Før vi begynner, kan det være nyttig å ha for seg, i sitt
indre øye, følgende faktum: Allah er aldri til stede i den allahianske himmel.
Han er derimot til stede i helvete. Det fins ingen «beatific vision» i islam;
Allah kan ikke sees. I kristentroen kan den troende se Gud. her
og her
Tenk deg et ordtomt luftrom, slik du tenker deg et lufttomt rom. Tenk deg at du vil puste i et lufttomt rom og at dine ord ingen virkning har, fordi du snakker og faktisk tenker i et ordtomt rom.
Dine ord har ingen mening, bare intensjonen bak dem. Ingen
lytter til deg; dine ord er som pust i sivet. Det som teller noe, er de
emosjoner du har med dine ord, og de ord som når fremt til deg, er av samme
lufttomme stoff. Du befinner deg i en kontekst der mening og emosjon er alt og
der intet bortsette fra dine følelser teller. Du er da inne i et rom og i relasjoner
som egentlig ingen mening har. Den eneste menig som foreligger er at det ingen
mening er. For hvordan kan emosjoner måles, med noen lunde nøyaktighet, hvordan
skal de «vektes», hvordan kan man vite hva og hvorfor, og hvordan kan i seg
selv bety noe, uten ord? Hvis behovet for sikkerhet eller presis kunnskap og
avgjørende kriterier – tilnærmet som i en diagnosesituasjon - knyttes kun til
emosjonene, og deres primat, er vi ille ute.
Da blir det svært viktig å tro eller innbille seg på
bekostning av dette å vite. Det eneste som teller objektivt er da at du er trygg
og at du har nok mat å spise og nok drikke å drikke, helt til du dør og den
dag det skal leses noen ord over deg, der du ligger i din kiste og hører
presten messe: Fra jord der du kommet, til jord skal du gå. Vi bemerker her at
dette i stor grad drier seg om metaforer.
Hvis du har en noenlunde tett kiste, kan du glede deg over at støvet ikke trenger inn. Har du ikke hatt råd til en tettere kiste, føler du støvet risle deg i øynene, og du begynner kanskje å føle en viss uro over det hele.
Men innerst inne vet du at disse ord er tomme, og at også
presten og hele menigheten virkelig mener og tror at disse orden egentlig er
tomme. Og så kommer erkjennelsen, fra din egen munn, i ditt eget hode og fra
det hjertet du ikke leger ha: Ja vel, jeg tar deg på ordet, presten min. Dine
ord har ingen betydning. Selv om du føler at de har mening.
Og disse ord blir da helt meningsløse. Presten og forsamlingen – hvis noen forsamling overhodet – kunne derfor ha spart seg bryet. Men det var like vel en mening der, bak ordene: At du rett og slett ikke skulle forstå noe av noe som helst, og at alt da kategorisk er et jag etter vind.
Ok, tenker du.
Du skal uansett til himmelen. (Alle skal bli frelst til
slutt, bedyres det i kirkene). Merkelig nok fordi det står i Ordet, at
det er dit du skal, egentlig helt betingelsesløst, ser det ut for, i dag. Og
fordi du sa du trodde på ordet og ordene, som altså ingen mening har, fordi
disse ordene bare hadde noen virkelig betydning for mennesker som levde i en
helt annen tid, med helt andre forutsetninger.
Men det hjelper deg altså ikke i dag at ordene den gang var virkelige og hadde sin helt spesifikke betydning. For den betydningen er utgått på dato. For deg skal de ikke ha noen mening, bortsett fra den mening det ligger i at de kun ble uttalt. Utover selve seremonien, har orden i dag ingen betydning. De er døde. De ikke bare dør med deg. De er døde allerede før du er født. Subjektiviteten er sannheten, halle jula. Da hjelper det å høre at alt er skapt av Gud. Og at gud er stor eller større enn.
Ord betyr ikke noe når det kommer til det viktigste, dvs til
spørsmålet om frelse, virkelig frelse, i dag. Jeg snakker om objektiv frelse.
Frelse skjenket oss av Gud. (Noen mener imidlertid at den objektive frelse bare
kan komme fra Allah. For noen kristne er derfor veldig ivrige etter å få Allah
inn i kirkene, slik at i hvert fall noen kan bli sikre på noen ting, og slik at
alle ikke trenger å tro på noe som helst).
Når det derimot kommer til fornærmelser, krenkelser og sjikane, betyr ordene alt. Fravær av å føle seg krenket eller kritisert, betyr i dag det samme som å være frelst). Det viser at følelser i dag er alt og at hvis du ikke har de rette følelser, så bør du fortest mulig i hvert fall late som om du har dem. Og det er bare her ordene kommer inn. De betyr i dag alt. Du er dine emosjoner og emosjonene tåler intet avvik. Selv de mest iskalde sinn er i dag svært ivrige med å vise at de har de mest servilt betingede korrekte emosjoner. Bare emosjoner er gyldige kriterier, gyldig standard og det som alt dreier seg om. Å ha en akseptabel personlig karakter, betyr ikke stort mer enn at du har de korrekte emosjoner
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html
Et viktig poeng som ofte oversees i dag er, at du ikke trenger å føle noe for å kunne vite at du er synder. Mange tror at de må føle et svært ubehag ved å innse at de har syndet og at de er syndere og at de – trosmessig sett - er nødt for å gi uttrykk for denne følelsen. Men det er altså ikke tilfellet, at du må og skal. (Samfunnet vil ikke fortelle deg hva som er rett eller galt).
Du blir snarere mer ærlig og ekte ved ikke å vise for omverdenen at du har store emosjonelle problemer, når det altså kommer til din egen synd og din egen eventuelle anger. At du så ikke har emosjoner tilknyttet synd, viser at du faktisk ikke er en synder, og at synden da heller ikke eksisterer, objektivt sett. Å ha anfektelser i dag, betyr at du faktisk er syndefri. At du i så måte ligner på Jesus, spesielt en Jesus slik han beskrives i Koranen. Sammenligner du med hvordan Jesus beskriver seg selv, og hvordan han beskrives i Bibelen, når du aldri opp. Det er derfor mer beleilig å sammenligne seg selv med Jesus i Koranen.
Sagt på en annen måte, og da ikke nødvendigvis med relevans til Allah og islam: Jo mer korrekt emosjonelt du tenker og oppfatter tingene, jo mer tilbøyelig blir du til å tro at din synd faktisk er skapt og villet av Gud.
Tror du det ikke? Vel, tro om igjen.
I den grad du i dette scenarioet blir servilt betinget emosjonelt korrekt, i samme grad blir du faktisk en større synder, selv om du tror det motsatte, at du stadig vekke blir en mindre synder, jo mer korrekt du er.
Det blir da straks enda vanskeligere for deg å erkjenne og
bekjenne dine virkelige synder og din stilling som synder. Og i større grad
blir du da helt uvitende om at Gud tilgir en enkel og liketil synders
bekjennelse – og hens omvendelse, på et helt annet grunnlag enn bare dine egne
private emosjoner. Vi har tross alt, når alt kommer til alt, med objektive
størrelser å gjøre, når det kommer til Gud i «kjærka», ikke sentimentale eller
narsissistiske «innrømmelser» eller vitnemål på radio eller tv.
Følgende ord – om litt - er helt ute av bildet; de skal
ikke forstås, de kan ikke forstås, de lar seg ikke forstås –
og godt er det, sier eliten; det er slik det skal være. Det er vårt
ønske. Det er vår kommando. Vi skal glemme det som ligger bak og strekke
oss etter det som ligger foran og dette er bibelsk lære. Sier dagens elite, og
blant dem er de nye biskopene, som bygger på de eldre, de som også var skapt
til å forvalte Ordet og sannheten.
Følgende ord er altså gått ut på dato og kommer aldri mer igjen:
Det fins en nåde til frelse som er gratis, Rom 11.6
Det fins en lære som sier at du blir frelst ved tro, Rom 1. 17
At det er fåfengt for menneskene å frelse seg selv, Rom 3. 23
Loven bringer i seg selv bare fordømmelse og ingen frelse,
Rom 4. 15
En ny biskop i Den norske kirke vil ta som
utgangspunkt for sitt vikre i Kirken følgende tekst, hvis hun da skulle tale
til hele det norske folk, ved sin innvielse, jeg kommenterer under, her fra
Kolosserbrevet 1 10 ff, (Bibelselskapet):
Vi ber om at dere må bli fylt av kunnskap om Guds vilje
og få all den visdom og innsikt som Ånden gir. 10 Da kan dere leve et liv
som er Herren verdig, og som helt og fullt er til glede for ham, så dere bærer
frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud. 11 Kraften fra
hans herlighet skal gi dere styrke, så dere alltid er utholdende og tålmodige.
Med glede 12 skal dere takke Far, som satte dere i stand
til å få del i de helliges arv i lyset. 13 For han har
fridd oss ut av mørkets makt og ført oss over i sin elskede Sønns rike.
14 I ham er vi kjøpt fri og har fått tilgivelse for
syndene.
Skapelse og forsoning ved Kristus
(Her følger verset som den nye biskopen vil at folket
skal innrette seg etter; som vi ser er biskopen ganske selektiv):
15 Han er den usynlige Guds
bilde,
den førstefødte før
alt det skapte.
16 For i ham er alt blitt skapt,
i himmelen og på
jorden, det synlige og det usynlige,
troner og herskere,
makter og
åndskrefter –
alt er skapt ved
ham og til ham.
17 Han er før alt,
og i ham blir alt
holdt sammen.
18 Han er hodet for kroppen, som er kirken.
Han er opphavet,
den førstefødte fra
de døde,
så han i ett og alt
kan være den fremste.
19 For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig,
20 og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv,
det som er på
jorden, og det som er i himmelen,
da han skapte fred
ved hans blod på korset.
21 Også dere var en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke med de
onde gjerningene deres. 22 Men nå har han forsonet dere
med seg, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod. Hellige, uten feil og uangripelige ville han føre dere fram
for seg. 23 Dere må bare bli stående i troen,
grunnfestet og stødige, uten å la dere rive bort fra håpet som evangeliet gir.
Og evangeliet har dere hørt, for det er blitt forkynt for alle skapninger under
himmelen, og jeg, Paulus, er blitt en tjener for det.
Kommentar: Gud vil forsone alt med seg selv. Hellige, uten feil og uangripelige ville han føre dere fram for seg. I ham er vi kjøpt fri og har fått tilgivelse for syndene.
Det er sterke ord, men er det tomme ord, eller rettere: Er disse ord blitt tomme for oss?
Som jeg var inne på, - ordene kan virke særlig selektivt valgt, antakelig ut fra en bestemt hensikt. Den nye biskopen er ute etter å sende et signal og formidle et livssyn, eller en «bedre» tolkning av Skriften og ordene. Målet er et fullstendig friksjonsfritt samfunn, hvor alle er likeverdige og ingen ting mer verdt enn noe annet. Synden skal ikke være mer. Hvor blir det da av soningen – for våre synder?
Teksten forteller «menigheten», som omfatter alle, at
For i ham er alt blitt skapt,
i himmelen og på
jorden, det synlige og det usynlige,
troner og herskere,
makter og
åndskrefter –
alt er skapt ved
ham og til ham.
17 Han er før alt,
og i ham blir alt
holdt sammen.
Men hva er det unntatt? Vil biskopen svare: Synden og
syndene? Vil biskopen tore å si at Gud hater synden, ifølge Habakuk? At for å
forsoning, som må det et offer til, et blodoffer, som tilsvarer synden og at noen – en syndefri - da må dø for å
sette syndere fri?
Har Gud «skapt» islam og sharia, jihad og – det onde eller ondskapen selv?
Kan det onde tilskrives Gud? Kan det onde tilskrives Allah?
Fins bare inkludering uten mulighet for ekskludering?
Nå er det jo slik her at biskopen ikke får anledning til å fortelle alt på en og samme gang, antakelig pga plassmangel.
Men å fortelle alt, gjør heller ikke kilden for denne
informasjonen, som gis av Dagen, ved Tarjei Gilje i Dagen 15022. Min kilde blir
derfor svært skrinn når det gelder å utdype biskopens valg av bibelsitat som et
slags kamprop eller en slags maskot, eller som et truende eller forløsende flaggskip
for hennes virke i kirken fremover.
Men vi aner en som ville favne alle og absolutt alt
velkommen inn. Det skal med andre ord ikke mangle på empati, en egenskap eller
en ferdighet som i dag mange ser på som erstatning for Jesu forsoningsdød på
korset. Det er som om mennesket ikke lenger er i stand til å synde, og at gud
ikke bare elsker syndere, men også selve synden.
Bibelsitatet den nye biskopen siterer er skrevet av apostelen Paulus. Han var ikke «nådig» når det kom til syndene og alle bruddene på sømmeligheten han så i sine menigheter. Han satte opp en syndekatalog, til og med, for hva vel nåden uten synden? Hva var vel synden uten Loven?
Hvis Gud ikke finnes, er som kjent alt tillatt, og da mener
jeg alt. Hvis biskopen nå mener at Gud eksisterer, kan ikke alt være tillatt og
alt – bokstavelig talt - intet utelatt.
Like vel virker det som om biskopen med Bibelen i hånd mener
nettopp dette, at alt er tillatt, fordi alt jo er skapt av Gud. I så fall er
hun helt på linje med islam, se linkene. Det store paradokset her er like vel
at synden faktisk finnes i islam. I våre kirker er nå synden fullstendig
omgjort til frelse. Hvis du bare føler at du er sånn og sånn, så er du det. Og
hvem vil vel føle at man er en synder i dag? Å føle synd og skam er selve
synden i dag.
Gilje benytter seg av følgende overskrift på sin artikkel om biskopen, i hermetegn: «En biskop for vår tid».
Preses Fykse Tveit sier – muntert - , skriver Gilje,
at han tror den fungerende biskopen også vil bli en velfungerende biskop.
Gilje gjør seg en viss refleksjon: Kirkerådsleder Kristin
Gunleiksrud Raaum sa at «Alvsvåg blir en biskop for vår tid». Hun kunne
også sagt at Alvsvåg er en biskop av vår tid, skriver Gilje, ikke uten humor.
Ikke så rart kanskje, hvis empatien har erstattet nåden, hvis mennesket nå ensidig er i stand til både å få og gi tilgivelse – for syndene og synden, bokstavelig talt, ved at synden, i følge Paulus, aksepteres og bejubles som ikke-synd i Kirken. Både å gi seg selv tilgivelse og gi andre tilgivelse, så å si på forhånd, i og med at alt jo er skapt av Gud, ifølge sitatet, bekreftes med andre ord av biskopens «innsettelsesord».
Hvis så er tilfelle, har biskopen kastet Gud ut av edens
have. Hun har gjort Gud fullstendig immanent og derfor tilnærmet fullstendig
irrelevant. Hun går da så å si inn for syndens tillatelse, ikke for dens
mulighet for tilgivelse, (for å bruke et litt slitt slagord).
Det er – med andre ord - ikke måte på i hvor høy grad mennesket nå kan forherlige seg selv.
Konteksten det bibelverset biskopen nå engang siterer, kan
ikke sammenlignes med vår tid. Paulus henvendte seg mot visse gnostikere som
mente at skaperverket vår var skapt av en ond gud. Paulus angriper og kontrer
altså med at «alt er godt». Hvilket jo er en trossetning kirken har holdt fast
ved i 2000 år nå. Paulus mener imidlertid i og med dette ikke at alt er tillatt
eller at synden skal velsignes.
Gjør biskopen seg nå til gnostiker, snur hun med andre ord alt på hodet? Det virker som om hun ser på dem som mener at synden fortsatt eksisterer som mindre gode mennesker, mindre empatirike, mindre emosjonelt korrekte, i alle fall til en viss grad. Det er i dag disse som synder, som er skapt av en «ond gud», i motsetning til hennes gud som da er den ene gode gud, og den gud menighetene og kirken nå vær så god skal tilbe. Paulus, derimot, var ikke fremmed for syndens destruktive kraft, tvert imot. I dag skal denne destruktive kraft bort og det er ikke nødvendig hverken med syndsbekjennelse eller syndsforlatelse. Empati og korrekte emosjoner skal forsone alt, forløse alle og alt er tillatt, hvis man bare sørger for å tilegne seg litt mer sympati, litt mer solidaritet, litt mer empati – alt egenskaper kirken skal og kan servere sine innbudte gjester, til de nye prekenene og det nye Kjærlighetsmåltidet. Det sier seg da fort at det skal bli svært lett for mange å gjøre seg til både redskap og endemål for det jeg ellers her på bloggen skriver om, nemlig «det servilt betingede emosjonelt korrekte paradigme».
Nå kan man jo lett tror at alt det jeg til nå har skrevet
over, overhodet ikke er relevant for biskopen og hens disipler. Man kan si at
jeg spekulerer og problematiserer unødig og uforskammet. Mitt poeng er at
tanken teller, at ikke bare det vi kan formulere teller, men at det som konstituerer
det vi tenker, er av større betydning enn det vi liker å innbille oss. Vi går
rundt med et slags grunnleggende tankemønstre i oss, et mønster eller et
konsept som i stor grad dikterer både våre troer, våre emosjoner, tanker,
handlinger holdninger og meninger, både i de konkrete tilfeller og mer
generelt, og mer eller mindre kollektivt individuelt. Om litt skal vi derfor
komme inn på det som kalles verdensanskuelser, verdisyn eller
virkelighetsbilder, i håp om få oppklart i hvert fall litt, og i håp om at det
kan la seg gjøre med visse justeringer og hvor det kan bli nødvendig å
revurdere både kart og terreng, ja, selve kompasset.
Selve saken her er behandlet av meg i en rekke posteringer.
Jeg legger her ut noen få. Du kan gjerne hoppe
over dem og heller gå direkte til neste bolk i denne posteringen om
livsanskuelser, livssyn eller virkelighetsbilder, hvor jeg lar meg inpsirere av
den alltid så inspirerte Andy Bannister, en svært spennende og intelligent
apologet.
http://neitilislam.blogspot.com/2019/06/synden-og-syndene-i-kristendommen-og.html
http://neitilislam.blogspot.com/2019/09/8-syndene-og-synden-i-kristendom-og.html
http://neitilislam.blogspot.com/2019/10/9-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2017/02/koranen-og-synden-i-det-som-fortsatt-av.html
https://neitilislam.blogspot.com/2014/10/nar-ikke-hate-blir-en-synd-mot-allah.html
http://neitilislam.blogspot.com/2010/11/har-muslimer-plikt-til-hate.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html
Allah skaper det onde?
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/synden-og-syndene.html
http://neitilislam.blogspot.com/2019/07/4-syndene-og-synden-i-islam-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/09/knefallet-et-syndefall.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/05/konspiratr-mot-konspirasjon.html
Bl a: To ”vesensbeskrivelser” av Allah, den kristne tragedieforståelse, Aristoteles:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/3-syndene-og-synden-islam-kristendom.html
Abstrakt: kirker og menigheter, ja, fagforeninger og andre, kan ikke regne med et godt, langt og produktivt liv hvis deres møter eller forsamlinger begrenser seg til å bli rene følemøter. Emosjoner i seg selv er intet sikkert kriterium på sann anger, sanne idealer, eller autentiske behov for å gjøre bot. Emosjoner sett som konstitusjon, kan være svært kontraproduktive eller direkte skadelige.
Den rasjonelle tilnærmingen til ting og mennesker må ikke forkastes til fordel for den rent emotive tilnærmingen. Følelser må ikke gis anledning til å trumfe fornuften og betraktes om et mer sikkert grunnlag for kulturelle og politiske vurderinger og valg.
Et samfunn som fundamenteres på emosjoner som øverste doms-
og ordensmakt, blir i sin konsekvens det motsatte av det som opprinnelig var
den gode hensikt. En analogi: I visse karismatiske kretser blir det nå oppfattet
som et sikkert adgangstegn for medlemskap at den troende har opplevd åndsdåpen
som vilkår for medlemskap og at hen da kan tale i tunger, et i og for seg uforståelig
språk, som så må tolkes – godkjennes - av en annen åndsdøpt som vet og kan
oversette. Kort sagt kan man her si at medlemskapet i menigheten avhenger av
hvilke – korrekte - emosjoner du kan oppvise. Emosjoner avgjør da om du er
utenfor eller innenfor, selv om karismatikerne hevder at dette ikke har noe med
følelser å gjøre i det hele tatt. Å tale i tunger er noe man så å si på rasjonelt
grunnlag bestemmer seg for å gjøre. Men nok om det, her kan det dreier seg om
meget ulike selvbeskrivelser i ett og samme større miljø.
Ut fra denne analogien, torde det være nokså lett å forstå hva jeg mener med faren for – til og med på statsplan - å la oss diktere av «de servilt betingede korrekte emosjoner».
Når det er sagt: Det er uhyre vanskelig å reflektere på eller granske egne premisser, egen emosjons-konstitusjon, så å si, og det gjelder oss alle. De fleste vegrer seg fra å gå dypere inn i denne «materien» og veldig få makter å komme lenger enn bare halvveis.
Det kan skyldes manglende evne, men også manglende vilje og bunne i rene såkalt moralsk rettferdiggjørende nyttehensyn, eller ren opportunisme og/eller «autentisk servilitet». Jeg har derfor ingen illusjoner om at mine smule analyser og forsøk på avdekkinger eller avsløringer skal bidra med noe, hverken fra eller tid, i vår tids diskurs.
Hensikten min er å beskytte eller verne om de gode emosjoner
og følelser fra irrasjonelle og uetiske angrep fra de emosjoners side som kun
er tillærte eller brukes kynisk og ad hoc som middel eller verktøy for høyst
uåndelige og dermed urealistiske og hatefulle formål. Jeg er mer interessert i etikk
enn i etikette, spesielt i kontrast til den emosjonelt fundert etikette, eller den
rent emosjonelt funderte estetikk.
Derfor: Andy Bannister tar i sin nyeste bok av
fjoråret følgende:
Din verdensanskuelse eller ditt verdensbilde er et ganske enkelt konsept. Det går på din dypeste forståelse av hvordan verden og tingene virker, på dine tanker om hva livet generelt går ut på og på de svar du gir på spørsmålet om hva som er virkelig virkelig.
Anskuelsen, bildet eller konseptet påvirker så nesten alt hva du måtte tenke om nesten alt som eksisterer her i verden. Det influerer på hele den måten du ser og forholder deg til verden, livet og menneskene på. Konseptet former dine antakelser eller din tro, dine fordommer og preferanser. Det danner forutsetningene for de valg du treffer hva enten det dreier seg om politiske partivalg, spørsmål av rent moralsk karakter og hvordan du vil forholde deg til forestillinger om rent økonomiske forhold.
Din verdensanskuelse eller ditt verdensbilde bidrar dessuten til spørsmålet om hvem du tror du er, din identitet, og hvordan du plasserer deg selv i virkelighetens mange relasjoner og oppfatning av virkeligheten selv. Og dette gelder for alle, uansett religiøs tro og uansett om du er ateist, agnostiker eller ikke.
Det skumle, eller kanskje befriende, er å vite at du sjelden
går rundt og tenker fokusert for lenge om gangen på hvilket livssyn,
verdensanskuelse eller verdensbilde du har, selv om du skulle være klar over at
nettopp dette danner de helt vesentlige forutsetninger for alt hva du foretar
deg, hva du føler og hvilke holdninger du legger for dagen til ulike mer eller
mindre eksistensielle spørsmål.
Andy Bannister går til grunnfjellet i dette
«scenarioet» og stiller fire grunnleggende spørsmål:
Fins Gud og hvordan er han i «virkeligheten»?
Hvem er nå et menneske, og hva er det?
Hva er galt med verden?
Hva er løsningen?
Hvis du innbiller deg at disse spørsmålene ikke angår din verdensanskuelse etc, har du ikke forstått konteksten i dette. Faktum er at hva du tror om Gud, eller det du tror og forutsetter om mennesket, på grunnplanet altså, og når alt irrelevant er skrellet vekk, - faktum er at denne «troen» eller dette premisset faktisk vil være med på å forme de tankene du måtte ha – ikke bare om spørsmålet om hva som er galt i denne verden – men også hva du måtte tro om hva løsningen på problemet ville være, hvis noe problem overhodet.
I dette perspektivet er det ikke underlig at også ditt følelsesliv blir formet, dine emosjoner, både de mer overflatiske følelser og de dypere emosjoner i ditt vesens indere, vil jeg si. Både tro, anskuelse eller bilde, og dine følelser og emosjoner, forteller faktisk alt om hva de er, hvem du er og hvorfor du er akkurat slik du er, i all din kompleksitet og i alle relasjoner. Og det viktigste: vi kommer ikke bort fra, selv om vi kan forandre oss, selv om vi tror at vi ikke har noen essens, og noen klarer å overbevise oss om at så er tilfelle, så går vi og bærer på og strør rundt oss med hva og hvem vi er, i og med vår essens.
Vi må alltid ta med oss hele spekteret her, i tillegg: Hvordan vi lukter og hvordan vi bli luktet; hvordan vi sier ting like mye som hva vi sier, alt hører oss til og danner deler i den grunnstammen vi i virkeligheten er. Hva vi ser og hvordan vi ser det, hva vi hører og hvordan vi hører det – og hvorfor – er alt sammen bundet sammen i en veve, den kan være fleksibel eller rigid, den kan være åpen eller mer eller mindre lukket. Liker vi og dras mot fantastisk eleganse i ballett, sier dét noe. Gråter vi under en gripende film sier også dét noe. Hvordan – og når, hvis noen sinne - kan du motta og leve i Kjærlighet i fullt monn? Er det mulig, eller bare en illusjon? Og hvordan takle livet der kjærlighet og nærhet er det fjerneste du kan eller har fått erfare?
Jo da, verdensanskuelsen drar og dikterer oss, men vi
påvirker også selve anskuelsen, for anskuelse er ikke alt det dét dreier seg
om, vi spiller og vis pilles på «hele registeret», og iblandet alt dette ligger
arvesynden fremdeles og verker. Den virker mer enn vi tror. Men vi er ikke solgt
en gang for alle! Vi er bundne og frie samtidig. Men bare Én person kan
sette oss virkelig fri: Jesus Kristus. I Ham er vi endelig frie. I Koranen fins
der ingen løfter om en Frelser, Allah er bare «Relenting,
The merciful», se sure 2. 37. I Genesis 3. 15 blir menneskene gitt
sitt største håp, slev etter at det falt. At JHWH i Bibelen viser omsorg for
mennesket, også etter fallet, vitner fortellingen da han ga Adam og Eva
dyreskinn til å kle seg med, da de måtte forlate «haven». En slik omtanke synes
å være Allah helt forbudt.
Nedenfor skal vi trekke frem noen sitater både fra Bibelen
og Koranen som kan legge premisser for - og premisser på - hvordan
livsanskuelsene eller livssynene eller virkelighetsbildet kan formes av
«miljøet» vårt, de tekster vi leser og hører og blir konfrontert med gjennom
livet. I seg selv avspeiler disse tekstene den anskuelsen eller det bildet vi
har av Gud og mennesker, og oss selv. Tekstene kan best sess eller oppfattes
som selvstendige agenser, med virkelig virkekraft, samme hvordan vi
reagerer på dem, om vi tar imot eller forkaster – begge deler forteller oss noe
om oss selv og våre anskuelser og bilder, og om hvordan vi betrakter og
relaterer til Gud og andre mennesker, ja, vår historie, og sammen med den vår
fremtid. Vi slipper ikke unna. Slik er vi også både determinert og fri.
Hovedvekten i Koranen ligger på predestinasjonen og friheten skyves langt bak,
mens i bibelen er det omvendt. I Koranen er gud ikke en person, ikke en person
vi kjenner, men bare en «person» vi kan vite noe om. Ingen muslim kan si at
Allah er kjærlighet, for det forutsetter et relasjonelt forhold. Ikke slik med
Allah. Derfor er Allah da heller ikke kjærlighet, noe som absolutt krever
relasjon, ja, relasjoner med alle.
Bannister
spør: Can it be that Christians and Muslims agree
about God’s existence, but disagree about his identity? Once you untangle the mere fact of God’s
existence from the question of what God is like – once you begin thinking about
God’s character and identity – you quickly stumble across the fact that it is
perfectly possible to agree about somebody’s existence, but disagree profoundly
about their identity.
Et lite ikke-lineært innhugg her, før vi går videre: Vi kan på grunnlag av de verdensanskuelsene vi snakker om også ikke bare si noe om hvordan mennesket og verden er, men også hvordan den vil bli. En Pew-undersøkelse fra 2017 kunne bekrefte:
Kristendommen vil rundt 2060 være 32% av hele befolkningens
tro. Islam vil bestå av 31% av befolkningen og den ateistiske befolkningen vil
bli redusert til kun 12.5%.
Tror så muslimer og kristne på den samme Gud? Svaret ligger mye i to nye spørsmål: Hva vet du om gud? Og kjenner du Gud?
Hvordan er Gud? Hvilken karakter, natur eller identitet har Gud? Å ha kjennskap til gud er noe helt annet enn å vite hvem Gud er, personlig. Gud er ikke ganske enkelt en viss kvantitativ merviten, et tilleggsfakta om virkeligheten. Gud er tvert imot selve grunnpilaren som holder hele verden oppe.
At du er sikker på at noe eller noen eksisterer, garanterer
lagt fra du kjenner dette noe eller denne noens identitet. For å kjenne identiteten,
må den som har denne identiteten bidra til at vi kan kjenne denne identiteten.
Og slik er det med gud og mennesker også. Gir den kristne gud seg til kjenne på
samme måte som den islamske gud?
Genesis 3. 8:
8 Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret
omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og mannen og kvinnen gjemte seg for
Herren Gud blant trærne i hagen. 9 Men Herren Gud ropte på mannen og
sa: «Hvor er du?» 10 Han svarte: «Jeg hørte lyden av deg i hagen og ble
redd fordi jeg er naken, og jeg gjemte meg.»
Genesis 15:
17 Solen gikk ned, og det ble mørkt.
Og se, en rykende ovn kom til syne, og en flammende fakkel fór mellom
kjøttstykkene. 18 Den dagen sluttet Herren en pakt med
Abram og sa: «Din ætt gir jeg dette landet, fra Egypterelven helt til
Storelven, Eufrat, 19 landet til kenittene, kenisittene og kadmonittene,
20 hetittene, perisittene og refaittene, 21 amorittene,
kanaaneerne, girgasjittene og jebusittene.»
Jesaja 57:
15 Så sier han som er høy og opphøyd,
han som troner evig,
Den hellige er hans
navn:
I det høye og
hellige bor jeg
og hos den som er
knust og nedbøyd i ånden.
Jeg vil gi ånden
liv hos dem som er bøyd ned,
gi hjertet liv hos
dem som er knust.
16 For jeg fører ikke sak til evig
tid
og er ikke harm for
alltid.
Da ville ånden bli
kraftløs for mitt ansikt,
livspusten som jeg
har laget.
Kollosserne:
Skapelse og forsoning ved Kristus
15 Han er den usynlige Guds bilde,
den førstefødte før
alt det skapte.
16 For i ham er alt blitt skapt,
i himmelen og på
jorden,
det synlige og det
usynlige,
troner og herskere,
makter og
åndskrefter –
alt er skapt ved
ham og til ham.
17 Han er før alt,
og i ham blir alt
holdt sammen.
18 Han er hodet for kroppen, som er kirken.
Han er opphavet,
den førstefødte fra
de døde,
så han i ett og alt
kan være den fremste.
19 For i ham ville Gud la hele sin
fylde ta bolig,
20 og ved ham ville Gud forsone alt
med seg selv,
det som er på
jorden, og det som er i himmelen,
da han skapte fred
ved hans blod på korset.
Åpenbaringen,
En ny himmel og en ny jord
21Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første
himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. 2 Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned
fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom.
3 Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa:
«Se, Guds bolig er
hos menneskene.
Han skal bo hos
dem,
og de skal være
hans folk,
og Gud selv skal
være hos dem.
Han skal være
deres Gud.
4 Han skal tørke bort hver
tåre fra deres øyne,
og døden skal ikke
være mer,
heller ikke sorg
eller skrik eller smerte.
For det som en gang
var, er borte.»
5 Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle
ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne
ord.» 6 Så sa han til meg: «Det er skjedd! Jeg er
Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Jeg vil gi den tørste å drikke av kilden
med livets vann som gave. 7 Den som seirer, skal få
dette i arv, og jeg vil være hans Gud, og han skal være min sønn.
I kontrast: Koranen, sure 2.255:
255 Gud! Det er ingen gud uten Ham, den Levende, den som Er.
Ham griper verken tretthet eller søvn. Ham tilhører alt i himlene og på jord. Hvem
kan vel utøve innflytelse hos Ham, uten Hans tillatelse? Han kjenner det som
var før dem, og det som etter dem kommer, men av Hans kunnskap griper de intet,
unntatt det Han vil. Hans trones herredømme omfatter himlene og jorden, og å
bevare dem koster ham intet besvær. Han er den Opphøyde, den Veldige.
Koranen sure 7:
6Vi vil visselig forhøre dem som sendebud ble sendt til, og Vi vil visselig forhøre sendebudene.
7Så vil Vi fortelle dem noe, ut fra kunnskap! Vi var aldri fraværende.
8Veiingen på denne dag er sannhet. De hvis vektskåler er tunge, dem vil det gå godt.
9De hvis vektskåler er lette, de er fortapte fordi de forgikk seg mot Vårt ord.
10Vi har etablert dere fast på jorden, og gitt dere et utkomme. Lite viser dere takknemlighet.
11Vi skapte dere og formet dere. Så sa Vi til englene: «Bøy dere ned for Adam!» Og de bøyet seg unntatt Iblis (Satan). Han bøyet seg ikke.
12Gud sa: «Hva hindret deg i å bøye deg når Jeg gav deg ordre?» Han svarte: «Jeg er bedre enn Adam. Du skapte meg av ild, og ham skapte Du bare av leire.»
13Han sa: «Kom deg ut herfra! Du har ingenting med å være hovmodig her! Ut med deg! Du er sannelig en elendig!»
14Så svarte han: «Gi meg utsettelse til den dag de gjenoppvekkes.»
15Han sa: «Du har utsettelse.»
16Så svarte han: «Siden Du har ført meg på avveie, så skal jeg sannelig ligge på lur etter dem på Din rette vei.
17Jeg skal komme over dem forfra og bakfra, fra høyre og venstre, og Du vil ikke finne de fleste av dem takknemlige.»
18Han sa: «Kom deg ut, foraktet og forvist! Sannelig, med de av dem som følger deg, med dere alle sammen, vil Jeg fylle helvete.»
19«Bo i haven, Adam, du og din hustru, og spis hvor dere vil. Men kom ikke nær dette tre, så dere ikke blir urettferdige.»
20Men Satan førte dem i fristelse for å gjøre synlig for dem deres nakne kjønn, som var dem skjult. Og han sa: «Herren har bare forbudt dere dette tre for at dere ikke skal bli engler, eller udødelige.»
21Og han bedyret: «Jeg er sannelig en oppriktig rådgiver for dere.»
22Så forførte han dem ved svik. Da de hadde smakt på treet, stod deres nakenhet klart for dem, og de tok og festet på seg av havens løv. Men Herren ropte til dem: «Har Jeg ikke forbudt dere dette tre? Har Jeg ikke sagt at Satan er en klar fiende for dere?»
23De svarte: «Herre, vi har stelt oss galt. Hvis Du ikke tilgir oss og forbarmer deg over oss, er vi visselig fortapt.»
24Han sa: «Kom dere ut! I fiendskap skal dere leve, og på jorden skal dere finne et bosted og utkomme for en tid!»
25Han sa: «Der skal dere leve, og der skal dere dø, og av den skal dere igjen bringes frem!»
26Dere Adams barn, Vi har gitt dere klær til å dekke deres nakenhet, og til pynt. Men fromhetens drakt er bedre. Dette er et av Guds tegn, så de måtte komme i hu.
27Dere Adams barn, la ikke Satan føre dere i fristelse, slik han fikk drevet deres forfedre ut av haven, idet han berøvet dem uskyldens klær for å la dem se sine nakne kjønn. Satan og hans klan ser dere der dere ikke ser dem. Vi har gjort satanene til venner og ledere for dem som ikke tror.
28Om noen begår en skjendighet, sier de: «Det er våre fedres tradisjon, og Gud har befalt oss å handle slik.» Si: «Gud påbyr ingen skjendighet! Vil dere da påstå noe om Gud som dere ikke vet?»
29Si: «Herren påbyr rettferdighet! Utfør de hellige
handlinger på ethvert bønnested, påkall Ham idet dere tilegner Ham en oppriktig
dyrkelse. Som Han lot dere fremstå første gang, vil dere også vende tilbake.»
Sure: 2. 260: Eller da Abraham sa: «Herre, vis meg hvordan
Du gjør døde levende.» Han spurte: «Tror du da ikke?» Og han svarte: «Jo, men
for at mitt hjerte skal finne ro.» Han sa: «Ta fire fugler, ta dem til deg og
drep dem, og legg så hver av dem på en bakketopp. Så skal du kalle på dem, og
de vil komme ilende til deg. Og vit at Gud er mektig, vis.»
Sure 6. 115 f:
116En gang sier Gud: «Jesus, Marias sønn, har du sagt til menneskene: ’Ta meg og min mor til guder utenom Gud?’» Og han svarte: «Deg alene all ære! Jeg ville ikke si noe som jeg ikke har rett til. Om jeg hadde sagt det, ville Du visst det! Du kjenner det som er i meg, men jeg kjenner ikke det som er i Deg.
117Du alene kjenner det skjulte. Jeg har bare sagt dem det
Du har pålagt meg: ’Tilbe Gud, min Herre og deres Herre.’ Jeg var vitne overfor
dem, så lenge jeg var hos dem, men etter at Du har kalt meg til Deg, har Du
selv vært oppsynsmann over dem. Du er vitne til alle ting!
Koranen nevner himmelen flere ganger og tegner et «livlig» bilde, se surene, 2,24, 47. 15, 52.20.
Som Bannister skriver:
In
short, for the Qura’n Allah is distant at the beginning of history (not walking
with Adam and Eve, or covenanting with Abraham); he is absent in the middle of
history (not coming in the person of Jesus); and he is missing from the end of
history (heaven has pleasures, bur lacks God’s presence). And the Qur’an never
invites readers into any kind of “relationship” wit God … no muslim dares to
call him Father, se sure 112, 3.
2 Mosebok 3:
13 Da sa Moses til Gud: «Sett at jeg går til
israelittene og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere, og de så
spør meg: Hva er hans navn? Hva skal jeg da svare dem?» 14 Gud
svarte Moses: «Jeg er den jeg er.» Og han sa: «Slik skal du svare israelittene:
Jeg er har sendt meg til dere.» 15 Og Gud fortsatte: «Du skal si til
israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har
sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, dette skal jeg kalles fra
slekt til slekt.
Kommentar: JHWHE er guds navn, «jeg er den jeg er». Gud
ønsker virkelig å gi seg til kjenne personlig overfor menneskene ved å røpe hva
hans navn er, - ikke slik i Koranen.
Jeremia 24. 7: 6 Når jeg vender øynene mot dem til
det gode, fører jeg dem tilbake til dette landet. Jeg skal bygge dem opp og
ikke knuse, plante dem og ikke rykke opp. 7 Jeg gir dem et hjerte til
å kjenne meg, for jeg er Herren. De skal være mitt folk, og jeg skal være deres
Gud når de vender om til meg av hele sitt hjerte.
John 14:
5 Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du
går. Hvordan kan vi da vite veien?» 6 Jesus sier: «Jeg er veien,
sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. 7 Har dere
kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har
sett ham.»
8 Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok
for oss.» 9 Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke,
Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far.
Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’?
Koranen, sure 20:
5Den Barmhjertige sitter i ro på tronen.
6Ham tilhører alt i himlene og på jord, det som derimellom er, og det som er under jorden.
7Tal bare høyt, for Han kjenner det hemmelige selv om det er godt skjult.
8Gud, det er ingen gud unntatt Ham. Hans er de vakreste navn.
9Har du hørt beretningen om Moses?
10Da han fikk se en ild, sa han til sitt husfolk: «Bli her! Jeg har oppdaget en ild. Kanskje jeg kan hente varme fra den, eller jeg kan finne ledelse ved ilden.»
11Da han gikk frem til den, lød en stemme: «Moses!
12Jeg er Herren! Ta av deg sandalene! Du er i den hellige dal Tuwa.
13Jeg har utvalgt deg! Så lytt til det som blir åpenbart!
14Jeg er Gud. Det er ingen gud unntatt Meg. Så tjen Meg, og forrett bønnen til Min ihukommelse!
15Timen kommer. Men Jeg holder den skjult en stakket stund, så enhver kan belønnes etter sin innsats.
16La ikke noen holde deg tilbake fra den, som ikke tror
på den, og som følger sine egne lyster, så du ikke går til grunne.
Sure 4:
168De som er vantro og øver rett, de kan ikke vente at Gud tilgir dem og viser dem vei,
169unntatt veien til helvete. Der skal de være og bli. Dette er en lett sak for Gud.
170Dere mennesker, Sendebudet er nå kommet til dere med sannheten fra Herren, så tro, til deres eget beste! Hvis dere ikke tror, Gud tilhører alt i himlene og på jord. Gud vet, er vis.
171Dere som har mottatt skriften, overdriv ikke i deres religion. Si ikke om Gud annet enn det som er sant! Messias, Jesus, Marias sønn, var bare et Guds sendebud, og Hans ord, som Han inngav Maria, en Ånd fra Ham! Tro på Gud, og Hans sendebud, og si ikke: «Gud er tre.» La det være, til deres eget beste! Gud er én Gud! Ære være Ham, at Han skulle ha en sønn! Ham tilhører alt i himlene og på jord! Gud er tilstrekkelig som beskytter!
172Messias forsmår ikke å være Guds tjener, og heller ikke englene, som er Ham nær. Den som forsmår å tjene Ham, og viser hovmod, Han vil samle dem alle hos seg!
173De som tror og handler rett, dem vil Han gi full lønn, og mer til av Sin overflod. Men de som forsmår og viser hovmod, dem vil Han straffe med en smertelig straff. De vil ikke finne utenom Gud noen venn eller hjelper.
174Dere mennesker, det er nå kommet bevis til dere fra Herren, og Vi har nedsendt til dere et klart lys!
175De som tror på Gud og holder fast ved Ham, dem vil Han
ta inn i Sin nåde og velvilje, og lede dem på den rette vei til Seg.
NT: 1 Joh 4. 16: Gud er kjærlighet. Kjærlighet er hans vesen og essens. Guds identitet er kjærlighet. Det er ikke så mye dette at JHWH handler kjærlig, poenget er at han er kjærlig. Kjærlighet er ikke noe Gud gjør; kjærlighet er noe Gud er.
Arabisk for kjærlighet er ahabba, og brukes om at Allah ikke elsker, eller om hva den troende må gjøre for å få Allah’s ahabba, sure 3. 23, 6. 141, 3. 148, 61.4.
GT: Hosea 11.
Da Israel var ung,
fikk jeg ham kjær,
fra Egypt kalte jeg
min sønn.
2 Men jo mer jeg ropte på dem,
desto mer gikk de
bort fra meg.
De ofret til
Baal-gudene,
tente offerild for
gudebilder.
3 Det var jeg som lærte Efraim å gå
og tok dem på
armen.
Men de skjønte ikke
at jeg helbredet dem.
4 Jeg dro dem med menneskebånd,
med kjærlighets
tau.
Jeg var lik en som
løfter et spedbarn opp til kinnet,
jeg bøyde meg ned
og ga dem mat.
5 De skal ikke vende tilbake til Egypt,
men Assur skal være
deres konge,
for de nektet å
vende om.
6 Sverdet skal rase i byene deres,
bryte bommene i
stykker og ete om seg
på grunn av planene
deres.
7 Folket mitt henger fast ved sitt frafall fra
meg.
De roper sammen til
ham som er i det høye,
men han reiser dem
ikke opp.
8 Hvordan kan jeg oppgi deg, Efraim,
overgi deg, Israel?
Hvordan kan jeg
oppgi deg som Adma,
gjøre med deg som
med Sebojim?
Hjertet vender seg
i meg,
all min medlidenhet
våkner.
9 Jeg vil ikke følge min brennende vrede,
ikke ødelegge
Efraim en gang til.
For jeg er Gud og
ikke et menneske,
hellig midt iblant
dere.
Jeg vil ikke komme
med redsel.
Jesaja 53:
Hvem trodde budskapet vi fikk?
Hvem ble Herrens
arm åpenbart for?
2 Han skjøt opp som en spire for hans ansikt,
som et rotskudd av
tørr jord.
Han hadde ingen
herlig skikkelse vi kunne se på,
ikke et utseende vi
kunne glede oss over.
3 Han var foraktet, forlatt av mennesker,
en mann av smerte,
kjent med sykdom,
en de skjuler
ansiktet for.
Han var foraktet,
vi regnet ham ikke for noe.
4 Sannelig, våre sykdommer tok han,
våre smerter bar
han.
Vi tenkte: Han er
rammet,
slått av Gud og
plaget.
5 Men han ble såret for våre lovbrudd,
knust for våre
synder.
Straffen lå på ham,
vi fikk fred,
ved hans sår ble vi
helbredet.
6 Vi gikk oss alle vill som sauer,
hver tok sin egen
vei.
Men skylden som vi
alle hadde,
lot Herren ramme
ham.
7 Han ble mishandlet,
han ble plaget,
og han åpnet ikke
munnen,
lik et lam som
føres bort for å slaktes,
lik en sau som tier
når den klippes,
og han åpnet ikke
munnen.
Filliperne 2:
5 La samme sinnelag være i dere som også var i
Kristus Jesus!
6 Han var i Guds skikkelse
og så det ikke som
et rov
å være
Gud lik,
7 men ga avkall på sitt eget,
tok på seg
tjenerskikkelse
og ble
mennesker lik.
Da han sto fram som
menneske,
8 fornedret han seg selv
og ble
lydig til døden, ja, døden på korset.
9 Derfor har også Gud
opphøyd ham til det
høyeste
og gitt
ham navnet over alle navn.
10 I Jesu navn skal derfor
hvert kne bøye seg,
i
himmelen, på jorden og under jorden,
11 og hver tunge skal bekjenne
at Jesus Kristus er
Herre,
til Gud
Faders ære!
Koranen: Sure 11: Ikke bry deg om de vantros skjebne:
24Det er med de to grupper som med en blind og døv, og en som ser og hører. Kan de vel settes likt? Vil dere da ikke tenke etter?
25Vi sendte Noa til sitt folk: «Jeg er en klar advarer for dere,
26så dere ikke skal tilbe noen annen enn Gud! Jeg frykter en smertelig dags straff for dere!»
27Rådet i hans folk, som var vantro, sa: «Vi ser ikke annet enn at du er et vanlig menneske som oss. Vi ser ikke annet enn at bare folk fra vårt laveste sjikt følger deg, uten ettertanke. Vi kan ikke se at dere har noe fortrinn fremfor oss. Nei, vi anser dere for å fare med løgn!»
28Noa svarte: «Hør, mitt folk! Hva mener dere? Hvis jeg holder meg til klar beskjed fra min Herre, og Han har sendt meg en nådegave som unngår deres blikk, skulle vi da påtvinge dere dette mot deres vilje?
29Mitt folk, jeg ber ikke om penger for dette. Min lønn er Guds sak. Men jeg viser ikke bort dem som tror! De vil møte sin Herre! Jeg anser dere sannelig for uvitende folk.
30Mitt folk, hvem kan vel hjelpe meg overfor Gud, om jeg viste dem bort? Vil dere da ikke tenke etter?
31Jeg sier ikke til dere at jeg disponerer Guds skatter, eller at jeg kjenner det skjulte. Og jeg sier ikke at jeg er en engel. Heller ikke sier jeg til dem som dere ser ned på, at Gud vil aldri gi dem noe godt! Gud kjenner best det som bor i deres hjerter. Om jeg sa noe slikt, ville jeg handle urett!»
32De sa: «Noa, du krangler med oss i det vide og brede. Så kom da med det du truer oss med, om du taler sant.»
33Han svarte: «Gud alene kan bringe dere det, om Han vil. Og dere kan ikke forpurre det.
34Mine gode råd, om jeg prøvde å råde dere, ville ikke gagne dere, hvis Gud vil la dere fare vill. Han er deres Herre, og til Ham bringes dere tilbake.»
35Eller de kan si: «Han har oppdiktet det.» Si: «Om jeg har oppdiktet det, så rammer synden meg selv. Men jeg er uskyldig i det dere beskylder meg for!»
36Noa ble inspirert dette: «Ingen av ditt folk vil komme til troen, unntatt de som allerede tror. Bli ikke fortvilet over det de gjør!
37Lag Arken for Våre øyne, og etter Vår inspirasjon, og snakk ikke til Meg om dem som gjør urett. De skal druknes!»
38Og han laget Arken. Hver gang folkets ledere gikk forbi, hånet de ham, og han svarte: «Om dere håner oss nå, så vil vi håne dere på samme måte,
39og dere vil få vite hvem som rammes av en straff som gjør ham til skamme, og hvem som hjemsøkes av en varig straff.»
40Når så vår beslutning ble iverksatt og vannet fløt over, sa Vi: «Ta om bord et par av alt, og din familie, unntatt den mot hvem ordet er utgått, og dem som tror.» Men det var få som trodde sammen med ham.
41Noa sa: «Stig om bord! I Guds navn er ferd og landkjenning! Herren er tilgivende, nåderik.»
42Og den drev rundt med dem i fjellhøye bølger, og Noa ropte til sin sønn som stod avsides: «Min sønn, kom om bord til oss! Bli ikke hos de vantro!»
43Men han svarte: «Jeg tar tilflukt til et fjell som kan beskytte meg mot vannet.» Da sa Noa: «Det er i dag intet som kan beskytte mot Guds bestemmelse, unntatt for dem Han viser nåde.» Så skilte en bølge mellom de to, og han ble blant dem som druknet.
44Det lød: «Jord, oppsluk ditt vann! Himmel, hold inne!» Og vannet sank. Beslutningen var fullført, og Arken kom til ro på fjellet al-Dsjudi. Og det lød: «Bort med de urettferdige!»
45Noa påkalte Herren, og sa: «Herre, min sønn er jo av min familie, og Ditt løfte er sannhet? Du er den viseste dommer.»
46Han sa: «Noa, han hører ikke til dine. Han står for en urett handling. Snakk ikke til meg om noe du ikke har greie på. Jeg formaner deg, at du ikke må bli en dåre.»
47Så sa Noa: «Herre, bevar meg fra å snakke til Deg om noe jeg ikke har greie på! Om Du ikke tilgir meg og viser meg nåde, er jeg blant taperne.»
48Det lød: «Noa, gå fra borde med Vår fred og velsignelse over deg, og over de folk som hvis opphav er med deg. Det vil være folk som Vi lar utfolde seg, men så vil en smertelig straff fra Oss gripe dem.»
49Dette er av fortellingene fra det skjulte som Vi åpenbarer
for deg. Verken du eller ditt folk kjente dem før dette. Så vis standhaftighet.
Det endelige utfall er til de gudfryktiges fordel.
Sure 3. 176:De som kappes i vantro, må ikke gjøre deg bedrøvet. De
vil aldri kunne skade Gud det ringeste. Gud vil ikke gi dem andel i det
hinsidige liv. Dem venter en stor straff.
Konklusjonen, til og med bygget på det spinkle grunnlaget gitt ovenfor, kan ikke bli en annen enn at Bibelen og Koranen har helt ulike syn på guds natur, karakter og identitet. JHWH er en relasjonell Gud. JHWH kan kjennes, dvs vi kan vite hvem han er fordi han har åpenbart hvem han er.
JHWH er hellig. Han er kjærlighet og han har lidt, ved Jesus Kristus, som gir troende frelse i Ham.
Og dette utgjør så en del av vår tenkende og emoverende konstitusjon, våre tanker, refleksjoner, våre holdninger, våre handlinger, vårt verdisyn, vårt virkelighetsbilde, og våre troer, våre emosjoner og vår fornuft i fullt monn; får vi ikke med oss disse virksomme aspektene, får vi heller ikke med oss «hele oss».
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar