Er du sprø? Kan du avtale Gud?

Avtaler med Gud eller Allah?

Som en liten apperitif kan man kanskje ta en kikk på denne:

https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/om-hvorfor-det-gar-sa-galt-om-islam-og.html

Det kommer flere lignende «forsmaker» i det følgende, men først:

Det er befriende ikke å måtte forholde seg til «deadlines». Det betyr imidlertid ikke at jeg slapper av på kravene til meg selv, når det gjelder å få frem visse kunnskaper, innsikter, erkjennelser, tolkminger og perspektiver jeg har fått med meg og som jeg forsøker å formidle noe av, i den gode saks hensikt.

Jeg må innrømme at jeg kanskje har latt meg drive av en viss mengde besettelse hittil i dette arbeidet, jeg håper at jeg i fortsettelsen kan sublimere denne besettelsen og forbedre der jeg kan, og vil. Det er også befriende å ikke være avhengig av «korrekturlesere» eller andre «forstyrrende elementer», men dette går selvsagt på bekostning av konsistens, stoffet kan derfor virke noe springende og sprikende fremlagt, - det får så være. Collage og kaleidoskop kan i seg selv kanskje bidra til «horisont-utvidelse». Får jeg frem noen viktige poenger, er jeg like vel helt eller delvis fornøyd. Dette er tross alt ikke noe jeg tjener til salt i grauten av. Jeg skriver fordi det jeg skriver om tross alt er viktig, ikke bare for meg selv, så hvis en blind høne kan finne et korn, så, javel, det er bare å forsyne seg.  

Generelt: Av og til må man forholde seg til plattheter og banaliteter som om disse i seg selv skulle kunne tjene til å opprettholde selve livet, på en måte: Man blir tunnelsynt, elementære ting synes å være de ting mennesker flest holder seg til – og overlever på! Men det er alltid lys i enden av tunellen, eller er det ikke? La meg gjøre et forsøk på avklaring:  

Utover de dagligdags god-dag-økseskaft- frasene og de trøstesløse standarder stereotypiseringer, finnes liksom intet liv. Den daglige som oftest trivielle dont overtrumfer de store spørsmålene og forholder seg ikke til frelsen og døden. Slike spørsmål overlater de som er tilfreds med det tilvante og trygge, til de marginaliserte, de man med noe forakt ser på som ikke-for-meg mennesker, mennesker som kommer vanemenneskene for nære, de som «klarer» seg med lite. Man foretrekker sin egen flokk, folk som overlever godt på floskler og tankeløshet og som er helt uten mot til å stille de eksistensielle spørsmålene, de spørsmålene som transcenderer hverdagen og krever mer enn dyre og vakre seremonier for å få ro, for ikke å si visjoner, en altovergripende historie å tilhøre, og en trygghet og varme i hjertet som «overlever alt».

Eksempler på banaliteter? Vel, ta det mest selvfølgelige av alt: «tid» og «rom». Dette er så selvsagte kategorier at vi ta dem for gitt, de koster ikke noe, vi «opererer» innenfor dem i lystig vekselvirkning uten å levne dem en tanke, hvilket selvfølgelig er av det gode. Uten disse kategoriene ville alt stoppe opp og menneskeheten og menneskeheten opphøre å eksistere.

Men: Tid og rom er fundamentale kategorier, de lever sitt eget liv inne i oss, og blant oss. De er tankeforutsetninger, nødvendige for at tankene skal kunne fungere og for at alle relasjoner skal ha stabilitet og forutsigbarhet. Uten tid og rom ville enhver forklaring og enhver kontekst umuliggjøres og falle fra hverandre.

Men dette er altså så selvfølgelig for oss at vi tar dem for gitt, de er nøytrale livsbetingelser, ja, de er urokkelige byggesteiner i skaperverket, ved siden av sult og tørst, - og vellystigheten selv. De utgjør en konstitusjon i det menneskelige. De er de stumme spillereglene hele spillet avhenger av. Man trenger ikke å tro på dem, eller tro at de eksisterer. Vi vet at de eksisterer, de er dessuten en del av oss, av «utstyret» vårt.  Vi kan ikke kvitte oss med dem uten å bli u-menneskelige. Det vi ikke tenker over, er at tid og rom faktisk er skapte kategorier og at Gud selv ha avtalt med mennesket at disse kategoriene ikke skal rokkes, at Gud har inngått en avtale med oss om dette. Vi stusser da ikke over den mulighet av det står i Guds makt å forandre avtalevilkårene, hvis han vil. Vi tenker gjerne ikke over at det fins ting Gud ikke kan gjøre, selv om han «ville det». Vi tenker heller ikke over at f eks Allah ikke er bundet avnoe, at det fins ting selv Allah ikke kan gjøre, vi stusser nå vi blir fortalt at Allah vilje faktisk ikke er bundet v noe som helst, ikke engang avtaler han måtte ha inngått med oss mennesker. 

En form for tro er å tro at tid og rom faktisk eksisterer. Med gudstro er det noe annet. Denne tro er ikke noe vi med nødvendighet er utstyrt med biologisk, eller i «full målestokk», eller rent transcendentalt. Vi er ikke født med stammens eller nasjonens gud. «Han» er ikke en del av vårt DNA. Derfor kan «Gud» i prinsippet være hvem som helst, ja, hva som helst.

Vi er derimot ganske sikkert født med en evne til å tvile på gudene. Svikter de oss, har de vist at de ikke har livets rett. Mennesket er derfor på jakt etter «noe» som ikke kan svikte. For så vidt er tro en del av vår biologiske verktøykasse. Mennesket vil ha – og har behov for - en Gud som ikke kan dø og som hersker over liv og død, til og med i det hindside, det riket vi er henvist til å projisere vår verste frykt og dypeste angst, hvis den enes sanne Gud ikke kommer imellom og forteller oss hva vi har i vente og hva vi kan sette vår tro og håp til.

I jordelivet blir det derfor av største viktighet å elske, ha kjærlighet, tilhøre den riktige siden i livet, ikke den siden eller veiene som fører til fortapelse, og da enten fortsatt i live, under store lidelser, eller som totalt tilintetgjort, slik f eks Jehovas Vitner tro.

Men la meg holde meg til tid og rom noen øyeblikk til: De er kategorier som bestemmer vår persepsjon så vel som vår kognisjon, alt etter hvilken individuelle gen-pool vi er utstyrt med, selvsagt. (Kategorier en integrert i vår a-historiske konstitusjon). Man kan være født både døv og blind, mangeltilstander som i seg selv begrenser menneskets «radius». Vi har neppe hørt om en seierrik døvstum general. Tid og rom er grunnkategorier, primærforutsetninger både for individuelt og kollekt liv, (men dette betyr ikke at døvstumme faktisk ikke kan ha et smertefritt, meningsfylt og godt og blomstrende liv, de døve og blinde kan også være lykkelige, men de trenger, selvsagt, de som ikke er det – dette er også en slags kategori som bestemmer vår forståelse av tingene og livet, vi tar fet for gitt). Tid og rom inngår som et nødvendig element i alle logiske førsteprinsipper og tukler vi med disse, så tukler vi med selve eksistensen. I postmodernismen går man til frontalangrep på førsteprinsippene, men få er klar over fakta her og betydningen på lenge sikt for oss all. Et av de førsteprinsippene som alle burde forstå er selvinnlysende og derfor hevet over enhver seriøs diskusjon, går ut på at A ikke kan være A og ikke-A på samme tid. Jeg har skrevet noe om dette andre steder på bloggen her og her og Samme Gud, samme utfall?

Men under disse primærforutsetningene, ja, hva fins der? Jo, flere det vi kan kalle sekundærforutsetninger, (se under). Også disse tjener til å gi livet retning og mål og disse er også doxologiske, vi tar også dem som «gitte» uten å reflektere. De hjelper oss «å skape» kosmos og beskytte oss fra kaos og undergangskrefter. Vi trenger så å si hjelpekategorier for å kunne kjenne mennesket ut over den erkjennelse at mennesket kort og godt er henvist til livet, for så å dø, til dette at vi er helt bundet til tiden og rommet.

Nok en selvfølgelighet, ha meg unnskyldt: Tid og rom gir oss faktisk mulighet for å treffe valg og disponere over vår eiendom og klokke. Vi kan stake ut fremtiden med eller mindre gode metoder og intensjoner. Samtidig er det komplett umulig for oss å transcendere tid og rom, det ligger utenfor våre evner, og bør derfor også ligger utenfor vårt håp, om å få leve videre, - slik tenkes det både vidt og bredt, og titt og ofte. Det er bare slik det er, siers det og når dette sies med slik overbevisning det ofte blir sagt med, vel, ja, da har vi gitt oss selv en ny kategori å tenke under, et paradigme som med nødvendighet begrenser oss, i stedet for å frigjøre oss.

Vi har imidlertid da skap oss absolutte kategorier som er alt annet enn absolutte. Vi har konstruert oss en tvangstrøye som vi bærer under finklærne, eller uniformene. Vi tør ikke møte realitetene, vi søker «trøst» og adspredelse hvor vi kan finne dem, og vi finner dem egentlig i bagateller, banaliteter, stereotyper, ja, i slagord og i hat-fellesskap, der den u-erkjente frykt og den ubehandlede angst gir seg uttrykk i vitalistisk, fideistisk, nihilistisk ateisme, - eller en «forfinet» humanisme som i realiteten er et angrep på all gudstro.

Dette angrepet blir så hyllet, som en gudserstatning, som et gode, som påstås å være frigjørende. «Helse» trumfer da frelse. Terapi blir et must, en absolutt nødvendighet. (Det lyder bisart, men det er langt lettere «å tvinge» - manipulere - noen til å søke helse til fortrengsel for frelse, og det er slik det skjer, når terapien og den terapeutiske kultur blir et must og en slags urokkelig og uavhendelige pakt mellom folk).

Eksistensiell forsoning og forløsning blir fremmedord, og farlige ord og tanker som sådanne. Enhver gyllen metafysikk blir så avist som irrelevant og en «syssel» for «deprimerende» mystikere og uproduktive spekulanter og grublere.

Vi ser ikke at dette er selvskapte – og for så vidt innebygde eller medfødte - kategorier som overhodet ikke er altnødvendige, men tvert imot absolutt kontingente eller tilfeldige, relative, og derfor dårskap, i den fulle betydning – og mening - av ordet.

Tid og rom i denne konteksten gir oss fortsatt handlingsrom og mening, men ser vi litt utenfor boksen, blir også handlingsrommet og meningen begrenset. Tid og rom i seg selv er begrensninger, rigide rammer rundt våre emosjoner, tanker og handlinger. Tid og rom reduseres til redskaper vi med stor flid kan bruke til å tilfredsstille allslags behov og tilfredsstillelsen i seg selv blir selve livets mål og mening. Som de fleste forstå, er ikke dette det vakreste bilde man tegne av mennesket, i dets vesen.

Der tilfredsstillelse – sanselig eller mentalt - blir et aksiom og en selvinnlysende ledestjerne som vårt fokus rettes mot, det altkonstituerende fokus, en kategori som ikke trenger å bevises, men som tas a priori og derfor absolutt gyldig med ubetinget prioritet foran erfaringer eller sansningen selv, der blir målet deretter: Fullstendig oppslukning eller innesluttning i et lukket system der kategorien tid og rom, opplevd i dette paradigme, ikke lenger betyr frigjøring, men tvert imot slaveri, selv om vi kaller det frihet.

For å si det på en annen måte: Tid og rom, på samme måte som «verden», har eksistert fra evighet av og vil alltid eksistere. Det er slik vi vanlig vis tenker, i tråd med gresk filosofi. De gamle greske filosofene hadde ikke øye for at verden og virkeligheten var skapt en gang, av intet. Verden var noe som hadde eksitert i evighet og til evighet. Vi kan kalle dette «det greske paradigme» i kontrast til det hebraiske eller judeokristne paradigime, hvor tid og rom, har en begynnelse, og derfor er skapt. Vi tenker imidlertid i dag ikke «det hebraiske paradigme», vi tenker grunnleggende og i alt vi gjør og beslutter oss til å gjøre ut fra det greske verdensbilde, og hvor tiden er syklisk, ikke lineær.

Dette perspektivet på tingene har enorme konsekvenser for våre tankeforutsetninger, vår verdensanskuelse, vårt menneskesyn, vår virkelighetsoppfatning og vårt verdisyn, om nå noen vil tro det, eller ikke. 

Men i og med avkristningen, er det greske paradigme gjort til selve grunnvollen for disse forutsetningene. Det sier seg selv av vi under dette paradigmet ikke kan inngå avtaler hverken med Gud eller om Gud. Gud kan her ikke være en «Person», et større Du.

Vårt gjeldende greskfundamenterte paradigme – som selvsagt aldri klarer å fange det hebraiske paradigme - åpner heller ikke for nåden, for nåden forutsetter en nådig Gud og ikke en gud som en u-personlig kraft som holder «det hele» i gang. Paradigmet forutsetter imidlertid at vi kan beskrive ulike mennesketyper som guder, i fantasien. Dette ender da med flerguderi illustrert i myter, som i den greske gudeverden på Olymp. Det hebraiske og kristne Én-gud konseptet er da ikke mulig, annet enn som høyst spekulativ teologi.

I islam opereres det også med Én gud som grunnparadigme, men her blir Allah mer et konsept og dessuten et konsept – og altså ingen levende Gud – hvor Allah fremstår som en monolitt, en gud som aldri kan uttrykke følelser og en gud som overhodet ikke kan kalles Kjærlighet, for kjærlighet forutsetter person og gjensidighet, se hvem sier du at han er? og  allah ikke hellig, monolitt

Vi ser derfor i islamsk teologi at det som omhandler avtaler og pakter med Allah faktisk ikke er annet enn ensidig gitte forbehold, - med alle forbud og påbud - ovenfra og ned på en platt måte, (i så måte minner Allah om en menneskelig despot og hans lære innbyrdes sprikende eller dualistisk).

Allah er en rigid og derfor svært «krevende» og lite fleksibel Gud. Allah kan ikke «elske», det ville gjøre Allah avhengig av «sitt» skaperverk. Det ville frata Allah noe av hans vilje, dvs begrense Allahs makt, og dette er et helt fundamentalt umulig og forkastelig konsept i islam. Det kvalifiserer til og med som blasfemi bare å tenke innenfor dette paradigme.

Det fins ingen sprekk i «boblen» hvor lyset kan slippe inn, i islam, under dette paradigme. Der tid og rom, sanser, tilfredsstillelse og ting, er alt vi har, og der den jordisk tilfredstillelse eller mangel på den blir alt, der står vi igjen med ingenting. Vi bindes til tid og rom også i vår tenkemåte, og derfor også i våre holdninger. Vi trenger derfor Gud. Vi trenger «noe» ubundet å holde oss til, et fast punkt, men ikke bare et nøytralt punkt, et stoff, en stolpe e l. Spørsmålet er: Hvilken Gud? Og hvor skal «han» komme fra? Skal vi skape oss vår egen gud, eller holde oss til en tradisjon, gamle dogmer  – som ikke lenger eksisterer annet som en slags seremoniskript eller normativ synopse eller dreiebok i livets mer alvorlige eller høytidelige øyeblikk?

I et slikt trosparadigme blir sannheten absolutt analytisk og verden en begrensende idé, sammen med menneskene, og smerte, lidelse, håp og kjærlighet egentlig ikke virkelige. Livet blir meningsløst. Den uendelig regress’ tenkemåte det ene nødvendige. Og så løper og griper noen heroiske nihilister «begjærlig»  det meningsfulle kun i Sisyfos, som er meningsløshetens mester og Herre, i det meningsløsheten blir hans eneste hersker og gud, (se interessant artikkel av Dag Hessen her . Hessen, som ikke nevner Sisyfos, har etter eget utsagn en IQ på 120. Artikkelen er fullstendig «fri» fra det paradigme jeg kaller det juridico-religico paradigmet og det judeokristne paradigme nevnt over. Hessen gjør seg helt avhengig av dikotomien mellom kategoriene «emosjon» og natur og må derfor – selv - «sakralisere» både emosjonene og naturen! Det utrolige, men akk så vanlige, er at Hessen synes å forutsette en identifikasjon av Gud med naturen, naturen blir hans erstatningsgud; det minner om Schoupenhauers, og blir da kjærligheten – i dypeste forstand mulig, i et slik Det-jeg perspektiv?).

(Vi må her nevne at det er blitt gjort mange forsøk på å sette mennesket på en enkel formel og inn i enkle modeller eller essensielle tankeforutsetninger opp gjennom tidene. Mennesket sies f eks å være et zoon politicon, et sosialt dyr, eller vesen (Aristoteles). Det er blitt kalt homo faber, homo adorans, homo økonomicus. Men innenfor disse kategoriene sies det for lite om at mennesket også vesensmessig kan være det jeg vil kalle «et homo doulous», et slavebestemt vesen, «et homo forumensis», et mentalt og fysisk markedsstyrt vesen. Ingen av kategoriene sier noe om at mennesket faktisk er et syndig eller falt vesen, et skapt vesen, et vesen uten håp, hvis ingen Frelse eller Frelser finnes. (Dette kommer imidlertid frem med stor klarhet i Bibelen).

Det sies i sin alminnelighet at mennesket, f eks, er et tragi-komisk vesen, og med dette ut fra nødvendighet, at mennesket er  et sysifos-lignende vesen, som om det var det hele. Kategoriene umuliggjør å se menneskets «befengthet» med grunnsynd, menneskets arvesynd, eller som det med en eufemisme heter: «originalsynd», en «teori» eller «idé» som er en unik kristen og derfor både en judeokristen idé, og en sannhet som det gjelder om å strekke seg etter, men som like vel ingen strekker seg etter å forså, erkjenne og innrømme, på tro og ære, (selv om det i ortodoks jødedom ikke er eksplisitt snakk om noen arvesynd).

Arvesynden er dessuten umulig å få øye på innen islam. At menneskets vesen er å være bundet av, i og med synd, er et fremmedelement både i det greske og det islamske paradigme. Her opereres det «i nøden» bare med enkeltsynder, som «lov og regelbrudd». Fors så vidt ligger veien åpen for at islam på relativ kort tid kan bli den dominerende religiøse kraft i Vesten. Ved at kristne og ateister åpner for at alt som eksisterer av «synd» knyttes til enkeltsyndene, åpner man for ekstrem individualisme, narsissisme og sentimentalitet. Man mister av syne den kollektive dimensjon over mennesket og dessuten for at individene ikke ser noen synd overhodet. I så fall blir man relativist og alt blir relativt og uten objektive standarder, uten objektiv moral og etikk. Individet blir helliggjort i seg selv, mennesket sett som et kollektiv av personer, fordunster. Samtidig blir det forbudt eller moralsk forkastelig å hevde at noen kulturer er bedre enn andre kulturer. Se Kristendommen er heldig vis ekskluderende og intolerant

I dette komplekse bildet er det så at jeg forsøker å introdusere «det juridico-religico mennesket». Bare det sant «juridico-religico mennesket» kan si: Ja, Du er Messias, den levende Guds Sønn, Messias». Kategorien eller vesensbestemmelsen sikrer mennesket status som et credo-vesen, et «vi eller jeg tro at … - menneske». Det forutsetter at mennesket kan påta seg ansvar og se at mennesket kan erkjenne skyld eller synd, at mennesket er et reflekterende og intenderende vesen, med sunne kvaliteter, også dette at det kan motta gaver, spesifikt nådegaver, som blir gitt, - og som ikke er egenproduserte og/eller funksjoner av selvkretsing og innkrøkthet i seg selv, som det heter.

Mennesket er et credo-menneske eller et credo-vesen fordi det kan vite hva og hvem det tror på og hvem det kan hengi seg til, binde seg til, vente seg alt godt fra i all nød og skjønnhet og tilbe, - adorere.

Mennesket kan derfor innfri fordringer, inngå pakter, avtale «Gud» eller å «gjøre Gud», uavhengig av ateistiske ideologier og streng materialisme eller naturalisme og derfor i frihet.

Mennesket er en skapning først og fremst, men også et vesen Gud vil frelse. Vi er utstyrt med gudsbildet i oss, det være seg svekket eller forlatt og kuet av oss selv. Dette må tros, og når det tros, har vi faktisk en nåde fra Gud selv, det setter oss i stand til å inngå avtaler og pakter med Gud, og i stand til å se tradisjonens rolle, verdi og betydning som forutsetning for det hele, som forutsetning for å se at mennesket er et både et radikalt «bestemt» juridisk og religiøst bestem vesen.

Mennesket er faktisk – sett i kraft av denne kategorien - det eneste levende vesen på jorden som kan si «Amen». Og den nødvendige forutsetning for å unne si Amen, fritt og utvunget, er at vi ser synden som en realitet som rammer oss inn til margen, i vårt innerste vesen, både i vårt hode og hjerte, ja, til og med i vår mage.

Amen forutsetter frihet, Amen er det grunnlag på hvilket vi kan nærme oss Gud overhodet. Synden blir slik sett ikke noe som knuger og marter oss, men snarer en destruksjonskraft som kan frigjøre oss, hvis vi da ikke «synder på nåden», som det heter.

Hvis vi «synder på nåden» ser vi ikke det juridico-religico menneske og den juridico-religico dimensjon for det det er. Vi ser ikke behovet for frelse og rettferdiggjørelse. Akkurat som det gudløse samfunn i seg selv ikke vil evne å se det. Det juridico-religico element er ikke bare en integrert part i dette å være menneske, i menneskets vesen, det står komplementært til selve dette å være menneske overhodet. Det er dette jeg forsøker å klargjøre og fordype meg i som en erkjennelsesvei med alt dette, som et bevis for Gud, eller en vei til Gud, som Thomas Aquinas vil kalle sine «gudsbeviser».

(Fotnote: Kants såkalte antinomier går ut på å angripe de klassiske teologiske gudsbevis ved å vise at hvert bevis kan kontres ved et (kontradiktært?) direkte mot- resonnement.

1) Det kan hevdes at verden ikke hadde noen begynnelse i ubegrenset rom og tid (hvis ikke ville årsaken til verden befinne seg i serien av årsaker, noe som igjen ville kreve en forklaring). På den annen side så hadde verden en begynnelse i tid og rom, for ellers ville det ha vært et tomrom (fra hvilket ingenting ville ha kunnet oppstå).

2) Alt som eksisterer må være enkelt og ikke komplekst eller sammensatt. Men alt det eksisterende må bestå av deler og kan ikke være enkle substanser.

3) Hvis enhver effekt må ha en årsak, kan (i prinsippet) ingen være fri og ingenting være fritt; men dette motsier tanken om at noe eller noen må ville effekten eller effektene.

4) Det må eksistere et nødvendig vesen som alle temporære kontingenser er avhengig av for å kunne eksistere; men slik kan det ikke være, fordi det inkontingente da ikke ville ha noe relasjon til det kontingente.

Kommentar: Som vi ser gir disse isolerte påstandene – i form av antinomier fra Kants side -, ikke rom for det juridico-religico-perspektivet som jeg forøker å finne ut av og dele Jeg trekker dem frem for å vise en tilnærmingsmåte til Gud som vi etter min mening bare trenger å ta sekundert hensyn til; de vil uansett ikke utgjøre absolutte førsteprinsipper troen kan gjøre seg nytte av, eller avhengig eller slavebundet av. Kant er her for kontingent på det greske paradigme og dette åpner ikke til frigjøring i det judeokristne og det juridico-religico paradigmet).

La oss nå komme tilbake til kjærlighetens livgivende kraft, i nåde:

Kjærligheten blir egentlig ikke-eksisterende og umulig i det greske paradigme, som nevnt over, og der vi altså gjør kategorien «tid-og-rom» absolutt, urokkelig og universell og når vi så vi forventer at verden skal bøye seg etter dette faktum, som det var et evig faktum. Men sier det seg ikke selv at det ikke er slik «vi vil ha det», sier det seg i stedet seg selv at «det» ikke bør skal være slik, inn i evigheten, så å si? Paradokset og det uløselige dilemma synes å være at vi samtidig som vi har absoluttert tid og rom, at vi har sakralisert tid og rom, faktisk har desakralisert nettopp tid og rom, fordi vi antar at de ikke er skapt.  Vi forstår ikke lenger at tid og rom fremdeles ligger og for alltid vil ligge i Guds hånd, at tid og rom er skapte størrelser og derfor hører til skaperverket som skapt. Vi ser ikke at Gud når som helst – kan - «avskaffe» tid og rom, ja, at det er hans ønske - for å kunne gi plass for evigheten, som er noe helt kvalitativt annerledes enn nettopp tid og rom. (I islam er det – for så vidt å nevne det her - umulig å tenke seg en himmel uten tid og rom, og plass til evig sanselig tilfredsstillelse).

Alt dette betyr imidlertid ikke at Gud er okkasjonalist, som nevnt annetsteds, har Gud bundet seg til en pakt med skaperverket, slik at de sekundære årsaksforløp sikres, noe som ikke er tilfelle eller eksplisitt uttrykt som teologi - innen islam, i hvert fall ikke innenfor det islam som til nå har vært dominerende innenfor den muslimske verden.

Kort sagt: Ja, vi skal glede oss over tid-rom-kategoriene. De er oss helt nødvendig. Men å miste det perspektiv som muliggjør å se tid og rom som av Gud skapte størrelser, kategorier eller dimensjoner, er å miste helt fundamentale tro- og tankeforutsetninger. Vi tvinges så å si til å dyrke skaperverket fremfor Skaperen. Tid og rom blir noe vi kan klamre og trøste oss til. Vi tenker mer enn gjerne med en slags lettelse at når vi dør, så dør vi, - vår plass i tid og rom tar slutt og mer var det ikke, tross all tilfredsstillelse og mer eller indre sann skjønnhet.  

Vi er blitt «greske», vi tenker i sirkelbevegelser og vi har egentlig ingen Skapergud å ære og tilbe, en skapergud som skaper av intet og som derfor ikke er avhengig eller bestemt av kategoriene tid og rom.  Vi tror dermed også at vi ikke har behov for nåde, dvs tro i egentlig forstand. Vi retter med iboende nødvendighet innen dette paradigme blikket mot tid og sted, ikke mot «det hinsidige» og kjærlighetens personlige Gud, det «som står og blir stående», dvs han som er Amen og skal bli ett med alt i alle (de troende).

Men hvor finnes så muligheten, åpningen, - Amen - , utgangen – og frelsen?

Det synes om den må komme fra «erfaringen», men hvor kommer «erfaringen» fra, i denne konteksten? Fra emosjonen og følelsene, - subjektivitetens «evige» gullstandard og den absolutte individualisme som uavhendelige, objektiv gitt standard?

Neppe, sannheten må komme utenfra, eller ovenfra. Det fins ingen annen vei. Kategoriene må gjenerobre deres opprinnelige skaperhensikt, for bare slik kan mennesket gjenerobre selve evigheten, den «dimensjon» hvor tid og rom ikke eksisterer, i hvert fall ikke absolutt eller kronologisk. Vi trenger derfor overskridende tro. Men det er med troen som med tiden. St Augustin sier om tiden:

Nor should the statement that time begins from the creation be taken to imply that time is not a creature” (Augustine 2002, p. 282). In other words, time is a creature distinct from human beings. Time is distinct from human beings because time began to exist prior to the existence of human beings.

“What then is time? If no one asks me, I know what it is. If I wish to explain it to him who asks, I do not know.”

Det Augustin sier er at ingen egentlig vet hva tid er, men at vi vet det like vel, - i seg selv et semantisk og/eller lingvistisk problem, vil jeg tro. Men også et «reelt» paradoks. Vi kan si at ingen heller vet hva elektrisitet er, men vi sanser og bruker, ja, måler elektrisitet. Elektrisitet er et utvilsomt gode, noe vi trenger og som vi kan brukes for vår blotte tilfredsstillelses skyld. På samme måte med lyset, vi sanser og nyter det, men vet egentlig ikke hva lys er. Vi kan imidlertid «dele inn» lyset i bølger og partikler, hvilket viser at tiden er et mysterium og en uløselig gåte i seg selv. Jeg vil legge til og påstå at heller ingen vet hva tro er, egentlig, før man har opplevde den, før man «vet» hva den innebærer. Og grunnen er at troen først kommer av nåden, troen må bli gitt oss, den må tilføres oss utenfra, dens opphav er extra nos, (se om nåden …. ). Vi skal snart se hva dette innebærer for «kategorien» avtale, som etter min mening er en kategori på linje med tid og rom-kategoriene.

Men hva er tro, hva er en avtale, og hvor kommer de fra, hvis de ikke kommer fra oss selv? Det vi trenger og som genuint og spontant kan tilfredsstille oss, dypest sett, kan ikke være annet enn en allmektig frelser, og alle i Vesten burde vite hvem det er. Han er ikke absolutt avhengig av tid og rom. Han transcenderer – overskrider - tid og rom. Hans navn er Herren, Jesus Kristus, Guds Sønn, se Matt 16. 16.

Samtidig er Jesus Kristus tid og evighet i ett. Han er imidlertid blitt «et stykke» samtidig som han er «det hele», udelt, slik Gud må være, skal Gud være Gud. Men å ta dette inn over oss på alvor, forstå det, forholde oss til det, ja, ønske og ville at det skulle være slik, ja, det er et spørsmål for dagens mennesker, et spørsmål og en problemstilling  som ikke opptar dem det minste.

Selve konseptet synes helt irrelevant og bortkastet tid å beskjeftige seg med, endatil «på avstand og om så bare for den kognitive lekens skyld. Man står helt fremmed for den tanke at Gud faktisk kan avtales, at vi kan avtale hvem Gud er og hvilken Gud vi vil ha, og hvilken Gud vi «vil gjøre», som Luther er inne på.

Men dette er det altså nærmest blasfemisk å hevde innenfor et altoppslukende sekulært eller ateistisk paradigme. For i dette paradigme må alt knyttes til det ontologiske, det som er, eller bedre – i vårt paradigme – det som foreligger. Det sier seg da selv at det blir umulig å tale om Gud. Ja, til og med i «teologiene» blir det da umulig å tale om Gud, slik den berømte og meget innflytelsesrike teologen Tillich, sier. Taler man om noe, taler man om noe foreliggende, noe som vi kan forføye over, og dette er avguderi, skal vi følge Tillich, som vi forstår og er enig med, men bare på hans premisser, det fins andre premisser å finne som fører til et annet og mer radikalt resultat, og det er «her» jeg er.

Men vi mener altså at det fines en vei, hvis ikke flere, utenom dette «dilemmaet», denne umuligheten. Og veien utenom er å inngå en pakt om hvordan Gud er, idet vi postulerer hva Gud bør være. Men å postulere, er å tro, og ifølge det vi nettopp sa ovenfor, så er troen en nåde vi må motta utenfra. Vi sier i den kristne trosbekjennelse at «Vi tror på Gud, vi tror på Jesus Guds sønn, vi tror at han sto opp fra de døde» osv.

Et eksempel på at det går an å avtale om hvem Gud er og skal være, ligger i dette trospostulatet:

 

«Gud er Ånd – (det står «a» Spirit i originalen, noe som er problematisk i seg selv, men dette lar vi ligge)  - Gud er altså Ånd, evig, ubegrenset og uforanderlig, i hans vesen visdom, makt, hellighet, rettferdighet, godhet og sannhet). (Se   her   om Kjærligheten og Livets Tre, som passer «som fot i hose» i dette perspektivet. Det må nevnes at postulatet står i Westminister Shorter Cathechism og Charles Hodge kaller denne beskrivelsen av Gud er «probably the best definition of God ever penned», (fra s 21 i J. I. Packer: Knowing God).

At dette postulatet er en «avtale», vil mange stusse på og være uenig i. Man vil si at dette er deskriptive ord eller postulater, og bare det. Men tenker man over det, vil man kunne oppfatte disse ordne og disse postulatene som inviterende avtaleutkast, dokumenter man oppmuntres til å engasjere seg i og «delta med», invitasjoner til å gjøre «utkastene» til sine egne ord og postulater, og da er det ikke langt fra at man sier og vil inngå en slags avtale med innholdet i ordene og postulatene. Man føler at de gir mening, at de utsier det vi selv egentlig mener, vi får en forståelse av det er slik Gud «bør» være, hvis Gud overhodet fins. Vi setter vår lit til dem i all nød og alle fremgang og lykke.

Hvis man så tar dette som en avtale, vil man imidlertid fort kunne bli anklaget for å ville skape Gud i sitt bilde, hvilket er avguderi. Men, som vi vil se, det er fullt mulig, ut fra Bibelen selv, for mennesket å beskrive Gud. Det er nettopp det Peter gjør i Matt 16. 16.  Peter projiserer sitt gudsbilde, sin gudsoppfatning – ja, hele sitt liv og som «avtalefæig» person - over på Kristus.

Det han i virkeligheten gjør er å avtale med Jesus at Jesus faktisk er Messias Guds Sønn og Jesus selv godtar svaret, han istemmer i at Peters postulat er en del av forholdet dem imellom, at de angår avtaleforholdet dem imellom. De har for så vidt begge «avtalt» hvem Gud er og hvordan han «ser ut».  Men det må bare tilføyes her: Dette er det umulig å se og skjønne uten ved Helligåndens hjelp, veiledning, forsyn og store Nåde.

Det er i dette store perspektivet jeg ønsker å se min modell og mitt fokus på det juridico-religico mennesket og det jurdidico-religico paradigme.

I seg selv er dette perspektivet eller tankeparadigme eller disse tankeforutsetningene en avtaleinngåelse om og med Gud, en avtale som riktig nok ikke strengt tatt er hverdagslig, men en avtaleinngåelse som illustrer mennesket status i skapningen som den skapning alene som er gitt – og må gis - tro og evne nettopp til å inngå avtaler, og holde dem.

Avtalen er menneskets adelsmerke, og pakten med Gud, retten til å «beskrive» Gud er alle avtalers «mor». Den rager øverst i hierarkiet av alt mennesket kan finne på og alt av hvilke relasjoner mennesket kan ha. For avtaler sikrer menneskets frihet, det eksisterer ingen frihet uten først muligheten for å inngå og postulere avtaler. Men det er selvsagt ikke bare «vi» som inngår avtaler om og med Gud, det er den treenige, personlige Gud selv. I og med sin nåde oppreiser Gud mennesket til å inneha en reell status hvor det er mulig for Gud å inngå reelle, metafysiske, ontologiske eller eksistensielle avtaler med menneske.

Sagt på en annen måte: Det fins ingen juss uten tro og ingen tro uten juss, derfor det jeg kaller det juridico-religico mennesket, to kategorier som sammen utgjør ett og som beskriver mennesket i sitt vesen som skaperverkets «kronen på verket», fordi ingen står her over, - bortsett fra Gud, som konstituerer «det hele» og som er den transcendentale forutsetning. Det sier seg selv at å inngå en avtale eller pakt, forutsetter tillit, men tillit i seg selv er jo nettopp tro, ikke bare «for-sant-holden», (se under).

Men nå kan det selvsagt stilles visse relevante spørsmål angående paradigmets tankeforutsetninger i seg selv, er det f eks ikke et uttrykk for og en oppfordring til fideisme? Dette at man tror fordi man tror og fordi man tror på troen mer enn på troens objektive fundament? Å tro på troen for å tro på troen, eller i det hele tatt å tro på noe som helst, høres sprøtt ut. Utsagnet innbyr til påståelighet, fanatisme, kverulanteri og Besserwissen. Troen tar her lett form av snever emosjonalisme, eller solipsisme, og man underlegger seg fristelsen til å tro at man – endimensjonalt - er identiske med sine emosjoner. Fideisme er da narsissismens og sentimentalismen ensporede trillingbrødre. «Du skal elske din neste som deg selv», blir da et tomt imperativ og ikke et egentlig hypotetisk-konjunktivt imperativ. I stedet sier og tenker man da faktisk: «Du skal elske din neste bare hvis nesten har de samme emosjoner eller trosforestillingen – ikke genuin eller autentisk tro - som deg selv».

Det juridico-religico paradigme er det motsatte av fideisme, solipsisme, emosjonalisme og narsissisme fordi det forutsetter en objektiv, historisk virkelighet, det forutsetter og bygger på trosgrunnlagets notoritet og offentlighet. Kristendom er en historisk-basert tro. Den bygger på historiske kjensgjerninger og tolkninger av dem. Det er et paradigme bygget på den enkle, men fundamentale og ubestridelige sanne forutsetning at det trosgrunnlag man baserer seg på, korresponderer med virkeligheten.

Kristendommens fundament bygger at det foreligger et samsvar mellom fakta og tro. Kristendommen er ikke et trossystem som bygger på koherens, dette at sannheten av systemet følger av systemets innbyrdes logiske sammenheng. Riktig nok gjelder at «Skriften er sin egen fortolker», men det følger ikke av dette prinsippet at kristendommen som sådan er uavhengig av historikk og faktabeskrivelser eller opptegnelser, snarere tvert imot. Kristentroen baserer seg på historisitet, den frykter ikke det historiske, (og det historiske i tid og rom), dvs troen i kontekst. Kristentroen er ikke et a-historisk gitt, slik gudstro bygget på den alminnelige åpenbaringen er, som Paulus nevner i romerbrevet.  

Islam, derimot, er et «hellig» og derfor «urørlig» og rigid koherens-system, i motsetning til kristendommen som altså er et religiøst fleksibelt korrespondanse-system: Troen i islam er en tro på systemet selv og dens indre, koherente system, og intet utenfor dette. Islams tro er derfor fideistisk i selve sin grunnvoll, ikke minst fordi systemet selv og koherensen i det forhindrer genuine metafysiske eller ontologiske avtaler. Allah er den han sier han er, dermed basta. Allah spør aldri «hvem sier du at jeg er»?

Islam kan følgelig ikke kritiseres radikalt, innenfor islam selv. «Avtalene» er gitt på forhånd og til evig tid i og med Koranen selv og man kommer ikke utenom, selv om det i de i islamsk teologi er gjort forsøk. Muslimer oppfordres med andre ord til å tro på troen uten noen nærmere kvalifikasjon eller begrunnelse. Koranen heves til enhver tid i de muslimske makthavernes teologi og politikk over all historisk kontekst. Eksempler på dette er ikke lett å finne og vi behandler dette i andre artikler på bloggen. Fideisme: Jeg tro på Allah fordi Allah er Allah, iht Koranen.

Når det juridico-religico paradigme kan «beskyldes» for å være fideistisk eller for å fremme fideistiske baserte tanker, holdninger og handlinger med utspring heri, kan det skyldes at mange mennesker med innflytelse i dag vegrer seg for å tenke apodiktisk, dvs innenfor formal-logiske tankebaner.

Man tenker riktig nok gjerne i analytiske baner, «uavhengig» av erfaringen, eller på den annen side - innenfor en syntetisk eller erfarings- eller sansebaserte forståelseshorisont, men man nedtoner eller utelukker det element som det juridico-religico paradigme tenker ut fra, nemlig at tro og avtale sammenfaller, og da uten å sette et vesensskille mellom det analytiske og det syntetiske. 

Troen her viser til et objektivt grunnlag utenfor troen selv, til avtalen og Skriften. (Denne oppfattelsen forutsetter en metafysisk eller idémessig fast forankring, pluss et fast fremtidig orienteringspunkt, en nødvendig presupposisjon, da i motsetning til et dialektisk utgangspunkt a la Hegel og Marx, hvor sannheten er noe som oppstår i den dialektiske prosessens egen gang).  

La oss ta en noe tilfeldig valgt påstand eller et trosutsagn: Det fins ikke rom for den tanke a) at mennesket skulle være «utrustet» med et gudsbilde eller en rest av det, i mennesket, og b) i islam og i Allah omfattes ikke kjærlighetsbegrepet, (selv om Koranen opererer med begreper eller forestillinger som kan minne om Bibelens kjærlighetsbegrep og selv om det i islamsk litteratur henvises til noe tilnærmet likt den kristne tanke om gudsbildet).

Dette står imidlertid fast: Allah er ikke Agapen, Allah er – slik jeg ser det - derimot selve kroneksemplet på Eros, og mennesket eller den troende muslim blir da det erotiske menneske. Se om kjærligheten og agapen her

Å påstå noe slikt, altså om gudsbildet og kjærlighetens fravær i islam - krever en analytisk – eller fenomenologisk – tilnærming, hvis man overhodet skulle ønske å bli forstått i dag. Påstanden kan ikke bevises syntetisk (annet enn ved å høre muslimer uttale seg om disse påstandene og å registrere hvordan disse påstandene manifisterer seg i det praktiske liv, dvs muslimens totale forestillingsbaserte trosliv, hans verdisyn, kort sagt, og da også sett sosiologisk, ikke bare teologisk).

Påstandene kan derimot «bevises» formallogisk og fenomenologisk ut fra hva Skriften – Bibelen - selv sier og det Skriften selv sier, legges så ut som et fundament, eller én trossetning blant mange andre, for troen.

Det forhold man har til «påstanden» om Gudsbildet, sier altså noe vesentlig om den judeokristne tro. Påstandene er normative. Om bildet oppfattes som substansielt, eller som biologisk foreliggende i denne sammenhengen, er for så vidt irrelevant og for så vidt uinteressant. Poenget er at gudsbildet og innholdet i det har en funksjon. Det eksisterer bl a som en realitet i språket og dermed også i medmenneskelige relasjoner. Mennesket blir en medskaper, vi projiserer ut våre individuelle forestillinger i møtet med de konsepter Skriften selv objektivt gir oss og som vi har å forholde oss til.

Vi forstår «bildet» i måten det brukes på i den og den spesifikke kontekst det «kommer opp». Vi reagerer – i tro - spontant på det, autentisk, ikke kognitivt eller intellektuelt, vi forutsetter det transcendentalt som et «som om», og da som et «som om» som er virkelig og utrykker en objektiv virkelighet og sannhet, ikke «en tro-fortroens-skyld» sannhet, dvs en fideistisk tilnærming. (jfr Wittgensteins språkteori). Bildet blir dermed en del av troen, akkurat som avtalene og det juridiske element blir det, alt i ett gjensidige – kall det gjerne dialektisk - avhengighetsforhold.

Alt dette innebærer selvsagt ikke at «bildet» blir tingliggjort eller gjort til en vare ledsaget av en tjeneste. Bildet er imidlertid en del av et – åndelig - produkt, åndsprodukter, åndsfunksjoner, livskoordinater og eksistens-parametre, kontinuerlig til stede i potens og aktualitet i tradisjonen og av troen. Troen og avtalene kan ikke brukes rent merkantilt, eller som instrumenter, man kan ikke høkre med tro, og slike metafysiske eller ontologiske avtaler og med nåden, som både initierer, oppholder og sluttfører. Ingen kan være kremmere i guds nåde.

(Et lite apropos: Når Anders Nygren på 1920-tallet skriver sitt store verk om Eros og Agape, tenker han analytisk og apodiktisk. Dette faller imidlertid mange tungt for brystet; de forstår ikke Nygrens anliggende, spør man meg. Poenget er at Nygren får frem vesentlige poenger når det gjelder den spesifikt kristne tro i kontrast til andre troer).

Et annet «moment»: Det juridico-religico paradigme kan mistenkes for å være reduksjonistisk eller føre til reduksjonisme, dette at man «forklarer» eller overfører begreper eller fenomener fra en disiplin til noe annet i en annen disiplin, og ikke går til «tingen selv». Det motsatte er imidlertid tilfelle. Troen her gjøres ikke til en tro på troen. Troen blir ikke til som et trossprang ut fra det nihilistisk tomme rom, som «a leap of faith», slik Kierkegaard utlegger trosforutsetningene, eller slik vi kanskje kan «føle» at Nietzsche ville ha sagt og tenkt det.

I det juridico-religico paradigme er alle «delene» like vektige og like viktige: Faktabeskrivelse – avtale – tro. De danner en ubrytelig kjede og virker sammen.

Kort fortalt: Vi er enig om at mennesket er et syndig vesen, vi ser og opplever det, det inngår da som grunnleggende element i vår avtale, vår tros og tankeforutsetning - vi tror så, i samme stund, at det virkelig finnes en guddommelig nåde og en frelsende tro, fordi Bibelens fortellinger og fakta forteller oss at det har skjedd et soningsverk, en radial og evig stående fast forløsning, i Amen, og at skylden er betalt og straffen oppgjort eller avtjent, pro nobis, - for vår skyld. Det inngår med andre ord en aktiv avtale per se i troen per se.

Det er imidlertid ikke vanlig i teologiske lærebøker å trekke inn «avtale» i forbindelse med trosbegrepet, antakelig fordi man frykter at dette vil redusere nådens betydning, dette at troen kommer av nåden, og ikke omvendt, dette at mennesket kan frelse eller bidra til å frelse seg selv. Det heter at det inngår tre momenter i troen: a Innsikt eller notitia på latin. b) Viljens istemmelse eller forsantholden, c) assensus og fiducia, «fortrøstningen».

Troen fremstilles da som et ensidig resultat av nåden, nåden er det ene aktive prinsipp, som gjør alt, mennesket er da det ensidig passive prinsipp, som mottar alt. Dette er sant nok, og selvsagt viktig og riktig å forstå og ta inn over seg, (se under om monergisme og synergisme).

I evangelisk tradisjon hvor man foretar barnedåp, kommer den passive side godt til uttrykk: Man forutsetter at Gud gir barnet tro og at barnet da må sies selv å velge å la seg døpe.

I reformert tro vil de fleste mene at dåpen forutsetter full bevissthet om hva man gjør og hva som skjer med dåpskandidaten i dåpen. Dåpens gyldighet forutsetter bevissthet og evne til pakt-inngåelse. (Sakramentene betegnes om ordinances, på befaling av Herren, i paktsammenheng, og hvor pakt da er en covenant). Dette synet harmonerer for så vidt godt med det juridico-religico paradigmet og dettes fokusering på avtalen som aktivt, integrert grunnvilkår eller element i troen, og da som et samtidig virkende element, og da ikke nødvendigvis betraktet i kronologisk orden, samtidig med postulatet om nådens primat, kan vi si.

Men Det juridco-religico paradigmet er imidlertid ikke ment å skulle erstatte noen av de nevnte tilnærmingene, men hensikten er heller å supplere dem ved å refokusere på begge elementer i stedet for ensidig å fokusere på det passive element i begrepsbruken og i nåden selv, sett fra menneskets side.

Poenget er at avtalen faktisk følger nåden og nåden avtalen, som sådan, per se, i begge tradisjoner. Dette forutsetter så i sin tur et fokus på det enkelte mennesket, men ikke primært på den enkeltes indre liv, dette at subjektiviteten «er sannheten». Mennesket er et sosialt vesen og avtalen «sikrer» individets ad extra-relasjonelle vesensbestemmelse. Det juridico-religico paradigme motvirker dermed også det vi kan kalle en korporativ fideisme, dette at troen – i gruppen, nasjonen, eller populasjonen - begrunnes i kollektivet eller korporasjonen selv, at troen, moralen og etikken sammen skulle være endimensjonalt gruppe-generert – og uten grunnlag i Skriften, fri fra ideologien, men kun fordi korporasjonen måtte mene dette eller hint.

Paradigmet motvirker også fristelsen å gjøre kristententroen til en applikasjon, dvs at man begrunner eller rettferdiggjør en politisk ideologi, en rase eller en nasjon med at ideologien, rasen eller nasjonen er kristentroens høyeste og egentlig mål og middel per se. For dette er ikke å innføre Guds Rike, det er ikke «komme Ditt rike», som det heter i Fader vår. Det er å innføre despoti, diktatur e l.

Vi må også nevne at syntesen mellom tro og avtale som kategorier ikke «begår» det vi kaller et kategorimistak. Avtalen spør ikke troen om hvor troens avtale er, eller troen hvor troens avtale er, akkurat som det gir liten mening å spørre om hvor fotballagets ånd er, hvis ønsket eller behovet er å skille substansielt mellom to «ånder» - for å kunne måle størrelser eller substanser mot hverandre - her.

På samme måten vil ikke det juridico-religico paradigme konstituere triumfalistisk tro, en tro hvor den enkelte eller et kollektiv, en menighet eller en «denominasjon» eller forsamling av hellige er «sikker på» egen tros overlegenhet i forhold til alle andre troer og derfor universelt normativ på gruppens egne premisser. En slik tro er hovmodig og ikke ydmyk. Troen er en forvissning, en visshet. Det juridiske og religiøse i paradigme tjener til å beskytte og styrke denne vissheten. Man velger avtalen, nåden blir gitt i tro. Alt henger sammen.

Begrepet religion slik jeg bruker det i mitt paradigme, skiller seg fra den oppfatning som ha vært populær spesielt innenfor protestantismen, og som ble myntet av Rudolf Otto for godt over hundre år siden. Han beskriver det religiøse som en reaksjon på tremendum et fascinosum helt uten teksttilknytning og hvor da det juridico-religico elementet er helt ute av bildet. Mennesket overlates så å si til sitt indre følelsesliv, sine egne opplevelser, sitt sjokkmøte med det skremmende og frastøtende og fascinasjonen oppi dette. Og til sine egne emosjoner.

Dette gir et altfor snevert bilde av hva den kristne tro er for noe og hva den kan og bør være fundamentert på. Man kan imidlertid fremdeles møte på teologer den dag i dag som fremhever Otto’s syn på bekostning av den kristne ortodoksi og på de kristne og trosbekjennelsene generelt. Man har oversett at trosbekjennelsene har avtalekarakter og de derfor appellerer ikke bare til følelsene eller opplevelsene, men også til det kognitive, ja, også til menneskets materielle eller fysiske egenskaper, at bekjennelsene egentlig er intensjonsavtaler, hypotetisk konjunktivt baserte pakter, hvor man inngår metafysiske eller ontologiske avtaler, bygget på historiske fakta, men da primært styrt av Skriften og Den hellige ånds nådegaver.

Dogmatikk og bekjennelser har vært ute av syne, ute av sinn, i store deler av de teologiske miljøene i lang tid nå. Det kan derfor være på tide å gå tilbake til de store protestantiske grunnprinsippene: Skriften alene, nåden alene og troen alene. (Noe katolikker for så vidt kan slutte seg helhjertet til, motsatt det man vanligvis vil tro).

Nevnes må også prinsippet fra The main tenets of the Peace of Westphalia were:  All parties would recognize the Peace of Augsburg of 1555, in which each prince would have the right to determine the religion of his own state (the principle of cuius regio, eius religio). The options were Catholicism, Lutheranism, and now Calvinism. (Wikipedia).

Her blir religion og tro ansett ikke som et sannhetsanliggende, men som et stats- eller fyrsteanliggende. Staten og fyrstene styres overordnet her av politikk, dvs egentlig av mer eller mindre private eller statlige interesser, juss og religion, og for så vidt da av et juridico-religico perspektiv. I mitt paradigme fins det derimot intet større politisk eller ideologisk perspektiv, og sannheten og troen må ses nedenfra, fra folkets og den enkeltes side. Men som nevnt, også herskere innen kristenheten så seg nødtvunget til å se religionen som et spørsmål om makt og selvlegitimering, alt forankret i Gud. Av dette flyter det prinsipp som gjelder den dag i dag, nemlig at staten for å kunne gripe inn overfor sine borgere, må kunne legitimere seg, dvs ha hjemmel og grunnlag i loven, dvs i jussen og det juridiske, dvs i legitimitetsprinsippet, for å kunne inngripe overfor borgerne.

I nyere reformatorisk eller reformert teologi – og spesielt i de sterkt karismatiske retningene - er nåden mye diskutert. Tendensen går i retning av å betrakte nåden som en aktiv substans, en kraft som tilføres troskandidaten. Vi kan her snakke med St Augustin som snakker om en egen ontologisk illuminasjon, eller med Wesley, som innfører begrepet «prevenient grace» i sin teologi. Dette er svært likt på den oppfatning som rår i katolisismen, hvor «nåden ikke ødelegger naturen, men foredler den», jft Thomas Aquinas. Nåden inngytes, altså, i kandidaten, i katolisismen. I lutherdommen «imputeres» den, forensisk. Begge trosretninger bestrider den reformatoriske oppfatning at den troende må velge bevisst eller være sin habilitet og modenhet som pakts-kandidat bevisst, og som ansvarlig. 

Vesten har frem til ca for 100 år siden altså hatt en Gud med hvilken mennesket kan inngå avtaler, et faktum som bekreftes av Bibelen, i trosbekjennelsene og derfor av Gud selv, i kraft av at vi gis tro i nåde.

Vesten blir imidlertid i dag truet av en helt annen Gud, dvs en gud som i dag ikke sees på som en trussel, men tvert imot som et kjærkomment supplement, - eller som en gud identiske med Bibelens Gud, rett og slett.

Men ingenting kan være fjernere fra sannheten, som er en forvekslingen eller falsk identifisering. Man kan ikke betrakte to helt ulike guder som én identisk Gud. Hvis man gjør det, er det helligbrøde, blasfemi og avgudsdyrkelse. Fideisme av verste sort, billig synkretisme. Man kan ikke inngå «avtale» med Gud om at Gud er noe annet enn det han er, ifølge våre trosbekjennelser og våre beskrivelser av Gud og våre pakter – som menneske per se – med ham.

Denne guden oppfattes også av naive personer som enten ikkeeksisterende eller helt virkningsløs og grunnen er, at våre grunnkategorier er tapt: Tid og rom regnes ikke lenger som gudegitte eller gud-skapte eksistensiale forutsetninger, men som «selvfølgelige» komponenter i livets egentlige og ufrakommelige meningsløshet, og ikke som komponenter i meningsfylde, inkludert i tro – og tillit.

Vi tror eller forutsetter, som de svært – eksistensielt - naive mennesker vi har blitt, på det kollektive planet – og som om denne «troen» er en ufravikelig positiv fordom - faktisk at Allah kan bidra med noe for å få oss ut av denne ynkelige tilstand, som mennesker sett, vi har sett at til og med Den norske kirke med dens medarbeider i denne sammenhengen, hilser denne nye guden velkommen og til og med legger til rette for alle som tror på denne guden.

Kirkelige representanter synes helt ute av stand til å skjelne mellom Allah og JHWE eller Jesus Kristus, (f eks  her og her og  her  om biskop Jackelen og   her om Moreus som gleder seg til å høre bønnerop til Allah i Sverige).

For å forstå hva som er i ferd med å skje og «hva som er på gang», kan vi ta en kikk på et par andre grunnkategorier som vi orienterer våre liv ut fra i dagens «klima». Men det kan være hensiktsmessig her å konstatere at det fins en rekke «ting» vi ikke kan avtale om og med Gud om, «ting» som heller ikke den judeokristne Gud ikke kan gjøre. Vår Gud har nemlig forpliktet seg til å la naturlovene stå til «evig» tid. Vår Gud er ingen okkasjonalist, slik Allah er. I Allah er vilje alt, bare Allah’s vilje er ren, dvs simpel og udelt, ingenting kan forplikte eller binde Allah, ikke engang kjærlighet abstrakt sett eller kjærlighet i nær relasjoner. Han kan forandre selve eksistensen på et nanosekund og alle naturlover med dette. Se her og bl a om okkasjonalisme her

La oss se litt på ulike kategorier og hva de er og innebærer, uten å gå altfor dypt i denne materien, vår fremstilling for duge, for vårt formål her:

Noen kategorier er både a prioriske og syntetiske: De er kategorier innebygd med dobbelthet per se , de er ikke bare tvetydige ontologisk, der er blitt en del av vår egen tvetydighet, de konstituerer en dyp eksistensiell splittelse i den måten vi selv opplever oss selv på og hvordan vi forholder oss til verden og andre mennesker, spesielt fremmede mennesker, mennesker med en tro – og et livssyn med helt andre underliggende primærkategorier - helt fremmed for oss, men likevel en tro da som det er fristende å underlegge seg, helt eller delvis, en tro vi tror kan integrere seg med vårt eget paradigme, eller  «med fordel» moralsk og ut fra godhetens intensjon, selv bli integrert i, en kategori vi ikke kan leve uten, uten å gå oppløsning.

Vi ser imidlertid ikke at den ambivalens vi «har valgt» å leve med. i og med at vi har sekularisert tid og rom, faktisk har lagt grunnlaget for en absolutt desakralisering av livet selv. (Et paradoks vi ser ut til å leve utmerket med i det praktiske liv. eksistensielle paradokser ser ikke ut til å angå oss, egentlig, på et dypere plan. (Dette kan vi komme til «angre på». For det er mulig å nærme seg eller åpne seg for disse flokene eller gåtene, som de jo også er, uten å måtte gi opp å gi dem virkelig mening, eller se, at de faktisk av seg selv er sprengfulle av objektiv mening, hvis man godtar at det virkelig fins kategorier eller typer i det hele tatt - et fruktbart tema vi kanskje kan komme tilbake til).

Som vi var inne på over, fins det sekundærkategorier under primærkategoriene. Disse tjener til å gi livet retning og mening, de oppfordrer oss så å si til å skape kosmos og unngå eller destruere kaos, dvs alle undergravingsmekanismer. De fungerer sekundært til å opprettholde livet og friheten i livet  - eller livets frihet – på samme måte som tid og rom gir oss forutsigbarhet osv. De tillater oss – og dette er dramatisk – også å «skape» gud, ja, til og med å tro – eller inbille oss - at vi selv er «guder». Men i tillegg: De muliggjør å detronisere Gud, ja, annihilere ham, eller kanskje bedre: nihilere ham, hvorpå gjenstår Sisyfos, som nevnt over, og kun selvsakralisering av ego, emosjoner og natur. Momento viva, vil jeg si, uten å kunne latin, ikke bare et Memento mori, husk at du skal dø …

Jeg må påminne meg selv om det som Thomas av Aquinas sier: Guds essens er hans eksistens. JHWE er «den Jeg er». (Andre tolkninger av gudsnavnet kan jeg komme tilbake til ved en annen anledning).

Noen sekundærkategorier er både a prioriske og syntetiske, de er doble kategorier, og de fungere som koordinater og parametre, orienteringspunkter og variabler. De bygger på udiskutable tankeforutsetninger. De kan oppfattes som apodiktiske, logisk nødvendige, og som kontingente, de avledes uavvendelig av noe annet enn seg selv.

En sekundærkategori er f eks dette å sette opp enkeltmenneske mot kollektivet, gruppen. Vi ser dem som komplementære, men umulig å subsumere i én kategori. Dette sikrer i utgangspunktet individet.

Individet og gruppen påvirker hverandre, her adderes og subtraheres, det ligger nødvendig vis et kategorisk imperativ for uenighet, kamp og krig i dette spenningsforholdet i selve komplementariteten. Sekundærkategoriene her er sosiologiske, antropologiske og psykologiske kategorier, det jeg kalle SAP andre steder på bloggen  her   De vedgår primærkategoriene juss og tro bare sekundært! De er blitt selvinnlysende kategorier, men det er «skapt» av mennesket og faller «klistrende» tilbake på mennesket selv. De er blitt en slags parasitter som aldri takker for måltidet, men tar det for gitt.

Avtaler skal holdes! Nei, du ser vel ikke det, du?

Alle vet hva en avtale er og vi vet at avtaler er bindende og skal holdes. Det medfører alltid ubehag ved å bryte avtaler, i verste fall fengsel, sosial utstøting – vann og brød. (Avaler – og pakter – er reservert mennesket, men mer om dette under).

Men det fins også andre «følger» av avtalebrudd enn vann og brød, mer dramatiske følger, mer ødeleggende, uhyrlige – og dødelige følger. De flest moderne mennesker i Vesten i dag har imidlertid liten eller ingen kontakt med slike følger. Man er blitt forsynt med et «sikkerhetsnett» som hjelper en med å tolke avtaler, og for dette må det alltid betales en pris, en pris som går rett i lomma på advokater og andre statlige eller private hjelpere, eller rett inn på kontoen for «nødvendig» og rettferdig politikk. Vi betaler som kjent skatt for beskyttelse, statsmakten har da også naturlig nok voldsmonopol. Vi har demokratisert dette monopolet, vi kan ikke kjenne oss tryggere, vi har en «samfunnskontrakt» som sikrer fred og fordragelighet. Vi kan ikke feile. Vi er suverene, vi underlegger oss ingen. Vi er «on the top of the World», som det heter.

Det vi har mistet sansen for, er å forholde oss til de kontrakter som ligger under alle overenskomster, avtaler, - all konsensus, og alle pakter eller concordater. Vi har en Grunnlov som beskytter oss, javel, men under Grunnloven ligger premisser og formuleringer ligger det usynlige forutsetninger avtalene bygger på, stilltiende prinsipper, menneskesyn som ikke er positivt formulerte i selve «avtaledokumentet», det er «bestemmelser» vi ikke ser, ja, som vi er forskånet fra å se. Det er imidlertid disse usynlige bestemmelsene som ligger under som sikrer oss alle «fred og fordragelighet». Vi er blitt lært opp gjennom tradisjon, sedvane, generell politisk praksis og f eks skoleverk til å ta alle disse underliggende eller bakenforliggende premissene for gitt. De er blitt doxiske premisser, de trenger ikke å nevnes. En påminnelse om dem blir et hår i suppa. De fungerer som regelverket i ethvert spille, i sjakk f eks, det ligger fast, og den som spiller trenger ikke å tenke på dem, de virker faktisk selv, automatisk, de har agens.

Vi skal snart se hvordan dette grunnlaget er i ferd med å endre seg og i hvilken grad dette vil undergrave alt det vi har tatt for gitt, alle verdier, alle troer, alle sosiologiske, psykologiske, religiøse, kulturelle og politiske prinsipper. Vi står foran sivilisatoriske utfordringer av apokalyptiske proporsjoner. Det er bare så synd at så vil se det og ta det for faktum. I stedet ser vi at vi selv faktisk lar oss undergrave, i den tro at det gode skal seire, eller at vi simpelt hen ikke kan tape i de tumulter som vil følge.

Vi har det så trygt og godt: Myndighetene er satt til å verne avtaler, avtalebrudd kan medføre straff og allslags ubehageligheter. Men hva hvis det ikke eksisterte noen lov som gjorde det ulovlig å bryte avtaler? En slik situasjonen vil være utenkelig for de fleste i dag. Uten lovregulering, kunne enhver gå fra avtaler uten risiko. Det enste som ville sikre avtaler var en slag uskreven eller underforstått konvensjon i «populasjonen». Man kunne eventuelt appellere til en stammehøvding eller en mafiaboss for å beskytte avtalene. Disse ville da ha en konsensus bak seg som tillot dem å bruke svært voldelige midler, hvis partene ikke overhold inngått avtaler. «Bossen» ville da også sitte med tolknings-makten. Alene han – og hans aller nærmeste – ville kunne bestemme hvilken tolkning av avtalen som skulle gjelde, hvis det var uklarheter i avtalen.

Og alt dette ville kunne tjene hans egne og hans egne sammensvorne, hans klans interesser grovt, og helt «lovlig». Noen «av oss» vil ha det slik, forunderlig nok. Det er som om vi vet på forhånd hva som vil komme, vi forbereder oss mentalt på det, (ved f eks å la oss belære av filmene om Gudfaren, det er som om vi aksepterer at den virkeligheten som skildres der kan og vil skje igjen, at dette er fremtiden, at dette angår oss her og nå, og at vi derfor allerede her og nå må herde oss eller forberede oss på det verste, og at det verste da faktisk er det mest autentiske og virkelighets i alles liv. Gudfader-filmene tilskrives derfor en positiv pedagogisk effekt, i det underbevisste, uten at vi er klar over det).

I essens betyr dette at vi nok er radikalt skeptiske – i våre grunnvoller - til menneskene generelt og til fremtiden, men vi sier det ikke høyt, ikke en gang til oss selv i alenerom. Vi er som skapt til illusjonsproduksjon. Vi trenger illusjoner for å overleve, akkurat som vi trenger allslags kunst og ideologier, for her produseres jo illusjoner i stor og mektig skala nær sagt overalt.

Vi er fanget i et nett og rives hit og dit av konflikter mellom realitet og drøm, vi står på garn, uten fluktmulighet annet enn i den kampen for livet som faktisk foregår mens vi står på våre garn. Det som i grunnen er oppsiktsvekkende i alt dette, er at så få skjønner sitt eget behov for frelse i den mest eksistensielt dyptpløyende mening av ordet. Noen vil – til og med - ikke frihet, de har nok med seg selv, på garnet sitt.

De underliggende tingene jeg snakker om her er de juridiske og religiøse aspekter som ligger under, jeg kaller dette det juridico-religico paradigme, eller den underliggende og doxiske konstitusjon som ligger der, uten at vi nevner den, kanskje fordi den er unevnelig og derfor noe vi ikke trenger å kalkulere bevisst med, det være seg i større eller mindre konkrete og formelle anliggender, men også  i den daglige samtale, våre debatter på nett og ellers, i politikken, i kulturen, i skoleverket og det rent private og gjerne bedagelige liv vi lever, helst uten bekymringer i det hele tatt. Jeg kan kalle dette underliggende for det livssyn man har.

Til grunn for ethvert livssyn ligger det «fortellinger» og mer eller mindre faste forestillinger om virkeligheten, verdiene og menneskesynet og om hvordan vi skal forholde oss disse grunnkategoriene. Vi har ulike svar på «hvor kommer vi fra, hvor skal vi, hva er meningen» osv. Våre svar på disse grunnleggende spørsmålene kan avgjøre hvilke valg vi tar i alt fra det essensielt kjedelige til opp i det store, avgjørende drama i vårt og andres liv. Da vil grunnforutsetningene være avgjørende og våre valg, som sik sett da mer eller mindre er bestemt på forhånd. De vil bestemme ikke bare våre tankeforutsetninger, men også våre dypere emosjoner, ja, på en avgjørende måte kunne styre selve de kognitive og persepsjonsmessige prosesser.

Grunnparadigmet er derfor av største betydning skal vi ha håp om som sivilisasjon å bevare det kjæreste vi har og som vi til nå har vært helt avhengig av, og ikke bare bevare for å bevare, men også for å kunne bidra til en forandring «av det hele» som vil komme alle til gode.

Vi bør, for å si det kort: Age eller ære konstitusjonene heller enn å plage oss selv med for mye sportslighet, med å forbedre vår kondisjon, vår hang til – for å oppnå ett eller annet «hellig» mål – å sultefore oss selv åndelig eller fysisk og all unødvendig hobbyterapi og pes for ingenting. 

Til nå har det juridico-religico paradigme vært relativt lett å forholde seg til, spesielt fordi vi har «glemt» det, midlertidig eller ikke. Men det vi skal være klar over og legge oss på minne er at dette grunnlaget som for oss helt frem til nå har ligget der som paradigmatisk, konstitusjonelt og doxisk, er i ferd med å forandre seg, viktige aspekter – og virkekrefter - i vår tro og tradisjon har rett og slett forduftet. Vå tro er forvitret og pervertert til det ukjennelige, mer eller mindre borgerlig legitimt og legitimert, selvsagt. Men det vi egentlig har gjort, er at vi har gjort dem absolutt irrelevante. Vi har med andre ord gitt slipp på selve fundamentet for all den tenkning og den refleksjon som har ligget til grunn for Vestens fremgang og den velsignelse Vesten nå engang har frembragt i historien og på kloden.

Å prøve å få folk til å forstå disse enkle tanker og refleksjoner, se, ja, det er lettere sagt enn gjort. Bare en liten engere krets av aktører i diskursen synes nå å ha oppfattet situasjonen og horisonten adekvat. Det store flertall nøyer seg med å spise og drikke og være glade. Man er glupsk på kommentarer i kommentarfeltene. De har helt fjernet seg fra det juridico-religico paradigme, de lar seg styre av helt andre «livssyn» enn de livssyn som la grunnen for Vestens fremgang. De fokuserer heller, hvis de i det hele tatt fokuserer, på hva Vesten har bidratt til av destruksjon og lidelse, grov og kynisk utbytting og profittjag, og ja, det fins forskere i dag som hevder at vi bør føle skyld for hva Vesten har utrettet og gjort av ugagn: Hvis du ikke føler slik skyld, er du pr definisjon rasist, (se om Bangstad og f eks Døvig omtalt andre steder her på bloggen).

Hva er en avtale og hva er en Pakt?

Det oppfattes av de fleste som en lettelse her i verden at vi faktisk står fritt til å kunne inngå avtaler, nær sagt om hva som helst. Ja, man kan faktisk vedta avtaler om hvordan man ønsker og vil se på livets dypeste spørsmål, spørsmål som angår det innerste, det inderligste, dypeste sjikt av vår allmenne «interesseområde». De fleste vil imidlertid ikke høre snakk om avtaler når det gjelder denne virkeligheten.

Virkeligheten – materien, fakta - ligger fast, er man fast overbevist om, vi kan ikke avtale hvordan vi skal se og forholde oss på virkeligheten, hvordan virkeligheten skal være i seg selv, for virkeligheten bare er, vi kan ikke gjøre noe med den. Vi kan ikke avtale noe om det ontologiske, det som er, er fenomenene, de konkrete livsvilkår som faktisk foreligger. Gjør vi det, vil vi snart kollidere med fakta, det viser seg at vi da har levd på illusjoner. Vi får straff som fortjent nå vi gjør virkeligheten til noe helt annet enn den er. Det er elementært, det er barnelærdom. Det er virkeligheten som bestemmer oss, ikke vi som bestemmer virkeligheten. Og dette er jo tilfelle og sant, men hvor finner vi kunnskaper om hvordan virkeligheten er? Dette er Emanuel Kants problem par excellence.

Kant mente at virkeligheten formes av vårt indre univers, vår konstitusjon, men da ikke sett som en ubeskrevet tavle, men som en konstitusjon som møter virkeligheten med helt spesifikke og endogent genererte forutsetninger eller kategorier. Tid og rom, f eks, eksisterer ikke egentlig i universet, i virkeligheten, tid og rom eksisterer fordi hjernen vår er født med disse kategoriene, kan vi si, og det er nok dette Kant postulerer helt bokstavelig. (Kant «vet» at Tingen i seg selv eksistere, men at vi ikke kan vite noe om den. Kant kan derfor godt tro at tid og rom eksisterer som i det judeokristne paradigmet beskrevet overfor).

Vi projiserer – dagligdags sagt og sett, om vi nå vil det eller ikke - tid og rom over på virkeligheten. For alle praktiske formål, må vi si. Vår konstitusjon skaper dermed virkelighet, ikke omvendt. Vi kan si at ifølge Kant så prakker vi på selve virkeligheten en ny og fremmed virkelighet, en over-virkelighet, ikke fordi vi tror vi slik kan produsere en ny og bedre verden, men fordi vi er slik utstyrt på forhånd, det skjer automatisk uten valg og tro, virkeligheten har så å si å rette seg etter oss om den nå vil det eller ikke. Trekker vi de mest ekstreme slutninger ut av dette, får vi ekstrem postmodernisme, bare for å ha sagt det.

I mot dette vil jeg påstå at vi kan avtale om hvordan vi enkeltvis og kollektivt skal se på virkeligheten, illusjonene og troen. Og hvordan vi skal rette oss etter denne avtalen. Vi kan inngå fenomenologiske eller eksistensielle avaler, bindende avtaler, fundamentale og konstituerende avtaler. Vi kan – og etter min mening må – avtale om hvilken metafysikk vi skal ha. Vi kan ikke la disse tingene bli formet og styrt av rene psykologiske, sosiologiske og antropologiske hobbyproduksjoner eller eksistensielle illusjoner. Vi må ikke la oss styre av disse disiplinene som bare gir oss en indirekte tilgang til virkeligheten, og dertil en tilgang til en virkelig som overhodet ikke omfatter noe overgripende narrativ, eller noen overgripende myte eller mytologiske forestillinger og symboler.

Vi må ta tilbake det større perspektiv, kall det gjerne «archetypene», som Carl Jung behandler, og vi må konstruere et perspektiv og en virkelighet som virkelig angår oss og som vi kan orientere både vårt materielle og vårt åndelige liv ut fra og i samsvar med. For mennesker har alltid gjort dette, det er bare i den senere tid at vi har glemt «å gjøre det». «And all this at our own peril», som det heter.

Dette innerste interesseområdet – hjerteområdet, sett innenfra - angår for de fleste av oss, «oss selv», dvs «meg selv», eller meg selv og mine nærmeste, ikke bare bekjente, men også venner, - og familie. Det ligger til mennesket å ha behov for solidaritet og lojalitet, ikke minst.

Vi elsker å være samkjørte. Vi tørster etter samforstand, virkelighetsstandarder og toleransegrense stilt overfor virkeligheten, det som faktisk og objektiv foreligger. Det gjelder både materielt og spirituelt, kategorier som riktig nok krever ulike tilnærmingsmåter, men som like vel knyttes til det i oss som skiller oss ute fra den rene materie og fra dyrene og alt annet liv. Dette i oss er det som gjør oss til mennesker og det som gjør oss til mennesker er først og fremst den nåde vi gratis er utstyrt med og utstyres med fra Gud side, ikke fra materiens side. Gud har gitt oss selve forutsetningen for å kunne inngå avtaler og kontrakter, og pakter. Uten denne evnen var intet mulig for menneskene og all tro, alt håp og all kjærlighet vill være umulig.

Men bildet er ikke helskarpt og klart. For under eller ved siden av alt dette romsterer tvilen, fantasien og frykten i alle former og med alle mulige utslag. Vi frykter isolasjon, vi vil ikke påføre andre smerte og angst. Vi ønsker å tilhøre, vi ønsker trygghet og forutsigbarhet, frigjørende standarder og toleransegrenser, alt i rettferdighetens og ressursfordelingens navn. Vi trenger kort sagt hverandre, - men det trenger ikke å bety at vi trenger alle andre til enhver tid og på ethvert sted. (Det kan bære svært galt av sted! Vi kan faktisk undergrave våre egne muligheter for å inngå autentiske avtaler, og gjør det, både materielle avtaler og trosavtaler, om man vil).

Vi trenger oss selv, i distanse til andre, ellers lar vi oss lett forføre og diktere, det er faktisk altfor lett å miste friheten og innskrenke valgmulighetene og avtale-retten til det uigjenkjennelige og kraftløse.  Vi kan ikke ta inn over oss all verdens sorg og pine til enhver tid. Vi trenger tid og rom for oss selv. Vi trenger som regel lang tid til å modnes, når vi er barn, drikker vi melk, når vi er voksne forventes det at vi spiser fast føde, som apostelen Paulus skriver. Vi skal ikke plage oss selv med irrasjonell skyld for det tidligere generasjoner har gjort eller forsømt, slik Sindre Bangstad krever at vi gjør, her og spesielt her The Rise of Islamophobia

Vi skal elske vår neste som oss selv, er et fint utgangspunkt. Det er et bud de fleste vil istemme og leve etter. Vi har ikke noe annet valg, hvis vi da ikke skulle tro om oss selv at vi egentlig er mindre verdt enn vår neste. Folk og miljøer hvor mantraet er at vi egentlig er mindre verdt enn vår neste, bærer ofte på svære og svært tyngende og lite frigjørende moralske krav både til seg selv og andre, krav som i lengden kan være svært vanskelige, for ikke å si umulige, å bære.

Det krever ofte hykleri, servilitet og uærlighet av alle slag å holde «kursen» uten å miste noe viktig og kjært av seg selv, og livet blir da fullt av løgner, gjerne så mange at det blir umulig å holde rede på. Vi splitter og splittes, og jo mer bedøvet vi er, jo mer splitter og splittes vi, vi legger oss åpne for demonstrativ maktmanipulasjon, på bred skala, og noen «tar imot» uten å kny, fordi de ikke kjenner seg selv godt nok og inderlig nok. Vi havner opp i en situasjon da vi kan komme til å dyrke forvirring mer enn klarhet, fordi mange andre er like forvirrede som oss selv. Risikoen for stor utbredelse av et rent fysisk behov for sadomasochisme – og sadisme - er da til stede og kan slå ut på mange ulike måter, jeg overlater det her til fantasien …

Et bud, en preskriptiv norm eller et påstått guddommelig påbud om å elske seg selv mindre enn nesten, kan åpne for et hovmod de fleste bør spares for. (Man kan for det første ikke kreve kjærlighet av noen, heller ikke forelskelse, følelse eller emosjon). Det virker oppblåst, bornert og hyklersk å tro at dette er mulig, selv med den mest slue markedsføring med sikte på å få det til.

Bare i visse spesifikke religiøse miljøer eller sekter gjør man det til et absolutt bud å elske seg selv mindre enn den andre, men det skjer ikke bare i disse miljøene. Det skjer også i gudløse eller sekulariserte miljøer, kulturelle eller politiske og dagsaktuelle miljøer og diskurser. Det virker som om man ikke er fornøyd før man kan trumfe Gud selv, sette seg opp som dommer over Gud, i godhetens navn. Man vil være bedre enn Gud! I realiteten er dette avgudsdyrkelse, narsissistisk selvapoteose og noe lagt annet et en bevisst og intim gudsrelasjon, bygget på gammel ortodoxi og gamle tradisjoner og god teologi.

Det ville være forkastelig å tro at Gud vil at vi skal fremstille seg selv og oppfatte oss selv som mindre verdt enn nesten, eller nesten. Men det er det som skjer i «forsamlinger» av ulike slag hvor det triumfalistisk vedtas å forplikte samfunnet og seg selv til å yte mer, og stadig mer, i godhetens navn, så å si uten forbehold, og på andres bekostning, by proxy, helt uten konsekvensberegninger.

Det være derimot være et pluss for oss å se, uttrykke oppfatte oss selv og forsikre overfor Gud i tro, at man ikke vil tvinge Gud til å velge «meg» og min «godhet» fremfor «dem» og deres eventuelle manglende godhet, fordi vi skulle være mindre verdt enn «dem». Det utrolige her at det at noen virkelig tror at det det gelder om er å betrakte seg selv som mindre verdt, at vår sivilisasjon f eks ikke er bedre enn visse andre kulturer, tradisjoner og troer. Og dette, kanskje uforståelig nok, er det som skjer – nettopp – i fortrinnsvis sekulære eller gudløse forsamlinger.

Det kan hevdes at egeninteressen universelt som regel går foran i alle livets «vederstyggeligheter», og mange vil vel si at det jo bare skulle mangle. En slik trosforutsetning ligger til grunn for liberalismen hvor pleie og promotering av egeninteressen anses doxologisk som den ene nødvendige forutsetning for at samfunnet skal blomstre og lykken inntre nærmest automatisk. Mot dette er det imidlertid mye å innvende, men mitt anliggende her er ikke primært sosialøkonomi, så jeg lar det ligge, se imidlertid mine sosialøkonomiske teser om den tragiske godhet og om hypermagi og hypermagikere og bl a Michelet og Merkel

Innenfor livets ytre ramme er det ofte grunnleggende å erkjenne at det er moralsk helt nødvendig å fremstille sitt innerste som et spørsmål som egentlig dreier seg om noe annet, nemlig om de andres ve og vel. Vi kan se at Vi har en iboende tilbøyelighet endatil til å si og virkelig mene at «de andre» er viktigere enn meg selv. For uten fellesskapet, er vi jo ingenting, bortsett fra øde, isolerte planeter i universet, vil noen hevde. De uforskyldt fattige og hemmede trenger vår hjelp, det sier seg selv, vi har de fleste av oss en «god samaritan» med oss fra fødselen, all krangel og bølleri til tross.

Vi trenger med andre ord ikke bare oss selv, men også de andre, dvs så mange andre vi kan «bære» sammen med, tenker vel de fleste. Vi tar sjansen på at det får bære helt til det eventuelt måtte briste. Det virker som om vi her har å gjøre med et ufravikelig aksiom, en uforanderlig mer eller mindre moralsk legitimert akse vi orienterer våre livsytringer rundt og ut fra, i dag. Vi står i fare for ikke bare å være hyklere, men å bli hyklere, for alltid.

Vi trenger ikke å bevise at det er slik. Men vi vil være enige om at den gode samaritanene i oss kan la seg knuge, ja, tilintetgjøres, vi vet ikke alltid hvorfor og hvordan, men vi lærer noe av Gudfaren-filmene, som vi nevnte over. Vi har også en iboende angst for det som truer oss, både metafysisk og fysisk. Mennesket er tross alt utstyrt med sterkt overlevelsesevne. Det er noe vi må gå ut fra i alle samhandlinger og i alle relasjoner mennesker og samfunn imellom. Man skulle derfor tro at vi ikke trenger De ti bud, f eks. Vi trenger i hvert fall ikke skriftlige bud, hugget i sten, påstås det. Vår «natur» sørger automatisk for at de fleste av oss handler som den gode samaritan og vi blir aggressive og harme på dem som vil kritisere våre mer eller mindre offentlige eller private formulerte og selvproklamerte tilbøyeligheter til å fungere den gode samaritan. Vår kjærlighet og giverglede kan ikke dikteres av bud, det ligg i kjærlighetens vesen å være innstilt på ad hoc-løsninger, det er individer som trenger vår omsorg og vi skal ikke forme disse i hverken vårt bilde eller guds bilde. 

Men, og her kryper «dyden» frem: Det kan bli for mye av det. Krever vi for mye godhet av oss selv, og spesielt godhet by proxy, dette til og med at de man for anledning konstruere opp som ofre for våre misgjerninger, forsømmelser og bevisste unnlatelser der vi objektiv sett ikke kan klandres i det hele tatt, er grunnlaget lagt til rette for godhetsdespoter i stedet for godhetsapostler.

Det fins faktisk mennesker – godhetsdespoter - som er villig til å drepe hvis de kan oppnå å nyte sin narsissistiske tilfredsstillelsen av å hjelpe andre mennesker, for å vise hvor gode de er, selv om disse tilsynelatende svake og beskyttelsestrengende menneskene selv ikke har bedt om hjelp.

Det kan synes sykt og søkt ut, men det skjer, og det et utbredt at det skjer. Det gjelder bare om å se det og påpeke det i håp om å kunne avdekke noen slemme tendenser hos de gode, men publikum generelt synes lite åpen for å se det, påtale det og sette «skapet» på plass. Det er mer behagelig å la være. Man håper selv på å bli rost for egen prektighet og moralsk overlegenhet. Man overlater mer enn gjerne til andre å betale for «gildet», i det håp at en det vil tilflyte en selv det meste av æren, og dessuten ryktet om å ha en nær sagt en endogen generert individuell fortreffelige godhet i seg, (faktisk på bekostning av andre).

Slike folk kaller jeg annetsteds for hypermagikere her og her, i tablå googlet… De tror at de har krav på å bli betraktet som naturlig gode, at de på en eller annen måte er født med denne egenskapen, i motsetning til motstandere, fiender og de fleste andre.

Men – for å nærme oss en avslutning - hva er så en metafysisk eller fenomenal eller ontologisk avtale, en avtale jeg etterlyser, som nevnt ovenfor? Hva går nærmere bestemt en avtale om å se virkeligheten på en spesifikk måte ut på, hvordan formulere den, hva er det avtalen egentlig dreier seg om, sett fra undersiden så å si? Hva består det bakenforliggende i for at det skal være meningsfullt å snakke om at avtale i dette perspektivet det hele tatt her skal ha betydning?

Vel, vi har vært inne på den hebraiske eller aramesiek termen, eller ordet og begrepet, Amen og på den skriftlig forankrede pakt Moses og israelittene gjorde med JHW i ørkenen. Pakten var noe både folket og Gud var villige til å inngå. Det forelå en gjensidig samforstand. Hensikten var å skape en ny virkelighet, nye og bedre livsvilkår. Pakten ble til for å bevare Guds skaperverk i forutsetningen. Intensjonen var å bevare og styrke kosmos og stagge kaoskreftene og destruksjonen. Og folker sa sitt Amen! De sa sitt Ja.

Alle store overenskomster, avtaler, pakter etc har noe religiøst over seg, til syvende og sist tilbakeføres de til Gud, som dommer og bekrefter. En konge av guddommelig nådes makt beror ikke bare på folkets tilslutning, men også på Guds bekreftelse.

En ektepakt, på samme måte, henviser til noe utenfor eller over ekteskapet, - til Skaperen av alt. Det religiøse er i grunnen med i bakgrunnen eller bildet i alle små og store «kontrakters univers». Til og med borgerlig ektepakter bærer preg av en overordnet virkelighetsforankring, men her utelukker man bevisst Gud, Gud anses ikke engang nødvendig for å holde ekteskapet i hevd. Gud er gjort til en helt unyttig hypotese, Gud ha ingen reell funksjon, Gud er fjernet som appellinstans. Mennesket er blitt sin egen Herre, ikke bare sin egen lykkes smed.

Man kan – i prinsippet - avtale om hva det skulle være, det synes for de fleste ganske innlysende ut, men når spørsmålet stilles: Hvilken Gud skal vi ha? Hvilken Gud skal vi avtale eller bli enige om? blir dette et spørsmål som man bare ikke stiller. Stiller man spørsmålet: Hvordan, hva og hvem er den gud vi kan bli enige om å tilbe og tro på? vil det virke kunstig for det fleste, for man tenker at Gud er Gud, Gud er ikke «noe» man kan avtale. Guds attributter ligger fast og er urørlige og utenfor diskusjon og perspektiv. Vi kan ikke bestemme oss for hvordan Gud skal være, for Gud er Gud, og Gud defineres ut fra attributter vi helt formalt tilegner ham, vi kjenner på en måte Gud fra før og vet hva Gud er, ut fra a priori aksiomer, førsteprinsipper osv

Det vi imidlertid gjør, er at vi inngår en pakt hver gang vi møter spørsmålet om Gud og vårt forhold til ham. Ja, vi er faktisk nødt for det. Vi er nødt til å nærme oss Gud ut fra hans premisser, ikke våre  impulser eller nykker til enhver tid. Når og idet vi innser dette, inngår vi en pakt med Gud om hvordan vi vil oppfatte og relatere oss til Gud. Vi har inngått en pakt med ham om å se ham slik han selv presenterer seg, og hvordan han åpenbarer seg, og hvordan han har åpenbart seg for andre.

Vårt gudsbilde er med andre ord svært grundig diktert av andre enn oss selv. Vi har bare å «underskrive». Sier vi at vi ikke tror på Gud, har vi faktisk inngått en ensidig «avtale» med Gud. Vi har satt Gud på plass, og skulle Gud hindre noen i å gjøre dette? Guds del i pakten med ateisten er at Gud «aksepterer» - med sorgtungt hjerte – å akseptere avtalen og avtalevilkårene. Han overlater til ateisten «å være den han er».

Vi er, for å si det spisst - så å si nødt for å godta våre fedre og vår tradisjons gudsbilde og gudsoppfatning. Og det er derfor vi sier Amen, akkurat som Jesus – som Selv var Amen, også, etter vår mening og tro – sa da han avsluttet Fader Vår med et rungende Amen. Det betyr ikke bare et tørt og liksom saklig «la det stå fast», «la det skje» eller «so be it» osv. Det ligger en hel himmel i Amen, ja, selve himmelen, Guds Rike. Amen angår livets og eksistensens grunnfibre. Vi kan ikke betakke oss og forsmå.

Idet vi ber og avslutter vårt Fader Vår, har vi akseptert et syn på Gud, et syn som imidlertid ikke utelukker helt private forestillinger, det kommer jo an på konteksten osv, og på hvor sterkt eller svak vår tro er, og vår innsikt eller manglende innsikt i teologien og de doxsiske felt vi nå engang lever med og opererer innenfor.

Mennesket er innenfor denne horisonten – som ikke er hele horisonten – faktisk i kraft av sin skapte eksistens det vesen som er nødt for «å skape seg» en Gud. (Vi skal «gjøre Gud», sier Luther et sted).

Dét betyr imidlertid ikke at vi helt vilkårlig kan skape vår egen gud i vårt eget bilde til enhver tid og for enhver anledningen, nei, snarere det motsatte er tilfelle. Vår frihet trumfer ikke Guds karakter og vesen. Det er umulig. Vi er fra vår side i paktsforholdet nødt for å gjenoppdage Gud og vi gjenoppdager Gud ved å overta tradisjonelle gudspoppfatninger, dvs de som er viderebragt over lang tid og som har «festnet» seg i ulike tradisjoner og bekjennelsesskrifter – foruten Bibelen selv, selvsagt. (Vi skal ikke være redd for norma normata, norma normans foreligger!)

Hver gang vi nærmer oss tradisjonen, tekstene og formuleringene, inngår vi faktisk en ny pakt med oss selv og våre trosbrødre om å skape vår Gud- alles Gud - om igjen, på nytt, for hver gang. Vi skaper Gud som han skaper oss, så å si for hvert nytt øyeblikk som kommer, og hvor både Gud og vi skaper, vel vitende at vi er helt – ensidig og uten forbehold - avhengig av Gud for opprettholdelse og kontinuitet av avtalen, vårt Amen, - vårt innerste, som til enhver tid på sin side er avhengig av de ytterste og dypeste personlige ting som vi faktisk til enhver tid er «tvunget» til å ha relasjoner til sammen med «vår neste», hvem nå dette må være.

Vi kan si at Amen kanaliserer og med nødvendighet sublimerer vårt innerste underbevisste frem i dagen i form av et fast: Dette vil vi! Dette skaper vi nå! Dette skal bli stående og vårt fundament står dermed fast. Det kan ikke rokkes. Dette handler vi på, dette former vi oss selv etter, dette er hva vi egentlig er og står for, dette er vår essens. Dette er det dypeste legitimitetsprisipp.

Hvis vi tror, altså …. Hvis vi tør å inngå avtaler eller pakter med Gud uten å falle for fristelsen til å binde eller kommandere Gud. Vi kan kanskje best kalle de avtalene det her er snakk om for «metafysiske avtaler». De har en egen høytid over seg, vi forventer at det inngår et evighetsperspektiv i forholdet mellom paktene, oss og Gud.

Da jødene aksepterte De ti bud i ødemarken og svarte «ja», dvs Amen, så var dette den sterkeste måten å uttrykk folkets vilje og seriøse hensikter og fysiske og åndelige behov på. Det ligger et sterkt ønske, ja, en sterk visjon om at virkeligheten skal bli slik Pakten «foreskriver». Pakten skal «pådytte» virkeligheten sin egen virkelighetsforståelse og virkningshistorie, sine verdier, sin livsanskuelse. Pakten slik sett blir et middel for å oppnå et mål. Den står der ikke alene og isolert som et dokument forankret i løse luften, som et rent teoretisk prosjekt, nei, dens mening er å skape virkelighet, sannhet, rettferdighet, alt for å opplyse og tjene folket, det folket som sier Amen og som dermed bidrar til å forme den stadig nye virkelighet, i kraft av Pakten og troen på den og dens opphavsmann og garantist, Gud.

Amen betyr å tro på Guds løfter og å manifistere denne troen i praksis. Den påvirker den enkeltes hele person, bevissthet, hjerte og integritet, vel vitende at «hjerter av sten» mer enn alt ønsker å sabotere pakten og etablere helt andre pakter. Ikke rart da at mose-pakten ble nedskrevet på steintavler. De skulle være notoriske og offentlige. Alle skulle vite hva de hadde å holde seg til, og slik ble jo selve virkeligheten mer forutsigelig. Vi snakker om ord hugget i sten, ord som står, og står seg. Man fikk standarder å holde seg til som ga trygghet mot vilkårlighet og maktmisbruk fra herskere og maktpretendenter på sikt. Mose-loven viste at det var mulig å formulere universelle standarder, og dette igjen forutsetter alle menneskers likeverd, det er guds vesen å relaterer til hele mennesket og hele menneskeheten på like vilkår.

Var det så blitt behov for en ny pakt? - en bekreftelse, en revisjon eller en presisering av Den gamle pakt?  Skal vi tro Gud og mennesker er svaret ja, og den nye pakt er faktisk i funksjon, og den vedvarer. Den oppfordrer oss til å se virkeligheten gjennom Paktens briller, den oppfordrer oss til å skape nye virkelighet, den stimulerer oss til å skape Gud, i den forvissning at det er Gud som fortsatt skaper oss og opprettholder sitt skaperverk. Det er Gud som forsyner oss med nåde, den aktive nåde, den nåde som gir oss tro og håp for på at vi kan inngå pakter eller avtaler med Gud, ikke bare «handelsavtaler» hvor vi ikke tillater Gud å gi oss noe gratis. Og hvor vi gjør Guds kjærlighet avhengig av vår egen fortjeneste, slik det skjer i islam overfor Allah og profeten. 

I og med Jesu komme, Jesu inkarnasjon, får vi se Gud på nytt, i et helt nytt perspektiv. Jesus sier selv at han Er Amen. JHWE har dermed avslørt eller avdekket nok en gang aspekter av seg selv som beskriver og formidler Guds vesen og karakter. Denne gang ved at Gud ble menneske og dette er det helt store i Den nye pakt. Den viser at Gud er vår avtalepartner. Han vil at vi skal ekstrapolere vår tro på virkeligheten og alle fakta og relasjoner. Vår avtale eller pakt med Gud er det som skal forandre virkeligheten. Pakten – i seg selv, og sin aktive agens - gir håp, tro og kjærlighet. Malen for alt er lagt, malen for all sannhet. Standarden for all sann kjærlighet. Da israelittene og Moses inngikk pakten, tilregnet de JHWE, Gud, intet mindre enn all makt, dvs allmakt. Uten Mose pakt, ingen allmektig Gud. Ingen universelle, objektive verdier.

Vi skal om litt komme inn på hvilken betydning dette har i Den nye pakt og hvilken verdenshistoriske betydning dette har hatt og vil ha for all fremtid.

Metafysiske avtaler, ontologiske avtaler eller fenomenale pakter – som de kan kalles - er i vår individualistisk innrettede tidsalder ikke avhengig av skrevne dokumenter. Det fins da heller ingen skreven lov som gjør det straffbart for evigheten å bryte slik metafysiske avtaler. Det fins ingen lov som sier at «metafysiske avtaler» skal holdes». I Norge kom loven om at «Avtaler skal holdes» faktisk ganske sent inn i lovverket. Dette gjaldt juridisk-økonomiske avtaler, med sikte på å beskytte materielle mellomværender. Senere kom f eks åndsverksloven som beskytter ideelle verdier. Det kom med en danskekonge. Kongen hadde dermed bundet seg til å overholde avtaler, hvilket den gang ikke var noen «demokratisk» selvfølgelighet. Kongen fikk folket med seg på å holde avtaler, og folket fikk kongen til å binde seg, under trussel om straff hvis avaler bli brutt uberettiget.

Vi har dermed latt oss «gjenskape Gud» til «fordel» - og nytte - for oss. Vi har på en måte velsignet Gud. Vi har sagt Ja til Amen, men primært ja til oss selv. Som enkeltindivider har vi gjenskapt oss selv i det paradigme bare de tidligere enevoldherskere opererte innenfor: Det var ingen over dem, de hadde hjemmel fra Gud selv og ingen kunne betvile den myndighet og autoritet han påberopte seg, i Guds og Amens navn.  Det svunne er med andre ord ikke forgangent, men det står like vel fast: Den nye tid er kommet nær, men det er heller tvilsom om det er Guds rike som er kommet nær, slik Jesus selv innvarslet. I dag kan det se ut som om vi selv – ensidig - har overtatt Jesu Kristi rolle og funksjon. Vi har hevet oss opp til selv å bli hans opprinnelige amen. Vi tror vi står ved skapelsens begynnelse og at fallet og arvesynden er umulig. Og at vi er nye, at vi har bekreftet pakten, at vi viser med hvert nytt skritt vi tar at vi forstår «hverandre», så langt det eksiterer et Jeg og et Du i vårt gudsforhold.

Det inngår i den store avtalen og den altomfattende pakten det her gjelder den forutsetning at vi er i stand til å inngå avtaler om Gud og avtaler med Gud. Gud «spiller på» - eller setter sin lit til - vår selvstendighet og frie vilje og nærmest eksistensielt betingede intensjon om å elske nesten som oss selv. Dette gir oss adelsmerke, gir oss egenverd, selvrespekt, og viser at det gudsbildet vi ble skapt i, og det bilde vi er skapt til, ikke er gått helt fortapt og at vi er helt igjennom korrupte, på dette – teologiske - nivået. Og det er dette som er en nødvendig forutsetning for troen i det hele. Vi blir gitt fundamentet i gave, det skjenkes oss som en mulighet for helliggjørelse. Vi kan si at vi blir utvalgt av Gud. At det er Guds vilje som rår, men vi kan også si at «vi er Guds medarbeidere» uten å bli mistenkt for – i vår forfengelighet eller i vårt hovmod - å tro at vi tilhører Jesu nære disipler mens de levde den gang og at vi lever i samme disippelforhold som de levde i den gang.

Vi undertegner de metafysiske avtaler vi nå engang har – ikkeformulert, ubevisst - og som i ørske - med vårt Amen. Vi undertegner faktisk en pakt med Kristus for hver gang vi ber et seriøst og ydmykt Amen. Amen er vårt segl, det er den kraft som skaper ny virkelighet og reiser de døde opp fra gravene med oss. Vi er enige om at sånn er Du, Gud. Du kan ikke være annerledes. Vi elsker deg. Du står fast: Du er Amen, som lar oss si Amen. Men det mangler noe i dette bildet, noe vesentlig. Vårt amen i dag – spesielt i krikene - henger i løse luften og er som en drøm vi ikke kan realisere eller se dybden i, og som vi kan reagere og agere adekvat på, som det heter, med et litt for fint ord.

Apostelen Peter kan fremdeles den dag i dag kanskje hjelpe oss et stykke på til bedre å forstå hva det dreier seg om og hvordan vi skal ta dette inn over oss: Peter svarer på et direkte, personlig spørsmål fra Jesus Kristus, Gud selv: Hvem sier du at jeg er, Peter?» Og Peter svarer, helt ut fra sin dybde og sitt hjerte, vil vi tro:

Du er Messias, Den levende Guds Sønn … (Matt 16. 16).

Et bedre eksempel på å skape ny virkelighet – fra utgangspunktet intet og null – kan vel ikke tenkes. Men det må imidlertid presiseres: Peter hadde ikke sagt det han sa, uten å ha fått svaret så å si rett fra Den Hellige Ånd, som er Gud selv, på forhånd. Her virker Ånden nåden det er å få tro «på forhånd».

Men Peter ble ikke gjort til en automaton eller båndopptaker som bare repeterte hva Ånden hadde bedt ham å si, nei, Peter sa det av fri vilje – han søg det av eget bryst - fra bunnen av sin sjel: For det var slik han ville at Gud skulle være, og det var slik Gud hadde åpenbart seg for ham.

Det Peter gjorde ved å si at Jesus var Messias, Guds Sønn, var å inngå en pakt med Gud om hvordan Gud skulle se på menneskene og menneskene skulle se på Gud. Det var en pakt som skulle styre alle relasjoner mellom Gud og Peter, og alle andre troende, som står i denne tradisjonen.

Når Peter sier og innrømmer det han sier om Jesus, og det han tror om Jesus, så viser Gud selv at Peter er i stand til å inngå en pakt med Gud om hvordan vi som troende skal oppfatte Gud, via pakten selv, en pakt som altså er en metafysisk pakt, en pakt som understreker det juridico-religico paradigme, en ontologisk eller fenomenal avtale Peter har inngått, en metafysisk tros-pakt om Guds ontologiske status.

Peter har inngått en juridisk bindende avtale, kan vi si. Det foreligger ingen ensidig projeksjon av Gud, fra Peters side. Han er ikke prisgitt sin egen psykologi, Gud er ingen konstruert fantasi, luftige forestillinger, projisert ut fra absolutte konsepter. Den avtalen Peter har inngått er – for alle praktiske formål, og som funksjon  - er en juridisk og ikke bare en abstrakt teologisk – avtale, en juridisk avtale som i aller høyeste grad også er en religiøst-eksistensiell fundert avtale, i og med at avtalen gjelder både Gud og mennesket og at Gud og menneske i denne sammenhengen står overfor hverandre som potensiell avtaleparter. Vi må nemlig ut fra konteksten forstå det slik at Peter faktisk kunne ha benektet at Jesus var Messias, Guds Sønn. Vi tillates av Biblene og fortellingen selv prima facie å se og oppfatte det slik.

Det er ved at Gud selv gir mennesket den nåde at det kan evne og faktisk kan inngå avtaler illustrer mer enn noe annet at mennesket er selve kronen på skaperverket. Langt fra å ville ha servile og bokstavtro tilbedere, tilbyr Gud oss selve adelsmerket. Slikt er ikke mulig å tenke og avtale – innen islam. Islam er upersonlig lukket system, et system som ikke kan spørre: Hvem sier du at jeg er? Allah spør aldri mennesket: Hvem tror du at jeg er? Mennesket har bare å lyde.

Og dette er stort, spør en meg, noe større finnes knapt, og dette «konseptet» er unikt, det fins ikke maken i noen andre religioner, i noen annen tro eller tradisjon. Og det hele beror på «Guds nåde». Ikke rart at våre gamle konger ville styre på Guds nåde og at de mente det var nødvendig. De kunne vise til et religiøst- juridiske grunnlag, et grunnlag med feste i det metafysiske. Uten et slik feste, ville ingen konge kunne påberope seg å kunne styre på Guds nåde, og dette var selvsagt noe de visste inderlig godt, de satset jo liv og ære på det, for alle fremtid. Men: De hentet ikke sin styringshjemmel nedenfra, fra folk flest, fra mennesket. Det forbød den verdslige konteksten selv dem å gjøre. Slik kunne de bygge opp et solid forsvar for sin egen posisjon og rettferdiggjøre egne handlemåter. At det før eller siden måtte gå galt, vet vi fra før, men det berodde selvsagt ikke på at det var noe feil og lyte ved selv pakten og paktstanken, nei, det var mennesket som sviktet Gud, som så mange ganger før mennesket hadde svekte Gud. (Det fantes bindende sedvane for å gjøre opprør). Vi måtte derfor inngå stadig nye pakter med Gud. Problemet er bare at vi har druknet Gud i oss, men holdt livet i djevelen eller vantroen. Det borger ikke for at folkestyret vil lykkes bedre enn kongerikene av guds nåde gjorde. Snarere tvert imot.

Å operere med metafysiske avtaler – for å bruke en samlebetegnelse - i den forstand vi har skissert ovenfor, er ikke mulig i islam. Islam «mangler» Den hellige Ånd, veilederen som veiledet og overbeviste Peter om hvem han skulle kalle og holde for Gud, dvs hvem Peter hadde full tillit til og full visshet om, dvs tro på, og hvem som var hans Amen.

Peter tenker juridisk og religiøst, de to kategorier henger sammen, de kan ikke kan skilles ad, hverken i teori eller praksis. De hjemler seg dessuten på fornuften, gjengs folkevett og godt dømmekraft, kan vi si. De er komplementære. Men her må vi for fullstendighetens skyld også nevne at NÅDEN i den kristne tro har noe ateister og andre lett kan oppfatte som en slags tvang: Mennesket kan ikke motstå Guds nåde, heter det, og da er det snakk om tvang.

Til dette må kristne troende bare si at nåden er gratis, gitt for vår skyld til frelse, via et eneste offer, Kristi forløsnings-  og soningsdød på korset. (Et storverk som ligger innenfor de juridico-religico-paradigme). Dette er den sanne frigjørende nåde. I kristen forstand blir de troende utvalgt av Gud. Hva dette innebærer rent teologisk, er et langt stykke å bleke, og det kan ta årevis for teologisk interessert å finne ut av det, på en måte det går an å leve med. Bare for kort å nevne: I en ene leiren finner vi de som sier at alt er guds verk, dette kalles monergisme. At mennesket selv kan bidra med noe av og for seg selv til sin frelse, kalles synergisme. Den katolske kirke har her kastet inn håndkleet og uttalt at dette er så innfløkte spørsmål å ta stilling til, at kirken ganske enkelt lar vær å instruere troen i denne sammenhengen.

Litt mer om avtaler:

En avtale er i prinsippet en overenskomst som kan oppheves eller brytes. Også dette forutsetter minst to parter, - og – ikke minst – selve friheten som ligger i selve konseptet avtale, forening, omforening, forbund etc. Avtalens forutsetning er å skape en merverdi, noe nytt og gagnlig for alle partene.

Når så partene ser sine privat-kollektive interesser truet eller «tråkket på», kan den parten som ikke lenger er interessert, fritt trekke seg ut og inngå nye avtaler annetsteds. I seg selv betyr ikke dette «krig» og evig konflikt, hvis alle er enig om at en slik separasjon følger av mer eller mindre aksepterte skrevne eller uskrevne forskrifter eller normer, konsensus, innenfor visse «toleransegrenser».

Under avtalene ligger det stilltiende to forutsetninger: Et ER og et BØR. ER’et kan referere til mer eller mindre omskiftelige forhold, forhold som like vel referer til noe fast, stødig eller stabilt. BØR’et inneholder eller innebærer alltid «en fremtid», noe man streber etter å kunne realisere, selv om det er innforstått at «menneskenes hjerter forandres så aldeles ikke», som Sigrid Undseth sier. Det vil alltid finnes et «de andre», forutsettes det. Under dette ligger selve oppholdelsesdriften som alltid konkurrerer med «behovet for anerkjennelse» som Hegel snakker om. Både ER og Bør er for så vidt fluktuerende, relative størrelser, størrelser med forventing om et enda tydeligere og mer relevant og «helsebringende» helhetlig BØR.

De metafysiske eller ontologiske avtaler er en type avtaler som overskrider slike sekundæravtaler. De sikter mot det evige og gjelder og angår på det dypeste den enkeltes død og evighetslengsel, eller dimensjon. De ivaretar hver enkelt partners indre liv slik dette manifisterer seg ikke bare i individenes ytre liv, deres kliniske og psykologiske liv, men også i den sosiale konteksten.

De metafysiske og ontologiske avtaler gjelder «det hele». Det gjelder kanskje sekundært hva som kan og vil skje en i dette livet, men primært hva livet vil bringe i det neste livet, etter døden, i det hinsidige, og dette da i relasjon til hva som har skjedd i dette liv.

Vi ser da også at det i Hebreerbrevet i en lite påaktet passus i begynnelsen på brevet, sier at forfatteren eller forfatterne har skrevet dette for å hjelpe folk som hele livet har gått rundt med frykt for å dø. Forfatteren påtar seg med andre ord en terapeutisk funksjon, han setter evangeliet inn i en terapeutisk ramme, men han gjør ikke evangeliet og dets budskap fra Gud i seg selv til en lærebok i selvterapi e l, forfatteren viser til avtalen – og villigheten til å inngå denne avtalen - som det primære og grunnleggende, den metafysiske avtalen som knyttes til konkrete historiske hendelser og til Skriften, trosavtalen, troskontrakten, om man vil, ikke til en generell samfunnskontrakt, men en kontrakt mellom de som har behov for og er villig til å inngå pakten, avtalen om den personlige troen på Gud, avtalen om hvordan mennesket skal fremstille seg overfor Gud og avtalen om hvordan mennesket er i forhold til Gud, og den ontologiske eller metafysisk funderte avtalen om hvordan Gud – og frelsen - er og virker - i en selv og i seg selv. 

For så vidt kan hele Det nye testamentet betraktes som et terapeutisk manifest med sikte på å inngå den evige Pakt en gang for alle med livets skaper og opprettholder. Terapien følger av avtalen og avtalens budskap. Man skal ikke søke terapi først, man skal gå inn i avtalen med alt man har av ansvarlighet, realisme og gudslengsel, og behov for tro, og la den virkelighet den avspeiler ontologisk få virke, i kraft av en annens «virke», nemlig Jesus Kristi samlede virke og hans verker, (som egentlig er alle evangeliene i sum, pluss brevlitteraturen, selvsagt).

Vi trenger fremfor alt i våre liv, hele livet gjennom, det Luther, jfr under, så om de hypotetisk-konjunktive imperativer!: Tilintetgjøres disse, falle det hele helt og ikke bare stykkevis og delt, mne altså helt.

Nå har avtaler alltid et viktig perfomativt element «heftende» ved seg, en komponent som er like «formelt» bindende og derfor like viktig eller essensielt som selve den «muntlige» eller skriftlige delen av avtalen. Det performative element gjør så å si avtalen kroppslig, notorisk og offentlig. Det performative element er den – fra alle parters side sett og hørt - handlingsmessige siden knyttet direkte til avtalen.

Vi ser her for oss f eks den kristne dåp som et hele, som et livslangt drama der den troende og mennesket selv er avkledd enhver maske og enhver mulighet for å hykle: Den impliserer ikke bare selve dåpssituasjonen og dåpshandlingen, og menneskene som der og da inngår i settingen, men den angår den døptes hele bevisste og ubevisste liv. Hele livet skal før, i og etter selve dåpen konstituere et liv i dåpens og den gode samvittighets pakt.

Dåpens overordnede budskap, mulighet og manifestasjon ligger der innforstått eller medforstått. Den utgjør selve premissgrunnlaget for den kristnes liv ikke bare her i verden, men også i det neste. Den danner rammevilkårene for hvordan den kristne ser på selve eksistensens grunnvilkår og på livets ontologi og metafysikk, kort sagt: på det kristne livets «hologrammatiske» kontinuum.

Summert: Slike avtaler burde det være av høyeste interesse for mennesker som mennesker å inngå med hverandre, og holde. Avtalene garanterer fellesskap og demokrati og et realistisk forhold både til skaperverket, til naturen og til nesten, og i forhold både til nesten og din egen «neste liv» etter dette. Hadde disse avtalene blitt vedtatt av alle som en grunnlov under all positiv lovgivning eller menneskeskapt grunnlover, ville vi ikke hatt behov for de menneskeskapte grunnlovene. Når slike lover forkastes, er det i sannhet fordi mennesket ikke ser sitt beste og de som ikke ser sitt beste, ser ikke realistisk på verden. Man lar da verden se med skepsis på en, man lar da verden bestemme hvilke grunnlov du skal velge som selve rettesnoren for ditt og dines liv. Det eneste man da står igjen med er et sukk, som når biskop emeritus i Oslo, Stålseth, sier: Det er ikke noe feil med å være god!

Litt av en godhetsapostelen denne emeriten!

En liten digresjon har kan være nødvendig:

(Selvsagt kan en se «farene» i dette å se nåden som en substans, eller bare som en funksjon, eller kun som tro, rett og slett, men dette problemkomplekset lar vi ligge akkurat her, bortsett fra at det bør tilføyes: Om man ser på nåden som en substans eller som en funksjon – eller relasjon – trenger ikke å stenge for den erfaring troende gjør nå de opplever eller erfarer nådens virkning i dem, som noe konkret, f eks en varme i hjertet. Fra begge utgangspunkt gis samme resultat: Nåden «føles» på en eller annen måte, uansett teologisk utgangspunkt. Nåden har dermed nådd sin konsekvens, dens finale årsak, kan man si.

Det samme skjer hva angår nåden sett som en ingytt – infused, på engelsk - rettferdighet eller nåde, eller som en forensisk nåde, ikke inngytt som et «stoff», men «formidlet» som en rettskjennelse fra Guds side. I begge tilfeller vil den troende kunne kjenne en ny mykhet eller varme e l i sitt hjerte, eller at hans sinn utvider seg, at han får en større klarhet i tingene og større innsikt, ja, til og med en forklaring på alt, uten at han kan eller trenger å knytte denne erfaringen til selve ordet eller selve de konkrete virkemidler Gud bruker og har innstiftet i og med de sakramentale handlingene som f eks dåp, nattverd eller communion. Alt dette vet han at han – virkelig - får gratis i og med ritualene, og i og med Jesu soningsdød og at Jesus har tatt straffen på seg, men det er ikke selve ritualet som objekt, så å si, som skjenker denne nåden. Det er Gud selv. Den troende vil her helt legitimt kunne henvise til sin erfaring som en bekreftelse på at han blir gitt nåden – og troen. Men å tro at en dermed forplikter seg til å vise for enhver at man virkelig har fått troen og nåden i en eller annen form for oppvisning på en teater-scene, eller på en «location», det er selvsagt ikke meningen.

Troen var til og med gitt ham før han deltok i det sakramentale. Troen var på et vis kanskje til og med gitt ham utenom ordet, før han fikk høre det budskap Bibelen taler om. Den troende skal ikke behøve å tale i tunger i det øyeblikk han «får ånden», eller nåden. Han skal ikke behøve å oppgi et spesielt tidspunkt for da han ble frelst. I reformet teologi mener somme – ut fra bibeltekstene selv - at man heller ikke blir frelst ved dåpen. De «sakramentale» stoff eller konkrete nådemidler tjener her en annen hensikt. Man taler da også om «ordinances» i stedet for sakramenter. Ordinances tjener primært som midler til at den troende skal minnes hva Jesus har gjort for menneskene, ikke hva stoffet eller tingen gjør med oss der og da. Hovedvekten ligger på «the covenants», altså på noe konkret der også, men med hovedvekt på «det relasjonale». Igjen: Virkningen kan være den samme i begge trossystemer, erfaringene er der, selv om dette benektes og selv om man i det ene tilfellet føler seg varmere og i det annet «kaldere», men da med en kulde eller distanse som rent faktisk kan ha like store frelsesvirkninger både individuelt eller kollektivt. Gud bruker «de mest usannsynlige» medarbeidere i sin store plan for å frelse menneskeheten! Men under alt står selvsagt Ordet, Bibelens Ord, det faste objektive samlingspunkt, Bibelens AMEN, som alt dreier seg om). 

(Et ytterligere moment som her bør nevnes: De metafysiske eller ontologiske avtaler eller pakter er i seg selv organismer. Emanuel Kant definisjon av organismer går ut på at de som en sum av sammenhengende enkeltdeler relaterer til hverandre som en «størrelse» et sted, kan vi si, «hvor alt er formål og samtidig også middel». Dette kan vi altså si om avtalene. Slik sett gis avtalene agens, et eget, ikke bare indre liv, men også et ytre liv).

Slik kan ulike religioner, med helt inkommensurable ortodoxier, også oppfattes som agenser. De er organismer, og organismer som sier og gjør mer enn bare ord. De lever ikke sitt liv på isolater, de er, i seg selv, virkende krefter, de drives av sin spesifikke Ånd. Eller: De har «sin egen «nåde», sin egen begrensede eller sekundære førsteårsak så vel som sin egen spesifikke og finale årsak.

I kristendommen kan f eks dåpen sees som det sted hvor frelsen fra arvesynden inngytes som en substans eller egen evne eller egenskap, habitus, eller fremstilles om et løfte, altså en relasjon der synden blir utstrøket forensisk, i prinsippet extra nos.  Begge tilnærmingsmåter flyter her fra ett og samme grunnlag: Dette at man i tro inngår pakt med Gud. Om det er mennesket som synergisk inngår en avtale med Gud eller om det er Gud som monergisk inngår avtale med den troende, er, som nevnt, et stort teologisk problem, men ikke større enn det man gjør det til. I praksis kan disse to tilnærmingsmåtene heves opp i en egen ny, kategorisk, syntese, nemlig i den juridico-religco – kontrakten, som vi kan kalle den, basert på det som tidligere er sagt og i en prosess som «ligger der», men som vi bare stykkevis og delt er klar over i dag.

Men dermed er det ikke sagt – og dette er viktig å presisere - at det går an å forhandle med Gud, i den hensikt å forandre Gud til å være og handle på våre premisser, og så å si sette Gud ned på vårt nivå. Snarere tvert imot: Det primære er å forhandle seg tilbake til det uforanderlige, til det som står fast, til virkeligheten dyp, under overflaten. Vi kommer med andre ord ikke videre fremover uten å gå tilbake, integrere oss i og med fortiden, det historiske. Det gjelder om å se hvem mennesket er i forhold til Gud. I kristent perspektiv betyr dette at menneskets vesen faktisk er å være synder, og at alene Gud kan frelse oss, som skapninger som i begynnelsen Gud sa var «såre godt).

For å bruke en analogi fra psykologien: Det gjelder om å erkjenne det underbevisste. Det dreier seg om en helbredelsesprosess. Og fra idéhistorien: Det gjelder om realisering, selvrealisering, men ikke en realisering med sikte på å utløse større narsissisme. Vi må her bare referere til definisjonen av Gud over, og til at det er visse ting Gud ikke kan gjøre, eller unnlate å gjøre. 

Det primære i alt dette er erkjennelsen av at mennesket ikke er Gud og at mennesket aldri kan gjøre seg selv til Gud. Dessuten: Bare Gud kan tilgi synd, bare ett menneske er syndfri, og det er Jesus Kristus. Og Jesus Kristus er faktisk Gud, i treenighet.

I kristendommen inngår forestillinger om muligheten og imperativet om helliggjørelse, dette at den troende kan i praksis kan tilegne seg stadig større «porsjoner» av Gud, at det slik sett er mulig å bli mer like Gud. (Og ved stadige påfyll!).Det sier seg selv at dette er lett å misforstå. Det er lett å se at mennesket her lett kan fristes til å objektivere eller reifisere både seg selv og sine egenskaper, og Guds egenskaper eller attributter. I så fall kan helliggjørelsen i seg selv bli en form for avgudsproduksjon. Det hele kan ta form av magi. Særlig kan vi se denne form for magi utfolde seg i islam. Allah har, som kjent, minst 99 «navn». Over hele den muslimske verden ser vi at troende muslimer benytter seg av en bønnekrans bestående av perler som hver for seg til sammen «bærer» alle Allah’s attributter eller egenskaper. Det gjelder så å tilegne seg disse egenskaper og derved gradvis bli mer lik Allah, (eller bedre lære ham å kjenne).

Det torde være innlysende at det i denne forestillingsverden ikke er mulig å inngå reelle metafysiske eller ontologiske «avtaler» med Gud, selv om bønnekjedet og repetisjonene av gudsnavnene godt kan ses som performative avtaler, se over. Hensikten med kjedet et å tilegne seg makt og krefter. Helliggjørelsen blir derfor magisk basert. Nåden – pr se – ( se om nåden i islam og kristendom )                  utelukkes fra perspektivet og inngår i så fall ikke i «avtale-premissene». «Avtalen» får preg av en smiskende bønn om maktoverføring fra Allah til den troende. Ved å gjøre – performativt – vil resultatet inntreffe, med menneskelig «hjelp». Det ironiske er at «kjedet» da illustrerer Allah’s maktesløshet, eller kraftløshet. Samtidig som Allah i tråd med læresystemet, islam i seg selv, prekes som den ene, allmektige gud, og den som bestemmer alt, dvs predestinerer alt ned til minste detalj. Allah kan til og med bestemme hvem som skal bli en morder og hvem som skal spares for å bli det. 

«Kjedet» eller «rosenkransen» - som den sammenlignes med – kan dermed misbrukes av den troende ved at den troendes egentlige motiv eller tro i sin konsekvens er å fortrenge Allah, som fra før er «uoppnåelig og upersonlig», og ved at den troende da opphøyer seg selv. Radikalt teologisk sett blir det for den allah-troende umulig å være og bli «en guds medarbeider» i den forstand den kristne kan si det, at «vi er Guds medarbeidere» på jord. Den fundamentale forskjellen ligger i dette at den kristnes gudsrelasjon alltid bygger på et personlig forhold, en relasjon som aldri kan bli mekanistisk betinget, et forhold mellom et «det» og et «du», men alltid en relasjon mellom et Du og et Vi. I islam er det Allah’s slaver som driver misjon, da’wa. I kristentroen er det Jesu Kristi venner som misjonerer.

Et uhyre viktig aspekt av de metafysiske avtaler kan vi finne formulert og beskrevet i boken Menneskets Trellbundne Vilje, av reformatoren Martin Luther. Han kritiserer her den den viden kjente humanisten Erasmus Montanus og striden går på problemstillingen: Hvordan kan Gud befale noe når dette noe – ifølge Luther - er umulig å oppfylle?  Må ikke mennesket ha en fri vilje hvis det skal være meningsfullt og fruktbart å tale om frelse? Luther benekter dette. Frelsen ses i et perspektiv som er større enn de spørsmål Erasmus stiller og avføder.

Sitat fra boken: Matt 19, v 27 sier: «Vill du gå inn til livet, så hold budene!» Hvilken provokasjon ville det ikke være å si: «vil du … « til en som ikke har noen fri vilje? … Til det svarer vi: det er altså slik å forstå at viljen ifølge dette ordet av Kristus er fri? Men det du ville bevise, var jo at den frie vilje ikke er i stand til å ville noe godt, og at den med nødvendighet tjener synden så sant nåden ikke er til stede. Hva slags frekkhet er det du presterer når du nå gjøre den fullstendig fri? Det samme er å si om steder som disse: «dersom du vil være fullkommen, Matt 19. 21, «dersom noen vil følge etter meg, Matt 16. 24, «den som vil berge livet» … , Matt 16. 25, «dersom dere elsker meg», Joh 14. 15, «dersom dere blir i meg», John 15. 7. For å gjøre en lang historie kort, regn bare sammen, som jeg har sagt, alle «hvis»-utsagn i konjunktiv og alle imperativutsagnene, så vi i det minste kan komme … til unnsetning når det gjelder antall ord. «Alle disse forskriftene er bortkastet» sier … «dersom den menneskelige vilje ikke tilskrives noenting» - betingelses-hvis’et er jo fullstendig mal apropos dersom tingene skjer av ren nødvendighet!».

Vi svarer: dersom det er bortkastet, er det din skyld, for at du gjør dem ikke bare bortkastet, du tilintetgjør dem fullstendig, når du i det ene øyeblikk slår fast at ingenting skal tilskrives manneviljen i og med at du gjør den frie vilje ute av stand til å ville det gode, og så i neste øyeblikk har gjør den i stand til å ville alt mulig godt. Med mindre det er slik at de på samme tid sier ja til alt og nei til alt. … «Vil du måle deg med Vergil når det gjelder å synge, men gode venn … må du synge andre sanger». «Vil du overgå Cicero … må du skifte ut spissfindighetene med virkelig veltalenhet».

… Her er de tingene som betegnes åpenbart umulige for vedkommendes egne krefter, selv om de kunne tenkes å finne sted i Guds kraft. Slik forholder det seg også i Skriften; det som klarlegges ved slike ord, er hva som kan skje oss ved Guds kraft, og hva vi selv ikke er i stand til». … «disse utsagnene, særlig de som står i konjunktiv, synes å være formet som de er på grunn av Guds forutbestemmelse, noe som vi er ukjent med. De forutsetter den, som om de ville si noe i retning av: «dersom du ville», «dersom du vil», det vil si «dersom du hadde vært slik stillet overfor Gud at han verdiget deg denne viljen til å holde budene, ja så ville du «bi holdt oppe» osv. Slik sett får vi del i begge innhold, både at vi ikke er stand til noen ting, og at det er Gud som virker i oss dersom vi utretter noe. Slik vil jeg svare dem som ikke vil slå seg til ro med at disse ordene bare sies å avdekke vår maktesløshet, og som vil hevde at de også beviser en slags makt og evne til å utrette de tingene som blir påbudet» (Fra Martin Luther Verker i utvalg, Gyldendal norsk forlag, Bind VI, 1981).

Men nå litt videre, vi må « fremåt»:

Det store og vidunderlige er at Peter ikke bare tror at Jesus er den han og Peter sammen sier han er, Peter tror også på den Jesus han har møtt, in personae, ja, og som Jesus selv har utvalgt seg til å være disippel. Ingen av dem krever at det skal emosjoner til for å se, forstå og slutte seg til dette. De oppfordrer begge til å tenke og bevisst inngå i partnerskap, som medarbeidere, med Gud. For dette er et fundamentalt aspekt av troen, et aspekt som rører ved dypet i en selv. Jesus og Peter – og Matteus som skriver om dette - gir imidlertid ingen carte blanche til å tro og forutsette at mennesket kan frelse seg selv, snarere tvert imot. De vet at nåden til å tro kommer utenfra dem selv, at den er større enn dem selv. At de i så måte intet har å stille opp med, (dette sett i evangelienes perspektiv i sin helhet).

Vårt paradigme eller konsept om de to kategoriene juss og tro som komplementære, understreker at det er Guds nåde som frelser, og bare Guds nåde, ikke våre gjerninger, ikke vår fortjeneste. Og jeg tror det var dette Peter opplevde da han bekjente sitt paktsforhold – i selve den performative måten han forholdt seg til Jesus på - med Herren. Jesus bekreftet da også dette selv når han forteller Peter litt senere at Peters svar på Jesu spørsmål ikke var noe Peter selv har kommet på, eller diktet opp for anledningen. Peter vet at han ikke er Jesu slave, men hans venn, slik Jesus selv hadde talt om. Og slik er det vi selv også ser på det: Den hellige Ånd og hele treenigheten er høyst virksom den dag i dag og gjør alt for at vi skal kunne reise oss og sette oss selv i stand til å stå fast i det rette paktsforhold til Gud, Faderen, selv. Ubetinget. Det er fremdeles opp til oss å svare på Jesus direkte og høyst eksistensielle og personlige spørsmål, til oss, for oss. 

Det ville være blasfemi å si det Peter sa, i islam, vil vi tro. Nåden og Pakten er spesifikk for kristentroen og jødedommen. Bare her går det an å forhandle med Gud og forhandle om hvordan vi skal se hvem Gud er og si hvem vi tror på og står fast ved. Det er slik demokratiet skapes. Uten denne faktiske og mentale konstitusjonen godt plantet i våre hjerter, i vårt underbevisste og i vårt eget og Kristi Amen, var Vesten intet. De kristne kan skape nye dekaloger, sier Luther, altså nye «De ti bud». Dette er jeg imidlertid ikke så sikker på at vi bør gjøre. Snarere bør vi i dag fremheve De ti bud som hellige og uforanderlige og forholde oss til dem deretter.

Ingen muslim vil kunne si til f eks Koranen eller Muhammed at «Du er Messias, Guds Sønn» slik Peter svarte Jesus, på det mest intime av spørsmål.  Koranen er en bok og for så vidt helt upersonlig og på ingen måte i stand til å inngå avtaler eller pakter og Muhammed var et syndig menneske. Uten Peters bekjennelse, hans avtale med Jesus Kristus om hvem Gud selv er, en avtale som faktisk ble initiert og så akseptert av Kristus selv, var demokratiet intet, idet demokratiet jo funderes på at personer, virkelige mennesker, kan inngå avtaler og kontrakter seg imellom, i tro og tillit. 

Teologer har "funnet" mange "convenants" i Bibelen, her er noen av dem (hvis ikke alle, jeg bygger på Uger):

Den evige pakt. : Hebreerne 13. 20

Den edeniske: Genesis 1. 26-28

Den adamittiske: Gen. 3. 14-19

Den noittiske: Gen. 8. 20 – 9.6

Den abrahamittiske: Gen 12. 1-3 (13. 14-17, 15. 1-7 og 17. 1-8.

Den mosaiske: Exodus 20. 1 – 31:18

Den palistinske: Deuter. 30. 1- 10

Den davidiske: 2. Sam 7. 4- 17 og 1 Krønike 17. 4-15

Den nye : Jer 31. 31 – 33 Matteus 26. 28 Markus 14. 24, Lukas 22. 20 og Hebreerne 8. 8 – 12

Vi legger i det følgende inn en lengre artikkel og noen islamske filosofering om pakter og avtaler den troende muslim står i overfor Allah og profeten i sin helhet. Alt er tatt fra et islamsk nettsted. Filosoferingene – eller konstateringene – er drøy kost å lese for et vestlig menneske, vil jeg tro. Men like vel vil nettopp mange vestlige personer lett la seg overbevise, for ikke å si overliste, av den klarhet de vil finne her. Man vil føle at her settes det klare premisser. Man vil føle at filosoferingene gir et trygt fast punkt, man vil føle at Allah vil dem vel, at Allah bringer enkle og utvetydige svar på vanskelige spørsmål, at man får klare svar.

Å ta svarene inn over seg, vil føles som en lettelse, en sann omvendelse. Man har fått en nye «befriende tro». Man slipper å tenke selv, på vestlige og opprinnelig kristne premisser. Les og bli – forhåpentlig- litt klokere, ved å sammenligne etterpå med det jeg selv skriver ovenfor og mange andre steder og i mange ulike utgaver på resten av bloggen:

The 28th Call: The Obligation of Fulfilling Contracts

Almighty Allah says (what can be translated as): "O you who have believed, fulfill [all] contracts. Lawful for you are the animals of grazing livestock except for that which is recited to you [in this Qur'an] - hunting not being permitted while you are in the state of ihram. Indeed, Allah ordains what He intends." (Al-Ma'idah: 1)

O you who have believed, fulfill all the contracts between you and Allah and the permissible contracts between you and people. (Ibn Abbas said: The contracts in this verse are the covenants which Allah obligates his servants to fulfill, i.e. to commit to what He permits and what he prohibits and to commit to the commands and prohibitions in the Qur'an as a whole without excuses or violations).

Almighty Allah commands believers in this verse to fulfill their contracts and commitments whether these contracts are in word or deed as He has ordained. They have to commit to them unless these contracts deny the permissible or permit the forbidden such as Riba (usury) contracts or unjustly eating the money of people (such as bribes or gambling).

 Then, Almighty Allah details the rulings that He has ordained. Allah says that He has made lawful for the people to eat the animals of grazing livestock (such as cattle, camels, goats, sheep, deer, antelopes etc). They are lawful for eating except what is recited on you (in the Qur'an) as unlawful in some cases as Almighty Allah says: "Prohibited to you are dead animals, blood, the flesh of swine…" (Al-Ma'idah: 3) It is not permitted for them to hunt land animals while they are in the state of ihram to do Hajj or Umrah.

Almighty Allah, Exalted and Sublime Be He, decrees upon His servants what is permissible and what is prohibited according to interests and rulings that only Allah knows.

Contracts are every pledge that a human gives according to which he is committed to Allah and to people.

There have to be measures for life; the life of the person with himself, his life with the people, the living and things in general, his life with people whether close relatives or strangers. There have to be measures for the life of the person with family, tribe, group, nation, friends, enemies and the living creatures which Allah subjected to humans and those which He did not. There have to be measures for the life of the person with the things surrounding him in this vast universe and measures for his life with his Lord and Protector and his relationship with his Lord which is the basis of every life.

Islam evaluates these measures in the life of people; Islam evaluates and defines them with accuracy and clarity. Islam connects them all to Allah Almighty and ensures to provide to these measures the necessary respect so that they do not get violated or mocked. Inclinations and fluctuating desires should not control these measures, neither the temporary interests of an individual, group, nation or even a whole generation of people as they may destroy the measures for the sake of their interests. These measures set and defined by Allah are "the interests", since Allah is The One that set them for people. They are the interests even if an individual, group, nation or a whole nation of people think that their interests lies in something else than these measures. Allah knows but people do not know!

What Allah decrees for people is better than what they decide for themselves! The least level of manners with Allah Almighty is that the person compares his estimation of the interest with the estimation of Allah. As for the essence of good manners, it is not to have an evaluation of something that Allah has already determined. There should be no other estimation with the estimation of Allah except obedience, acceptance and submission with contentment, trust and peacefulness…

Allah calls these measures "Contracts"… He commands those who have believed to fulfill these contracts. He opens the Surat with the command to fulfill the contracts then after this opening He (SWT) details the permissible and the forbidden of the slaughtered animals, food, drinks and the women permissible to be married to. The Surat continues to clarify the rulings of Sharia and worship, the nature of true belief, worship and divinity. It also clarifies the relations between the Muslim nation and the different nations, sects and beliefs. It gives an account of the obligations of the Muslim nation towards Allah, testimony with justice and guardianship on humanity with the Book (Qur'an) which dominates all the preceding books. The Surat further clarifies that believers have to judge according to the book of Allah, avoid the disobedience of some of the rulings that Allah sent and not to judge under the influence of personal feelings, affinity or authority.

This contract was prescribed by Allah Almighty on Adam (Peace Be upon Him) when He was handing him the obligations of succession on earth. Almighty Allah has given Adam this status of succession according to a contract mentioned in the Qur'an: "We said, "Go down from it, all of you. And when guidance comes to you from Me, whoever follows My guidance - there will be no fear concerning them, nor will they grieve. And those who disbelieve and deny Our signs - those will be companions of the Fire; they will abide therein eternally." (Al-Baqarah: 38-39) So, this succession is conditional to committing to the guidance sent by Allah in His books that He revealed to His Messengers. If they do not commit then it would be a violation of the contract of succession and ownership, the violation that makes every action that is inconsistent with what Allah revealed totally invalid and irreparable. This contract obligates each believer in Allah that wants to fulfill his contract with Allah to refuse this violation, deny it and not to deal based on it; otherwise he will not be fulfilling the contract with Allah.

This contract – or pledge – was repeated with the offspring of Adam when they were in their parents' loins as it is mentioned in the Qur'an: "And [mention] when your Lord took from the children of Adam - from their loins - their descendants and made them testify of themselves, [saying to them], "Am I not your Lord?" They said, "Yes, we have testified." [This] - lest you should say on the day of Resurrection, "Indeed, we were of this unaware. Or [lest] you say, "It was only that our fathers associated [others in worship] with Allah before, and we were but descendants after them. Then would You destroy us for what the falsifiers have done?" (Al-'Araf: 172-173).

This is another contract given by each individual, a contract that Allah Almighty took from the sons of Adam while they were in the lions of their fathers. We should not ask how because Allah knows best about His creations. He knows how He addresses them in each stage of their lives. When Allah Almighty mentions this context and says that He (SWT) took a testimony from them of His Divinity and Oneness, it must have happened then as Almighty Allah says. If they do not keep this pledge with their Lord, then they are not faithful to Him.

Almighty Allah took a pledge from the sons of Israel – as mentioned later in the Surat – on the day when He raised the mountain above them as if it was a dark cloud and they were certain that it would fall upon them. We will know – through the context – how they did not fulfill the pledge and the punishment they received from Allah like anyone that breaks the pledge with Him (SWT).

Those who believe in Muhammad – Peace Be upon Him – are in a pledge with Allah through their pledge of allegiance to the Prophet. They are committed to a general pledge to listen and obey (the orders) both at the time when they are active and at the time when they are tired, and at their difficult time and at their ease and to be obedient to the ruler and give him his right.

Some of them had special pledges based on this general pledge like the Second Pledge of al-Aqabah. The Hijrah (immigration) of the Messenger Muhammad – Peace Be upon Him – from Makkah to Medina is based on this pledge which was conducted with the representatives of al-Ansar. In al-Hudaibiya, there was another pledge which is called "Bay'at Al-Radwan".

All other contracts are based on the general contract of the belief and worship of Allah, whether those contracts are related to every command or prohibition included in the Sharia of Allah. They are also related to all the transactions among the people, living creatures and the things in this universe which fall under the limits of the Sharia of Allah. When Allah calls those who have believed to fulfill all those contracts, then it is an obligation on them to fulfill.

https://knowingallah.com/en/articles/the-28th-call-the-obligation-of-fulfilling-contracts