søndag 7. november 2021

Når Gud, gud og Allah diskuteres i den kristne avisen Dagen

I slutten av forrige måned og frem til nå i november, har det pågått en aldri så liten debatt om hvor vidt Allah og Gud (den judeokristne) er identiske.

Redaktør Selbekk går ut med en leder som forsvarer at dette dreier seg om to ulike guder. Han mener at det skaper forvirring: «Å bruke ordene Gud og Allah om hverandre skaper religiøs forvirring». Han gjentar flere ganger at Allah og gud ikke er den samme, men gir ingen begrunnelser for at de ikke er identiske. Og dette er selvsagt en svakhet ved hans leder, hvis man da ikke forutsetter at leserne ikke fortjener bedre, fordi de like vel ikke er «up to it».

Men spørsmålet er derfor fremdeles aktuelt i og med at folk engasjerer seg. Jeg må be om at leseren her ikke legger for mye energi inn på å forstå de innleggene jeg presenterer her i innledningen; de er neppe verdt mer enn en skumlesing, for kjedelighetens skyld, og for å få med seg hvor lite langt vi har kommet i dette landet når det kommer til forståelse av hva islam er for noe; men ta deg heller litt mer tid med det jeg forsøker å frem under: 

Det begynte med denne: Reidar Holtet Drammen: Publisert: 19.10.2021 11:37 Sist oppdatert: 20.10.2021 10:35:

… Dagen holder seg med noen faste skribenter i lørdagsavisen i kategorien «Frispark». En av dem er muslimen Shoaib Muhammad Sultan, senest sist lørdag 16. oktober. Der tråkker han fullstendig feil ved å si at muslimene ber til Gud. Muslimene ber til en gud som de kaller Allah som ikke har noe til felles med kristendommens Gud.

En ting er at Shoaib Sultan gjerne vil ha oss til å tro at Allah og Gud er det samme, og at Muhammed er hans profet. Det er et uærlig forsøk på å renvaske islam. En annen ting er at den kristne avisen Dagen tillater denne sammenblandingen. Det er religionsblanding, en farlig aktivitet i strid med Bibelen og den kristne lære. Hvordan kan Dagen tillate det? Redaksjonen vet bedre!

Shoaib Sultan skriver i avisens faste helgespalte bl a dette:

… man kan se muslimer som sitter med bønnekranser. Litt ritualistisk gjentar de enke små formulerer, eller Guds navn. Dette kalles også bønn. Og til slutt er det de andre bønnene som er de daglige tingene man ber om. Alt fra at det skal gå bra med ens barn, at noen syke blir bedre eller at man skal komme seg gjennom ting som er vanskelige.

Alt dette og litt til finner man i mange ulike religiøse tradisjoner under fellesbetegnelsen bønn. Men hva har alt dette til felles? Det handler om en samtale med Gud, vår skaper. En ber til Ham, enten for hjelp eller for støtte. Dette tror jeg er universelt for troende, men i alle fall for muslimer.

Bønner er aldri bortkastet for muslimer, siden vi ber om noe, om det er det beste for oss. Selv om bønner ikke oppfylles sees de ikke på som feilslåtte. For øvrig kan bønner være en støtte for å bære vanskelige tider når de er over oss. Det handler om å lette sin byrde og om kontakt med sin skaper.

Å be, selv om det ikke blir oppfylt der og da, har en verdi. Den har det religiøst for den troende, men det vil selvsagt ikke forstås eksternt. Men det har også en verdi for den som ber. Det har en lindrende effekt for den som sliter og lider. Den verdien kan være veldig observerbar for omgivelsene også, om de vil se!

Det har også en empatisk element, hvor man ikke bare ber for seg, og heller ikke bare for sine kjære, men for helt andre mennesker. Empatien slutter jo heller ikke med bare bønn. Kan man, så hjelper man selvsagt sine medmennesker. Det er ikke slik at kun muslimer eller religiøse mennesker hjelper sine medmennesker. Men for disse, spesielt kan jeg si for muslimer, at slik hjelp i form av både bønn og handling, har et religiøst aspekt.

«En gud som heter Allah», skriver Nils-Petter Enstad, forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

«Hvordan kan Dagen tillate at Allah omtales som Gud?»

Slik spør Reidar Holte, skriver Enstad …. Svaret er forholdsvis enkelt: Det er fordi «Allah» er det arabiske ordet for Gud.

Når Holtet så hevder at muslimene «ber til en gud som de kaller Allah som ikke har noe til felles med kristendommens Gud» er dette ren uvitenhet. … «Allah» ikke noe norsk ord. Det er et arabisk ord, og betyr «Gud» eller «den ene sanne Gud». I arabisktalende land brukes det samme ordet også av jøder og kristne.

 … jeg leser i skapelsesberetningen: «Panda mulaya Allah mencipakan langit dan bumi». Jeg blar over til Det nye testamente og leser i Johannes-evangeliet: «Karena begitu besar kasih Allah akan dunia ini…».

… ingen skal få fortalt meg annet enn at de to tekstene betyr annet enn «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden», og «For så har Gud elsket verden».

«Allah» betyr altså «Gud» på flere asiatiske språk på samme måte som «God» eller «Gott» eller «Dieu» betyr det på diverse europeiske.

Jeg skal i det følgende forsøke å finne en litt annen vinkel på problemet enn de som kommer frem i Dagen i håp om at min lille utlegning da kan bringe ny og fruktbar opplysning og ny frimodighet, men uten noen som helst forhåpning om at dette vil hjelpe, selv om jeg mener at sannheten en dag vil seire og komme for dagen i rikelig monn: Jeg anbefaler først å lese denne:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/11/mot-en-hardere-hverdag-i-weekendavisen.html

Så til poenget, eller stadig vekk noe mer av det:

Kan du tenke deg Allah uten Muhammed? Gud uten Jesus? Gud uten Allah? Jesus uten Gud? Er Gud spesifikk eller generisk? (Universitetsmannen Lars Gule, som ikke er Gud, mener feilaktig at Allah er et generisk navn, altså et samnavn, ikke et særnavn). 

Når det snakkes om Gud og Allah virker det som om man snakker om to ulike personer. Det virker som om noen snakker om Per og andre snakker om Pål og så er man ening om at begge er mennesker, de deler altså noe vesentlig og grunnleggende sammen. Vi kan ikke tenke at den ene er et menneske og den andre ikke et menneske. De ikke bare eksisterer i seg selv, det fremtrer for oss og manifisterer seg som konsepter. Man snakker i begge tilfeller som om gud skalle være et vesen i stedet for værendet, om «a beeing» i stedet for «beeing» i seg selv.

