Bakgrunn:
http://neitilislam.blogspot.com/2023/01/nar-og-hvorfor-begynte-vi-hate-eller.html?m=0
Se en tidligere postering om denne «saken»:
http://neitilislam.blogspot.com/2023/01/hvem-vil-at-du-skal-lide-mer-ved-endre.html?m=0
Så hva er problemet? Problemet kan være så inkriminerende for den person som egentlig utløste problemet og spørsmålene, at det er best å anonymisere person og bringe «saken» eller problemet opp på et mer abstrakt eller generelt plan, (noe vi har gjort oppmerksom på i tidligere posteringer om denne saken, men kanskje da uten å ha klargjort dette tydelig nok).
Vi forsøker med ande ord å stille et prinsipielt spørsmål uten tilknytning til vedkommende konkrete person.
Hovedspørsmålet er: I en situasjon hvor verden ser at
stadig flere mennesker blir forfulgt på grunn av manglende beskyttelse av
trosfriheten her i verden, kommer en kristen redaktør med forslag om at kristne
tar inn i Fader Vår sin tekst en ekstrabønn om at Gud gir kristne mer lidelse. Mannen
må antas å ha relativt store påvirkningsmuligheter i og med sin
redaktørstilling. Han har dessuten formulert sin oppfordring i en annen
publikasjon enn den han selv har redaktøransvar for.
Hensikten ser da ut til å være at Gud – etter bønn om å få lide mer - vil avhjelpe de vanskelige forholdene for de som forfølges på grunn av brudd på lover og regler hovedsakelig om ytrings- og religionsfrihet.
Trosfriheten lever under semre forhold i store deler av
verden. Oppfordringen om å be til Gud om å få mer lidelse, stilles til alle
kristne uten forbehold, for at Gud og mennesket i et slags samarbeide skal
gjøre hva de sammen kan for å avhjelpe nøden og alle lidelsene i denne
forbindelse. En av virkemidlene for å hjelpe de forfulgte, skal da være at hjelperne
ber om å få lide mer.
Spørsmålet er om kristne kan se noe problematisk ved en slik oppfordring, både rent praktisk, politisk og rent teologisk. Kan med andre ord oppfordringen oppfattes som en form for gudsbespottelse og dermed som et eksempel på et hovmod som kristne bør advares mot? Eller bør oppfordringen hilses med takk og oppfordringen tas til følge for alle eller flest mulig kristne, både her i landet, og i verden for øvrig?
Flere spørsmål kan reises: Kan «det nye Fadervår» anses som en politisk ytring og representerer forslaget et politisk innspill som favoriserer forslagsstillerens egen politiske og ideologiske tilknytning?
Jeg lar akkurat dette siste spørsmålet stå åpent, i håp om at i hvert fall noen kristne skulle finne spørsmålet virkelig interessant å stille. Jeg kan imidlertid ikke se at spørsmålet er tatt opp i noe media etter at forslaget eller oppfordringen ble publisert for en tid siden, se her. Kristne ser derfor ut til å stille seg helt likegyldige, en strategi som for så vidt er forståelig, for mange vil nok finne oppfordringen for dum til å ofre noe tid og kreter på. Man velger da å forbigå redaktørens innspill i taushet.
Her på bloggen vil vi forsøke å se litt nærmere på de
primært teologiske spørsmålene oppfordringen reiser idet vi eventuelt utsetter den
politiske «behandlingen» til et senere tidspunkt. De underliggende spørsmålene
er: Går dette over alle støvleskaft? Er dette uttrykk for en «alminnelig» berettiget
skuffelse over Gud, eller regelrett et uttrykk for et hat mot Gud – for at Gud
ikke føyer seg etter redaktørens egne preferanser? Og mener redaktøren at Gud
har en slags forpliktelse til å gi folk mer lidelse slik at redaktørens arbeid
og politikk kan gi mer målbare resultater i en for ham positiv retning?
Here we go: Om den kristne redaktør som vil lide mer og ha flere av oss til å lide mer … for sin egen saks skyld, og mange andres skyld, rundt omkring i verden i dag.
Hvor er så utgangspunktet? Jo, her:
1930 oversettelsen: 27 Bare før eders liv således som verdig er for Kristi evangelium, forat jeg, enten jeg kommer og ser eder, eller jeg er fraværende, må få høre om eder at I står fast i én Ånd, så I med én sjel kjemper sammen for troen på evangeliet
28 og ikke i nogen ting lar eder skremme av motstanderne; det er for dem et varsel om undergang, men om eders frelse, og det fra Gud.
29 For eder blev det unt, for Kristi skyld - ikke bare å tro på ham, men og å lide for hans skyld,
30 idet I har den samme strid som I så på mig
og nu hører om mig.
Nettbibelen: … og ikke på noen måte lar dere skremme av motstanderne. Dette er et tegn fra Gud, et tegn som varsler fortapelse for dem, men frelse for dere. 29 For Kristi skyld fikk dere den nåde ikke bare å tro på ham, men også å lide for ham. 30 Dere står i den samme kampen som dere før har sett meg kjempe, og nå hører dere at jeg fremdeles står i den.
https://bibel.no/nettbibelen?book=PHP
NASB:
For to you it is granted for Christ’s sake, not only to believe in Him, but also to suffer for His sake
Foreløpig kommentar: Både tro og lidelse ser ut til å være en gave fra Gud, de er oss forunt eller «granted» på engelsk, av gresk: charizomai, dvs «gitt oss som gave».
Man kan da si at også både kjærligheten og lidelsen har samme opphav og fullendelse. Men hvis man dermed setter lidelsen opp som etterspurt i like stor grad som troen og kjærligheten, er man på ville veier. Da blander man kategoriene, konteksten og perspektivet for øvrig, og det er akkurat det «vår» redakatør gjør, kanskje uten at han skjønner konsekvensene av sitt kategorimistak, i «det godes» navn. Han gjør seg dermed til godhetsposør ved å kreve mer lidelse. Han gjør seg til den «fullkomne» hypermagiker., (se om denne termen andre steder på bloggen).
Hva er det så som ligger under som en teologisk tenkemåte når man finne på det patetiske kunststykke å be om mer lidelse i Herrens bønn, til og med? Det enkle og moderne psykologiserende svaret ville kanskje være at det skyldes naivitet eller narsissisme, eller til og med en slags sadomasochisme paret med egne hovmodige forestillinger om virkelig storhet, på Guds vegne, og som en utgave av selveste erstatningsguden så å si. Han gjør så å si Gud unødvendig, i siste instans og hvor han setter følelsen «lidelse» opp som spesielt fortjenestefull, (overfor hvem?).
Sagt på en mer spesifikk teologisk måte: Her har vi med en
selvoppnevnt profet som mener at Gud ikke makter å skape et større og bredere
gode av selve syndefallet, et større gode enn det Gud til nå har maktet å skape
(av det onde og lidelsen). Det må noe mer til enn det Gud til nå har maktet for
at syndefallets «større gode», i form av mer lidelse, skal bli et faktum og til
mer frelse for menneskeheten. Denne forestillingen kalles på det teologiske
fagspråket O felix culpa og er en rent rasjonelt
konsept som ikke krever mer og dypere emosjoner for å forstå, (dette selv om «krampa»
nok vil ta visse når de hører ordene og
det går opp for dem hva konseptet innebærer, stikk i strid med deres doxa).
At troen er en gave helt og fullt, kommer frem i det følgende kontekst:
Markus 9:
…23Men Jesus sa til ham:
Om jeg formår? - Alt er mulig for den som tror. 24Straks ropte barnets far:
Jeg tror; hjelp min vantro! 25Men
da Jesus så at folket løp til, truet han den urene ånd og sa til den: Du målløse
og døve ånd! jeg byder dig: Far ut av ham, og far aldri mere inn i ham! …
Man kan jo spørre om mannens sønn ville ha blitt helbredet
hvis faren hadde sagt til Jesus at «jeg ber om mer lidelse, takk, hjelp min
vantro». Derfor er det også viktig å føye til at det er Herren som gir meg tro
når man sier, som i den populære sangen: «Jag har beslutat at følgja Jesus».
http://neitilislam.blogspot.com/2021/10/hvilken-gud-tror-man-egentlig-pa-i.html
http://neitilislam.blogspot.com/2020/08/morken-lidelsen-og-libanon-en-reise-i.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/redaktr-johannes-morken-nok-engang.html-
Det er ut fra det ovenstående veldig merkelig at redaktøren av Magasinet oppfordrer til å ta inn i selve ordlyden i Fader Vår en «klausul» der Gud skal sende oss mer lidelse.
https://neitilislam.blogspot.com/2021/10/hvilken-gud-tror-man-egentlig-pa-i.html
Man kan saktens også lure på hvordan kristne undere andre himmelstrøk som f eks sitter i fengsel og blir torturert skal forholde seg til dette forslaget, når de de sitter der og lider mer enn nok fra før. Skal de be om å få lide mer? Og be om at andre skal få lide mer, kanskje til og med deres hjelpere og støttespillere? (Redaktøren arbeider for trosfriheten på verdensbasis, så han har nok av lidelse å gripe fatt i). Ville det ha vært rimelig eller forsvarlig å kreve av ofrene på Utøya at de skulle be om mer lidelse i sin Fadervår?
Er det for øvrig rimelig å tro at noe menneske skal kunne forandre ordlyden i Fader Vår, og skal man da ikke være Gud for å kunne gjøre akkurat det? Tror redaktøren at han har en direkte hjemmel fra Gud til å be om mer lidelse og ta denne bønnen med i Fader Vår … som ber om at vi ikke skal føres inn i fristelse eller prøvelse? Ligner da ikke redaktøren på Abraham?
Vel, la oss se på det.
http://neitilislam.blogspot.com/2023/01/redaktr-ser-skrmt-og-blir-skremt-av.html
Mange kristne gruer seg for å ta i tu med og komme til «terms» med f eks Det ondes problem: Gud er allmektig, Han er god, hvorfor er det da så mye vondt, så mye lidelse i verden. Forsøk på å løse dette «problemet», denne tilsynelatende kontradiksjonen og dette paradokset, synes håpløse; man foretrekker i stedet å være lydig og stole på «autoritetene», ikke helt ulikt en robot. Men paradokser er til for å leve med og man lever faktisk bedre og sterkere med paradokser enn uten. Man vokser på dem, med dem og de er til hjelp og gir fordeler, ikke det motsatte. De spiller kreativt på hele registeret, på kroppen, på følelsene, på hjerne, hjerte og mage.
https://neitilislam.blogspot.com/2012/06/stanghelles-paradoks.html
Litt om egne nærerfaringer med og i paradoksenes verden
https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/paradoksene-og-vart-instinkt-for.html
La det være klart, før vi går videre:
I kalvinismen – og vel også i Lutheranismen via Luther f eks - kan man uten
problemer formulere følgende: God does not effectuate sin and unbelief in
the same way as he effectuates good deeds and faith.
Implisert her at Gud også tillater lidelse. Men ber kalvinister om å få påført og måtte utholde mer lidelse? (Se appendix: Westminister Conf.)
Neppe. Men vår redaktør nøler ikke;
han ber til og med Herren om dette, denne «gaven». Jeg spør meg selv om grunnen
til dette kan være at redaktøren ikke makter å leve i og med eksistensens
paradokser, heller ikke på det mest elementære planet. Han synes å ha et svært
puerilt forhold til lidelse.
Kan redaktørens motivasjon ligge i hans gode eller dårlige samvittighet - for ikke ha fått lide nok for sin tro? Kan samvittigheten være ond? Se Hbr 10.22 som forutsetter et bekreftende svar.
http://www.brandonweb.com/sermons/sermonpages/hebrews6.htm
Som ramme rundt det hele, i denne posteringen: Vil
Jesus at vi skal be om å få lide mer? Han selv, som menneske der og da, fryktet
lidelsen og ba til og med sin Far om å få slippe. Han var ingen stolt Sokrates,
ingen stoiker. Jesus er i høyeste grad menneske. Men han er også allmektig Gud,
sett i «ettertidsperspektiv» og her er vi ved kjernen i troen. Troen lar det
opp til Gud selv å lide. Som et offer, det eneste nødvendige offer. Når Abraham
så vil ofre sin kjære sønn fordi Gud har befalt ham å gjøre det, trengs det en
forklaring, noe som overskrider Kierkegaards perspektiv. Kierkegaard, som alle
vet, beundret Abraham og utropte ham til en troshelt, et perspektiv vi kommer
til om litt, se lenkene.
Fra et samtidsperspektiv:
Professor Jan Inge Sørbø har i sin bok ". . .
frels Christendommen fra Staten" (2007) gitt en fremstilling av Søren
Kierkegaards kirkekritikk i årene 1854-55. Det er stor avstand mellom Det nye
testamentes kristendom og den offisielle kristendommen, hevdet Kierkegaard. Han gikk sterkt til felts mot den tanke at
alle er kristne fordi de er født i et kristent land. Dersom alle er kristne,
viser jo det at Det nye testamente og Kristus tok feil. Veien er ikke smal. Den
er den bredest tenkelige, for alle går på den. Så store fremskritt må komme
overraskende også på verdens Frelser, skrev Kierkegaard med ironisk, men
alvorspreget snert. …
Relevante sitater: At man tror, lar seg bare bevise ved å
være villig til å lide for sin tro. Det var martyrenes villighet til å
ofre livet som fikk mennesker til å tenke at deres tro måtte være sann. Når
Guds rike ikke er av denne verden, er det latterlig å gå til staten for å få
beskyttelse. Kirkens prester må velge mellom å oppnå verdslig makt og
posisjoner og å vitne om sannheten. Når prestene deler ut evig liv til
millioner, basert på folkeregisteret, minte det Kierkegaard om en scene i
Holberg der noen lyse hoder får ideen om å selge rådhuset — uten å ha undersøkt
om de er i posisjon til å …
Men der findes skyld, som mennesket ikke kan angre
sig ud af. Det har det religiøse menneske indset. Den skyld, man ikke kan angre
sig ud af, kalder det religiøse menneske for synd. Det religiøse menneske mener
kun, at Guds tilgivende kraft kan ophæve synden og føre mennesket videre fra
synden. Mennesket har derfor et eksistentielt behov for Gud. Og da æstetikeren
og etikeren ikke har indset dette eller tør overgive sig til den kendsgerning,
lever de dybest set et liv i fortvivlelse.
Christian Brixtofte Petersen: Som kristen tænker mener Kierkegaard, at mennesket er et væsen, der
har et forhold til Gud, men troen på Gud er for Kierkegaard ikke noget, man
primært når frem til gennem fornuften og rationel tænkning. Gud overskrider
vores fornuft og rationaler.
Gud er ikke noget, mennesket kan definere og sætte
på formel eller hvis hensigter og natur, vi kan opnå sikker viden om. For
Kierkegaard er den kristne tro altså ikke præget af objektiv vished. I et af
værkerne står der:
"Kan jeg objektivt gribe Gud, saa troer jeg
ikke, men netop fordi jeg ikke kan det, derfor maae jeg troe; og vil jeg bevare
mig i Troen, maa jeg bestandig passe paa, at jeg fastholder den objektive
Uvished, at jeg i den objektive Uvished er "paa de 70.000 Favne
Vand", og dog tror." ("Afsluttende
uvidenskabeligt Efterskrift"),
Se hva man kan finne på nettet om lidelse, litt overflatisk, men spørsmålet kan oppta mennesker, med god grunn, slik jeg ser det:
https://www.quora.com/As-a-Christian-is-it-wrong-to-pray-for-suffering-To-get-stronger-in-faith
https://neitilislam.blogspot.com/2022/11/mer-teologi-karismatikk-emosjoner-og-om.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/08/sosialkonomiske-teser-om-den-tragiske.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/7-synden-og-syndene-i-kristendommen-og.html
http://neitilislam.blogspot.com/2012/04/abb-og-vare-spekulasjoner-i-det-onde.html
http://neitilislam.blogspot.com/2019/06/synden-og-syndene-i-kristendommen-og.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/02/liberalisme-og-hypermagi.html
Hvordan kan man så forklare Morken ved å forklare
teodicé-problemet?
For først å angi noen «linjer» i kristen teori. Ifølge Ireneus, d 202, kan det onde delvis tilskrives Gud. Mennesket ble ikke skapt fullkomment, det måtte derfor oppdras i en verden med godt og ondt. Mennesket skal modnes frem gjennom historien og historien blir da på en måte selvforedlingens og pedagogikkens historie like mye som menneskets historie. Mennesket skal gjøres verdig til frelsen.
Augustin, derimot, mente at mennesket var skapt fullkomment, men har valgt det onde av fri vilje.
Platon, som var en førkristen filosof, hevdet at det som kan synes å være vondt, egentlig er av det gode bar man anlegger et riktig perspektiv på problemet. Augustin mener senere at Gud bruker menneskenes ondskap til gode formål. Syndere fortjener lidelse fordi alle mennesker har syndet.
Italieneren og professoren Thomas Aquinas ser en verden uten ondskap som mindre god enn den verden vi faktisk må forholde oss til her og nå, men han rettferdiggjør ikke det naturlig onde, bare det moralske onde. Gud tillater det naturlig onde uten at dette gjør Ham mindre god.
Den jødiskfødte Spinoza, som var en panteist, mente at både det gode og det onde står i Guds tjeneste. Luther ment at all ondskap har sitt utspring i Gud og Djevelen. Spinoza mente at islam – på førsteplass - var langt «flinkere» til å forføre menneskene og ånden enn katolisismen, som han satte på andreplassen!
Den store tyske dikteren Goethe mente at alt ondt bidrar til det gode. Han lar en av sine figurer si om seg selv: «Jeg er en del av kraften som har fått det lodd å ville ondt, men virker godt».
Leibniz tenkte
fra det perfekte til det imperfekte opphøyet i det «større» perfekte. Fordi Gud
er god, har han skapt den beste av alle mulige verdener! Leibniz kunne snakke
om «den muhammedanske pesten».
Hvor skal vi så
plassere de såkalte godhetsapostler i dette bildet? Hvor hører redaktør Morken
hjemme? Han ser virkelig ut til å være enig med Ireneus, som mente at lidelsen
var en måte å oppdra mennesker til å bli bedre på, (en synsmåte altså Augustin
var sterkt imot).
Mye mer om dette her:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/redaktr-johannes-morken-nok-engang.html
http://neitilislam.blogspot.com/2023/01/redaktr-ser-skrmt-og-blir-skremt-av.html
De aller fleste vil
antakelig la seg ryste av å nevne den
kristne Kierkegaard ifb med noen form for
politisk, aktiv terrorisme, og dermed lidelsen i denne forbindelse.
Kristendommen i seg selv forbindes overhodet ikke med terrorisme, drap på
uskyldige, blodig martyrium, politikk blandet med religion i en uadskillelig
symbiose. Mange ønsker i tillegg å frita islam for enhver form forbindelse med
politisk, ideologisk eller religiøs terror – ekstremistiske handlinger, som
Erna Solberg kaller det.
Like fullt:
Kierkegaard var opptatt av historien i Bibelen om Abraham som var villig til å
ofre sin eneste unge sønn, Isak, en sønn Abraham elsket over alt annet, en sønn
Gud selv hadde lovet ham, men som Gud selv nå påbyr ham å ofre, i kaldt blod,
så å si, og uten å stille spørsmål. Abraham skulle sikre Abrahams slekt for all
fremtid. Kierkegaard kaller Abraham en tros-helt, et forbilde. Han setter sin
gudslojalitet over sin lojalitet til sønnen.
Hvordan kan dette
være mulig å tenke for Kierkegaard? Jo, kort sagt, fordi Kierkegaard mener at
sann moral – og sann personlighet, kan vi si - står over enhver allmenn
etikk. Den allmenne etikk vil frata individet «den subjektive sannhet» og frata
det høyverdige moralske mennesket statusen som «Den enkelte». Guds vilje lar
seg nemlig ikke i objektiv forstand binde av «den gjengse moral». At Guds vilje
på denne måten blir «paramount», er en tanke eller teologi som på ingen måte er
fremmed for islam, ja, man kan si at det er selve grunndogmet i islam.
Alle rundt Abraham og alle som leser Bibelen og kaller seg kristne vil imidlertid umiddelbart avsky denne Abrahams tro. Kierkegaard vil imidlertid si at vi dermed setter det allmenne foran det individuell, gruppen foran den enkelte, og at man dermed gjør gruppen og det allmenne til gud og ultimate og eneste legitime fundament for all moral. Og dette er, ifølge Kierkegaard ikke bare betenkelig, men også forkastelig, prinsipielt sett, hva angår forholdet individ eller personlighet - og (sann) gudstro.
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html
Den bibelske historien om Abraham som vil ofre Isak er en fæl, ja, grusom historie - hvis man ser den endimensjonalt - for den kan selvsagt tolkes på mange ulike måter. (Fortellingen ender imidlertid godt, hvilket forteller at fortelleren vil forkynne et helt annet gudsbilde og en helt annen relasjon til Gud enn den han starter med, som et premiss for hele fortellingen).
Hvilket hovedpoeng skal leseren eller lytteren så se i den? Hvilken moral skal være normativ og preseptorisk? En ting er klart: Ingen steder fortelles det at Abraham søkte lidelse, i hvert fall ikke bevisst. Han fremstilles ikke som rollemodell for andre, snarere tvert imot, helt fra begynnelsen; han fremstilles som en robot og ingen rollemodell. (Men «alvoret» ligger der, selvsagt, til overmål).
Historiens fortelles på en så dyster måte at noen vil si at det her er virkelig Gud som taler og befaler. Tolker man det slik, at Gud er en slik en, må man ha en svært dyster og umoralsk Gud, en Gud som normativt påbyr et menneske å lide til og med ved å ta livet av sin sønn, (som var lovet ham av – presumtivt, ut fra historien selv og dens fortelleblikk, den samme Gud).
Det fortelles ikke om at Abraham aktivt søkte lidelse, aller minst pågående og langvarig lidelse, for å vise hvor «korrekt» eller rettroende han var, selv om det er dette fortelleren forutsetter at Abraham forestiller seg han er. Å ofre Isak var fort gjort og ville medføre relativt liten lidelse, fordi det jo ville være over på et øyeblikk, (det er vel det beste man kan si om dette dramaet). Så, nei, Abraham hatet nok lidelse per se. Han handlet på Guds befaling, hevdet han, i hvert fall overfor seg selv. Kom så kommandoen til å drepe Isak fra ham selv og ikke fra Gud tross all fornuft, tross alle løfter? Ja, jeg tror det, og går ut fra det, at fortelleren her vil fortelle oss at det går an å ha et feilaktig gudsbilde og en feilaktig relasjon til Gud og en fullstendig mekanistisk måte å tenke om Gud og seg selv på.
Historiens poeng blir derfor at Gud ikke krever at vi skal lide for vår tro og at den som forfekter, fremmer og ønsker en slik lidelse, har feil gudstro, idet en slik tro kan stamme fra en selv og sitt indre, mørke univers, i stedet for fra lysets og kjærlighetens kilde, nemlig Gud.
Det heter i denne offerfortelingen at Abraham så i Isaks øyne en bukk. Abraham SÅ altså, han resonerte seg ikke frem til en konklusjon eller argumentasjonsrekke. Han hørte også Guds stemme, og denne stemmen var ikke hans egen. Det står i teksten noe som kan oversettelse med at Gud viste seg der på Moriafjellet, den kan også oversettes som Gud ble sett der, men også med at «Gud vil sørge for … «. Teologer tolker dette gjerne som et løfte om Jesu offerdød død på korset.
Teksten referer
derfor ikke direkte til loven. Var det loven som var skrevet på menneskets
hjerte Abraham plutselig erkjente, følte, så og forsto? Var det hjerteloven som
ble virksom i Abrahams bryst og hjerne? Man kan kanskje si at Abraham så ut fra
en innebygd moralsk intuisjon som nå endelig trådte i kraft, i form av sann
empati. Man kan kanskje si med Augustin at her dreide det seg om illuminasjon, et tabubelagt begrep i dag. Se denne med mange linker - hjerteloven og relativism og toleranse? og Se om "Budzi" og mye annet i denne
artikkelen, bl a om
naturloven eller hjerteloven og homo oeconomicus i våre dager. Det det dreier
seg om, er imidlertid ikke de servilt betinget korrekte emosjoner.
Empati trenger ikke å kobles til emosjoner, som noe entydig nobelt, og som en plikt,
slik det gjøres i dag. Nazismen var redd for empati, de var fobe for
empati, Men dette innebærer selvsagt
ikke at vi i dag trenger å underlegge oss et kategorisk imperativ som sier at
empati og emosjoner skal være et panacea og et «hjemmelsgrunnlag» for
alt. Vi må heller åpne for å se det, intuere det og la oss illuminere, før vi lar
oss «emovere».
Når redaktør Morken
så går inn for å føye til et ønske eller et krav om at Gud skal gi troende mer
lidelse i selveste hovedbønnen, Fader Vår, i dag, så kan man fort komme til den konklusjon at
Morken har et svært mørkt og dystert gudsbilde, ikke bare et dystert
menneskebilde generelt, men også et forkvaklet «bilde» av Gud. Man kan da også
spørre seg: Hvilken relasjon har virkelig Morken til Gud? Og hvilket gudsbilde
er det egentlig han vil misjonere for og få oss til å tro på?
Funnet på Qora:
The Bible says that the world has quite enough
suffering already, and you don’t have to go looking for it. That’s like
learning karate and going to look for a fight. The Bible says that he who lives
godly in Christ Jesus SHALL
suffer persecution. It’s a fact. So just live the way you’re supposed to live
and don’t pray for things that the Bible doesn’t tell us to pray for, since
we’re told you’re going to get it, if you live right, anyway. It sounds like
you want a shortcut, and not live godly but get suffering anyway. I’m just
telling you the BIBLICAL way of getting suffering. Live godly in Christ Jesus.
https://faithgateway.com/blogs/christian-books/the-place-of-prayer-in-suffering
https://ymi.today/2016/07/why-does-god-allow-some-to-suffer-more-than-others/
https://aktivkristendom.no/jeg-tror-hjelp-min-vantro
https://itro.no/ibibelen/jeg-tror-hjelp-meg-i-min-vantro/
«Mange ganger har
ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er
mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det
er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Straks ropte
guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min
vantro!» (Mark 9,22-24)
Hebr 11,1–12,3. Versene i kapittel 12 er som følger:
Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse.
-
ob 36:15-23 In-Context:
13 “The godless in heart harbor resentment; even when he fetters them, they do not cry for help. 14 They die in their youth, among male prostitutes of the shrines. 15 But those who suffer he delivers in their suffering; he speaks to them in their affliction.
In it, we see the value of patience, perseverance, and the importance of holding our tongue, not to
mention God's faithfulness, restorative power, and goodness.
What is the main message in the Book of Job? God's Good and Wild World:
So while we do not always know why we suffer, we can bring our pain and grief
to God and trust that he is wise and knows what he's doing. The book of Job
invites us to trust God's wisdom and character no matter our circumstances. Job learns six important truths about God.
- God is omnipotent. (42:2a) He can do all things. Therefore, he has the power to remove our suffering if he chooses.
- God is sovereign. (42:2b) His will is always accomplished. No purpose of God can be thwarted. He is always in control. Therefore, our suffering is a part of his sovereign plan.
- God is omniscient. (42:3) While our knowledge is limited, God knows everything. He needs no counselor. Therefore, he is perfectly wise as he allows our suffering to continue.
- God is independent. (42:4) He does not need anything. He does not benefit from our counsel and advisement. He does not need encouragement to increase His grace, mercy and love. However, we are completely dependent on God. Therefore, we must come to God with our questions, concerns, and needs.
- God has revealed himself. (42:5) God has made himself known to us through his creation, his providence, and his special revelation. Therefore, God uses suffering to reveal more of himself.
- God is holy. (42:6) We see our true standing with God when we understand his holiness. Therefore, he expects us to come before him in humility and repentance.
https://www.biblesumo.com/5-lessons-suffering-book-of-job/-
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html
Kalvinisten John Piper kommer med en uttalelse som kan sjokkere:
Titusenvis av foreldreløse barn lurer på om de har en fremtid. Vil de ha en fremtid hvis ikke Gud viser seg som allmektig for dem? Når jeg får dette spørsmålet: Tror du at det var Gud som forutbestemte at min far skulle dø?, - så svarer jeg: Ja, Herren gir og Herren tar, velsignet være Guds navn. For den makt Gud styrer alt ondt med, gjør det også mulig for Ham til å styre ditt liv. Han har all makt til å vende dette onde og alt annet ondt i ditt liv til ditt beste for deg i evigheten. Og dette er faktisk ditt eneste håp, både her i verden og i den neste. Hvis du derfor «ofrer» Guds allmakt for å frikjenne Ham for din fars død, så ofrer du alt. Og du vil vel neppe havne der.
Guds allmakt utgjør selve fundamentet for at vi skal kunne
utholde denne verdens lidelser, selv om denne allmakten skaper vanskeligheter
med å forklare og forstå synden og det onde. Hvem skulle vi ha vendt oss
til hvis vi ikke hadde Gud som kunne hjelpe oss med å forstå de lidelsene
som han har forutbestemt skulle ramme oss her i
livet? Så, ja, absolutt, jeg tror på Guds allmakt og på den trøst som denne
gir. Se: Synden og syndene ... 9
Kjell Skartveit – som ikke akkurat
skilter med kalvinisme - har en tankevekkende artikkel i dag, hvor han bl a skriver:
Gud tåler ikke synd – og redder oss fra den, hvis vi vil …
Spørsmålet vi bør stille oss, er hvordan vi skal forholde
oss til andre religioner hvis vi avviser Gud som
sådan. Hvis evolusjonen er det eneste som legitimerer våre handlinger, kan vi
da argumentere mot islam hvis muslimene vinner maktkampen? Og like viktig:
Religion har også en politisk betydning, og da bør kunnskapen om kristen tro
være en selvfølge for oss. …
De som argumenterer mot arvesynden har en dårlig sak. Ingen av oss er feilfrie, vi er alle syndere, og vi vet det. …
Gud derimot, er hellig, det vil si at han ikke tåler synd.
Det er kun i en jødisk-kristen tradisjon at vi møter en slik gud. Det er da
også kun i samme tradisjon vi finner troen på et syndefall og behovet for en redning, en redningsaksjon som finner
sted i påsken. Det var heller ikke meningen at Abraham skulle ofre sin sønn
Isak, Gud vil aldri kreve det av noe menneske. Historien viser fram til at det
er Gud selv som skal ofre seg for oss. …
På samme måte som Gud ikke kan tvinge mennesket til å elske ham, kan han heller ikke tvinge oss til å elske hverandre. Men noe skjer med det mennesket som sier ja til ham, eller blir født på ny.
… Det handler om å erkjenne egen synd og
behovet for Guds tilgivelse, og at jeg lar Gud bøye og
forme meg til den personen som han ønsker at jeg skal være.
Kommentar: Skartveit ber neppe Fader Vår med en klausul fra Morken’s om at han og alle andre som ber Fader Vår skal «skjenkes» mer lidelse fra Gud. Legg merke til de setningene jeg her merket med rødt. Disse kan tolkes som en form for arminianisme eller synergisme som står i motsetning til monergismen i kalvinismen, hvor det er Gud som først føder oss på ny for at vi skal kunne omvende oss og tro med en vilje gitt av Gud, ikke en tro gitt av oss selv.
Se «frelsens gylne kjede» i Rom 8. 28f: 28 Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. 29 Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken. 30 Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt. Dem som han har kalt, har han også kjent rettferdige, og dem som han har kjent rettferdige, har han også herliggjort.
Se min «anmeldelse» av boken Det kristne verdensbilde av Kjell Skartveit og Kjell J. Tveter:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/det-kristne-verdensbildet-av-dr-med.html
Appendixer:
Man får lyst til å sitere karismatiske og lystige predikant Jan Hanvold i dette dystre perspektivet:
Kom deg opp av godstolen, kjære venn, så blir det gjort til tronstolen, her, halleluja, her er vi ikke manisk depressive, eller ned i kjelleren, her er vi oppstemte, skjønner du, halleluja, he he, for det at vi har bestemt oss for det, at motløshet må gå i Jesu navn, så strekk deg nå, mot himmelen, og si: Takk Herre, for alle Guds løfter, som jeg har fått del i, og jeg drar dem ned nå, i tro på deg Herre, halleluja, hos Deg er det ikke noe skiftende skygge, nei, det er bare klar himmel, takk Herre at du tar meg ut av tåka nå, aaamen, he he, legg hånda på hodet ditt og Din Ånd og si, Herre, jeg blir forvandla i dag, ved at sinnet mitt blir fornyet, så jeg kan vite hva som er din vilje, det gode, velbehagelige og fullkomne. Herre, hellige meg i sannheten, Ditt ord er sannhet, takk Herre for vannbadet i Ordet, det forvandler meg, så jeg blir forandret, takk Herre at jeg er hva ditt ord sier at jeg er, jeg har hva ditt ord sier at jeg er, hva det sier jeg har, og jeg kan gjøre hva ditt ord sier hva jeg kan gjøre, amen, takk og lov, priset være herrens navn …
(Vi gjøre oppmerksom på at Hanvold liker denne oversettelsen fra 1930 av 1 Joh 5.15:
… og dersom vi vet at han hører oss, hvad vi så beder om, da vet vi at vi har de ting vi har bedt ham om …
… bedre enn denne, fra Nettbibelen av i dag: Og dette er vår frimodige tillit til ham: at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje. 15 Og når vi vet at han hører oss hva vi enn ber om, så vet vi at vi allerede har det vi har bedt ham om).
https://neitilislam.blogspot.com/2023/03/krisemarximering-i-sinnataggenes.html
-
Mer fra Hanvold:
Jeg lover meg selv å bli så sterk at ingenting kan forstyrre min sinnsro.
Å snakke om helse, lykke og blomstring til alle jeg møter.
Å få alle mine venner til å føle at de har verdi.
Å se på livets solskinnside slik at jeg realisere min optimisme i handling.
Å alltid tenke på det beste som kan skje, og å arbeide for at det skal skje og for alltid å forvente meg det beste.
Å bli like glad for mine venners suksess som jeg er for min egen suksess.
Å glemme de feilene jeg har gjort tidligere og streve for å oppnå bedre resultater i fremtiden.
Å alltid seg glad ut og å smile til alle levende vesener jeg støter på.
Å gi meg selv så mye tid til å forbedre meg at jeg ikke lenger har tid til å kritisere andre.
Å heve meg over alle bekymringer, altfor høyreist til å bli sint, altfor sterk til å la frykten ta over og altfor lykkelig til å la problemene styre meg.
Å tenke godt om meg selv og proklamere dette faktum for hele verden, ikke med høy røst, men ved gode gjerninger.
Å leve i troen på at hele verden er på min side så lenge jeg er sann i forhold til det beste i meg.
http://neitilislam.blogspot.com/2022/01/tidens-omskifteligheter-om-luther-oss.html
For Ivan, en av karakterene i Brødrene Karamasov, er dette at ett barns lidelser, er nok til at det undergraver et hvert moralsk og religiøst fundament, sett ut fra normale forestillinger, vil vi tro.
Alyosha, Ivans bror, spør: Men hva med den irrasjonelle løsningen, løsningen der Jesus Kristus dør som vår stedfortreder, dette at verdens lidelser en gang vil opphøre og bli forsonet og verden forløst? Så følger Ivans store beretning, en beretning som altså ble fortalt innefra den russiske sjel, om jeg så må si; en beretning som neppe kunne ha vært forfattet i Vesten, men som har sin grunn i den vide russiske mentalitet, under påvirkning av og nærmest «bestemt av» kristendommen, ikke minst, må det være rasjonelt å mene:
Hvorfor … kom du for å blande deg opp i dette? … I morgen kommer jeg til å dømme deg og brenne deg på bålet som frafallen … Har du noen rett til å avsløre et eneste av mysteriene i den verden du kommer fra? … nei, du kan ikke føye noe til det som er sagt før. I så fall ville du ta fra mennesket den frihet du kjempet slik for mens du var her å jorden. Alt nytt, all ny avsløring av hva du den gang lærte, vill begrense menneskets trosfrihet. For det ville virke som et mirakel. Og i de dager for femten hundre år siden, var i hvert fall trosfrihet mer dyrebar for deg enn noe annet. Var det ikke su som den gang så ofte sa: «Jeg skal gjøre dere fri»? Men nå har du sett disse «frie mennesker» … Ja, denne affæren har kostet oss en hel del, men endelig har vi nå fullført verket ditt. I femten hundre år har vi hatt problemer med denne frihet, men nå er den ferdig for godt … Nå er de mer overbevist enn noen gang om at de er fullkomment fri. Likevel brakte de oss sin frihet og la den ydmykt for våre føtter … Du steg ikke ned av korset da de spottet deg og hånte deg: «Om du er Guds sønn … da … «. Nei, du gjorde det ikke. For du ville ikke slavebinde menneskene med mirakler. Du hungret og tørstet etter en tro basert på en fri vilje og ikke på mirakler. Du lengtet etter kjærlighet fra frie hjerter og ikke etter den slavebundnes servile underdanighet overfor en makt som en gang har for alle har tatt alt ot fra ham … Her er et mysterium vi ikke kan forstå eller fatte. Men er da alt et mysterium, da må jo også vi forkynne dette mysterium og lære dem at det ikke er hjertets frivillige avgjørelse eller kjærligheten som teller, men mysteriet. Og det må de da adlyd blindt, selv om det så skulle gå mot deres egen samvittighet. Så vi er klare. Vi har justert ditt store verk og basert alt på mirakler, mystisisme og autoritet. Og mennesket fryder seg nok en gang å kunne bli ledet som sauer og at den forferdelige gave som hadde bragt dem så mye lidelse, endelig var fjernet fra deres hjerte … Hvorfor komme du da igjen nå? Og hvorfor står du der og ser så rolig og gjennomtrengende på meg med dine sorgtunge øyne?» (s 181, i Collin Chapman: Anklaget og frikjent, Lion Publishing 1981, Luther forlag a/s 1984).
https://neitilislam.blogspot.com/2023/02/kjre-russland-og-kirill-som-spion.html
(Oppdatering: https://neitilislam.blogspot.com/2023/02/sprsmalene-til-russland.html).
Fra Fyodor Dostoevsky, The Karamazov Brothers (Suffering of Children):
“Listen: I’ve confined myself to children to make it clearer. I’ve said nothing about all the other human tears in which the world is drowning; I’ve deliberately limited my thesis. I’m a flea on the face of the earth, and I admit in all humility that I cannot understand in the least why things are the way they are. It must be men themselves who are to blame; they were offered paradise, but they wanted freedom and stole fire from heaven knowing that they would be unhappy, so there’s no need to pity them. Oh, in my poor, earthly, Euclidean mind I know only that suffering exists, that no one is to blame, that one thing leads to another just like that, that life goes on and things find their own equilibrium in the end – but then, that is just Euclidean non-sense, I know that, and when it comes down to it I can’t agree to live by it! What difference does it make to me that o one is to blame and that I accept it – I must have retribution, otherwise I’ll do away with myself. And that retribution must not be at some unspecified place and some unspecified time, but here and now on earth, here I myself can witness it. I have believed, so I want to witness it for myself, and if by then I’m already dead, may I be resurrected, for it would be too awful if it were all to come to pass without me. It was not for that that I suffered, that I, evil sinner that I am with my agonies and misdeeds, might be exploited for the benefit of someone else’s future harmony. I want to see the lion lying down with the lam with my own eyes, and the murdered rising up and embracing their murderers. I want to be here when everyone suddenly finds out the why and the wherefore of everything. This is the desire on which all religions on earth are based, and I am a believer. But then, what about the children, what shall I do about them? That’s the question I cannot answer. For the hundredth time I repeat – the questions are endless, but I am only considering the children because in their case what I have to say is incontrovertibly clear. Listen: if everyone has to suffer in order to bring about eternal harmony through that suffering, tell me, please, what have children to do with this? It’s quite incomprehensible that they should have to suffer, that they too should have to pay for someone else’s mill, the means of ensuring someone’s future harmony? I understand the universality of sin, I understand the universality of retribution, but children have no part in this universal sin, and if it’s true that they are stained with the sins of their fathers, then, of course, that’s a truth not of this world, and I don’t understand it. Some cynic may say that the children will grow up and will in time sin themselves, but he didn’t grow up, that eight-year-old torn apart by the dogs. Oh, Alyosha, I’m not blaspheming! I understand how the universe will shake when heaven and earth shall unite in a single paean of praise, and all that lives and has lived will cry out, “You are just, O Lord, for your ways are revealed to us!” When the mother embraces the murderer whose dogs tore her son apart, and all three shall cry out weeping, “You are just, O Lord” – that, of course, will be the summit of all knowledge, and all will be explained. But here’s the snag; that’s just what I can’t accept. And while I’m still on this earth I resort to my own methods. You see, Alyosha, perhaps it really will happen like that, and I shall live to see it or be resurrected, and then perhaps I too, seeing the mother embracing her child’s torturer. will cry out in unison with them, “You are just, O Lord,” but it will be against my will. While there’s still time I want to guard myself against this, and therefore I absolutely reject that higher harmony. It’s not worth one little tear from one single little tortured child, beating its breast with its little fists in its foul-smelling lock-up, and praying with its unexpiated tears to its “Dear Father God!” No, it’s not worth this, because those tears have remained unexpiated. And they have to be expiated, otherwise there can be no harmony. But how, how can they be expiated? Surely it isn’t possible? Or is it going to be done by avenging them? But what’s the good of avenging them, what’s the good of consigning their murderers to hell, what good can hell do when the children have already been tortured to death? And how can harmony exist if hell exists too? I want forgiveness, I want to embrace everyone, I want an end to suffering. And if the suffering of children is required to make up the total suffering necessary to attain the truth, then I say here and now that no truth is worth such a price. And above all, I don’t want the mother to embrace the torturer whose dogs tore her son apart! She has no right to forgive him! Let her, if she will, forgive him her own suffering, her own extreme anguish as a mother, but she has no right to forgive the suffering of her mutilated child; even if the child himself forgives, she has no right! And if that is so, if the right to forgive does not exist, then where is harmony? Is there in all the world a single being who could forgive and has the right to do so? I don’t want harmony; for the love of humankind, I don’t want it. I would rather that suffering were not avenged. I would prefer to keep my suffering unavenged and my abhorrence unplacated, even at the risk of being wrong. Besides, the price of harmony has been set too high, we can’t afford the entrance fee. And that’s why I hasten to return my entry ticket. If I ever want to call myself an honest man, I have to hand it back as soon as possible. And that’s exactly what I’m doing. It’s not that
“That’s rebellion,” Alyosha said quietly, without looking up.
” ‘Rebellion?’ I wouldn’t have expected to hear such a word from you,” said Ivan thoughtfully. “Can one live in a state of rebellion? For I want to live. Tell me honestly, I challenge you – answer me: imagine that you are charged with building the edifice of human destiny, whose ultimate aim is to bring people happiness, to give them peace and contentment at last, but that in order to achieve this it is essential and unavoidable to torture just one little speck of creation, that same little child beating her breast with her little fists, and imagine that this edifice has to be erected on her unexpiated tears. Would you agree to be the architect under those conditions? Tell me honestly!”
“No, I wouldn’t agree,” said Alyosha quietly.
https://neitilislam.blogspot.com/2023/02/sprsmalene-til-russland.html
http://neitilislam.blogspot.com/2022/11/mer-teologi-karismatikk-emosjoner-og-om.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/putin-kirill-dagen-og-en-grusom-fortid.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/03/islamofobien-som-splitter-kristne-na-i.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/01/kirken-var-tradisjon-faktisk-har-gjort.html
Synden, som er forsvunnet – hvor er den i dag?
Leibniz: Synd er det moralske onde (malum morale).
Dødssyndene/peccata mortalia: Berøver sjelen helt dens åndelige liv: Hovmod, misunnelse, vrede, åndelig lettsinn, gjerrighet, fråtseri og utukt (vellyst).
(Barclay: Nåde betyr på gresk ting som gunst, skjønnhet, vennlighet og f eks takknemlighet. I NT innbefatter det universalitet, og ideen om ren gavmildhet, noe ufortjent og gratis som står i motsetning til gjeld eller skyldighet og dessuten av fred, som ikke bare omfatter fravær av vanskeligheter og uro, men også den ”mest omfattende form av velvære”.
Miskunn – eleos på gresk – og chesed på hebraisk - kan omsettes som kjærlig omsorg eller miskunnhet, men dessuten som hjelp i nøden, guds aktive inngrep for å hjelpe. Den kristnes sinn er basert på å ta Gud på ordet og at man er motivert av kjærlighet og dette å skape kjærlighet og at kjærlige tanker alltid vil redde fra f eks destruktive tanker, arroganse og foraktelig og fordømmende tankegang. Det kristne sinn er preget av god samvittighet, syneidesis som egentlig betyr kjennskap til, - eller viktigere: Kunnskap - om seg selv. ”Å ha god samvittighet er å være i stand til å se i øynene den sannhet om seg selv som en ikke deler med noen andre uten å være skamfull”.
Den kristnes tanker kommer fra et rent hjerte, katharsos. Guds gaver til den kristne er gudsfrykt – eusebia – ærbødighet overfor både Gud og mennesker - på latin: pietas - høyt hevet over egne ønsker og selvisk makelighet til tross for prøvelser og farer. Det inkluderer ærbarhet og verdighet – semnotes -, som Aristoteles beskriver som en mellomting mellom areskaia (underdanighet) og authadeia (arroganse). For et menneske som er semnos, er hele livet en tilbedelse i Guds nærhet.
Guds gaver er videre visdom og innsikt – sofia og phronesis, kunnskap om de mest dyrebare ting og kunnskap om menneskelige affærer hvor det er nødvendig med planlegging (Aritoteles); ifølge Paulus er phronesis og sofia den intellektuelle kunnskap som tilfredsstiller tanken og den praktiske kunnskap som gjør oss i stand til å handskes med problemer i dagliglivet; men sofia er også visdommen om de dype tingene hos Gud.
De kristne dyder: Først og fremst ydmykhet – tapeinofrosyne – et ord som de kristne myntet selv. Ydmykhet er alle dyders skattekiste. Grekernes ord for ydmyk var tapeinos, et ord som ble brukt i sammenheng med adjektivene slavisk, uedel, uten anseelse, krypende,- ikke akkurat forbilledlige adjektiver. Kristen ydmykhet kommer av selverkjennelse og å stille opp livet mot Kristi liv og i lys av Guds krav. Den andre store kristne dyden er tålsomhet, av adjektivet praus, og substantivet praotes som ifølge Aristoteles er middelveien mellom å være for mye sint og aldri være sint i det hele tatt. Et menneske som er praus er den som alltid er sint i rette tid og aldri seint på feil tidspunkt.
Synderesis: ”Samvittighetens gnist” som ikke kan slokkes av begjær eller affekter, som alltid vil det gode og hater det onde og som gjør at den etisk skyldige føler seg skyldig. Kan knyttes både til viljen og til intellektet.
Herremoral: Det frie og sterke menneskets moralsyn utmerkes ved selvtillit, sorgløshet, storhet, mangel på refleksjon, ”Pathos der Distanz”, uhemmet maktutøvelse, forakt for alt småskårent og all engstelighet. Motsatt: Slavemoral: De manges, svakes og underkuedes moral som kjennetegnes av angst, mistro, ydmykhet, medlidenhet og ressentiment.
Dyd: gr arete, lat virtus, oversatt med etisk dyktighet: En disposisjon eller vane til å velge den rette handlemåte. Kardinaldydene: Visdom er sofia, tapperhet er andreia, måtehold er sofrosyne, og rettferdighet er dikaiosyne.
Den kristne etikk tilføyde: Tro, håp og kjærlighet.
Aristoteles, igjen, skiller mellom dianoetiske dyder som går på erkjennelseslivet og de etiske dydene som gjelder handlingslivet. De etiske dydene er de sjelelige evner eller ferdigheter som gjør at vi fritt velger den rette middelvei – mesotes – mellom to ytterligheter eller mellom overmål og mangel.
Phronesis er evnen til å slutte fra generelle handlingsregler til det som bør gjøres i det enkelte tilfelle. Tekne er evnen til å finne det rette middel mellom ytterligheter i hvert enkelt tilfelle.
Menneskets sjel består ifølge Platon av 3 deler: Fornuften, motet og begjæret. Av de 4 kardinaldydene er visdom fornuftens dyd, tapperhet motets, måtehold begjærets for så vidt som denne delen er underordnet.
For ordens skyld: Mange kristne i dag deler mennesket inn i tre: Ånd, sjel og kropp, (som for så vidt, men bare som for så vidt er bibelsk).
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html
William Barclay, Din daglige studiebibel, 1984, Hebreerbrevet, s 121:
Religion er adgang til Gud. Dens oppgave er å bringe et menneske frem i Guds nærhet.
Dette er en verden som består av bleke skygger og ufullkomne kopier. Bortenfor denne verden finnes den virkelige. Hensikten med all gudsdyrkelse er å bringe mennesket i kontakt med de evige sannheter. Det var det som var hensikten med tjenesten i Tabernakelet. Men det jordiske Tabernakel og tjenesten der er bare som en blek kopi av det himmelske Tabernakel og tjenesten der. Og det er bare det sanne Tabernakel og sann tjeneste som åpner veien til sannheten.
Det fins ingen religion uten ofringer. Renhet er noe dyrebart. Og adgangen til Gud krever renhet. På en eller annen måte må menneskets synd bli sonet og hans urenhet fjernet. Med disse ideene i sine tanker er det så at forfatteren av Hebreerbrevet fortsetter med å peke på at Jesus er den eneste offerprest/øversteprest som kan bringe et offer som åpner veien til Gud, og dette offer er Jesus selv. s 121.
https://neitilislam.blogspot.com/2023/02/religion-flere-spennende-definisjoner.html
Mer fra Barclay: Seneca: Å adlyde gud er frihet.
Det er bare den vise som er fri, sa stoikerne, og hver dåre er en slave. Så lenge et menneske er nødt til å lystre sine egne lidenskaper eller følelser eller lyster, er han en slave.
Jakop kaller Loven fullkommen. Den er fullkommen fordi den ikke kan gjøres bedre. Den kristne lov er kjærlighetens lov og kjærlighetens krav kan aldri bli tilfredsstilt. Den er teleios, den er fullkommen i forhold til en hensikt, hvis en kristen er lydig mot Kristi lov, vil han oppfylle den hensikt Gud hadde med ham i verden. Han vil bli den han skulle være; han oppfyller sin gudegitte oppgave ved å være lydig mot Guds lov.
s58: Jak 1. 2-4: … så dere kan være fullkomne: Man skal ikke bare lide, men vende lidelsen til seier. Den rette virkning av lidelsen vil da bli styrke til å bære enda mer og seire i enda hardere tider. Den gjør ham fullkommen, slik man skal være for å svare til det som er formålet.
Et offerdyr er teleios dersom det er skikket til å bli gitt til Gud. En elev er teleios hvis han er moden. En person er teleios når han er fullvoksen. Man er teleios når man er skikket til den oppgaven man er sendt til verden for å utføre. Den fastheten som da ligger i teleios, gjør en hel og sunn i alle deler, holokleros. Den gjør at han ikke står tilbake i noe. (Kommentar: I Kristus kan mennesket som kristustroende og rettferdigerklært, ble sett av Gud som fullkomne, selv om det "ikke er det").
s 94: Stoikerne tok sikte på apatheia, den fullstendige mangel på følelse og hvor målet da var sinnsro. Følelser forstyrret denne sinnsro. Medlidenhet virket ødeleggende på den objektive, filosofiske ro som skulle være målet for et menneskes liv. Epiktet: Det er bare den som ikke er lydig mot de guddommelige bud som får føle sorg eller medlidenhet.
https://neitilislam.blogspot.com/2022/11/mer-teologi-karismatikk-emosjoner-og-om.html
To viljer i Gud:
Bibelen forteller at Gud ikke vil at noen skal gå fortapt, 2. Pet 3.9.
Vi kan tolke dette utsagnet på minst fire måter og alle disse – hver for seg - kan ikke være korrekte.
For det første: Hva betyr «vil» her?
Vi kan skjelne mellom Guds dekretive vilje, hans preceptive vilje og hans disposisjonelle vilje.
Den dektretive vilje forbindes ofte med Guds suverene vilje, «God’s efficatious will». Når Gud dekreterer noe, så vil det skje og dette er en Gud’s vilje som ikke kan motståes, den er uimotståelig.
Den preceptive vilje referer til den lov eller de kommandoer Gud pålegger eller påbyr menneskene.
Denne viljen kan mennesket motstå eller trosse: Vi er «frie» til å synde eller ikke adlyde, dvs i stand til det, men ikke uten konsekvenser. Denne Gud’s vilje kan vi motstå eller bryte.
Den dispositive vilje referer til Guds velbehag og tilfredshet.
Disse fire konseptene kan så brukes til å tolke 2 Pet 3. 9 og hvor vi kommer ut med ulike konklusjoner.
Dekretiv mening: Gud vil ikke at noen skal gå fortapt. Alle mennesker blir da frelst og ingen vil gå fortapt.
I preceptiv mening betyr dette at Gud forbyr – moralsk sett – at noen går fortapt. Muligheten for å gå fortapt blir da et spørsmål om konsekvensen av synd og ulydighet.
Vi må da huske på at den som går fortapt, går fortapt fordi hen har butt loven eller vært ulydig, og det er fullt mulig å tolke teksten slik. Men det er søkt å si at Gud bare «tillater» folk å gå fortapt.
Dispostivt sett, kan det sies at Gud ikke vil at noen skal gå fortapt. Gud har ingen glede i at syndere går fortapt. Det forutsettes da Guds alminnelige eller generelle nåde og kjærlighet. Analogi: En verdslig dommer som dømmer et menneske til fengsel, elsker ikke akkurat å utføre denne funksjonen i seg selv akkurat på samme måte som Gud ikke fryder seg over at noen går fortapt.
Men dette betyr ikke at Gud gjør det han virkelig ønsker å gjøre, for det var Guds vilje at Jesus skulle dø på korset. Gud ville det, ja, kommanderte det. På en måte kan man derfor si at han ønsket det. Men han tillot det ikke fordi han ønsket å overføre sin vrede på Jesus og påføre skade eller fordi han hadde velbehag i det. Guds vilje viste seg ved at Gud ville frelse mennesker.
Det gjenstår å forstå hva «alle» betyr i denne sammenhengen. Betyr det alle mennesker generelt, eller betyr det at Guds vilje retter seg kun mot enkelte?
Teksten forteller oss at Gud er tålmodig og at han vil at ingen skal gå fortapt, men den sier også at Gud vil at alle skal komme til omvendelse.
Løsningen her må ses i den kontekst teksten ble skrevet: Teksten er skrevet av en kristustroende til andre kristustroende og for disse troende. Gud kan derfor ikke sies å ville at alle i hele verden skal bli frelst. Gud henvender seg til sine elskede, 2 Pet 3. 1, dvs sine utvalgte. Gud utviser ikke den samme vilje overfor alle. John Owen sier at det ville være galskap å mene noe annet. Guds vilje må her ses i perspektiv av Guds dekretive vilje. Ingen av Gud utvalgte skal gå fortapt. Utvelgelsens formål er dermed sikret. Alle utvalgte kommer til omvendelse og tro. Alle disse blir dermed frelst og ingen går fortapt. Dekretet er et suverent dekret, bygget på Guds suverene og fullt effektive vilje. Alt nødvendig besørges av Guds suverene vilje. (s 169 ff i What is reformed … R C Sproul).
https://neitilislam.blogspot.com/2022/02/om-endetiden-og-guds-to-viljer.html
Det kan kanskje være
til hjelp med denne, Westminister Confession:
The whole counsel of God concerning all things necessary for His own glory, man’s salvation, faith, and life, is either expressly set down in Scripture, or by good and necessary consequence may be deduced from Scripture: unto which nothing at any time is to be added, whether by new revelations of the Spirit, or traditions of men.(m) Nevertheless we acknowledge the inward illumination of the Spirit of God to be necessary for the saving understanding of such things as are revealed in the Word:(n) and that there are some circumstances concerning the worship of God, and government of the Church, common to human actions and societies, which are to be ordered by the light of nature and Christian prudence, according to the general rules of the Word, which are always to be observed.(o)-
There is but one only,(a) living, and true
God:(b) who is infinite in being and perfection,(c) a most pure spirit,(d)
invisible,(e) without body, parts,(f) or passions,(g) immutable,(h) immense,(i)
eternal,(k) incomprehensible,(l) almighty,(m) most wise,(n) most holy,(o) most
free,(p) most absolute,(q) working all things according to the counsel of His
own immutable and most righteous will,(r) for His own glory;(s) most loving,(t)
gracious, merciful, long-suffering, abundant in goodness and truth, forgiving
iniquity, transgression, and sin;(u) the rewarder of them that diligently seek
Him;(w) and withal, most just and terrible in His judgments,(x) hating all
sin,(y) and who will by no means clear the guilty.(z)
(a) Deut. 6:4; I Cor. 8:4, 6.
(b) I Thess. 1:9; Jer. 10:10.
(c) Job 11:7, 8, 9; Job 26:14.
(d) John 4:24.
(e) I Tim. 1:17.
(f) Deut. 4:15, 16; John 4:24, with Luke 24:39.
(g) Acts 14:11, 15.
(h) James 1:17; Mal. 3:6.
(i) I Kings 8:27; Jer. 23:23, 24.
(k) Ps. 90:2; I Tim. 1:17.
(l) Ps. 145:3.
(m) Gen. 17:1; Rev. 4:8.
(n) Rom. 16:27.
(o) Isa. 6:3; Rev. 4:8.
(p) Ps. 115:3.
(q) Exod. 3:14.
(r) Eph. 1:11.
(s) Prov. 16:4; Rom. 11:36.
(t) I John 4:8, 16.
(u) Exod. 34:6, 7.
(w) Heb. 11:6.
(x) Neh. 9:32, 33.
(y) Ps. 5:5, 6.
(z) Nah. 1:2, 3; Exod. 34:7.
II. God hath all life,(a) glory,(b) goodness,(c) blessedness,(d) in and of
Himself; and is alone in and unto Himself all-sufficient, not standing in need
of any creatures which He hath made,(e) nor deriving any glory from them,(f)
but only manifesting His own glory in, by, unto, and upon them: He is the alone fountain of all being, of whom, through whom,
and to whom are all things;(g) and hath most sovereign dominion over them, to
do by them, for them, or upon them whatsoever Himself pleaseth.(h) In
His sight all things are open and manifest;(i) His knowledge is infinite,
infallible, and independent upon the creature,(k) so as
nothing is to Him contingent, or uncertain.(l) He is most holy in all
His counsels, in all His works, and in all His commands.(m) To Him is due from
angels and men, and every other creature, whatsoever worship, service, or
obedience He is pleased to require of them.(n)
(a) John 5:26.
(b) Acts 7:2.
(c) Ps. 119:68.
(d) I Tim. 6:15; Rom. 9:5.
(e) Acts 17:24, 25.
(f) Job 22:2, 3.
(g) Rom 11:36.
(h) Rev. 4:11; I Tim. 6:15; Dan. 4:25, 35.
(i) Heb. 4:13.
(k) Rom. 11:33, 34; Ps. 147:5.
(l) Acts 15:18; Ezek. 11:5.
(m) Ps. 145:17; Rom. 7:12.
God from
all eternity did, by the most wise and holy counsel of His own will, freely,
and unchangeably ordain whatsoever comes to pass:(a) yet so, as thereby neither
is God the author of sin,(b) nor is violence offered to the will of the
creatures, nor is the liberty or contingency of second causes taken away, but
rather established.(c)
(a) Eph. 1:11; Rom. 11:33; Heb. 6:17; Rom. 9:15, 18.
(b) Jam. 1:13, 17; I John 1:5.
(c) Acts 2:23; Matt. 17:12; Acts 4:27, 28; John 19:11; Prov. 16:33.
II. Although God knows whatsoever may or can come to pass upon all supposed
conditions,(d) yet hath He not decreed anything because He foresaw it as
future, or as that which would come to pass upon such conditions.(e)
(d) Acts 15:18; I Sam. 23:11, 12; Matt. 11:21, 23.
(e) Rom. 9:11, 13, 16, 18.
III. By the decree of God, for the manifestation of His glory, some men and
angels(f) are predestinated unto everlasting life, and others fore-ordained to
everlasting death.(g)
etc
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar