Innledning, for å gå rett på sak, og for å utfordre de
utålmodige, og for alle dem som har forstått noe på forhånd:
For ikke mange år siden kunne man se akademisk anerkjente, etiske
teoretikere sette opp følgende skjema, omtrentlig formet og formulert slik, med
påstand – A og B - først og så begrunnelse. (Skjemaet er utfylt med noen tillegg,
spissformuleringer eller «flyers» fra min side):
A er (sant) godt; jeg liker A.
A er (sant) godt; Jeg roper Sieg Heil eller Hurra for A!
A er (sant) godt; A
fremmer menneskehetens interesser
B er sant og riktig; jeg ønsker å gjøre B
B er sant og riktig; Gjør B! «Go for it», «stå på krava» - krisemaksimer om nødvendig
B er sant og riktig;
B fører til et mye større gode for flere og for flest mulig mennesker
I dag gjelder følgende skjema, (ifølge mine teorier om
hypermagi, det jurdico-religico mennesket og «de servilt betingede korrekte
emosjoner pluss hypermagi):
A er en god følelse og gir gode emosjoner; jeg liker A, men jeg liker ikke at andre påstår at de har bedre emosjoner enn jeg har (klart å skape eller lært og tilegnet meg)
A er en god følelse og gir gode emosjoner; Jeg roper Sieg Heil eller Hurra for A!
A er en god følelse og gir gode emosjoner; A fremmer
menneskehetens interesser
B er en god følelse og gir gode korrekte emosjoner; jeg ønsker å gjøre B til «mitt eget» eller til en viktig og integrert del av meg selv. Jeg bør derfor konstruere de mest korrekte emosjoner (og følelser, der dette er mulig).
B er en god følelse og gir gode korrekte emosjoner; Alle bør være korrekte og søke og tilegne seg B og omskape seg selv i B’s bilde ved å omvende seg eller omskape seg til å bli mest mulig lik B og primært bedre emosjonelt korrekt enn mine «konkurrenter»!
B er en god følelse og gir gode korrekte emosjoner; B fører
til et større gode for flest mulig mennesker fordi det er bedre å være korrekt,
enn inkorrekt, selv om dette i seg selv røper en servilitet – og en falskhet
eller et hykleri - som setter et dypt preg på din personlighet, dine verdivalg,
din virkelighetsoppfatning og ditt selvbilde og dine sjelsevner, inkludert ditt
(nå korrekt emosjonelle) menneskesyn.
Det er hit vi er kommet når det gjelder å begrunne etikk og moral og spørsmålet om noe i seg selv er universelt eller bare lokalt rett eller galt. Jeg overlater til leseren å gjøre seg opp sine egne konsepter eller forestillinger og korrigere eller supplere av hjertens lyst. Men først, kanskje, sjekk: litt om islamsk logikk og alle troer like tolerante? Og Om korrekt "moderne" logikk i modus ponens og modus tollens. Og se denne virkelige tankeknekker her: Psykotisk og derfor ukyldig for Allah?
Og: "Stanghelles" paradoks Og: Mest tilbøyelig for terrorisme`og Tanker om Listhaug og trygghet
Og ikke minst denne som faktisk beskriver et forsøk på
revolusjon i Egypt før den såkalte «islamske våren» og hvordan det gikk med
dette forsøket – basert på «religionen»: Terrorister
slår til - mot Stortinget?
Vi ser at emosjoner og spesielt «de korrekte emosjoner» – en term jeg «fyller» med sann og nødvendig ironi og tilnærmet satire - nå til dags oppfattes som konkrete aktiva og som en slags gullbeholdning som man frykter man kan miste hvis man ikke «skjerper» seg og forsøker å øke, ved å anstrenge seg stadig mer. Vi ser et forsøk på selvfrelsing via gjerninger, ikke via gratis og ufortjent nåde. Vi har reifisert emosjonene samtidig som vi har detronisert Gud. Vi har objektivert emosjonslivet vårt og gjort emosjonene til husguder eller moter innlosjert i vitriner eller overdådig synlige og glorete billboard-streamers rundt omkring. Og enda verre: Vi har gjort dem til varer som kan markedsføres og selges og kjøpes på markeder og torv, og på gater og i smug, og overalt i vår «globale og akk så fargerike «multi-lands-bygd».
Vi forsøker å realisere oss via emosjoner brukt som instrumenter i primært det godes tjeneste, ikke i det sannes tjeneste, kanskje fordi jo ingen kan være mer eller mindre sann …. Det er lettere å være bedre eller «godere» enn, enn sannere enn … Det er bedre å emovere mer enn å leve mest mulig i sannhet og på tro på og i full tillit til G-d.
Vi søker ikke først og fremst å realisere oss selv, nei, vi
forsøker nå å realisere våre korrekte emosjoner, emosjonsmarkedets nye bit-coins.
Vi innser ikke at «å realisere» noe faktisk betyr å selge – til mer
eller mindre høystbydende eller lavtbydende, på det åpne marked. Vi så for
inntil ikke mange år siden muligheten for og imperativet til selvrealisasjon
som et ubetinget gode og noe som både mål og middel flest mulig burde søke –
ja, nettopp - å få realisert, ut fra fellesinteressene! Vestens
selvrealiseringsideal og islams knipetak på kvinner
Litt mer av problemet, gåten, knuten eller paradokset er dette: Du er enig i at fornuft bør komme foran rene følelsesmessige reaksjoner, særlig hvis det her dreier seg om større konsekvenser ikke bare for deg selv, men for samfunnet sett som helhet (hvis mulig). Og slik har det vært, stort sett, inntil i dag. I dag har man et annet utgangspunkt: Du tar utgangspunkt ikke bare i dine emosjoner, men i de korrekte emosjoner, emosjoner som kan sies å være tillært, enten fordi du selv ønsker det sterkt og bevisst, eller fordi du er mer eller mindre tvunget til det. Vi kan da snakke om mer eller mindre konstruerte følelser, dvs korrekte emosjoner, (hvis følelsene så å si følger deg og danner et mønster i din personlighet).
Jeg sier her intet om hvorvidt «de korrekte emosjoner» er riktige moralsk og politisk eller ikke. Og dessuten: Det kan fungere bedre å ha «korrekte emosjoner» enn ikke å ha noen emosjoner eller følelser i det hele tatt. «De korrekte emosjoner» - eller de sosiale ringvirkningene av dem - , kan godt vise seg å være av det ubetinget gode, og dette kan til en viss grad etterprøves og måles, i form av f eks øket økonomisk eller mentalt Brutto nasjonalprodukt e l. «Ren fornuft» har historisk vist seg å være et kontraproduktivt element, men akkurat denne vinkelen lar vi her ligge, fordi den ikke er relevant for vårt anliggende.
Når du treffer en beslutning eller tar et verdivalg og gjør
dette konsekvent og konsistent, og hvor
ringvirkningene på forhånd lar seg noenlunde presist bekreftes i fakta,
og i møte med tall, statistikk og sannsynlighetsberegninger, og du gjør disse
valgene på grunnlag av dine korrekte emosjoner, er du ille ute kjøre.
(Tenk: Konsekvensetikk).
Du mener imidlertid at fornuften må komme først, så
kan emosjonene begynne å spille inn eller påvirke beslutningen så å si i
etterkant, kronologisk, altså. De lar med andre ord emosjonene overstyre
fornuften, og dette kan du gjøre med de aller beste hensikter, eller snevert
kun fordi du vil please – og til og med hjelpe - ikke bare din
bekjentskapskrets, men også den rådende ideologi på prinsipielt grunnlag, fordi
du alltid vil være på den siden som hjelper dem som uforskyldt har det verre
enn de kunne ha hatt det hvis din politiske linje og dine holdninger var
dominerende og satt på hegemoniet. Du arbeider med andre ord for å komme på
toppen, og for å kunne befinne deg på toppen blant toppene, for å få mer og
bedre gjennomslag og for å kunne utvise mer solidaritet, empati – og, ja, de
korrekte emosjoner, ikke nødvendigvis de mest rasjonelle argumentene. Så hva
gjør man ikke for å oppnå anerkjennelse, bli støttet og beundret? Hvordan best,
mest opportunt og mest optimalt servilisere seg?
Jo, man trøster seg med at fornuften tross alt kommer foran og
begrunner det med at dette ikke er spørsmål om kronologi. Man sier så at
følelser og fornuft er komplementære størrelser og virker sammen til det felles
beste. Og da har man jo sikret seg på alle bauer og kanter, eller ikke?
Hvis dette skulle være selve utgangspunktet eller grunnlaget
for moralen, står vi overfor gedigne problemer, for hvem vil begrunne sine valg
og beslutninger med at de er både følelsesmessig mer riktige og dessuten mer
fornuftsmessig eller rasjonelt riktige? Vil man ikke da automatisk utsette seg
for en mistanke om at noe skurrer her? En mistanke om at «mine følelser» er mer
verdt enn «dine følelser». Har man ikke sagt at ens egne følelser – og de
korrekte emosjoner – faktisk er bedre enn andres følelser og rasjonelle
resonnementer og begrunnelser?
Det sier seg selv at i et slikt klima vil kampen om makten bi en kamp om hvem som er mest emosjonelt korrekte. Løgnen vil da måtte bli systematisk og organisert og dette blir da det første steget imot det absolutte prinsipp at «might makes rght». Og da har vi «urtilstanden». Alles kamp mo alle og hvor de som er flinkest til å organisere seg og de som retorisk har overtak f eks i form av kontroll av media, vinne. Først med ord, altså, så med fysiske maktmidler – vold. Det synes ingen vei utenom. Om Leviathan her og Norsk islam - illusjon eller mulighet for de korrekte? Og om Middelalder, makt og media i dag og om tankeforutsetninger og" det jurdico - religico mennsket"
Og om Homo Oeconomicus i dag og Sosialøkonomiske teser om den tragiske godhet
Bemerkning: At noen vil fronte seg selv enten
indirekte eller direkte med at han er bedre emosjonelt utrustet enn andre, er i
seg selv uforståelig og irrasjonelt. Men det er dette som nå gjøres i
diskursen, som det heter, og dette skjer systemisk, ja og så intenst at
ytringsfriheten selv kan være truet. Angrepene på det fri ord er mer utbredt nå
enn på mange hundre år og alt skjer under dekke av å ha «de mest korrekte
emosjoner». Og de som ikke deler disse emosjonene, er våre fiender, tenker de
emosjonelt korrekte. Disse er i stor grad tekstløse mennesker: De bryr
seg ikke om hva som står i hellige tekster, de ser på seg selv som mer hellige
enn samtlige hellige tekster, fordi ingenting egentlig er hellig for dem,
bortsett fra de servilt betinget korrekte emosjoner de måtte ha, og som de kan
breier seg med, uten at noen ander den minte uråd. Disse menneskene er ikke
bare tekstdøve, de er mer eller mindre selvbevisst valt blitt kognitiv
nedsløvede og likegyldige. De overlever godt på å psykologisere alle andre, ta
f eks termen «islamofobi», denne kvasimedisinske termen avgjør nå hvem som er
godtatt eller ikke, hvem som bør isoleres eller ikke og hvem som fortjener mest
mulig sosial forargelse og fordømmelse. (Jeg kommer tilbake til dette sett i
perspektiv av det Austin kalte «talehandlinger» om litt).
Tenk deg nå at du er en ubeskrevet tavle og at du kan skrive hva du vil på tavlen og at alt du skriver – hvis det er noe viktig du skriver og noe som berører ikke bare deg selv, men alle, universelt.
Hva ville du ha skrevet? (Du er, bokstavelig talt, billedlig, en blank tavle, bien sure, samtidig som du vet at du faktisk er født med et helt sett av naturlige fordommer og emosjonelle disposisjoner for emosjonell konstruksjon, How emotions are made ).
(Eller burde jeg snarere spørre: Hvem ville du helst skulle
skrive på din blanke tavle, som nå altså er du? Du burde tenke: Tankevekkende,
om dette … ).
Tenk deg at du er et helt nytt menneske for hvert sekund som flyter eller flyr forbi. At ditt liv er her og nå og at du faktisk lever i et tomrom uavhengig av fortid, men kun innstilt på og åpen for fremtiden, som du for så vidt er helt uavhengig og fri fra, fordi du kan gjøre, tenke og føle som du vil, og fordi du har plikt til dette, skal du oppfylle det frihetskravet som påligger deg, og som du ikke kan komme bort fra, fordi alle rundt deg ser det slik, og fordi dette å se deg selv og andre som fullstendig tomme, dvs fri for alle fordommer, er en kategori i din tankeverden som trumfer alle andre kategorier.
Friheten er da blitt absolutt for deg og den som krenker din
frihet kan – i prinsippet straffes – ved f eks utfrysing, fordi du er blitt et
hår i suppa og fordi du på en måte har fått diagnosen ufri, bundet og full av
forutinntatte meninger, meninger som du må forandre, kontinuerlig, med den
begrunnelse at du jo er fri og at å angripe eller gå imot friheten anse for
direkte farlig undergravingsarbeid, ja, revolusjonært eller reaksjonært.
Poenget er at du da stiller deg kontrært på den høyeste verdi, nemlig din og
alles frihet fra alt slaveri og alle tendenser mot faktisk å ha behov for å være
en slave, i visse ting og relasjoner.
Hva hvis du ikke vil ha denne friheten? Og hva hvis du skulle hevde at du ville være mer bundet av din samvittighet enn av din frihet – til å være bundet av et tomrom, av absurditeten?
Vel, du ville fremdeles kunne føle deg fri. Men altså ikke
fri fra samvittigheten – det ligger derfor i menneskets natur og vesen at det
er både fritt og bundet og at en harmoni her er idealt, og at det er dette
idealet du og alle andre bør arbeide for å bevare og fremme, for all fremtid. Se
om det moderne postmoderne mennsket og bl a samvittigheten her
Men tenk deg at du er et tekstuavhengig menneske og at
dette å være tekstuavhengig nettopp er idealet? Du er da ikke bundet av
hverken Koranen eller Bibelen, du er for så vidt bare avhengig av de lover som
for tiden gjelder i landet og i den kultur. Du må følge normer og regler, forskrifter
og lover og det er helt greit for deg, fordi du vet at alle disse kategorien
kan endres, så å si ved neste vindkast, dvs neste valg. Alle forteller deg nå
at du er på det frieste, at du er et fritt, selvstendig og uavhengig menneske,
ja, en rollemodell for alle mennesker overalt til enhver tid og på ethvert sted
…
Men du er altså tekstuavhengig og du tror muslimer flest er akkurat som deg, nemlig tekstuavhengige, fordi det er det mest korrekte å være og føle, og det sannsynlig vis mest faktariktige: Ord er bare ord, tomme lyder, fulle av frykt og trusler, ja vel, men ord er fortsatt bare ord. Det gjelder derfor å ta et ord for et ord: Ikke noe å bekymre seg over, ikke engang om ord oppfattes som brennende piler og anklagende vibrasjoner. Du lever da sannsynlig vis på en grov illusjon og står i ferd med å lure ikke bare deg selv, men også de du så sårt ønsker å frelse – eh, - jeg mener hjelpe.
Du utvikler da en kullsviertro på at alt skal ordene seg uten ord; du tror at melk og brød på bordet vil sørge for at alle behov blir dekket; du lager et samfunn som ikke trenger ord, men bare dette å tilfredsstille behov, konkrete, følbare, sansbare behov, behov som faktisk kan måles. Du har da gjort deg til en «tingest» hvis alle ting kan måles på og ut fra. Du er blitt et metermål og intet annet, absolutt intet annet. Men OK; du er fortsatt noe, kan du trøste deg med, du har da fortsatt behov, men bare ikke for ord og fortsatt tror du at ord bare er ord og luft, akkurat som deg selv … så der ligger du, som du reder, men fortsatt er ord bare ord og ord kan fortsatt ikke utrette noe. Det som må til er lønnforhøyeleser, pensjonspoeng, litmusbarometre, penismålere – hvem kan tallfeste lykke?
Hvis du er et slikt menneske, vil du aldri bekymre deg
over hva som f eks sår i Bibelen eller i Koranen, for disse bøkene består bare
av ord og tom luft. Du vet riktig nok at mange mennesker over hele kloden lar
seg styre av de ordene som står i disse bøkene, men du tror fullt og fast på at
disse bøkene egentlig bare er ord, som ingen virkelig tror på, og at disse
ordene derfor båe er og bør være egentlig helt uvirksomme, at de skaper
illusjoner og falsk trøst – det er det eneste de duger til. De vedkommer deg
ikke. Du kan derfor stille deg helt likegyldig til det ordene utsier og hva
meningen i og med der. Og du mener at muslimer flest både kan og vil begi seg
inn i samme prosjekt (og eksperiment, hvis du tenker langt og dypt nok).
Du har derfor opparbeidet er klokkertro på at ditt eget
ordløse univers skal løse flokene og skape fred på jord. Bare du får
fortalt mange nok at bøkene bare er ord, så tror du at flokene snart er en saga
blott. Du tror at jo mer du bagatellisere ordene, jo bedre, for alle. Og du
tror fast på dette, det er ditt aksiom, ditt teorem, ditt universelle prinsipp,
et prinsipp med gyldighet for alle til alle tider: Du er da blitt en perfekt
globalist, et taust menneske, riktig nok, men et bygdisk menneske, siden du nå
lever i den største bygda menneskeheten noen gang har vokst opp i; de er da per
definisjon et godt menneske som kjenner forskjellen på godt og ondt. De er
blitt prinsipielt uangripelige. Selv om dette er ubegripelig, selvsagt, men du
tar sjansen: Bort med ordene, her gjelder det faktiske kompromiss som det siste
ord, konsensus som det eneste evige som blir stående.
Blant de ordene de ikke enser på
og som ikke affiserer dem, er f eks følgende:
The fact that men are a superior to their female counterparts is evident in the following Quranic verses:
- “Your wives are as a tilth unto you; so approach your tilth when or how ye will…” —Sura 2, 223
- And it is for the women to act as they (the husbands) act by them, in all fairness; but the men are a step above them. —Sura 2, 228
- “Marry women of your choice, two or three or four.” —Sura 4, 3
- Men have authority over women because Allah has made the one superior to the other. —Sura 4, 34
- And of His signs is that He created for you, of yourselves, spouses, that you may repose in them. —Sura 30, 21
Apologists
point to verses, such as “As for those who lead a righteous life, male or
female. While believing, they enter paradise; without the slightest injustice”
(Sura 4, 124), se FF - se her
Jeg vil bare innskyte: I flere muslimske land har kvinnen eller kona plikt til å ligge med mannen når han måtte ønske det og at det er straff å nekte ham hans rett i så måte. (På godt norsk kaller vi vel dette lovlig voldtekt, eller hva?). Kvinnen har bare plikt; mannen har sin fulle rett – og det er altså bestemt av Allah – en guddom slike som deg – hypotetisk - ikke nøler med å kalle Gud og som faktisk elsker den forvirring dette skaper i kropp og sinn, og den frustrasjon dette så skaper i både unge og gamle hjerter over det ganske land.
Hvis du sier til deg selv og forkynner det overfor andre, hvem det nå måtte være, greker eller fri, jøde eller kristen, araber eller hindu at dette skal vi fikse på litt lengre sikt, hvis vi bare får endret livsvilkårene til det bedre i de områder noen lar seg styre av disse ordene, så er du på full fart inn i galskapen. I den tekstløse galskap, den som forteller og formaner deg til å tro at ord er bare ord og at dette å endre de materielle vilkårene for folk er langt viktigere enn noen ord. Jeg må bare fortelle deg: Det forhold du har til ordet, har du også til din gud. Ved å forakte ordet, forakter du Gud og hever deg tilsvarende, i hovmod.
(Når jeg trekker frem «hjemlene» fra Koranen over, kan ordene i seg selv få en helt annen valør og betydning – spesielt for de emotive – hvis folk ser ordene satt ut i praksis, selvsagt. Ordene får kanskje større betydning og alvor i og over seg jo nærmere man kommer de helt konkrete utslagene, sett og tatt på, nær sagt, og dette er elementært. Jeg snakker har primært om forhold til ord – konsepter og hjemler.
I seg selv burde de få hårene på hodet til å reise seg, men dette skjer jo bare så altfor sjelden, dessverre nok. Vi har på en måte glemt at ordene er agenser i seg selv, ladet med «magiske» krefter, og ikke bare avbilder eller mer eller mindre antydende eller kokret sansbare vibber. Vi synes å ha glemt at ordene helt kontekstuavhengig angår oss inntil sjeledypet fordi de faktisk – burde – komme fra vårt og de andres indre, og at de rettes til oss, for oss og mot oss, hver enkelt, personlig og til ethvert tomt – og sultent - rom i hjernen og hjertets tommer rom og reseptorstrukturer og nervebiologi.
Ord av den karakter og i den kategori jeg her snakker om, er faktisk substanser, gestalter og ikke bare assosiasjonsprodusenter beregnet for feel-good og mer eller mindre godhjertet humor, ironi og kreativ fantasi, en fantasi som vi liksom nøyer oss med for godt.
De er begreper og ikke bare termer. De er «res» og ikke bare «nomina». De beskriver og former og de slipper oss ikke så lett, selv om vi tar lett på meste, også de virkelig store tragediene og lidelsene. Vi haster fra lidelse til lidelse, fra urettferdighet til urettferdighet, fra ødeleggelse til ødeleggelse og destruksjon – og brudd på den loven som er skrevet på våre hjerter. Vår taushet vil da gjøre oss medansvarlig, og vår manglende evne til å ta inn over oss ordene og hjemlene kommer til å undergrave oss, vår selvrespekt og våre harmoniske eller trygge selvbilder. Vår samvittighet forflates eller fortrenges
gjennom media og tror at alt skal gå over eller gå seg til. Slik går det med oss, ordene sammen med bildene fører oss bort fra virkeligheten ikke inn og frem til den. Derfor intet alvor, derfor egentlig heller ingen ord; bildene overtar og de er jo som alle vet ganske tause i seg selv, selv om vi forskrekkes av skrikene og skriker selv, i frykt og vånde, eller stikker hodet i sanden av bare sjokk og forferdelse.
Vårt forrykte forhold til ord skader oss mer enn vi tror; de avstumper oss. Vi ser ikke at vi bør være ett med våre ord, at vi aktivt bør søke det gode, som ordene kaller oss til og bønnfaller oss om; at bare den som er ett med sine ord kan stå stødig, realisere sine potenser og blomstre.
Ordene er ikke bare betegnelser; de er forutsetningene for de gode emosjoner og de genuint varme følelser. De er ikke bare agenser og gestalter eller substanser; de kan være «levende vann», legende ånd.
De gode, sanne, dype og inderlige emosjoner består i og livnærer seg av sindige refleksjoner; de er tilstrekkelig distanserte, ja, til og med avmålte, men alltid slik at vi ikke overrumples av nykker og lar oss forvirre av mer eller mindre påtatt og instrumentalt hysteri.
De sanne, gode og fruktbare emosjoner lar seg gjenkjenne av ordene på dypnivået og disse emosjoner gjenkjenner ordene betydning og mening, at de angår oss, at de kan trenge seg på unødig, det er nå så, men også gjenkjenner de ordene som ikke bare opplysende, men sant veiledende. Der emosjonene blir «korrekte», er det et symptom på forpestende og smittsomt hykleri i stor og dyp forstand, for ikke å si et sikkert tegn på at uforstanden har grepet en; hykleriet kan være helt ubevisst selvsagt, de kan være en funksjon av subliminal påvirkning, men det blir ikke sublime eller opphøyde og opplysende av den grunn; tvert imot.
De sanne og gode emosjoner tilhører mennesker og personer som – av en eller annen naturlig grunn - er hele personer og personer i god kontakt med seg selv. De har smakt på frihet og smaken er god og preskreptiv.
De stabiliserer de mer eller mindre flyktige, kaotiske og overflatiske følelser. Korrekte emosjoner og korrekte følelser kan regjere side ved side, men aller skjønner umiddelbart at da er det fare på ferde og personene er i ferd med å miste seg selv. Derfor søker da også mange mennesker etter sine ord og emosjoner og dras mot de idéer som ligger der i et velgjørende oceanet utenfor og over oss, og delvis også inni oss. Vi dras av disse rene idéene ut av oss selv mot et ideal som kan være mer eller mindre klart manifistert i sinnet og i hjertene og som derfor riktig nok vil manifisterer seg på ulikt vis. En sjel og et sinn som ser og forstår dette, vil håpe på at vi kan avlære oss det falske a-moralske og tilsynelatende så nøytrale og ufarlige og akk så godhjerta, men likegyldighetsproduserende - kompasset som nå de siste 50 årene har fått fotfeste i oss og som vi har så vanskelig for å se, fordi vi har mistet kontakten ikke bare med ordene og begrepene og i stedet latt oss dominere av betegnelsene og de såkalte gode assosiasjoner, men hvor vi også står i fare med å miste oss selv. (Fordi trykket fra de servilt betinget emosjonelt korrekte hyklere blir så overveldende).
Et vis eller
en mental metode er dette å gjøre emosjonene til noe servilt betinget, sentimentalt
og emosjonelt korrekt. Og der denne prosess får festet seg og dette blir et
utbredt fenomen, som river i sjelene og formørker på en måte som får folk til å
oppfatte dette mørke som berikende, der har populasjonen eller kollektivet
trådt feil og det vil falle og gå i oppløsning, til len høy pris, betalt ikke
bare av de få, men av alle).
Joda, vi kan alle ble stående igjen litt tafatte når vi møter tidsånden og opplever den som fullstendig åndsløs og fullstendig uforstående til tidens dramaer og eksistensens grunnleggende dramatikk:
Jeg anbefaler på det varmeste å lese følgende postering her på bloggen:
Jeg kan fortelle deg at folk sier «ja, og hva så» og ser ut som noen store spørsmåltegn når de leser det som står der. De tror kanskje at alt dette dreier seg om en slags fundamentalistisk «anekdotisk historieskriving» eller mytiske vinkler å gjøre, ord, kort og godt, som ikke har noe med virkelighetens rot i ren, lødig, fruktbar og vitenskapelig empiri å gjøre.
De kan ikke fatte at dette dreier seg om store og viktige
ting, selv om selve teksten jo består av «bare» ord. Noen vil si at «dette var
biblisistisk» idet man vender seg bort for å spy. Andre mener virkelig at dette
var «bare ord» helt bokstavelig – sorte prikker på blanke ark - og helt uten
ironi og helt uten sjel, spirit og glimt i øyet.
En annen reaksjon får jeg når jeg viser enkelte følgende «livssyn» formulert på en kort og lettfattet måte:
Nr 1: «Say unto thine own heart: I am mine own redeemer»
Nir 2:
«Do what thou wilt shall be the whole of the Law»
Du vil kanskje finne det
merkelig når jeg forteller at samtlige i en viss bekjentskapskrets umiddelbart
nikker gjenkjennende og godkjennende til disse «verdisynene». De er frigjørende
sier de uten å blunke. Hadde bare alle tenkt slik!
Jeg har forsikret meg om at de ikke vet hvem som står bak disse «verdisynene»; hadde de visste det, hadde de kanskje blitt litt forundret eller fortvilet over seg selv, men jeg tviler.
Verdisynene promoteres av følgende: I Anton Szandor LaVeys bok The Satanic Bible fra 1969.
I samme ånd formulerer den moderne satanismens far
Aleister Crowley seg, med sitt Thelema.
For å dramatiser enda litt mer: Se på følgende bilde og spør deg: hvilket drama, om drama overhodet, er det bildet, som er et bokomslag, vil fortelle? Hva består det dramatiske og urovekkende i?
Du vil kanskje si: Dette viser «white man’s supremacy»? White men have to go – ho, ho, ho?
Vel, jeg vet ikke med deg, men en mann høyt oppe i akademia tok et megetsigende blikk på omslaget, og mer ble det ikke sagt om dette. Se her:
For nå å nøste tilbake for å kunne nøste litt mer opp og frem her i tråden:
Hvis du så er klar over at disse ordene – de islamske hjemlene om menns forhold til kvinner i islam nevnt over - har vært normative eller preskriptive i den muslimske verden i 1400 år, hva vil en slik «erkjennelse» av fakta fortelle deg? At Gud ikke er inne i bilde, fordi han jo ikke i ditt hode kan eksistere, og fordi Allah jo bare er et ord, og at Allah’s ord derfor bare er ord? Vi noen forsøke å fortelle deg at disse ordene faktisk ikke er preskriptivt ekstremistiske?
Kan du forstille deg at det på grunnlag av de hjemler islam gir angående kvinner, som sitert over, har ført til en så stor urett mot kvinner at denne uretten i seg selv ikke kan måles hverken i ord eller tall, fordi uretten blir tatt som en selvfølge og som en unik og hellig rett for menn, gitt dem av Allah?
Forstår du at et ord fra Allah er viktigere for noen muslim
enn bare ord fra mennesker, retorikere, demagoger og poeter? Forstår du at det
er umulig å kompromisse eller forhandle om de ordene som kommer fra Allah?
Forstår du i det hele tatt hva gudstro er?
Er du klar over at det ikke finnes noen statistikk over alle de overgrep som er begått mot kvinner i den muslimske historie frem til i dag – en historie som vil fortsette?
Er du klar over at dette er et forsømt forskningsfelt i
Vesten i dag, og har alltid vært det? Skulle en islamtroende ektemann
kanskje ha avlagt rapport til sine myndigheter over hvor mange ganger han har
banket kona på grunn av ulydighet? Skulle en dhimmi i Spania under muslimene ha
rapportert om overtramp og urettferdig behandling til sine muslimske herrer? Anmeldelse
av bok om Andalusia og Karen
Armstrong illusjoner og Armstrong
om profeten - fler illusjoner og Armstrong
om Allah og - lydbildet - Allah bare et ord?
Ikke noen vitenskapelig litteratur tar opp den samlede historiske eller virkelig begåtte vold som har skjedd i hjemmene over hele den islamske verden, og da i sammenheng med på hjemler for vold som finnes i islamske tekster gitt av Allah. Feltet ligger dermed i totalt mørke, man kan bare skimte eller ane omfanget, eller dedusere seg frem til det. Kvinnenes skjebne i hjemmene kommer ikke frem i dagen, det fins rett og slett ikke grunnlag i empiri for å si og se noe. Kvinnene i den islamske verden har dermed ikke noen stemme i det historiske dramaet.
Opp mot dette kan vi si at problemet ikke eksisterer, fordi
det altså ikke samlet eksisterer i noen allment kjent akademis lektyre eller på
noe universitets store bibliotek, i hvert fall ikke her i landet.
Dette «scenarioe»t er katastrofalt og vitner om kommende katastrofer og her nytter det ikke å flykte fra «tilværelsens uutholdelige letthet». Du kan selvsagt hevde og begrunne i fakta at voldtekter begås i alle kulturer og helt uavhengig av hvilke guder man tror på; hvis du imidlertid trøster deg med at dette er den viktigste sannheten – empirien, altså - oppi alt dette, skjønner du lite, og antakelig er du ikke interessert i å forstå og forklare noe mer og komme med noen mer lødige, forstandige, sanne, kloke og vise kommentarer.
Det jeg mener: Hvis du lukker øyne og øre for at det er forskjell på voldtekter begått i en kultur hvor g-d åpner for at det er tillatt å voldta og en kultur hvor g-d’en forbyr dette på det sterkeste, så er du moralsk og etisk helt forblåst og ikke fullt og helt menneskelig. Du er da snarere halvt dyrisk, halvt borger, halvt individ, halv person og halvt borger, på det beste, og litt avhengig av kontekst, selvsagt.
Dessverre fins det altfor mange altfor forblåste mennesker i
dag, både i akademia, i fagforeningene, i de politiske partiene, i mange kirker
og skolestyrer, blant artister og kunstnere av ulike slag og blant kapitalister
eller renteister eller blant arbeidere født på «gulvet».
Forskere i vesten går so gar ut fra at den samlede vold i kristendommen har vært langt mer omfattende enn i islam. Å tro dette er blitt et aksiom, derfor nevner jeg det her, for at man skal være klar over at volden i islam er grovt underkommunisert. Og hva er det altså som har institusjonalisert denne volden? Er det ikke ordene, - ordene fra Allah. Kanskje bedre: Ordrene, ikke bare ordene, fra Allah og profeten?
Du må huske på at når en muslim ber til Allah, ber han med
like stort alvor som en kristen ber til Gud, ja, kanskje med større alvor. Og
om du ikke vet det: Bare mennesker som opplever ikke bare tilværelsens
uutholdelige letthet, men også livets grunnleggende alvor, og at det virkelig
handler om et enten eller, om en frelse eller ingen, om et intet eller alt, har
kontakt sitt virkelige selv og idealet om hvordan det er og burde være å være og
fungere som menneske, nemlig levende og i pakt med Gud, bygget på hans
fullstendig ufortjente nåde. Hvis du forstår dette, forstår du kanskje at ord
ikke er luft eller bare en funksjon av materie og biologi.
Forstår du at ordenes betydning ikke har noe med decibel å gjøre? Synes du det er helt greit at muezzinen får ropt ut sin innkalling til moskeen via høytalere hvis bare ikke decibel-grensene overholdes? Se her om den islamske trosbekjennelse - og ikke den vei de vantro går på ... og se:
… the Islamic call to prayer was broadcast over loudspeakers “in many cases with massive disapproval from the affected non-Muslim population, who saw the muezzin call as an expression of Islamic dominance and a violation of their own religious and cultural identity.”
The Hessian state government brushed such concerns aside and implied that the questioners were bigoted even just for raising such concerns: “In a society that gives room to different beliefs, there is no right to be spared from contact with deviating statements of faith or religious symbols, even under the aspect of so-called negative religious freedom.” FPM Spencer
Vet du f eks at muslimer begår 91% av alle æresdrap i verden
på kvinner? Og tror du du vet at dette ikke har noe med ord å gjøre og at de
ikke bør være vår første prioritet frem de materielle behov og vekstvilkår? Religion
of Peace - Portella
Du – generelt ment - gir meg ikke mange muligheter for å anta at du evner å forstå hva gudstro er, hva den vil innebære for den troende og hvilken innvirkning det vil ha på deg at du tror på en spesifikk gud som f eks Allah. Har du ikke en eller annen dyp, indre tro i ditt hjerte, vil du sannsynlig vis aldri forstå dette, hva det dreier seg, og hva det hele bør dreie seg om. Du kjenner ikke ordenes vesen og grunnbetydning, at Verden faktisk ble skapt av Loges, selve ordet, at livet ble talt inn til eksistens, liv, blomstring og frodighet, ikke til ulykke, tomhet, slaveri og det absurde intet, som faktisk voldtar.
Du har ikke peil hvis du ikke skjønner dybdene i dette og da
vil du også innbille deg at de surene jeg nettopp siterte fra Koranen
faktisk er «gud»’s ord til den troende muslim, mann som kvinne, og at dette
står fast, at de ikke kan endres, at de derfor skal og må gjelde for all tid,
på ethvert sted – og, ja, faktisk for alle, inkludert deg selv, eller
dine etterkommer, hvis det skulle skje at Allha’s ord innhentet deg en gang i
fremtiden, hvor du nå enn er og hvem du nå enn er. Og hva du nå enn måtte mene
om ordet og ordene.
Se her om en norsk imam som uttaler seg om kvinner stilling:
https://resett.no/2021/03/10/norsk-imam-om-kvinners-plass-det-er-allah-som-lager-reglene/
Julie Dahle i HRS nærmer seg problematikken slik:
https://www.rights.no/2021/03/imam-vold-driver-alle-med/
Pakistan fordømmer Kvinnedagen:
Trues med dødsstraff for å nekte bruk av hijab – i Canada:
Sveits forsøker å forby heldekkende, men blir beskyldt for islamofobi:
Og se her hva som foregår i FN:
Et lite nødvendig appendix her, nå. Det kan kaste et
visst supplerende lys over hva som er i ferd med å skje og hva som dikterer den
«kollektive psyke» eller «kollektive syk», alt etter som.
Om talehandlinger og emosjoner; emosjoner som
identiske med «egne» solipsistiske tekster:
«Emosjonelt korrekt» som betegnelse eller begrep kan betraktes som en beskrivelse, men også som en kommando eller som et «bør» i form at et absolutt bud som ikke kan overskrides uten at det medfører en eller annen form for straff. Emosjoner er med andre ord handlinger, tillatelser, avgreninger, begrensninger, påbud og forbud, sanksjoner og motsanksjoner, erklæringer og moterklæringer. Disse utgjør i praksis avvisninger og fordømmelser som begge resulterer enten i inkludering eller forvisning. De er selvsagt også invitasjoner og avvisninger, pluss oppfordringer, men mest av alt er de kommandoer og maktmidler; bevis på ydmykhet for noen, vitnesbyrd om maktbrynde og hovmod for andre.
De utgjør akklamasjoner og fordømmelser. De kan forbindes med frykt og beven, ja, til og med lykke og fremgang. De omslutter oss, oppsluker oss og frigjør oss, til en viss grad. Noen vil si at emosjonene frelser, forløser og forsoner. De kan være symptomer; de kan være fetisjer, adgangstegn, symboler, amuletter og talismaner. De kan også være shiboletter, pass, passord eller andre identifikasjonsdokumenter; de kan også være sibolett eller shibolett – om du uttaler ordet korrekt eller ikke, medfører frikjennelse eller dødsdom, en dom du da faktisk avsier over deg selv, enten fordi du vet eller fordi du ikke vet på grunn av f eks uvitenhet, glemsel eller slurv, eller fordi du har eller ikke har de riktige forbindelsene, som alle da må ha «de korrekte emosjoner» seg imellom, og da som en absolutt verdi, en størrelse det er umulig å forhandle om. Uttaler du formelen korrekt, er du med oss; sier du feil, legger du hodet på blokken.
I det følgende bygger jeg på Austins teorier om og
forskning på de såkalte «talehandlinger». Austin blandet ikke inn emosjoner i
sine analyser; bildet han tegner blir derfor noe trangt og de bør etter min
mening suppleres med fremstillinger som inkluderer emosjonene i sine
«ligninger».
Utsagnet eller påstanden emosjonelt korrekt har sin locution
I dette at noe sies og menes eller føles.
Utsagnet emosjonelt korrekt har sin illocution I og med at
man faktisk gjør noe eller utfører noe når påstanden eller utsagnet
foreligger og fremlegges for noen. Utsagnet eller påstanden sier noe om hva som
skjer eller blir gjort, det ligger ikke i ro eller i passivitet, det er høyst
aktivt og er ment å være det, selv om det av mange oppfattes som taust eller
fullstendig likegyldig. Utsagnet er i realiteten både emosjon og tekst, både
aktivt og et passivt. I seg selv gir dette den emosjonelt korrekte et enormt
aktivum han kan bruke for å styrke sin maktposisjon. Den mer tekst og
fornuftsstyrte vil ha vanske med å takle presset og han trekker seg derfor
tilbake og overlater manesjen til «de emosjonelt korrekte», som da faktisk
«roper høyest» og ser og erfarer at det lønner seg bedre å rope stadig høyere
enn å ta til fornuften og den hellige teksten …
Utsagnet emosjonelt korrekt har sin perlocution I og med hva som skjer, hva som bør skje og hva som ikke bør skje som et resultat av at utsagnet på en eller annen måte fremsies.
Slik jeg ser det, er de korrekte emosjoner i dag blitt til hellige tekster, (og de har formalisert og institusjonalisert seg; de er derfor høyst rigide og oppfordrer til mental og kollektivt ubevisst inertia, basert på frykt).
I seg selv innebærer dette at individualismen har vunnet og mennesket som art og vesen tapt. Vi har fått en mer eller mindre solipsistisk kultur. Det universelle element er til stede kun i den angstpregede og angstfremkalte tilstand at man trøster seg med andre som er – eller som man tror og innbiller seg er– likeartet eller identisk emosjonelt korrekt som en selv, ut fra rene egeninteresser og uten hensyn til samfunnet eller kollektivet sett som helhet. Felleskulturen baserer seg med andre ord på emosjoner, ikke på fornuft og tekst, (annet enn som selektivt personalisert korrekt emosjon).
De servilt betingede korrekte emosjoner kan i tillegg
med fordel ses i sammenheng med Wittgensteins språkfilosofi som sier at
ordene verdi og betydning avgjøres av bruken av dem; det er så å si miljøet som
alltid bestemmer meningen. I min analyse fungerer emosjoner som det nye
betalingsmiddel, og det som – ifølge de emosjonelt korrekte - gjør hele saken
relevant. De tekstavhengige menneskene må i dette kyniske og bedragerske spillet
ser seg slått nærmest på hjemmebane. Det kan ta tid før illusjonene «oppfanges
og oppdages», slik at vi får opprettet noe av de rusavhengige feilene som vi
gjorde i fjor i dag.
Jeg legger her ut noen bakgrunnstekster tatt fra Store
norske leksikon og Wikipedia:
When
somebody says "Is there any salt?" at the dinner table, the
illocutionary act is a request: "please give me some salt" even
though the locutionary
act (the
literal sentence) was to ask a question about the presence of salt.
In Austin's framework, locution is what was said and meant, illocution is what was done, and perlocution is what happened as a result.
When
somebody says "Is there any salt?" at the dinner table, the
illocutionary act is a request: "please give me some salt" even
though the locutionary
act (the
literal sentence) was to ask a question about the presence of salt.
Å tale et språk er ifølge Searle å utføre talehandlinger,
det vil si fremsette påstander, gi beskrivelser, gi ordrer, stille spørsmål, gi
løfter og så videre. Mer abstrakte typer av talehandlinger ved bruk av
språklige uttrykk er å referere til
noe («Jeg mener den benken som står til høyre for treet») eller å tilskrive noe
egenskaper («Ja, den brune benken»), alt i samsvar med visse regler.
Austin utviklet sine teorier som en kritikk av det nærmest enerådende syn i samtiden at hovedhensikten, og det filosofisk og logisk betydningsfulle, med språk var fremsettelser av påstander som er enten sanne eller usanne, altså det syn at språket først og fremst har en beskrivende funksjon. For Austin var dette kun en av mange forskjellige bruksmåter ved språket, og den har ikke noen privilegert plass fremfor for eksempel det å analysere og forstå hva det vil si å be noen om å gjøre noe, eller hvilke forpliktelser man får ved å avlegge et løfte.
Begrepet står helt sentralt i pragmatikk, moderne semantikk og språkfilosofi. Talehandlingen, og da spesielt i Searles utforming, har også hatt innflytelse innen en rekke andre disipliner, både innen humaniora og samfunnsvitenskapene.
Talehandling kan best beskrives som «når vi sier noe, gjør vi noe», slik som når en prest sier jeg erklærer dere herved for rette ektefolk å være eller som en handling utført ved hjelp av språket, for eksempel å beskrive noe (det snør), stille et spørsmål (snør det?), be om noe eller gi en ordre (kan du sende saltet?, slipp våpenet, ellers skyter jeg deg) eller å gi et løfte (Jeg lover å gi det tilbake). Andre vanlige eksempler på talehandlinger er å hilse, å unnskylde (seg) eller å fornærme (noen).
… å bli mer oppmerksomme på hvordan språket brukes i
dagligdagse aktiviteter. Hans student John Searle
videreutviklet denne tilnærmingen. Det første systematiske arbeidet med
talehandlinger ble gjort lenge før, av fenomenologen
Adolf Reinach i 1913.
Austin skiller mellom illokusjonære og perlokusjonære
talehandlinger. En interessant type talehandling er performativer, altså
uttrykk som for eksempel Jeg utnevner Jon til statsminister, Jeg dømmer deg til
ti års fengsel eller Jeg lover å betale det tilbake. I disse uttrykkene blir
handlingen som setningen beskriver (utnevnelse, dom og løfte) utført ved
setningen selv; talehandlingen er den handlingen setningen uttfører. Som en
kontrast til dette har vi perlokusjonære handlinger som forårsaker handlinger
som ikke er de samme som uttalelsen,...
The concept of illocutionary acts was introduced into linguistics by the philosopher J. L. Austin in his investigation of the various aspects of speech acts.
In Austin's framework, locution is what was said and meant, illocution is what was done, and perlocution is what happened as a result.
When somebody says "Is there any salt?" at the dinner table, the illocutionary act is a request: "please give me some salt" even though the locutionary act (the literal sentence) was to ask a question about the presence of salt.
The perlocutionary act (the actual effect), might be to cause somebody to pass the salt.
https://en.wikipedia.org/wiki/Illocutionary_act
Talehandling, språkhandling, er begrep hos den britiske filosof J. L. Austin, og senere utviklet av J. R. Searle og andre. Å tale et språk er ifølge Searle å utføre talehandlinger, det vil si fremsette påstander, gi beskrivelser, gi ordrer, stille spørsmål, gi løfter og så videre. Mer abstrakte typer av talehandlinger ved bruk av språklige uttrykk er å referere til noe («Jeg mener den benken som står til høyre for treet») eller å tilskrive noe egenskaper («Ja, den brune benken»), alt i samsvar med visse regler.
Faktaboks
Austin utviklet sine teorier som en kritikk av det nærmest enerådende syn i samtiden at hovedhensikten, og det filosofisk og logisk betydningsfulle, med språk var fremsettelser av påstander som er enten sanne eller usanne, altså det syn at språket først og fremst har en beskrivende funksjon. For Austin var dette kun en av mange forskjellige bruksmåter ved språket, og den har ikke noen privilegert plass fremfor for eksempel det å analysere og forstå hva det vil si å be noen om å gjøre noe, eller hvilke forpliktelser man får ved å avlegge et løfte.
Begrepet står helt sentralt i pragmatikk, moderne semantikk og språkfilosofi. Talehandlingen, og da spesielt i Searles utforming, har også hatt innflytelse innen en rekke andre disipliner, både innen humaniora og samfunnsvitenskapene.
Talehandling: Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
… kan best beskrives som «når vi sier noe, gjør vi noe», slik som når en prest sier jeg erklærer dere herved for rette ektefolk å være eller som en handling utført ved hjelp av språket, for eksempel å beskrive noe (det snør), stille et spørsmål (snør det?), be om noe eller gi en ordre (kan du sende saltet?, slipp våpenet, ellers skyter jeg deg) eller å gi et løfte (Jeg lover å gi det tilbake). Andre vanlige eksempler på talehandlinger er å hilse, å unnskylde (seg) eller å fornærme (noen).
I store deler av lingvistikkens og språkfilosofiens historie har språk primært blitt sett på som en måte å bekrefte fakta, og det har vært tendenser til å ignorere de andre bruksmåtene språket har. Men arbeidet til J. L.Austin førte til at filosofer begynte å bli mer oppmerksomme på hvordan språket brukes i dagligdagse aktiviteter. Hans student John Searle videreutviklet denne tilnærmingen. Det første systematiske arbeidet med talehandlinger ble gjort lenge før, av fenomenologen Adolf Reinach i 1913.
Austin skiller mellom illokusjonære og perlokusjonære talehandlinger. En interessant type talehandling er performativer, altså uttrykk som for eksempel Jeg utnevner Jon til statsminister, Jeg dømmer deg til ti års fengsel eller Jeg lover å betale det tilbake. I disse uttrykkene blir handlingen som setningen beskriver (utnevnelse, dom og løfte) utført ved setningen selv; talehandlingen er den handlingen setningen uttfører. Som en kontrast til dette har vi perlokusjonære handlinger som forårsaker handlinger som ikke er de samme som uttalelsen,
Studiet av talehandlinger utgjør en del av pragmatikk, som igjen er en del av lingvistikken.
I filosofi, særlig i etikk og juridisk filosofi, blir talehandlingsteori relatert til studiet av normer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar