Nei til islam: Der Allah blir fortrengt, dukker han opp

Forord: Meotti: … Where does the mentality come from that leads them to cut the cathedral lighting to save 1,728 euros a month, when they vote for a subsidy of 2.5 million euros for the construction of the Islamist Eyyub Sultan mosque in the city? There are no logical or rational explanations: the only answer is submission. …

https://www.israelnationalnews.com/news/398061

Til temaet og de mulige innsikter, for anledningen:

Hvis vi ønsker å vite hvem en person er, må vi kjenne denne personens navn. Dette er utgangspunktet. Navnet ble antatt å utsi noe om personens vesen, trekk som skiller denne personen fra alle andre. Ikke slik i dag. Og i dag savner vi at grunnlagsproblematikken kommer på banen. Hverken i det offentlige eller private snakkes det lenger om Gud, om hvem «hen» er, eller hvilken gud skal vi ha. Allah er en unevnelig faktor – X ,og et helt nøytral eller likegyldig faktum som overhodet ikke er noe faktum i det hele tatt – fordi vi trøster oss med å lyve til oss selv og alle andre, i alle relasjoner og alle tenkelige og utenkelig situasjoner.

Vi kan ikke håpe på å lære oss selv å kjenne i et slikt paradigme. Vi kan heller ikke lære vår fiende å kjenne, og derfor vil vi tape stort, og tape stadig mer, i den ikke altfor fjerne fremtid.

Enig?

Vi gjør oss dermed forsvarsløse og begynner å kalle oppkonstruerte fiender for fascister - svært selvbeleilig, som oftest. Sjelden blir imidlertid noen kalt nazister, i dag, i skrivende stund, så å si, selv om et kjennetegn på nazismen jo var at man der i gården regnet noen for mindreverdige så å si av fødsel, av «gen», ja, ved selve konsepsjonen, eller så å si pga religion. De man ikke ønsket å ha, kvittet man seg med eller gjorde betydningsløse, fordi man antok det for selvinnlysende at det ikke var bruk for dem, eller til nytte. Og så trodde man at det var å mene, se og tro at det var dette i seg selv som gjorde livet og relasjonene meningsfylte, ja, til og med vakre og sunne.

Felleskapsfølelsen - tilhørigheten, identiten - fikk full uttelling, ikke sant? Man så seg selv som en del i en større, fullstendig og nødvendig organisme. Hvis ikke, var man utenfor.

Få vi tenke slik i dag, og innrømme det, og her reiser man bust, bare ved å høre ordene, på avstand, og idet man nærme seg grunnlagsproblematikken. Samtidig som man gjør seg skyldig – på stor skala - nettopp i dette å betrakte et liv som noe man kan kvitte seg med, jo før jo heller, innen visse tidsfrister, til og med.

Vi lukker øynene for dette aspektet eller denne dimensjonen eller kategorien i dag. Mens vi samtidig driver utstøtelse som aldri før, (hvilket tyder på en svært undergravende og selvplagende eller mørkt moraliserende og emotativ og antdemokratisk tendens). Noen skal hindres i å si sin mening, man river plattformene ned under de frimodiges føtter og tror man er på den riktige siden av historien. Og det tragiske, som kommer bare mer og mer innpå, og faktisk også inne i oss, på en svært nær, men fortrengt måte, er at jo mer man bruker «fascist» til et eget og det man tror er et egnet instrument i dag, mot andre, utenfor egen «gruppe», jo lettere blir det – helt urettmessig – å kalle noen for «for nazi», nazilignende eller full-blomst nazist i fremtiden, - i den nære fremtid.

Vi snakker oss selv ned i vanry, vi kaster vrak på fornuft og tenkning til fordel før emovering, - en neologi - hypermagi (også en neologi) - og dette at å «holdne», (nok en neologi),et attraktivt fenomen, en prosess som antas å være viktigere enn dette å være saklig, personlig ansvarlig (for ikke å si troende) og modent kontrollert og optimalt i harmoni med seg selv, med nødvendig fruktbar distanse til de vanskelige tingene, grunnlagsproblemene. Vi frarøvet oss i dette vanviddet også evnen til å tenke grunnleggende juridisk og religiøst. Vi atomiserte og fragmenterte eller segmenterte oss – ironisk nok – bort fra grunnlagsproblematikken, førsteprinsippene og ble mer som forsikringsagenter eller revisorer – eller sosionomer, psykologer, pedagoger og sosiologer - enn som prester og pietister i et allment prestedømme – folk som ville spre nåde heller enn «våde», forvirring, angst og det eksistensialistene kalte «dispair», en grunnleggende lidelsesfull fortvilelse – heller enn det motsatte, fordi man vet hverken ut eller inn, uten å våge å innrømme det.

Når noen intellektuelle i dag gjør til kjenne at de islamske kulturene i dag må begynne å skille mellom religion og politikk, for å komme opp på samme nivå som oss, så er dette et slag i tom luften, (selv om det er sant, i og for seg), og puerilt naivt, men det er ikke dette jeg er inne på når jeg snakker om en ny nødvendighet for å tenke både juridisk og religiøst (jurdico-religico).

Mitt anliggende forsøker å skjære inn til beinet langt der inni hver enkelt av oss, muslim eller ikke.

Utelukker vi det ene fra det andre og ikke ser komplementærverdien og nødvendigheten av den, taper vi oss selv fortere enn vi aner og våger å tenke på.

Når jeg så snakker om neologismer, se over, så mener jeg ikke at jeg har funnet, eller funnet på noe nytt. Jeg snakker om eldgamle stier på vei mot en fullere erkjennelse, som alltid må være der.

Og: Når vi i diskursene ikke lenger nevner professor Ruud Koopmans innsikter i boken «Das verfallenes Haus des Islam» fra 2019, bl a, kan dette komme at vi doxer (av doxologisk) oss inn i illusjoner og tror at siden det nå da endelig er bevist at islam lider under islam, eller at muslimene må se at de lider under islam, og at de da lett burde velge en annen grunnlagsforutsetning, så er dette et symptom på at man nettopp ikke tar grunnlagsproblematikken også hos oss på alvor, (men i stedet utsetter krisen til stadig mer fjerne generasjoner fremover i tid). Sagt på en annen måte: Vi er manipulert bort fra det sant undrende og stimulerende mystiske, selektivt, til det kjedsommelighetsskapende mekanistiske i nesten alle forhold). Fra realisme til nominalisme. Så derfor: Ingen fare. See noe evil, bortsett fra i dem vi blir suggerert til å hate eller forakte, dvs oss selv.

Derfor tema i dag: Hvem er Allah – for n’te gang? Er han bare et ord, eller har han et personnavn? Hvordan kan vi vite? Er det bedre å ikke vite enn det å vite, eller bare vite vagt og uten undring og forstand?

https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/synden-og-syndene-i-kristendommen-og.html

Det er klart at Gud i denne sammenheng blir borte blant allerede fra før religiøse analfabeter, (som faktisk ovenfra er styrt og opplært inn i denne nye analfabetisme). Vi har gjort Allah til et tabu, et emne hverken fobiske eller kontrafobiske mennesker lenger våger å snakke om eller forholde seg til, på en rasjonell måte.

Poenger og tema:

Vi snaker om særnavn og samnavn. Generiske navn er artsnavn, generelle navn, f eks gud er gud overalt for alle til alle tider … stemmer dette? (Lars Gule hevder at allah (Allah) er et generisk navn).

(Store Norske Lex: Proprium er i grammatikken det samme som egennavn, for eksempel navnene Katrine, England og Jakobsen. I motsetning til dette er appellativ det samme som fellesnavn, altså substantiver som bord, stol og glede. https://snl.no/proprium_-_grammatikk).

I Bibelen er navn aldri en tom lyd og heller ikke bare et middel til å identifisere et menneske, (som med et pass f eks). I navnet blir personens vesen uttrykt og Bibelen har ikke noe spesielt uttrykk for begrepet «person», men person og navn er forbundet på en hemmelighetsfull måte, skriver E Thestrup Pedersen. -Det er makt i navnet og å gi andre navn betyr å øve herredømme over den, 1. Mos 2. 19. Gud her kaller Israel ved navn som tegn på at det hører ham til, Es 43. 1. Han kaller Moses ved navn og tar ham dermed i sin tjeneste. En mengde bibelske navn gir til kjenne hvem personen er. Men Guds navn er intet tryllenavn og ingen kan skaffe seg makt over Gud ved å nevne hans navn, 2. Mos 20. 7. Guds navn er uløselig forbundet med Jesu navn, person og gjerning. Gud helliggjør sitt navn gjennom Kristi livsverk … s 178 i Bibelhåndbok, Gyldendal,1984.

Dette å kjenne et navn på noen eller noe, impliserer en relasjon mellom størrelser eller konsepter og dette innebærer da muligheten for å kunne gjøre godt eller ondt mot det eller den som bærer navnet. Det ligger mao makt i navnet og relasjonen, stor og nifs, ja, destruktiv makt, og muligheten for grosst maktovergrep, både sosiologisk, filologisk, filosofisk, psykologisk og ontologisk. Navnet ble på bibelsk tid ble ansett for å utrykke tingen essens. Å kjenne navnet til en person var å kjenne personens hele karakter og natur. (I hvert fall kan dette være et utgangspunkt for å forsøke å forstå «hva som foregår». Problematikken rundt dette å kategorisere eller essensialisere, eller vesensforklare, har jeg behandlet andre steder her).

Når noen – høy som lav – i dag forfører folk med å hevde at Allah er identisk med Gud, så er dette et maktgrep, ja, et misbruk av navnet Gud, ikke omvendt. Men å kalle Gud Allah, den andre veien, altså, er også et maktovergrep, for Gud i jødedom og kristendom har et egetnavn eller et personnavn, et proprium, nemlig JHWH eller Jeg er den jeg er. Allah er både et appellativ navn og et appellativ begrep. Vi skal se litt nærmere på dette i det følgende:

It is a quantum leap to go from saying that God by any other name is still God, to saying that all the great religions in the world believe in the same Being though they call Him different names.

This irrational leap is prodded by the popular analogy of the mountain. This analogy notes that their are many roads up the mountain. Some progress on a more direct route, while others wind about on more circuitous roads, but sooner or later they all arrive at the same place, at the top of the mountain.

So, it is argued, there are many roads that lead to God. They may be different routes but they all end up in the same place—with God Himself. That is, the differing roads indicate no difference in the God who is found. God’s being, then, becomes the lowest (or highest) common denominator of all religions.

The road analogy is buttressed by the democratic truism that all religions are equal under the law. The fallacy in this axiom is thinking that just because all religions enjoy equal tolerance under the civil law, they therefore are all equally valid. That might be true if there were no God, but then it would be better to say that with respect to their ultimate affirmation they are all equally invalid.

To argue that all religions ultimately believe in the same God is the quintessential nonsense statement ….

"Is Allah the God of the Bible?” (Sproul):

The answer to these questions depends first of all on the answer to the question: “Is the God of Christianity the God in the Old Testament, that is, Yahweh?” If the Being who is called “God” in the New Testament is the God called “Yahweh” in the Old Testament, then, manifestly, the God of Islam is not the God of the Bible. As Yahweh continues to reveal Himself through the ministry of Christ and the apostles, it is clear Yahweh is very different from Allah. We cannot legitimately harmonize the theology of Christianity with the theology of Islam. They differ sharply at essential points.

The most obvious difference is with respect to the Trinity. Christians confess the triune nature of God. The language “nature” here may be confusing inasmuch as the Christian doctrine of God affirms that God is one in essence (or nature) and three in person. This means that the distinction of persons in the Godhead is not a distinction of essence, which would leave us with three gods. For precision, we must walk the razor’s edge and say that the distinctions of persons in the Godhead is an essential distinction, yet not a distinction of essence. God is one in being (or essence), but it is important to note the personal distinctions of God, because the Bible goes to great lengths to do so. …

https://www.ligonier.org/blog/two-important-words-good-friday-expiation-and-propitiation/

Hva sier Paulus, jo, at Guds usynlige attributter faktisk er synlige, til og med Guds evige makt og hans vesen, for å oversette litt ut fra konteksten her, se Rom 1. 20.

Det fins ikke noe større (navn) enn Ham selv, sverger Gud, i Genesis 22.16 og 17 og i Hebr 6. 13 og 14.

Høres kjent ut?

Gud lovet også at han vill åpenbare seg selv gjennom etterkommerne av Abraham, Isak og Jakob, se Gen. 12. 1-3. Men se også at Gud åpenbarte seg for Moses – som spør: Hva skal jeg si til dem, for de vil spørre – hva er navnet Hans? Og Gud svarer: Jeg er den jeg er (hvilket kan oversettes på mange måter, for å få frem spennvidden, så å si). Gud sier: Du skal si «Jeg er» har sendt meg til dere, 2. Mos 3. 13, 14. (Mitt navn JHWH var ikke kjent for dem, 2. Mos 6. 2, 3.

Gud har altså et personnavn, et proprium som ikke er appellativ. Men med tiden ble JHWE erstattet i skrift og talespråk – by default - med Adonai, som er et tittelnavn, til tross for at Toraen eller Loven ikke forbyr å bruke Guds personnavn eller egennavn. På engelsk, vet vi, blir Gud oversatt med «Lord», dvs Herren, også en erstatning for JHWH. (Jeg kan ikke ta opp hele bakgrunnen for dette her, men forutsetter at lesere vet eller vil vite og finne ut av det selv).

På franks finner vi L’Eternell f eks. Faktum er vel at den judeo-kristne tradisjon har gått glipp av mye ved ikke å bruke Guds særnavn, dvs personnavn eller egennavn.

Hvor fantastisk bra er vel ikke Ditt navn på jorden, står det i Salme 8. 1. … at mennesket kan vite hva Du heter overalt på jorden, Salme 83. 18. jeg er Herren, det er mitt navn, Salme 89. 8, Vår frelser, Hærskarenes Gud er Hans navn, Jes 47. 4. Herrens navn er et sterkt tårn, Prov 18. 10.

Men hvem er så Gud – egentlig, vil gjerne vi moderne mennesker spørre? Vel, da må vi spørre om hva Han heter, - det er logisk ut fra ovenstående. Guds korrekte navn er faktisk JHWH!

Men så sier man at Gud har mange navn og begynner å liste opp – «din helbreder, min hyrde, mitt banner» etc. og disse betegnelsene blir så forstått som navn, men dette er feilaktig. Sier man at Gud er ens lege og at dette er ett av Guds navn, glemmer man at «Gud er min lege» kun refererer til en funksjon av Guds vesen, noe Gud utfører for oss i kraft av å være Gud (JHWH). Slike navn er beskrivelser som angir bare en delvis åpenbaring av navnet. Heller ikke er Far, Sønn og Hellig ånd Guds navn i egentlig mening. De bare formidler noe om Guds karakter og funksjon i forhold til oss mennesker.

I islam regnes Allah for å 99 navn, men blant disse finnes ikke noe egennavn; de er bare attributter, egenskaper vi beskriver. Spør man muslimer om hvem deres gud er, så vi de svare Allah, ikke sant? Spør man så: Hva er navnet hans? Så vil de nok svare Allah!

Ordet Allah betyr oversatt til norsk: Guden – «the God», på engelsk. i grunnen betyr dette det samme som det hebraiske ha-elohim . (Kristne arabere kan bruke Allah for Gud i Bibelen). Ifølge den islamske trosbekjennelse heter det at Allah er Gud, men dette betyr nok det samme som å si: Guden er Gud eller «gud er guden»! Dette betyr – teknisk sett – at Allah ikke er et særnavn eller personnavn, - men dette må korrigeres, hvis vi har lært av filosofen Wittgenstein som sier at et ordenes mening må gå frem av bruken av ordet i språket! Og da kan selvsagt Allah bli et personnavn, i kraft av vanen eller konvensjonene, altså, se: https://neitilislam.blogspot.com/2016/11/allah-hvem-sier-du-han-er-allah-skapt.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/01/allah-hu-achbar-virkelig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2017/12/nade-i-islam-id-eid-og-jule-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/04/karen-armstrongs-illusjoner-om-oss-om.html

Greit nok, kanskje, dette, om hva Wittgenstein lærte oss (og ga oss autoritet til å forutsette eller tro offentlig og i de store sammenhengene)? Vi er nå i dag blitt mer koherente stilt overfor virkeligheten enn korrelerte til den, (og vår konsepter og ordbruk). Se:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/den-nye-private-overguden-det-har.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/det-nye-viet-et-vi-av-tilskuere-og.html

Vel, vi står til knes i noe som vi ikke ser, noe som lokker noen til å tro ikke finnes. Men vi kan føle og arrangere følemøter og drive sensitivitetstrening til den store gullmedalje. Men poenget mitt i dag, er at vi i dag ikke lenger styres av «konvensjon» - i tråd med Wittgenstein – nei, vi forsøker å styre og bli styrt av «emosjon», med all den fromodighet for stormanipulasjon gir, og som tenkes kan, se tekstene og linkene under.

https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/robotstemmen-som-overstyrte-opprret-mot.html

Hva med noen refleksjoner omkring allmennbegreper? Se hva Arne Næss, vår verdenskjente filosof og aktør, skriver:

«Det er ikke ualminnelig at filosofistudenter forteller at de ikke «forstår» idélærens påstand om idéenes eksistens uavhengig av tid og rom og uavhengig av vårt forestillingsliv. Enkelte venter kanskje at de skal oppleve en «forståelse» av den art at de sier til seg selv «Aha», nå innser jeg det er riktig å anta idéenes uavhengige eksistens. Andre venter i det minste å forstå klart hva antakelsen går ut på. En viss resignasjon må til på dette punkt. Vi er så bundet av våre spesielle forutsetninger, vår oppdragelse, våre egne opplevelser, vårt samfunn, at innlevelse i sterkt forskjellige teorier er overordnet vanskelig. Idélæren er her søkt fremstilt slik at leseren ved metaforer og suggestive uttrykk bringes i retning av en forståelse av Platons intensjoner. At disse intensjonene skal virke klare og greie, kan man ikke vente. Det ville neppe være noen kompliment til den store tenker om vi etter en liten stunds lesing kunne si til oss selv: «Se den var jo en klar og greie lære!». Slikt sier man gjerne når man allerede har vært inne på lignende tanker selv …» s 120.

Så lenge vi ikke forstår allmennbegrepene, at de eksisterer virkelig, forstår vi heller ikke Treenigheten, selve Vestens fundament og konstitusjon.

https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/brenne-den-som-brenner.html

Vi er blitt nominalister, (ikke sosialdemokrater), alle mann, nå, alle mann og kvinner alle, overalt – vi dikteres av nominalisme, og vet ikke at vi går baklengs fremover mens vi går.Vi er blitt servilt betinget emosjonelt korrekte, ikke "politisk korrekte", selv om dette siste inngår.

Samtidig som vi forstår vagt av gutten Tor i USA er forskjellig fra gutten Tor på samme alder, samtidig, på Toten. Litt av et mysterium? (Men OK: Nominalisme kn i seg selv være både sunt og nødvendig, men off topic akkurat her og nå).

Om metaforer og konsepter og – tro!:

http://neitilislam.blogspot.com/2024/05/treenigheten-dens-utrolige-letthet-i.html

Førsteprinsippene: En rekke innfallsvinklinger til det virkelige:

https://neitilislam.blogspot.com/2024/07/frsteprinsippene.html

De finale årsaker, om «intet», intet og bl a om T Aquinas:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/de-finale-arsaker-skapt-i-guds-bilde-og.html

Causa?:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/et-lite-kosmos-eller-avbilde-for-i-dag.html

Fundamentet Amen:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html

Livets tre og Paulus «agape»:

http://neitilislam.blogspot.com/2019/01/kjrligheten-godheten-og-livets-tre.html

Kan du virkelig avtale Gud?

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html

Semper reformanda:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/min-kjledegge-i-dagen-no-hard-feelings.html

Semper major og professorbrødrene Lønning:

https://neitilislam.blogspot.com/2012/02/nar-kristne-professoreer-svikter.html

Pradoksene – livsviktige for de livstrette?

https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/paradoksene-og-vart-instinkt-for.html

Mer om Næss – og Ghazali her. Se Allah’s navn i kontekst:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/allahs-navn-i-kontekst-1.html

Disse bør oppdateres med denne posteringen her i dag:

· Allah's navn i kontekst 4

· Allah's navn i kontekst 3

· Allah's navn i kontekst 2

· Allah's navn i kontekst 1

https://neitilislam.blogspot.com/2024/04/apenbaring-over-iran-eskalering.html

Videre, tilbake til begynnelsen, her på slutten:

Men hvor sier Allah at «dette eller dette» er mitt navn? Jo, ingen steder, så vi er kanskje like langt?

Vel, man må se det, forstå det, det er like vanskelig å forklare det som det er å forklare «tid» som fakta og begrep (slik Agustin filosoferer om tiden).

Gud i Bibelen lærer oss at Guds navn er JHWH. Det skulle vel avgjøre saken.

Vi får følgende skjema: Engelsk: God is the common name, Guds tittel er God, Gud, altså, Guds personnavn er «Jeg er den jeg er» (og her kunne jeg legge ved en rekke fortryllende, interessante og i og for seg ulike definisjoner, som forsøker å si det samme, bare litt mer, men det må jeg la ligge enn så lenge).

Hebraisk: Elohim er Guds fellesnavn (generiske navn), Guds tittel er adonai, Guds personnavn (særnavn) er JHWH, (hvilket jo kan oppfattes bare som lyd, i dag, riktig nok, men ikke den gang).

Arabisk: Guds fellesnavn er (ordet) allah, han har ingen tittel og intet særnavn (proper name).

(Satt opp etter inspirasjon fra Elishua Davidson, 1991).

Se om førsteprinsipper eller vesensdefinisjoner her:

https://neitilislam.blogspot.com/2015/11/islam-uten-essens-tolkere-uten-essens.html, se utdrag her:

Etter Sokrates kom Aristoteles som fortsatte sannhetssøkingen og som ga et nytt bidrag for utviklingen av eller forståelsen av hva sann toleranse innebærer. Han måtte forholde seg til et par av datidens teorier om livet, mennesket og eksistensen som fikk sitt klareste uttrykk i Parmenides og Heraklit.

Den førstnevnte hevdet at det finnes bare Én virkelighet eller Ett værende eller Ett eksisterende, om man vil: Selve eksistensen har ingen luker, selv om dens konstitusjon kan være – illusorisk - «hullet». Et slikt syn kan minne om en total monisme hvor til og med atomet ikke har noen løsrevet eksistens, det inngår – for tanken, om ikke for annet - i helheten, noe skille mellom atomet og helheten er i prinsippet umulig. En stein blir i en slik kontekst ikke vesensforskjellig fra et menneske – a human beeing - fordi de er eller har det samme værendet og fordi værendet utgjør vesenet som med nødvendighet binder dem sammen. Værendet er det primære fundamentet eller vesenet og dette fundamentet eller vesenet er det som ikke kan forandres, det forblir det samme i alle relasjoner, og livet og tingene kan ikke tenkes uten, i prinsipiell forstand. Menneskets natur eller vesen knyttes her til all-værendet, eksistensen som sådan er essensen.

En konsekvens av en slik verdens- eller virkelighetsoppfatning kan være at det blir vanskelig å tenke seg at individet eller personen skulle ha noen forrang i moralske eller juridiske forhold fremfor helheten, eller si, f eks Staten, klanen, eller Kongen, for den saks skyld, hvis man ser Kongen som inkarnasjonen av hans folk, som jo da blir «ett» eller identisk.

På den motsatte side av Parmenides sto Heraklit som er kjent for uttrykket: Man kan ikke stige ned i den samme elven to ganger. Alt er i forandring, det finnes ingen felles natur som omfatter alt og alle.

Ingen illusjon kan overskride det statiske Ene.

Aristoteles så en delvis sannhet i begge disse tilnærmingene. Han så en kontinuerende enhet i eksistensen og tingene og samtidig en stadig forandring i og med samme. Men i dagliglivet synes det som om Heraklit her «mest rett». Det stemmer mest med erfaringen at tingene «særer» seg ut fra hverandre, men samtidig fortsetter eller fastholder tingene sin eksistens som seg selv om de forandrer seg underveis.

Aristoteles forsøkte altså å kombinere Parmenides og Heraklits oppfatninger av hva som utgjorde «den prinsipielle essens» i tingene ut fra ett felles for alt og alle helehetsgrunnlag. Han skilte mellom tingens aktualitet og dens potensialitet, mellom hva en ting faktisk kan gjøre og hva en ting faktisk gjør. Ved å betrakte eller forholde oss dirkete til enkelttingene, ser vi forskjell og forandring, men samtidig kan vi se en større aktualitet i dette at det er eksistensen i seg selv som utgjør vesenet som holder alt sammen og gjør forandring umulig, sett ut fra et høyere utsiktspunkt, om man vil. Men når Heraklit påstår at ingenting fortsetter i en ting, men at alt ved tingen forandres for hvert nanoøyeblikk, så å si, og for å si det mildt, så tar Aristoteles avstand. En diamant forblir en diamant fra det ene øyeblikket til det andre, diamantens vesen forandrer seg ikke.

Dette får derfor Aristoteles til å påstå at det finnes en felles essens for alle mennesker som mennesker sett og at det er denne essensen som gjør oss til mennesker, til forskjell fra andre ting.

Dessuten: Det kommer ikke an på den grad menneskets potensiale blir realisert eller virkeliggjort, mennesket er i kontinuerlig «fastlagt» værende samtidig som det forandres eller forandrer seg. Slik sett blir det lettere å forstå grunnlaget for påstanden om det finnes noe som virkelig er menneskets universelle natur. Vi er mennesker i kraft av vår essens eller vårt vesen som menneske. Dette gjør det så mulig å tenke seg at det finnes noe uforanderlig som overskrider tid og sted og som skjærer gjennom som et udelt transkulturelt og transhistorisk objektivt eller absolutt prinsipp. Dette danner så grunnlaget for det vi kaller toleranse, dette at det fins en moral og et gode som er universelle og overskrider det partikulære. Mennesket kan derfor avfatte eller vedta lover som gjelder for alle mennesker sett i lys av og grunnet på den oppfatning at alle mennesket har del i en identisk, felles natur eller essens. Det fins med andre ord en naturlig lov. Den er ikke nedskrevet i bokstavelig forstand, men eksisterer og virker forutsetningsvis som en lov som eksisterer som en realitet i ethvert rasjonelt vesen, dvs i ethvert menneske ved sine fulle fem og denne loven fungerer da som en rettesnor eller kanskje et innebygd kompass for hvordan mennesket kan få et godt liv.

Den muslimske filosofen Ghazali - (se under posteringene Allah’s navn i kontekst) – til og med – funderte på om, eller hvordan, Allah konsistent kunne fastholde rekkefølgen eller forløpet – årsakene rekkefølge - når ild brenner bomull, men han stengte døren til videre drøftelser av dette problemet og om hvorvidt vi kan ha reell kunnskap om dette komplekset. Han nøyde seg med å si at en eventuell innebygd disposisjon for saker og ting til å anta ulike former varierer med årsaker som for oss forblir skjult, og det er ikke mulig for oss kjødelige å erverve oss kunnskap (i egentlig forstand) om dette. Å tenke slik innebærer da at det ikke fins noen entelechy, ikke noe som heter «å ha innebygd i seg selv et mål eller et formål, (eller noen final årsak), slik Aristoteles så det. Allah handler da ikke teleologisk og hans skapninger har ingen telos.

Å hevde noe slikt, at potens og aktualitet blir samtidige, innebærer at man kommer veldig nær å benekte kontradiksjonsprinsippet, dette at en ting ikke kan være og ikke-være på samme måte, på samme tid og på samme sted uten at alt oppløses i det absurde, tilfeldige eller i absolutt inkoherens.

Tanken illustrerer hvor langt asharite-muslimene var villig til å gå for å forsvare Allah’s suverenitet og allmakt, et hovedpoeng eller et absolutt førsteprinsipp for asharitene. Potensialitet blir et fremmedord for dem, i flukt med tanken på at et atom jo ikke kan tenkes å være noe annet enn sine uendelige øyeblikk av eksistens. Det fins ikke noe «skal» eller «kan» eller «må» bli. Det som finnes er med andre ord ikke noe annet enn ren akt (umiddelbart skjeende) eller handling og hvor Allah da er den ene (og alene) handlende.

Mye går tapt når man benekter potensialitet. Aristoteles idé om akt og potens var et forsøk på å løse spørsmålet om hvordan det kunne være mulig at en ting forandret seg og samtidig ga skinn av å forbli den samme. I førsokratisk tenkning kom – som nevnt over - filosofene opp med to løsninger: Enten at alt var i forandring og at ingenting forble eller fortsatte å være det samme, Heraklit, eller at alt forble ved og i seg selv og at forandring var og ble umulig eller en illusjon, Parmenides. Begge disse forestillingen stred mot sunn fornuft og den antakelse at tingene jo forandrer seg, men at de likevel samtidig forblir de samme. Noe forblir det samme gjennom forandringen.

Den posisjon asharitene tok minner sterkt om den Heraklit inntok. Spørsmålet knytter også an til et spørsmål Sokrates stiller til en av sine elever, Cratylus: Hvis alt er forandring, hvordan kan vi da vite noe som helst? Kan vi med sikkerhet si at vi kan ha kunnskap hvis alt forandrer seg kontinuerlig og ingenting forblir det samme? For hvis kunnskap også med nødvendighet forandrer seg og mister sin identitet eller essens, hvordan kan vi da kjenne eller vite eller fastslå hva denne kunnskapen virkelig består i, eller om den i det hele tatt eksisterer her og nå?

Asharitene får dermed et grunnleggende problem å svare for: Hvis prinsippet var sant, hvordan kunne man vite at det var sant! Hvordan kan man vite at alt er i forandring uten at noe i den som betrakter forblir det samme? Hvordan kan med andre ord hukommelse eller minne eksistere, selve grunnlaget for enhver identitet eller sivilisasjon?

https://neitilislam.blogspot.com/2018/12/ytterligere-klargjring-av-hypermagi-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2015/11/obama-om-mayflower.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/10/var-mann-og-mer-om-lidelse.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/anders-b-b-og-var-emosjonelle-dissonans.html

Vi minner om hva Aristoteles, 384-322 f kr, sier, bl a om emosjonell IQ og dygd, (her i en noe fri oversettelse angitt i parenteser):

De som ikke reagerer med sinne på det de burde reagere med sinne på blir – her reagerer med frykt og blir opprørte – blir med rette sett på som tosker eller feiginger, og det gjelder også de som ikke er sinte på den riktige måten på det riktige tidspunkt overfor (angjeldende personer og situasjonen eller tilstanden i seg selv) ; og grunnen er, at man vanskelig kan forestille seg at en slik feiging kan føle på tingene eller at han kan la seg smerte av dem; og siden han ikke reagerer med sinne er det sannsynlig at han heller ikke kan (eller vil) forsvare seg selv, (fra The Nicomachean Ethics).

https://neitilislam.blogspot.com/2024/04/personlighetstest-kommer-du-noen-gang.html

Emosjonene har tilranet seg rasjonalitetens plass – og palass:

… Aristoteles klarla forskjellen mellom gyldige og ugyldige former for resonnering eller logisk tenkning.

Han viste hvordan all vitenskap begynner med visse selvinnlysende sannheter som han kalte førsteprinsipper (first principles) eller grunnleggende logiske regler som nødvendigvis må danne det grunnlag som all kunnskap må grunnes på.

Prinsippene er fundamentale sannheter, avveininger eller tankerekker man logisk kan konkludere sikkert ut fra. De er selvinnlysende, ubetvilelige eller ubenektelige i seg selv, (aksiomatiske/teorematiske) og de kan betraktes både som underliggende og styrende prinsipper for et verdenssyn (en virkelighetsoppfatning/en ”worldview”) der man opererer på det grunnlag at sannhet finnes – eller at det fins sannhet - og at denne ikke er ”absolutt relativ” eller fundamentalt «absurd» eller fullstendig irrelevant.

Et verdensbilde – eller kanskje ”verdenssyn” - kan lignes med en intellektuell linse gjennom hvilken vi ”ser” eller oppfatter verden: Sett gjennom røde briller blir verden rød. Men hvilken farve er da den rette til å se verden med? Og fins der bare et riktig verdensbilde/verdenssyn eller en korrekt eller sann virkelighetsoppfatning?

Siden grunnprinsippene (førsteprinsippene) ikke kan unngås, bør vi kunne bruke dem som et felles utgangspunkt før vi diskuterer en persons verdensbilde/verdenssyn (ikke bare livssyn). Man burde bli i stand til å avgjøre hvilket verdensbilde og verdenssyn som er det mest plausible eller troverdige.

Vi vil fra her av for enkelhets skyld bruke ordet ”verdenssyn” om grunnforutsetninger som også omfatter verdensbilde, verdisyn og virkelighetsoppfatning. Et verdenssyn innbefatter imidlertid også det som betegnes et livssyn hvori inngår det enkelte menneskets svar på såkalte livsspørsmål (Aadnanes), herunder menneskesynet. Jeg inkluderer i dette: Holdningsevne, holdningsvilje, reaksjons- og ageringsevne og ageringsvilje.

Til etterretning:

Mange regner med 7 verdenssyn: Teisme, ateisme, panteisme, panenteisme, deisme, polyteisme og ”finit godism”.

I gamle dager hadde man et «skjema» man kunne se opp og frem til, i den forstand at man kanskje kunne komme til klarhet i hva man drev på med eller hadde drevet på med og som ikke var «så bra», men som altså kunne avløses av det som helt klart var bra, og som helt klart hadde med emosjoner å gjøre, dvs gode, rasjonelt begrunnede emosjoner, emosjoner som ikke i «manisk grad» stimulerte til «hypemagi» og «servilt betinget korrekte emosjoner»:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html

Fra samme postering som linken over:

Aristoteles om nødvendigheten av førsteprinsippet om selvmotsigelse, for å si det lettlest:

Prinsippet kan formuleres slik:

Å benekte prinsippet vil frata ord deres fastlagte mening og gjøre tale ubrukelig.

Virkeligheten av essens vil måtte forlates: alt blir tilfeldigheter uten substans.

Det vil ikke foreligge noen virkelig forskjell mellom tingene. Alt vil bli ett.

Det vil bli destruksjon av sannheten, for sannhet og løgn eller falskhet vil være det samme.

Det vil ødelegge all tankevirksomhet, til og med all mening eller oppfatning, for dens bekreftelse vil bety dens benektelse.

Begjær og verdivalg vil være ubrukelig, for det vil ikke eksistere noen forskjell på godt og ondt.

Alt vil bli like sant og falsk på samme tid. Intet standpunkt vil være mer sant eller feilaktig enn noe annet, heller ikke i grad.

Alt blivende, all forandring eller bevegelse vil bli umulig for alt dette forutsetter en overgang fra et stadium til et annet slik at alle stadier vil bli det samme, hvis selvmotsigelsesprisippet ikke er sant.

https://en.wikipedia.org/wiki/First_principle

I våre dager er «førsteprinsippene» på retur, eller i ferd med å fade ut for godt, ser det ut til, dvs de kalles noe annet og i stedet for å sette tanken eller logikken i sentrum, dreier alt seg nå om «de edle følelser» og «de korrekte emosjonene», og om disse springer ut av selvmedlidenhet eller «på pur fan-sentimentalitet», kan komme ut på ett:

Prinsippet kan derfor slå slik ut, og fungere som en «livets grunnlov» for mange mennesker i dag, mennesker som er på vei bort fra – ja, nettopp: Førsteprinsippene:

Den emosjonelt korrektes store Credo: …

Og se denne: https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/emo-markedet-og-den-maniske-hypermagi.html

Og denne som «must» helt til slutt for denne gang, om etikk og moral før og nå:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/emosjelle-dramtikere-uten-sans-for.html

Utdrag:

… for å gå rett på sak, og for å utfordre de utålmodige, og for alle dem som har forstått noe på forhånd:

For ikke mange år siden kunne man se akademisk anerkjente, etiske teoretikere sette opp følgende skjema, omtrentlig formet og formulert slik, med påstand – A og B - først og så begrunnelse. (Skjemaet er utfylt med noen tillegg, spissformuleringer eller «flyers» fra min side):

A er (sant) godt; jeg liker A.

A er (sant) godt; Jeg roper Sieg Heil eller Hurra for A!

A er (sant) godt; A fremmer menneskehetens interesser

B er sant og riktig; jeg ønsker å gjøre B

B er sant og riktig; Gjør B! «Go for it», «stå på krava» - krisemaksimer om nødvendig

B er sant og riktig; B fører til et mye større gode for flere og for flest mulig mennesker

I dag gjelder følgende skjema, (ifølge mine teorier om hypermagi, det jurdico-religico mennesket og «de servilt betingede korrekte emosjoner pluss hypermagi):

A er en god følelse og gir gode emosjoner; jeg liker A, men jeg liker ikke at andre påstår at de har bedre emosjoner enn jeg har (klart å skape eller lært og tilegnet meg)

A er en god følelse og gir gode emosjoner; Jeg roper Sieg Heil eller Hurra for A!

A er en god følelse og gir gode emosjoner; A fremmer menneskehetens interesser

B er en god følelse og gir gode korrekte emosjoner; jeg ønsker å gjøre B til «mitt eget» eller til en viktig og integrert del av meg selv. Jeg bør derfor konstruere de mest korrekte emosjoner (og følelser, der dette er mulig).

B er en god følelse og gir gode korrekte emosjoner; Alle bør være korrekte og søke og tilegne seg B og omskape seg selv i B’s bilde ved å omvende seg eller omskape seg til å bli mest mulig lik B og primært bedre emosjonelt korrekt enn mine «konkurrenter»!

B er en god følelse og gir gode korrekte emosjoner; B fører til et større gode for flest mulig mennesker fordi det er bedre å være korrekt, enn inkorrekt, selv om dette i seg selv røper en servilitet – og en falskhet eller et hykleri - som setter et dypt preg på din personlighet, dine verdivalg, din virkelighetsoppfatning og ditt selvbilde og dine sjelsevner, inkludert ditt (nå korrekt emosjonelle) menneskesyn.

Det er hit vi er kommet når det gjelder å begrunne etikk og moral og spørsmålet om noe i seg selv er universelt eller bare lokalt rett eller galt. Jeg overlater til leseren å gjøre seg opp sine egne konsepter eller forestillinger og korrigere eller supplere av hjertens lyst. Men først, kanskje, sjekk: litt om islamsk logikk og alle troer like tolerante? Og Om korrekt "moderne" logikk i modus ponens og modus tollens. Og se denne virkelige tankeknekker her: Psykotisk og derfor ukyldig for Allah?

…

Og denne om bl a Sløk og moral før og nå, litt nede på siden:

http://neitilislam.blogspot.com/2021/03/tre-superviktige-artikler-pa-hrs.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html

Om Luk 16. 16, Hanvold og Sløk (Moral før og nå):

https://neitilislam.blogspot.com/2024/07/kan-noe-som-helst-sjokkere.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/08/urenskning-av-islamkritikere-pa.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/12/ytterligere-klargjring-av-hypermagi-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/04/hva-vi-ikke-fikk-fortalt-vare.html