Muslimsk
teolog, 1200-tallet, Al-Nafasi beskriver Allah slik:
Skaperen av verden er Allah, den høyeste, den Ene, den
Evige, den som bestemmer, (the Decreeing), den Vitende, den Seende og den som
Vil, (the Willing).
Han er ikke noe attributt, ingen kropp, ingen essens,
ingen ting formet, ingen ting bundet, og heller ingen ting som kan oppstykkes
eller telles eller er sammensatt og heller ingen ting som er begrenset. Han kan
ikke beskrives i ord eller talemåter, Mahiyah, eller væremåte, Kafiyyah, og han
eksisterer hverken i tid eller rom. Han kan ikke sammenlignes med noe og
ingenting er utenfor hans viten eller makt. Hans kvaliteter er fra all evighet
og disse er hans essens, (He has qualities from all eternity in His essence).
De er ikke Ham og ikke er de noe annet enn Ham. De er kunnskap og Makt, og Liv
og Styrke og Hørsel og Seende og Gjøren og Skapende og Opprettholdende og
Talende. Og Han hvis majestet er majestetisk i sin talende med et Ord. Denne
verden er en egenskap (quality) fra evighet av og ikke avhengig av bokstaver
eller lyd, (not belonging to the genus of letters and sounds), en kvalitet som
er uforenlig med dette å komme til
stillhet og som derfor innebærer svakhet. Allah, den høyeste, taler med dette
Ord ved å påby, berette og forby. Og Koranen er da det uskapte Ordet fra Allah,
det som vi repeterer med våre tunger og som blir hørt av våre ører og som er
skrevet ned i kopiene av den og husket i våre hjerter, men likevel ikke som noe
som forgår. Og skapelse er et gudsattributt fra all evighet av … og dette å
Ville er også et attributt fra all evighet av, og som er i Hans essens … og
Allah, den høyeste, skaper alle handlinger utført av Hans skapninger enten det
er vantro eller tro, underkastelse eller opprør; Alt skjer fordi Allah vil det
og dette gjelder også Hans dommer, Hans befalinger og forordninger og Hans
konklusjoner. (Fra s 86 i Dissonant Voices av Harold A. Netland,
sitert fra Kenneth Cragg, The Call form the Minaret, oversatt til engelsk av
Duncn B. McDonald).
En «gudsbeskrivelse» fra vår tid: Gore Vidal:
The great unmentionable evil at the center
of our culture is monotheism. From a barbaric Bronze Age text known as the Old
Testament, three anti-human religions have evolved — Judaism, Christianity,
Islam. These are sky-god religions. They are, literally, patriarchal — God is
the Omnipotent Father — hence the loathing of women for 2,000 years in those
countries afflicted by the sky-god and his earthly male delegates. The sky-god
is a jealous god, of course. He requires total obedience from everyone on
earth, as he is in place not for just one tribe but for all creation. Those who
would reject him must be converted or killed for their own good. Ultimately,
totalitarianism is the only sort of politics that can truly serve the sky-god's
purpose." - Gore Vidal in
"America First? America Last? America at Last?", (1992)
Hvilken gud snakker vi om i dag når vi tenker på Allah
og når vi hører muslimer uttale seg om prekære internasjonale problmer av i
dag? Hvilke gudsforestillinger kommer til syne i dagens internasjonale
hatretorikk fra muslimers side?
Det ligger generelt i begrept synd at unnlatelse av å
følge Allah’s forordninger er en synd mot Allah og profetene selv.
Hva
hvis man tror at det er en stor synd å unnlate å hate? Hva forteller det om
Allah og hvilken gud er han, egentlig?
Her
følger noen uttalelser fra muslimer i et av verdens heteste kampområder i dag i
Midtøsten, uttalelser som forteller like mye om de som har kommet med
uttalelsene, som ikke bare er vanlig politisert retorikk, men som sier drøss om
«han som står bak»:
”Hvis vi hadde søkt hele verden for en person som var
mer feig, foraktelig, svak og ynkelig psykisk og i ideologi og i religion, så
ville vi ikke finne noe bedre eksempel enn i jøden. Legg merke til: Jeg sier
ikke israeleren … ”: Leder i Hizbollah, sheik Hassan Nasrallah, 2002
”Alle jøder må gjøres til måltavler … vi lover våre
muslimske brødre at vi vil gjøre det beste vi kan for å skade jøder i Israel og
over hele verden, med Allah’s hjelp og ifølge Hans påbud”: Nestleder i al
Qaida, Ayman al-Zawahiri, 2008
”Jøder er jøder. Om de er arbeiderpartiet eller Likud,
så er jødene jøder. Det fins ingen moderate blant dem og de er alle løgnere. De
er alle ute etter å forfalska sannheten, mens vi er de som har sannheten … de
er terroristene. De er det som burde slaktes og drepes, slik Allah befalte:
Bekjemp dem: Allah vil torturere dem med vår hjelp og skal ydmyke dem og Allah
vil hjelpe dere å overvinne dem og slik lindre de troendes sjeler … jødene er
som en fjær: Når du setter foten på den, vil den ikke bevege seg. Men hvis du
løfter eller beveger foten fra den, så vil den skade og straffe deg … det er
forbudt for dere å vise noen medynk med jøder, og dette gjelder overalt og i
alle land. Før krig mot dem overalt hvor dere finner det tjenlig. På ethvert
sted dere finner dem: Drep dem!” : Sheik
Ahmad Abu Halabaya på et opptak fra Gaza i 2000 i Gaza City moske.
”Hvis jødene skulle overlate Palestina til oss, ville
vi da begynne å elske dem? Selvsagt ikke. Vi kommer aldri til å elske dem.
Absolutt ikke. Jødene er vantro – ikke fordi jeg sier det, og ikke fordi de
dreper muslimer, men fordi Allah sa: ”Jødene sier at Uzair er Allah’s sønn, og
de kristne sier at Jesus er Guds Sønn. Og dette kommer fra deres egne munner.
De tar etter det som ble sagt av de vantro fra før. Måtte Allah bekjempe dem.
Hvor forvridde de er. Det er Allah som sier at de er vantro. Dere bør først av
alt tro at jødene er vantro og at de er våre fiender. De er fiender ikke fordi
de okkuperer Palestina. De ville ha vært fiender uansett om de okkuperte noe
land eller ikke. Allah sa: De troendes mest fryktsomme fiender er jødene og
flergudsdyrkerne … dere skal vite (må tro) at jødene aldri vil slutte med å
bekjempe og drepe oss. De kjemper ikke for å ta i besittelse land og sikkerhet,
slik de hevder, men for religionen deres … og slik er det. Vi skal vite at vår
kamp mot jødene vil vare uendelig og den vil ikke ta en ende før det siste
slaget står … dere skal vite at vi skal kjempe, slå og tilintetgjøre dem,
inntil det ikke fins en eneste jøde mer på jorden. Og det er ikke jeg som sier
dette. Profeten sa: Dommedag vil ikke komme før dere nedkjemper jødene og
dreper dem. Jødene vil da gjemme seg bak trær og steiner, og trærne og steinene
vil rope ut:”Åh, muslim, slave av Allah, det gjemmer seg en jøde bak meg, kom
og drep ham – bortsett fra Gharqad-treet , som er det treet som tilhørere
jødene”. Jeg hører at de er i ferd med å plant mange av disse trærne nå. Og når det gjelder dere jøder - Allah’s forbannelse hiler på dere. La
Allah’s forbannelse hvile over dere, dere hvis forfedre var aper og griser.
Dere jøde har sådd mye hat i hjertene våres, et hat vi overfører til våre
etterkommere … dere vil ikke overleve så lenge det finnes en igjen av oss …
måtte Allah’s forbannelse være over dere … åh, Allah, måtte han bringe
forbannelse, straff og lidelser over dem. Vi ber deg, Allah, om å omskape dem
igjen slik at muslimer kan glede seg over at de på ny er blitt aper og griser.
Dere jordens svin! Dere dreper muslimer med det kalde svinet (blodet) deres … :
Egyptisk lærd Muhammed Hussein Ya’qoub
på Al-Rama tv i januar 2009.
--
«Det er muslimene som er Moses’ arvinger, pbh, og
arvinger til den virkelig Tora, den som ikke er blitt endret. Muslimer tror på
alle profetene, inkludert Abraham, Moses, Jesus og Muhammed … , hvis Moses
etterfølgere er blitt lovet en rett til Palestina i Toraen, så er muslimene den
mest verdige nasjonen til denne retten … Kom, la meg fortelle deg hvem jødene
er. Jødene har løyet om Skaperen og skaperverket. Jødene er profetmordere og de
bryter overenskomster og Allah sier om dem: Hver gang de lover å holde noe
under ed, så vil noen av dem bryte den; de fleste av dem er vantro. Dette er
jødene: Utsugere og krigshissere. De vil frata deg alt, både denne verden og
religionen.
Profeten sa: Enden vil ikke komme før muslimene og
jødene bekjemper hverandre til jøden gjemmer seg bak et tre og en stein. Da vil
treet og steinen si: Å, du muslim, det gjemmer seg en jøde bak meg, kom og drep
ham. Den som påstår at det vil bli varig fred mell0m oss og jødene er en
vantro. (Osama bin
Laden, sitert og oversatt fra The World upside down, s 167 ff, av Mellanie
Phillips)
Og tenk over hva Ibn
Warraq sier: "Flerkulturalistene mangler evne til kritisk tenkning og
de er i dypere forstand mer rasistiske enn de rasistene de hevder å
bekjempe", s 501 ... og "det finnes moderate muslimer, men islam i
seg selv er ikke moderat. Islam er en fascistideologi. Det er ingen forskjell
på islam og islamsk fundamentalisme ... ikke en vesensforskjell" ... s 514
al-Bannas’s
– stiftere av Det musliske brorskapet - adopsjon av fascistiske prinsipper:
1) Førerprinsippet, hvor alle medlemmer i Broderskapet
skal avlegge en personlig ed til al-Banna. 2) Organisasjonen skal oppfattes som
en avant-gard. 3) Kultens fokusering på døden som instrument. 4) Demokrati skal
tjene som instrument for maktovertakelse. 5) Tydelig antisemittisme eller kamp
mot jøder som jøder
al-Banna:
Degradering og tap av ære er et resultat av kjærlighet til denne verden.
Derfor: Gjør klar for jihad og begynn å elske døden … døden er en form for
kunst, den mest sublime form for kunst når den utøves av en dyktig kunstner.
Abdullah
Azzam, bin Ladens lærer: Historien blir ikke skrevet annet
enn i blod. Ære bygges ikke opp til sine høyder uten hodeskaller. Ære og respekt
kan ikke bygges på et fundament annet enn av lik og krøplinger. (s 154 i
Sørensen, Hagtvedt og Steine, Høyreekstremisme).
Emilio
Gentile: Politisk religion er en form for sakralisering av en
politikk med eksklusiv og integralistisk karakter. Den tar avstand fra samliv
med andre politiske ideologier eller bevegelser, fornekter individets autonomi
overfor kollektivet, foreskriver obligatorisk lydighet mot dens statutter og
deltakelse i dens politiske kult; den uangripeliggjør vold som et legitimt
middel … og som et instrument for gjenfødelse (reetablering/gjenopprettelse av
uskyldstilstanden?). Den opparbeider seg en fiendtlig holdning til tradisjonelt
institusjonalisert religion, forsøker å tilintetgjøre dem, eller forsøker å
oppnå et symbiotisk forhold til dem på den måten at den tradisjonelle
religionen forsøkes med sine trosoppfatninger og myter å integreres i dens egne
slike, men da som noe sekundært i forhold til den politiske religionen selv.
Av denne grunn kaller Gentile ikke islamismen som en
ny politisk religion, men en ekstrem politisering av en tradisjonell religion.
(s 155 ibid).
Stasministeren i Malaysia, Dr. Mahatir bin
Mohammed, oktober 2003:
Noen vil ha oss til å tro at vårt liv er bedre enn det
de som forsøker å villede oss er. Noen tror at fattigdom er islamsk, at å lide
og dette å være undertrykt er islamsk. Denne verden er ikke for oss. Vår verden
er himmelens gleder etter døden. Alt vi trenger å gjøre er å utføre visse
ritualer, ha på oss visse klær og gi oss ut for noe vi ikke er. Vår svakhet,
eller tilbakeståenhet, og vår manglende evne til å hjelpe våre undertrykte
brødre og søstre er en del av Allah’s vilje, alle lidelsene som vi må utholde
før vi er framme i himmelen etter vår død. Vi må bare finne oss i denne skjebne
som kommer over oss. Vi trenger ikke å foreta oss noe. Vi kan ikke sette oss
opp mot Allah’s vilje. …
Det hersker en følelse av håpløshet blant muslimer i
våre land. De føler at de aldri får
gjort noe riktig. De tror bare at alt vil bli verre. Muslimene vil alltid komme
til å være undertrykte og dominert av europeerne og jødene. De vil forbli
fattige, tilbakestående og svake. Noen tror – som jeg har sagt før – at dette
er Allah’s vilje … Men er det sant at vi ikke burde eller ikke kan gjøre noe
for oss selv? Er det sant at 1. 3 milliarder mennesker ikke kan utøve noen makt
for å befri seg selv fra ydmykelsen som påføres dem av en mye mindre fiende?
Kan man bare slå tilbake i blindt sinne? Fins der ingen annen vei enn å be våre
ungdommer å sprenge seg selv i lufta og drepe folk og slik invitere til en
større massakre av våre egne?
Det kan ikke være slik at det ikke finnes noen
annen utvei en denne. 1, 3 milliarder muslimer kan ikke beseires av noen få
millioner jøder. Det må finnes en utvei. Og vi kan bare finne en annen vei hvis
vi slutter å tro (stop to think), å vurdere våre svakheter og vår styrke, å
planlegge, å strategere og så slå tilbake.
(For Mahatir, the enemies of all Muslims were the West
and a ”Jewish plot. ”Blind force was useless against these powerful foes, and
he called for a united effort to defeat them. His long speach was applauded
politely”, skriver Wheatcroft i Infidels s 333. I note 24 står dette å
lese: Vi er i virkeligheten veldig sterke. 1. 3 milliarder mennesker kan ikke
bare ganske enkelt utryddes. Europeerne drepte 6 av 12 millioner jøder. Men i
dag hersker jødene over verden via stråmenn. De får andre til å krige og dø for
dem … men selv blant jødene er det mange som ikke støtter hva israelerne gjør).
Hva
noen stadig aktuelle lærde sier om islam på de mest sentrale «ømhetspunkter»:
J.
Bouman:
S 46-48 Koranen 5. 18-19 "De er vantro som sier:
«Gud er Kristus, Marias sønn.» Si: «Hvem kan vel utrette det ringeste mot
Allah, om Han ønsket å tilintetgjøre Kristus, Marias sønn, hans mor, og alle
som er på jorden?» Allah's er herredømmet over himlene og på jord og alt som
mellom dem er. Han skaper det Han vil! Allah evner alle ting! Jødene og de
kristne sier: «Vi er Allah's barn som Han elsker.» Si: «Hvorfor straffer Han
dere da for deres synd? Nei, dere er bare alminnelige mennesker som Han har
skapt.» Han tilgir dem Han bestemmer, og straffer dem Han bestemmer. Allah's er
herredømmet over himlene og jorden og alt som mellom dem er. Hos Ham er reisen
slutt".
… Koranen
benekter at jøder og kristne kan få del i Guds tilgivelse. Guds tilgivelse
i Koranen har tre komponenter: For det første de forutsetninger som mennesket
må oppfylle, for det andre er tilgivelsen underordnet Guds rettferdighet, og
for det tredje er den underlagt alle aspekter ved Guds allmakt og vilje. Paulus
forkynnelse mangler fullstendig:" Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved
at Kristus døde for oss da vi ennå var syndere", Rom. 58.
Koranen 5. 40; Vet du da ikke at Allah alene tilhører
herredømmet over himmel og jord? Han straffer dem Han bestemmer, og tilgir dem
Han bestemmer, Allah evner alle ting! (Bouman har denne oversettelsen og denne
stedsbestemmelse: 53.32: "… så Han kan lønne dem som gjør ondt for deres
gjerninger, og belønne dem som handler vel med det aller meste".)
S 62/63 Koranen 9. 30-33: "Jødene sier: «Ezra er
Guds sønn,» og de kristne sier: «Messias er Allah's sønn.» Dette er faktisk det
de sier, og de tar etter det som vantro før dem hevdet. Måtte Allah ta dem
fatt! (qatalahum!=drep dem!slå dem i hjel!). Hvor de er forvridd! De har tatt
sine rabbier og munker til herrer utenom Allah, og Messias, Marias sønn! Men de
ble pålagt å tjene én gud! Det er ingen gud unntatt Ham! Priset være Ham, hevet
over det de setter ved Hans side! De vil blåse ut Allah's lys, men Allah vil
fullbyrde Sitt lys, selv om det er de vantro imot. Han er det som sendte Sitt
sendebud med ledelse og sannhets religion, (din
al-haqq),for å la den stå frem overfor all religion, selv om det er
avgudsdyrkerne imot."
Jeg tar med 3 oversettelser til engelsk av følgende
vers for å vise hvor stort behovet for "skjønnmaling" av koranteksten
er i Vesten:
009.030
YUSUFALI:
The Jews call 'Uzair a son of Allah, and the Christians call Christ the son of
Allah. That is a saying from their mouth; (in this) they but imitate what the
unbelievers of old used to say. Allah's curse be on them: how they are deluded
away from the Truth!
PICKTHAL:
And the Jews say: Ezra is the son of Allah, and the Christians say: The Messiah
is the son of Allah. That is their saying with their mouths. They imitate the
saying of those who disbelieved of old. Allah (Himself) fighteth against them.
How perverse are they!
SHAKIR:
And the Jews say: Uzair is the son of Allah; and the Christians say: The
Messiah is the son of Allah; these are the words of their mouths; they imitate
the saying of those who disbelieved before; may Allah destroy them; how they
are turned away!
Det fins absolutt ingen lære om forsoning i Koranen.
At Jesu død var en soningsdød, (stedfortredende), er helt utelukket i Koranen.
(Bouman
kjenner ikke til noe sted i jødisk tradisjon som kaller Ezra "Guds
sønn". Ikke jeg heller!)
s 83 Kristne fra Nadjran forsøkte å bevise for
Muhammed at Jesus var guds sønn, fordi han blant annet hadde formet fugler av
leire og blåst på dem slik at de deretter kunne fly sin vei.
S 88 Alle de spesielle kjennetegnene i budskapet om
Jesus, slik det kommer frem i evangeliene, mangler i Koranen: Inkarnasjonen,
Menneskesønnen som bringer Guds rike nær, kors og oppstandelse.
S 91 I Islam består treenigheten av Fader, Moder,
Sønn, fordi det ufeilbarlige gudsordet, Koranen, har åpenbart det slik! Fra
kristen side må man nødvendigvis tale om Gud Fader, Gud Sønn og Gud den Hellige
ånd.
A.
Rippin:
S 97 Å gjøre det man er forpliktet til, vil gi
belønning i det hinsidige. Unnlatelse vil bringe straff. Anbefalte gjerninger
vil bringe belønning, men ikke straff for unnlatelse. Forbudte handlinger vil
gi straff hvis de utføres og belønning hvis de unngås. Ikke anbefalte
gjerninger gir belønning hvis de unngås, men ingen straff hvis de foretas. De
fleste gjerninger er tillatte, men bringer ingen belønning idet hinsidige.
S 109 Bønn som fenomen i Islam fungerer ikke bare som
et middel for å bringe folk sammen til fastsatte tider; heller ikke er den ment
å skulle minne muslimer på tilstedeværelsen av Islam i verden; den bidrar til
dette, men i tillegg oppfattes den som en personlig kommunikasjon med Allah
hvor man kan uttrykke takknemlighet og tilbe i ordets fulle forstand.
S113 Det blir regnet som spesielt fortjenestefullt å
lese hele Koranen i løpet av fastmåneden.
Koranen 2. 183-185 Dere som tror, det er foreskrevet
dere å faste, slik det var foreskrevet dem som levde før dere, så dere må bli
gudfryktige, … I måneden ramadan, hvori Koranen ble åpenbart som ledelse for
menneskene, som ledelsens klare ord, og som kriterium for vrangt og rett – de
av dere som er til stede i den måneden, skal faste i den. Om noen er syke eller
på reise, skal han faste et antall andre dager. Allah vil gjøre det lett for
dere, ikke vanskelig, og slik at dere kan fullføre dagtallet, så dere må prise
Allah fordi Han leder dere og vise takknemlighet.
Faste kan også erstatte pilgrimsreisen for de som ikke
kan under visse omstendigheter.
Faste kan også gi forsoning, kaffara, for å ha drept en
muslim av et mistak. Faste kan generelt sett sies å ha en "frelsende"
effekt i Islam.
Koranen
4. 92: En troende må ikke drepe en troende, med mindre det
dreier seg om en feiltagelse. Om noen dreper en troende ved feiltagelse, så
påligger det ham å frigjøre en troende slave, og betale blodpenger til hans
familie, med mindre de ettergir. Tilhører den drepte et folk dere ligger i
fiendskap med, og er han troende, så skal en troende slave frigjøres. Tilhører
han et folk dere har forbund med, så skal det betales blodpenger til hans
familie, og en troende slave frigjøres. Finner drapsmannen ingen utvei til
dette, så skal han faste i to påfølgende måneder, dette som en miskunn fra
Allah. Allah vet, er vis.
S 125 Imamens funksjon var å lede tilhengerne og
forklare den guddommelige lov for dem. Dette var han i stand til på grunn av
sitt nære forhold til Allah og muliggjort gjennom ilham, inspirasjon, som er
noe annet enn wahy, åpenbaring, som er den måten skriften blir produsert på.
Den viten som blir gitt ham er gitt ham av den som formet ham. Allahs
"nåde" og "rettferdighet" tyder på at det ikke kan finnes
en tid i verden som er uten en Imam, for hvis det var tilfelle, ville ikke
menneskene hatt ledelse og det ville ha vært noen beviser for Allahs
velgjerninger overfor sitt skaperverk. Imamen kalles derfor hujja, bevis, og
hadi, rettleder.
Imamene var formet av Allah fra begynnelsen av
skapelsen av … De betraktes derfor som uten synd og derfor best i skaperverket.
R.
Azlan:
S 168 Koranen tok i utgangspunktet en nøytral holdning
til vindrikking og gambling og for å bryte en ed.
Koranen 2.119: De vil spørre deg om alkohol og
lykkespill, si: «I begge ligger stor synd, men også noe godt for menneskene.
Men synden i dem er større enn nytten i dem.» De vil spørre deg hva de skal gi
bort, si: «Det dere kan avse.» Således klargjør Gud ordet for dere, så dere må
komme til ettertanke, …
Noe år senere ble det åpenbart et annet vers som maner
de troende til å komme til bønnemøte heller enn å la seg forføre av drikk og
spill:
Koranen 4.43: Dere som tror, kom ikke til bønnen når
dere er drukne, før dere vet hva dere sier. Kom heller ikke beflekket, unntatt
underveis på reisefot, før dere har vasket dere. Men om noen er syk eller på
reise, eller kommer fra avtredet, eller har hatt samkvem med kvinner, og ikke
kan finne vann, så ta fin sand, og gni dere i ansiktet og på hendene. Allah
forlater og tilgir.
En tid etter denne åpenbaring kom en ny som avløser de
2 tidligere versene, ut fra prinsippet om nashk, (guddommelig)omgjøring.
Koranen 5.90: Dere som tror: Alkohol, hasard,
offersteiner og spådomspiler er en gru og et Satans verk. Unngå det, så det må
gå dere godt!
I dette verset blir drikking og gambling assosiert med
Satan og dermed med billeddyrkelse eller avguderi, -den største synd i Islam.
M.
Ayoub:
S 123: I teorien er Islam et nomokrati, dvs. et
lovstyre, ikke et menneskestyre. Ideelt sett er formålet med en muslimsk
regjering å sørge for at Allah's lov blir iverksatt. Hvis regjeringen mislykkes
i dette, fratar det ikke den enkelte muslim plikten til å leve i henhold til
sharia og tilskynde andre til å gjøre det samme. På Dommens dag vil alle bli
dømt i forhold til i hvilken grad de har arbeidet for å oppnå dette målet.
Allahs lov skiller mellom absolutte forpliktelser og absolutte
forbud; å følge forpliktelsene vil bringe belønning på Dommens dag; å bryte
forbudene vil medføre streng straff.
S 113 Lydighet overfor profeten er identisk med
lydighet overfor Allah. Profeten er feilfri.
Koranen 53. 2-4 Deres bysbarn farer ikke vill, og han
tar ikke feil! Ei heller taler han av eget påfunn! Dette er intet annet enn en
åpenbaring som er åpenbart! En som er veldig i makt, har undervist ham.
S 67 Hajj
eller pilgrimsreisen til Mekka representerer et nytt stadium i en muslims liv.
Tradisjonen sier at den som vender tilbake etter en slik reise er syndfri hvis
den er utført med det rette sinnelag. Koranen 3.97: Allah har gjort
pilgrimsreisen … til en plikt for menneskeheten.
Koranen 2.286 Allah vil ikke kreve mer av en sjel enn
den kan makte.
S 62 Alvoret og besluttsomheten i forsøket på å adlyde
Allahs lov vil avgjøre den troendes status i neste liv. Siden Islam ikke har en
mellominstans utenfor den troende selv som kan frelse ham, er den eneste måten
en muslim kan oppnå frelse på å leve et liv i oppriktig tro med rettferdige
handlinger og å håpe på Allahs nåde.
S 55 Islam handler mer om ortopraxis enn ortodoxi.
Tilbedelseshandlinger, 'ibadat, er plikter, far'id, som påligger alle muslimer.
Brudd på disse pliktene regnes som opprør mot Allah og vil derfor føre til evig
fortapelse. Den muslimske
"trosbekjenneslen", shahadah,
er ikke noen trosbekjennesle (i kristen forstand). Den er heller ikke noen
filosofisk uttalelse, og heller ingen bekjennelse av troen. Den er ganske
enkelt et vitneprov om at Koranen påstår å være et faktum fra evighet av,
Koranen 3.18: " Allah selv bevitner, likeledes englene og de som er
forankret i viten: «Det er ingen gud unntatt Ham, den Rettferdsutøvende, det er
ingen gud unntatt Ham, den Mektige, den Vise.»
Dette betyr at kunnskap om Allahs enhet er sann
kunnskap; det er sann islam, jahiliyas antitese. Jahiliyah er tiden før
Muhammed, uvitenhetens eller toskeskapens tidsalder.
Profeten har sagt:"Hvert barn er født i en
tillstand av fitra, dvs. med opprinnelig tro. Så gjør foreldrene det til jøde,
kristen eller zoroaster; og hvis de er muslimer, til en muslim."
Imam betyr tro, tillit, og en personlig følelse av
velbehag og trygghet under Allahs evige beskyttelse, nåde og rettferd. Det
motsatte er kufr, avvisningen av tro. Tro er å kjenne sannheten, uttale den med
tungen, og bekrefte den med almisser og "charity". Tro er en indre
overbevisning som styrer menneskets forhold til Allah i tilbedelse og i det
moralske forhold til andre.
S 48 Ikke bare individet, men også samfunnet er
ansvarlig overfor Allah. Ikke bare menneskene, men også dyrene vil bli samlet
på Dommens dag.
Rettferdighet består av tro, gode gjerninger og
tilbedelse, og i tillegg: Gode hensikter. Rettferdighet betyr også å være
tålmodig og stø i harde tider og i krig.
Tradisjonen sier at et menneskes plassering i Paradis
kommer an på hvor mange vers i Koranen som vedkommende har lært seg utenat. På
Dommens dag vil Koranen fungere som en mellominstans mellom mennesket og Allah
på vegne av alle de som resiterer den og lever etter dens forskrifter. De som
neglisjerer dette, vil bli dømt.
Muhammeds sinn var ikke besmittet av menneskelig
visdom. Det var et rent kar for guddommelige ord akkurat som Marias skjød var
rent og derfor velegnet til å motta Kristus.
Det kan sluttes fra Koranen at åpenbaringen i sg selv
er en bønn og en kilde til frelse.
P.
Grieve: Tilgivelse:
S 18 Koranen 3. 31 (35): Si: «Om dere elsker Allah, så
følg meg, og Allah vil elske dere, og tilgi deres synder. Gud er tilgivende,
nåderik!» Si: «Adlyd Allah og Sendebudet! Men vender de seg bort, så holder
ikke Allah av vantro.»
Ingen mellommann:
Koranen 40.60 Herren sier: «Be til Meg, og Jeg vil
bønnhøre dere. De som er for stolte til å tjene Meg, vil gå inn i helvete i
ydmykelse.»
S 32 Koranen blir betraktet som endelig, hvilket betyr
at dens budskap er tilstrekkelig til å redde oss gjennom Dommens dag og at den
er det eneste vi trenger for vår frelse.
Ingen frelser er nødvendig. Menneskets lykke her og i det neste liv er
sikret hvis det vil følge veien som er beskrevet i Koranen.
S 46 Muhammed talte om Allahs godhet og hans makt.
(Meg: Ikke om Guds kjærlighet!)
S 70 Kristen etikk har skapt en sammenheng mellom sex
og synd, noe som er helt fraværende i Islam hvor seksualitet anses som en gave
fra Allah.
Koranen 42.51 Det er ikke for et menneske at Allah
skulle tale til ham, unntatt ved åpenbarings inspirasjon, eller fra bak et
slør, eller ved at Han sender et sendebud, som med Hans gode vilje inspirert
meddeler det Han vil. Han er opphøyet, vis.
S 89 Koranen 8.29 Dere som tror, om dere frykter
Allah, vil Han gi dere innsiktens kriterium, stryke over deres misgjerninger og
tilgi dere. Allah har godhet i overmål.
S98 Koranen 50.16 Vi har skapt mennesket, og Vi vet
hvor hans tanker vandrer. Vi er ham nærmere enn halspulsåren.
Den ytre manifestasjon av tro antar en guddommelig
forordnet viktighet i Islam mer enn i noen annen religion.
S 100: Mange kristne tror at de gjennom bønn kan komme
en samtale med Gud fra hjertet eller komme i Guds nærvær. En muslim ber bare
ved å utføre visse foreskrevne fysiske bevegelser og uttalte ord. Ritualene
tjener til å rette både kropp og sinn inn utelukkende mot Allah. For at bønnen
skal blir akseptert, må en muslim følge en fast opptrukket rutine.
S 102 Muezzinen utrop forsikrer muslimen om at han bor
i et land hvor Allah's fred råder og at fremsigelsen av bønner får Djevelen til
å fly.
Den rituelle vaskingen må foretas for at bønnen skal
kunne "aksepteres".
S 116 Når man går rundt Ka'bahen, utfører man en
direkte ordre fra Allah. Hjertet blir tømt for ondt og den troende forsøker å
være tilstrekkelig verdig til å få guddommelig nærvær.
Koranen 22.30: Slik er det. Om noen holder Allah's
kultsymboler i ære, så er dette hjertets gudsfrykt.
3.26 Si: «Allah, kongenes Konge, Du gir herskermakten
til den Du vil, og tar den fra den Du vil. Du opphøyer den Du vil, og fornedrer
den Du vil. Det gode ligger i Din hånd. Du evner alle ting.
S 217: Et eksempel på hva en kvinne kan betrakte som
synd i Islam: Ektemannen sier han vil skille seg fra henne, men han gjør en
formell feil slik at utsagnet ikke blir gyldig. Kvinnen – som nå tror at hun er
skilt, trives ikke med å bo hos sine foreldre og vil ikke bli betraktet som en
skilt kvinne. Hun går med på reaktivere ekteskapet idet hun blir overbevist av
en lærd om at hun ikke gjør noen synd ved å flytte tilbake til mannen.
S 224 En veletablert hadith: "Meningsforskjeller
blant de lærde i mitt samfunn er et tegn på Allahs nåde".
S 230 Al-shura: Koranen 42.38: … som hører på Herren,
forretter bønnen, som løser sitt anliggende ved rådslagning, som gir av det Vi
har gitt dem, …
S
249 Al-Bukhari, Kitav al Hudud: Bare å se på en kvinne med et lidenskapelig
blikk er en synd! (Men tenk: Lærde muslimer har uttalt på nettet at det å ha
«samleie» med en gjet ikke medfører noen urenhet, men at det kreves at dyret da
må slaktes etter økten).
Al-Buhkarei,
Kitab al Huddud, The Book of punishment:
Ingen
synd - etter den synd det er å assosiere Allah med andre guder - er større i
Allah’s øyne enn at en mann plasserer en dråpe sæd i en livmor som ikke rettlig
er hans …
S 274 Tragedien i Kerbala er blitt
"arvesynd" i Shiismen. De er avhengige av mullaher for å få tilgang
til sannheten og til frelse på nesten samme måte som sakramentene forvaltes i
Den katolske kirke.
S 295 Sufisøkerens første steg er å søke
"repentance" for sine "synder" og for ikke å ha aktet på
Allah.
S 344 Ordet shirk, synd, betyr det utilgivelig
"gale" i å tilbe noe annet eller noen ved siden av Allah. Ordet
forekommer 160 ganger i Koranen.
Synd
og Hybris - en fortsettelse av hvor vi slapp i artikkel 3:
Den bibelske forståelse av hva synd – og original synd
eller arvesynd – er, har en viss parallell med hva det islamske konseptet om
menneskets grunnleggende svakhet innebærer, men denne svakhet er ikke synd i
radikal forstand og ingen arvesynd, slik den er i kristen forstand. Dette har
konsekvenser for ulikhetene i det grunnleggende menneskesyn og det gudsbildet
de to religionene har og hva dette vil innebære.
Hybris, som på gresk ikke helt nøyaktig gjerne
oversettes med hovmod eller stolthet, riktig nok, må ikke forveksles med den
avgudsdyrkende stolthet som kan tilbakeføres til et korrumpert eller fallent
hjerte, et hjerte som er selve det grunnbildet den bibelske oppfatning av hva
synd er.
Var
profeten Muhammed et hovmodig menneske? Var han et syndig menneske?
På det første spørsmålet må vi svare et ubetinget: Ja.
På det andre et ubetinget: Nei, ironisk nok, hvis man ser dette ut fra et
kristent perspektiv, (se nedenfor).
Hvorfor var Muhammed hovmodig? Jo, det viser seg først
og fremst i hans urokkelig tro på seg selv, hvis vi ser det store mønsteret som
avtegner seg over hele livet hans. Han var en fanatiker som ikke stolte på
andre enn seg selv og som tok i bruk alle midler for å vinne frem. Han var til
å begynne med riktig nok i tvil om de budskap han fikk av det han forestilte
seg – eller hallusinerte om - engelen Gabriel. Muhammed b le av Gabriel pålagt
å resitere alt det Gabriel sa og så ble gjort, til tross for en viss motstand
mot denne engelen, og dessuten ikke uten angst og tvil om denne relasjonen til
denne engelen. Muhammed trengte derfor trøst og støtte fra sin daværende kone
for å kunne ha tro på at hans visjoner, det han pålagt å resitere og hans
oppdrag hadde noe for seg, ville kunne overbevise folk han hadde rundt seg og
for å kunne nå de målsettinger han så for seg, både private og for sitt
arabiske folk.
Muhammeds tvil kan tolkes på flere måter – hvem ville
ikke ha stilt seg et spørsmål eller to hvis det kom en engelen til deg i
halvsøvne – eller krystallvåken tilstand - og ba deg gjenta det han uttalte?
Muhammed reaksjon kan like godt tolkes som en slags
depressiv selvmedlidenhet, ren manipulativ egosentrisitet eller narcissisme,
som en ekte, dyptfølt tvil eller anger overfor den situasjon han befant seg i,
de muligheter som åpnet seg og de utfordringer sto overfor.
Muhammed viste aldri noen tegn til anger for
holdninger, strategier og gjerninger han la for dagen overfor sine motstandere.
Han forfulgte dem uten forbehold og fullstendig hensynsløst inntil siste slutt.
Han var ingen angrende synder; han tenkte aldri på å omvende seg eller be Gud
om tilgivelse. Den eneste omvendelse man ser i Muhammeds liv er en stadig
tilbakevending til det Allah (gjennom engelen Gabriel) tidligere hadde åpenbart
og til det han håpet Allah ville åpenbare for ham, når nye problemer dukket opp
og nye utfordringer måtte takles. Ikke rart da at Hank Hanegraff kan skrive, s
91: « … i tillegg til å benekte Jesu guddomelighet, beneker islam også Den
hellige Ånds guddommelighet. Fjernt fra å være den tredje person i guddommen,
den som inspirerte Bibelen, så lærer Koranen at Den hellige Ånd er engelen
Gabriel, som dikterte Koranen til Muhammed over en periode på 23 år. Ironisk
nok, mens den hellige ånd som dikterte Koranen til Muhammed sies å være
Gabriel, så sies det også at Den hellige Ånds som ble lovet av Jesus, og som
skulle komme, i Johannes kap 14, at denne er Muhammed selv … «
Vi kan med en viss godvilje ut fra ovenstående
betraktninger si at Muhammed – i likhet med en tragisk, gresk helt – nok var i
lomma på skjebnen, dvs engelen Gabriel eller Allah, en guddom som bestemmer alt
og som følgelig gjør hans slaver, de troende, nokså fatalistiske i sin daglig
laden og gjøren. Predestinasjonslæren i islam er ikke omtvistet og dette har
selvsagt virkning for de troende.
Vi kan derfor si at Muhammed er en slags gresk helt,
en rollefigur i et stort greskinspirert drama, men likevel ikke at hans liv kan
”leve opp” til kriteriene for hva en stor gresk tragedie er, slik Aristoteles
definerer den. Det er ikke skjebnen som
dikterer Muhammeds handlinger, det er Allah. Muhammed er riktig nok bare
Allah’s referent og slik sett helt ut styrt, som en brikke i Allah’s spill og
underlagt Allah’s vilje, men Muhammed har til tross for dette friheten i behold
til å være menneske, ja, og til og med en synder som ikke er helt sikkert på om
Allah vil ”tilgi ham” umiddelbart og fullt og helt og uten forbehold etter
døden.
Muhammed har aldri truffet Den levende Gud,
kjærlighetens Gud. Han mangler syndserkjennelse i forhold til en hellig Gud.
Det han forholder seg til er det som blir lest opp for ham og som er blitt
nedskrevet - av andre enn ham selv
- og som han kunne bruke instrumentelt overfor
sine tilhengere og fiender.
Aristoteles
definerte en tragedie på følgende måte:
”Aristoteles fastla i sitt verk Poetikken reglene for
tragedien og det tragiske. Han beskriver tragedien som etterligning av en
alvorlig, i seg selv avsluttet handling. Tragediens uløselige konflikt skal
skyldes krefter i personene selv, f.eks. overmot (hybris), og konflikten må
være av visse dimensjoner, og menneskene må vise en viss opphøyethet i kampen
mot sin skjebne for at dens ubønnhørlighet skal kunne vekke frykt og
medlidenhet og fremkalle den renselse, katharsis, som Aristoteles så som tragediens
hensikt”. (Store Norske Leksikon).
Maktet Muhammed å skape en viss opphøyethet hos sine
nærmeste og sine tilhengere?
Svaret må bli ja, sett under ett, men fra begynnelsen
vakte han bare irritasjon og forakt, jfr sure 111 som forutsetter en nabokrangel
om hans egen rolle i historien og om hans visjoner og hans gudsbilde. Muhammeds
gud dømmer disse naboene, som ikke hadde truet ham på livet, men nærmest bare
kranglet med ham og vist ham ”fingeren”, til evig pine i Muhammed Allahianske
helvete.
Skyldes Muhammed skjebne – eller gjerning – krefter i
ham selv?
Absolutt ja. Islam dreier seg iverksettende
utelukkende om krefter i Muhammed selv, - noen vil kalle dem demoniske krefter,
hvis vi ser fortellingen om Muhammed fritt fra troen på noen genuin guddomsåpenbaring,
hvilket jo er den mest plausible forklaring på hele islam.
Skapte
Muhammed konflikter av ”visse” dimensjoner?
Ja, absolutt. Hans narcissisme skapte vedvarende
kriger og et felttog for å underlegge seg de vantro over hele verden.
Resultatet til nå: Over 280 millioner drepte i fantasifiguren Allah’s navn.
Muhammed var initiativtaker og pådriver for verdenshistorien lengste voldelige
misjoneringsprosjekt noen sinne. Muhammed selv startet begynnelsen på den rekke
av erobringskriger i verden som har kostet flest liv i verdenshistorien.
Menneskeheten har i Allah og profetens navn blitt utsatt for den lengst
sammenhengende krig noen sinne, en krig som fra muslimsk hold blir sett på som
en suksessrik misjon og et oppdrag for å frelse menneskene fra helvete, en
prosess hvor det i ”guds” navn er blitt startet en krig hvert 4. år fra 632 e
Kr av og som har vart i snart 1400 år nå, kontinuerlig og til dags dato.
Verden har aldri opplevd maken. Og likevel kalles
islam Fredens Religion … Menneskeheten har aldri vært utsatt for en større
tragedie enn Muhammed. Han er den vandrende katastrofe par excellence, ”in
sarx”, dvs i kjødet. Han kommer ikke til å gi seg for muslimene er knust og
islam utryddet verden over, dvs før det som kristentroen forteller, nemlig at
Kristus en dag skal komme tilbake for å knuse den store satan (og ikke slik det
blir hevdet av lærde krefter innen islam at Jesus Kristus skal komme tilbake
for å ødelegge kristendommen!).
Klarte
Muhammed å skape en viss katharsis eller renselse hos sine tilhengere og
undersåtter?
Ja, så visst. Han brøt kontrakter og fredsavtaler, han
lot drepe de som ironiserte over ham eller skrev smededikt om ham, han hevnet
seg, innga frykt, og hvis man med dette mener katharsis, så ja, da skapte han
mye katharsis og mer katharsis enn noen publikum til tragediene, da de ble
fremført på amfiteatrene i det gamle Hellas.
Muhammed ga sine tilhengere seire i mange slag, stort
utbytte, mange koner og barn, som gjentok felttogene og skaffet mer rikdom,
status, prakt og makt, i mange generasjoner fremover, etter at profeten døde i
632. Mange muslimer vil si at denne fremgangen skyldes Allah’s nåde alene. At
det var Allah selv som hadde utstyrt dem med mot, list, styrke, visjoner og
kraft. Ingen muslim vil kunne si at Allah’s hånd er bundet, men de vil villig
gå med på at Allah skaper universet på nytt for hvert nanaosekund og at
mennesket bare gjør det Allah bestemmer at det skal gjøre, om det er synd eller
ikke det dreier seg om. Det finnes ingen fri vilje, bare Allah’s vilje. Tilhengere
av den korantro filosofen Ashari kunne få seg til å drepe motstandere som var
tilhengere av den frie vilje med den beste samvittighet: Det var den sterkeste
som vant og hvem ga ham styrken?
Jo, Allah – selvsagt. (Det bør da alle forstå!)
Muhammed ”virket”. Det funket for islam. Det er mer
enn mange vantro ikkemuslimer kan si om deres egen ”tro”.
Men
klarte Muhammed å skape sann medlidenhet blant sine folk?
Neppe. De relasjonene han etablerte, ble primært
etablert ut fra frykt for gjengjeldelse og løfter om straff i det hinsidige
hvis noen skulle våge mukke. Mhuammed var virkelig. Tragedien som sådan, er jo
bare et ”stykke”.
Men
var Muhammed en typisk tragisk helt? Led han av hybris eller hovmod?
Hybris er snarere en uklok måte å se på seg selv på,
en overvurdering av eget iboende eller potensielle kraftoverskudd.
Slik sett, kan man ikke si at Muhammed led av hybris.
Han kjente sine begrensninger i det praktiske liv, i vurderingen av og i
forhandlinger med venner og fiender, han forsto snart deres styrke og deres
svakheter og klarte å utnytte disse egenskapene til fulle og til fordel for seg
selv. Muhammed gikk ikke rundt og var redd for at det var noe han ikke visste
eller noe han ikke så som i det lange løp kunne svekke ham eller ta livet av
ham, eller som kunne felle ham ved at han kom til å gjøre noe objektivt sett
utilgivelig og moralsk fordervelig. Han kjente nok ikke Ødipus-tragedien
hvoretter helten gifter seg med sin mor og dreper sin far uten at han vil det,
fordi han på grunn av omstendigheter han selv ikke kan noe for nettopp ikke KAN
vite hva han gjør, nemlig å drepe sin far og gifte seg med sin mor. Ødipus
begår objektivt sett to store og utilgivelige synder, fordi han er i skjebnens
vold.
Ikke slik med Muhammed. Fortellingen om Muhammed er ikke
en fortelling om hybris i tragisk
forstand. Fortellingen om Muhammed
er en anti-tragedie - en platt tragedie, om jeg må si det - fordi den er fortellingen om guddommelig åpenbaring,
forsyn og veiledning til suksess og seier på nær sagt alle områder. Muhammed
kan riktig nok være en ”synder”, - i islamsk forstand - , og kan plages av
skyldfølelse, men objektivt sett er han feilfri og ingen kan kritisere ham for
noe, ikke dømme ham ut fra noen objektiv t moral annen enn den standarden han
selv styrer og steller ut fra og som dessuten ikke har sitt opphav i ham selv
eller hans indre selv, eller i universelle, objektive standarder utenfor ham
selv, nei, men som likevel er evige, uforanderlige og derfor sanne, nettopp
fordi de kommer direkte fra guddommen, den ene guddom, Allah, som riktig nok selv
ikke er evig eller kontraktsforpliktet bundet til denne moralen, men fordi han
alene og alene VIL det, og ikke fordi moralen er en substans i Allah selv.
Allah har ingen evig pakt med skaperverket hvor skaperverket sikres en
universell og uforanderlig forankring i naturlover som står fast og som derfor
kan stimulere den troende til å utforske naturen for å oppdage dens iboende og
fastliggende lover. (Men se likevel sure 30.30).
Skal man avgjøre om Muhammed led av hybris, kan man
enten legge et rent ateistisk livssyn til grunn eller se spørsmålet i lyset av
den kristne lære om Gud og den kristne Gud vesen og karakter. Legger man det
ateistiske livssyn til grunn, vil man ha vanskelig for å se at Muhammed led av
hybris og hovmod, bl a fordi hans liv jo fremstår som en eneste lang
vinnerkarriere. Hans livskurve pekte jo kun en vei: oppover, og beskriver intet
fall. Hovmod eksiterer ikke som en egenskap ved Muhammed, med andre ord, fordi
han ikke falt og ingen kunne beseire ham og dermed basta. Vi ser ikke at hovmod
står for fall i historien om Muhammed. Muhammed led ingen nederlag, annet enn
sporadisk, hvilket ikke reduserer helhetsinntrykket. Han overlot et imperium
til ettertiden, et imperium som ”aldri” kan falle og som for alle muslimer
derfor er verdt å kjempe for, og fordi det er en plikt for enhver muslim å ofre
liv og eiendom nettopp for profeten og Allah.
Og dessuten, ifølge Koranen: Det
er ikke muslimene selv som dreper de vantro,”det var ikke dere som drepte” –
det er Allah selv.
Ser
vi imidlertid Muhammed ut fra et kristent ståsted, vil vi se at Muhammed jo
nettopp led av hybris og hovmod og grunnen til dette er at han ikke åpner
øynene for Guds hellighet – Guds-attributtet par excellense i Bibelen - og sin
egen arvesynd, en synd som riktig nok ikke benevnes i Bibelen selv, men som
Bibelen selv innbyr til å kalle den.
Muhammed
ser på mennesket som opprinnelig syndefritt, både før og etter Adams
overtredelse i Paradiset, og mennesket bærer da heller ingen fellessynd eller arvesynd,
Allah
bare glemmer Adams overtredelse i Paradiset, som forøvrig ikke befinner seg
eller befant seg på jorden, som i Bibelen, men i den allahianske himmel. Synden
i islam er ingen kollektiv Størrelse, en byrde som må bæres av alle. Synden
tilhører ene og alene den enkelte troende stilt individuelt overfor Allah, som
er den totalt andre, en helt annen enn mennesket.
Muslimer
har følgelig heller ingen oppfordring på seg til å redde hele menneskeheten og
heller ingen utsikt for en kollektiv frelse for alle troende, enn si alle
mennesker.
Islam
har heller ingen frelsende sakramenter, ingen konkrete nådemidler eller synlige
tegn for en usynlig, men likevel reelt frelsende virkelighet. Bønnene og
ritualene kan riktig nok gi en slags nåde og den troende kan påregne godskrevet
sin debetkonto i regnskapet. Gode gjerninger kan oppveie dårlige. Men selve
frelsen er et innholdstomt ord i islam. Den enkelte troendes gjerninger makter
aldri å frelse fra grunnsynden, alle synder en bloc, bare enkeltsyndene,
summert opp eller fratrukket nærmest tilfeldig.
Her blir Adam ”tilgitt” og Allah ”glemmer” Adams
”synd”, en lære som i kristent perspektiv er å sette seg opp over Gud og hans
hellighet og karakter, egenskaper som i seg selv hater synden så sterkt at han
ikke en gang kan se på den, enn si frelse mennesker som har begått
majestetsforbrytelse uten at noen er villig og kan redde det. I Kristentroen er
dette noe kun Jesus Kristus kan, Guds egen, unike og syndfrie Sønn, og ingen
andre. Gud godtar ikke noe annet enn sin egen sønns offer for å redde mennesket
og en syndig menneskeslekt og dett er besluttet i Guds evige råd.
Sønnen vet at Faren elsker verden så høyt at Han
godtar Sønnens ene evige offer, et offer som gjentas ublodig i Guds økonomiske
hushold og i kommunionen til evig tid og dette springer ut av at Gud selv er en
person i tre og dessuten av substans og karakter kjærlighet, - tanker som er
helt fremmed for Muhammed og innen islam.
Muhammed er tragisk i og med at han aldri hadde noen Frelser,
en guddommelig person som kunne gå god for ham, en advokat som kunne forsvare
ham overfor Allah, og yte det høyeste offer. Han hadde ingen personlig,
fleksibel og levende veileder underveis, bare en stemme fra Allah og Kadjas
trøst – via Gabriel, en engel, som
derfor var skapt og derfor ikke syndefri og ufeilbarlig, og derfor heller ikke
helt ut pålitelig og en ”ånd” Muhammed selv til tider tvilte på kom med det
riktige budskapet, dvs de riktige læresetningene.
Muhammed visste at han sto alene overfor en gud han
kanskje ikke trodde på, men som han som et retorisk grep utnyttet til fordel
for seg selv, for å oppnå sine verdslige mål og for å dempe sin egen angst og
mindreverdsfølelse og et enormt behov for å kompensere, i relasjon til sine
samtidige.
Mens hybris forsøker å overskride de begrensninger som
settes av skjebnen, refererer synd seg til den uvilje det innebærer å bryte ut
av de snevre grenser lydighet setter for troens visjoner. Og mens hybris
forbindes mangel på moderasjon, så oppfattes synden – i kristent perspektiv -
som at man bryter lojalitetsbånd. Hybris forsøker å være overmenneskelig; synd
innebærer at man bevisst blir umenneskelig. Hybris etterstreber gudelikhet;
synden forsøker å erstatte Gud med en selv, et prinsipp eller en upersonlig
kraft som man med magi kan temme og dirigere, eller å leve som om Gud ikke var
til.
Bibelens
«tragedieforståelse» proper:
I
den greske tragedie har helten en meget forskjellig stilling fra den synder som
portretteres i Bibelen. Den tragiske helt straffes for ekte storhet, ikke for
ubegrunnede storhetsambisjoner. Og mens den tragiske helt bare må beundres, på
en måte og i sin kontekst, så kan ikke synderen annet enn foraktes eller
fordømmes, hvis han forblir i sine synder.
Man
kan synes synd i eller ha medlidenhet med dem begge, men av forksjellige
grunner. De tragiske heltene er ofre for skjebnenes luner og er ikke egentlig
ansvarlige for sin bane. Syndere, på den annen side, vet hva som godt er, men
unnlater å gjøre det gode. Tragiske helter lider av frustrasjon over å stå
blinde overfor de omstendigheter som trakk dem inn i den, eller brakte
tragedien over dem; syndere plages av skyldfølelse og den erkjennelse at de
ikke kan laste noen andre for hva de selv har gjort.
Utfallet
for den tragiske helt er ufrakommelig; for synderen så finnes ingen
unnskyldning. Den tragiske helten er en brikke i skjebnens hender, synderen en
bidragsyter i det ondes eller den ondes tjeneste.
I
den greske tragedie består den grunnleggende svakhet i kunnskapsmangel eller
uvitenhet; i det bibelske perspektivet kan den kobles til et individuelt,
konkret og forherdet hjerte.
Så
er Muhammed en gresk helt som knekkes av sin hybris? Eller en saktmodig – eller
ydmyk - synder med behov for frelse?
At Muhammed kunne ha erkjennelse av angst, betyr ikke
at han hadde syndserkjennelse eller forståelse av at han var et syndig
menneske, som ikke kan annet enn å synde, for å bruke en innsikt formulert av
den kristne kirkefaderen Augustin.
Muhammed kunne nok ha en følelse av å ha forbrutt seg
og følt en viss uro for konsekvensene, både her i dette livet og i det neste.
Men han hadde neppe noe grunnleggende eller genuin skyldfølelse, for han
skyldte hele tiden på andre, eller ba andre utføre udåder for seg på hans
vegne. Muhammed følte seg aldri som en bidragsyter i det ondes tjeneste. Han så
ikke sitt eget hjerte som et forherdet hjerte.
Muhammed lider ikke akkurat av selvforakt eller selvfordømmelse og
heller ikke ble han tillagt slike egenskaper av andre (antakelig fordi ingen
turte på grunn av hans uforbeholdne, åpenbare og notoriske brutalitet og fordi
de ved å være hans trofaste slaver kunne ha rimelig sikkerhet for at forholdt
ville bringe profitt av mange slag).
Allah er for Muhammed selve skjebnen, men ikke
skjebnen i den greske tragedies forstand. Skjebnen for Muhammed gjør seg til
kjenne: Skjebnen gir ham så å si egenhendig beskjed om hvem han er, hvilket
oppdrag han har å gjennomføre i de konkrete situasjoner og hvilket utfall dette
vil ha for de vantro, de som skal erobres og styres av denne skjebnen, en
skjebne som riktig nok ikke er en upersonlig kraft eller prinsipp, men som er
høyst tilstedeværende i og med at Muhammed attribuerer personlige egenskaper og
trekk til denne skjebnen.
Muhammed projiserer her sin angst for å mislykkes
og sin megalomane narcissisme over på en fiksjon, en fiksjon som han setter opp
som en guddom og som han gjør seg ett med, en prosess som guddommelig gjør ham
selv, i egne øyne og dette der da selve grunnsynden, nemlig at mennesket
guddommeliggjøre seg selv og følgelig også tror at det kan frelse seg selv, i
Muhammeds tilfelle for enkelte overtredelser av allmenne moralprinsipper sett i
datidens kontekst. Muhammed delte ingen grunnlagssynd med andre mennesker. Sett
med sine tilhengeres øyne, kunne han da også settes opp en rollemodell for hele
menneskeheten. Muslimene vil gjerne beholde ham som det edleste menneske som
har levd.
Et menneske det er for blasfemi å regne å krenke eller
desavuere, ja, endog kritisere, le av, forferdes av eller mistenke for å fare
med fusk og for å ha diktet opp det meste av åpenbaringene.
….
Den
bibelske forståelse av hva synd er har en viss parallell med det greske
tragiske konseptet om hybris, men det er likevel noen grunnleggende
forskjeller.
Hybris, som ikke helt nøyaktig gjerne oversettes med
stolthet, må ikke forveksles med den avgudsdyrkende stolthet som kan
tilbakeføres til et korrumpert hjerte. Hybris er snarere en uklok måte å se på
seg selv på i kraft av naturens iboende kraftoverskudd. Mens hybris forsøker å
overskride de begrensninger som settes av skjebnen, refererer synd seg til den
uvilje det innebærer å bryte ut av de snevre grenser lydighet setter for troens
visjoner. Og mens hybris forbindes med mangel på moderasjon, så består synden i
at man bryter lojalitetsbånd. Hybris forsøker å være overmenneskelig; synd
innebærer at man bli umenneskelig. Hybris etterstreber gudelikhet; synden
forsøker å erstatte Gud, eller å leve som om Gud ikke var til.
I den greske tragedie har helten en meget forskjellig
stilling fra den synder som portretteres i Bibelen. Den tragiske helt straffes
for ekte storhet, ikke for ubegrunnede storhetsambisjoner. Og mens den tragiske
helst bare må beundres av publikum flest, så kan ikke synderen i det kristne
perspektiv annet enn foraktes eller fordømmes, hvis han forblir i sine synder.
I hvert fall vil angrende syndere ofte befinne seg i anfektelser hvor
selvbildet i forhold til Herren oppfattes nettopp slik. Man ser seg uverdig og
trygler om tilgivelse. Med Herrens hjelp omvender man seg så og opplever –
forhåpentlig – en ny giv, i form av følelse av lettelse, eller syndefrihet,
eller kanskje frelse. Man føler at man har en midler mellom seg og Gud, en
frelser som går for en, (ja, og som har gitt livet sitt for en), og
gjenoppretter det riktige gudsforholdet.
Man kan synes synd i dem begge, men av forksjellige
grunner. De tragiske heltene er ofre for skjebnens luner og er ikke egentlig
ansvarlige for sin bane. Syndere, på den annen side, vet hva som godt er, men
unnlater å gjøre det gode. Tragiske helter lider av frustrasjon over å stå
blinde overfor de omstendigheter som brakte tragedien over dem; syndere plages
av skyldfølelse og den erkjennelse at de ikke kan laste noen andre for hva de
selv har gjort.
Utfallet for den tragiske helt er ufrakommelig; for
synderen så finnes ingen unnskyldning. Den tragiske helten er en brikke i
skjebnens hender, synderen en bidragsyter i det ondes eller den ondes tjeneste.
I den greske tragedie består den grunnleggende svakhet
i kunnskapsmangel eller uvitenhet; i det bibelske perspektivet kan den kobles
til et forherdet hjerte.
Litt
mer om Synd og synder islam:
Først, til reflekson: Et spørsmål og en situasjon som
er umulig å stille og komme i islam:
– Men Jesus så hva de tenkte og sa: Hvorfor har dere
onde tanker i hjertet? Hva er lettest, å si: Dine synder er deg forlatt – eller
å si: Stå opp og gå? (Matt 9. 4 ff, se Wisløff, Andaktsbok for
tolkning).
Thomas
Aquinas – å synde er å bli mindre (fullkommen) enn hva Gud
har ment en å skulle bli. Den utro søker en tilfredsstillelse som han tror er
god, men akten er bare tilsynelatende god, fordi den reduserer et menneskets
natur. Synd er et teologisk begrep, men det er ingen forskjell mellom den ideen
og dette å handle mot fornuften. Hva som er det rette gode å sikte mot, er hva
spørsmålet om den naturlige loven dreier seg om.
En teolog betrakter synd først og fremst som en
fornærmelse mot Gud, mens for en filosof er synden først og fremt at den
strider mot fornuften. Mennesket har en medfødt evne til å bruke både sin vilje
og sin fornuft og kan derfor treffe moralske avgjørelser, i motsetning til der
hvor handlingen baserer seg på instinkt. Fornuften må derfor disiplineres til
dyder som gir rett bruk av fornuften, hvilket f eks ikke er tilfelle når man
”fornuftig” nok planlegger et mord f eks. En gjerning kan riktig nok være god i
seg selv, men dårlig hvis intensjonen er dårlig. I enhver handling retter
viljen seg mot et mål og dette målet bør følgelig defineres og innrettes mot
det gode.
Hugo
Grotius mente at den naturlige loven var gyldig selv om Gud
ikke fantes og Aristoteles ville ha vært enig i dette, men forståelsen av hva
denne loven innebærer vill ha vært annerledes, fordi det da ikke ville ha
eksistert et liv etter døden. Den som
søker penger, makt og ære som et mål i seg selv tar feil med hensyn til hva
deres egen lykke skulle bestå i. Hvis sex betraktes som det største gode og
høyeste mål her i livet, så er dette kroppslige behov som også dyr kan søke å
realisere. Men alle mennesker deler en felles natur og mennesket skulle derfor
søke et felles mål og det eneste alle virkelig kan ønske seg, er å se Gud.
Bygget på (Vardy/Grosch s 39). (se
for øvrig s 61 om Kant, Hegel, Marx, Kierkegaard).
Mennesket har fri vilje og evne til å ta standpunkt i
kampen mellom det gode og det vonde. Dette kristne perspektivet revolusjonerer
menneskenes relasjon og posisjon overfor hverandre og overfor Gud i forhold til
andre religioner. Betydningen for vestlig kultur av dette kan knapt
overvurderes. Det foreligger en dualisme mellom rett og galt, synd og
tilgivelse, sikker frelse og fortapelse.
Under islam styrer Allah alt som skjer. Ifølge Ashari (873-935 e Kr) er Allah
rettferdig, men ut fra prinsipper som er bundet til hans ”pure” vilje til
enhver tid. Mennesket forespeiles intet sikkert eller objektivt grunnlag, eller
som er fremforhandlet og bindene for Allah en gang for alltid så lenge denne
verden består. Den troende muslim kan i islamsk egne prinsipper ikke skille
distinktiv mellom de av Allahs handlinger som oppfattes som gode og de som oppfattes
som onde. Det eksisterer følgelig ingen kamp med sikte på tydelighet en gang
for alle mellom det onde og det gode i et menneskes liv.
Den enkeltes og kollektivets skjebne er et resultat av
Allah’s forutbestemmelse (eller tilskikkelse).
I ytterste konsekvens avgjøres ”frelsen” av Allah
alene uten noen mellommann, (bortsett fra at Muhammed i hadithene – som
sekundærkilder til dette narrativet - fortelles å kunne megle og få sin vilje
overfor Allah når det gjelder muslimer, men ingen andre).
For
Ashari fins det intet prinsipielt eller ontologisk skille mellom handlinger som
bestemmes av Allah og de som ”velges” – via akvisisjon - av mennesket selv.
En imam kan f esk si at bruderov er forbudt i forhold til sharia, men at læren
om fatalismen eller predestinasjonen må tillegges større vekt! Det samme kan da
sies om æresdrap på f eks kvinnelige nære slektninger som beskyldes for uærbare
handlinger. Mannen som ufører straffen, ved å drepe kvinnen, vil da kanskje
føle at han har gjort noe riktig og høyverdig, og som han har plikt til å
gjøre; men samtidig kan han slite med tanker om det han har gjort faktisk
fortjener straff, dvs han da må se seg som et offer, et medium i kampen mot
synden, og som kvinnen har gjort seg skyldig i, slik den oppfattes i islam, for
å få ”fred” slik at han kan avfinne seg med sin skjebne, som jo er avgjort av
Allah. Å ikke gjøre noe med kvinnens synd, er enda verre … den som gjør seg
skyldig i urenhet begår en stor synd i islam. Noen av slike drapsmenn vil da
kunne føle seg sikre på at de kommer til paradis for å ha utført drapet. Bruderøvere vil på samme måte kunne
galvanisere sin uskyld ved å spille på at alle parter i en eventuell konflikt
til slutt vil havne på det standpunkt at alt jo er Allah’s vilje og at offeret
eller rovet også vil si at alt jo skjer fordi det er Allah’s vilje. (Bygget på
en kronikk av Kjell Skartveit i Dagen 13. 04. 12).
Det avgjørende dilemmaet: De ortodokse muslimene trekker frem følgende eksempel som taler mot
mutazilitene:
Det
var tre brødre, en god, en slem og en som døde som spedbarn. Den gode kom til
Paradis da han døde, den slemme havnet i Helvete og den tredje havnet i Limbo.
Den
tredje klaget til Allah og mente at han var urettferdig behandlet fordi Allah
hadde latt ham dø så tidlig at han ikke ved selvhjelp kunne ha oppnådd Paradis.
Svaret han fikk var at Allah visste at hvis han hadde vokst opp, så hadde han
blitt slem og at han derved ville havne i Helvete.
Til
dette svarer så den andre broren at Allah faktisk er mer urettferdig med ham
enn med broren, siden Allah ikke hadde latt han dø som spedbarn, men hadde latt
han vokse opp og bli slem slik at han havnet i Helvete. Hvorfor hadde så Allah
behandlet ham så urettferdig? Mutazilitene måtte si at Allah faktisk var
skyldig i urettferd. (Fra T. Ling s 292).
En typisk vestlig måte å angripe problemet synd – og
allmakt på – finner vi hos Bertrand
Russel, som stusset over begrepet "synd":
"Det finnes logiske fallgruber i forståelsen av
begrepet "synd". Vi blir fortalt at synd består i ulydighet overfor
Guds bud, men samtidig blir vi fortalt at Gud er allmektig. Hvis han virkelig
er det, kan ingenting som står i motsetning til hans vilje skje; derfor, når
synderen bryter Hans bud, så må Gud ha hatt som hensikt at nettopp dette skulle
skje.
St. Augustin aksepterer frimodig dette synet, og
hevder at mennesker ledes til synd gjennom en blindhet som Gud selv rammer dem
med. Men de fleste teologer, i moderne tid, har ment at dersom Gud forårsaker
at mennesker synder, så er det heller ikke rettferdig å sende dem til helvete
for noe de ikke er ansvarlig for. Vi blir derfor fortalt at synd består i å
handle mot Guds vilje. Dette løser imidlertid ingenting. De som, i likhet med
Spinoza, tar påstanden om Guds allmakt alvorlig, utleder som en konsekvens av
dette at noe slikt som synd ikke kan eksistere. Dette leder til redselsfulle
resultater.
`Hva for noe?!` sa Spinoza´s samtidige. `Var det ikke
ondskap som ledet Nero til å drepe sin mor? Var det ikke syndefullt av Adam å
spise eplet? Er en handlig like god som en annen?` Spinoza nøler, men finner
intet tilfredsstillende svar på dette. Hvis Gud er allmektig, og alt derfor
skjer i tråd med Guds vilje, så må Gud ha ønsket at Nero skulle drepe sin mor;
derfor, siden Gud er god, så må mordet ha vært en god ting. Fra dette argumentet
finnes det ingen fluktmulighet." (Kilde ikke kjent og
umulig å spore).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar