Synden og syndene ...

Mine damer og herrer, må jeg be om litt stillhet, litt meditasjon og litt tålmodighet? Vi har lang vei å gå og vi må skynte oss, men bare de som har god tid og som er ved godt mot oppi alt mylder og forvirring, kommer frem. I tide.

Jeg må først be om oppmerksomhet angående to utsagn – som skal stå uforandret «forever» - i Koranen som vil vekke både undring og kanskje frykt i en åpen og nysgjerrig lesers sinn, hvis han da ikke sovner før det hele begynner, før det hele braker løs, så å si, før vitelysten drukner i det vi oppfatter som trusler som ommer utenfra, eller fra langt inni i oss selv, - det kan komme ut på ett.

Vi kan imidlertid slå fast: Vi har mange veisperringer foran oss, og kjenner vi innerst i våre egne sjeler et dypt behov for klarhet, vil vi lykkes og kommer fra det med en stor gevinst, og et klarerere syn sett i størst mulig perspektiv.

Jeg vil be dere først om å ofre litt tid på å forsøke å forstå hva følgende setninger har å si oss, enten vi er muslim, ateist eler kristen. Hvordan vi ser og forstår disse få innledende setningene, kan faktisk bli avgjørende for hvordan vi tenker, føler og gjør i fortsettelsen.

Vi begynner altså smått og sakte med følgende, (men hvis du føler for det, kan du scrolle ned noen hakk hvor du finner mine egne spørsmål fattet i all korthet, og bare for å stuere et par enkle poenger):

9. 43 Måtte Allah bevare deg vel (med ære og varsomhet)! Hvorfor ga du dem tillatelse (til å la være å kjempe) før de også ble synlige for deg som talte sant, og du hadde visst hvem som løy?

4. 79 (Å, menneske! Lær deg selv opp på den måten at) hvis det overgår deg noe godt, er det (innse at det er) fra Allah (ikke tilskriv det din gode planlegging). Og når noe ille rammer deg, er det (innse at det er) fra deg selv (tilskriv det det onde i deg selv). Og (kjære elskede ﷺ), Vi har sendt deg som et sendebud for all menneskehet, og Allah er tilstrekkelig som vitne (for ditt profetskap).

http://norskkoran.no/Les/?Surah=An_Nisa

Mulige oversettelser til engelsk:

9. 43 Picktall: Allah forgive thee (O Muhammad)! Wherefor didst thou grants tem leave ere those who told the truth were manifest to thee and thou didst now the liars?

4. 79 Whatever of good befalleth the (O man) it isfrom Allah, and whatever of ill befalleth thee it is from thyself. We have sent thee Mohammed as a messenger unto mankind and Allah is sufficient as wittnes.  (s 86)

I Bergs oversettelse til norsk:

9. 43 Måtte Gud unnskylde deg! Hvorfor gav du dem fritagelse før det ble klart for deg hvem som snakket sant, og du visste hvem som løy?

Flere oversettelser til engelsk:

4. 79 Det som møter deg av godt, er Guds verk. Det som overgår deg av ondt, er ditt eget verk. Deg har Vi sendt til menneskene som sendebud. Gud strekker til som vitne.

Sahih International: May Allah pardon you, [O Muhammad]; why did you give them permission [to remain behind]? [You should not have] until it was evident to you who were truthful and you knew [who were] the liars.

Pickthall: Allah forgive thee (O Muhammad)! Wherefor didst thou grant them leave ere those who told the truth were manifest to thee and thou didst know the liars?

Yusuf Ali: Allah give thee grace! why didst thou grant them until those who told the truth were seen by thee in a clear light, and thou hadst proved the liars?

Shakir: Allah pardon you! Why did you give them leave until those who spoke the truth had become manifest to you and you had known the liars?

Muhammad Sarwar: May God forgive you! (Muhammad), why did you not let them join the army so that you could discern the liars from the truthful ones?

Mohsin Khan: May Allah forgive you (O Muhammad SAW). Why did you grant them leave (for remaining behind, you should have persisted as regards your order to them to proceed on Jihad), until those who told the truth were seen by you in a clear light, and you had known the liars?

Arberry: God pardon thee! Why gavest thou them leave, till it was clear to thee which of them spoke the truth, and thou knewest the liars?

http://corpus.quran.com/translation.jsp?chapter=9&verse=43

4. 79: Sahih International: What comes to you of good is from Allah , but what comes to you of evil, [O man], is from yourself. And We have sent you, [O Muhammad], to the people as a messenger, and sufficient is Allah as Witness.

Pickthall: Whatever of good befalleth thee (O man) it is from Allah, and whatever of ill befalleth thee it is from thyself. We have sent thee (Muhammad) as a messenger unto mankind and Allah is sufficient as Witness.

Yusuf Ali: Whatever good, (O man!) happens to thee, is from Allah; but whatever evil happens to thee, is from thy (own) soul. and We have sent thee as a messenger to (instruct) mankind. And enough is Allah for a witness.

Shakir: Whatever benefit comes to you (O man!), it is from Allah, and whatever misfortune befalls you, it is from yourself, and We have sent you (O Prophet!), to mankind as a messenger; and Allah is sufficient as a witness.

Muhammad Sarwar: Whatever good you may receive is certainly from God and whatever you suffer is from yourselves. We have sent you, (Muhammad), as a Messenger to people. God is a Sufficient witness to your truthfulness.

Mohsin Khan: Whatever of good reaches you, is from Allah, but whatever of evil befalls you, is from yourself. And We have sent you (O Muhammad SAW) as a Messenger to mankind, and Allah is Sufficient as a Witness.

Arberry: Whatever good visits thee, it is of God; whatever evil visits thee is of thyself. And We have sent thee to men a Messenger; God suffices for a witness.

http://corpus.quran.com/translation.jsp?chapter=4&verse=79

Men nå, hvis du har hoppet over tekstene over, og kanskje følt en viss lettelse, eller hvis du har skummet gjennom dem – muligens med en viss sunn skepsis, en vemmelse og/eller tvilende motvilje, kan vi gå rett på sak her og si:

Det er veldig rart at Allah sier til Muhammed: Måtte Allah tilgi deg!

Allah sier ikke: Jeg tilgir deg. Det fremstilles i hvert fall som om Allah sier til seg selv: Måtte jeg – i hypotetisk konjunktiv – tilgi deg. (Det viser at Allah nøler og er usikker, og det viser at Muhammed nøler og er usikker).

Allah’s ord synes å inneholde og innebære en kontradiksjon, en utydelighet, hvis man ikke bent fram ser og forstå at det må være Muhammed personlig som sier det Allah sier.

Må ikke konklusjonen bli at det umulig kan Allah som sier det, men at det er overveiende sannsynlig og tvert imot er Muhammed selv, som sier det. For sidestilles ikke det som Allah sier i koranen med det som Muhammed resiterte, så å si på direkten og uten noen «mellommann» eller midler mellom Allah og profeten, (bortsett muligens fra at mellommannen kan være engelen Gabriel)?

Av oversettelsene over fremgår det at muslimene selv kan ha store vansker med å forstå dette på en noenlunde rimelig fornuftig måte. Løsningen kan være kort og godt å si: «La det som står stå», ta det bare bokstavelig, ikke tolk, ikke spekuler, ikke bli dypsindig, ikke fortvil  - ferdig snakka.

Vi skal etter hvert komme tilbake til de lingvistiske, teologiske, filosofiske, pskologiske og moralske implikasjonene i alt dette. Så ha tål og la spenningen ta deg! Vi har lovet en fortsetelse, den kommer etter hvert, oppdelt i bolker.

Det samme kan sies om den suren som sier at det ikke er Allah sin skyld at du lider og at ondt vederfares deg, slik det blir sagt i den norske oversettelsen: 4. 79 Det som møter deg av godt, er Guds verk. Det som overgår deg av ondt, er ditt eget verk.

Vi ser her at Allah skylder på deg, uansett om du er en synder eller ikke. (Det gjelder kanskje både den Allah-troende og den ikke-troende, ikke bare den Allah-troende?).

Det som skjer deg, uansett hva, det er ditt eget verk og din egen skyld, men det gode som skjer deg, det er du egentlig ikke «ansvarlig for». Det er Allah som gir deg den «nåde», en nåde som ikke er identisk med det begrep om nåde som finnes i Bibelen, for den er helt annerledes begrunnet og av en helt annen substans.

Spørsmålet oppstår nå: Siden det er Allah som sier dette og siden Muhammeds ord og befalinger er identiske med alt hva Allah sier i Koranen, er det ikke da rimelig å tro at det er Muhammed som kan interesse av at alt dete blir sagt, slik at Muhammed faktisk frikjenner seg selv fra alt ansvar de troende selv må ha for sin lidelse, sin elendighet og sin «synd»? Vil det være en blodig fornærmelse å heved at alle troende muslimer overalt og til enhver tid selv velger sin egen lidelse, og at Allah overlater til skjebnenen – ikke Guds forsyn – å avgjøre din skjebne, uansett hvor from du eller måtte være og uansett hvor mye du så religiøst korrekt tror på og dyrker Allah og hans profet?

Vi skal foreløpig unngå å svare konkret og direkte på spørsmålet. Svaret vil forhåpentlig avtegne seg sinnet for dem som orker å henge med i fortsettelsen på denne uhyre spennende historien og den fremstilling.

Men vi skal først begynne med noe enkelt og håndgripelig: La meg begynne med en aperitiff, om litt magi, som «advareren» - ikke profeten! - Muhammed drev med, - vi må tro i største alvor. Han «forordner» følgende, på «ordre» fra Allah:

«Dere skal ta av seg skoene før dere trer inn i det hellige huset, vaske dere». «Når en muslim som tjener Gud vasker ansiktet sitt, blir hver synd vasket bort med vannet eller med den siste vanndråpen. Når han vasker hendene sine, blir hendenes synder vasket bort med vannet. Og når han vasker føttene sine, blir alle de syndene føttene har begått, vasket bort med vannet eller den siste vanndråpen, inntil han blir helt renset for synd».

Dette var et helt vanlig tankesett blant de semittiske folk den gang, og handler om å fordrive demoner. Det dreier seg om magi. Derfor kunne Muhammed også vaske føttene med sandalene på seg ved å føre hendene på utsiden av sandalen, (tatt fra Hege Storhaugs Islam, Den 11. landeplage, s 203 hvor hun henviser til Ibn Warraq op.cit s 90).

Her skrives og menes det altså at muslimer kan vaske bort enhver synd, men kan muslimen like vel havne i halvete? Og er ikke islam i seg selv da en urettferdig religion og Allah en ubarmhjertig og urettferdig gud?

Det sies ofte at Allah er pur vilje, han står over fornuften og de universelle etiske standarder som fornuften i seg selv er skjenket oss. At Allah står over alt, må betyd at han i sitt vesen faktisk – ontololisk – er en vilkårlig gud, en gud man ikke med visshet kan forlite seg på. I kristentroen er dette omvendt, Gud gjør alt for å sikre seg mot beskyldninger om vilkårlighet. Gud i den judeokristne tradisjone og ortodoksi har inngått en evig pakt med den skapte verden og innebygget dette ligger klare standarder. Uten slike standarder, som utgjør naturens lovmessighet og innenfor naturens sekundære lovmessighet, ville det ha vært like umulig som innen islam å utvikle naturvitenskapen og alle de velsignelser den har skapt for menneskeheten. Vi kommer tilbake til dette senere, bare for å nevne det her.

Svaret på spørsmålet over er et «rungende» Ja. «Syndfrie muslimer kan faktisk havne i helvete, og da attpåtil det allahianske helvete, et sted som adskiller seg fra andre slike steder, i andre religioner.

Er det mulig? Og hvordan kan det være mulig? Svar: Fordi det fremgår i klartekst – i hvert fall indirekte - i Koranen selv, eller slik de mest aktede lærde tolker den. Islam hellige bok – som faktisk kan likestilles med Allah selv, fordi Koranen av mange muslimer betraktes som uskapt – en egenskap bare gud kan ha og altså intet menneske. Muslimer snakker da også om at Koranen er «levende», - en levende bok.

I islam fins det intet grunnlag for å operere med «arvesynd», slik det er blitt legitimt i kristen tradisjon å gjøre, basert på en rimelig tolkning av Bibelen selv. Mennesket er ikke «opprinnelig» syndig hverken i islam eller kristendom, men til forskjell fra i islam betraktes menneskene som syndige i og med fallet, som det kalles. Et slik fall foreligger ikke som en mulig teologisk mulighet i islam.  (Mange «vantro» finner derfor denne lære mye mer sympatisk enn biblenes lære). Men mennesket er ikke feilfritt, ifølge islam, hvilket er noe annet enn at mennesket lever i og med en arvesynd som bare Gud selv kan befri mennesket fra. Ikke slik islam, altså. En slik vinkel kan imidlertid være katastrofal for islam lære, noe vi kommer tilbake til.

Men så oppstår det likevel – ved nærmere ettersyn - et perspektiv som muliggjør at mennesket faktisk har en synd som alle muslimer er bærere av, og det en er faktisk en synd som dømmer samtlige – alle – muslimer til helvete, noen for alltid, andre for et kortere «evighetsperspektiv». Det eneste som er sikkert for en muslim er med andre ord at han skal dømmes til et opphold i helvete, uansett hva han gjør og uansett hva han unnlate å gjøre. For en muslim gjelder det derfor å gjøre så mye riktig som mulig for Allah og profeten mens han ennå lever.

En nærliggende slutning er at vi derfor like vel si at det fins en slags arvesynd i islam. Kall det kanskje en av Allah en gang for alle forordnet kollektiv helvetessynd. En slags fellessynd, altså, en slags originalsynd som følger muslimen hvor han nå går og står, uansett hva han tenker, føler gjør, til enhver tid, i dette for mange akk så jammerlige jordeliv og på denne vår planet i dag, så vel som i går.

Alle dømmes med andre ord – fordi de ikke er feilfrie – til helvete. Det er altså ikke én synd, eller flere synder, men én og samtidig flere feil, utilgivelige feiltrinn. (Dette kan ha sammenheng med at Allah ikke er hellig, se Allah ikke hellig, og at Allah ikke har det vesen og den karakter at han hater synden, slik JHWH og Jesus Kristus gjør).

For en muslim er det derfor om å gjøre å gjøre straffen i helvete så kort og mild som mulig. Mange muslimer anstrenger seg derfor med stor utholdenhet og fasthet for å holde så mange som mulig krav og påbud, forbud og forordninger som mulig. Dette vil sikre dem en mildere straff. Noe klarere kriterium på hva som er en «gjerningsreligion», skal man lete forgjeves etter.

Se denne videoen: her. Forfatteren er apostat, dvs frafallen, fra islam. Han nevner at Muhammed vil komme gå gå i forbønn for visse muslimer i helvete, hvorpå Allah vil komme og etterkommer hans ønsker, (som igjen kan være vilkårlig, dvs ikke bygget på annet en Muhammed «preferanser». (Surer som omhandles i videoen er bl a disse: 3. 116, 3. 32, 2. 25, 3. 65, 3. 85, 9. 30, 5. 72, 98. 6, 9. 33, 7. 158).

Vi skal komme nærmere inn på disse tingene senere. Ha tålmodighet, det ligger masse i påvente, mange ting som kanskje kunne bidra til en større åpenhet generelt for den judeokristne tradisjon Vesten faktisk springer ut av og fremdeles tilhører.

 Muslimer kan med andre ord aldri være trygg på at de ikkehavnet i helvet. De kan aldri være visse på å havne i himmelen, selv ikke martyrer som dør – ved å drepe – for Allah og profeten.

Et «lite» innblikk i hva alt dette dreier seg om:

I 2009 kom også Al-Azhar, det verdensberømte islamske instituttet i Kairo, med en fatwa som forbød oppføring av nye kirker i Egypt. Fatwaen ble utstedt av Dar el-Ifta, «fatwarådet for islamske tolkinger av lovene i islam». «Muslimenes mening er at det å bygge en kirke er en synd mot Gud, på samme måte som om han lot arven sin bli brukt til å bygge en nattklubb, et kasino, en låve for griser, katter eller hunder» het det i den muslimske domsavsigelsen. Videre sto det:

«Frelse for de kristne er gjennom troen på Jesus som herre, mens muslimene er helt uenig i det. Muslimer tror at Isa, (det arabiske ordet som brukes om Jesus i Koranen, forf anm.) var en slave av Allah og hans sendebud, og at Allah er én. Han hverken føder eller blir født, og hans like finnes ikke».

Domsavsigelsen slår fast at det er helt forbudt for muslimer å gi penger for å reise bygninger der ikke Allah alene blir tilbedt. Fatwaen ble senere trukket tilbake. Men den forteller noe om holdninger til Egypts muslimer, også de i posisjon i landets mest anerkjente religiøse institutt. s 119 f.

« … en av mennene som skulle henrettes for sin fiendskap mot Allahs sendebud, ble kalt frem til Muhammed. Hans forbrytelse var å kritisere profeten. Nå angret han. Tre ganger sverget mannen sin troskap til rasul Allah, Allahs sendebud. Fra nå av skulle han være lydig. Tre ganger avviste profeten hans troskapsløfte. Til slutt hevet Muhammed hånden, tilsynelatende som et tegn på at saken nå var avsluttet og at mannen fikk beholde livet. Men så snudde han seg mot sine følgesvenner, forteller hadith-litteraturen. «Var det ingen som var kvikk nok blant dere og kunne reise seg opp og drepe ham da dere så at jeg nektet å rekke ham hånden?». Sitatet er blitt brukt av islamister for å rettferdiggjøre at muslimer hverken trenger noen domsavsigelse eller godkjenning for å drepe dem som spotter profeten Muhammed.

To andre fortellinger fra profetens liv har også en viktig plass i islamistisk lære. Én historie er om en jødisk kvinner som pleide å snakke stygt om Muhammed. En mann kvalte henne. Etter å ha fått fremlagt historien uttalte Muhammed at det ikke skulle utbetales blodpenger, slik skikken var på Den arabiske halvøya hvis noen ble drept. Altså var mannen i sin fulle rett til å ta livet av henne.

En annen historie er om en mann som knivstakk og drepte en elskerinne som hadde sagt stygge ting om Allahs profet. Muhammed samlet sine følgesvenner og kalte frem mannen som hadde drept henne. Han fortalte om hva som hadde skjedd. «Dere skal være vitne til dette, ingen blodpenger skal utbetales», svarte Muhammed.

År 1306 e Kr, 706 etter den islamske tidsregningen, satt en syrisk mann ved navn Ibn Taymiyya i en mørk celle i citadellet i Kairo, som ligger på en høyde med utsikt over datidens sentrum av byen. Her lå moskeene tett og inne fra cellen kunne han høre bønneropene. Taymiyya var blitt satt bak lås og slå på grunn av en konflikt med andre islamske lærde. Bøker eller bibliotek hadde han ikke tilgang på, men på cellen hadde han penn og papir. Han satte seg ned og skrev en bok, helt etter egen hukommelse, og den fikk tittelen Det trukne sverd mot den som fornærmer profeten.

Bakgrunnen for boktittelen var at Taymiyya hadde hørt om en kristen egypter som hadde fornærmet profeten. I boken gjengir Taymiyya rundt 250 utsagn fra profeten Muhammed som alle gjengis for å styrke følgende argument: Den som håner profeten må drepes.

«Å fornærme profeten, fred være med ham, er en av de verste forbudte handlinger man kan gjøre, det er en vantro handling og et frafall fra islam. Det er noe de lærde er enige om, uansett om man gjør det på alvor eller spøk. Den som gjør dette, skal henrettes, uansett om han angrer eller ikke, og uansett om han er muslim eller vantro. Hvis han oppriktig og på alvor angrer på det han har gjort, vil hans botgjerning hjelpe ham på oppstandelsens dag. Da vil Allah tilgi ham». (Fra Lars Akerhaug, Siste jul i Kairo, Dreyer, 2016, s 119 ff).

Som vi ser, oppfatter kristne og muslimer begrepet syn på svært forskjellige måter. Synden er noe en av partene kan brukes om guddommelig hjemmel i en rent verdslig interessekonflikt. At uenigheten er alt annet enn bare overflatisk, skal vi komme tilbake til. Men ført:

Ny oversettelse av Koranen! Kvinner! Gled dere! Ny Sure 4.34: Tenk det!

Muslimske menn her ingen rett lenger til å slå sine koner – i Norge. Men hvor lenge vil dette forbudet vare? Har Allah og profeten ombestemt seg, eller angret seg eller rett og slett bare kommet på nye tanker? Er visse vers i Koranen nå å regne som abrogert?

Nei, ikke så lett, nei.

Muslimske menn i Norge har faktisk aldri hatt noen rett – verken islamsk eller norsk rett - til å irettesette sine koner ved å gi dem en ørefik, slå dem eller banke dem opp. Det har alltid vært forbudt i Norge og dette er i samsvar med norsk lov, men ikke nødvendigvis mot islamsk lov, under islam som evig og uforanderlig konstitusjon.

Og grunnen til det nå stadfestede budet om ikke å slå sine koner – som nå altså (riktig nok bare i en fotnote) sies å aldri være akseptabelt -  altså likevel aldri kan sies å være absolutt. Muslimer har nemlig – ifølge islam selv – en plikt, ifølge islam selv, til å følge det lands lover hvor de oppholder seg, så lenge de selv ikke har muligheten i dette landet for å få innført det motsatte eller korrigerende bud av det som nå, ifølge muslimene selv, skal gjelde for muslimer i landet.

Man kan derfor si at det ikke er noe problem for islam og muslimer at en lov slår den andre i hjel og at sannheten både kan inneholde et forbud og en tillatelse i samme kontekst. At dette faktisk gjør islam til en relativistisk, opportunistisk og forvirrende religion, synes ikke å bekymre noen. At islam faktisk står i strid med selv, synes å være helt irrelevant for den moderne debatt om islam. Og at islam bryter den grunnleggende logisk loven om ikke-kontradiksjon, synes ikke å angå noen som helst. I islam gjelder på dette område ingen logiske førsteprinsipper, prinsipper vi har omtalt som grunnleggende for vestlig og universell tenkning andre steder på denne bloggen. Og det som er skremmende er at dette ikke tas opp i diskusjoner og i de akademiske miljøer og i media, så vidt vi kjenner til.

Holdningen til dette fra vestlig side er at ”går det, så går det” og at så lenge muslimene ikke bryter norsk lov, så er alt i sin skjønneste orden. Det man imidlertid overser er at man fritt og gladelig da faktisk overlater problemene som vil komme til kommende generasjoner, mens muslimene i sitt stille sinn kan sette seg ned og ta det med ro, vel ”vitende” at islam kommer til å seire til slutt, nærmest uten sverdslag - ikke minst fordi alle demografisk fremskrivinger med den aller største tydelighet nettopp forteller oss at det er dette som kommer til å skje.

Sannhetsgehalten i Koranen kommer med andre ord ut på hvor du befinner deg og til hvilken tid. Du kan slå din kone som straff i f aks i Saudi, men ikke i Norge og begge handlinger er guddommelig forordnet av Allah. Du kan – med islamsk lov i hånd - tvinge din kone til samleie i Afghanistan, selv om hun ikke vil, men –prinsipielt sett - ikke i Norge! Man kan forlate islam i Norge uten å bli halshugget, men ikke i Pakistan.

For noen vil dette bety at islam fremstår som en ekstremt tilpasningsdyktig, individfokusert, fleksibel, liberal og tolerant religion. Det er da også en kjensgjerning at det finne ulike lovskoler innen islam, lovskoler som fortolker koranens implikasjoner på noen ulike måter, alt etter hvilke forhold man befinner seg i og som råder, på bakken, i de land islam er innført.

Den nye koranoversettelsen, som i en fotnote presisere at det aldri er akseptabelt å slå sine koner, er altså ingen oversettelse i rette betydning av ordet, det er faktisk mer en bekreftelse på islam rett, slik den alltid har vært og slik den alltid har vært tillatt å tolke.

Å kalle dette en ny oversettelse, er i utgangspunktet derfor ikke riktig å si. Oversettelsen er derimot korrekt sagt en bekreftelse av eldre og andre oversettelser, eller tolkninger. Det finnes aldri noe nytt i islam proper. Islam er evig og uforanderlig og de som påstår noe annet, forsøker å villede istedenfor å veilede. Man driver her en implisitt eller ubevisst fortrengning på seg selv. Man tør ikke å ta inn over seg islam essens. Man velger heller å si på islam som en substans under utvikling, en ideologi som er som skapt for tilpasning til nye forhold og utfordringer.

Man vil ikke innrømme for seg selv at dette at det fins ulike lovskoler i islam faktisk bekrefter det essensielle – og absolutte og uforanderlige – ved islam. Man vil ikke se at det kontingente ved islam og islamsk juss, i og med disse ulike lovskolene - faktisk er en nødvendighet eller påbudt av Allah selv, indirekte, og den dimensjon som bærer hele systemet, eller konstitusjon. 

Det viktigste i dette er at man gjør seg blinde for Allah’s sanne vesen selv, nemlig dette at Allah er kaprisiøs: Allah gjør hva han vil til enhver tid, både overfor naturen og mennesket. Allah har ingen kontrakt med skapningen om naturlover som står fast og som man kan holde seg til, med garanti fra Allah om disse lovene gjelder for alle til enhver tid og for alltid, så lenge jorden står og universet består i den form disse har nå, slik vi finner mange eksempler på i den judeokristne Bibel.

Nei, i og med Allah, kan alt skje og mennesket kan ikke annet enn ta imot de handlinger Allah utøver over det til enhver tid, i et hvert øyeblikk. Om du skal synde eller ikke, er bokstavelig talt opp til Allah hvor og når han måtte ville det. Noe filosofisk eller teoretisk grunnlag i Koranen for å si noe annet eller det motsatte, finnes ikke i Koranen og de muslimske skriftene. Snarere tvert imot. Allah skaper så å si hele verden på nytt for hvert nano-sekund. (Om dette – og de forferdelige konsekvensene av et slikt gudsbilde og en slik verdensanskuelse - skriver vi her på bloggen et lengre essays om i en ikke altfor fjerne fremtid).

For en forskjell fra den judeokristne Gud!, - i hvilken selve fornuften er en integrert karakter- nødvendighet og hvor kjærligheten er det viktigs attributt, og ikke VILJEN i enhver sammenheng, slik det forholder seg i islam. Riktig nok finner muslimer Allah’s vilje i Koranen, men viljen til å forsikre eller forvisse om evig frelse for eksempel for den enkelte troende, uteblir totalt.

Det er altså fremdeles guddommelig lov å irettesette sine koner med en eller annen form for lettere fysisk avstraffelse her i landet, noe som stride mot norsk lov, men poenget er at dette ikke er lov for muslimer akkurat her og nå, slik Allah har lagt til rette for  …

Alt dette ifølge muslimene selv og norske islameksperter i en artikkel med intervjuer om den nye oversettelsen av Koranen som lanseres i disse dager.

La oss se på noen av uttalelsene som kommer frem i intervjuene, (Morgenbladet 12-18. november):

-Jeg er muslim. Er jeg islamist? spør imam Manboob-urRehman. En tolk forklarer svaret: ”Det kommer an på hva ordet skal bety. Det er et negativt ladet begrep. Hvis det bare betyr en person som følger islam til punkt og prikke, så er alle muslimer islamister …

hm

Artikkelen forklarer så at den nye ”oversettelsen” bygger på en tolkning av Sayyid Abul Ala Mawdudi.

Kari Vogt beskriver denne karen slik: ” … autoritær, sterkt  moralistisk og med en antidemokratisk statsoppfatning … ”.

Men lenger ned i artikkelen forteller den samme Vogt: ” … vi trenger ikke å se så mørkt på Olso-moskeens tilknytning til Mawdudi … ”.

hm

Professor Anne Sofie Roald:”Det som er interessant med den oversettelsen er at Mawdudi flere steder  i sin fotnoter henviser til ”staten”. I Koranen står ikke dette ordet, men i notene bruker Mawdudi det morderne begrepet ”stat”. Når Mawdudi, og ICC, bruker begrepet, sender det ut signaler som er svært problematiske … signaliserer at religion og politikk hører sammen … ”

hm.  Skal man le eller gråte? Dette er så naivt av en professor og så villedende at hun bør ”slutte med det”.

Roald fortsetter: ”I fotnotene står det at ikke-troende ikke skal ”herske over folk” og ikke-troende som bor i staten ”bør” leve underordnet den islamske staten … ”

hm. Hva betyr ”bør” i hermetegn? Vi kan bare ane en kommende diskusjon.

”Det er veldig problematisk at ”umma”-tenkningen blir en tolkning i Norge” fortsetter Roald. ”Mawdudi uttrykker ikke tanker som kan forbindes med terrorisme … blant muslimer har det tradisjonelt vært toleranse for ulike tolkninger … bare se på de klassiske lovskolene (om denne kommentaren se min kommentar over: Hun forstår ikke at lovskolene flyter nødvendig av islam innebygde relativisme og opportunisme under dekke av ”universalisme” og objektive verdier og verd, slik vi oppfatter dette tradisjonelt i Vesten).

At Roald imidlertid værer at noe skurrer, kommer til uttrykk i følgende uttalelse: ”For en intellektuell er det ikke noe problem å skille det, ettersom det å tenke intellektuelt innebærer å kunne se forskjellige standpunkter og ikke hevde ett standpunkt som den eneste rett sannheten”.

Kommentar: Her forklarer Roald tydelig at hun er relativist og at ingen religion er bedre eller sannere enn andre, ja, at sannheten faktisk ikke finnes, at den er relativ og ikke absolutt (en (relativ) absoluttisme som undergraver hennes egen posisjon, noe hun virker helt uvitende om). Hun ser da heller ikke at intellektuelle muslimer er av samme ulla som hun er selv, eller vil at de skal være, nemlig slik hun selv er, eller oppfatter seg å være, nemlig ”gladrelativist”, bare i et forsøk på å navnsette dette fenomenet).

For et intellektuelt nivå! Det skal hun ha …

Noen ”gullord” fra Rehman: ”Vi har ikke rett til å endre meningen i budskapet … du skal velge det begrep som er mest korrekt i konteksten …” og ”Mange forutsetninger må oppfylles før krigen som man kaller ”jihad” kan settes i gang, og det er ikke tillatt å drepe kvinner, barn eller gamle, eller å skade vegetasjon, bygninger der folk bor eller religiøse steder. Religiøse mennesker skal heller ikke drepes … jihad kun lov mot den delen av motparten som selv er krigerske og som står ansvarlig for urett … dette budskapet har vi forsøkt å tydeliggjøre … ”.

Kommentar: For en nydelig, rørende, selvfortryllende og forførende retorikk.

De kan det, disse kara. Religiøse skal ikke drepes – hva med de ikke-religiøse? Hvilket begrep er mest korrekt i konteksten? Hvem skal oppfylle forutsetningene før krigen som kalles jihad kan settes i gang?

Stemmer Rehmans fromme ønsker med det andre autoritative og lærde islamske kilder sier?

Professor Oddbjørn Leirvik: Oversettelseskomiteen modererer i mange tilfeller Mawdudi … de har lagt til egne fotnoter og endret Mawdudi … de leser korrektur på ham og sier at DET ALDRI ER AKSEPTABELT Å SLÅ, (slik man kan få inntrykk av når man leser Allahs ord i Sure 4. 34 – referert nedenfor i 3 ulike oversettelser eller tolkninger - og som er blitt tatt som en selvfølge i islamsk tradisjon helt fra begynnelsen).

Basim Gohzlan får også slippe til og her synes å bestride nettopp det vi her på bloggen kommenterte ovenfor:

”I islam bestemmer Gud, (ja, han bruker Gud og ikke Allah), over alt, men når man leser tekstene til Mawdudi føles det som om han mener at Gud styrer samfunnet på en direkte måte og at vi mennesker ikke har noe å si … han har ikke ment det på den måten … men man får følelsen .. .”

hm. Kommentar: ha, ha …

Nora Eggen, muslims konvertitt: ”Med jevne mellomrom bør det komme nye oversettelser. Da vil man unngå at en oversettelse får en kanonisk status”.

hm. Hørt på maken. Islam har ingen essens, skulle man kanskje forledes til å tro, og noen muslimer er tydeligvis nå svært oppsatt på å få frem dette budskapet, som passer som hånd i hanske til vårt postmodernistiske samfunn, et samfunn hvor bare de færreste nå tror at sannheten er absolutt og at det virkelig finnes objektiver verdier og verd, og at den eneste sanne religion og tro OGSÅ virkelig finnes og må velges fremfor andre, som den eneste fulle og hele sannhet, uten å underslå noe.

Ellers kommer det i artikkelen selvsagt fram at de yngste troende i moskeene nå er mer åpne og mottakelige for dialogarbeid i forhold til andre trosretninger i samfunnet …  ”de yngre kreftene markere en mer dialogpreget profil på nettsidene …” forsikrer professor Leirvik.

Kanskje så korrekt som noen gang før … men vi lar oss for vårt vedkommende ikke forsikre … selv om man skulle forsøke på å få oss til å tro at Koranen nå er blitt en helt annen og mer ”snill” eller kvinnevennlig enn den var …

Hege Storhaug kommenter den nye ”oversettelsen” på HRS 8. nov 2012 hvor «Maududi» er identiske med Mawdudi: Et lite utdrag her:

Det groteske kvinnesynet røres knapt. Boken Purdah and the Status of Women in Islam (1939), forfattet av Maududi, er ”et mesterverk” hva gjelder å degradere kvinners status. For en islamist som Mawdudi er kvinne og familiespørsmålet avgjørende for å realisere den politiske visjonen, ja det er selve kjernen i den islamistiske propagandaen. I boken kan man således i detalj lese om hvorfor en kvinnes øyne er en ”erogen sone” som kan lede til hor, og parfyme likeså. Det samme gjelder hennes stemme, som er djevelens agent, og lyden av hennes skohæler. Kvinnen skal holde seg hjemme, og må hun ut i et absolutt nødvendig ærend, skal hun altså verken ses, høres, berøres eller luktes.

Det som nå er uakseptabelt i den nye ”oversettelsen” – som egentlig er en abrogasjon foretatt ensidig av mennesker uten Allahs tydelig eller uttrykkelig hjemme i Koranen - av Koranen til norsk, finnes i det følgende: 004.034:

YUSUFALI: Men are the protectors and maintainers of women, because Allah has given the one more (strength) than the other, and because they support them from their means. Therefore the righteous women are devoutly obedient, and guard in (the husband's) absence what Allah would have them guard. As to those women on whose part ye fear disloyalty and ill-conduct, admonish them (first), (Next), refuse to share their beds, (And last) beat them (lightly); but if they return to obedience, seek not against them Means (of annoyance): For Allah is Most High, great (above you all).

PICKTHAL: Men are in charge of women, because Allah hath made the one of them to excel the other, and because they spend of their property (for the support of women). So good women are the obedient, guarding in secret that which Allah hath guarded. As for those from whom ye fear rebellion, admonish them and banish them to beds apart, and scourge them. Then if they obey you, seek not a way against them. Lo! Allah is ever High, Exalted, Great.

SHAKIR: Men are the maintainers of women because Allah has made some of them to excel others and because they spend out of their property; the good women are therefore obedient, guarding the unseen as Allah has guarded; and (as to) those on whose part you fear desertion, admonish them, and leave them alone in the sleeping-places and beat them; then if they obey you, do not seek a way against them; surely Allah is High, Great. (Finnes på USC)

En «ting» som mange muslimer ikke er klar over, og som de mest sannsynlig vil nekte å tro eller bry seg med, og som de muligens vil bli fornærmet over, hvis du forsøker å vise dem det i «boka» og altså fremgår av den hellige boken, selveste Koranen, er følgende uttalelse:

Jesus er faktisk Gud – ikke Allah - og den som kan tilgi synd i islam:

Fra Koranen - om Jesus og Ordet:

4. 170 Dere mennesker, Sendebudet er nå kommet til dere med sannheten fra Herren, så tro, til deres eget beste! Hvis dere ikke tror, Gud tilhører alt i himlene og på jord. Gud vet, er vis.

71 Dere som har mottatt skriften, overdriv ikke i deres religion. Si ikke om Gud annet enn det som er sant! Messias, Jesus, Marias sønn, var bare et Guds sendebud, og Hans ord, som Han inngav Maria, en Ånd fra Ham! Tro på Gud, og Hans sendebud, og si ikke: «Gud er tre.» La det være, til deres eget beste! Gud er én Gud! Ære være Ham, at Han skulle ha en sønn! Ham tilhører alt i himlene og på jord! Gud er tilstrekkelig som beskytter!

3. 45 En gang sa englene: «Maria, Gud bebuder deg et ord fra Ham selv. Hans navn skal være Kristus, – Jesus, Marias sønn, og høyt æret skal han bli, i denne verden og den hinsidige, av dem som får komme Gud nær.

3. 46 Han skal tale til menneskene i vuggen og i moden alder, og han skal være en rettferdig.»

Al Sheik Muhyi Al Din Al Arabi, en muslimsk lærd, kommenterer Sure 3. 45 slik:”Ordet er Allah i teofani … og er den ene guddommelige person, ingen andre”.

Al Arabi sier med dette at Koranen faktisk bare gjengir det samme innhold som i Det nye testamentet i Johannes 1. 1, 14: I begynnelsen var Ordet og Ordet var hos Gud …

Dette betyr at Jesus faktisk var Gud (i treenighet med Faderen og Den hellige Ånd).

Suren sier også at Jesus var Messias, hvilket vi her behandlet her, og det kan da argumenteres for at Koranen dobbelt understreker at Jesus var Gud, i og med at Messias er et synonym for Gud.

William Phipps understreker imidlertid at Koranen ikke viser noen forståelse for den opprinnelige hebraiske betydningen av tittelen Messias som en tittel for den kommende og lovende Konge i Israel, og vi kan legge til, da heller ikke den kristne forståelse av hvem Jesus var, - og er.

Men dette desto verre for muslimer: De får jo ikke med seg den opprinnelige mening, dette til tross for at Muhammed jo oppfordret sine samtidige - se her -  nettopp til å studere de foreliggende jødiske og kristne skriftene for å sjekke om han selv hadde rett eller ikke.

Er det på tide at muslimene nå i dag følger Muhammeds oppfordring og begynner å studere den jødiske og kristne Bibel?

I sure 2. 87 bekreftes det at ”Vi bekreftet Ham med Den hellige Ånd”.

Phipps kommenterer: Gud uten Ord(et) er uttrykksløs; Gud uten Ånd er livløs. Derfor, hvis Guds (Allah’s) Ord og Ånd bodde (dwelt in) i Jesus, så er det å kjenne Jesus på en måte å være seg bevisst den levende tilstedeværelse av Gud (Allah).

Phipps vil tydeligvis ikke ”tilstå” Jesus noen status som Gud. Men vi skal i det følgende se nærmere på dette ut fra flere vinkler og med referanse til flere islamtolkere:

I sure 39. 44 heter det at det er bare en mellommann mellom Allah og mennesket og det er Allah selv. Den enkelte må altså møte sin skaper uten noen som kan gå god for ham, slik Jesus gjør i den kristne frelseslære.

Al Jalalan, en annen muslimsk lærd, utlegger dette, ifølge Anis A. Shorrosh, slik: ”Skinnende i verden ved at han profeterte og i livet etter dette ved at han er mellommann (by intercession)  og i posisjon og en av de som er brakt nær Allah”.

Betyr ikke dette at Jesus i betydning langt overstiger profeten Muhammeds rolle i det store, eksistensielle drama det er å bli holdt ansvarlig – eller ikke - for sine synder?

Som vi vet, så kan Jesus tilgi synder, noe Muhammed, som et syndig menneske, aldri kunne.

At Jesus tillegges rollen som mellommann i selv Koranen, er en fantastisk dimensjon ved den som de aller fleste muslimer vil nekte å se betydningen av, for hvis muslimer fleste hadde tatt til seg dette faktum, ville de ha måttet omvende seg og begynne å lære seg hva ortodoks kristendom er for noe, bl a at kristendommen ikke er triteistisk – altså treguderi - , men treenig, og at Jesus er  intercessor evig med Gud og skaper av himmel og jord.

Rick Richter opplyser at ”et ord” i sure 3. 45 faktisk kan oversettes med ”Ordet”, slik Rodwell oversetter.

Dette kan ikke overvurderes i betydning. Det gir muslimer enda en grunn til å undertegne vårt forslag til Frihetserklæring for muslimer, se her, (NB: ref. til en postering på Nei til islam).

Det er som Richter sier: ”Jesus is Allh’s word which He conveyed unto Mary” – one cannot say that the Word is not God and that the Word is not eternal …”.

Det synes åpenbart at Koranen er i villrede og at ”forfatteren” er inkonsistent: Hvordan kan Jesus BARE være et sendebud, når han samtidig er et Ord – eller Ordet – fra Gud (Allah)?

Allah er tydeligvis ikke Gud. Allah er en utydelig og selvmotsigende konstruksjon, og illustrerer en fatal mangel på forståelse for hva grunnleggende førsteprinsipper – som vi har omtalt bla her – er og hva de innebærer.

Koranen mangler rett og slett grunnlag i universelle logiske lover og prinsipper. Og som apropo: Det kan også en biskop i Den norsk Kirke gjøre. Vi tenker på Olav Skjevesland som svare på et spørsmål fra noen ungdommer om Allah og Gud var den samme, at, ja, det kan han være.

Biskopen bryter her med kontradiksjonsprinsippet så vel som identitetsprinsippet og sier omtrent at Gud kan være litt gud og Allah kan være litt Allah og litt Gud. Biskopen forstår ikke at dette kan oppfattes fornærmelig mot islam og muslimer, ja, krenkende. Han gjøre seg skyld i shirk, må vite og det er straffbart ...

Colin Chapmann skriver: ”Våre ord er en del av oss – de manifisterer vårt sinn og vår vilje.

På samme måte: Hvis vi ikke kan skille våre ord fra oss selv, hvordan kan vi skille Jesus fra Gud?”

Videre: Den tradisjonelle forståelse i islam er at Jesus ble skapt ved Guds Ord. Baidawi sier at Jesus blir kalt ”et ord” fordi han ble til ved Allah’s befaling uten en far, slik at han skulle ligne på den nye skapelse. Razi mener at Jesus blir kalt ”et ord” fordi han oppfylte ordet som ble talt ved profetene. Yosuf Ali kommenterer sure 3. 39 med å ”forsikre” om at

”et ord fra Allah” ikke er identisk med ”Allah’s ord”.

Den kristne kirkefaderen Johannes av Damaskus kan være verdt å sitere:

”Siden dere (muslimer) sier at Kristus er Ord fra Gud og Ånd, hvorfor anklager dere oss for å assosiere (å være Hetairiastai eller flergudsdyrkere)? For Ordet og Ånden er ikke skilt fra Den ene som de er i av natur. Hvis derfor Hans Ord er Gud, så er det klart at Ordet også er Gud.

Men hvis Ordet befinner seg utenfor Gud, så følger det at for dere så er Gud uten Fornuft (Logos/Ordet) og uten Liv. … dere har lemlestet Ham og det ville ha vært bedre for dere om dere hadde sagt at Han hadde medguder enn å lemleste Ham, og behandle Ham som en stein, eller tre, eller som ett eller annet ufølsomt vesen. Derfor snakker dere usant om oss når dere kaller oss for hetairiastai, og vil kaller dere Koptai – lemlestere – av Gud”.

Chawkat Moucarry har en litt fyldigere fremstilling av hvordan Razi tenker:

Folk tenker på noe ekstremt rent når man bruker ordet ”ånd”. Jesus er ren fordi han ble skapt uten noen far og fordi engelen Gabriel pustet inn i Maria. Å si at Jesus er fra Gabriel betyr å gi ham ære.

Jesus var et instrument i Allah’s åpenbaring og er noen ganger betegnet som ånd og er derfor på en måte en ånd fra Allah.

Jesus er også en ånd fra Allah på den måten at var en nåde fra Ham. Allah’s nåde (miskunn) er referert til som Allah’s ånd. Allah har innprentet tro i hjertene til de troende og styrket dem med en ånd fra ham(!).

Gabriel kalles også en ånd fra Allah i Koranen.

Meningen med å beskrive Jesus som ”ånd” (og ikke en ånd), er for å opphøye ham. Orden fra Ham skal understreke hans storhet.

Moucarry bemerker: Når muslimske eksegeter identifiserer Allah’s Ånd med Gabriel, så gjør de det for å forhindre ethvert forsøk på skille mellom Gabriel og Allah’s Ånd fra Allah.

I Det nye testamentet skilles det klar mellom engelen Gabriel og Den Hellige Ånd.

Ali&Spencer: Muslimer har aldri klart å ta inn over seg implikasjonen av tittelen ”the Sprit of Allah” på Jesus.

Og hvorfor de aldri har klart det er klar: Hvordan kan Guds (Allah’s) Ånd være noe annet (eller noen annen) enn Gud selv? Ånden er selve værens liv. Hvilket vesen eksisterer uten dets liv eller adskilt fra dets liv? Logisk og filosofisk må alt som emanerer eller utgår fra Gud må være Gud selv, - Han kan ikke emanere noe som er mindre enn seg selv. I og med at Jesus i Koranen beskrives som utgående (proceeding) fra Allah, så antyder det sterkt Kristus guddom.

Ron Rhodes: Det kan synes som om betegnelsen ”Allah’s Ord” i Koranen i mening er det samme som beskrivelsen av Jesus som Gud i Johannes 1 .1, men dette er ikke tilfelle.

al Ghazali – den berømte sufi-muslimen, d 111, sier at tittelen ”Allah’s ord” bare henviser til ideen om at Jesus ble skapt i Marias mave ved guddommelig befaling, ikke til Jesus som evig Gud som kom som en full og endelig åpenbaring av Gud Faderen.

Med Rhodes egne ord: ”Ordet fra Gud indikerer for muslimer at Jesus nettopp ikke er Gud.

http://neitilislam.blogspot.no/2012/11/forvirring-om-den-sanne-gud-i-koranen.html

Sure 112 definerer Allah på denne måten: «I Allah’s navn, den Barmhjertiges, den Nåderikes navn. Si: «Han er Allah, En, Allah, den ene Omsorgskilde. Ikke har Han avlet noen, ei heller er Han selv blitt avlet. Ingen er Hans like».

Denne suren «regnes for å være verd en tredjedel av hele Koranen, og de sju himler og de sju jorderiker er grunnlagt på den. Å bekjenne dette verset er ifølge tradisjonen å kaste av seg syndene sine som en mann kan rense et tre for blader om høsten». (Caner&Caner, Islam bak sløret, s 93).

I kontrast til dette:

«… av alle religionsstiftere, guruer og ledere i verdenshistorien, er det bare en eneste som hevder at han har makt til å tilgi synder. Bare en: Jesus».  (Dato jul 15 i Knut Tveitereid: En helt overkommelig Bibel?)

Synden som forutsetning for frelsen.

Følgende lille avhandling er et dykk inn i arve-syndens frelsende nødvendighet og en apologi for kristentroen som den eneste tro som virkelig gir frelse, dette i trass mot all magi-, natur- og gjerningsreligion.

Veldig få mennesker vil forstå hva jeg skriver om i dette dykket. Hvor mange ganger har vi ikke hørt: Mennesket syndig? Syndig, jeg? Nei, jeg er ikke noe «arme, syndige menneske», slik det sto i den gamle lutherske katekisme.

Folk flest hæler ikke den kristne tro lenger. "Den er jo bare litteratur", skriver kirken i en brosjyre for søkende mennesker, -den ble lagt ut bla i A … arbeidskirke for noen år siden og ligger vel der ennå. Folk synes å sette større tiltro til fagforeningene og sportsklubbene som frelsesbringende enn til kirken og sitt eget trosliv og sitt eget ur-behov for metafysiske rammer, religiøse overbygg og eget "inderlighets"-fundament. 

Man skjønner ikke bæret av den kristne tro lenger, aller minst trosbekjennelsene og treenighetsdogmet osv, begge de dyrebareste av perler i kristendommen og dens historie og helt unike i verdenssammenheng.

Vi skjønner heller ikke den dypere betydning i nadverdsfeiringen – eller communionen - med vin og brød. Den er noe vi gjerne harselerer med.

Vi skjønner lite av at Gud kan ha en Sønn. Og at Gud kan ha en mor. Og aller minst skjønner vi sannheten i troen på oppstandelsen fra de døde, en hendelse som de fleste tror er rent oppspinn.

Hvor mye går vi ikke glipp av? Hvor fort gir vi ikke opp grunnlaget for det samfunn som møysommelig og til en svimlende høy pris er bygget opp over de siste 2 tusen årene under Jesu vinger?

Hvor kvikt vil det ikke gå før våre kirker er ombygget til moskeer?

Vil Islam seire?

Ja, det vil den, hvis vi blant mange andre ting ikke skjønner i tide hva det vidunderlige virkelighetsinnholdet i begrepene tro og synd er.

Ja, islam vil seire, hvis ikke folk igjen blir gitt anledningen til å lære og studere hva kristendommens innhold er og hvilket menneskesyn den bygger på, og på hvilket verdisyn og den virkelighetsoppfatning den bygger på, selve det grunnlag som alle menneskerettestenkning springer ut av og grunner seg på, enten man vil se og like dette eller ikke.

Folk fremover vil ikke ha en sjanse mot islam hvis ikke kristentroen igjen blir selve kjennetegnet på og grunnlaget for vår kultur. Vi vil hverken i praksis eller trossammenheng kunne stå oss og forsvare oss, men være dømt til å underlegge oss Allah og profeten. Vi vil ikke lenger da ha noen teoretisk holdbare argumenter for å kunne forsvare troen mot islam.

For der kristentroen ikke lenger forsyner mennesket med teologiske argumenter, der vil islams strategi – som allerede er etablert i Koranen og som derfor ikke trenger å bli funnet opp på nytt – meie ned all motstand, både intellektuell motstand og motstand i det praktiske eller daglige livet, - og ikke minst i det politiske livet.

La meg ta utgangspunkt i noen betraktninger av Caner&Caner i More Than a Prophet:

Forskjellen mellom konsekvensene av fallet i den judeokristne tro og islam er dramatiske. … i den første blir Satan lovet total destruksjon under hælen til en Barnefrelser som er etterkommer etter kvinnen. Eva og hennes døtre vil bli minnet på deres stilling og tap ved å måtte føde barn med smerte og Adams avkom vil måtte utholde hardt arbeid – alt fordi de de gjorde seg til opprørere og uendelig skyldige overfor Gud og dermed gjort adskilt fra Ham. Dette er den åndelige død og deres forgjengelige natur og døden vil følge dem og deres etterkommere.

Ingen slike reaksjoner finnes i Koranen. Allah forbanner ikke paret på samme måte, antakelig fordi de angrer, eller «omvender seg på eget initiativ og ut fra egen styrke, eller egen, iboende nåde, så å si. Og fordi døden betraktes som helt naturlig, også før fallet. Menneskeheten «falt» ikke kollektivt, bare Adam og Eva som ulike individer. Etterkommerne blir derved skapt med evnen til å velge mellom godt og ondt. …

For muslimer tvinges Allah i og med syndefallet, slik det oppfattes innen judeokristen tro, til å synde i og med at Allah skaper, for muslimer tror at Allah ikke bare skapte en gang, men at han skaper kontinuerlig. I sure 10. 4 står det at han som startet skapelsen repeterer den, slik at han kan belønne med rettferdighet de som tror og er rettferdige. Dette tydeliggjør at læren om frelsen i islam er knyttet til menneskets naturlig tilstand. Hvis Allah skaper kontinuerlig, kan han ikke skape noe som er synd, for hvis han gjør det, diskrediterer det hans «image». (s 92/93).

(Men: Det finnes «hjemler» i Koranen for å anse Allah som skaper av det onde! (Ida Glaser i Islam og kristen tro i Vi Tror nr 1. 96). Men se: «Det vi kaller ondt, relateres til Allah. Skapelse uten syndefall, allmakt uten andre aktører, vilje uten moralsk vesen. Alt føre ubønnhørlig til at ansvaret for det onde faller på Allah», se Stefan Gustafson s 128).

Hvordan reagerer så Adam og Eva når de blir klar over at de har syndet? Forskjellen er viktig å merke seg: I Bibelen skylder Adam på Eva og Eva på slangen for en synd de selv begikk, Genesis 3. 12/13. Straffen blir svette og smerte. I Koranen unnskylder de seg overfor Allah, sure 7. 23 og sier vi har gjort noen galt med våre sinn, men de omvender seg ikke og Allah overser det gale de har gjort. Han gir dem en ny start idet arbeid og svette anses som en del av formålet med selve skapelsen, sure 90.4. Døden er dermed noe som fra før skapelsen er villet og helt naturlig, sure 32. 7-11. Muslimer vil ikke tro at Allah kunne ha skapt noe så ondt som slangen i Bibelen, kommenterer Caner.

I den bibelske skapelsesberetningen angrer ikke Adam på sin synd overfor Gud, som kommer og leter etter ham i edens hage, fordi de skammet seg begynte å gjemme seg overfor hverandre og Gud og å dekke seg til. Adam begynner so gar å «krangle» med Gud idet han skylder på Eva. Eva i sin tur skylder på slangen og unnskylder seg med at hun er blitt bedratt.

Det radikale utfall av dette de første menneskers fall og opprør, kan ved første øyekast virke overdrevet, ja, melodramatisk, ufortjent og lite realistisk, og det er vel da dette også Muhammed og hans læremestre – av en eller annen grunn - må ha lagt til grunn for sin tolkning av de bibelske påstandene.

Konsekvensene i det bibelske perspektiv kan oppsummeres slik:

Respekt for autoriteten og autoritetene ble erstattet av opprør og skam. Velsignelser ble omgjort til fysisk, åndelig og evig straff.

Dette å betrakte Gud som en venn man kunne gå sammen med gjennom livet ble overskrevet av et gudssyn hvor man måtte gjemme seg for Ham. Tillit ble til frykt og kjærlighet til likegyldighet og endog hat. Nærhet til Gud ble overkjørt av avsondring og isolasjon. Frihet til å adlyde ble til avhengighet av synd. Ærlighet ble droppet til fordel for løgn og svik. Selvoppofrelse ble erstattet av selvsentrerthet og egoisme. Fred i sjel og sinn ble knust av rotløshet. Ansvar måtte vike plassen for uansvarlighet og et udelt og rent hjerte ble avløst av et hjerte fylt av angst, usikkerhet og forbehold. (Fritt etter Doctrine av M. Driscoll og G. Breashears s 148).

Hvordan oppfattes så syndene og Synden i islam?

Vi begynner – rent konkret - med hvordan profeten Muhammed så på noen av sine nærmeste slektninger:

Abu Lahab:

Abu Lahab var onkelen til Muhammed og kona hans het Umm Jami. De må ha bodd like i nærheten av sin nevø, en ung mann i begynnelsen av 30-årene som nå gikk rundt i Mekka og talte profetisk og fanatisk om at det finnes bare en Allah og det er Allah. Dette, kan vi si, skulle vise seg å danne utgangspunktet for en av de mest fatale nobokranglene noensinne og for verdens lengste sammenhengende blodbad i verdenshistorien …

Abu og Umm godtet seg og lo litt av denne frekke, overmodige og kanskje innbilske  fremtoningen som de mente Muhammed var. Ikke bare fornærmet han personlig de aller fleste i nabolaget og i hele byen, men også våget han seg til å fornærme selve gudegalleriet i byens helligdom og hvor flere ander guder ved siden av Allah var nevnt og som man æret i seremonier og prosesjoner. Det var uhørt at en slektning av dem skulle utfordre selve gudsforestillingen blant folk og både Abu og Umm begynte snart aktivt å motarbeide Muhammad og de var blant de fremste i byen som gikk inn for en boikot, som ble iverksatt, av Muhammed og hans lille tilhengerskare.

I denne situasjonen var det at Allah gjennom engelen Gabriel ga Muhammed en åpenbaring som skal stå uforanderlig og ukrenkelig i Koranen, siden denne boken er selve Allah’s ord og som er uskapt og har ligget i den allahianske himmel fra evighet av. Koranens ord skal da også gjelde uavkortet og ingen som vil forbli muslim kan noensinne forandre på dette. Allah’s påbud og forbud er absolutte og kan ikke tilbakekalles, (selv ikke de befalinger som finnes i den som Allah selv har opphevet rundt 200 vers, - hvilket jo må bety at muslimer må resitere vers som ikke er sanne. Slik sett er Koranen 3% løgn). (Se Warrack s 186)

Hvilken synd var det så Abu og Umm gjorde seg skyldig i og som de burde betale for, etter Muhammeds og Allah’s mening?

Allah (Muhammed?) sier i sure 111:»I undergangen med Abu Lahabs verk, i undergangen med ham. Måtte Abu Lahabs to hender forsvinne og måtte han selv forsvinne, og hans rikdom og alt det han tjener skal ikke komme ham til fordel. Han skal snart bli brent i den luende ilden. Og hans hustru også, hun som bærer ved til brensel. Hun har en snor av palmefibre rundt halsen». (Ironisk nok betyr Abu Lahab «Flammenes far»!).

Det synes klart at dette er en dødsdom foreskrevet av Allah og som skal være til stor trøst for den selvutnevnte profeten. Den må skal fullbyrdes og straffen skal utmåles og proporsjoners slik det er verdig en gud som er «større enn». I alle fall mente Muhammed dette. Han mottok denne åpenbaring med stor tilfredshet, må vi tro. Hvis ikke, ville den nok ikke ha blitt tatt med i Koranen. Han skammet seg tydelig ikke det ringeste over denne åpenbaringen som kom som bestilt.

Men hva består synden i? Er dette shirk, altså å bekrefte flere guder eller legge partnere til Allah?

Dette sier teksten ikke noe om. Dommen virker derfor vilkårlig og urettferdig. Men straffen er den samme som for shirk, i prinsippet. Men det som er et faktum er at visse folk i Mekka hadde begynt å kalle Muhammed, som betyr «den ærefulle», for «Mudhamman», hvilket betyr «den forherdede synder». Abu og Umm var kanskje blant disse. Og heri ligger vel hunden begravet. De hadde dermed begått en majestetsforbrytelse og forbrytelse som krever den mest pinefulle og på alle måter strengeste straff. Og hvem skulle fullbyrde dommen? Jo, det viste seg snart. I hvert fall Abu av dem døde, antakelig pga sykdom, like før Muhammed, i spissen for sine tropper inntok Mekka noen år senere.

En lojal og troende muslim kommenterer oppsiktsvekkende nok sure 111 slik, og dette med den innrømmelse at hele suren må være Muhammeds ord og ikke Allah’s: »Det sømmer seg lite for universets opprettholder å forbanne en uvitende araber og kalle hans kone en vedbærer».

En norsk muslim kommenter sure 111 slik:

En annen hadith som de fleste muslimer er vokst opp med er om den eldre kvinnen i Mekka som hatet profeten Mohammed, og som kastet søppel på ham hver gang han gikk forbi huset hennes.

(Tenk det): Profeten lot henne holde på, og hverken han selv eller noen av følgesvennene angrep henne.

En dag da kvinnen ikke var der for å kaste søppel på ham, ble han bekymret for henne, og dro på besøk og fant da ut at hun var syk. Han pleiet henne og trøstet henne.

… mange muslimer som ikke har lært noe av historiene om profetens storsinn og positive tilnærming til folk som er uenige. … mange muslimer har ikke skjønt essensen her, mener Shoaib Sultan.

Muhammeds mor Aminah:

Muhammeds mor het Aminah – et navn som kan bety «den trofaste». Hun døde da sønnen bare var 7 år gammel og etter at hun, tradisjonen tro, hadde sendt guttebarnet sitt for å bli oppfostret ute i ørken av en fostermor og dette skjedde nærmere 30 år før Muhammed fikk sine første åpenbaringer fra Allah, åpenbaringer som sener ble samlet i det vi i dag kaller Koranen.

Aminah ble gjenforent med sønnen da han var 5 år gammel. Hun rakk dermed ikke å bli muslim her i livet.

Kan savnet av moren i guttens første leveår ha gjort noe med hans personlighet senere i livet? Vet vi noe om hva han tenkte om sin mor i moden alder?

Det vi vet er at Muhammed i hvert fall besøkte morens grav en gang i livet. Sure 9. 113 er her, i Tafsir Ibn Kahtir 4:524, blitt knyttet til dette besøket og hva som var hensikten med det. Det fortelles at Muhammed satt ved morens grav og ba Allah om lov til å be om tilgivelse for henne, men at dette ble nektet ham.

Kan vi forstå dette? Går det i det hele tatt an å forstå det? Hvilken synder er det Muhammed på sin mors vegne vil be Allah om tilgivelse for? At hun hadde overlatt ham til en fostermor? Eller at hun ikke rakk å bli en troende muslim? Eller at hun hadde begått noe forferdelig og utilgivelig som ingen vet noe om?

Det vi kan lese ut av suraen og tolkningen av den må bli at profetens mor må ha begått en større og alvorlig synd, for småsynder må det gå an både for Muhammed og Allah å tilgi henne der å da, så å si, men hvilken? I islam er det bare en dødssynd og det er shirk, dette at man assosierer Allah med noen – eller noen ting eller person overhodet -  annet enn Allah selv – og hvis man gjør det, blir man dermed en mushrik. Allah avviser altså Aminah fordi hun per definisjon er mushrik, dvs vantro? For alle vantro er det i prinsippet dødsstraff og for denne forbrytelsen kan ikke engang Allah’s profet, Muhammed, be om benådning for eller gå imellom for. 

 Vitner dette om at det er en rettferdig Gud vi har å gjøre med her?? Dreier det seg kanskje om en mildere straff i helvete og altså ikke synder som fortjener dødsstraff her livet? Dreier det seg kanskje bare om en mildere og kortvarig straff i helvete?

En eller annen straff må det i hvert fall dreie seg om, siden Allah ikke vil innvilge tilgivelse, og i hvert fall ikke det faktum at det er Muhammed som ber om dette. Så, ja, kanskje Allah likevel er nåderik og rettferdig, men dette får vi aldri vite noe om i Aminahs tilfelle. Det jeg for mitt vedkommen vet er, at muslimer jeg har snakket med mener at dette at profeten – som er det edleste og beste mennesket som har levd – ber om tilgivelse for sin mor bare viser hvor høyverdig og full av medynk og nåde han var.

Hva sure 9. 113 forteller om Allah’s karakter og vesen, overlater jeg til leserne selv å fortolke. Men suraen forteller like mye om hvem profeten Muhammed var og forteller drøss om hans karakter og vesen.

Sure 9. 113 reiser også spørsmålet: Befinner seg nå alle mennesker som aldri fikk høre noe fra Koranen og heller aldri fikk vite noe om Allahs påbud og forbud, og om at det bare fins en Allah og det er Allah, og at Muhammed er hans profet, i det allahianske helvete?

Hvis ikke, er Allah urettferdig, i og med at han straffer profetens mor strengere enn alle andre mennesker.

Zainab og Zaid:

Zaid, som var profetens adoptivsøn, hadde tatt Zainab bint Jahsh til kone, men ekteskapet hadde ikke vært lett.  Zainab var av nobel byrd og ekteskapet hadde først blitt avvist av hennes brødre før profeten selv gikk i mellom og fikk ordnet med det hele.

Zainab oppførte seg deretter litt hovent overfor sin ektemann som var en frikjøpt slave før han ble adoptert, fortelles det.

Profeten gikk en dag til Zaids bolig for å slå av en prat med ham, men da Zaid ikke var hjemme, var det Zainab som tok imot profeten. Hun ba ham inn, men han nektet, man skal da være sømmelig! Zainab sto gjemt bak et forheng og han skulle akkurat til å gå da et vindpust hevet forhenget slik at han ufrivillig fikk et lite blikk av Zainab, og dette gjorde slikt et dypt inntrykk på ham, at det glapp ut av ham, da han skulle til å gå at ”æren tilhører Allah, Han som former alle hjerter …”.

Disse ordene fylte Zainab med grenseløs stolthet og da Zaid kom hjem, var hun ikke sen om å legge ut om det som hadde skjedd og fortelle ham om hvilket inntrykk hun tydeligvis hadde gjort på profeten.

Zaid følte etter dette, står det, at livet sammen med den nydelige hustruen hans begynte å bli stadig mer vanskelig enn det allerede hadde vært.

Han bestemte seg derfor forl å oppsøke profeten  og han spurte ham rett ut om Zainab hadde behaget ham, og hvis hun hadde det, så ville han gladelig gjerne bli kvitt henne.

Profeten svarte:

- Gå tilbake til din kone og hold henne for deg selv …

Men Zaid hadde fått nok av henne. (I hvert fall var det det han selv trodde). Helt siden hun hadde opplevd at profeten beundret henne, følte Zaid at han burde skille seg fra henne. Og så gikk han tilbake til profeten og sa:

- Åh, profet, måten Zainab snakker til meg på en verre enn noen gang. Jeg ønsker virkelig å støte henne fra meg.

- Frykt Allah, sa profeten, - og hold din kone for deg selv …

- Men jeg er ikke lenger herre i mitt eget hus, sa Zaid.

- Hvis det er slik det er fatt, så skill deg fra henne, svarte profeten.

Da Zainab endelig var skilt, hadde hun bare en ting i hodet, og det var å bli gift med profeten og derfor gjorde hun alt hun kunne for å smiske seg innpå ham, hevdes det.

Til slutt ble det sendt ned en åpenbaring til profeten fra Allah. Det sa, ordrett:»Og da Zaid hadde ordnet med formalitetene rundt skilsmissen, så giftet Vi Deg med Zainab”. (Obs: Vi er Allah!)

Profeten besluttet derfor å gifte seg med Zainab.

Jødene og hyklerne erklærte høylydt og med harme at dette var en stor skandale. Mohammed gifter seg med sin adoptivsønns kone! Det går da virkelig ikke an …

Da sendte Allah ned nok en åpenbaring og den tillot nettopp de troende å gifte seg på slikt grunnlag, selv om det hadde vært en strengt forbudt skikk blant araberne inntil da.

Profeten Muhammed, Herrens apostels adopsjon av Zaid ble derfor annullert og han fikk deretter tilbake sitt opprinnelige navn Zaid ibn al-Haris.

Men de følelser profeten hadde fått for Zainab bare økte i styrke og ingenting kunne nå legge begrensninger på hans forhold til henne, fortelles det, av lærde, som kjenner Allah’s lov og Allah’s vilje.

Slik er den sanne historien om Zainab, en historie alle fiender av islam forsøker å tilskitne profetens gode navn og rykte med, fordi man fordreier den for å diskreditere apostelen og Allah’s sendebud, profeten Muhammed i egen, høye person.

Vi skal ikke diskutere dette her, fordi detaljene som ettertiden serveres rundt en så stor mann som Muhammed, må ses i sammenheng med alt det store han gjorde for øvrig. Heter det, og er man enig om.

I likhet med alle andre profeter, hadde også profeten Muhammed sine svake øyeblikk, men disse har ingenting å gjøre med hans rolle som utvalgt redskap som Allahs sendebud.

I motsetning til andre som har skrevet om Muhammed, tar vi det som er fortalt her som et bevis på Muhammeds seriøsitet som en arabisk profet. (Hm). Vi har sett det som vår plikt å fortelle denne historien ut fra en uhildet vurdering, enda fortellingen bare har sekundær interesse i det større bildet. (Kilde, med mine innskutte små, men ”ufine” kommentarer, side 148-149, i The Life of Mohammed, prophet of Allah,  Sliman ben Ibrahim and Etienne Dinet, først publisert i 1918 og så i andre opplag i 1990).

Hamad Abdel-Samad forteller i sin bok Den islamske fascismen (document forlag, 2015):

Jeg skulle drepes! Men det hersket uenighet om hvordan det skulle skje, og om hvem som skulle besørge min død. En sa at man burde gi meg muligheten til å vise anger og vende tilbake til islam. Først hvis jeg avviste dette, skulle jeg drepes. En professor fra det velrenommerte al-Azhar-universitetet, så vel som lederen for terrorbevegelsen al-Jama’ah al-Islamiyah, krevde min øyeblikkelige død. Fordi jeg også hadde fornærmet profeten, hjalp ingen anger, og noen offisiell kunngjøring av at jeg var et fritt mål for nedskyting var heller ikke nødvendig. Til støtte for dette nevnte den universitetslærde en historie fra Muhammeds liv: Profeten oppdaget en gang en myrdet kvinne foran moskeen sin. Han spurte de bedende om hvem som hadde drept henne. En blind mann reiste seg og sa: «Jeg har drept henne, Guds profet! Hun er min slavinne. Jeg har to barn med henne, og de er som to perler. Men i går fornærmet hun deg, Guds profet! Jeg oppfordret henne til ikke å snakke stygt om deg mer, men hun gjentok det hun hadde sagt. Det kunne jeg ikke tåle, og derfor slo jeg henne i hjel.» Da sa Muhammed: «Dere er mine vitner på at denne kvinnens blod er utgytt med rette!»

Denne historien blir fortsatt sitert når islamister har behov for å rettferdiggjøre hvorfor det etter deres oppfatning er legitimt å straffe en person som har fornærmet profeten – på stedet, uten rettergang eller mulighet til forsvar. https://www.document.no/2015/05/smakebiter-fra-tidsskrift-nr-3-forord-til-den-islamske-facsismen/

Videre, - en fortelling med legendepreg fra Koranen som kanskje kan tyde på at Muhammed hadde humor, - eller?

Salomon og dronningen av Saba: I Koranens hellig tekst fortelles det at jødenes konge, Salomo, samlet sammen en hær bestående av jinn, menn og fugler. Når de så rykker fremover, hører Salomo plutselig en maur som snakker og han begynner å le av dette, siden mauren roper en advarsel til de andre maurene om å søke dekning. I samme stund blir han oppmerksom på at en fugl ikke befinner seg på anvist plass i rekkene, hvorpå han fremsier en advarsel til fuglen om at hvis den ikke har en god unnskyldning, så vil den bli hardt straffet. Fuglen komme da til syne og forteller Salomo om dronningen av Saba og hennes overdådige trone. Da sender Salomo et brev til henne som hun straks besvarer. Han oppfordrer henne til den sanne tro på den ene sanne Allah, hvorpå hun spør seg til råds hos sine rådgivere, for så straks å dra av sted for å besøke Salomo. Under reisen bringer nå, på mirakuløst vis, en jinn selve dronningens trone frem foran den jødiske herskeren, som et bevis på hennes store innsikt. Historien ender slik i sure 27. 17-44:

Det ble sagt til henne: Stig inn i hallen. Og da hun så den så trodde hun at det var et basseng der og trakk derfor opp kjolen, slik at hennes bare legger kom til syne. Salomo sa da: Dette er en hall som er laget av fineste glass. Dronningen svarte: Åh, min herre! Jeg har gjort meg til skamme og jeg overgir meg derfor, sammen med Salomo, til Allah, herrenes herre.

Dette er altså en tale fra Gud, eller rettere: En oppstiver fra selveste Allah til Muhammed, og hans våpenbrødre, men som etter min mening er en oppstiver som ikke helt er enkel å tolke og forstå, for hva er budskapet? At dronningen begikk en synd ved å vise frem sine legger? Eller er det en advarsel til alle kvinner – under alle omstendigheter - om ikke å vise frem sine lavere, nakne deler?

Hovedpoenget kan kanskje være at Allah er altseende og at han ser alt på sin måte. En annen gud ville kanskje ha grepet an saken på en annen måte, og på det finnes der et eksempel fra en litt annen religiøs tradisjon, hvor Gud fremhever moralen på en litt annen måte. Også her samler Salomo seg en hær hvor det finnes landdyr og fugler og hvor en rød hane forlater sin plass i rekken og blir borte. Også her blir fuglen truet med streng straff og også her kommer fuglen tilbake og forteller om dronningen av Saba. Og også her sender Salomon et brev til dronningen, som på samme måte som i den første fortellingen spør sine konsulenter til råds. Da hun så endelig kommer og møter ham, sitter Salomo på sin trone, og han sitter nå i et palass laget av glass. Da hun får øye på dette, tror hun at gulvet er laget av vann, og da hun så skal gå over, trekker hun opp kjolen slik at leggene vises for Salomo.

Ligger det så en pekefinger om kyskhet og straff i helvete for å overtrede grensene her? Nei, ikke umiddelbart. Det som fremtrer i stedet, er vel mer humor enn moral. Og hvor kommer så denne fortellingen fra? Jo, fra jødiske skrifter som ble nedskrevet lenge før Muhammed og koranens tid.

Muhammed lånte altså denne fortellingen fra jødenes egne skrifter, samtidig som han påstår at historien kommer direkte fra Allah, via engelen Gabriel.

Noen muslimer vil si at det er jødene som har lånt denne fortellingen fra Koranen, men dette kan avvises her uten nærmere begrunnelse, fordi noe slik ville være umulig og fordi dette kan bevises historisk/vitenskapelig. Det vi ser her er at Muhammed forvansker lånte tekster for å understreke et poeng hvor han moraliserer historien av pedagogiske årsaker og grunner som er tydelige, nemlig for å minne muslimske kvinner på at det venter en streng straff for de usømmelige og som ikke kler seg slik at kroppen tildekkes for andre menn enn ektemannen og familien og da kun innenfor husets fire vegger. Allah og Koranen er sannelig vis, - og Muhammed kanskje likeså …

Avskrekkende sex og avskyelig straff:

En mann kommer en dag opp til profeten mens de er i en moske og forteller:

- Jeg har begått utroskap og har hatt forbudt seksuell omgang.

Profeten later som om han ikke hører hva mannen sier og snur hodet bort. Da sier mannen at han kan fremskaffe 4 vitner på at han snakker sant.

Da spør profeten:

-Er du gal? Er du gift?

Mannen svarte som sant var at ja, gift, det var han.

Da beordret profeten at han skulle føres bort og steines på et kjent bønnested (Musalla). (s 91 i Kvinner bak sløret av Ergun Mehmet Caner (red), 2003). Hadith 7. 63. 195.

Det kom en yngre kvinne til profeten Muhammed og fortalte at hun hadde begått hor. Hun ba derfor Muhammed om å rense henne.

Det hun egentlig ville var at profeten skulle straffe henne, slik at Allah kunne tilgi henne hennes synd, slik at hun kunne komme til himmelen i det neste liv.

- Gå din vei og kom tilbake når du har født barnet, sa Muhammed. (Allah er mild og nåderik!).

Da barnet var født, gikk hun tilbake til profeten, slik han hadde bedt henne gjøre.

Hun sa: Her er barnet jeg har født.

Muhammed svarte:

- Gå bort og gi ham melk til han er avvendt!

Da tiden var moden, etter et par års tid, oppsøkte denne kvinnen igjen den ærerike og rettferdige profeten, og med seg hadde hun det velskapte barnet på sin arm. Barnet togg på et lite stykke brød.

- Allah’s apostel, her er barnet som jeg har ammet.

Muhammed tok barnet og ga det til en disippel av seg. Så avsa han dommen.

Barnets mor ble så begravd i en grøft opp til brystene. Mengden av tilskuere rundt steinet henne så til døde. (Kilde: Sahi Muslim Book 017, Number 4205.

Denne sanne historien kan fortelles på mange måter, men dette er min måte å fortelle den på. En annen måte å fortelle den på, er den som konvertitten, professor Anne Sofie Roald velger:

"En kvinne kommer til profeten og forteller at hun har vært utro. Profeten prøver å få henne til å gå bort fra sin erkjennelse, men det er kvinnen som insisterer på straffen. Hun er gravid og hun blir derfor bedt om å føde og amme barnet. Etter dette kommer hun selv tilbake til profeten og insisterer på å ta sin straff, som er å steines i hjel».

---

Hadithene som handler om steining kan tolkes på forskjellige måter. På den ene siden kan de forstås som bevis på at utroskap bør lede til steining. På den andre siden kan de forstås som at straffen er en frivillig handling som mennesket som angrende synder går gjennom i en åndelig renselsesprosess; det er altså mennesket selv som velger å ta straffen", skriver professor Sofie Roald.

Slik forteller hun fortellingen om mannen som ble steinet: « … profeten prøver å snakke bort hendelsen. Det interessante med disse hadithene er at begge anvendes i lovlitteraturen for å bevise at man skal være restriktiv med å utøve straffelovene. Hensikten med lovene er ikke straffen i seg selv, men for å få folk til å la være å utføre disse handlingene».

Roald forklarer videre: Koranen 24. 2 sier at horkvinnen og horkarlen hver skal ha 100 piskeslag. De lærde har fra dette utledet en lov om at ugifte skal ha 100 piskeslag! Men i loven står det også at om en gift mann eller kvinne er utro, er straffen steining. I Koranen tår et imidlertid ingenting om at utroskap skal straffes med steining». Med «loven» mener Roald at det hadither iflg Muslim Ibn al-Hajjaj som er årsaken til at loven om steining kommer inn i sharia. Fra: Er muslimske kvinner undertrykt? s 62-63, Pax 2005).

Et annet og litt mer dystert oppsiktsvekkende syn på den islamske synden:

Shahada – den islamske trosbekjennelse - og vektskålene

Allahs budbringer sa at Allah vil velge ut en mann tilhørende hans folk på dommens dag overfor hele skapningen og spre nittini dokumentruller over ham. Hver rull vil være så lang som øyet kan se og Allah vil da spørre denne mannen: «Har du noen innvendinger mot hva som er nedtegnet i disse rullene eller har noen av mine skrivere utelatt noe?»

Mannen vil da svare:» Åh, nei min Herre».

Allah vil så spørre ham om han har noe å si til sin fordel og når så mannen svarer at det har han ikke, så vil Allah si at mannen ikke vil bli dømt på urettferdig vis.

Et annet dokument vil så bli fremskaffet i hvilket det står skrevet: «Jeg bevitner at det ikke finnes noen annen Gud enn Allah og at Muhammed er Hans tjener og profet».

Allah vil da be mannen komme for å bli veiet på vekten og mannen vil spørre ham hva dette dokumentet som blir fremlagt ved siden av rullene er for noe.

Allah svarer at mannen ikke vil bli feil behandlet, hvorpå rullene så blir plassert på den ene siden av vektskålene og dokumentet med trosbekjennelsen på den andre. Rullene på vektskålen vil da umiddelbart bli svært lette og skålen med dokumentet svært tungt, fordi ingenting kan sammenlignes i vekt med Allahs navn. (At-Timidi, 1464)

Muhammed fortalte om en av Israels sønner som hadde begått 99 drap. Mannen dro så rundt omkring for å få vite om han kunne bli frelst hvis han angret eller omvendte seg. Først kom han til en munk som mente nei, hvorpå mannen da dreper munken, slik at han nå har drept 100 menn. Han gikk så til en skriftlærd og spurte samme spørsmål. Den lærde ba ham gå inn i en landsby hvor han ville finne noen vise menn som kunne fortelle ham hva og hvordan han skulle gjøre og morderen la i vei. Da skjedde det at han døde på veien til landsbyen og da kom det engler fra Paradis og Helvete for å hente hans sjel. De kranglet om hvem som egentlig hadde rett på mannen.

De englene som mente han fortjente straff, trodde at det var opplagt at de hadde best krav på mannen. «Han drepte 100 menn og kan ikke vise til noen gode gjerninger», hevdet de skråsikkert. De andre englene, nådens engler, hevdet da at mannen jo var på vei for å lære hvordan han skulle angre slik at han kunne reddes. Allah kom da til stede og ba englene om å måle opp avstanden mannen hadde tilbakelagt fra byen hvor han opprinnelig la ut fra og sammenligne denne avstanden med avstanden til den landsbyen han skulle til for hvis mannen bare var en tomme nærmere denne enn fra den byen han hadde lagt ut fra, så ville han bli akseptert i Paradis. Når resultatet av målingen så forelå, grep Allah inn og krympet jorden en stund, slik at avstanden til landsbyen ble en tomme kortere enn til byen. (Sahi al-Bukhari, 4. 676)

Abu Burda fortalte at Allahs budbringer en gang sa: «Det vil komme folk blant muslimene på Dommens dag som har så store synder på sine skuldre som et helt fjell, men Allah vil tilgi dem og heller plassere erstatninger for dem blant jøder og kristne i Helvete». (Sahi Muslim 37; 6668, Arabic 51. 7190) Merk: Koranen og islam forteller andre steder at det er ingen gitt å være mellommann – eller advokat, for ikke å si: Et stedfortredende offer -   mellom Allah og den enkelte på Dommens dag. Dette gjelder tydeligvis ikke når det gjelder jøder og kristne.

Arvet syndefrihet i islam:

Mens man i kristentroen operer med arvesynd, en synd som rammer absolutt alle mennesker, høy eller lav, så kan man finne teorier om at noen mennesker er syndefrie, slik som imamer i shia-islam, så vidt jeg vet, uten at det kreves noe slektskapsforhold til profeten. Utover dette kan noen muslimer som kalles sharif, pl. ashraf, påstås å være syndefrie, dvs de har arvet sin uskyld direkte fra Muhammed. De tror mer presist at de vil bli tilgitt av Allah på grunn av sin spesielle status. Dette gjelder sunniherskere i Jordan og Marokko. De bærer vanligvis grønn eller hvit turban for å skille seg ut fra andre.

Før vi går videre, kan det være betimelig å minne om hva C. S. Lewis sa om Arvesynden, et syn på «saken» som kan forklare noe av den muslimske verdens uvilje eller manglende evne til å tilpass seg moderne og fleksibelt demokrati bygget på de vestlige menneskerettighetene og hvorfor de så absolutt må ha sine egne menneskerettigheter, rettigheter som ikke gir rom for religionsfrihet og egentlig kvinnefrigjøring: Han sa:

«Jeg er demokrat fordi jeg tror på Fallet … for mennesket er så til de grader falt at intet menneske er til å stole på uten at det etableres kontrollmekanisme som kan begrense det enkelte menneskets makt over de andre».

R.C. Sproul gjør seg visse interessante betraktninger:

«Hvis hver og en av oss er født uten en syndefull natur, hvordan kan vi da forklare syndens universalitet? Hvis milliarder av mennesker var født uten tilbøyeligheten til å synde … så ville man kunne forvente at i hvert fall noen ikke ville falle i synd. Hvis vår naturlige tilstand er å være i uskyldig nøytralitet, så ville 50% av oss statistisk sett forbli perfekte og ett eneste menneskes fall et stort intellektuelt problem, og større enda når vi ser at så mange milliarder i realiteten har falt. Hvis bare ett menneske skapt i Guds bilde kunne falle, så er sannsynligheten stor for at milliarder vil kunne falle på samme måte. … Hvis så alle synder, uten unntak, da må vi begynne å lure på hvorfor. Vi begynner å lure på om menneskets naturtilstand virkelig er så nøytral som man vil ha det til. Standardforklaringen er at det er samfunnet som er fordervet (corrupt) og at vi fødes inn i dets tilstand, som en «uskyldig villmann», slik Rousseau sa». (s 81 i Chosen by God).

Vi minner her om det islamske dogmet om at mennesket er født uten synd, og at det ikke finnes noe som heter arvesynd, men at det korrumperes av jøder og kristne, som tror feil om mennesket og Allah. Mennesket blir slik sett utenfor islam en villmann. Omvendelse til islam vil – i prinsippet - bringe mennesket tilbake til urtilstanden, dvs skyldrenheten, en omvendelse som består i en muntlig fremsielse av trosbekjennelsene og helt uten ytre virkemidler forsørget og innstiftet av Gud, altså helt u-sakramentalt.

Sproul peker på mulige konsekvenser av et slikt syn: «Hvis alle er født uten synd og uten spor av personlig forderv, som ville vi statistisk kunne finne safunn som ikke er mer en halvt fordervede. Vi ville ha fått ett samfunn som besto i syndere og et annet hvor det ikke fantes noe ondt».

I den kristne tanketradisjon omkring synd og skyld, står Augustin, og han er den som Luther og Kalvin mest henviser til, derfor litt om hans grunnsyn her:

Adam og Eva ble skapt med evne til ikke å synde, posse non peccare. De hadde frihet ved en gitt skapernåde, prima gratia. Fallet medførte at mennesket ble hovmodig og i superbia vender seg bort fra Gud og mot det onde. Vi drives fra nå av av concupiscentia, begjær, en tilstand vi ikke selv kan råde bot på. Vi er av nødvendighet syndere, necessitas peccandi og selv om vi har en relativ frihet, men da en frihet som i siste konsekvens fører til forderv. Vi står grunnleggende i den stilling overfor Gud at vi ikke har evne (uten inngitt nåde) til ikke å synde: Non posse non peccare. Vi tilhører alle en massa perditionis. Bare Guds nåde kan forandre vår grunnleggende viljesretning, men alle er fysisk sett født med syndig begjær, selv om dåpen innebærer at dette ikke tilregnes som synd. Vi lever like fullt i en tilstand hvor vår natur er en fordervet natur, natura vitiata peccato. Selve det åndelige livet er mistet i og med fallet, men dette leges og fornyes ved nåden, gratia sanans som vender den onde vilje til den gode: Caritas ved infusio. Evnen til det gode gjennopprettes ved en vedvarende begynnende rettferdighet, kan vi si, en libertas restituta.

«I si barmhjertighet har Gud valgt å frelse noen, men ikke alle. Dette gjør han av nåde. Først kommer den virkende nåde. Denne er forutgående, det vil si, den går forut for menneskets gode vilje. Nåden finner ikke et menneske som er villig til å gjøre det gode, men den gjør det villig. Nåden er også virkekraftig, den når uvegerlig sitt mål, som er viljens omvendelse. Dette gjør den ikke ved å ødelegge den frie vilje, men ved å fri til den. Gud er som den fullkomne forfører, han vinner sjelen, men på en slik måte at sjelen responderer frivillig og lykkelig. Straks viljen er omvendt kan den samarbeide med nåden. Den medvirkende nåde er nødvendig fordi våre omvendte viljer er svake, og uten Guds hjelp ville vi snart falle. Dersom vi skal kunne holde ut til enden og bli frelst, trenger vi enda en nåde, utholdenhetens nådegave. Denne gis ikke til alle som påbegynner et liv som kristne, men kun til de utvalgte … « skriver Tony Lane i Kristen tenkning i 2000 år s 42.

Han skriver videre: «For både Luther og Calvin innebar troen også at man eide frelsesvisshet. Men i 1600-tallets britiske calvinisme ble det vanligere å betrakte den personlige forvissning som mulig for alle troende, men likevel noe adskilt fra den frelsende tro. Det betyr at det er mulig, ja, kan bli det normale for mennesker med frelsende tro å mangle vissheten. Dette er Westminister-bekjennelsens syn. Dette har i enkelte calvinistiske menigheter ført til en situasjon hvor frelsesvisshet sjelden forekommer og til og med misbilliges, noe som er totalt motsatt av Kalvins oppfatning», s 153. Videre: Westminister-bekjennelsen lærer den «begrensede forsoning», at formålet med korset var å frelse kun de utvalgte. Jesus Kristus ervervet frelse «for alle de som Faderen har gitt ham (8,5). Denne lære er i overenstemmelse med Dortrecht-synoden, men var fremmed for Calvin.

Luther levde i en annen tid enn Augustin og hadde et annet mennskesyn og en annen språkforståelse enn ham, selv om det er fundamentalt enige i syndens alvor og radikalitet og ditto nådens.

Syndefri profeter? Ble Jesus forlatt av Gud?

Caner: More than a Prophet s 95:

Islam tror at Allah har sendt ned en profet til alle folkeslag for å advare dem om dom og lede dem til Allah. Det er derfor ikke overraskende at muslimene tror at det må ha vært nedsendt flere titusener av profeter, men bare 25 av dem blir nevnt i Koranen. Flere av dem omtales med stor ydmykhet: Adam er utvalgt av Allah, Noah er Allah’s forkynner Abraham er Allah’s venn, Moses er en som taler med Allah og Jesus er Allah’s ord og Muhammed er Allah’s profet. Adam, som ble skapt av leire direkte av Allah’s hånd, er verdens første profet og han er så høyt aktet at Allah befaler englene å bøy seg ned for ham, sure 2. 34.

Profetenes karakter sies å være ulastelig; de er sannferdige, ærverdige og modige og idet en profet ankommer, er folket helt og fullt ansvarlige for sin adferd og må svare for seg overfor Allah. Selv om disse profetene har de samme navn som i Bibelen, er historiene om dem ikke identiske. Når f eks Bibelen nevner at Noahs kone kom seg trygt om bord i Arken, så bedro hun ham i Koranen og ble kastet i helvete, sure 66. 10. Mange av profetene har unike erfaringer utenfor deres funksjon som profeter i Bibelen. Det fortelles at mens Moses talte direkte med Gud, så benektes dette tvert i Koranen, sure 42. 51. Det ble aldri et privilegium å tale direkte med Allah.

Koranens profeter er svært forskjellige fra profetene i Bibelen. Det legges ikke skjul på at de var syndere. Koranen forsikrer om at det ikke var det, men forteller likevel at Abraham innrømmer sin synd, sure 26. 82. Hadith forteller so gar om tre spesifikke synder Abraham skal ha gjort seg skyldig i, se hadith Sahi Bukhare 4. 578. Logisk sett er da ikke å regne for profet i islam. Islam understreker i tillegg at Allah aldri ville ha forkastet en profet og dette er nok grunnen til at muslimer fornekter Jesu korsfestelse, da han ropte ut: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg, Matt 27. 4 ff.

Kommentar: Som på så mange andre viktige punkt svikter Koranen, via utydeligheter, tvetydigheter og direkte motstridende fortellinger, den store fortellingen og dermed forståelsen av hva synd er for noe, som et radikalt aspektet ved dette å være menneske. I det Caner skriver ovenfor, går det frem at Koranen mener at Allah ikke kan forkaste en profet, men likevel gjør Allah nettopp dette i og med at Jesus jo fremstilles som en syndefri profet i og med at de fester lit til et skriftsted, nemlig i Matt. 4 ff ovenfor.

I og med at de tar dette skriftstedet som autentisk og gjeldene, aksepterer de at Matteus er ekte og sannferdig, hvilket de på den annen side ikke kan gjøre så sant de mener at Det nye testamentet – og Det gamle testamentet - , er forvansket eller fordreid.