Førsteprinsippene

Se gjerne disse først:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/det-kristne-verdensbildet-av-dr-med.html

https://neitilislam.blogspot.com/2011/02/ateisme-for-dummies.html

Jeg har lenge lurt å om jeg skulle legge ut denne posteringen. Den går på grunnfjellet, vil jeg si; den passer ikke for alle, bare for de spsielt interesseerte, - for alle andre vil den kanskje være tankevekkende, for noen svært informativ og lærerik eller provoserende; for atter andre vil den ikke "si" dem noe som helst - så fred være med dem. Vel, her kommer prisippene som har vært svært viktige for meg, i alt jeg har skrevet på bloggen. De har konstituert mye av de meningene jeg har lagt for dagen, og de holdningene jeg har, generelt. Jeg forutsetter at leseren har en viss kompetanse, eller i hvert fall en genuin interesse for tingene, ikke minst av eksistensielle grunner. (Noen bilder er ikke kommet med):

First principles (førsteprinsippene) – ufravikelige logiske grunnprinsipper:

 

”The principles of logic are neither Western nor Eastern, but universal”. (Mortimer J. Adler).

Aristoteles klarla forskjellen mellom gyldige og ugyldige former for resonnering eller logisk tenkning.

Han viste hvordan all vitenskap begynner med visse selvinnlysende sannheter som han kalte førsteprinsipper (first principles) eller grunnleggende logiske regler som nødvendigvis må danne det grunnlag som all kunnskap må grunnes på. Prinsippene er fundamentale sannheter, avveininger eller tankerekker man logisk kan konkludere sikkert ut fra. De er ubetvilelige eller ubenektelige i seg selv, (aksiomatiske/teorematiske) og de kan betraktes både som underliggende og styrende prinsipper for et verdenssyn (en virkelighetsoppfatning/en ”worldview”) der man opererer på det grunnlag at sannhet finnes – eller at det fins sannhet - og at denne ikke er ”absolutt relativ” .

 

Et verdensbilde – eller kanskje bedre ”et verdenssyn” -  kan lignes med en intellektuell linse gjennom hvilken vi ”ser” eller oppfatter verden: Sett gjennom røde briller blir verden rød. Men hvilken farve er da den rette til å se verden med? Og fins der bare et riktig verdensbilde/verdenssyn eller en korrekt eller sann virkelighetsoppfatning?

 

Siden grunnprinsippene (førsteprinsippene) ikke kan unngås, bør vi kunne bruke dem som et felles utgangspunkt før vi diskuterer en persons verdensbilde/verdenssyn (ikke bare livssyn). Man burde bli i stand til å avgjøre hvilket verdensbilde og verdenssyn som er det mest plausible eller troverdige.

 

Vi vil fra her av for enkelhets skyld bruke ordet ”verdenssyn” om grunnforutsetninger som også omfatter verdensbilde, verdisyn og virkelighetsoppfatning. Et verdenssyn innbefatter imidlertid også det som betegnes et livssyn hvori inngår det enkelte menneskets svar på såkalte livsspørsmål (Aadnanes), herunder menneskesynet. Jeg inkluderer i dette: Holdningsevne, holdningsvilje, reaksjons- og ageringsevne og ageringsvilje.

 

Vi regner med 7 verdenssyn: Teisme, ateisme, panteisme, panenteisme, deisme, polyteisme og ”finit godism”, (se nedenfor).

 

(De fleste kristne kritiserer ofte et motsatt verdenssyn ved å gå på konklusjonene – eller sluttsatsen - som følger logisk-empirisk av dette motsatte verdenssynet. Mortimer Adler peker imidlertid på at feilslutningen i det angjeldende verdenssynet som oftest er å finne allerede i utgangspunktet, altså i selve premissgrunnlaget).

 

Hvis grunnprinsippene (førsteprinsippene) faktisk reflekterer Guds natur slik den fremkommer i Bibelen, vil de som bestrider dem, faktisk ta feil. De må enten benekte gyldigheten av de prinsippene akademiske disipliner bygger på – og på den måten undergrave alt grunnlag for akademisk kunnskap – eller så må de godta deres gyldighet, og dermed da også ”the intellectual soundness of theism”.

 

Alle bruker logikk i dannelsen av et verdenssyn. At alle mennesker har eksistens og fornuft, er fundamentale erkjennelser som alle mennesker har felles. De er ikke til å unngå. For å benekte eksistens og fornuft, må man nemlig bruke fornuft til tenke over benektelsen og dette viser at hvis våre tankeprosesser ikke er riktige, så vil de lede til ugyldige eller feilaktige konklusjoner.

 

Loven eller grunnprinsippet (førsteprinsippet) om ikke-kontradiksjon (selvmotsigelses-  eller motsigelsesloven, også kalt kontradiksjonssetningen) er både selvinnlysende og uunngåelig fordi prinsippet selv må benyttes for å motsi det.  Å si at kristne er intolerante fordi de nekter for at alle religioner er (like) sanne, innebærer i seg selv det motsatte av det å være tolerant. Hvis noen skulle si at det ikke finnes noen sannhet og at prinsippet om ikkekontradiksjon (motsigelsesloven) er meningsløst, så oppfatter han sin egen påstand som sann og meningsfylt. Han motsier dermed seg selv. Hans grunnprinsipper er selvmotsigende og derfor da heller ikke gyldige eller sanne. Ved å bruke motsigelsesloven for å motsi eller avsannsynliggjøre loven, gjør han seg helt avhengig av akkurat denne loven, som da han selv må legge til grunn.

 

Prinsippet sier at man ikke både kan bekrefte og benekte det samme om det samme og at ingen utvetydig påstand kan samtidig være både sann og falsk. Ontologisk sett kan ikke en entitet både ha og ikke ha de samme egenskaper på samme tid. Et faktum kan ikke både eksistere og ikke-eksistere.

 

Et andre grunnprinsipp kalles ”identitetsloven” som sier at A er A (the law of identity), - det vi sier er det eller det det er, det ER det eller det.  Eller: A = A, uansett hva A er, enhver ”ting” er selvidentisk. Prinsippet har både en otntologisk og en semantisk side.

 

Et tredje grunnprinsipp er det som kalles loven om ”excluded middle” eller loven om ”at et tredje gis ikke”: A er enten A eller ikke-A; A kan ikke være begge, altså både A og ikke-A samtidig og under ellers like vilkår.

 

Prinsippet kalles også ”Det utelukkende tredjes prinsipp”.

 

All gyldig tenkning bygger på disse grunnprinsippene eller lovene. De er absolutte og uten dem, ville ikke universell logisk tenkning være mulig overhodet. At lovene er universelle betyr nettopp at de kan oversettes til alle språk og forstås av alle. Dette forutsetter igjen at virkeligheten  –  akkurat som tyngdekraften – eksisterer uavhengig av vår bevissthet (independant of our minds). Vi vet hva en illusjon er fordi vi vet hva som er reelt eller virkelig. Hvis alt var illusjon, ville vi aldri kunne oppnå reell kunnskap. Det er logisk å tenke at det er en illusjon å tro at virkeligheten (reality) er en illusjon. Når vi tenker om virkelighetens realitet eller natur og så fremsetter sannhetspåstander om denne, vil disse enten være sanne eller falske. C.S. Lewis: ”A theory which explained everything else in the whole universe but which made it impossible to believe that our thinking was valid, would be utterly out of court”.

 

Å påstå at logikken forandrer seg i forhold til en observatørs posisjon (livssted) innebærer at man underminerer selve begrepet logikk, slik det gjøres i ”østlig logikk” som påstår at virkeligheten både kan være logisk og ikke-logisk. Følgelig: Hvis det ikke fantes basis for å vurdere om logisk tenkning var korrekt eller ikke-korrekt, vill det ikke kunne påstås at østlig logikk er mer korrekt enn vestlig logikk.

 

Metafysikk forholder seg til eksistensen eller ikke-eksistensen av ikke-fysiske virkelighet. Logikk applisert på metafysikk sier at motsigelser ikke kan eksistere i virkeligheten. Enten eksisterer Gud, eller så eksistere Gud ikke: Begge påstander kan ikke være sanne og begge kan ikke være falske. Panteister er ikke ateister, fordi de tror at enten eksisterer Brahman, eller så eksiterer det ikke noen ”ultimate Beeing”, noe absolutt værende.

 

Logikk begrenser seg til å finne feil og korrigere feilaktig tenkning eller grunnløs resonnering. Logikk er en negativ test for sannhetsgehalt. Logikk i seg selv kan ikke fortelle oss hva sannhet er. Det som er sant, må være logisk, men det som er logisk er i seg selv ikke nødvendigvis sant. At 2 ­­pluss 2 er 4 er logisk, men å si at 2 ”inkjevetter”  pluss to ”inkjevetter” er 4 ”inkjevetter” er sant, er ikke logisk så lenge ”inkjevetten” ikke eksisterer- som objektiverbart fakta - i virkeligheten.

 

Hvordan så finne sannhet? Jo, ved kumulativ forståelse og anvendelse av de fundamentale grunnprinsippene, førsteprinsippene på ulike kunnskapsfelter eller akademiske disipliner slik de anvendes på virkeligheten (fakta eller antatte fakta eller vitenskapelige sannheter, eller foreløpige sannheter).  Brukes prinsippene korrekt, vil de vise hvilket verdenssyn eller hvilken virkelighetsoppfatning som er mest fornuftig eller sann.

 

Noen mennesker tror ikke at sanne eller endelige svar finnes overhodet; problemet er imidlertid at de tror at dette er et sant svar. Logisk er det da at også deres egen påstand må være ikke-sann. Derfor: Å nekte for eksistensen av sannhet er å bekrefte at sannhet – som sådan og i seg selv -  eksisterer. Sanne påstander om virkeligheten kan derfor fremsettes på et rasjonelt forsvarlig og holdbart grunnlag.

 

Sannhet her defineres som et symbol, et uttrykk eller en påstand som tilsvarer eller svarer til den (objektive) virkelighet den referer seg til, hva enten dette er en abstrakt ide eller en konkret gjenstand.

 

Men er ikke sannhet noe, et prosjekt  – som når det gjelder religion og tro –  må avgjøres på en individuell basis?

 

Vel, pluralisme er en logisk konsekvens av et relativistisk syn på sannhet, men er i virkeligheten et brudd på logikkens grunnprinsipper fordi den påstår av både A og ikke-A kan være sanne. Riktig nok er det plass for pluralisme når det gjeldet ”smak”, men det kan ikke være plass for pluralisme når det kommer til å bestemme hva som er sant eller ikke.

 

Det er selvmotsigende å tro at alle virkelighetsoppfatninger eller verdenssyn er falske eller relative, og det er kontradiktorisk å tro at alle er sanne.  Det eneste logiske er å tro at noen av disse oppfatningene er bedre eller mer korrekte og sanne enn andre. For at filosofi skal ha mening, tvinges man derfor til å tro på en absolutt sannhet, eller at absolutt sannhet finnes.

 

Vi kan teste en bestemt virkelighetsoppfatning ved å la koherens-  og korrespondanseaspektet i epistemologien konstituerer metoden for å teste sannheten i ulike verdenssyn eller virkelighetsoppfatninger.

 

Sannhet er - ved dens egen natur eller essens - :

 

Ikke-selvmotsigende – den undergraver ikke de logiske grunnprinsippene.

Absolutt – den er tids- og steduavhengig og betingelsesløs eller logisk nødvendig.

Den er oppdagbar – den eksisterer uavhengig av vår bevissthet og vi skaper den ikke.

Den er deskriptiv – dvs. at den er i overensstemmelse (korresponderer) med virkeligheten.

Den er uunngåelig – å benekte dens eksistens er å bekrefte den; vi er mao bundet eller avhengig av og til den.

Den er uforanderlig – den er selve standarden sannhetspåstander måles på.

 

Det ateistiske verdenssyn sammenfattet:

 

Gud eksisterer ikke, bare universet eksisterer. Universet er evig og er kommet til tilfeldig. Mennesket er ikke udødelig og er ”utviklet”, ikke skapt. Det vonde er virkelig og forårsaket av menneskelig uvitenhet og kan ”leges” ved utdannelse. Etikkens vesen er situasjonsbestemt og dens ene basis er menneskeheten, ikke ut fra Guds vesen og Guds vilje.

 

Det teistiske verdenssyn er det diamentralt motsatte av det ateistiske verdenssyn: Gud er ”basis” for alt. Ateisten og teisten gir derfor inkompatible svar på de samme spørsmål.  Verdenssynet bestemmes med andre ord av våre for-dommer. For i det hele tatt å kunne kommunisere på tvers av de ulike og inkompatible verdenssyn, virkelighetsoppfatning eller verdi syn, er forutsetningen at det stilles riktige eller fruktbare spørsmål.

 

Eksempel:

 

En påstand om at mirakler er umulige kan pareres med spørsmålet om hvordan man definerer mirakel. Hvis definisjonen er at et mirakel er en hendelse i naturen som er forårsaket av noe utenfor naturen, så vil den som hevder definisjonen faktisk være bundet til å konkludere med at mirakler er umulige hvis vedkommende ikke tror at det eksisterer noe utenfor eller over naturen.

 

Definisjonen bygger imidlertid ikke på noen vitenskapelig metode, men på en filosofisk antakelse, og kan derfor ikke verifiseres eller attribueres noen absolutt syntetisk mening. Definisjonen og påstanden bygger på en sirkelargumentasjon og er et logisk mistak som kalles ”begging the question”. Vedkommende kan ikke bevise at mirakler ikke har skjedd, han kan bare tro eller innbille seg det. Han vil neppe tilstå seg selv undringen: At universet eller naturen i seg selv er et mirakel.

 

Et annet eksempel:

 

Hvor stor/tung må Gud skape en stein for at han ikke skal klare å løfte den? Så stor og tung eller større og tyngre enn selve det - ekspanderende - universet?  Men hvordan kan Gud skape et objekt som er finitt i sitt vesen, men samtidig gi det en infinitt størrelse? Det er logisk umulig å skape en slik ting, en ting som da må være uendelig stor. ”Uendelig” ”endelig” strider mot grunnprinsippet om kontradiksjon, selvmotsigelser og – selve dette ”kravet” til Gud - fremstår som det ytterste tøv. Gud kan ikke gjøre noe som er logisk irrelevant og dessuten umulig.

 

Er vitenskap et spørsmål om tro? Mange synes å tro det, men intet vitenskapelig eksperiment verifiserer påstanden. Påstanden er derfor filosofisk i sin natur, ikke vitenskapelig. Også vitenskapen baserer seg på logikk og som vi har sett, så kan intet eksperiment verifisere logikk.

 

For at vitenskapen skal kunne være sunn, må den beholde sin tro på fornuften og korrekt resonnering avhenger logisk av en tenkende entitet og denne entiteten må nødvendigvis være den første årsak eller rasjonelle basis for alle de grunnleggende logiske prinsippene, dette inkludert de vitenskapelige tankeforutsetningene og det første av disse prinsippene er loven om kausalitet, hvilket i sitt vesen og natur er et filosofisk prinsipp. (Hume forutsetter loven om kausalitet når han påstår at vi ikke kan være sikker på hvilken årsak som forårsaker hva … ).

 

Usikkerhetsprinsippet baserer seg på samme måte på prinsippet om kausalitet; det er nødvendig for å kunne oppdage usikkerhetsprinsippet.

 

Men årsaksprinsippet sier ikke at alt trenger en årsak, bare at det som en finitt og begrenset trenger en.

 

Bertrand Russels og Jean Paul Sartres påstand at også Gud må ha en årsak er en falsk påstand fordi man her forveksler to distinkte kategorier, eksemplifisert: Å se og smake er to slike kategorier. ”Hvordan smaker farven grønn?” er et meningsløst spørsmål. Analogt: På samme måte trenger ikke Gud noen begynnelse og derfor heller ingen årsak.

 

Albert Einstein: Jeg ønsker å vite hvordan Gud skapte denne verden … jeg vil vite hvordan han tenker, resten er detaljer … Gud spiller ikke rulett med verden.

 

Stephen Jay Gold: Vitenskap kan kun arbeide med naturalistiske forklaringer; den kan verken bekrefte eller benekte andre typer av aktører som f eks Gud. Godt design finnes og forutsetter produksjon i henhold til aktuelt formål ved sakte evolusjon henimot dette målet, ikke ved umiddelbart guddommelig fiat …

 

Men hvordan kan Gould som vitenskapsmann vite at dette er sant når vitenskapen selv hevder at den ikke kan komme med slike påstander?

 

Konklusjon: Det er fornuftig å anta at den menneskelige fornuft har sin basis i et rasjonelt Værende (Being) utenfor naturen.

 

Likeså, ut fra de logiske grunnprinsippene: Vi kan trygt utelukke et selvskapt univers; for å kunne være selvskapt må det ha eksistert for å kunne være sin egen årsak og samtidig ikke ha kunnet være skapt for å kunne bli skapt.

 

Roy Peacock i A Bief History of Eternity: Astronomiske oppdagelser kombinert med de to termodynamiske lovene førte logisk til den konklusjon at universet er endelig/finitt og at hvis den 2. termodynamiske lov holder, så må vi anta at universet hadde en begynnelse.

 

I 1978 viste Arno Penzias og Robert Wilson at jorden ikke kunne være kilden for strålingsgløden som omfatter jordkloden.  Dette ble bekreftet den 18. november 1989 i og med satelitten COBE (Cosmic Background Explorer). Albert Einstein: At universet skulle utvide seg, irriterer meg …. han var irritert fordi dette forutsetter at universet hadde en begynnelse … (s 96).  Vi kan trygt gå ut fra at Carl Sagan tok feil da han sa at universet alltid har eksistert ( s 101). En infinit uskapt (uncaused) Årsak (forklaring) som også må være evig utenfor tiden skapte (caused) det første skapelsesøyeblikk som bragte rom-tid universet til eksistens (s 102). Analogi-  eller uniformitetsprinsippet sier at ikkeobserverte årsaker til hendelser i fortid antas å være like de årsakene som forårsaker hendelser i nåtid. Operation science fokuserer på årsaker (handlinger) og effekter (reaksjoner) i den nåværende fysiske verden.

 

Angående fortidige hendelser som ikke lenger lar seg repetere anvender man termen origin science, en metode som kan sammenlignes med forensic science eller metoder for å undersøke hendelser som ikke lar seg observere og som ikke er gjentakbare eller repeatable, slik som granskning i rettssaker. Slike hendelser kalles a singularity eller en singularitet, (s 79/80). De to metodene knyttes sammen i det filosofiske prinsippet om uniformity eller analogi hvoretter samtiden er nøkkelen til å forstå fortiden. Årsaken til lignende hendelser i fortiden må ha en lignende årsak i nåtiden.

 

Makroevolusjonsmodellen forutsetter at livet oppsto fra ikke-levende eller inorganisk materie. Designmodellen forutsetter at ikke-liv aldri produserer liv og at de første livsformene var et direkte resultat av en superintelligens. Vi kan bruke operation science som en guide når vi skal etablere førsteprinsippet i molekulærbiologien som en fundamental byggesten for vår en modell for hvordan liv oppsto. Når dette førsteprinsippet først er identifisert og det viser seg å være holdbart eller sant, kan det kombineres med andre lover i vitenskapen og andre observerbare indikasjoner eller vitnesbyrd for å konstruere et rammeverk for en modell for opphavet til liv.

 

Makroevolusjonistene hevder at siden kunstig eller styrt utvelgelse kan gi store forandringer over en kort periode, så kan naturlig selection frembringe enda større forandringer over lengre tidsperioder. De store evolusjonære overgangene betraktes som en singularitet, dvs at de hevdes bare å ha funnet sted en gang. (s 148)

 

Darwin og hans samtidig var ikke i stand til å svare på spørsmål som: Hvordan virker livet? og Hvordan oppsto liv? s 116

 

Mortimer J. Adler: Hvis kosmos som et hele trenger en forklaring, og hvis det ikke kan forklares ved naturlige årsaker, da må vi se til eksistensen av eller handlingen til en supranatural årsak som kan forklare denne eksistensen. 

 

s 103 Hvis vi ble forårsaket av en umålrettet superkraft, er spørsmålet om mening eller finale årsaker meningsløst.

 

Paul Davis, Superforce, 1984: Dersom fysikk er et produkt av design, så må universet ha et formål og moderne fysikk tyder på at også mennesket er inkludert i dette formålet. (Jeg for min del liker bedre å snakke om finale årsaker, forresten).

 

Michal Denton, Evolution, A Theory in Crisis, 1986: For å forstå livet slik det er blitt åpenbart i molekylærbiologien, må vi forstørre en celle tusen millioner ganger helt til den er 2 mil i diameter …

Vi ville da kunne se et objekt med en kompleksitet som aldri før var sett og som lignet et romskip … 

s 116

 

Darwin: Hvis det kan bli vist at en kompleks organisme eksisterte som ikke kunne ha blitt formet ved mange, suksessive modifikasjoner så ville teorien min bryte sammen … s 116

 

Behe: Makroevolusjon er en ”fakta-fri” vitenskap.

…

Energi, materie og tid er ikke tilstrekkelig ingredienser til å sette sammen levende ting: Det må tilføres informasjon for å få jobben gjort.

 

Den genetiske koden består av 4 bokstaver: A,T,C og G. Med hensynt hvilke type eller slag informasjon som utgjør den genetiske koden, klassifiserer molekylærbiologer dette som et skrift- språk: Informasjonsforskeren Hubert P. Yocey, (1992):

Det er viktig å forstå at vi ikke snakker om en analogi. Sekvenshypotesen tilsvarer nøyaktig proteinet og den genetiske teksten så vel som til skrevet språk og behandlingen er matematisk identiske.

Yocey sier dermed at den genetiske koden er et livsspråk og ikke bare en analogi. Celler har et eget språk fullt utstyr med regler tilsvarende ethvert skriftspråk som styrer hvordan kommunikasjonen foregår. Det foreligger en en-til- en korrespondanse, en isoformisme.

 

Lane P Lester og Raymond G. Bohlin: DNA blir overført til RNA. RNA blir oversatt til protein. Protein er på en måte er kodet på et annet språk enn DNA. RNA kan sies å være en dialektform av DNA.

 

Hvordan blir så ikke-levende materie en levende organisme?

 

Spesifisitetsloven (law of specificity) sier med hensyn til informasjon (ikke energi) at den er analog med å snu tiden tilbake for å få tilbake en tidligere høyt organisert tilstand. Loven gir biologer

muligheten for å skille mellom materie og liv.  Leslie Orgel sier: Levende organismer skiller seg ut i og med at de er spesifikt komplekse. Krystaller kvalifiserer ikke som liv fordi de mangler kompleksitet; tilfeldige blandinger av polymerer kvalifiserer ikke fordi de mangler spesifisitet.

 

Geislers modernisering av Paleys argument, s 128 ff: Forskningen viser at det alltid kreves intelligens for å produsere spesifisert kompleksitet funnet i enhver levende entitet. Det fins ingen vitenskapelig begrunnet lov eller noe observerbart materiale som støtter ideen om at den høyt spesifiserte og komplekse informasjon kan produseres - eller oppstå - av naturlover alene.

 

Matematikeren Arcel  Schutzenberger (1984): Odds against improving meningful information by random chance are 10 – 1, 000. Fred Hoyle mente at sannsynligheten for at liv oppstår av ikke-liv er 10 -40.000. Dette tallet er større enn antall atomer i universet. At liv skulle oppstå av ikke-liv er derfor analogt med å finne ett spesielt atom i hele universet. Umulig, sett vitenskapelig, er det hvis en sannsynlighet havner under 1/1050.

 

Det er egentlig misledende å utlede argumenter for intelligent design basert på sannsynlighetsberegninger og grunnen er at informasjonsvitenskapen og molekylærbiologien har bekreftet at den genetiske kode i en levende celle er matematisk identisk med et skriftspråk. En grenseforutsetning (boundary condition) innebærer en begrensning i hvordan naturen ”arbeider”. I informasjonsvitenskapen tilsvarer en grenseforutsetning spesifisert kompleksitet. Det avgjørende

ved enhver kommunikasjon er ikke middelet som brukes til å formidle et budskap, men grenseforutsetningene som forbindes med middelet (materialet). Hvis man skriver i sanden at ”det ikke krevde noen intelligens å skrive denne beskjeden” der, så er det en grenseforutsetning for tanken man faktisk påførte sanden. Det er aldri blitt påvist at bøker er et resultat av en eksplosjon i et trykkeri!

Den forklaring makroevolusjonsteorien gir for hvordan den genetiske teksten er oppkommet strider mot loven om observerbar indikasjon i naturvitenskapen. Hvis en eneste meningsfull setning sendt fra verdensrommet kan overbevise om at avsenderen var intelligent, - hva da med 1 000 bøker med informasjon som finnes i hver enkelt celle?

 

David Foster, 1985: Hvis vi nå overfører tankene våre fra en menneskeskapt datamaskin til ”hva som ligger bak DNA”, så har vi få andre valg enn å forestille oss at det foreligger en korrespondanse. ”Hva som ligger bak en menneskespat datamaskin med software og hardware er ikke ”en ting”, men ren logikk. I DNA har vi sett en ”ting” eller en naturlig ”hardware”, men vi trenger å oppfinne en term for logikken i systemet og her synes ordet LOGOS å være en passende betegnelse: Ordet eller fornuft, ”the mind-stuff itself”.

 

De kumulative konklusjoner hittil bygger på et livssyn eller tolkningsmessig rammeverk som igjen bygger på førsteprinsipper i logikk, filosofi, kosmologi, molekulærbiologi og informasjonvitenskap. Dette utelukker ateisme eller pantesime som holdbare livssynsforklaringer (worldviews).

 

I motsetning til i ateisme og panteisme så forutsetter teisme absolutt sannhet, en skapt virkelighet og Gud -  Logos - , som vi kan kjenne, (who exists and is knowable.s 140).

 

Førsteprinsipper og Makroevolusjon – teorien om at vi har en felles forfader utviklet fra en enkelt celle og at alle arter, inkludert mennesket, er utviklet gjennom serier av mikroevolusjonære forandringer – gradualisme - over lang tid.

 

Den siste betegnelsen på gradualisme er punctuated equilibra, en teori utviklet bl a av Stephen Jay Gold og Niels Eldredge, men begge har innrømmet at nødvendig empiri på transisjonelle fossilformer mangler, for å få teorien til å gå opp.  Design-modellen er utviklet på denne basis og hevder at alle livsformer ble ”tegnet” med henblikk på å tåle kun relativt minimale variasjoner for å kunne tilpasses og overleve stress forårsaket av miljømessige forandringer.