Hva er riktig? Hva er feil med dette? Kan man forsone konseptene?

I det jeg snakker om konseptene, snakker jeg om to forskjellige vesener, ikke om ett «beeing», som hverken er en person, et vesen, en person, men selve dette å være væren i seg selv. Man skaper seg da et gudebilde og det er avgudsdyrking, hvis man da dyrker eller tilber dette «isolerte» fenomenet fremfor det andre.

Og dessuten: Det fins to typer konsepter, minst: Vi kan snakke om konseptualisme og da mene at dette er noe vi så å si har i hjernene og som har sitt opphav der og ingen andre steder og at det opererer der og ikke andre steder. Men vi kan også snakke om et konsept som et begrep og da må virkeligheten av dette begrepet befinne seg og operere utenfor oss selv. vi kan da snakke om interne og eksterne konsepter. Men et begrep kan aldri bare eksistere inni oss, i våre sinn eller vår underbevissthet. Et begrep må korrespondere med noe utenfor, selv om vi ikke på syntetiske vis kan bevise dette «utenfor». Vi kan bare bevise det formallogisk eller analytisk.

De fleste vil være enig om at hvis gud eksistere, så relateres konseptet om Gud til en realitet utenfor oss, på latin: exstra nos.

Noen filosofer mener at det går an å bevise Gud rasjonelt: Det snakkes om Gud som et nødvendig vesen i motsetning til et menneske som er et skapt vesen. Gud er inkontingent eller nødvendig årsak og mennesket kontingent, avledet eller «avhengig». Eller skapt, av en personlig Skaper. En skaper som ikke er person, kan selvsagt ikke skape personer.

Skaperen selv har ingen årsak, altså, mens mennesket har, og vi kan da si at mennesket er avhengige av det ene nødvendige vesenet for sin eksistens. Mennesket er derfor dømt til å leve i de sekundære årsakenes kosmos og univers, men alt er avledet eller skapt av Gud.

Så langt kan kristne og muslimer sies å tro på samme gud. 

Flere vil nå ty til forskjellen mellom denotasjon og konnotasjon, hjelpebegreper som skal få folk til å forstå at det er forskjell på den leksikalske definisjoner og de forestillinger eller konnotasjoner vi har i relasjonen til den realiteten som «ligger bak eller under eller over» eller «før, i eller etter» ordene eller begrepene. Denotisk er Allah en gud eller guden på arabisk og dette er en deskriptiv definisjon og sier ikke mye i seg selv om guds vesen og hvilken person denne guden er.

Konnotisk sett er dette en utilstrekkelig definisjon fordi kristne f eks får helt andre assosiasjoner tilknyttet ordene Allah og Gud.

Skillet mellom denotisk og konnotisk er imidlertid bare veiledende termer. De er deskriptive og har intet med det normative å gjøre. De har intet å si om hvor vidt det virkelig eller egentlig virkelig er en forskjell mellom gud og Allah. De angir ingen vesensdefinisjon, ingen essensiell definisjon.

Fenomenologisk, derimot, vil en muslim og en kristen kunne sies å oppleve – og forholde seg til - Allah på samme måte som en kristen kan oppleve og forholde seg til Gud. De synes derfor å være enig om hvordan gud skal forstås og hvordan gud er, man tenker ontologisk identiske, men hva med epistemologien her?

For bare først å beskrive fenomenologien i kortform: Her skal det kun gis beskrivelser av fenomenet og ingen psykologiske eller sosiologiske forklaringer. Selve bevisstheten kommer da i sentrum og fokus, selve opplevelsen og den har en intensjon, den retter seg mot noe, hva den retter seg mot, er ikke i fokus, man overlater så å si opplevelsen til seg selv og nøyer seg med det, idet man da i hvert fall kan trøste seg med at man i alle fall har gitt en slags forklaring på noe, om ikke alt og det er kun dette som er nødvendig å gjøre; man skal ikke bortforklare eller legge noe i tingen som ikke er der eller ikke kan beises at er der.

Forskerens oppgave blir å rapportere fra hjernen og hjertet at det foregår noe, ikke hva det er som foregår eller hvorfor det foregår. Det gjelder da om å detektere intensjonen strengt tatt, det objektet som altså kan være reelt eller ikke, som intensjonene retter seg mot, for «det» må jo være noe, for hvis ikke, ingen intensjon og derfor heller intet å detektere eller beskrive. Fenomenologien er derfor en slags hypermoral forkledd som metafysikk.

Vi ser har at fenomenologien oppfordrer til servilitet idet den ser seg selv som mer emosjonelt betinget enn andre disipliner som tenker i andre baner. De vil bli oppfattes som et forbilledlig dydsmønster. Jeg vil tro at fenomenologien gled forholdsvis lett inn i de mest feministiske motekretser i det intellektuelle miljøer den gang.

Det fenomenologiske utgangspunktet åpner rom for og påskynder faktisk sentimentalisme og emosjonalisme: Jeg er den jeg emoverer, jeg er mine emosjoner etc, noe jeg kanskje har skrevet altfor mye om tidligere her på bloggen:  

http://neitilislam.blogspot.com/2021/11/om-hvorfor-vi-apner-for-mer-og-mer-makt.html

Et hovedkrav er at forskeren – eller publikum generelt – skal leve seg inn i de andres virkelighet. (Jfr Sultans implisitte oppfordring over). Fenomenets objektive status kan man se bort fra (Husserl). Forskeren eller publikum skal være beskjeden og lyttende. Det blir forbilledlig å holde sine egne fordommer og preferanser i bakgrunnen og helst «undertrykke», bortse far eller fortrenge dem helt og holdent. Fenomenet skal tale for seg selv og dermed skal jo sannheten tre frem for oss som en objektiv sannhet, selv om den helt og fullt tar utgangspunkt i og grunner seg på de konsepter eller forestiller som danner seg, og som vi ikke kommer bort fra. Det dreier seg derfor om empati og de av forskerne og de blant publikum som kan utvise mest empati, er de beste forskerne og de beste menneskene.

Det er i dette paradigme vi nå befinner oss, i det jeg kaller SAP-paradigmet og hvor hypermagien florerer og hvor en skare av folk går rundt og innbiller seg at det er et must å være servilt betinget emosjonelt korrekt, en term jeg selv har myntet og som forsøker å beskrive at dette å være emosjonelt korrekt er blitt et preskriptivt og derfor et moralsk imperativ og et absolutt – som ikke tåler avvike eller apostasi.

Noen havner da i den fellen det er å oppleve seg selv som en forestilling hvor man «er sine emosjoner», et fenomen som i seg selv er ganske «fenomenologisk». Gud oppleves – og en selv - da med fundament i egen narsissisme eller solipsisme og helt utvendig i forhold til det spenningsforhold jeg vil anta foreligger mellom det objektivistiske eller objektiverende eller reifiserende synet eller tilnærmingen og det sentimentale synet elle tilnærmingen. I begge tilfeller er det man frykter mest selve paradokset, det objektive paradokset og spenningsforholdet i det og spørsmålene om hvordan man kan utholde det og leve godt med det, ja, leve bedre med det enn uten det.  Her fins intet spørsmål om det uendelig i forhold til det timelige og om hvordan slike spennende spørsmål kan gi oss et bedre og mer lykkelig liv. Man spør seg ikke om det er mulig å bli sterkere av å leve i paradoksene – de eksistensielle paradoksene og flokene - enn om det er bedre og lagt å foretrekke å leve utenfor dem og dermed utenfor selve utfordringene spørsmålene i seg selv utløser – med nødvendighet.  Det stilles aldri spørsmål om hvordan det er mulig at gud kan være god når det fins så mye ondt i verden. Man gir katta i spørsmålene hvem er vi, hvor kommer vi fra og hvor skal vi hen. Slike spørsmål hører til dagligtalen i påskefjellet.

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/emo-markedet-og-den-maniske-hypermagi.html

Men så: Og jo, her er det at åpenbaringen kommer inn. Begge, både muslim og kristen, vil hevde at de får kunnskap om hvordan gud er og hvem gud er. Begge «kunnskapsformene» gir så den troende grunnlag for en normativ og deskriptiv holdning til gud og spørsmålet om hvordan gud er og hvem han er – og i hvilken relasjon vi står i overfor gud.  Den kristne vil si at du bør se gud på den og den måten, fordi vi kan slutte dette ut fra den kunnskap vi nå har om gud, og muslimene vil kunne hevede at kristne bør se på gud slik muslimen ser og opplever gud slik han åpenbarer seg for dem og derfor bør fremtre ikke bare for oss i islams hellige skrifter, men overfor alle mennesker, universelt. Det samme gjelder altså for kristne. Begge er forpliktet av gud på å misjonere, dvs kringkaste sine egne forstillinger – som det heter i visse daffe kretser – med den intensjon at alle andre skal tro akkurat som jeg eller vi gjøre … hvis ikke … Vi skal alle tro på den ene og samme gud, sier begge parter, som begge, i den andres øyne, har helt forskjellige guder, ikke bare gudsforestillinger og ikke bare de samme korrekte emosjoner og relasjoner bygget på disse (ikke omvendt).

Hvordan komme vi da frem til kriterier som beviser at vi har rett, enten du er muslim eller kristen?

(Jeg hopper her over ateistene som mener at de ikke trenger å besvare spørsmål, fordi vi jo kan klare oss uten gud både som forestilling og narsissistisk emosjon, eller projeksjon, slik en tysk filosof så det, for hundre år siden, en av forløperne for Marx).

Vi må visst begynne å spørre annerledes og kanskje mye mer praktisk for i det hele tatt å komme et lite stykke nærmere det vesentlige anliggende her. Jeg begynner med å stille visse enkle spørsmål i den tro at leserne makter å gi de adekvate svar som fins, i virkeligheten:

Mennesket har en tendens til å tenke apodiktisk i spørsmål om gud, hvordan han er, hvordan han er og hvorfor han er, eller ikke-er.

Kan A og ikke-A være identiske? (Hegel mente at muligheten for det sto åpent for fremtiden).

Kan Kristus og Allah være identiske, en og den samme, identiske? Både muslim og kristen kan tenke svært ulikt fra andre og dermed dualistisk, du er enten med oss, eller imot oss. Det kommer an på hva dette munner ut i praksis, intet mindre. Kristne og muslimer har ulike konstrualer, som det heter, måter å oppfatte tingene og vesenene og selve Vesenet på måter å tenke teoremer og beviser eller veier til gud på og ulike måter å tenke og tro og føle om dem selv på (skal vi først se det hele utenfra, for et øyeblikk). Noe er doxa for oss; doxa er noe annet for andre; vi kommer ikke forbi det: Vi er alle reduksjonister! hvordan transcendere doxa?

Vi forklarer eller motsier noe ut fra noe annet. Vi kommer liksom aldri i mål og dette er noe av det paradokset de fleste ikke klarer å leve i eller med. Vi blir stående på stedet vil uten å komme videre. Vi pukker på vår rett og blir rigide, ja, til og med ondsinnet aggressive og tyr til virkeligmidler … Vi lider av en slags innebygd eller medfødt inertia, til den grad at vi kan begynne å tro at dette faktum er nødvendig for selve eksistensen og at selve den kosmiske fininnstilling ikke kan klare seg uten. Det ser med andre ord ut for at vi styres av og utvikler oss ut fra en final årsak, at vi faktisk er, oppfører oss, snakker, tenker og føler slik vi nå engang gjør fordi det ligger i vår – finale – struktur og skapelse, selv om vi ellers benekter enhver final årsak fordi å hevde at det disse finnes, faktisk kan bidra til å bekrefte en gud vi like vel ikke tror på, - fordi vi er nødt for å tro på denne troen, uten å ville kalle det en tro, uansett hva som skulle skje og vise seg.  Å tro på sin tro tenger ikke å være gudstro, med andre ord.

For å ta noen hint, som faktisk beskriver hvor forvirrende «situajsonen» kan fortone seg og virkelig er:

Du tror du tro på en og samme gud som muslimene gjør.

Du tror de tror på samme gud som du tror på.

Tenk over det!

Du tror på Tor, med hammeren, du ber til ham, ofrer og bloter til ham. Du vil tilbringe evigheten i Tors selskap.

Din gud er Tor. Din gud er gud. Din gud er Allah og profeten?

Du tror at Allah skapte verden, livet og mennesket. Du tror at Kristus er Allah’s sønn og at det er helt likegyldig om Kristus døde på et kors og sto opp igjen fra de døde. (Du vet da at «far» og «sønn» brukes på mange ulike fenomener i mange ulike sammenhenger; vi sier jo «alle krigers mor» osv, og så tror du at det er helt ok å si at du tror at Jesus er Guds sønn).

Du tror at Allah er en personlig og treenig gud og at den treenige gud derfor er Allah. Du tror at dette ikke er tilfelle og fordi det ikke er tilfelle så er Allah og Gud identiske.

Hvis du ikke tror at logikken i dag er helt irrasjonell og ikke lite helsprø, les denne:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/hvit-taushet-er-vold.html

Den fullmakt du handler på, viser hvilken gud du tror på, ja, både hvem du selv er og hvem «gud» er eller måtte være, det er poenget.

Du begynner kanskje å lure eller tvile litt både på deg selv og skriftene. Du lurer f eks på om det går an å si at det går an å være venn med Gud, dvs Jesus. Kan Allah være din venn? – han er jo Gud og kristne (som riktig nok kan ha store vanske med logikken) sier han er Gud. Og da kan jeg si det og få en god følelse, men er virkelig Jesus Guds Sønn? OK, du går med på dette, får ikke å uroe noen og for å slippe at noen kommer og skal omvende deg.

Å bruke de rette ordene, selv om ordene ikke utsier noe som helst, må være bedre enn å slutte å bruke dem, fordi noen forteller deg at det ikke forholder seg slik du snakker og de ordene du bruker.

Hvem sir du jeg er? spør Jesus, Matt 16. 16. Her spør altså Gud et menneske om hvem dette mennesket tror Gud er. Ifølge muslimer er dette umulig ¨spørre slik, slike personlige spørsmål, like umulig som å si at du er venn med Jesus eller med Gud. For Allah er hellig, fjern, ja vel, men like vel den ene sanne Gud, den udelte gud.

Og her er vi ved et særdeles viktig punkt, slik jeg ser det. Jeg er ikke i den ringeste tvil om at Jesus kjente til både Aristoteles, Platon, Sokrates og de andre viktige gamle greske filosofene. Han visste også at grekerne, eller athenerne, rettere sagt, også trodde på «en ukjent gud»; de hadde jo avsatt plass til en statue av ham. Paulus, en Kristi apostel, fortalte at det var om denne guden han var kommet til Aeropagit-høyden i Athen for å forkynne. Den ukjente var den oppstandne Jesus, «det leddet som manglet». Hvordan det? Jo, fordi grekerne forestilte seg gud som simple, som et vesen uten deler eller sprekk, som en monade, et vesen som ikke kjente sine enkeltdeler, dvs enkeltmenneskene, fordi dette er logisk umulig for en monade, gud blir en fjern og utilnærmelig monark, ikke ulikt den guden islam fremstiller som den ene Gud, fordi Allah er en og ikke har noen partnere, som det står.

https://neitilislam.blogspot.com/2012/04/allah-er-ikke-hellig.html

Så kommer Jesus, i kjødet, som inkarnert Gud, som det guddommelige mennesket, som enkeltindivid og sier han er guds Sønn, en person som er vesensett med Gud, som alle tings Far. Ved å bruke Far og Sønn om Gud, er fullt mulig i kristentroen. Gud kommer da så nær mennesket som mulig, Gud kan derfor bli venn. De kan ha et høyst personlig forhold. Men: Man snakker da om Jesus som Guds eneste og/eller unike Sønn, (en «engangshendelse»), for ikke å gjøre alle mennesker til guds sønner, mer eller mindre. I så måte kan dette minne om islam og forestillingene om at Allah er fjern og egentlig utilgjengelig for alle og ikke lar seg binde av noen form for kjærlighet, fordi det vil binde Allahs hånd.

Men som muslim kan du handle på Allah’s vegne, fordi Allah selv gir deg bud, påbud og forbud og forordner tingene. Allah får dermed et anstrøk av venn og personlighet like vel; han kommer plutselig like nær deg som halspulsåren din. Du vil kjenne hans nærvær eller tilstedeværelse, i deg. Og når du handler på vegne av gud eller guden, da vet du at du ikke kan ta feil og muligheten for å bli betraktet som rettferdig overfor gud er så absolutt til stede.

Se mine bidrag til saken bl a her: 

Om Jesus og den greske tragedie:

http://neitilislam.blogspot.com/2019/07/3-syndene-og-synden-islam-kristendom.html

Om synd og hybris:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/4-syndene-og-synden-i-islam-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html

Om bl a khudu som en betegnelse kristne bruker for Gud i arabiske land, i stedet for Allah:

https://neitilislam.blogspot.com/2016/11/allah-hvem-sier-du-han-er-allah-skapt.html

Om stoisismen bl a:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html

 https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/et-lite-kosmos-eller-avbilde-for-i-dag.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/01/kjrligheten-godheten-og-livets-tre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2015/04/en-svenske-krysser-sitt-spor.html

Men tilbake til dette å handle på noens vegne: Si meg hvem du handler på fullmakt av, og jeg skal si deg hvem du er, eller hvordan du faktisk vil at jeg skal oppfatte deg.

Si meg hvilke venner du omgår og jeg skal si deg hvem du er, med andre kjente ord, og de fleste vil nikke gjenkjennende til dette og ta konsekvensen av en slik erkjennelse, på ett aller annet vis, konfronterende eller tilbaketrekkende, det kan komme ut på ett: Du må velge, enten er du mot meg eller du er med meg, eller du kan velge en strategi som tar det beste fra b egge verdener – og du kan risikere å bli servilt betinget emosjonelt korrekt. Eller rett og slett likegyldig til det hele, hvilket i sin tur viser hvor selvhøytidelig eller blass og bornert du egentlig er i din selvtilfredse forfengelighet.

Men tror du på Allah og profeten, vil du helst handle på Allah og profetens fullmakt, på deres vegne.

I praksis kan dette bety at du bare ønsker å være lojal mot din egen familie, din egen stamme eller din egen klan eller umma – det store verdensvide samfunn av hellige islamtroende?  Dine idealer kan i så måte være edle, ja, du kan føle stolthet, og trygghet, og du kan risikere å havne i den trygge havn det er å aldri å måtte tenke selv, fordi det ligger en iboende mekanikk i selve gruppepresset.

Og hvilke er så Allah og profetens eksplisitte fullmakter? Vel de er så mange at jeg ikke får plass for dem her. Nesten alt en muslim foretar seg skal grunne seg på fullmakt fra Allah og profeten, selv om det ikke står noe om noen (formell og eksplisitt) fullmakt i visse konkrete tilfeller i Koranen.

 Å forutsette noe annet, enn at muslimer altså ikke handler på fullmakt, men alltid bare på egen fullmakt og for å realisere seg selv i ett og alt, vil bare forkludre og forvirre saken og relasjonene ytterligere og bare føre folk mer og mer inn bak lyset.

Hva hvis Allah påbyr deg å hate visse mennesker i visse relasjoner? Vel, da hater du, selv om du kanskje ikke hater og ikke har lyst til å hate. Du hater fordi umma da har overtatt din sjel og bestemmer hvem du skal være, hva du skal tro, hva du skal føle – eller ikke-føle – og hvordan du skal forholde de eller hvilke dine holdninger skal være. Igjen slipper du å tenke selv og du tenker da kanskje at det kan du takke Allah for, at han faktisk fratar deg ansvaret for å tenke selv. Du kan da også fritt begynne å tenke om deg selv og skryte av deg selv om hvor ydmyk, eller lojal du er og hvor tolerant Allah er. Om du hykler, er du fortsatt en helgen, for du underlegger deg noe som er større og mer prisverdig enn deg selv.

Nå trenger man ikke å være muslim for å la seg trekke inn i de samme mentale mekanismene som her gjør seg gjeldende. Men vi må hele tiden tilbake til dette med fullmakt, og da kommer jo en viss forskjell til syne, for den som vil se.

På grunnplanet fristes mange å si eller tenke om seg selv at: «Jeg er den Sanne» - ana al-haqq - eller «jeg er mine emosjoner» - et tema jeg forresten har behandlet tidligere mange ganger.

Men du sier altså i fullt alvor at «jeg er den Sanne» og mener det, samtidig som du i fullt alvor mener at du kan begrunne det i flott filosofi. Hvordan vill du reagere? Vel, al-Hallaj ble henrettet på grusom måte i 922 e Kr for å ha sagt akkurat dette, på arabisk. Det han sa på arabisk kunne med andre ord forstås på arabisk akkurat som det står her på norsk: Jeg er den sanne.

Det som gjør det dramatisk er imidlertid at Allah selv på arabiske har egenskapen al-haqq, den Sanne.

I dag går det mange mennesker rundt i gatene og tror at de er sanne, at de ikke kan si noe annet om sannheten enn at den er meg, siden jeg føler det og ikke kan stole på noe annet, med vitenskapelig sikkerhet, for å si det sånn. Man går da med andre ord egentlig rundt og tror at man er som Allah, ja, al-Hallaj ble faktisk beskyldt for nettopp det, at det han sa var at han var Allah og dette ble så regnet for blasfemisk. Men sa han virkelig: ana al-haqq?

Visse tekster antyder at han bare sa: Jeg er sann, ana haqq, jeg er sann, s John Bowker, Gud. For de som dømte han til døden, på fullmakt fra Allah, hjalp det ikke at al-Hallaj kunne tolkes på mildeste måte. Fryktet man – på moderne psykologisk forklarende vis - at samfunnet ville gå i oppløsning hvis al-Hallaj’s gudsbilde og selvforståelse skulle spre seg, eller gjorde de lærde som dømte han det ut fra pur allah- frykt – pluss konsepter og forestillinger, som jo også var predestinert av Allah, eller dreide det som at alt var politikk – en ellers svært så moderne tanke og holdning? Svaret er vel ganske enkelt og poenget er at: De dømte han til døden fordi de hadde fullmakt i Koranen. De hadde sitt på det tørre. Det kom an på «en bok» og her kan jeg bare minne om at Jesus sa «jeg er sannheten og livet … «. Jesus var ingen bok, men en person, en person man dessuten bør regne som fleksibel og en som lytter og tilgir synder, en person som kan bli ens kanskje mer enn bare «nære venn», og en person som kan stille deg spørsmål og hvor du står fritt til å gi ditt personlige svar tilbake. I seg selv har dette selvsagt satt sitt preg på vestlig lov og rett og vi får en annen måte å tenke juridico-religico på enn i islam, jeg må her bare vise til hva jeg ellers skriver om dette andre steder her på bloggen.

Ser man henrettelsen av al-Hallaj i sammenheng med læren om forutbestemmelse eller predestinasjon, som Koranen selv «beviser» «beyond doubt», kan det fort gå galt og ser man det i perspektiv av okkasjonalisme, kan det bli enda verre:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/8-syndene-og-synden-i-kristendom-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/01/allah-hu-achbar-virkelig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/utvelgelse-og-predestinasjon-i-luthersk.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/05/naden-i-islam-og-i-kristendommen-en.html

Du må, som muslim, sagt på en annen måte, følge de budene du blir pålagt nettopp av Allah og profeten, i boka, for ellers vil du til slutt bli sett på som en frafallen, en tilstand som da i prinsippet befordrer dødsstraff for din utvetydige likegyldighet i andre muslimers øyne. Dreper de deg, handler de på fullmakt fra Allah og profeten. Dreper de deg ikke, får du mulighet for å angre, riktig nok. Men ikke hvis du ikke angrer. Det fins faktisk utilgivelige «synder» i islam, som f eks den å forbinde Allah med ande enn Allah selv. Allah har ingen medhjelper.

Legg merke til at fullmakt betyr at du svarer for noen og den som gir fullmakten svarer for deg. Koranen er derfor den – eller det dokumentet - som svarer for deg.

Like vel sier Allah til Muhammed at han skal si, som Ole Jørgen Anfindsen skriver:

Og ikke minst bør vi alle merke oss at Koranen 29:46 slår fast at jøder, kristne og muslimer tror på samme Gud (min oversettelse): «Vi tror på det som er åpenbart for oss, og det som er åpenbart for dere. Vår Gud og deres Gud er én og den samme, og vi bøyer oss for Ham.» Les innlegget i sin helhet i Dagen. 210621.

Kommentar: Man bør forundre seg over at en akademiker som Anfinsen kan få seg til å begrunne seg som dumt som han gjør. Man kan ane at forvirringen kanskje har blitt for stor for ham. Man kan også spørre: Hva ville Jesus ha sagt? Han sa jo: Jeg er sannheten og livet … og har vel neppe skiftet mening?

Vi må bare nevne at Koranen sier- i hvert fall klart implisitt -  at det er Allah som svarer både for den onde tilbøyelighet og for den enkelte sjels rettferd, sure 91.8.

I kristentroen er det onde selve fraværet av Gud, (Augstin). Det sier seg vel selv at en som går ut fra at gud også er ansvarlig for det onde hen gjør, hen kan godt trøste seg med at det tross alt var Allah’s vilje. Tar man den fullt ut her, kan man havne i ganske groteske og irrasjonelle forhold. Takker man Allah for at han får deg til å gjøre det onde, da har man trøbbel etter min mening, men så kan jeg da heller ikke svare for Allah og jeg kan ikke si at Allah svarer for meg. Men det kan jeg med litt vond vilje få meg til å innbille meg og kanskje tro at de som har engasjert seg i debatten om Allah i Dagen gjør. De sier at A og ikke-A er identiske uten å reflektere over det. Se denne om bl a Aristoteles og «førsteprinsippet»:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html

Jeg må da nevne at Sokrates mente at den som gjør ondt skader utøveren mer enn offeret. Det kan høres håpløst ut, men han mener også at ingen i full bevissthet kan gjøre det onde. At noen gjør ondt kan da forklares med at hen er uvitende. Onde handlinger er med andre ord et resultat av uvitenhet!

Sokrates har hatt en enorm betydning i Vesten. Ville han i dag ha henvist oss til Koranen for å finne sann kunnskap og full bevissthet om hva den onde handling kommer av og består i? (Se over om hvorvidt Jesus kjente de gamle greske filosofene).

Se også disse:

https://neitilislam.blogspot.com/2016/03/favntak-og-anfindsens-forsk-pa.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/o-j-anfindsen-vs-hallgim-berg-i-sakte.html

Men vi må enda litt videre, som alltid:

Når du handler på Allah og profetens fullmakt, forteller du selvsagt hvem din oppdragsgiver er, vedkommen som gir deg fullmakten, nemlig Allah og profeten. Det er i dette fullmaktsforholdet Allah og profeten røper eller skjuler seg eller åpenbarer seg, eller sagt på en annen måte: Identifiserer seg.

Resultatet av å handle på denne fullmakten du har forpliktet deg på, som muslim, viser både hvem du er og hvem Allah og profeten er. Du er bundet juridisk så vel som religiøst, du strå i et juridico-religco forhold til dem og dette gir deg den høyest tenkelig status. Derfor må du også være villig til å dø for allah og profeten og faktisk være forpliktet på å ofre både liv og eiendom, uten forbehold.

Men fullmakten gir deg ikke bare plikter, men også rettigheter. Du kan gifte deg med 9 årige pikebarn, du kan ta opptil fire koner og du kan med rette faktisk tillate deg selv å lyve om din religion, for troens og din egen sikkerhets skyld. Du kan føle at din fullmaktsgiver er meget tolerant og forståelsesfull og du vil stå i evig takknemlighetsgjeld til ham, fordi han er god for deg, tilgivende og nåderik. Hvis noen da skulle komme og si at dette ikke har noe med hvem Allah og profeten er, så tar de grundig feil og viser at de ikke har forstått noe som helst.

Hvem er så Gud, Kristus og Den hellige Ånd? Hvem er de som fullmaktsgivere? Vel, de vil ikke gi deg fullmakt til at du skal la deg drepe for dem, heller ikke gir de deg fullmakt til gifte deg med 9 årige pikebarn, heller ikke gir de deg fullmakt til å ta mer enn en kvinne, hvis du er mann, og en mann hvis du er kvinne.

Vi ser her at fullmakten bestemmer hvem Allah er og hvem gud er. Og de er ikke identiske, ikke på noe vis. Hvis man befinner seg med begge beina i SAP-paradigmet, vil man ikke forstå det grunnleggende i dett. Hvis «vi» ikke igjen begynner å tenke, føle og handle juridico-religico igjen, står vi tilbake med – emosjonene og følelsene, uten oppfordring til hverken å skjelne eller skille mellom objektive standarder og sant og rett.

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/det-nye-viet-et-vi-av-tilskuere-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2015/04/tffe-tider-forut-det-nye-viet.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/01/avradikalisere-radikaliserte-om-vestlig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/lotusen-jussen-troen-og-det.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/06/tilfyelser-om-hypermagi-og-hypermoral.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html

http://neitilislam.blogspot.com/2015/01/den-nye-magikeren-hypermagikeren.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/11/m-michelet-og-merkel-to-hypermagikere.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/07/nar-de-gode-ma-produsere-seg-sin-ofre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/den-totalitre-emosjonalisme-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/liberalisme-og-hypermagi.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html

https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/dillemma-og-menneskeverd-islam-og-resten.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/09/uthengelsen-av-rollnes-og-storhaug-en.html

 

http://neitilislam.blogspot.com/2011/01/islamiseringen-av-det-kollektive.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/hva-de-totalitre-vil-ha-deg-til-fle-ved.html

 

Jeg må her bare få legge inn noe Thomas Aquinas har skrevet om dette å tro, Thomas mener at muhammedanerne, som han kaller dem, ikke vil forstå det:

Om disse tingene skriver Norman Geisler i sin fantastiske bok om Thomas Aquinas: A syn på relasjonen mellom tro og fornuft er en unik blanding av de positive elementer både fra rasjonalismen og fideismen, fra presupposisjonalismen og evidensialismen. (Kan ikke komme nærmere inn på disse begrepene her … ). Han understreker behovet for fornuft før, under og etter troen. Ikke engang troens mysterium er irrasjonell. … Aquinas mener imidlertid ikke at fornuften alene kan gi oss tro på Gud. Troen blir fullført ved Guds nåde alene. Tro kan aldri baseres på fornuften. I beste fall kan den understøttes av fornuften. Hverken fornuft eller bevis kan med nødvendighet fremtvinge troen. Det fins alltid rom for ikketroende til ikke å tro på Gud, selv om den troende kan konstruere et holdbart gudsbevis. For fornuften kan brukes til å demonstrere at Gud eksisterer, men den kan aldri i seg selv overtale noen til å tro på Gud. Bare Gud kan gjøre dette, idet han virker ved sin nåde i og med frie valg.

Geisler beskriver Aquinas synspunkter som en unik syntese mellom tro og fornuft. ff s 69

Den katolske doktor, Thomas Aquinas om tro, sitert i Geisler bok om Aquinas, s 62 ff:

Tro defineres da som en sinnets vane – habit – og hvor det evige livet begynner i oss og som får sinnet til å istemme – assent – til ting som ikke er for hånden, (eller synlige). Tro skiller seg fra viten – science – idet troens objekt ikke kan sees. Tro skiller seg også fra tvil, mistanke eller mening – opinion – idet det foreligger bevis – evidence – som støtter den.

Aquinas siterer velvillig Augustin: «tro er en dygd som medfører at ting man ikke ser blir trodd … å tro er en mental handling hvor man istemmer til den guddommelige sannhet i kraft av den viljesbefaling som drives frem av Gud gjennom nåde; i denne prosessen står handlingen under kontroll av den frie vilje og retter seg mot Gud. Troshandlingen er derfor fortjenestelsfull. dvs at man blir belønnet for å tro på det man ikke ser. Det er ingenting fortjenestelsfullt i dette å tro på det som sees, siden troen ikke er involvert. «Filosofene» tvinges til å istemme på grunnlag av tilstrekkelige bevis. Slik er istemmelsen ikke fortjenestelsfull».

Troen er en mental handling inkludert i viljen. … «Vi har konkludert med at tro er en bevisst handling under innflytelsen av en vilje som styrer den mot istemmelsen; troen utledes dermed både av bevisstheten – the mind – og viljen, og hver av dem, slik vi har vist, kan ut fra sin natur perfeksjoneres ved å trene den opp (til å bli en vane). Dersom en troshandling skal være ubetinget god, må derfor vanen være til stede i både bevisstheten og viljen. Vi kan med andre ord ikke bli frelst hvis vi ikke er villig til å gjøre noe med troen. Frelsende tro vil produsere gode gjerninger.

Tro er fortjenestelsfull fordi den impliserer viljen til å tro. Den er avhengig av viljen i tråd med selve dens natur. …

Selv om Aquinas ikke egentlig skiller troen fra fornuften, så skjelner han mellom dem fomalt. Vi kan ikke både kjenne – vite – og tro samme ting på en og samme gang. … Det er umulig å ha tro og «vitenskapelig viten» om den samme tingen.

Troen objekt står over sansene og «forstanden». Troens objekt er det som er fraværende fra vår forstand (understanding). Som Augustin sa: Vi tror det som er fraværende, men vi ser det som er foreliggende. Så vi kan ikke bevise og tro (på) den samme tingen. … En og samme person kan ikke både ha tro og bevis for det ene og samme objekt.

Frykten for at det motsatte skulle være sant gjelder ikke i trossaker. For troen bringer med seg en større forvissning (certitude) enn det fornuften bringer med seg.

Den viten eller kunnskap troen innebærer, forutsetter naturlig kunnskap, på samme måten som nåden forutsetter naturen.  Troen er avhengig av viljen og forstanden (understanding). … Og siden kjærligheten innebærer perfeksjoneringen – eller bedre: fullkommengjørelsen – av viljen, så er troen formet og fullkommengjort ed kjærligheten. Ikke bare er kjærligheten nødvendig for å fullkommengjøre (foredle, utfylle, rense?) troen, men nåden er nødvendig for at troen skal kunne produseres. «Nåden er den første – dvs lengst «unna»-  fullkommengjøringen av dygdene, men kjærligheten - charity - er dens nærmeste fullkommengjøring.

… det var nødvendig at den urokkelige visshet og sannhet angående guddommelige ting skulle bli presentert menneskene via troens vei. … Sikkerhet når det gjelder guddommelige ting beror på tro.

… Skal mennesket kunne lære å kjenne sannheten, trenger mennesket guddommelig assistanse slik at sinnet kan blir beveget av Gud slik at det kan realisere seg selv (actualize). Mennesket trenger imidlertid ikke noe nytt lys, et lys som utfyller hans naturlige lys, for i sin alminnelighet å kunne lære seg sannheter å kjenne, men bare i visse tilfeller som transcenderer naturlig viten (eller kunnskap).

… Men menneskets intellekt kan ikke kjenne dypere realiteter med mindre det er perfeksjonert ved et sterkere lys, som f eks det lyset profetiene vitner om; og dette kalles nådens lys, i den grad det utfyller naturen.

… Aquinas tror ikke at synden har ødelagt vår rasjonelle evne, våre fornuftsevner, for da ville ikke mennesket lenger være i stand til å synde. … Mens fornuften ikke kan begripe troen, så er den innledningen til den (the preface to it).

… Hvis fornuften skulle være troens basis, ville ikke troen bero på et fritt valg fordi den da ville være en istemmelse forårsaket av bevisstheten eller sinnet (the mind).

https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html

Og se så hva vi finner på nettet, i utdrag:

… But wait a minute, some will say. What about the Arabic Christians who call the God of the Bible “Allah”? Doesn’t this illustrate the fact that Allah and Yahweh are referring to the same God? Actually, when the Arabic Christians refer to “Allah” in their translation of the Bible, they believe that “Allah” is the father of Jesus and they believe that “Allah” is triune. Therefore, the Allah of the Arabic Christians cannot be the same Allah of the Muslims! This semantic [shibboleth] strangulation can be cleared up if we remember that words have both a denotative and a connotative meaning. Denotation refers to a dictionary definition, so it would be correct to say that Yahweh and Allah both refer to the concept of God, especially for their respective language groups. However, the connotation is determined by what a person conceives about the object of that word. For example, an Arab Christian may still use the word “Allah” to denote God, but his understanding of that term would be starkly different from a Muslim, for the Christian would recognize that Jesus Christ is God (Allah) whereas the Muslim would never consider that connotation. Thus, denotatively the word “allah” merely refers to “god, deity, etc.” However, we understand the denotative use by our connotative presuppositions. Therefore, “Allah” for the Muslim cannot be reconciled with the “Jesus is Allah” of the Arabic Christians. There is still a world of difference between the content of the word (connotation), even if the denotation is the same. Without this very important distinction made when we refer to “Allah” and “God” (Yahweh), a lot of Christians will be confused.

            After comparing the Allah of the Qur’an and the Yahweh of the Bible, it should be apparent that they could not be referring to the same God.

The Allah from the Qur’an, however, is very different from the Yahweh of the Bible. For one thing, Allah is a distant, remote being who reveals his will but not himself. It is impossible to know him in a personal way. In his absolute oneness there is unity but not trinity, and because of this lack of relationship, love is not emphasized.

https://www.ciu.edu/content/allah-islam-same-yahweh-christianity

Se også denne:

A personal god, or personal goddess, is a deity who can be related to as a person,[1] instead of as an impersonal force, such as the Absolute, "the All", or the "Ground of Being".

In the scriptures of the Abrahamic religions, God is described as being a personal creator, speaking in the first person and showing emotion such as anger and pride, and sometimes appearing in anthropomorphic shape.[2] In the Pentateuch, for example, God talks with and instructs his prophets and is conceived as possessing volition, emotions (such as anger, grief and happiness), intention, and other attributes characteristic of a human person. Personal relationships with God may be described in the same ways as human relationships, such as a Father, as in Christianity, or a Friend as in Sufism.[3]

A 2019 survey by the Pew Research Center reported that, of U.S. adults, 70% view that "God is a person with whom people can have a relationship," while 15% believe that "God is an impersonal force."[4] A 2019 survey by the National Opinion Research Center reports that 77.5% of U.S. adults believe in a personal god.[5] The 2014 Religious Landscape survey conducted by Pew reported that 77% of U.S. adults believe in a personal god.[6]

Abrahamic religions: Judaism

Jewish theology states that God is not a person. This was also determined several times in the Old Testament, which is considered by Jews to be an indisputable authority for their faith (Hosea 11 9: "I am God, and not a man". Numbers 23 19: "God is not a man, that He should lie". 1 Samuel 15 29: "He is not a person, that He should repent"). However, there exist frequent references to anthropomorphic characteristics of God in the Hebrew Bible such as the "Hand of God." Judaism holds that these are to be taken only as figures of speech. Their purpose is to make God more comprehensible to the human reader. As God is beyond human understanding, there are different ways of describing him. He is said to be both personal (in the sense of people's ability to pray to God) and impersonal (in the sense of people's inability to reach God): He has a relationship with his creation but is beyond all relationships.[7]

Christianity

In the case of the Christian belief in the Trinity, whether the Holy Spirit is impersonal or personal,[8] is the subject of dispute,[9] with experts in pneumatology debating the matter. Jesus (or God the Son) and God the Father are believed to be two persons or aspects of the same god. Jesus is of the same ousia or substance as God the Father, manifested in three hypostases or persons (the Father, the Son, and the Holy Spirit). Nontrinitarian Christians dispute that Jesus is a "hypostasis" or person of God.

Islam

See also: Allah, God in Islam, Kalam, Tawhid, and Tanzih

Islam rejects the doctrine of the Incarnation and the notion of a personal god as anthropomorphic, because it is seen as demeaning to the transcendence of God. The Qur'an prescribes the fundamental transcendental criterion in the following verse: "There is nothing whatever like Him" [Qur'an 42:11]. Therefore, Islam strictly rejects all forms of anthropomorphism and anthropopathism of the concept of God, and thus categorically rejects the Christian concept of the Trinity or division of persons in the Godhead.[10][11][12]

Islamic theology confirms that Allah (God) has no body, no gender (neither male nor female), and there is absolutely nothing like Him in any way whatsoever. However, due to grammatical limitation in the Arabic language, masculinity is the default grammatical gender if the noun is not specifically feminine. But this does not apply to the word "Allah," because according to Islamic theology Allah has no gender. Allah is also a singular noun and cannot have a plural form. The "We" used in the Qur'an in numerous places in the context of God is used only as the "Royal We" as has been a tradition in most of other languages. It is a feature of literary style in Arabic that a person may refer to himself by the pronoun nahnu (we) for respect or glorification. Allah is a unique name in Arabic that cannot be used for anyone, which mostly is not the case in other languages; for instance, writing "god" with a small "g" is allowed to denote various deities. There is nothing that can be used as a similitude or for the purpose of comparison to Allah even in allegorical terms because nothing can be compared with Him. Thus, the Qur'an says: "Do you know any similar (or anyone else having the same Name or attributes/qualities, which belong) to Him?" [Qur'an 19:65]. According to mainstream theological accounts, Allah is the creator of everything that exists and transcends spatial and temporal bounds. He has neither any beginnings nor any end and remains beyond the bounds of human comprehension and perceptions.[13][14] This has been described in the Qur'an at various places, such as the following: "He knows (all) that is before them and (all) that is behind them (their past and future, and whatever of intentions, speech, or actions they have left behind), whereas they cannot comprehend Him with their knowledge." [Qur'an 20:110]

In one of the most comprehensive descriptions – as revealed in Surat al-Ikhlas – the Qur'an says:[15]

1. Say: He, Allah, is Ahad (the Unique One of Absolute Oneness, who is indivisible in nature, who is unique in His essence, attributes, names and acts, the One who has no second, no associate, no parents, no offspring, no peers, free from the concept of multiplicity, and far from conceptualization and limitation, and there is nothing like Him in any respect).[16][17]

2. Allah is al-Samad (the Ultimate Source of all existence, the Uncaused Cause who created all things out of nothing, who is eternal, absolute, immutable, perfect, complete, essential, independent, and self-sufficient; Who does not need to eat or drink, sleep or rest; Who needs nothing while all of creation is in absolute need of Him; the one eternally and constantly required and sought, depended upon by all existence and to whom all matters will ultimately return).[18][19][20]

3. He begets not, nor is He begotten (He is Unborn and Uncreated, has no parents, wife or offspring).

4. And there is none comparable (equal, equivalent or similar) to Him.[12]

In this context, the masculinity of huwa (he) with respect to Allah is unmistakably a purely grammatical masculinity without even a hint of anthropomorphism.[21] The Maliki scholar Ibrahim al-Laqqani (d. 1041/1631) said in his book, Jawharat al-Tawhid [ar] (The Gem of Monotheism), that: "Any text that leads one to imagine the similitude of Allah to His created beings, should be treated either through ta'wil or tafwid and exalt Allah the Almighty above His creation."[22]

The Hanafi jurist and theologian al-Tahawi (d. 321/933), wrote in his treatise on theology, commonly known as al-'Aqida al-Tahawiyya:[23][24]

He is exalted/transcendent beyond having limits, ends, organs, limbs and parts (literally: tools). The six directions do not encompass/contain Him like the rest of created things.

The six directions are: above, below, right, left, front and back. The above statement of al-Tahawi refutes the anthropomorphist's dogmas that imagine Allah has a physical body and human form, and being occupied in a place, direction or trajectory. 'Ali al-Qari (d. 1014/1606) in his Sharh al-Fiqh al-Akbar states: "Allah the Exalted is not in any place or space, nor is He subject to time, because both time and space are amongst His creations. He the Exalted was present in pre-existence and there was nothing of the creation with Him".[23]

Al-Tahawi also stated that:[23][24]

Whoever describes Allah even with a single human quality/attribute, has disbelieved/blasphemed. So whoever understands this, will take heed and refrain from such statements as those of disbelievers, and knows that Allah in His attributes is utterly unlike human beings.

Allah is the personal name of the One True God. Nothing else can be called Allah. ... It is interesting to note that Allah is the personal name of God in Aramaic, the language of Jesus (p)1. The word Allah is a reflection of the unique concept that Islam associates with God.

https://en.wikipedia.org/wiki/Personal_god

I forsøket på å komme litt viere, her noen snacks:

s 277: Calvinister foreslår ulike teorier som får det til å høres ut som om Gud virkelig elsker de han forutbestemmer til evig pine i Helvete. En av de kaldeste teorier kommer fra Horton i en bok med forord av J. I Packer: Dette synet intensifiserer Gud’s kjærlighet, ved at Han begrenser den til de som tror. Det overgår den vilkårlige godhet vi hører så mye av i våre dager. Hunt: «Limiting God’s love to a select group intensifies God’s love? What madness!»

Hvem er Gud? s 21 i Packer:

Gud er Ånd (a spirit), uendelig (infinit), evig og uforanderlig i sin væren, visdom, makt, hellighet, rettferdig, godhet og sannhet. (Charles Hodge i Westminister Shorter Catechism. «Probably the beste definition of God ever penned by man»).

https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/05/naden-i-islam-og-i-kristendommen-en.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/synden-og-syndene.html

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar