Nei til islam: Livsfarlig farvann forut - som vil redde liv i hopetall

Det begynte da og når. Så hvor, hvem? Og hvor hen- for hvilken hensikt? Finale årsaker? Det burde ikke være det siste spørsmålet vi stiller noen, eller en selv.

Kort sagt, slik jeg ser det: Det eller noe av det viktigste i nyere tid, begynte med Barth og Bultmann, for ikke å si Karl Barth.

Så kom Worldviews in Conflict av Ronald. H. Nash, pluss the Concept of God av samme forfatter, og f eks Trugh in Religion av Mortimer Adler, pluss hans Ten Philosophical Mistakes, (1985).

Men det begynte selvsagt litt før: Cornelius Van Til, The Defence og Faith, 1955.

Og med The Universe Next Door av James W. Sire, 5. utgave, 2009. Og Without a Doubth av Kenneth Richard Samples og Nathan Busenits: Reasons Why We Belive, av 2008. Pluss selvsagt: The Death of Truth av Denis McCallum, The New Tolerance av Josh McDowell, Bob Jostetler, Truth Decay av Douglas Groothuis, 2000, Ciries of God av Rodney Stark og bøker av Koukl og Jason Lisle, for ikke å glemme: J. Budziszewski.

Jeg må også nesten nevne en liten, nydelig bok, på sine premisser, som er lett å dekonstruere, men også lett å bli reelt oppglødd av: What’s Your Worldview? av James N Anderson, 2014.

Vi nevner også i raskeste forbifart (dessverre): Transforming Worldviews av Paul G.Hiebert og Worldview av David K. Naugle. En oppvekker for mange: Marcus Honeysett, Meltodown, 2002.

Og alt dette, alle disse, var ikke bare begynnelsen, det var bare en lien bit av begynnelsen, som begynte med Aristoteles, Kristus et al, og Konstantin, Terturllian, Augustin, Aquinas, Fuerback, Marx, Lenin, Stalin, og Churchill og Roosevelt etc etc. Men ikke til å forglemme: Piper, Pearcey og Packer. Bonhoeffer, litt tidligere. Altså: Barth, Bultmann, Thomas J. J. Altizer og Paul M. van Buren.

Bøker som Total Truth av Nancy Pearcy og I don’t have enough faith to be an atheist av Geisler og Turek tror jeg har hatt en enorm innflytelse og suksess, får jeg håpe, til tross for kvelningsforsøk fra MSM Dr. med Kjell Tveter har lest begge bøker, ut fra det han selv har fortalt. Og det sier ikke lite! De fleste bak denne utviklingen i USA kommer fra de reformerte miljøer, f eks kalvinismen.

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/det-kristne-verdensbildet-av-dr-med.html

NB. CNN melder i dag at antall døpte i den katolske kirke har fordoblet seg på kort tid nå. Folk forteller at de finner vennskap og folk de kan stole på osv, og alt de har søkt etter. En yngre, svært vakker og våken, nonne står bak det hele, eller det meste, via sosiale media. Tiden er moden for noe, ja.

Gjenoppbygningen av Notre Dame kan selvsagt ha ha sitt å si, forteller kanalen. Jeg tror dette er vel verdt å merke seg. Unge folk, spesielt, søker tilbake til førsteprinsipper, som jeg behandler her, forståelig nok. Protestanter kan ikke annet enn å ty til «brød og sirkus», nå, ser det ut for, både i og utenfor kirken, inn til de karismatiske miljøene, ny tro og ny tilnærming over landet er underveis, også fulgt av dypere emosjoner og mer emosjonalitet, men også en gedigen flåte, kommer seilende inn, bygger på nyfunne feller nyvunne undamenter, og mer solide kognitive temperamenter.

Og: Det meldes også at Charlie Kirk’s konti på media har vokst med eksplosive 2.3 millioner nye følgere bare på de siste dagene! Jeg ser det komme en lang og høy bølge av nytt håp og en lysere fremtid, bygget på selve grunnlaget …

Så hva og hvor og hvem er begynnelsen på slutten?

Se om gresk og hebraisk tenkemåte og tilnærminger, se om Sløk, her:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/tre-superviktige-artikler-pa-hrs.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/01/religion-noen-spennende-definisjoner.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/02/religion-flere-spennende-definisjoner.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/02/kjre-russland-og-kirill-som-spion.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/utvelgelse-og-predestinasjon-i-luthersk.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/11/litt-om-teologi-om-dette-vre-liberal.html

Denne med bl a en beskrivelse av Barth:

https://neitilislam.blogspot.com/2024/06/hvor-hyt-elsker-den-norske-kirke-jan.html

Jeg tror at det etter drapet på Charlie Kirk begynte her: Jeg tror Kirk lærte mye av alle de ovennevnte kristne teologer og forfattere. Han gikk tilbake til «den enkle logikk», til de fundamentale logiske prinsipper, førsteprinsipper, som faktisk ikke bare Bibelen selv bygger, men også Aristoteles og Platon. Og ja, jeg er overbevist om at Jesus Kristus selv bygget på disse, pluss det viktigste av alt: På Bibelen, dvs Det gamle Testamentet.

Det er litt som Hanvold: Vi svarer ut fra Biblen, kapittel og vers … vi vet derfor i hvert fall sånn omtrentlig hvilke svar vi får, og hvor disse finnes … (Skriften – slik sett et lukket system - kan imidlertid bli en litt for god og falskt trygg egen fortolker, men det perspektivet, lar jeg ligge her og nå … ).

Men så glemte vi i vår noe snevre verdenshistorie plutselig selve prinsippene, logikken, den logisk måte å tilnærme seg og forholde seg til selve virkeligheten på. Og derfor: Det kunne ikke tåles. Die Charlie, die … ja, det er sånn vi (helst noen få) kan se det, dessverre, for ingenting av alt dette var i prinsippet nødvendig; det kunne ha vært unngått. Men (noen) folk er så livredde for førsteprinsippene, og egentlig seg selv, at de heller dreper enn forsøker å ta dem inn over seg og heller leve enn dø på og med dem – enkelt sagt: sannheten og virkeligheten. Gjenstår de «pure» emosjoner, og lojalitet overfor noen, vage eller mer eller mindre klare, heller enn overfor sannhet. De klarer ikke normaliteten, eller den nødvendig logikk i virkeligheten og den nødvendig virkelighet i logikken, for å si det på en annen måte.

Derfor legger jeg i det følgende ut det legger ut; linker til det jeg har lært av førsteprinsippene de siste årene, prinsipper som kan ha den samme dragning på meg som gode optiske illusjoner har, (men på en annen måte). Og altså prinsipper som også Charlie må ha hatt et naturlig behov for å forholde seg til på, - alt for tankeklarhetens skyld, kanskje, men også det fundamentalt menneskelige. Og, ja, han innrømmet åpent at han var kristen. Og en som støttet Trump, hvis mor jo kom fra et presbyteriansk miljø. Om Trump er kristen, kan man jo lure på, og i hvert fall ved en anledning skal han ha sagt at «I’m not a christian» - en setning som er blitt tolket som «I am a christian» - fordi opptaket og lyden var utydelig, jeg har selv sett og hørt det, og kan ikke finne ut av det, men, men – Trumps far skal ha vært inne i «trosbevegelsen», så jeg vet ikke hvor dypt det stikker. Sikkert er det at såkalt evangelikale ba for ham, med håndspåleggelse, tror jeg, i Det hvite hus … så hva skal man tro? Joda, det har alltid vært vanskelig å tro … selv om alle gjør det, som om det skulle være det letteste av verden.

Se også min egen:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html

Og:

Trettiårskrigen – her og nå, og allerede?

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/om-borgerkrig-puritanere-og.html

Det kan sies at det begynte her:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html

Og det endte, foreløpig, her:

https://neitilislam.blogspot.com/2024/04/jan-hanvold-endelig-ut-av-skapet.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/de-emosjonelt-korrektes-credo-i-praksis.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/relativisme-og-toleranse-et-farlig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/hvilke-tekster-er-potensielt-mest.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/den-farlige-leken-fortsetter-og-ker-pa.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/farlig-farvann-presupposisjonell.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/kjempefarlig-stort-fakkeltog-for-strre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2025/01/karismatikerne-umoralske-farlige-og.html

Jeg minner om det jeg nevnte i forrige postering:

The perpetrators of these attacks vary in their degree of mental illness and delusion, but Western society has progressively dismantled the civil and social barriers that once prevented disturbed minds from drifting away from civil norms, and it has poisoned all the wells.

Of the 67 million Americans in “Generation Z” (those born after 1996), 51 percent think America is “inextricably tied to white supremacy,” 41 percent support censorship of “hate speech,” and 66 percent support silencing speakers they consider “offensive.” If these are the ideas of 67 million people, it is frightening.https://www.israelnationalnews.com/news/414823

By October of 2002, hundreds of thousands of demonstrators had swarmed the country with rallies and protests that gave succor to the murderers. As David Horowitz wrote in Unholy Alliance, “Spokesmen denounced America as a ‘rogue state’ and a ‘terrorist state,’ likened the president to Adolf Hitler, equated the CIA with al Qaeda, described America’s purpose as ‘blood for oil,’ and called for ‘revolution.’” …

Can a society survive that is not the object of commitment to the core values or a focus for the fundamental identities of all its members.”

Given how vital patriotism is for our survival, the turn against it by significant numbers of Democrats and “woke” leftists––in a Gallup question from June regarding Pride in Being an American by political party, 92% of Republicans agreed, compared to 32% of Democrats, down from 87% in 2001––who knows if this oikophobia would have increased even more if Donald Trump had not been elected and so far, successfully began the restoration of our Republic.

https://www.frontpagemag.com/the-dangerous-wages-of-oikophobia/

… As Charlie himself posted back in April, ... Assassination culture is spreading on the left. Forty-eight percent of liberals say it would be at least somewhat justified to murder Elon Musk. Fifty-five percent said the same about Donald Trump.

https://www.frontpagemag.com/charlie-kirk-targeted-for-assassination/

… A day before Charlie Kirk was assassinated, the 2026 Free Speech Rankings, a FIRE survey of 68,000 college students at 257 universities, was released and it revealed that 1 in 3 students believed that using violence to stop a speaker they disagreed with on campus was acceptable.

2% or 1,360 students believed that violence to stop speech they opposed was “always acceptable”. 13% found it “sometimes acceptable” so that over 10,000 students find violence against campus speakers acceptable some of the time. When combined with the 19% who say violence is rarely, but sometimes, acceptable, that’s over 23,000 college students who were willing to answer that using violence against speakers they disliked was a valid option.

https://www.frontpagemag.com/treat-campuses-like-terrorist-training-camps/

Har du oversiktsbildet eller fugleperspektivet eller Guds perspektiv? Det er spørsmålet, alltid.

Overskrifter på Document.no pr 150925:

Charlie Kirk og medias totale nedsmelting

British Horse Society hiver seg på woke-bølgen. Ber medlemmene unngå ordene «mor» og «far»

Forsker: – Både høyre- og venstresiden tar feil om ungdomskriminalitet og innvandring

Den australske klimaministeren varsler apokalypse om 30 år

AfD med stor fremgang i tysk lokalvalg i Nordrhein-Westfalen

Rapduoen Bob Vylan håner Charlie Kirk fra scenen: – Hvil i piss, din drittsekk

Folk på gata i Amerika sørger over Charlie Kirks død

Lærer viste video av Kirk-attentatet til 10-åringer – sa han fortjente å dø

Fredrik Solvang unnskylder (nesten) at han krakterdrepte Charlie Kirk

Spanias statsminister: Vuelta-protestene er en kilde til stolthet

Feiret drapet på Charlie Kirk, nå kan presidenten i Oxford Union bli avsatt

Se video: Tommy Robinson i samtale med Elon Musk under Unite The Kingdom

Charlie Kirk pekte på Gud, ikke på politikernes avgud

25 pågrepet i London-demonstrasjon – 26 politifolk skadet

Mette Frederiksen varsler tøffe innstramminger på innvandringen

Trump vil utvise utlendinger som har feiret drapet på Charlie Kirk

Enorme folkemengder samlet i London for «Uniting the Kingdom»

Ilhan Omar: Konservative som støttet Charlie Kirk er «fulle av dritt»

Overskrifter på HRS pr. 15.09.25:

En ubehagelig følelse av oppløsning

https://www.rights.no/2025/09/en-ubehagelig-folelse-av-opplosning/

Generasjonskløft-mordet

https://www.rights.no/2025/09/generasjonskloft-mordet/

Rapport avdekker jødehatet i amerikansk akademia

https://www.rights.no/2025/09/rapport-avdekker-jodehatet-i-amerikansk-akademia/

I dag putter du islam i stemmeurnen enten du vil eller ei – og Trump vet det

https://www.rights.no/2025/09/i-dag-putter-du-islam-i-stemmeurnen-enten-du-vil-eller-ei-og-trump-vet-det/

På iNyheter pr. 150925: NRKs analyse av Charlie Kirk avslører mer om NRK enn om Kirk

NRK har analysert 20.000 meldinger fra Charlie Kirks Telegram-kanal og konkluderer med at han så på verden som delt inn i «fiender». Metoden høres imponerende ut med tusenvis av meldinger, dataspråk, og Python-koding. Men ser man nærmere etter, er svakhetene så store at hele analysen blir ubrukelig.

https://inyheter.no/15/09/2025/nrks-analyse-av-charlie-kirk-avslorer-mer-om-nrk-enn-om-kirk/

Tråkket ned Kirk-minnesmerke – ble brutalt stanset

En 19 år gammel mann er pågrepet etter å ha vandalisert et minnesmerke for Charlie Kirk utenfor Turning Point USAs hovedkontor i Phoenix søndag.

Ifølge Fox News ble Ryder Corral filmet idet han trampet gjennom minnesmerket, sparket bort blomster, vaser og flagg. En sørgende grep resolutt inn – og slengte 19-åringen i bakken for å stanse vandaliseringen.

Politiet opplyser at Corral ble identifisert og pågrepet på stedet. Han skal ha båret en svart t-skjorte med amerikansk flagg og ørn – svært lik den skjorten Kirk sin drapsmann hadde på seg da han skjøt ham under en tale i Utah.

Lurås: Vanvittige beskrivelser av Charlie Kirk i norske medier

Se for fordypning:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/farlig-farvann-presupposisjonell.html

Om bl a Luther, Barth m fl:

https://neitilislam.blogspot.com/2024/06/hvor-hyt-elsker-den-norske-kirke-jan.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/erwin-kohn-makt-bak-ord.html

Litt om hermenutikk, (nederst):

https://neitilislam.blogspot.com/2024/11/nar-sansal-arresteres-dr-europa-litt.html

https://neitilislam.blogspot.com/2025/04/har-jan-hanvold-og-karismatikken.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/paradoksene-og-vart-instinkt-for.html

https://neitilislam.blogspot.com/2015/11/islam-uten-essens-tolkere-uten-essens.html

https://neitilislam.blogspot.com/2015/03/essens-eller-ikke-eksistens-det-er.html

https://neitilislam.blogspot.com/2013/09/normal-0-21-false-false-false-no-bok-x_17.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/lei-av-lars-gule-vager-du-hviske-det.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/03/wuller-og-essensialiseringen-av-islam.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html

De store filosofene:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/mer-om-det-moderne-postmoderne.html

http://neitilislam.blogspot.com/2025/02/liv-svde-kallevigs-misjon.html

https://neitilislam.blogspot.com/2025/02/karismatikere-dokumentforfalsking-er.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/07/kan-noe-som-helst-sjokkere.html

https://neitilislam.blogspot.com/2025/02/demoni-og-mrk-magi-fra-de-som.html

Vi minner om hva Aristoteles, 384-322 f kr, sier, bl a om emosjonell IQ og dygd, (her i en noe fri oversettelse angitt i parenteser):

De som ikke reagerer med sinne på det de burde reagere med sinne på blir – her reagerer med frykt og blir opprørte – blir med rette sett på som tosker eller feiginger, og det gjelder også de som ikke er sinte på den riktige måten på det riktige tidspunkt overfor (angjeldende personer og situasjonen eller tilstanden i seg selv) ; og grunnen er, at man vanskelig kan forestille seg at en slik feiging kan føle på tingene eller at han kan la seg smerte av dem; og siden han ikke reagerer med sinne er det sannsynlig at han heller ikke kan (eller vil) forsvare seg selv, (fra The Nicomachean Ethics).

Aristoteles om nødvendigheten av førsteprinsippet om selvmotsigelse:

Å benekte det vil frata ord deres fastlagte mening og gjøre tale ubrukelig.

Virkeligheten av essens vil måtte forlates og det ville være dette å bli til uten noe som blir til, dette å fly uten fugler, tilfeldigheter uten substans.

Det vil ikke foreligge noen virkelig forskjell mellom tingene. Alt vil bli ett.

Det vil bli destruksjon av sannheten, for sannhet og løgn eller falskhet vil være det samme.

Det vil ødelegge all tankevirksomhet, til og med all oppfatning, for dens bekreftelse vil bety dens benektelse.

Begjær og verdivalg vil være ubrukelig, for det vil ikke eksistere noen forskjell på godt og ondt.

Alt vil bli like sant og falsk på samme tid. Intet standpunkt vil være mer sant eller feilaktig enn noe annet, heller ikke i grad.

Alt blivende, all forandring eller bevegelse vil bli umulig, for alt dette forutsetter en overgang fra et stadium til et annet slik at alle stadier vil bli det samme, hvis selvmotsigelsesprisippet ikke er sant.

Selve essensen i jødenes relasjon til Gud er det etiske aspektet, til og med ritualbudene gjennomsyres av dette. Sann toleranse kan aldri baseres på moralsk relativisme, men forutsetter alltid det godes objektive eksistens. Dette viser seg bl a i at de hebraiske profetene aldri gjorde forskjell på folk, de kritiserte både prester og konger. De kritiserte dem for personlig umoral, avgudsdyrkelse, undertrykkende og inkonsistente lover, arroganse og likegyldighet overfor de fattige, barnløse og enker. De hadde ingen øvrighetsperson i funksjon av å være både prest og konge på samme tid. Dette kan være utgangspunktet for et samfunn som vil være tolerant, for et tolerant samfunn forutsetter at det gis rom for selvkritikk. Det tolerante samfunn er aldri moralsk nøytralt og det er her dets adelsmerke ligger, dets stabilitet og forutsetning for å overleve. Selvsagt ligger det i dette et potensiale for at samfunnet skal bli fullstendig intolerant, det gjelder alle samfunn, men faren for en slik utvikling ble holdt i sjakk av det profetiske embete, omtrent på samme måte som maktfordelingsprinsippet i morderne demokratier sikrer at statsmakten holdes i sjakk ved indre selvkontroll via den lovgivende, dømmende og utøvende makt.

Et annet aspekt ved den hebraiske tenkemåte og deres forhold til Gud og utviklingen av toleransebegrepet er utviklingen av naturrettstenkningen eller forestilling om eksistensen av en objektiv, naturlig lov som premiss for naturrettstenkningen. Ifølge denne oppfatningen eksisterer det en naturlig lov som (riktig nok) ikke er nedskrevet, men som like vel kan erkjennes av mennesket og faktisk er skrevet inn i selve menneskenaturen og som da kommer til uttrykk gjennom menneskets samvittighet og disposisjon eller tilbøyelighet for øvrig. Den naturlige loven er ikke nedskrevet alene i form av De ti bud og de andre lovene, men samsvarer likevel med dem, og dette begrunnes bl a i den tro at Gud er en Gud som både åpenbarer seg og skaper mennesket i sitt eget bilde og til sin egen likhet, Gen 1. 27 og Rom 1. 20. Menneskenaturen ble altså skapt av Gud og dette viser seg i at det faktisk finnes universell enighet om dette, selv om det kan eksistere uenighet hva angår ikkevesentlige aspekter. Den moralske loven, som den naturlig loven også kalles, blir av Paulus tatt for gitt en gang for alle, han skriver da også at denne loven faktisk er skrevet på selve menneske- hjerte, Rom 2. 1. Uten et slikt utgangspunkt er det vanskelig å tenke seg hvordan toleransebegrepet kunne bli så grunnfestet som det nå en gang er i Vesten i dag.

Hos grekerne kommer forutsetningen om eksistensen av den moralske loven som forutsetning for toleranse svært tydelig til uttrykk i personen og filosofen Sokrates’ liv og gjerning. Han engasjerte mer eller mindre tilfeldige mennesker han møtte på torget i lengre dialoger eller diskusjoner som tok sikte på å avklare hva vi mener med begreper som lov, godhet, sannhet og f eks kjærlighet. Han synes å forutsette at mennesket kan vite noe om eksistensen av slik begreper og hva de måtte innebære for alle mennesker uavhengig av tid og sted.

Samtidig innebar den metode han brukte å stille spørsmål på, den ironiske tilnærmingen, at vi umulig kunne ha sikker kunnskap om disse tingene, en innstilling den danske filosofen Søren Kierkegaard på 1800-tallet betegnet som nihilistisk eller agnostisk. Det Sokrates forsøkte på var, ifølge Kierkegaard, å vise at det er nytteløst å finne frem til sikker, positiv kunnskap om virkeligheten i seg selv. Sokrates gjorde alt problematisk, mente han, og Sokrates selv sa jo at han ikke visste noe med sikkerhet annet enn nettopp dette, altså, at han ikke visste.

Var Sokrates holdning et uttrykk for sann toleranse? Mange universitetsprofessorer flere steder mener akkurat det og tanken er da at toleranse må bygges på skepsis og på den antakelse at ingen egentlig vet hva som er forskjellen mellom sant eller falsk, eller godt og ondt, vel, da må alle nødvendig vis være like tolerante overfor alle. En slik tolkning av Sokrates kan imidlertid ikke være sann, i hvert fall ikke fruktbar, den åpner for en skepsis som selv stiller seg åpen for en brutalisering som opphøyer subjektiviteten til til sist å måtte dreie seg om hvem som har rett og galt, sant og riktig, gjennom rå maktbruk, det motsatte av sann toleranse, med andre ord. Det hjelper ingen at Sokratisk tolket et svar han fikk fra oraklet i Delfi om at han var den viseste mannen i verden. Han tolket det slik at hans visdom da besto i å innrømme at han ikke visste. Men det betyr neppe at han ingen kunnskap hadde, slik skeptikerne vil ha det til og slik de selv begrunner sitt syn på hva toleranse er eller ikke er og hva begrepet innebærer eller ikke innebærer.

At Sokrates «tilsto» at han egentlig ikke visste noe innebar altså ikke konklusjonen på spørsmålet, om man altså i det hele tatt kan vite noe som helst, men en begynnelse eller et utgangspunkt for å kunne tilegne seg større klarhet og innsikt. Sokrates metode er ydmyk og utgangspunktet hans er ikke agnostisk. Viten om hva sannhet er blir en vedvarende vei, ikke en blindvei, men en prosess henimot noe, en slags forløsning til slutt, med andre ord, en slutt som kanskje ikke tar slutt, men som likevel henviser til en realitet hinsides i et annet rike. Slik sett kan var det hans dommere som var intolerante, ikke ham selv. Dommerne avsluttet dialogen, mens Sokrates heller valgte å ta sitt eget liv fremfor å bli tvunget til å avslutte den og dermed også for muligheten for å finne en ny plattform for mulige forhandlinger i lys av en større sannhet og noe mer permanent og tydelig. Sannhetssøken blir et mål i seg selv. Å avslutte den intelligente og sømmelige dialog blir identiske med å avslutte selve sannhetssøkingen, en prosess som jo forutsetter at sannheten – på en eller annen måte eller i en eller annen form – kan finnes eller nås frem til.

Etter Sokrates kom Aristoteles som fortsatte sannhetssøkingen og som ga et nytt bidrag for utviklingen av eller forståelsen av hva sann toleranse innebærer. Han måtte forholde seg et par teorier om livet, mennesket og eksistensen som fikk sitt klareste uttrykk i Parmenides og Heraklit-

Den førstnevnte hevdet at det finnes bare En virkelighet eller Ett værende eller Ett eksisterende, om man vil: Selve eksistensen har ingen luker, selv om dens konstitusjon kan være «hullet». Et slikt syn kan minne om en total monisme hvor til og med atomet ikke har noen løsrevet eksistens, det inngår i helheten, noe skille mellom atomet og helheten er i prinsippet umulig. En stein blir i en slik kontekst ikke vesensforskjellig fra et menneske – a human beeing - fordi de er eller har det samme værendet og fordi værendet utgjør vesenet som med nødvendighet binder dem sammen. Værendet er det primære fundamentet eller vesenet og dette fundamentet eller vesenet er det som ikke kan forandres, det forblir det samme i alle relasjoner, og livet og tingene kan ikke tenkes uten, i prinsipiell forstand. Menneskets natur eller vesen knyttes her til all-værendet, eksistensen som sådan er essensen.

En konsekvens av en slik verdensoppfatning kan være at det blir vanskelig å tenke seg at individet eller personen skulle ha noen forrang i moralske eller juridiske forhold frem helheten, eller si, f eks Staten, klanen, eller Kongen, for den saks skyld, hvis man ser Kongen som inkarnasjonen av hans folk.

På den motsatte side av Parmenides sto Heraklit som er kjent for uttrykket: Man kan ikke stige ned i den samme elven to ganger. Alt er i forandring, det finnes ingen felles natur som omfatter alt og alle.

Ingen illusjon kan overskride det statiske Ene.

Aristoteles så en delvis sannhet i begge disse tilnærmingene. Han så en kontinuerende enhet i eksistensen og tingene og samtidig en stadig forandring i samme. Men i dagliglivet synes det som om Heraklit her «mest rett». Det stemmer mest med erfaringen at tingene «særer» seg ut fra hverandre, men samtidig fortsetter eller fastholder tingene sin eksistens som seg selv om de forandrer seg under veis.

Aristoteles forsøkte altså å kombinere Parmenides og Heraklits oppfatninger av hva som utgjorde den prinsipielle essens i tingene ut fra et felles for alt og alle helehetsgrunnlag. Han skilte mellom tingens aktualitet og dens potensialitet, mellom hva en ting faktisk kan gjøre og hva en ting faktisk gjør. Ved å betrakte eller forholde hos dirkete til enkelttingene ser vi forskjell og forandring, men samtidig kan vi se en større aktualitet i dette at det er eksistensen i seg selv som utgjør vesenet som holder alt sammen og gjør forandring umulig, sett ut fra et høyere utsiktspunkt, om man vil. Men når Heraklit påstår at ingenting fortsetter i en ting, men at alt ved tingen forandres for hvert nanoøyeblikk, så å si, og for å si det mildt, så tar Aristoteles avstand. En diamant forblir en diamant fra det ene øyeblikket til det andre, diamantens vesen forandrer seg ikke.

Dette får derfor Aristoteles til å påstå at det finnes en felles essens for alle mennesker som mennesker og det er denne essensen som gjør oss til mennesker, til forskjell fra andre ting. Dessuten: Det kommer ikke an på den grad menneskets potensiale blir realisert eller virkeliggjort, mennesket er i kontinuerlig «fastlagt» værende samtidig som det forandres eller forandrer seg. Slik sett blir det letter å forså grunnlaget for påstanden om det finnes noe som virkelig er menneskets universelle natur. Vi er mennesker i kraft av vår essens eller vårt vesen som menneske. Dette gjør det så mulig å tenke seg at det finnes noe uforanderlig som overskrider tid og sted og som skjærer gjennom som et udelt transkulturelt og transhistorisk objektivt eller absolutt prinsipp. Dette danner så grunnlaget for det vi kaller toleranse, dette at det fins en moral og et gode som er universelle og overskrider det partikulære. Mennesket kan derfor avfatte eller vedta lover som gjelder for alle mennesker sett i lys av og grunnet på den oppfatning at alle mennesket har del i en identisk, felles natur eller essens. Det fins med andre ord en naturlig lov. Den er ikke nedskrevet i bokstavelig forstand, men eksisterer og virker forutsetningsvis som en lov som eksisterer som en realitet i ethvert rasjonelt vesen, dvs i ethvert menneske ved sine fulle fem og denne loven fungerer da som en rettesnor eller kanskje et innebygd kompass for hvordan mennesket kan få et godt liv.

… Ghazali – til og med – funderte på om, eller hvordan, Allah konsistent kunne fastholde rekkefølgen eller forløpet når ild brenner bomull, men han stengte døren til videre drøftelser av dette problemet og om hvorvidt vi kan ha reell kunnskap om dette komplekset. Han nøyde seg med å si at en eventuell innebygd disposisjon for saker og ting til å anta ulike former varierer med årsaker som for oss forblir skjult, og det er ikke mulig for oss kjødelige å erverve oss kunnskap (i egentlig forstand) om dette. Å tenke slik innebærer da at det ikke fins noen entelechy, ikke noe som heter «å ha innebygd i seg selv et mål eller et formål, (eller noen final årsak), slik Aristoteles så det. Allah handler ikke teleologisk og hans skapninger har ingen telos.

Å hevde noe slikt, at potens og aktualitet blir samtidige, innebærer at man kommer veldig nær å benekte kontradiksjonsprinsippet, dette at en ting ikke kan være og ikke-være på samme måte, på samme tid og på samme sted uten at alt oppløses i det absurde, tilfeldige eller i absolutt inkoherens.

Tanken illustrerer hvor langt asharitene var villig til å gå for å forsvare Allah’s suverenitet og allmakt, et hovedpoeng eller et absolutt førsteprinsipp for asharitene. Potensialitet blir et fremmedord for dem, i flukt med tanken på at et atom jo ikke kan tenkes å være noe annet enn sine uendelige øyeblikk av eksistens. Det fins ikke noe «skal» eller «kan» eller «må» bli. Det som finnes er med andre ord ikke noe annet enn ren akt (umiddelbart skjeende) eller handling og hvor Allah da er den ene (og alene) handlende.

Mye går tapt når man benekter potensialitet. Aristoteles ide om akt og potens var et forsøk på å løse spørsmålet om hvordan det kunne være mulig at en ting forandret seg og samtidig ga skinn av å forbli den samme. I førsokratisk tenkning kom filosofene opp med to løsninger: Enten at alt var i forandring og at ingenting forble eller fortsatte å være det samme, Heraklit, eller at alt forble ved og i seg selv og at forandring var og ble umulig eller en illusjon, Parmenides. Begge disse forestillingen stred mot sunn fornuft og den antakelse at tingene jo forandrer seg, men at de likevel samtidig forblir de samme. Noe forblir det samme gjennom forandringen. Den posisjon asharitene tok minner sterkt om den Heraklit inntok. Spørsmålet knytter an til et spørsmål Sokrates stiller til en av sine elever, Cratylus: Hvis alt er forandring, hvordan kan vi da vite noe som helst? Kan vi med sikkerhet si at vi kan ha kunnskap hvis alt forandrer seg kontinuerlig og ingenting forblir det samme? For hvis kunnskap også med nødvendighet forandrer seg og mister sin identitet eller essens, hvordan kan vi da kjenne eller vite eller fastslå hva denne kunnskapen virkelig består i, eller om den i det hele tatt eksisterer her og nå?

Asharitene får dermed et grunnleggende problem å svare for: Hvis prinsippet var sant, hvordan kunne man vite at det var sant! Hvordan kan man vite at alt er i forandring uten at noe i den som betrakter forblir det samme? Hvordan kan med andre ord hukommelse eller minne eksistere, selve grunnlaget for enhver identitet eller sivilisasjon?

Dessuten: Den «viten» asharitene mente de hadde, hvordan ville den la seg empirisk bevise? Så hvordan kunne asharitene omfavne de greske skeptikerne til de grader og gjøre deres grunnposisjon til deres eget?

Fazlur Rahman sier det slik: «Mutakallimene benektet Aristoteles skille mellom form og innhold som en forutsetning for å kunne benekte naturlige årsaksrekker … inntil dette nærmest ble et kardinalpunkt i den religiøse dogmatikk, som hevdet skapelsens tidsbundethet og dermed islamsk eskatologi. De begynte med en konklusjon de trakk fra hva de fant i åpenbaringen (Koranen), og sluttet fra denne hva de mente var nødvendig for å kunne opprettholde en konsistent metafysikk. Dette drev dem så til å slutte at det ikke fantes noen egentlig årsaksrekke i den naturlige (fyisiske) verden. Kort sagt: Asharitene ble tvunget av egen teologi til å benekte virkeligheten».

Macdonald sier det slik: «Asharitenes filosofi er en skepsis som ødelegger menneskets mulighet for å se Gud som ett enste sammenhengende og gedigent faktum i universet». (s 88-90 i Reilly).

... To understand reality, Aristotle theorized that it must be categorized as substance, quality, quantity, relation, determination in time and space, action, passion or passivity, position, and condition. To know and understand the reality of an object required an explanation of its material cause, which is why it exists or its composition; its formal cause, or its design; its efficient cause, or its creator; and its final cause, or its reason for being.

Aristotle agreed with his mentor, Plato, concerning the field of ethics. The goodness of a being depended upon the extent to which that being achieved its highest potential. For humans, the ultimate good is the continual use and development of their reasoning powers to fullest capacity. To effect fulfillment and contentment, humans must follow a life of contemplation, rather than pleasure.

https://legal-dictionary.thefreedictionary.com/Aristoteles

https://philosophy.stackexchange.com/questions/77/can-you-prove-anything-in-philosophy

The search for truth is in one way hard and in another way easy, for it is evident that no one can master it fully or miss it wholly.

The investigation of the truth is in one way hard, in another easy. ... Everyone says something true about the nature of things, while individually we contribute little or nothing to the truth. So by the union of all, a considerable amount is amassed.

“The investigation of the truth is in one way hard, in another easy. An indication of this is found in the fact that no one is able to attain the truth adequately, while, on the other hand, no one fails entirely, but everyone says something true about the nature of all things, and while individually they contribute little or nothing to the truth, by the union of all a considerable amount is amassed.”

― Aristotle, Metaphysics

https://www.frontpagemag.com/fpm/272235/democracy-deliberation-and-internet-bruce-thornton

Fyldig, for dypt for overflatiske?

https://neitilislam.blogspot.com/2024/07/frsteprinsippene.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/03/terje-tvedt-det-internasjonale.html

Therion og «principi»:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/fins-det-en-stor-antikrist-i-dag.html

Modus p og feilaktig om Hege Storhaug:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/hvit-taushet-er-vold.html

Om troper bl a:

https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/kjempefarlig-stort-fakkeltog-for-strre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2025/02/demoni-og-mrk-magi-fra-de-som.html