torsdag 26. desember 2019

14 Synden og synden i kristendom og islam


Jeg tar i denne postering for meg Nancy Pearcey og går gjennom noe av det hun skriver om kristendommen – eller kristentroen, som jeg liker å kalle den - i Total Truth.
Så tar jeg for meg noen utvalgte artikler og synspunkter fra konvertitten Nabeel Qureshi i hans bok No God But One, før jeg kommer inn på Plotinus og – Nietzsche.

Begge forfattere kan lære oss my både om islam og kristendom, historisk og aktuelt. Spesielt kan det være opplysende å se hvordan de former det kristne gudsbildet sett i kontrast til gudsbildet og til Allah i islam. Begge forfatterne er kristne. Qureshi er konvertitt.

Et viktig spørsmål er om det er synd ikke å gå i jihad innen islam. Qureshi sier – så langt jeg kan se – ikke rett ut at det er en direkte synd å unngå å gå i jihad. Det han imidlertid sier er at Muhammed lovet renselse for jihadistene som ble pålagt å erobre Konstantinopel. Dette ble altså uttalt nesten 400 år før paven lovet noe lignende og velsignet både de første korsfarerne rundt 1097 og alle de andre i korstogene som fulgte. (Qureshi henviser til hadith. Se nærmere under om betydningen av jihad, bl a om kalifenes plikt til jihad en gang i året).

Ett er det imidlertid ikke tvil om, og det er at det faktisk regnes som en synd i islam å ikke hate vantro osv:

Først, nå: Nancy Pearcy, som befinner seg i en klasse for seg, slik jeg ser det:  

De klassiske greske tenkerne lærte fra seg mange gode tanker. Homer, Sokrates, Platon og Aristoteles tok utgangspunkt i den rasjonelle orden som finnes i universet. Dette i seg selv la grunnlaget for utviklingen innen vitenskapen helt frem til i dag. De opponerte mot sin tids materialister og hedonister. De trodde på evige verdier som Sannhet, Godhet og Skjønnhet. De insisterte på at kunnskapen i seg selv var objektiv, ikke bare en sosial konstruksjon. Platon argumenterte til og med for at det måtte finnes en målrettet orden i naturen. Kristne tenkere begynte å adoptere mye av denne klassiske tenkningen inn i sin kristne tro.
Men: De greske tenkerne var tross all hedninger og mange av deres doktriner var inkompatible med de bibelske sannhetene. Den klassiske tenkningen trakk en tydelig linje mellom materie og ånd. De behandlet da ofte materien som om den var mindre verdt enn den spirituelle virkeligheten, ja, ofte også som direkte ond i seg selv. (Schaeffer kaller dette en to-etasjes bygning). «Frelse» ble dermed betraktet som asketiske øvelser ment å skulle frigjøre ånden fra materien slik at man kunne stige opp til Gud.

Den dualismen som fremkommer i dette blir tydelig hos Platon, som ble den som fikk størst innflytelse på «utviklingen» av kristentroen. Platon lærte at alt består av materie og «form», rå materie ordnet av rasjonelle ideer (fornuftens form). Materien i seg selv ble betraktet som uordnet og kaotisk, formene var rasjonelle og gode og sørget for ordninger og harmoni.
I praksis ble den sfære ideene befant seg faktisk betraktet som mer virkelig enn den materielle verden. (Vanlig erfaringer er som skygger kastet tilbake mot en mørk hulevegg, og som man ser sittende med ryggen til, uten mulighet for å se solen skinne på utsiden). Bare den opplyste filosof makter å flykte fra hulen ut i lyset, hvor han oppdager den virkelige verden som består av Godhet, Sannhet og Skjønnhet. Den materielle verden er full av misforhold og illusjoner.
Platon betraktet materien som pre-eksistent fra evigheten av. Skaperens rolle i denne tankeverden besto i å påtvinge materien dens rasjonelle form, eller idé. Skaperen var imidlertid aldri helt i stand til å forme materien fullstendig inn i idéenes form. Dette forklarer så hvorfor det alltid hersker et visst kaos eller en viss uorden og irrasjonalitet i verden.
Verden i henhold til Platon kunne da ha to ulike utspring. Både form og innhold er evig, mens den evige flyt i formløs materie er iboende ond og kaotisk. Oppdelingen i to etasjer, som hos Schaeffer, kunne begynne og vi fikk den platonske dualisme: From i overetasjen, materie i underetasjen.
Problemet sett fra kristen side var at kaos og det onde da faktisk hadde sitt utspring i Guds skapning, her altså materien. Skapningen ble delt opp i to deler: Den spirituelle eller åndelige, hvor det ideelt gode befant seg, og det underliggende eller underlegne materielle, hvor det onde befant seg.
Et slik syn står imidlertid klart helt i motsetning til det bibelske verdenssyn som lærer at ingenting eksisterer fra evighet av i motsetning til Gud. Materien er ikke noe som eksisterer i seg selv før Guds skapelse. I motsetning til den greske forestillingsverden presenterte Bibelen den materielle verden som uforbeholdent god.

I flukt av dette kan man si at hvis kroppen i seg selv og iboende var syndig, i kraft av sin materielle ufullkommenhet, så ville ikke inkarnasjonen ha vært mulig, skriver Pearcy. Dette at Gud selv antok menneskelig form og legeme talte definitivt for kroppens iboende – og gudevillede, vil jeg tilføye - verdighet. Det var sjokkerende for grekere å høre at Gud hadde iført lege til en historisk person.

Agustin

Mens grekerne formulerte det egentlige menneskelige dilemma som et spørsmål om metafysikk, - vi er materielle vesener og det i seg selv er problemet - definerte den kristne tanke dilemmaet som et spørsmål om moral eller etikk – problemet er at vi overtrådt Guds befalinger.
Så hvis verden så å si ligger i det onde, så blir løsningen å unngå, undertrykke og til sist å forsøke å unnslippe den og alle dens aspekter. Kroppsarbeid vil da lett bli betraktet som mindre verdt enn bønn og meditasjon. Dette ligner mye på hvordan man i Middelalderens betraktet klostervesenets funksjon, som «et nødvendig onde» hadde jeg så nær sagt. Men disse ideene kom ikke fra Bibelen, men fra gresk filosofi. Mange av krikefedrene som f eks Clement av Alexandria, Origines, Jerom og Augustin var imidlertid alle sterkt påvirket av gresk tenkemåte. De forsvarte imidlertid på det sterkeste at skaperverket riktig nok var godt, og slik benektet de jo ideen om verdens tofoldige opphav. Trass i dette lot de seg inspirere av den greske negative holdningen til den materielle verden.
Augustin ble først betatt av manikeismen, hvor det opererer to ulike guder, en god og en annen god. Senere ble han platoniker før han omvendte seg til kristentroen, men da med forbehold av at han beholdt troen på at Gud først hadde skapt idéene og så den materielle verden som en etterligningen av formene (idéene).
Effekten av denne modifiseringen ble katastrofal. Selv om Augustin aldri så sterkt bekreftet skapelsen og skapningen, resulterte denne forestillingen i oppfatninger om at det fantes en dobbel skapelse og dette ledet så til en grunnleggende hierarkisk forståelse hvor den sansbare verden for Augustin betraktes som mindreverdig i forhold til den «intellektuelle» verden, hvilket jo minner sterkt om «ren» platonisme. Augustin promoterte da også den etiske asketismen basert på at de kroppslige funksjonene iboende var underlegne, og en direkte virkning av arvesynden.
Denne grunnleggende oppfatningen ble ikke utfordret i Europa før i det trettende hundreåret, da Aristoteles fikk sin renessanse. s ff 77.

Thomas Aquinas:
Gjenoppdagelsen av Aristoteles utgjorde en stor utfordring for kristendommen som sådan, fordi den aristoteliske filosofien presenterte en helt ny «overbygning» eller et helt «nytt» system som inkluderte etikk, estetikk, vitenskap og politikk.
Kristne ble så imponert over dette at de så seg tvunget til å konstruere en to-etasjes dikotomi eller teorien om den såkalte doble sannhet. Her sto den øvre og laveste «etasje» skarpt i motsetning til hverandre.
Aristoteles lærte at verden eller materien eksisterer fra evighet av, mens Skriften selvsagt sier at den var skapt. G K Chesterton beskriver det slik: «Det finnes to sannheter; sannheten som en supranatural verden og den sannheten at det bare fins en naturlig verden, et syn som motsier den supranaturale forestillingen. Vi kan da være naturalister og forutsette at hele kristentroen bare er noe stort tull, helt til vi jo innser at vi er kristne, men da må vi samtidig innrømme at kristendommen er sann selv om den bygger på tull».
Selvsagt var dette i seg selv bare tull å si, skriver Pearcy. Og den personen som skulle ta i tu med dette problemet, var nettopp Tomas av Aquinas. Han forsøkte å kristianisere den aristoteliske filosofien idet han benektet alt i den som direkte stred med hva Skriften sa.
Resultatet var at Aquinas beholdt det dualistisk rammeverket i den greske filosofien mens han samtidig forandret terminologien i hele problematikken. Han plasserte Guds nåde i den øverste etasjen og i den laveste etasjen satte han inn naturen, og da naturen sett i aristotelisk mening, nemlig naturen i en ting, hvilket betyr tingens ideal eller perfekte form, dens fulle potensiale og det målet den så å si strever mot å nå, tingens telos. For alle prosesser i naturen er ifølge Aristoteles teleologiske.
For kristne ga dette systemet flere nye fordelaktige innsikter. Aristoteles lærte at prosessene var gode i seg selv fordi de er måten de fullfører sin egen natur på, slik t de når sin ideelle form – en kongle vokser frem til å bli en fullkomment eiketre f eks i kraft av sin idé eller form.
Denne tenkemåten ble så av Aquinas brukt mot den – til da rådende - platonske forestilling om at verden i seg selv var av underordnet verdi. Naturen er god fordi den er Guds – Skaperens - eget verk.
Aquinas rettet dermed et avgjørende slag mot den asketismen som var så utbredt i Middelalderen.

Men selv om Aquinas fikk i stand mye godt, led systemet hans av to-etasje inndelingen av virkeligheten. Ifølge Aristoteles var teleologien i en ting immanent i verden. Dette betød så at verden egentlig ikke trengte Gud og at verden var i stand til å nå sitt formål fullkomment ved egen hjelp, så å si. Dette fikk noen til å stille seg spørsmålet om mennesket virkelig hadde et høyere formål. Trenger kanskje ikke mennesket en gudsrelasjon for å bli fullkommengjorte?
Bibelens svar er at verden er ordnet slik at den søker en slik relasjon med Gud - (eller kanskje bedre, vil jeg si: At Gud søker sin relasjon med verden), slik også Aquinas vet og forutsetter. Men hvordan skulle Aquinas lage rom for den Bibelske vinkelen? Jo, han plasserte naturen i den nedre etasjen og i den øverste etasjen plasserte han Guds supranaturale nåde (grace).  Gud forutsettes å utstyre mennesket med en habitus som muliggjør gudsrelasjonen. «I sin tilstand av pur natur trenger mennesket en kraft som det utstyres med som legges til – som en gave - menneskets naturlige evner gitt i kraft av naturens skapelse (og derfor ikke helt fordrevet av syndefallet, må jeg tilføye); den måtte suppleres av en ekstra nådesutrustning, et donum superadditum.
Mot denne bakgrunnen fortsatte todelingen mellom ting som hadde med naturen og ting som hadde med Gud å gjøre. Disse opererte så å si på to parallelle spor uten noen iboende relasjon mellom dem.
Det ble tenkt om dette som om livet hadde to ulike endemål eller iboende bestemmelser. Problemet er at denne dikotomien deler menneskenaturen i to, hvorpå man faktisk kan si at man tjener to herrer på en og samme gang på heltid, så å si, hvilket jo er umulig, selv om man ser at mange kristen-troende i alle kristen-leire nettopp gjør dette stadig vekk og i flere ulike relasjoner.
I Middelalderen ble legfolk  oppfattet som bare i stand til å forfølge verdslige mål, hvilket i seg selv ble ansett som mindreverdig i forhold til elitens «arbeid» med å perfeksjonere seg spirituelt.

Reformasjonen

En av motivene bak reformasjonen var å overskride denne dualismen og gjenoppdage sammenhengen mellom liv og kunnskap bygget på Bibelens autoritet alene. Kriken hadde tilpasset seg for mye til Aristoteles. (Luther: Fornuften – (dvs Aristoteles oppfatning av den) - er Guds hore … !) Reformatorene søkte tilbake til en mer samlet måte å se kunnskap på og hvor den guddommelige åpenbaring er det lyset som illuminerer alle studiefelt. De preket da også et presteskap bestående av alle troende og forkastet klostervesenet. Mens «kallet» i Middelalderen ble definert snevert som et religiøst kall til å bli f eks prest, munk eller nonne, ble kallet eller vocasjonen nå ansett for å gjelde f eks dette å bli en kjøpmann, en bonde eller en vever, eller snakker. Reformatorene avviste derfor på teologisk grunnlag læren om donum superadditum og med dette nåden sett som noe man tilla naturen. Reformatorene avviste alle former for dualisme som denigrerte Guds skapelse og hevdet at Gud hadde skapt menneskenaturen som god i seg selv. Nåden var ingen substans som kom i tillegg til denne naturen, men var Guds miskunnelige akseptasjon av syndere og hvor Gud da forsoner og gjenoppretter dem i bildet av sin opprinnelig perfekte tilstand som skapninger.
Calvin sa at den troende var kalt til å tjene Gud i denne verden – på alle områder, hvilket ga arbeidet n helt nye dignitet. Kristus var en frelser for alle deler av skapelsen, inkludert kulturen, og dette medfører at vi tjener ham i vårt daglige arbeide. Dette forhindret imidlertid ikke at teologien snart falt tilbake i sitt gamle spor og inn i nyere form for skolastisk tankegang og handlingsmønster.
I dag betraktes ofte arbeide på den spirituelle området som f eks pastor eller misjonær som mer viktig enn å være en bankansatt eller en forretningsmann. Dette kan så resultere i at folk deler opp tilværelsen i to deler uten å se sammenhengen mellom dem. Man kan følelsen av å leve i to separate univers, som i gresk filosofi, som skilte grunnleggende mellom materien og det åndelige, idéverden eller «formens» verden.  

Den kristne doktrine er at ingenting eksisterer før Gud, som er alle tings kilde. Hele skapningen bærer skaperens fingeravtrykk og reflekterer Guds karakter. Dette innebærer at det ikke fins noen del eller noe stykke av skapningen som er iboende ond eller dårlig. Å være spirituell kan ikke avsondres fra visse deler av skapningen. Guds ord gir tingene deres natur eller identitet og styrer både menneskelivet via Den moralske loven og det fysiske universet via Den naturlige loven. Moderne mennesker har en tendens til å plassere moralen og vitenskapen i to helt ulike kategorier, men for Calvin var begge lovene eksempler på Guds ene lov. Den eneste forskjellen er at menneskene må velge om de vil følge Den moralske loven, mens de må bøye seg for Den naturlige loven. Guds lov styrer alle universets mange elementer og Guds ord konstituerer verdens ordnede strukturer og dessuten er Guds sannhet noe vi kan oppdage på alle områder (og i alle sammenhenger). Ingenting er urent i seg selv, det blir urent bare når syndere bruker det for å uttrykke sitt opprør mot Gud selv.
Grenselinjen mellom godt og ondt dras ikke mellom de ulike delene i skaperverket, men linjen dras gjennom menneskets hjerte og i vår egen disposisjon for å bruke skaperverket til godt eller ondt.

Alexander Solzhenitsyn sa det slik: Linjen som skiller mellom godt og ondt går ikke mellom stater, heller ikke mellom klasser, og heller ikke mellom de politiske partier, men rett gjennom ethvert menneskes hjerte.

Bibelen begynner ikke med syndefallet, men med skapelsen. Vår verdi og vår verdighet ligger rotfestet i at vi er skapt i Guds bilde og at vi er kalt til å være Guds fullmektiger på jorden. Det er fordi mennesket har en slik høy verdi, at synden er så tragisk. Mennesket er Guds mesterstykke i skapelsen og det er derfor syndens ødeleggelser avføder slik bestyrtelse og sorg. Bibelen tillegger mennesket faktisk mye større verdi enn dagens sekularisme.
Da Paulus talte til de greske filosofene, sofistene og epikureerne, i Athen, på Mars Hill, begynte han med skapelsen og Gud som verdens skaper. Gud kan derfor ikke være som materielle ting som f eks avgudsbilder. Siden Gud skapte oss mennesker, må han i det minste ha de egenskaper vi har som personlige, moralske, rasjonelle og kreative individer. Det er derfor naturlig å tenke at også Gud er et personlig vesen, «a personal Being». Det er først etter at Paulus har begynt med skapelsen han introduserer begrepene om synd og omvendelse. Paulus må overbevise sine tilhørere om den fundamentalt jødiske tanke at det eksisterer en Skaper og at det bare er i denne konteksten at inkarnasjonen, korsfestelsen og Jesu Kristi oppstandelse gir mening.

For å ta et annet eksempel som understreker Skapningens betydning: Den sentrale doktrinen i den wesley-ianske og nazareesnke tradisjon er «entire sanctifiction», fullstendig helliggjørelse. Vi kan frigjøres fra ell synd allerede i dette livet, i stedet for å vente til etter døden på det evige livet. Disse kirkene lærer at de troende kan frigjøres fra arvesynden eller originalsynden.
Feilen disse krikene begår, skriver Pearcy, er at de tror at Frelsen overstyrer resultatene av fallet i dette livet, mens Bibelen lærer at synden ikke vil være helt beseiret før Kristus kommer tilbake.
For å sette dette i perspektiv minner Pearcy om hva Thomas av Aquinas sa, nemlig at nåden ikke ødelegger (eller svekker) naturen, men fullkommengjør den. Han brukte «perfeksjonere» i den bibelske betydningen av ordet, nemlig dette å nå målet eller fullføre en hensikt, oppnå et ideal. Frelsen består ikke i at Gud kaller oss til å bli noe annet enn menneskelig, men snarere til å gjenoppdage vår sanne menneskelig natur eller tilstand.
Aquinas overdrev nok Skapelsens betydning på bekostning av Fallet. Han mente at mennesket ved fallet kun mistet den opprinnelige supranaturale nåden mennesket hadde vært utstyrt med før fallet, og som nå etter fallet måtte tilføres mennesket på nytt. I dette scenarioet er det bare den øverste etasjen som repareres, ikke den nederste etasjen, hvor kroppen befinner seg. Her deltar ikke kroppen hverken i fallet eller frelsen, hvilket ikke er en adekvat tilnærmelse til kroppen sett i et mer holistisk perspektiv. Det fins ingen deler av den menneskelige natur som ikke er befengt med resultatet av originalsynden eller arvesynden. Det fins ingen nøytral – spirituell – fornuft som kan forholde seg uavhengig til filosofisk eller religiøst engasjement. Når calvinister bruker frasen total depravity mener de ikke at mennesket er håpløst ondt eller fordervet, men at ethvert aspekt av den menneskelig natur er blitt påvirket av Fallet, inkludert vårt intellektuelle liv – og derfor trengs da også alle aspekter å bli frelst (redeemed). Til og med våre sinn er fristet til å dyrke avgudsbilder i stedet for den sanne Gud.  
-
Nabeel Quershi, en tidligere muslim, kan det være verdt her å supplere med. Jeg oversetter og setter sammen litt her fra hans bok: No God but One, 2016, Zondervan:

Sure 42. 51: Det ligger ikke åpent for ethvert menneske at det skulle stå seg for Allah å snakke med dem, bortsett fra gjennom åpenbaring … (min oversettelse).
Koranen henviser muslimer til å henvende seg til Allah’s attributter, sure 17. 110 og muslimer oppfordrer derfor sine trosbrødre til å lære seg Allah’s navn (attributter) for å få en dypere forståelse for Allah’s karakter. Men det finnes intet navn som forteller at Allah ønsker noe intimt forhold til den troende.

Det er ikke mulig for menneskene å kjenne Allah personlig, skriver Querishi. s 60. Det fins imidlertid to mulige unntak: al Wadi og al-Wadud. al-Wadi kan bety «venn», men den virkelige meningen er «patron», skriver Qureshi, som voks opp i en muslimsk familie og som kan arabisk. al-Wadi indikerer at Allah er en beskytter, ikke primært et vennskap eller et «forhold» til ham.
al-Wudud kan bety «elskelig» - the Loving – og blir brukt to ganger i Koranen. Navnet uttrykker mer en «expressiv idea» enn en «relational» idé.
al-Wadud brukes for å beskrive Allah like etter en advarsel: «… Indeed, the vengance of your Lord is svere», se surene 11. 90 og 85. 14.
Koranen benekter uttrykkelig at Alla er Far. Muslimer blir advart mot å kalle seg «guds barn», slik jøder og kristne kan. Når de sier at de er Allah’s beloved, ifølge Koranen, brukes ordet habb på arabisk og ordet isolert sette betyr «kjærlighet», men her brukes det eksplisitt til å benekte at de kristen og jødene er «Allah’s beloved». s 61Dette kommer ofte som et sjokk på muslimer som i oppveksten blir fortalt dem at «Allah loves us». Mange muslimer bruker sure 50. 16 som et bevise på at Allah virkelig står virkelig nært de troende: Allah er oss nærmere enn vår egen halspulsåre.

Allah er en monade, noe JHWH ikke er. Allah er «ikke-relational». JHWH er tre personer, men like vel En. Islam opphøyer Allah’s tilbakeholdenhet og dette at Allah ikke ønsker noen forhold. JHWH er i kristentroen 3-enig, (jeg vil si: Hyper- relasjonell, i kontrast til irrasjonal og irrasjonell eller ensidig volitional).
Quereshi kommer så inn på at det islamske trykket eller hovudfokuset på Allah’s enkelthet – simplicity – medfører grunnproblemer nå muslimer skal forklare påstanden om at Koranen er evig og ikke skapt.
Quereshi: The basic teaching of tawhid is that God – her bruker ikke Qureshi Allah – is absolutely one. This means that, in eternity past, before ha had created anaything, Allah was alone».
Dette utgjør et betydelig teologisk problem innen islam. Gjennom de 99 navnene på gud, kan Allah sies å være «relational». Men hvis Allah ikke hadde noe å relatere seg til før han skapte universet, hvordan kunne han så være nettopp «relational»?
Qureshi presiseres at han bruker «relational» ikke i betydningen «intim», men rett og slett dette i seg selv å eksistere i relasjon til noe annet. For at Allah skal kunne være «gracious» og «merciful», Allah skape universet. Det er derfor ikke mulig å snakke om at Allah «iboende» er nåderik og barmhjertig. Hvis Allah er en monade, trenger han en skapning som er relational. I kraft av læresetningen om tawid, gjør Allah seg avhengig av mennesket for at han i det hele tatt kan være Allah. JHWH, derimot, i kraft å være treenig, er selvtilstrekkelig og fri eller uavhengig, i egentlig forstand. Treenigheten forteller at Gud evig elsker i relasjoner. Hans nåde og rettferdighet står ikke kontingent på hans skapning.
«So the simplicity og tawid proves to be a fatal flaw for orthodox Islam om two accounts: its inability til explain the eternal Quran, and the consequences that i makes Allah dependant upon hisa creation».

Ordet for «Én» i det jødiske eller hebraiske schema er echad, som refererer til en «kompositt» eller sammensatt enhet. Vi kjenner til det som sies om mann og kvinne: De blir ett gjennom ekteskap. Når schema sier at «The Lord is echad», så betyr det at Gud er en sammensatt enhet. s 67

Tawid-prinsippet ble innen islam spesifikt utviklet som et direkte motstykke til treenighetslæren i kristentroen. Dette medfører en avgjørende implikasjon: «Since mankind is made in the image of the triune God, love is woven into our very nature». Qureshi kommer så med en uttalse man skal legge merke til: «Unless one believs in a transcendent basis for altruism, one’s desire to care for people is unanchord and ephemerald, little more than a wim. According to this amoral view, nothing behooves a person to be kind. … So atheistic altruism, though it may be sincere and practicable, is ultimately either sentimental or utilitatrian and selfish. To root altruism more formly, one needs to consider theistis models.

Qureshi forteller så at islam tilbyr et mer fundert grunnlag for altruisme enn ateismen. … . Men: I kristentroen ble mennesket skapt i «the image of a selfless, loving God, so in our very nature we are designed to be selfless and loving».

Fra et kristent perspektiv bør menneskene være uselviske og kjærlige mot hverandre ikke bare fordi dette i seg selv er god idé, ikke bare fordi det hjelper menneskeheten å overleve, ikke bare fordi vi kan vente oss en belønning for det og ikke bare fordi vi går ut fra at vi slik behager Gud. Folk bør elske hverandre uselvisk fordi det er slik vi er. Mennesket er skapt i en uselvisk Guds bilde; å elske andre er hva som gjør oss sant menneskelige, skriver Qureshi.  «As a foundation for altruisme, nothing outstrips the Trinity», s 71.

Kristne tror at den ene Gud eksisterer som tre personer og at den andre personen er Ordet, «the Word». Akkurat som Koranen på sett og vis er «adskilt» fra Allah og likevel på en måte sett som et uttrykk for guddommelig viten og tale, på samme måte tror kristne at Ordet på en måte er adskilt fra Gud og på en annen måte og samtidig «part of him» på en annen måtes, John 1.1. s 82. 
Ordet er samtidig evig, - slik Koranen blir betraktet som den uskapte viten og tale fra Allah. Logos – på gresk, altså Ordet – innebærer både fornuft og tale. I John 1. 14 slås det fast at Logos ble kjød og at tok sin bolig blant oss. Ja, Logos, (ikke Koranen, min merkn) som er Gud, ble altså menneske, (ikke bare menneskelig, min merkn), - og skaperen av universet.

Johannesevangeliet er full av den teologi som preger den hebraiske Torah, skriver Quereshi. s 83.
For muslimer er Muhammed det perfekte eksempel, ikke fordi han har et ubrutt eller knust gudsbilde i seg, men fordi han er «the most pefect instance of man», det største menneske som ha levd. Muhammed «performed to perfection» sier gjerne muslimer, og «Muhammed never showed any emotional weakness. Had he creied and his tears fallen to the ground, the land would have become fertile». Og: «Allah does not enter into this world in Islam, whereas Yahwe has repetedly done so», s 89. Islam have no concept of divine incarnation.

Quereshi forteller så om en debatt han hadde med Dr. Shabir Ally i 2015. Han sa at hvis Faderen sendte sin Sønn for å dø for verdens synder, så ville dette innebære at Gud drev med «barnemishanlding», (cosmic child abuse). Qureshi minner om at Faderen er Gud og at Gud ikke straffer et tilfeldig offer. «The Judge is himself paying on behalf of the criminal», s 90

Fra s 101 fremover forteller Quresihi bl a historien om da den første kvinnelige, norske jagerpiloten som ble drept i Afghanistan av en rasende mobb i 2011, sammen med flere andre vestlige hjelpemannskaper. (se Dabladets raportering under). Foranledningen var at en amerikanske pastoren Terry Jones hadde annonsert at han vil brenne Koranen. (Bemerk: Da Dagbladet beskrev handlingsforløpet, nevne avisen ikke islams rolle som motivasjon for opprøret, som ble satt i gang på flere imamers initiativ, med et eneste ord).

Det er så tragisk at det er lett å overse absurditeten i det hele, skrive Qureshi. Han peker på at mobben under disse angrepen også krevde at president Obama skulle drepes, «the president who has been most vocal in support of Islam, having said: I consider it part of my responsibility as President of the United States to fight against negativ stereotypes of Islam wherever they appear». s 103.  

Plassen Koranen opptar i muslimenes hjerte går over all forstand for de fleste fra Vesten, det viser seg da også i den krenkelse det er å brenne Koranen, sier Qureshi. Koranen er for muslimene Allah’s egne og evige ord selv, eller «personlig?». De er det nærmeste man komme Gud inkarnert, kommet i kjød. For kristne er JHWH’s evige ord Jesus. Koranen inntar samme plass (eller betydning) i islam som den plass eller betydning som Jesus inntar i kristentroen. «To comprehend the insult of burning a Quran, a christian would have to imagine someone burning Jesus … Kristne tror at Bibelen er inspirert av Gud og at Gud inspirerte mennesker til å skrive ned hva Gud ville de skulle skrive ned, på et bestemt sted og på en bestemt tid i historien. Kristne tror med andre ord at Bibelen er inspirert av Gud, men ikke at Bibelen er evig. s 105

Da muslimer tror at Koranen er det evig uttrykk fra Allah selv, kan de ikke tro at Koranen på noen som helt måte ble nedskrevet av mennesker. Den er Allah’s autentiske tale og ord, innskrevet på himmelske tavler og fra disse tavlene ble de så opplest av Gabriel og formidlet – diktert - til Muhammed.  Koranen er ikke inspirert i den kristne betydningen av dette, den er snarere åpenbart: Allah åpenbarte den stykke for stykke, via engelen Gabriel. Muhammed hadde ingen verdens ting med å forme teksten, han bare å resiterte den, s 106. 

Qureshi kommer med informasjon, eller en egen teori, om at Koranen egentlig ikke lærer at ingen kan bære en annens synd, eller andres synder. «Looking carefully at the relevant Quranic verses, all five of them teadch that «no bearers of burdens can bear the burdens of another». It is not that no person can bear the sins of another, bur tha anyone who is already a sinner is in no place to bear the sins of others. Since Muslims believe that Jesus did not bear any sins, theoretically Islamic theology shaoul be compaatible witj Jesus bearing the burdens of others» ! s 42

Det var Muhammed selv som lærte at å kjempe i jihad var hellig og godt, (was holy and good), - (meg: var en hellig plikt og en god gjerning).

Ifølge en hadith påbød Muhammed muslimene å invadere Konstantinopel og at dette ville rense mujahideen – jihadistene - for deres synder. Det fins ikke noe å ligne det med å gå til jihad, hellig krig. Ingen dåd kunne sammenlignes med det å gå i jihad. Sahi Bukhari, 4.56.294, 4. 52. 50 og 4. 52.44, s 140.

Dette ble altså sagt nærmere 400 år før paven i Roma lovet alle som deltok i korstogene at deres synder ville bli tilgitt. (Noe til ettertanke). «… it was not until Christians were a thousand years removed from Jesus that they believed that holy war could purge sin».

Kan man trekke noen annen konklusjon enn at å unnlate å gå i jihad eller motarbeide jihad er en synd i islam? Jeg har ikke sett noen formulere det slik, men jeg kan ikke se noe annet enn logikken i min påstand her. (Se nedenfor).

-
Som et supplement til det som er skrevet over, kan det være på sin plass å føye til noen betraktinger om nåden i de reformerte kirkene slik den blir karakterisert av Peter Vardy, som jeg ikke er helt sikker på om er katolikk eller anglikaner. En ting er sikkert er at han underviste på jesuittisk universitet i London helt til dette ble nedlagt for noen år siden:

Reformert epistemologi – innenfor de reformerte kirker - legger i teologien til grunn en realistisk forståelse av sannhet. Påstanden «Gud eksisterer» anses for sann fordi den - nødvendig vis eller forutsetningsvis - korresponderer til et vesens eksistens, substans og en ånd som kalles Gud, et eksisterende vesen som skapte og opprettholder verden. Det fins trosfundamenter for religiøs tro og for alle troendes livsmåter, hvilket inkluderer bønn, tilbedelse, liturgi, moral osv, mener de reformerte epistemologene Disse fundamentene kan vises å være sanne ved bruk av åpenbaring.
Reformerte "epistemologister" tilhører tradisjonen etter den protestantiske reformasjonen og føres tilbake til Calvin og Luther, og før disse til Augustin og Anselm. De avviser totalt «naturlig teologi». Karl Barth var spesielt avvisende til katolisismen på dette punktet. 

Reformert tradisjon avviser fornuftens forrang fordi mennesket er en fallen skapning og derfor egentlig ute av stand til å forstå Guds natur og til å tro at fornuften kan nå frem til eksistensen av Gud. Å hevde at fornuften har forrang, blir betraktet som arrogant og bedrevitende. De tror den troende kan holde seg til sannheten i fundamenter for troen uten å rettferdiggjøre dette videre.
Både de som støtter den naturlige teologien og de reformerte epistemologene er enige om at det finnes fundamenter for hva vi kan vite og at disse fundamentene er sanne fordi de korresponderer. Når reformerte epistemologer skiller lag med de som støtter en tilnærming som baserer seg på naturlig teologi, er det i konsekvens av deres syn på fornuftens betydning. For dem gir det ingen mening å tvile på at Gud eksisterer. De forklarer dette med at gudstro er en «basically proper belief» og at en slik tro er selve "det mest rimelige" grunnlaget for hvordan de ser verden.
De reformerte epistemologene hevder at dere «noetisk struktur» er ordnet på en sunn måte, mens de som fornekter Gud har en defekt noetisk struktur. Disse ser - med andre ord - ikke verden på riktig eller tilfredsstillende måte. De hevder ikke bare at de kjenner sannheten, men at deres egen måte er den korrekte måten å se verden på, fordi Gud har gitt dem en nåde som gjør dem i stand til å se verden slik den virkelig er, gjennom åpenbaringen. De som ikke er enig med dem, har ikke fått denne guds nåde, hevder de. De er ofre for egen stolthet og arroganse når de antar at de kan fastslå at fornuften kan definere eller bevise Gud. De bruker ofte Adam og Evas fall som en begrunnelse for sin posisjon. Menneskenaturen er ikke i stand til å se verden på riktig måte helt på egenhånd og uten behov for Guds nåde. De oppgir flere grunner til at noen mottar en slik nåde og andre ikke.
Refomerte epistemologer vil ikke forsøk å omvende noen som er uenig med dem med rasjonelle argumenter, fordi dette vil være ensbetydende med å falle i den fellen det er å avvise åpenbaring som «eneste» fundament». (s 22 f i Peter Vardy, What is Truth?, 2003, John Hun Publishing Ltd).

Når det gjelder nåden, må jeg her vise til hva jeg har skrevet annetsteds nokså omfattende her på bloggen, bl a om forholdet til ID i islam, om presbyterianeren Sproul’s og visse nycalvinister, som de ofte kalles, syn på nåden osv:

-

Når jeg i det følgende, her på slutten, tar med noen betraktinger rundt Plotinus, Nietzsche osv, så er det for å følge opp med en viss teologi som minner om visse mystiske drag både i kristendommen og islam, og det følgende da som supplement til og i kontrast med det som over omtales av bl a Nancy Pearcy og Sabeel Qureshi:  

Karen Armstrong om Plotinus, s 103 ff: Sinn (nous) er den første emanasjonen, hvilket korresponderer med Platons idéverden: Den gjorde Den enes enkelthet begripelig, men kunnskap her bygget på det intuitive eller umiddelbare og dette ikke på grunnlag av tilegnet via forskning og ressonnement, men ble absorbert omtrent på samme måte som våre øyne «drikker» de objekter som sees. Sjelen (psyke) som strømmer ut fra Sinnet, er analogt til emanasjonen fra den Éne, og ligger bare litt unna perfeksjon fordi den mangler absolutt enkelthet. Sjelen korresponderer til virkeligheten slik vi kjenner den, alt annet flyter eller emanerer fra Sjel som gir til vår verden det den måtte ha av sammenheng eller enhet og koherens.

Plotinus så ikke for seg treenigheten av Én, Sinn (mind) og Sjel som en gud «der ute». Det guddommelige omfatter hele eksistensen. Gud var alt i alle og lavere værender eksisterte bare i den grad som de deltok i det Énes absolutt værende. Alle værender lengter etter enhet og lengter etter å vende tilbake til den Éne, en intern tilbakevenden til dypet i sinnet. Siden alle sjeler var animert av den samme Virkelighet, kan menneskeheten sammenlignes med et kor som står rundt sin dirigent. Hvis ett individ spilte feil, ville det oppstå disharmoni og dissonans, men hvis alle spilte slik de burde, ville det gagne hele koret fordi alle ville istemme med dirigenten.

Den Éne er iboende upersonlig, har intet kjønn og er helt likegyldig overfor oss mennesker. Men Sinn, nous, er grammatikalsk maskulint og Sjel, psyke, er feminin, noe som tyder på at Plotinus forsøkte å bevare den hedenske idéen om en seksuell balanse og harmoni. Ulikt den bibelske Gud, kommer ikke Plotinuses «gud» ut for å møte oss og føle oss personlig hjem. Den lengter ikke etter oss og elsker oss ikke og åpenbarer seg ikke. Den har ingen kunnskap om annet utenfor den selv. Men Plotinus filosofi var ikke fundert på en logisk tankerekke, men på en åndelig søken. «Vi må skyndte oss for å komme oss bort fra her og utålmodige etter å fri oss fra våre verdslige bånd og omfavne Gud med hele vårt vesen slik at ingen del av oss som ikke klynger seg til Gud. Der vil vi kunne se Gud og oss selv som åpenbart ved lov: vår herlighet, fylt av Intellekt, eller bedre: oss selv i herlighet, i lyset selv, rent, strålende, luftig og slik bli, i sannhet, en gud.

Denne gud var ikke et fremmed objekt, men vårt beste Selv. Den kommer hverken via viten, ikke via en intellektualisering som oppdager intellektuelle værende i Sinnet, men i form av en tilstedekommende, parousia, som overgår alle kunnskap. … Tanken om en upersonlig opplysning, utenfor menneskelige kategorier og naturlig for mennesket, lå nær til hinduismen og buddhismen i India, som Plotinus hadde studert. … Det virker som at når mennesket kontemplerer Det absolutte, så deler de meget like idéer og erfaringer.

Nietzshe lar Zaratustra klage, i Armstrong s 358:

Nei! Kom tilbake,
med alle dine plager!
Kom tilbake
til den siste av alle ensomme!
Alle mine tårers strømmer
renner i retning deg!
Og den siste flamme i mitt hjerte –
den brenner opp til deg!
Åh, kom tilbake
Min ukjente Gud! Min smerte!
min siste lykke

Den store, berømte kristenapologeten Norman Geisler om Plotinus:

Grunnleggende for Middelalderens gudssyn eller gudsoppfatning er Plotinus tanker fra 200-tallet e-kr. Han trodde at Det ultimate (Gud), var «et» absolutt og individuelt En, en posisjon som i stor grad påvirket den islamske monoteisme. Denne Ene er så ekstremt transcendent – over alt og alle – at det/den ikke kan kjennes uten gjennom mystiske tilnærminger. Det kan ikke eksistere noen likhet mellom Den ene og hva som flyter fra denne, universet, og dette fordi Gud står over værende(t), og fordi det ikke finne noen forbindelse mellom hva som er og hva som eksisterer utover dette.

Men Thomas av Aquinas ga et avgjørende svar på Plotinus agnostisisme og mystisisme: Han hevdet at en effekt må ligne på dens årsak fordi «du kan ikke gi det du ikke har». Du kan ikke skape det du ikke har. Derfor, hvis Gud skapte eller forårsaket det gode, så må Gud være godhet. Hva nå enn vår virkelighet er, så har vi den fra Gud og denne Gud ER ut fra sin egen natur. (Å eksistere ER Gud essens!).

Innvendinger mot Aquinas blander som regel sammen enten den materielle eller instrumentelle årsak med den effektive årsak. Den effektive årsaken til noe er den som forårsaker eller skaper det til å være eller bli. Den instrumentale årsaken er den som muliggjør eller muliggjøres ved denne forårsakningen. Den materielle årsaken er den som tingen skapes fra eller ut av. Av dette følger at det ikke nødvendigvis finnes noen likhet mellom disse årsakene, noe som imidlertid er tilfelle nettopp i forhold til den effektive årsaken. Et maleri ligner ikke på malerens pensel, men det ligner eller minne om malerens sinn. Penselen er en bare en instrumentell årsak, mens malerne eller kunstneren er den effektive årsaken.

Et annet mistak er å blande sammen materielle og effektiv årsakssammenheng. Varmt vann kan få et egg til å bli hardt og dette kommer av den materielle tilstand til egget. Det samme varme vannet kan mykne voks. Forskjellen ligger i det materialet som årsakene virker på. Slik sett forårsaker eller skaper en evig Gud en endelig verden. Gud blir ikke mer endelig av den grunn. Heller ikke er Gud kontingent eller avhengig av sin skapelse. Gud er et nødvendig vesen, en skaper som skaper et kontingent univers som han selv ikke er avhengig av. Det skapte har eksistens, mens Gud ER eksistens eller væren. Det må derfor foreligge en sammenheng eller likhet mellom sleve Det værende, dvs Gud, og dette å ha eksistens. Gud er ren aktualitet uten noen form for potensialitet. Alt annet som er skapt har potensialitet, siden det er mulig for det å ikke eksistere. Gud er som skapningen i sin aktualitet, men ikke i dens potensialitet. Og dette er da grunnen til at vi navnsetter eller begriper Gud ut fra effekten av hans skapelse og til at vi må avvise alle tilløp til å implisere begrensethet eller avgrensning eller ikke-perfeksjon. Perfeksjon er det eneste attributt vi kan tillegge ham og dette medfører så at vi ikke kan tillegge eller tilskrive Gud det onde, men derimot (er tvunget til) at vi kan tillegge ham det gode. Det onde impliserer begrensing og ikke-perfeksjon. Det gode i seg selv impliserer hverken begrensning eller ikke-perfeksjon. Gud er derfor god av natur og kan ikke være eller gjøre det onde.

Om Nietsche i Trond Berg Eriksen s 140 ff:

Nietzsche har ingen tiltro til logikkens eller begrepenes upartiskhet. Logikken har sitt opphav i fiksjonen om gjenstandenes identitet og varighet. Begrepenes opphav er metaforer, forestillinger og fortolkninger som aldri griper tingenes vesen, bare deres foranderlig overflate. Men når man har glemt hvor begrepene stammer fra og metaforene i lang tid har fungert som fast skillemynt, mister de karakter av fortolkninger og blir en pant på tingenes «vesen».

Fornuften ønsker seg stillstand og evighet. Livslysten og forgjengeligheten er på kollisjonskurs. Tradisjonens løsning består i å skille verden i en «sann» og «skinnbarlig» verden. På den ene siden: fornuften og dens former. På den andre siden: kroppen og sansene. Her kjemper, som vi har sett, kristendommen og Kant på samme side. Begge løsninger er dekadanse-symptomer. Det vitner om et avkreftet liv. Metafysikken og teologiens postulater er utvikler i historiens løp uten planmessig vilje, mer eller mindre av seg selv, som et vilkårlig resultat av hevngjerrighetens skiftende behov. Dermed kan de heller ikke avvikles bare man bestemmer seg for det.

«Jeg frykter at vi ikke blir kvitt Gud, fordi vi ennå tror på grammatikken», sier Nietsche. I denne sammenhengen står «Gud» for den «sanne» verden og de evige former som tradisjonen har postulert eksistensen av for å kompensere for den faktiske forgjengelighet. Disse illusjonene kan ikke avvikles før grammatikkens mønstre er radikalt forandret eller fjernet fra bevissthet og verdensoppfatning.

Nietzshe er fullt klar over sitt selvreferanseproblem: at det ikke er lett å undergrave tilliten til språket ved språkets egen hjelp. Men han kommer videre ved å understreke at det ikke er språket som helhet det dreier seg om, bare helt bestemte, grunnleggende kategorier i språket. «Grammatikken» er fornuftens former. Gjennom disse formene «fordømmer og forbanner» forgjengeligheten. Dermed opprettholder Gud og grammatikken hverandre gjensidig. Språkets subjekter og objekter reprodusere illusjonen om viljens enhet og tingene soliditet hver gang man former en setning.
Fornuften skaper fetisjer av alt språket berører, mener Nietzsche. «Overalt ser fornuften aktører og aksjoner. Den tror på viljen som årsak. Den tror på jeget som noe værende, å jeget som substans, og projiserer forestillingen om jegets substans på alle gjenstander – dermed skaper fornuften og språket begrepet om «tingen» … Væren blir tillagt alle ting som dens årsak. Væren får skylden. Av begrepet «jeg» følger begrepet om «væren» … Ved begynnelsen står det skjebnesvangre feiltakelse at viljen er noe som virker, at viljen er evne … I dag vet vi at den bare er ond.

Poenget er at all språkbestemt forståelse oppfattes som subjektavhengig. Egentlig finnes det hverken «årsaker» eller «virkninger», men vi makter ikke å befri oss fra språkets tvang.
Nietzsches utredninger av språkets mønstre som ramme om «virkeligheten» er – som vi senere skal se – selve utgangspunktet for den tidlige Foucaults diskursanalyse. Nietzche sier: «Det har gitt meg store problemer, og gjør det fremdeles, at det er langt viktigere hva tingene kalles enn hva de er. Rykte, navn og utseende blir tingenes vanlige mål og vekt – og de er nesten alltid gale eller vilkårlige, som om de er kastet rundt tingene som et klesplagg av fremmed natur, fremmed for dens egen hud – at det som sies om noe vokser fra generasjon til generasjon bare fordi folk tror på det, til det gradvis vokser inn i tingen og til sist i tingens kropp. Det som først var utseende, blir til slutt nesten alltid tingens vesen og fungerer som det. Hvor dumt det ville være å anta at man bare kunne påpeke illusjonens opprinnelse og bedragets tåkeslør for å ødelegge den verden som gjelder som virkelig, den såkalte «virkelighet». Vi kan bare ødelegge ved å skape. Men la oss heller ikke glemme: Det er nok å skape nye navn, vurderinger og sannsynligheter for på lag sikt å frembringe nye «ting». Språket bemektiger seg og tilrettelegger omgivelsene. Forbindelsen mellom språk og virkelighet hviler ikke på neon evig identitet mellom ord og ting. Tvert imot maskerer språket virkeligheten slik at masken blir ansett for virkeligheten selv. Språkbruk står alltid midt i en strid med alternativer, en strid om hvilke mønstre som skal legges på virkeligheten.
Noen forskere feirer Nietzsche som en forløper for analytisk filosofi.

N. analyserer språket for å angripe de store spørsmål fra en ny side. De analytiske filosofene vender seg mot språket fordi det er et antatt nøytralt område, hvor man slipper å foreta en rekke filosofiske valg. Dermed gjennomfører de en betraktning av språket som han ville oppfatte som en avgjørende forfalskning. Det som faktisk er historie, blir behandlet som natur.

N’s erkjennelsesteoretiske skeptisisme er en forutsetning for hans konsentrasjon om maktviljen og det perspektivistiske. Vi kommer aldri frem til en virkelighet der ute, en objektiv referanse som kunne garantere språkets, logikkens og begrepenes gyldighet. Alt de vi sier og skaper, er utkast fra en maktvilje som prøver å legge omgivelsene til rett for egen realisering. Ikke bare kunst, religion, moral og politikk, men også alle filosofiske begreper har sin kjerne i fortolkninger, dvs. reflekser av maktviljens sammenstøt med en hindring eller med sitt stoff. Dette synet på språket og begrepene fører N over i etymologiske og begrepsgenealogiske undersøkelser som peker frem mot Heideggers øvelser.

Med støtte i språket har kristendommen forkynt en sjelsatomisme som må utryddes. Sjelsbegrepet og gudsbegrepet forutsetter hverandre. Hensikten med de to begrepene var at de skulle støtte hverandre gjensidig. Derfor må de to hoder – det store og de mange små – rulle samtidig. Det finnes ikke noe «jeg» som tenker, sier N i sin avvisning av Descartes. Troen på et substansielt «jeg» …

Vardy, som vi viste til over, viser i samme bok til noe Nietzche skrev i Twlight of the Idols: «… de kristne er ikke engang menn. Når islam forakter kristendommen, er det tusen ganger riktig, for islam forutsetter menn». s 82.


Noter:
Dagbladets reportasje, se over: Den norske oberstløytnanten Siri Skare (52) er blant de minst sju drepte etter at en mobb gikk til angrep mot et FN-hovedkvarter i byen Mazar-e Sharif nord i Afghanistan rundt 11.30, norsk tid, i dag, bekrefter Forsvaret.

Se om koranbrenning osv her på bloggen:



Litt ymse plukket fra diverse:

The word jihad appears frequently in the Quran with and without military connotations,[10] often in the idiomatic expression "striving in the path of God (al-jihad fi sabil Allah)".[11][12] Islamic jurists and other ulema of the classical era understood the obligation of jihad predominantly in a military sense.[13]
-
"It was mentioned in the Qur'an very early in the history of Islam and at a time when Muslims were weak and even persecuted. God said to His Prophet, 'Do not obey the kafireen (those who reject the truth) but wage jihad with it (the Qur'an) against them. [25:52]
'"https://www.nationalgeographic.com/news/2003/10/what-does-jihad-really-mean-to-muslims/
-
The military jihad could be proclaimed only by the legitimate leader of the Muslim polity, usually the caliph. (Brittainca).
-
al-Faridha al-Gha'iba should be considered a classic text of jihadism.

In summary, the grand narrative of this text is as follows:

The Muslim world is living in lowly status and humiliation. The rulers of the Muslim world do not rule by God's law (which is valid for all times and places) but by man-made laws, and they have apostasised from Islam. They are of the Tawagheet (idolatrous tyrants), and the Tawagheet of the Earth will only disappear by the sword. To revive the Muslim world's former glory, we must return to the neglected duty of jihad, which continues against the disbelievers until the Day of Judgement and ultimately aims to make the word of God supreme over the Earth. The neglecting of the jihad is the reason for our lowly status and humiliation. We must focus on overthrowing the rulers and regimes in our lands, in order to establish an Islamic state that should be the nucleus of reviving the Islamic Caliphate.

-
While pre-modern jurists generally classified the jihad-duty as collective, there werespecific cases where circumstances temporarily necessitated participation from everyone. Forinstance, if an enemy attacked a town, the population of that town was required to participate in its2017]429
WEST VIRGINIA LA WREVIEWindividual obligation did occur, but only temporarily. The sole exception is themodem jihad-duty. It has effectively become a permanent individualobligation-a change that is unprecedented in Islamic law.This Article exploresjihad as a legal duty and unpacks the consequencesof this novel shift  from collective to individual obligation.

-

Unless there was a sudden attack on the Muslim community, jihad was not a personal obligation (fard ayn) instead it was a collective one (fard al-kifaya),[66] which had to be discharged "in the way of God" (fi sabil Allah),[150] and it could only be directed by the caliph, "whose discretion over its conduct was all but absolute."[51] (This was designed in part to avoid incidents like the Kharijia's jihad against and killing of Caliph Ali, who they judged to be a non-Muslim.) Martyrdom resulting from an attack on the enemy with no concern for your own safety was praiseworthy, but dying by your own hand (as opposed to the enemies) merited a special place in Hell.[151] The category of jihad which is considered to be a collective obligation is sometimes simplified as "offensive jihad" in Western texts.[152]

Based on the 20th century interpretations of Sayyid Qutb, Abdullah Azzam, Ruhollah Khomeini, Al-Qaeda and others, many if not all of those self-proclaimed jihad fighters believe that defensive global jihad is a personal obligation, which means that no caliph or Muslim head of state needs to declare it. Killing yourself in the process of killing the enemy is an act of martyrdom and it brings you a special place in Heaven, not a special place in Hell; and the killing of Muslim bystanders (never mind non-Muslims), should not impede acts of jihad. Military and intelligent analyst Sebastian Gorka described the new interpretation of jihad as the "willful targeting of civilians by a non-state actor through unconventional means."[147]

Theologian Abu Abdullah al-Muhajir has been identified as the key theorist behind modern jihadist violence. His theological and legal justifications influenced Abu Musab al-Zarqawi of Al Qaeda as well as several groups including ISIS. Zarqawi used a manuscript of al-Muhajir's ideas at AQI training camps that were later deployed by ISIS, referred to as The Jurisprudence of Jihad or The Jurisprudence of Blood.[153][154][155]

The book has been described as rationalising "the murder of non-combatants" by The Guardian's Mark Towsend, citing Salah al-Ansari of Quilliam who notes "There is a startling lack of study and concern regarding this abhorrent and dangerous text in almost all western and Arab scholarship".[154] Charlie Winter of The Atlantic describes it as a "theological playbook used to justify the group's abhorrent acts". He states:

    Ranging from ruminations on the merits of beheading, torturing, or burning prisoners to thoughts on assassination, siege warfare, and the use of biological weapons, Muhajir’s intellectual legacy is a crucial component of the literary corpus of ISIS—and, indeed, whatever comes after it—a way to render practically anything permissible, provided, that is, it can be spun as beneficial to the jihad. [...] neither Zarqawi nor his inheritors have looked back, liberally using Muhajir’s work to normalize the use of suicide tactics in the time since, such that they have become the single most important military and terrorist method—defensive or offensive—used by ISIS today. The way that Muhajir theorized it was simple—he offered up a theological fix that allows any who desire it to sidestep the Koranic injunctions against suicide.[153]

Psychologist Chris E Stout also discusses the al Muhajir-inspired text in his book, Terrorism, Political Violence, and Extremism. He assesses that jihadists regard their actions as being "for the greater good"; that they are in a "weakened in the earth" situation that renders terrorism a valid means of solution.[155]
-

Baghdadi spoke at length of the importance of the caliphate in his Mosul sermon. He said that to revive the institution of the caliphate—which had not functioned except in name for about 1,000 years—was a communal obligation. He and his loyalists had “hastened to declare the caliphate and place an imam” at its head, he said. “This is a duty upon the Muslims—a duty that has been lost for centuries … The Muslims sin by losing it, and they must always seek to establish it.” Like bin Laden before him, Baghdadi spoke floridly, with frequent scriptural allusion and command of classical rhetoric. Unlike bin Laden, and unlike those false caliphs of the Ottoman empire, he is Qurayshi.

Ibn Khaldun 1332 – 1406 skrev at en av de ti pliktene kalifene var pålagt var å gå i jihad en gang i året: https://www.theatlantic.com/magazine/archive/2015/03/what-isis-really-wants/384980/

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar