Hva er det med visse kristne?

En liten kjapp formulering eller «teaser» for å stimulere til langlesing:

Red Johannes Morken gjør seg til en overpedagog, til en pedagog over andre pedagoger og til en pedagog over Gud. Jeg skal forsøke å forklare ….

Jeg står alltid i fare for å repetere for mye, og selv-referere for mye, men grunnen er klar: Store og viktige emner, krever stadig nye innfallsvinkler, og skal man få med seg i hvert fall en brøkdel av helheten, må man ha noe foregående å bygge på, for å «gjøre tingen klar». Det er fullt mulig, ut fra min erfaring, å beholde fatningen og «det faste punkt» i sjel og konsept, uten å gå fra konseptene.

Så derfor: Diverse «fakultative» artikler som kan være av interesse, før vi kommer i gang eller til saken:

http://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/tilfyelser-om-hypermagi-og-hypermoral.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/12/ytterligere-klargjring-av-hypermagi-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/kan-de-korrekte-vinne-en-krig.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/07/nar-de-gode-ma-produsere-seg-sin-ofre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/emo-markedet-og-den-maniske-hypermagi.html

http://neitilislam.blogspot.com/2021/08/den-kristne-hypermagi-og-den-vestlige.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/02/om-endetiden-og-guds-to-viljer.html

http://neitilislam.blogspot.com/2017/12/nade-i-islam-id-eid-og-jule-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/heksebrenniing-og-koran-brenning.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/05/naden-i-islam-og-i-kristendommen-en.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/06/mer-om-relativisme-toleranse-etc.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/05/naden-i-islam-og-i-kristendommen-en.html

Om bulemi, anorexi som relevante metaforer eller analogier i denne sammenhengen:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/en-fortsettelse-pa-det-glade-vanvidd-om.html

Og så til saken:

Luk 10. 20 f: Og likevel: Gled dere ikke over at åndene lyder dere, men gled dere over at navnene deres er blitt innskrevet i himmelen!» …

«Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. 42 Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.»

Tenkt deg at du er en liten gutt eller liten jente som nettopp har lært Fader Vår utenatt og er kry av det. Du føler at en ny trygghet nettopp har entret livet ditt og gjort virkeligheten litt større, og ikke minst vakrere og mer meningsfylt, i all mulig uro og vakling rundt omkring, i de voksnes leir.  Du har, uten å være helt klar over, blitt gitt en ny status overfor det ukjente og gjerne nifse, du har fått en ny, selvstendig eller personlig status i relasjon til det vi kaller Gud, og du vet at bønnen er sann, varm og nødvendig.  

Tenkt deg at dine foreldre er misjonærer og at dere befinner dere på Gazastripen et sted, nå.

Du skjønner såpass mye av den voksne verden at du nå vet at det pågår en blodig krig, ikke langt fra der dere bror. Du er redd, men du har din aftenbønn. Den gir deg en underlig fred i all den fortvilelse du hører rundt deg.

Tenk deg at familien får besøk av en snill onkel og en snill tante og at de kommer inn på soverommet ditt, der det er mørke gardiner, og bare en liten lysstripe siver inn,  i tillegg til et svakt lampelys.  

De forteller deg at de vil be Fader Vår sammen med deg, og du synes dette er veldig fint og beroligende. Du vet at Gud vil beskytte deg og hele familien, sammen med den snille onkelens og den alltid så snille tanten.

Onkelen setter seg ved sengekanten. Han sier:

-Det er kommet et lite tillegg til den bønnen Jesus lærte.

Du stusser litt, men sier begeistret ja, det vil jeg gjerne.

-Si etter oss, sier den snille onkel og den snille tante. De begynner å be, sakte.

Og så kommer vi til den nye bønnen, sier disse menneskene, og du lytter spent. Tillegget er, sier de, følgende:

Må du bygge din kirke gjennom lidelse. Hjelp oss å bekjenne ditt navn trofast, og gi at våre forfølgere kan vende seg til deg. 

-Vi trenger ikke be denne bønnen, sier onkel og tante. Det er frivillig …

Kommentar: Hva vill du har svart, hvordan ville du ha reagert? Ville du ha forstått ondskapen i denne bønnen? Scenen som skildret over, kan godt finne sted på grensen mellom Ukraina og Russland, like som på Gaza, eller til og med her, på hjemlige trakter, på «en fredelig strek» mellom to svært voldelige fiender, midlertidig.

Vel, forstår voksne kristne i vårt lille land i dag det nye bønneemnet i Fader Vår? (Hele bønnen i sin nye form er gjengitt nedenfor på slutten).

Litt mer generelt om hva jeg velger å fokusere på i denne posteringen:

I Det nye testamentet er det bare ett offer for synd. Det har Jesus selv brakt på Golgata, Han var både yppersteprest og offerlam. Dette offeret gjelder for alle. Det er fullbrakt en gang for alle, og noen tror at Jesus med dette offeret også fjernet enhver sykdom, hvis man bare tror nok og ber spesifikt om helbredelse, (gjerne lenge nok).

Har da ikke vi kristne noe offer å bringe? Her svarer en professor i teologi:

Nei, ikke for våre synder. Dem har Jesus sonet for. Det offeret skal du bare få ta imot. Vil du selv sone for dine synder, så kommer du for sent. Saken ble ordnet da Jesus døde. (s 68).

Gud trenger ikke at vi gir ham gode gjerninger. Mellom Gud og deg vil han bare ha Jesus. Forsøk ikke å komme med noe annet … s 69

Det var ingen annen vei til frelse for oss. På annen måte kunne ikke du og jeg bli frelst … s 152

Evangeliet gjør selv arbeidet, om det bare blir satt i sving. Forkynn evangeliet så virker det selv. Det er ikke du som skal sørge for fukt av Guds ord, det gjør evangeliet selv, s 230

 

Dere har fått den nåde, ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for ham … Fil 1. 29 f s 304 f

Men lider han som kristen, da skal han ikke skamme seg … 1. Pet 4. 14-16

Dersom en kristen kvinne eller mann oppfører seg dårlig og bedrar eller er vrang … skal man ikke snakke om kristenforfølgelse når en får sin fortjente straff … i en slik situasjon må ingen innbille seg at en lider vondt for Jesu navns skyld. Nei, da får en bare den straff en har fortjent … s 310 ff

 

Kommentar: Vi hører intet her om at vi skal be om å få lide. Snarere tvert imot. Fokuset er alltid et annet; fokuset er på gleden, på befrielse, forløsning etc.

Der kristne ber om mer lidelse, kan man spørre: Hvor mye skal man tåle? Når skal man forvente at noen griper inn og hindrer tåpeligheter, indre knivinger og grenseoverskridende kontroll i «miljøet» - fordi man f eks kan komme til å konkurrere om hvem som skal «tåle mest»? En slik bønn vil fort kunne «legitimere» streng disiplin og sykelig behov for kontroll i rekkene, og, ja, med påfølgende tortur, både fysisk og psykisk, hvis man ikke lystrer og lyder. Muligheten for følelsesmessig utpressing er så avgjort til stede; man vil skape et nytt menneske av de man kan lettest suggerere inn i det diktatoriske spillet uten å mukke, kanskje fordi man mates som et troll med forestillingen om at man ikke lider nok for Herren. Vi har sett disse mekanismene i full sving i sekt etter sekt, kult etter kult – et lite vakkert og oppmuntrende syn. 

Mennesker som nærmest setter det opp som et ideal for en kristen å be om lidelse, må kanskje ha et meget godt skjult ønske om å påføre andre mennesker smerter og smertetilstander, alt for å få tilfreds egne perverse behov, eller for å kunne pleie sine psykopatiske tendenser på en mest mulig skult og infam måte.  

Samtidig setter slike mennesker seg opp til å fremstå som Guds medarbeidere med en helt unik eller spesiell status hos Gud og da med en spesiell innsikt i og egen nærhet til det guddommelige.  Som nevnt før kan et ønske om mer lidelse også være et tegn på at man forakter det fysiske ved dette å være menneske og da utøver man en form for gnostisisme som forsøkte å legitimere alle former for utskeielser og manipulasjoner, nettopp for å ødelegge legemet, (som man da antok var skapt av den onde guden de mente å se i Det gamle testamentet). Disse gnostikerne mente de hadde en spesiell kunnskap om Gud og fremsto som dydsposører på vegne av kjærligheten. Radikal Virtue-signalling i dag – fra de servilt betinget emosjonelt helt korrekte hypermagikerne - kan betraktes som et symptom på at man er inne i gnostiske baner og går rundt med et sinn som for kristne bærer mer preg av hedenskap enn kristentro.

Carl Fredrik Wisløff skriver om Fil 4.4: Gled dere … igjen vil jeg si, skriver Paulus: Gled dere.

Nei, vi hverken kan eller skal tvinge vårt hjerte til å føle glede … når motgang og prøvelser møter deg i livet, så skal du få lov til å løfte blikket opp til Jesus. Se på ham! Tenk på hva du har i ham … i Jesus har du tilgivelse for alle synd … s 481.

Kommentar: Så forskjellig er vel ikke dette lutherske lynnet, dette «lutherske» hjerte, enn det det mørke og kalde hjerte som vil be om at Gud skal la menigheten bygges ved lidelse., og d selvsagt hver enkelt i menigheten, hvis Gud vil. Wisløff gjør oppmerksom på at det ikke står «så vær da glade» - (den som forstår, forstå poenget). I følge det nye forslaget til Fadervår, sier Paulus: Så lid da, dere, dere skal lide …

For en fremmed og skremmende tanke, for et uhyrlig forslag.

Det står seg selvsagt heller ikke for en troende å gå rundt og prale for verden med at han er en spesielt «glad-kristen» hele veien. liksom i motsetning til en lidende eller dyster kristen, eller en tvangspreget eller kronisk fixert lystkarismatiker.

Hva med anfektelsen? Jo, den kan oppfattes som en lidelse, en smertelig sådan. Men den hører ifølge lutheranere, i hvert fall, med til dagliglivet, så å si: Synder og frelst samtidig, det er sannelig ikke greit. Men man slipper å be om få den. Ingen er til nå blitt bedt om å be om å få denne lidelsen tredd nedover legemet eller inn i sjelens hjerte, meg betent, «so problem solved». Men det skal selvsagt ikke mangle på alvorsord og advarsler. Og så får man heller ta sjansen på at noen tar skade av det på sin sjel, eller? Men også: Man skal ikke gjøre det vanskeligere enn det er …

I et litt videre perspektiv kan vi spørre: Ligger den et mer inngrodd, nærmest nyskapt, mentalt mønster bak bønnen om at Gud gir menigheten, kirken, den enkelte troende, mer lidelse? Ligger det en personlig tragedie bak alt dette.

Den som kommer med forslaget, eller appellen forutsetter at menigheten ikke lider nok fra før, eller ikke liter på en helst «emosjonelt korrekt» måte, men poenget er at menigheten og kirken bør lide mer, så hvorfor er bønnen nødvendig? Hva kan forslagsstillerne vite konkret om menighetens kollektive lidelser, den forutsetter også hver enkelt medlems lidelser. Hvilke kriterier legger forslagsstillerne til grunn? Har de selv lidd mye og lenge, og vil det at menigheten skal absorbere denne byrden, ja, syndebyrden, at det egentlig kravet så å si er at vi skal «dele» på det, fordi vi fortjener det?  ER det forslagsstillerne som skal bestemme hva vi «fortjener»? Hvordan og hvorfor har dette behovet oppstått spesielt i forslagsstillernes hoder. Er denne «nåde» inngitt dem av Gud selv? Har de fått dette «kallet» direkte, som en åpenbaring fra det høyeste, uten noen mellommann, annet enn den ånden som bor i dem selv, ifølge deres tro? Har noen vært ute og tolket en tungetale i miljøet?

Vel, det hele kan bero på en forestilling om at spesielt vi i Vesten – på det litt større kollektive planet bærer på en kollektiv skyld, en skyld det nå er tvingende nødvendig å be Gud om å straffe både oss individuelt, og oss som et stort kanskje helt anonymt kollektiv, for, fordi noen fromme og sentimentalt rene eller korrekte  mennesker her i Vesen i dag mener at vi har drevet rovdrift på verdens ressurser, spesielt de menneskelige ressursene, som finnes f eks i det vi tidligere kalte U-land, underutviklede land.  Vi vestlige skal nå lide for å gjøre opp for, og sone våre synder, (som fortsetter den dag i dag) for alt fra kapitalisme til religiøs intoleranse, urettferdig skjevdeling av livets goder, spesielt overfor islam, og uendelig mye mer av styggedom, skal vi tro. Nå skal vi altså be Herren om at lidelsen – i størst mulig tålelig omfang, skal vi tro, - skal vendes mot oss selv, for hvis vi ikke gjør det, pådrar vi oss bare enda mer synd, ja, synder det til slutt ikke er mulig å gjøre opp for, ikke en gang med Guds hjelp, og særlig da ikke med korsets hjelp.

Kommentar:

Vi ser her en politisering av lidelsen, og døden faktisk. Vi hører Atatyrk i bakgrunnen: Dere er kommet hit for å dø … (som han sa i en tale til soldatene like før slaget ved Galipoli). Atatyrk var i sannhet en «muslim light», hvis muslim overhodet. 

Den nye bønnen, kan resultere i at man går rundt og venter på bifall fra «de ufrelste» og at man sier: Se hvor vi lider for dere! Det kan være selve oppskriften på å bli foraktet og utstøtt.

Eller man kaster seg ned foran føttene til den Kalif som hersker der og da og takker ham for den dhimmistatusen han har skjenket oss, og hvor vi må betle ekstraskatt for beskyttelse, og tåle evig diskriminering og mer lidelse fordi vi er vantro, dvs ikke troende nok og tror på Allah i stedet for Jesus. Omars pakt i dag

De kan umulig se sin skinnende halo av hybris, de som i sin forakt for oss krever mer lidelse av oss. De vil lose oss inn i «det politisk korrekte» via påbud om å oppføre oss som «servilt betinget emosjonelt korrekte». Funksjonen av en slik bønn kan minne om hensikten bak utvidelsen av rasismebegrepet til også å gjelde «kulturell rasisme». Her er hensikten å utvide eller inderliggjøre en kollektiv skyldfølelse på irrasjonelt grunnlag, med det mål at vi skal innpasses i en høyere form for politisk ideologi med ambisjon å ta over eller erstatte all vestlig gudstro med en annen tro. Vi skal forledes til å tro at vi gjør best i å kvitte oss med enhver rest av følelser eller forestillinger av å være «overlegen». Vi skal som erstatning få føle oss som skyldige alle sammen, vi skal forføres til å føle oss underlegne og begredelige, ja, syke, både personlig, ideologisk og etisk. Og i alt dette skal få det privilegium å tro at vi underlegger oss frivillig, med stolthet og i full autensitet, i full ærlighet, altså. For en pedagogi! For en terapi! For et hovmod! For en demagogi! Vi skal lyve i den tro at vi er ærlige og at dette kun er mulig med disse hjelpernes hjelp! Og de ser ut til å klare det, til overmål! Hitler og Stalin kunne ikke ha drømt om å finne opp et slikt propagandistisk våpen for å kunne holde kontroll på og forme befolkning og opinion, - for ikke å nevne Goebbels og Mao her. De tillater seg til og med å påstå at vi som ikke hadde noe med det å gjøre skal føle skyld for hva nazistene gjorde den gang.

https://neitilislam.blogspot.com/2018/04/angsten-for-demokratiet-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2015/03/essens-eller-ikke-eksistens-det-er.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/06/dagens-dominerende-form-for-moralsk.html

http://neitilislam.blogspot.com/2012/05/akademisk-knefall-som-profesjon.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/ekstrem-europa-rise-of-islamophobia.html

Her ber Bangstad om at vi skal lide for vår «histories skyld», fordi det er godt for oss eller vi fortjener det, slik at vi ikke i dag glemmer lidelsene «der du vet»:

https://neitilislam.blogspot.com/2018/08/sindre-bangstad-rise-of-islamophobia.html

http://neitilislam.blogspot.com/2010/12/intellektualitet-som-sannhetsbevis-et.html

Se psykolog Pascal Brüchner om skyld:

https://neitilislam.blogspot.com/2017/11/terrorangrep-pa-muslimer-av-muslimer-i.html

https://neitilislam.blogspot.com/2017/11/folkedypet-madrassaer-og-de-politiske.html

Psykolog Bloom om «against empaty”:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/fantastik-god-og-betimelig-artikkel-i.html

Hval skal gutten og jenten nå be om: Gi oss i dag vår daglige lidelse? Tenker de kanskje: Hvor mye lidelse skal det være tale om, Herre? Og hvordan skal jeg kunne hjelpe min neste fullt og helt og så best jeg kan, slik du befaler, hvis jeg lider? Skal vi som lider hjelpe de friske? Hvor mye skal vi holde ut, og hvor lenge? Helt til sist?

«Skal virkelig Gud ha sagt at syndeskylden nå er betalt, en gang for alle»? spør «de» og svarer nei, dét har Gud ikke gjort.

«Jo», sier den lillegutten eller den lille jenta. «Det har Gud virkelig sagt og gjort ... «

Får vi håpe, sier jeg. 

I dag, mens kampende pågår på Gaza, sier «de»: Det er vår skyld …

Nei, vi er fullt ut i stand til å hjelpe der hjelpen trengs uten at vi skal bevise for oss selv og andre at vi lider for å gjøre det. Vi er skapt til å tåle å hjelpe uten å føle skyld for noe vi selv ikke har gjort eller unnlatt å gjøre. Vi trenger ikke de gudløse til å fortelle oss når vi skal føle skyld og erkjenne og vise vår skyld og hva vi skal gjøre med det, på deres premisser. 

Professor Tore Wigen: Ondskap er en selvhevdelse som ofte vil, men ikke må, påføre eller øke andre lidelse. Ondskapen er bevisst i form av skadefryd og hårdhet eller ubevisst i form av moralsk tendensiøs likegyldighet. Ondskapen er til forskjell fra lidelsen i seg selv et åndelig fenomen, en gudsfiendtlighetens maktfaktor i tilværelsen, når den bedømmes teologisk. Ondskapen kan fortone seg både som rasjonell og irrasjonell, s 230.

Til vår påminnelse: Luther skriver: Åndelig opplevelse og erfaring henger … på det inderligste sammen med «anfektelse».

Gud vil lære deg å kjenne Kristus rett i Ånden. Men hvordan kan han få det til? Jo, han kaster deg i fattigdom, savn, hunger, og tørst og i en ond samvittighet. Fristelsen, den lærer oss hva Kristus er. Jeg har ofte erfart hvordan Kristi navn kan hjelpe. Om Gud vil, skal ingen drive meg bort fra det.

… hva denne egne erfaringen betyr for forkynnelsen, har Luther ofte vendt tilbake til. Han taler f eks om dette i forbindelse med Marias lovsang. Hun taler av egen erfaring om dette, heter det, - for ingen kan forstå Gud eler Guds ord rett, om han ikke har det direkte … fra Den hellige ånd. Men ingen kan ha Den Hellige Ånd uten at han erfarer, prøver og føler det, og i denne erfaring er Den hellige ånd  -læreren i sin egen skole. Uten denne skole blir det ikke forkynt noe annet enn tomme ord og snakk».

Den kristne er i Guds hånd. Derfor er også livets prøvelser, kors og motgang, noe forkynneren får gå igjennom i Guds skole. Og alt dette blir fruktbart i hans forkynnelse. «Hvis jeg hadde kunnet preke da jeg var så syk, da hadde jeg jeg nok holdt mange gode prekener og forelesninger, for da forsto jeg litt av Davids salmer og den trøst som er i dem.

Merk ordene: Jeg forsto dem «ein wenig». Det er som om han ville si: Helt ut har ingen forstått Guds ord. Men når vi i det hele forstår litt av dem, så er det fordi Gud har oss i sin hånd og fører livet vårt slik at vi etter hvert får bruk for ordet.

Derfor understreker Luther så sterkt «øvelsen» i kristenlivet. Gud fører den kristne, han står bak øvelsen, han øver oss ved kors og trengsel og livets tilskikkelser. «Øvelse» og «lidelse» hører sammen, og er en stadig pleie fra Guds side, og en stadig bruk fra menneskets side. Vi øves – og vi øver oss – i troen, i bønnen, i lidelsen og i bruken av nådemidlene. Uten å erfare noe av dette kan ingen forstå noe av ordet og dets trøst – og han kan heller ikke forkynne det. Troserfaringen er derfor nødvendig forutsetning for overhodet å kunne forkynne rett. Men det er mer … den gjør oss i stand til å gi ordet hverdagsdrakt, så det kan komme ut til mennesket. Et referat-messig foredrag om det som står å lese i Skriften vil vanskelig kunne bli til hjelp for noe menneske …  s 46 ff i Wisløff, Lunde 2004.

På denne bakgrunn vil vi si, sier Wigen, følgende til presisering av lidelsens begrep: Lidelse er en mer eller mindre permanent, eksistensielt truende og hemmende opplevelse av smerte. Smerten kan ha en fysisk komponent, men er først og fremst sjelelig med preg fra den eksistensielle kontekst. Lidelsen kan ha en åndelig mening, men den har ingen m\åndelig mening i seg selv.

Luther sier og skriver, idet han aldri formane noen til – fakultativt – å be om at menigheten skal bygges ved lidelse:

«Alle ting kommer fra, og er avhengig guddommelig handling. Det var forutbestemt hvem som skulle motta livets ord, og hvem som skulle bli forherdet. Hvem som skulle bli rettferdiggjort, og hvem som skulle bli dømt». (Iflg Asbjørn Berland i Dagen 30. mai 2013).

Men Luther skriver også: «Skulle nå djevelen uforvarende komme snikende og rive dette ord (Gal 1. 4) bort fra dine øyne og innskyte deg at du må være bekymret for om du er utvalgt til evig salighet eller ikke, og holde frem for deg de forferdelige eksempler på Guds vrede og dom, og at de utvalgtes tall er ringe, men de fordømtes stort: vær så likevel klok og la deg ikke for ditt livs skyld føre inn i slike tanker og stridsspørsmål; ellers går du visselig for høyt til verks og brekker halsen. Gjør derimot motstand og si: Det er ikke befalt meg at jeg skal bekymre meg om slike ting som er altfor høye og ubegripelige for meg til å utforske. Jeg blir stående ved den hellige Paulus ord, som sier, at Kristus har hengitt seg selv for våre synder, på det Han kunne utfri oss og har gjort dette er vår Guds og Faders vilje. (Fra Luthers Skattkiste s 112). (Om ble sufier og Ranters: https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html

Den kristne generøsitet, ikke lidelse:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html

Det kan har være «tvingende nødvendig å høre litt om hva moderne religionsfilosofi sier om saken og hvordan f eks professor i religionsfilosofi Tore Wigen angriper problematikken, det kan blitt litt langt, men desto mer interessant i vår sammenheng her:

I senmiddelalderen tok man i bruk distinksjonen mellom potetia absoluta og potentia ordinata etter forslag fra Duns Scotus. Poenget var at bare den sistnevnte kan underlegges etiske vurderinger, bare potentia ordinata kan svare til våre moralske forestillinger. Og denne må underordnes potensisa absoluta. Ytterst sett blir altså Guds allmakt unndratt den etiske, kvalitative bedømmelse. Denne distinksjonen kan vi ikke akseptere. Potetentia absoluta er ingen annen enn potenstia ordinata, som igjen er å forstå ut fra den åpenbaringsteologiske definisjon av Gud, nemlig at han er kjærlighet. Heller ikke begrepet «Voraussein Gottes» gir foranledning til å mene noe annet. Det vi i åpenbaringen får vite om Gud må vi forsøke å ta med oss når vi nærmer oss mysteriet, ikke utelukke det fra mysteriet. …

Guds kjærlighet, forstått som Kristi lidende kjærlighet, er en prioritert, men samtidig begrenset utfoldelse. …

Gud viser seg som den fullkomment mektige i frelseshistorien, derimot ikke i vår lidelsesfylte verden. Her gir han sine skapninger livsmuligheter, men samtidig hårde kår. Hvilket betyr at han nå sine mål både med gaver og tvang. Kjærligheten er ikke fraværende, Gud er gavmild, og på utallige vis kan mennesker og de øvrige skapninger oppleve at Gud elsker den verden han har skapt. Men kjærlighetens språk er her tvetydig på grunn av tvangen og de hårde vilkår. I frelseshistorien derimot taler kjærligheten et tydelig språk, og her når Gud sine mål helt uten tvang.

Bare på ett punkt er det også her tale om hårde midler. For så vidt som Gud også er subjekt i hendelsen på Golgata, dvs den som lar straffen ramme Kristus, kan vi tale om «voldsbruk». Men dette kan sees på som en analogisk hendelse. Og poenget er at overfor Adams barn når Gud sitt evige mål ved et kjærlighetenes entydige maktspråk.

… den prioriterte utfoldelse i Kristus må forklares nærmere … det er avgjørende viktig at denne siste utfoldelse ikke motsier den første …

… det onde blir gjort til et mål for oppgjør, men lidelsen blir gjort til middel ved oppgjør … Jesu lidelse blir gjort til middel i oppgjøret med det onde. … den enes lidelse og død er soning for de manges synd. Det dreier seg om en stedfortredende lidelse, … en historie der lidelsen er gjort til middel …

Vi kan si at lidelse og død ble guds egen erfaring. Poenget er ikke at slik erfaring er noen berikelse i seg selv, selv heller ikke for Gud. … Guds vurdering er tydelig nok at det å frelse menneskene er verd lidelse, og at det ikke er utenkelig for Gud å gå inn i lidelsen. … Sønnens stedfortredende lidelse er et effektivt oppgjør med det onde, nemlig som soning. …

I  «logikken» her hører kjærligheten med som den overordnede forklaring … Ingmar Hedenius spør om læren om Guds offer og kjærlighet oppveier eller gir nye premisser for å bedømme læren om fortapelsen. … At Guds usalighet skulle oppheve den ondskap han utholder nå han dømmer, er absurd.

Hedenius kan generelt ikke tilkjenne lidelse dypere mening. Lidelse er et spørsmål om styrke og varighet, skriver Wigen. Dette er et nærmest positivistisk synspunkt som utelukker den kristne lære, i motsetning til dette må man hevde teologisk at lidelsen har mening, ut over data smerteregistreringen gir. … Guds bruk av lidelsen for sitt evige frelsesformål gir lidelsen en evig mening, bokstavelig talt.

Også menneskers lidelse har mening i den videre sammenheng enn den har innenfor den lidendes eget perspektiv. Vi sikter til forholdet at mennesker kalles til medlidelse, hjelp og offer. Dette utgjør en analogi til det guddommelige offer, og etablerer en kjærlighetens omgripende mening mennesker imellom. Poenget er ikke at lidelsen er et middel i verden til å påkalle og skape kjærlighet. Men medlidenheten og viljen til offer demonstrerer at kjærligheten «søker»» lidelsen. Den fristes ikke av usalighet, men den oppdager sitt eget vesen i møtet med offeret. Denne kjærligheten beskrives som agape …

Mennesker som vet hva lidelse er, og som har erfaring med selvoppofrende kjærlighet, mangler ikke forutsetninger for å skjønne at talen om at Gud i lidelsen viser seg som kjærlighetens Gud, og som en sterkt og troverdig Gud. … lidelse skiller ikke mennesket fra Gud, det onde skiller også menneskene fra hverandre, lidelsen knytter mennesket evig til Gud …

På bakgrunn av dette må vi kunne tillegge Gud en strategi og en prioritering. Strategien er oppgjør med det onde, prioriteringen er at dette skal gå foran elimineringen av lidelsen. Strategien er nødvendig, slik Gud ser det. Og den består altså i at den ondes makt brytes, og at kjærligheten realiseres ved medlidelse og offer. … elimineringen av lidelsen  i dette verdensløp er nedprioritert. Lindring av lidelsen er overlatt til mennskers omsorg og vilje til offer. …. Den endelige lettelse er stilt i utsikt … gjort til en del av håpet … for noen kan det se ut som om Gud forventer tålmodighet ut over alle grenser. Perspektivet med strategi og prioritering mener vi like vel er begrunnet, som et teologisk perspektiv … Vi kan si at menneskets lidelse i og med Jeus lidelse er tatt inn i forsoningens mysterium e l. Og det betyr at vi har grunnlag for å mene at Guds maktbruk er utfoldelse av kjærlig allmakt. …

Med tanke på sjelesorg, må vi ta et kraftig forbehold. Man skal ikke raskt tale om strategi og prioritering fra Guds side. … At lidelse ikke noen straff …mennesker hverken soner sine egne eller andres synder ved den skjebne det tildeles … eventuelle onde gjerninger må bedømmes for seg i lys av Guds ord, ikke i lys av sine konsekvenser … man kan ikle lese noen spesiell mening ut av andres lidelser, likesom på Guds vegene. Troen gir kompetanse til å skjønne Guds ord i Bibelen, ikke til å tyde Guds plan ned utmåling av lykke og lidelse for den enkelte.

Positivt består oppgaven i å fremholde at Guds mål, først og sist, er at vi skal bli bevart fra det onde, enten livet gir lykke eller lidelse. (Ingenting skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet, Rom 8, 38.

Kommentar: Jeg synes at Wigen her gjør det veldig lett for seg, i håp om at det skal hjelpe, men saken er at han faller i fristelsen til å gjøre Gud mer menneskelig enn han kanskje fortjener, og virkelig er.  Man kan forklare mange ting på denne menneskeliggjørende måten, men man løser ikke spørsmålet om hvorfor det skjer så mye vondt her i verden.

Jeg har skrevet mye om hele denne saken på tidligere posteringer her på bloggen. Denne posteringen er en slags oppsummering, og meningen er så absolutt ikke å drive noen slags filosofisk, teologisk, retorisk og filologisk flisespikking. Jeg ser for meg reelle realiteter, og reelle illusjoner og feilslåtte perspektivet på det vi tror på, sett både ut fra helhetens og delenes ståsted, så langt mulig for meg, idet troens gjenstand, ikke lidelsen, settes i sentrum for hele byggverket.

I «God – a biography» gjør Jack Miles et gedigent forsøk på å redusere gud til fullstendig menneskelig.

Han reduserer Gud til en avgud, eller husgud, faktisk, og da kan man jo forklare «alt» på menneskets egne premisser tvers igjennom, innestengt og ofte helt bortvendt far Gud, og med menneskets egen begrensing som sannheten ene og alene. her

I Johannes 3, 2 står det: Den eldste hilser den kjære Gaius, som jeg i sannhet elsker.  2 Min kjære, jeg ønsker at du på alle vis får være frisk og ha det godt, like godt som du har det åndelig.

Kjenner vi oss igjen? Ja, jeg tror det. Ikke mye snakk om plikt til å lide her, nei. Normen er ikke bare kristet, men også muslimsk, i hvert fall prima facie. Det er typisk kristent å ønske folk godt, ikke lidelse og det er dette alt skal handle om, som en advarsel mot fokus på det ensidig materielle, det som binder i stedet for å frigjøre.  Å binde seg til lidelse som et forsøk på å behage Gud, og mennesker, er ingen god barnelærdom.

Nå du dynker lidelse ned over hjertene, for at du skal på en måte, like som helt legitimt, skal være god, kan du like godt si at det er like godt å lide som å ha det godt, like godt. «Du skal lide» synes å være et kategorisk imperativ samtidig som oppfordringen er en maxime, en høyst egenbehendig metode i forhold til Gud. Dette kan så tjene som et manipulatorisk og hendig grooming-instrument for folk som mens de står med åpne armer overfor «de trengende» på den ene siden, står med jernhendene sine i sine silkehansker på å den andre. En slik misjons-strategi forutsetter egentlig et gjennomsekulært paradigme, et «samfunn» uten Gud og derfor en «menighet» uten håp og uten annet mål enn lidelsen selv. Det er derfor Djevelsk, kald, mørk og diktatorisk i sin kjerne, og en strategi som i virkeligheten åpner for mer islam, dvs flere avstraffingsmidler eller torturinstrumenter og en «from» og strengt intendert hjemmel for bruk av disse. «Du skal lide» er et forvarsel, altså, om tendensen til å bejae og søke eller hengi seg til det diktatoriske og tyranniske, som alltid begynner med lengsel etter det totalitære i «det korrekte emokrati». «Du skal lide» springer ut av forestillinger om det gode i en menighet eller et samfunn som er gjennomsyret av radikale antropologiseringer av Gud, dvs et samfunn som skyver ut Gud fra sin midte, i et «klima» hvor Gud ikke lenger er «innafor», men utenfor. Et samfunn som bygger utelukkende på slike premisser, blir før eller siden nødt til å begynne å forgude mennesker, og ikke Gud.

Å vite hvem Gud er, så godt det lar seg gjøre, er jo helt avgjørende, og best besvares spørsmålet i Bibelen, den er selvsagt av avgjørende betydning – for troen.

I islam krever Allah at den troende lider, ja, ofrer sitt eget liv, for ”ham” eller for islam. Se sure 9. 111, som også brukes som hjemmel for selvmordsmyrding. Og, Se denne:

I motsetning til islam betrakter vestlig psykiatri selvmordet som en tragisk og meningsløs ”lidelse”, skriver Reppesgaard.  her

Er det virkelig slik gud er?

Den troende muslim skal ofre livet og sine eiendeler for Allah og jihad er fard ayn, obligatorisk, når et muslimsk land er under angrep. Den troende skal heller ikke be om tilgivelse for de vantro, vers 113.

Se denne om den gnostiske guden Torden som ligner "mistenkelig" på Allah og om plikten til å hate

Den eller de kristne som kommer med forslag og oppfordring til å be Gud om mer lidelse, risikerer å ha eller få et gudsbilde der den (objektivt sett eneste mulige) personlige Frelser blir fjern, ja, utilnærmelig, hadde det ikke vært for «deres» lidelse og selve lidelsen.

Denne avstanden eller fjernheten må altså kompenseres ved å gjøre noe, nemlig å lide, for i det hele tatt om mulig å få et nærmere forhold til denne guden. Lidelsen skal altså bevise hengivenhet og danne grunnlag for en slags lønn, om ikke her, så i hvert fall i det hinsidige. Lidelsen kan oppleves som noe sødmefylt og døden selv som noe attråverdig – en farlig tendens, eller sykelig lidenskap, spør du meg.

Denne holdningen til denne slags gud, vil da også «med nødvendighet» risikere å havne i en sentimentalitet inntil til døden, og der lidelsen vil følge en som en slags lydig tjener gjennom livet, (basert på en falsk pliktfølelse, vil jeg si).

Faren er selvsagt at den troende av den grunn blir vel mye selvopptatt og lite konsentrert om virkeligheten, som jo er å elske, og om Sannheten, som jo er objektiv, og som jo befinner seg utenfor den her «lidende» hjelper som må skaffe seg ofre ved selv å konstruere andres lidelse for selv å kunne fremstå som «bedre enn».

Jeg kaller disse for hypermagikere, som jeg har skrevet mye om tidligere, (bl a fordi hypermagien her er blitt en elefant i rommet, en realitet ingen vil se, antakelig fordi den rammer så mange så hardt, hvis de så poenget, i dagens dydsposerende servilitetssamfunn).

Den fjernheten som må ligge til grunn for den tro som «krever» mer lidelse, kan minne om en viss filosofi, både vestlig og islamsk, opp gjennom tidene, der Gud forutsettes ikke å «kjenne enkeltmenneskene» og der Gud er pur vilje, uten potensialitet, (fordi han er og vet alt og som Gud ikke kan forandre seg). Mot dette argumenterte bl a den muslimske filosofen, som til slutt havnet i sufisme, Ghazali, som til og med mente at de som antok eller preket dette, burde bøte med livet.

Hvem er Gud? (s 21), spør den reformerte teologen fra vårt eget århundre,  J. I.  Packer:

Gud er Ånd (a spirit), uendelig (infinit), evig og uforanderlig i sin væren, visdom, makt, hellighet, rettferdig, godhet og sannhet. (Charles Hodge i Westminister Shorter Catechism. «Probably the best definition of God ever penned by man», iflg  Packer). Se mye mer godt og bra her

Nå er det kanskje like mange kristne som ateister som vegrer seg for å gå til filosofien for å hente kunnskap om Gud. Den blir for usikker, vag og direkte misvisende og derfor irrelevant for alle, overalt, mener man gjerne. Begreper og forstand skyves ut og bort fra horisonten – og man føler en slags lettelse over det og det blir lettere å forkaste Gud i sin helhet.

Man velger da enten eller, enten Gud eller intet, på grunnlag av åpenbaring eller personlig erfaring.

Men hva gjorde Jesus selv? Jeg er overbevist om at Kristus var vel kjent med f eks gresk filosofi; han hadde ikke bare studert de hebraiske Skriftene, men også de greske lærde, som jo ikke sto i en hebraisk tradisjon, (selv om det ble gjort forsøk på å overbevise folk om at grekerne og hebreerne fløt av den samme kilde).

For ordens skyld vil jeg bare presisere at det jeg skriver her på bloggen ikke er ment å være noen fullkomment formelt utformede eksamensbesvarelser eller universitetsavhandlinger, men mer strøtanker fra et menneske til et annet, på gaten, eller i godt lag, nærmest, og forsøksvis i en litt lattermild og helst ubelærende tone og ikke til forkleinelse av noen.

Når jeg nevner konkrete personer og karakteristikker, kan jeg like godt snakke om Thomas Aquinas som Johannes Morken i samme åndedrag, fordi det er saken det gjelder, selve det filosofiske grunnlaget i tidens vrimmel av inntrykk og fordringer, og mindre fokusert på personenes karakter, i hvert fall til dagligdags. Og så langt det er mulig. Alt er et forsøk på å vinne større klarhet, ikke med hensikt om å tyne eller plage eller «døde» noen, på papiret.

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/redaktr-johannes-morken-nok-engang.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/tre-superviktige-artikler-pa-hrs.html

 

For mer forståelse, og mer klarhet, her noen eksemåler på litteratur det er vel verdt å gi seg i kast med:

Can We Trust the Gospels? Av Peter J. Williams, The Moral World of the First Christians av Wayne A. Meeks, Gnostic America av Peter M. Burfeind (lutheraner), Jesus and the Vicory of God av N. T. Wright, Var Paulus Kristen? av Karl Olav Sandnes, Paul the Jewish Theologian av Brad H. Young, Jesus the Great Philosopher av Jonathan T. Pennington, Paul and the Giants of Philosophy av Joseph R. Dodson m fl, og From Plato to Christ av Louis Markos.

Det er fremdeles plass for dette, fra Kolosserne :

18 Han er hodet for kroppen, som er kirken.
          Han er opphavet,
          den førstefødte fra de døde,
          så han i ett og alt kan være den fremste.
          
    19 For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig,
          
    20 og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv,
          det som er på jorden, og det som er i himmelen,
          da han skapte fred ved hans blod på korset.

Kommentar: Jeg synes det er lysende klart at det i disse versene er «oppstandelseslegemet» i den troende som står i fokus, og som det viktigste, ikke «lidelseslegemet». Samtidig som vi ikke må glemme «korset» som det avgjørende øyeblikk og samlingspunkt som forutsetning for vår frelse, ikke bare fysisk, men også åndelig. (Men selvsagt: Der lidelse finnes, der skal leger og legedom finnes – uten at vi skal gjøre reptilhjernen til sentralmakt i våre sine). Se Kjærligheten og Livets Tre og Årsakene og Aristoteles

Fra bloggen for øvrig:

I kristen teologi åpnes det for teorier om at Gud har to maktformer: Potentia ordinata og potentia absoluta. Gud vesen betinger at Han ikke er bundet av noe, at Han er helt uavhengig, at Gud har aseitet, som det heter, og i så måte ligner han på Allah. Men samtidig har Gud begrenset seg selv i og med sin pakt overfor Skaperverket og det er kraft av denne pakten at det har vært mulig for den kristne verden å etablere et helt annet syn på og et helt annet forhold til dette Skaperverket en det den muslimske verden har klart å etablere. Dette har så igjen ført til at Vesten i dag har et så stort forsprang på den muslimske verden rent materialistisk og velstandsmessig. Det kan også vel sies at uten denne Pakten med naturen eller universet, så hadde heller ikke Vesten klart å utvikle noe varig fungerende og effektivt demokrati, spesielt hvis vi ser denne Pakten som en funksjon av at mennesket i jødedommen og kristendommen er skapt i Guds bilde, til Hans likhet. Se følgende, som også omhandler filosofene og «deres» gud:

https://neitilislam.blogspot.com/2016/01/allah-hu-achbar-virkelig.html

 Kristne fariseere?:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/11/nar-jdene-ma-flykte-og-muslimene-stikke.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/ma-de-kristne-i-m-lide-mer-for-at-vi.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/om-dhimmipsykologi-islamofobi-og-bl.html

Obs, en del dyp filosofi her:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/liberalisme-og-hypermagi.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/redaktr-johannes-morken-nok-engang.html

Om Amen og f eks stoikerne, filosofene:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/kan-de-korrekte-vinne-en-krig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/nietzsche-on-islam.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/09/stefanusalliansen-i-strid-med-seg-selv.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/12/14-synden-og-synden-i-kristendom-og.html

Aquinas, Geisler:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/11/nar-gud-gud-og-allah-diskuteres-i-den.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/01/allah-hu-achbar-virkelig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/det-nye-viet-et-vi-av-tilskuere-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/12/14-synden-og-synden-i-kristendom-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/11/nar-gud-gud-og-allah-diskuteres-i-den.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/statens-angrep-pa-trosfriheten-i-en.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/bare-plass-for-de-politisk-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/03/rikets-tilstand-religion-over-magi.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/8-syndene-og-synden-i-kristendom-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/01/nar-og-hvorfor-begynte-vi-hate-eller.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/07/et-flaneri-om-flytende-sex-normativ.html

To viljer i gud;  https://neitilislam.blogspot.com/2022/02/om-endetiden-og-guds-to-viljer.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/03/kristen-redaktr-forker-manipulere-gud.html

 

Bakgrunnen, innbefattet «læresetningen» om lidelse, Det nye Fader-Vår, som det er opp til den enkelte kristne å be, ifølge Johannes Morken:

Slik kan du be Herrens bønn – for kristne som forfølges for sin tro

Slik kan du også be: «Tilgi oss når vi har skammet oss over dine vitner og når vi har glemt dem.»

05. 11. 2019, Christof Sauer, professor.

Vår Far i himmelen 
Takk for at vi kan vende oss deg til som vår Far. 

La navnet ditt helliges 
La ditt navn bli æret av våre liv, i vår lidelse og død for Kristi skyld. 

La riket ditt komme 

Måtte denne verdensorden vike og ditt kongedømme komme. 

La viljen din skje på jorden som i himmelen. 

Må du bygge din kirke gjennom lidelse. Hjelp oss å bekjenne ditt navn trofast, og gi at våre forfølgere kan vende seg til deg. 

Gi oss i dag vårt daglige brød 

Må du dekke behovene til dine vitner i fengsel og deres familier hjemme, og gi de forfulgtes enker og de foreldreløse barn det de trenger. 

og tilgi oss vår skyld slik vi også vi tilgir våre skyldnere 

Tilgi oss når vi har skammet oss over dine vitner og når vi har glemt dem. 

Tilgi oss når vi har forrådt deg, og før oss tilbake til fellesskap med deg. Hjelp oss å velge å tilgi dem som gjør oss vondt eller vil skade oss. 

Og la oss ​​ikke komme i fristelse, 

Hold oss ​​borte fra prøvelser som vi ikke er i stand til å bære, og gi oss tålmodighet til å stå fast og beholde troen. 

men frels oss fra det onde 

Befri oss fra motstanderen som omringer oss, og fra hans hjelpere. 

For riket er ditt 

Du vil etablere ditt rike, og du vil dømme i din tid. 

og makten 

Du hjelper oss til å stå fast i troen inntil døden. 

og æren i evighet. 

For til sist vil alle ære deg, og hvert kne må bøye seg og bekjenne at Jesus Kristus er Herre. 

Amen. 

Kom Herre Jesus! 

 

Satt i et mer «biblisistisk» perspektiv: Det mest lutherske bibelverset jeg vet om, er følgende, (se kommentar under):

Det kristne livet
12Derfor formaner jeg dere ved Guds barmhjertighet, søsken: Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste.  2 Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.
     3 Ved den nåde jeg har fått, sier jeg til hver enkelt av dere: Tenk ikke for store tanker om deg selv, men tenk sindig! Hver og en skal holde seg til det mål av tro som Gud har gitt ham.  4 Vi har én kropp, men mange lemmer, alle med ulike oppgaver.  5 På samme måte er vi alle én kropp i Kristus, men hver for oss er vi hverandres lemmer.  6 Vi har forskjellige nådegaver, alt etter den nåde Gud har gitt oss. Den som har profetisk gave, skal bruke den i samsvar med troen,  7 den som har en tjeneste, skal ta seg av sin tjeneste, den som er lærer, skal undervise,  8 og den som trøster, skal virkelig trøste. Den som gir av sitt eget, skal gjøre det uten baktanker, den som er satt til å lede, skal gjøre det med iver, den som viser barmhjertighet, skal gjøre det med glede.
     9 La kjærligheten være oppriktig. Avsky det onde, hold dere til det gode. 10 Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv. 11 Vær ikke lunkne, men ivrige. Vær brennende i Ånden, tjen Herren! 12 Vær glade i håpet, tålmodige i motgangen, utholdende i bønnen. 13 Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet. 14 Velsign dem som forfølger dere, velsign, og forbann ikke. 15 Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter. 16 Hold sammen i enighet. Gjør dere ikke for høye tanker, men hold dere gjerne til det lave, og vær ikke selvkloke. 17 Gjengjeld ikke ondt med ondt, ha tanke for det som er godt for alle mennesker. 18 Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere. 19 Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren. 20 Men:
           Er din fiende sulten, så gi ham mat,
           er han tørst, så gi ham drikke.
           Gjør du det, samler du glødende kull på hans hode.
21 La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode! nettbibelen

 

Kommentar: Morken kan oppfattes dithen at lidelse med nødvendighet – fordi den skal komme fra Gud – skal gjøre den som ber om lidelse «mer syndefri».

https://neitilislam.blogspot.com/2016/12/norsk-islam-fact-or-fake.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/09/mer-om-nsket-fra-de-syndfrie-om-mer.html

Hebreerne 12:

5 Har dere glemt den formaningen som taler til dere som til barn:
           Min sønn, forakt det ikke når Herren irettesetter,
           mist ikke motet når han refser.
          
     6  For den Herren elsker, viser han til rette,
           og han straffer hver sønn han tar seg av.
 7 Hold ut og la dere oppdra, for Gud tar seg av dere som sønner. Ja, la meg få se den sønn som faren ikke viser til rette!  8 Hvis dere ikke blir vist til rette som alle andre, er dere ikke sønner, men uekte barn.  9 Vi har hatt våre jordiske fedre som oppdro oss, og vi hadde respekt for dem. Har vi ikke mye større grunn til å bøye oss under åndenes Far, så vi kan vinne livet? 10 For fedrene viste oss til rette bare en kort tid og slik de selv syntes var best. Men han gjør det til vårt beste, for at vi skal få del i hans hellighet. 11 All irettesettelse synes nok å være mer til sorg enn til glede mens den står på. Men siden gir den tilbake fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den.

Salme 103:

Velsign Herren, min sjel!
          Alt som i meg er,
          velsign hans hellige navn.
          
     2 Velsign Herren, min sjel!
          Glem ikke alt det gode han gjør.
          
     3 Han tilgir all din skyld
          og leger alle dine sykdommer.
          
     4 Han frir ditt liv fra graven
          og kroner deg med barmhjertighet og kjærlighet.
          
     5 Han metter ditt liv med det gode,
          du blir ung igjen som ørnen.
          
     6 Herren skaper rettferd,
          han lar alle undertrykte få sin rett.
          
     7 Han kunngjorde sine veier for Moses,
          sine gjerninger for Israels folk.
          
     8 Barmhjertig og nådig er Herren,
          sen til vrede og rik på miskunn.
          
     9 Han anklager ikke for alltid
          og er ikke for evig harm.
          
    10 Han gjør ikke gjengjeld for våre synder,
          han lønner oss ikke etter vår skyld.
          
    11 Så høy som himmelen er over jorden,
          så veldig er hans miskunn over dem som frykter ham.
          
    12 Så langt som øst er fra vest,
          tar han syndene våre bort fra oss.
          
    13 Som en far er barmhjertig mot sine barn,
          er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham.
          
    14 For han vet hvordan vi er skapt,
          han husker at vi er støv.

 

Salme 32:

 

Salig er den som får sine lovbrudd tilgitt
          og sine synder skjult!
          
     2 Salig er det mennesket
          som Herren ikke tilregner skyld,
          som er uten svik i sin ånd.
          
     3 Så lenge jeg tidde, ble mine knokler tæret bort
          mens jeg stønnet hele dagen.
          
     4 For dag og natt
          lå din hånd tungt på meg.
          Min livssaft svant
          som i sommerens hete.
          
     5 Da bekjente jeg min synd for deg
          og skjulte ikke min skyld.
          Jeg sa: «Jeg vil bekjenne
          mine lovbrudd for Herren.»
          Og du tok bort min syndeskyld.
          
     6 Derfor skal alle trofaste
          be til deg i tider med trengsel.
          Om det kommer en veldig vannflom,
          til dem skal den ikke nå.

 

2 Timoteus.

20 I et stort hus er det ikke bare kar av gull og sølv, men også av tre og leire, de første til fint bruk og de andre til simplere bruk. 21 Den som renser seg og holder seg borte fra slikt, blir et kar til fint bruk, innviet og nyttig for husets herre, gjort i stand til all god gjerning.

 

Klagesangene, 3:

 

32 Har han latt noen lide,
          skal han være barmhjertig, rik på miskunn.
          
    33 Det er ikke med lett hjerte
          han plager mennesket og lar det lide.

 

2 Kor:

7 For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i kroppen, en Satans engel som skal slå meg – for at jeg ikke skal bli hovmodig.  8 Tre ganger ba jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg,  9 men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. 10 Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk.

 

1 Peter:

6 Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid, om så må være, har det tungt i mange slags prøvelser.  7 Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild. Troen, som er mye mer verdt, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg.  8 Ham elsker dere, enda dere ikke har sett ham; ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere jubler og er fylt av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord,  9 for dere når troens mål: frelse for deres sjeler.

Apgj 9:

15 Men Herren sa til ham: «Gå! For jeg har utvalgt ham som mitt redskap til å bære mitt navn fram for hedningfolk og konger og for Israels folk. 16 Og jeg skal vise ham alt han må lide for mitt navns skyld.» 17 Da gikk Ananias, og han kom inn i huset, la hendene på ham og sa: «Saul, min bror! Herren selv, Jesus som viste seg for deg på veien hit, han har sendt meg for at du skal få synet igjen og bli fylt av Den hellige ånd.»

Jakob:

 2 Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser.  3 For dere vet at når troen blir prøvet, skaper det utholdenhet.  4 Men utholdenheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, uten noen mangel.
     5 Om noen blant dere mangler visdom, skal han be til Gud, som villig og uten å bebreide gir til alle, og han skal få.  6 Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet som drives og kastes hit og dit av vinden.  7 Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren,  8 splittet som han er, og ustø i all sin ferd.
     9 En bror som står lavt i rang, skal være stolt av hvor høyt han blir satt, 10 og en rik mann skal være stolt av hvor lavt han blir satt, for som blomsten i gresset skal han forgå.

Romerne 5:

Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.  2 Gjennom ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i, og vi er stolte over håpet om Guds herlighet.  3 Ja, ikke bare det, vi er også stolte over lidelsene. For vi vet at lidelsen gir utholdenhet,  4 utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp.  5 Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss.  6 Mens vi ennå var svake, døde Kristus for ugudelige da tiden var inne.  7 Selv for et rettskaffent menneske vil vel neppe noen gå i døden. Eller kanskje ville noen gjøre det for en som er god.  8 Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.

Hebr 5:

7 Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig.  8 Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide.  9 Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle dem som adlyder ham, 10 han som av Gud ble kalt øversteprest av samme slag som Melkisedek.

Filliperne 4:

11 Jeg sier ikke dette fordi jeg led nød, for jeg har lært å klare meg med det jeg har.
          
    12 Jeg vet hva det er å ha det trangt,
          og hva det er å ha overflod.
          I alt og i alle ting er jeg innviet,
          å være mett og å være sulten,
          å ha overflod og å lide nød.
          
    13 Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.
14 Likevel gjorde det meg godt at dere sto sammen med meg da jeg var i nød.

1 Pet :

Siden Kristus nå har lidd i kroppen, skal dere væpne dere med denne tanken: Den som har lidd i kroppen, har gjort seg ferdig med synden.  2 Derfor skal du ikke lenger leve etter menneskelige lyster, men etter Guds vilje den tiden du har igjen å leve i kroppen.

1 Pet 2: 0 Om dere holder ut å bli straffet når dere har gjort noe galt, er det noe å rose dere for? Men om dere holder ut i lidelser når dere gjør det rette, da er det godt i Guds øyne. 21 Det var jo dette dere ble kalt til.
          For Kristus led for dere
          og etterlot dere et eksempel,
          for at dere skulle følge i hans spor.

2 Kor:

3 Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst!  4 Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud.  5 For om vi har rikelig del i Kristi lidelser, får vi ved Kristus også rikelig trøst.  6 Lider vi nød, er det for at dere skal få trøst og frelse. Blir vi trøstet, er det for at dere skal få den trøst som gjør at dere holder ut de samme lidelser som vi må tåle.  7 Vårt håp for dere står fast. For vi vet at slik dere har del i lidelsen, har dere også del i trøsten. 8 Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er rådville, men ikke rådløse,  9 forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke slått i hjel. 10 Vi bærer alltid Jesu død med oss i vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig i den.