mandag 1. mars 2021

Tre superviktige artikler på HRS

HRS har nylig levert tre viktige islamrelaterte og virkelig livsrelaterte artikler, den ene av Halvor Fosli og de to andre av Julie Dahle.

Disse to artiklene er så avgjort inne på noe som medstrøms ikke kommer inn på i det hele tatt. Så hvorfor denne tausheten, denne «islam by default»?  Og hva er det som det tauses om? her og Venstresiden tror ikke at muslimer tror på islam pluss her om «luxury beliefs», se sammendrag av artiklene under.

Julie Dahle lanserer begrepet «luxury beliefs» for norske lesere. Der ikke helt enkelt å oversette. Selv har vi her på bloggen utviklet et begrep som kan ligne, men som vi ser går dypere inn på tingene. Luxury i seg seg selv hentyder til noe materielt, en ytre ting man vil ha eller som man må tilegne seg, mer eller mindre bevisst, men «lidenskapen» er der, tydelig.

Det vi kaller det er rett og slett «korrekte emosjoner» paret med SAP eller det sosiologiske, antropologiske og psykologiske paradigme. Når vi snakker om emosjoner, er det ofte vanskelig for folk å skjønne at de i seg selv kan ha noe med «det korrekte» å gjøre, fordi emosjoner jo antas å være noe naturlig og derfor uforanderlige som principium, kan vi si. Emosjoner kan etter vår mening sammenlignes med samvittigheten i den forstand at denne kan betraktes på to nivåer: Den overflatiske og dype. Slik er det også med emosjonene: De kan sitte godt i personligheten, eller de kan «antas» som en brikke eller en nyttefunksjon i et større relasjonelt spill. Det sier seg vel selv at «belives» er både lettere å manipulere, produsere og forandre eller kvitte seg med, enn hva gjelder emosjonene, som jo sitter dypere og som ofte er «ubevisste» på den måten at de unnslår seg refleksjon, fordi de er så umiddelbart foreliggende og fungerende. Se følgende link som forteller mye om hva dette dreier seg om: Emosjoner kan være mer eller mindre livsfarlige - Barret og Goleman For mange er dette «temaet» helt grunnleggende og helt umulig å forstå; det blir ikke mindre viktig å nærme seg og om mulig forstå og «takle» av den grunn. Se om homo oeconomicus og ulike !utgaver! av samvittigheten her (F eks Lock, Marcuse, Aquinas og "Budzi") og mer om relativisme og toleranse i Vesten i dag og Hva er tro? Om logos og stoikerne bl a (syndereisis).

Jeg legger her inn, før vi går videre inn i materien, et sitat fra annet sted på bloggen, som en aperitiff, til vår behandling av forskjellen mellom gresk og israelittisk tenkning, fra en artikkel om Tom Holland:   

Naturen i seg selv var guddommelig fordi gud selv besjelet universet i form av aktiv fornuft, jfr verdenssjelen, og dette prinsippet ble så forbundet med Logos, det som kristne oftest kalles Logos, et gresk ord, og en betegnelse på Gud og Jesus Kristus (pluss den Hellige Ånd). Denne logos «animerer» hele universet. Logos er «innblandet» i materien, den gjennomsyrer alt og former alt som skjer, ja, logos skaper verden. (En aktuell teolog sier at Jesus ble et stykke i verden, som et motstykke eller en prinsipiell kontrast til et gudsbilde hvor Gud kort og godt er simpel, hel, vil jeg si, og da ofte tolket som om Gud ikke kjenner enkelttingene).

Å leve i samsvar med Logos ble dermed identisk med å leve i samsvar med denne logos-guden, en gud som ikke bare alle folk og mennesker hadde del i, mann som kvinne, men som også ga mennesket evnen til å skille mellom godt og vondt. Man kalte denne evnen syneidesis, samvittighet, og den ble oppfattet som en guddommelig flamme eller gnist medfødt i ethvert menneske. Mennesket bar så å si et medfødt gudsbilde i seg, en tanke som ikke er fremmed for kristen og jødisk teologi, hvor gudsbildet spiller en avgjørende rolle når det kommer til menneskesynet, et aspekt som så å si er helt fraværende i islam, som jo har «fobi» for bilder, det være seg karikaturer eller nakne statuer av nymfer stil ut på museer.

Hva er det «vi» ikke ser? Kort sagt dreier det seg om manglende evne til å tenke juridisk og religiøst og da mener jeg ikke bare å tenke formelt juridisk og religiøst; jeg snakker om et dypere forhold til det hele, et dypere filosofisk eller eksistensialt forhold, hvor det faktisk dreier seg om et alt eller intet, (uten at jeg dermed ønsker å egge mer eller mindre til offentlig panikk, allmenn fortvilelse og tilflukt i det rent absurde; det må en stille revolusjon til, en revolusjon blant de fra før «stille i landet», for det er der makten og fundamentet til syvende og sist befinner seg).

En falittkultur som ikke tror på gud, kan selvsagt ikke tenke juridisk og religiøst om Gud, men dermed rokkes grunnen under selve fundamentet, det religiøse grunnlag for jussen og jussens grunnlag i det religiøse. Vi forstår ikke at dette burde angå oss på dybden og inntil margen. Vi har dermed fjernet oss fra selve eksistensgrunnlaget og lever på overflatebrusninger fundert i det jeg kaller SAP, selve paradigmet for alle tenkning og politikk i dag, et paradigme som dessuten gjennomsyrer og forsøker å styre og forme alle emosjoner, all identitet og all politikk. Derfor «forstår ikke venstresiden at muslimer kan tro på islam», slik Julie Dahle formulerer det.

Slik jeg ser det, kan vi ikke engang forstå oss selv, hvis vi ikke ser det juridico-religico aspektet av tingene og relasjonene. Vi snakker her om «grunndimensjoner» i, med og under oss selv som hele personer og som hel kultur, men absolutt uten noen «hel» ideologi». Jeg snakker om forutsetninger for tro, både reelle eller materialistiske forutsetninger og fundamentalkonsepter som presupposisjoner for all juss, all ideologi og all politikk overhodet, agenser som angår på selve livsnerven og våre forutsetninger for å kunne blomstre og fungere som vi skal – ut fra intensjoner og finale årsaker - med alt vi er skapt og utrustet med, enten vi er tilfeldige «oppkomster» av ursuppe eller vi vi tror og betrakter oss som skapte av Gud selv, og i og til Hans bilde og likhet. 

Vi sitter med andre ord på allerede avsagde grener på vårt eget tre og uten noe annet fundament under våre tuer enn løs luft og grønne forhåpninger. Hvor finnes – metafysisk - pusterom?

Jeg har ikke truffet en eneste jurist som ser sammenhengen mellom juss og gudstro, og ikke en eneste sosiolog, psykolog eller antropolog som ser en tvingende og nødvendig sammenheng mellom deres eget fag og det juridisk-religiøse aspektet eller paradigmet, slik jeg formulerer det, (innenfor det jeg kaller SAP, se linker). De føler seg begge absolutt ikke bundet av en slik oppfatning: den er dem fullstendig fremmed; samtlige regner for fullstendig irrelevant og i høyden bare interessant som et studieobjekt som bare muligens kan bibringe en avhandling. 

Oppfatningen og sammenhengen jeg snakker om kan ikke tas med i kalkylene, den har ingen positiv eller «sosiologisk lovhjemmel» annet som en vag forbindelse til vår grunnlov som tvetydig og ullent viser til vår «kristne og humanistiske arv. Man forbyr seg selv muligheten. Den er ikke nødvendig. De klare seg uten. Den kan heller ikke anvendes som grunnlag i noen rettsak og heller ikke noen form for klinisk behandling, eller i noen avhandling i sosiologi eller antropologi: og dette gjenspeiler seg selvsagt i dagligtalen menneskene imellom. Man skjønner ikke at dette angår oss all på dypet; at vi snakker om livsbetingelse her. At vi snakker om hvor vi skal hente ansvaret fra, hvor vi skal hente vår legitimitet og vår identitet fra. De fornekter nødvendigheten av å stille spørsmålene: Hvem er vi? Hvor kommer vi fra? Hvor skal dere hen? Slike spørsmål reserveres til noen minutters koseprat i påskefjellet, hvor alle haster videre på en niste av varm kaffe eller sjokolade og godt smurte ski.

Ingen ser poenget. Ingen ser heller problemet – ved fraværet av de dypeste og egentlig sanne spørsmål.  Man vil ikke ta inn over seg at spørsmålet fortsatt er: Hvilken Gud vi du ha? Hvilken Gud vil du da skal søke deg? De vil ikke skjønne at svaret på spørsmålet faktisk kan avgjøre hvor du havner, både her i livet og etter. Og at det står om vårt være eller ikke være som kultur, som sivilisasjon og som «velvære», kort og godt. Ikke at jeg vil tilbake til «et kongerike av Guds nåde», og hvor den verdslige makt hjemlet seg selv helt logisk tenkt i Gud selv. Jeg vil heller ikke ha et verdslig regimente som styrer som et media a la Machiavelli-styre

Hva kan det komme av? Wilfull blindness? Feighet? Alminnelig treghet, en slags «anal inertia» i selve personligheten, manglende evne og behov for metafysikk? Manglende mot til å møte livets alvor paret med et allmektig behov for kronisk mental rasjonalisering?

Det tauses mye om mangt som ligger utenfor synsvidde, så mye burde være klart. Og slik har det vel alltid vært. Det tauses fordi man ikke kan annet, fordi man ikke ser noe annet og fordi man frykter å se det – det åpenbare, dvs akkurat det som er åpenbart for muslimene – eller står helt klart for dem.

Og dette som står helt klart for det er ofte det som helt klart står i Koranen med følgeskrifter.

Vi ønsker gjerne at det som står i Koranen ikke skulle stå der og derfor at Vesten vanskelig for å forstå at det i det hele tatt står der, at det gjelder, ikke bare gjeldt før engang - og at det står der for at det skal gjøres av muslimer og for muslimer først, «de annenrangs så». Det står bla at man skal være skånsom overfor med-muslimer, men «ruthless» overfor vantro.

For oss vestlige vantro i den vestlige kulturkrets var nokså innlysende og selvinnlysende at det som står der ikke står der, dvs det er ikke bindende for muslimer, hvis Vesten mener at det ikke burde stå der. Noen annen mulighet finnes ikke: Muslimer er egentlig ikke bundet av det som står der og heller ikke vi. (Dette er det skremmende premissgrunnlag vi funderer mye av vår politikk og våre holdninger og dyder på i dag – «entiteter» eller agenser som forteller det meste om vårt forhold til islam og muslimer, dessverre).

I seg selv er dette tankeparadigme en hovmodig tilsnikelse og uttrykker forakt både for muslimer og islam. De forutsettes ikke å være modne eller intelligente nok til å kunne inngå avtaler med Allah på Allahs premisser og på grunnlag av hans grunnlov Koranen og de andre såkalte «sikre» kildene. Derfor ser vi ikke hverken at islam er og hva islam er. Islam er – for oss – fri diktning og passer ikke inn i «våre liv» og vår «way of living». 

La oss nærme oss «saken» ved først å gå inn på begrepet og realiteten av dette med ære. De fleste i dag vil bare ha en viss anelse om at ære finnes og at den virker, både ved sin tilstedeværelse og ved dens fravær, i de enkeltes tankeverdener og i deres sosiale virkelighet, slik de nå engang opplever den, sett litt utenfra, selvsagt. Men man klarer ikke å ta dette med ære helt innover seg. Den tilhører fjerne strøk, fjerne kulturer og «fjerne» mennesker og grupper av mennesker. Den oppfattes som noe midlertidig, noe man med større modenhet vil vokse av seg, hvis man bare dilter etter vår egne overflatisk forståelse av hva ære er og hva den innebærer, ikke bare for folk flest, men spesielt for den troende. Vi hører om æresdrap langt vekke, men slik drap rammer også oss som samfunn, men ikke som vantro mennesker. De vantro – vi kaller dem ateister eller humanister i våre populasjoner – lider ikke av ære, vi begår ikke æresdrap, vi har sluttet å hevede vår rett til å være ærekrenket, vi duellerer ikke p g a såkalt frykt for tapt personlig ære.

Vi har lært oss å tenke selvstendig, heter det. Vi er derfor – paradoksalt nok – bedre (enn noe, i hvert fall). Vi befinner oss på et høyere stadium, men dette hevedes ikke med høys stemme, høyt i private møter, og da med viskende stemme. Vi har for så vidt kvittet oss med ære og alt hva ære står for og innebærer – ære er blitt en negativ størrelse, noe vi ikke vil ha og noe vi ikke kan ha. Vi har funnet andre betegnelser som kan være tjenlige for å markere oss og stautere vår «identitet», vi bekrefter oss nå gjennom negasjoner: Vi snakker om at vi ikke skal fornærme, ikke hetse, ikke diskriminere, ikke håne og ikke forfølge. Men noen ære er ikke inne i bildet. Det er bare muslimene som snakker om ære, bare noe få om den. Vår ære er en svunnen tid; den eksisterer like vel som en anelse: Kanskje noe vi kan gjenvinne – i hvert fall i hukommelsen, for å kunne bringe den i det minste noen millimeter nærmere?

Men vent nå litt. Noen islamske kvinner sies å kunne miste sin ære og hvis hun mister den, mister familien noe av sin kollektive. Ved å begå æresdrap, kan familien restituere sitt mulige dårlig rykte, p g a det ærestap de er blitt påført. Drap blir sett som en rettferdig gjenopprettelse av noe som ble knust og tilintetgjort og som av seg aldri kan gjenopprettes, uansett anstrengelser og bønner om tilgivelse.

Kvinner gjør da mye for å beholde sin ære, sin plettfrihet; de er naturlig redd for å bli drept for at familiens eller klanens ære skal opprettholdes. Vi hører kvinner som vil fremstå som rene overfor mulige friere og senere ektemenn. De vet at mannen setter æren i høysetet og kvinnen individuelt forklarer selv sitt behov for renhet med at «æren» er noe hun har, men som hun kan miste. Hun eier æren som en egenskap hun blir personlig gitt av gud. Mister du æren, er det som når en dyrebar vase går i knus. Og mannen vet det: Han vil eie kvinnens ære sammen med henne, ja, så nært står denne æren for ham at også han tror og forutsetter at han er deleier av denne æren og den funksjon den har. Går vasen i stykker, går noe av selv tapt. Både mannens og kvinnens ære henger dermed uløselig sammen. Og ingen av dem vil stå tilbake med en knust vaser, uansett hvor dyr og sjelden vare denne «vasen» er og uansett anstrengelser man har ofret for å sikre seg denne «eiendommen», som altså er en personlig egenskap og en agens som tilhører personen og personene selv. Uten æren er personene ikke fullt ut personer, hvis ingen gjenopprettelse inntreffer. Man blir fratatt sin grunnleggende markedsverdi, kan man si, ikke bare verdien man har som familiemedlem, som far, mor osv og bror og søster – pluss omgivelser, storfamilie, religion og samfunn.

I seg selv utgjør derfor æren et lim som er sterkere enn noe ord, noen trøst, noen advarsel, noen skjennepreken, noen pedagogikk, noen mulighet til forbedring. Æren kan sies å utgjøre selve eksistensgrunnlaget og fundamentet for alle verdier og dette ikke bare overfor mennesker generelt, men også overfor Gud, (Allah).

Og det er her vi vestlige kommer til kort og ikke forstå det, vi har ikke en «clue», vi er totalt fremmed for dette – og vi skal etter hvert forklare hvorfor. Kort sagt: We don’t get it ‘cause we cant't get God, for å si det på min egen måte.

Vi forstår det ikke hvis vi ikke forstår Gud, ja, forstår vi overhodet og autentisk noe som helst hvis vi ikke forutsetter Gud som selve fundamentet, som alfa og Omega?  Hverken Fosli eller Dahle stiller leserne dette spørsmålet direkte; de setter det ikke front, men det ligger der, kan vi ane; noen begynner med andre ord å nærme seg selve poenget og det vi skriver om her på bloggen: Er Allah Gud? Er islam egentlig politikk? Kan Gud avtales? Flyter menneskeverdet av Guds – eller Allah’s - karakter, eller mangel på slik karakter? Er mennskeverdet foranket i Allah's karakter? Og  Er Allah hellig? Og dessuten: Homo økonomikus? – bl a om «Budzi» og de store filosofene.

Æren I islam understøttes av Allah og profeten; muslimer finner hjemmel for æren i sine skrifter og i Allah; Allah tillater eller forbyr handlinger, holdninger og tanker som direkte berører alt som har med ære og med selve æren å gjøre, særlig kvinnens ære, som er til for mannen; den er for så vidt noe som tilhører eller ikke tilhører den naturlige verden, ifølge Allah og profeten; den subsumeres under det som ikke kan forandres, det som ligger fast. Æren er for så vidt standarden, både den ontologiske og epistemologiske standarden; den er uoppløselig, fullkomment integrert og en aktiv del av religionen eller troen selv, av din’en eller deen’en. Kort fortalt: Under islam låses enhver emosjon til Sharia dvs til Allah, profeten og Koranen. Ingen forlanger mer ”korrekte emosjoner» enn islam, dvs servilt betingede korrekte emosjoner. Islam krever at dine emosjoner retter seg ette «skriften» og ikke «skriften» etter dine emosjoner. Det er kanskje derfor så mange vestlige ønsker og gjør sogar det meste og sitt beste for nettopp å servilisere seg for islam og muslimer, med «korrekte emosjoner», selv om de intellektuelt eller akademisk «vet» at islam er et totalitært og politisk system.

Vestlige mennesker med korrekte emosjoner synes å ha en hemmelig beundring for nettopp islam, en tro og en tradisjon som faktisk forlanger «korrekte emosjoner» – i form av underkastelse – et krav disse vestlige menneskene vet at de ikke har hengende over seg. Islam krever å bli en del av personligheten din, at du individuerer troen, at islam så å si blir ekte deg, og derfor lett å bære i alle livets sammenhenger!

De misunner muslimer som slipper å reflektere på dett; muslimer synes å ha en fordele av å kunne handle på refleksen når det kommer til emosjoner. Emosjonene kan ikke analyser isolert fra islam. Islam er på en måte «de korrekte emosjoner» og dette fremtrer for vestlig emosjonelt korrekte som noe som kommer autentisk og noe man uten anstrengelse er «blitt». Man misunner muslimene den personlige letthet dette innebærer. Man forestiller seg plutselig at muslimene er mer ærlige og ekte, og at de hviler mer i sin tro, mens de vestlige selv bare blir stadig mer avhengig av et livsvis som absolutt ikke gir dem mer fred og ro, men som til stadighet forstyrrer dem med stadig flere urovekkende krav om å bli mer perfekt, på hvilket område det nå enn er. 

En muslim er en som underkaster seg denne ufrakommelige eksistenshorisonten. Den er noe man kan vite med sikkerhet, noe man kan vite noe om og noe som man ikke trenger å tvile på at eksisterer. Og den som ikke ser det, mangler tro og dermed også verd, ja, menneskeverd. Den er rett og slett en del av en selv, en del av personligheten, både fysisk, sjelelig og åndelig, kan vi se. Den er selve rammeverket rundt og i mennesket, betraktet fundamentalt som et holistisk hele. Mangler du ære og ære-forståelse, mangler du både essens og eksistens.

Tror du det ikke? Er du ikke i stand til å forstå det? 

Slik sett – og ja, man ser det slik, tror det slik og er overbevist om at det nettopp er slik - er religionen pr se noe helt annet for en muslim enn for en vantro ikkemuslim. Troen fremkommer ikke av spekulasjoner, den springer ikke ut av noen form for overtro. Den er en del av mennesket og et angrep på æren er derfor et angrep på personen som menneske. Ifølge islam er mennesket både et essensielt betinget og et eksistensielt betinget vesen av natur. Eksistensen kommer ikke før essensen, slik eksistensialistene snakket om for 50 år siden. (Jean Paul Sartre fikk til og med nobelprisen mye pga sine teorier om at eksistensen kommer før essensen – noe vi ikke kan utdype videre her, men som vi har vært inne tidligere ved flere anledninger; jeg kan bare si at denne teorien forutsetter at mennesket ikke har noen nedlagt natur i seg, i og for seg. et er skapt ut fra en hensikt. Mennesket kan skape sin egen mening i en verden som forutsettes å være absurd. Et etterslep etter eksistensialismen er at det blir betraktet både som politisk og emosjonelt korrekt nå at en gutt godt kan være en jente og omvendt, og at omverden må respektere guttens «følelse» som en rettsbeskyttet «egenskap». («Staten» eller umma kan og skal beskytte denne høyst særegne ære med ressurser og maktmidler). I seg selv betyr dette at man nekter både guttene og jentenes medfødte natur som ulike kjønnsvesener og en ideologisk bekreftelse på at de gudløse ateistene nå nekter for at det ikke fins noe som kalles final årsak i naturen og skperverket). Om de finale årsaker her og Mirandola, Nietzsche bl a og eksistensialisme og se her om Causa, I love you og Innledning til "Synden og syndene ..."

Ifølge den kultur som nå råder, og våre «hegemoner», er det med andre ord ikke plass til den urfortelling som alt er avhengig av og beror på, nemlig den at mennesket er skapt i og til Guds bilde og likhet. (Urfortellingen utgjør en integrert del av vår kollektive underbevisste, sammen med alle sine archetyper, ville psykologen C G Jung ha sagt).

Heller ikke i islam finnes denne urfortellingen om menneskets opprinnelse, mening og mål. Ikke rat da at islam synes lettere å akseptere enn kristentroen og Bibelen. Særlig kan man ikke godta «arvesynden», som heller ikke islam aksepterer som gyldig lære og hvor man i høyden kan snakke om at Adam og Eva «feilet» eller «tråkket feil» da de for første gang var ulydige og «gikk over streken». Slik sett har ateismen muliggjort en relativ myk landing her i Vesten. Ateistene og venstresiden har noe felles, en felles fiende, en felles plattform i bunnen av sin psyke.

Og her er vi ved et kjernepunkt: Det foreligger og romsterer et tomrom i sjelene i dag som roper på oppmerksomhet, men som aldri blir hørt eller tilfredsstilt. Det fins et stort sort hull i hjertene. Samtidig så fins «reseptorene» der, de metafysiske forutsetningene i personenes dypeste strukturer, der hvor troen banes, og i de disposisjoner langt inne i personligheten og sjelen som driver oss fremover og oppover mot salighet og fred, om vi kan si det på den måten.

Vi kan selvsagt heller ikke utelukke at det fins en åndelig dimensjon i tilværelsen, og både kroppslige og åndelige behov for helliggjørelse.

Vi vet alle at en steiner en stein: Hvordan gi den sjel og ånd? Sjel og ånd kan ikke stjeles fra steinen og i steinen fins derfor hverken sjel eller ånd. Den har intet å tilby annet som et instrument – et våpen og som en nips på peishylla. Og her er det lite sannsynlig at Yoga og f eks Kabbala kan kommen noen til hjelp, radikalt sett. Og slettes ikke islam, Allah og profeten. Det må åpnes opp for det perspektiv i livet som utmerker mennesket fra alt annet skapt. Mennesket – person og individ – må igjen komme i sentrum av begivenhetene og i forhold til Gud, den forsoning han har «objektivert» og den forløsning som flyter av dette faktum selv.

Mennesket må igjen løftes opp i det metafysiske – for øvrig et prosjekt som ikke kan fullføres uten Guds rike nåde, i den erkjennelse at gud utvelger hvem han vil, samtidig som han vil alles frelse.

Se her om nåde, frelse, utvelgelse, pietisme Calvin, Luther, Teigen, Sløk m fl og se her om ulike teologiske retninger og spenninger i Vesten i dag – et «konglomerat» som kan ta pusten fra noen og enhver. tre enigheten og Vestens forstand og Kirken - og den salige - forvirringen? Løgstrum, Wingren, Sløk og mange fler og Gud og pakene eller avtalene, gresk-jødisk tenkemåte, islam fideisme? Det juridico-religico aspektet

Vi møter i vår omgang med mennesker, mer eller mindre nære, mer eller mindre venner eller mer eller mindre bekjente, og stadig vekk støter vi på personer som «ikke har peil». De kan være jurister, leger, ingeniører, astrofysikere, lektorer, journalister, artister eller musikere, politikere eller kunstnere av ulike slag. Ja, vi kan til og med støte på noen prester og psykologer, sosiologer og antropologer, inkludert alt fra statsvitere til religionsvitere. Men …

Det er noe de ikke ha fått med seg, noe viktig og grunnleggende. De vandrer rundt og er blide og hyggelige, og de fleste har ett eller annet interessant å meddele. De fleste er sunne og friske; de kan være mer eller mindre intelligente, mer eller mindre åpne, mer eller mindre nevrotiske, paranoide, schizoide, mer eller mindre beleste - og deres personlighet kan løst og fleksibelt kategoriseres innenfor en rekke typer, innenfor hele spekteret fra de mest ekstroverte og de mest introverte.

Men de mangler noe. Jeg spør meg hva det kan være og jeg er redd for å gjøre dem urett når jeg forsøker å beskrive dem for meg selv. Jeg frykter å tegne et altfor snevert bilde, at det er noe viktig jeg ikke har sett og noe annet som jeg urettmessig lar ligge uten å vite hvorfor.

Men det jeg ser er, at de faktisk mangler noe. Juristene mangler det religiøse aspektet, det aspektet som hele faget juss faktisk bygger på, inkludert det guddommelige utgangspunktet eller det perspektivet som forutsetter Gud, i tro: Det jurdico-aspektet. De lever og virker og er til i et paradigme som hverken innebærer det jeg kaller det juridico eller det jeg kaller det religico-perspektivet. De mangler alle kontakt med sine «indre gemakker» og med de «reseptorene» jeg nevnte, aktive mottakere og formidlere som faktisk er fysikalsk – og selvfølgelig biologisk forankret, men som like vel fungerer som åndelig tilskyndelser, gestalter eller funksjoner og tilstander som ikke kan forklares eller måles annet enn «i og med ånden».

De mangler kontakt med seg selv. De mangler derfor en slags opprinnelig styrke, en opprinnelig bevissthet. De ser ut til å mangle for forståelse for hva tro eller gudstro er. De vet ikke egentlig hva det vil, ja, de kjenner egentlig ikke sine dypeste behov. De kan derfor nokså lett la seg vippe av pinnen når det kommer til metafysiske og religiøse spørsmål, spesielt når man kommer inne på det genuint personlige i den mest intime form for tro. De frykter dette «området», de har ingen eksistensiell relasjon til det. De er i grunnen svært ensomme, og derfor nokså svake. Vi ser menn som feminiserer seg og kvinner som maskuliniserer seg. Vi ser mennesker som er overmette på inntrykk og impulser fra nær sagt hele universet og som setter seg ned enten for å nyte på avstand eller for å øse seg selv og andre opp i panikk og hysteri.

Jeg tror det mye kan forklares med og har sammenheng med mangelen på juridico-religico tankeforutsetninger. De flykter inne i det de innbiller seg gir mer trygghet: De blir emosjonelt korrekte uten å forstå at dette gjør dem til mer servile og mindre selvstendige som personer. At dette i seg selv skulle gjøre dem tryggere på seg selv og andre, og i forhold til samfunnet generelt, er imidlertid en illusjon, noe jeg har forsøkt å beskrive som en rød tråd på denne bloggen. De gjør seg til skilpadder med nydelig skall og meget sirlig og vakkert utformede individuelle mønster på ryggen, men forstår ikke at de er lette å velte – i forhold til «det overveldende». De tyr derfor til hypermagi. Det gjør seg til hypermagikere som har gjort det til en vane å produsere sine ofre de selv tiltar seg fullmakt til å handle på vegne av, for å kunne lukrere på dem, emosjonelt korrekt, til og med uten at disse illusoriske ofrene har bedt om det, se her om de jeg kaller «müncher», og om hat og hatprat 

Både de humaniora-utdannede og juristene mangler både dette perspektivet og det perspektivet jeg altså kaller det religico-perspektivet. De lever begge i det jeg kaller SAP. Det gjelder også dagens eller gårsdagens teologer. De kommer liksom aldri utover det jeg skrev om i foregående postering, i den rene og skjære liberalismen, ispedd en viss from sosialdemokratisk overbygning, og hvor «det politisk korrekte» nå trenges helt til side til fordel det jeg kaller «det emosjonelt korrekte». Se Liberalisme og hypermagi.

Å være korrekt på denne måten, er blitt den altoppslukende tendens som ingen har klart å sette navn på ennå, - bortsette fra meg, da – og som et nærmest universelt principium i Vesten i dag.

Ikke for at jeg ikke liker «de stille i landet». Jeg akter disse stille, som ofte inntar en salgs stoisk ro i det hele og som aldri mister fatningen. Det fins alltid noe stort i dem; de har sin evighetsdimensjon; de vil ikke dytte for mye at sitt på andre; de kjenner sitt verd, sine begrensninger; de er sjleden skråsikre og breiale på pære; de lytter og de lårer og bruker alt til det gode; de gjør sitt beste, de er romslige, generøse; de har ofte talenter som de lever ut i det ydmyke og for tingens egen skyld; de er kjærlige, tålmodige og viktigst av alt: De lar seg opprøre av urett og menneskeskapt lidelse; de har klare oppfatninger av hva som er rettferdig og det som ikke er det; de lar seg ikke dupere av utopiske ideologier og heller av svermeri, hverken åndelig eller sekulært svermeri.  Men jeg ser eller oppfatter at de mangler noe. Jeg tror det kan snakkes om en metafysisk lengsel som ikke tillates å tre i funksjon. Disse menneskene tenker naturlig i juridico-religico baner, uten å bli flisespikkende og pukkende. Det er nesten i seg selv et mirakel at de klarer seg så godt. Og at de kan utvise så mye brorskap og kjærlighet mot hverandre og de som trenger det. Men samtidig er de realistiske og naturlig skeptiske overfor folk og strømninger som dyrker «det emosjonelt korrekte». De nærer faktisk også en rasjonell bekymring overfor en fremtid som nok vil vise at vi har påtatt oss for mange forpliktelser over «fenomener» som kan komme til å tynge og koste oss mer enn det omverdenen kunne forlange av oss at vi skulle yte.

Så hva er det som feiler oss? For å forklare, kan vi ta en kikke på ulikhetene mellom gresk og hebraisk verdensanskuelse, menneskesyn og gudssyn:

Ordet skapelse i bibelsk forstand fins ikke på gresk grunn. Gud er i høyden den som skaper av noe allerede foreliggende, noe som utvikler seg. «Universet» har eksistert fra evighet av.

For israelitten var verden i begynnelsen ikke til. Den kan derfor forsvinne; den går ikke i evig tilbakevendende sirkler; verden skal stadig skapes, stadig fremkalles fra tomheten eller intet – av Gud. Gud verger verden mot destruksjonen. «Den skapte verden er ikke rasjonell. Den utfordrer ikke til granskning og innsikt», skrive Johannes Sløk, men her ser han bare halve sannheten og den delen av sannheten som faktisk korrigeres av Bibelen selv, i og med at Gud har inngått en pakt med skaperverket om å opprettholde de underliggende lovene til evig tid. Jødedommen er ikke primært occasjonalistisk, slik Sløk her vil ha oss til å tro. Occasjonalisme er noe som i mye større grad preger islam, og her er det snakk om to virkefelter for occasjonalismen, slik jeg ser det; en occasjonalisme i islam og en helt annen og faktisk absolutt begrenset occasjonalismen i jødedommen. Se om Reilly og Malik her

Israelittene bryr seg ikke med å erkjenne verden, skriver Sløk videre, (en sannhet med de aller største forbehold, selvsagt). For israelitten er ikke oppgaven å forstå seg selv ut fra den kosmiske totalitet. Det er ut fra Gud, ikke ut fra verden mennesket må hente sin selvforståelse. At mennesket er skapt i guds bilde betyr ikke at mennesket har fått fornuft og tale. Det betyr at mennesket på samme måte som Gud kan utøve et herredømme,

For grekeren er altså verden ikke skapt; den er rasjonell og evig og mennesket har sin fornuftsbestemte plass i universet eller eksistensen. Israelitten kan ikke tenke ut fra verden i stedet for Gud. Verden er ikke et sammenhengende, evig rasjonelt kosmos, men guds frie skaperverk.

For grekeren er rettferdighetens idé, dens prinsipp og norm, det høyeste. Den er urokkelig og gudene må bøye seg for den. Gud for jødene er ikke bundet av noen norm. Loven og rettferdigheten utgår fra Gud selv. Mennesket trykkes ikke i avhengighet av universet. Gud har hevet mennesket til den høyeste verdighet. (Ligner ikke det litt på islam i Sløks øyne?).

Gud sa ordet, og gjennom det ble lyset til. Ordet er før tingen. Ordet er det første. Tingen blir fremkalt ved ordet. Det forelå ikke noe begrep ferdig for det lyset som skulle skapes.

I den greske verden er derimot ordet alltid en budbringer … tingen var til før ordet og uavhengig av det. Ordet føyer seg etter tingen … det kan ikke gå på egenhånd. Det er ingenting i seg selv.

Det er ingen tilfeldighet at grekerne oppfant dramaet. … Dialogen kan ikke nå til veis ende; den kan peke på hvilken vei som er den rette. Den høyeste sannhet lar seg ikke uttale, den innerste realitet i alle ting lar seg ikke uttale, for over hørselen står synet. Det er i intuisjonen at vi kan bli stående ansikt til ansikt med det høyeste.

Det er ikke i samtalen, men i myten at den høyeste sannhet formuleres. Utenfor myten gis bare taushet. Platon: «Det alvorligste ligger gjemt på det skjønneste sted i hans sjel».

I israelittisk livssyn er tingene ikke til, men de blir til. De kalles til eksistens. «Dette er en spiritualisering av den primitives magiske formularer, besvergelsen, som på en dunkel måte tenkes å gjøre sin virkning. I Israel er profetens utsagn alltid på en viss måte besvergelse» skriver Johannes Sløk. Profetens ord er selv med på å skape den fremtid han profeterer om. Israelitten tror at det å se Gud, er døden. Derfor dekker han hodet til når han føler Jahves nærvær. Når Jahve ikke viser seg for øyet, men snakker, da reagerer en riktig med utbruddet: Tal. Herre, din tjener hører.

Moral: For grekeren består mennesket av forskjellige deler, høyere og lavere, som ligger i innbyrdes strid. Oppgaven ligger i å stille seg på de høyere delers side og føre kamp mot de krefter som drar nedover i mennesket. Sjelen må bli seg selv bevisst. Den skal strebe mot den åndelige verden. Sjelen er som en edelsten som bevarer sin renhet og verdi, uansett hvor skitten det er der hvor den blir kastet. Den skal forsøke å få igjen sine tapte vinger. Den ytre, legemlige verden er noe dårlig eller verdiløst. Mennesket er alene med seg selv og sitt ideal i det moralske strev. Målet er å frigjøre sjelen fra legemet. Grekeren ser ikke mot fremtiden. Han venter seg ingenting av historien, men håpe på den hinsidige verden.

For israelitten ser det helt annerledes ut. Israelitten kan ikke oppfatte mennesket som et sammensatt vesen. Det er en helhet, «i helt ufilosofisk forstand», skriver Sløk. Moralen hviler ikke på prinsipper, men på befalinger. Moralen betyr ikke å strebe etter et ideal, men å oppfylle en lov. Synd er gjenstridighet, (ikke en mangle), ulydighet og derfor et viljesfenomen. «Synd er uvitenhet», mener Sokrates, s 38 – fordi dyden kommer av innsikt i dydens ideal. Israelitten prøver derimot ikke å forstå seg selv, men han leser Jahves lov dag og natt. Den som er moralsk god er «ulastelig» og «uten lyte», som offerdyrene skal være. Han er ikke beheftet med noen feil, og han har ikke brutt noen bud. Det moralske mål er å bli rettferdiggjort, - en glose av rent juridisk karakter. 

På gresk er rettferdigheten et spørsmål om å nå målet, utfylle sin plass og fungere rett i den helheten hvor man hører hjemme. Rettferdighet er et metafysisk spørsmål. For israelitten dreier saken seg derimot bare om lovens oppfyllelse. Han tenker naturlig juridisk.  Den israelittiske moral lar på denne måten ikke mennesket være alene med sitt ideal. Når det er stilt overfor en lov, så er det samtidig stilt overfor Jahve som har gitt oven. Moralen blir en sak mellom to parter, mellom mennesket og Jahve. Den blir personlig. Det blir egentlig en sak mellom tre parter: Mennesket, Jahve og – medmennesket og medmennesket blir den man er forpliktet overfor og noe mer enn en borger en skal forme i den harmoniske bystat. Den moralske lov utformet i de ti bud, sikter på å holde stammen sammen. Eiendom og fellesskap må inngjerdes av lovbestemmelser slik at de blir ukrenkelige. Mennesket vises bort fra ønsket om å ligne et ideal, s 43.

(Jeg må her skyndte meg å si at jeg ikke ønsker å fremstille jødedommen som en primært okkasjonalistisk tro. Sløk behandler ikke okkasjonalisme; den synes å være totalt fraværende i hans behandling av sitt kostelige stoff. Okkasjonalisme i jødedommen opptrer som en parentes, som visse glimt inn i tilværelsens uutholdelige og ofte skremmende letthet. Fundamentet i den judeo-kristne tradisjon og forestillingsverden – forstillinger som for øvrig ikke bare er forestillinger, slik mange vil ha det til - ligger i dette at Jahve har inngått en pakt med selve skaperverket om at det skal ligge fast og stå stødig – en helt avgjørende forestilling som har åpnet både jøde og greker for å se bl a naturvitenskapen som et naturlig og nødvendig tilbud vi som forvaltere har å benytte oss av, til alt og alles beste …  Bare i de seneste årene er okkasjonalismen fått en seriøs behandling i Vesten, se her om The Closing of the Muslim Mind ).

Sløk fortsetter: … en hvilken som helst handling i enhver gitt situasjon kan bedømmes som enten rett eller gal. Ledemotivet tar ikke sikte på å yte hjelp til nesten, men det å bli rettferdiggjort ved å yte hjelp. Ved å tale om mange synder, unngikk man å tale om synden. Enhver synd blir absolutt i forhold til Jahve. Jesus ser simpelt hen på mennesket som en synder, dvs som en som er besatt og ufri, som er bundet av sin uskyldighet, forgjeldet og uten fremtid. Mennesket er helt ut rettferdig eller helt ut synder. (Syndstilgivelse og helbredelse er samme ting). Jesus skaper igjen verden ved å kalle den ut fra tomheten. Jahve sa: Bli lys! Jesus sier: følg meg!

Gud er – i dette tankeparadigme - virksom og dynamisk; han er suveren og ikke bundet av noe annet enn sin egen vilje. Virkeligheten, verden, liv, er ikke noe som er, og som derfor kan tolkes og forstås. Det er noe som blir til, som man kan bli satt inn i eller gå glipp av. «Med denne livsforståelse blir livet noe som mennesket ikke selv eier, men livet kommer til mennesket … Livet blir ikke gitt meg på et bestemt tidspunkt … livets virkelighet er å komme. Det må komme på nytt hvert øyeblikk, helt og uavkortet. Livet er hvert øyeblikk hele livet, ikke bare en liten del av det. Og mennesket er hvert øyeblikk helt til stede, og dets avgjørelse blir total.

«Man må forstå at for Jesus er ikke Gud et slags begrep, et mytisk uttrykk for tilværelsens orden eller en abstrakt forestilling av mer eller mindre tvilsom karakter. … for oss er Gud et begrep, for Jesus en levende person. … Gudsrike er underfullt, for Gud gir det hvert øyeblikk. Det har ingenting med et gresk kosmos å gjøre. Det er ikke foreliggende og velordnet. Det kan ikke erkjennes og det er meningsløst å fremstille i det med filosofiske vendinger. Det kan bare forkynnes som noe som kommer med myndighet … « skriver Sløk, s 95

Historien betyr egentlig ingenting for grekerne, skriver Sløk. Historien er tom, fordi den jo er et av de avgjørende uttrykk for stoffets tomme verden. Historien er formen til den verden som egentlig ikke eksisterer. Historien må derfor peke ut over seg selv, mot en hinsidighet som nettopp av den grunn ikke kan være historisk. Den greske tilværelsen på den andre siden er åndens, evighetens og det uforanderliges tilværelse. Grekerne kan ikke se mennesket som skapt av Gud, som noe kan synde, gå fortapt og frelses. De kan heller ikke se at de kan dø og så reises opp til et nytt liv – og det ikke bare i rent biologisk forstand. De kan ikke se at mennesket kan skapes og gjenskapes ved skapelsens ord. I stedet ser grekerne på mennesket som noe har en udødelig sjel. Sjelen kan fris ut fra legemet som er fanget i sitt fengsel. Mennesket er et forunderlig sammensatt vesen som består av både stoff og ånd. Det er bundet til tidens gjøglende verden og dets hjerte har rom for lengselen mot evigheten. Denne lengselen kan bare stilles ab kirkens budskap om frelsen i livet etter døden … s 154.

«Vi priser oss lykkelige også over våre trengsler! For vi vet at trengsler gjør oss utholdende», Rom 5. 3. «Vår trengsel er jo kortvarig og lett, og den skaper en evig rikdom av herlighet for oss, ut over alle grenser. For vi har ikke blikket vendt mot det synlige, men mot det usynlige; det synlige varer jo bare en stund, men det usynlige varer evig», 2 Kor 4. 17-18. 

Tilbake til ære og essens: Mennesket kan ikke endre på dette «premissgrunnlaget» - hvor altså tapt ære betinger rettsgyldig plikt og rettighet - uten å begå en alvorlig synd mot Allah og profeten.  I islam går troen på det som er, ikke på det det usynlig og det man håper på, se Hebr 11.1. Æren blir dermed en essens eller en substans, en reifikasjon som tilhører den troendes vesen, «det som gjør det til et menneske, ja, den er blitt en agens i og med den troende som vesen, dvs det som gjør det til unikt et menneske, i kontrast og motsetning til dyrene, som ikke kan ha noen ære, fordi de av vesen jo ikke er mennesker. Æren er uavhendelig valuta, ikke til å kompromisse med – med mindre man korrumperer seg, selvsagt. Snakker vi om «avlæring» her, og dette at man kommer inn i et nytt doxisk felt, og hvor dette integreres som normalt og nødvendig, kan det bli snakk om en veldig lang og ofte smertelig omstillingsprosess både privat og offentlig. Vi ikkemuslimer i Vesten har et ofte ikkeformulert ønske om at det er denne prosessen kan og bør skje, og at dette vil skje. Det hele beror imidlertid på hvor mye vi er bevisst på og villige til å etablere islam som en stadig sterkere makt- og innflytelsesfaktor og i hvor sterk grad vi er villig til å tilpasse oss et nytt lim som presumtivt skal holde kulturene og troen sammen, både den eksplisitte og implisitte troen som tros alt ligger der - på tross av livsoppfatninger, verdensanskuelser, verdisyn, gudstro og gudsforestillinger, og i hvilken gra den ene parten har bedre forutsetninger – ut fra sine ulike juridiske og åndelige konstitusjoner - for å smelte sammen med den andre og gå opp i en høyere enhet.

Det vesentlige spørsmålet bør være om i hvor høy grad vi selv er villig til å integrere oss i denne kulturen og denne din’en og hvor bevisst vi er eller ønsker å være det metafysiske fundament vår egen kultur, våre anskuelser og vår tro eller troer beror på. (Det dreier seg ikke her om bare å åpne seg litt mer eller litt mindre for).

De fleste synes å gi katta i dette. Man lar seg ikke affisere, som man sier. Det dreier seg dermed ikke primært om politikk eller politiske strategier. Det dreier seg om forutsetningene for at politikk overhodet kan være mulig. En evig krigstilstand mellom «partene», umuliggjør enhver rasjonell politikk og enhver kreativ diskurs. For å kunne drive rasjonell politikk og for å kunne se en sann blomstring, og hvor lykken virkelig kan søkes og kanskje oppnås, fullkomment, må begge parter justere eller til og med helt forlate sine grunnleggende metafysiske strukturer og doxa (umiddelbart antatte forestillinger og konsepter som autentisk tas for god fisk og som ikke trenger begrunnelse).

Men dette er bare begynnelsen. Vi kan ikke hige etter en felles plattform bare for plattformens skyld. Vi kan ikke søke felles grunn for å leve i en yndig prosess bare for prosessens og den gode tones skyld. Vi bør ikke, kan ikke nøye oss med en synkretistisk tro, en ny fellesgud, et minste felles multiplum. Dessverre er de kristne mer en villig til å arbeide etter en slik linje, og de sekulære og ateistene – helst på venstresiden - i enda større grad. Se vår "ateisme for dummies" her

Å anta at dette «skal gå seg til av seg selv», beror på et hovmod og en falsk selvsikkerhet, som egentlig bunner i middelmådig intelligens, angst og grunnleggende uro, ja, fobi, en slags forbi for selve eksistensen slik den fremtrer for oss her og nå overhodet, en tilstand som selvsagt vil koste oss dyrt. De aller fleste i Vesten i dag lever godt på den illusjon at Gud ikke eksisterer, og så trekker man den konklusjon at da kan heller ikke Allah eksistere og at det derfor kommer til å gå seg til. Se denne om den "alminnelige" angst for ytringsfrihet og demokrati i Europa

Vi står da igjen med at mening kun finnes i dette å være «emosjonelt korrekt». Å være «politisk korrekt» kommer ikke til å strekke til som nødvendig forutsetning for en fredelig utvikling, hvis den utviklingen vi har sett til nå de siste 50 årene får fortsette uten bevisst og massiv motstand bygget på våre «original-verdier» som er å hente i den eksplisitte judeokristne tradisjon, vår religiøse konstitusjon. Og denne konstitusjonen er noe helt annet enn den deen’en eller din’en som vi nevnte over, dvs den konstitusjonen som faktisk ligger under Koranen og de andre ledsagende muslimske skriftene. Vesten og islam bygger på to inkompatible transcendentale forutsetninger, forutsetninger som gjenspeiler seg i menneskesyn, gudsbilde, verdisyn og virkelighetsoppfatning, kort sagt ulike verdisyn, verdenssyn eller verdensanskuelser. Se her om "det juridico-religico mennesket" og tankeforutsetninger, med mange linker og Og se her om det jeg kaller SAP-paradigmet satt opp mot "deen eller din" i islam

Prof Åge Holter skriver: Din – eller deen - assosieres med det som er skikk og bruk, lov og regel. Akkurat som det i norrøn tid ikke fantes noe annet begrep for religion enn forn sed og skikk, så er Koranens ord for religion, din, uttrykk for de regler og bud som mennesker skal holde. Vekten ligger ikke så mye på personlig tro, men på det kompleks av lover som skal styre og regulere mennesker i samfunn. (Når Trykia under Atatyrk skilte stat og religion, kan man si at han aksepterte islam som en personlig tro).

Mlud Kasim, tidl moske og undervisningsminister i Algeri, sa det slik: Islam er både religion og stat, et altomfattende sosialt system; gyldig til enhver tid og på ethvert sted.

Holter: Islams begynnelse ble grunnlag av lover og plikter og rettigheter som Allah – Holter bruker her ordet Gud – hadde åpenbart for ham. Det var ingen kirke og heller ikke noe presteskap … men er folkesamfunn av troende (umma).

Holter kommer så med en viktig innsikt: Kristendommen ble til i det romerske imperium og forkynte: Gi Gud hva guds er, og keiseren hva keiserens er. Islam ble til utenfor det romerske og byzantiske rike og hadde ikke behov for å gi til keiseren. Islam var sin egen keiser, med Muhammed som profet og statssjef, general og helgen, prest og dommer.

Sant nok, men Holter bruker her ordet «prest» om Muhammed. Dette i seg selv er kritikkverdig og bommer stygt på målet: Det fins overhodet intet presteskap innen islam. Bare uvitende tror det og bare få vet at «prest» i jødedom og kristendom er en offer- og soningsprest, et forløsningsembete som altså ikke finnes innen islam.

Man tror i tillegg ofte at moskeene er og har samme funksjon som kirkene har i «kristenheten». Og selvsagt, at Allah er identisk med Gud, hvilket vi har forsøkt å motbevise i en rekke artikler her på bloggen tidligere. Forskjellene er radikale, fundamentale og absolutte mellom dem.

Holter forteller videre: Jama ad-Din al Afghani, 1830-97, var den som først våget å tale om profetens sosiale funksjon. I en artikkel publisert i Paris i 1884 sammenlignet han kristendommen og islam under politisk synsvinkel. Resultatet var paradoksalt og forbausende: De kristne er med sin teknikk, sine våpen, sin levestandard denne verdens herrer – enda de bekjenner seg til et rike som ikke er av denne verden. Muslimene er under fremmed åk, de briljerer ikke hverken med krigsutstyr, industri eller luksus – enda de bekjenner seg til sverdet og seierens og maktens religion. … Sure 8. 6: Ha i beredskap mot dem alt dere eier av hærmakt og hester, for at dere kan skremme alle som fiender av Allah (Gud) … alt som dere legger ut skal betales deres tilbake …

… begge har sviktet son religion, de kristne ved å overta det romerske imperiums struktur, muslimene ved å synke ned i fatalisme og mystikk -. Men Afghani tviler ikke på at muslimene vil vende tilbake til sin ærefulle fortid, skriver Holter. Da skal de forbigå alle ikke-muslimer i militær vitenskap og offensiv kamp, så de kan sikre sine rettigheter og spare seg selv for å bli ydmyket og religionen for å bli prisgitt. «Det er ikke islam som var årsaken til at araberne stanset opp i utviklingen, like lite som kristendommen var skyld i Vestens suksess. Tvert imot: De kristne var sterke, fordi de var dårlige kristne. Muslimene var svake fordi de var dårlige muslimer».

Holter bemerker: Vi merker oss denne problemstilling: I sentrum står religionens nyttefunksjon, den evne eller vanmakt som politisk virkemiddel.

Kommentar: Holter synes å være helt fremmed for islam som tro, gjerne overnaturlig tro eller tro på gud selv, som transcendent, ja vel, men også som en høyst verdslig virkende faktor, via deterministiske oppfatninger og via den guddommelig lov, sharia, selv. Holter tenker som folk flest også i dag: Islam som «metafysisk faktor», ha, nærmest som en allmektig personlig faktor, skyves ut av bildet. Muslimene skal antas med nødvendighet å tenke like sekularisert som oss selv, dvs tro verdslig. Å «tro oververdslig « er en umulighet for Holter. Dermed gjøres islam til kun en dennesidig faktor, i praksis til et praktisk eller politisk problem man så å si kan bevilge seg bort fra. Islams krav på den troendes hele personlighet blir dermed nedtonet og det samme gjelder de budene om bruk av dødsstraff for f eks apostasi Koranen påbyr, blir et spørsmål om sosialpolitikk, ikke om selve gudstroen.

Holter siterer så Muhammed Abduh, 1849-1905: «Egypternes sjel har suget inn religiøs hengivelse, i den grad at religionen er blitt en uadskillelig del av deres natur. Den som ønsker å komme med reformer på andre veier enn religionens, han så en sed som ikke passer til denne jord. Det er såkorn som ikke vil slå rot».

Kommentar: Vi så hvordan det gikk med «den arabiske våren». Jeg nøyer med å linke Åsne Seierstad: rusa på frihet og Mange masker og Kan venstresiden forstå det? Og Utvik og Allah og Gud og sharia-demokrati? Og Den ugyldne middelvei i islam? Og Spencer, Ågot Valle, Hagia sofia, Erdogan og "hamas" som lignende på vestlandspietisme?

Holter:For Hasan al-Banna var islam alt samfunnet trengte: lære, gudstjeneste, fedreland, borgerskap, religion, stat, spiritualitet, handling, en koran og et sverd.

På bølgen av nasjonalisme var det lett for en kampgruppe som Muslimbrorskapet å vinne tilhengere for et utopisk program om full restaurasjon av den hellige lov. Slagordet ble Alt eller intet. Islam er en religion som representerer enheten mellom kultus og sosiale forhold, mellom tro og adferd, mellom åndelige og materiell verdier, mellom denne verden og den kommende, mellom himmel og jord. Fra  denne store, altomfattende enhet stammer dens lover og forpliktelser, dens direktiver og straffer, synet på administrasjon av stat og finanser. Fordelingen av krigsbytte og skatter, rettigheter og plikter. I dette hovedprinsipp (enheten) er inkludert alle deler og detaljer (av sharia), sier Qutb.

Kommentar: Som vi ser bruker Holter Allah om gud og omvendt. Dette er selvsagt svært problematisk, for ikke å si umulig. Men grunnen var vel at tiden for å trekke det fundamentale skille ikke var inne, boken jeg siterer fra kom ut i 1977 og den heter Araberne og islam. Boken ble til i et klima for globalisme, pluralisme, optimisme og en klokkertro på at alt skulle ordne seg med tanken på at alt skulle gå seg til. Gresk biskop: Islam er et politisk parti

Se følgende linker hvor jeg behandler islam som politikk, ja, til og med den fullt mulige tanken at islam er et politisk parti: Utvik og Qutb og Gud eller Allah - trosbekjennelsene og Kristelig folkeparti og brorskapet, en "skandalon"? og Kirken og "Allah er vår gud" - om bla trosbekjennelsene og Qutb og om «jihad er vår vei» … Fyldig og grundig om "Allha hu achbar" - og de store filosofene og Fatal og evig forskjell Og :  Ser her om Hodne- saken og islam sett som et politisk parti

Og se her: Er islam en religion? Og Hodne, Marcuse ogHodne, Martin Luther og "she is in danger"

Og: Bertrand Russel og hodne-saken. Og: Våre domstoler og vårt rettsvesen: Alla - ikke politikk (og om hodne-saken forts) og Privatsrettslig justismord?

(Historikk: 

https://neitilislam.blogspot.com/2020/05/merete-hodne-og-bayan-med-nytt-navn-og.html 

https://neitilislam.blogspot.com/2017/03/kulakk-moral-og-manglende-bevissthet-i.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/09/straff-for-hijab-nekt-betyr-kt.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/09/hodne-marcuse-og-fugelli.html

https://neitilislam.blogspot.com/2017/01/hodne-tapte-bayan-vant.html

https://neitilislam.blogspot.com/2017/07/gladnytt-for-hodne-saken-jawohl.html

http://neitilislam.blogspot.com/2016/11/hodne-saken-er-islam-et-politisk-parti.html

https://neitilislam.blogspot.com/2017/03/boten-er-yitzia-skatt-til-umma-de.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/10/hodne-saken-er-islam-en-religion.html)

Vi må nå frem til tingene sett mer i et «nøtteskallet» - hvordan få plass? Vel, vi skal forsøke.

I den islamske urfortelling – som bindende myte eller ikke -  fins intet Livets Tre, ingen lov som er skrevet på eller over menneskets hjerter, intet menneske som er skapt i – eller til - Guds bilde og likhet. Se her om Livets Tre og godheten eller kjærligheten hos Paulus her

Man kan ikke si at Allah er en person, men man «se» Allah i sharia og i form av Koranen med dens innhold. Allah er en bok og ikke en Person, sies det. Man kan ikke ha et «personlig forhold til ham». Derfor kan mennesker ikke fornærme Allah. Profetene derimot, nyter en i alle henseender overveldende og overordnet beskyttelse mot krenking. (Vi vil her bare nevne at Stalin – uten sammenligning for øvrig - var veldig positivt innstilt til lover mot hatefulle ytringer!). 

Allah kan heller ikke sier å «være kjærlighet». Allah kan ikke «elske». Han har ingen sønn, aller minst En unik Sønn, selvsagt. Allah er radialt «prinsipielt» skjult for menneskene; menneskene finner sin gud i Koranen og Muhammed er hans profet, et menneske som selv innrømmer synd, (men ikke syndig natur). Arvesynden er umulig i islam, menneskene er i høyden feilbarlige. Og det er intet behov for noen stor, dramatisk og evig gyldig forsoning eller forløsning. Profeten kan derfor oppfattes som en gudserstatning, en «personlig» erstatning som riktig nok kan «gå god» for visse mennesker på dommens dag, men hvor utfallet tross dette like vel er usikkert. Hovedregelen er faktisk at alle like vel må utholde en viss periode i det allahianske helvete. 

Allah har ikke bundet seg til å opprettholde naturen og naturens lover, som da – slik det fremgår av Bibelen - ligger fast og som åpner for trygg forvissning om vitenskapens nødvendighet for menneskene; Allah er kaprisiøs og uutgrunnelig; gudssynet i islam preges av Allah’s forutbestemmelse, en tro som ender i en slags skjebnetro. Allah opererer dessuten occasjonalistisk: Han nyskaper verden hvert «nano-øyeblikk» eller ubegrenset fortere.

Allah er en monolitt, en monade, Det absolutt «simple» vesen, hvis det kan snakkes om vesen her overhodet. Allah en monade? Man skulle derfor tro at Allah ikke kjenner enkeltmennesket, men det gjør han, ifølge Al Ghazali, d 1111. Ghazali ble sufi og hans tanker er for så vidt normerende eller preskriptive i hel den muslimske verden. Han mente at de som sier noe annet, må drepes.

Slik jeg ser det, foreligger det i og med Ghazali en inkonsekvens eller en inkonsistens innebygd i islam per se, selv om det ikke ser slik ut, ved første øyekast. Se: Hvem sier du at Allah er?  Og om al arabi, Aquinas, Armstrong m fl og er Allah hu acbar? Og om  Fundamentet i det store Amen

Og om dagens tragiske occasjonalisme i Vesten og linken til islam

Julie Dahles siste artikkel:

 Julie Dahle: Begrepet «luxury beliefs» er ikke helt enkelt å oversette, for det handler ikke om tro i tradisjonell forstand. Det handler om meninger – luksuriøse sådanne. Begrepet er også mer treffende enn «politisk korrekt» eller «meningselite» – for det har en iboende forklaring av hva meningene er ment å være; sosiale overklassemarkører.

Vår tids Rolex-klokke

… forskning viser  at respekt og beundring fra menneskene vi har rundt oss, er enda viktigere for vår følelse av velvære enn hva penger er.

Å inneha de «riktige» meningene er dermed viktig for tilhørighet, men også – og kanskje i enda større grad – for å oppnå status.

studies have shown that negative social judgment is associated with a spike in cortisol (hormone linked to stress) that is three times higher than non-social stressful situations. We feel pressure to build and maintain social status, and fear losing it, skriver Henderson.

… Rob Henderson tilskriver fenomenet statusjag og ønsket om å framstå som del av overklassen. Han sammenlikner luksusmeninger med andre luksusmarkører, som dyre klær eller dyre eiendeler.

… Dette er politiske meninger og ideer som gir eliten status uten risiko for selv å bli belemret med resultatene av meningene. Resultatene går ikke ut over dem selv, men utover de mest ressurssvake i samfunnet.

Ekstreme utslag i akademia

Det interessante i Hendersons analyse er at fenomenet med luksusmeninger får en naturlig opphopning i akademiske institusjoner og blant yngre. … For å stimulere denne interessen er de omgitt av mennesker akkurat som dem selv – og både deres jevnaldrende og konkurrenter er også «intelligente» status-søkere. De ser kontinuerlig etter nye måter å bevege seg oppover, og unngå å bevege seg bortover eller verre: nedover den sosiale rangsstigen.

… Talende eksempler

Luksusmeninger er meninger der meningsbæreren selv ikke bærer konsekvenser for svadaet hun eller han lirer av seg. En typisk luksusmening er at innvandring av flyktninger bør øke fordi man ikke skal sette prislapp på lidelse. En slik mening gir sosial status, og er risikofri for egen del når den framsettes fra beste vestkant. …

Nok en typisk luksusmening og dens funksjon som sosial klassemarkør er, som Henderson påpeker, meningen om at kjønn er en sosial konstruksjon.

… Når luksusmeninger er farlige

... Parallelt har luksusmeningsfolket fått gjennomslag for «inkluderende krisesentre». Det betyr at alle krisesentre må kunne tilby tjenester til «alle» kjønn. Som et resultat av kjønnspolitikken har så langt to krisesentre måtte stenge. De har ikke lenger krav på offentlig støtte for drift.

… Velge riktig

Mens den tidligere venstresiden var opptatt av kamp for sosial rettferdighet, framstår de nå opptatt av kamp om å klatre høyest på den sosiale rangsstigen. … Det individfokuserte samfunnet har gitt oss mange goder, men når individets fokus blir så innadrettet at meninger blir markører for velstand, er vi ille ute å kjøre. Det er ingenting flaut over å snakke mannen i gatas sak. Det er heller andre som bør se på egen trang til posisjonering og gå i skammekroken ved tanken på hvem de tråkker over i prosessen.

https://www.rights.no/2021/03/riktige-og-gratis-meninger-som-gir-status/

Fra Foslis artikkel:

https://www.rights.no/2021/02/jordan-b-peterson-frykter-konsekvensene-av-a-snakke-med-ayaan-hirsi-ali/

Jordan B. Peterson frykter konsekvensene av å snakke med Ayaan Hirsi Ali, Halvor Fosli 26.02.2021:

… Vi har omtalt Prey tidligere. Hirsi Alis provoserende, men godt underbygde tese, er at masseinnvandring til Europa fra (særlig) islamske land med et helt annet kvinnesyn har etterlatt europeiske kvinner i større fare enn før. Vi skrev avslutningsvis:

Boken til Hirsi Ali tar derfor for seg hva nesten alle vestlige samfunn nå står overfor: «hvordan integrere unge menn som kommer fra en verden der kvinner blir sett på som byttedyr.»

… Ayaan Hirsi Ali påpekte i en podcast med Brendan O’Neill hvordan woke-bevegelsen ikke er opptatt av overgrep som innvandrerkvinner og kvinner i arbeiderklassen utsettes for. «Ingen har ødelagt mer for kvinner enn multikulti-folket,» sa hun.

Noe av det mest oppsiktsvekkende som kommer fram i Petersons podcast, er at han frykter at det å invitere Hirsi Ali til sin podcast kan føre til at kanalen hans stenges på YouTube.

… boka tar opp tema som absolutt bør diskuteres, mener Peterson, som uansett hva man måtte mene om meningen hans, er en ytterst reflektert og empirisk forankret akademiker. Det betyr at han peker på at den frie verden har stilt seg slik at helt sentrale samfunnsspørsmål ikke kan drøftes fritt og opplyst, i tråd med alle Arne Næss’ punkter om saklighet.

… To ytterst respekterte intellektuelle og forfattere, begge bosatt i Nord-Amerika, selve garantien – militært, kulturelt og økonomisk – for vestlige demokratier, snakker som om de lever ufritt, med angst for å drøfte seriøse sosiale og politiske utfordringer, i et ytterst sobert, akademisk språk – men også uten å feie noe under teppet eller bruke forskjønnende uttrykk.

Det er et dårlig tegn som det er verdt å merke seg. …

Julie Dahle, artikkel 2:  https://www.rights.no/2021/02/venstresiden-forstar-ikke-at-muslimer-tror-pa-islam/

Problemet med begrepet “islam-venstre” er at venstresiden er fullstendig likegyldige overfor islam. Når hørte du sist noen fra venstresiden støtte hijabbruk ved å referere til det teologiske innholdet i islam? Julie Dahle 26.02.2021

I Frankrike går debattene glovarme etter at ministeren for høyere utdanning, Frédérique Vidal, foran en delvis sjokkert nasjonalforsamling annonserte at hun har bedt den offentlige forskningsinstitusjonen CNRS granske «islam-venstre» ved universitetene.

Målet med gjennomgangen skal være å finne ut «hva som er akademisk forskning og hva som er aktivisme og meninger». Slikt kan man ikke foreslå uten å møte massiv kritikk. Ikke uventet har universitets- og forskningsmiljøene følt seg tråkket på tærne over insinuasjonen om at ikke alt de foretar seg tåler kritisk lys.

Det har blitt ropt om både akademisk frihet, om stigmatisering og delegetimering av hele forskningsfelt. CNRS selv «fordømmer spesielt forsøk på å delegitimere enkelte forskningsfelt, som postkolonialisme, interseksjonalisme eller arbeid med begrepet ‘rase’».

Khrono har skrevet en god oppsummering av der som flere omtaler som Vidal-saken, så selve saksgjennomgangen får ligge i denne artikkelen, men når begrepet «islamo-gauchisme», eller på norsk noe slikt som islam-venstre, betegnes som «svakt definert» og et «politisk slagord uten rot i en vitenskapelig virkelighet» av store deler av offentligheten, er det mulig at begrepet ikke er spesielt godt okke som.

Politisk venstreside og moskéislam

I et Frankrike som sitter med Europas største antall muslimer, er ikke Vidals utspill så hårreisende som mange synes å mene, for koplingen mellom politiske venstresympatisører og moskéislam har vært både kjent – og problematisk – i en årrekke.

I Frankrike er kampen mot islamistisk separatisme så hard at landets tidligere forsvarssjef i 2020 omtalte landet «å være i krig», samtidig som Frankrike under Macron i 2021 har vedtatt en rekke nye lover for å forsøke å slå ned på den islamistiske voldsbølgen som rir landet.

Billedtekst: «I Allah den barmhjertige navn. Fra Abdullah, en av Allahs tjenere til Macron, lederen for de vantro. Jeg henretter en av dine helveteshunder som våget å fornærme Muhammed. Ro ned hans likesinnede/medmennesker før en hard straff påføres deg/dere.»

«Ro ned.» Har du hørt det før? Selvsagt har du hørt det før. På norsk kalles det «ytringsansvar», «unngå å provosere», «unngå å stigmatisere» eller «Handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer».

Bare vi slutter å provosere islamister, bare vi slutter å krenke islam, bare vi er mer inkluderende og ikke bruker hard retorikk og for all del ikke karikaturer, bare da er vi gode antirasister.

Logikken er til forveksling sammenfallende med det islamistiske målet, som er at vi skal bøye hodet og adlyde – middelet er sammensatt av retorikk, trusler og terrorhandlinger, men målet er det samme – underkastelse.

… Støtten islam har kunnet finne i venstrevridd akademia skyldes ikke en fascinasjon hos sistnevnte for islam, men tvert imot en likegyldighet overfor islam. Det er alltid interessant å se argumentene, der de liberale for eksempel hevder at angrep på hijaben som islamistisk symbol er et angrep på frihetsverdier.

Det er alltid interessant å høre kulturelitens forsvar for muslimer, men aldri høre dem nevne verken koranen eller sharia i samme åndedrag – som om muslimsk identitet er helt løsrevet fra religionen.

Men nettopp dette er identitetspolitikkens håpløse forsvar mot undertrykkelse og diskriminering. De forsvarer det undertrykkende ved å henvise til at det er undertrykkende å stille krav, de ignorerer at ytre tegn på islamisme, slik som hijaben, faktisk har noe med religionen å gjøre, at kvinner og barn har lavere status og er skambærere for egen religion. I identitetspolitikken har «muslim» fått betydningen «undertrykket minoritet» – og religionsaspektet er fjernet fra enhver politisk bevissthet.

 Selvsagt er venstresiden mot jihad og terrorisme, men de klarer ikke godta at også dette gjøres i islams navn, at det gjøres med henvisninger til koranen, til Allah, til Muhammed. Når terror «ikke har noe med islam å gjøre», så er det bare halve resonnementet. Den andre halvdelen er at de resterende, ofte problematiske sidene ved islam, heller ikke har noe med islam å gjøre.

 Det ideologiske identitetsfokuserte landskapet har ingen plass til religion overhodet, kun for offerroller, og muslimene er ikke først og fremst troende, de er først og fremst ofre i venstresidens optikk. …

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar