Det moderne mennesket, samvittigheten og de «korrekte emosjoner»

Hva er et moderne postmoderne menneske?

Jo, det er et helt vanlig, naturlig, normalt og like lite faretruende som faretruet menneske. Litt ironisk sagt, selvsagt, kort og godt fordi man kommer ikke utenom: Ironiens vanskelige kunst.

Men uten ironi, heller ingen karikatur og uten ironi og karikaturer, heller ingen sannhet; ikke engang den vedtatte og høyst indirekte forfattede sannhet, at alt er relativt, uten min egen relativisme.

Med dette som utgangspunkt: her kommer en god beskrivelse av det helt normalt moderne postmoderne menneske, i hvert fall i Norge.

Det moderne postmoderne mennesket tror ikke på Gud, i hvert fall ikke slik han blir praktisert og fremstilt i kirkene. Kirken kan derfor gå fløyten uten at det rokker noen. Den får bare som fortjent, fordi den ikke fortjener noe beder. Det moderne postmoderne mennesket ligner til forveksling på Sokrates, som gikk rundt og snakket med folk i det gamle Athen, for 2500 år siden. Han snakket også om en slags hellig galskap. Men mer om dette om litt.

I stedet har det moderne postmoderne mennesket satt opp en g-d som det selv på egenoppfordring  setter mye høyere enn kirke-guden, eller kappe-og krage-guden, som ingen lenger tror på.

Det moderne postmoderne mennesket tror nemlig på noe høyere, noe ironisk nok noe mer hverdagslig, noe mer kjent og mindre skremmende, kort sagt noe mer «douce’t» eller mildt og ikke så krevende. Dette mennesket tror på noe mer inderlig, noe mer sikkert, noe man kan holde seg til og stole på, og noe de fleste andre kan gå med på, og som de ikke kan klare seg uten, uten å føle seg forlatt eller misforstått.

Det moderne postmoderne mennesket har imidlertid – forhåpentlig - noe igjen i sitt indre som advarer det mot å gjøre noe galt, når de står i fare for å gjøre det. De kaller gjerne dette «noe» for «en liten stemme», eller for samvittigheten, og den er usedvanlig sterkt og klar. Det moderne postmoderne mennesket stoler ubetinget på denne stemmen; den leder aldri feil. Når det moderne postmoderne mennesket handler i pakt med samvittigheten, er det alltid trygg på at det handler i overensstemmelse med Guds vilje og at det handler i pakt med Sannheten. (Se nærmere fenomen- og begrepsforklaring under).

Det sier seg da selv at denne indre stemmen eller denne autentiske samvittigheten er noe helt annet enn Den gamle testamentes Gud, men dette vet ikke det moderne postmoderne mennesket noe som helt om; dessuten er en slik vinkel på det, helt likegyldige for det moderne postmoderne mennesket. Det angår dem rett og slett ikke, fordi det er helt intetanende om hva dette dreier seg om.

Det moderne postmoderne mennesket er blitt helt avhengig av stemmen i det indre, langt der inni i brystet, så langt inn mot hjertet som mulig – at den skal komme og si fra og ellers hjelpe og rettlede dem på best mulig og minst smertelige eller ubehagelige måte, når det røyner på hvis det skulle komme til å røyne på. Det store spørsmålet er imidlertid: Har det moderne postmoderne mennesket virkelig greid å dekonstruere samvittigheten og denne lille og stadig svakere stemmen i sitt indre? Har det erstattet samvittigheten med de «servilt betingede korrekte emosjoner»? Og kunne det ha blitt annerledes? Kunne vi ha unngått å bli dekonstruert? Kunne vi ha unngått det? Kanskje det moderne postmoderne mennesket må gå i seg selv og tilbake til «kildene» - og troen? Er det mulig å rekonstruere det og er det villig til å betale en pris for det – i form av et nødvendig tap av «feel-good»?

Samvittigheten i et moderne postmoderne menneske gir aldri tydelige befalinger; den truer ikke med noen straff for mangel på lydighet. Den gir ingen ordre og man nøyer seg derfor med visse advarsler mot det som ondt er.

Samvittigheten er for så vidt ganske passiv og lite aktiv og den i seg selv har ingen planer for verden og menneskene og verden og tingene har i seg selv intet mål eller noe formål, intet summum bonum. 

Se her vår "Ateisme for dummies"

Den guddom som måtte åpenbare seg gjennom samvittigheten er av en helt annen størrelse og myndighet enn den Gud profetene i Det gamle testamentet forkynte, ja, de kan ikke sammenlignes. Samvittigheten er ikke universets skaper og herre. Og det fine intet som er verdt å kalle himmel eller helvete.

Det moderne postmoderne mennesket av i dag taler med andre vanlige mennesker og noen er alltid villig til å lytte til hva man måtte ha å si. De fleste kan gå rundt og tale med andre mennesker som mener de er mer lærde og klokere enn andre. Man taler som regel rolig og på intellektuelt eller akademisk vis. Og høflig, uten å vekke for mye oppstyr eller vanlig og vennlig oppmerksomhet og her er etikken ofte overmåte streng, uten at det affiserer noen av den grunn.

De fleste moderne postmoderne mennesket forsøker i sin gode tro å få andre mennesker til å komme til rett erkjennelse og da appellerer man sjelden til viljen, selv om man er klar over at «de andre» mangler viljen til å gjøre rett. De fleste appellerer derfor til andres og egen fornuft. De aller fleste moderne postmoderne mennesker mener at hvis folk virkelig forsto hva som er rett og hva som er galt, så ville de gjøre det riktige.

Samvittigheten forteller imidlertid ikke det moderne postmoderne mennesket hva de andre skal gjøre, hvis de skal gjøre det det rette og riktige; samvittigheten bare advarer mot det onde mennesket ikke skal gjøre. Samvittigheten pålegger ingen å vise sin etiske storhet i heroiske handlinger, men i prisverdige unnlatelser. Det moderne postmoderne menneskets moral er med andre ord en passiv moral, (selv om de aller fleste virkelig ønsker å være «gode» selv om de ikke har peiling på hva «det gode» er for noe. noen driver her med russisk rulett på andres vegne).

De fleste nøyer seg med å tro at de utøver selvbeherskelse, at de er utholdende og stor sett evner de, tror de, å bære alt både fysisk og psykisk. De kan godt være sterke og hardføre. De kan til og med risikere livet for en god sak eller i visse situasjoner. Man taler i spissede situasjoner med opphøyet ro og fryktløshet.

Det moderne menneskets forhold til sin samvittighet er rolig, distansert, avbalansert og harmonisk. Forholdet minner sterkt om det forhold man bør ha i et gudsforhold, men beskrives ikke med dette ordet «gud» i dag. I dag har Samvittigheten overtatt, jeg kaller nå denne samvittigheten for «de servilt korrekte emosjoner»).

Dermed faller den religiøse faktor bort, selv om alt som har med religion og Gud å gjøre er tabu for det moderne postmoderne mennesket; et slik menneske kan ikke forstå at det i virkeligheten har en ubetinget tillit sine guddommelige makter, at det har satt samvittigheten over en gud de ikke lenger tror på og som de i beste fall da har parkert inntil senere en gang.

Det modere postmoderne mennesket kan ikke ha en gud som har noe annet å tilby enn det som oppfattes som ubetinget og mildt godt. Det moderne postmoderne mennesket er ikke preget av frykt for ikke å gjøre Guds vilje, spesielt ikke den vilje som kommer frem i Det gamle testamentet. Det moderne postmoderne mennesket har ingen sans for og hellere ingen forståelse for – den ene Sanne og eksterne - Guds behov (eller vilje). Det kan ikke forstille seg at det befinner seg i den ytterste nød og fare at det derfor må frelses av en ufortjent nåde som kommer utenfra og ikke innefra, fra samvittigheten. 

Men hva er nå samvittighet? Mange vet ikke annet enn at samvittigheten er noe – eller noe som gir – en god, gjerne dypfølelse eller emosjon, og at samvittigheten er noe man har eller får ved å gjøre noe godt, dvs det de fleste godtar som moralsk forsvarlig, rent estetisk eller sosialt akseptabelt. Siden samvittigheten ofte assosieres med noe som kanskje har med g-d å gjøre, er i dag mange mennesker uvillige til å snakke om samvittigheten eller granske seg selv med spørsmål om hvorvidt man har, formidler eller blir utsatt for eller gitt den gode samvittighet – og når, og hvorfor man i så fall kan assosiere eller føle og erfare noe personlig som samvittighet overhodet. (Man begrunner eller legitimerer i dag sine vandels- eller såkalte verdivalg ikke primært ut fra fornuften, men ut fra emosjoner).

Mennesker av i dag må derfor gjerne ha et behov for å gripe til et substitutt for begrepet samvittighet, i form av en mer eller mindre tjenlig eller opportunistisk valgt erstatning som i dag nå villig tar eller inntar og fortrenger den plass samvittigheten hadde bare for noen år siden.

Umiddelbart vil denne nye muligheten for å begrunne seg kanskje føles som en lettelse og at man derfor med stor frimodighet kan si at man har «gode emosjoner» og at man «feel good» i stedet for å si at man har god – eller dårlig – samvittighet. (Å ha de korrekte emosjoner identifiseres da med dette å ha de beste intensjoner og at vurdering av en både en positiv og negativ vandelshandling følgelig ikke kan bedømmes ut fra mulige uheldige eller faktisk meget dårlige eller farlige konsekvenser).

Det få borgere i dag synes å reflektere over er, at dette innbyr til en ny form for hedenskap eller

«hedenskapelig billedproduksjon» som vi kan kalle det: Man begynner å objektivere emosjonene og har man først objektivert dem «godt nok», kan man så begynne å manipulere med det jeg kaller «de servilt betinget korrekte emosjoner». Emosjoner kan da lett brukes kynisk som et instrument i en maktkamp og både som et forsvars- og angrepsvåpen. Å ha de korrekte emosjoner blir så oppfattet som et langt større aktivum enn bare en god eller dårlig samvittighet. De korrekte emosjonene betraktes som en gullbeholdning man kan bruke eller misbruke på det moralske marked, hvis man oppfatter at man har – eller har bruk for og må anskaffe ag slike «korrekte emosjoner». På dette markedet kjemper man om å få tilført seg selv et overskudd av korrekte emosjoner og man føler seg truet av andre som er ute i samme ærende, «moralske konkurrenter» altså.

Har man så ikke «de korrekte emosjoner», er man ille ute. Det gjelder da å skaffe seg slike og det gjør man kanskje da ved å stjele følelser og image fra personer man da samtidig må gjøre til ofre.

Dette skjer ved bruk av det jeg kaller hypermagi. I dette bildet ligger at det var vanskeligere å brukes samvittigheten til samme formål; den lot seg ikke så lett objektivere og omgjøre til en vare eller et våpen som man kunne forføye over for å skaffe seg fordeler i en eller annen form og i ulike kontekster. Se her Morken og Horn Revisited og Når "de gode" må produsere sine ofre - inkl Tajiks kronikk og kritikk av den

Poenget er at emosjoner nå kan brukes som objektiverbare instrumenter for egne, høyst egotistiske formål under dekke av å være «god», - og for å kunne feel-good - , en term som i seg selv innebærer en sammenligningen og hvor man da gir seg selv hjemmel nettopp for å kunne erklære seg «bedre enn». (F eks: Jeg vil importere flere asylsøkere enn deg … ). For å si det kort: Man gjør andre til ting man kan bruke for å kunne tilfredsstille sin egen overlegenhetsfølelse, en oppskrift bare de færreste i dag innser vil øke de kollektive illusjonskonstruksjonene på en dramatisk og samfunnsskadelig måte  og hvor bare «the sky is the limit». Jeg nevnte i en tidligere postering at jeg ville komme inn på samvittigheten i denne posteringen, her 

Har jeg så gitt et «adekvat» bilde av det moderne postmoderne mennesket? Høres det ikke litt for gammelt og velkjent ut? Og svaret på det er ja, for de som har lest litt om hva den greske førkristne filosofen Sokrates sa og gjorde for snart 2500 år siden. Min beskrivelse gir et lødig profil og en fruktbar profil. Litt om Edens have her og Se her om Sokrates, essens, Aristoteles og Heraklit m mange fl og her en lengre artikkel om Sokrates, Aristoteles, Parmenides og synd og synder i kristendom og islam, pluss om toleranse etc og gå ikke glippe av denne om det jeg kaller hypemagi og det juridico-religico mennsket, om Livets Tre, Sokrates, igjen - osv og se også gjerne denne: Kan du avtale Gud? Og: Her om relativisme - 7 feil - og toleranse

Vi er med andre ord ikke kommet stort lengre enn til Sokrates. Og sannsynligheten for at vi skulle komme noe lenger, ligger veldig langt inn i fremtiden, så lenge den fins og så lenge dens øyne faller på oss. Det synes som om Sannheten er og ligger vårt indre og at den samtidig er og vil forbli vår – ensete - fremtid.

Jeg kan ikke si til meg selv at jeg er mer interessert i bakteppet og i kulissene enn i selve forestillingen, stykket. At jeg skulle være mer innstilt på eller dratt til formen mer enn innholdet i tingene og forholdene, er en fremmed tanke og noe som ikke stemmer «med meg selv».

Hva var bakteppet til Sokrates? Vel, Athens byliv har mye å by på: Hvordan var det der da Sokrates og Platon opererte? Var det så mye forskjellig fra i våre dager – de fleste har vel vært i Athen og sett, og hørt trafikkstøyen ved Episteme-bygningen eller rundt omkring Plaka.

Men det er ikke akkurat det jeg er interessert i. Det som forundrer og undrer og drar meg er hvilke ideer det var som rørte seg i Sokrates og Platon og som fikk dem til å tenke og agere slik de nå engang gjorde, ifølge beretningene. Og spørsmålet: Hvorfor så å si måtte de tenke slik de gjorde – og hvorfor har dette tankemateriale samlet hatt så enorm og vidtrekkende og dyptfølt virkning på ettertiden, helt frem til nå?

Jeg tror at tanker og ideer teller mer enn materien, selv om materien neppe kan tenkes uten «ånd» og sjel. De er begge nødvendige på sitt vis, men materien er selvsagt ganske taus. Vi skalle derfor lett tro at «tanken veier tyngre enn stenen», noe ethvert menneske burde forstå. Det er ideene som driver verdenshistorien fremover, mente idealister som Hegel. Så kom Marx og likesinnede med at det er samfunnsforholdene som produserer ideene.

Vel, det kan være noe sant i begge tilnærminger: Vi fikk dialektikken, både den ideale dialektikken og den materialistiske dialektikken. Og blant disse er det noen som velger enten eller, som ledetråd gjennom livet. Problemet var at det ble mer og mer umulig med en reell dialog jo mer dialektikken fikk tak i mennesker og lot seg styre av den og med og av den – helt frivillig, - med enorme konsekvenser.

Den første dialektiker før Hegel var Sokrates. Han var en høyt respektert ekspert på dialog. Han så sannheten, eller sannheter, andre ikke så. Når disse sannhetene ble demonstrert, ble folk ofte svært takknemlige, men blant datidens styrende var Sokrates metode så truende, at de måtte dømme ham til døden. Man kan si at de styrende ikke tålte å høre sannheten, ikke i nærheten engang.  De sa at Sokrates forførte ungdommens tanker med sine ideer og metoder. Sokratiske tanker representerte en far og truet etablissementets makt, kan vi trygt si.

I dag vil vi si at de styrende ikke tålte å bli motsagt; de var redd for å miste grepet, legitimiteten og autoriteten sin. De var på sett og vis overkonservative og despotiske. De ville ha orden i rekkene. Å ha orden på tankene var mindre viktig. Slik jeg tolker dette stykket, dreier dette dødsalvorlige stykket om hvilke gudsbilder de hadde den gang, og om hvilket menneskesyn og hvilke virkelighetsoppfatning de hadde og hvordan de forhold seg til hverandre ut fra dette grunnlaget.

Det jeg innledet med, var å beskrive Sokrates som i «praktiken» er et moderne postmoderne menneske. Men det Sokrates snakket om som sin daimon, det snakker menneskene i dag om som samvittigheten, som altså er til forveksling lik hverandre. Han snakket om en daimon som imidlertid ikke bør forveksles med en demon, fordi daimon ligner mer på menneskets samvittighet og da spesielt på menneskets «gode samvittighet», selvsagt, i motsetning til menneskets dårlige samvittighet. om islam og samvittighet og har muslimene samvittighet? Og Om de nye sofistene og «Gøbbels-malen», (den nye moralen?) Og: Muhammed og den greske tragedie og Aristoteles definisjon, og om synd og hybris i kristentroen. Aristoteles undervurderte kanskje sitt publikum - Jesus kommer inn på scenen og om det greske hamartia eller den judeokristne synd. 

I seg selv har dette siden Sokrates og Platon vært litt av et grunnlagsproblem i Vesten helt opp til i våre dager og vi blir ikke «kvitt» det med det første. Det kan tvert imot sies å være av den største viktighet hvordan vi forholder oss til Sokrates og vår egen daimon eller våre egne, kollektive daimoner, til vår «samvittighet», som vi så lett forveksler med Gud selv, og da en Gud om ikke hører hjemme annet enn i Det gamle testamente, som vi helst vil glemme.

Hvordan vi stiller oss til vår egen både individuelle og kollektive daimon kan faktisk være avgjørende for om vår fremtid skal bli god eller dårlig og for spørsmålet om hvem som har best eller dårligst daimon, hvis dette skulle komme på bane, hvilket det uvegerlig gjør, om enn helt ubevisst, rundt omkring.

Vi kan fort komme til å forveksle vår daimon med vår demon og samtidig vår demon med andres daimon. Spesielt vil de som på idéhistorisk grunnlag hater oss, kunne beskylde oss for å ha en djevelsk daimon, mens vi på vår side lett kan komme til å overdrive betydningen av den djevelske daimonen folk på den andre siden kan beskyldes for å ha, dvs deres demon. Og da er vi ille ute, nettopp fordi vi faktisk er ille ute, uten at vi vet det. (Ja, nå skulle Sokrates ha vøri her, Kal!)

Hvis vi ser at samfunnet i dag består hovedsakelig i to grupperinger som står mot hverandre uten at det øynes noen mulighet for kompromiss, kan vi si at vi i dag står enten overfor muligheten til å dømme noen til døden eller at vi står overfor muligheten til å av noen å bli dømt til døden, fordi vi enten besitter den gode daimonen eller den onde demonen. Vi synes ikke å ha kommet lenger, siden Sokrates dager. Han måtte som kjent tømme giftbegeret og vi – hvem vi nå enn er – kan komme til å måtte gjøre det samme, kanskje ikke etter strid, kanskje helt fredelig og idet vi da kanskje føler at vi «har fortjente det» eller ikke. Vi kommer ikke forbi Athen for snart 2500 år siden.

Trodde Sokrates og Aristoteles på «den hellige ånd»? Neppe, men Aristoteles regnet med noe i tingene han betegnet som entelecy, en autopistis i tingene selv. Om Aristoteles, Kristus og de fire årsaksformene. Det morderne postmoderne mennesket er neppe kommet særlig lenger enn Aristoteles, og knapt nok det. Jeg mener at hans oppfatning av de fire årsakene kan danne en interessant mal for kristustro, og for «vår» oppfatning av hva ånd er for noe, eller kan være for noe se linken.

Sokrates har noen inspirerende uttalelser  - lagt ham i munnen av Platons Pheadrus - om «galskap»: «Corresponding to the superior perfection and value of the prophecy of inspiration over that of omen reading, both in name and fact, is the superiority of heavensent madness over man- made sanity”.

Det nærmeste vi kommer «ånden» i dag, synes å være innenfor et tankeparadigme som kommer frem i det følgende:

Klapp med hendene så hardt og høyt du kan helt til du føler at det begynner å tingle i håndflaten. Hold hendene i været og kjenn på følelsen av tinglingen. Tenk over at du gjør dette og på de følelsene dette skaper. Kanskje føler du rett og slett at det er dumt å klappe i hendene uten å ha noen spesiell grunn for å gjøre det. Du lurer kanskje på hvor denne øvelsen vil føre deg eller gjøre med deg. Men ingen at de tanker du gjør deg eller de følelser du kjenner er erfaringer av det som kalles Malkuth. (I Kabbala opererer man med 10 sefiroter hvorav den en er Malkuth og den befinner seg nederst på treet, nærmest materien eller «det verdslige kongeriket»).

 Mulkuth virker i «samforstand» med kroppen og sansene, ja, enhver sansning eller følelse – slik tinglingen i hendene er, men ingen av dem er egentlig en sansning av eller en følelse av Malkuth. I det øyeblikk du tenker over dette, eller har en spesiell emosjonell reaksjon på det, arbeider du faktisk i en annen sfære enn i den sfæren Mulkuth er (eller er tenkt å være).

Neste steg: Knyt hendene sammen slik det måtte passe deg og legg merke til den følelsen det skaper nå å holde hendene samlet. Reaksjonen din kan f eks lede tanken inn på det som har med bønn å gjøre. Uansett, ikke avvis noen av disse tankene eller den effekten de har på deg, men vit at de ikke er Malkuth.

Ta så og se på et bilde eller et fotografi, kanskje et maleri eller en poster på veggen, eller i et magazin, i en avis eller hva det måtte være. Du vil da kanskje spørre deg hva meningen med disse bildene eller illustrasjonene er for noe og reflektere over de emosjonene disse skaper i deg  – du «befinner» deg heller ikke da i Malkuth. Du vil imidlertid erfare Malkuth ved å bite deg merke i hva du ser med øynene og ved ikke ved å fokusere på meningen med det du ser. Det er ikke lett å gjøre dette, men det er forsøket verdt, sies det.

Når du så føler deg ferdig med «oppgaven», snakk så høyt ut med hvilke som helst ord og lytt til stemmen din uten at du tolker ordene eller bryr deg om hva de betyr i øyeblikket. Lyden av ordene i seg selv adskilt fra meningen i dem, vil nå gi deg en erfaring av Malkuth. Men i det samme vi nå på ny knytter vår forståelse av ordene til dem, så befinner vi oss ikke lenger bare i Malkuth.

Men vi vil nå ha hatt en mer eller mindre ren erfaring av hva Malkuth er og hva Malkuth i seg selv kan innebærer sett i et større mønster av ulike sfærer som er i oss og virker i oss og i alle relasjoner med ting og mennesker.  Se her om Paulus, kjærligheten og Livets tre

Et annet eksempel:

Gni hendene sammen ganske kraftig i fem minutter sammenhengende og hold øynene lukket. Hold så hendene dine omtrent 12-13 cm fra hverandre og før dem sakte mot hverandre igjen, men uten at de berører hverandre. Beveg dem så fra hverandre igjen idet du forandrer avstanden litt. Konsentrer deg om avstandsrommet mellom dem. Du vil da sannsynlig vis oppleve en ganske merkbar energiutvikling som trekker og pulserer mellom hendene. En lignende opplevelse kan registreres, uten at man gnir noe, ved bruk av visse pusteteknikker i yoga, men da på en mer delikat måte …(S 22 Sprituality and Human Nature, Donald Evans, State University of New York Press, 1993).

En annen mate å få kontakt med ånden på i dag, kan være å finne i de karismatiske miljøene og innenfor «herlighetsteologien», men dette temaet kan jeg ikke gå nærmer inn på i denne posteringen.

I stedet legger jeg her nå ved noen notater jeg har tatt meg de siste årene omkring samvittigheten og noen tanker jeg har gjort meg om den underveis: Men først her om "taqwa" i islam og Var Sokrates holdning uttrykk for sann toleranse? Og: Anbefales (selv om litt lang og mangfoldig) og Og blant mye annet om professor Leirvik og samvittigheten her

Obs: Eksemplene bringer ikke noe vitenskapelig bevis for at ånden og kanskje samvittigheten eksisterer, men for de som har hatt opplevelser etter å ha gjort øvelsene, står det klart at man her har å gjøre med noe ikke-materielt, hvis man har forstått å gjøre øvelsen etter beskrivelsen og hensikten.

Som en observant leser kanskje vil få med seg, vil ingen av de store filosofer og teologer i det følgende operere med noen man kan kalle «objektivering» av emosjoner, og av samvittigheten, slik jeg gjør. Det de store skriver og tenker, bør i dag etter min mening suppleres, skal man i dag kunne gjøre seg opp en realistisk og mer dynamisk oppfatning av hva samvittighet, følelser og emosjoner er og hvordan disse «egenskapene» fungerer og synergerer i det dagsaktuell. Emosjoner i dag er ikke stort mer enn hybrider – eller selektivt betingede metamorfoser - av samvittigheten, et fenomen som imidlertid går under radaren. 

Mye av det følgende er henter fra Oddbjørn Leirviks bøker om islam og islamske spørsmål i møtet med Vesten og kristendommen:

Fazlur Rahman 1919-1988 ville ikke at Islam skulle oppfattes som en religion som baserer moral på grunnlag av trusler om straff! Hans reformistiske syn gjorde at han måtte forlate lærestolen sin Pakistan. Oversetter taqwa med gudsmedvit, i stedet for gudsfrykt. I motsetning til Berg som bruker birr.

Samvit, taqwa, er at vi vet noe forpliktende sammen med Allah, - dermed distanserer han seg fra opplysningstiden sekulariserte syn på samvittigheten som sier at mennesket i kraft av sin samvittighet er sin egen fornuftsstyrte dommer. Rahman må derfor holde fast i en guddommelig ytre autoritet. Religion er lydnad. Iman – den indre dimensjonen ved troen. Islam går på den samfunnsmessige dimensjonen. Det er helt nødvendig å etablere et ytre fellesskap. Drar en klar linje mellom Koran- og hadith-basert etikk.

Farid Esack, 1997, - ikke alle muslimer valgte å konfrontere apartheid i Sør-Afrika. K 28. 5 - 4: Vi ønsket å vise nåde mot dem som var undertrykket i landet og gjøre dem til ledere.

Taqwa er en kollektiv plikt og en oppfordring om å påby det som er rett og forby det som er galt: K 3- 102-104, 97-101. Islam betyr å ta del i Allahs sak for de fattige og undertrykte. Evangeliet og Koranen må konkurrere om å gjøre gode gjerninger. K 5. 48/52 f

Majid Fahkrys forstår birr som "rettferdighet", bare brukt 8 ganger i Koranen, men begrepet gi mer enn noe annet uttrykk for den religiøse og moralske ånd i Koranen.

På før-filosofisk arabisk hadde man ikke abstrakte termer for frihet og ansvar, men man finner verbalformer i Koranen som tilsvarer disse begrepene.

Noe drøfting av hvorfor ulike handlinger er moralsk prisverdige eller klanderverdige, finner han verken i Koran eller hadith. Bare i den drøftande etikken innanfor islamsk teologi og filosofi fortjener navnet etikk.

Det avgjørende skillet mellom ondt og godt synes å sammenfalle med tiden før og etter etableringen av det islamske samfunn. Det inviteres ikke til å gjøre seg opp en personlig mening, det universelle spørsmålet blir overført til et kommunitarisk spørsmål om den rette tro rettet mot de rettroende og den åndelige lederen.

Forskeren Daud Rahbar: Taqwa – et grunnleggende fryktbasert motiv! (Konverterte til kristendommen). Islam og kristendom: Frykt vs. Kjærlighet. Men se: Gud elsker de gudsbevisste: K 9.4 og 7. 25/26: taqwa som en drakt som dekker mennesket, så det ikke lenger skal trenge å stå nakent (og redd) overfor Gud.

A. Kevin Reinhardt: Det er nettopp den islamske loven, sharia, og rettsvitenskapen, fiqh, som mest eminent viser den islamske etikkens særpreg.  Loven er et langt mer et originalt etisk system enn de islamske filosofene som han ser det som etterligner den greske dydsetikken. (Men han tilslører forskjellen mellom normative og deskriptive tilnærmelser innenfor etikken).

George Hourani , 1985, meningsfylt å skille mellom sekulær og religiøs etikk. Sekulær etikk er bøker om dyder og laster med greske forbilder, filosofisk etikk er mer analytisk og drøftende.

Drøfter ulike syn på om det gode er godt i seg selv eller om det er godt fordi Allah har sagt det i Koranen. Koranen refererer hele tiden tid allmenn dømmekraft eller sunn fornuft. Sure 3. 104/100: Måtte dere kalle til det gode, al-khayr, og forby det urette, al-munkar.

Sure 3. 110: Dere er det beste folket. En glidning fra Mekka til Medina. I Medina retter suraene seg i stadig større grad mot det som før var allment godtatt. Men tenking og sunn fornuft er ikke nok. Mennesket er glemsomt og viker fra den rette vei: Sure 20. 115/114. Men bare i K finner vi den klare meldingen, al-bayyina, 98.1, og det avgjørende kriteriet, furqan, 25.1, for hva som er Allahs vilje. Men ved siden av fornuften og "moralen" må det til syvende og sist trues med Allahs dom. Mennesket må ikke dømme etter eget hode, Sure 5. 44-49/48-54. Menneskets oppgave er å leve i samsvar med det som er åpenbart av Allah gjennom profeten. Koranen drøfter ikke, den er ikke diskursiv, den nøyer seg med å slå fast.

Abd al Jabbar, kristen moralfilosof ca 935-1025: Hva som er rett og galt kan i prinsippet avgjøres på fornuftsmessig grunnlag og i prinsippet uavhengig av åpenbaringen i Koranen. Det gode og det onde er en sak for institusjonen. Gud gjør ikke etiske og religiøse forpliktelser gode i kraft at han påbyr dem. Han bare åpenbarer for det vi alt vet. Å lyve er ondt, dette er forutsatt intuistisk-rasjonelt.

Mutazilitene tenkte pliktetisk. De greskinspirerte filosofene tenkte mer teleologisk, hvordan mennesket med sine handlinger kan nå de høyeste mål i lykke.

Al-Ashari/ al-Baqillani, d 1013. Allah har påbudt oss å lyve i spesielle anledninger, som når man f eks er i fiendens land med fare for sitt eget liv.

Al-Juwayani d. 1085. Angriper at det fins objektive attributter som godt og vondt; urettmessig drap, men rettferdig og derfor god dødsstraff. Det eneste grunnlaget for å kunne skjelne mellom godt og vondt er å lytte til åpenbaringen, sam = det som man hører.

Al-Sharastani d. 1153. Det gode og rette kan ikke bestemmes spekulativt, men må ses i lys av relasjon og en omstendighet.

Asharitene: Guds rettferdighet er ikke navnet på en kvalitet hos Allah som vi kan resonnere oss frem til, men er et uttrykke for en relasjon mellom Allah og det handlende mennesket.

Det skal bare et lite håndgrep til for å gjøre ashirite-etikken til en typisk postmodernistisk posisjon, i kritikk mot modernitetens påstått universelle rasjonalisme!! Mutazilitene bygger opp under en typisk moderne universalistisk etikk.

Al Quahyri: Allahs tilgivelse er umotivert.  Allah tilgir ikke synderen på grunn av hans anger, men helt og holdent på Allahs velvilje. Allah må være opphav til og skaper av det som er, men dette betyr likevel ikke at Allah "vil" det gode eller det onde i moralsk forstand, (for det kan vi ikke dømme om, - bare det at det vonde faktisk finner sted). Først i menneskets moralske tilegnelse, kasb, av den gudeksapte evnen, khalq, gir det mening å skjelne mellom det å gjøre godt og det å gjøre galt.

Fredrik S. Carney: Spenningen mellom plikt- , dyds-, og verdietikk. Pliktetikken er regelorientert og medfører skyldfølelse på det psykologiske området. Dydsetikken setter opp ideal for personlig og samfunnsmessig dannelse relatert til skamfølelse. Verdietikken har det høyeste mål for øyne og kan gi angerføles for ikke å ha strukket til i forsøket på å prioritere riktig.

Oddbjørn Leirvik: Sekulariserende etikk avgrensar rommet for den islamske etikk. Den flyttar etikken inn i den einskildes samvit og let samfunnets lover bli utforma ved bruk av demokratiske prinsipp.

Koranen gjer ikkje nokon skarp distinksjon mellom det religiøse og det etiske akkurat som Bibelen heller ikkje gjer det.

Sure 2. 177-172 Fromheten består ikke i at dere vender ansiktene i bønn mot øst eller vest. Sann tro , al-birr, er tro på Allah, på Dommens dag, … og gi bort det man har til slektninger, faderløse, og fattige, veifarende og tiggere, og til frikjøp av slaver … osv.  Dette er de sanne al muttaqyn, de sanne gudfryktige (av taqwa).

Toshihiko Izutsu: Koranen modifiserer det tidlegare synet på hva det er å være mandig, det er den som har mest taqwa, gudssamvit.

Dødsstraff for ekteskapsbrudd ikke nevnt i Koranen, bare i hadith.

Tanken om arvesynd i betydningen grunnskade i menneskenaturen er vanskelig å forene med Islam.

Uforstand er noe som knyttes til den før-islamske tilstanden, jahilayyia, derfor er Koranen fra det første til det siste et fornuftens dokument. Allahs vilje med og for mennesket har fått sin fullendelse i Koranen, (men jødisk og kristen ”fornuft” kan godtas for så vidt).

Når det i Mekkaperioden blir kalt til en stor jihad mot de vantro er det ordets strid det handler om. Sure 25. 52/54: Den største jihad kan bli omtalt som det å si sannheten til en tyrann.

I Medinaperioden blir man oppfordret til å kjempe for Allahs sak med liv og eiendom i militær sammenheng, martyrene bærer ikke bare vitne med sin munn, men blir blodvitner.

Alle som har lidd urett får kamptillatelse, Sure 4. 77/79. De som vil nøye seg med bønn og lar våpnene ligge, blir kritisert, Sure 74/765: Kall til de som vil bytte det nåværende livet med det kommende.

Qutub – jihad dreier seg ikke bare om å forsvare seg, men overvinne de sataniske krefter og systemer og erstatte disse med Allahs autoritet på jorden. Muslimene kan når som helst ta til våpen når troen blir truet.

Abd al.Salam Faraj: Jihad er den 6. søylen i Islam. Det muslimske brorskapet har ta avstand fra disse to.

Hadithen som skille mellom den stor og den lille jihad fins ikke i de 6 autoritative samlingene, men i flere klassiske sufi-skrifter. (M: Dere er kommet tilbake fra den store til … )

Koranen har ingen regler om arrangerte ekteskap for eget avkom, men bare en oppfordring om å sørge for ekteskap for de enslige blant dere, og rettskafne slaver og slavinner.

Yusuf al-Qaradawi 1960 The Lawful and the Prohibited: Sure 5. 5/6: Tillatt for dere er alle gode ting. Men det fins en rasjonell begrunnelse i hadith mot at menn skal kunne bære gull og silke, men kvinner kan det, fordi det faller naturlig for henne.

Det strider mot fornuften at en mann som Jesus skulle ha nedlagt et forbud mot skilsmisse. Qutb tilhørte Det muslimske brorskapet.

Man skal følge lovverket i det land man oppholder seg i. Men: Et ekteskap kan oppløses etter norsk lov, men opprettholdes etter sharia, eller man kan skille seg etter norsk lov og gifte seg på nytt i Norge, men samtidig beholde kona fra første ekteskap i samsvar med den islamske kontrakten som er inngått. Kona kan da få norsk trygdestønad. Mann kan følgelig finansiere ekteskap med to koner.

Kevin Reinhart og John Kelsay: Islam bygger på hellige tekster som har fremmet det transnasjonale og universalistiske - men ikke i moderne mening -  i Islam. En guddommelig pliktetikk erstattet en uoversiktlig mangfoldighet som kunne ha splittet. Det ble lovlig for kristne å drikke vin og selge svinekjøtt til sine egne, "ein opna derfor for at fleire juridiske system kunne fungere side om side innanfor eitt og same område".

Ibn Sina, Avicenna, d. 1037. Understreker den ene Gud som den første årsaken til de 10 emanerende intelligensene. Sjelens mål er tilbakevending til den guddommelige kjærlighet. Etikken handler om åndelig opplysning. Tilegnelse av dyder er et bidrag til fellesskapet, men lykken ligger langt bortenfor fellesskapet.

Ibn Bajja og Ibn Tufayl fra Sapnia d. 1138 og 1185. "Robinson Crusoe" er fullt i stand til å finne ut hvilke prinsipp som ligger til grunn for naturen og hva som er meningen med livet.

Ibn Rushd, Averroes d. 1198: Både filosofi og religion var veier til sannheten. Fornuften kan nå kunnskap om verdens innerste hemmeligheter. Motsigelsene i Koranen kan forklares med fornuften. Våre handlinger blir til i vårt indre, men når de først settes ut i livet, får de konsekvenser som Allah eller Gud står bak. Sannheten kan nås på tross av trosgrensene. Kritiserer al-Ghazali og ashiritene for å tale vilkårlig om rett og galt.

Ghazali: Det fins kroppslig oppstandelse. Allah kjenner de enkelte bitene av våre liv. Verden er ikke fra evigheten, den har en begynnelse. Kritiserer syvergrenen innenfor shiismen som henter sin autoritet fra læren til imamen og hemmelige innsikter (gnosis?)

”Jesus”: Verden er som en bro. Gå over den og ikke slå deg til på den. Dette sitatet finnes på inngangsportalen til en moske i Futtphore-Sikri - nå Agra - i India. Den som søker denne verden er en som vil drikke av havet; jo mer han drikker, jo tørstere blir han, til det til slutt tar livet av ham. Kjærligheten til denne verden og kjærligheten til livet etter dette kan ikke forenes i den troendes hjerte, like lite som ild og vann kan finnes på samme sted.

Koranen er selv grunnstenen for alt som kan kalles godt.

Hourani: Rushd forsvarer filosofien som en lovlig vitenskap, dvs. i samsvar med sharia. Kan aldri skille politikken fra det felles beste.

Ibn Tamiyya d. 1328: Etikken kan ene og alene bare bygges på Koranen og profetens forbilde.

Hisba-klausulen: En muslim kan reise rettssak mot en annen muslim for å tru enheten i samfunnet fordi han fornekter islam eller stiller religionen i miskreditt.

Samvit og samvittighet: Artikkel 1 i Menneskerettserklæringen: Alle mennesker er født frie og like i verd og rettar. Dei er utstyrt med fornuft og samvit, og bør handle mot kvarandre i brorskapens ånd.

Samvittigheten er med dette blitt globalisert. Vi kan vite på tvers av tros- og kulturgrensene.

Artikkel 18 handler om samvittigheten som den enkeltes ukrenkelige eiendom. Ingen har rett til å binde samvittigheten, enhver har rett til tanke, samvittighets- og religionsfrihet.

Samvittighetsbegrepet har rot i kristen og europeisk filosofi. (Ikke i NT?).

Kanskje det er spenninga mellom sjølvet og den andre som er konstituerande for samvitsomgrepet? Samvitet viser til det som er aller mest mitt eige, og det som vi samtidig, i mest eminent forstand, er saman om. I moderne europeisk filosofi: Frå Kants tale om samvitet som ein indre domstol til Heideggers mobilisering av samvitet mot ueigentleg liv, har samvitet blitt stadig meir individualisert.

Hegel såg samvitet som felleskapselementet i sjølmedvitet, det elementet i identitetsbygginga som handlar om å bli godkjend av andre. Feuerbach var mer opptatt av det dårlige samvitet: Samvitet mitt er ikkje noko anna enn eit Eg som set seg sjølv i staden for eit såra Du.

Paulus i Rom 2. 14-15: Ei lov som er skriven i alle menneskes hjarte. For når heidningane som ikkje har lova, av naturer gjer det lova krev, då er dei seg sjølve ei lov, enda dei ikkje har lova. Dei viser med dette at det lova krev, står skreve i hjarto deira. Samvitet vitnar og om det, når tankane anklagar dei eller forsvarar dei.

Fazlur Rahman og Farid Esack kobler samvittighetsbegrept med taqwa og forstår dette som en individbasert, moralsk gudsbevissthet, men også som ankerfeste for et solidarisk liv i samfunnet.

På moderne arabisk er det ordet damir som har fått betydningen moralsk bevissthet eller samvittighet. Mennesket i sin sanne eksistens: Kahlid Muhammad Khalid. I Kristi tilsynelatende veikskap, ser han ein overlegen styrke. Muhammed sin styrke er at han var realistisk nok til å vise hvordan sverdet kan brukes på en disiplinert måte, til selvforsvar og vern om fundamentale verdier. Som åndelig og politisk leder omformet Muhammed Kristus høye kjærlighetsideal til praktikable samfunnslover. Kristus og Gandi taler hver på sin måte samvittighetens stemme og står sammen om å minimalisere volden. 

M. Kamil Husayn: Vil vise at langfredagsdramaet dypest sett handler om å korsfeste den menneskelige samvittighet. "Da de bestemte seg for å korsfeste Ham, vedtok de i virkeligheten å drepe samvittigheten, al-damir, og slokke det lyset den gir. Slik de så det, la både fornuft og religion forpliktelser på dem som overskred samvittighetens diktat. "

Samvittighetens oppgave: Å sette grenser for fornuften. Hvis fornuften ikke lar seg tøyle av en samvittighet som byr "du skal ikke drepe", blir den gode rettleder til en farlig forfører.

Leirvik: Vi ser mange steder at det snakkes om en muslimsk og en kristen samvittighet. Samvittighetsbåndet kan ikke baseres på felles moralsk innsikt alene. Til det er vi faktisk for forskjellige - … Levinas: Etikken fødes ikke i menneskets indre, men i det øyeblikk vi får øye på den andre og hva den andre sier … Overveldet av innsikten om Guds nærvær hos den Andre sukker Levinas: Å elske Gud er å elske den annen.

Når Paulus utfaldar samvitsomgrepet i 1. Korintarbrev (kap. 8 og 10), står han overfor to grupper i kyrkjelyden. Den eine parten veit med seg sjølve at dei kan ete kjøt som er ofra til avgudane med godt samvit, medan dei andre - dei med "svakt samvit" - ikkje synest dei kan gjere det. I denne konfliktsituasjonen argumenterte Paulus for at dei sterke sin gnôsis, det dei veit med seg sjølve, burde vike av omsyn til fellesskapet. Han ville at det dei kristne i Korint av ulike samfunnsklasser kunne vite saman, og leve ut saman i ein solidarisk praksis, skulle ha forrang framfor den eine parten sitt sterke sjølvmedvit.

KITTEL:

Samvittigheten i Gt og Nt: GT har ikke noe ord for samvittighet. Pakten regulerer Guds forhold til menneskene.

Paulus: Samvittigheten er en selvbevissthet som trues av misforholdet mellom å ville og vite eller mellom dom og handling.

1. Kor 4.4 – frykter ikke menneskers dom, bare den guddommelige som aksepterer og frigjør ham. Dommen hviler på Guds ord og apostelen er derfor åpen for andres samvit. Loven settes til side av den Gud som tilgir og fornyer i Kristus.

E. Thestrup Pedersen: Bibelhåndbok: Mennesket er i kraft av skapelsen bundet til Gud og i stand til å skjelne mellom godt og ondt.

Samvittighetens faktum bevitner at mennesket er en ansvarlig person. Dens anklagende dom er et forvarsel om at mennesket skal trekkes til regnskap i Guds kommende dom.

Den kristne skal underordne seg den øvrighet som er tjener for retten, ikke bare av frykt for straffen, men først og sist for samvittighetens skyld. Men samvittigheten er ikke en ufeilbarlig instans. Samvittigheten hos den skrøpelig i troen binder ham til en avgjørelse som prinsipielt strider mot den kristne frihet, 1. Kor 8. 9-13 jfr. Rom 14.

Den sannhet evangeliet vitner om, springer ikke frem fra samvittigheten, men fra Guds åpenbaring i Jesus Kristus, 2. Kor 4.2. Ingen menneskelige ofre, ikke engang de som Gud innstiftet i den gamle pakt, formår å rense samvittigheten fra døde gjerninger, Hebr. 9.9 osv. Den gode samvittighet er forsoningens, dåpens og troens gave, 1. Pet 3.16, 1Tim 1.5   19; 3,9.

Paulus samvittighet dømmer ham ikke, men det avgjørende ord er ennå ikke sagt. Guds dom, ikke vår samvittighets dom, er den avgjørende, 1. Kor 4.4.

Aletheia – Guds viten eller kunnskap slik den kommuniseres til den menneskelige samvittighet, (Godet).

Samvittighet hos Luther er ikke å forstå som en individuell, subjektiv følelse av hva som galt og rett, men går på innsikt i og vilje til riktig handlemåte.

Esposito:

Taqwa: Gud-bevissthet eller Guds-fryktende pietet. Gudsfrykt, rett handling, dygd, bevissthet. Forekommer mer enn 250 ganger i Koranen. Mawdudi, d. 1979, identifiserer det med det grunnleggende islamske prinsipp som islam bygger på om gudsbevissthet sammen med broderskap, likhet, rettferd.

Fazlur Rahman: En indre visjon som hjelper mennesket til å overvinne sine svakheter. 

En oppfølger med supplerende ifo til denne artikkelen finner du her:

 Om det moderne mennske osv