Fundamentet er undergravd og ordene drept

Hva er det som mangler i dagens diskurs – overalt? Jo, det er noen få enkle ord som de aller færreste kjenner i dag, enkle ord som alle burde forstå og kunne forholde seg til, men som ingen skjønner og derfor nettopp ikke kan forholde seg til – selv om de ligger det, og vil fram, så å si.

Ordene er – for det første - , «hjerteloven», som de fleste misforstår. Jeg hører at folk med høye akademiske titler kan få seg til å si at: Kjærlighet er Gud. De adopterer dermed selve hovedbudskapet som https://en.wikipedia.org/wiki/The_Family_International gjorde til sin fanesak, en sak som endte opp med det som mange vil kalle pedofili satt i system, over hele verden.

For det andre: Den allmenne eller alminnelige åpenbaring, i kontrast til den spesielle åpenbaring, som er Guds ord i Bibelen. (Merk: Jeg behandler treenigheten i andre tråder).  

Jeg minner om at suren Ya Sin 9 lyder: "And we have set a bar in front of them and a bar behind them, and have covered them so that they do not see". Dette betyr ifølge tafsir ibn abbas at Allah har sperret for innsikten i deres hjerter ... slik at de ikke ser rettledningen og sannheten, - hvilket skulle innebære at det ikke kommer på tale med noen alminnelig åpenbaring i Koranen og derfor heller ingen "hjertelov", se under.

Paulus viser et eksempel i vers 14-15, at det finnes noen hedninger som kan oppfylle loven. Disse hedninger har ikke privilegiene som jødene har, men de kan holde loven: «for når hedningene som ikke har loven, av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov, enda de ikke har loven».

Med andre ord: Selv om ikke hedningene har Moseloven, kan de vite hva loven sier (se Rom 2,14-15). (Følgelig er ingen uten unnskyldning, for alt en kan vite om Gud, har Gud åpenbart for alle mennesker).

Spørsmål: Hvem er disse hedningene Paulus snakker om? Er det muslimer? Neppe, islam kom fra rundt 630 e Kr. Muslimer er derfor – ifølge islams grunndogmer – ikke bundet av den allmenne eller alminnelige åpenbaring. (Og slettes ikke av den spesielle kristne åpenbaring som går på den frie nåde uten gjerninger)

Muslimer er da – logisk - faktisk  ikke «en lov i seg selv», slik som andre hedninger er det, bl a våre dagers ateister. De er bundet av sin spesielle islamske åpenbaring, som er helt forskjellig fra «vår» åpenbaring, dvs – for kristne – Evangeliet.

Muslimer er med ande ord enda verre ute enn andre hedninger eller ateister, ifølge Paulus. De er ikke en lov i seg, de er en funksjon av eller et produkt av en helt annen lov, nemlig Sharia, dvs islam per se. De kan derfor ikke vite hva «loven» i bibelsk forstand er og går ut på. I sin konsekvens betyr dette at de hverken er bundet av hjerteloven eller samvittigheten.

For det tredje: Ordet «gudsbilde» eller «til guds likhet» er også blitt fremmedord for vår egen ateistisk/humanistiske hovmodskultur i dag, en kultur som i all hovedsak er overtatt av ateismen – en ateisme som riktig nok ikke fratar en ateist det privilegium at han er skapt «i Guds bilde og til Guds likhet», sett med kristen øyne.

Hva så med muslimer? Må kristne også tilstå muslimer «retten» til det privilegium å bli betraktet som skapt i Guds bilde og til Guds likhet?

Vel, hvis muslimer ønsker å bli betraktet slik, hvem kan vel nekte dem at kristne mer enn gjerne  tilstår dem denne retten- man skal jo være god, eller? ? Problemet for en muslim er imidlertid da at han betraktes ut fra et kristent virkelighetsbilde, ikke et islamsk. For muslimer som er gira på takfir – dette å erklære andre muslimer for å være ikke-muslimer og derfor som apostater, med døden til følge.

Har du hørt om dette før, i diskursen? Nei, ikke det nei. Det kan betyr at du tilhører hedningene, men du kan fortsatt ha visse grunnforestillinger som forteller deg at du er skapt med gudsbildet i deg. Du kan være helt ubevisst på det, men du betrakter deg selv som privilegert, fordi du faktisk også har forestillinger om det virkelig finnes en spesiell åpenbaring, og at denne gjelder for deg. Den spesielle åpenbaring du da ubevisst påberoper deg, er den kristne spesielle åpenbaring, ikke den muslimske. Og du tror da – fortsatt ubevisst – at du på en måte er utvalgt og derfor spesiell for Gud. Du innbiller deg da at du er en lov i deg selv, slik Paulus beskrev hedningene, som altså ikke var muslimer (som ikke kan være en lov i seg selv).

Flashpoint: Ikke rart at mange muslimer begeistres over tanken på at Kjærlighet er Allah. I så måte har altså visse muslimer meget til felles med kristne som påstår det samme, bare at de bytter ut Allah med Gud.

For å gjøre det klart: Det står intet sted i de kristne skrifter om at Kjærlighet er Gud. Det sår at Gud er kjærlighet. Hvis du ikke umiddelbart forstår forskjellen, bør du haste med å lese videre.

Jeg skulle ønske flere var klar over dette. Men motstanden mot å se det er enorm i dag, spesielt for de som er så gode at de kan si at Kjærlighet er Gud. (Man kan jo spørre: For hvem er Gud kjærlighet, for hvem passer det best at Gud er kjærlighet?- for de emosjonelt korrekte?).

En annen ting, en viktig ting, som i dag blir marginalisert til rent tøv og en fattig komedie: Arvesynden.

Islam «har» ingen arvesynd eller originalsynd. Ingen muslim vil ha noe å gjøre med den, ja, det ligger en plikt på muslimer å benekte arvesynden. Og vi forstår hvorfor: Arvesynden forutsetter at alle mennesker har syndet er syndere, mennesket er en massa perditionis, som Augustin sier – ingen slipper unna, (selv om mange kristne i dag nettopp jobber hardt for å slippe unna, ved å fortie eller dreier på arvesynden, fordi man ikke føler seg som en synder. Augustin ville antakelig mene at å mene noe slikt som at «jeg er ikke en synder fordi jeg ikke føler at jeg er der», ville være det samme som når hvite mennesker i dag føler at de egentlig er svarte og at derfor er svarte).

En from muslim kan ikke forstå at alle mennesker går fortapt eller at han selv automatisk ikke står utenfor arvesyndens rekkevidde. Tvert imot ser han seg selv som utvalgt av Allah, han er født med ellr i fitra, dvs i «the original state in which humans were created by God – later children will be createtd as Jews or Christians», som Esposito skriver, -  og der muslimer synder, er det på grunn av uheldig påvirkning fra hedningene, kuffar. Det er kuffar som lærer muslimer å synde og frata dem den opprinnelige tilstanden der de var syndefrie. Å forbinde Allah med noe annet enn Allah (og Koranen) er en dødssynd i islam, dvs et lovbrudd som medfører dødsstraff, og denne kalles shirk.

Ut fra denne forestilling vil alle bortsett fra muslimene gå fortapt. Hedningene har i islam intet håp om nåde, fordi det ikke finnes noen midler eller mellommann i islam, slik Jesus Kristus er det i kristentroen! I kristentroen er det altså mulig ikke å gå fortapt, selv for et syndig menneske og selv om vi ikke er født syndefrie, slik en muslim er det.

Og dette er viktig: Islam er den enste religionen som «fastholder» alle kvinners underlegenhet overfor mannen, både teologisk og ontologisk, og dette er uforanderlig doxologi, det er essensielt.  Kvinner stilles med andre ord inn under en slags evig arvesynd under mannen i islam. Selv ikke guddommelig nåde kan fravike denne juridisk obligatoriske normen. Kvinner kan aldri fortjene en høyere status enn mannen ut fra noen kriterier. I kristentroen er faktisk arvesynden en forutsetning for frelsen. For en muslim – og for mange vestlige postkristne - er dette en utilgivelig vederstyggelighet å tro. Det tragikomiske er her at mange postkristne mennesker i Vesten i dag tror det samme: At arvesynden ikke står seg hverken for gud eller menneske. 

Så hvordan beskrive tilstanden? Jo, at muslimer og postkristne står igjen med én ting, nemlig dette at alt avhenger av gjerningene. Både den postkristne religion i Vesten i dag og islam i særdeleshet har gjort seg helt avhengig av å frelse seg selv, så best og mest mulig flittig man kan. For det fins ingen kristen nåde i et slikt paradigme; mennesket natur kan ikke forbedres av den gratis nåde; det meste funderer seg da dessuten på å ha og utøve de servilt betingede korrekte emosjoner og Sartre kunne ikke ha sagt det bedre: Nå gjelder det å leve i «mauvais foi», i ond eller falsk tro og dette er blitt en dygd! (Se etikettene på bloggen her om Synden og syndene i islam og kristendom!).

Psykologisk kan det være en stor trøst for muslimer «å vite» at han ikke hører til de som er befengt med arvesynd. Han kan i sitt sinn hovere med det; han kan føler seg litt bedre og mer komfortabel, og kanskje til og med litt mer komfortabel, - og en ekstra trøst må det jo være at Allah og profeten i realiteten «forbyr» arvesynden, og dermed den kristne tro. Er det så noe rart at muslimer «handler på» denne forestillingen? Han kan tenke: Det står ikke noe mellom meg og Allah; jeg må selv stå til ansvar for mine «overtredelser», dvs gjerninger eller mangel på gode gjerninger. De kristen, derimot, er svake, de trenger en frelser, en mellommann; at de trenger gratis nåde viser ytterligere hvor svake og feige de er … Islam skiller sterkt mellom «oss» og «dem». Jfr: Ingen rasister i våre gater … heller ikke noe politi!

Og bare for å legge til i farten: Hvor hører man Muhammed stille et (grunnleggende teologisk) spørsmål i Koranen? Nei, spørsmål finne ikke i Koranen og dermed heller ikke i den islamske tro. Jesus spør sine disipler: Hvem sier dere at jeg er? Han stiller i det hele tatt mange spørsmål – han forutsetter dermed som et absolutt at mennesket er ansvarlig, ikke bare for hva de gjør, men også for hva man tenker og intenderer. Noe slik er ganske utelukket innen islam.

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html

Talking about sin?: Her ser vi resultatet av den postkristne mangel på synd:

… This includes a project of the New York Times which seeks to move the founding date of the American Republic from 1776 to 1619: the year in question being when slaves were first brought into the country. The non-historian who led this sloppy effort has been awarded a Pulitzer prize and chairs at American universities for her efforts. The attempt, like the one that’s going on in Britain, is to pretend that our nations were born in sin, everyone else into Edenic innocence.

Anybody found guilty of living in American history is torn down in a similarly remorseless way, from Christopher Columbus to Theodore Roosevelt. Absolutely no one is safe. The Founding Fathers have been rewritten. A couple of generations back, few Americans may have known that Thomas Jefferson owned slaves. Today it is almost the only thing anyone knows about him. Again, this has consequences. Last autumn the statue of Jefferson that had stood in New York City Hall since 1833 was ignominiously removed, boxed up and wheeled out the back door. According to one council member Jefferson no longer represents US ‘values’.

It is hard to think of anyone from two centuries ago who would. But in the relentless war on everything to do with western history at least the tactics are now clear. Aristotle and Plato have been denounced for not having 2022’s views on race. Similarly all the Enlightenment philosophers, so that David Hume’s name has come off buildings in Scotland. The charges are always the same: having views not exactly in line with those of the 21st century, being complicit in the slave trade, being complicit in colonialism. Or just being alive while these things were going on. When the evidence isn’t there, the anti-western ‘scholars’ of our day have shown themselves perfectly willing simply to invent it.

What are the effects of this? Among much else, it is not remotely clear why societies which have such terrible pasts should ever rouse themselves to do anything in the present. Last year the US Ambassador to the United Nations used the occasion of the UN’s International Day for the Elimination of Racial Discrimination to denounce America for its ‘original sin’. She talked about the killing of George Floyd and presented a recent shooting at a spa (which had nothing to do with race) as an example of the ongoing racism in America. (Douglas Murray I Spectator 30.april 22).-

Vår egen postering: lørdag 2. april 2022:

Kristen forvirring eller bare forvitring? Agøy om rasisme i Dagen

Vi skal nå se på hva en høyt profilert kristenpolitiker skriver i avisen Dagen fredag 1. april d a. Hun bærer sin tittel, eller sine titler med stolthet, vil vi tro: Internasjonal direktør, Kirkerådet/Mellomkirkelig råd. Hennes navn er Berit Hagen Agøy. Vi «behandler» henne først, før vi legger inn nok et oppklarende utdrag fra en helt separat artikkel av katolikken Bert T Oftestad like under.

Men først noen oppstivere, enten det er kveld eller morning:

https://rairfoundation.com/ground-breaking-germanys-legal-system-prohibits-criticism-of-islam-violators-face-jail-time-video/

https://www.israelnationalnews.com/news/325000

https://robertspencer.org/2022/04/uk-museum-cancels-steam-trains-because-theyre-rooted-in-colonialism-and-racism

Vi tar et utvalg formuleringer fra hennes artikkel og legger inn kommentarer etter hvert, for så å komme med en slags konklusjon eller moral på slutten:

Agøy: Er vi alle rasister? Vi har nylig markert FNs dag mot rasisme 21. mars, og det fikk meg til å undres over hvem som er rasister.

Vi påstår at alle har likt menneskeverd, og i kirken begrunnes det med at alle er skapt i Guds bilde. … (Gal 3,28). Gud gjør ikke forskjell på folk.

… Jeg kjenner ikke til noe samfunn som ikke har gitt mennesker ulik verdi, status og rettigheter ut ifra hvilken gruppe de tilhører. Vi skiller – bevisst eller ubevisst – mellom «oss» og «de andre». … Slik har det vært fra tidenes morgen. I USA kalles rasismen «the original sin».

http://neitilislam.blogspot.com/2022/04/kristen-forvirring-eller-bare.html

Jeg må her bare minnes hva Bat Y’or sier:¨

" The civilization of dhimmitude does not develop all at once. It is a long process that involves many elements and a specific mental conditioning. It happens when people replace history by myths, when they fight to uphold these destructive myths more than their own values, because they are confused by having transformed lies into truth. They hold to those myths as if they were the only guarantee for their survival, when, in fact, they are the path to destruction. Terrorized by the evidence and teaching of history, those people prefer to destroy it rather than to face it. They replace history with childish tales, thus living in amnesia, inventing moral justification for their own self-destruction".

--

I det følgende skal jeg sitere litt fra Ibn Warraqs «Hvorfor jeg ikke er muslim». (Han sier ikke at han er blitt kristen og dette kommer da også tydelig frem i premissgrunnlaget og implisitt).

Det påfallende er at Warraq aldri kommer inn på den grunntematikken jeg behandler i denne posteringen. Warraq kommer aldri inn på gudsbildet, aldri inn på den spesielle åpenbaring per se, aldri inn på det trospostulat at «loven er skrevet på våre hjerter», hvilket er en absurd tanke for islam, på samme måte som det er forbudt å tro at Allah er kjærlighet.

Før vi går videre: Uten de små ordene jeg nevner, som altså er glemt eller fortrengt i vår kultur i dag,ville vi hatt et helt annet samfunn i dag enn det vi nå engang har. Hvem har skylden for at de må friste en så ublid og tilbaketrukket skjebne, som å bli plassert i kottet, så å si, og har vi noe håp om at de kan vekkes til live igjen og bli like aktive som i tidligere tider?

Jeg tror vi er blitt enn slags sadomasochistisk, selv-tvangs-spisende kultur: Vi tærer på ressurser som ligger der, som forhåpentlig bare neddopede idealer i vårt underbevisste, et reservoar som ennå ikke har glemt helt. Vi tror det skal være sånn, at vi liksom er født med «lystsprøyte» til evig bruk, og når det måtte passe. Vi spiser som neglebitere på eldgamle konsepter og postulater som har utgjort selve gullbeholdningen. Vi forstår ikke at gudstro er tro, ikke tro på det som kan bevises, men på det vi innerst inne tror. Det er noe ynkelig over en kultur som tar det for god fisk at det ligger noe høyverdig i dette å kreve at Gud må bevises for å være gyldig og selvfølgelig at dersom Gud ikke kan bevises, så er tro både skadelig, flaut og undertrykkende. (Ikke slik med muslimer jeg kjenner).

Idealene som altså en gang var der, høyst levende, er ennå ikke helt rukket å gå gjennom tarmsystemet og blitt ekskrementer, men vi er på full gang. Får håpe det ikke er sant, ikke engang som metaforer.

Her må vi ikke glemme Kirken, som har mistet seg selv. Se denne om liberalteologien:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html

Og se følgende, hvor jeg på slutten omskriver Johannes Sløk sin beskrivelse av kalvinisme, og hvor jeg bytter ut kalvinisme med islam, og som her da fremstår som urovekkende like religioner:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html

Jeg kom over en liten samtale på face forleden, som ytterligere kan bekrefte det jeg her skriver om, nemlig det faktum at «vi» ser ut for å ha «mistet bildet og hjertet for godt». Jeg kommenterer underveis:

Fra face rundt 260422:

Halvor Fosli: Bloggene HRS og Document har i mange år fokusert på islam som selve trusselen, men nå er det Russland og dels Kina som de fleste er opptatt av som fiender.

Jeg har mer og mer kommet til at islam er nokså impotent, som stort sett bruker de fattiges våpen, nemlig terror. Og selvsagt demografi, barnefødsler. Men har de kontroll med sine etterkommere? Neppe. Islam er i en elendig forfatning. Om Vesten også får sentrum-venstre med på islam-kritikken, vil mye være gjort. Det er et korthus.

Kommentar: Lite å henge seg opp i? Nei, ikke så raskt. Islam er nokså impotent, skriver Fosli. Dette synes å implisere at Fosli ikke har mye peil på «gud» og «guds befalinger». Han synes å bagatellisere eller marginalisere selv spørsmålene. Han har antakelig ingen seriøs gudserfaring, gudsbilde eller gudsoppfattelse og han har da antakelig heller opplevd det som f eks kommer frem her: https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html

Fosli har kanskje ikke stilt seg sprømålet om Allah er hellig:

https://neitilislam.blogspot.com/2012/04/allah-er-ikke-hellig.html

Fosli har kanskje ikke tenkt på at gud kan være vred, skikkelig vred, og at her gjelder det om selve eksistensen og faktisk evigheten. Han er kanskje en av dem som kan underskrive på at Kjærlighet er Gud. Jeg tror mange muslimer handler på det grunnlag at Allah virkelig er vred og at de derfor, pluss andre grunner selvsagt, virkelig tror på islam, islam som det avgjørende og utløsende «faktor» eller agens i deres liv og at de derfor er villig til å ofre seg selv og sin eiendom, for Allah og profetens sak, dvs for misjonen. Har man ikke hjerteloven, har man i hvert fall Allah som den dypeste grunn. Man har da heller ingen forsoning eller mellommann mellom seg og Allah. Kommandoen kommer direkte fra Allah, hvilket kan gi den troende en enorm styrke, eller fordel overfor oss ikkemuslimer.

Fosli undervurderer kanskje dette faktumet fordi han ikke ser gudsbildet og hjerteloven (i vår tradisjon, vår kultur): Han tro kanskje at muslimene inkorporer dette i sin tro, i islam. Men der tar han feil. Det blir da bare Fosli som tror at islam er impotent og dette er ren ønsketenkning i det jeg kaller SAP-paradigme. 

Da jeg anmeldte Foslis bok her:

http://neitilislam.blogspot.com/2020/07/mot-nasjonalt-samenbrudd-av-halvor.html

og der merket jeg en viss nonsjalanse i relasjon til Gud, gud, og gudstro. Med et slikt utgangspunkt blir det umulig å forstå hvilke rolle Gud og Allah spiller i dette spillet og hvilken avgjørende betydning det kan ha for å forstå islam og muslimene.  

Videre: Fosli har som mange med ham forkastet ikke bare Bibelens innsikter i menneskene og hjertene, men også Jung og Freud, som nettopp snakker om det underbevisste, ja, det kollektive underbevisste. (Jeg mener at i og for seg inaktive, termer som hjertelov, gudsbilde og likhet, fremdeles ligger som arcehtyper i vårt kollektive under-sinn, og disse styrer de mentale bilder mer enn termene i seg selv, i sin bruk så vel som sin ikke-bruk, skulle «tilsi» i dag.

Jeg vil legge til: Grupperfarlighet og gruppenarsissisme som virkelige agenser eller fenomener, fenomener ingen visstnok tør å forske på i dag. At det finnes ulike grader av gruppefarlighet, kan bl a meget vel studeres ut fra de mentale bilder som finnes og gjøres virksomme og i fokus i gruppen, bilder som styres av den underliggende konstitusjon – underbevisstheten og archetypene - i form av tekster og selve innholdet uavkortet i disse. Det kan være verdt å stygges - eller bli urolig over - Jungs ord om islam: “We do not know whether Hitler is going to found a new Islam. He is already on the way; he is like Mohammad. The emotion in Germany is Islamic; warlike and Islamic. They are all drunk with wild god. That can be the historic future.” C.G. Jung, The Symbolic Life: Miscellaneous Writings.

Kanskje ikke rart at mange i akademi har forkastet Jung – pluss Freud – i lange tider nå.

Kommentar fra Jon Eirik Lundberg til Halvor Fosli :Terrorister er altså ikke fattige. De rekrutteres også fra overklassen og middelklassen. Det apparatet som står bak terroren mangler heller ikke ressurser. De statene som finansierer terror råder over de største formuene i verden.

Terrorkampanjene gjør det mulig for dem å føre krig på ubestemt tid, ettersom vestlige medier har valgt å være kommunikasjonssentrarler for terroristene. Man ser aldri en vestlig avis problematisere sannhetsgehalten i noe en terrorist har uttalt. Hvis terroristen sier det var religion, kapitalismens ulikhet og såre følelser, så kan vestlige medier ikke utfordre den narrativen. Selv om de skulle ønske det (hvilket man må formode de gjør, ettersom massemordere ikke utstråler troverdighet og tillit).

Tvert imot, vestlige land velger å belønne OIC-statene, som står bak stort sett all terror i nyere tid, med de fineste posisjonene i FNs mange utvalg. Selv Saudi-Arabia ble på et tidspunkt leder av FNs arbeide for kvinners rettigheter i verden. Og vestlige land gjør alt de kan for å innskrenke det offentlige rommet i demokratiene, som er det OIC er ute etter. Parallelle samfunn, politiske diagnoser mot dissidenter, dobbeltstandard, aksept av saudisk og iransk lov, etc. Velviljen er helt uten grenser.

En slik makt kan fattige, i ordets rette forstand, nok ikke gjøre seg forestillinger om å oppnå.

Halvor Fosli: OIC er vel den største blokken i FN, og kjøttvekta bestemmer mye i et FN der alle medlemsstater i Generalforsamlingen har samme tyngde. Det er derfor svært mye rart som skjer der, og som av og til utløser en debatt om hva vellykket FN er. FN kan fort b…

Jon Eirik Lundberg til Halvor Fosli Jeg tror dette med at vold utgår fra en svak part handler om et sterkt kulturelt trekk ved Vesten. Vi kan ikke få oss til å anerkjenne agens, styrke, initiativ og besluttsomhet hos aktører utenfor Vesten. De er fortvilte, marginaliserte, fattige, skrøpelige. Om det så stod to millioner elitesoldater fra OIC utenfor en vestlig storby ville man si det samme.

De færreste tillater seg å huske alle de europeerne som er blitt solgt på slavemarkeder. Selvfølelsen protesterer.

Den islamske kulturen bruker terror i stedet for konvensjonell krig. De har enda større problemer med organisering enn russerne. Ingen tillit og ingen kommunikasjon på tvers, hverken vertikalt eller horisontalt. En israelsk folkemilits med pistoler knuste flere armeer med tanks og fly i 1948. 67 og 73 utstilte problemene om igjen. Se bare Yemen. Krigen slutter aldri, for militsen er like sterk som koalisjonen. Ingen av dem kan finne ut av å vinne.

Med terror får man politiske innrømmelser. Og OIC har fått utallige av dem etter bølgen av angrep i Europa, 260422 face.

Kommentar: Lundberg peker på noe veldig relevant og viktig, noe som viser Vestens generelle unnfallenhet i forhold til islam.  «Vi kan ikke få oss til å anerkjenne agens, styrke, initiativ og besluttsomhet hos aktører utenfor Vesten», skriver han. Og det er her mange av mine poenger i denne posteringen kommer inn. Vi kan ikke forestille oss at muslimer virkelig tror på Allah og mye av grunnen er at vi ikke makter, tør eller har innsikt nok til å se den store forskjellen mellom Allah og den kristen Gud, fordi vi ikke lenger engang kjenner Gud. Lundberg har rett, sett i SAP-perspektiv, men han ser kanskje ikke det juridico-religico aspektet i dette, og som jeg har skrevet masse om andre steder her på bloggen. Heller ikke Fosli ser dette.

Lundberg bekrefter min påstand om at vi har glemt gudsbildet, hjerteloven og den spesielle åpenbaringen. Vi står dermed svakt med hensyn til å forstå islam og muslimer. Samtidig som vi undervurderer Allah og hans profet, og akkurat på dette punktet har Lundberg helt rett, vis a vis Fosli. Begge får sagt noe veldig karakteristisk ved vår tid: Mangel på «de første termer»: Gudsbildet og «herteloven» som tros-agenser og underliggende mentale, agensielle bilder og konstrualer.

I det følgende skal jeg også følge en fremstilling som for mange kan virke nokså oppstykket og lite konsistent, men det må jeg si: Det bare virker sånn. Fremstilling er høyst systematisk. Det er ikke slik at du – i din grunnholdning - må være akademisk pedant for å lære noe og forstå mer. Her er orden og tråd i «rotet» og rotet er helt bevisst konstruert, for å skjerpe og stimulere aktsomhet og fokus.

Man lærer best ved å hoppe og svette  litt, man blir, forhåpentlig, mer kreativ og fleksibel, man får et bredere og mer dynamisk perspektiv, en bedre levende oversikt, synes jeg, - det er et pedagogisk godt trick i seg selv. Fra kaos kommer kosmos! Fra delen vil helheten tre frem, stadig forhåpentlig, med lysende klarhet. Bare prøv! Så på! Bli med! For det er på ingen måte tomt snakk og kjedelig dette, snarere tvert imot, tro du meg. «Hardwaren» din rusler og går. Hold både de indre og ytre varmekablene intakte. Forstå at det også dreier seg ikke primært om retorikk, men om polemikk, ikke minst. Jeg oppfordrer imidlertid til å tenke i de fullstendig frie assosiasjoners baner her, det er bare det at stringensen kanskje ikke er så tertefin klar at den ikke er helt akseptabel for «eliten». Eller for å beskrive det slik: Det jeg forsøker er å skape en levende mosaikk, en collage med et narrativ, vai en slags indre monolog eller «stream of consciousness», i et slags verbalt «Guerinca», dog uten annen lyd enn den man tilskriver fremstillingen. Og her kommer det selvsagt an på talentet …   

Myter er det stoff hjernen er laget av og holdes ved like av. Vi er konstrualbærere; vi går rundt med et sett av grunnforestillinger som overskrider alle fakta, all bokstavtolkning, - alt av det vi gjerne kaller virkelighet. Vi er sunt avhengig av «prima facie», men kanskje ikke så mye innenfor islam?

For ordens skyld:

https://en.wikipedia.org/wiki/Construal_level_theory

https://www.merriam-webster.com/dictionary/prima%20facie

Vi møter virkeligheten og «de andre» med grunnleggende fordommer – og det er helt naturlig, ja, nødvendig. Vi holder oss til flokken i møte med andre aggressive stammer, selv om vi vet at akkurat vår flokk har gjort en del feil, - og syndet mot det vi holder hellig (og ofte hellig, fordi vi ikke snakker så mye om «det»). Vi går rundt med tabuer – og fetisher, og bærer dem med den største letthet. De er av like stor verdi og betydning som alle de fakta vi har og samler på, de historiske og vitenskapelig fakta vi relaterer og relateres til. Vi bare tenker ikke over det; vi forutsetter stilltiende og ubevisst alt dette og føler at det er det eneste riktige og gode å gjøre. Og slik er det med oss alle.

Men OK, vi skal ikke trekke den konklusjon at fordi «naturen» eller «vår natur» er slik og slik, så har den rett – og plikt til å forfølge denne naturen, dvs å være naturlige, (Rousseau).

Men hva hvis alle tar feil at det er umulig å være korrekt, at ingenting stemmer, at vi alle bare går rundt med halvsannheter og aldri kommer til «målet»? Vel, da hadde vi alle vært olympiamestere i bueskyttere og blir utropt til «evige vinner» fordi vi ganske enkelt ikke kunne bomme på målet!

Vårt intellekt hadde da vært i samsvar med naturen og sannheten, faktisk, overalt og til enhver tid. Vi hadde alle vært uovervinnelige, vi hadde alle hatt rett. Vi hadde vært i full korrespondanse med virkeligheten og tenkt og forholdt oss som om våre korrelasjon til virkeligheten og menneskene begge var de samme grunnkonsepter og begge tilnærminger dermed også i full kompatibilitet.

For en lettelse det ville ha vært? Nei, slik er det jo ikke. Vi er født syndere, vi bommer på målet. vi trenger en frelser som kan tilgi oss, at vi stadig – for ikke å si alltid - bommer på målet. Grunnleggende.

Visse ufrakommelige basisideer, med utspring i den alminnelige åpenbaring:  

Jord, vann, luft og ild. (Lid og ild ligner, ikke sant?)

Mennesket er alle tings målestokk. (Men hvem måler og hvem blir målt – makter vi det selv, uten standarder?)

Rettferdighet eksisterer (utenfor oss?), men den eksisterer bare immaterielt …

Hva er religiøs fromhet?

Dine ulykker vil være forholdsvis ubetydelige forutsatt at din sjel forblir urørt.

«Jeg har ingen filosofisk lære å tilby – bare spørsmål»!

Hva er rettferdighet? Hvis vi bare kjente svaret, vil vi med nødvendighet gjøre det rette …

Hvis du spør: Hva er skjønnhet, så er poenget ikke å definere ordet skjønnhet, men å forsøke å avdekke «skjønnhetens vesen».

Alt er tilblivelse, ingenting er.

Mennesket er et selvmotstridende vesen; vi består av begjær, fornuft og vilje (appetitt).  

Våre sjeler er våre former, (hørt om ideologi?)

Kunstverk er dobbelt bedragerske fordi de er etterligninger av ting som er etterligninger – (hørt om at Gud skaper av «intet»?

Er det gode godt fordi gud vil det; eller er det gode godt fordi det er godt?

Våre kropper består av unedbrytbare atomer; disse fordeler seg rundt omkring i og med døden. Vi har derfor intet å frykte.

Det fins tre værensnivåer over hverandre: Det laveste er der hvor mennesket befinner seg; sjelen er neste avsats og der vi kan erkjenne ideene virkelighet, og dette er åndens nivå. Det høyeste «målet2 er «det gode».

Siden intet ikke kan eksistere, kan ikke noe oppstå av intet.

Fin det i grunnen bare En årsak – eller fins det minste fire?

Er det gode liv ensbetydende med dygd/dyd/virtue? Er dygd den ene forutsetning for sann kunnskap? Hvis vi gjør noe som er galt, må det bero på at vi ikke «vet», på uvitenhet mao.

Er demokrati bare den minst skadelige politiske styreform av alle andre styreformer?

Det fins alltid mer enn bare en side av et argument og vi må derfor alltid ta i betraktning andre mennesker ulike perspektiver. 

(Hovedpoenget i denne posteringen er at islam avskjærer seg fra «den alminnelige åpenbaring» og dermed avskjæres også de enkelte muslimene fra den innsikt og realisme denne åpenbaringen tilbyr og i sinn og skinn medfører for den «daglige realisme» og vitenskap.

Uten inkorporering eller integrering av den alminnelige åpenbaring i sitt religiøse paradigme, som underforstått eller implisitt i selve trossystemet, overstyrer islam Paulus’ og kristendommens grunnleggende «konstitusjon», en konstitusjon som forteller eller bekrefter at Gud også er til stede i verden og ikke bare i metafysikken.

Ja, Gud er ifølge kristendommen også hedningenes Gud; i islam er Allah ikke hedningenes Gud og da heller ikke hans sharia, Allah’s grunnlov.

I kristentroen er Gud til stede og virker også i Det verdslige regimente, ikke bare i Det åndelige regimente. Dette prinsipielle skillet fungere ikke i islam. Sharia overstyrer dermed den alminnelige åpenbaring, muslimer «går glipp» av den, til deres egen gedigne ulempe, kan man si. Dette gir islam et like alvorlig som eksistensielt «drawback» i forhold til Vesten, en ulempe som for de fleste muslimer som utvandrer til Vesten blir kompensert – på lengre sikt, er det å håpe – nettopp av Den alminnelige åpenbaring. Detter medfører da at muslimer, kristne og postkristne på sikt – nærmeste automatisk og doxologisk - vil begynne å tenke mer likt enn ulikt om verden og menneskene, og om selve eksistensen og troen. I virkeligheten er dette både til fordel for både den muslimske verden, dens umma, og den vestlige veden.

Poeng: I og med at jeg forutsetter en slik «utvikling», mener jeg å vise at jeg ikke «essensialiserer islam» i sin alminnelighet, men at jeg fastholder like vel at islam kan betraktes som en per se «størrelse», at islam i sitt principium like vel kan sies å ha en natur eller et vesen, en essens, med andre ord.

Jeg vil si det så skarpt jeg kan: Med en slik utvikling vil muslimenes tro mer og mer tilpasse seg den alminnelige åpenbaring og dermed vil de da også bli mer og mer like de hedninger - som også postkristne er, i hvert fall i sin ytre form og ytre regalia – som Paulus beskriver, hedninger som er en «guds lov» i seg selv, og ikke Allah’s lov, slik den er blitt tolket innen islam selv – bare så altfor lenge, vil jeg si.   

http://neitilislam.blogspot.com/2019/09/8-syndene-og-synden-i-kristendom-og.html)

Se denne, med sine oppfølgere, «uvurderlige»:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/allahs-navn-i-kontekst-1.html

Den naturlige loven bunner prinsipielt i spekulativ fornuft eller argumentasjon og denne loven er «godkjent» av Gud og står fast. Og denne loven er skrevet på menneskets hjerter. Både Augustin og Aquinas var klar på at loven og lovenes egentlige hensikt er rettferdighet. Uten rettferdighet som basis, ingen lov, bare vilkårlighet. Vi kan si: Bare emosjoner, nykker, innfall, i verste fall, med andre ord: Ingen rettferdighet kan baseres på servilt betinget emosjonell korrekthet. 

På facebook 290422 finner jeg denne svisken:

DET ALLER VIKTIGSTE VI GJØR FOR ANDRE

«Plikten til ikke å skade andre er meget omfattende, fordi den gjelder alle mennesker. Samtidig er plikten meget enkel å etterleve, siden den bare består i at man i bestemte tilfelle står i mot sitt onde begjær. Denne plikten er også meget nødvendig siden samhørighetsfølelse og vennlige omgangsformer vanskelig vil kunne bestå uten. Dermed styrkes og forsvares alt det som naturen har gitt oss, slik som liv, legeme, ære, frihet etc.» L. Holberg Kap 5, bok 1.

Kommentar: Holberg var mer avhengig for sine refleksjoner og sin tenkning av kristendommen enn mange tror.

Leser du opp svisken for en «norsk muslim» i dag, vil han sannsynligvis istemme uttalelsen fra Holberg. Men da føler denne muslimen seg mer norsk enn «islamsk» - en heldig konsekvens av vår integreringsprosess, kan man tillate seg å tro. Men mange lærde og svært fromme muslimer vil imidlertid vise til sharia og sette Allah’s lov over «vår» liberale - og opplysningstidderiverte - ideologi. Og heri ligger altså selve spenningen i det hele, en spenning akademikere i dag underslår, undervurderer, marginaliserer og subsumere under den vanvittig ondsinnede og nyslåtte termen «islamofobi», idet man da selvsagt også marginaliserer eller utestenger ikke bare islamkritikk, men også islamkritikere – personlig. 

http://neitilislam.blogspot.com/2022/02/om-endetiden-og-guds-to-viljer.html

Se spesielt denne hvor jeg bl a behandler arvesynde og dens betydning nettopp for Holberg:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/02/akademia-en-hengemyr-av-vantro-et.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/the-great-mystery-alister-mcgrath-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/er-alle-troer-like-tolerante-eller-like.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/11/sosialkonomiske-teser-om-godhet.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/liberalisme-og-hypermagi.html

Trosbekjennelsenes uvurderlige betydning:

https://neitilislam.blogspot.com/2010/12/gud-eller-allah-thats-solution.html

Forskjellen som ingen i dag enser på, «at our peril» er:

https://neitilislam.blogspot.com/2011/03/den-fataleog-evige-forskjellen.html

Videre: Jesus spør: Hvem sier dere at jeg er?

I dette spørsmålet dannes vårt begrep om det vi kaller «person». Spørsmålet inngår i våre konstrualer, i våre måtet å tenke – og føle eller emovere - implisitt og eksplisitt på. Det er blitt vårt «prima facie», eller prima fidusia eller prima pistis eller det man så å si på direkten anslutter seg til, by ascent, uten at vi nødvendigvis vet det. Det danner grunnlag for vår grunnmyte, (en myte som for kristendommens vedkommende bunner i fakta og ikke fiksjon). I dag ligger vi imidlertid under for magiske forestillinger og behov for at en selv og alle andre skal underlegge seg de hypermagiske prinsippene, vår vantro, som jeg kaller det. Vi er med andre ord i fred med å miste oss selv, - og oss selv som personer. Noen snakker om individer, som ikke er identiske med personer).

Før vi går videre, må vi innom visse prinsipielle perspektiver som alle ligger under den vestlige måten å tenke og forholde seg på:

Det kan være verdt her å nevne at Det nye testamentet nevner at mennesket «består» av kropp, sjel og ånd – hvilket kan misforståes og misbrukes. 

Trichotomy: Tess 5. 33 er det eneste verset som snakker om ånd, sjel og kropp. Mark 12. 30 snakker om hjerte, sjel og «mind» (sinn).

Hebr 4. 12: - Guds ord trenger inn så langt som til der sjel og ånd møtes … og gjør en i stand til å bedømme tankene og hjertets intensjoner.

1 Kor 14. 14-15 – her kan det ut som om Paulus skiller mellom sin ånd – når han snakker i tunger - og i sitt sinn – når han ber på et forståelig språk s 101ff

En rimelig betraktning fra Bowman: Remember, trichotomy must be true or the Word-Faith theology cannot be true at all. Saying that I am a “spirit” and that my spirit is the “real” me is problematical. I was not created as a spirit and then placed into a body, as the Mormons believe … if the spirit is the real man, why does the Bible usually refer to the spirit as something possessed by the man? … I have a spirit … s 103

… the doctrine that the human spirit is supposed to be in control of the body and soul, and that the basic problem in man is that the spirit is not in control, has no biblical basis. … human spirit is not the Holy Spirit.

… WF’s forståelse av av trichotomy’en innebærer at Gud ikke kan kommuniserer med kroppen eller sjelen, men bare med ånden. Det følger en radikal antiintellektualisme. Gud snakker ikke til vårt sinn (mind), Gud «krever» ikke at vi tenker logisk og rasjonelt …

Hva er et individ i Vesten og i islam?

77 Reilly: ”Det underliggende premiss for samvittighetsfrihet er at et menneske er i stand til å fatte hva moralsk sannhet er (moral truth) og at alle mennesker er utstyrt med evner for å nærme seg den med hjelp av fornuften. Som Augustin sier: ”Ingen sjel, uansett hvor fallen den er, er så korrupt at  Gud ikke kan tale til dens samvittighet”. Underminerer man fornuftens integritet så undergraver man samtidig fundamentet for samvittighetsfriheten”.

Reilly påker at det her ikke finnes noen entelechy, dette at noe har en telos eller et formål - innebygd i seg, slik Aristoteles så det. Allah handler dermed ikke teleologisk og hans skapninger har ingen telos. Jeg vil tilføye: Og da heller ingen «sekundære årsaker».

s 105 Ifølge en sufitradisjon heter det:” Jeg var en skjult skatt og ukjent; så begjærte jeg (desired) å bli kjent og så skapte jeg skapninger og åpenbarte meg for dem og slik kunne de kjenne meg (eller kanskje: Ha kunnskap om meg?)

s 109 Hva er så det sammenfallende punktet utover intellektet mellom mennesket og Gud? Det er ikke fornuften, ifølge al-Ghazali. ”Det er ikke noen LOGOS her”, skriver Reilly. Hvordan kan mennesket så vite noe om Gud? I jødedommen og i kristendommer er det gudsbildet og i Visdom står det i 1. 13 – 15 at Gud formet mennesket slik at det ikke kunne forgå; Gud skapte mennesket ut fra hans egen natur. Dette er blasfemi i sunni-islam. Doktrinen om tanzih umuliggjør en slik posisjon. Det foreligger ingen slik korrespondans.

Men, se hva man finner: Det fins virkelig en hadith som tilsynelatende gir en åpning mot 1. Mos hvor det heter at Gud skapte mennesket i sitt bilde og sin likhet. Men, som pater Samir Khalil sier, så kan adjektivet ”sitt” her referere til ”hans” bilde, dvs menneskets bilde, oversatt slik: Gud skapte mennesket i menneskets eget bilde … (se Samir, 11 Questions on Islam, 210).

Til slutt noen refleksjoner over sufismen i sin alminnelighet: Når islam insisterer på absolutt transcendens for Allah, tanzih, så forutsetter man faktisk at det er bare Allah som eksisterer og at all annen eksistens egentlig er illusorisk og dette gjenspeiler seg i det foretrukne navn for Allah hos sufiene, nemlig Al Haqq, dvs Den Ene virkelighet. Ingen annen væren har eksistens eller virkelighet. Blir ikke dette panteisme? Jovisst, etter vår mening og dette bestyrkes ved det faktum at tawid faktisk kan bety ikke bare Gud, den ene, men også Gud den eneste. Men igjen: Betyr ikke dette at hvis verden aksepteres som eksisterende, så vil det bety at vi har å gjøre med en slags polyteisme, hvor man posisjonerer virkeligheten i konkurranse med den Ene virkelighet?

”I klassisk islamsk doktrine angående individets natur som autonomt og med fri vilje oppstår aldri problemet uten i en kontekst hvor individet er totalt avhengig av Gud (Allah). Det arabiske ordet for ”et individ” – al-fard – blir ikke forstått dit hen at det er utstyrt med et formål og med fri vilje. Ordet konnoterer heller en singularitet, en bevissthet eller avgrensethet (solitariness). 

Viljestyrke har med dette å tilegne seg fra Gud (Allah) å gjøre (acquiring these), med såkalt iktisab, mer enn med evnene selv, som er så integrerte i forhold til naturlige friheter og rettigheter. Al-fard blir vanligvis anvendt om ett av det høyeste vesens attributter i meningen dette å være unik og umulig å etterligne … og i samme gruppe attributter som etablerer guds enhet og absolutte transcendens. Mennesket er ganske enkelt ikke i stand til å tilegne seg disse essensielle egenskapene og kan derfor ikke kreve retten til muligheten for autonom handling uten referanse til kilden for egenskapene. Hele reisverket rundt individuelle rettigheter som begrunnet i individets naturtilstand eller via en sekulær eller politisk teori er fremmed for den måten islam tenker på … ” (The Crisis of Islamic Civilization av Ali Allawi).

Fri vilje eller valgfrihet er altså ifølge Allawi ikke noen medfødt egenskap hos mennesket. Hvordan kan et menneske ha en (universell eller objektiv) rett til noe hvis det ikke har denne retten i kraft av sin medfødte natur, spør han, og med rette.

Denne ”fremmede” måten å tenke på, kan også illustreres ved noe den pakistanske fysikeren Dr. Pervez Hoodbhoy forteller:

” … det var ikke islamsk å si at det å kombinere oksygen og hydrogen ble til vann … det ble forventet at du sa at ved å bringe sammen oksygen og hydrogen, så ble resultatet, hvis Allah ville det, vann”.

Et annet eksempel: Medlemmer i Hizb ut-Tahir ble nektet å tegne bilforsikring fordi alle naturlige hendelser var bestemt av Allah. (Fortalt av Ed Hussein). Dette er konsekvensen av å benekte eksistensen av sekundære årsaker og at disse ligger til grunn i nesten alle dagliglivets mange aspekter. Det heter i sure 8. 17: Det var ikke du som skjøt, men det var Allah …

https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html

Sokrates spurte: Hvis alt er forandring, hvordan kan vi da vite noe? Kunnskap kan ikke forutsettes hvis den ikke beholder sin identitet.

Malise Ruthven om PERSON: Forbudet mot å ta renter i islam ble omgått i stor utstrekning, men summen av slike unntak danner i seg selv ikke noe system. Marxistiske tenkere pleier ofte å påstå at hva det nå var som hindret kapitalisme å utvikle seg, så kan det ikke forklares ut fra religiøse faktorer. Det pekes på at profeten selv hadde høy aktelse for handel. Faktum er imidlertid at det under islam ikke utviklet seg en sterkt og mektig borgerklasse eller stand, slik man ser det i Vesten og under romersk og kristen lov. Det manglende mektige borgerskap kan muligens tilbakeføres til stort innsig og lett tilgang til billig arbeidskraft fra landsbygdene. Weber tror at den vestlige kapitalisme utviklet seg på grunnlag av den formalistiske og rasjonalistisk begrunnede rettstenkning i romerretten. Maxime Rodison mener derimot at denne rasjonaliteten var et resultat, ikke en årsak til kapitalismens utvikling. Bryan Turner mener at grunnen til hindringen ligger i sosiopolitiske forhold: De handlendes relasjon til den dominante militærbyråkratiske standen i de islamske samfunnene.

Ruthven analyserer utviklingen av bystrukturer i islam og peker på at grunnen til at muslimske byer i regelen utvidet seg uten systematisk planlegging, og på en kaotisk og individbasert måte, kan være å finne i Sharialovene selv og dens manglende konsept for ”juridisk eller legal person”.

Sharia definerer ikke forholdet mellom det muslimske samfunnet og individet. Hvis et individ stjeler fra det offentlig skattekammer, blir tyven ansett som deleier i kammeret og straffen blir deretter. Fraværet av en juridisk definisjon av det offentlige som person medfører store konsekvenser. Dette i sterkt kontrast til rettsoppfatningen i det kapitalistiske Vesten hvor byer fikk status som autonome og hvor laugssystemet styrte seg selv uavhengig av ”sentralmaktens” potensielle vilkårlighet. Spørsmålet om det ikke skjedde noen vitenskapelig revolusjon innen islam er identisk med spørsmålet om hvorfor det ikke utviklet seg en spesifikk borgerklasse, slik det gjorde i Vesten.

Ruthven hevder at Kirken i Vest ble archetypen for en hel rekke typer av sekulære korporasjoner. Kirken var Kristi mystiske legeme som alene kunne gi evig frelse. ”The mystic qualities of fictional personhood originating in the Body of Christ were eventually devolved to joint stock companies and public corporations with tradable shares”.

Kapitalismen har en tydelig kristen grunnmur, katolisismens rettslige grunnlag bunner i at Kirken sees isolert fra resten av samfunnet og som innblæst med guddommelig autoritet. Det sekulære samfunn gjør ikke noe annet enn å imitere dette mønsteret som da også innebærer at denne verdslige ”kroppen” eller juridiske personene kan leve videre selv om personene som har investert i den dør. Islamsk lov krever på sin side at en borgers formue fordeles ved hans død, (med unntak av regelverket rundt stiftelser i waqf- systemet). Det fins da heller ingen prest (kirke) som mellommann i islam. (Selv om Muhammed går I forbønn for “sine” på dommens dag).  ”The right of the individual to interpret doctrine without the aid of a priest appears to have led to a systematic organizational weakness which proved fatal to islamic political and oeconomical power it the long run”, (Hoodbhoy).

Flere grunnleggende innsikter:

Selv om islamsk lov er en hellig lov, er den slett ikke tvers igjennom irrasjonell. Den ble ikke skapt gjennom en irrasjonell prosess med stadige åpenbaringer … men gjennom en rasjonell fortolkningsprosess. Slik fikk den sitt intellektualistiske og skolastiske ytre. Men mens islamsk lov framstiller seg som et rasjonelt system basert på materielle betraktninger, er dens formelle juridiske karakter lite utviklet.

Den har til hensikt å gi konkrete og materielle standarder og ikke å pålegge spillet mellom stridende interesser og formelle regler (som er hensikten med sekulære lover). Dette fører til det resultat at hensyn som god tro, rimelighet, rettferdighet, sannhet og slikt bare spiller en underordnet rolle i systemet.

I motsetning til romerretten fører den islamske loven juridisk materiale inn i system ved hjelp av analoge metoder, paratakse og assosiering. Nær knyttet til denne metoden er den kasuistiske tenkemåten som er et av de slående aspektene ved tradisjonell islamsk lov. «Islamsk lov konsentrerer seg ikke så mye om å løsrive de juridisk relevante elementene ved hvert tilfelle og se dem i forhold til generelle regler – som å etablere en gradert rekke av tilfeller».

Det var derfor et sjelsfordervende pedanteri og en kasuistisk tenkemåte som overtok.

Som Goldziher sier:

Oppgaven med å tolke Guds ord og regulere livet i samsvar med Guds ord gikk tapt i absurd sofisteri og kjedelig eksegetisk detaljpirk, i å tenke ut betingelser som aldri inntreffer og debatter om gåtefulle spørsmål der ekstremt sofisteri og flisespikking kombineres med den dristigste og mest uvørne fantasiflukt. Folk debatterte søkte tilfeller, kasuistiske konstruksjoner som ikke hadde noe med den virkelige verden å gjøre. Folkelig overtro gir også juristene materiale for slike øvelser. Siden … demoner ofte kan iføre seg menneskeskikkelser, drøfter juristene hvilke konsekvenser slike forvandlinger vil ha for religiøs lov; seriøse argumenter og motargumenter føres i marken, for eksempel om slike vesener kan telle med blant de deltagerne som er nødvendig for fredagsbønnen. Et annet problematisk tilfelle som den religiøse loven måtte avklare, er hvordan man skal behandle avkom mellom et menneske og en demon i menneskeskikkelse … Hva blir de familierettslige konsekvensene av et slikt ekteskap? … i slike kretser blir faktisk problemet behandlet like seriøst som ethvert annet punkt i den religiøse loven.

Schact sier: … på dette området er forestillingen om kriminell skyld praktisk talt ikkeeksisterende, og der den eksisterer, er den blitt innført av hensyn til religiøst ansvar. Det finnes derfor ingen faste bøter for å krenke et menneskes rettigheter på vedkommendes person og eiendom, bare en nøyaktig erstatning av den skade som er forvoldt. Dette førte på den enes side til hevn for drap og sår, og på den annen side at det ikke betales bøter. … (s 257 ff i Ibn Warraq: Hvorfor jeg ikke er muslim).

dr Margoliouths: Den karakteren som tilskrives Muhammed i Ibn Ishaqs biografi, er uhyre utiltalende. … Uansett hva han gjør, er han klar til å skylde på at Gud uttrykkelig har godkjent det … s 170 I Warraq.

… Guds direkte ord som ble sendt ned på fullkomment og rent arabisk til profeten Muhammed vedd hjelp av en «ånd» eller «hellig» ånd eller Gabriel som mellommann, og alt som står i den er evig og uskapt. Originalteksten befinner seg i himmelen … engelen dikterte åpenbaringen som gjentok den etter ham … Koranen ble brukt som tryllemiddel … den må aldri ligge under andre bøker …

Reglen er ikke vanskelige, men man tenker aldri over hva ordene betyr. Koranen resiteres bare fordi det regnes som en fortjenestelsfull handling.

Ifølge Muir er omkring 200 vers blitt kansellert av senere vers. Dermed har vi den underlige situasjonen der hele Koranen blir resitert som Guds ord mens det altså finnes avsnitt som ikke kan regnes som «sanne». det innrømmes med andre ord at tre prosent av Koranen er løgn, s 186.

Det virker også nokså inkonsistent av Gud å si til Satan. før hans fall, at han skulle tilbe Adam, når Gud forbyr mennesket å tilbe annet enn Gud selv.

Alle de fenomener som Muhammed nevner i Koranen, kan forklares uten å anta eksistensen av en Gud eller kosmisk planlegger. s 191

Muhammeds Gud løfter derfor stammekrigføring og plyndring opp til å bli de høyeste religiøse dyder, s 197.

Det er intet som tyder på at muslimene hadde en personlig eller altruistisk moral som var bedre enn hedningenes.

… menn begynte å utgyte blod for Guds sak uten å bli stilt til ansvar for det og løgn og svik for islams sak fikk godkjennelse fra det høye og det å nøle med å begå mened for denne saken ble klandret som en svakhet. (Her utraderes samvittigheten og loven som er skrevet på hjertene og «er» i gudsbildet og gudslikheten).

Det finnes ingen etikk i islam, godt og ondt defineres som hva Koranen og senere islamsk lov regner som tillatt eller forbudt. Noe er godt hvis Gud vill det og dårlig hvis Gud forbyr det.Det fins ikke noe som er «rasjonelt» eller uavhengig er godt eller dårlig. s 201.

Den islamske lovens altomfattende natur kan man se av det faktum at den ikke skiller mellomritual, lov og etikk og god oppførsel. s 251.

Kommentar: Her fins ingen lov skrevet over eller i menneskets hjerte … intet gudsbilde, intet menneske skapt i guds bilde og likhet. Den alminnelige åpenbaring blir umuliggjort!

Her følger en liste over referanser til andre steder på bloggen. Under listen følger en oppfølgning til det ovenstående:

Se her hvordan B Russel beskriver islam som et bolsjevik- parti:

https://neitilislam.blogspot.com/2016/12/bertrand-russel-m-fl-parafrase-fiksjon.html

Som kontrast, se denne, om bl a generøsitet og raushet; Jesu spørsmål:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html

Tom Holland:

Om bla demonisk komunitarianisme.

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html

Om bl a tragedie, hybris, beskrivelse av Allah av en muslim  etc:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/4-syndene-og-synden-i-islam-og.html

Nok en utrolig beskrivelse av Allah, pluss Jesus som «tragisk helt»:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/3-syndene-og-synden-islam-kristendom.html

http://neitilislam.blogspot.com/2017/10/allah-og-gud-pa-urix.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/dominion-av-tom-holland.html

Buttoglione:

http://neitilislam.blogspot.com/2017/10/med-korset-hyt-hevet-fra-st-med-lav-rst.html

http://neitilislam.blogspot.com/2017/09/visste-profeten-hvem-engelen-gabriel.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/tom-holland-og-robert-spencer-i-klinsch.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/kjenner-du-job-er-du-mer-kristen-enn-du.html

Kan man forstå kristentroen … ?

https://neitilislam.blogspot.com/2011/01/er-antijihad-na-blitt-kristent.html

https://neitilislam.blogspot.com/2010/12/var-narcissisme-og-islams-ddelig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/09/knefallet-et-syndefall.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/reza-aslan-keiseren-og-jesus-kristus.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/pasken-er-over-oppstandelsen-ikke.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/er-alle-troer-like-tolerante-eller-like.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/02/andy-bannister-om-bla-allahs-identitet.html

https://neitilislam.blogspot.com/2013/01/jdinnen-og-mediamenneske-mona-levin-i.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/11/nar-gud-gud-og-allah-diskuteres-i-den.html

https://neitilislam.blogspot.com/2010/12/jesus-som-gud-i-koranen.html

https://neitilislam.blogspot.com/2011/01/er-antijihad-na-blitt-kristent.html

 To sentrale og nødvendige posteringer som ser det fra "islams side":

https://neitilislam.blogspot.com/2019/01/no-god-but-god-sant.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/himmel-pa-jord-i-henhold-til-islam.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/om-en-metafysikk-i-krigens-tid.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/03/rikets-tilstand-religion-over-magi.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/10/nrmere-oss-enn-halspulsaren.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/06/mer-om-relativisme-toleranse-etc.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/03/homo-oeconomicus-i-dagens-og-historisk.html

https://neitilislam.blogspot.com/2010/12/islams-rasjonalitet.html

Kommunitarianisme:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/dagen-gilje-og-knutby-hva-kan-gjres-mot.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/treenigheten-og-vare-dagers-totalitre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html

-

Hvis noen etter dette skulle ha behov av litt introspeksjon og litt mer selvrefleksjon, ber jeg om en viss fordypning i følgende, uten frykt:

Muslimsk teolog, 1200-tallet, Al-Nafasi beskriver Allah slik:

Skaperen av verden er Allah, den høyeste, den Ene, den Evige, den som bestemmer, (the Decreeing), den Vitende, den Seende og den som Vil, (the Willing).

Han er ikke noe attributt, ingen kropp, ingen essens, ingen ting formet, ingen ting bundet, og heller ingen ting som kan oppstykkes eller telles eller er sammensatt og heller ingen ting som er begrenset. Han kan ikke beskrives i ord eller talemåter, Mahiyah, eller væremåte, Kafiyyah, og han eksisterer hverken i tid eller rom. Han kan ikke sammenlignes med noe og ingenting er utenfor hans viten eller makt. Hans kvaliteter er fra all evighet og disse er hans essens, (He has qualities from all eternity in His essence). De er ikke Ham og ikke er de noe annet enn Ham. De er kunnskap og Makt, og Liv og Styrke og Hørsel og Seende og Gjøren og Skapende og Opprettholdende og Talende. Og Han hvis majestet er majestetisk i sin talende med et Ord. Denne verden er en egenskap (quality) fra evighet av og ikke avhengig av bokstaver eller lyd, (not belonging to the genus of letters and sounds), en kvalitet som er uforenlig med dette å  komme til stillhet og som derfor innebærer svakhet. Allah, den høyeste, taler med dette Ord ved å påby, berette og forby. Og Koranen er da det uskapte Ordet fra Allah, det som vi repeterer med våre tunger og som blir hørt av våre ører og som er skrevet ned i kopiene av den og husket i våre hjerter, men likevel ikke som noe som forgår. Og skapelse er et gudsattributt fra all evighet av … og dette å Ville er også et attributt fra all evighet av, og som er i Hans essens … og Allah, den høyeste, skaper alle handlinger utført av Hans skapninger enten det er vantro eller tro, underkastelse eller opprør; Alt skjer fordi Allah vil det og dette gjelder også Hans dommer, Hans befalinger og forordninger og Hans konklusjoner. (Fra s 86 i Dissonant Voices av Harold A. Netland, sitert fra Kenneth Cragg, The Call form the Minaret, oversatt til engelsk av Duncn B. McDonald).

Innskudd: En «gudsbeskrivelse» fra vår tid: Gore Vidal:    

The great unmentionable evil at the center of our culture is monotheism. From a barbaric Bronze Age text known as the Old Testament, three anti-human religions have evolved — Judaism, Christianity, Islam. These are sky-god religions. They are, literally, patriarchal — God is the Omnipotent Father — hence the loathing of women for 2,000 years in those countries afflicted by the sky-god and his earthly male delegates. The sky-god is a jealous god, of course. He requires total obedience from everyone on earth, as he is in place not for just one tribe but for all creation. Those who would reject him must be converted or killed for their own good. Ultimately, totalitarianism is the only sort of politics that can truly serve the sky-god's purpose."    - Gore Vidal in "America First? America Last? America at Last?", (1992)

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/4-syndene-og-synden-i-islam-og.html

En «utrolig» beskrivelse av Allah fant jeg i denne:

Gud er derfor umåtelig og evig opphøyd over og forskjellig fra alle skapninger, som ligger på et ujevnt passivt redskapsnivå foran ham. Gud er altså En i fylden av allmektig og allestedsnærværende handling som ikke anerkjenner noen annen regel, standard eller grense enn Hans egen eneste og absolutte vilje. Han meddeler intet til sine skapninger, for deres tilsynelatende kraft og handling er for alltid bare Hans, og til gjengjeld mottar Han intet fra dem; for uansett hva de måtte være, er de det i Ham, ved Ham og bare for Ham, sure 8. 17. Og for det andre kan ingen skapning med rette gjøre krav på å være bedre, annerledes eller stå over sine medskapninger i den totale likestillingen de har i sin unntaksløse tjenerstatus og fornedrelse, alle er i like høy grad redskaper for den ene, enslige Kraften som bruker dem til å knuse eller gjøre godt, til sannhet eller feiltakelse, til heder eller skam, til lykke eller elendighet, helt uavhengig av deres individuelle evner, fortjeneste eller fordel, og bare fordi «Han vil det», og «som Han vil det».

Ved første øyekast kunne man kanskje tro at denne veldige Autokraten, denne ukontrollerte og ubarmhjertige Makten, ville stå høyt over alle slags lidenskaper, begjær eller tilbøyeligheter. Men slik er det ikke, for Han har en hovedfølelse og handlingskilde hva skapningen Hans angår, nemlig sjalusi overfor dem, for at de ikke skal finne på å tillegge seg noe av det som er bare Hans og dermed tilrane seg noe av Hans altomfattende velde. Derfor er Han stadig mer tilbøyelig til å straffe enn til å belønne, til å gi smerte enn til å skjenke glede, til å ødelegge enn å bygge. Han finner særlig sin tilfredsstillelse i å la skapte vesener stadig føle at de ikke er noe annet enn Hans slaver, Hans redskaper – og på toppen av det hele foraktelige redskaper – slik at de bedre skal lære å kjenne Hans overlegenhet og vite at Hans makt står over deres makt, Hans sluhet, Hans vilje over deres vilje, Hans stolthet over deres stolthet; eller snarere at det ikke finnes noen makt, sluhet, vilje eller stolthet enn Hans egen, sure 59, 3. 47, 8. 30.

«Men Han selv, steril i sin utilgjengelige høyde, som verken elsker eller nyte annet enn sine egne og selvmålte bud, uten sønn, vann eller rådgiver, er ikke mindre servil overfor seg selv enn overfor sine skapninger, og Hans egen sterilitet og ensomme egoisme i Ham selv er årsak og regel for Hans likegyldige og hensynsløse despotisme». Den første tonen gir nøkkelen til hele melodien, og grunnideen om Gud former og går som en rød tråd gjennom hele systemet og troen som dreier seg om Ham.

At det bildet som her er gitt av Guddommen, hvor monstrøst og blasfemisk det enn kan se ut, er nøyaktig og bokstavelig det som Koranen formidler eller har til hensikt å formidle, tar jeg nå for gitt. Men at det virkelig er slik, kan ingen som med oppmerksomhet har lest og reflektert over den arabiske teksten … nøle med å bekrefte. Hver frase i de foregående setningene, hvert strøk i dette frastøtende portrettet, har jeg etter beste evne tatt ord for ord eller i det minste mening for mening fra «Boken», som gir det sanneste speilbilde av sin forfatters tanker og begrensninger.

Og at Muhammed tanke og ide virkelig var slik, blir fullt ut bekreftet av tradisjonenes vitnesbyrd fra hans samtidige. Dette finne det mang autentiske eksempler på … Jeg skal gi et eksempel … en gjentagelse av hva jeg har hørt en rekke ganger av beundrende og aksepterende wahhabier i Nejd.

«Da derfor Gud … bestemte seg for å skape menneskene, tok Han en jordklump i hendene, den jordklumpen som hele menneskeheten ble skapt av og som de på sett og vis hadde en preeksistens i. Han delte klumpen i to like store deler og kastet den ene halvparten i helvete mens han sa: Disse til den evige ilden – samme for meg. Etterpå sendte Han den andre halvparten til himmelen og la til: Og disse til Paradiset – samme for meg».

Med dette har vi en grei beskrivelse av forestillingen om predestinasjon, eller prefordømmelse, som det rettelig bør hete, slik Koranskolen fremstiller den og underviser i den. Paradis og Helvete er på same tid uavhengig av kjærlighet og har fra Guds side og av fortjenester og fortjenester og synder, gode og onde gjerninger, fra skapningens side; og i den tilsvarende teorien, og det med rette, siden selve handlingen som vi kaller gode eller dårlige, rette eller gale, onde eller dydige, i sin essens er like og av samme slag, og derfor fortjener verken ros eller klander, straff eller belønning, annet enn ganske enkelt etter den vilkårlige verdien som den store despotens altregulerende vilje velger å tillegge eller tildele dem. Han brenner kort sagt ett individ i all evighet blant rødglødende lenker og sjøer av flytende ild og plasserer et annet i overdådige nytelser i et evigvarende bordell mellom førti himmelske konkubiner, bare for sin egen fornøyelses skyld og fordi Han vil det.

Alle mennesker er derfor på samme nivå, både her og i det hinsidige, fysisk, sosialt og moralsk sett – et nivå der de er slaver under en eneste Herre, redskaper for en universell handlekraft.

(Warraq, Hvorfor jeg ikke er muslim, s 203 ff, Palgrave (DOI, s 147).

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/3-syndene-og-synden-islam-kristendom.html

Noen flere vinkler på det hele kan ikke skade, selv om det er «tungt» og lite relevant, for de fleste, som tro at det godt at det går seg til og at islam er impotent og derfor mindre relevant, etter hvert:

Det foregår en durabelig kamp innen islam om hvilket gudsbilde man har og hvilket gudsbilde man vil misjonere for og hvilket bilde av Allah man vil underordne seg, ære og tilbe.

I islam er dette et problem av den aller største viktighet. Rokker man ved grunnsynet eller fundamentet her, rokker man ved islam per se, dvs islam proper.

I islam kan ikke Allah (Gud) sammenlignes med noe eller noen. Allah er ingen «person» og det er umulig å lære at en muslim kan ha et personlig – i betydningen «intimt» menneskelig forhold - til Allah og grunnen er at Allah ikke oppfattes som person. Allah kan ikke engang forbindes med kjærlighet, aller minst med Kjærligheten selv, hvis man skal ta lærde på øverste hylle på ordet.

Det er videre forbudt i islam å forbinde eller tillegge Allah attributter eller egenskaper som kan føre til at den troende assosierer Allah med noe annet enn Allah alene. Allah kan ikke ha andre guder ved siden av seg selv. Å forsøke å dele opp Allah eller tillegge Allah egenskaper utover seg selv, er å erklære seg både direkte og indirekte som apostat og dette regnes innen islam som den største synd, en synd som i prinsippet automatisk vil medføre dødsstraff.

Allah er En og kan ikke være noe annet eller noen annen en nettopp EN. Et slik gudskonsept lukker for enhver forestilling om at Gud kan være tre i den forstand at Allah eller Gud skulle kunne oppfattes som tre guder i en slags union, altså som tri-teisme. Islam fordømmer derfor kristendommen som operere med en treenig Gud idet den forutsetter at kristne tilber tre guder og dette på tross av at kristen dogmatikk helt fra begynnelsen forsikrer at treenigheten ikke er forenlig med et tri-teistisk gudssyn.

I kristendommen er det videre et grunndogme at ethvert menneske er født med og er bærer av Guds bilde og likhet. Et slikt dogme er umulig å godkjenne ut fra islam og begrunnelsen er at en slik lære nettopp er et uttrykk for vantro. Gudsbildet kan like lite knyttes til mennesket som Kjærligheten kan knyttes eller assosieres til Allah. Allah er en monade – uten egentlige eller substansielle relasjoner - som ikke kan være avhengig hverken av noe bilde eller av Kjærligheten, for en slik tilnærming ville binde Allah’s vilje eller hånd, slik det billedlig kan beskrives, oga om Allah kunne oppfattes slik.

I islam er det forbudt å presentere bidah, dvs dette å finne på eller bringe inn noe nytt i religionen og forsøk på å gjøre slike påfunn normerende, slik ahmadiyyamuslimene har gjort. Riktig nok fins og anerkjennes itjihad, et hermeneutisk prinsipp som tillater nytolkninger, men da aldri tolkninger som kan rokke ved de fem søylene og da spesielt den fundamentale trosartikkelen om Allah’s enhet. Å bryte med dette aksiomet eller førsteprinsippet, om man vil, blir da å regne som et forsøk på å sette seg ikke bare opp mot Allah, men også over Allah, - om dette da i det hele tatt er mulig å tenke seg, hvilket det er, slik det tydelig fremgår av islamsk fiqh eller teologiske rettslære.

Spørsmålet er nå om Tajik kan sies å brutt radikalt med islams gudsbilde – et bilde som altså er ikke-eksiterende – og dermed med Allah og islam proper. 

At islamske lærde kan oppfatte det slik, kan det ikke være tvil om, og begrunnelsen kan være at hun nettopp har satt seg ut over Allah’s vilje, Allha’s forbud i dette tilfelle, et forbud som ikke kan rokkes eller forandres, for hvem skulle kunne forandre Allah’s vilje om ikke en person som nettopp tiltok seg autoritet og myndighet til å «pynte» på det uforanderlige og dermed på Allah selv?

Når Tajik våger å sette seg opp mot sharia, har hun samtidig dristet seg til å gjøre seg til en talsperson med en absolutt standard hun setter ved siden av eller over Allah selv, og i den grad hun gjør det, teologisk sett, så har hun da i samme øyeblikk de jure faktisk gjort seg til ett med et bilde av Allah som hun selv blir en integrert myndighetsskapende og autoritativ del av. Hennes person trumfer med andre ord Allah vilje og en Allah som ut fra et slik paradigme ikke kan være èn, i strikt teologisk mening.

Tajik har ut fra dette gjort seg selv ikke bare til et bilde av Allah og dermed assosiert Allah med noe annet enn den han er, hun har også satt sin egenfølte kjærlighet – sine egne verdipreferanser eller sitt eget verdisyn - over Allah, en teologisk umulighet, men ikke bare det, hun har i tillegg tiltatt seg selv en posisjon overfor Allah som fratar Allah den absolutte autoritet og absolutte singularitet Allah selv beskriver seg selv som i Koranen. Hun har bundet Allah’s hånd og styrere dermed Hans vilje, alt sammen i og for seg dødssynder innen islam.

I tillegg til alt dette kan Tajik sies å ha nærmet seg eller integrert seg inn den grunnleggende forestilling i kristendommen – og jødedommen -  nemlig at hun de facto nå uttaler seg og forholder seg til Allah i den tro at hun ikke bare er skapt av Allah, men også fungerer med Allah’s bilde og likhet i seg, og da som om hun personlig skulle være i en posisjon som èn person i relasjon til en annen person og da ovenpå som en person eller et individ som skulle ha autoritet til å forhandle med Allah, eller være i stand til å manipulere ham, også dette en forestilling som er umulig og utenkelig i islam.

Denne forestillingen eller dette (presumtivt) ontologiske faktum impliserer at et menneske så å si skulle kunne tilhøre Allah’s essens, eller vesen, ja, den er totalt fremmed for Allah og innebærer faktisk avgudsdyrkelse og altså dette at man assosierer Allah med det som er Allah totalt fremmed, en synd som automatisk vil medføre dødsstraff.

Tajik tar i tillegg seg den frihet å betegne Allah som Hun og ikke Han og tillegger Allah dermed en splittelse i Allah, noe som kan tolkes som nok et forsøk på helligbrøde, nemlig å gjøre Allah kompositt, dvs bestående av flere, eller noe mer enn En.

Islam, som nevnt ovenfor, nekter mennesket enhver likhet med Allah og ethvert bilde av Allah, dette, som nevnt, i motsetning til innen jødedommen og kristendommen, hvor denne tanke er til stede i større eller mindre grad og på forskjellige måter.

I reformert tradisjon har tanken vært at gudsbildet ble totalt utradert i og med syndefallet i edens hav, men at menneskets rettferdighet overfor Gud kan muliggjøres ved Guds nåde, pluss Skriften eller Guds ord alene, også dette siste en umulighet innen islam, som ikke regner med noe radikalt «fall» og dermed heller ingen mulighet for en nådegitt frelsesgave i tro.

Gudslikheten og gudebildet blir for så vidt helt irrelevant i islam. Tanken om at Jesus Kristus via ett offer en gang for alle for menneskets og enkeltmenneskenes frelse er også en umulig forestilling – enn si realitet – i islam. Det paradoksale, vil mange tenke, er at enkeltmenneske overfor Gud i islam står helt alene overfor Allah med sine synder, eller forsøk på å gjøre opp for dem, på livsveien, i og med at denne forestillingen faktisk forutsetter et personforhold, en personlig relasjon, mellom Allah og mennesket. For så vidt kan dette tolkes som om islam faktisk indirekte innrømmer den kristne grunnforestilling det er at Gud er en person og altså ikke en enslig eller ir-relasjonell monade. I «praksis» ordnes dette ved at Muhammed tillegges visse funksjoner som en slags mellommann mellom Allah og den troende muslim på dommens dag.

Hadia Tajik kaller Allah «Hun», et feminint pronomen, hun pronomiserer dermed Allah, gjør Ham Hun, eller til et kjønn likeverdig med ham, eller til et tvekjønn. I seg selv kan dette impliserer en personalisering av Allah, hvilket i seg selv faller inn under forbudet om assosiasjon. Dette åpner også for å kalle hennes gudssyn potensielt polyteistisk – Allah som to eller flere personer, nemlig som kvinne OG mann inkludert avkom, en forestilling som klart strider mot islams første bud, som nevnt: Å assosiere eller knytte Allah til noe annet enn hans aseitet, væren i seg selv, uavhengig av alt annet og dette at han – også - er «den helt andre». Ved å pronomisere og gjøre Allah tvekjønnet desintegrerer Tajik Allah og hun står dermed i fare for å bli beskyldt for flerguderi, en konsekvens av at islam ikke opererer med begrepet Gud som Far, slik som i kristentroen. Oppsummert kan vi si at Tajik gjør Allah avhengig i stedet for å gjøre ham uavhengig, hun innsnevrer dermed Allah’s skaperkraft, den blir kontingent, ikke nødvendig. I sin essens fratar hun Allah potens og frembringer da muligheten for å kunne kastrere ham en gang for alle, dvs å gjøre ham maktesløs og til en taper, når og hvordan man måtte ønske. Hun gjør Skaperen til noe skapt, i hennes bilde.

Tilbake står da det verdslig kvinnelige, som det eneste som kan redde eller frelse oss. Men kan Hun, som Tajik kaller Allah, skape noe uten mannlig medvirkning eller initiativ? Tajik «prioriterer» de mange fremfor den Ene, helt i tråd med Ap’s slagord: «Alle skal med»!

Tajik er like pluralistisk innstilt i sitt gudssyn som i politikken. Hva som flyter av hva her, skal jeg ikke spekulere i, men nominalisme faller lett i hu: Dette dreier seg i all hovedsak om navnsetting og navnsetting  – forutsetningsvis - av ting, enhver ting eller ethvert objekt får det navnet mennesket selv setter – en ikke helt fremmed tanke i jødedom og kristendom - og dette betinger igjen relativisme og konvensjonalisme, hvilket umuliggjør enhver tanke om essensialisering: Eksistensen kommer foran essensen i alle sammenhenger. Når man selv setter navn på gud, gjør man han til et objekt for manipulasjon.

I sitt fundament åpner dermed Tajik for en stadig eskalering henimot dette å tingliggjøre alle – presumptive personer - på bekostning av personliggjøring av Allah, helt i tråd med islams grunntanke om Allah (Gud), som En og udelelig, som den totale «Mono», eller monade.

Tajik er imidlertid mer muslimsk i tankegangen enn hun vil gi skinn av. Hun personliggjør gud ved å referere til en Hun, hvilket er et dobbelbrudd mot monoteismens vesen, men samtidig avpersonaliserer hun altså Allah slik islamsk dogmatikk forventer, ironisk nok ved å gjøre ham til en ting, helt i flukt med relativismens implikasjon. Enhver nominalisme når det er snakk om gud gjør gud til en størrelse, et vesen, en essens hvis innhold avgjøres ensidig av mennesket. Nominalisme medfører med andre ord at mennesket setter seg over Gud ved selv innbilt å tro å kunne kontrollere hans navn, dvs hans vesen eller essens. Både Allah og Gud tingliggjøres, med andre ord, og dette er selvsagt i strid med både kristendom og islam.

Tajik er i ferd med å bidra til polyteismens gjenkomst her i landet enten hun har en klar forståelse av hva hun gjøre, eller ikke.

Men vent en halv: Gjør ikke Tajik seg av med kjønn på Allah og Gud overhodet? Innfører hun ikke en gud med intet kjønn og gjør hun ikke da gud kjønnsløs og til et intetkjønn? Jo, det er det hun gjør. Hun «hever Allah over kjønn» står det å lese som en overskrift i dagens Dagen. Ja, og også dette er i tråd med islam. Det er ikke noe Tajik er ny om, det er gammelt nytt, for å si det sånn. Så ser man det, Allah er ingen person! Samtidig som han er en hun. Men dette strider jo mot de logiske førsteprinsipper: Det går rett og slett ikke å si at A er ikke-A på en og samme tid og i samme kontekst. Det strider, vil jeg si, mot naturlovene, i tillegg til de logiske formallovene. Ja, det strider mot vår indre medfødte egenskap, både vår sosiale og biologiske konstitusjon  – i kraft av gudsbildet - som reseptorer for og bærere Guds egne karakteregenskaper, om enn dimt og av og til fordreid eller pervertert.

I islam har man ikke denne siden av Gud, man er tilsynelatende fri fra den forestilling at Allah skulle være avhengig av grunnleggende moralske og logiske førsteprinsipper, prinsipper som liksom skulle inngå i hans personlige karakter og innerste vesen. Tajik følger dermed islam: Allah er ingen person, Allah er uavhengig av all moral, alt det kommer an på er Allah’s vilje. (Men paradokset hviler i bakgrunnen: Hvordan kan Allah være upersonlig og samtid ha en vilje?).

Slik sett kan man si at Allah er den første og siste nominalist, den første og siste tingliggjører av både seg selv og alle andre. Den allmektig avmektige i tingliggjøring av alle menneskelige relasjoner. Men dermed gjør han også det tilfeldige til herre over det nødvendige.

Konsekvensen er kaos i den enkeltes tankevirksomhet og i vår personlighet og til syvende og sist i vårt samfunn, fra topp til bunn og i alle kontekster. Vår judeokristne konstitusjon er i ferd med å rakne og undergraves.

Ved å feminisere Allah tror Tajik at hun kan kapre mange ikkemuslimske feminister med sentimentale gudsforestillinger og å gjøre det lettere for de av dem som har hatt en dragning mot islam og det aktivt maskulint totalitære innebygd i denne troen. Det får så være, det er ikke viktig. Det viktigere er at Tajik er misunnelig på kristendommen som kan omtale sin Kirke som en brud, en Kristi brud, og dessuten, og dette er viktig: Som Guds mor! Dette perspektivet er totalt fraværende innen islam. Islam summa er et intetkjønn. Helt i tråd med Tajiks indre (her antatte) gudsforståelse, en gudsforståelse som står så langt fra kristendommen som overhodet mulig. Og det er kanskje dette som skremmer henne. For å mestre frykten, må hun gjøre islam i sin essens så lik kristendommen som mulig, slik hun ser og ikkeser den, ved å kompensere. Tajik lider av komplekser overfor kristendommen, akkurat slik islam i seg selv gjør.

I sin misunnelse gjør Tajik – implisitt hele islam – til en parasitt på kristendommen. Hun suger litt av den her og der og vil fremstille islam som overlegen eller overtruffen, til den ene religion som virkelig leverer, mens den i virkeligheten er det motsatte hun presterer, og uten å vite det, diskrediterer hun islam ved assosiasjon. Hun er en polyteist som ikke forstår at hun er det. Hun er med andre ord ikke den muslima – muslim strong og ikke light - som hun tror hun er og som hun markedsfører. Hun fremstiller seg selv som om hun og islam er verten og den som leverer og serverer. Hun «orker» tydeligvis ikke å se at hun og islam i realiteten er en illegitim gjest som spiser på kristentroens sjel legeme. Hun tar ikke konsekvensen av at Gud er Ånd, og en treenig Gud. Hun vil ikke se at Gud er kjærlighet. Hun tror at kjærligheten er Gud, og da mest hennes egen kjærlighet og hennes og islams falske egenkjærlighet. Hun ser ikke Menneskesønnen. Hun ser ikke at Gud også er Logos, forpliktet av kontrakt som ikke kan rokkes med skaperverket og dets naturlover og sekundære årsaker. Hun ser ikke at Allah representerer det motsatte og at det i islams kjerne og hjerte finnes frykt som det primære, ikke kjærlighet, ingen relasjonell kjærlighet.

Det er ikke slik som Berit Aalborg skriver i Vårt Land i dag at «Tajik vil reformere de religiøse tradisjonene i islam innenfra … akkurat på samme måte som kristne kvinner har kjempet for likestilling i kristne kirker i tir etter tiår».

Tajiks prosjekt stikker dypere enn som så, men dette skjønner ikke Aalborg. Hun skriver om Tajik: «Noen må forandre religionene fra innsiden … som oppriktig kjempende for hvilken forståelse av Gud som skal vinne frem for neste generasjoner».

En uhyggelig og nifs salve og et håp som er det motsatte av fromt: Det er rett og slett djevelsk.

Sett mot denne bakgrunn er det derfor litt underlig at Dagen i dag har overskriften «Hadia Tajik hever Allah over kjønn» på en artikkel på sidene 6 og 7. På forsiden av avisen kan vi lese: «Ap-Hadia Tajik kaller Allah for kvinne».

Forvirret? Vel, slik er det og slik skal det bli.

Dosent Jan Oppsal ved Misjonshøgskolen påpeker at islams teologi vil heve Allah over kjønn. Han påpeker at Allah kan omtales med et majestetisk flertall, som «Vi». – Islamske lærde understreker at man ikke vil overføre jordiske konstruksjoner eller modeller på Allah i det hele tatt. Derfor vil man heve Allah over diskusjonen. Det kan føre til at det ikke blir så mye oppstyr rundt Tajiks originale ordbruk, sier Oppsal. 

Oppsal burde vite bedre om hva alt dette innebærer. Men han er fullstendig i vår tids ubønnhørlig grep han også, akkurat som Tajik er.

https://neitilislam.blogspot.com/2015/05/hun-tajik-hun-gud-sant.html

Se videre: Det ahistoriske menneskeverdet i islam, lagt inn på blogg 140720 Menneskeverd og natur-rett på appropriasjon: 

https://neitilislam.blogspot.com/2020/07/menneskeverd-og-natur-rett-pa.html

Menneskeverdet kan ikke bevises; det må tros. I hvert fall hvis man tenker vestlig, ut fra – den vestlige - Menneskerettserklæringen av 1948. Dette sier en humanist, - vi kommer tilbake til det idet følgende. Det har «dypere» konsekvenser enn noen vil like å tro, og disse noen er de fleste nordmenn, i dag.

Og konsekvenser dessuten for noen muslimer, stort sett overalt.

I eller under islam er det ikke slik; der trenger ikke menneskeverdet bevises, eller problematiseres. Der er «menneskeverdet» fastslått eller fastlåst fra evighet av, - av hvem eller hva?, se det, det er litt uklart, for å si det klart.

Noen vil si at «rettighetene» er fastslått av Allah. Og profeten, kan vi legge til. Og da trenger man hverken å bevise eller problematisere menneskeverdet. Og da vil noen si at det er lett å være muslim; at man «gudskjelov» ikke trenger å tenke selv, men bare følge «reglementet», dvs Allah’s uforanderlige lov, hans forbud og påbud og hans evige forordninger, som mennesket kan kjenne via åpenbaringen av - og i - Koranen til budbringeren Muhammed. Allah’s lov er evig, Allah’s lov er universell. Det er lett å følge Allah’s lov, som det står i Koranen. (Mrk: Profeten kalles her budbringerene, en tittel som mange muslimer mener er den eneste rette tittelen på «profeten»).

Mange vestlige er  «mentalt misunnelige» på muslimene i dag. For muslimene trenger altså ikke å tenke selv. De er kanskje tvunget til ikke å tenke selv? Vel, det kan man ikke vite. Man må anta, med forbehold, dessuten.

Så, antakelse, altså: De trenger ikke å stille de dype og virkelig kompliserte spørsmålene, skal man tro mange vestlige i dag. (De vil antakelig vis spare både seg selv og muslimene for de virkelig «touchy» spørsmålene, og innfallsvinklene, til disse fenomenene. Man forutsetter sånn uten videre, ser det ut for, at ikke bare alle muslimer, men også alle ikkemuslimer er like verdifulle «snowflakes» med like stort behov for å bli spart … Ja, så kan det se ut for de som virkelig stiller spørsmål og ikke føler seg tvunget til å unngå eller fortrenge å stille de her angjeldende spørsmål.

Jeg må presisere: Her gå det mer på å anta eller analysere seg frem til visse slutninger merr enn å konstatere, for her er viten faktisk en vanskelig materie å tilnærme seg! Selv om en kan trekke visse slutninger ut fra: Skriftene selv!

«Snøfnugg» trenger ikke å begrunne seg selv på systematisk filosofisk, juridisk og religiøst grunnlag. De finner svaret på vanskelig moralske problemer i en bok: Koranen, med ledsagende, såkalt hellige tekster. Det er bare å slå opp. Hvis noen lurer på om Allah har påbudt hijab, er det bare å slå opp, og vips, så har man bevist at man skal bære hijab, (eller tilsvarende tilsløring).

Det er som å slå opp i Norges Lover, hvis man f eks ønsker svaret på om det er forbudt å ta urimelige priser. Og vipps, igjen: Der finner man bekreftelsen: Det er virkelig slik at det er forbudt å ta urimelige priser. For det står jo i »boka»! (Og da må det være sant!).

Har man et slikt forhold til lovboka, at man kan finne endegyldige svar på vanskelige spørsmål der, er man like vel hardt ut å kjøre. For man kan spørre: Hva er en urimelig pris og hva betyr det og hva vil det innebære å ta en urimelig pris?

Det fins rettskraftige dommer som forsøker å avklare spørsmålet og dommer som har dømt noen priser som urimelig og andre urimelige. Man skal imidlertid være ganske klartenkt for å holde hodet klart når det kommer til å begrunne slike domsavgjørelser, men våre domstoler og våre jurister har kommet frem til tolkninger det går an å leve med.

Poenget er at mange likevel har tatt «urimelige priser» uten at de blir hindret i det eller straffet for det. Samfunnets interesser sånn i alminnelighet og som helhet blir ivaretatt hvis bare de aller fleste hindres i å ta urimelige priser, ut fra egen samvittighet eller ut fra hensynet til ikke å bli ansett som «urimelige» i det praktiske forretningslivet. Hensikten med loven synes da å ha vært oppnådd og alle er fornøyd.

Jesus –  en ypperlig jurist - hadde en alvorlig fin vri på det prinsipielle i problemet: Noen skriftlærde (jurister) kom til Jesus med en kvinne som var grepet i hor. De ville steine henne, slik loven sa man skulle gjøre, men de som kom med denne kvinnen tvilte like vel på om dette var rimelig og riktig å gjøre. Det var antakelig derfor de dro kvinnen frem for ham, slik at han skulle dømme og avgi endelig og utvetydig dom, som den ypperlige juristen han var. Og slik at de kunne felle ham, hvis han «tok feil» og dermed satte seg opp mot Guds – tilsynelatende - evige lov og den som var skrevet ned i en bok og som –fortrinnsvis - skulle gjelde en gang for alle.

Jesus, som den gode juristen han var, overlistet imidlertid de skriftlærde lov-ekspertene. Han ba de som var uten skyld kaste den første sen og da gikk de lærde bort, «de eldste først», som det så betegnende står.

Så hva hadde Jesus gjort? Hadde han satt seg opp mot Allah? Var de lærde, som kom til Jesus med kvinnen, egentlig muslimske jurister, eller jurister som representerte en fundamentalistisk gjerningsreligion, ville de ha sagt et ubetinget ja. Men nå var ikke Jesus muslim, han trengte ikke å underkaste seg Allah’s -  i dette tilfellet Torah’ens - ufravikelige lov. Han tenkte selv, kan vi si, og fremsatte dermed i egen person et universelt gyldig prinsipp, et prinsipp som ligger til grunn i Vestens menneskerettserklæring, men ikke i den muslimske menneskerettserklæringen.

Ikke mange er klar over dette i dag. Man later i Vesten i dag som om muslimer og ikkemuslimer er underlagt de samme universelle menneskerettserklæringene. (Faktum er at bare muslimer er underlagt og »beskyttet» av de muslimske menneskerettighetene). Kairo - den muslimske "menneskerettserklæringen" - og Allah's lov og Europarådet og denne lov

Hvis man altså kaller Gud for Allah i dette tilfelle, ville de skriftlærde måtte si at siden Allah har bestemt at kvinnen skal steines, så var det ingen mulighet for å frikjenne henne. Slik ville de skriftlærde kunne tenke at Allah var barmhjertig, ja, super-tolerant, fordi han jo hadde frikjent dem fra å tenke og vurdere selv. De skulle tenke at det var nåderikt av Allah at han hadde spart dem for denne tunge, vanskelig og umulige oppgaven det er å dømme noen til døde, ved steining. Det var nåderikt av Allah selv å statuere et eksempel til etterfølgelse og avsi dommen, slik at de lærde kunne slippe å tenke selv. (Noen vestlige vil nå steile og ta til motmæle, men da forstår man ikke de juridiske poengene her og den rent juridiske tenkemåten).

Ser man dette poenget, ser man også at muslimer faktisk fritas for å tro og tenke selv. Det holder å adlyde, underkaste seg selv og for mange muslimer er dette en stor lettelse, ja, det er sant befriende, for noen, vil jeg tro. (Dette minner mye om fariseerisme). Man slipper på en måte å bli voksen og måtte ta vanskelig valg, helt uten andre autoriteter enn en selv – pluss Jesus for den som tror. Man anser islam for å være den mest tolerante av alle tolerante religioner og troer! Og så vet man hva man skal holde seg, og så trenger man ikke diskutere og så splid mellom folk, som mange frykter, hvis man ikke adlyder bokstaven. Man kan også si at steining for hor er svært lite utbredt i islam og at dette faktum i seg selv, rettferdiggjør å betrakte islam som en veldig tolerant religion!. Man slutter via deduksjon og ut fra private, kanskje tvers igjennom opportunistiske hensyn at islam som religion er svært tolerant religion, altså, sett i «et større perspektiv». 

Og mange er de som ser det slik, eller blir mer og mer villig til å se det slik, i dag, over her verden, kanskje: I Vesten er man nå begynt å tvile på troen, dvs på nytten av og sannheten i dette at det er viktig å tenke og begrunne selv. Pluss troen på selve menneskeverdet, - fordi det jo ikke kan bevises! Mange går rundt og håper på at det skal inntre en situasjon som overlater de vanskelige valgene og begrunnelsene til andre. Mange utholder ikke alle selvhøytidelige debatter og ufine uenigheter, alle beskyldninger og forsøk på å isolere eller på annen måte straffe de man ikke er enige med i ett og alt.

Vesten er både innbilt og reelt sett blitt trøtt av sin tro. Vesten er utmattet av alle krav den stiller til seg selv og til andre. Og alle de – etiske og moralsk svært vanskelige spørsmål - krav som stilles av alle, til alle andre, i Vesten i dag. 

Tendensen er klar: Vesten «stunder» etter den totalitære løsningen. Lengsel mot det totalitære er i ferd med å bli påtrengende, ja, så stor at mange, uten å være seg det bevisst, nå like gjerne kan bli muslimer som å fortsette å være ateister eller kristne. Det har sine praktiske grunner. Dette vil frata dem den store byrde og det store ansvar det er å måtte tenke selv, og granske sin egen samvittighet og sine naturlige rimelighetsvurderinger. Å gå over til islam kan kanskje frita meg selv fra å tenke selv? Åh, for en lettelse, vil mange mener, og flere kommer til etter hvert. Har vi glemt «hjerteloven»? Er den blitt erstattet av behovet for å være emosjonelt korrekt?

Man er i tillegg til angsten for å tenke selv også livredd for å bli kalt islamofob eller rasist. Man frykter å bli stemplet som imperialist fordi vi ennå godtar å noen statuer av historiske rolleinnehavere stående som vitterlig var kolonister og derfor imperialister. (Og følgelig rasister og undertrykkere). Joda, islam er på vei til å bli ikke bare akseptert, men til å bli godt normativt »innafor».

Men hva betyr det å tenke selv? Vel, de beste tenkere må forutsettes å ha en rimelig bra kontakt med seg selv, dvs med sin samvittighet. Men hva hvis man heller ikke tror på at det eksisterer noe som på rimelig objektivt grunnlag kan kalles samvittighet, hva da? Ja, hva hvis «hjerteloven» ikke eksisterer?

Jo, da ligger det an til at alle mår sørge for seg selv, det vil si: Holde seg inne med de som har makta, og det flertallet som man til enhver tid tror man kan gjøre til lags med og høste mest mulig privat vinning ut av, gjerne ved å inkriminere seg selv, og gjerne ved å treffe valg man vet er umoralske og urimelige.

Et slik system forutsetter at alt er lov så lenge man ikke blir oppdaget og tatt på fersken. Det forutsetter at det ikke finnes objektive, universelt gjeldende normer og regler og heller ingen objektiv standard eller sannhet. Den eneste lov som gjelder når det kommer til stykke er «den sterkestes rett», og «makt er rett». Eller «emosjonenes rett», eller «emosjonens makt». I praksis kan dette bety at den som betaler under bordet føler at det er helt ok, siden alle andre gjør det, og fordi det da foreligger en implisitt konsensus eller føring på at dette faktisk ikke bare er riktig, men at det også gir en egen «rett»! (Ta gjerne dette som en metafor).

Den som disponerer flest svarte gryn fortjener da faktisk å vinne og de som betaler ham igjen, er de som er best sikket, fordi de har råd til å betale under bordet – et godt kriterium på vellykkethet og kanskje til og med den høyeste lykke.

Tenker man slik og setter det hele i system, så blir det snart umulig å løpe fra denne nye «loven», og muligheten da for å reformere systemet i riktig retning og tilbake til normal. Den veien frem og tilbake, kan da lett bli stengt en gang for alle overalt. Innen islam er disse sosiale og mentale mekanismene anerkjent av f eks filosofen og han som kalles verders første sosiolog, Ibn Khaldun, mer om han her litt nede på siden - Spencer. Og Khaldun var islams jurist og lærd.

Tilbake til Jesus: Med hvilken hjemmel kunne Jesus avfatte den frifinnende dommen overfor kvinnen som var grepet i hor? Noen vil kanskje si at hjemmelen finnes i det faktum at Jesus ifølge kristen ortodoxi, og ut fra Biblene selv, er Gud. Og da er det klart at hans dom skal lydes og følges.

Men hva om det finnes en hjemmel i mennesket selv? Finnes den i menneskets indre, i sjelen, eller «det underbevisste» - eller hvor kan man i så fall finne den?

Nok en gang: Hvor er hjerteloven?

Svaret er at det finnes i mennesket selv, og Jesus var nettopp et fullt og helt et menneske, samtidig som han - uten sammenblanding -, var - og er - sann Gud.

Det sier seg selv at disse kristne dogme og dette kristne menneskesynet i seg selv er en garanti mot rasisme og mot despoti og vilkårlig styresett, f eks bygget kun på de korrekte emosjoner. Det innebærer en guddommelig rett ikke bare til å tenke selv, men også en guddommelig plikt til å hente hjemmelen for sine moralske meninger, holdninger og handling i det som er objektivt foreliggende og derfor et faktum som ingen kan benekte, dvs det som ingen egentlig kan ikke-vite at man vet, som Budziszewski formulerer det. Og som altså ligger nedlagt i av Gud – ikke Allah – selv.

Denne loven er skrevet på våre hjerter, samvittigheten likeså, og det må bety at den er iboende i oss, selv om vi ikke helt ser den så tydelig som vi burde gjøre. I kristen teolog forklares dette ved at syndefallet førte til at både loven og hjertet ble sløret eller skadd; derfor ser vi den ikke så umiddelbart som vi burde. Men dette at vi ser dette, vitner fremdeles om at hverken gudsbildet, gudlikheten, hjerteloven og samvittigheten ikke er gått helt tapt. For oss i Vesten, som ennå har et snev av kristen tro. Og dette får vi så bekreftet av Den Hellige Ånd, som er den tredje personen i Gud, den kristne treenige Gud. 

Men nå er det jo da også slik at det er mange som ikke vet at de ikke kan ikke-vite? Hvor finner man dem? Jo, hos dem som helt ser bort fra at gudebildet og hjerteloven finne. Og hos dem som ikke lenger har en dypere kontakt med sitt endre selv, den man i virkeligheten er, som skapt og samtid synder overfor Gud.

Islam oppfordrer ikke mennesket til å søke mot sitt indre, der hvor hjerteloven og bildet befinner seg. (For loven finnes i form av Koranen og kan teologisk sett ikke være et menneskeprodukt eller menneskeskapt!). Mange muslimer kan mirakuløst nok – ha en slik relasjonen til seg selv og til Gud, helt på tvers av islam, ja, faktisk mot islam, uten at de er klar over det.

Men: Spørsmålet har aldri vært viktig for islam, snarere tvert imot. Derfor kan man si at islam direkte har motarbeidet det kristne menneskesynet og den kristne gudsoppfatning, ved å ignorere hele «problemstillingen». Det har antakelig vært for personlig og ømtålig for «de lærde» å ta opp dette problemkomplekset til grundig og allmenn diskusjon i den muslimske verden. En slik diskusjon ville dessuten ha avslørt at de muslimske lederskapene rundt omkrig er mer interessert i bli sittende på den makten og alle de «moralske» hjemlene Koranen i dag gir dem til å styre og påvirke, enn å stimulere til selvstendig tenkning og kontakt med «hjerteloven» og samvittigheten. De frykter å bli avslørt, kanskje aller mest for å tore å se seg selv som skapt i guds bilde og likhet, pluss dette at guds lov faktisk er skrevet på menneskets hjerte, av Gud selv, - ikke Allah.

Vi ser det fra offisielt og autoritativt hold klarest komme til uttrykk nettopp i den særegne og anti-kristne muslimske menneskerettserklæringen. Her kommer også det grunnleggende dualistiske menneskesynet i islam frem, et syn som prinsipielt juridisk/religiøst grunnlag skiller mellom Vi og Dem, mellom muslimer og ikke-muslimer, på en systematisk og obligatorisk måte legger premisser for hvordan man tenker og begrunner seg. Premisser som så bestemmer hvordan man både skal se på seg selv og andre, som altså ikke er som en selv, ut fra guddommelig og evig forordning.

Mange vil måtte innrømme at dette faktisk utgjør et rasistisk trossystem eller verdisystem slik rasismen defineres i dag. Flere er de som imidlertid nekter for dette, nettopp fordi å si, se og forstå dette, regnes som rasisme i dag! (Ja, tro det den som vil).

For å repetere litt: Men hvor i mennesket selv var det Jesus fant hjemmelen, selve perlen, vi jeg si? Jo, i den loven Gud selv hadde skrevet på menneskets hjerter, som det står. Denne loven er imidlertid mer eller mindre tilslørt eller til og med helt utradert, vil noen teologer si, fordi mennesket lider under for den allmenne originalsynd eller arvesynd, som Augustin kalte den. Dette synet er faktisk gjeldende den dag i dag i de fleste kristne kirker verden over.

Mennesket har, dette til tross, et visst mon av minne om denne loven. Det er – tross alt og på tross av alt – fremdeles skapt i Guds bilde og likhet. Hverken loven eller bildet er ikke helt utslettet fra menneskets sinn og personlighet, menneskets individualitet og hvert individs unikhet. Loven og bildet er fremdeles skrevet på menneskets hjerte!

En slik tro er umulig innen islam. Innen islam ligger loven skrevet på tavler i den allahianske himmel og det er umulig å tenke at Allah skulle ha skrevet sin lov på menneskene hjerter og at Allah skulle ha nedlagt et «bilde av seg selv» i selve menneskenaturen. (Jfr det absolutte billedforbudet i islam).

En tro på gudsbildet i mennesket og at loven faktisk er skrevet på menneskenes hjerter, er nettopp ikke bare mulig i kristentroen, den er faktisk obligatorisk. Og uten denne troen, er hverken kristendom kristentro eller Vesten lenger Vesten. Og det er nettopp dette som ikke blir forstått i dag, i tilstrekkelige grad, slike jeg ser det. Men jeg vil påstå at: I dette enkle faktum ligger Vestens mulighet for å komme dypere i kontakt med seg selv. I denne erkjennelsen og i denne troen vil Vesten kanskje komme styrket av all den forvirring og alt det identitetstap vi ser gripe om seg i dag.

Det var gudsbildet og loven skrevet på menneskets hjerte Jesus viste til da han frikjente kvinnen og faktisk dømte de som ville ha henne steinet.

Implikasjonen av Jesu’ juss, kan ikke overvurderes. Det er her Vesten finner sin moralske begrunnelse: I troen på menneskeverdet og hvert enkelt menneskes evne til å treffe moralske valg, gjerne etter lange diskusjoner med seg selv – «solipsistisk» eller sammen med andre – in plenum. Jesus forutsetter at mennesket selv kan komme frem til det riktige svaret fordi det er bærer av gudsbildet og loven! Det er ikke avhengig av en lovbok som ligger fast og urørlig – og lite fleksibelt - i himmelen, sik loven ligger i islam. Vi har Jesu egen gjerning og begrunnelse for det!

Det helt geniale og utrolig – og gjerne ironiske - i alt dette er at det faktisk er arvesynden som sikrer at mennesket i Vesten og det kristne menneske oppfordres til å tenke selv, til å stille spørsmål til å drøfte og ikke minst, til å finne svaret i ens hjerte, (så lenge man har noe hjerte). Prosessen og premissene kan minne om Platons idélære og Plotins «erotiske» streben mot Den Ene.

Uten arvesynden, som ikke helt ødelegger gudsbildet og loven på menneskets hjerte i mennesket, men bare sløver det, ville det være umulig for mennesket å ha en oppfordring på seg til å tenke selv og ha en god forestilling eller overbevisning om at svaret faktisk kan finnes i en selv, i hvert fall delvis, fordi en har loven på sitt hjerte og gudsbildet i selve sin natur i tillegg til den ytre, nedskrevne loven. Mennesket er i stadig prosess, med andre ord, mens Gud i seg selv jo ikke «kan bli», i og med at han er Én og simple og ikke stykkevis og delt.

Kort sagt: Islam benekter og fordømmer arvesyndslære. Islam fornekter og fordømmer implisitt da også menneskets rett og plikt til å tenke selv og stå i genuin relasjon til gudsbildet og hjerteloven, den hvert menneske bør ha fri adgang til å nærme seg og bygge på i viktige moralske spørsmål, en adgang islam proper nekter sine troene og menneskeheten for øvrig å hevde.

I Vesten er det Guds aktive og frie nåde som setter mennesket i stand til å tro, Guds frie nåde. I islam finnes – slik jeg ser det -, hverken teologisk eller juridisk vurdert ut fra skriftene selv, ikke denne muligheten for noen dypere kontakt med de virkelig vesentlige og grunnleggende eksistensiell spørsmålene.

Vi ser her at hjerteloven står over den skrevne Moseloven. Vi ser at hjerteloven er den høyeste rettskilde og at det er Gud selv som har innstiftet dette som et absolutt og universelt prinsipp, et prinsipp som altså er for stort til at det kan begrenses innenfor et lovverk som primært bygger på bokstaven og ikke på ånden.

Vi ser derfor at Ånden – i relasjon til hjertet, som har loven skrevet på eller over seg, i seg selv kan være en rettskilde i kristentroen. I islam finnes ingen slike forstillinger, intet slikt trosdogme, og intet slikt menneskesyn, gudsoppfatning eller «gudssyn», menneskesyn eller virkelighetsoppfatning eller en slik teologi, og dette har selvsagt sammenheng med at islam forkastet tre-enigheten og treenighetslæren. Og Gud sett som en person i treenighet.

Kommentar til ovennevnte:

Den kristne trenger ikke å frykte eller flykte fra Guds lov, den finnes jo i samvittigheten, i den dypere samvittigheten, som J. Budziszewski, nevnt over, og som jeg skriver om,  her på bloggen om hypermagi, relativisme etc og her treenigheten, Vestens forstand og kommunitarianisme og her Om hjerteloven, synderesis og homo oeconomicus her.

I den dype tilknytning til Gud som ligger i troen på at gudsbildet og loven er skrevet på menneskets hjerte, ligger det implisitt en rettskilde som er like sterk som den nedskrevne, ytre bokstaven. Og det var denne loven og dette hjertet Jesus fulgte, som menneske, da han frikjente kvinnen og sendte bort de skriftlærde.  Dermed åpnet han veien for at det både var riktig og påtrengende at mennesket tenker – og føler og ikke er redd for sine følelser og sin «intuisjon» - selv og at sannheten faktisk kan avdekkes eller oppdages av mennesket selv i seg selv, uten å måtte «svinge seg opp til himmelen» for å finne svar på vanskelig etiske spørsmål. (I dette ligger ikke at man skal slippe følelsen helt løs. Man skal også bruke sin forstand og etablere en viss sunn distanse til de vanskelige spørsmålene og de menneskelige relasjonene diss oppstår i. Våg å tenke selv, sier Kant, og bekrefter dermed «opplysningstiden». Men samtidig gjør Kant kristentroen til nærmest et fideistisk foretak, men mer om dette annetsteds).

I islam må de troende faktisk «svinge seg opp til himmelen» for å hente ned sine moralske og juridiske, politiske og «verdslige» begrunnelse. I praksis vil dette si å hente sine moralske valg og overbevisning ut fra en bok, og ikke – med klar oppfordring fra Gud selv, og da Gud selv som person, og ikke ut fra Allah, som er mer et prinsipp, og hvor Allah selv er en ensom og upåvirkelig monade, - den kristne må ut fra sitt eget, individuelle hjerte, ut fra sitt gudsbilde og sin ånd, hente ut sine guddommelige hjemler (for Den hellige Ånd som skal rettlede de troende til sannheten, finnes ikke i islam). Allah ikke hellig - Mike Robinsons beskrivelse av monaden eller monolitten

Før jeg går videre, må jeg presisere at når jeg snakker om «sitt gudsbilde», så må ikke dette blandes sammen med «sitt private, subjektivistisk begrunnede bilde», men på et Guds bilde som objektiv sett er universelt gyldig og som må gjelde og angå alle, rent fysisk, og til enhver tid, på et hvert sted og overfor alle og enhver, ubetinget. (Noen vil si at å tro er å tro det som kirken tror, ikke noe annet).

Gudsbildet kan riktig nok urettmessig «åndeliggjøres» eller spiritualiseres, subjektiveres eller fristilles helt fra kirkens dogmer og læresetninger, men gjør man det, er man ikke lenger kristen; da er man kanskje i høyden gnostiker. Eller det Luther kalte «svermer». Eller kanskje en «kvasi-muslim», muslim in spe, eller på vei inn i selve islam proper, (hvis man fortsatt skulle ha et snev av lødig og gjerne rasjonelt begrunnet gudslengsel i seg og genuin kontakt med sitt indre menneske og dermed også sitt menneskeverd, alt i «dialektisk» relasjon til Moralloven eller det mange kaller Den naturlige loven). 

Vestens tilnærming til islam kan sies å ha skjedd i flere faser de siste 50 årene, og med flere ulike overlappende tros-paradigmer involvert, foranderlige og ofte helt vilkårlige, solipsistiske eller relativistiske verdisyn og filosofiske rammeverk.

Vi begynner nå å se at det gror frem et behov for stadig sterkere visshet, garanti eller sikkerhet i Vesten og menneskene manifisterer i ord og klare handlinger og holdning at man er blitt overmett av å måtte innfri det grunnleggende eller kategoriske imperativet som ligger i kristentroen selv om å tenke, vurdere og føle selv.

Erkjennelse både av det rent menneskelige og av naturen, ligger iboende og helt naturlig i og til kristentroen. Gud har skapt oss som personer, som er noe annet enn ting eller lydige bokstavslaver. Og Gud har skapt oss til å kjenne oss igjen disse evnene eller egenskapene i alle andre mennesker. Gud har skapt oss til naturlig empatiske etc, og i tillegg, og som om dette ikke skulle være nok: Den kristne Gud skjenker oss aktiv av sin frie nåde. For Kristus skyld, - en umulig tanke, et falsk konsept og en umulig tro i islam.

Man er – i et ateistisk Vesten – faktisk nå blitt mer redd for at mennesket skal kunne tenke selv, enn for at det ikke skal tenke selv, akkurat som i islam.

Man ser et stadig sterkere behov for at svarene på de vanskelige etiske spørsmålene å hente utenfra en selv, med visse unntak, som når f eks folk selv kan bestemme sitt kjønn helt avskåret fra enhver biologisk tilknytning. (Her gjelder det også at influensere, byråkrater, beslutningstakere og lovgivere faktisk henter sine hjemler kaldt og distansert utenfra seg selv og at dette i seg selv fritar dem selv nettopp fra å tenke selv, dvs fra å komme i kontakt med det gudsbildet og den hjerteloven troen forteller oss at vi faktisk er født med og som derfor ligger i vår natur).

Før jeg kommer inn på menneskeverdet, som jeg har skrevet om før her på bloggen, og spørsmålet om hvorvidt det kan bevises eller ikke, må jeg her ta med noen vinkler på den naturlige noven eller moralloven, som jeg kaller «hjerteloven». Jeg begynner med relasjonen til den kjente juristen og filosofen Grotius:

(I humanistiske tekster i dag, kan vi f eks finne dette: Det som er særlig iøynefallende med Grotius’ teologi, sett med moderne øyne, er hans overbevisning om at fornuft og åpenbaring er i harmoni med hverandre. Fornuft utfyller åpenbaringer, og åpenbaringer utfyller fornuften. Dette innebærer at religiøse sannheter må underkastes en form for bevisføring. Dette er en bevisføring som innebærer at mennesket har evne til å forstå fornuften i guddommelige innsikter.

Det er viktig å være klar over at Grotius her benyttet et utvidet fornuftsbegrep, som ikke bygget utelukkende på logisk bearbeiding av sansedata, men på faktorer og forhold som på den tiden ble ansett å ha de beste grunner for seg, eller som var mest sannsynlig ut fra det bevismateriale man hadde. Dette harmoniske forholdet mellom fornuft og åpenbaring reflekterer Grotius’ overbevisning om at verden er rasjonelt innrettet og at mennesket, skaperverkets krone, har sin rettmessige plass i en harmonisk verdensorden. (Jørn Øyrehagen Sunde, red, Dekalogen, Fagbokforlaget, 2008). 

(NB: Se artikkel å Wikipedia om Grotius nest nederst på siden her).

Jeg måtte her repetere litt om naturretten fra ulike nye og gamle kilder. Det er et utrolig viktig og krevende tema dette, og altfor lite belyst i dagens diskurs. Skal jeg unngå å bli helt oppslukt i stoffet, må jeg bare sende deg disse korte kommentarer. Grotius er det anker vestlig juss i stor grad er bygget på og han er ikke til å komme utenom.

Men han hadde sine forgjengere og freden i Westfalen – etter Trettiårskrigen - kom først etter hans død. Grotius utelukker ikke gud fra totalbildet, men klarer seg uten, for å begrunne naturretten. Men han er fortsatt avhengig av Bibelens grunnforutsetninger og opererer med en mer eller mindre bevisst transcendental bevisføring se  her. Før ham hadde de viktigste ikonene i kristendommen også hevdet naturretten og disse hjemlet ofte sine betraktninger eller sin teologi i Romerbrevets 8 hvor Paulus hevder, helt i tråd med den tids verdensanskuelse, at gud har innskrevet naturretten i eller på menneskets hjerter.

Jeg tror ikke Grotius ville ha noen innvendinger her, men hans anliggende er ikke å bekrefte Paulus, men å begrunne krigen og fredens rett – uavhengig av Bibelen, for å si det kort - med alt hva dette innebærer, han bruker på en måte Occams razor, og går rett på sak og skreller av det i og for seg irrelevante fra Skolastikken.

Jeg skriver ikke dette for å kritisere den nevnte boken Dekalogen, (De ti bud), snarere tvert imot. Den holder deg nydelig innenfor det som er forfatternes og Grotius anliggende, og essayet står trygt på sine egne ben og kan gi viktige bidrag til å øke forståelsen for hvorfor Vesten tenker som den tenker i dag og hvilke førsteprinsippet som mer alle mindre automatisk legges til grunn, nærmest på autopilot.

Det jeg skulle håper var at boken kunne ha kommet med en drøfting av Guds potentia, altså om Gud kan forandre skaperverket og eventuelt når og hvordan han eventuelt kan gjøre det, jfr pontetia absoluta og potentia ordinata.

Jeg savner også et perspektiv på diskusjonen om nominalisme og realisme. Grotius står midt mellom Middelalderens nominalister og realister og vi ser at nominalismen her seiret og overtatt til de grader at vi i dag ikke kan operere med begreper som telos og logos som objektive størrelser, uten å bli til latter og forakt – man kan jo ikke bevise, sies det – og hvorpå alt blir relativisert og hvor man ikke lengre klarer å se at noe er bedre enn noe annet og hvor alt dikteres av nykker og mer eller mindre modne emosjoner.

Vinkler inn på islam i denne sammenhengen, og relasjonen til islam blir som nå alle vet ikke mindre med tiden, men snarer mer omfattende.

Et lite supplerende sidesprang nå: Den muslimske filosofen Al-Ghazali sammenfattet de basale goder i islam som liv, fornuft, avkom og eiendom, (sml Lock etc).

Hvis vi legger til grunn «den største lykke for det største antall», altså Mills utilitarianistiske «kodeks», så vil Ghazali si at Mills lett kan komme i konflikt med islam per se, i sin essens, dvs med sharia. Og begrunnelsen er at lykken ikke kan finnes i en selv, men bare i relasjonen til Allah, en relasjon Allah har utvalgt en til på forhånd!

Patricia Crone og George Makdisi hevder her at det ikke finnes noen tradisjon for naturrettstenkning i islam.

Det de mener er antakelig at det ikke finnes noe ortodoks slik tradisjon knyttet til førmoderne – fra 900 – 1600-tallet - teorier om hvorvidt mennesket autonomt kunne uttale seg på vegne av guddommen uten hjemmel i de muslimske hellige skriftene. Fornuften ble ikke betraktet som noen ontologisk autoritet som kunne likestille den med disse skriftene for å kunne rettferdiggjøre den som grunnlag for å finne, bestemme og konstruere forpliktelser som fløt fra guddommen selv.

Jeg tilføyer: Anver E Emon, 200472005. Journal of Law and Religion Vol. 20, No. 2 (2004 - 2005), pp. 351-395: (Men dette er komplisert og Emon nevnt like over her, er vél naiv. Men se like vel slik vinkler som dette):

The philosophical implication of this approach, though, renders the authority of reason derivative at best. If the Qur’anic references constitute the bases by which reason is an authoritative source of Shari‘a, then reason does not stand as a separate and distinct source of Shari‘a at all.

But if reason is a separate source and if the Qur’an merely corroborates what we already know by reason, that begs the question: “how do we know?”

Kommentar: Følgende vil kanskje uroe mange sarte – gudløse - sjeler. Det er noen betraktninger vdr den moderne og kjente islamske filosofien Tariq Ramadan. Det urovekkende for det jeg vil kalle disse «filosofiske snowflakes», vil jeg tro, er at Tariq Ramadan tenker og begrunner seg selv og sin tro – i denne sammenhengen - tilnærmet helt identisk med hvordan Grotius begrunner seg og sin – ateistiske eller humanisiske – tro.

Ifølge Anver E Emon, altså: Tariq Ramadan, a European Muslim, suggests that the natural world offers insights about the workings of God’s will. He writes: God always makes available to humankind tools and signs on the road that leads to recognizing Him. The first space that welcomes human beings in their quest is creation itself. It is a book … and all the elements that form part of it are signs that should remind the human consciousness that there exists that which is “beyond” them. This Revelation in and through space is wedded to Revelations in time, which, at irregular intervals, came as reminders of the origin and end of the universe and of humanity.

Creation and source-texts offer two approaches to understanding the divine will. For Ramadan,  both are “texts” that must be read and reflected upon. The created world, fashioned by God, is a sign of God’s will if only we would look closely.

Ramadan effectively fuses fact and value in the created world, thereby rendering it a foundation for the authority of reason as a source of Shari‘a norms. He offers an approach to reason’s ontological authority that may be sympathetic with natural law. But to render the natural world akin to a text that anyone can ‘read’, he empowers the private individual while making the law vulnerable to massive idiosyncrasy and indeterminacy at a systemic level ..

I kristendommen per se har det vært et aksiom, en uomtvistelig og uavhendelig tro, at Gud selv inngikk en ensidig pakt med naturen og at han lar denne pakten stå helt til «allle skal bli alt i alle», som det heter, og den endelige og evige forløsning foreligger, så å si.

The term covenant is also used to designate the regular succession of day and night Jermeiah; 33:20), the Sabbath (Exodus;31:16), circumcision (Genesis;17:9-10), and in general any ordinance of God (Jeremiah;34:13-14).

Kommentar: Grotius må ha kunnet underskrevet på denne gudsoppfatning, eller skapelsesberetning, en dimensjon som altså ikke ubetinget «råder grunnen» i islam, snarere tvert imot, (se andre steder her på bloggen om f eks occasjonalismen og Reilly  her        ).

Om dette er det mye å si, men islam og islamsk juss legger seg faktisk under den greske filosofen Parmenides, senere formulert i occasjonalismen, hvoretter alt skapes på nytt for «hver millimeter av et nanoseksund», vil jeg si, og kontinuerlig, for å bruke et bilde, fordi Allah gjør hva han «vil», som helt «fri» suveren.

Konsekvensene ser vi den dag i dag: Det var bare innen kristendommens dominerende, jordslige sfære, at det var mulig å utvikle «full fledged» vitenskap. Dette i og med at Gud via sin pakt gjorde det til et førsteprinsipp at skapningen lå fast og urørbar, fra Han side, og til å utforske og administrere, - eller kalifere, som det heter i islam – sett fra vår side; at den var god i Guds egne øyne.

Allah’s kalifat blir dermed et helt annet kalifat vi finner i kristendommen, hvor menneskets stilling som forvalter - i den judeokristne tradisjon – forutsetter frihet til å tenke og forske selv, på egenhånd, i møte med verdens pakts-betingede (pakts-imutable) og derfor fastlagte lover, stilt i forhold til livets mangfoldige omskifteligheter. I islam avhenger verdens «stabilitet» eller «pakts-imutabilitet», som jeg nettopp kalte det over, av Allah’s VILJE til en enhver tid, i ethvert nano-øyeblikk.

Har man et gudsbilde som overensstemmer med denne beskrivelsen, har man et gudsbilde som fundamentalt forutsetter at Allah, (ikke Gud), kan fremstår som den absolutt vilkårlige PERSON, i den grad det overhodet er mulig å tenke eller konseptualisere, altså å «se» Allah som person i det hele tatt, i islam. (Islam forutsetter at Allah alltid er både mer og til og med kvalitativt bedre enn noen form for kjærlighet og derfor mer enn person eller personlighet; Allah er derfor alltid «hu acbar», dvs større enn alt annet og elle andre «guder»).

 I «judeo-kristendommen» forutsetter Gud selv – Han bekrefter sitt vesen via Bibelen, dvs Åpenbaringen  - at han er en person, dvs at han ER en karakter eller en natur hvis vesen det blant resten av hans attributter er å være ikke-vilkårlig. (Se link til presupposisjonell eller «transcendental bevisføring» over).

En sann Gud må logisk eller apodiktisk sett ha følgende egenskaper:

Selv-eksisterende, aseistisk eller asieteten selv, dvs inkontingent seller selvtilstrekkelig.

Han kan bare være bundet av tiden i den utstrekning han vil, i kraft av sin natur og sitt vesen. At Gud knytter seg til tiden, betyr at han «binder seg» i evighetsperspektiv dvs i et imutabelt kontrakts- eller paktsforhold til selve Skaperverket, og dette fremgår av Bibelen at han «gjør».

Han impliserer allmektighet mm og er personlig og uendelig intelligent fordi han besluttet seg for å skape fra intet til noe som vitterlig vitner om intelligens. (En upersonlig kraft kan ikke treffe personlige valg og kan i seg selv ikke ha noen final årsak eller uttrykke noe formål).

Gud må være absolutt moralsk ren og dette fordrer at all moral «til syvende og sist» må måles i forhold til denne standarden, som altså må fundamenteres på de alle forannevnte egenskaper eller attributter. Om multi- og sannhet se her og Den ene Gud må være sann, den annen ikke-sann

Norman Geislers formulerer gudsbevis slik: Alt vi kan vite om virkeligheten vites gjennom de grunnleggende 12 førsteprinsippene:

Væren er, – eksistensprinsippet

Væren er væren – identitetsprinsippet

Væren er ikke ikke-væren – selvmotsigelsesprinsippet

Enten væren eller ikke-væren – prinsippet om the Excluded middle

Kontingent væren kan ikke skape kontingent væren

Bare nødvendig væren kan skape et kontingent væren

Nødvendig væren kan ikke skape nødvendig væren

Ethvert kontingent væren er skapt av et nødvendig væren

Nødvendig væren eksisterer – prinsippet om eksistensiell eller eksistensial kausalitet

Kontingent væren eksisterer

Nødvendig væren er analogt med kontingent væren

Nok en demonstrasjon av Guds eksistens:

Noe eksisterer (jeg, f eks)

Jeg er et kontingent vesen (væren)

Ingenting kan ikke skape (cause) noe

Bare en nødvendig Væren kan skape kontingent væren

Jeg er derfor skapt av en nødvendig Væren

Men jeg er et personlig, rasjonelt og moralsk væren (vesen)

Og derfor må også den nødvendige væren være et personlig, rasjonelt og moralsk Væren (analogi)

Men et nødvendig væren kan ikke være kontingent (ifølge selvmotsigelsesprinsippet)

Det nødvendige Væren er personlig, rasjonelt og moralsk, men ikke på en kontingent måte

Det nødvendige Væren er også evig, ikke-skapt, uforanderlig, ubegrenset og En, siden det nødvendige Væren ikke kan ”bli” eller bli skapt eller gjennomgå forandringer eller være begrenset av hva ”det” kunne være annet enn det er (det nødvendig værende har ingen mulighet for å være noe annet enn det det er eller være mer enn ett værende, siden det ikke kan være 2 uendelige værender).

Derfor: Det eksisterer ett nødvendig, evig, ikke-skapt og uendelig, rasjonelt, personlig og moralsk Væren

Et slikt vesen (en slik Væren) kalles rettelig Gud i teistisk mening

Derfor eksisterer ”den teistiske Gud”.

Tatt annetstedsfra her på bloggen:

Det var en diskusjon om Guds eksistens i en filosofitime og professoren presenterte følgende logikk:

 Har noen i salen hørt Gud?

Ingen svar.

Har noen her berørt Gud?

Fortsatt ingen svar.

Har noen her noen gang sett Gud?

Da fortsatt ingen svarte, konkluderte professoren:

Da finnes det ingen Gud.

En av studentene tenkte seg da om noen sekunderer, rakk opp hånden og spurte sine medstudenter:

Har noen her noen gang hørt professorens hjerne?

Det ble stille.

Har noen her berørt professores hjerne?

Fortsatt helt stille.

Har noen noen gang sett professorens hjerne?

Studentene var fortsatt stille.

Studenten konkluderte:

Da må det, ifølge professorens egen logikk, være sant at professoren ikke har noen hjerne …

--

Kommentar: Dersom Gud eksisterer, kan det godt hende at det ikke finnes noen naturlig forklaring på alt. Hva hvis universet vi lever i ligner mer på det universet kristne tror på enn på det universet som ateistene holder for sant?

En moralsk lov finnes og kjennes av alle, altså: Gud eksisterer. Bevissthet finnes, og sinnet, og fornuften og de logiske lovene; dessuten menneskeverdet, like rettigheter, fri vilje, menneskets personlighet, kjærlighet, formål og mening – altså: Gud eksisterer. Vi postulerer: Selve muligheten og umuligheten som ide krever at Gud eksisterer og at det faktisk er umulig at Gud ikke eksisterer. (The Godless delution av Patric Madrid og Kenneth Hensley, s 216 ff, 2010). Se her om definisjoner, Gule, beviser, ekstremisme og professorens hjerne

Kommentar: Bevisene over beviser etter min mening helt klart at hverken Den naturlige loven, (Moralloven), eller menneskeverdet, menneskerettighetene eller menneskerettene – eller antirasismen per se - kan eksistere utenfor kristendommen eller kristentroen. Fro menneskeverdet og disse lovene kan ikke eksisterer uten en personlig, intelligent, god og personlig Skaper som kjenner hver enkelt av oss som individer, skapt og formet med potensiale for å bli autentiske personer via troen, i troen og for selve troen, alt med opphav i Guds selv, JHWHE, som er Guds egennavn, og ikke hans genereriske navn. Bare en slik Gud kan legitimere disse tingene.

Å helliggjøre de ovenfor nevnte fenomen og rettigheter blir kun et menneskeskapt påfunn, en konsensusfundert rettskilde. For muslimer å snakke om menneskeverd per seg, eller som om det skulle være en iboende egenskap, er en appropriasjon; det er- slik jeg ser det -  å ta fra en tro og gi den til sin egen tro uten å takke, og i den hensikt å fremstille seg selv som mer attraktiv på «forhandlingsmarkedet», og med det formål å skape forvirring. Det samme gjelder humanetikken og humanistene: De stjeler gjerne fra kristendommen for å kunne fremstå med større legitimitet og troverdighet. De gjør rettighetene til nomina, samtidig som de forkastes som res, dvs allmennbegreper, reelle «ting», ting som eksisterer før eller utenfor «solipsismen», det tvers igjennom selvrefererende, som alltid tjener narsissismens sak.

De skaper seg da skinn av guddommelighet ved å reifisere eller objektivere det skapte i stedet for å hjemle konseptene i Gud, dvs i den judeokristne Guds egen person. Det forsøker å skape seg en ny Gud, men skaper seg en illusjon av en gud. Å hjemle menneskerettighetene, antirasimsne osv i mennesket selv, er det samme som å hjemle det i det rent fysiske, f eks i «tilfeldigheten» som sådan.

Det er som å påstå og ta for endegyldig og absolutt sannhet en gang for alle dette at mennesket har kommet il gjennom naturlig utvalg basert på tilfeldigheter. Her er tingen – det fysiske, dvs den blinde naturen, gjort til skapergud. Vi har da et eklatant eksempel på at man har begynt å produsere avguder i stor stil. Man har gjort res til ting, nomina i absolutt forstand. Og gjort det hele til en hinduistisk virkelighet hvor noen Gud aldri vil lette på sløret, via åpenbaring, og hvor mennesket derfor er dømt til å leve i, på og av en gedigen, fundamentalt gjennomgripende – og tragisk -universell illusjon. Menneskeverdet etc kan – derfor -ikke ha noen hjemmel eller noe utspring fra andre enn en Gud som av karakter og vesen er selve Personen, (ikke Monaden, som i islam). 

Når det kommer til forskjellen mellom menneskeretter og menneskerettigheter, kan jeg referere til følgende postering her på bloggen: Om Terje Tvedt og det internasjonale gjennombruddet

og Om håndhilsing som menneskeverd, adiafora, synd eller adiaforum? og Se her om angsten for ytringsfriheten, som kan ses som en falsk frykt for en gud som ironisk nok ikke eksisterer!

Og hvor finner vi en slik Gud, en slik Person? Jo, utenfor Koranen, men i Bibelen. (En sjokkerende påstand for mange).

En theistisk begrunnet Gud, som den kristne Gud, og som jeg beskriver over, kan oppdages av oss mennesker til og med helt uten bruk av Bibelen! (Se f eks Salme 19, Rom 1-18 og 2. 14-15). Også Tariq Ramadan «går for» å oppdage gud, men dette er en tilsnikelse i forhold til grunndogmene om Allah innen klassisk islam, hvor alt baseres på Koranen. Ramadan henter sine tanker og sine hjemler utenfor Koranen, mens kristne kan gå dirkete til Bibelen og finne Gud der. For Grotius og Ramadan og våre dagens norske humanister er dette umulig, noe jeg tilbakeviser rett over her. (Jeg legger inn noen tilleggsbetraktninger om Grotius og Gud under wikipedia-artikkelen Grotius nest nederst her).

 Men hva er det vi da oppdager så å si «av oss selv»? Jo, det kan ikke være Allah. Allah er faktisk helt avhengig av «sin spesielle åpenbaring». Allah må følgelig ta avstand fra og vende seg mot den «alminnelige åpenbaring» man «opererer med» i den judeokristne tro og religion, og som alle kristen apologi og all kristen dogmatikk forfekter og legger til grunn. Den kristne tro bygger på presupposisjoner som – i hvert fall til en stor og vesentlig grad – virkelig, både logisk, ontologisk og teologisk faktisk utelukker Allah!

Jeg mener nå at jeg ut fra ovenstående kan bevise at Menneskeverdet ikke kan bevises uten forankring det kristne trosgrunnlag eller de kristne presupposisjonene (det transcendentale gudsbevis).

Det kan heller ikke erfares eller begrunnes utenfor dette theistiske paradigme. I islam kan Allah hverken være en person eller kjærligheten selv, (jfr den kristne tro: Gud er kjærlighet).

Menneskeverdet må nødvendig vis være personlig relatert og bare en personlig Gud kan være verdets - (ikke nødvendigvis «verdiens») - skaper, kilde eller opphav. Den kristen Gud skaper mennesket i sitt bilde og til sin likhet, dermed har mennesket sitt verde – sitt menneskeverd - direkte avledet av Gud selv og direkte ut av Guds karakter og vesen. Mennesket er en person fordi Gud er en person! (Ikke slik i islam).

Hverken humanismen eller humanetikken kan bevise at menneskeverdet eksisterer, (se Kvalbeins artikkel om Hareide og humanismen under), og grunnen til dette er å finne i at ateistene mener at Gud ikke kan bevises. (Og han er følgelig ingen person).

Man – dvs muslimer og ateister - nærmer seg da Gud og menneskeverdet på samme måten, på samme premisser med akkurat de samme blindvinklene i selve tilnærmingen. 

Men factum est:  – denne tanke-mangelen - er en tankefeil og samtidig både et ontologisk og eksistensielt kategorimistak. Og det er dramatisk: Feilen og mistaket leder både humanister, humanetikere og ateister rett inn den islamske premissverden, de muslimske gudsforestillingene, se ref til Tariq Ramadan over (hvor jeg nevner Den naturlige loven, bare Naturlovene eller moralloven.

Ateister, humaniser, humanetikere kan heller ikke bevise disse lovene, på samme måte som de ikke kan bevise menneskeverdet. I Kristentroen orienterer man troen ut fra både menneskeverdet og Den naturlige oven, Naturlovene eller Moralloven. Jeg kaller denne loven for «hjerteloven», se over og den er kristendommen unikt alene om.

Så: Alt dette er noe flere burde reflektere over, besinne seg på og være klar over. Og det er dette jeg her forsøke å få flere til å se og erkjenne, fordi det er helt nødvendig skal vi kjenne vår identitet og våre røtter og det grunnlag de ha i den judeokristne tro og tradisjon, og ikke så mange andre steder fra, bortsett fra i den greske tradisjon med alle dens filosofer som de kristne filosofer trekker på og ikke kunne være foruten da de i sin tid formulerte sine veier eller «beviser» frem til sann gudstro, veier vi i dag med full rett og plikt til å gå opp på nytt, i deres gigantiske fotefar.

 Se denne: Er du sprø? Kan du avtale Gud? og denne om Treenigheten som forutsetning for Vestens forstand: her og her om Tolerant intoleranse og Om bl a dilemma og menneskeverd i islam

Jeg oppfordrer videre til å se Gud som treenig, og Jesus både som Gud og menneske; slik er Jesus både Guds bildet i seg selv, og mennesket fullt ut – seg selv. Dette forutsette det personlig element, i drøftingen, et element som er fraværende i islam. Bibelen forutsetter – implisitt - alt dette, forutsetninger som – eksplisitt - uteblir i islam.

Situasjonsbeskrivelser fra den offentlige diskurs, hentet fra nettet:

– Rasisme er samfunnsødeleggende, og vil over tid lede til sivilisatorisk sammenbrudd, sier nestleder i Anirasistisk senter Ervin Kohn. https://www.document.no/2020/07/05/antirasistisk-senter-rasismen-vil-lede-til-sivilisatorisk-sammenbrudd/

Leder av Minotenk, konvertitten Linda Noor, mener at begrepet «hvithet» er en sosialt konstruert kategori for å identifisere og kritisere maktstrukturer.

Noor sier at debatten om rasisme er polarisert, men den behøver ikke å være det. Vi kan lytte til hverandre. Hun mener også at debatten om hvithet ikke ment eller brukt som en fornærmelse, men som et analytisk verktøy.

– Alle mennesker er forskjellige, men det handler om hvilke forskjeller samfunnet velger å vektlegge og hvilke som blir sett på som avgjørende for «limet» i gruppen eller samfunnet. Her kommer definisjonsmakt inn, og de som sitter på definisjonsmakten får privilegiet av å sette rammene for normene, skriver Linda Noor i Utrop.

Berglund Steen: - Det finnes ikke raser, bare rasisme …

- Begrepet «rase» fører med seg altfor mange utdaterte assosiasjoner og forenkler både det menneskelige mangfoldet og det menneskelige fellesskapet på et vis som gjør langt mer skade enn det noen gang kan være av nytte.

Han mener at vi behøver et begrepsapparat for å kunne snakke om rasisme, og om de forestillinger noen handler om at det skulle finnes raser. Etter det som har skjedd i USA, vil det komme en debatt om å forbedre samfunnet, påpeker Berglund Steen. Men det gjøres ikke med å benytte rasebegrepet i forbindelse med rasisme. https://resett.no/2020/06/13/berglund-steen-det-finnes-ikke-raser-bare-rasisme/

Lars Gule: - Hvithet er mer enn hudfarge, det er også kultur. Hvithet er et uttrykk for det som inngår i den norske normaliteten. De som frykter endringer i normaliteten og vil bevare det bestående er en årsak rasediskriminering.

Lars Gule skriver på nettsiden til Antirasistisk Senter at noen forsøker også å forklare sin motstand mot endring med at hvite nordmenn er overlegne ikke-hvite. Da har man gitt seg selv en rasistisk begrunnelse for rasediskriminerende – som for eksempel nei til innvandring, «Norge for nordmenn», «Fedrelandet først» og så videre.

…  – Om refleksjonen også omfatter respekt for alles like menneskeverd, vil vi lære oss å leve med et etnisk mangfold, mener han.

Gule skriver videre at den gamle normaliteten, basert på hvithet er en kjerne i det som utgjør strukturell rasisme. Denne formen for rasisme blir usynlig for dem som tilhører normaliteten. Derfor er det mulig å begå strukturell rasisme uten å være rasist. Man kan til og med være antirasist og likevel krenke noens menneskeverd og grunnleggende menneskerettigheter

https://resett.no/2020/07/02/strukturell-rasisme-lars-gule-forklarer-hvithet/

Skal vi kommentere Linda Noor, Berglund Steen og Lars Gule under ett her, er det lett å se at de strever med å være i kontakt med det gudsbildet som mennesket er skapt med, og den gudslikheten det faktisk også er skapt med, og i, vil jeg tilføye. Ingen av dem synes å være i stand til å koble hjerteloven som er skrevet på menneskets hjerter ifølge Bibelen til spørsmålet om rasisme. Ingen av dem synes å være klar over at det ikke finnes noen slik lov og noe slikt bilde og noen slik likhet i islam; derfor vil de da også i høy grad forsvare islam, slik de tenker, oppfører seg og formulere seg; for det er helt kart at rasisme for dem tilnærmet er lik islamkritikk, og dette i seg selv å være fundamentalt islamkritisk på et kristent grunnlag, og bl a ut fra den jussen jeg beskrev over, og altså den juss som oppfordre mennesket til å tenke selvstendig i forhold til den skrevne loven og dens bokstav. Og den juss som fikk Jesus til å redde kvinnen fra å bli steinet. Om nåden i kristendom og islam og hermer om nåden i kristendom, og om id i islam og og her hva jeg mener, om enn ikke fullkoment, om ateisme - for dummies  

Kommentar: Disse menneskene jeg referer til over er – man skulle tro nesten komplett frivillig og med stor iver - blitt islam-apologeter kanskje helt uten å ville det eller være seg det bevisst, at det er det de er og fungere som, og kanskje til og med helt uten at muslimene selv har bedt dem om være; og da er de hypermagikere, som jeg skriver om mange andre steder her på bloggen.

De tør ikke se at de er blitt løpergutter for imamene, ja, at de næmest tigger imamene om bifall for deres «edle» bedrifter og intense ønske om å forsvare dem, selv om de på sin side ikke har bedt om det; at de dermed da faktisk bidrar til at det på litt sikt skal bli lettere for folk flest å underkaste seg, ja, at vi frivillig skal velge islam og gjøre oss til dhimmier, i en eller annen form, hvis vi ikke da fullt og helt blir muslimer, jo før jo heller, slik at vi slipper de ekstrabyrder det medfører å være ikke-muslim, og dermed dhimmi, for alltid.

Ingen av dem jeg kommentere over ser ut til å være klar over at rase som begrep og rase som biologi og hvit som farge eller svart som farge er fullstendig irrelevant for Gud. Jeg viser til det jeg skriver over. Samtidig som de er lite villig til å ta inn over seg at islam er institusjonelt, systematisk og konstitusjonelt dualistisk, at islam i seg selv nettopp skiller mellom et Vi og Dem på en måte som ikke er mulig å gjøre i kristendommen og i kristentroen. (I islam settes det i medisinsk sammenheng flere steder satt opp offentlige og godkjente lister over hvor mye muslimer kategoriseres som mer verdt enn f eks en kristen). I islam har man en guddommelig hjemmel for denne type rasisme, en rasisme man da kan kalles ikke-biologisk kultur-rasisme, eller bedre: religionsrasisme. I kristdommen fins ingen hjemmel for noe slikt i det hele tatt. 

(Linker til «religionsrasisme» som i seg selv ytterligere vil vise hva jeg mener, sånn omtrent, og i denne og i denne omgang: Hva mener Erna Solberg, Norges statsminister, om religionsrasisme?

Solberg snakker også om hverdagsrasisme som bare rammer ikkehvite, muslimer e l - aldri ikkemuslimer eller hvite

Den såkalt kristne avisen Vårt Land: Når rasismen rammer dobbelt: De seneste ukene har mange fått seg en vekker av å oppdage all rasismen folk utsettes for på grunn av hudfarge. Men «religionsrasismen» som kommer på toppen og rammer dobbelt, snakker vi for lite om. … Samtidig som norske muslimer er redde, og mennesker med mørk hudfarge må finne teknikker for å håndtere rasismen, foregår det en offentlig diskusjon om hvorvidt vi faktisk har rasisme i Norge. Kan vi leve med dette? her 17. juni 2020).

Islam og menneskeverdet her og om  Store vestlige filosofer og menneskeverdet og Litt mer om "hva er Koranen egentlig" og ... bl a heksebrenning og Om humanetikere eller humanister som mener at kritikk av dem er HAT og Her om Lars Gule når han snakker om ekstremisme bl a og vårt generelle forhold til islam og Om Gud, - beviser - Gule og ekstremisme og og se her om hva Gule og flere andre "prominenser" mener om krenkelser og menneskerett og bl a om rase som kultur og anti-biologi, terrorisme osv

Og ikke minst: Om bl a Bangstad:Bangstad bl a og dagens moralisernde rasisme og antirasisme

Kjell Skartveit har noe riktig innsiktsrikt å fortelle:

Jesus sa at bare den skyldfrie kunne dømme. I dagens situasjon har tilhengerne av det som så vakkert kalles det liberale demokratiet fjernet seg fra dette kravet, og lagt til grunn at vår egen tid, i kraft av seg selv, har rett til å dømme både historien og de som ikke bøyer seg for deres krav.

Det er noe med tidsånden, identitetspolitikk og påstand om uskyld, som skremmer. Mangel på tilgivelse og overbærenhet er påfallende, men også det totale kravet om underkastelse. Det liberale demokratiet spiller på lag med historien, en utvikling vi ikke skal få lov til å kjempe imot, for når sannheten ligger i tidsånden, blir moralen irrelevant. Det er derfor ikke bare historien dømmes. Alt som smaker av opposisjon stemples som hatefullt, polariserende og farlig.

Med en slik innstilling har vi tapt både fortid og framtid. Når fortiden ikke kan gi oss en retning for framtiden, blir vi uten motstand og et offer for de selvrettferdige. Det er nemlig her vi finner et av de viktigste premissene for det tradisjonelle demokratiet, forståelsen av at vi alle er syndere, at ingen har rett til å kreve et syndfritt liv av sine medmennesker. Det er i erkjennelsen av at vi alle trenger nåde vi kan leve sammen i demokratiske samfunn. Vi bruker ikke historien for å krangle om nåtiden.

Totalitære regimer vokser ikke fram på grunn av tilfeldigheter. Det er mennesker som ønsker slike samfunn, som mer enn gjerne er villig til å kaste den første stein. De ser på seg selv som rene og rettferdige, og derfor er det naturlig at kristendommen er deres religiøse hovedfiende. De misliker Peters spørsmål til mesteren om hvor mange ganger vi skal tilgi hverandre. Hos dem er det ikke rom for annet enn dom og underkastelse, og når talsmenn for BLM sier at Jesus er den neste som skal bort, er det like naturlig som da marxistene angrep kirkene i 1917. Det er irrelevant hvordan Jesus så ut. Det er budskapet om sannhet, synd og nåde som ikke tåles.

Heksejakten mot personer som Hans Geelmuyden og J. K. Rowling vitner derfor om noe dypere, om en ideologisk retning som er total. Det handler om å tenke ideologisk riktig, selv biologiske fakta avvises og trør du utenfor grensen er du utstøtt, billedlig talt steinet.

En av de få som så at demokratiet kunne utvikle seg i denne retningen, var den franske historikeren Alexis de Tocqueville. Da han besøkte USA i 1830-årene ble han imponert over hva folket i USA fikk de til, men han så også farene ved et demokrati uten en felles normativ plattform. Når utgangspunktet var troen på den totale likhet, kunne et flertall få makten til å definere moralen, og da mente Tocqueville at det totalitære var den naturlige endestasjonen. Alexis De Tocqueville forstod religionens rolle. I et demokrati hvor Gud blir privatisert og innbyggernes stemmer er likeverdige, vil flertallets avgjørelser også være normgivende. Det har opphevet synden og definerer selv den moralen vi skal dømmes etter. Tocqueville mente at i et slikt samfunn ville opposisjon være en illusjon, motstandere ville bli sett på som urene, som mennesker ingen ønsket å nærme seg. Kostnaden blir nemlig for stor.

Hva som virkelig bør bekymre oss, er hvor lite som skal til før tilhengerne av dagens liberale demokrati er villig til å kaste den første sten. Hverken Geelmuyden eller Rowling har gjort noe annet enn å peke på selvfølgeligheter. Geelmuyden at man ikke kan snakke kebabnorsk i kommunikasjonsbransjen og Rowling at bare kvinner menstruerer. Dette er ikke feiltrinn, men ideologiske feilskjær.

Store deler av medie-Norge og politikerstand synes å dele den virkelighetsoppfatningen tilhengerne av det liberale demokratiet legger til grunn for sine handlinger. Man benekter Gud, syndefall og menneskets natur, i kraft å av å være seg selv trenger de ikke tilgivelse. Hadde det vært dagens mobb Jesus talte til hadde ingen av dem gått sin vei, de hadde steinet den kvinnen som fikk høre fra Jesus at «heller ikke jeg fordømmer deg».

https://www.document.no/2020/07/05/mobben-som-mer-enn-gjerne-kaster-den-forste-stein/

Om menneskeverdet i humanismen og kristendommen, se her: Jon Kvalbein:

Dag Hareide skriver i sin bok Hva er humanisme? at humanismen ikke er et livssyn, men en grunnholdning som kan kombineres med ulike livssyn. Humanismen har menneskeverdet som fundament og vektlegger for øvrig den gylne regel, demokrati, den frie tanke og dialog, hevder han.

Dette synes jeg er en dekkende beskrivelse. Men han skjuler det faktum at humanismen har en grunnskade nettopp i sitt fundament.

Hareide medgir at han ikke finner noen vitenskapelig begrunnelse for menneskeverdet. Humanismen betrakter menneskeverdet som et aksiom, noe man velger å tro på.

Humanistiske idealer kan forenes med motstridende livssyn. Det finnes både ateistiske og kristne humanister, hevder han.

Jeg vil påstå at nettopp i denne spriken kommer humanismens grunnskade til syne. For når menneskeverdet skal utmyntes i etikk og politikk, blir de ulike livssynenes menneskesyn det avgjørende. Og de peker i ulike retninger.

Vårt menneskesyn formes av religioner, filosofier og ubevisste impulser fra mange hold. Jeg tenker, altså er jeg, sa Descartes. Men det er lenge siden. I dag formes kanskje vårt menneskesyn av hva som opptar oss: Jeg arbeider, kjøper, bruker, nyter og underholdes – altså er jeg.

I et kommersielt perspektiv er vi konsumenter. Vi vil tilfredsstille våre behov. Og nye markeder oppstår. I konsumentsamfunnet er det vår kjøpekraft som gir oss verdi. I samfunnsøkonomisk perspektiv er vi verdifulle som arbeidskraft.

Dersom menneskeverdet ensidig knyttes til vår evne til å produsere og konsumere, vil naturlig politiske mål være: Utdannelse med sikte på maksimal utnyttelse av en enkeltes evner og forutsetninger. Minst mulig arbeidsledighet. Færrest mulig uføre og alderspensjonister. Utvidet bruk av dødshjelp for mennesker som ikke kan bidra positivt til samfunnet. Fosterdiagnostikk og rådgivning med sikte på å forebygge fødsler av mennesker som vil kunne bli en belastning på samfunnsøkonomien. Tidlig ultralyd for alle gravide vil tjene denne hensikten.

Den biologiske utviklingen har gjort barn til en ettertraktet internasjonal markedsvare. Industri forutsetter råvarer, kapital, ekspertise og fremstilling av etterspurte varer. Råvarene er her egg og sæd fra mennesker, som helst er genetisk kvalitetssikret. Kapital mangler aldri der det er gode penger å tjene. Ekspertisen finnes ved fertilitetsklinikker. Et laboratorium eller en surrogatmor er et tjenlig produksjonslokale. Å anskaffe barn på denne måten kan bli like lett som å anskaffe bil og hytte.

I et marked med konkurranse foretrekker kjøperen kvalitet. Det ufødte barnets genom kan kartlegges tidlig i fosterutviklingen ved blodprøver fra den gravide kvinnen. Forskning gir stadig bedre informasjon om det ufødte barnets arveavvik og sannsynligheten for at det i sin levetid skal få ulike typer sykdommer. De «uønskede» kan sorteres vekk uten begrunnelse innen 12. svangerskapsuke. Dette samsvarer godt med samfunnsøkonomiske mål. Hvilket menneskesyn kan være til hinder for en sli utvikling?

Et ateistisk darwinistisk menneskesyn innebærer at mennesket er et tilfeldig produkt av evolusjon der de best tilpassede har overlevd og brakt sine genere videre. D er mennesket et høytstående dyr, og dets adferd styres primært av dets genetiske arv. Men mennesker adskiller seg fra dyrene ved å ha fått innsikt i arvemekanismer og arvestoffer. Det er da fristende å føre en politikk som kan føre til at folkets samlede arvemateriale forbedres. Dersom et overordnet mål er best mulig velferd for flest mulig, er det hensiktsmessig å unngå at det fødes mennesker som oppfattes som «belastende». For Arbeiderpartiet var det i lang tid et viktig formål med sosialpolitikken å skape «et bedre menneskemateriale». Steriliseringsloven av 1934 ble ikke opphevet før i 1977.

I dag vil de fleste mener t staten ikke skal opptre som dommer over liv og død. Men er det bedre om avgjørelsen blir desentralisert til den enkelte kvinne? Nå markedsføres fri abort som en menneskerett. Med målrettet medisinsk rådgivning kan staten oppnå å få fjernet de «uønskede» før fødselen uten at politikerne kan stilles direkte til ansvar.

En humanisme som er løsrevet fra sine kristne røtter er slett intet vern mot en slik utvikling. Ingrid Tungen og Ingvild Rymert skrev på vegne av SV’s kvinnepolitiske utvalg i Klassekampen 17. desember 2011: «Selvbestemt abort blir en illusorisk rettighet dersom staten på forhånd har bestemt hva som er de riktige grunnene til å ta abort. Uten rett på informasjon om valget som skal tas og det livet man får, er det ikke et reelt valg».

I en debatt om humanismen på Litteraturhuset i Oslo 30. januar fastslo antroposofen Cato Sciøtz at humanister med rette kan være både for og imot fri abort og sa at kvinnen måtte ta avgjørelsen med grunnlag i best mulig kunnskap om fosteret. Kvinnens ubegrensede valgfrihet er tilsynelatende viktigere enn å hindre avliving av mennesker fordi de er uønsket.

Lars Gule erklærte seg som humanist, ateist og evolusjonist. Også vår tenkning om menneskeverd er et resultat av evolusjonen, sa han. Det må bety at innholdet i begrepet menneskeverd utformes i en konkurranse der det best tilpassede synet overlever.

Men «det best tilpassede» blir da det som fungerer best i tidens åndelige klima. Menneskeverdet blir da ingen overordnet verdi som er egnet til å være et etisk korrektiv til utviklingen, fordi det selv er et utviklingsprodukt.

Det er her det kristne menneskesynet er en tidløs rettesnor. Der er menneskeverdet begrunnet i Gud. Alla mennesker – også de ufødte – er Guds skaperverk med rett til å leve. Alle mennesker er inkludert i Guds frelsesplan, men frelsen må mottas frivillig i tro. Den kristne nestekjærligheten omfatter alle – også uføre og pleietrengende, ja, også mine fiender. Derfor skal intet menneske sorteres vekk, hverken før fødselen eller før den naturlige død. Dette synet er det beste vernet av menneskeverdet. (Jon Kvalbein, Dagen, 10. 04. 2012).

ugo Grotius (eller Hugo de Groot, av samtidige av og til kalt Huigh de Groot; født 10. april 1583 i Delft, død 28. august 1645 i Rostock) var en humanistisk utdannet nederlandsk jurist som med verket De iure belli ac pacis (Om krigens og fredens rett) fra 1625 systematisk og omfattende videreutviklet tanken om at det finnes rettsnormer basert på naturrett som er forpliktende for både individer og nasjoner til alle tider. Hans første publiserte naturrettsverk Mare liberum (Det frie hav) fra 1609 ble basis for teorien om det åpne hav og den senere havretten. I nevnte verker unnlot Grotius å bruke Bibelen som grunnlag for sitt naturrettssystem (men han var i stand til å bruke Bibelen mot dem som forsvarte prinsipper som ikke var i samsvar med naturretten), og sammen med sitt arbeid for fred og forsoning i religiøse og konfesjonelle spørsmål, irenisme, ble han en sentral forløper for opplysningstiden.

Med sine tanker om at mennesket har visse universelle og naturgitte egenskaper, eller rettigheter, som er uavhengig av både religion, tid og sted, fikk Grotius spesielt stor innflytelse på tyske og engelske naturrettstenkere som Samuel Pufendorf og John Locke, videre på de skotske moralfilosofene Francis Hutcheson og Adam Smith, og derved den senere politiske liberalismen.

Kommentar, tilleggsartikkel tilknyttet Grotius, humanisme, Gud og gudsbeviser - og eller tilnærmingsalternativer til Gud, og dermed også indirekte til Allah, se over, her:

Følgende stilet til en venn:

Interessante ting dette. Vi er inne på området rasjonal kunnskap i motsetning til empirisk kunnskap, analytisk og syntetisk kunnskap.

Arvesynden er et allmennbegrep som antas å eksistere, som selvinnlysende, i kraft av kristen teologi, et begrep som ikke kan verifiseres empirisk, (hvis man legger til grunn en veldig snever forståelse av hva empiri er for noe). Arvesynden er res, ikke nomina. Den kan ses eller oppfattes via sitt vesen eller sin essens og ut fra selve postulatet av den, - et bevis og et postulat som overhodet ikke strider mot noen logikk. (Sirkelbeviser kan i sitt rette «miljø» faktisk være mer sanne enn beviser fremkommet via induktiv eller hypotetisk deduktiv metode osv). 

Den «fastlås» å eksistere med nødvendighet, på apodiktiske premisser. (Alt må ha sine premisser og ateistenes epistemologiske og ontologiske premisser viser seg ikke å være holdbare for vårt anliggende og i vårt perspektiv her).

Vi er med andre ord inne på det apodiktiske området, et område som veldig få forstår i dag og et område som er helt unntatt fra diskursen, antakelig fordi «etablissementet» - gjerne kalt godhetsapostler -  virkelig tror at deres bevis-begrep er det eneste gyldige bevisbegrep overhodet!

Tidl professor i filosofi, og som ble kalt «verdens mest intelligente mann», Arne Næss, påpekte dette i bøkene til forberedende prøve allerede den gang på begynnelsen av 60-tallet. Men abduktiv eller kumulativ argumentasjon er på vei inn igjen, vi ser det tydelig i amerikansk teologisk diskurs og denne trenden har vært aktuell lenge nå, fra 60-årene fremover. For mange er dette en befriende utvikling, man skal vite at den «ulidelige» verifiseringsproblematikken innen etikken og teologien for lengst er forlatt, som du vet. De fleste innen alle akademiske disipliner regner vel da også med at det fins apriorisk kunnskap, jfr John Locks «ubeskrevet tavle», et bilde man neppe våger å bruke seriøst i dag, annet enn som en idehistorisk artighet eller kuriositet.

Arvesyndslæren er for øvrig ikke eksplisitt i Bibelen, men St Augustin finner frem til den implisitte meningen med den, slik han så den, etter min mening berettiget og da som et «instrument» for å få bedre begrep om tingene og derfor universelt nyttig, - og, ja, nødvendig, nærmest en åpenbaring ved siden av Åpenbaringen, for å si det sånn.

Jeg har ikke lest Holbergs tekst, men ut fra det siterer, slår det meg hvor «moderne» Holberg her tenker, teologisk og juridisk. Han tenker nærmest reformert eller kalvinistisk, og her, imidlertid, ganske likt Luther, som opererer med forestillingen om et «hypotetisk konjunktiv» som konstituerende for de 10 bud og dermed naturretten, ifølge Luther, (her går det an å nyansere). Les Den trælbundne vilje av Luther, den er kolossal, en fantastisk filologisk, juridisk og teologisk prestasjon, han slakter Erasmus, men alltid ut fra sitt universelle, teologiske anliggende, (en metode eller innfallsvinkel man har liten forståelse for i dag, som når man f eks ikke går inn på Emanuel Kants eget og spesifikke anliggende, ut fra hans egne teser, vel presiserte oppgaver og avgrensninger, men tillegger ham ved eisegese eller ekstrapolering sine egne anliggender ut fra helt andre premisser via stråmannsargumentasjon og mer eller indre begrunnede sirkelargumentasjon, noe man selvsagt ikke kommer utenom i metafysikken).

Holberg tenker imidlertid selvsagt mest i takt med Erasmus, på det strikt teologiske, men den siden får jeg la ligger her. Jeg må bare nevne at Holberg og Erasmus synes ute av stand til å se Luthers grunnleggende innsikt, nemlig at Gud er det ene nødvendige og at bare Gud er inkontingent. Alt annet er kontingent, avledet, og da mener jeg alt. I Luthersk filologi, juss og teologi står eller faller alt med dette og jeg gir Luther mer enn bare ståkarakter på dette, han ser det vesentlige. At alt er kontingent betyr i dette paradigme at alt kommer an på Guds nåde, og da også den frie vilje, i forhold til frelsen. Mennesket kan i kristen forstand ikke frelse seg selv, det er umulig. Det kan bare frelses ved Guds nåde. Mennesket har ifølge både Luther og Augustin en relativ fri vilje, coram omnibus.

Men denne viljen overstyrer ikke nåden, nåden kommer først.

Kalvin på sin side er mer «convenental» i sin teologi enn Luther. Luther sto nærmere katolikkene i dette at han nesten var like sakramental som katolikkene. Kalvin - og hans etterfølgere i dag - går mot en sakramental oppfatning, dvs de opererer med «ordinances» i stedt for sakramenter og teologien får dermed et mer juridisk preg enn det katolske, i denne forbindelse. (Aquninas mener at tro binder Gud idet mennesket opparbeider seg fortjenester! Det er juridik!).

Man snakker på reformert altså om pakter og fullmakter som mer fundamentalt enn konkrete nådemidler, og Adam ses på som en representant, uten hensyn til genene eller biologien, slik Augustin forutsatte i og med hans syn på arvesynden som et fysisk forderv i menneskenaturen, og ikke som blott og bart en fullmektig eller representant i mer juridisk og ikke-genetisk forstand, for alle etterkommere.

Hva så Holberg angår, virker han veldig reformert eller kalvinistisk i tilnærmingen, ikke så mye luthersk, slik det påstås, ser jeg, i visse kommentarer jeg fant på internett, og som jeg bare har sett overflatisk på, riktig nok, (antakelig på grunn av manglende kunnskaper og forståelse eller genuin interesse for teologi og metafysikk generelt i dag).

Men nå er det vel slikk at dårlig teologi bringer dårlig jus og dårlig filologi bringer både dårlig juss og dårlig teologi, - og i omvendt rekkefølge, men slik du oversetter, gir det jo mening, man forstår hva det dreier seg om, hvis man da ikke er helt forutsetningsløs, hvilket er et utbredt fenomen. Og da forstår man selvsagt mindre.

Lars Gule om «hvit tro» og strukturell rasisme, Av Erling Marthinsen, 9. juli 2020 | 13:54

Lars Gule, ekstremismeforsker og ytringsfrihetsforkjemper en markering på Eidsvolls plass mot muslimhat og terror, etter hendelsene i Al-Noor-moskeen i Bærum. Foto: NTB Scanpix

Førsteamanuensis Lars Gule skriver om hvit tro og hvordan vi lært at «de andre» var «eksotiske, rare og primitive».

Gule lærte under oppveksten at «ingen har vondt av å høre om Jesus», skriver han i Klassekampen.

– For noen er det til og med slik at det å være norsk er det samme som å være luthersk-protestantisk kristen. I alle fall i kulturkristen forstand.

Slik må det være, hevder enkelte, fordi kristendommen, vår hvite tro, har gitt oss menneskeverd, menneskerettigheter, demokrati, likestilling for kvinner og homofile.

– Det er nærmest ingen grenser for hvor flott den kristne-norske kulturen er. Slike forestillinger er langt mer utbredt enn man skulle tro. Og de har en plass i dagens diskusjon om strukturell eller institusjonell rasisme og hegemonisk hvithetsnormalitet.

Les også: Identitetspolitikken: En trussel mot det åpne samfunnet

Hvithetsstudier:

«Hvithetsstudier» i amerikansk kontekst har blitt et element i ytterliggående identitetspolitikk, som kan føre til diskriminering av hvite, innrømmer Gule. Men hvithetsnormalitet kan forstås langt mer avgrenset og sosiologisk, som nettopp den typen normalitet vi alle sosialiseres inn i.

– Kort sagt ble hvithet en norm som omfattet langt mer enn bare hudfarge. Det handler om matvaner, klær, væremåter, religion, politisk system, malerkunst, litteratur, reklame, film … Ja, i nesten alt i våre omgivelser var det kulturelle elementer vi oppfattet som selvsagte og som også var knyttet til den dominerende hudfargen. Den hegemoniske hvitheten var også moralsk god gjennom sin forankring i kristendom og/eller «vestlige verdier».

Selvkritisk refleksjon er fortsatt mulig til tross for den «hegemoniske hvitheten». Men det er krevende, og tar tid:

– For det handler om sosialisering gjennom oppdragelse, utdanning og kontinuerlige offentlige diskusjoner om menneskeverd, moral og etikk. Det handler også om kamp for økt respekt for menneskeverd og likestilling, for religionsfrihet, for kvinners og skeives rettigheter, og ikke minst kamp mot alle former for rasisme.

Dette er den nye normaliteten, og kun de mest reaksjonære mangler evnen til å se det som en positiv utvikling.

– De frykter avviket fra den tilvante hegemoniske hvithetsnormaliteten og de krever «renhet», men for nye generasjoner vil mangfold – også i tro – være det vanlige. For dette vil utgjøre den nye og mangefargede normaliteten, basert på universelle verdier.

Les også: Lars Gule mener opptøyene i USA viser at islam ikke har skylden for muslimers sinne

Reagerer:

Hanni Afsar er aktiv i samfunnsdebatten på Facebook, og har skrevet mange artikler for Human Rights Service.  Han skriver:

– Alle forandringer er ikke positivt. Norge må legge om innvandringspolitikken uavhengig av Gules filosofiske betraktninger. Black Lives Matter er bare enda en kjærkommen avsporing for Gule. Han har holdt på med samme kverninga om vestlig kolonialisme og imperialisme i 40 år. Korstoget mot kristendommen, forsvar av islam og en liberal innvandringspolitikk. Ikke minst at Israel er en apartheidstat. Det er noe manisk og urovekkende over hans skriblerier.

– Innvandringen er ikke sosialt- og økonomisk bærekraftig. Punktum. Ikke i nærheten. Det er ikke en positiv utvikling. Det er ikke en ny normalitet som er bra for Norge. Akkurat det er mindre viktig for Gule så lenge han får publisert sine filosofiske svadatekster om menneskerettigheter, menneskeverd, strukturell rasisme, institusjonalisert rasisme, hegemonisk hvithetsnormalitet og hvithetsstudier. Han er avsporingenes mester.

https://resett.no/2020/07/09/lars-gule-om-hvit-tro-og-strukturell-rasisme/

Litt mer om gud og Allah, som et slags – livsviktig – påfyll:

The terrorist carnages worldwide by the Islamic militants have not only been causing brutal destruction, pain and sufferings to the victims but have also caused much distress and pain to compassionate human beings all over the world. Despite the fact that a great number of Muslims take pride and joy in their hearts at such incidences, which even sometimes manifest in wild exuberance on the streets of the Muslim world, yet there are a great many compassionate Muslims who find it equally barbaric and distressing. They even take the liberty of giving all kinds of demonizing labels to these suicidal murderers. One Muslims friend recently, in outrage at the terror carnage in Delhi on 29 October which killed 60 mostly shopping women and children for the Dewali Festivity, termed the perpetrators a Metamorphosis of Satan.¹

Although that was a good commentary from a Muslim for the sufferings of the Hindu infidels, yet it begs explanation as to why these murderous human beings are to be called "Satan"? Why the poor guy Satan has to be made scapegoat for the abominable acts of these terrorists? Logically, there is no scope for human beings to metamorphose into Satan or vice-versa as per the deliberations of the Bible and Koran. It is clearly mentioned in the Bible and Koran that Man is created in the image (spirit) of God/Allah, not in that of the Satan:

Genesis 1:27: So God created man in his own image, in the image of God created he him; male and female created he them.

Koran 38.71: When your Lord said to the angels; Surely, I am going to create a mortal from dust.

Koran 38.72: So when I have made him complete and breathed into him of My spirit, then fall down making obeisance to him.

Thus in the simplest of logic, it is impossible, according to Bible or the Quran, to metamorphose Satan to man or man to Satan. Instead, it is clearly possible to metamorphose man to God/Allah or God/Allah to man since both are of the same or similar image, spirit or material.

Now let us analyze if these barbaric murderers of innocent kids and mothers in the festival bazaar of Delhi are more similar to the spirit and attitude of Satan or to that of the God/Allah. As per the story of the Koran, Satan is the symbol of sanity, dignity, justice and protest against tyranny. God/Allah created angels and the Satan was their leader for his excellent performance of the Job for eons in the heaven. The pre-human period of angels' world in heaven is characterized by a period of great peace, order, harmony and tranquility. Now God/Allah created this new creature, called man in Adam, in his own image/spirit and ordered all angels to bow to this new entity in respect, submission and obedience. Although the idiot batch of the angels quickly bowed to Adam at the order of God/Allah, Satan (Shaitan, Iblis) did not. He wanted to know why he has to show submission and obedience! He wanted to be sure what he was doing! He wanted God/Allah to explain but God/Allah, instead of explaining why his new creation was worthy of a bow, became infuriated with Satan. God/Allah, like any earthly human tyrants, such as Saddam Hussein, Hitler, Stalin or Pol Pot, must punish Satan with the most cruel and barbaric punishment in his capacity - which is, burning him in hellfire for eternity.

Satan was a voice of reasons.³ He wanted to be conscious of what he does and of the worthiness of his doings. When a father wants his son to do something new or strange, it is expected that the father will explain the rationale to his son in advance before asking him to do the strange job. If he forgets to explain beforehand and the son requests an explanation, he will quickly apologize for his failure to explain earlier and would quickly do the explaining. If the son does not become convinced by father's explanation and refuse to do the job, the father will let go of or at best be a bit disappointed and in a couple of days, everything will be alright. This is what is like a good, educated and civilized father in modern society. Of course, we have uncivilized fathers in backward societies who do not to explain but only orders to their children. If children do not follow his orders, with no questions asked, he would punish them severely. Thus, God/Allah was not a civilized and decent kind of father (creator) to Satan but was the latter type - an uneducated, uncivilized and tyrannical one. Allah was not like a civilized, democratic and just administrator but a tyrannical brute who punished Satan so severely for asking the most reasonable question. Satan deserved appreciation for being judicious and intelligent instead of being timid and blind subservient like the other angels. Here Satan again had shown the glimpse of as to why he was the leader of the angels. But instead of getting a reward or applaud from God/Allah, the supposedly supreme intelligent entity of the Universe, he got the severest of punishment imaginable.

So, condemnation of Satan by Allah on that fateful day of Adam's creation - marked the end of reason, sanity and justice.³

That day marked the triumph of tyranny, injustice and unreason of God/Allah. That day also marked emergence of a new creature, named man - who represent all the qualities of God/Allah - including tyranny, injustice, unreason, brutality and what not. It only turns true that God/Allah created Adam in his own image or spirit in that the qualities of man as history has witnessed and that of God/Allah, as displayed on that fateful day, perfectly attest to that truth. Man is truly the image or spirit of God/Allah and exactly the opposite of what the Satan stood for.

Thus, the bombers of the 9/11 (NY), 7/7 (London), 29/10 (Delhi) and so on cannot be called metamorphoses of the Satan. This is because of the fact, ascertained by God/Allah Himself, that "man" was created with materials opposite to that of the Satan. Man was, in stead, created in the image (materials?) of Allah/God himself, so the murderous bombers of these brutal destructions must represent the image of Allah/God - not that of the Satan.

Now let us examine if these suicide bombers followed the command of Allah or the Satan. The story of Adam's creation tells us that Allah favors those who follow his orders with absolute obedience, like the Lemmings, to self-destruction. For example, all the angels who followed Allah's order to bow to Adam like the Lemmings to surrender their own prestige, despite their impeccable service and integrity, to a creature that can be worse than any other creature on Earth. In this present case, these murderous suicide bombers are also taking orders of Allah like the Lemmings to their own destruction along with as many other innocents as possible. This order of Allah has been outlined in many of his own words in the Koran. A couple of those are presented here:

1. Fighting is prescribed for you, and ye dislike it. But it is possible that ye dislike a thing which is good for you, and that ye love a thing which is bad for you. But Allah knoweth, and ye know not. [Koran 2.216]

2. Allah hath purchased of the believers their persons and their goods; for theirs (in return) is the garden (of Paradise ): they fight in His cause, and slay and are slain: a promise binding on Him in truth, through the Law, the Gospel, and the Qur'an: [Koran 09:111]

3. Fight those who believe neither in Allah nor the Last Day, nor hold that forbidden which hath been forbidden by Allah and His Messenger, nor acknowledge the religion of Truth, (even if they are) of the People of the Book (Christians and Jews), until they pay the Jizya with willing submission, and feel themselves subdued. [Koran-9:29]

Thus, Allah has made fighting compulsory to all Muslims and has urged Muslims to kill and get killed in Allah's cause (to establish Islam) until unbelievers are completely defeated, subdued to submission and Allah's commands are being established at every corner of the world. It is unfortunate that even ~1400 years after Allah commanded this, his command is vastly absent in many parts of the world, including India, Europe, America and many parts of Asia. Instead, Allah's much hated idolatry and other false Gods or complete unbelief dominate those parts of the world. Allah must be extremely frustrated and these so-called terrorists are only following Allah's commands to expand His supremacy to those parts of the world. These terrorists are jumping into suicidal missions exactly like under-strength comrades of Prophet Muhammad used to do against the dominant enemy forces of Allah and most of the time causing much greater destruction on the enemy-side. These suicidal murderers are doing the same with equal or greater efficiency, sometimes one of them killing hundreds of the target enemies.

On the other hand, Satan is never known to have commanded such brutality. The pre-human world of the angels under the leadership of Satan was a world of justice, order and tranquility. However, Allah/God claims that Satan committed a "great crime" by leading Adam and Eve to astray. But was that at all any kind of serious crime? God created Adam and Eve with the desire for eating the forbidden fruit and most irrationally He commanded them not to eat that fruit like a cruel and playful tormentor - not like a loving and caring father. All Satan did was to convince Adam and Eve to eat the fruits for which they were created with a strong desire and should have been entitled to. Satan only helped Adam and Eve out of the continuous torments. He was a compassionate friend of Adam and Eve unlike an irrational, tormenting and cruel father in Allah/God. Once again, Allah showed his tyrannical injustice for a crime which was committed by Satan but also punishing Eve heavily for it - because she stepped into the trap of the Satan, set by Allah/God himself. In a nutshell, the irrational, barbaric and cruel acts of the terrorists in no way represent the principles and morality of the Satan but clearly that of the God/Allah. These terrorists are the reincarnate of God/Allah - not that of the Satan.

Many a religious Muslims, indoctrinated by the secular education and humanistic ethics of the modern world often, most outrageously, terms these terrorists as reincarnate of the Satan although they represent the commands, attitudes and characteristics of God/Allah. The same is true for the other religious moderates, educated in the modern world. For example, when one raises the issue of burning millions of innocent women in Europe labeling them as witches⁴ or great many men and women as apostates, the modern Christians would quickly terms those persecutors as reincarnate of the Satan. Yet, it is Biblical God who commanded his followers to execute those acts of cruel barbarity:

• "Thou shalt not suffer a witch to live" [Exodus 22:18]
• "Whosoever speaketh against the Holy Ghost (apostates?), it shall not be forgiven him neither in this world nor in the world to come." Mat 12:32

Similarly, all good Christians believe gay nightclubs (homosexuality), abortion clinic etc. are considered sinful and not approved by their God. Yet, when Eric Rudolf bombed such nightclubs and clinics in order to destroy the vestiges of sins which killed, inured and maimed many people², all Christians would quickly lay the blame on innocent Satan by calling Mr. Rudolf a reincarnate of his, instead of the spirit and hatred of God for such sinful places which inspired Mr. Rudolf into doing these barbaric acts of terror. No where in the world, Satan has said that he dislikes those places such that reincarnation of him in Eric Rudolf would lead the latter to bomb those nightclubs and abortion clinics.

In fine, let us not make this innocent Satan guy a scapegoat for the barbaric acts of the terrorists but in stead, place the blame where it truly lies. Else, finding the solutions for ending this unnecessary barbaric cruelty would remain as elusive as ever

http://www.islam-watch.org/index.php?option=com_content&view=article&id=847:terrorists-a-metamorphosis-of-satan-or-god&catid=132:alamgir-hussain&Itemid=58

Opprøret mot de kulturradikale, Publisert 11. april 2011 | Skrevet av Bjørn Bråthen. Kronikken under er skrevet av Hanne Nabintu Herland, og ble publisert i Vårt land den 27. mars i år. Kronikken er gjengitt med tillatelse fra forfatteren.-

Under åpningsforedraget jeg holdt ved Oslo Symposium 24. mars, fremmet jeg bred kritikk mot ensrettetheten som preger den norske virkelighetsforståelsen. De siste tiårenes historieforfalskning har tidvis vært på samme nivå som fornektelsen av Holocaust, og preges av en historieløs forakt for tradisjonelle verdier og deres evne til å skape samhold og å mobilisere solidaritet i samfunnslagene.

For de samme som klager over at religiøse mennesker var så krigerske og skapte så mange religionskriger i Europa, glemmer sannheten om at det aldri i historien er begått så mange menneskerettighetsbrudd som etter modernismens og ateismens inntog. Det tyvende århundre er historiens største fortelling om folkemord og mangel på medynk overfor medmennesker.

Man snakker om humanismens verdinøytrale idealer, uten å anerkjenne at humanistiske verdier nettopp har sine røtter i kristen tenkning. For ingen verdier er nøytrale. Europas mest toneangivende filosof, ateisten Jurgen Habermas, han som i dag anerkjenner den europeiske religionens avgjørende evne til å motivere individet til gode handlinger, påpeker at det var den kristne teologien i middelalderen og den spanske skolastikken som dannet det moderne grunnlaget for det man i dag kaller menneskerettighetene.

Det er umulig å overdrive betydningen av kristendommens innflytelse på utviklingen av de vestlige verdier. Historieforfalskingen som ligger i å benekte dette, er forkastelig. Vestlige verdier har sin vugge i greske og romerske bidrag, men også, og spesielt verdimessig i det hebraisk-kristne bidraget som kom med det humane menneskesynet som anerkjente verdien av ethvert menneske uansett rang og klasse, etnisk tilhørighet eller seksuell legning. Det samme gjelder toleransetanken og likeverdsprinsippet som i ettertid har preget humanistisk tenkning.

Kommentar: Og her kommer selve poenget i vår og for så vidt alles sammenheng, hvor og nå den så måtte være: 

Den fransk-jødiske filosofen Bernard-Henri Lévy proklamerer sammen med den bestselgende forfatteren Michel Houellebecq, at han er overbevist om at vi aldri hadde hatt menneskerettighetene uten den kristne hypotese, den vanvittig dristige tanken om en skapning formet i Guds bilde og således ukrenkelig. Kristen etikk ble menneskerettighetenes ultimate vugge og et av verdenshistoriens betydeligste bidrag til utjevning av klasseforskjeller.

Historisk sett har vi altså langt mer idemessig felleskap med det jødiske folk enn man skulle tro i disse antisemittiske tider der historieforvrengerne har nådd langt forbi Palestina-spørsmålet og istedenfor å støtte det eneste reelle demokratiet i Midtøsten, nemlig Israel, så hakker vi på israelere som om vi fortsatt befant oss i 1933 den gangen den sosialistiske Hitlers “zieg heil” lød over landet.

For nazismen var venstreekstrem og kom ut av Tysklands Sosialistiske Arbeiderparti, den var ikke høyreekstrem. De individer i norske maktposisjoner som har presset frem disse ensidig negative holdningene mot demokratiske Israel, er ansvarlige for å ha skapt et politisk-korrekt jødehat som har gjort Norge til Vestens mest antisemittiske land. For når nyansene forsvinner, glir vi sakte over i totalitær tvang. Og når den demokratiske retten til fri tenkning innskrenkes, glir vi over i meningstyranni. I dag tør jøder nesten ikke gå på gaten i Oslo uten frykt for å bli spyttet på, – og det ikke av muslimer, men av etnisk norske forvillede mennesker som tror de gjør sannheten en tjeneste ved å mobbe sin neste.

Historieforvrengingen og den manglende respekt for de verdimessige og kulturelle sammenhengene som bidro til å gjøre Europa til et slikt vellykket sivilisasjonsprosjekt er så alvorlig at man kommer til veiskiller av det slaget som Oslo Symposium representerer: Vi ønsker en mobilisering for en kursendring i norsk politikk som åpner opp for en større respekt for Europa, for de tradisjonelle europeiske verdiene og for sterk nasjonal tilhørighet.

Dette er ikke en kursendring som nødvendigvis bare kan oppnås av høyresidepartier, – det kan man lett tro når man ser hvor paralysert og tiltaksløs venstresiden fremstår nå for tiden, det er også en kursendring som maner til inspirasjon for de mange som ånder for typiske venstresideidealer slik som arbeiderens rettigheter og solidaritet med de svake.

For vi er lei av det kulturradikale hegemoniet i Norge som forakter verdier av det slaget som bygde landet. Vi er lei av disse som har nedtonet respekten for samfunnsautoriteter slik som lærer, prest og politi, og som har gitt oss middelmådige bråkete skoler og universiteter som scorer lavt på kvalitetsskalaen og preges av forskere som ikke våger å ta opp problemstillinger utenfor venstresidens politisk-korrekte diktat.

Vi er lei av et Oslo som regnes som Europas narkohovedstad mens politidirektører og andre skåler med ministre. Vi er lei av dommere som alltid synes synd på voldelige drapsmenn og omgjør menneskerettigheter til ensidig å handle om kriminelles rettigheter til ikke å måtte ta ansvar for sine handlinger.

Vi vil ha et alternativ til disse som stadig ønsker å ødelegge sin egen kultur gjennom å forgifte den med usikkerhet, verdirelativisme og ulykkelige familierelasjoner. Det er snart ikke et ekteskap igjen i dette landet som overlever den normoppløsende hedonisme, egoisme og utroskap som hylles og idylliseres av våre feministiske tidsskrifter og i våre aviser.

Det er derfor på tide å høyne respekten for de konservative friheter som ligger i de foregående generasjoners harde arbeid av det slaget som la grunnlaget for mye av dagens velstand.