 

Gould hevder at mekanismen for hvordan makroevolusjon kan oppstå ikke er kjent, men at det faktum at makroevolusjon har skjedd er et faktum! Dette er et sirkelargument. Og dessuten: Fossilforekomstene glimrer med fravær av bevis på at makroevolusjon har forekommet. s 146. Teorien kan ikke begrunnes vitenskapelig og er ikke underbygd av ”operation science”. Dette gjelder også for punctuated equilibrium. DNA i seg selv har ingen bevissthet som skal til for å kunne velge en ny overlevelelseskode. Mutasjoner er ”mistak” eller avvik fra de stavingsregler og den grammatikk som ligger i det språk DNA ”snakker”. Alle vitenskapelig kontrollerte forsøk – med intelligent intervensjon - på å skape en makroevolusjon innen Drosphilia (fruktfluen) har mislykkes. Informasjon som trengs for å klare dette finnes rett og slett ikke i fluens DNA. Når dette ikke skjer i styrte og intelligente forsøk, er det mindre trolig at det kan skje uten intelligent intervensjon i naturen. Førsteprinsippet i molekulærbiologen, med hensyn til informasjonsteorien  –  loven om spesifisert kompleksitet – sier at informasjonsinnholdet i den genetisk teksten ikke kan ”produseres” uten en intelligent forklaring eller årsak ( s 151).

 

William Benett: Hvis vi setter 1 trillion aper til å hamre uavbrutt på 10 taster på et komputertastatur, ville det ta omtrent like lang tid som selve universet har eksistert før setningen ”å være eller ikke være: Det er spørsmålet” kom frem på skjermen.

 

Dawkins forsøker ved sin ”komputeranalogi” å omgå det fundamentale spørsmålet og resonnerer i sirkel og dermed selvavslørende tragisk i det hans konklusjoner impliserer at det må foreligge et direkte forhold mellom informasjon (mind/software) og molekulære strukturer (matter/hardware).

 

Mutasjoner skaper aldri ny informasjon. Intelligens er ”the missing link” i den makroevolusjonære kjede. ”Operation science knows of no mechanism to support biological novelty by way of cumulative mutations” (s 155).

 

”Since 1987, discoveries of major fossil beds in Greenland, in China, in Siberia and now in Namibia have shown that the period of biological innovation occured at virtually the same instant in geological time all round the world” (s 157).

 

Niels Eldrege, antikreasjonist: deplored ”teh arrogant intolerance of the scientists who claim that their sciense – evolution in particular – demontrates unequivocally that there is no God” (Ch. on Trial s 83).

Gould i Rocks of Ages: I do get discouraged when some of my colleuges tout their private atheisme (their right, of cource, and in many ways my own suspicion as well) as a panacea for human progress against an absurd caricature of ”religion”, erected as a strawman for rethorical puposes … If these colleagues wish to fight superstition, irrationalisme, philistinisme, ignorance, dogma, and a host of other insults to the human intellect (often politically converted intot dangerous tolls of murder and represstion as well), then God bless them – but don’t call this enemy religion.

 

Gould i Wonderful Life: We are the offspring of history and must establish our own paths in this most diversive and interesting of concievable universes – oneindiffernt to our suffering and therfore us maximum freedom to thrive, falt, in our own choosen way.

 

Dawkins: - appearace of designcan arise naturally with the evlutionary process.

 

Nobelprisvinner Sir John Eccles, nevronbiologi: Vitenskap og tro er veldig mye like. Begge er fantasifulle og kreative aspekter av menneskets psyke, tilsynelatende konflikt mellom tro og vitenskap bygger kun på uvitenhet.

 

Partikkelfysiker Polkinhorn: Bare i media og i den populære og polemiske journalistikk består det nå en myte om at ren vitenskapelig sannhet står som motpol til den mørke religiøse sannhet. Når en leser Dawkins og Denett, ser man dagens fare for at en lett triumfalisme er en fare som er større for de vitenkapelige instituttene enn kristendommen. 

 

Richard Leaky (PBC 1990): … ndg menneskets avstamning, så står vi overfor et stort spørsmål, det fins ikke noe grunnlag for en transisjonell art for mennesket. Det må ha kommet brått heller enn gradvis over lengre tid.

 

Parcival Davis/Dean H. Kenyon and Charles B. Thaxon: Of Pandas and People, 1993: Darwin trodde at biokjemi ville medføre bevis for gradvis forandring mellom taxonomiske grupper, men biokjemien har ikke klart å fremskaffe slike beviser. Mutasjoner innfører ingen nye komplekse nivåer og det finnes ikke belegg for å si at nye dyreorganismer eller nye strukturelle trekk fra råmaterialet fremkommer ved mutasjon.

 

Nobelfredsprisvinner i 1981, L. Schawlow:” … må vi spørre hvorfor og ikke bare hvordan. De eneste mulige svarene er religiøse … kristendom … har motstått tiden tann … vitenskapelige studier er en tilbedelseshandling på den måten at de åpenbarer det underfulle i Guds skapelse …”

 

F. Crick: Life itself: It’s origin and Nature, 1981: Et ærlig menneske utstyrt med all tilgjengelig kunnskap, kunne bare hevde, på en bestemt måte nå, at livets opprinnelse nesten må være et mirakel, så mange er forutsetningene for at det hele skulle kunne begynne …

 

P. Grasse, Evolution of Living organismes, 1977: Uansett hvor mange mutasjoner, de produserer ikke evolusjon.

 

Hubert Yockey: Information Theory and Molecular Biology, 1992: Den nødvendige informasjon for å starte liv, kan ikke utvikles tilfeldig (mutasjon).

 

F. Denton: Natures Design, 1996: Umulig å arrangere aminosyrer i noen form for evolusjonær serie.

(Hvis neodarwinismen skulle være sann, ville det ikke bare være en få, sjeldne missing links, man ville ha funnet millioner transisjonelle former i det fossile forråd).

 

R. Dawkins: The Blind Watchmaker, 1996: Den ene alternative forklaring på oppkomsten av så mange komplekse dyrearter i den kambriske periode, er guddommelig skapelse, som (vi begge) avviser … !

 

Colin Patterson (British Museeum 1981): … det foreligger ikke en sikker ting ndgj utviklingslæren. Det eneste som står fast er at det er konvergens overalt.

 

Nobelpristaker Ilya Prigogim: Ideen om spontan frembringelse av liv er høyst usannsynlig; enda i et tidsrom av milliarder av år vil prekambrisk evolusjon ikke kunne finne sted … (beklaget denne uttalelsen senere, men dog …).

 

Agnes Bablyoant, 1972: … vi er berettiget til å kunne HÅPE at det en gang i fremtiden kan bevises …

 

Georg Gaylor Simpson: Prekambrielske fossiler er det største mysterium i livets historie.

 

Edwin Colbert om dinosaurgravplasser: Store mengder skjeletter oppå hverandre kan tyde på at det har skjedd en stor lokal katastrofe, alle døde momentant .. .(Man and Dinosaurs, 1968).

 

Herbert Nilson: … paleotiologiske lag av rav er umulig å forstå uten som et resultat av en allokontisk prosess som omfattet hele jorden …

 

Michal Denton, molekylærbiolog, - mellom ledd eller grupper som stammer fra felles forfedre finnes ikke? s 65

 

Diane Y. Gish: Evolution: The Fossils say no!(1985 og 1995 s 59), f eks om reptilers bein i øret, - ingen fossile funnekan undertøtte slik utrolig transformasjon, anatomiske problemer med en slik antatt prosess er enorme.

 

Prof Walter L. Bradley: Stuart Kaufmann ignorerer kritiske termodynamiske og kinetiske problemer, som, hvis de hadde vært inkludert i modellene hans, ville ”drepe” hans ”levende sysstem”-teori.

Kaufmann: - ideer baseres på datasimuleringer uten eksperimentell underbygging. ”Liv” , i det alt vesentlige, er uunngåelig, ikke uhyre usannsynlig slik evolusjonistene Jaque Monod og Francis Crick tidligere har hevdet.

(John Maynard Smith: Faktafri vitenskap).

 

Per A. Larssen: Det er intet som kan tilsidesette termodynamikkens annen lov i den grad at kompliserte, levende organisemer kan oppstå fra døde molekyler via enklere livsformer ,s 131. -ingen felles stamfar for virveldyrene og blekkspruten.

 

Gavin de Beer: Homology: An unresolved problem: Antakelsen om homologe strukturer nedarvet fra en felles satmfar er ubegrunnet.

Who created G. … s 69: Noen få mulige transisjonelle former finnes, f eks Archacopteryx, men neodarwinistene forutsetter at det finnes mange …

 

s 76 Borrow og Tippler: The Antropic Cosmological Principple: De lister opp 10 steg i evolusjonsprosessen – f eks utviklingen av øyet og skjelettet, - hvert og ett av disse stegene er så usannsynlige at bare på jorden kunne dett ha skjedd, ingen andre steder i universet …

 

The Case for Faith … :

 

Walter R. Bradley: The Mysteries of Life’s Origin, 1984: Kenyon i forordet: The authors believe, and I am convinced, that ther is a fundamnetal flaw in all current theories of the cemical origins of life … .

 

s 108: I think people who believe tha life emerged naturalistically need to have a great deal of more faith than people who reasonably infer that there’s an Intelligent Designer.

 

I don’t have enough faith … :

 

s 163: Huxley: The reason we accepted Darwinisme even without proof, is because we didn’t want God to interfere with our sexual mores.

 

Strobel: - godtok Darwin fordi han ville ”persue his own agenda without moral constraint”.

s 166 Richar Lewontin: D. tror at materialisme er absolutt, fordi de ikke kan tillate ”en guddommelig fot i dørsprekken”.

 

s 161 How does Gould know the panda’s thumb isn’t exactly what the Designer had in mind?

 

s 158 ID’s conclution is fasifyable – dvs. den kan bli motbevist hva nanturlovene en dag skapte ”specified complexity”. Det samme kan ikke sies om D. som ikke tillater noen annen skapelseshistorie en dens egen.

 

Larssen s 132: Tiden og lyset og hastigheten for radioaktive elementer i radiometriske dateringer.

Usikkert om konstanten c – Peter Weiss: ”Light stands still in Atom Clouds”.

ICR mener at jorden er langt yngre enn 4, 5 milliarder år.

 

Mike Martin, John Barrow, A. Albrecht og Jao Magnejo – lyset beveger seg ikke med konstant hastighet.

 

D. Russel Humphrey: Radiodatering av zirkon gir 1, 5 milliarder år.

 

V. Gentry, som betraktes som en kjetter, ekspert på radiohaloer, sier at dette er feil: Granitt har aldri vært utsatt for høye temperaturer.

Henry Morris: The Genesis Record: Ingen garanti for at fossiler må dateres i samsvar med ”uniformitetslæren” eller gradualismen.

 

Scott Huse, 1977, Polystratiske fossiler bestrider evolusjonslærens ide om at lagene er dannet i løpet av millioner av år.

 

Derek Ager: Vet ikke om et eneste tilfelle der radioaktiv nedbryting brukes til å datere fossiler.

Moderne bergarter dannet i 1801 nær Hualalei ble datert til mellom 3 milliarder år og 160 millioner år. Ndgj. fremavl av ulv: Spetner s 108/11: For å oppnå en ny art må 500 trinn kumulativt forekomme uten noen feilsteg, dvs. uhyre liten sjanse, mindre enn sjansen for at alle av til sammen 150 mynter skulle ende opp med krone eller mynt samtidig. For å få dette til ut fra sannsynlighetsberegning, må myntene knipses 150 ganger i 10 potens 45 ganger. Dette vil kreve 1000 folk til å gjøre – i hunder år. Og da er man ikke kommer lenger enn til 10potens 12.

 

Homologi s 69: Gavin de Beer: Antakelse av felles stamfar ubegrunnet. Michael Denton: Evolution: A Theory in Crisis – det fins konvergenser og analogier, men ikke homologi!

 

Stephen J.  Gould: Rekapitulasjonesteorien burde være død i dag.

 

Michael J. Behe: om ikke reduserbare biokjemiske prosesser som f eks hva skjer når man skjærer seg i fingeren.

 

 

--

 

Question: "What is the transcendental argument for the existence of God?"

Answer: The transcendental argument for the existence of God is the argument which attempts to prove God’s existence by arguing that logic, morals, and science ultimately presuppose the Christian worldview and that God’s transcendent character is the source of logic and morals. The transcendental argument for the existence of God argues that without the existence of God it is impossible to prove anything because, in the atheistic world, you cannot justify or account for universal laws.

Deductive reason presupposes the laws of logic. But why do the laws of logic hold? For the Christian, there is a transcendent standard for reasoning. As the laws of logic are reduced to being materialistic entities, they cease to possess their law-like character. But the laws of logic are not comprised of matter; they apply universally and at all times. The laws of logic are contingent upon God’s unchanging nature and are necessary for deductive reasoning. The invariability, sovereignty, transcendence, and immateriality of God are the foundation for the laws of logic. Thus, rational reasoning would be impossible without the biblical God.

The atheist might respond “Well, I can use the laws of logic and I am an atheist.” But this argument is illogical. Logical reasoning requires the existence of a transcendent and immaterial God, not a profession of belief in Him. The atheist can reason, but within his own worldview his reasoning cannot rationally be accounted for.

If the laws of logic are merely man-made contentions, then different cultures could adopt different laws of logic. In that case, the laws of logic would not be universal laws. Rational debate would be impossible if the laws of logic were conventional, because the two parties could simply adopt different laws of logic. Each would be correct according to his own arbitrary standard.

If the atheist argues that the laws of logic are simply the product of electro-chemical impulses in the brain, then the laws of logic cannot be regarded as universal. What happens inside your brain cannot be regarded as a law for it does not necessarily correspond to what happens in another person’s brain. In other words, we could not argue that logical contradictions cannot occur in a distant galaxy, distinct from conscious observers.

One common response is “We can use the laws of logic because they have been observed to work.” However, this is to miss the point. All are agreed that the laws of logic work, but they work because they are true. The real issue is, how can the atheist account for absolute standards of reasoning like the laws of logic? Why does the material universe feel compelled to obey immaterial laws? Moreover, the appeal to the past to make such deductions concerning the way matter will behave in the future—from the materialistic point of view—is circular. Indeed, in the past, matter has conformed to uniformity. But how can one know that uniformity will persist in the future unless one has already assumed that the future reflects the past (i.e. uniformity)? To use one’s past experience as a premise upon which to build one’s expectations for the future is to presuppose uniformity and logic. Thus, when the atheist claims to believe that there will be uniformity in the future since there has been uniformity in the past, he is trying to simply justify uniformity by presupposing uniformity, which is to argue in a circle.

To conclude, the transcendental argument for the existence of God argues that atheism is self-refuting because the atheist must presuppose the opposite of what he is attempting to prove in order to prove anything. It argues that rationality and logic make sense only within a Christian theistic framework. Atheists have access to the laws of logic, but they have no foundation upon which to base their deductive reason within their own paradigm.

Recommended Resource: I Don't Have Enough Faith to be an Atheist by Norm Geisler and Frank Turek.

http://www.gotquestions.org/transcendental-argument.html

 

 

Førsteprinsippene og lovene

 

Den amerikanske grunnloven forutsetter at alle er skapt – og født - like og at de følgelig kan vise til  en gang for alle for alle gudegitte, ufravikelige eller uavvendelige rettigheter.

 

Rettighetene oppfattes dessuten som selvinnlysende og blant disse er retten til liv, frihet og søken etter lykke. Det er for å beskytte og skjøtte om disse rettighetene at det opprettes styrende organer

og myndigheter med maktmidler til sin disposisjon.

 

 Amerikansk lov bygger på juridiske grunnsetninger (jurisprudence) eller juridisk filosofi (philosophy of law) som relaterer seg til loven som et konsept i seg selv. Det mest anerkjente juridisk prinsipp

i juridisk filosofi kalles Naturloven eller Den naturlige lov. Den bygger på den oppfatning at alle mennesker er enige om at disse lover er til for å styre menneskelig adferd og for å beskytte individets rettigheter. Det forutsettes at disse lovene kan ”oppdages” via fornuften, som alle besitter.

De gamle grekerne og romerne, særlig stoikerne, mente at det fantes reelle ideer om evige lover.

Jøder og kristne forsto disse lovene som refleksjoner av Guds evige natur og karakter og at mennesket avspeiler disse egenskapene i kraft av å være skapt i Guds bilde og likhet. Den naturlige loven er nedfelt i alle mennesker og tjener som grunnlag for all etikk eller moral. Det som loven krever er innskrevet i alles hjerter, selv om de ikke har hørt om Moseloven og alle fornuftige skapninger oppdager naturloven ved bl a å ta i bruk førsteprinsipper og umiddelbar forståelse eller oppfattelse av den. Skaperen opplyser fornuften slik at loven blir kjent og slik at morallovene da kan dannes og integreres på grunnlag av ”evige lover” eller ”evig fornuft”, dvs guddommelig fornuft. 

 

”For alle lover avledes av Evig Lov i den utstrekning de deltar i eller flyter av rett fornuft, og rett eller riktig fornuft er bare rett og riktig i den grad den deltar i eller flyter fra ”Evig Rett” eller ”Evig Fornuft”. (iflg Norman L. Geisler).

 

I motsetning til den naturlige loven operer man i dag med en såkalt positiv eller vedtatt rett, en juridisk rett som bunner i tanken om at de eneste bindende lover er lover som avfattes ikke av en Skaper, men av mennesket selv og dets styrende representanter. Denne retten eller jussen er midlertidig eller relativ og bygger på midlertidig eller relativ fornuft slik at den i prinsippet når som helst kan endres på grunnlag av sedvane, nye behov og menneskeskapt autoritet eller autoriteter.

 

Den positive rett impliserer at det er menneskeheten som (ensidig) i siste instans kan vurdere og avgjøre hvilken verdi et liv skal ha. Men er dette riktig? Bør det være slik?

 

Det som er klart er – ifølge kontradiksjonsprinsippet - at de to lovsystemene med sine ”positive” begrunnelser ikke samtidig kan være riktige.

 

Hva førte til bruddet med Naturloven og overgangen til en positiv eller relativ rettsforståelse?

 

Nietzsche (1844 – 1900) ville leve ”farlig” og sa at siden Gud ikke finnes, så finnes heller ingen vilje til å gjøre godt. Det er opp til den enkelte å gi livet mening. Dette forutsetter at det ingen objektiv mening finnes. Det er opp til mennesket å skape sine egne verdier. (Men forutsetter ikke dette nettopp objektiv mening?)

 

Jermy Bentam (1748 – 1832) sa at en handling er moralsk riktig hvis og bare hvis den produserer mer godt (utility) for alle som påvirkes av handlingen enn noen annen alternativ handling ville ha kunnet produsere. Det er snakk om kvantitative mengder: Størst eller mindre mengde lyst eller tilfredsstillelse osv 

 

John Stuart Mill (1806 – 1873) tenkte mer kvalitativt: Lyst er av forskjellig slag og høyere slag av lyst og tilfredsstillelse er å foretrekke; det kommer ikke så mye an på mengde og intensitet og dette bevises av at folk faktisk foretrekker det slik. Det finnes ikke moralske absolutter, ingen absolutte moralske lover; alt kommer an på hva som produseres høyest mulig (lyst?) lykke og dette igjen varierer fra individ til individ.

 

Darwin og Marx var enige om at det i det evolusjonære konsept av universet ikke fantes noen moralsk lovgiver og at det derfor heller ikke fantes noen moralsk lov som kunne danne basis for ”civil laws”  eller menneskeskapte (situasjonsbestemte) lover.

 

I Time i 1994 skrev Robert Write at ”vi er potensielt moralske dyr – men vi er ikke naturlig moralske dyr – utroskap er en helt naturlig impuls”. Ifølge Desmond Morris i The Naked Ape (1967) er det bare naturlig for mennesket – under visse omstendigheter – å begå utroskap. Vil et slikt syn påvirke synet på pedofili, homosexualitet, voldtekt … ?

 

Positiv-lov-teorien kalles også legal realisme og studier av legal realisme kalles critical legal studies i USA. Retningen har munnet ut i det som kalles postmoderne legal realisme ifølge hvilken ”lover er et instrument for å opprettholde de nåværende ordninger”. Lover tilegnes dermed ideologisk status og betydning.  Hvis lovgiveren da tror at makroevolusjon er sann, vil de også måtte tro at det ikke finnes noen prinsipiell forskjell på menneskenatur og dyrenatur.

 

Peter Kreeft (s 199): ” Vi har mistet objektiv moralsk lov for første gang i historien. Moralpositivismens filosofi  - den som sier at moral er noe som mennesket fremsetter egenhendig eller ensidig – og dens relativistiske og subjektivistiske grunnlag fremstå for første gang ikke som en filosofi for opprørere, men som rådende ortodoksi for det intellektuelle etablissement. Universitetene og media aviser tanken om universelle og objektive verdier”.

 

Konseptet Den naturlige lov forutsetter at det finnes en egentlig eller universell enighet om at visse handlinger er umoralske og at de derfor burde være ulovlige. Dette er et førsteprinsipp i juridisk tenkning som alle sivilisasjonsfremmende lover burde bygge på idet de fremmer den overbevisning at Skaperen utstyrte menneskeheten eller menneskenaturen – til forskjell fra dyre-naturen -  med visse umistelige verdier eller rettigheter. De umistelige rettighetene bygger i sin tur ikke på menneske- eller myndighetsskapte (tidsavhengige og vilkårlige) lover og regler, men bærer vitneprov om Skaperens moralske karakter og er dessuten selvinnlysende sannheter. (Grunnlovsfedrene forsto at førsteprinsippene sikret liv, frihet og rettferdighet og at de måtte forankres i et transcendent, absolutt og personlig Vesen. Selvstendighetserklæringen snakker da også om at myndighetene skal sikre menneskerettighetene, ikke skape dem, ved å vedta nye. Det som skjer i dag er at såkalte frihetserklæringer eller nye lover (positive lover) baseres på naturalisme, makroevolusjon og relative menneskerettigheter. Vi risikerer derfor å underminere menneskeverdet og troen på at alle mennesker er skapt like. Positiv lov skiller jussen fra grunnleggende moralske standarder ved å fornekte kategorier som må gjelde for alle tider, steder og personer.

 

Det er f eks nå opp til domstolene å definere hva som menes med en person og hvis og når en person har rettsbeskyttelse. Lov og moral er blitt autonome og situasjonsbetingede. I tråd med dette besluttet Høyesterett i USA i den såkalte Roe v. Wade – saken at abort er lovlig ”on demand”. Konsekvensene er en devaluering av livet, noe som forsterkes ved dommen i saken til Infant Doe i 1982 hvoretter barn med genetiske feil kan miste retten til eget liv.

 

 

Happiness – Aristoteles  ”dekonstruksjon” av lykke:

 

1 Lykke er vellyst, tilfredshet, tilfredsstillelse eller behagsfølelse (pleasure)

Ingen vil kalle et annet menneske lykkelig som aldri har kjent behag eller tilfredsstillelse. Men kan vi    si at lykke er identisk med dette å ”ha det bra”? Å føle seg ulykkelig selv om man har alt er ikke en uvanlig følelse. Det går opp og ned her i livet. Samtidig tenker vi om dette å være lykkelig at det i alle fall bør være en varig tilstand og noe som bør kjennetegner hele livet.

2 Lykke er ære

Ingen vil kunne betegne et menneske lykkelig som aldri mottok noen ære for sine dyder eller ”bedrifter”. Men dette å motta æresbevisninger er i seg selv ingen garanti for lykke. Ære er ikke noe man absolutt må søke som et mål i seg selv; det man egentlig ønsker er å fortjene ære. Ærens verdi avhenger dessuten av hvem som skjenker æren -  hvem som verdsetter  den. I tillegg kan æresbevisninger gjenkalles og dette igjen gir ingen varighetsgaranti.

3 Lykke er dyd eller fullkommen mestring (?) (excellence).

I motsetning til tilfredshet er dyd en vedvarende egenskap og i motsetning til ære, kan ikke dyd tilbakekalles via andre. Man fortjener ære ved å ”eie” dydene. Men vil et dydig menneske føle seg lykkelig hvis det blir feilaktig beskyldt for å ha begått en forbrytelse og blir torturert på dette grunnlag? Sokrates mente det, men ikke Aristoteles.

4 Lykke er helse og velferd, eller kroppslig velvære og materiell sikkerhet.

Her er lykkefølelsen betinget av noe ytre. Påstanden beviser ikke at helse og velferd er unødvendig for lykke, men at helse og materielle goder er utilstrekkelige som bevis eller garanti for lykke.

 

Viser ikke dette at vi alltid kommer lykken til kort? At det alltid vil hefte mangler til definisjonen og oppfattelsen av hva lykke egentlig er? Vi står igjen med spørsmålet: Hva er sumum bonum, det største menneskelige gode? Transcenderer ikke virkelig og ultimat lykke og absolutt mening mennesket, slik at den må forankres i et høyere gode, nemlig Gud?

 

Eudaimonisme: Lykke eller lykksalighet: Et standpunkt som hevder at lykke er det høyest gode, dvs en art velbefinnende grunnet på sjelelig likevekt eller størst mulig sanselig nytelse. (Wogau).

 

(Sammenfattet etter J. Budziszewski i Unshakable Foundations s 349 ff,  av Norman Geisler og Peter Bocchino).

 

Aristoteles om nødvendigheten av førsteprinsippet om selvmotsigelse:

 

Å benekte det vil frata ord deres fastlagte mening og gjøre tale ubrukelig.

Virkeligheten av essens vli måtte forlates og det ville være dette å bli til uten noe som blir til, dette å fly uten fugler, tilfeldigheter uten substans.

Det vil ikke foreligge noen virkelig forskjell mellom tingene. Alt vil bli ett.

Det vil bli destruksjon av sannheten, for sannhet og løgn eller falskhet vil være det samme.

Det vil ødelegge all tankevirksomhet, til og med all oppfatning, for dens bekreftelse vil bety dens benektelse.

Begjær og verdivalg vil være ubrukelig, for det vil ikke eksistere noen forskjell på godt og ondt.

Alt vil bli like sant og falsk på samme tid. Intet standpunkt vil være mer sant eller feilaktig enn noe annet, heller ikke i grad.

Alt blivende, all forandring eller bevegelse vil bli umulig for alt dette forutsetter en overgang fra et stadium til et annet slik at alle stadier vil bli det samme, hvis selvmotsigelsesprisippet ikke er sant.

 

Walsch som et eksempel på brudd med Aristoteles forsvar for førsteprinsippene:

 

Gud er det størst Enkle tenkbart

Gud er følgelig alle-ting

Alle-ting kan med nødvendighet ikke ha selvbevissthet

Gud må derfor erfare seg selv som Gud kun gjennom deler eller enkeltheter av seg selv som har selvbevissthet

Disse enkelthetene er Du og Meg

Men alle-ting er alt som finnes

Det finnes derfor i virkeligheten kun bare alle-ting

som virkelig er En ting

Vi må derfor bortse fra skillet mellom alle-ting og alle-tings deler eller enkeltheter

Vi er derfor ikke kun deler av Gud – VI ER GUD

Men det finne bare En av oss

JEG må derfor være Gud

 

(J. Budziszewski, What We Can’t Not Know, 2003: Sammenfatning fra Conversations With God, 1995, av Neal Donald Walsch. Oversatt av Terje Ole Finne, 2014)

 

Noen funda-mental-begreper (fra Wogau):

 

Synd: Forsettlig overtredelse av den guddommelige vilje. Selviskhet som fører til overtredelse av budet om å elske Gud over alle ting og elske nesten som en selv.

Leibniz: Synd er det moralske onde (malum morale).

Dødssyndene/peccata mortalia: Berøver sjelen helt dens åndelige liv: Hovmot, misunnelse, vrede, åndelig lettsinn, gjerrighet, fråtseri og uttukt (vellyst).

 

(Barclay: Nåde betyr på gresk ting som gunst, skjønnhet, vennlighet og f eks takknemlighet. I NT innbefatter det universalitet, og ideen om ren gavmildhet, noe ufortjent og gratis som står i motsetning til gjeld eller skyldighet og dessuten av fred, som ikke bare omfatter fravær av vanskeligheter og uro, men også den ”mest omfattende form av velvære”. Miskunn – eleos på gresk – og chesed på hebraisk - kan omsettes som kjærlig omsorg eller miskunnhet, men dessuten som hjelp i nøden, guds aktive inngrep for å hjelpe. Den kristnes sinn er basert på å ta Gud på ordet og at man er motivert av kjærlighet og dette å skape kjærlighet og at kjærlige tanker alltid vil redde fra f eks destruktive tanker, arroganse og foraktelig og fordømmende tankegang. Det kristne sinn er preget av god samvittighet, syneidesis som egentlig betyr kjennskap til eller viktigere kunnskap om seg selv. ”Å ha god samvittighet er å være i stand til å se i øynene den sannhet om seg selv som en ikke deler med noen andre uten å være skamfull”. Den kristnes tanker kommer fra et rent hjerte, katharsos. Guds gaver til den kristne er gudsfrykt – eusebia – ærbødighet overfor både Gud og mennesker -  på latin: pietas -  høyt hevet over egne ønsker og selvisk makelighet til tross for prøvelser og farer. Det inkluderer ærbarhet og verdighet – semnotes -, som Aristoteles beskriver som en mellomting mellom areskaia (underdanighet) og authadeia (arroganse). For et menneske som er semnos er hele livet en tilbedelse i Guds nærhet.  Guds gaver er videre visdom og innsikt – sofia og phronesis, kunnskap om de mest dyrebare ting og kunnskap om menneskelige affærer hvor det er nødvendig med planlegging (Aritoteles); ifølge Paulus den intellektuelle kunnskap som tilfredsstiller tanken og den praktiske kunnskap som gjør oss i stand til å handskes med problemer i dagliglivet, men sofia er også visdommen om de dype tingene hos Gud.

De kristne dyder: Først og fremst ydmykhet – tapeinofrosyne – et ord som de kristne myntet selv. Alle dyders skattekiste. Grekernes ord for ydmyk var tapeinos, et ord som ble brukt i sammenheng med adjektivene slavisk, uedel, uten anseelse, krypende, ikke akkurat forbilledlige adjektiver. Kristen ydmykhet kommer av selverkjennelse og å stille opp livet mot Kristi liv og i lys av Guds krav. Den andre store kristne dyden er tålsomhet av adjektivet praus og substantivet praotes som ifølge Aristoteles er middelveien mellom å være for mye sint og aldri være sint i det hele tatt. Et menneske som er praus er den som alltid er sint i rette tid og aldri seint på feil tidspunkt).

 

Synderesis: ”Samvittighetens gnist” som ikke kan slokkes av begjær eller affekter, som alltid vil det gode og hater det onde og som gjør at den etisk skyldige føler seg skyldig. Kan knyttes både til viljen og til intellektet.

 

Herremoral: Det frie og sterke menneskets moralsyn utmerkes ved selvtillit, sorgløshet, storhet, mangel på refleksjon, ”Pathos der Distanz”, uhemmet maktutøvelse, forakt for alt småskårent og all engstelighet. Motsatt: Slavemoral: De manges, svakes og underkuedes moral som kjennetegnes av angst, mistro, ydmykhet, medlidenhet og ressentiment.

 

Dyd: gr arete, lat virtus, oversatt med etisk dyktighet: En disposisjon eller vane til å velge den rette handlemåte. Kardinaldydene: Visdom er sofia, tapperhet er andreia, måtehold er sofrosyne, og rettferdighet er dikaiosyne.

 

Den kristne etikk tilføyde: Tro, håp og kjærlighet.

 

Aristoteles skiller mellom dianoetiske dyder som går på erkjennelseslivet og de etiske dydene som gjelder handlingslivet. De etiske dydene er de sjelelige evner eller ferdigheter som gjør at vi fritt velger den rette middelvei – mesotes – mellom to ytterligheter eller mellom overmål og mangel.

Pronesis er evnen til å slutte fra generelle handlingsregler til det som bør gjøres i det enkelte tilfelle. Tekne er evnen til å finne det rette middel mellom ytterligheter i hvert enkelt tilfelle.

 

Menneskets sjel består ifølge Platon av 3 deler: Fornuften, motet og begjæret. Av de 4 kardinaldydene er visdom fornuftens dyd, tapperhet motets, måtehold begjærets for så vidt som denne delen er underordnet.

 

Apodiktisk – utsagn som sier at noe forholder seg slik og slik med nødvendighet

 

Antinomi – motsetning mellom to utsagn som hver for seg fordrer å være holdbare

 

Diskursiv – mots. intuitiv

 

Etiologi – studiet av årsakssammenhenger

 

Etologi – lære om karakterdannelse

 

Euhemerisme – teori om at gudsdyrkelsen opprinnelig var dyrkelse av avdøde helter

 

Fideisme – standpunkt som anser troen for å gi kunnskap i like høy eller høyere grad enn fornuften

 

Fornuft – Hos Augustin: Evnen til å fatte den oversanselige virkelighet – intellectus. Spinoza: Evnen til å se tingene sub specie aeternitatis. Leibniz: Evnen til å oppfatte de nødvendige (evige) sannheter.

Kant: Evnen til å ha ideer og som i motsetning til forstanden søker etter det ubetingede eller totaliteten av betingelsene for det ubetingede. Teoretisk fornuft er evnen til apriorisk erkjennelse.

Praktisk fornuft er den evne som leder og bestemmer viljen. Hegel hevdet at kontradiksjonsprinsippet ikke har absolutt gyldighet fornuften, noe det har for forstanden.

 

Gud – det mest fullkomne eller virkelige vesen – ens realissimum

-  det høyeste tenkbare vesen – id quo majus cogitari nequit

- høyeste essentia – summa essentia

- det høyeste gode – summum bonum

 

Kategori: Apriorisk forstandsbegrep (hos Kant), aprioriske begreper som har nødvendig gyldighet for vår erfaringsverden: enhet, mangfold, allhet, realitet, negasjon, limitasjon, substans, kausalitet, vekselvirkning, mulighet, virkelighet, nødvendighet.

 

Kategorisk imperativ: et betingelsesløst påbud til forskjell fra et hypotetisk imperativ.

 

Konnotasjon – betegnelse for relasjonen mellom et utrykk – f eks ”bok” – og den egenskap av å være bok.

 

Teoremet tilsvarer en slutningsregel som kalles modus ponens og som sier at fra de to uttrykkene hvis p så q og p kan man slutte korrekt til q.

 

Logisk empirisme – vår kunnskap består av logiske og matematiske utsagn som er uavhengig av erfaring a priori, dels av erfaringsutsagn. De første er analytiske og de andre er syntetiske. Benekter i motsetning til Kant at det finnes syntetiske utsagn a priori.

 

Maksime – maxima propositio – grunnsetning, regel for moralsk handling, for Kant et subjektivt prinsipp som individet faktisk følger, i motsetning til imperativet som er et objektivt eller allmenngyldig prinsipp som bør følges.

 

Modal logikk – behandler utsagn som påstår at noe er nødvendig, mulig, umulig eller tilfeldig.

 

Formal etikk – angir ikke hva man bør ville, men hvordan man bør ville det, dvs. hvordan en maksime som bestemmer vår vilje skal være for at handlingen skal kunne betraktes som moralsk. Material etikk angir krav om å etterstrebe og søke og realisere et visst høyeste mål.

 

Trope – betraktningsmåte; argumenter (10) for skeptisismen, f eks ”samme sak kan betraktes av noen som rettferdig og god, av andre som urettferdig og ond …

Heuristisk – metode som kan lede til oppdagelse av nye fakta, men uten at den er bevist korrekt

 

 

 

 

 

Typer av formal deduktiv logikk, (dr Jason Lisle):

 

Kategorisk logikk forholder seg til klasser og anvender ord som ”alle, noen, nei og ikke”. Eksempel: Noen menn er feige. Alle våghalser er menn. Da må noen våghalser være feiginger.

Syllogisme: Et argument som har 2 premisser og 1 konklusjon

Proposisjonal logikk forholder seg til sammenhenger mellom påstander (propositions) og som anvender ord som ”hvis-da, og eller, og ikke”. Eksempel: Hvis det snør, så må det være kaldt ut. Det snør. Det må derfor være kaldt ute.

Disjunktiv syllogisme: Enten er Per på kontoret eller så er han hjemme og jobber. Per er ikke på kontoret. Derfor jobber Per hjemmefra. Hvis premisset her er sant, så er konklusjonen det også, dvs. at den er ”valid”.

Blandet hypotetisk syllogisme (modus ponens og modus tollens): Eksempel på modus tollens: Det snør, derfor må det være kaldt ut. Det er ikke kaldt ut. Følgelig: Det snør ikke.

 

Modus ponens – Hvis p, så q. q, derfor q. Logisk mistak: Hvis p, så q. q, derfor p.

Modus tollens – Hvis p, så q. Ikke q. Derfor ikke p. Logisk mistak: Hvis p, så q. Ikke p. Derfor ikke q.

 

Hvis solen er varm, da vil marsboere invadere jorden. Solen er varm. Marsboerne vil da invadere jorden. (Dette argumentet er ”valid”, men ”not sound”. ”Valid” betyr at konklusjonen følger av premissene. Et sunt argument er både ”valid”, men det har også har sanne premisser).

 

Enthymemes: Argument med en proposisjon som ikke hevdes eksplisitt og som tar det for gitt at den utelatte proposisjonen er kjent av alle.

 

(?: Hvis evolusjonsteorien er sann vil man kunne forvente at organismer ville ha noen fellestrekk i deres DNA.

Organismer har slike fellestrekk.

Teorien er derfor sann?.

 

Hvis teorien om Big Bang var sann, kan vi forvente å se en mikrobølge bakgrunn.

Vi ser en slik kosmisk mikrobølge i bakgrunnen.

Big-Bang er derfor sann.

 

I begge eksemplene over gjøres det logisk feilgrep å bekrefte ”the consequent”.

 

Hvis evolusjonsteorien er sann, vil man kunne forvente en logisk sekvens av fossiler i steinlagene. Derfor: Evolusjonsteorien er sann.

 

Hvis det snør, da må det være kaldt ute.

Det snør ikke.

Det er følgelig ikke kaldt ute.

 

 

Worldwiews according to Sire (sammenfattet):

 

”Et verdenssyn innebærer et engasjement, at hjertet er grunnleggende rettet mot noe og som kan uttrykkes i en fortelling eller et sett av (mentale?) forutsetninger (grunnoppfattelser som enten kan være sanne, delvis sanne eller helst falske) som bestemmer våre antakelser av det som konstituerer virkeligheten, enten disse er bevisste, ubevisste eller konsistente eller inkonsistente, og som samlet utgjør det fundament vi lever og beveger oss i og som vi forankrer vår eksistens på”.

(Fra Naming the elephant, 2004).

 

 

1 Den grunnleggende virkeligheten er den Gud som er uendelig, personlig og slik han har åpenbart seg i de hellige skrifter som treenig, transcendent, immanent, allvitende, suveren og god.

Deisme: Gud er den første årsak som skapte universet og er ikke fullt ut personlig, heller ikke treenig, ikke suveren over menneskelige forhold og dessuten uten forsyn.

Naturalisme: Den grunnleggende virkelighet er en evigeksiterende materie hvor det ikke fins rom for Gud.

Panteistisk monisme: Atman er Brahman – menneskets sjel er den ulitmate virkelighets – kosmos’ – sjel, men noen ”ting” er mer ”ett-med” enn andre ting. Mange – hvis ikke alle – veier fører til Den Ene.

New Age: Selvet er den primære virkelighet og erkjennelsen av dette er nå i ferd med å skape en radikal forandring i den menneskelige natur og innvarsler en ny tidsalder.

 

2 Den eksterne virkelighet er det kosmos Gud skapte ut av ingenting for at det skulle virke i samstemmighet mellom årsaker og virkninger i et åpnet system.

Deisme: Kosmos er determinert som en samstemmighet mellom årsaker og virkninger i et lukket system.

Naturalisme: Kosmos eksisterer som kjeder av årsaker og virkninger i et lukket system.

Ateisme: Universet består kun av materie, men for mennesket oppfattes virkeligheten på to måter, som enten subjektiv eller objektiv.

New Age: Universet manifisterer seg og er aksessibelt i to dimensjoner:  Vanlig bevissthet og gjennom endrede bevissthetstilstander.

 

3 Mennesker er skapt i Guds bilde og derfor med personlighet, selvoverskridende evner, intelligens, moral, uselvisk storsinn og kreativitet.

Deisme: Mennesket, selv om det betraktes som person, er kun en del av det kosmiske maskineri.

Naturalisme: Mennesker er komplekse maskiner og personlighet er en korrelasjon mellom kjemiske og fysiske prosesser som ikke helt ut forstår (eller kan forstå?).

Ateisme: Mennesket er en sammensatt maskin og et menneskes personlighet er en samvirkning av fysiske krefter (properties) som vi ikke helt ut forstår. For mennesker alene kommer eksistensen før essensen og mennesker gjør seg selv til det de er. Stilt overfor en høyst organisert objektiv virkelighet, forekommer tilværelsen for mennesket som absurd.

Panteistisk monisme: Å erkjenne sin ett-het med kosmos er å erkjenne seg selv utover sin egen personlighet eller personlige begrensing OG viten (kunnskap). Kontradiksjonsprinsippet gjelder ikke hva angår den ulitmate virkelighet.

 

4 Mennesket kan erkjenne både verden (virkeligheten) rundt seg og Gud selv fordi Gud selv ha gitt dem evnen til det og fordi Gud selv tar aktivt del i kommunikasjonsprosessen med det.

Deisme: Mennesket kan eller ikke kan ha et liv etter at det fysisk dør.

Naturalisme: Døden innebærer utslukkelse av all individualitet og personlighet.

New Age: Den fysiske død innebærer ikke at Selvet opphører og med erfaringen av kosmisk bevissthet oppheves frykten for døden eller all dødsangst.

 

5 Mennesket ble opprinnelig skapt godt, men ble gjennom syndefallet degradert, om enn ikke så ”forlatt” at det ikke kan restitueres; ved Jesus Kristi verk forsonet Gud seg med mennesket og begynte en prosess med å restituere menneskets godhet samtidig som mennesket fremdeles har evnen til å forkaste forsoningen.

Deisme: Mennesket kan vite noe om Gud på egenhånd og skapningen anses som ikke-falt eller abnormalt.

Naturalisme: Vi kan vite noe eller erkjenne universet ved å anvende vår medfødte og selvstendige evne til å resonnere og drive (vitenskapelig) forskning. Den totale virkelighet befinner seg i sin normale tilstand (uten noe syndefall).

Ateisme: Det autentiske menneske må – stilt overfor tilværelsens grunnleggende absurditet – selv gjøre opprør og skape sine verdier. Kunnskap /viten) er subjektiv og ”den hele sannhet” er ofte paradoksal.

Panteistisk monisme: Prosessen å kunne realisere sin ett-het med kosmos overskrider skillet mellom godt og ondt og kosmos er til enhver tid perfekt (og uten lyte?).

New Age: Hovedmålet i NA er å oppnå kosmisk bevissthet og  en tilstand hvor tid, rom og moral som grunnkategorier forsvinner.

 

6 For hvert menneske er døden enten porten til et liv med Gud og hans folk eller porten til evig separasjon fra det eneste tilbud som grunnleggende kan tilfredsstille alle menneskelige behov.

Panteistisk monisme: Døden medfører slutten på den individuelle og personlig eksistens, men forandrer ikke noe essensielt ved individets natur.

 

7 Moral har sin forankring i det oversanselige og baserer seg på Guds karakter eller vesen som god, hellig og elskende.

Deisme: All etikk er enten intuitivt begrunnet eller begrenset til den alminnelige åpenbaring som - fordi universet ikke er falt - viser hva som er moralsk riktig.

Naturalisme: Etikk er kun relatert til mennesket og kan ikke henvise til noe utenfor mennesket.

 

8 Historien er lineær og meningsfull som en rekke av hendelser som ender med virkeliggjørelsen av Guds formål eller bestemmelse for mennesket, (ikke sirkulær eller cyklisk).

Deisme: Historien er lineær bestemt helt fra skapelsen, men meningen med historieforløpet kan bare forstås ut fra hvordan fornuften tolker fakta.

Naturalisme: Historien er sammenbindende lineær, men uten noen overordnet eller transcendent formålsrettethet.

Ateisme/nihilisme: Historien som en nedtegnelse av begivenheter er ”usikker” og uviktig, men historie som en modell eller type som virkeliggjøres og blir levd er av den største viktighet.

Panteistisk monisme: Oppgåen i Den Ene transcenderer tiden og gjør den uvirkelig. Historien er syklisk og ikke-lineær. ”Frelse” oppnås ved eliminering av begjær og erkjenne sin ett-het med Tomheten eller den rene bevissthet (buddhisme).

 

9 Kristne teister lever først og fremst for å søke Guds kongedømme, dvs for å herliggjøre Gud og nyte ham i evigheten.

Naturalisme: Innebærer ingen kjerne av forpliktende overindividuelt engasjementsmotiv for den enkelte naturalist. Naturalister må tilpasse og velge på individuell basis sitt engasjement.

Ateisme: Basis for engasjement for en fullblods ateist må grunnleggende realiseres kun i forhold til ham selv. I Pesten av Albert Camus resonnerer Fader Paneloux: Vi bør kanskje elske det  – absurditeten eller det absurde - vi ikke forstår. Han forutsetter at Gud er ansvarlig for det absurde universet og tar ikke i betraktning Syndefallet som forklaring. Han slutter at han må tro på Gud på trass av det absurde. Han foretar et trossprang som Camus kaller et intellektuelt selvmord.

 

 

Geislers gudsbevis:

 

Alt vi kan vite om virkeligheten vites gjennom de grunnleggende 12 førsteprinsippene:

 

Væren er, – eksistensprinsippet

Væren er væren – identitetsprinsippet

Væren er ikke ikke-væren – selvmotsigelsesprinsippet

Enten væren eller ikke-væren – prinsippet om the Excluded middle

Kontingent væren kan ikke skape kontingent væren

Bare nødvendig væren kan skape et kontingent væren

Nødvendig væren kan ikke skape nødvendig væren

Ethvert kontingent væren er skapt av et nødvendig væren

Nødvendig væren eksisterer – prinsippet om eksistensiell eller eksistensial kausalitet

Kontingent væren eksisterer

Nødvendig væren er analogt med kontingent væren

 

En demonstrasjon av Guds eksistens:

 

Noe eksisterer (jeg, f eks)

Jeg er et kontingent vesen (væren)

Ingenting kan ikke skape (cause) noe

Bare en nødvendig Væren kan skape kontingent væren

Jeg er derfor skapt av en nødvendig Væren

Men jeg er et personlig, rasjonelt og moralsk væren (vesen)

Og derfor må også den nødvendige væren være et personlig, rasjonelt og moralsk Væren (analogi)

Men et nødvendig væren kan ikke være kontingent (ifølge selvmotsigelsesprinsippet)

Det nødvendige Væren er personlig, rasjonelt og moralsk, men ikke på en kontingent måte

Det nødvendige Væren er også evig, ikke-skapt, uforanderlig, ubegrenset og En, siden det nødvendige Væren ikke kan ”bli” eller bli skapt eller gjennomgå forandringer eller være begrenset av hva ”det” kunne være annet enn det er (det nødvendig værende har ingen mulighet for å være noe annet enn det det er eller være mer enn ett værende, siden det ikke kan være 2 uendelige værender).

Derfor: Det eksisterer ett nødvendig, evig, ikke-skapt og uendelig, rasjonelt, personlig og moralsk Væren

Et slikt vesen (en slik Væren)kalles rettelig Gud i teistisk mening

Derfor eksisterer ”den teistiske Gud”.

 

Anselms ontologiske demonstrasjon i min egen oversettelse:

 

Det er større eller mer perfekt å eksistere både i bevisstheten og i den objektive virkelighet samtidig og evig enn å eksistere kun i bevisstheten eller tanken, (som er i tiden og derfor finit).

 

Hvis Gud er en form for eksistens man ikke kan begripe eller forestille seg at noen annen form for eksistens kan være større enn, så kan ikke Guds eksistens eksistere kun som et konsept.

 

Guds form for eksistens er følgelig den form for eksistens som logisk nødvendig må eksistere eller ha nødvendig eksistens.

 

(Etter min mening er dette gudsbeviset ikke bare et a priori argument, men også et a posteriori argument i og med at man erfarer eller observerer denne sannheten som en objektiv tankestruktur i bevisstheten, som ikke kan annet enn indikere evigheten eller uendeligheten i sin begrensethet).

 

Fr. John J. Pasquini, s 142 (Atheist Personality Disorder):

 

Gud er pr definisjon et perfekt vesen (væren?)

Eksistensen av et slikt perfekt vesen er ikke logisk umulig

Hvis et perfekt vesen er logisk mulig som en virkelighet (faktum?), så er Guds eksistens å foretrekke fremfor Hans ikke-eksistens.

 

Descartes:

 

Det ontologiske argumentet gjelder kun i relasjon til et absolutt perfekt og nødvendig vesen (being) og derfor ikke for tingene eller det kontingente eller alt det skapte i skaperverket.

 

Tenker man i det hele tatt på Gud, kan man ikke tenke at Gud ikke eksisterer. Vi kan heller ikke tenke oss et triangel uten 3 vinkler.

 

Gud er det eneste vesen hvis vesen innebærer å eksistere nødvendig. Det kan ikke eksistere to eller flere slike vesen.

 

Både Aquinas, Kant og Hume avviser det ontologiske argumentet. Ideen om et nødvendig vesen er kontradiktorisk, ifølge dem. Det motsier seg selv, dvs at det er en tautologi.

 

Norman Malcolm i Vardy:

 

Hvis Gud er i eksistens, så kan ikke Gud ikke slutte å eksistere og Gud kan heller ikke begynne å eksistere siden dette ville kreve en årsak og innebære at Gud er et begrenset vesen (being).

 

Hvis dette aksepteres, så er enten Guds eksistens enten umulig eller nødvendig. Det er verken logisk absurd eller kontradiktorisk å argumentere for Guds eksistens og for at Gud eksisterer. Guds eksistens MÅ være nødvendig.

 

(Malcolm i Groothuis):

 

1 Gud blir definert som et maksimalt stort eller perfekt vesen

2 Dette vesenet er enten umulig eller så eksisterer det med nødvendighet (siden det ikke kan være kontingent)

3 Konseptet ”et perfekt vesen” er ikke ”umulig” siden det ikke strider mot fornuften eller kontradiksjonprinsippet

4 Et perfekt vesen er derfor nødvendig

5 Følgelig eksiterer et perfekt Vesen.)

 

Vardy:

 

At Gud ”eksisterer nødvendig” er en påstand som har 3 implikasjoner: 1) At det er umulig å underbygge den 2) At den bare muligens eller sannsynligvis er sann 3) At den nødvendigvis er sann

 

Det kan imidlertid ikke på noen måte vises at påstanden umulig kan være sann.

Påstanden ”Gud eksisterer” kan ikke være muligens sann, for dens pretensjon er sannhet og følgelig enten sann eller falsk. Et mulig eksisterende vesen eller værende som Gud, kan ikke bare eksistere som en sannsynlighet fordi et slikt vesen kan eksistere eller ikke-eksistere og fordi en slik påstand ikke innebærer at Gud eksisterer nødvendig. 

 

Implikasjon 1) og 2) over kan derfor utelukkes som adekvate påstander om Guds vesen og eksistens.

Implikasjon 3) at Gud eksisterer eller har eksistens er nødvendig og må følgelig derfor være sann.

 

Men er ikke dette å falle tilbake på Descartes argument om at vi ikke kan tenke oss en trekant uten at vi samtidig tankenødvendig forestiller oss 3 vinkler?

 

For meg står det klart at en trekants ide eksisterer i virkeligheten, med nødvendighet. Men ”hvor” er virkeligheten? Jo, den er utenfor og over oss; det er ideene som virkelig er reelle og det er kun ideer som kan gi opphav til ”det for oss virkende” objektive eller konkrete. Virkeligheten er en transcenderende selvobjektivisering fra ideverdenens ikkeobjektiverende ”egen” side. Det er ideene som former den objektive virkelighet for den objektive virkelighet – slik den fremtrer for oss - eksisterer ikke annet enn som kontingent, av (omvendt) nødvendighet (ovenfra). Og hvis det ikke var ”noe aktivt” ovenfra eller utenfra oss selv, fantes det heller intet i dette dennesidige univers som hadde kontingent eksistens. Nominalisme er følgelig en reell perversjon av både tanker, begreper og ting. Eller formulert på en annen måte: Det som er designet, kan ikke designe det (eller Den) som designer først og uavhengig. Det som ikke rommer informasjon (ren materie), kan ikke informere det som rommer eller flyter over av informasjon. Det som ikke kan snakke, kan ikke få det som ikke kan snakke til å snakke. Det som ikke har hørsel, kan ikke høre det som rommer og flyter over av snakkeevne (logos).

Kan materie romme og flyte over av fornuft og ord eller ordnet informasjon som kan tydes av materie, som ikke i seg selv kan romme disse egenskapene?

 

Skeptikere til eller motstandere av det ontologiske bevis hevder gjerne at noe – som f eks et triangel, ikke kan bevises som eksisterende i virkeligheten, ”in reality”. Når det samme sies om eksistensen av Gud, - at vi ikke kan bevise Hans eksistens i virkeligheten, begår man kategorimistak av høyeste orden, etter min mening. Hvis Gud eksisterer, eksisterer han nemlig ikke i virkeligheten slik et sinn eller en bevissthet tenker om virkeligheten, eller forholder seg til den. Virkeligheten for et finitt sinn kan ikke romme det infinitte annet enn som en slags hukommelse eller et slags minne, eller som en anelse eller forestilling. Å ”kreve” et direkte  eller umiddelbart bevis for Gud som eksisterende innenfor virkeligheten, er selvmotsigende, i og med at Den infinitte, hvis Han skulle kunne la seg bevise, dvs definere, innenfor det gitte, dvs virkeligheten, så ville det ikke være Gud det er snakk om å bevise, men snarere Guds motsetning: Et finitt eller noe ubenektelig eller selvinnlysende kontingent eller begrenset (skapt/sekundært/avhengig).

 

Gudsbevisene:

 

Kalam-argumentet:

 

1 Alt som eksiterer har en grunn for eller forklaring på sin eksistens.

2 Hvis universet har en grunn for eller forklaring på hvorfor det eksisterer, så er denne grunnen eller forklaringen Gud.

3 Universet eksisterer

4 Universet har en grunn eller en forklaring

5 Grunnen (årsaken) eller forklaringen er derfor Gud.

 

(W. L. Craig : Universet innbefatter eller omfatter all rom-tid virkelighet, inkludert all materie og all energi. Hvis universet da har en grunn eller en førsteårsak, må denne være en ikke-fysisk eller ikke-materiell eksistens som transcenderer rom og tid).

 

Al-Ghazalis argument:

 

1 Alt som begynner eller har en begynnelse har en årsak/(skaperakt?).

2 Universet begynte å eksistere (hadde en (sin) begynnelse).

3 Universet har følgelig en årsak/grunn/ (forklaring)

 

(W.L Craig: Premiss 1 sier ikke at alt har en årsak, det utsier at ”alt som begynner å eksistere” har en årsak osv).

 

M. Mittelberg, s 35:

 

1 Alt som begynner å eksistere må ha en årsak

2 Universet begynte å eksistere

3 Universet må derfor ha en årsak

4 Årsaken til universet må ha Guds attributter og følgelig være sted- og tidsuavhengig

5 Derfor: Årsaken til universet må være Gud

 

Evans&Manis s 64/65:

 

1 Hvis Gud eksisterer, eksisterer han nødvendig/med nødvendighet

2 Hvis Gud ikke eksiterer, er hans eksistens umulig

3 Enten eksiterer Gud eller så gjør Han ikke

4 Guds eksistens er derfor enten nødvendig eller umulig

5 Guds eksistens er mulig (ikke umulig)

6 Guds eksistens er følgelig nødvendig

 

Men, dette kan kontres av ateister:

 

1 Hvis Gud eksisterer så er Hans eksistens nødvendig

2 Det er mulig at Gud ikke eksisterer

3 Guds eksistens er følgelig ikke nødvendig

4 Derfor: Gud eksisterer ikke.

 

Konklusjon: De som ønsker å benekte Guds eksistens MÅ hevde at Guds eksistens er umulig.

 

Men: ”Gud er ikke noen kontingent vesen. Det er ikke tilfeldig eller uvilkårlig å benekte at Gud har en årsak, for hvis Gud hadde en årsak, så ville han ikke være Gud. … bare en selvskapt eller  nødvendig vesen kan kvalifisere til tittelen Gud og det er meningsløst å spørre om årsaken til et slikt vesen, s 71.

 

1 Noen kontingente veseners eksisterer

2 Hvis overhodet noen kontingente vesener eksisterer, da må det eksistere et nødvendig vesen fordi kontingente vesener trenger et nødvendig vesen for å kunne eksistere

3 Derfor: Det eksisterer et nødvendig vesen som er førstårsaken til eksistensen av kontingente vesener, s 70

 

 

Plantinga (i Geislers Dictionary):

 

1 ”Noe” har egenskapen (attributtet?) maksimal storhet hvis ”det” har egenskapen av maksimum

   storhet (maximum exellence) i enhver mulig verden.

2 Maksimal storhet innbefatter allvitenhet, allmakt og moralsk fullkommenhet.

3 Det er mulig å eksemplifisere maksimal storhet .

4 Det finnes en verden (V) i hvilken essensen (E) er slik at E lar seg eksemplifisere i V og at E medfører maksimal storhet i V.

5 Gitt et ”objekt” (X), hvis da X eksemplifiserer E, da eksemplifiserer X maksimal storhet (excellence) i enhver tenkelig verden. 

6 E impliserer (entails) egenskapen maksimal storhet i enhver tenkelig verden.

7 Hvis V hadde vært aktuell (fakta/faktisk?), ville det ha vært umulig at E ikke kunne eksemplifiseres.

8 Hva som er umulig varierer ikke fra en verden til en annen

9 Det eksisterer et vesen (en eksistens?) eller en Væren som har maksimal storhet i enhver verden.

10 Denne væren/denne eksistensen/dette vesenet – som har maksimal storhet – eksisterer i denne faktiske verden (in the actual world).

 

(Geisler: Det er interessant å se at 3 ulike gudssyn kan konkluderes fra det ontologiske argument og at noen føler behov for et fjerde. Descartes og Leibniz konkluderte med en teistisk gud.  Spinoza argumenterte for en panteistisk gud og Harthorne endte med panenteistisk gud. Uten at man importerer et platonsk premiss i argumentet, ligger det nær å anta at argumentet leder hen til et polyteistisk gudsbilde. Etter min mening bortser Geisler her fra at Anselms argument følger med på lasset som en underliggende premiss man må ha med seg hele veien gjennom Geislers argument mot Anselm. Geisler undergraver dermed sitt eget argument og Anselms bevis bekreftes i stedet for å bli tilbakevist eller ubetydeliggjort. En polyteistisk sammensatt Gud er ikke det vesen hvis intet større kan tenkes. Geisler ser ikke sin egen sirkelgang. Bare Anselms bevis transcenderer sine egne premisser ved å tilføre dem noe grunnleggende eller kvalitativt nytt, nemlig Den ene treenige Gud. Geisler argumentasjons- og tankerekke trekker ham mot meteret og materien eller det avgrensbare mens Anselms trekker oss mot målet som er alt dettes motsetning og utvidelse (Gud).

 

Groothuis: Chr. apologetics:

 

Simplifiserer Leffs moralske argument for Gud, som han benekter, i følgende disjunktive syllogisme:

 

1 Enten så eksisterer Gud eller så er nihilismen sann (!)

2 Nihilismen er falsk fordi det eksisterer objektivt godt og ond

3 Følgelig: Gud eksisterer (som grunnleggende moralsk instans/as the ultimate moral evaluator, s 355)

 

Et enkelt modus tollens argument:

 

1 Dersom Gud ikke eksisterer, fins det ingen (objektive) moralske forpliktelser

2 Det finnes slike

3 Gud er kilden for disse (s 360)

 

1 Relativisme fører til nihilisme

2 Nihilismen er moralsk uakseptabel

3 Derfor: Vi trenger  en teori om moral som støtter  det syn at objektiv moral finnes. (s 344)

 

Design og DNA:

 

1 DNA inneholder genetisk informasjon i form av språk

2 Denne informasjonen er strukturert som spesifisert (eller spesifikk) kompleksitet

3 Spesifisert kompleksitet kan ikke forklares ut fra statistisk sannsynlighet (chance)

4 Intelligens (intelligent agency) er en ”kjent årsak” som produserer spesifikk kompleksitet

5 Den beste forklaring på opphavet til spesifikk kompleksitet i DNA er intelligent design. (s 312).

 

Fine-tuning argumentet (FT):

 

1 FT –data er resultater enten av tilfeldighet, naturlig lov eller en kombinasjon, eller: Design

2 Dataene er imidlertid ikke resultat av naturlig lov eller en kombinasjon av denne og tilfeldighet   siden disse er kontingente, komplekse eller spesifiserte

3 Dataene er følgelig et resultat av design (eller intelligens)

4 Det må derfor finnes en Designer (s 254)

 

 

Argument ut fra de 2 entropilovene:

 

1 Hvis universet var evig og dets energipotensiale energireserve begrenset, ville det ha lidd heltedøden allerede nå

2 Universet har ikke nådd dette stadiet

3 Universet er derfor ikke evig

4 Universet hadde derfor en begynnelse

5 Universet ble derfor skap av ”en første årsak”. (s 226)

 

 

Et modus tollens argument som forsøker å motsi Taylor (Methaphysics, se også Evans og manis s 69):

 

1 His Gud ikke er en tilstrekkelig forklaring på universets eksistens så har universet enten ingen forklaring eller er selvforklarende

2 Universet eksisterer ikke uten en forklaring (hvilket i så fall ville innebære nihilisme)

3 Universet er ikke selvforklarende (panenteisme)

4 Gud er derfor en tilstrekkelig forklaring på universets eksistens (s 213)

 

Groothuis:

 

Ifølge det ontologiske argumentet må Gud være allmektig, allvitende, allestedsnærværende, allkjærlig og selv-eksistent (som følge av at Gud ikke kan være kontingent).

Hva annet kan vi vite om Gud ut fra argumentet? Svaret på dette spørsmålet avhenger av en teori om verdi (axiologi). … hvilke egenskaper er bedre å ha enn å ikke ha?  For å spørre på en annen måte:

 

Hva er stor-gjørende (greatmaking) egenskaper/atributter (properties)? …  For det første så er et personlig vesen høyere eller større enn et u-personlig vesen. Dette følger av at et personlig vesen er en formidler (agent) av egne tanker og handlinger (designs). Et u-personlig vesen mangler bevissthet og derfor også muligheten for å eksemplifisere kjærlighet, miskunn, tilgivelse etc. Det er derfor ingen grunn til å tenke om et høyeste mulig vesen som et u-personlig vesen. Vi ser at mennesket er begrenset hva angår styrke, kunnskap og dyder. Men problemet for mennesket er ikke dets personlighet, men deres feil og mangler i kraft av å være syndere. Det ontologiske vesen er derimot ubegrenset og perfekt … følgelig er Gud en person (personal)og ikke u-personlig (impersonal).

 

For det andre: Hvis et personlig vesen er høyere enn et u-personlig vesen, så vil en tre-enig person (eller et tre-enig vesen) være høyere enn et en-personlig vesen (unipersonal beeing). Selv om det ikke finnes noe i det ontologisk argument som med nødvendighet skulle tilsi treenigheten, så kan vi likevel sammenligne den bibelske åpenbaringen av treenigheten med et en-personlig vesen (a unipersonal God) og konkludere med at det trinitare gudskonseptet er mer fullkomment (excellent)

enn et unipersonalt konsept; det har en stor-gjørende egenskap … tre – i – En konseptet etablerer en evig relasjon i fullkomment samvære eller fullkommen samhandling (interaction). Vi verdsetter kjærlighet og sjenerøsitet høyere enn en ensom, hermetisk væren eller eksistens. Hvis Gud kun er ”unitary” – en monade - , så eksisterte Gud som et singulært vesen uten relasjoner helt til ”han” skapte et univers med vesener som han kunne forholde seg til. I et slikt perspektiv aktualiseres rasjonalitet gjennom skapelsen av kontingente skapninger. Utsagnet om at Gud er kjærlighet ville da ikke kunne begrunnes siden Gud ikke ville være evig engasjert i kjærlighet innen Guds eget vesen. Hva angår unitarianisme, kunne Gud beskrives som elskende, men dette ville være et kontingent fakta i hans eksistens, siden Gud da ville måtte kreve av skapningen å utvise kjærlighet.

Men hvis Gud er kjærlighet innen sitt eget vesen eller i sin væren som sådan, så kan påstanden ”Gud er kjærlighet” ha en dyp ontologisk mening som er ekte og bygget på kunnskap. Menneskelige relasjoner ville da kunne finne sitt endelige paradigme og sin opprinnelige mening i Treenigheten.

Gitt Treenighetskonseptet er Gud intrapersonal (innenfor Gud selv) før han er interpersonlig ( interaktiv med skapningen). Slik sett får kjærligheten den dypest tenkelige betydning eller verdi som er mulig. Det treenige perspektivet overgår langt det unipersonale perspektivet. … (s 203, 204, 205).

 

Det estetiske argument:

 

1 Musikken til Johan Sebastian Bach finnes

2 Gud må følgelig finnes eller eksistere

3 Enten ser du dette, eller så ser du det ikke

 

(Peter Kreeft&Tacelli sitert i Truth Decay av Doglas Groothuis s 251: - uten at det finnes objektive estetiske verdier , faller dette argumentet … Jessias 5. 20: Ve over de som kaller ondt godt og godt ondt, de som mistar mørke fremfor lys og lys for mørke, som forveksler søtt med bittert og bittert med søtt).

 

Swineburn – sammenfattet av Kelly James Clark i Return to Reason, s 38:

 

At verden eksisterer og er designet – inkludert moral, frie moralske vesener og religiøse erfaringer – er høyst usannsynlig uten den teistiske hypotese

Den teistiske hypotese øker betraktelig sannsynligheten for verdens eksistens og for at verden er designet

Den teistiske hypotese forklarer og forener under en enkelt hypotese en ellers usammenhengende rekke av usannsynlige fenomener som f eks eksistensen og designet av verden, religiøs erfaring, mirakler og det onde

Den teistiske hypotese har tilstrekkelig egentlig sannsynlighet

Derfor: Det er sannsynlig at Gud finnes eller eksisterer

 

 

Det ondes problem:

 

1 Hvis Gud eksisterer, så finnes ikke noe unødvendig eller overflødig (gratuitous) ondt

2 Det fins ondt

3 Gud eksisterer ikke

 

Men:

1 Hvis Gud eksisterer, så finnes ikke noe overflødig ondt

2 Gud eksisterer

3 Det eksisterer følgelig ikke noe overflødig ondt

 

Eller:

1 Gud eksisterer

2 Det fins overflødig ondt (s 614)

 

Ateistisk argumentasjon, (Victor J. Spenger):  Et dyds-fullkomment vesen (all-virtuous Beeing) kan ikke eksistere:

 

1 Gud er pr definisjon et vesen hvis intet annet større vesen kan eksistere

2 Storhet inkluderer dydens storhet

3 Ingen kan derfor være mer full av dyd – dydsfullkomment - enn Gud

4 Dyd innebærer evne til å lege eller forhindre lidelse og fare

5 Et vesen kan bare være dydig hvis det kan utstå lidelse og bli ødelagt

6 En Gud som kan lide og ødelegges er ikke et vesen hvilket intet annet vesen kan bli større enn

7 For man kan forestille seg et høyere vesen, et som ikke kan lide og bli tilintetgjort

8 Gud kan derfor ikke eksistere

 

1 Hvis noe vesen er Gud må vesenet være et egnet objekt for tilbedelse

2 Intet vesen kan være et egnet objekt for tilbedelse da tilbedelse krever at vesenet frasier seg sin rett (eller rolle) som et autonomt moral produserende vesen (an autonomus moral agent)

3 Det kan derfor ikke eksistere noe vesen som kan være Gud

 

1 Hvis Gud eksisterer, da er Guds attributter konsistente med eksistensen av det onde

2 Guds attributter er ikke konsistente med eksistensen av det onde

3 Gud kan derfor ikke eksistere

 

1 Hvis Gud eksisterer er Gud perfekt

2 Hvis han eksisterer, er han universets skaper

3 Hvis et perfekt vesen eksisterer, må alt det dette skaper være perfekt

4 Det er derfor umulig for et perfekt vesen å være skaperen av universet

5 Det er derfor umulig for Gud å eksistere

 

1 Hvis Gud eksisterer man han være transcendent (utenfor tid og rom)

2 Hvis Gud eksisterer må han være allmektig

3 For å være transcendent kan han ikke eksitere noe steder i rommet

4 For å være allestedsnærværende må Gud være alle steder i rommet

5 Det er derfor umulig for et transcendent vesen å være allestedsnærværende

6 Det er derfor umulig at Gud kan eksistere

 

1 Hvis Gud eksisterer kan han ikke være ikke-fysisk

2 Hvis Gud eksisterer, så er han en person eller et personlig vesen som må være et fysisk vesen

3 En person må være fysisk

4 Det er derfor umulig for Gud å eksistere

 

1 Gud kan enten skape en sten som han ikke kan løfte eller så kan han ikke skape en sten som han ikke kan løfte

2 Hvis Gud skaper en sten som han ikke kan løfte, så er han ikke allmektig

3 Hvis Gud ikke kan skape en sen som han ikke kan løfte, så er han ikke allmektig

4 Derfor: Gud er ikke allmektig

 

Dinesh  D’Souza ,s 186: Om muligheten av mirakler:

 

1 Et mirakel er et brudd på kjente naturlover

2 Vitenskapelige lover er ifølge Hume ikke empirisk verifiserbare

3 Brudd med de kjente naturlover er fullt mulig

4 Derfor: Mirakler er mulige!

 

 

Classical apologetics

 

William Chillingworth, kalt de teologiske rasjonalistenes far, 1638: ”For min del er jeg sikker på at Gud har gitt oss fornuft for å kunne skille mellom sant og falskt, og den som ikke tar i bruk fornuften, men tror uten å vite hvorfor, den tror ut fra tilfeldigheter og ikke ut fra et konkret valg; og dette er det jeg frykter at Gud ikke vil akseptere slike offer fra tåper”. ”Ta noe i denne boken (bibelen) og krev av meg at jeg skal tro eller ikke tro på det, og enda så uforståelig det er for den menneskelige fornuft, jeg vil likevel underskrive på det, idet jeg vet at intet bevis kan være større enn dette at Gud har sagt det og at det derfor er sant”.

 

Henry Dodwell jr, 1740: Men noen vil si at hvis det finnes rasjonelle argumenter, så er det ikke rom for tro; dersom det er tro, så er fornuftsgrunner (impertinence). Man må velge, sier noen, mellom religion basert på tro og en religion bygget på fornuften;  det er ikke rom for begge grunnlag.

 

Karl Barth avviser i Church Dogmatics alle argumenter for guddommelig åpenbaring (som han likevel tror på!). Dogmatikk er kun mulig som en troshandling. Uten tro er dogmatikk uten et objekt og uten mening. Tidligere hadde B. sagt at hva som er filosofisk ikke er kristent og hva som er kristent er ikke filosofisk.

 

William Barret skriver: Den epoke vi nettopp har gjennomlevd er det irrasjonelle menneskets æra. Barth brukte paradokser, hvilket er irrasjonalismens banner og den rasjonelle koherens’ antitese.

 

Reinhold Niebuhr ment at åpenbaring var absurd; og hans mentor, Søren Kierkegaard, betraktet inkarnasjonen som den ultimate absurditet og lærte at Gud ble transformert (fra den evige Gud?) til et temporært menneske (?) (s 14)

 

Emil Brunner sa at inkarnasjonen ikke bare er uforståelig (unintelligible), men at måten den er uforståelig på beviser at den er sann.

 

C. I. Lewis: Ikke engang loven om ikkekontradiksjon er nødvendig vis sann anvendt på den virkelige verden.  (Men bygger han dermed ikke nettopp på denne loven?)

 

For Fuchs, Ebeling og Braun er skriften ”dead on the page”. Den har bare mening – eksistensiell - i den utstrekning den kommer til live i en eller annen erfaring i ett eller annet moderne sinn. Den mening den hadde for den som skrev ned skriftene, kan bare anes og aldri vites, (Bultmann).

 

Braun: Vi kan ikke fri oss fra vår forutforståelse (Vorverstandis) og bør heller ikke ønske å frigjøre oss fra den. Dette gir subjektivismen nærmest carte blance. Formkritikk med Sitz im Leben er om mulig enda mer subjektiv. Redaksjonskritikken ligger i samme gate.

 

Paul Tillich: En Gud som kunne bevises, kan ikke være Gud. Hvis en slik apologi ”lykkes”, tar den feil.

 

CA: På sett og vis er presuppositionalisme ortodoxiens forsvar, men et forsvar for den som ikke bygger på fornuften, slik klassisk apologi er.

 

Idet reformatorene bygget på Augustins multifasetterte oppfatning av hva tro er for noe, isolerte de 3 elementer i autentisk tro:

 

Notitia – refererer til de data og det innhold som presentere seg i de kristne skriftene.

 

Ascensus –  intellektets tilslutning til disse datas og dette innholds sannhetsgehalt.

 

Fiducia – den personlige fortrøstning eller tillit som gjør troen frelsende ut fra Ordet.

 

(Meg: Hvorfor ikke et par nye ord for presisjonens, innsiktens og klarhetens skyld: Creducia og creditia? Jeg må utdype dette annetsteds).

 

Hans Kung mener det fins en via media mellom rasjonalisme og fideisme og at det fins en middelvei mellom de to aspekter av kunnskap (episteme?). Mennesket kan kjenne den ene sanne Gud med sikkerhet (visshet?) via fornuftens naturlige lys . På den annen side befrir troen fornuften fra dens feiltrinn og mistak og forsvarer den og utstyrer den med sammensatt (eller mangfoldig) kunnskap.

 

Troen må ikke reduseres til fornuft, men samtidig må man ikke redusere fornuften til tro.

 

Thomas av Aquinas: Det synes som om at mennesket ikke kan kjenne sannheten uten ved hjelp av nåden … Sansene kan ikke se de synlige ting uten ved sollysets hjelp. Uansett hvor perfekt sinnet måtte være, så kan det ikke tilegne seg kunnskap om noen sannhet uten lyset fra Gud … Det naturlig lys som er gitt sinnet er Guds lys, det lys som opplyser oss til kunnskap om ting som tilhører naturlig kunnskap (viten?).

 

Spørsmålet om Guds eksistens og lignende ting som man kan kjenne via fornuften, slik Romerbrevet kap I forutsetter, er ikke trosartikler, men ”preambler” for slike artikler. Tro forutsetter naturlig kunnskap/viten og nåde forutsetter natur.

 

Naturlig teologi avhenger derfor av en forutgående åpenbaring eller selvavsløring fra Guds side.

 

Fideisme benekter at vi kan ha kunnskap eller vite noe om Gud via naturlig teologi. Noen hilste Kant velkommen. Han angrep fornuften og ga plass til troen.

 

Tertullian: Hva har Aten og Jerusalem til felles? Hva med Akademiet og kirken? – vekk med alle forsøk på å lage en stoisk, platonisk eller realistisk kristendom: Credo quia absurdum …

 

William av Occham angrep Aquinas tanke om at fornuftsargumentene for Gud forutsetter en preambula fidei  i den betydning at man må godta logisk sett at det må finnes en viss kunnskap om at Gud er i stand til å åpenbare seg og at dette er en kunnskap man erverver  seg ved å abstrahere teologisk.

 

Fredric Copleston om Occam: Ved å henføre sannheten til trossfæren hvor det eksisterer et absolutt, supremt, infinit, fritt, allvitende og allmektig vesen, snapper Occam bort linken mellom metafysikken og teologien som Aquinas hadde forutsatt som preambula fidei.

 

Nicola av Cusa er en foreløper for Kant og argumenterer for at sansene og fornuften ikke makter å slutte til det infinitte fra det finitte.

 

Ekvipollensprinsippet ble brukt i den metode som i en diskurs konsekvent setter opp enhver påstands motsetning.

 

Kant: Viten oppstår ved at ”noe” kommer inn gjennom våre sanser og at dette erfares som Anschauungen i rom og tid som ikke finnes ”der ute”, men i vårt indre. Kategorier som f eks kvantitet, kvalitet, relasjon og modalitet, som også ”befinner seg her inne”, i vår forstandsevne, ”unser Verstand”, (evne til å danne begreper eller kanskje: Begrepsevne).  Det følger så et neste steg i den kunnskapsdannende prosess som kombinerer de ulike forstandskategoriene som så igjen danner forutsetningen for psykologien, kosmologien og teologien. Vår kunnskap er derfor hovedsakelig – for å si det mildt – subjektiv og hvis dette er slik fakk, så er enhver kunnskap om Gud som et vesen som eksisterer helt i, av og for seg selv ute av bildet.

 

Kants såkalte Antinomier går ut på å angripe de klassiske teologiske bevis ved å vise at hvert bevis kan kontres ved et (kontradiktært?) direkte mot- resonnement.

 

1) Det kan hevdes at verden ikke hadde noen begynnelse i ubegrenset rom og tid (hvis ikke ville årsaken til verden befinne seg i serien av årsaker, noe som igjen ville kreve en forklaring). På den annen side så hadde verden en begynnelse i tid og rom, for ellers ville det ha vært et tomrom fra hvilket ingenting ville ha kunnet oppstå).

2) Alt som eksisterer må være enkelt og ikke komplekst eller sammensatt. Men alt det eksisterende må bestå av deler og kan ikke være enkle substanser.

3) Hvis enhver effekt må ha en årsak, kan (i prinsippet) ingen være fri og ingenting være fritt; men dette motsier tanken om at noe eller noen må ville effekten eller effektene.

4) Det må eksistere et nødvendig vesen som alle temporære kontingenser er avhengig av for å kunne eksistere; men slik kan det ikke være, fordi det inkontingente da ikke ville ha noe relasjon til det kontingente.

 

Jaroslav Pelikan: Kant gjør det lettere å akseptere dogmet om rettferdiggjørelse ved troen alene!

CA: Evangelicals could never say anything that ”far out”.

 

Hegel representerer et motstykke til Kant. Noen ser ham som en konsekvent tilhenger av naturlig teologi, andre, slik som John Cobb, snur det hele på hodet. Han mener at de kantianske antinomiene ble oppløst gjennom den historisk-dialektisk prosess hvoretter selvmotsigelsene ble opphevet, aufgehoben. De kantianske antinomiene var ifølge Hegel bare selvmotsigende sett ut fra et begrenset forståelsesperspektiv. De stimulerte til en logisk driv mot å transcendere seg selv over i tilværelsens rene fornuft, hvor disse og andre selvmotsigelser kunne oppheves (i nye synteser?).

 

Kirkegaard er fideist og det er også Schleiermacher med sin erfaring av følelse av avhengighet og Albert Ritchl’s behov for å ekskludere metafysikken fra teologien.

 

Barth’s ”Magna Carta” om Det 20. århundrets fideisme:

 

”Evangeliet krever – tro. Bare for den troende er evangeliet en kraft til frelse. Det kan derfor verken ikke formidles direkte eller forstås direkte. … Hvis Kristus er Gud selv, så må Han være den u-kjente, for å være kjent direkte er det typiske ved et gudebilde. Så nytt og så u-hørt og så uventet i denne verden er Guds kraft til frelse at den bare kan opptre blant oss og bli mottatt og forstått av oss i motsetninger. Evangeliet er ikke selvforklarende (expounding itself) og det anbefaler ikke seg selv. Det forhandler ikke og truer eller prosederer ikke og avgir ikke løfter. Det trekker seg alltid tilbake når det ikke lyttes til for sin egen del.  … Frelsens evangelium kan bare leves (i); det dreier seg kun om å tro. Det forlanger et valg og dette er dets alvor. Til den som ikke er tilstrekkelig moden for å akseptere en selvmotsigelse og leve i den, blir Evangeliet en skandale; for den som ikke klarer å unnslippe selvmotsigelsens nødvendighet, blir evangeliet et trosspørsmål. … Den som til slutt åpent bekjenner selvmotsigelsen og beslutter å basere sitt liv på den – den er det som tror”.

 

Kant falt aldri tilbake på spesiell åpenbaring som et alternativ, mens Barth, på sin side, falt tilbake på dette prinsippet, men da modifisert.

 

Kuyper: Det finnes en allmenn åpenbaring, men ingen korrekt naturlig teologi uten og inntil man har den spesielle åpenbarings lys.

 

Benjamin Warfield (ifølge CA): Den ikke-troende (ikke-kristne) kan bevege seg fra den allmenne til den spesielle åpenbaringen og beveger seg da også både fra og før denne allmenne åpenbaring til den spesielle åpenbaringen.

 

Spørsmålet gjenstår (s 38): Har den vantro faktisk kunnskap om Gud og Guds attributter via skapelsen? (Se også Romerne, selvsagt).

 

Salme 19: Himmelen bekrefter Guds herlighet og himmehvelvingen er et produkt av Hans hender.

 

Kunnskap (viten om) Gud ligger ikke i det skjulte eller tilslørte. Den er ikke bare for de spesielt innviede eller gnostikere. Det man kan vite om Gud ligger klart og åpent foran en. Det er faneron på gresk og manifestum på latin.

 

To typer av slik kunnskap: Direkte (umiddelbar) og indirekte. Den katolske kirke prioriterer den indirekte og/eller den mediate kunnskap fremfor den umiddelbare og aksiomatiske kunnskap som er nedfelt i menneskesinnet av Gud. Den første er a posteriori og den andre er a priori kunnskap om Gud. Den første er altså mediat, analogisk og inkomplett, men like full sann kunnskap.

 

Kalvin forfektet en umiddelbar gudskunnskap betegnet som sensus divinitas.

CA: I henhold til Paulus gir den allmenne åpenbaring en kognitiv forståelse/anelse (apprehension) av Gud, men den produserer ikke en frelsende eller ”intimate” gudskunnskap. Og dette følger ikke av det skulle foreligge en naturlig defekt i oss mht til den allmenne åpenbaring, og heller ikke i vår naturlig konstitusjon, men mer i vår moralske disposisjon.

 

CA: Det menneskelig prosjekt manifisterer seg i en slags kollektiv galskap, en galskap som ikke først og fremst er atypisk eller abnormal, men heller som en slags ”normal” galskap som er et uunngåelig resultat av en irrasjonell prosess. (s 57). Synd i rasjonelle skapninger har sitt utspring i et irrasjonelt fundament. Den opprinnelig gudskunnskapen er truende i sin åpne form, men mindre truende i sin skjulte eller undertrykte form. Religion blir da ofte menneskeskapt (Barth).

 

Bavinck (s 61): Allslags ideer om Gud blir formet av mennesket; det menneskelige sinn er en fabrica idolorum (Kalvin) … Men dette er ikke bevisst lureri, det skjer uten at mennesket merker det. Vi kan ikke simpelt hen bli kvitt det. Derfor skaper det seg religion og er travelt opptatt med en (sin) (av)gud. Vi ser ikke at dette ikke er Gud selv. Man har foretatt et farlig skifte. En vesentlig gudskvalitet er blitt tilslørt og passer ikke inn i det menneskelige livsmønster. Det bildet mennesket skaper seg av Gud er ikke lenger sant. Vi gjenkjenner i Gud bare bildet av mennesket.

 

Meg: I kjølvannet av dette ser vi f eks Tillich’ forsøk på å få erklært Gud død og misjoneringen for den ”kristne ateisme”.

 

CA: Hvis apostelen Paulus har rett, så tok Kant feil og kristen apologi kan da reetablere en fruktbar eller sunn naturlig teologi.

 

Aristoteles: Loven om ikke-kontradiksjon er mer enn bare en tankelov fordi den først er en lov om væren.

 

Kan vi tilskrive ontologisk stauts til logikk, slik A. hevdet?

Kan en påstand være formalt gyldig og samtidig materielt falsk? Kan mao en påstand verifiseres via abstrakt logikk, være formelt gyldig og samtidig korrespondere til ingenting (i virkeligheten)?

 

Eksisterer ”unicorns”? Lock antok at sinnet har evnen til å kombinere, relatere og abstrahere enkle ideer slik at man konstruerer ting som ikke har noen motpart i virkeligheten.  Konseptet av en ”unicorn” bryter ikke mot noen logisk lov, men at man konsiperer konseptet garanterer ikke ”unicorn”ets eksistens.

 

Men: Kan noe være materielt sant, men samtidig falskt?

Spørsmålet impliserer spørsmålet er om det virkelige kan være irrasjonalt eller absurd. Korresponderer virkeligheten til koherente kategorier av rasjonalitet eller bryter virkeligheten selv mot loven om ikke-kontradiksjon? (s 74).

Er lys bølge eller partikkel? Waveicle?  Er det mulig at bølge og partikkel ikke gjensidig  utelukker hverandre som ideer, men tvert imot er aspekter av en dypere helhet?

 

Hvis kontradiksjoner eksisterer i virkelige enheter vil dette ødelegge både den induktive og deduktive (vitenskapelige) metode.

 

Russel forsøkte å løse problemet ved å avvise vanlig språk og foreslo å skape et kunstig språk hvor man erstattet ord med symboler. Det samme gjorde Tillich som forsøkte å komme rundt språket ved å søke hen til Gud bortenfor Gud. Gollwitzer sa at det ikke fins noe annet enn ateisme etter teisme. Språk er umulig hvis en universell påstand eller en universell kategorisk påstand kan bekreftes samtidig som den kan avkreftes eller benektes. Da Tillich påsto at Gud verken var personlig eller upersonlig, men tilværelsens grunn, sa han noe absurd (nonsens). For: ER denne grunnen personlig eller ikkepersonlig?

 

Konklusjon: Noe kan ikke være materielt sant og samtidig formalt falskt.

 

Men kan logikk utvides til å gjelde en transcendent Gud?

 

Plantinga: Hvis ingen av våre konsepter kan anvendes på Gud så fins det ikke noe vi kan vite eller virkelig tro om Ham, ikke engang hva trosbekjennelsene sier eller åpenbaringen viser. Men hvis det ikke er noe vi virkelig kan tro eller vite om Ham, så kan vi heller ikke tro eller vite noe om eksistensen eller sannheten av våre konsepter . (s 75).

 

Vet vi i det hele tatt noe om den Gud som påstås å være ”helt den andre”, (Barth)?

 

Hvis Gud ontologisk er totalt ulik så kan verken Han eller vi ha noe referansepunkt for en meningsfylt eller forståelig diskurs. Kommunikasjon er umulig mellom helt vesensulike vesen. Fornuften står i fare for å gjøre Gud underlagt en lov som er større enn Ham selv.

 

Aristoteles logikk var et organon eller et nødvendig instrument til bruk for å muliggjøre virkelig samtale eller meningsfull diskurs.  Bryter man tankelovene, opphører meningsfull kommunikasjon.

 

Den kristne tro bekrefter logikken ikke som en lov over Gud, men som et aspekt innbygget i Skapelsen som flyter fra Guds eget vesen og Hans karakter.

 

Gordon Clark: Loven om selvmotsigelse skal ikke oppfattes som et aksiom forut for og uavhengig av Gud. Loven er Guds tenken. I begynnelsen var logikk og logikk var i Gud og logikk var Gud … i logikk var liv og liv var menneskets lys.

 

Zen: Gud er en hånd som klapper. Barth: Det umulige av mulighet eller det mulige.

 

CA: Den klassiske formulering av treenigheten fastslår at Gud er en i essens og tre i personer. Gud er derfor En i A og TRE i B og denne setningen er formalt sunn. Det hadde vært en genuin selvmotsigelse å hevde at Gud var En i essen og TRE i essens. Vi har enhet i en betydning (essens) og sammensetning i en annen (personer). Det er heller intet selvmotsigende i dette at Kristus er unitær, eller En i A (person) og dual i B (natur).

 

s 77: Problemet med Guds suverenitet versus menneskets frihet er primært et lingvistisk og konseptuelt problem. Hvis man med ”frihet” mener absolutt autonomi står man overfor en selvmotsigelse som intet logisk system kan løse … de to kan ikke eksistere samtidig. Bibelen lærer imidlertid ikke at mennesket er absolutt autonomt, men at denne friheten er begrenset. Den er aldri ex lex, men alltid sub lego. Når skapningen søker autonomi, dreier det seg alltid om lovløshet, Antikrists merke. Dersom Gud er suveren i absolutt forstand, så kan ikke autonomi eksistere utenfor Ham. Til tross for dette ligger det i selv språket et mulig skille mellom frihet og autonomi, som er et spørsmål om grad. For at mennesket skal være fritt og Gud suveren kreves at mennesket har vilje og at Gud har større vilje. Menneskets frihet er begrenset av Guds suverenitet, men Guds suverenitet er ikke begrenset av menneskets frihet. For å bruke en analogi: Et barn lever sammen med sin far i hjemmet. Både faren og barnet er frie, men faren er friere i den betydning at hans autoritet og maktmidler er større. Suverenitet og frihet er her ikke gjensidig utelukket hvis vi da ikke oppfatter dem slik at de co-eksisterer i skapningen og Gud med jevnbyrdig eller likeverdig betydning. Mennesket har alltid en naturlig evne til å treffe valg, men står samtidig ansvarlig overfor Gud.

 

Selvmotsigelse, paradox og mysterium er tre tankekategorier og disse skaper ofte forvirring.

Et paradox plassert ved siden av en selvmotsigelse synes å være identisk med selve selvmotsigelsen, men er det ikke i virkeligheten, hvis man tar utgangspunkt i den klassiske betydningen av ordet paradox som er et utsagn som tilsynelatende selvmotsigende. Nå, Jesus brukte ofte paradoxer i sin forkynnelse: Den minste blant dere, er den største … osv. Og dette er ikke selvmotsigelser. Et paradox er bare tilsynelatende kontradiktorisk.

 

Mysterium refererer til det som er skjult, men som kan åpenbares, men også til det som forblir skjult for oss, som f eks det faktum at Gud også er deus absconditus ved siden av at han er den Gud som åpenbarer seg. (Man kan spørre seg om hvorfor spesielt teologi er blinket ut som et fag som befatter seg med mysterier og ikke f eks naturvitenskapen … ). Det finnes imidlertid en viktig forskjell mellom det transrasjonale og det irrasjonelle. Et mysterium kan være sant, mens en selvmotsigelse aldri kan være meningsfull.

 

Gud sa: Hvis dere spiser, så skal dere visselig dø – hvis A, så B. Slangen svarte: Hvis A, så ikke-B. Dette er et eksempel på selvmotsigelse.

 

David Hume: Årsaken i seg selv kan aldri fastslås, verken direkte eller indirekte. Vi kan ikke sikkert få kunnskap via sansene at den antatte årsak er den virkelige årsak.

 

Tautologi: All effekt (virkning) må ha en årsak. En logisk nødvendig tankeforutsetning for å kunne analysere fenomener overhodet.

En årsak in fieri er en faktor som frembringer eller hjelper til å frembringe en følge eller effekt som innebærer forandring.

En årsak in esse er en faktor som opprettholder eller bidrar til å opprettholde effekten i å være (til).

Begge typer av årsaker er fokusert omkring nødvendig evne, makt eller kraft, den ene om evnen, makten eller kraften til å eksistere og den andre om makten til å forandre seg.

 

Man kan spørre om hvilken evne, makt eller kraft hvilken evne, kraft eller makt det er som er årsak til væren og forandring, men at det finnes slike krefter er en logisk nødvendig slutning.

 

Falsk attribuering av årsaksprinsippet skjer ved mistaket non causa pro causa og post hoc ergo propter hoc. (s 83).

 

Vi må også skille mellom nødvendige vilkår og tilstrekkelige vilkår. (Oksygen er et nødvendig vilkår for å brenne noe opp eller bli oppbrent, men ikke i seg selv et tilstrekkelig vilkår.)

 

Den grunnleggende troverdighet til sansepersepsjonen:

 

Persepsjonens begrensning: Uten a priori forutsetninger slik som Kants kategorier som f eks tid og sted og Locks evner til å kombinere, relatere og abstrahere – og Aristoteles’ ”sensations” – er det umulig  å persipere i det hele tatt. Men loven om ikke-kontradiksjon er ikke en konklusjon man trekker på grunnlag av sansepersepsjon, men er selve forutsetning for slik persepsjon.

 

Begrensningen – the principal limitation of empirical induction - innebærer at det blir umulig å danne allmennbegreper. For med sikkerhet å kunne påstå at alle mennesker kommer til å dø, måtte vi ha hatt ”a universal sampling of all men”. Men: Vi trenger ikke å ha absolutt kunnskap for å ha en viss kunnskap. Ett empirisk datum er alt vi trenger for å få sikker kunnskap om Gud. Vi kan bevege oss fra den fenoumenale verden til det nouminale ved å anvende loven om ikke-kontradiksjon, loven om årsak og virkning  og loven om den grunnleggende troverdighet, sikkerhet  eller holdbarhet av sanseerfaringen.

 

Vi kan ikke være sikre på at sansepersepsjon gir total, perfekt eller ufeilbarlig troverdighet (reliability). Vi står igjen med common sense betraktninger. (Pluss 1 John 1.1 – vi har hørt, sett og tatt på).

 

Kristen apologi har forsøkt å unngå å være avhengig av empiriske data når man skal bevise Gud. Man har da gått inn i fideisme eller ren ontologisme for å forsvare troen.

 

Problemet oppstår når vi gjør Gud avhengig av et førsteprinsipp som er et presupposisjonalt sirkelargument.

 

”Finitum non capax infiniti”: At Gud er uendelig eller infinitt og vi er endelige eller finitte, medfører ikke at vi ikke kan ha finitt kunnskap om det infinitte. Den som benekter denne påstanden, må vite noe om det infinitte for å kunne benekte det. Vedkommende kan si at han snakker om konseptet infinitet, men at han ikke har noen kunnskap, men anvendt på Gud forteller dette konseptet oss noe om ”størrelsen”, nemlig at han – eller det – er infinitt eller ikke-finitt. Via negationis – å vite at Gud ikke er finitt er kunnskap om Guds infinitet. Det finitte kan vite at det infinitte eksisterer.

 

Påstanden om at Gud er uransakelig (incomprehensible), men at vi like vel kan vite noen om Gud, driver en mot å måtte erfare Gud i stedet for å kunne vite noe om ham på rasjonal basis. Hvis sannhet er ”møtet”, kan vi bare møte et ”jeg vet ikke hvem”, (Warheit als Begegnung). Et ”sant møte”  og ”et møte med sannheten” er to forskjellige ting. (s 96).

 

En personlig erfaring av Gud innebærer en kunnskap som er personlig, intim og endatil subjektiv.

Bibelen snakker om at å kjenne Ham er det evige livet. Det er det er evig liv via kunnskap eller viten, ikke adskilt fra viten, men det er en viten som ikke er mindre enn kognitiv viten.

John McQuarrie: Alle gud-er-død-teologene var desillusjonerte barthianere.

Jaroslav Pelikan: (Kant) viste at grunnleggende konsepter som Gud, frihet og udødelighet ikke kan forstås av den rene fornuft og dette åpnet veien for den profetiske gjenoppliving av den lutheranske måten å forstå tro på.

 

Eksistensialistene tillater seg en frihet som garanterer dem frihet til å tro uten å forstå. De har en lidenskap for tro, men forakter å begrunne den rasjonelt.

 

Heinrich Ort: Hvis Gud kunne bevises på en slik måte at intet rasjonelt argument kunne motbevise dette, ville dette ha gjort Gud til noe innom-verdslig, noe vi kunne begrense til eller avgrense av vår fornuft … da ville ikke Gud lenger være Gud. Ott sier her at hvis  at vi kunne bevise at Gud eksisterer, så har vi bevist at Gud ikke eksisterer.  Men det er imidlertid en forskjell mellom kunnskap eller viten og total ”comprehension”.

 

Jyrgen Moltmann forsøker å gjøre kunnskap om Gud oppnåelig ved å fjerne Hans allmakt for så å gjøre Ham til en lidende Gud. Det er Guds vesen å lide, og lidelse er (i?) selve Guds vesen. Moltmann gjør Frelseren unødvendig unntatt som et eksempel på guddommelig lidenskap (pathos).

 

Karl Rahner: Gud kan bli noe, den som er uforanderlig i seg selv kan selv gjøre seg til subjekt for forandring i noe annet enn seg selv.

 

CA: Dersom vi i det hele tatt kan tenke (om) Gud, tvinges vi til å tenke at Han ER. Væren i absolutt forstand, ER Gud. Vi kan ikke ikke- tenke væren. Vi kan ikke forestille oss ikke-væren. I det øyeblikk vi går ut fra Guds sannsynlighet, bevises alt. Å tenke om væren er å kjenne (vite om, ha kunnskap om) væren. For å kunne være bevisst oss selv og vår væren, må vi også være bevisst den væren som gjennomsyrer vår væren og alt som eksisterer.

 

Vi kan tenke oss ikke-eksistensen av et perfekt triangel, men vi kan ikke tenke oss ikke-eksistensen av et fullkomment eller perfekt vesen, et nødvendig vesen (værende). Dette er den eneste ”tingen” som vi ikke kan tenke oss som kun en ide. Kant kunne ikke tenke seg bort fra Guds eksistens, og det kan heller ingen andre. Dersom det dreier seg om et perfekt vesen, kan dette ikke ikke-eksistere.

 

Malcolm Diamond: Dersom det eksisterer noe som ikke kan tenkes å ikke-eksistere, så eksisterer dette nødvendig.

 

Triangelets vinkler er nødvendige, men ikke triangelets eksistens. Vi kan imidlertid ikke nå tenke et perfekt vesen som nå ikke eksisterer.

 

Men: W.G.T Shedd: Det eneste som følger av en ide er at – hvis vi har en ide om et kontingent vesen og hvis dette eksisterer, så eksiterer det kontingent; hvis vi har en ide om et nødvendig vesen, så vil det eksisterer nødvendig (og altså ikke kontingent).

 

CA: At ideen om Gud nødvendig vis inkluderer nødvendig væren, så beviser ikke dette nødvendig eksistens i virkeligheten.

 

Forestillingen om skapelse ut fra ”tilfeldighet” (by chance) er verken mer eller mindre en forestilling om skapelse av intet, eller selvskapelse.

 

What are the real chances of a universe created by chanse? Not a chance. Chance is incapable of producing a single molecule. Chance is no thing. It has no beeing, no power, no force. It has no causal power within it. Chance is nomina, not res.

 

Coplestone: En uendelig serie av kontingente værender vil være like lite i stand til å skape seg selv som bare ett kontingent værende. CA: Chance never purposes anything. s 133 At det fins tragiske elementer i verden betyr ikke det ikke fins noen formål (purpose).

 

Indisier som taler for kristentroen er ikke tvingende, men bare overbevisende (suggestive):

John W. Montgomery: Selv om det skulle vise seg at oppstandelsen kunne bevises, så vil ikke dette kunne tvinge noen til tro.

Clark Pinnock: Apologiens intensjon er ikke å tvinge noen til å akseptere den kristne tro …

Francis Schaffer: (seems to think) at det er en apologetisk synd å være ”demonstrative”.

 

CA: Why fear coercion? (se s 129: Pinnocks 8 grunner for å tro på Gud, som ifølge CA bare er en ny måte å formulere de tradisjonelle ”gudsbevisene” på).

 

Sproul vil bort fra den sirkulære diskurs og tilbake til lineære tenkning: Ordet vitner først om Ånden og så vitner Ånden til Ordet. (?) 1) Bibelen er et historisk pålitelig dokument 2) Den forteller om mirakler som del av denne påliteligheten 3) Miraklene bekrefter budbringerne og deres budskap 4) Bibelens budskap bør derfor mottas som guddommelig 5) Bibelen bekrefter selv at den er inspirert 6)Bibelen er derfor mer enn bare generell opptegning.

 

Ernst Kæsemann: … Evangeliene er ikke ført og fremst (essentially) preken, men reportage. De er ikke historiske i moderne forstand … samtidig supplerer de kerygmaet …

 

Sproul: Hvis sannsynlighet ikke krever tro, men bare gjør troen mulig, vil den som ikke vil tro heller ikke kunne kreves å tro på Gud. Tro på Gud ville være valgfritt og den psykologokse faktoren avgjørende. Den troende ville da være rettferdiggjort enten han trodde eller ikke. Forskjellen ville ligge i den enkelte, ikke i objektivt overbevisende vitneprov og da ville det ikke være synd ikke å tro. s 148.

 

Jonathan Edwards: Vi løfter oss først opp og beviser a posteriori eller fra virkningene at det må finnes en evig årsak; deretter beviser vi via argumentasjon, ikke intuisjon, at Værende må eksistere nødvendig; derfra – fra den beviste nødvendighet av Hans eksistens – vender vi oss nedover og beviser slik mange av Hans fullkommenheter a priori. s 185

 

CA: Presupposisjonalistene starter på feil ”fot”: Autonomi. Tradisjonalistene mener de kan begynne sin tenkning uten Gud, ved at de er en lov i seg selv. De tror de er alle tings mål inkludert Gud som skapte dem. Men hvis man begynner med mennesket, så vil man konkludere med mennesket. Så: Den eneste måten man kan ende opp med Gud er å begynne med Gud. Presupposisjonalistene mener at hvis tradisjonalistene skulle lykkes i å nå målet, ville det være et uverdig mål. De mener at vi kan tenke Guds tanker etter ham. Hvordan viser Gud oss at vi kan ha kunnskap slik han selv ha? Jo, ved analogisk tenkning. Hvis jeg ikke er født på nytt vil jeg aldri kunne forstå hva apologeten vil fortelle meg. Dette er arminianisme idet man overser den noetiske effekten av vår synd(ighet). Alle tradisjonelle apologeter blir betraktet som arminianere. Kalvinisme lærer at alle søker i mørket inntil man blir født på ny eller regenerert. Forut for dette vil presupposisjonell tenkning fremstå som toskeskap eller obskurantisk. Den vil si at den ikke beviser i vanlig forstand, men at den bekrefter, dvs at man forutsetter Gud helt fra starten og at dette er fundamentet for all kunnskap. For en herlig sirkelslutning, sier presupposisjonalistene. Alle tenkere tenker i sirkel.

 

..

 

Mike A. Robinson:

 

Allah beskrives som ”uutgrunnelig vilkårlig”, (inscrutably arbitrary) hva gjelder hans forordninger.

Allah kan gjøre alt, inkludert å lyve og bryte sine løfter. Islams teologi postulere en ”lunefull (fickle), nykkete (capricious) og en størrelse man ikke kan stole stole på , en ”untrustworty” størrelse som er inkonsistent, irregulær og med en omskiftelig eller vinglete vilje.  Han kan være falsk uten å blinke med øynene og skryter nærmest at han kan forandre seg fordi han ikke er bundet av naturen og at han derfor kan lyve og bedra. YHWH er derimot bundet til sitt vesen som er å være moralsk av natur. Han kan ikke lyve og holder alltid sine løfter.

 

Allah kan ikke frembringe de nødvendige forutsetninger for at en absolutt og uforanderlig virkelighet skal kunne eksistere. Selv om Allah skulle kunne redegjøre eller forklare de nødvendige forutsetningene og for logikkens lover og for absolutt uforanderlig virkelighet så finnes det intet grunnlag for å anvende slike fordi Allah i seg selv er vilkårlig (arbitrary) og dermed ute av stand til å fungere som et absolutt grunnlag for å forstå verden og virkeligheten.

 

Det må foreligge et sikkert, absolutt, uforanderlig og selvbærende (self-sufficient) fundament for at vi skal kunne erkjenne hvem Gud virkelig er og dette fundamentet forutsetter Gud. 

 

Gud er absolutt og autonom. Mennesket kan ikke være autonomt, dvs ikke være uavhengig av Guds autoritet. For å kunne være strikt autonom må man ha en sann og virkelig personlighet eller være en person, men siden Allah både ikke er en person og ikke har personlighet, aseitet, selvoppholdende lov (self rule) og ”supreme sovereignity” , så kan han ikke være den sanne Gud. s 86

 

rVs

1 r=logiske lover er konstante (objektive/universelle)

2 s=logiske lover er ikke konstante (objektive/universelle)

 

Kristne bekrefter r

Islamsk filosofi bekrefter s

s forklarer ikke menneskelig erfaring

g (den kristen Gud) er nødvendig for å kunne forklare menneskelig erfaring

h V –h

h er nødvendig

derfor : forklaring på menneskelig erfaring

g er nødvendig

derfor: Den kristne Gud er nødvendig

 

Islam mangler evig forsoning. Islam kan ikke tilby gratis nåde. Allah kalles Gud ikke fordi han i sitt vesen er moralsk god, men fordi han får gode ting til å skje. JHWH ER god og er årsak til det gode.

I islam er Allah ytterst utenfor vår kunnskap og han åpenbarer sin vilje. Gud, derimot, åpenbarer både sitt vesen, seg Selv og sin vilje og siden Allah verken er god eller logisk – fordi han mangler alle attributter – så kan han ikke vise oss noe uforanderlig grunnlag for de logiske og moralske lovene (tankelovene eller førsteprinsippene).

 

Den moralske loven og de logiske lovene er nødvendig for kunnskap

Å benekte kunnskap (intelligibility/episteme) krever kunnskap

Kunnskap eksisterer

Allah eksiterer derfor ikke som Gud

 

Bare i judeokristendommen fins det absolutte og det personlige kombinert som et suverent vesen.

 

Allah tilskrives dette å kunne forandre mening og lyve, han er derfor ”gjenstand” for forandring og mangler evne til å være selveksisterende, selvopprettholdene og Han er ikke avhengig eller kontingent på noen eller noe. Kraften i Hans væren er i Ham selv og ikke-væren er umulig. Allah derimot er ikke absolutt nødvendig eller tiltrengt (needed) siden han kan forandre mening og lyve. Allah er ikke et personlig vesen eller værende og hans vilje og forordninger er vilkårlige. Han kan bedra og villede. Han kan ikke fundamentere uforanderlighet for han er ikke bundet av naturen og naturens lover, slik som matematikk, logikk og (universell og absolutt) etikk, slik JHWH kan. Allah kan ikke gi grunnlag for induksjon eller det fenomen at den kristne gudsoppfattelse kan gi et fast grunnlag for å beregne hva som kan skje i fremtiden basert på erfaringer gjort i fortiden. Den kristne Gud kontrollere alle ting, holder dem i et fast mønster og gjør forutsigbarhet mulig. (Meg: Han er kontraktsforpliktet til det … må undersøke dette og finne hjemmelen som jeg har vært borti tidligere).

 

Gud trenger ikke å forandre seg, slik den islamske Allah kan. van Til: Vi må tenke at hvis ikke Gud eksisterer som den absolutte grunn, som ”ultimate”, som selveksisterende (self-subsistent), så kan vi ikke ”vite” noe, (vi kan ikke ha kunnskap om noe), vi kunne ikke engang tenke at Gud ikke eksisterer eller er til og vi kunne ikke engang stille noe spørsmål angående Gud. Det må finnes et slikt absolutt eller uforanderlig grunnlag, ellers kan vi ikke forklare at det fins logiske lover. Allah makter ikke å tilføre det som trengs av for-forutsetning, basisforutsetning eller førsteprinsipp for dette. Allah mangler den egenskap og den karakter som skal til for at vi skal kunne finne noen mening i tilværelsen, (meg: og for at vi skal kunne få tilført noen mening fra tilværelsen (reality).

 

Bare i kristen teisme finner vi begrunne tankelovene (førsteprinsippene), som er i virksomhet og gjelder overalt. Logikkens lover er ubetingede (independant) og transcenderer alle organismer. De er sanne enten du erkjenner dem eller ikke.  Siden de eksiterer, er universelle, uforanderlige, transcendente og immaterielle, er den bibelske Gud sann, for denne Gud er selve det universelle ”grunnfjellet” og kilden for disse lovene.

 

Fornuftslovene (førsteprinsippene) kan ikke reduseres til materie, for hvis de kunne, så ville de ikke vært lover, for lover er ikke noe som kan undersøkes fysisk. Førsteprinsippene er universelle og ikkereduserbare til noen fysisk gjenstand. De er immaterielle og universelle. Logikkens universalitet er mulig nettopp fordi de finner sitt samsvar og fundament i den kristne Guds karakter.

 

Den islamske gud er ikke absolutt nødvendig av den grunn at han ikke kan begrunne det uforanderlige (han forandrer mening) og for de moralske lovene (han kan lyve) og dessuten så er Allah ingen Person.

 

Bare kristendommen kan begrunne både epistemologisk sikkerhet og frelsesvisshet.

 

Ikkekristne tankesystemer gir ikke noe grunnlag for loven om selvmotsigelser (laws of non-contradiction) og kan bare levere selvmotsigende verdenssyn. Uten tro på treenigheten kan man ikke grunngi menneskelig erfaring. Gud er forutsetningen for alle argumenter, bevis, indisier og fornuft. All menneskelig tenkning forutsette universelle og uforanderlige logiske førsteprinsipper (tankelover). Bare en transcendent og uforanderlig Gud kan levere de nødvendige forutsetninger for anvendelse av transcendente og nødvendige tankelover. Gud er forutsetningen for all drøftelse overhodet.

 

Kunnskap tilegnes av mer enn bare observasjon, eksperimenter og målinger. Man må anvende a priori rasjonelle verktøy for å forstå og tolke sansedata. Det som er sant kan aldri motsi kristendommen. Vi kan vite at vi ikke bare er tilfeldige produkter skapt av et upersonlig Big Bang.

Em eksplosjon har ingen orden, men universet er ordnet og vi er derfor ikke skapt av tilfeldighet. Islamsk anti-teisme - og anti-teisme i enhver form - er selvmotsigende og destruere seg selv. Bibelens sannhet må forutsettes som fastlagt og sikker.

 

Man kan ikke rettferdiggjøre loven om selvmotsigelse uten å forutsette transcendens. Man kan bare argumentere mot den ved å legge den til grunn og det er dette Bibelen gjør og forutsetter.

 

Allah er ikke ubetinget og ontologisk rettferdig, nåderik og moralsk; han bare tillegger seg selv egenskaper som et instrument for kommunikasjon, sure 6.12. Allah er ikke trofast, nåderik og kjærlig nettopp fordi disse egenskapen ikke er aspekter av hans værende; han er ikke bundet av godhet, rettferdighet, trofasthet eller kjærlighet. Han kan bestemme seg for å komme med bedrag og handle umoralsk. Han har intet sant værende eller vesen eller person; vi kan lære å kjenne hans handlinger og forordninger, men ikke hans ikke-væren eller hans ikke-person. Man kan ikke bidra med noe en ikke er eller har, ergo er Allah ingen Gud av kjærlighet, sannhet og relasjoner.

 

Allah påstås å være ytterst transcendent (tanzih) og ukjennbar (unknowable) av mennesket, men hvorfor kan da Koranen åpenbare noe om han? Kan vi kalle Allah  ”en” ”han”?

 

En ukjennbar og uidentifiserbare unitarisk gud kan ikke være et nødvendig fundament for erfaring og kunnskap. Alternativet til å tenke om Gud som selve kilden og fundamentet for (nødvendig) sammenheng i menneskets erfaring er å tenke at unitariteten befinner seg i et tomrom. Ethvert objekt må derfor være underlagt irrasjonalitet. Den islamske doktrine om gud åpner verken for diversitet, enhet i diversiteten eller for at en person – som Gud er – skulle kunne skape, for Allah er en solitær monade med kun unitet. Islam kan derfor ikke akseptere tre-enigheten og blir derfor selvmotsigende. Endatil de falske påstandene og falske ideene i islam forutsetter tre-enigheten.

 

Islam støtter ikke det transcendentalt nødvendig.

Uten transcendental nødvendighet kan man ikke begrunne kunnskap.

Men nå er kunnskap nødvendig.

Derfor: Islam er falsk.

 

Allah beskrives som fullt og helt usammenlignbar med alt annet. Han overskrider alt og alle. Det fins ikke noe som er analogt til Allah. Han kan derfor – ironisk nok – heller ikke VÆRE noe og er da heller ingenting. Noe som ikke kan være NOE, kan ikke eksistere, per definisjon.

 

 

”A unitarian god does not possess the eternal diversity in his nature to account for the diverse and neccessary laws (the Law of non-contradiction distinct from the Law of Identity, and the particulars in the cosmos (people and things). 

Islamic theology cannot account for nor explain the problem of unity in diversity (the one and the many). Letham opines that Islam is a ”militant and monolithic unifying principle, with no provision for diversity”. A uni-personal being lacks the capasity to account for eternal and temporal particulars”.

 

”Let me ask you a question: if God is just a monad, a singel person God, where did love come from? Who did Allah love before he created the angels or men? Love needs an objekt … ”

 

”The Muslim cannot account for logic, love, absolute morals and knowledge”.

 

”Allah is described as wholly and completely incomparable, transcending and beyond all things, as there is nothing that is analogous about him. Correspondingly, he then cannot be anything, and he is nothing, and cannot exist by definition”.

 

”If Allah is the only eternal being, and nothing exist that is analogous to him, nothing can share anything in common with him in his beeing and attributes; hence an eternal book in Paradise cannot exist”.

 

”An unknowable and unidentifiable strict unitarian God cannot be the indispensable foundation for the unity of experience.
Van Til warns that ”the only alternativ to thinking God as the ultimate source of unity in human experince, as it is furnished by laws or universals, is to think that the unity rests in a void. Every objeckt of knowledge must, therefore, be thought of as being surrounded by ultimate irrastionality”.

 

”If one denies the Triune God, the World must be encircled by irrationality, but that is not possible. Islam's doctrine of god leaves room neither for diversity, diversity in unity, nor a person grounding creation, for Allah is a solitary monad with unity only.”

 

”Without Yahweh one cannot account for anaything, including the claims of various religionists. God the Father, Son and the Holy Spirit is the precondition for logic, morality, mathematics and everything else in the cosmos”.

 

Mot darwinismen – for design

Darwin kjente ikke til mutasjoner. Makromutasjoner anses nå skadelige i alle vitenskapelige miljøer.

Det foreligger ingen dragkamp blant vitenskapsfolk om virkeligheten av horisontal ”evolusjon” eller variasjon innen de ulike artene. Det er funnet over 300 000 ulike arter, men neppe noen overgangsform(er).

Prof. Stephen Jay Gold: Gradualisme er et uttrykk mer for vestlig tankegang enn som fakta funnet i naturen. Rekapitulasjonsteorien burde være død i dag. (Dette med tanken om at mennesker skulle ha arvet f eks hjelle-gener fra en ”tidligere tilværelse” som fisk).

Lynn Morgelistar f eks tar avstand fra ny-darwinismens gradualisme.
Pierre P. Grasses angriper alle former for darwinisme i L’Evolution du Vivant 1973. Han forkaster naturligutvalg og evolusjonære mutasjoner. 

D.S. Ulam, matematiker: En gradvis utvikling av øyet er høyst usannsynlig, det ville i så fall ha tatt over 4, 5 milliarder år.
Murray Eden, matematiker: Det vil kreve oppdagelse av helt nye naturlover hvis man skulle tro på utvikling gjennom tilfeldighetsteorier.
Tom Benett, filosof: Darwins Mistake , 1976
Norman Macbeth, som ikke er kreasjonist: Angriper alle former for darwinisme.
Karl Popper: Darwinismen er ingen vitenskapelig teori.
Phillip E. Johnson: Darwin on Trial, 1923: Det er aldri påvist noen ”skapende kraft” bak teorien om naturlig utvalg.
Michael Denton, Evolution in Crisis, 1986: Molekulærbiologien understøtter ikke darwinismen.
Michael J. Behe, Darwins Black Box, 1996: Ikke-reduserbare biokjemiske systemer kan ikke ha oppstått på en gradvis, darwinsk måte. Han sier noe sånt som at en ikke-naturalistisk tilnærming til mange biologiske systemer er høyst berettiget. Design kan sluttes fra dataene selv.
Lee Spetner: Not by Chance, 1997: Statistiske beregninger viser at punktmutasjoner ikke fører til nye arter. Genetiske omordning er ikke tilfeldige. Det fins variasjoner som ikke er tilfeldige, jfr mynteksemplet.
Henry Morris: Scientific Creationism, 1976: P. Danielli brukte levende celler for å kunne syntetisere en celle.
Fred Hoyle, astronom: Eksempler med en Boing 747 som blir ”skapt” i en virvelvind gjennom en sophaug.
Colin Patterson, evolusjonist, 1981: Evolusjon klarlegger ikke noe som helst.
Nobelprisvinner Max Planc: Bevisene er klare for eksistensen av en intelligent orden i universet som både mennesket og naturen retter seg etter.
William A. Demski, 1998: Mere Creation: Arroganse fra Dawkins og Dennets side å beskylde designteoretikere for å være dumme, ondsinnede eller gale. Hans eksempel med ”forklaringsfiltre” er virkelig interessante.

Jeg foretrekker å holde Dawkins utenfor, han har etter min mening en trosintelligens på under 30 til sammenligning med f eks Gagarin hvor jeg anslår en på 60.

--

Dateringene og dateringsmetodene som er blitt brukt av evolusjonister er ikke hundre prosent pålitelige. Dette mener nå en del forskere, baser på vitenskap om tid, lys og hastigheten for radioaktive elementer i radiometriske dateringer.  "Konstanten c" viser seg å ikke være så konstant likevel, se f eks Peter Weiss: ”Light stands still in Atom Clouds”. Det fins altså motforestillinger basert på ganske realistiske innfallsvinkler på problemet.  ICR (et kreasjonist-institutt i USA) mener at jorden er langt yngre enn 4, 5 milliarder år, og hvem vet sikkert om ikke så er tilfelle?

Mike Martin, John Barrow, A. Albrecht og Jao Magnejo – lyset beveger seg ikke med konstant hastighet.  D. Russel Humphrey: Radiodatering av zirkon gir 1, 5 milliarder år.  V. Gentry , som betraktes som en kjetter, ekspert på radiohaloer, sier at dette er feil. Han mener å kunne påvise at granitt aldri har vært utsatt for høye temperaturer, slik " de evolusjonære" sier.  Henry Morris: The Genesis Record: Ingen garanti for at fossiler må dateres i samsvar med ”uniformitetslæren” eller gradualismen.  Scott Huse, 1977: Polystratiske fossiler bestrider evolusjonslærens ide om at lagene er dannet i løpet av millioner av år. Derek Ager: Vet ikke om et eneste tilfelle der radioaktiv nedbryting brukes til å datere fossiler.

 

Utdrag fra en veggdebatt hvor jeg nevner teoremer og W. Gitt bl a navn: Ingen snakker om å føre bevis.

Ingen snakker om å føre bevis for eksistensen av en eller annen gud. Spesielt ikke de "evolusjonistene" som allerede tror på en eller annen religion. Nei, jeg tenkte mer på bevis for f.eks. irreducible complexity. Først kommer Behe og påstår at flagellene er IC uten noen begrunnelse bortsett fra at han ikke er istand til å se noen mulig utviklingslinje. Når kreasjonistene så får presentert en mulig utvikling med utgangspunkt i et type iii "sekresjonsapparat", kommer de med en ny påstand om at type iii "sekresjonsapparatet" er IC. Igjen uten noen begrunnelse.

Hadde de vært seriøse ville de ha brukt noen av forskningsmidlene sine til å bygge opp en skikkelig bevisførsel som kunne blitt tatt seriøst. Men det gjør de naturligvis ikke. Det såkalte "supplementet" som du øyensynlig tror på er en bløff fra ende til annen. Kreasjonistene har ikke kommet med noe konstruktivt bidrag overhode. Ikke ett. Dersom dette hadde vært tilfelle ville vi fått hørt om det til den dagen jorda ble oppslukt av sola. Men har vi hørt noe fra kreasjonistene? Ingenting.

Du ser også ut til å ha en forestilling om at "evolusjonistene" føler at de har motbevist eksistensen av alle guder. Dette kan vel ikke gjelde de troende "evolusjonistene" jeg nevnte lenger oppe? Eller mener du at de også har det som en oppgave?

Nei vB, du kan være trygg på at "evolusjonister" og ateister generelt gir en god dag i hva vB og vennene hans måtte tro. Det er først når dere forsøker å tre denne troen over hodene våre at vi reagerer.

---

Her er du nok litt for lett på avtrekker’n. Å gi en god dag i relevante problemstillinger lover ikke godt for en som hevder han vet sannheten en gang for alle. Du skjermer deg av en eller annen grunn for den soleklare ting at vitenskapen er helt avhengig av induktive så vel som deduktive vinkler.  Det virker som du er redd for spørsmål som kan supplere den rent empiriske vitenskap og dens metodologi og ser ikke ut til å ha sansen for at også ”metafysiske og p.t.  ennå- ikke-dokumenterbare”  eller verifiserbare vinkler og konklusjoner hører med i regnstykket når man skal avdekke naturen mirakler. Du ser ikke at den ønskede og tilstrebede objektivitet alltid må sammenholdes og virke sammen med de subjektive aspekt. Og med dette legger du jo en demper og et altfor snevert perspektiv på hele debatten og din egen tilnærming.

--

Hvorfor tro du det spiller noen rolle om DU ikke legger så mye vekt på Kitxmiller? Dommeravgjørelsen var viktig fordi den la til grunn at ID ikke var vitenskapelig (science), men dette er jo et høyst tvilsomt grunnlag, noe jeg har tatt opp ovenfor, men som du overser.  Isolert sett er denne saken bare det den er: En rettssak. Men den har hatt uhyrlig konsekvenser i og med at elever i skolen ikke får høre om ID som et supplement til den konsensus-forestilling og all den ubegrunnede agg  som råder grunnen i altfor mange forskermiljøer.

Og så kan du ikke være helt oppdatert - det er kanskje nettopp derfor du er så skråsikker og foretrekker "denial" fremfor idealet om fordomsfrihet. Du må huske at Watson og Crick fikk publisert en "peer" i 153. Hvordan gikk det? Akkurat, å sette sin lit til "peer review er ikke akkurat det klokeste man gjør, uten forbehold. Så kom Richard M. von Sternberg - som har to doktorgrader i evolusjonsbiologi - som sendte Robert Meyers arbeide til 3 forskere (peers) og dermed ble de publisert, dog med visse justeringer.

Meyers artikkel fikk bred støtte i sine påstander om at DNA ikke kan formidle compleks spesifisert informasjon som bare kan være "skapt" av naturlige prosesser slik som mutasjon og seleksjon.

Kjent er jo også Kenneth Millers feilaktige påstander om at Behe's teori om ireduserbar compleksitet ikke var å finne i noen mainstram peer-reviewed biologisk litteratur.

Du peker på uteblitte resultater? Vel, det kan du påstå ut fra din personlige definisjon av hva resulat er.

Men den definisjonen er meget snever og får ikke med seg det store perspektivet her. Det står om sannhet, ikke om snevert sette målbare facts, (selv om ingen ID'er vil underslå virkelige vitenskapelige resultater).

--

Veldig subjektivistisk sagt og tenkt, nesten totalsolipsistisk, og dessuten et vitnemål om at du vegrer deg for vitenskapsproblematikk, og at du følgelig foretrekker følelsmessige utbrudd og plattheter fremfor argumenter.

 

Kan du tilbakevise følgende teorem:

Teorem 3: Information comprises the nonmaterial foudation for all technological systems and for all systems of art. (Dr. Werner Gitt)

(Teorem 4: A message which has been subject to interference or "nose" in general comprises more information than an errorfree message. (Dr. Werner Gitt))

---

til blackadda:

Du har rett i at Watson og Crick ikke behandlet ID spesifikt, ID striden kom jo mye senere og har etter det nettopp fokusert de grunnleggende problemer W og C's arbeider ikke ga noe svar på.

Historien om Meyer her viser hvor spent, ladet og ufin hele striden har vært og er fremdeles, nesten uverdig verdige vitenskapsfolk, hvis man ser bort fra at også temperament må få et visst naturlig armslag, hvis alt ikke skal bli for uigjennomtrengelig og kjedelig, iafall for den gjens interesserte "ufaglærte" .

Poengene i hele debatten - og konklusjonene, operasjonelle eller ikke, henger imidlertid ikke på om man godkjennes i sitt eget miljø eller ikke, konsensus og vitenskap hegner vel ikke så godt sammen, enda dommeren i Kitzmiller nettopp la dette til grunn.

Behe sier: The idea of darwinian molecular evolution is not based on science. There is no publication in the scientific litterature - in journals og books - that desribes how molecular evolution ... has occured.

So hvor er "peer"ene? (Ja, du er sikkert mer oppdatert enn meg, ser det ut for, for jeg kan ikke arrestere Behe her og røper dermed min uvitenhet!)

Når det gjelde "ID gjengen" og manglende dokumentasjon, så lurer jeg på hva du mener. Hvis du mener at de ikke har bevist at det finnes design eller en designer, så har du vel rett, for hvis de hadde det, så var det ikke langt fra å være et gudsbevis. Men poenget - slik jeg ser det - er at her dreier det seg om indikasjoner mer enn om bevis og dessuten om "first principples" og common sense, det selvinnlysende.

ID-gjengens hovedanliggende, slik jeg tolker det, er å problematisere den skråsikkerhet og de psevdodaksiomer darwinistene opererer ut fra. Og dette er en høyst legitim oppgave, ja, og helt nødvendig som en fruktbar forutsetning i f eks i all nåværende etikkdebatt. ID gjør vitenskapene komplementær, slik den bør være, og slik virkeligheten selv er. Ontologi krever komplementaritet.

Darwinistene frykter imidlertid dette helt uten grunn, nærmest i kognitiv dissonans. De hevder å ha vitenskapelige bevis, ID hevder at de ikke har det (når det gjelder "origin of life"). Det er snakk om default eller ikke-default og i vår sammenheng her bør default være like vitenskapelig nødvendig som empiriisk eller positiv (ikke-default).

tiltjokkis:

 

Hvilken definisjon av teorem er det du operer med da? Jeg viser til Werner Gitt bl a. Forsøk å ta inn over det hans teorems innhold og slutt med å spekuler i om jeg driver klipp-og lim, det er nemlig helt usaklig og har intet poeng for andre enn deg selv.

Ta f eks teorem 7: The allocation of meanings to the set of available symbols is a mental process depending on convention.

Spørsmålet er hva du får ut av den, ikke om du tror at jeg synes dette høres imponerende ut. Hvert enkelt teorem har en historie å fortelle. Å presentere alle Gitts problemer samtidig har ingen hensikt. Hvert enkelt teorem kan reflekteres på isolert og er ikke løsrevne setninger ( med mindre du absolutt ikke klarer å se det på din måte).

tilBlack:

Mange gode poenger her, Black, interessant. Jeg er ikke sikker på om jeg forsår hvor du vil hen, men vinkelen din er lovende. For å gi et kort svar, som kanskje kan belyse eller supplere: Evolusjonsbiologen George Williams sier: "Evolusjonsbiologer har gått glipp av at det de studerer i virkeligheten er 2 mer eller mindre inkommensurable aspekter (domains): det som går på informasjon og det som dreier seg om materie." Han sier det kjapt: "DNA molekylet er mediet, det er ikke budskapet" (Medium, not the message).

Dette perspektivet utelukker ikke en åpning for at ID faktisk er vitenskap og at de teoremene Gitt operer er med styrker ID som en nødvendig og et nødvendigvis integrert og komplementært av aspekt av vitenskap. (Science).

--

Du har selvfølgelig rett - på dine premisser. Gitt kan ikke bevise sitt første teorem f eks, det er derfor det heter teorem, for å si det sånn. Men det er likevel sant at "purely material processes are fundamentlly precluded as sources of information". Dett er ikke bre en tankemessig nødvendighet, men sannheten i teoremet kan utledes av hvordan tingene må henge sammen for at det i det hele tatt skal være sammenheng - og helhet - i den menneskelige horisont, både fysisk og ikke-fysisk.

Hvordan får jeg dette til å henge i hop? Jo, ved å ikke utelukke "first principples" fra livshorisonten, vel vitende at dette å ensidig legge empiriske data og tradisjonell vitenskap til grunn, ikke gir noen mulighet for genuint å kunne se mennesket i et totalholistisk dybdeperspektiv og seg selv som et helt og fleksibelt tenkende og fungerende menneske.

Hvis man ikke ser betydningen av "first principples", vil man heller ikke se begrensning i hva vitenskap kan gi av svar på fundamentale spørsmål. Så lenge du ikke skjønner hva "first principples" går ut på, vil du måtte hevde at ID ikke kan underbygge sine konklusjoner. Du forutsetter at dette å kunne underbygge kun betyr å fremlegge fakta, (som kan falsifiseres), men dette gir jo et så innsnevret og mangler så mye av helhetsperspektiv at det forundrer meg at du ikke ser det.

Darwinistene tvinger etter min mening seg selv og andre til både å tenke og leve utilstrekkelig og kun partielt.

Det er dette du ikke forstår.

Etikk:

Her kommer det frem i dette klippet fra den amerikanske professoren Noel Ignatiev (marxist) hva hovedmålet med multikultur er og veien dit. Veien dit handler om å "fjerne hvite, og "hvithet" (med andre ord hvit kultur og levemåte) ". Hos disse haterne så er hvithet en klassebetegnelse og må derfor fjernes for å kunne innføre en verden uten forskjeller, hvite mennesker er i deres øyne konstante undertrykkere og djevler fordi de lever livene sine på sin måte. …"treason to whiteness is loyalty to humanity", har denne mannen skrevet og husk at dette er en lærer som underviser andre.

Dette hatet deler de direkte og indirekte (folk som ikke er klar over hatet i dette men preker ordene) med andre i samme ideologi og tingen er at idagens samfunn er marxistiske ideer i ferd, og har vært lenge å bli "Mainstream", dvs vanlig.

sitat fra ignatiev:

When we say we want to abolish the white race, we do not mean we want to exterminate people with fair skin. We mean that we want to do away with the social meaning of skin color, thereby abolishing the white race as a social category. Consider this parallel: To be against royalty does not mean wanting to kill the king. It means wanting to do away with crowns, thrones, titles, and the privileges attached to them. In our view, whiteness has a lot in common with royalty: they are both social formations that carry unearned advantages."

Nei vi husker jo alle hvordan det gikk med de kongelige og adelige i marxist/kommunist revolusjonen i Russland. De ble jo bare fratatt sine troner og kroner... Og sine liv.

Hvite er i dag fritt vilt, hvite hånes for sin kultur, sine trekk og de jobbes for å destabilisere alle hvite land slik at hvite ikke lenger har sine privilegier som de har jobbet og slitt for, frihet, fredlige land og byer og ikke minst en fremtid i egne land.

http://www.youtube.com/watch?v=kETA4kptVTw

--

Anonym

Tor, 28/06/2012 - 11:58

Det er nettopp vitenskapens lover de kristne ser hen til når vi hevder at det må finnes en førsteårsak til universet.

A)
INERTIA-loven (treghetsloven): Den tilbøyelighet enhver gjenstand eller ting i universet har til å forbli i ro eller til å fortsette å bevege seg i samme retning hvis den er i bevegelse dersom den ikke blir påvirket av en ytre kraft.

EKSEMPEL: Ballen ligger stille inntil noen plukker den opp. En vogn likeså.

KONKLUSJON: Var urmaterien uvirksom kunne den ikke sette seg selv i bevegelse for å skape eller utvikle seg til noe bedre.

B)
ENTROPI-loven. (Termodynamikkens andre hovedsetning). Energimengde som det ikke lenger går an å utvikle mekanisk arbeid av. Også kalt "likevektstilstanden".

EKSEMPEL: En gjenstand som overlates til seg selv har naturlig tilbøyelighet til å forfalle. Skal gjenstanden forbedres eller vedlikeholdes må det en ledet anstrengelse til. Setter man for eksempel en Folkevogn ut i ørkenen vil den aldri forvandles til en Rolls Royce. Står den lenge nok sørger entropiloven for at det bare blir rust og avfall tilbake.

KONKLUSJON: Var urmaterien uten en ledende kraft ville den IKKE utviklet seg til et komplekst, fullkomment univers. Kompleks informasjon oppstår aldri av intet. Det er i strid med entropiloven.

C)
LOVEN OM MASSENS OG ENERGIENS BEVARELSE:

EKSEMPEL:lov viser at energien bare forandres til et annet stoff/masse eller går over i en annen form for energi. Tenner du på vedkubben blir den ikke borte. Den bundne energien/massen transponeres til en annen energiform. Dette viser at masse og energi er ekvivalenter, de har en dualitet og er altså to sider av samme sak.

KONKLUSJON: Gud er lys, sier Bibelen. Lys er energi. Etter Bibelens syn har derfor Gud skapt masse ved hjelp av sin egen energi. Dersom en ting IKKE kan reduseres til ingenting, kan den heller ikke ha blitt til av ingenting.

D)
BIOGENESIS.(bios: liv genesis: kilde (gresk)

EKSEMPEL: Denne empiriske lov viser at det ikke finnes noe levende på jorden som ikke har fått sitt liv fra tidligere liv.

KONKLUSJON: Alt liv må derfor ha en førsteårsak, en kraft som alltid har eksistert. Det passer med Bibelens ord om at "ud er lys". Idag vet vi at i lysets hastighet står tiden stille. (Albert Einstein)

HOVEDKONKLUSJON:

A) Liv avhenger av ytre påvirkning.

B) Ytre påvirkning må settes igang.

C) Skal en ting settes igang kreves en kraftkilde.

D)Kraftkilden må være kontrollert.

E) En død ting kan ikke lede et system av kompleks informasjon.

F)Altså finnes en makt som er i stand til å sette ting i dynamisk bevegelse og denne makten må ha intelligens. Liv er lik OPPHAV - GRUNNSTOFFER - KRETSLØP

Skulle man videre gå inn på sannsynlighetsberegning og sannsynligheten for at samtlige 27 venstredreide aminosyrer hver for seg skulle oppstå i en fiendtlig ursuppe for så å møtes for å danne kompliserte peptidkjeder slik at proteiner kunne begynne å bygge organismer på egenhånd er denne sannsynligheten mindre enn 10 opphøyd i 243. Estimert antall atomer i universet utgjør et tall på 10 opphøyd i 50, slik at vi forstår at det ikke finnes sannsynlighet for at endog livets byggesteiner oppstår av seg selv.

At disse så skulle konvertere til kompleks informasjon og gjøre seg selv reproduktive er latterlig. Da er det lettere å tro at Ibsens samlede verker skulle oppstå ved en eksplosjon i et boktrykkeri. La det til sist være sagt at sannsynlighetsberegning er eksakt vitenskap. Kaster du en fullkommen terning ca. tusen ganger vil resultatet vise at du får tilnærmet like mange 1.,2.,3.,4.,5.,og seksere.

Dette er bare en brøkdel av bevisene for Guds eksistens. Men de materialistiske ateistiske sosialistene forsøker etter beste evne å undertrykke slike tanker i sin enhetsskole. Hvorfor? Jo, selvsagt fordi de selv vil være folkets guder

http://sian.no/node/1675

Guds skaperverk, islam og vitenskap:

Universet foreligger som en objektiv eller ontologisk god, verdig og vakker virkelighet utenfor Gud, skaperen, og med innebygde lover og regelmessigheter i en samlet og forutsigbar orden, som vi kan bruke vår fornuft til å arbeide i, avdekke eller forske i og forvalte og arbeide i, siden Gud skapte oss i sitt treenige bilde og i sin treenige likhet for å kunne kjenne og relatere til Ham, og derfor til oss selv, (i alle fall så langt og til nå):

Salme 19. 1-4, 1. Mosebok 1.1, 1. 26-28 og Joh 1.1

Universet i seg selv er derfor ikke guddommelig eller identisk med Gud, som er en Person, og heller ikke farlig eller truende i prinsipiell forstand, og det kan derfor heller ikke tilbes. Dette åpner for eksperimenter og empirisk forskning basert på visse konstante eller aprioriske logiske førsteprinsipper eller teoremer og metoder. Det er en integrert del av Guds lov at vi er satt i stand til å drive med vitenskap i og med at vi forventes å være ærlige, ha integritet, ydmykhet, mot og flid:

2. Mosebok 20. 1-17

I islam, derimot, er mennesket ikke skapt i Guds bilde (og likhet) og Allah kan derfor i prinsippet ikke kjennes verken personlig eller i form av kunnskap eller i form av evidentielle slutninger, noe som forutsetter kontinuitet eller konstans. Skapningen kontrolleres og opprettholdes i islam av Allah fra øyeblikk til øyeblikk vilkårlig i kraft av hans vilje, som når som helst kan forandres, hvis så Allah måtte ville. Grunnleggende forutsetninger for vitenskapelig arbeide er dermed fraværende eller i hvert fall ikke tilstrekkelige til at slikt arbeid kan prioriteres eller verdsettes fremfor rituelle bestemmelser og lydighet imot Allahs forordninger. Allah kan ikke reduseres til noen form for rasjonalitet idet dette ville begrense Allah’s vilje og hans ære. Dette åpner igjen lett for en magisk, panteistisk og animistisk verdensforståelse, hvilket gjenspeiler seg innen islam den dag i dag.

Fritt ett Kenneth Samples i hans Wothout a Doubt og i Douglas Groothuis  s 102 noe tillempet.

Se utfyllende postering her

..

Fører islam og kristendom til den samme vei og den ene sanne Gud?

Ifølge et offisielle saudiarabisk nettsted, skulle man tro svaret må bli bekreftende:

One should in fact properly speak of the Judeo-Christian-Islamic tradition. One should in fact properly speak of the Judeo-Christian-Islamic tradition, for Islam shares with the other Abrahamic religions their sacred history, the basic ethical teachings contained in the Ten Commandments and above all, belief in the One God. And it (islam) renews and repeats the true beliefs of Jews and Christians whose scriptures are mentioned as divinely revealed books in Islam's own sacred book, the Quran.

http://www.templemount.org/islamiad.html

På en norsk islam-side, står følgende å lese:

Jesus er en viktig skikkelse i Koranen, som anerkjenner Jesu lære slik den fremstilles i Evangeliene.

file:///c:/Users/Bruker/Documents/jesusunderordnetMuhammed.htm

En amerikansk annonse forkynner en muslimsk Jesus:

 

 

 

 

Annonsen ble satt inn av CAIR i amerikanske avviser for noe år siden. Cair er en organisasjon som har vært i hardt vær og som har fått mye kritikk. Det er skrevet en bok om CAIR, Muslim Mafia, som er annonsert og ”anmeldt” her:

 

http://www.amazon.com/Muslim-Mafia-Underworld-Conspiring-Islamize/dp/1935071106/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1351780959&sr=1-1&keywords=muslim+mafia

 

”Make no mistake; CAIR and it's Muslim Brotherhood co-conspirators have done a masterful job of creating an intricate web of deception all hidden behind the facade of "The Religion of Peace". By exploiting our freedom of religion for nefarious purposes, and inserting themselves into most of our government and law enforcement organizations as "representatives" of the Muslim people in America, they have had free rein to push their supremacist and destructive agenda.

Our PC culture has enabled them and encouraged them, as we have backed down to their demands over and over again…. ”

 

Av eksemplene over skulle det være klart at mange muslimer i Vesten – med stor finansiell støtte bak seg - forsøker å fortelle kristne at det er større likhet enn forskjell mellom islam og kristendom.

 

Man foregir og forespeiler den samme ”frelse”(selv om frelse i kristen mening ikke har noen mening for muslimer og i islam).

 

Man forsøker å berolige og si at forskjellene, hvis noen overhodet, ikke er så farlige, at ”alt vil gå seg til”.

 

Man vil forsikre om at troen – og dens ”objekt” er den samme i kristendom og islam (hvilket den ikke er).

 

Man forsøker kort sagt å innynde seg. Og samtidig fremstille islam som om islam ikke var noe å bry seg om, spesielt med tanke på ateister som gir en god dag i religion og tro, som om dette var illusjoner og ingenting å ta notis av.

 

Tror de virkelig på dette, at man ber til samme Gud?

 

Svaret er nei. Og i svaret ligger det her dermed en innbakt påstand om at man forsøker seg på en løgn, eller en billig og lett gjennomskuelig innsmigring, for å skaffe seg størst mulig sympati i de brede lag av befolkningen og for om mulig på denne måten sikre seg flest mulig konvertitter.

 

Kan ulike religiøse trossannheter forenes logisk? Dette er DET virkelig viktige og fundamentale spørsmålet.

 

Formallogikkens lover viser at de ulike trossannheter ikke kan være (like) sanne på samme tid og på samme måte.

 

Jesus Kristus kan ikke være Gud inkarnert og Gud ikke inkarnert (slik jødedom/islam forutsetter) på samme tid og på samme måte (A kan ikke være lik A og ikke-A).

 

Motstridende religioner har motsatt sannhetsverdi, - de negerer eller benekter eller utelukker hverandre gjensidig.

 

Den ene må derfor være sann og de andre falske.

 

Kristus må enten være Gud inkarnert eller Gud ikke-inkarnert fordi et mellomstandpunkt ikke er mulig, (the law of excluded middle).

 

Jøder, kristne og muslimer oppfatter alle Jesus Kristi identitet forskjellig og disse oppfatningene kan ikke alle være like sanne.

 

Det er imidlertid ikke logisk umulig at alle posisjonene kan være falske, men det er på den annen side ikke logisk mulig at alle kan være sanne.

 

Pluralismen strider følgelig mot de selvinnlysende logiske prinsippene, tankelovene eller ”first principles”.

 

Ronald H. Nash: ”For å kunne være pluralist, må man først forlate alle logiske prinsipper som muliggjør signifikant tanke, handling og kommunikasjon”.

 

Noen vil nå hevde at de logiske prinsippene ikke kan anvendes i religiøse spørsmål. De hevder at

sannheten bare kan finnes via en eller annen slags ikke-rasjonal intuisjon, men de havner da i den fellen at de selv må forutsette de logiske prinsippene de selv i utgangspunktet har forkastet. De havner i en selvmotsigelse.  Sier man at ”logikk” ikke kan anvendes på spørsmål om Gud, bruker man nettopp logikk for å kunne underbygge påstanden.

 

Å fjerne seg fra de logiske førsteprinsippene i relasjon til de ultimate spørsmål, er å la seg innhente av irrasjonalitet.

 

Utelukker man primatet av f esk loven om ikke-selvmotsigelse eller kontradiksjonsprinsippet, utelukker man samtidig muligheten for og - den nødvendige forutsetning for - enhver konsistent, koherent og meningsfull posisjon.

 

K. R. Samples (Without a Doubt s 164): (Se eget dokument som finnes på Samples):

 

Kristendommen er klart intolerant

 

Bør kristne være de mest tolerante av alle mennesker?

 

Bør kristne være de første til å tro at alle ”veier” fører til Gud – og frelsen (unnskyld gammeldags eller outdated ord)?

 

Bør kristne støtte alle forsøk på pluralisme, dvs synkretisme eller blandingsreligion?

 

Blir til slutt alle frelst og får et himmelsk, syndefritt liv, uansett?

 

Vel, hvis alle andre hadde hatt det samme teologiske og ontologiske syn på hva synd er, så burde  kanskje disse spørsmålene besvares positivt og bekreftende.

 

Men slik er det nå engang ikke: Kristne har et unikt forhold til synden, kan man si. Synd i kristendommen er ikke som synden i andre religioner eller troer og teologier.

 

For å si det kort:

 

Synd er ikke bare dårlig vane eller legning/tilbøyelighet. Det ligger i vår natur å være synder, se Jer 17. 9, Matt 15. 19. Synden påvirker hele personen, se f eks Ef 2. 3, 4. 10-20. Vi synder og er derfor ansvarlig overfor Gud, se Rom 3. 23. Det slik falne mennesket lider av en slags ”åndelig scizofreni”.

 

Hvilken annen tro kan snakke slik – om mennesket og indirekte om Gud?

 

Ulike religioner forblir logisk uforenlige. Tankelovene eller førsteprinsippene utelukker at alle religiøse trosutsagn eller påstander kan være like sanne på samme tid og på samme måte. Jesus Kristus kan ikke være Gud inkarnert og Gud ikke-inkarnert.

 

Religiøse trossetninger har motsatt sannhetsverdi. En må være sann, den andre falsk og/eller uholdbar. Det fins intet både-og. Bare enten eller … dette på tross av alle forsøk innen moderne liberal teologi på å overbevise folk og menigheter om det motsatte. 

 

Tankelovene krever at vi er klart intolerante og ikke-pluralistiske når det kommer til trossetninger eller dogmer fordi begge kan ikke være sanne.

 

Man kan heller ikke si at logikk ikke kan anvendes når det gjelder spørsmålet om Gud fordi utsagn om Guds eksistens eller ikke eksistens i seg selv anvender logikk og en negering er selvødeleggende i forhold til anvendelsen av logikk.

 

Å benekte loven om selvmotsigelse er å redusere seg selv til varig taushet eller skepsis. Alle veier leder ikke til Gud.

 

Etikk har elementer av menneskelig kreativitet, men tydeliggjør seg som noe som ikke har skapt seg selv og det er svært vanskelig å ikke tenke seg at noen handlinger er rette og at noen er gale.

 

Etisk subjektivisme: Her eksisterer ikke absolutte moralske standarder eller ett absolutt fundament for etikk. Man kan spørre: 1) Er barnemishandling OK under noen omstendigheter? 2)Er det mulig å skjelne mellom egen mening og moralsk sannhet? 3) Reduseres ikke etikk til et spørsmål om personlig, individuell smak, ”kollektiv eller individuell” interesse, nykke og behag?  4) Undermineres ikke selve konseptet om moral overhodet ved at man fjerner skillet mellom det normative og deskriptive? 5) Makter man å skille mellom dyd og last? 6) Er etisk subjektivisme mulig å etterleve konsekvent?

 

Etisk konvensjonalisme: Argumenter som taler for: Alle lærer sin moral i den kultur man vokser opp i. Den skal fremme toleranse, men hvis det ikke finnes noen universell gyldig standard, hvordan kan toleranse i seg selv da være en slik standard?

 

Argumenter som taler imot: Det blir umulig da – bare for å ta ett eksempel - å kritisere Taliban for mishandling av kvinner og barn i Afghanistan og det blir umulig å kreve reform, for hvilken gruppe skal ha det avgjørende ordet når det skal bestemmes hva som er rett og galt?

 

Etisk konvensjonalisme presenterer derfor ingen overbevisende grunn for etablering av et etisk fruktbart eller holdbart argument.  

 

Moralsk absoluttisme: Fundament: Har intet å gjøre i et absolutt fysisk lukket system hvor fri valg er umulige. Etisk absoluttisme er meningsløs i en verden blottet for formål og design (dvs en Skaper). Moralske prinsipper forutsetter eksistensen av et personlig vesen. Etisk absoluttisme er derfor kompatibelt med eksistensen av en uendelig, evig, personlig, hellig og kjærlig Gud. Moralske verdier flyter fra Guds vesen og karakter og etiske prinsipper som ikke er basert tilfeldig eller ”over” Gud.

 

Toleranse er en dyd i kristendommen, men samtidig kan ikke kristendommen benekte at det finnes en absolutt sannhet og at denne er åpenbart i og av Kristus.

 

Vissheten om at det finnes en ultimat sannhet, må ha prioritet fremfor tilfeldige kriterier eller standarder for hva sosial toleranse innebærer. Uten sannhet er toleranse meningsløs.

 

Det blir påstått at eksklusive kristne kriterier for sannhet fører til intoleranse. De som hevder dette tviler på at det finnes en objektiv sannhet, men bekrefter likevel en tro på at alle kulturer har sin egen sannhet. Det påstås at det ikke finnes En sannhet, men dette er jo bare et uttrykk for at det nettopp finnes En sannhet. Benekter man også dette, havner man i skeptisisme, solipsisme eller nihilisme.

 

Kristendommen er ikke som andre religioner; idet disse tilstreber det guddommelige eller annen spiritualitet, må den kristne bekrefte Guds budskap, befaling og plan eller målsetting for menneskeheten på det grunnlag at dette bygger på historiske realiteter og ikke på menneskets egetinitierte selvrealiseringsbehov, - kall det gjerne ”gjerninger”. For kristne må alle andre kriterier enn disse og som avviser dette og at Gud selv i menneskets form og natur handlet og kommuniserte – og fortsatt gjør det – direkte med mennesker avvises og betraktes som falske eller uholdbare.

 

Slik sett kan kristne aldri bli annet enn ekskluderende. Kristne kan ikke i toleransens navn oppgi eller justere dette grunnlaget for å tekkes de som kan tillate seg å tvile ved å tro at sannheten er relativ og alle trossystemer er all-inkluderende eller trosmessig likeverdige.

 

Kristne må hevde objektive moralforpliktelse begrunnet i Guds moralske (guddommelige) personlighet, Han rettferdighet, Hans hellighet og kraft og at Han er kjærlighet (agapen), ikke mennesket.

 

Kristne må avvise at moralen har sitt grunnlag utenfor dette spekteret av objektive, levende og virkelige gudsattributter, nemlig i ateismen, fysikalismen eller naturalismen som forklarer livet og mennesket med basis i teorier om tilfeldig utvalg fra en formløs materie hvor objektiv moral er ikke-eksisterende og kun bygger på påfunn, nykker, situasjoner, kontekst osv, dvs på de mer eller mindre noble, empatiske, - selvutslettende eller filantropiske eller  selvbekreftende og misantropiske  -  og visjonære konvensjoner man til enhver ti og på ethvert sted blir enige om skal gjelde og være normativ. Etisk absoluttisme er forenlig med den kristne teisme, dvs. med det postulat at det finnes (bare en), en evig, ubegrenset, personlig, hellig og rettferdig Gud.

 

Presupposisjonalisme contra tradisjonell apologetikk: Hybner presuppositionalist

 

Presupposisjonelle argumenter: Gud kan ikke bevises eller verifisert, Han er skaperen av alle ting og er den ultimate forutsetning for alle ting. Gud er ingen del av Skapelsen, men Hans eksistens kreves for at noe i det hele tatt skal kunne bevises eller understøtte noe som helst. Gud må eksistere hvis Skapelsen fins, hvis kunnskap er mulig og objektiv sannhet er mulig og hvis det finnes objektive moralske normer. Vi kan ikke unngå å forutsette Gud uten å gjøre alt annet vilkårlig enn Gud selv.
Guds eksistens må tros på basis av Skaperens selvåpenbaring, for det finnes intet alternativ. Kristne tror på Gud fordi det motsatte av det å tro er umulig. Ut fra Skriften eksisterer Gud uten at det argumenteres for Gud slik tradisjonell apologi gjør. Gud forutsettes å eksistere og dette kalles «Det transcendentale argument» og er det argument man må basere seg på for komme frem til sannheten.

Tradisjonelle apologetiske argumenter: Gud er bare kanskje den nødvendige forutsetningen, men kan bevises å være sann akkurat som alle ting ellers kan bevises å være sanne eller falske. Skaperen av de logiske lovene kan være underordnet disse i syllogistisk eller analytisk form likeså vel som skapelsen selv kan være det. Å sette parantes rundt Guds faktisitet og sannhet for å konstruere et poeng, vil gjøre argumenter for Guds eksistens vilkårlige. Gud må tros på ut fra bevis ut fra skaperverket og forsvares fra grunnen og oppad – som f eks ved de såkalte gudsbevisene - slik at man starter med så få religiøse presupposisjoner som mulig for så å nå frem til kristen teisme. Kristen tro trenger ikke å være et premiss for å komme frem til den kristne sannhet og det ses ingen nødvendighet av å demonstrere for den ikke-troendes underbevisste gudskunnskap.

 

P: Utgangspunktet er Gud og Hans selvstendige og ufeilbarlige tolkning av sitt Ord og sin Skapning og dette er nødvendig både for kunnskap og for å kunne forsvare og overbevise ikkekristne om den kristne tros sannhet. Den kristne selvbevisstheten er samtidig med gudsbevisstheten.

 

T: Utgangspunktet er menneskets autonomi og mulig feilbarlige tolkning av naturen, vitenskapen og historien som allmenn åpenbaring og dette er tilstrekkelig for å kunne vite hvordan man skal forsvare og sannsynliggjøre troen. Selvbevisstheten kommer  logisk og kronologisk før gudsbevisstheten.

 

P: «Utfallspunktet» - endingpoint – er visshet om eksistensen av den kristne Gud og Hans ords sannhet. Det foreligger ingen mulighet overhodet for at treenigheten ikke skulle eksistere og at Bibelen ikke er Guds sanne ord. Skulle det være tilfelle, står ingen annen mulighet åpen. Vi har tiltro og den høyeste grad av sikkerhet: Gud selv taler direkte til oss i Skriften.

 

T: Utfallspunktet er at Gud sannsynlig eksisterer, men at det også kan være tilfelle at han ikke gjør det og at Bibelen ikke er hans sanne ord

 

P: Ikke-troende vil aldri komme til tro uten at Gud forandrer deres hjerter: T: Ditto, men de ikke-troende tror ikke på Bibelen og hevder ikke å tro på Gud, fordi de holder seg til syndig forutsetninger, på grunn av deres forherdelse, og derfor vil de heller ikke tro på grunnlag av et ytre vitnemål, slik som syllogismer, indisier osv viser. Vi tror for å kunne forstå. Vi har ingen rett til å stille spørsmålstegn ved og dømme om Gud og Hans Ord. Guds ord er selvlegitimerende og trenger ikke ytre grunnlag som bevis. De er den øverste autoritet og Bibelen beviser seg selv og hvis den kunne la seg bevise utenifra, ville den opphøre å være den høyeste autoritet. Teologiske prinsipper som fremføres og som ikke finner grunnlag i Bibelen, kan ikke bygge på prinsipper utlagt fra konseptet om Den naturlig loven.

 

T: Vi må tilby de ikke-troende eksterne bevis så nøytralt som mulig og bygge på andre kilder enn Bibelen, slik som f eks logisk argumentasjon og faktabevis. Ikke-troende har alle forutsetninger for å forstå implikasjonene av slike fakta og evne til å kunne resonnere seg frem til kristen teisme og dens rasjonalitet. Vi forstår slik at vi kan tro. Vi har rett til å stille spørsmål ved og dømme Gud og hans ord. Gud står på tiltalebenken sammen med sitt ord og de foreliggende indisier og argumenter vil tale til fordel for Guds sak. Bibelen teller som et sterkt indisium der den blir støttet av ytre kilder og av historiske realiteter. Bibelen må vurderes ut fra aksepterte verdslige standarder og slik som øyenvitneberetninger, mirakler, for Bibelen kan ikke være et bevis i seg selv og sirkelargumenter er ikke holdbare. Vi vet at hva Gud sier er sant fordi mennesket selv kan vise at det er sant via fornuftens nøytrale fortolkning og dette er det høyeste autoritative grunnlag som troen kan bygges på. Teologiske prinsipper uten grunnlag i Bibelen kan fremføres fra konseptet om Den naturlige loven.

 

P: Den alminnelige gudserfaring – sensus divinitatis – er kunnskap i seg selv og nedlagt i alle mennesker av Gud selv som gudsbildet i mennesket, slik at det kjenner Gud umiddelbart og slik at selvbevissthet forutsetter gudsbevissthet.  Logiske eller evidensielle slutningsrekker er ikke nødvendige for å ha autentisk kunnskap om Gud, fordi det åpenbares direkte av Gud og ikke først og fremst formidlet gjennom skaperverket slik det er beskrevet i Romerne 1. Mennesket er passivt og det er tilstrekkelig for gudskunnskap og gudsbevissthet at det er født med gudsbildet. Synden har gjort det umulig å etablere og tolke ut fra naturlig teologi eller naturlig åpenbaring. Det trengs en spesiell åpenbaring og den gis i Bibelen sammen med gudsbildet og Den hellige Ånd.

 

T: Den alminnelige gudserfaring er ingen genuin kunnskap, men kan lede hen til den, dvs til naturlig teologi via slutninger, argumentasjon, syllogismer etc og formidles via skaperverket og fornuften og slik vil den ikke-troende kunne overbevises om sannheten i kristen teisme. Naturlig teologi er basis for kristen apologi og effekten av synden på sinnet forhindrer ikke den ikke-troende å bygge på naturlig teologi. Spesielle åpenbaring er ikke nødvendig.

 

P: Alle fata tilhører Gud og de er derfor ikke trosmessig nøytrale og fakta blir mistolket av ikke-troende som har forutsatt at Gud ikke eksisterer.

 

T: Fakta er religiøst nøytrale og kan tolkes korrekt av alle. De er selvforklarende.

 

P: Jesu oppstandelse er et historisk faktum og burde legges til grunn i all apologi. Hvis det skulle vise seg ikke å være tilfelle, skulle vi gi avkall på troen.

 

T: Jesu oppstandelse er et historisk faktum og en nødvendig forutsetning for kristen tro.

 

P: De logiske lovene kan betraktes på mange måter, som f eks at de er den indre koherens eller sammenheng i Gud selv og de metafysiske elementer som gir opphav til og orden i skapningen. Men de kan også oppfattes som rent menneskelige demonstrasjoner av slike lover i naturen. Men vi hevder at Gud ikke er avhengig av dem og at de er del av skapningen, slik at Gud transcenderer alle de logiske lovene, som vi betrakter som skapte.

 

T: De logiske lovene er tankelover i skapningen som både mennesket og Gud underlegger seg, men dog slik at de er integrert i Hans natur. Gud overskrider ikke de logiske lovene, slik som f eks loven om selvmotsigelse, fordi det ville bety at Gud transcenderte seg selv, hvilket er umulig. Det er ingen grunnleggende distinksjon mellom Skaper og skapning når det gjelder  Gud og de logiske lovene.

 

P: Skapelse, objektiv moral og kunnskap forutsetter en Skaper. Den visshet Paulus snakker om bygger ikke på sannsynlighetsberegning. T: Skapelse osv  impliserer en Skaper. Absolutt sikkerhet om den kristne Gud og Bibelen er umulig og den beste visshet vi kan ha bygger på høy sannsynlighetsgrad.

 

 

Litt etikk på tampen her: etikkgrunnleggende

 

 

Moritz Schlick: I en konflikt mellom ulike motiv velger vi det som er mest lystbetont eller minst ulystbetont. Dette er en virkelig lov!

 

Hobbes: Mennesket må handle ut fra egeninteresse – man søker det som er godt og viker unna det som er vondt. – fordi det naturbestemt, ut fra "impultion of nature".

 

C.D. Butler : Er det slik at (det er en lov) vi strever kun etter å få tilfredsstilt egne behov?

Søker vi ikke det allmenne beste? Den psykologiske egoismen kan ikke verifiseres!

 

Bentham: Handlingene er moralsk verdige  så sant deres konsekvenser bringer mer godt enn ondt. Ondt er "pain" og "pleasure" er godt!

 

Moor: Utilitarianisme is fully justified.

 

Deontologi: Kriteriene på en moralsk eller riktig handling ligger ikke i handlingens resultat, men i den vesensegenskaper.  At å lyve er galt, baserer seg ikke på vurderingen av konsekvensene.

 

Kant: En maxime er en lov som  kan forankre seg i en subjektiv oppfatning. En objektiv lov som er gyldig under alle omstendigheter og som gjør en handling moralsk riktig om subjektet handler ut fra en maxime som subjektet vil (ville) handle etter bevisst og som dessuten oppfylle kravet om å være et kategorisk imperativ. Ingenting kan benekt at en god vilje er (noe) godt. Fornuften er universell i motsetning til følelseslivet og universalitet er et nødvendig og tilstrekkelig kriterium på en riktig maxime. Bare universelle lover som lar seg universalisere er forenlige med fornuften. Reversibilitet er at man allmenngjør en maxime der dett er logisk mulig. Man kan ikke ville følge en maxime som godtar at man ødsler sine evner selv om menneskeheten likevel ville bestå. Man kan ikke ville gjøre dette til en plikt. Men: Unntak mulig?

 

W.D. Ross foreslår en annen rege-ldeontologisk teori: Grunnregler som aksepteres er prima-facie-plikter som alle intuitivt kan istemme.

 

John Rawl, 1972: Rettferdsprisippet må bygge på identifisering av de som har det verst i samfunnet for å kunne utjevne sosiale og økonomiske forskjeller. Behovene i sentrum. Om det ikke fins en annen fordeling enn den som gjør at begge parter – av to - får det bedre, så skal godene deles likt mellom dem.

 

W. Frankena: Den handlingdeontologiske etikken tilbyr ikke noen som helst retningslinje som vi avgjøre ut fra om en handling er rett eller gal. Egenverdien ligger i opplevelsen og tilfredsstillelsen . "Helse" har ingen egenverdi, bare opplevelsen av den.

B. Rosen: Konstitutive regler er regler for et spill f eks. Summary rules er regler som avledes av generalisering fra lignende tilfeller, men som ikke er resultat av bindende logisk argumentering.

 

Platon: Hvis lyst skulle være det enest som har egenverdi skulle ikke noe annet kunne øke egenverdien i en tilstand. (Dette kan ikke være sant!)

Thomas: Andre "foreteelser" enn lyst som oppfattes som å ha egenverdi: Selvrealisasjon, god vilje, delaktighet i Gud som det høyeste gode. Intellektet er menneskets "form", det som gjør det ti menneske. Å virkeliggjøre seg selv er å la intellektet innrette seg på gudsbeskuelse som mål. Mennesket eneste egenverdi ligger i delaktighet i det høyeste gode som er Gud.

 

Nygren: Fokus på godt og ondt, ikke på rett og urett. En handling er god bare når den flyter av et godt sinnelag. (Motivet årsak?)

 

Samvittigheten:

Består det av sjelelige egenskaper eller lokaliserbare evner? Indre innskrevet lov? Tillempning eller forming? Høna og egget: Det etterfølgende er det forutgående? Det anklagende og anklagede eller  det rene? Varierende. Subjektivt. Vanskelig å objektivisere og tillempe. Det genetiske mistaket.

 

Paulus: Den sterke og den svake s. De med sterk s. synes ikke å moralske vegringer mht. å spise kjøtt ofret til andre guder, fordi de ganske enkelt ikke fins og derfor ikke betyr noe

De som har svak s. er ikke fullt overbevist om at avgudene ikke har innflytelse eller reell makt, de bestemmes dermed av ikke-kristen innflytelse.

S. er følgelig en moralsk eller religiøs overbevisning bestemt av tro eller mangel på tro.

Rom. 2. 14-16 - hedningene er seg selv en lov, lovens vek er skrevet i deres hjerter, hvilket samvittigheten deres vitner om. Den anklager eller forsvarer dem. Bygger dette på jødiske forestillinger om 2 tilbøyeligheter  hos mennesket, den gode og den onde?

 

Thomas: Synderesis er den grunnleggende evne mennesket har i sin fornuft som gir det kunnskap om grunnleggende sannheter og naturrettens naturlige prinsipper.  Denne kunnskapen er gitt i og med menneskenaturen og er ufeilbar og konstant samtidig som dens oppgave er å vende mennesket bort fra det onde til det gode.

Conscientia's oppgave er å tillempe synderesis på enkelttilfellene.

 

Luther: S. er fremfor alt en etterfølgende samvittighet. 2 sider: Den ene vendt mot Gud og sammenfaller med troen. Utro eller brist på tro medfører sinnsstemninger som ikke  er helt friske. Dette er den onde samvittigheten. 1 Tom 1. 5 – 11: En god samvittighet er en reaksjon på et liv i overensstemmelse med de borgerlige lover.

 

Dygd: Anbefalelsesverdige karakteregenskaper som erverves gjennom en oppøvning som på sikt vil betinge oppførsel – eller tanker og motiv – som er moralsk akseptable og som derfor i større eller mindre grad kan sies å være forbilledlige.

 

Aristoteles: En rett handling fører til det som er godt for mennesket og det gode er menneskets selvrealisering. Sjelen består av 2 deler: En fornuftig og en ufornuftig del. Fornuften kan enten styre eller bli styrt av begjæret og viljen. Får begjær og vilje overtaket, blir sjelen u-fornuftig. Dygdens oppgave er å styre og manifisterer seg gjennom oppøvning til "gode" vaner. Den praktiske fornufts oppgave er å regne ut eller beregne mål, middel og konsekvens.

Denne praktiske visdom gir evne til å avgjøre hvilken handling som er rett.

 

Thomas: Det gode som mennesket strever etter er menneskets fullkommengjørelse som fornuftsmenneske. Intellektets og viljens dygder og de dygder som fullkommengjør mennesket til fellesskap med Gud i eller gjennom en skjenket – eller delvis fortjent? -   overnatur. Primære og sekundære kardinaldyder: Naturlige og teologiske dygder forankret i viljens dygder og intellektets dygder. Rettferdighet, utholdenhet og måtlighet - og klokhet.

Håp, kjærlighet og tro – som regnes for en intellektets dygd.

 

Kognitive ikke-oversettbare teorier hevder at etiske utsagn ikke er påstander som formidler kunnskap om handlingers egenverdi, slike påstander er verken sanne eller falske. Kunnskapen nås gjennom intuisjon og kalles intuisjonistisk verdiobjektivisme.  (Moore). Mots. Ross er regldeontologisk. Stevenson: X er rett betyr bare at Jeg liker X. Dette er ikke-kognitivt.

 

Barth, (Brunner og Søe): Guds nådehandling er forutsetningen for all etikk. Det etiske grunnspørsmål er allmennmenneskelig, men det er et av Guds nåde stilt spørsmål og som får sitt svar bare i Guds nåde. En positiv innholdsbestemmelse av "god" kan likevel ikke gis på det humane planet. Alle slike forsøk er dømt til å mislykkes. Guds nåde protesterer mot alle menneskelig forsøk på å konstruer en etikk som sådan.

En kristens konkretisering av etiske bud er "Jesus-fylte" og dermed helt skilte fra en rent human etos. Det øverste kriteriet for all menneskelig handling er at det direkte forkynner Jesu liv.

Brunner innfører "Die Ordnungen" når han kommer til de sosialetiske spørsmålene og innfører dermed naturrettslige resonnement med tilknytning til skapelsestroen. Søe avviser dette og holder på en strengt teologisk begrunnet etikk også i sosialetiske spørsmål.

B. mener at ulikhet i funksjon kan tjene til å motivere forskjeller i maktfordelingen og at medfødte forskjeller kan begrunne fortjenesteprinsippet begrunnet i skapertroen. Ordningen er uforanderlige og har religiøs sanksjon. Det ligger i familiens vesen at far er dens overhode.

Det er ikke som det skal være når faren passer barna og moren er i jobb.  (Mots. Niebuhr som har likestilling som rettferdighetens ledende prinsipp. Meritt-prinsippet har ingen egenverdi).  

 

Lehman: Hovedproblemet er det meta-etiske spørsmålet, "rettferdiggjørelsen" av etiske utsagn. Etikk er teologi med vekt på Guds handlinger heller enn på Guds befalinger. "What ought I to do? eller What am I to do?".

Et gyldig etisk utsagn er bare gyldig såfremt det kan oversettes til et verifiserbare ikke-etisk

utsagn. "God" er bare godt hvis det kan sies at "denne handling utfører Gud i denne verden for å skape menneskelig modning".  Avviser enhver menneskelig erfaring og ethvert humant prinsipp om grunnlag for etikken (?). s 107 . Hva Gud gjør i verden kan aldri forutses og det følge ingen regler. (Hvordan skal man da vite hvilken handling som er Guds?)

 

Augustin, Luther og Calvin bygger på en strengt humant forankret etikk begrunnet i læren om Den naturlig loven. Hedningene gjør av naturen hva loven inneholder.

A.: Mennesket selvrealisering, et hierarki og en rangordning: Fornuft (aktiv og kontemplativ),  et sanselig aspekt i sjelen og en kropp. All pliktoppfyllelse og alle dygder er former for gudskjærlighet.

Rettferdighet står sentralt: Gi til hver det han tilkommer (har krav på) – suum cuique distribuere. Moralen skal ikke være et våpen for å fremme egeninteressen. Rettferdighet er å elske Gud over alle ting. Alle mennesker er min neste. Alle mennesker likeverd begrunnes ut fra den absolutte naturretten, som er Guds hensikt med skaperverket. Etter syndefallet blir det nødvendig å regulere med den relative naturretten. Den evige loven inngår i Guds fornuft. Den naturlige loven fins i mennesket i kraft av skapelsen. Den åpenbarte loven gis mennesket pga. synden.

 

Thomas: Verdien bestemmer normen, en norm som ikke begrunnes ut fra en verdi og ikke har en verdifremmende oppgave, er ikke moralsk bindende.

Verdien eller endemålet er utgangspunktet for den moralske handling, ikke sinnelaget. Det gode er det som følger naturen. Den naturlig lovens oppgave er å vise hva som er rett handling og hva som er plikt å gjøre, nemlig det universelle gode og det allmenne gode. Plikten overfor Gud peker mot det universelt gode.  Skillet mellom moralske og teologisk dygder – tro, håp og kjærlighet. Den evige loven, den naturlieg loven (er kun morallov) og den åpenbarte loven, pluss de menneskelige lovene. Ingen detaljerte rettsregler oppstilles for samfunnet med guddommelig autoritet. Dette tar fornuften seg av. Evangelier er den nye loven. Den går ut over den naturlige. Alt det som mennesket må gjøre for å vinne evig salighet. Pliktoppfyllelsen får karakter av frelses-fortjeneste. Det etiske kravet gjelder ikke bare ytre krav, men i tillegg sinnelaget, som supplement til GT. De evangeliske rådene er ikke bud som pålegges alle, men kan fritt velges av den enkelte. De går ut over plikten og krever lydighet, fattigdom og kyskhet.

Luther avviser eudaimonismen og gjerningsrettferdigheten i skolastisk etikk. Å avstå fra å benytte seg av sin rett (ifølge Bergprekenen) kan aldri bli en generell moralregel, men som "sann kristen" kan den kristen heve seg over den "normale" etikk.

 

Løgstrup: Forankrer bør'et i selve den menneskelig eksistens, ontologisk. Det fins mao ord visse beskrivbare moment som utløser en etisk reaksjon hos oss, se Etiska Problem s 141

 

…

Professors brain

 

Det var en diskusjon om Guds eksistens i en filosofitime og professoren presenterte følgende logikk: Har noen i salen hørt Gud?

Ingen svar.
Har noen her berørt Gud?
Fortsatt ingen svar.
Har noen her noen gang sett Gud?
Da fortsatt ingen svarte, konkluderte professoren:
Da finnes det ingen Gud.

En av studentene tenkte seg da om noen sekunderer, rakk opp hånden og spurte sine medstudenter:
Har noen her noen gang hørt professorens hjerne?
Det ble stille.
Har noen her berørt professores hjerne?
Fortsatt helt stille.
Har noen noen gang sett professorens hjerne?
Studentene var fortsatt stille.
Studentenkonkluderte:
Da må det, ifølge professorens egen logikk, være sant at professoren ikke har noen hjerne …

--

Dersom Gud eksisterer, kan det godt hende at det ikke finnes noen naturlig forklaring på alt. Hva hvis universet vi lever i ligne mer på det universet kristne tror på enn på det universet som ateistene holder for sant?

En moralsk lov finnes og kjennes av alle, altså: Gud eksisterer. Bevissthet finnes, og sinnet, og fornuften og de logiske lovene; dessuten menneskeverdet, like rettigheter, fri vilje, menneskets personlighet, kjærlighet, formål og mening – altså: Gud eksisterer. Vi postulerer: Selve muligheten og umuligheten som ide krever at Gud eksisterer og at det faktisk er umulig at Gud ikke eksisterer.

(The Godless delution av Patric Madrid og Kenneth Hensley, s 216 ff, 2010)

 

 

Konsekvensene av avkristningen av Vesten, kan øynes i følgende korte appendix, som viser noe av utviklingen etter at førsteprinsippene for en stor del ble forlatt av den vestlige, marxistiske, materialistiske, sekulære og ateistiske elite:

 

Statistikk forfall i Vesten

 

Pasquini s 21: I gjennomsnitt blir alle amerikanere bombardert med 15000 bilder med sexorientert innhold s 33: Berzezinsky: 60 mill liv tapt under kommunistisk styre, S 41: 3600-4600 daglige aborter i Usa. Siden 1970 over 40 millioner; over 800 000 hvert år(for levedyktige fostre). 71% av disse aborteres i uke 16. Amerikanske liv tapt i kriger, i alt: 1 178 83. 3500 ble drept i irak-krigen på 6 år. S 53 ff: Siden 1960: Til tross for prevensjonspresset har abort økt fra 200 tusen til 1,4 mil pr. år. Samboerskap fra 500 tusen til 4 mill. Skilsmisser fra 400 tusen til 1,2 mill pr. år. Enslige forsørgere fra 9% til 32%. Barn utenfor ekteskap fra 200 tusen til 1, 5 mill pr år. Tenåringssvangerskap fra 30 til 110 av hver 1000 jenter pr. år. Kjønnssykdommer økte med 245%. Barnemishandling så en økning på 286% og kriminaliteten med 510%. S 58: 2/3 av dem som blir behandlet for rusmisbruk melder om barnemishandling. 1/3 av barn utsatt for overgrep vil selv misbruke sine egne barn. S 79: 17% av skolebarn på videregående (7-8 grade) har gjevnlig sex. 1 av 9 blir gravide. 65 mill amerikanere lider av uhelbredelige kjønnssykdommer. S 80: 400 tusen jenter under 20 år tar abort. Når ½ av alle svangerskap er uønskede. S 82: Homser har 14 ganger større hyppighet av selvmordsforsøk og 3 ½ ganger flere lykkes enn heteroseksuelle. S 85: 42% av mannlige homofile har fler enn 500 ulike partnere i året: 79% med helt ukjente. Bare 3% har indre enn 10 ulike partnere pr. år. Kvinnelige: 42% har fler enn 10 ulike partnere pr. år. S 86: Fra 1960 til 2007: fra 3095700 til 9843481 tilfeller av eiendomskriminalitet, fra 9100 til16929 mord, fra 17190 til 90427 voldtekter og fra 107840 til 445125 ran.
S 133: Selvmordshyppighet: Kat: 4% pr 1000, Prot: 13. 8, Ateist: 31. 1. Ateister gifter seg halvparten så ofte. Fra 1917-1968 ødela Sovjetkommunistene 41 tusen av 48 tusen kirker. Halvparten av alle selvmordsterrorister mellom 1980 – 2000 var ateister. S 153: Sannsynligheten for at DNA-rekken (DNA-strain) kunne utvikle seg tilfeldig er 1. 6 fulgt av 59 nuller og er derfor umulig. At en menneskecelle skulle bli formet tilfeldig for 3, 7 milliarder år siden er statistisk umulig. Sannsynligheten for at en Chikuaha skulle begynne å synge opera er større enn tilfeldig utvikling av en celle( eller et øye). S 216: Den spanske inkvisisjonen drepte 3 230 fra 1481 til 1834. Den middelalderske inkv. 2000 fra 1184 til 1500. Den portugisiske 1 175 fra 1540 til 1794. Den spanske røde terror drepte 72 344 fra 1926 til 1939, altså på 13 år. Fra 1917 til 2007 ble ca 148 millioner mennesker drept under et ateistisk styresett.
Patric Glynn: S 184: 1990: Opererte pasienter over 65 år med sterkere religiøs tro var mindre deprimerte og frisknet fortere til. Faste kirkegjengere hadde færre psykiske plager uavhengig av alder, utdannelse, sivilstatus og rase. S 80: 1972: Røykere med sterk tro og gikk ofte i kriken hadde 70 ganger mindre sjanse for unormalt høyt blodtrykk enn andre. S 71: NYT, 1991: Et voksende antall psykologer finner religion viktigere  – om ikke i deres personlige liv - og dette blir nå ansett for å være et  respektabelt  vitenskapelig fokus for videre studier. S 65: The New Harward Guide to Psychiatry, 1988: Resultatet av løse forbindelser fra 60-70 årene: Ungdom opplever den nye sekulære og seksuelle friheten som ikke medførende større glede, frihet og åpenhet, eller flere meningsfulle relasjoner mellom kjønnene.  Færre grensesettinger førte ofte til tomme forhold, selvforakt og mindreverdsfølelse; seksuell aktivitet endte i ensomhetsfølelse og medførte lite av den emosjonelle nærhet de hadde behov for; mange beskrev skyldfølelse og at man brukte og ble brukt. S 63: 1972: 43% blant psykiaterne tror på Gud; i befolkingen: 95%. 1972: Bare 1, 1% av psykologene trodde.

Tammy Bruce m fl: 1960: 2 % av alle barn ble født utenfor ekteskap. I dag: 1 av 4. Samtidig har antall ungdommer som begår selvmord tredoblet seg. Gifte kvinners antall fødsler var 4 millioner i 1960 mens tallet er ned på 2,7 millioner i 1996. 1900: 6% av alle kvinner hadde hatt et sexuelt forhold før fylte 19 år. I dag har 3 av 4 ugifte kvinner hatt det. 2004: Antallet aborter i USA ligger nå på rundt 1,3 millioner pr år. Det betyr at det totale antall aborter siden abort ble lovlig ligger på 40 millioner i 2004. 1962: Skilsmissene har økt med 350 % siden dette året. 1/3 av alle barn vokser i dag opp i en enforelder-familie 1965 24% av svarte barn ble født utenfor ekteskap. Tallet var 3,1% for hvite. I 1990 var tallene respektive 64% og 18%. Fra 1930 økte tallet på svarte kvinner som fikk barn før ekteskap fra 43 % til 80%. 1970: Bare 36% av 20 års gamle kvinner var ugifte. I 1995 var det 68%. Blant 25-29 år gamle kvinner var andelen steget fra 10% til 35%. 1980: Antall innsatte i fengslene var en halv million. I dag er tallet over 2 millioner. I det afrikanske miljøet fødes nå nærmere 70% av alle barn utenfor ekteskap. Det fins mer en 6 millioner stoffavhengige amerikanere. En undersøkelse som ble foretatt for 40 år siden forteller utfyllende om det bildet som avtegner seg: Før 1962, det året da det ble forbudt å be på offentlige amerikanske skoler, dreide disiplinære forhold seg om å snakke høyt, tygge tyggegummi, lage støy eller bråk eller å løpe i korridorene. Nå dreier det seg om voldtekter, overfall, plyndring, innbrudd, ildspåsettelser, sprengninger og drap og mord. USA har i dag flere ateister enn mormonere, jøder og muslimer. Bare 2% tror at den kristne tro er den ene rette tro. En undersøkelse fra 1996 viste at 62 % av protestantene og 74% av katolikkene mente at alle religioner (all religious faiths) var like gode eller fører til samme mål. Statistikk fra USA forteller sitt: I 1987 sto hvite bak 3% av voldskriminaliteten mot svarte mens svarte kriminelle sto bak 50% av tilsvarende kriminalitet mot hvite. Hvite menn så godt som aldri sto bak voldtekt på svarte kvinner mens svarte voldtektsmenn i 28% av tilfellene valgte hvite kvinner som offer. Ved ran og overfall sto hvite bak i 2%  av tilfellene rettet mot svarte mens svarte overtredere valgte hvis i 73% av tilfellene. I 1994 sto svarte bak 90% av alle rasistisk betingede voldskriminalitet og dette betyr at svarte faktisk har en sannsynlighetsovervekt på 50 ganger det den hvite har. Svarte sto for fra 100 til 250 flere gjengvoldtekter enn hvite og når det gjaldt ”hate-crimes” var svarte personer 2 ganger mer tilbøyelig til å være hat-utøver enn offer. Ross Douthat: S 59: Av 11 protestantisk kirker med fler enn 1 mill medlemmer tidl. i 1970-årene, så hadde 8 færre mdl. I 1973 enn i 1965. 10, 6 mill var metodister i 1960, men siden har tallet var synkende. Lutheranerne nådde toppen i 1968, de episkopale i 1966. Presbytarianerne mistet 1. 5 mill mellom 60 og 80. Tidl i 1990-årene var det flere muslimer enn metodister i USA. Etter 1960 sank antall kirkebesøk fra 70% til 50% på 10 år. I 1964 var det dobbelt så mange katolikker som gikk i kirken på Søndag som protestanter. I 1974 var denne differansen redusert betraktelig. S 71: 45% av alle amerikanere født rundt 1940 giftet seg med den første partneren de hadde sex med. Bare 9% gjorde dette som ble født rundt 1965. I 1960 mente 85 av alle kvinner at alle kvinner som kunne, burde få barn. I 1980 var det 40%. I 1969 mente over 50% at sex utenom ekteskap var galt. Bare 21% mente at det ikke var galt. 4 år senere mente hele 43% at det ikke var galt. I midten av 80-årene mente 57% det samme. I 1962 mente halvparten av alle kvinner at foreldre i et mislykket ekteskap likevel burde holde sammen, mens  i 1980 mente 80% at de burde skilles. S77: Antall gudstroende-  som trodde uten tvil - sank fra 77% til 65% mellom 1964 og 90-årene. S 142: Rundt år 2000 var det 25% blant ungdommer rundt 20 år som ikke tilhørte noe kirkesamfunn. S 192: «Gud vil gi finansiell suksess til alle troende som har stor nok tro», trodde 73% av alle hispanics i USA i 2008 (Pew). S 203: En undersøkelse fra 2000 viste at troende ga fire ganger mer enn sine sekulære naboer til veldedige formål. Moderne ungdomscredo: En gud eksisterer som skapte og ordnet verden og våker over livet på jorden. Gud vil at folk skal være snille og god og rettferdige overfor hverandre slik det står i Bibelen og i de andre religionene. Det viktigste er å være lykkelig og ha det godt med seg selv. Gud trenger ikke å være spesielt involvert i ens liv, bortsett fra når det gjelder å løse problemer. Gode mennesker havner i Paradis når de dør. S 234: «Hvis jeg hadde styrt verden, ville den ha vært et bedre sted å være. Jeg tror jeg er en spesiell person. Jeg kan leve på den måten jeg velger å leve på». Gjennomsnittsstudenten hadde i 2006 en høyere skåring på narcissisttestene enn 65% av sine kolleger en generasjon tidligere. De sistnevnte kjente seg lettere igjen i uttalelser som: Jeg synes det er greit å manipulere folk. Jeg insisterer på å få den respekt jeg fortjener. I 1950 svarte bare 12% av tenåringene at de kjente seg igjen i påstanden: Jeg er en viktig person. Et halt århundre senere var det 80%. I 2010 svarte studenter 40% lavere på tester som gikk på dette å sette seg inn i andres situasjon. Man svarte heller: Andres ulykke går som regel ikke særlig inn på meg. S 240: 2010: USA har fått hundregangers økt antall av profesjonelle «caretakers» siden 1950. 77 000 psykologer, 192 000 kliniske sosialarbeider, 105 000 mental helse konsulenter, 17 000 sykepleierterapeuter og 30 000 «life coaches», til sammen ca 300 000. N. Pearcy: S 240 f Thomas Lickona (1962): En lærer bruker «value clarification strategy» overfor relativt svakere skoleelever og får frem at det elevene setter som sine høyeste verdsatte aktiviteter var sex, stoff, drikking og skoft. William Kilpatrick (1962)stiller foreldre følgende spørsmål: Hvilken pedagogisk  tilnærming vil dere at den skolen barna deres går av Model A, hvor barna oppfordres til å utvikle sine egne verdier og uten at deres svar blir ansett for å være rette eller gale; eller Model B hvor elevene blir oppfordret til å utvikle spesifikke verdier som f eks modighet, rettferdighet og ærlighet med bidragende eksempler fra litteraturen og historien? Det store flertall foreldre velger Model B, mens lærerne nesten uten unntak velger Model A. Dewey: «Konstruktivisme forutsetter ikke tilstedeværelsen av en ytre objektiv virkelighet som blir åpenbart for eleven, men heller at eleven aktivt konstruerer deres egen realitet». (Catherin Fosnot, 1996). I. S. Markham: s 54: 1987: Nesten halvparten av den britiske befolkning kunne fortelle om en åndelig opplevelse. 29% snakket om å se Gud i «tingenes mønster». 25% mente de hadde fått bønnesvar. I 2000 viste det seg at positive svar på spørmålet om åndelige opplevelser hadde økt med 60% til henhv. 55, 38 og 37 %, (David Hay).