neitilislam.blogspot.com/2020/02/om-hvorfor-trump-vant-heldig-vis-for.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/12/ytterligere-klargjring-av-hypermagi-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/02/det-nye-viet-et-vi-av-tilskuere-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html

 

http://neitilislam.blogspot.com/2020/03/rikets-tilstand-religion-over-magi.html

Tungetaleberageri, Marcus:

http://neitilislam.blogspot.com/2022/11/mer-teologi-karismatikk-emosjoner-og-om.html

 

http://neitilislam.blogspot.com/2022/02/bispene-beklager-og-ingen-klager.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2016/01/allah-hu-achbar-virkelig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2017/06/allahs-kjrlighet-allahs-nade-grace.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2016/11/allah-hvem-sier-du-han-er-allah-skapt.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2012/05/allah-gud-og-utvik.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2012/04/allah-er-ikke-hellig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2017/11/hvis-gud-vil-eller-allah-hjernen-bak.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2012/10/profeten-muhammed-skjnt-profet.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/04/karen-armstrongs-illusjoner-om-oss-om.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2014/10/nar-ikke-hate-blir-en-synd-mot-allah.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/10/ingentin-med-islam-gjre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/synden-og-syndene.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2012/06/sosialister-elsker-allah-fordi.html

https://neitilislam.blogspot.com/2010/12/gud-eller-allah-thats-solution.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2014/07/allah-hu-achbar.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/3-syndene-og-synden-islam-kristendom.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/4-syndene-og-synden-i-islam-og.html

 

http://neitilislam.blogspot.com/2021/04/kristen-ramadanbnn-for-islam-allah-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/07/turistbrosjyre-for-allah-tankekors-for.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/nordmenn-som-tror-pa-allah.html

https://neitilislam.blogspot.com/2011/02/biskop-allah-kan-vre-gud.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/om-hvordan-vi-fler-og-mulig-tenker.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2021/11/nar-gud-gud-og-allah-diskuteres-i-den.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/02/andy-bannister-om-bla-allahs-identitet.html

http://neitilislam.blogspot.com/2021/12/nar-de-viktigste-ordene-ikke-betyr-noe.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2022/08/nar-martyren-stefanus-blir-gjort-til-en.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/07/hagia-sofia-med-h-eller-sett-fra-islams.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/06/gudlsheten-som-omfavner-allah-og-nesten.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2024/10/der-allah-blir-fortrengt-dukker-han-opp.html

 

http://neitilislam.blogspot.com/2020/03/rikets-tilstand-religion-over-magi.html

 

http://neitilislam.blogspot.com/2024/08/urenskning-av-islamkritikere-pa.html

http://neitilislam.blogspot.com/2023/03/kristen-redaktr-forker-manipulere-gud.html

 

http://neitilislam.blogspot.com/2023/03/islamofobien-som-splitter-kristne-na-i.html

 

http://neitilislam.blogspot.com/2025/01/folkemord-og-om-bl-jder-og-ansvar.html

 

http://neitilislam.blogspot.com/2020/07/foslis-sosiologiske-klagesang-over-sine.html

 

Dag T. Elgvin skriver (og hvis dette ikke kan være interssant også for mulismer, da vet ikke jeg, se linke under:

1. Skriftgrunnlaget: Koranen

Muslimer tror at Allah har originalen av Koranen i himmelen, slik han antyder i 10:61, 11:6, 22:70, 27:75, 34:3, 35:11, 36:12, 43:4, 56:78, 57:22 og 85:22. Det betyr at hele Koranen er Allahs ord, og ufeilbarlig. Dette siste er presisert i andre vers:

10:64 «Allahs ord endrer seg ikke.»

6:115 «Den Herres ord er fullkomment i sannhet og rettferdighet. Ingen kan forandre Hans ord!»

18:27 «Ingen kan forandre Hans ord.»

47:2 Skriften «er blitt åpenbart for Muhammad og er sannheten fra Herren deres».

Allah sier videre at skriften er en formaning, dvs den skal følges: 7;63, 20:3, 20:99, 25:29, 36:11, 36:69, 50:8 og 65:10.

En muslim har derfor ikke rett til å ta avstand fra noe i Koranen. Dette kan man konfrontere imamen med etter å ha trukket frem en del vers som omtaler jødene, se under.

Jeg anbefaler denne arabisk-norske utgaven av Koranen. Den er en studie-utgave med forklarende tillegg i parenteser, utgitt av Minhaj-ul-Quran, den bevegelsen imam Noor’s moské tilhører. En arabisk venn av meg har bekreftet at den er lik den arabiske originalen, mens Einar Bergs oversettelse ikke er det. Minhaj-versjonen har også standard vers-nummerering, mens Berg bruker til dels en avvikende nummerering.

Abrogering

Koranen ble gitt til Muhammad gjennom en periode på 22 år (610-632). Allah forklarer i 17:106 grunnen; «slik at du kan resitere den for folk litt etter litt», og med en tilleggs-grunn: «i henhold til omstendigheter og samfunns mellomværende». Dette er en viktig opplysning, for versene i Koranen fra perioden i Medina (622-632) har en annen karakter (voldelige og hatefulle) enn vers fra Mekka-tiden (610-622) (et fredelig og tolerant budskap). Noen sene vers er i direkte motstrid med tidligere vers.

Når det er vers som motsier andre vers, har Koranen en egen regel for hva som gjelder: Det nyeste, et prinsipp kalt «abrogering». Det vil si at voldelige og hatefulle vers overstyrer de fredelige, tolerante. Allah har forklart dette prinsippet i 16:101 (fra Mekka), 2:106 og 13:39 (fra Medina).

Ett eksempel: Muslimer sier gjerne at ‘det er trosfrihet i islam’ og viser til 109:6 der Muhammad sa: «Dere har deres religion, jeg har min.» Dette verset er fra tidlig i Mekka-perioden.

Det er nyttig å vite konteksten: Lederne i Mekka var misfornøyd med Muhammads virksomhet og foreslo et kompromiss: De skulle begynne å tro på hans gud Allah i tillegg til sine egne hvis Muhammad begynte å tro på deres guder i tillegg til Allah.  Muhammad avslo det. Han var altså kompromissløs selv i en situasjon hvor han var del av en liten minoritet. Gjengitt i Halvor Tjønn: «Muhammed. Profet og kriger», 2016, s 38.

Like etter at han flyttet til Medina, sa han: «Det er ingen tvang i levemåten.» 2:256. Men litt senere sa han: «Hvis noen søker en annen levemåte enn islam, vil dette aldri bli godtatt av ham.», 3:85. En av de siste suraene sier at muslimer skal kjempe mot ‘vantro’ helt til de betaler beskyttelsesskatt – i ydmykhet! 9:29. Det er lite religionsfrihet igjen.

En lang liste over abrogering i koranen finner du her.

Estimated Chronology of the Quran

Suras from Mecca

96, 68, 73, 74, 111, 81, 87, 92, 89, 93, 94, 103, 100, 108, 102, 107, 109, 105, 113, 114, 112, 53, 80, 97, 91, 85, 95, 106, 101, 75, 104, 77, 50, 90, 86, 54, 38, 7, 72, 36, 25, 35, 19, 20, 56, 26, 27, 28, 17, 10, 11, 12, 15, 6, 37, 31, 34, 39, 40, 41, 42, 43, 44, 45, 46, 51, 88, 18, 16, 71, 14, 21, 23, 32, 52, 67, 69, 70, 78, 79, 82, 84, 83, 30, 29.

Suras from Medina

2, 8, 3, 33, 60, 4, 99, 57, 47, 13, 55, 76, 65, 98, 59, 110, 24, 22, 63, 58, 49, 66, 61, 62, 64, 48, 9, 5.

Kilde: The Religion of Peace.

2. Menneskesynet

Islam rangerer menneskene ut fra religiøs tilhørighet: Muslimer er på toppen og jødene på bunnen. Andre grupper i mellom. Slaver er utenom. Vers kronologisk ordnet:

Muslimer:

5:13 Allah elsker de velvillige.

5:27 Allah godtar kun offer fra de gudfryktige (henviser til historien om Kain og Abel.)

5:54 Allah elsker dem som elsker Ham.

5:56 De som danner vennskap med Allah og Sendebudet hans og de troende, de er Allahs parti og vil i sannhet seire.

5:105 Dere troende! Ingen forvillet person kan gjøre dere noen skade hvis dere er rettledet.

9:4 Allah elsker de gudfryktige

9:26 Allah sendte sin sjelefred over sendebudet og de troende, – -, og Han pinte dem som viste vantro.

9:33 Allah sendte Sendebudet sitt med rettledning og sannhetens levemåte (religion), slik at Han kunne gjøre ham (sendebudet) til den øverste person over enhver levemåte (religion), selv om flergudsdyrkerne skulle mislike det.

9:71 De troende menn og de troende kvinner er hverandres velyndere. De påbyr det rette og forbyr det urette. . Snart vil Allah vise dem nåde.

9:109 Den er best som har grunnlagt sin bygning på frykt for Allah og Hans tilfredshet.

9:123 Allah er med de som kjemper mot de vantro, … , Allah er med de gudfryktige.

Intern rangering av muslimer: De som kjemper for Allahs sak, står øverst.

Islam er en gjerningsreligion der menneskene blir veid på den siste dag. Men én gruppe er unntatt: De som kjemper for islams sak er garantert å komme til paradiset.

2:245 Metaforisk skrevet om å gi et «lån» til Allah. Det betyr å gi livet sitt for Allah, og da gir han et løfte: «til Ham vil dere bli bragt tilbake», dvs de får løfte om å komme til paradis hvis de blir drept. Det ble sagt i klartekst senere, se 9:111

4:95 (utdrag) : «Allah har gitt overlegenhet i rang til dem som kjemper med sin eiendom og sitt liv, fremfor de hjemmesittende.»

61:4 Allah elsker dem som kjemper for Hans sak.

9:20 «De som kjemper for Allahs sak med sitt liv og eiendom, de står høyt på rangstigen hos Allah.»

9:111 «Allah har kjøpt fra de troende deres liv og deres eiendom i bytte med at paradiset vil være deres.»

Jødehatet

Koran-vers som forhåner og viser ringeakt mot jøder, kronologisk ordnet:

2:14 og 2:44: De er hyklerske

2:74 De er hårde av hjertet

2:79 De skriver noe på egenhånd (altså finner på noe) og sier det er fra Allah.

2:100 De holder aldri løftet sitt

3:78 De dikter opp ord om Allah for å villede de troende [muslimene]

3:120 De blir sorgfulle hvis dere [muslimene] opplever noe godt, og de gleder seg hvis dere [muslimene] rammes av en lidelse. altså ikke medfølelse. Generell nedvurdering.

4:46 . Allah har forbannet dem på grunn av vantroen deres. Tilsvarende i 4:51-52 og flere andre steder. (De blir altså forbannet bare pga troen. Religiøst begrunnet ringeakt.)

4:53 De er gjerrige og grådige.

4:161 De krever ågerrenter og har tilegnet seg andres rikdom på urett vis.

4:160 På grunn av jødenes ondskap har Vi* forbudt for dem ting som var dem tillatt før. * Vi = Allah.

98:6 De vantro blant skriftens folk : Disse er de verste skapningene!

59:14 De tar ikke fornuften i bruk.

22:8 Noen er uten viten og visdom.

5:18 De påstår at de er Allahs sønner og Hans mest kjære, mens sannheten er at de bare er vanlig mennesker. Koranen sier altså at jødene er arrogante i religiøs sammenheng.

5:13 Fordi de brøt pakten, forbannet Vi dem.

5:60 Vi forbannet dem og omgjorde noen av disse ondsinnede personene til aper og svin.

5:62 og 63 Det de driver med, er svært ille.

5:64a Jødene sier «Allahs hånd er bundet fast». Forbannet være dem.

5:64b Allah liker ikke ufredsstiftere.

5:68 De er oppsetsige.

5:78-79 De pleide å overtre grensene, de hindret ikke hverandre i å gjøre onde gjerninger.

5:82 Jødene (og de kristne) er de bitreste i fiendtlighet mot de troende [muslimene]

9:29 Kjemp mot de som ikke tror på Allah helt til de overgir seg og betaler skatt i ydmykhet.

9:30 Jødene sier «Esra er Allahs sønn!» Måtte Allah tilintetgjøre dem! Når Allah kan det, man muslimer gjøre det. Jfr 9:29.

9:34 Mange rabbier og munker fortærer andre menneskers eiendom på urett vis. De samler seg skatter i hopetall av gull og sølv og bruker det ikke for Allahs sak. Generell ringeakt.

Disse versene gir etter min oppfatning uttrykk for en holdning som rammes av § 185. Alle er fra Medina-tiden. Versene fra sura 5 og 9 er ikke abrogert av andre vers.

Det kunne være nyttig å spørre imam Noor om han identifiserer seg med disse versene. Og om han mot formodning skulle si at han tar avstand fra den holdningen de viser, kan man ikke stole på at han snakker sant. Se under.

Koranen legitimerer handling

Vers som truer ikke-muslimer og fremme forfølgelse: I og med at Noor uttrykte at jøder bør drepes, dvs gav et handlings-imperativ, tar jeg med noen vers som viser at Koranen legitimerer en slik holdning:

2:194 Om noen gjør dere urett, kan dere også gjøre ham urett. (Hevn-prinsippet.)

33:57 Sannelig, de som fornærmer Allah og Sendebudet Hans, dem forbanner Allah i verden og det hinsidige. Dette verset legitimerer kamp mot dem som tegner karikaturer av profeten. De to neste versene gir først en trussel, så straffen:

33:60 Hvis ikke hyklerne og de som har sykdom (av hat og uforskammethet mot Sendebudet) i hjertet, og (likeså) spredere av falske rykter i Medina gir seg (med å fornærme Sendebudet), vil Vi visselig sette deg over dem; deretter vil de ikke engang kunne være dine naboer i Medina unntatt noen få (dager).

33:61 Disse forbannede (som sprer falske rykter, anstifter ufred, er en stadig trussel for samfunnets fred og sikkerhet gjennom sine intriger og antistatlige konspirasjoner), må bli pågrepet og drept voldsomt hvor de enn møtes på (for å eliminere trusselen mot fred). NB: «fred» i en islams forståelse av ordet; det er at islams lov styrer samfunnet.

5:33 Sannelig, straffen for dem som kjemper mot Allah og Sendebudet Hans og vandrer rundt og anstifter ufred på jorden (begår blodsutgytelse, forøver terrorisme, plyndring), er at de blir drept eller hengt, eller at hendene deres og føttene deres blir kappet av kryssvis, eller at de blir forvist fra landet (eller fanget så de ikke kan bevege seg fritt i landet). Dette er en nedverdigelse for dem på jorden, og i det hinsidige er det en svær pine for dem,

9:5 Når de fredlyste månedene har passert, så drep flergudsdyrkerne hvor dere enn finner dem, og pågrip dem, og fang dem, og sitt i bakhold for (å ta og omringe) dem på ethvert sted.

9:29 (Å, muslimer!) Kjemp også mot dem av skriftens folk som ikke tror på Allah og ei heller den ytterste dag, og som ikke anser som forbudt det Allah og Sendebudet Hans har forbudt, og ei heller omfavner den sanne levemåten (islam), (kjemp mot dem) helt til de følger og overgir seg (retter seg etter den islamske loven) og betaler skatt med sin egen hånd (i ydmykhet).

9:73 Kjære profet! Kjemp mot de vantro og hyklerne, og vær streng mot dem (fordi de krenker freden og menneskerettighetene og er krigerske)! ‘menneskerettigheter’ i islams forståelse; Underlagt sharia-reglene.

9:123 Å, dere troende! Kjemp mot slike blant de vantro som er i nærheten av dere (dem som påfører dere og levemåten [religionen] deres skade åpenlyst og direkte, ved å initiere krig og fiendskap mot dere.) Og (kjemp på den måten) at de finner hardhet (styrke og tapperhet for selvforsvar) i dere. Og vit at Allah er med de gudfryktige.

Det er mange flere vers enn disse.

«Å kjempe for Allahs sak» er ikke begrenset til bruk av vold og terror. Det inkluderer også å jobbe på ikke-voldelige måter; politisk, gjennom organisasjoner eller ved å bruke mediene.

3. Dobbelt-tale – vanlig i islam

Om beklagelsen: Beklagelsen kom først etter at saken var blitt offentlig kjent, i august 2021, og ikke kort tid etter at ytringene ble skrevet (mai 2021 og mai 2019). Selv om forklaringen hans: ‘ytringene var en reaksjon på lidelsene hos folk i Gaza’ skulle være sann, hadde han hatt god tid til å roe ned følelsene og beklage dem. Det gjorde han ikke i 2019, heller ikke i 2020, og heller ikke fra mai til juli 2021, ikke før saken var blitt offentlig kjent. Det tyder på at beklagelsen var ment for det norske publikum – og ikke var ærlig.

Noe som støtter denne hypotesen, er at islam tillater å lyve når det er til gagn for en person eller for islam som sådan. Det er stor sannsynlighet for at han løy for å bli bedømt mildere eller for å bedre ryktet til Minhaj-ul-Quran i det norske samfunnet.

Om det at han hadde vært talsmann for «fredelig toleranse og forståelse på tvers av religioner».

Dette kan han ha uttrykt på møter i Drammen og omegn tros- og livssynsforum (DOTL). Det bør ikke forundre at han har gitt uttrykk for en slik holdning i dette forum. Det gir et godt inntrykk av ham selv og religionen hans, og bidrar til å øke sympatien for muslimer og for islam i samfunnet.

Her er en artikkel som drøfter påstanden fra islamsk hold om at islam bygger på toleranse.

Det at moskéen hans deltar i DOTL kan være motivert av et mål om å øke sympatien i samfunnet, for Koranen har et klart budskap om at en muslim ikke skal gjøre seg til venn med en vantro. Det er ca 50 vers om dette, vedlagt liste. Se også her.

Å gi uttrykk for toleranse behøver ikke være ærlig ment. Topplederen for bevegelsen Noor tilhører, Muhammad Tahir ul-Qadri, har blitt avslørt for å bruke «dobbelt-tale»: Han sa én ting til ikke-muslimer, journalister, politikere i Vesten; nemlig at islam er fredelig, noe annet til muslimer, nemlig at blasfemi skal straffes med døden. Dette kommer tydelig frem i denne korte filmen fra 2012. Først et intervju på dansk TV, engelsk språk, så en tale til hans egne.

Ul-Qadri: Om blasfemi-loven. Lov 295C : “gjelder ikke for ikke-muslimer».

Utdrag:

Fra 00 : Intervju på TV. Resymé: -Jeg er imot blasfemiloven i Pakistan, jeg var ikke rådgiver for regjeringen da den ble laget, jeg ønsker toleranse mellom folk fra ulike religioner. Sharia-loven gjelder ikke kristne, jøder, hinduer eller andre.

3’ Tale på arabisk eller urdu?, tekstet på engelsk: Jeg vil gjerne gjøre det klart hvem som laget lov 295C: -Det var jeg som laget den. Det var for 25-26 år siden. Det var mine tanker kom inn i den loven.

4’30’’ Om blasfemi om profeten: Enten det er gjort av muslimer, kristne, jøder, hinduer eller andre: Straffen er døden! Hvis noen går bort fra islam – og angrer, er det greit, men ikke blasfemi mot profeten! – – Enten det er gjort av muslimer, kristne, jøder, hinduer eller andre, de skal drepes som en hund! Dette kom inn i loven i 1985.

Konklusjon, 7’00’’ Lov 295 C var laget utelukkende av Allah gjennom meg. Ingen andre bidro til den.

Når lederen for denne bevegelsen bruker ‘dobbelt-tale’, kan vi ta for gitt at imamene i bevegelsen også gjør det.

4. Islam tillater å lyve

Islam har en hovedregel om å snakke sant, men det er lov å lyve om nødvendig. En kort forklaring av tenkemåten finner vi i sharia-loven, kap r 8.2 :

«Hvis et mål kan oppnås både gjennom å fortelle sannheten og ved å lyve, er det ikke lov å lyve. Når det er mulig å oppnå målet ved å lyve, men ikke ved å si sannheten, er det tillatt å lyve dersom oppnåelse av målet er tillatt, og obligatorisk å lyve hvis målet er obligatorisk. . .»

Den vanligste versjonen av sharia-loven er Reliance of the Traveller, skrevet av Ahmad Ibn Naqib A-Misri (død 1368).

Allah sa at han var god til å lyve – da kan muslimer også gjøre det.

3:54, 13:42, 27:50, 85:15-16: Her er påstander om at jødene la hemmelige (uærlige) planer, så sies at Allah er best til å legge hemmelige (uærlige) planer. Når Allah kan gjøre dette, er det selvsagt lov for en muslim også.

4:142, 8:30, 10,21. Tilsvarende om ‘vantro’ generelt.

9:3 Profeten Muhammad er fri for ansvar overfor ‘vantro’. Dermed er muslimer også det, og trenger ikke snakke sant.

Til og med en ed kan brytes.

2:225 Gir rett til å lyve under ed. Det er ikke synd dersom intensjonen er god, dvs at det er til fordel for muslimen eller samfunnet hans.

16:91 ‘Bryt ikke en ed etter at den er stadfestet.’ Legg merke til ‘etter’ – den kan brytes før man stadfester den. Likevel kan den brytes etterpå ved å gi et sonoffer, se 66:2. I vers 5:89 kommer regler om soning: Gi mat til 10 fattige, gi dem klær eller befri en slave. Hvis man ikke har råd til dette og ikke har slaver, kan man faste i tre dager. Dermed er man fri for straff fra Allah.

To sentrale hadither

En av de første jødene som Muhammad ønsket å få drept, var Ka’b bin Ashraf, grunnen var at Ka’b hadde skrevet nidvers mot profeten. Da gav profeten klarsignal til å lyve:

Profeten sa: «Hvem er klar til å drepe Ka’b bin Ashraf?» Muhammad bin Maslama svarte: «Vil du at jeg dreper ham?» Profeten svarte bekreftende. Muhammad bin Maslama sa: «Så la meg si hva jeg vil.» (dvs inkludert det å lyve). Profeten svarte: «Det godtar jeg.» Bukhari bind 4, bok 52, nr 271.

Hadithen under har med fortsettelsen; bin Maslama dro til Ka’b med noen venner og diktet opp historier for å få Ka’b til å åpne porten så de kunne greie å drepe ham:

Profeten sa: «Hvem er rede til å drepe Ka’b bin Al-Ashraf som virkelig har såret Allah og hans apostel?» Muhammad bin Maslama sa: «O Allahs apostel! Vil du like at jeg dreper ham?» Han svarte bekreftende. Så gikk Muhammad bin Maslama til ham (dvs. Ka’b) og sa: «Denne personen (dvs. profeten) har satt oss i oppgave og bedt oss om nestekjærlighet.» Ka’b svarte: «Av Allah vil du bli lei av ham.» Muhammed sa til ham: «Vi har fulgt ham, så vi misliker å forlate ham til vi ser slutten på hans affære.» Muhammad bin Maslama fortsatte å snakke med ham på denne måten til han fikk sjansen til å drepe ham. Bukhari, bind 4, bok 52, nr 270.

Lovlig løgn. Nøkkel-ordet er taqiyya

Muslimer har lov til å lyve for vantro for å overvinne dem eller for å beskytte seg selv. Det finnes flere former:

Taqiyya – Å si noe som ikke er sant når det gjelder muslimsk identitet (dvs. om man er muslim eller hva det betyr). Dette er et sjia-begrep: det sunnimuslimske uttrykket er Muda’rat.

Kitman – Å si bare halve sannheten. Et eksempel er når muslimske apologeter hevder at Koranen sier at man ikke skal drepe, og siterer 5:32 slik: «Hvis noen dreper et menneske, er det som om han hadde drept hele menneskeheten», mens de ikke sier det som står midt i dette sitatet, nemlig «uten at det er blodhevn eller straff for å anstifte ufred på jorden». Dessuten pleier de ikke å si at dette verset handler om jødene, det gjelder altså ikke muslimer.

Tawriya – Med hensikt å skape et falskt inntrykk ved å si noe som rent formelt er sant, når man vet at lytteren vil oppfatte det på en annen måte. Denne praksisen har en bredere anvendelse enn taqiyya.

Muruna – «Å blande inn»: Man setter til side noen praksiser innen islam eller sharia for å fremme andre.

Et godt oppslagsverk er her. Først kommer koranvers, deretter hadither, så sharia-loven og uttalelser fra islamske lærde. Nettsiden er laget av ikke-muslimer og er faglig solid.

Utdrag av sharia-loven kap r 8 om å lyve:

r 8.2 Profeten sa: «Den som bilegger konflikter mellom mennesker for å få til et gode eller sier noe prisverdig, er ikke en løgner.»

[Underforstått: Han regnes ikke som løgner selv om han sier noe usant når formålet er å bilegge en konflikt.] Både Bukhari og Muslim har dette. Muslims versjon fra Umm Kulthum har dette tillegget:

«Jeg hørte ham ikke tillate folk å si noe usant bortsett fra i tre tilfeller: i krig; for å løse/ bilegge uenigheter/ konflikter, og når en mann snakker med kona si, eller hun med ham (for å glatte over forskjeller).»

Dette er en eksplisitt uttalelse om at løgn noen ganger er tillatt, og de lærde har etablert kriterier som definerer hvilke typer som er lovlig. Den beste analysen jeg har sett, er av imam Ghazali:

Hvis et mål kan oppnås både ved å fortelle sannheten og ved å lyve, er det ikke lov å lyve. Når det er mulig å oppnå målet ved å lyve, men ikke ved å si sannheten, er det tillatt å lyve dersom oppnåelse av målet er tillatt, og obligatorisk å lyve hvis målet er obligatorisk. (så kommer eksempler).

I religiøse saker er det alltid en god forholdsregel å bruke ord som gir et misvisende inntrykk. Det betyr at man sier noe som rent bokstavelig er sant, altså lyver man ikke (def: r10.2 under) selv om hensikten er å bedra tilhøreren. Men selv om man ikke har en slik intensjon og bare lyver uten å ha hensikt om noe annet, er det ikke ulovlig ved tilfellene nevnt over. Man bør sammenligne de negative (‘negative’ for muslimen selv eller for islam) konsekvensene av å lyve med de som følger av å fortelle sannheten, og hvis konsekvensene av å si sannheten er mer ødeleggende, er man berettiget til å lyve.

r 10.2 Å gi et misvisende inntrykk betyr å si noe som tilsynelatende har én betydning, mens hensikten er en annen betydning som uttrykket også kan ha – men som motsier det egentlige innholdet. Det er et slags bedrag. (Det tar ofte form av at taleren tenker på én bestemt betydning mens tilhøreren oppfatter det mer generelt.) (min oversettelse).

 5. Tar imamen avstand fra versene?

Sharialoven sier at det å fornekte et koranvers betyr at man ikke lenger regnes som muslim, og straffen for frafall er å bli drept. Han ønsker sikkert ikke å få en dødsdom over seg fra det muslimske miljøet. Kap o8.7 har en liste over handlinger som regnes som frafall, pkt 7: «to deny any verse of the Koran…” Kap o8.1 “When a person who has reached puberty and is sane, voluntarily apostatizes from Islam, he deserves to be killed.”

Hvis han ikke tar avstand fra versene som forhåner og viser ringeakt mot jøder, vil det være et indirekte bevis for at beklagelsen hans ikke var ærlig ment.

Profeten er forbilde for alle muslimer og hvordan han behandlet jødene, dernest sharialoven som moralsk fundament, jihad som plikt og sharialoven om jihad, og til slutt noen eksempler på dobbelttale; muslimer bruker ord som har en klar mening i vår kultur – men de legger noe annet i dem.

6. Profeten Muhammad – forbilde og moralsk veiviser

Muhammad sa at han fikk en rekke åpenbaringer som gjaldt ham selv, og de inneholdt komplimenter av høyeste rang og gjorde ham til moralsk veiviser. Versene er kronologisk ordet. Det er flere vers enn de jeg gjengir her.

Fra Mekka: «Du er rangert med den mest fornemme sjelsstyrken» («høy karakter»), 68:4. «Sendebudet befaler det rette og forbyr det urette, han lovliggjør det rene og ulovliggjør det urene. De skal hedre ham.» 7:157. «Herren vil heve deg til den mest lovpriste rangen.» 17:79. «Du (sendebudet) rettleder til den rette vei.» 42:52.

Fra Medina: «Et eksempel» for de troende, 2:26. «Adlyd Allah og sendebudet!» 3:32. Attest fra Allah: «I sannhet, det er det vakreste forbilde i Allahs sendebud for enhver som setter sitt håp til Allah og den ytterste dag.» 33:21. Beskjed: De troende skal godta Muhammad som dommer i alle saker, 4:65. «Den som adlyder sendebudet, har i sannhet adlydt Allah.» 4:80. Tilsvarende i 4:150-151. «Det sendebudet gir, ta det, og det sendebudet forbyr, avhold dere fra det.» 59:7. Sendebudet er kommet for å gi de troende «et lys fra Allah», 5:15.

7. Hvordan profeten behandlet jødene

Når profeten har fått disse attestene, er det av stor interesse å se hvordan han behandlet jødene i Medina. Det var tre jødiske stammer der da han flyttet dit, flere tusen mennesker i hver. Muhammad prøvde først å få disse til å godta ham som profeten deres, men da de hørte at læren hans ikke stemte med toraen, forkastet de ham. Da ble han fiendtlig innstilt mot dem og endret bønneretningen som hadde vært til Jerusalem, til Mekka. Deretter sørget han for at noen fremtredende jøder ble drept (som Kab), deretter bestemte han seg for å bortvise jødene i to av stammene. Han begynte høflig med et tilbud om å omvende seg, men dette var ikke noe fritt valg; alternativet var klart:

“While we were in the Mosque, the Prophet came out and said, «Let us go to the Jews» We went out till we reached Bait-ul-Midras. He said to them, «If you embrace Islam, you will be safe. You should know that the earth belongs to Allah and His Apostle, and I want to expel you from this land. So, if anyone amongst you owns some property, he is permitted to sell it, otherwise you should know that the Earth belongs to Allah and His Apostle.»” Narrated Abu Huraira. Bukhari Volume 4, Book 53, Number 392.

Etter et slag der noen jøder deltok på motstandernes side, ble spørsmålet hva han skulle gjøre med jødene i den siste stammen. Han fikk en åpenbaring fra engelen Gabriel:

When Allah’s Apostle returned on the day (of the battle) of Al-Khandaq (i.e. Trench), he put down his arms and took a bath. Then Gabriel whose head was covered with dust, came to him saying, «You have put down your arms! By Allah, I have not put down my arms yet.» Allah’s Apostle said, «Where (to go now)?» Gabriel said, «This way,» pointing towards the tribe of Bani Quraiza. So Allah’s Apostle went out towards them. Narrated ‘Aisha. Bukhari, volume 4, Book 52, Number 68.

Han bestemte han seg for å gjøre kort prosess med dem; mennene (ned til pubertetsalder) ble halshugd, kvinnene solgt som slaver, barna adoptert inn i muslimenes familier, eiendommene ble konfiskert. Dvs: Kollektiv avstraffelse etter at noen jøder hadde kjempet mot ham. Dermed er kollektiv avstraffelse av uskyldige et godkjent prinsipp i islam.

Ibn Ishaq – den første som skrev biografi om Muhammad, omtaler saken på s 461-470 (engelsk utgave ved Guillaume 1955: The Life of Muhammad) og Halvor Tjønn: Muhammed. Profet og kriger, 2016, s 114-125.

En del av jødene som var blitt bortvist tidligere, hadde dratt til Khaybar, en jødisk oase 150 km lenger nord, der de levde av daddel-dyrking. Etter at Banu Qurayzah var tilintetgjort, skjønte Muhammad at jødene i Khaybar kunne utgjøre en trussel, og han erobret byen. Han drepte dem ikke; han trengte dadlene til soldatene sine og fant på noe smartere: De skulle få leve forutsatt at de leverte halvdelen av produksjonen til profeten; dvs han gjorde dem til leilendinger; dhimmier (mai 628). Dette er et prinsipp som Muhammads etterfølgere brukte konsekvent.

En av de muslimske lederne i Storbritannia gav uttrykk for dette prinsippet for noen få år siden. Etter hukommelsen: «Dere (engelskmennene; majoritetsbefolkningen) er våre dhimmier, for dere arbeider og betaler skatt, mens vi ikke arbeider og får sosialhjelp av deres penger.» Det vi oppfatter som pengehjelp til de som trenger det, anser muslimer som tegn på at de er blitt våre overordnede!

Nå utgjorde jødene i Arabia ikke lenger noen trussel mot Muhammads makt. Men han visste at det var jøder lenger nord; han hadde i tidligere år vært med på handelsreiser til Damaskus. Han må ha båret på et dypt hat mot dem, for han gav et klart oppdrag til sine etterfølgere:

«Allahs sendebud sa: «Dere (dvs. muslimer) skal kjempe mot jødene til noen av dem gjemmer seg bak steiner, og steinene vil (forråde dem) og si: ‘O ‘Abdullah (dvs. Allahs slave)! Det er en jøde som gjemmer seg bak meg; Kom og drep ham.’»» Bukhari vol 4, book 52, nr 176. (Tilsvarende i nr 177.) Bukhari regnes som den mest troverdige hadith-skriveren. Nr to er Muslim.

Det er derfor en generell plikt for muslimer å kjempe mot jøder. Oppfordringene som imam Noor la ut på Facebook, er derfor en direkte konsekvens av 1) påbud fra Allah til Sendebudet hans, 2) profetens egne handlinger – som er forbilde for alle muslimer, og 3) hans oppdrag til etterfølgerne.

8. Jihad som plikt

Etter islamsk tankegang er verden delt i to: 1) Områder under islamsk styre («fredens hus») og 2) områder som ikke er under islamsk styre («krigens hus»). Noen bruker også en tredje kategori: Områder som ikke er under islamsk styre – men der muslimene har fått avtaler til fordel for seg. Norge hører da med i denne kategorien; islamske trossamfunn og en rekke islamske organisasjoner får økonomisk støtte fra den norske stat, pluss at muslimer er inkludert i det sosiale systemet. Det store oppdraget er å arbeide for at hele verden blir underlagt islamsk lov, kommer inn i ‘fredens hus’. En hadith som bekrefter dette, Bukhari, vol 1, bok 2 nr 24:

«Allahs apostel sa: «Jeg har blitt beordret (av Allah) til å kjempe mot folket til de vitner om at ingen andre enn Allah har rett til å bli tilbedt, og at Muhammed er Allahs apostel, og utfører bønnene perfekt og gir den obligatoriske veldedighetsskatten.»

Muhammad hadde en generell plikt å kjempe mot ‘vantro’, og Muhammad er forbildet for alle muslimer til alle tider.

Det var ikke bare Muhammad som sa dette, guden hans hadde sagt det til ham: «Kamp er foreskrevet for dere.» 2: 216; «Drep dem uansett hvor dere finner dem.» 4:89, og «Kjemp samlet mot avgudsdyrkere (kristne).» 9:36.

Mange hadither viser at å delta i jihad er den høyeste dyd:

«Allahs apostel ble spurt: «Hva er den beste gjerningen?» Han svarte: «Å tro på Allah og Hans apostel (Muhammed). Spørsmålsstilleren spurte så: «Hva er det neste (i godhet)? Han svarte: «Å delta i jihad (religiøs kamp) for Allahs sak.»» Bukhari vol 1, bok 2 nr 25.

En mann kom til profeten og spurte: «Én mann kjemper for krigsbytte. en annen kjemper for berømmelse og en tredje kjemper for å vise seg frem; hvem av dem kjemper for Allahs sak?» Profeten sa: «Den som kjemper for at Allahs ord (dvs. islam) skal være overlegent, kjemper for Allahs sak.» Bukhari vol 4 bok 52, nr 65.

I tillegg kommer løftet om at dersom en muslim ble drept i kampen, var han garantert å komme til paradis, som tidligere nevnte 9:111. Flere hadither viser at Muhammad sa dette.

Sharialoven som moralske fundament

Når det gjelder moralske forhold, er Muhammads liv og utsagn retningsgivende, i tillegg er sharialoven en målestokk:

«Det gode er ikke hva fornuften anser som godt, og det dårlige er ikke hva fornuften anser dårlig. Målet på godt og ondt er den hellige loven, ikke fornuften.», kap a1.4.

Sharialoven om jihad, kap o9:

o9.0 Jihad betyr å kjempe mot ikke-muslimer, og er etymologisk avledet av ordet mujahada som betyr krigføring for å etablere religionen. Så kommer henvisning til de tre versene over: 2:216, 4:89 og 9:36. Det viser at sharialoven («islamsk lov») bygger på Koranen.

o9.1 Jihad er en felles plikt. Når det er mange nok som gjør det for å lykkes, er det ikke plikt lenger. Som profeten har sagt: ‘Den som bidrar med utstyr for en kriger som driver jihad, har selv utført jihad.’

o9.2 Jihad er en personlig plikt for alle som er tilstede på kampplassen.

o9.3 Jihad er også en plikt når fienden har omringet muslimene. (I Norge er muslimene «omringet» av fienden (oss ‘vantro’), derfor er jihad en plikt)

o9.4 Jihad er også en plikt for alle funksjonsdyktige som har nådd puberteten og er friske.

o9.5 Disse trenger ikke kjempe i jihad: de som står i gjeld til noen, og hvis foreldrene gir dem fri; unntatt hvis muslimene er omringet av fiender.

o9.8, Målet: Kalifen fører krig mot jøder, kristne og zoroastriere (N: forutsatt at han først har invitert dem til å gå inn i islam i tro og praksis, og hvis de ikke vil, så invitert dem til å gå inn i islams sosiale orden ved å betale den ikke-muslimske koppskatten [kopp- fra tysk: Kopf = hode. Dvs person-skatt.] (Krigen fortsetter) til de blir muslimer eller betaler den ikke-muslimske koppskatten (O: i samsvar med ordet til Allah: «Bekjemp de som ikke tror på Allah og den siste dagen, og som ikke forbyr det Allah og hans sendebud har forbudt – som ikke praktiserer sannhetens religion, være av dem som har fått Boken – til de betaler koppskatten ut av hånden og blir ydmyket» (Koranen 9.29).

«Å kjempe for Allahs sak» betyr ikke nødvendigvis å kjempe med våpen eller å bruke terror. Alle måter man kan bidra til å utbre islamsk innflytelse hører med; motivasjonsarbeid i moskéene selvsagt også. Organisasjonen Det Muslimske Brorskapet (MB) har som strategi å bli integrert og komme inn i sentrale posisjoner for å påvirke samfunnet innenfra. De tar gjerne høy utdannelse, går kledd som oss og snakker pent og høflig. De blir med i politikken og de infiltrerer andre islamske organisasjoner og bruker disse til sitt formål.

Dette er blitt avslørt i Sverige, se boken av Sameh Egyptson: Holy White Lies. Muslim Brotherhood in the West. ‘Case – Sweden’, 2018. Svensk oversettelse i to deler: Erövringen. Muslimska Brödreskapets infiltration av Sverige, 2020 og Bosättningen. Muslimska Brödreskapets organisation och vision i Sverige, 2021. Bøkene selges fra hans egen nett-butikk. Det muslimske brorskapet er i flere land definert som terrororganisasjon. Norge har ikke erkjent dette ennå.

9. Muslimsk språkbruk

Muslimers forhold til oss ‘vantro’ er altså bestemt av Koranen, hadither og sharialoven: Det er en kamp helt til alle mennesker tilber Allah. For å nå målet om større aksept i samfunnet bruker muslimer gjerne anerkjente honnør-ord, men NB; med en islamsk betydning. De driver altså dobbelt-tale som tidligere belyst. Noen eksempler hentet fra John Guandolo: Islam’s Deception: The Truth about Sharia, 2019:

Rettferdighet/et rettferdig samfunn: Når folk er underlagt islamsk lov.

Fred: Når islamsk lov er innført. Jfr. «fredens hus».

Frihet: Å være fri for menneske-lagde lover. Dvs når Allahs lov styrer.

Menneskerettigheter: Rettighetene folk har i henhold til islamsk lov. «Kairodeklarasjonen» 1990, vedtatt av Organisasjonen av islamsk samarbeid, bestående av alle islamske stater, sier i art 24: «Alle rettigheter og friheter i denne erklæringen er underlagt sharia-reglene» og art 25: «Sharialoven er den eneste forklaringsmåten for denne erklæringen.»

Slik ble brevene avsluttet. Nå gjenstår det å vente på Borgarting Lagmannsretts dom.

 

https://www.rights.no/2023/05/statsadvokatene-fikk-innforing-i-islam-for-ankesaken-mot-imam-noor/