tirsdag 15. november 2022

Mer teologi - karismatikk, emosjoner og om dette å være fullkommen

Denne posteringen bygger videre på siste postering, her:

http://neitilislam.blogspot.com/2022/11/litt-om-teologi-om-dette-vre-liberal.html

 Teologen William Barclay, d 1978, antakelig «univnersalist», og som mange vil kjenne til, men som kanskje flere bør kjenne til, i dag: Daily Devotions, s 167: Romerne 6. 20-23: Sin’s pay is death, but God’s free gift is eternal life. (Jeg tar med sidehenvisninger underveis, for om mulig å gjøre det litt lettere for folk som absolutt må ha kilder og bevis).

Ikke mange vil kjenne seg igjen i en slik språkbruk og en slik forestillingsverden i dag, men det betyr ikke at realiteten kan benektes eller fornektes.

Pay er opsonia – som I en soldats lønn, noe han risikerte livet for å få og som ingen kunne ta fra ham.

Gave er carisma, donativum, en helt ufortjent gave, også gitt til hæren, når en keiser feiret sin fødselsdag og dette ble tatt som et uttrykk for keiserens mildhet og nåde.

s 220 i brevet til Timoteus, Titus og Filemon:

Den kristne frigjøring av kvinnene førte uunngåelig til visse problemer. … Det var ikke annet å vente enn at enkelte kvinner ikke visste hvordan de skulle bruke sin nyvunne frihet. Hun hadde ikke lov å se noe, ikke høre noe og ikke stille spørsmål. …

Og det var vranglærere som var raske til å høste fordelene av dette.

Irenaeus tegner et levende bilde … i Mot kjetteri, - det var en viss vranglærer som het Marcus som drev med forskjellig slags magi. Han henvendte seg spesielt til kvinner og til dem med bra herkomst, fint kledd og med store rikdommer. Han forteller disse kvinnene at han ved hjelp av sine overnaturlige evner og sine trylleformularer kan sette dem i stand til å profetere. Så protesterer en kvinne og sier at det har hun aldri kunnet før, så det vil hun aldri kunne klare. Da sier han: Bare åpne munnen og tal det som faller deg inn, og så begynner du å profetere.

Kvinnen ble ivrig og gjør som han sier og blir dermed innbilt at hun kan profetere. Så gjør hun alt hun kan for å belønne Marcus, ikke bare ved å gi ham av det hun eier, og som han allerede har fått en anselig del av, men også ved å overgi seg til ham personlig, og ønsker på alle måter å vinne innpass hos ham slik at hun kan bli helt ett med ham.

Fremgangsmåten ville ha vært akkurat den samme på Timoteus tid som den senere var da Irenaeus levde. Vi skal huske at for gnostikerne var ånden helt og holdent god og materien tilsvarende ond.

Romerne: s 177:

Det var en av de helt grunnleggende trossannheter for stoikerne at det var en gnist av gud i hver levende skapning. Skeptikerne lo av denne lære, «Gud i marker også?» spurte de. «Er Gud i meitemarker»? Og stoikerne svarte: Hvorfor ikke? Kan ikke en meitemark tjene gud? Tror du at det bare er en general som er en god soldat? Kan ikke en alminnelig mening eller en leirvakt kjempe tappert og gi sitt liv i kampen? Du kan være lykkelig hvis du tjener Gud og gjør din gjerning like trofast som en meitemark …

s 201: Pytagoras lærte at menneskets sjel var en fallen guddom som var innestengt i legemet som i en grav. Han trodde på reinkarnasjonen, sjelevandring, og mente at sjelen kunne ta bolig i et menneske, et dyr eller en plante i en endeløs kjede av tilværelser. Hvis en skulle bli fri fra denne uendelige kjede, kunne det bare skje ved ved absolutt renhet og disiplin, og denne selvdisiplinen inkluderte stillhet, studier, selvprøvelser og avholdenhet fra alt kjøtt.

s 33: Hva er frelse, soteria? Før 4-500 år f Kr hadde filosofien vært opptatt av hvordan verden var sammensatt, av naturfilosofi, av spekulativ filosofi. Men litt etter litt hadde imidlertid livet rast sammen. Mennesket ble plaget av forfall og svakhet. De gamle landemerkene var bitt ødelagt. Det var tyranner og erobrere og farer på alle kanter. Nå ble filosofien mer praktisk rettet, ikke så spekulativ; den ble moralfilosofi. Hensikten ble å «bygge en ringmur til forsvar mot det stadig fremherskende kaos i verden».

Epiktet kalte sitt studerkammer for «hospitalet for den syke sjel». Epikur kalte sin filosofi «medisinen til frelse». Seneca, som levde samtidig med Paulus, sa at alle mennesker så frem ad salutem, mot frelsen. Det vi trengte, sa ha, var en «hånd som strakte seg ned og løftet oss opp».

Han mente at mennesket var fullstendig klar over «sin egen svakhet og udugelighet når det gjaldt ting som var nødvendige». Han selv, sa ha, var homo non tolerabilis, et menneske som ikke var tilstrekkelig. Mennesket elsket sine laster, sa han med en slags fortvilelse, og samtidig hatet det dem. Epiktet sa at mennesket søker en fred, ikke etter keiserens forordning, men etter Guds.

s 60:

Stoikerne sa at det i universet var visse lover som mennesker brøt på eget ansvar, det var sunnhetslovene, de morallover som styrer liv og levnet. De kalte disse lovene for physis som betyr natur og oppfordret menneskene til å leve kata physein, i overensstemmelse med naturen. Paulus mente at det i selve menneskenaturen finnes en instinktiv kunnskap om hva mennesket bør gjøre. Dette var noe grekerne ville ha vært enige i. Aristoteles sa: Det kultiverte og frisinnede menneske vil oppføre seg som om det var en lov i seg selv.

Plutark spør: Hvem skal herske over herskere? og han svarer: Loven, kongen over både dødelige og udødelige, som Pindar kaller den, og som ikke er skrevet på papyrusruller eller treplater, men i fornuften i hans egen sjel, den fornuft som alltid er i ham som en vokter og som gjør at hans sjel aldri mangler rettledning.

s 114: Moral er kjennskap til lover og forskrifter. Religion er kjennskap til en person.

Paulus sier: Vi skal bli forvandlet. Ordet han bruker er syskjematidsesthai – å bli preget eller likedannet. Roten er skjéma som betyr den ytre form som varierer fra år til år og fra dag til dag. Et menneskets skjema er ikke det samme når man er sytten som når man er 70. Ordet står for forvandling, er metamorphusthai, med roten morfé, enhver tings livsviktige og uforanderlige form. Mennesket har det samme skjéma når det er sytten som når det er 70. En mann i kjeldress og en mann i smoking har ikke det samme skjéma, men den samme morfé.

s 128: C H Dodd definerer bønn på denne måten: Bønnen er det guddommelige i oss som appellerer til det guddommelig over oss.

Pytagoras forbød sine disipler å be for seg selv, for, sa ha, i sin uvitenhet kunne de ikke vite hva som var tjenlig for dem.

Xenophon forteller at Sokrates lærte sine disipler ganske enkelt å be om gode ting, og ikke forsøke å spesifisere dem, men å overlate til Gud å avgjøre hva det var som var gode ting.

Dodd sier: Vi kan ikke vite hva våre virkelige behov er. Vi kan ikke med våre begrensede tanker fatte Guds plan. Det vi kan bringe til Gud er, når alt kommer til alt, er bare et sukk som Ånden vil oversette til Gud for oss.

En av stoikernes store ideer var Guds Logos, som var Guds sinn og hensikt. De trodde at denne verden var gjennomsyret av denne logos; det var logos som brakte mening inn i denne verden. Det var logos som holdt stjernene i sine baner og plantene i sine bestemte løp. Det var logos som kontrollerte at natt fulgte på dag, sommer eller høst, og vår etter vinter. Logos var Guds mening med universet, ved å la orden og ikke kaos herske.

Stoikerne gikk enda lenger: De hevdet at denne logos ikke bare betydde orden for universet, men også betydde en plan og en hensikt med livet for hvert enkelt menneske. De trodde at ingenting kunne hende et menneske uten at det kom fra Gud og at det var del av Guds plan med ham.

Epiktet skriver: Ha mot til å se opp til Gud og si: Gjør med meg som du vil fra nå av. Jeg er som ett med deg; jeg er din; jeg viker ikke tilbake for noe så lenge du mener det er godt for meg. Led meg hvor du vil, ta på meg hvilken kledning du vil. Vil du at jeg skal bekle et embete eller sky det? Skal jeg holde stand eller flykte, skal jeg være rik eller fattig? I alle disse forhold vil jeg forsvare deg for mennesker.

Stoikernes lære gikk ut på å godta det som skjedde. Dersom han godtok de ting som Gud sendte ham, da kjente han fred. Hvis han kjempet imot dem, ville han fullstendig nytteløst stange hodet mot Guds uunngåelige hensikt. Paulus hevder den samme tanke – alle ting tjener til det gode for dem som elsker gud.

 s76 f: Jak 1. 25: Men den som ser inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det, han blir ikke en glemsom hører, men en gjerningenes gjører. Han skal være lykkelig i sin gjerning.

Seneca: Å adlyde gud er frihet.

Det er bare den vise som er fri, sa stoikerne, og hver dåre er en slave. Så lenge et menneske er nødt til å lystre sine egne lidenskaper eller følelser eller lyster, er han en slave.

Jakop kaller Loven fullkommen. Den er fullkommen fordi den ikke kan gjøres bedre. Den kristne lov er kjærlighetens lov og kjærlighetens krav kan aldri bli tilfredsstilt. Den er teleios, den er fullkommen i forhold til en hensikt, hvis en kristen er lydig mot Kristi lov, vil han oppfylle den hensikt Gud hadde med ham i verden. Han vil bli den han skulle være; han oppfyller sin gudegitte oppgave ved å være lydig mot Guds lov.

s58: Jak 1. 2-4: … så dere kan være fullkomne: Man skal ikke bare lide, men vende lidelsen til seier. Den rette virkning av lidelsen vil da bli styrke til å bære enda mer og seire i enda hardere tider. Den gjør ham fullkommen, slik man skal være for å svare til det som er formålet.

Et offerdyr er teleios dersom det er skikket til å bli gitt til Gud. En elev er teleios hvis han er moden. En person er teleios når han er fullvoksen. Man er teleios når man er skikket til den oppgaven man er sendt til verden for å utføre. Den fastheten som da ligger i teleios, gjør en hel og sunn i alle deler, holokleros. Den gjør at han ikke står tilbake i noe. (Kommentar: I Kristus kan mennsket som kristustroende og rettferdigerklært, ble sett av Gud som fullkomne, selv om de "ikke er det"). 

s 94: Stoikerne tok sikte på apatheia, den fullstendige mangel på følelse og hvor målet da var sinnsro. Følelser forstyrret denne sinnsro. Medlidenhet virket ødeleggende på den objektive, filosofiske ro som skulle være målet for et menneskes liv. Epiktet: Det er bare den som ikke er lydig mot de guddommelige bud som får føle sorg eller medlidenhet.

Vergil tegner et bilde av en ung mann som er fullstendig lykkelig, han har ingen medynk med de fattige, og ingen sorg for de sørgende, for slike følelser ville bare forstyrre hans sinnsro …

s 100: Selv hedenske forfattere har samme overbevisning om synd: Det er menneskets natur å synde både i privatlivet og i det offentlige, sa Tukydid, og Seneca sa: Vi synder alle, noen grovere, andre mindre.

Brev til Timoteus m fl s 82: Selv jødene ville ha sagt at det er mange mellommenn mellom Gud og mennesket – englene. For grekerne eksisterte det mange slags mellommenn. Plutark sa at det var gudsbespottelig å hevde at Gud på noen som helt måte skulle ha noe direkte med verden å gjøre, det kunne imidlertid skje gjennom engler og demoner og halvguder som så å si var hans forbindelseslinjer.

Verken i jødisk eller gresk tankeverden hadde et menneske direkte adgang til Gud.

E F Brown: Hvis det ikke er bare en Gud og en mellommann, kunne det ikke bli noe brorskap mellom mennesker. For hvis mange guder og mange mellommenn kjemper om menneskets gunst og kjærlighet, vil religionen være nos som splitter mennesket i stedet for å forene dem.

s 164: Det var en skole for greske filosofer som het Akademiet, grunnlagt av Platon. Det ble der hevdet at på alle spørsmål innen menneskelig tanke kunne en komme frem til nøyaktig den motsatte konklusjon ved hjelp av logiske argumenter. Derfor kom de til den konklusjon at det fantes ingen absolutt sannhet.

Efeserbrevet, s 109: Paulus ber Ånden om visdom, sofia. Han ber om at menigheten må føres dypere og dypere inn i kunnskapen om de dype tingene i Gud. Boswell: Religionen er ingenting hvis den ikke er en personlig oppdagelse. Som Platon eller Sokrates sa: Det ugranskede livet er det livet som ikke er verd å leve – og den ugranskede religionen er den religion som ikke er verdt å ha. Det er plikt for et tenkende menneske å tenke seg frem til Gud.

Et annet sted skriver Barclay: What does it mean to know God? Undoubtedly there is an intellectual knowledge and to know that does make the most tremendous difference to life. To know God does not merely to have intellectual knowledge of him; it is to have an intimate personal relationship with him … it is Jesus who taught us that God is not remote or unapproachable, but the Father whose name and nature are love. s 107 I Daily Devotions.

s 178: Brevet til Romerne: Paulus sier at uansett hvilken gave et menneske har, så kommer den fra Gud. Han kaller gaven for charismata. Charisma er f eks Det nye testamentet, noe som er gitt mennesket av Gud og som mennesket selv ikke hadde fortjent eller kunne oppnå. Det er dette ekstra, denne charisma, som er guds gave, ikke enhver ferdighet.  Ethvert menneske har sin egen charisma, f eks dette å skrive prekener, så korn, skape i tre, spile piano etc.

176: Vi lever kata peuma i Kristus, i Ånden. Dette skje ved fornyelse av sinnet, sier Paulus, ved en anaktnosei, som består av to ord, neos og kainos. Neos går på tidspunktet, kainos betyr ny med hensyn til karakter og natur. Et menneske som eng gang var en synder og som nå er blitt frelst, er en kainos.

Brevet til Korinterne:

s 38 Bultmann sier at den grunnleggende synd er selvhevdelse, eller ønske om å bli lagt merke til. Det er bare når vi innser at vi ikke kan gjøre noe og at Gud kan og vil alt, at den virkelige religion begynner. Livets mest forbløffende faktum er at det er mennesker som innser sin egen svakhet og sin egen mangel på visdom, som til slutt er sterke og vise. All erfaring sier at den som hevder at han kan klare seg best på egen hånd, er sikker på å lide nederlag.

s 48 Paulus forteller oss at den eneste som kan fortelle oss om Gud, er Gud, 1 Kor 2. 10-16.

Ikke enhver kan forstå disse tingene. Han skiller mellom to typer mennesker, det er de som er pneumatikoi. Pneuma er ordet for Ånd og det menneske som er pneumatikos, er en som er vár for Ånden og som i sitt liv blir ledet av Ånden.

Andre mennesker er psychikos. Psyche blir ofte oversatt med sjel. Men det er ikke den egentlige betydningen. Det er heller livsprinsippet. Alt som lever har psyche. En hund, en katt, ethvert dyr har psyche, men det har ikke pneuma. Psyche er altså det fysiske liv som et menneske deler med enhver annen levende skapning, men pneuma er det som gjør et menneske forskjellig fra resten av skapningen, og gjør det til et åndelig vesen.

Det menneske som er psychicos, lever som om det ikke fantes noe utover det fysiske livet hvor det ikke er andre behov enn de rent materielle og som bare regner med verdier av fysisk og materiell art. Et slikt menneske kan ikke forså åndelige ting.

s 56: Vi velsigner når vi blir utskjelt, loidorúmenoi. Vi har kanskje vanskelig for å forstå hvor overraskende et slikt utsagn var for en hedning. Aristoteles sier at den høyeste dyd er megalopsychia, storsinnethet, og han definerer denne dyd som en egenskap som ikke vil tåle å bli krenket. For den antikke verden var kristen ydmykhet en totalt ny dyd.

s 88 Jødene æret ekteskapet og så på det som en hellig plikt. Det var bare en gyldig grunn til at en ikke skulle gifte seg. Det var hvis en ønsket å studere loven. Rabbi ben Azei: Hvorfor skulle jeg gifte meg? Jeg elsker loven. La andre ta seg av å føre slekten videre.

Den greske stoiker og filosof Epikur giftet seg aldri. Han sa at han utrettet langt mer for verden ved å undervise mennesker enn om han hadde satt to-tre snørrunger til verden.

s 118 f: Sløret er alltid et tegn på underkastelse som den lavere skal bære når den som er av høyere rang er til stede. Når er det så at kvinnen står under mannen i den betydning at mannen er overhodet i hjemmet. Derfor er det galt at en mann har noe på hodet under gudstjenesten, og like galt for kvinner å ha utildekket hode. Det er meget usannsynlig at vi i det tjuende århundre skal akseptere dette synet på kvinnen underlegenhet og underkastelse. … På Pauls tid dekket Østens slør enda mer. Det var bare åpning for øynene, og ellers rakk det fra håret til føttene. En respektabel kvinne i Østen kunne aldri drømme om å vise seg uten dette sløret.

På gresk står det at en kvinne skal ha makt på sitt hode. Hun må bære slør. Hun er trygg, hun blir ikke lagt merke til. Uten slør, mangel på moral.

I en rabbinsk eksegese står det: Gud skapte ikke kvinnen av hodet, for at hun ikke skulle bli stolt. Heller ikke av øyet, for at hun ikke skulle ha begjær. Heller ikke av øret, for at hun ikke skulle bli nysgjerrig, heller ikke av munnen, for at hun ikke skulle bli snakkesalig, heller ikke av hjertet for at hun ikke skulle bli sjalu, heller ikke av hånden, for at ikke skulle bli grådig, og heller ikke av foten, for at hun ikke skulle springe omkring. Men hun ble skapt av et ribben som alltid var overdekket. Derfor skulle beskjedenhet være hennes fremste egenskap.

1 kor 12. 4-11: Gud er den samme, han som virker alt i alle. Paulus: Alle nådegavene kommer fra Gud, charismata og de må derfor bli brukt i Guds tjeneste.

Forkynne visdom og meddele kunnskap: Visdom er sofia. Clemens av Alexandria: Kunnskap om menneskelige og guddommelige ting og deres årsaker. Aristoteles: En streben etter de beste resultater ved å bruke de beste midler. Dette er den høyeste form for visdom og den kommer ikke så mye av tankevirksomhet som av samfunn med Gud. Det er den visdommen som kjenner Gud. Gnosis er den praktiske anvendelse av sofia. Begge ting er nødvendige. Det neste på listen er troen, den som bringer virkelige resultater, ikke bare den rent intellektuelle overbevisning om at noe er sant. Det er en tro som stålsetter viljen og setter alt inn.

(Jeg må skyte inn: I dag har emosjoner overtatt sofia etc som epistemisk grunnlag for alle holdninger, som absolutter for all menneskelig og sak og personrelasjonell eksistens i dag, alle meninger og som alle tings må; vi får da hyermagi og mangel på juridico-religico tenkning og forestillingsverden, ja, verdigrunnlag. Vi er fullstendig oppslukt i det jeg kaller SAP, - og alt dette har jeg skrevet mye om her på bloggen; take a tour. Vi sitter også fast i det jeg kaller det servilt betingede korrekt emosjonelle paradigme og dette angår hver fiber vi måtte ha i våre kropper, se for øvrig linkene.

I praksis er det vanskelig å skille mellom kognisjon og emosjon. De henger i hop, sammenvirkende med en ikke liten bit estetikk og persepsjon; men det er blitt tidstypisk at kognisjonene eller fornuften avgjør emosjonen, ikke omvendt, og at de ikke har noe med hverandre å gjøre. Jeg mener at evnen til å emovere konstituerer det rasjonelle. Emosjonene – i det jeg kaller servilt betinget emosjonelt korrekt – kommer før rasjonaliteten og avgjør og overstyrer «virkeligheten» og denne rasjonaliteten, selv om det rasjonelle har prima facie-verdi. Det er i dette mentale virkefeltet at «de servilt betingede» produserer sine ofre og tilskynder seg selv og sin «målgruppe» til å leve i bedrag og selvbedrag. Studiet av det kognitive aspektet utgjør for øvrig noe opp mot 50 % av psykologistudiet).

Det er alltid en trøst å vite at andre har gjennomgått nettopp det som vi gjennomgår. Jakob – i NT - minner sine lesere om at profetene og de store Guds menn aldri hadde kunnet utføre det de gjorde og forkynt ordet så overbevisende om de ikke hadde vært tålmodige når de måtte lide ondt. Han minnet om at Jesus selv hadde sagt at den som holdt ut helt til slutt, skulle bli frelst, Matt 24. 13.

Han trekker fram Job som et eksempel. Dette var en mann de ofte hadde hørt om i synagogene. Vi taler vanlig vis om Jobs tålmodighet. Men dette er et altfor passivt ord. På en måte var Job alt annet enn tålmodig. Når vi leser den dramatiske beretningen om hans livsdrama, ser vi at han lidenskapelig motsetter seg det som skjer med ham, han stiller heftige spørsmål til de vanlige argumentene hans såkalte venner bruker, han gjennomgår fryktelige kvaler ved den forferdelige tanke at Gud kanskje hadde forlatt ham. Det er få mennesker som har brukt så følelsesladde ord som han. Men det store ved ham er at til tross for alle nagende spørsmål som plager hans hjerte, mistet han aldri tilliten til Gud. «Jeg venter på ham som vil drepe meg, Job 13. 15. «Jeg har da mitt vitne i himmelen, en som taler min sak i det høye, Job 16. 19. «Men jeg vet at min gjenløser lever», Job 19. 25. Det er ikke en underkastelse. Han kjemper og spør, noen ganger til og med i tross. Men hans tros flamme ble aldri kvalt.

Det ordet som ble brukt om ham er det omfattende ordet hypomone, som beskriver, ikke en passiv tålmodighetsånd, men den tapre ånd som kan stå seg imot både sorgens og ulykkens og tvilens bølgende angrep, og komme ut av prøvelsene med en enda sterkere tro. Det finnes tro som aldri knurrer eller stiller spørsmål. Men enda større er den tro som blir pint og plaget av spørsmål og enda holder fast. Det var den tro som holdt fast gjennom alle prøvelser som førte Job ut på den andre siden av tunnelen, for «fra nå av velsignet Herren Job enda mer enn før, Job 14. 12.

Det vil komme øyeblikk i livet da vi tror at Gud har glemt oss, men hvis vi klynger oss fast til den vesle tro som fines i oss, vil også vi til slutt får se at Gud er «rik på medlidenhet og miskunn».

William Barclay, Den daglige studiebibel, Korinterbrevene, Ansgar forlag, 1991, s 148 ff

Relaterte linker/artikler:

lørdag 26. juni 2021

Det nye, store emosjonelt korrekte CREDO, (om bla Polyano, Platon og andre filosofer):

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html

Se også:

søndag 13. januar 2019; Kjærligheten, godheten og Livets Tre

https://neitilislam.blogspot.com/2019/01/kjrligheten-godheten-og-livets-tre.html

torsdag 25. april 2019

Treenigheten - nøkkelen til Vestens forstand:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html

fredag 4. desember 2020

Om det overnaturlige i det naturlige - om dagens immanente magi og magikere

Zelig er en mann vel verdt et studium.

https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/om-det-overnaturlige-i-det-naturlige-om.html

Denne lange oppsummeringen:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/allmakt-makt-myndighet-autoritet-avmakt.html

Se også:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/brenne-den-som-brenner.html

Viktig – også her om de greske filosofer i kontekst:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/tre-superviktige-artikler-pa-hrs.html

Om tekstskrekk og vår elite:

onsdag 12. februar 2014

Vår lille eltites store skrekk

https://neitilislam.blogspot.com/2014/02/var-lille-eltites-store-teksskrekk.html

 

mandag 15. mars 2021

Emosjonelle dramatikere uten sans for drama og tragedie

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/emosjelle-dramtikere-uten-sans-for.html

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar