Terje Tvedt: Det internasjonale gjennombruddet

Terje Tvedt: Det internasjonale gjennombruddet

Er menneskerettigheter det samme som menneskeretter? I så fall har det ikke alltid vært slik. Før Den andre verdenskrigen var den vanlige oppfatning i politiske og intellektuelle kretser at det bare var stater som kunne ha rettigheter ut fra internasjonal lov. Først i og med at Menneskerettserklæringen ble vedtatt av FN i 1948, fikk individene individuell «rettigheter». Denne erklæringen ble i utgangspunktet på ingen måte knyttet til Gud som hjemmelshaver, men bygget på postulater eller såkalte selvinnlysende sannheter. Først med teologen og statsministeren for KrF, Kjell Magne Bondevik, rundt begynnelsen av 1960 ff ble erklæringen knyttet til Gud. I hvert fall her i landet. Erklæringen ble derfor da også forstått som universelle i den forstand at de skulle gjelde alle mennesker ved fødselen, at de rett og slett var en gave fra Gud. Dette innebar da – antakelig utilsiktet, eller forstått slik at erklæringen bare var en appell, et fromt ønske eller i høyden en intensjonsavtale eller programpost uten absolutt bindende virkning innfelt i landenes konstitusjoner enkeltvis.

Begrunnelsen for Menneskerettserklæringen eller erklæringer om menneskrettigheter kan derfor betraktes som et primært antropologisk fundert dokument og derfor både som relativiserende og relativistisk. Grunnbudskapet var ikke et kantiansk kategorisk imperativ, men en «underordnet» maxime eller samling av regler gitt politisk ovenfra prima facie for anledningen og ut fra den enkeltes behov og moralfølelse til enhver tid. Slik kunne man oppebære og målbære en veldig aktelse – i hvert fall i det ytre og derfor overflatiske - for islams, Allah og sendebudets – (ikke profeten, som mange ønsker å titulere ham) - , feilaktig - hellige skrifter.

Det er vanlig i dag å sette likhetstegn mellom rett og rettighet, men slik har det ikke alltid vært. Da Frankrike først formulerte «Menneskerettighetene» i 1789, var det klart at disse var evige og uforanderlige eller uavhendelige; de skulle sikre borgernes krav for all fremtid, de var universelle sannheter og det er dette som ligger til grunn også i Den norske grunnlov av 1814 og for de amerikanske grunnlovsfedrene. Grunnlovenes basis var naturretten. I dag har vi «opphøyd pragmatismen og relativismen til høyeste prinsipp», skriver Johan I. Holm. «Panta rei – alt flyter». Politikk er et spørsmål om rett ifølge naturretten.  «For materialisten og sosialisten er politikk et spørsmål om makt». «Ifølge Menneskerettighetenes erklæring dreier det seg om likhet i rettigheter, ikke en ytre likhet i inntekt og formue osv». Politikere i etterkrigstiden krevde at menneskerettighetene skulle grunnlovsfestes som rett til arbeid, rett til undervisning og rett til å bo osv, men Stortinget måtte avvise den opprinnelig foreslåtte rett til arbeid som grunnlovsparagraf og omgjøre denne retten til et program for regjeringen.

Professor Janne Haaland Matlary peker på det fenomen at det liberale, vestlige demokrati har vokst frem av et menneskesyn som sier at alle er like, forstått som et naturpostulat, men deretter gjennom en maktfordeling mellom lovgivende, dømmende og utøvende makt og hvor da tro ikke relevant. Hun peker på at menneskerettighetene tidligere ble omtalt som borgerrettigheter. Professoren kaller dette for «den politiske treenighet» og hvor da «menneskerettighetene» tilsvarer Gud grunnloven i Treenigheten. Uten disse grunnverdiene er det liberale demokrati uten substans. De forutsetter den naturrettslige definisjonen av mennesket: Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd. Menneskerettighetene forutsetter altså at mennesket selv kan resonnere om både fakta og verdier, at mennesket er fritt, kan gjøre frie valg og kjenne og gjøre det etisk riktige. Mennesket er et rasjonelt vesen og har også et endemål og utdannelse er derfor en dannelse av hele mennesket, menneskets personlighet. Et menneske forutsettes å være både ånd og materie og religionsfriheten er derfor en fundamental menneskerett. Dette menneskesynet er aristotelisk eller naturrettslig og er det grunnleggende syn også T Aquinas bygger på. Han tilføyde tro, håp og kjærlighet i det aristoteliske spekteret, de spesifikk kristne verdiene. Menneskerettigheten i dag er imidlertid ikke religiøse postulater hvilket betyr at det kan resonneres om av ethvert menneske, men da uten at de er relativistiske: Det fins med andre ord noe som er sant, objektivt. Dette umuliggjør at de eneste sannhetskriterier er å finne i det som blir kalt «overlappende konsensus», (Rawls). Menneskerettighetene bestemmes ikke av hva folk eller politikere synes de bør betyr for anledningen. Rettighetene er imidlertid ingen religion i seg selv; de er minstestandard for et verdig liv. Hvis verdirelativisme er premisset i samfunnsdebatten, kan ikke kristendommen være sann, skriver Haaland Matlary. Sannhet er en logisk umulighet for relativisten. Den kan aldri bli basis for statens verdier. Å f eks være mot abort, blir irrelevant i den sekulære debatt og alt blir derfor et spørsmål om definisjonsmakt ndgj etiske spørsmål. Der det postuleres at kristen tro er en nevrose, uttrykk for patriarkalsk undertrykkelse, blir det umulig å formidle troens reelle innhold. Dersom det sekulære premiss får definisjonsmakten, er både demokrati og kultur kastrert. Den katolske kirke er et hierarki og ikke en politiske organisasjon, skriver professoren.

«Menneskeretter er ikke politiske vedtak, de er høyere normer som begrenser og binder nasjonal politikk og nasjonal jus. De er derfor naturretspostulater».

Kommentar: Matlary brukes menneskerettigheter og menneskeretter om hverandre. Det er uheldig, særlig når hun over skriver «menneskerettighetene» tilsvarer Gud grunnloven i Treenigheten. Matlary vill ha stått seg på her å skrive menneskerettene tilsvarer Gud, ikke menneskerettighetene, og grunnen skulle være klar, fordi Gud jo ikke står for rettigheter, men nettopp for rett, rettferdig eller hellig,  eller retten, som i dette tilfalle altså er absolutt, analogt til hva Gud er selv, i sin person og i sin karakters rene vesen.

Professor Kåre Lunden skrev: «Sentralpunktet er: Menneskerettane bind og avgrensar all politikk sidan dei eksisterer som medfødde rettar, (Erklæringens art. 1), uvedtekne av alle menneskelige instansar. FN i 1948 berre slutta seg til dette, som eit erkjent «fact of nature». Lunden viser til at det jo fins flere verdi- og rettstradisjoner her i verden og at dette vil innebære at rettighetene må tolkes av overnasjonale dommere og siden kriteriene da fundamenteres i «uvedteken sans for det rette». Lunden ser tydeligvis her forskjell på rettigheter og rett. Det oppstår en paradoksal konflikt her, ser Lunden i og med at rettstenkningen og rettspraksis før 1948 alltid hadde forutsatt som et absolutt prinsipp at det ikke finnes noen rett som ikke er vedtatt. Lunden kommer her inn på juridiske og folkerettslige problemfelt ndgj folkesuverentitet jeg ikke kan gå nærmere inn på her annet enn for å nevne at Nurnbergdommene etter krigen satte en ny klar presedens: Soldater kunne dømmes for nettopp å ha fulgt landets lover bygget på vedtak av suverene enkeltstater.

Lunden referer til Matlary som hun påstår er imot enneskerettighetene, til hvilket Lunden svarer et kontant «nei». Matlary  hevder, igjen ifølge Lunden, at han deler det synet at negerslaveriet i USA må beholdes, men atter svarer Lunden «Nei», og begge disse to nei med rette. Vi må forandre «den posisitve» - dvs menneskeskapte vedtatte retten . eventuelt med reolusjon. Lunden: Sett en strek over den mystifiserende mellomalderen om ikke-vedtatte lover, men gyldige rettsreglar.

Et spørsmål knyttet til menneskerettighetene kom frem i lyset da Italia ble frikjent fra å ha krenket menneskerettighetene da det ble en sak for Den europeiske menneskerettsdomstolen om det var tillatt og ikke striden mot religionsfriheten å henge opp krusifikser på veggene i klasserommene i skolene. Motstanderne hevdet at barn ikke burde tvinges til å se disse krusifiksene. Dommerne mente at den subjektive følelsen av krenkelse ikke er nok til å konstatere brudd på rettighetene.

«Det er her grunn til å peke på at muslimers krav om ikke å bli krenket av profetkarikaturer og kritikk av islam, har blitt møtt med døve ører», skriver Håkon Bleken. Han mener at muslimenes subjektive følelser ikke kan bestemme grensene for en annen menneskerettighet, nemlig ytringsfriheten. Bleken henter frem et slående bilde: Hvis den europeiske domstolen hadde nektet Italia å la krusifiksene henge i klasserommene, - slik Italia måtte ha gjort hvis saken ble stående som i første instans der Italia ble dømt -, ville det innebære at domstolen gjorde den sekulære ideologien til en menneskerett (sic). Det skulle etter dette ifølge Bleken være gyldig rett for en stat å fremheve ett religiøst bærende livssyn i samfunnet. Den enkelte stat har med andre ord en skjønnmargin til selv å tolke De europeiske menneskerettserklæringene.

Arnt Folgerø tar utgangspunkt i Jonas Gahr Støres syn på menneskerettene (sic): Han sa i 2014 … at «menneskerettene handler om universelle og udelelige verdier (sic, uthevet av meg)» og at en slik verdi kunne være retten til rent vann. Folgerø tolker Støre dithen at Støre tror at rettighetene er naturgitte, eller gitt av Gud. Folgerø skriver at mangelen på «empirisk verifikasjon» av disse rettigheten eller rettene kan være med å forklare «de hissige forsøkene» i etterkrigstiden på å gi dem en naturrettslig begrunnelse. Folgerø mener at rettighetene er rene historiske og sosiale konstruksjoner «oppfunnet» i Europa med krav om universell gyldighet. De kommer ikke ned fra himmelen. «De sterke ideologiske hegemoniet til middelklassen har skapt en omfattende konsensus der politikk og samfunnsstyring i stadig økende grad er blitt forvaltnings. og rettighetsspørsmål», skriver Folgerø. Man flytter dermed styringsmakt fra folkevalgte organer over til domstolene og administrasjonen og erklærer at rettighetsjuss er frihet fra politikk.

Folgerø mener nå at folk får aktivister på nakken når det pekes på at det må skilles mellom genuine menneskeretter, som f ek retten til liv på den ene siden og velferdsretter på den andre, slik de er fremstilt i FN’s konvensjon om økonomiske, sosial og kulturelle rettigheter.

Videre: Retten til liv er en såkalt negativ rettighet, i likhet med andre menneskeretter, som man har i kraft av å være en person, uavhengig av statstilknytning. FN’s rettigheter er såkalte positive rettigheter og kan, ifølge Saugstad, ikke defineres som menneskeretter siden de er knyttet til statsborgerskap, dvs til det plikt- og rettsfellesskapet folk er en del av som samfunnsmedlemmer.

Velferdsrettighetene vil bl a gjøre det lettere for hvem som helst til å komme til Norge og kreve slike rettigheter, - egentlig retter -,  noe som kan bli en trussel mot velferdsstaten og den sosiale kontrakten mellom samfunnsborgerne. Slik verdenssamfunnet er nå, kan bare enkelt-stater garantere for disse kravene. Rettsmoralske velferdskrav kan foreløpig ikke rettes mot «den universelle staten». Menneskerettighetene impliserer en oppløsning av enkelt-statene og gis allerede nå forrang i mange relasjoner i enkelt-staters konstitusjoner. Politiske målsettinger er dermed uttrykt i et rettighetsspråk. Det gir faktisk rom for både fra venstre og høyresiden i politikken å forsvare menneskerettighetsbrudd i menneskerettighetenes navn, nemlig ve f eks å akseptere at Kina f eks i praksis har styrket velferdsrettighetene de siste årene. Aktuelt for Norge, skriver Folgerø: Det er ingen tvil om at papirløse immigranter er i en vanskelig situasjon, og det må være rom for å gi dem hjelp på et anstendig nivå. Men de kan ikke ha et rettsmoralsk krav på å ta del i regulære velferdsordningene fordi dette vil undergrave den samfunnskontrakten som våre statsborgerlige velferdsrettigheter er bygget på. (Mot dette hevder Helsesenteret for papirløse immigranter at offentlig helsehjelp og medisiner til slike «skal være dekket av FN’ barnekonvensjon).

Et forsøk på å gi en innføring i generell filosofisk retts-tenkning og logiske førsteprinsipper: Førsteprinsippene og lovene:

Den amerikanske grunnloven forutsetter at alle er skapt – og født - like og at de følgelig kan vise til  en gang for alle for alle gude-gitte, ufravikelige eller uavvendelige rettigheter.

Rettighetene oppfattes dessuten som selvinnlysende og blant disse er retten til liv, frihet og søken etter lykke. Det er for å beskytte og skjøtte om disse rettighetene at det opprettes styrende organer og myndigheter med maktmidler til sin disposisjon.

 Amerikansk lov bygger på juridiske grunnsetninger (jurisprudence) eller juridisk filosofi (philosophy of law) som relaterer seg til loven som et konsept i seg selv. Det mest anerkjente juridisk prinsipp

i juridisk filosofi kalles Naturloven eller Den naturlige lov. Den bygger på den oppfatning at alle mennesker er enige om at disse lover er til for å styre menneskelig adferd og for å beskytte individets rettigheter. Det forutsettes at disse lovene kan ”oppdages” via fornuften, som alle besitter.

De gamle grekerne og romerne, særlig stoikerne, mente at det fantes reelle ideer om evige lover.

Jøder og kristne forsto disse lovene som refleksjoner av Guds evige natur og karakter og at mennesket avspeiler disse egenskapene i kraft av å være skapt i Guds bilde og likhet. Den naturlige loven er nedfelt i alle mennesker og tjener som grunnlag for all etikk eller moral. Det som loven krever er innskrevet i alles hjerter, selv om de ikke har hørt om Moseloven og alle fornuftige skapninger oppdager naturloven ved bl a å ta i bruk førsteprinsipper og umiddelbar forståelse eller oppfattelse av den. Skaperen opplyser fornuften slik at loven blir kjent og slik at morallovene da kan dannes og integreres på grunnlag av ”evige lover” eller ”evig fornuft”, dvs guddommelig fornuft.

”For alle lover avledes av Evig Lov i den utstrekning de deltar i eller flyter av rett fornuft, og rett eller riktig fornuft er bare rett og riktig i den grad den deltar i eller flyter fra ”Evig Rett” eller ”Evig Fornuft”. (iflg Norman L. Geisler).

I motsetning til den naturlige loven operer man i dag med en såkalt positiv eller vedtatt rett, en juridisk rett som bunner i tanken om at de eneste bindende lover er lover som avfattes ikke av en Skaper, men av mennesket selv og dets styrende representanter. Denne retten eller jussen er midlertidig eller relativ og bygger på midlertidig eller relativ fornuft slik at den i prinsippet når som helst kan endres på grunnlag av sedvane, nye behov og menneskeskapt autoritet eller autoriteter.

Den positive rett impliserer at det er menneskeheten som (ensidig) i siste instans kan vurdere og avgjøre hvilken verdi et liv skal ha. Men er dette riktig? Bør det være slik?

Det som er klart er – ifølge kontradiksjonsprinsippet - at de to lovsystemene med sine ”positive” begrunnelser ikke samtidig kan være riktige. 

Hva førte til bruddet med Naturloven og overgangen til en positiv eller relativ rettsforståelse?

Nietzsche (1844 – 1900) ville leve ”farlig” og sa at siden Gud ikke finnes, så finnes heller ingen vilje til å gjøre godt. Det er opp til den enkelte å gi livet mening. Dette forutsetter at det ingen objektiv mening finnes. Det er opp til mennesket å skape sine egne verdier. (Men forutsetter ikke dette nettopp objektiv mening?)

Jeremy Bentam (1748 – 1832) sa at en handling er moralsk riktig hvis og bare hvis den produserer mer godt (utility) for alle som påvirkes av handlingen enn noen annen alternativ handling ville ha kunnet produsere. Det er snakk om kvantitative mengder: Størst eller mindre mengde lyst eller tilfredsstillelse osv

John Stuart Mill (1806 – 1873) tenkte mer kvalitativt: Lyst er av forskjellig slag og høyere slag av lyst og tilfredsstillelse er å foretrekke; det kommer ikke så mye an på mengde og intensitet og dette bevises av at folk faktisk foretrekker det slik. Det finnes ikke moralske absolutter, ingen absolutte moralske lover; alt kommer an på hva som produseres høyest mulig (lyst?) lykke og dette igjen varierer fra individ til individ.

Darwin og Marx var enige om at det i det evolusjonære konsept av universet ikke fantes noen moralsk lovgiver og at det derfor heller ikke fantes noen moralsk lov som kunne danne basis for ”civil laws”  eller menneskeskapte (situasjonsbestemte) lover.

I Time i 1994 skrev Robert Write at ”vi er potensielt moralske dyr – men vi er ikke naturlig moralske dyr – utroskap er en helt naturlig impuls”. Ifølge Desmond Morris i The Naked Ape (1967) er det bare naturlig for mennesket – under visse omstendigheter – å begå utroskap. Vil et slikt syn påvirke synet på pedofili, homosexualitet, voldtekt … ?

Positiv-lov-teorien kalles også legal realisme og studier av legal realisme kalles critical legal studies i USA. Retningen har munnet ut i det som kalles postmoderne legal realisme ifølge hvilken ”lover er et instrument for å opprettholde de nåværende ordninger”. Lover tilegnes dermed ideologisk status og betydning.  Hvis lovgiveren da tror at makroevolusjon er sann, vil de også måtte tro at det ikke finnes noen prinsipiell forskjell på menneskenatur og dyrenatur.

Peter Kreeft (s 199): ” Vi har mistet objektiv moralsk lov for første gang i historien. Moralpositivismens filosofi  - den som sier at moral er noe som mennesket fremsetter egenhendig eller ensidig – og dens relativistiske og subjektivistiske grunnlag fremstår for første gang ikke som en filosofi for opprørere, men som rådende ortodoksi for det intellektuelle etablissement. Universitetene og media aviser tanken om universelle og objektive verdier”.

Konseptet Den naturlige lov forutsetter at det finnes en egentlig eller universell enighet om at visse handlinger er umoralske og at de derfor burde være ulovlige. Dette er et førsteprinsipp i juridisk tenkning som alle sivilisasjonsfremmende lover burde bygge på idet de fremmer den overbevisning at Skaperen utstyrte menneskeheten eller menneskenaturen – til forskjell fra dyre-naturen -  med visse umistelige verdier eller rettigheter. De umistelige rettighetene bygger i sin tur ikke på menneske- eller myndighetsskapte (tidsavhengige og vilkårlige) lover og regler, men bærer vitneprov om Skaperens moralske karakter og er dessuten selvinnlysende sannheter. (Grunnlovsfedrene forsto at førsteprinsippene sikret liv, frihet og rettferdighet og at de måtte forankres i et transcendent, absolutt og personlig Vesen). Selvstendighetserklæringen til USA snakker da også om at myndighetene skal sikre menneskerettighetene, ikke skape dem, ved å vedta nye. Det som skjer i dag er at såkalte frihetserklæringer eller nye lover (positive lover) baseres på naturalisme, makroevolusjon og relative menneskerettigheter. Vi risikerer derfor å underminere menneskeverdet og troen på at alle mennesker er skapt like. Positiv lov skiller jussen fra grunnleggende moralske standarder ved å fornekte kategorier som må gjelde for alle tider, steder og personer.

Det er f eks nå opp til domstolene å definere hva som menes med en person og hvis og når en person har rettsbeskyttelse. Lov og moral er blitt autonome og situasjonsbetingede. I tråd med dette besluttet Høyesterett i USA i den såkalte Roe v. Wade – saken at abort er lovlig ”on demand”. Konsekvensene er en devaluering av livet, noe som forsterkes ved dommen i saken til Infant Doe i 1982 hvoretter barn med genetiske feil kan miste retten til eget liv.

Tilbake til Nei til islams kommentarer til professor Tvedt:

Forskning har tradisjonelt vært forskning på noe, undersøkelser og analyser på bakgrunn av empiri, foreliggende fakta, og mer naturvitenskapelig: På og med eksperimenter.

En viss type forskning er historisk forskning og dette er også en forskning primært basert på fakta, på empiri. Historieforskningens ideal er at den ikke skal være ensidig fundert på anekdoter. Anekdoter er som alle vet kledd i «historiefortellerens» klesdrakt til enhver tid. Nei, historie skal være noe mer holdbart, noe nærmest beviselig, gjerne krydret med statistisk bakgrunnsmusikk, alt sett under en dyp kammertones dype fuglesang og fugleperspektiv.

Terje Tvedt nærmer seg historien og filosofien om historien på en radikalt annen måte. Dette ser vi i boken Det internasjonale gjennombruddet, hvor han har bladd frem mange «fakta» som ikke er fakta, men hvor han like vel klarer å frembringe fakta ved å fremlegge empiri by default. Ved med egen hjelp – faktisk - å projisere fakta ut fra fakta som ikke eksisterer, vil Tvedt skrive om Norges historie de siste tre fire generasjoner tilbake. Vi står dermed igjen med et mer fullstendig bilde enn hva en historisk undersøkelse som kun bygget p fakta vill ha vist, - positivisme sier i prinsippet svært lite om virkelighetsfylde eller historisk mangfold.

 Vi lar det som ble forsøkt tauset i hjel nå fremstå som «hard facts, no hurt feelings»-historie. Og Tvedt lykkes. Ja, han lykkes overmåte godt, fordi historien han forteller jo har vært tydelig for de aller fleste lesende, analyserende, tenkende og nyhetshungrige mennesker her i landet de siste 20 årene. Den har ligget oppe i dagen for de fleste som har tørt å se og stille spørsmål ved den offisielle historien som vi er blitt servert i PK eller medstrømsmedia, som det jo så eufemiserende heter.

Vi har sett det bare så altfor klart: ja, det har vært så klart for mange at de fleste ikke har sett vitsen i å få historien ned på papiret og ut til folket engang. Man har forutsatt et høyt intellektuelt nivå på oss selv. Vi har derfor overlatt oss selv til oss selv som enkeltindivider å tenke tanken at nå vet vi nok, at vi har forstått historien, at det ikke har vært behov for noe mer enn det vi selv vitterlig har sett på tv og lest på forumer og i aviser, at dette har vært tilstrekkelig for vår forståelse av verden i dag, og hvorfor den er som den nå er, eller forekommer oss å være.

Vi har trodd at vi klarer oss utmerket godt på egenhånd og vi har dratt våre konklusjoner – i vårt eget store eller lille private univers - helt frittgående, tilsynelatende, og helt uavhengig av avmakts-eliten, den elite som har rådd den kulturelle grunnen her til lands så lenge nå og som ikke har gjort den jobben Tvedt nå har gjort for oss, nemlig den jobben det er å fremlegge fakta som ikke foreligger, men som enhver likevel er fakta som er av avgjørende betydning for å forstå virkeligheten, rett og slett, og hvordan denne virkeligheten faktisk har skapt og formet det vi alle kollektivt er i sum i dag, i den norske diskursen.

Vi har imidlertid da også forutsatt at eliten er så snever, avmakts-syk og vever, at det ikke ville ha nyttet noe som helst, om vi selv hadde prøvd oss på det Tvedt nå altså ikke bare har prøvd seg på, men faktisk gjort noe med, i praksis, og for alle til å høre, se og forstå. Vi har ikke sett at det i denne avmakts-syken eller avmakts-psyken blant våre elite faktisk har ligget et aktivt og særs virkende styringsredskap, en mekanisme by default som har vært så til de grader effektivt at det systemet som har født, pleiet og fostret nettopp disse elitene nå verifiserbart er brakt til randen av det det kan makte å levere, sett i forhold til de konkrete løftene menneskerettighetserklæringene har fóret oss med siden 1948, og tidligere. Elitenes avmaktspsyke har gjort store deler av folket til etterplaprere av denne eliten, til idealistiske og lite jordnære drømmere og til kulturelle svermere, tilsynelatende spirituelle eller åndsfylte idioter, alt etter som. Vi er blitt det vi løselig kan si Welhaven kalte Wergeland: Tåkefyrster. Wergeland ville skape en over-religion, en universalrelgion, en tendens som hermes av mange for tiden, vi tenker på at HadjaTajik ikke går av veien for å kalle Allah en kvinne, en stor synd i tradisjonelle islam, en islam som holder seg til foreliggende tekster og da tekster som ifølge Koranen selv er like uforanderlige som Alla selv og hans påbud og forbud.  Wergeland truet da også på sitt dødsleie, forhåpentlig vis i spøk, om han ville konvertere til islam …

Professor Tvedt har bladd gjennom dokumenter og avisartikler fra de siste 20-30 årene og funnet noe som ikke står i disse dokumentene, noe som man uten Tvedts hjelp ikke ville ha muligheten for å se fantes der, i disse dokumentene.

Tvedt har drevet forskning på trender og temaer som tilsynelatende ikke eksisterer, i hvert fall ikke på papiret. Men gjør dette Tvedt til en forfører, løgnhals og historisk bedrager? Nei og atter nei. Det motsatte er tilfelle: Tvedt har supplert det som så skrint forefinnes av fakta med noe han selv har å fare med, nemlig sin egen intelligens, sitt eget mot, sin egen nysgjerrighet og kreativitet og ubegrensede behov for å se og fortelle om sannheten ved å tette hullene, maktdemonstrasjonene, forsøkene på å manipulere folk i den – for dem - mest politisk korrekte ideologiske retningen. Det har kommet så langt, mener Tvedt, at vi hr fått en ny, sekulær statsreligion her i landet, og det er ikke lite.

Tvedt er derfor en mann med meningers mot og med en fryktløs holdning som vår kultur har forsøkt å fremelske i hvert fall siden dansketiden og før. Han vil fortelle en mer utdypende og fyldigere historie og derfor en sannere historie enn den historien vi hadde måttet nøye oss med, hvis Tvedt ikke hadde gjennomført sitt prosjekt, dvs sin «del» og sin egen innsats, nettopp i historien.

Vi og fremtiden skal derfor være Tvedt takk skyldig. Norge blir ikke det samme landet uten både oss selv og Tvedt og dermed har vi fått nok en smule i nistepakken med oss henimot fremtiden, og da med en utvidet eller horisontutvidende nistepakke, som kan komme alle vel med, på ferden mot en fremtid som riktig nok alltid og på sett og vis alltid vil ligge foran oss, uansett hvordan vi nå steller oss og uansett hvor mye vi nå enn må spise av nistepakken før vi kanskje endelig en gang kan slå oss til ro rundt et bord hvor vi serveres av Sarepta, hvis krukke aldri gikk tom for noe som helst av god mat og drikke.

Visst har Tvedt fått gjennomgå siden boken kom ut på senåret sist. Det meste av kritikken går an å forstå, hvis man legger seg i sælen for å forstå kritikernes særegne, ofte platte og snevre, premissgrunnlag. Kritikerne tenker i sine bobler på akkurat samme måte som de som blir kritisert for nettopp å tenke i sine bobler, - i hvert fall tilnærmet, på det teoretiske planet. (Jeg liker ikke ordet «boble» i denne forbindelse, men, men).

Verre blir det når kritikernes egne snevre horisonter skal fremheves som enerrådene sanne, mer gyldige og merfruktbare enn det Tvedts premisslandskap åpner opp for og opererer på. Kritikerne forlanger definisjonsmakten. De har en mer eller mindre bevisst forestilling om at Tvedt truer selve «godheten», at Tvedt nærer opp under fremmedfiendtlighet og undergraver «det korrekte», at han rører ved tabuer – som avmaktseliten har reelle, men like full irrasjonelle (for å fordoble litt her) fobier for - som ikke bør røres ved, fordi det vil rokke deres avmaktsposisjon, at han trenger inn på doxiske felt som hittil har nytt spesialvern, fordi feltet i seg selv – helt kritikkløst – av eliten, som selvsagt ser på seg selv som absolutt verneverdig – over all måte. Kritikerne mener å være i besittelse av et eget krav på verneverdighet, på det privilegiet det er å kunne stå uimotsagt, og som høye herrer på sin hest, herrer som for guds skyld ikke må vekkes, om så Dovre sto for fall.

For noen kan alt det som over er sagt reduseres til «ren» psykologisering eller sosiologisering. Diskursparadigmet i Vesten nå for tiden har lenge vært dominert av sterke krefter som med alle krefter og alle tilgjengelig midler og metoder som har motsatt seg å supplere sitt menneskesyn. Mennesket i deres paradigme må i deres øyne primært ses på som et sosialt eller mentalt vesen.  Arv og miljø har vært dominerende begreper brukt i humaniora for å definere menneskets grunnlagsvilkår og «konstitusjon». Mennesket er eksistens, ikke essens. Menneskets vesen har ikke latt seg bestemme av menneskets evne, trang og tilbøyelighet til det juridiske og religiøse. Den religiøse og juridisk – kombinert med den rent teknologiske – siden ved mennesket har rådd grunnen og vært eneherskende for dannelsen av menneskeoppfatning, for til og med jussen og religionen (troen, troslæren) ses på som en funksjon, som avledet og derfor sekundær, og ikke som en reell og virkelig vektig variabel. Og dette har så i sin tur lagt en invalidiserende «demper på» eller et slør over menneskesynet, det er blitt snevert, og dette er ikke tilfeldig: Det snevre menneskesyn har sin rot i marxistisk ideologi og verdensanskuelse, eller virkelighetsoppfatning.  Ideologene på venstresiden har derfor operert med en maxime eller apodiktisk lære om at mennesket faktisk ikke er mennesket verd, eller verdig. Bare en selv er verdig et slik kriterium, som fullverdig menneske, et vesen som altså ikke lar seg binde av det som ellers forklares ut fra forestillingen om at arv og miljø (pluss tilfeldigheter) utgjør fundamentet i selve paradigme eller tankemønsteret, et paradigme som slavebinder mer enn det frigjør, et paradigme som tilslører mer enn det åpenbarer og forklarer.

Paradigmet reduserer mennesket, individet og personen, til noe det egentlig ikke er, nemlig et åndsvesen med en klar fri vilje og som et vesen som trenger å oppdage de universelle lovende heller enn å skape disse lovene selv. Mennesket er budet til det universelle like mye og kanskje mer enn til det individuelle eller subjektive eller subjektivistiske. Paradigmet ser ikke at menneskets adelsmerke består i at det kan påta seg synd og skyld, og ansvar, ikke minst. I det sosio-psykologiske paradigme og under dette paradigmets strenge og normative regime, vil de som sverger til det, aldri kunne innse at deres egentlige mål og berettigelse kun er å preservere seg selv. En påpekning av dette vil oppfattes som en blodig fornærmelse. Et hvert forsøk på å sprenge dogmene, - frigjøre seg fra dem -, vil bli sett på som kontrarevolusjonært og mot ethvert frigjøringsprosjekt, iscenesatt av den korrekte elite selv, enten dette eksisterer og fungerer i virkeligheten eller bare sidelangs som retorikk og strategier, godt fundamentert i ren konseptualisme, eller solipsisme, for den del. Vi kan gjerne kalle denne «høykulturen», som altså baserer seg på natur fremfor åndelig næring, for en terapeutisk kultur, en kultur som egentlig skulle jobbe for å realisere sin egen avgang, - at folk ikke lenger trengte dem - , men som har endt opp i rigide posisjoner som gjør alt for å beholde sitt grep om folket og akademia, på sitt eget snevre grunnlag, og dermed for å bevare seg selv, i stedt for å avvikle seg selv, slik formålet med mekanismen og dikotomien mellom arv og miljø jo burde være, nemlig som dialektisk fruktbar i seg selv.  Når jeg snakker om kontrarevolosjonært her så er det fordi avmaktseliten faktisk seg på seg selv som universelle frelsere, i større eller mindre grad, som sanne revolusjonære, og de mest ivrige og derfor selvbedragerske av dem snakker derfor om at de har forlatt marxismen og gått bort fra enhver programforpliktelse på bruk av maktovertakelse med hjelp av vold, noe som jo tradisjonelt jo forbindes nettopp med revolusjon.

I dette «korrekte» landskapet ble det helt «naturlig», ja, påkrevet, at de såkalte universelle menneskerettigheten fikk en spesielt opphøyet status: Alle kunne påberope seg erklæringens formål og sikte ved å erklære alle andre for å bomme på målet, for å være alt fra rasister til islamofobe, reaksjonære eller fascister. Det ble aldri nok av menneskerettighetene – folk skulle nødes til å tro at vi aldri fikk ok av dem - og det var bestandig de som så at disse ikke lot seg realisere verdensvidt og verdensdypt som utgjorde faren eller trusselen for menneskeheten og mennesker som da ble stemplet som reaksjonære eller f eks rasistiske eller fobiske, som det ble rettet skyts mot. Disse måtte bekjempes om så med kroniske svertekampanjer nær sagt i alle former, og over alt, til enhver tid. «De gode» så sitt snitt til å skape det inntrykk at de selv var «gode», tvers igjennom, både på kort og lang sikt, ja, inn i evigheten! Deres personlige godhet – kall det deres egen «gud» - skulle nemlig være universell, dvs universelt god og uimotakelig for enhver kritikk eller radikal kritisk og velfundert analyse. De tilla denne guden allmakt og allestednærvær. Det disse selvpåklistret «gode» ikke turte å se, var at islam hadde sin egen menneskerettserklæring, en erklæring som også så på seg selv som universell, ukrenkelig, uforanderlig som islam og Allah og profeten selv.

Men i stedet for å ta dette faktum opp til diskusjon og som en utfordring som virkelig hadde betydning for folks vekst og livsvilkår, for ikke å si levekår, lot de denne utfordringen ligge, ja, de forsøkte å tause den i hjel. Bare i snevre islamkritiske miljøer ble oppgaven å belyse og informere om dette faktum, med alt hva det innebar, tatt alvorlig og på alvor. Bare der fantes det vilje, mot og evne til å se utenfor «boksen» og «ekkokammeret», et farlig landskap å bevege seg inn i og ta inn over seg, sulle det etter hvert vise seg.

De «korrekte» må ha hatt en god grunn til å fortie og forsøke å tause i hjel og skremme og kompromittere og inkriminere islamkritikerne ut mot marginalene i samfunnet, noe de for en stund klarte, og fremdeles forsøker å klare. Jeg tror denne grunnen finnes i motviljen hos de korrekte mot å bli fremstilt som «bedre» enn andre, spesielt «bedre» enn muslimene, med sin islam og sin gud. De var redde for å si at «vår» Menneskerettserklæring er og var bedre enn den universelle muslimske erklæringen. Å uttalte dette, ville innebære å se på Vesten og kapitalismen som overlegen islam på alle måter. Man ville dermed miste det ene nødvendige kriterium på at å være god og korrekt var å være mot Vesten, mot kapitalismen etc. De gode fikk seg rett og slett ikke til å se og si at Vesten faktisk var bedre. Det var farlig å si det, man kunne miste sitt gode navn og rykte ved å ytre seg om dette, i de korrekte miljøene, og en mulig karriere, om enn aldri så ubetydelig og slintrete, kunne plutselig legges i ruiner, hvis de ikke behaget de samme «gode». De gode sikret seg med andre ord mot personlig sammenbrudd og indre oppløsning, ved – tragi-ironisk nok – ikke ture å si at Vi er bedre enn Dem, altså at muslimene med islam og den islamske erklæring og krav på universalitet i bunnen var og fremdeles er mer ille ute enn oss. Man lot seg ikke lokke av tanken på å besinne seg i sine unnlatelesesynd og bestrebe seg på mer kollektivt og personlig anstendighet. Man serviliserte seg heller under islam i den tro at arv, marked og miljø som agenser nærmest ville ordne opp i forvirringen av seg selv og omgjøre de mørke skyer i horisonten til rosenrøde cumulus-dotter som ville materialisere seg i form av vannsenger og mykt underlag og plenty av alt godt og korrekt, for alle som en, overalt og til enhver tid. Man snudde da også klart og tydelig ryggen til alle fremstøt og forsøk på å skape mer realisme og et mer ryddig forhold til sannheten blant folk. Man ga alt annet enn et mer nyansert og sannferdig inntrykk av hva som var på gang. Vi skal ikke gå i detaljer her, men de fleste vil forstå at mye gikk galt, ved å fremme en historiefortelling som fokuserte mer på empiri, dvs det som forelå av gode intensjonserklæringer, enn på tolkningen av fraværet av empiri, empiri «by default».

Og det var altså her professor Tvedt satte inn støtet, «så det satt», som det jo heter. Tvedt har bidratt grundig og forhåpentlig til det bedre, på lenger sikt. Men vi er svært usikre på om hans omgang med begrepet «universell» er særlig til hjelp og spørsmålet er om Tvedts bruk eller gjenbruk av begrepet har vært tilstrekkelig innsiktsfull eller overbevisende nok til at hans verk vil få varig betydning. Vi vil i det følgende forsøke å si noe om innebyrden av selv begrepet «universell» og hva den mer eller mindre fruktbare bruksmåten av det i ulike kontekster betyr i den store diskursen som foregår og som vil foregå i uoverskuelig fremtid alt mer jo større betydning islam som politikk og religion vil for hele Europa framover.

Menneskerettene er – i hodene på eliten - blitt til ubestridelige rettigheter for alle, overalt, til enhver tid, ikke menneskeretter i egentlig ren og enkel mening, for bare den eller de som har en plikt kan gi og sørge for at rettene blir til – eller rettere: blir oppdaget - som objektiv i praksis, og det er denne oppfattelsen, at de gjelder «for alle», som utgjør det paradoks at disse menneskerettighetene faktisk undergraver det idealet vi har av menneskerettene selv. En rettighet som ikke lar seg innfri, er ingen rettighet, den uttrykker ikke retten eller rettene som sådanne. De utgjør kun en kvasimetafysisk u-forankret intensjon, ikke en realitet. De er rettigheter uten substans, dvs rettigheter basert i det nominelle, som nomina, ikke i det reelle, i universalia, og derfor blir ingen retter eller rettigheter med nødvendighet knyttet til Gud. De blir materielt fundert, de oppstår og kommuniseres nedenfra og er ikke «realistisk» fundert «ovenfra», ikke engang realt postulert, postuleringen i seg selv blir en ren menneskelig ytring, fundert i det naturalistiske, i menneskets materie, ikke i det suprarasjonale eller transcendente, bortsett fra da i det banale, i tankeblomstre, kan vi si, hvilket er en avledningsprosess og en måte å unngå å stille de fundamentale eller reale metafysiske spørsmålene på. De er slik sett blitt til «ikke- guddommelig skapte» - som følge av at Vesten forlot tanken på at reelle, dvs virkelige og sanne begreper har real-eksistens, dvs at de kommer før tingen, og da kan også plikten både i reell og real forstand trekkes ut av ligningen. Både retten og plikten blir ribbet til beinet, de blir med nødvendighet relativiserte og dermed til noe helt annet enn universelle eller universalistiske, hvis man da ikke ser at å universalisere innebærer sin motsetning, nemlig relativisering, en prosess som ender i utmattelse av både folket og elitene.

Enveisrettigheter, som vi kan kalle dem, ensidig antropologisk fundert retter og rettigheter, er som jeg har forsøkt å si, ingen rettigheter i det hele tatt. De blir i et visst klima, under visse forutsetninger og konsensuser, objektive bare i den grad en tyrann eller diktator – enten han retorisk er fra folket og for folket - kan bruke dem til egen fordel og opprettholdelse, eller, forkaste dem, helt vilkårlig. Man har da falt for fristelsen til å se retten og rettighetene i et absolutt relativiserende perspektiv, hvilket jo garanterer ledsagende kaos, anomisme, radikal subjektivisme og anarki, «størrelser» som alle ligger og vaker og på lur i vår kultur og som nå bare synes å ligge der for å vente på å bli realisert eller virkeliggjort i praksis, på en stor skala, og da med en ledsagende praksis om bryter med alt, og som uvegerlig bryter ned det fundamentet som til nå har ligget under den vestlige sivilisasjon og vår jude-kristne tradisjon og arv.

Hvor Guds karakter og vesen blir tvunget under jorden og blitt et tabu, hvor skal da Adam hente sine idealer og virkelige forbilder fra? Jo, beklagelig nok, viser det seg, fra seg selv, fra dypet i seg selv, et dyp som dessuten ikke fins og der hvor ingen kjerne finnes. Og hvor da heller ingen autensitet finnes, annet enn på overflaten, som et bilde å forstille seg med, og leke med, i relasjoners relative spill og maskepi. Det sier seg selv at det i et slikt klima eller paradigme kan bli svært vanskelig å være menneske, for ikke å si umulig. Men selvsagt, man kan jo innbille seg noe annet. Og så kan man fortrenge døden ved å slippe mer kulde inn.

Retter og rettigheter vil dermed ikke kunne ses å ha utspring i eller hos Gud, ja, de kan ikke være en integrert dimensjon i Guds vesen og karakter og da heller ikke retter og rettigheter i egentlig forstand, «substanser» som kan internaliseres eller indvidueres i individer og personer. Samfunnet og sivilisasjon vil desto mer bli et sammensurium av ulike overflater som alle tillegges samme verd og verdi, uten kvalifisering annet enn som allestedsværende og allestedsvirkende flaneringer, uten essens og substans, uten genuinitet, uten autensitet.

Likedan kan menneskerettigheter som bygger på rene postulat eller postuleringer – slik Vestens menneskerettheter blir - om menneskesynet eller menneskeverdet heller aldri bli til som en objektiv, exta nos, en realitet over eller utenfor oss. Menneskerettigheter som baserer seg på «selvinnlysende sannheter» har intet annet feste enn i mennesket selv, i menneskets solipsistiske logikk etc.

Hadde den vært metafysisk forankret, ville den imidlertid hatt en reell virkelighetsrelasjon, en betingelse for sann kunnskap om Gud, særlig en personlig Gud, men siden disse rettighetene i dag ikke kan begrunne seg selv i en rasjonell metafysisk, klart religiøs eller guddommelig dimensjon, vil det vise seg at de snart mister sin legitimitet, i og med at innfrielsen kun bygger på reseptorer av emosjoner og følelser.

FN’s Menneskerettigheter må med andre ord begrunnes i luftslott og illusjoner, også kalt konsensus, - midlertidighet - dvs de vil måtte fokuseres om et tilfeldig utvalg menneskers forestillinger om egen fortreffelighet, en fortreffelighet som motsier seg selv og hvis grunnlag finnes i «det» som aldri blir uttrykkelig fremhevet, nemlig den dimensjon som ligger der i bakgrunnen, på dypet av sjelene, men som ikke kommer frem i lyset på annen måte enn at andre mennesker tillegger disse «godhetsapostlene» godhet fordi de selv sier og uttrykket nettopp at de ER «gode», en mekanisme som utløses stadig mer jo mer usikre på seg selv folket blir, en usikkerhet som jo er skapt og påtvunget dem av avmakts-eliten.

Det utrolige er at «de gode» slipper unna den universelle plikten de har til å begrunne sin metafysikk, ikke bare i egen godhetsfølelse, men i forhold til det som objektiv sett virkelig ER godt, en kvalitet og en verdi som aldri kan begrunnes i «den godes» egen oppfatning at det gode kun eller til syvende og sist  finnes i ham selv, og aldri utenfor eller «over» ham selv, som en dimensjon som kommer ned ovenfra, så å si, og som må oppdages, ikke konstrueres som bare en tilsynelatende universell verdi med opphav i selvet og bare der, et selv som jo anses for å være et produkt eller en funksjon av arven, makten, markedet og miljøet og som derfor et produkt som derfor logisk henter makten inn i relasjonene som en høyst relativ størrelse uten forankring nettopp i det universelle og den objektive virkelighet som også relativister må konkludere med eksisterer, hvis de skal være edruelige, anstendige, smarte og besinnet på sannheten, så langt den åpenbares for oss, hvem mennesket nå enn er.

Menneskerettighetene var aldri ment å være universelle i den forstand at de normativt ga Staten plikt til normativt eller preskriptivt å realisere menneskerettighetene i praksis. De var et uttrykk for et universelt de lege ferenda-prosjekt, e terapeutisk prosjekt, ikke et påbud om å praktisere dem som de lege lata.

Menneskerettene ble til i en konkret historisk situasjon med en helt spesiell historisk kontekst – etter krig, elendighet og kaos - etter ønske og behov for å sette opp et eksempel til etterfølgelse for enkelt-stater eller nasjonalstater og da bestående av en avgrenset befolkningspopulasjon og da en befolkning som var mer eller mindre homogen, og dessuten av stater med en klart etablert autoritativ legitimitet og suverenitet, etter internasjonal lov, og med et mer eller mindre oversiktlig styringsgrunnlag, fundamentert på forestillingen om tilnærmet homogenitet.

Menneskerettighetene skulle være en intensjonsskisse, et kompass eller det lim enkelt-statene kunne bruke for å oppnå rettferdighet, beskyttelse, trygghet og likhet for alle sine borgere. Rettighetene var ikke ment å skulle være et politisk virkemiddel i den forstand at de skulle brukes som sosialøkonomiske verktøy. Rettighetene sa eller forutsatte intet om at de i seg selv skulle bidra til å skape lykke og fremgang ved å tilfredsstille behov i kraft av nærmest av å være seg selv, en substans som kunne manipuleres via magiske formler. Det var opp til enkeltlandene å finne metoder for å oppå sine velferds- og livsmål. De var ikke ment å være et tryllemiddel som sikret både økonomiske rettigheter i en og samme smell.

De menneskerettene primært var ment å skulle sikre, var de juridiske rettene, ikke de økonomiske rettighetene. Menneskerettighetene er derfor ideelle rettigheter- mulig konsensupregede uttrykk  for et nesten samstemt uoppnåelig ideal - og de er dermed også ikke objektive, de er snarere subjektive. Politikere som skal håndtere hele menneskerettskomplekset, blir dermed tilført et instrument som i seg selv ikke bare er tvetydig overfor velgere og andre interessegrupper, men også for dem som forføyer over dem, med en eller annen begrunnelse. Rettighetene blir «damned if you don’t, damned if you do». De blir gladelig gradvis og nesten umerkelig gjort til regler som forsterker muligheten for politikere og andre til å passivisere motstand, opprettholde føringer og strategier og ideologiske forskjeller, ikke normer, regler og lover som skaper virkelig enhet i mangfoldet. De tappes systematisk for potensiale for å etablere radikal og varig konsensus, eller «overlappende» objektivitet (gjennom såkalt nøytralitet).

Men dette undergraver like vel sett i fugleperspektiv ikke rettighetenes universelle karakter og essens - eller bedre: retoriske estetikk - i seg selv, slik de er i kraft å være kategoriske imperativer. Snarere tvert imot, og det er dette momentet professor Terje Tvedt ikke helt klarer å få frem, hvis han overhodet har vært interessert -  om mulig underforstått - i å få det frem i boken og den etterfølgende debatt om den.

Retter må forankres i noe høyere, i et hierarki, til syvende og sist i Gud for at de skal kunne betraktes som absolutte eller objektive. Rettigheter, derimot, kan og må forankres i det relative, i ikke-gud, altså i det tomme, det som ikke er, i motsetning til Gud som virkelig ER, Han som er den han Er og blir og som er det eneste vesen som kan sverge ved seg selv.

Menneskerettighetene slutter fra et bør til et er, de forsøker å skape eller konstruere retten, dvs skape nye holdninger, et nytt verdiparadigme, men da uten metafysisk fundament, de hentes ikke ned, i stedet forsøker de å binde Gud, dvs en falsk Gud, en hypertolerant og multikulturell «gud». Menneskerettigheten skjuler at den sanne Gud ikke er inkluderende, men at han snarere ER absolutt og absolutt eksklusiv og ekskluderende.

Menneskerettighetene opererer flatt på det fenomenale nivå og beveger seg aldri ut fra det nouminale nivå. Det nouminale finnes ikke som tydelig artikulert premiss for Menneskerettighetene slik de er begrunnet, fremlagt og formulert i den internasjonale og universalistiske erklæringen selv.

Menneskerettighetene forankres ikke i Guds vesen, men i menneskets egen- eller auto-attribuerte vesen, i guddommelige attributter som bare Gud kan ha, ikke mennesket selv. Menneskerettighetene knyttes til mennesker som ønsker å ta Guds plass og som ønsker å skape sin egne rettigheter på bekostning av Guds rett, som hjemles og ligger i Guds eget vesen og i hans karakter, slik Han ER. Rettigheter fins nemlig ikke – som ovenfor nevnt – uten at det foreligger korresponderende plikter. Menneskerettighetene kan derfor stå som stjerneeksemplet på hva som skjedde i Edens hage hvor mennesket satte seg ut over Guds lover og den retten disse ga menneskene. Menneskerettighetene er ikke noe annet en funksjonen av menneskets grunn-syndige utgangspunkt overfor Gud. De er uttrykk for at mennesket tror det kan rettferdiggjøre seg selv overfor Guds hellige vrede over synden, dvs lovbruddene overfor Gud selv, hans karakter og vesen. Menneskerettigheter ble oppfunnet etter syndefallet i menneskets syndige natur. De kan ikke frelse coram deo, men bare partielt coram omnibus.

Menneskerettighetene speiler riktig nok en religiøs tanke om at gjerninger kan rettferdiggjøre, de er uttrykk for en gjerningsreligion og en surrogatreligion hvor mennesket er sitt eget surrogat og hvor da surrogatet er den menneskeskapte «Gud» selv, tragisk og ironisk nok og da i form av en «størrelse» som jo heller ikke engang eksisterer ontologisk i dette tankeuniverset, i denne ontologi ekler værenslære og epistemologi.

Menneskerettighetene forutsetter en ontologi som egentlig ikke finnes, - i avmaktselitens psyke, i og med at Gud som en epistemologisk størrelse som ikke finnes i «ligningen», for ikke å si dette paradigmes egne og egenproduserte proposisjoner, læresetninger eller dogmer. Menneskerettigheten må i dette perspektivet og denne tenkemåten blir moralistisk og triumfalistisk, til syvende og sist også intolerante og tyranniske i selve sitt vesen, akkurat som liberalismen bærer kimen i seg til å bli totalitær. De foregir å uttrykke det liberale, men bærer i seg det totalitære idet de blir gjennomskuet og til slutt erfart fysisk og materielt for det de er: Fundamentert i intet, dvs i den totale nihilisme, og når det da i praksis viser seg over lengre tid at de ikke lenger fyller noen meningsfull funksjon og ikke kan frembringe kokrete og allmenne resultater som står i stil med formuleringene og uttrykker disses tiltenkte vesen og fundament i det store bør’et – ikke ER’et- som er det som ikke kan skapes eller frembringes av andre enn Gud.

Kommunistpartiet i Kina kan f eks erklære høyt og tydelig at de er for Menneskerettighetserklæring, fullt og helt, men samtid hevde i sin fulle rett at det ikke bryter mot disse at ytringsfriheten i landet skal gjelde absolutt. Kina vil ut fra internasjonal, menneskeskapt objektiv, rett med rette kunne forutsette at ytringsfriheten kan begrenses ut fra prioriteringer: Hvis ytringsfriheten skulle vise seg å være kontraproduktiv på velstandsutviklingen, ressursfordeling, likhet for loven sett ut fra vestlige standarder og verdisyn etc, ville landet likevel kunne underskrive på Menneskerettigheten «with impunity». Tanzania vil på sin side kunne hevde at det er helt i tråd med Menneskerettighetene universelle karakter og essen å frata borgerne rett til ubetinget beskyttelse av eiendomsretten.

Den lokale situasjon og tilstand vil avgjøre om det er legitimt ikke å realisere alle Menneskerettigheten – på en gang, så å si - i den gitte situasjon. Rettighetene har med andre ord et dobbelt sikte med hensyn til gjennomførbarhet, de gir et slag relativistisk slingringsmonn – i sin absolutthet eller ubetingethet - for det temporære i det evige, for å si det slik.

Menneskerettene – sett som rettigheter - kan sammenholdes med forestillinger om idealstaten, ikke helt ulikt Platons oppfatning av hvordan en stat skal være. Han er klar over at idealstaten ikke lett kan la seg frembringe eller manifistere seg i det konkrete en gang for alle. Det samme så St Augustin, som skilte mellom den verdslige stat og Guds stat, den siste lot seg bare realisere av Gud, i en fjern fremtid. Det forutsatte at borgerne hadde et «fjernsyn» med tanke på realiteter i dag og på fremtiden, ikke bare utelukkende på Gud, men mennesket måtte stadig arbeide for virkeliggjørelsen av Guds stat eller idealstaten. De troende var tross alt Guds medarbeidere.

Martin Luther – den store reformator – skilte mellom det verdslige og åndelige regimente og med dette vil han illustrere at Gud «jobbet» med to verktøy i minst to simultane sfærer eller regimenter, men da innrettet på langt sikt mot det samme fullkomne mål, som måtte komme ovenfra fra kollektivet, akkurat som frelsen eller Ånden måtte komme ovenfra, slik at mennesket kunne fødes på nytt i dåpen, primært, ikke i en etterfølgende spesiell åndserfaring. Mennesket må fødes på nytt, noe det selv ikke er i stand til. «Vi kan – dessuten - ikke alle bli tiggere», sa Luther. I dag kan vi si at hele verden ikke kan forvente å komme til Norge for å gå på trygd, bli tiggere. Vi har ingen plikt til å gjøre noen til tiggere og tiggere har på sin side ingen retter og heller ingen rettigheter til å bli og forbli tiggere, med mindre «godhetsindustrien» tilstår dem slike rettigheter, selvsagt ved å love ut over alle evner på sikt, og i den hensikt offisielt å hjelpe.

De verdslige myndighetene var – ut fra en slags naturtilstand – av Gud blitt tildelt den spesiell oppgave det er å drive politikk, dvs administrere, bevare og forbedre forsvar, politivesen og domsvesen, og sikre borgerne det daglige brød i handel og vandel. Det åndelige regimente skulle gi menneskene Guds ord om forsoning og tro, frelse og evig liv. Det verdslige regimente sto for den negative retten og kirken mer eller mindre den positive retten, i hvert fall åndelig, i den mening at Guds rettferdighet og hellighet tillot mennesket å ha visshet for sin sjels salighet ved at Gud ville innfri sine løfter mot tro på de samme.

Guds nåde ved tro ble nærmest ansett som en kontraktsforpliktelse fra Guds side, nåden var det åndelige regimentes positive rett. Guds løfter ga den troende i en slags synergi både en rett samtidig til å bli kalt Guds barn og bli gitt de rettigheter nåden innebar.

De tids- og stedfestede Menneskerettighetene var primært siktet mot å fordele juridisk og økonomiske rettigheter, (ikke bare å sikre toleranse, ikke-innblanding fra myndighetens side  og aktiv religionsfrihet, både positive og negative, innad i de ulike landene. Menneskerettighetene var intet manifest eller partiprogram med forslag til konkrete metoder om hvordan landenes samlede formue og potensiale enkeltvis skulle etableres og effektueres, for å sikre menneskerettighetene.

Menneskerettighetene var en overbygning, et rammeverk, et slags utopisk mål enkeltlandene skulle streve etter å realisere i praksis, på sine egne ulike forutsetninger. Hvis et av disse landene skulle vedta i grunnlovsform f eks at alle borgere av landet skulle ha rett til arbeid, en rett motsvart av en reell plikt - , så innebar ikke dette rent juridisk at alle borgere skulle gis arbeid individuelt uten forbehold. Staten eller landets plikt til å sørge for arbeid, ble kontret av en plikt for den enkelte til å sette seg i stand til å utføre et arbeid, et forhold som ofte blir underkommunisert i den offentlige diskurs.  (Syke skulle underforstått slippe å arbeide, men like vel ha rett til livsopphold garantert av staten, og da ikke bare i form av veldedighet, som en fattigkasse). Bestemmelsen i Den norske Grunnlov var i denne forbindelse bare en de lege feranda-bestemmelse, ikke en de lege lata forpliktelse.

Menneskerettene ble opprinnelig formulert slik de ble formulert ikke som normative eller preskriptive lover, men deskriptive intensjoner, og deskriptive da i den forstand at de ble oppfattet som idealer som underforstått og ironisk nok var umulige å virkeliggjøre i praksis, i hvert fall inntil videre, (hvilket alltid kan brukes som en «gyldig» eller fruktbar maxime for myndighetspersoner å gjøre minst mulig ved å konservere flest mulig forutsetninger for forsterke uheldige mønstre av disposisjoner. Ingen trodde på at Menneskerettighetene i seg ville kunne oppfylle eller gi enkeltindividenes det menneskeverd erklæringen tilsynelatende garanterte hver enkelt verdensborger.

Det blir derfor et kategorimistak å blande sammen økonomiske og juridisk rettigheter, slik man gjør i politiske strømninger som ikke primært vil arbeide for å fremme egen befolknings interesser, men primært hele menneskehetens interesser. Afghanske «skjeggbarn» skal f eks ha like stor rett til å oppholde seg i landet og umiddelbart oppebære de samme økonomiske rettigheter som landets egne borgere har oppebåret seg over lengre tid og som borgere i eget land. Et eksempel på detter finner vi i en uttalelse fra SV’s Karin Andersen som uttrykkelig har uttalt at hun og da vel også partiet SV ikke jobber spesifikt for de norske interesser i slike tilfeller, men for menneskerettighetene – i form av en positiv rett - til den enkelte verdensborger, dvs asylsøkerne, i slike settinger.

(Hun sier: ”Det er en viktig oppgave for venstresida å understreke verdien av gjensidig inkludering for alle parter. Det er nok den aller største utfordringen vi har. Det er vanskelig å bli inkludert om ingen vil være med og inkludere deg…”

Videre sier hun så bastant, så bastant:

Vi må understreke at det ikke er norske, kristne eller vestlige verdier vi ønsker å forsvare, men at det er universelle verdier vi snakker om.

Dette er altså en stemme fra folkedypet, fra en folkevalgt, fra en som snakker på folkets vegne, sette gjennom SV’s øyne.

Hun vil at vi skal integreres inn i et islam  som er forpliktet på Allah’s utsagn om at muslimer ikke skal ta kristne og jøder til venner osv. Hun vil at vi skal bli mer like muslimene. Hun vil at i skal bli mer gjensidige. Hun vil antakelig også at islam skal bli mer vestlig, så det blir lettere for oss å inkludere oss selv inn i islam. Hun vet ikke at islam er det minst universaitstiske av alt på denne jord, at islam skal erobre og legge under seg alle andre religioner.

Hun ahr ikke fattet det, etter aldri så mange år på Stortinget. Det sier mye om Stortinget som utdanningsanstalt. Vi skal ikke forsvare kristendommen eller vestlige verdier!).

Karin Andersen med kompani begår dermed et logisk kategorimistak idet hun identifiserer enveisrett med en politisk og emosjonelt betinget selvpåført enveisplikt. Hun mener at retten til økonomiske, materialistiske rettigheter for de få sammenfaller med de juridiske eller den formale retten, den retten som underbygger landets konstitusjon for de mange.  Og ikke bare det: Hun forutsetter faktisk at hele menneskeheten har rettigheter som skal gjelde alle mennesker. (Og dette kan hun tillate seg å gjøre fordi det er usannsylig at hele menneskeheten skal stille opp på dørstokken til Norge og kreve å få komme inn for å oppebære og få erlagt sine rettigheter i konkrete ytelser, hver og en). Andersen ser antakelig med full rett at en rett for en alltid medfører en plikt for en annen, men det som går under radaren her er at en spesifikk rett  - på goder - aldri kan være identisk med en spesifikk plikt til å innfri denne plikten uavkortet og på et rent a-historisk grunnlag.  Hun forutsetter at A er B, at A er ikke-A, hvilket er en i praksis logisk selvmotsigelse og en umulighet.

Andersen tror med andre at det allerede nå er både mulig og ønskelig å innføre «gudsstaten» - for henne den gjennomsyrede sekulære staten her og nå, og at sirkelen i og med Andersen da faktisk er omgjort til firkanten, som i «squering the circle», som det heter, al al Andersen personlig et al. Alle innser imidlertid at dette er en umulig oppgave og ikke stort mer enn en konseptualisering som det skal dype og langvarige mystiske øvelser til for å realisere samfunnsrelevant og empirisk etterprøvbart og hvor tingene da går opp i en helhet hvor alt er ett i alle, dvs i det ideelle samfunnet, til enhver tid, på ethvert sted for alle og enhver. Et konsept det rett og slett ikke går an å fundamentere politikk i, særlig ikke internasjonal politikk, for å si det litt oppgitt.

Det som tradisjonelt gjaldt beskyttelse mot vilkårlige og urimelige tiltak for den enkelte borger, - så langt ikke Statens tarv i krise- eller krigstider fordret det - avløser slik en plikt for den enkelte borger til å gi den fremmede en universell rett eller rettighet, (som han han for øvrig ikke har i praksis i det landet vedkommende flykter fra, land som gjerne har nettopp Menneskerettene innfelt i sine grunnlover). Politikk og overordnet ideologi blir da et middel som i prinsippet fratar borgerne retten til beskyttelse, en rett den negative retten nettopp skulle beskytte.

Statens oppgave å beskytte og gi borgerne trygghet trumfes av ønsket om at Staten skal beskytte ikke bare sine egne borgerne, men verdensborgeren og verdensborgerne, uansett hvor de kommer fra og uansett hvilke regimer de flykter fra, legitimt eller ikke.

Det spørs derfor om hvor lenge de opprinnelige borgerne, til forskjell fra de innkommende – som ofte er stimulert fra høyeste politiske hold til å komme – vil finne seg i utviklingen, særlig hvis den slår ut i rigide forestillinger om at de innkommende i praksis nyter sammenlignbare fordeler de opprinnelige ikke kan oppebære og som da oppfattes som om de blir fratatt eller nektet tilgang til av de opprinnelige.

Hvis «gapet» mellom de innkommende og de opprinnelige blir oppfattet som beviselig urettferdig, kan situasjonen innad i landet bli veldig spent og farlig, det sier seg selv, og det sannsynlige er da at det som tidligere ble kalt ensomme ulver finner sammen, organiserer seg og formaliserer seg og i praksis danner en revolusjonær bevegelse som via manifester e l programforplikter de ensomme overfor gruppen til å øve legitim vold, selv om avmakts-eliten anser den for illegitim vold aldri så mye.

For å avlutte med noen få forsøksvis luftige refleksjoner ekstra, helt på tampen, før jeg legger ved en del linker og kopier av innlegg i debatten som har fulgt i kjølvannet av Tvedts bok:

Det vil kanskje komme som en overraskelse på mange at FN’s Menneskerettserklæring forutsetter at Allah ikke er Gud, ikke bare judeo-kristen forstand, men i ontologisk forstand, fordi Allah ingen karakter og intet vesen har, «han» er heller ikke kjærlighet, slik Gud beskrives i Det nye testamentet i Bibelen, og hvor det jo heter at «Gud er kjærlighet», og kjærlighet er et ukjent begrep i Koranen annet enn i avledet form og da som en kjærlighet som er betinget eller forbeholdent.

Disse forhold kommer ikke frem hverken i forarbeidene til formuleringene eller i den aktuelle vestlige diskursen omkring de såkalte menneskerettighetene.

Tidl statsminister Kjell Magne Bondevik, Erna Solberg og Jonas Gahr Støre må tro så mye de vil at Allah og Gud er identiske og den samme Guden, men dette utelates i deres mulig teologiske overveielser, de ser vel hele denne problematikken mer som et utelukkende et politisk anliggende og derfor som irrelevant i den offentlige debatt. De overlater dermed befolkningen i et metafysisk eller teologisk vakuum som fylles må fylles opp av andre verdier og andre fokuseringer. Resultatet er at befolkningen overlates stadig mer og mer til å ankerfeste sine eksistensielle behov i en markant bevegelse mot å legitimere alle svar på vanskelig samfunnsspørsmål til det emosjonelle sjikt i personligheten til den enkelte. Resultatet er av at eliten blir mer og mer servil stilt overfor valg av tilnærming til grupper som blir stadig mer av å kreve sine rettigheter innfridde, en gruppe som de gir stadig mer etter for og som de samtidig da bare blir mer og mer emosjonelt avhengig av, samtidig som de må forsikre folket om at de i tillegg også blir mer emosjonelt avhengig av folket, som jo bar avspeiler og vil herme elten i sin streben etter å bli akseptert som korrekt emosjonelle. Vi er med andre ord inne på en sklie hvor kravet om å opptre emosjonelt korrekt glir over i større servilitet og da ikke bare overfor ekeltgrupper, men overfor alle borgere i samlet tropp.

Tvedt nevner så vidt Kairoerklæringen av 1990, dvs de såkalte universelle islamske menneskerettene.

Han nevner - nær sagt selvfølgelig ikke - at den muslimske erklæringen ikke er noe annet enn et radikalt angrep på de vestlige menneskerettighetene, og på den hebraiske og kristne Gud. Tvedt nevner som over nevnt at Wergeland hadde en visjon om å skape en ny universalreligion – en visjon, en lengsel etter og et behov for mange har privat i dag. Man kan lure på om Wergeland ikke ville ha gitt opp denne ideen på stående fot i dag, dette i motsetning til alle de mennesker i Vesten i dag som går ut fra som en selvfølge at alle faktisk tilhører den ene og samme religion, på bunne, og egentlig, som det jo heter.

Hva er så Menneskerettene i det store filosofiske bildet, i jussen som en filosofi og i religionen som juss sett?

Vel, Menneskerettighetene er performative utsagn, uttrykk, begrenset til det antropologiske området; ordene – som er sekulære funksjoner og gjerne rent terapeutiske verktøy - skal skape det de nevner, det nærmer seg magiske forestillinger, men hvem skal de gå ut fra og komme tilbake til? Guds ord skaper det de nevner, ifølge Bibelen, men de vender så ikke tomhendt tilbake til Gud, står det. Menneskerettighetene derimot, hvem skal de vende tilbake til? Til en – spesifikk og ikke generisk - Gud som ingen tror på, (men som likevel taler klart implisitt og i premissgrunnlaget) ? Til Allah som opererer overalt, men som like vel er en helt annen gud?

Så lenge Gud i Vesten ikke oppfattes og tros på som en reel Gud, men bare som et mer eller mindre beleilig instrument, vil hverken menneskerettene eller rettighetene la seg realisere i det virkelige, pulserende livet. Slike gudsforhold og gudsbilder vil medføre ytterligere ateisme, absolutt og totalitær relativisme og til slutt altavgjørende nihilisme. Slike forestillinger fungere nå som førsteprinsipper eller presupposisjoner, læresetninger og dogmer i påstandsform, og som selvinnlysende førsteprinsipper som ikke trenger bevis, (slik heller ikke de originale førsteprinsippene heller ikke trengte bevis, men da ifølge Aristoteles), - et fenomen samlet som bare få mennesker ser er i virksomhet og som få våger å ta inn over seg og sverge til og forfølge til «the bitter end».

De nye førsteprinsippene er ikke forankret hverken i idéer a priori eller universalia i form av ideer formet a posteriori, annet enn i snev.er forstand De bare svever tilsynelatende trygt forankret i emosjonene i det psykososial univers hvor alt kan reduseres til psykologiseringer med alle de fallgruber dette innebærer og hvor risikoen for drama og feilsteg er enormt vidtrekkende. Diskursen hindrer sanne sannhetssøkere i å se at idéer er realiteter som ikke bare finne før eller over tingen, men også i og etter tingen. Man nekter for å se tingene finale årsaker, - de kan ikke bevises, må vite, en terapeutisk strategi som før eller siden må ende i barbari og som ikke gir rom for at mennesket faktisk er person allerede før det er født. Hillary Clinton kunne under valgkampen mot Trump triumferende si at ingen fostre har noen rettigheter før de er født. Clinton dreper dermed ikke bare fostre, men også fosteret og dermed mennesket finale årsaker, dvs de årsaker som i selve seg ligger i og er nedlat i Guds skaperverk og i og med skapningen, som gudsbildet i mennesket, (en fremmed tanke innen islam proper). Men hvor Clinton bare ser fra støv til støv, ser Gud mennesket som et vesen som en dag skal se Gud som han er og hvor Gud er ett i alt og alle (for de som tror). Å fjerne – dvs å drepe fostre – er å dekonstruere bort mennesket formål og endemål og gjøre det til et fra intet til intet, et fra støv til død for evig og alltid.

Ironisk eller tragisk nok finner man i dag et brudd med ateismen, nihilismen og meningsløsheten i Det muslimske brorskapet som man saver i det ateistiske Vesten. Deres credo, i min noe selektive oversettelse, lyder:

«Allah er vårt reisemål, budbringeren Muhammed er vår leder, Koranen er vår lov, jihad er vår vei og døden for Allahs sak er vår finale årsak.»

Denne bekjennelsen er islamsk inntil kjernen eller essensen i islam. Den gir muslimske brødre og søstre mål og mening, ikke bare med livet, men også med døden. Den kan derfor appellere til vestlige mennesker hvis avmaktselite har forfeilet sin funksjon og som har forlatt både seg selv og de som er henvist til et liv uten hverken mål eller mening, dvs folket, til intet.

Islam vil kunne gi mange mennesker noe å tro på og hengi seg til. Slike mennesker vil også legge merke til at den muslimske menneskerettserklæringen, Kairoerklæringen, faktisk stiller krav til en troende muslim, og pålegger eksplisitt den enkelte troende plikter både overfor ulema – det store folkefellesskapet av muslimer - og Allah, klare plikter, plikter ikke til å ta feil av.

Dette kan gi noen og enhver noe å reflektere over og grunde på. Islam frister mer enn noen gang mennesker til å underkaste seg et regelverk, en diin, en religion, som – fordi det er lovet av Allah og profeten – vil gi belønning for strevet samtidig som islam aldri pålegger muslimen å stå til ansvar for eller gå imellom sine samtroende, slik Jesus Kristus gjorde i og med forløsnings- og forsoningsgjerningen han underla seg frivillig og hvor han som et stedfortredende offer selv påtok seg syndens straff på vegne av alle, både coram deus og coram homnibus.

Nedenfor legger jeg ved – som fordypning - sentrale bidrag i ulike fora, artikler osv i debatten om professors Tvedts bok og budskap:

Hovedlien verdidebatt: Da Norge fikk en ny sekulær religion

Terje Tvedts bok om samfunnsutviklingen i Norge siden 1960-tallet, og fremveksten av det han betegner som Det internasjonale gjennombruddet, båret frem av «det humanitær-politiske kompleks». Dette består av en politisk elite som har vært mektig nok til å endre det norske samfunnet i en bestemt retning, og det nesten uten diskusjon og kritiske innvendinger.

Publisert: 22. feb 2018 / 501 visninger.

«Historien om de dramatiske forandringene som Norge står midt oppe i må fortelles nå, fordi konsekvensene av dem er så usikre og refleksjonene om dem er så historieløse.»

«Norge gjorde fra slutten av 1990-tallet menneskerettighetene til både mål og middel i politikken, men ingen av disse spørsmålene er blitt drøftet grundig i den lovgivende forsamlingen, eller i norsk offentlighet. På et slikt grunnlag må det være mulig å trekke den konklusjonen at Norge fikk en ny sekulær religion, men uten at trosgrunnlaget ble reelt debattert eller drøftet.»

Sitatene er hentet fra Terje Tvedts bok Det internasjonale gjennombruddet fra 2017.

Tvedt arbeider til daglig som professor ved Universitetet i Bergen, Institutt for geografi, og professor II ved Universitetet i Oslo, Institutt for arkeologi, konservering og historie. Han er kanskje mest kjent for sine storslagne fjernsynsdokumentarer «En reise i vannets fremtid» (2007) og «Kampen om Nilen» (2014).

I Det internasjonale gjennombruddet er det historikeren og ideologikritikeren Terje Tvedt vi møter. Boken tar for seg samfunnsutviklingen i Norge siden 1960-tallet, og fremveksten av det han betegner som Det internasjonale gjennombruddet, båret frem av «det humanitær-politiske kompleks». Dette består av en politisk elite som har vært mektig nok til å endre det norske samfunnet i en bestemt retning, og det nesten uten diskusjon og kritiske innvendinger.

Utgangspunktet for Tvedt er historikeren Jens Arup Seips kjente foredrag og essay «Fra embetsmannsstat til ettpartistat» fra 1963, hvor Seip med stort overblikk trekker lange utviklingslinjer for å sette datidens norske samfunn i perspektiv. «Hans utsyn over det norske folks liv og historie ble skrevet på et tidspunkt i landets utvikling da ingen historikere stilte spørsmål om hva norsk kultur var, eller om norske verdier fantes», skriver Tvedt. Basert på mange års forskning og et omfattende materiale, der særlig offentlige styringsdokumenter har stått i fokus, viser Tvedt hvordan den samfunnskonteksten Seip skrev ut fra for vel femti år siden, ikke finnes lenger. Endringene har skjedd raskt. Femti år er ikke lang tid i en nasjons historie.

Hva har vi fått i stedet? Tvedt argumenterer med utførlig historisk belegg for at samtlige regjeringer fra 1970-tallet og frem til i dag har styrt ut fra en grunnholdning av at landets interesser og verdens interesser er samsvarende i all vesentlighet, og at en universalistisk tenkemåte bevisst ført til at Norge er blitt en multikulturell stat med ambisjon om å være en såkalt «humanitær stormakt». På veien hit drøfter Tvedt den norske håndteringen av migrasjon, integrering og «Det nye vi» i Norge. Motstemmene og kritikken har vært så å si fraværende, kanskje med unntak av Fremskrittspartiet.

Det ideologiske grunnlaget for samfunnsutviklingen har vært en nærmest fundamentalistisk tro på menneskerettighetene som all godhets opphav. Troen på menneskerettighetene er blitt den nye «religionen». Disse er hellige og ukrenkelige og kanskje enda viktigere, de er «universelle» og dermed kontekstløse. Ingen har klart å komme opp med en troverdig begrunnelse av hvorfor de er universelle, altså uttrykk for allmenngyldig sannhet på tvers av historiske og kulturelle forhold, uavhengig av den konteksten de ble til i, men som Tvedt påpeker: «Innføringen av denne «religionen» skjedde raskt, umerkelig og nesten uten virkelig debatt om trosartiklenes legitimitet og samstemthet.» Med henvisning til Peter Berger kan vi si at plausibilitetsstrukturen som ligger til grunn for en slik menneskerettighetsfundamentalisme fremstår som lite overbevisende. Men dette kompenseres av en sterk vilje og overbevisning om at man er på «det godes» side.

Med menneskerettighetene som fundament drog høyt gasjerte representanter for «den humanitære stormakten» Norge rundt omkring i verden for å skape et himmelrike på jorden hvor alle skulle ha de samme rettighetene, inkludert retten til utvikling. Alle skulle med, ut fra en forestilling om at alle verdens folk nok delte Norges nye verdioppfatninger, bare de fikk det materielt bedre og fikk litt tid på seg. Det finnes et ord for slik; hybris, og Tvedt avkler både ideologien bak og ikke minst resultatene av den norske politikken på en overbevisende måte. Mesteparten av materialet er da også allment tilgjengelig for den som ønsker å gå historikeren i sømmene.

Samtidig er det mektige krefter i sving, og hvem vil ikke være på «det godes» side?

Ifølge Tvedt, promoterte innenrikspolitikken fra og med 1970-tallet og flere tiår fremover systematisk multikulturalismen som samfunnsnorm og samfunnsideal. Regjeringene understreket igjen og igjen at den offentlig anerkjenner og gir støtte til etnokulturelle minoriteter for at de skal kunne uttrykke og opprettholde sine distinkte identiteter og praksiser. I dag er det heldigvis en voksende bevissthet om at multikulturalisme er en vei til parallellsamfunn og utenforskap for innvandrerbefolkningen. Den erfarte virkeligheten har slått tilbake mot ideologien i erkjennelsen av at en slik samfunnsutvikling ikke er av det gode, hverken for storsamfunnets samfunnsintegrasjon eller for innvandrerne.

«Hvis dyptgripende endringer i samfunnet skjer helt uten intellektuell motstand, har vi et stort problem.» Dette skriver Aftenpostens kommentator Therese Sollien i en kommentar til Tvedts bok. Det er det ikke vanskelig å være enig i. Forhåpentligvis vil utgivelsen av Det internasjonale gjennombruddet bidra til debatt og økende bevissthet rundt den norske samfunnsutviklingen fremover. Forhåpentligvis vil det også være mulig å rette kritiske blikk både på Norges engasjement utenlands og det hovmodet som ligger i det tverrpolitiske selvbildet av at landet vårt er en «humanitær stormakt.» Store økonomiske ressurser og sinnelagsetikk er ofte en dårlig, for ikke å si farlig, kombinasjon.

Det krever både intellektuell kraft og personlig mot å bryte med rådende maktbaserte oppfatninger, og motsi det som oppfattes som naturlig og selvfølgelig. Terje Tvedt viser i boken Det internasjonale gjennombruddet at han har begge deler i godt mon.

Terje Tvedt, Det internasjonale gjennombruddet. Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat, Dreyers forlag, 2017

Olav Hovdelien

Menneskerettighetene som en ny religion oppfatter jeg som et nedsettende begrep. Tvert i mot ble de skrevet inn i vår tid i perioden etter WW II som et sett med rettigheter som skulle kunne følges av alle land. Deres intensjon var først og fremst å skape et politisk fellesskap rundt en liberal og fri verden på bakgrunn av at man nettopp hadde sett en verden preget av alt annet enn liberal frihet, og tyranniene var nedkjempet for en stund.

Derfor måtte også rettighetene bli universelle. Jeg tror man feiltolker også dette begrepet noe. Universalitet må i denne forbindelse bety at de kan passe inn for alle. Alle land og kulturer må kunne finne en minste felles multiplum de kan være med på.

Verden har ikke gått akkurat i favør av at alle land har blitt velstyrte demokratier med universelle og like rettigheter for alle fra alle verdenshjørner. Likevel er det bedre enn det var i 1945. Mange steder har man fått det så bra at man har glemt utgangspunktet av nød og forfall som preget den første etterkrigstiden. Andre lever i dag i den samme situasjon, hvor de lengter etter menneskerettigheter (i den grad et slikt begrep måtte være kjent for dem).

Jeg synes jeg ser at de totalitære i Vesten slår seg sammen med totalitære i andre regimer om å kue de detaljene som man selv ikke liker. Jeg tror vi i Vesten har en ganske allmenn god forståelse av MRs gode sider, men at vi ønsker en finsliping til å kunne fortsette å underkue minoriteter man aldri har likt.

Skal MR bli det de var ment å bli også for den verden hvor de i dag ikke står sterkt, krever det at vi som er kommet lenger i prosessen støtter de svake, de marginaliserte og de utstøtte slik at de kan oppleve trosfrihet, frihet fra frykt, frihet fra nød og frihet til ytring slik våre foreldre fikk lov å bli vår første generasjon til å erfare det. Mange steder venter de fortsatt på å bli sitt lands første generasjon som opplever demokrati på ordentlig. Tankekorset er at man bruker det frihetlige rom MR gir til å forsøke å undertrykke trenden som skal bringe MR ut til de mindre begunstigede. Det er viktigere å vise storhet i denne forbindelse slik at nye samfunn får oppleve større grad av frihet enn å innskrenke rettighetene for minoriteter i eget land.

Hvem skal forsvare menneskerettighetene, og når, om ikke vi, nå, vi som fråtser i dem med vellyst uten å vise at vi setter pris på dem og tar dem på alvor som et universelt gode? For en tyrann vil vi alle kunne gjøres til en minoritet verd å underkue. Når dette går opp for oss vil det være for sent og hulke om rettigheter.

Når jeg peker på menneskerettighetene som en ny sekulær religion, er det naturligvis en spissformulering. Men se f.eks. på Erik Hillestads innlegg om menneskerettigheter her på verdidebatt. Det ser ut som om han er begeistret over å kunne vise til menneskerettighetslignende tenkning tilbake hos perserkongen Kyros. Det å forestille seg at det er mulig å nærmest grave frem menneskerettigheter arkeologisk, gir meg assosiasjoner til hvordan Mormons bok angivelig ble gravd frem i tekster på et fremmed språk på gullplater av Joseph Smith jr. i delstaten New York en gang tidlig på 1800-tallet. Ikke et vondt ord om Jesu kristi kirke av de siste dagers hellige, men dette trosspranget er jeg ikke med på.

Jeg er ikke ute etter å kritisere menneskerettighetene. Det som derimot fortjener et kritisk blikk, er denne merkelige tilnærmingen til menneskerettighetene som noe hellig og opphøyd, noe som er "falt ned" eller "gravet frem" uavhengig av en kulturell og sosial kontekst. Det er veien til misbruk av menneskerettighetene som religionssubstitutt, gjerne fremlagt av sikkert velmenende sekstiåttere som trenger en ny religion å støtte seg til.

Det du peker på, Kristiansen, menneskerettigheter som en konvensjon vedtatt av gode krefter i etterkant av Den annen verdenskrig, og alle grusomhetene krigen førte med seg, er verdt å forsvare!

Njål Kristiansen

Olav Hovdelien: Jeg er ikke ute etter å kritisere menneskerettighetene. Det som derimot fortjener et kritisk blikk, er denne merkelige tilnærmingen til menneskerettighetene som noe hellig og opphøyd, noe som er "falt ned" eller "gravet frem" uavhengig av en kulturell og sosial kontekst. Det er veien til misbruk av menneskerettighetene som religionssubstitutt, gjerne fremlagt av sikkert velmenende sekstiåttere som trenger en ny religion å støtte seg til.

Jeg leste deg heller ikke som en motstander, og det er i og for seg naturlig at alt etterprøves for nye generasjoner. Jeg har forståelse for at man i vår tid diskuterer berettigelsen, men man bør likevel ikke ende der hvor man sluttet før MR kom. Da har man tapt perspektivet og mye av vår sivilisasjons fundament bryter sammen.

Vår kultur er flere tusen år gammel. Våre tanker kan føres langt tilbake, langt lenger enn religionene vi støtter oss på i dag. Det kan derfor godt tenkes at man finner tankegods hos både Kyros og hvem ellers(?) i vår lange utvikling av ideene. Mennesket har alltid delt seg i liberale og totalitære, og en viss flokk midt imellom. Målet må være at de liberale støttespillerne alltid skal oppebære nok støtte til at også kritikerne kan kritisere uten å frykte for sine rettigheter. Denne forståelsen tror jeg skal være vår ramme rundt diskusjonen om MR.

Lars Jørgen Vik:

Derfor måtte også rettighetene bli universelle. Jeg tror man feiltolker også dette begrepet noe. Universalitet må i denne forbindelse bety at de kan passe inn for alle. Alle land og kulturer må kunne finne en minste felles multiplum de kan være med på.

Det er altså denne problemstillingen Tvedt diskuterer. Han mener at den norske varianten av menneskerettighetstenkningen er langt mer ekstremt preget enn det FNs forskjellige menneskerettighetsvedtak gir grunnlag for, og han antyder at dette blant annet kan ha sitt årsak i en språklig misforståelse. Den engelske tittelen på FNs menneskerettighetserklæring er "The Universal Declaration of Human Rights". I Norge har dette ofte blitt oversatt og forstått som "The Declaration of Universal Human Rights", men det er noe annet. Det er deklarasjonen som er universell, dvs alminnelig, ikke menneskerettighetene. (Den tyske tittelen på menneskerettighetserklæringen:"Allgemeine Erklärung der Menschenrechte".)

I sin bok har Tvedt analysert og delvis kritisert den offisielle norske forståelsen av menneskerettighetsbegrepet. På den måten har han etter min mening bidratt til å øke vår selvforståelse på dette området, og det ser jeg på som udelt positivt.

Søren Ferling

Olav Hovdelien. Disse er som kjent hellige og ukrenkelige, dessuten er de kontekstløse. Ingen vet hvor de kommer fra. Det vil si, nå er det visst funnet spor av menneskerettighetstenkning hos perserkongen Kyros.

Men netop spor - ikke MR i den moderne forstand. Ophavet er så vidt jeg kan se kristendom, der over kætteriet kommunisme og tilsat liberalisme kommer frem til MR.

Søren Ferling

Njål Kristiansen. For en tyrann vil vi alle kunne gjøres til en minoritet verd å underkue. Når dette går opp for oss vil det være for sent og hulke om rettigheter. Vi er en minoritet i denne verden. Omkring en tiendedel.

Jeg tror vi i Vesten har en ganske allmenn god forståelse av MRs gode sider, men at vi ønsker en finsliping til å kunne fortsette å  underkue minoriteter man aldri har likt.

Der opstår misforhold i forbindelse med stor og fjernkulturel tilvandring, når de tilvandrende har en særlig status og rettigheder som en minoritet, hvor de kommer frem og slår sig ned.

Det medfører at vi som et globalt mindretal skal give privilegier i egne lande til repræsentanter for grupper, der er mange gange større end os selv.

Dermed bliver mindretalsbeskyttelse, ved at fokusere selektivt fra det ene øjeblik til det andet, et redskab til at eliminere netop mindretal.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11716045-da-norge-fikk-en-ny-sekulaer-religion

Erik Hillestad : Terje Tvedt overser at FN-erklæringene har global oppslutning.

At Kyros' sylinder er et av flere ­fenomener som viser at menneske­rettighetene har dype røtter i menneskehetens historie handler ikke om å hylle en krigerkonge.

Ingen benekter at krigerkongen Olav Haraldsson har hatt betydning for inn­føringen av kristenretten i Norge – et lovverk som medførte forbud mot å sette­ barn, gamle og vanføre ut i skogen. Det er verken bisart eller omskrivning av historien å vise at slike krigerkonger har hatt historisk betydning for menneskerettigheter.

Et bredere opphav. Det er ingen grunn til å hylle verken Kyros den store eller Olav den hellige som uklanderlige personer. Derimot kan vi hylle at de begge­ har ­bidratt til at retten til liv og andre menneske­rettigheter i dag er globale­ samfunnsnormer, og påpeke at slike rettigheter har et bredere opphav enn et ­spesifikt vestlig.

Da Kyros den store erobret Babylon i 539 f. Kr., hadde han trolig strategiske grunner til å gi slaver og fanger fri og la alle dyrke sin egen religion i det persiske imperiet. Noe annet ville antakelig være umulig hvis riket skulle holdes sammen.

Imperialisme kan også gis en del av æren for utviklingen som gjennom årtusener har ført til at menneskerettighetene har blitt globalt anerkjente normer. Men opphavet til dem ligger i mennesket selv, våre iboende ønsker om frihet, trygghet, verdighet og rettferdighet.

Setter undertrykte fri. Vis meg det menneske i historien som ikke ønsket slike rettigheter om de kunne få dem.

Vis meg den slave som ikke ønsket å være fri, den undertrykte som ikke ønsket å bestemme sin egen fremtid.

Kyros den store ble som jødenes frigjører en inspirasjonskilde til bilder som senere profeter tegnet av Messias-skikkelsen: En rettferdig og ydmyk konge som får makt over alle folk og setter undertrykte fri. Det er vanskelig å forestille seg at denne impulsen ikke har hatt betydning for seinere samfunnsutvikling.

Det er dyp arroganse å hevde at rett til slike basale behov er noe som den vestlige verden har funnet opp. Å forsøke å underbygge dette skaper en dere-og-oss-holdning som gjør det motsatte av å virke­liggjøre menneskerettigheter og demokrati i verden. Jo mer vi stresser at dette er en vestlig idé, jo mer gir vi diktaturer, islamister og populister vann på mølla.

Global oppslutning. At de ble formulert i en felles global erklæring skjedde da vestlige land var de dominerende makter­ på kloden, og derfor er formuleringer, ­detaljeringer og forankring i juridiske ­begreper preget av dette, men selve ­ånden i erklæringen er universell.

Terje Tvedt overser at FN-erklæringene har global oppslutning, og at det først var da FN ble opprettet som en global organisasjon at vedtaket om menneskerettighetene skjedde.

Det er mye som er avhengig av perspektivet man tar og hvilke historiske hendelser man velger å ta utgangspunkt i. Selv finner jeg at historien om Kyros' sylinder er en av flere hendelser og fenomener som er interessante for å vise at store deler av menneskeheten med stolthet kan si at vi sammen har fremelsket disse rettighetene.

Rettferdighetens beger. En annen ­interessant kontekst er mystikerpoetene i Midtøsten. Dikteren Hafez som levde på 1300-tallet i Iran oppfordret til å hente rettferdighetens beger: Så tiggeren ikke holder ut, men fyller verden med opprør. Han skrev videre at tiggeren som står i støvet ved min venns dør, er min konge.

Rumi har gjennom 800 år inspirert mennesker til å frigjøre seg fra religionens tvang og ensretting. Han skrev: Muslimer, hva skal jeg gjøre? For jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg er verken kristen eller jøde, heller ikke hedning eller muslim, jeg er ikke fra øst og ikke fra vest. Jeg er verken fra land eller hav, jeg er ikke fra jorda eller fra den asurblå himmelen, jeg er ikke fra Babylon eller Persia. Mitt sted er sted­løshet, mitt spor er sporløshet.

Slike ytringer – og det finnes mengder av dem i orientalsk litteratur – er en del av menneskehetens litterære grunnfjell. Disse har vært med på å inspirere mennesker til å skape grunnlag for humanistiske holdninger som ikke er blåkopier av europeisk tankegods, men som var underliggende forutsetninger for at det globale felleskap i FN vedtok menneskerettighetserklæringen i 1948.

Undergraver mulighetene. Jeg kjenner ikke Tvedts agenda for å motbevise det universelle ved menneskerettig­hetene, men at det i dagens geopolitiske klima ­bidrar til å undergrave mulighet­ene for demokratiutvikling i land hvor makten ikke prioriterer slike rettigheter, synes opplagt. Hadde han ytret sine tanker overfor intellektuelle i India, Iran eller Egypt, ville han blitt betraktet som en kunnskapsløs personifisering av vestlig arroganse.

I Norge treffer tankene til Tvedt noen som ser med uro på hvordan landet vårt er i forandring på vei bort fra monokulturen. Derfor hemmer de også her en helt nødvendig nyorientering for å skape et solidarisk og inkluderende felleskap.

Erik Hillestad

Tvedt: Det er riktig at ikke alle gir sin tilslutning til menneskerettighetene. Men det gjør dem ikke noe mindre universelle.

Menneskerettighetene er ofte under angrep fra ledere for diktaturstater og fra representanter for totalitære ideologier. Det ligger i sakens natur at ledere som krenker menneskerettighetene for å opprettholde og styrke sin makt vil bestride at disse rettighetene har allmenn gyldighet.

I norsk sammenheng har Fremskrittspartiets leder nylig sagt at partiet hennes ønsker 
å utfordre menneskerettighetene.

Relativisere menneskerettighetene. I den senere tid har enkelte akademikere og forfattere også tatt til orde for å relativisere menneskerettighetene. De hevder at de er blitt til ut fra spesielle kulturelle forutsetninger og at de ikke kan påberope seg å gjelde hele jordens befolkning.

Et eksempel på dette er historikeren Yuval Noah Harari som i sin bok Sapiens - en kort historie om menneskeheten hevder at homo sapiens ikke har noen naturlige rettigheter. Menneskerettighetene er ikke biologisk forankret; de er en myte som bare eksisterer i fantasien, en imaginær orden som forutsetter at mange nok tror på den. Andre samfunn enn de demokratiske har helt andre idealer enn de som menneskerettighetene gir uttrykk for.

Det siste har han utvilsomt rett i, men spørsmålet er om man derved kan trekke menneskerettighetenes universelle gyldighet i tvil?

Brukt for å legitimere. Et lokalt eksempel ble framført i Vårt Land 5. januar av sosiologen Lars Jørgen Vik. Han henter støtte i professor Terje Tvedts bok Det internasjonale gjennombruddet for å hevde at menneskerettighetene er et nøkkelord for en ideologi som norske etterkrigspolitikere har brukt for å legitimere sitt internasjonale engasjement.

Han siterer Churchill på at FN med menneskerettighetene har «satt vestlige verdier på tronen», og han hevder at «menneskerettighetsideologien» ble kamuflert som universell fordi man ikke kunne «selge» disse ideene som vestlige verdier.

Ifølge Vik (og Tvedt) er ikke menneskerettighetene universelle, de har bare blitt markedsført som det. At Islam og hinduisme knytter rettigheter til henholdsvis religiøs tilhørighet og kaste, oppgis som eksempler som beviser dette. Stortingsmeldinger og norsk politikk som gir innvandrere rettigheter til å opprettholde sin religiøse egenart får det glatte lag.

Kyros sylinder. Til dette vil jeg minne om kong Kyros den store, det persiske imperiums grunnlegger. Han inntok Babylon i 539 f. kr. og satte alle slaver og hærtatte folk fri, inklusive den jødiske befolkning som hadde vært fanger i Babylon siden 586.

På sin berømte «Kyros sylinder» i brent leire som ble funnet i Irak i 1879 og i dag befinner seg i British Museum, lot han skrive en erklæring som beskriver hvordan han lot alle religiøse grupper få gjenoppbygge sine gudshus og dyrke sin egen religion. Dette regnes som verdens første menneskerettighetserklæring, og deler av teksten er gjengitt over inngangsdøra til FN-bygningen i New York.

Kunnskapen om Kyros’ sylinder gjør det umulig å påstå at ideen om menneskerettigheter er et vestlig påfunn. På samme måte som Paulus sier at selv om hedningene ikke har loven, står lovens krav «skrevet i hjertet deres», vil jeg hevde at alle mennesker er gitt noen universelle rettigheter til liv, ytringsfrihet, trosfrihet, arbeid, likhet for loven osv.

En gudgitt forutsetning. Disse ligger som en gudgitt forutsetning som selvsagt kan forstyrres av kulturelt betingede forvanskninger, som kastesystemet og som religiøse maktstrukturers tilbøyelighet til å gi sine medlemmer flere rettigheter enn andre. Dette betyr ikke at FNs menneskerettigheter slik de er utformet i detalj er uavhengig av kontekst og historisk bakgrunn. Men verdenserklæringens ånd og dens rettferdighetsprinsipp er universell.

At menneskerettighetenes universelle gyldighet trekkes i tvil og angripes, kommer som en konsekvens av at verden oppleves som mer kompleks, og at endringer medfører ubehag. Norges enhetskultur er en saga blott. Det er smertefullt, men uunngåelig.

I denne tid er det viktig å gi våre gudgitte rettigheter rom for flere enn de som tilhører vår egen gruppe. Selvsagt skal vi derfor gjøre som Kyros den store og legge til rette for at alle skal få dyrke sin tro i frihet, så lenge det ikke skjer på en måte som kommer i konflikt med menneskerettighetene.

Fra deres egen verden. Det er et paradoks at Iran med et regime som i dag setter store deler av menneskerettighetene til side er landet som brakte oss de første kjente nedskrevne tanker om menneskerettigheter. Og det gir et grunnlag for håp i Midtøsten med alle sine diktaturer og konflikter, at det er mulig å påpeke at menneskerettigheter som for eksempel religionsfrihet er noe som kommer fra deres egen verden, ikke som et vestlig påbud.

Å hevde at menneskerettighetene er innebygget i alle lands kulturer er for drøyt, men å si at de som prinsipp er universelle og har klangbunn i alle menneskehjerter er noe annet, og det er derfor høyst relevant å føre en utenrikspolitikk som bidrar til å legge til rette for at de kan fremelskes overalt på kloden.

Angrepene mot menneskerettighetene er en farlig trend og et av flere fenomener som for tiden undergraver demokratiet.

http://www.verdidebatt.no/erikhillestad

Tvedt: Kirken, menneskerettigheter og dogmer

Det har skjedd noe dramatisk i Norge når kristne meningsdannere i fullt alvor hyller Kyros den store, krigerkongen som grunnla det persiske riket 500 år f.Kr., som forkjemper for menneskerettighetsidealene.

I Vårt Land 9. januar slår Erik Hillestad fast at teksten på Kyros' sylinder fra 539 f.Kr. er det definitive bevis på at den fundamentale trossetningen i norsk menneskerettighetstenkning er sann; den uttrykker fellesmenneskelige verdier.

Undergraver demokratiet. De motstridende reaksjonene på boken min «Det internasjonale gjennombruddet» er ikke overraskende. Erik Hillestad mener rett og slett at min studie av moderne norsk historie «undergraver demokratiet», fordi jeg viser at ideen om menneskerettighetene primært er et vestlig sivilisasjonsprodukt. Artikkelen hans er derfor også kalt «Angrepene på menneskerettighetene».

Den fortjener en kommentar, fordi den så tydelig illustrerer et historisk skifte, og en forståelse av menneskerettighetenes universalisme som ble dominerende i Kirken og i norsk offentlighet de siste tiårene. Den stiller til skue hvordan det grunnleggende dogmet i hva jeg beskriver som en ny sekulær statsreligion i Norge, må gjøre verden nærmest uforståelig for dem som tror på det.

Spesiell fortolkning. Helt siden regjeringen Bondevik i 1999 sto i spissen for å få Stortinget med på at menneskerettighetene var universelle i historisk forstand, har staten hatt som uttrykt mål å lære befolkningen denne spesielle fortolkningen av fortiden.

Et grunnleggende premiss for den nye «religionens» suksess i Norge var nettopp at statens ledelse slo fast at den representerte det universelt riktige, og dens verdier uttrykte fellesmenneskelige idealer som hadde kommet til uttrykk i mange geografiske områder og epoker.

I den offentlige debatten har det derfor vært tabu å snakke om at kampen for å realisere menneskerettighetene i andre land og religioner i realiteten dreier seg om å spre verdier som først vant frem i Europa.

Spesifikk vestlig bakgrunn. Det store ankepunktet mot min bok er, for Hillestad, at den viser at menneskerettighetstenkningens oppfatning om at alle mennesker har like rettigheter overfor staten, har en spesifikk vestlig bakgrunn. Mens seriøse idéhistorikere vil være enig med meg, mener Hillestad denne fortolkningen representerer et demokratisk «syndefall».

Han må følgelig avvise enhver forklaring som antyder at Europas og Vestens særegne økonomiske, politiske og kulturelle utvikling førte til at klanenes makt ble svekket, at forestillingen om monarkier av Guds nåde ble plassert på museum, at staten ikke bare forble herskernes instrument, men også individenes rettighetsgarantist, og at det etter hvert ble mulig for de høyst innovative ideene om alle menneskers like rettigheter overfor staten, å vinne frem.

Til den andre ytterligheten. Det er mot denne bakgrunnen vi må forstå hvorfor Hillestad trekker inn Kyros den store. Han insisterer nemlig på at perserkongen beviser at ideen om menneskerettigheter uttrykker menneskehetens fellesidealer. I kjølvannet av det nødvendige historiske oppgjøret med europeisk kolonialisme og vestlig arroganse etter den andre verdenskrigen, går Hillestad til den andre ytterligheten når han gjør en av historiens største erobrere til kronbevis på at det offentlige dogmet er rett.

Den ufullstendige teksten, som ble funnet i Babylons ruiner i 1879, viser at Kyros, uten tvil en av de største navnene i antikkens historie, var påvirket av datidens religiøsitet, klanpolitikk og maktpolitikk. Teksten handler derfor overhodet ikke om alle menneskers like rettigheter overfor staten; den befinner seg innenfor et helt annet univers. Den beskriver snarere hvordan Kyros var guden Marduks utvalgte til å erobre Babylon, og skildrer hvordan folk kastet seg foran erobrerens føtter og kysset dem, og om hvordan Kyros i denne situasjonen viste storsinn og toleranse.

Projiserer. Men en tolerant enehersker har ingenting med menneskerettighetstenkning å gjøre. Hillestad leser ideer inn i teksten som ikke finnes der, men som han må tillegge den, skal den kunne brukes til å underbygge det internasjonale gjennombruddets mektige dogme.

Kyros den store har gang på gang blitt gjenoppvekket fra de døde til bruk i ulike samtiders politiske strid. Første gang var da Xenophon, en gresk soldat og forfatter et par hundre år etter Kyros' død, skrev en idealisert biografi om ham. I Cyropaedia ble Kyros brukt som en slags dydsmodell og som forbilde som slu militærstrateg og politiker.

I senmiddelalderen dukket han igjen opp som forbilde; nå som et «speil for prinser», og Macchiavelli drøftet ham i Fyrsten. Ingen av disse oppfattet imidlertid Kyros som en forkjemper for menneskerettighetene, og påstander om at sylinderteksten representerer et slags første kapittel i denne tenkningens historie er bare bisarr.

Aktiv omskriving. Det krever aktiv omskriving av historien når perserkongen i 2018 blir brukt som et avgjørende argument av en kristen leder i Norge for at menneskerettighetene ikke er et produkt primært av den vestlige sivilisasjons historie.

Men viktigere: Det forutsetter at forståelsen av fortiden er gått i total oppløsning, og at den kulturelle selvforakten trumfer fornuften. Det innebærer også at den helt radikalt nye oppfatningen av samfunnet og mennesket som vant frem i Europa og som menneskerettighetsideen hviler på, underspilles.

Hillestads syn på menneskerettighetenes utvikling og historien generelt får paradoksale konsekvenser: Den rent politisk motiverte motstand mot å erkjenne hva som er et åpenbart historisk faktum – at menneskerettighetene har et vestlig-kulturelt feste – må føre til at han ikke kan bli i stand til å bestemme hva menneskerettighetene er eller skal være, og hvordan man i praksis skal fremme dem best mulig. For hvis Kyros sylinder fremviser «verdens første menneskerettighetserklæring», er «alt» menneskerettigheter.

Reduserende. Artikkelen «Angrepene på menneskerettighetene» reduserer en kompleks debatt om hvordan ideen om menneskerettighetsideens universalisme erobret norsk offentlighet i løpet av noen få tiår nesten uten offentlig diskusjon, til ett enkelt moralsk spørsmål.

Forfatteren kan tre inn i en rolle som samfunnsmoralens overdommer, siden han i egne øyne simpelthen målbærer menneskerettighetenes universelle verdier og sannheter.

Hillestad kan derfor sende ut en bannbulle mot dem som ikke er enige med ham i hans syn på en tekst av Kyros den store, fordi slik uenighet er blitt identisk med å undergrave demokratiet.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11712155-kirken-menneskerettigheter-og-dogmer

-

Olsen :Tvedts ­selektive historie­skrivning

Selv om jeg kanskje defineres inn i det som Terje Tvedt kaller det «humanitær-politiske komplekset», føler jeg meg slett ikke truffet av hans karakterisering.

MANGE FINNER DEN nye boka til Terje Tvedt, Det ­internasjonale gjennombruddet, forfriskende og nyttig som et alternativt perspektiv på nyere norsk historie. Andre har funnet alvorlige feil og mistolkninger i boka som de anser mer som et debattinnlegg enn som en samtidshistorisk analyse.

Jeg tilhører siste ­kategori. Selv om jeg kanskje ­defineres inn i det som Tvedt ­kaller det «humanitær­-politiske ­komplekset», føler jeg meg slett ikke ­truffet av Tvedts karakterisering. Jeg har derfor forsøkt å lese boka så grundig som ­mulig, for å dobbeltsjekke om jeg har levd i en fantasi­verden, eller om Tvedt har gjennomskuet både meg og mange andre.

Norge som «veileder». I en lengre artikkel nylig i ­e-­versjonen av Bistandsaktuelt går jeg mer utførlig til verks om bokas del I. For Vårt Lands ­lesere vil jeg her fokusere på Tvedts omtaler av Norge som «veileder» i en universell utviklingsmodell, og vår angivelige tillit til at menneskerettighetene er fullt ut universelt akseptert – av alle. Erik Hillestad (Vårt Land 9. januar) er blant dem som har kritisert Tvedt på dette siste punktet.

Ble utviklingsmodellene ­ensidig utformet av Vesten? Tvedt hevder at det var USA som først insisterte på at den vestlige utviklingsmodellen skulle kalles «universell», og at hele bistandsverdenen fulgte med på dette. Han mener at ideen om utvikling var preget av europeiske og vestlige erfaringer med økonomisk vekst, også Sovjetunionens planleggingsmodeller.

Disse var alle basert på ­modernisering og industrialisering, (vestlig) utdanning og ­rasjonalitet, et rasjonelt og effektivt statsapparat, delvis fulgt av demokrati, rettsstat og respekt for menneskerettighetene. Dette var svært forskjellig fra tidligere tiders utvikling (og stillstand) i keiserens Kina, stor-moghulenes India, eller stammesamfunnene i Rwanda.

Optimistiske ­femårsplaner. Likevel ser han helt bort fra at det var nettopp en slik ny ­utvikling omtrent samtlige ­ledere i de nye statene ønsket for seg og sin ­befolkning. Nehrus India og de fleste land utarbeidet ­optimistiske femårsplaner for modernisering og industrialisering. Kjente utviklingsøkonomer som argentineren Raúl Prebisch, egypteren Samir Amin og srilankeseren Gamani Corea satte alle preg på utviklingsdebatten. FN-systemet ble sterkt påvirket av disse lederes ideer og ønsker, slett ikke bare av USA og vestlige økonomer. Slik kom ­planene for FNs første utviklings­tiår (1960-årene) og påfølgende tiår.

Tvedt skriver som om alt dette var fremmed og nytt for de nye selvstendige statene, at det var vi som prakket utviklingsideologien på disse landene, og at alle anstrengte seg for å «late som» om dette var universalistiske modeller. Men de aller fleste nye landene sa ja takk, begge deler: Vi vil både ha økonomisk vekst og velstandsutvikling, og sam­tidig bevare noen nasjonale kulturelle og religiøse særtrekk. Derfor ville Tanzania bygge ujamaa-landsbyer, noen afrikanske land ville beholde høvdingene sine, andre ville fjerne slike tradisjonelle trekk. Mange land bygget på islam i en moderat eller mer fundamentalistisk form, mens Kina hadde sin kulturrevolusjon.

En veileder i utvikling. Tvedt skriver gjentatte ganger at Norge i denne perioden påtok oss rollen som «veileder» for andre lands utvikling. Det kan vel heller hevdes at Norge gjennom våre bistandsprogrammer aksepterte for lett den tolkningen disse landene gjorde av sin egen kultur og tradisjon, deres kopiering fra øst-europeisk udemokratisk praksis eller deres fortsettelse av kolonikulturens eliteforbruksmønster, når de samtidig ønsket seg «utvikling» og økonomisk vekst, angivelig for alle.

I all hovedsak aksepterte vi de nye ledernes ansvar for å forme utviklingen i egne land. I praksis ble dette illustrert blant ­annet ved den parallelle bistanden til Kenyattas etniske elitestyre i Kenya med en åpen kapitalisme, og til Nyereres sosialistiske ettpartistat med landsbygdideologi.

Det er neppe noen seriøs ­person i bistandsforvaltningen og den øvrige bistandsbransjen som har hatt ambisjoner om å bli hele den fattige verdens «rettleder i utvikling». I praksis har norske rådgivere og bistands­ytere hatt meget begrenset innflytelse på disse landenes overordnede politikk, og i beste fall bidratt med gode eller dårlige faglige råd til en politikk som landene selv ønsket.

Ny sekulær statsreligion. Tror norske myndigheter at menneske­rettighetene er universelt akseptert – og ­universelt praktisert? Menneskerettig­hetene (MR) har fått status som «en ny sekulær statsreligion» i Norge, hevder Tvedt. I noen avsnitt synes han å være mest opptatt av det feilaktige ved at MR framstilles som universelle, mens de i realiteten har sitt opphav som vestlige verdier.

Han mener at norske ­politikere og andre later som om MR er ­universelle, fordi ellers vil ­resten av verden avvise dem. Det stemmer at det finnes ­holdninger i mange deler av verden som ­avviser ideer som oppfattes som vestlig kulturell og ­politisk ­ny-imperialisme. Men i de ­samme land finnes det ­nesten alltid krefter som hevder det motsatte; og som er like store tilhengere av MR nettopp som alle menneskers rettigheter, uansett kultur, tradisjoner og religion.

Det er stor forskjell mellom det å hevde at MR har utviklet seg fra sitt vestlige utgangspunkt til å bli en felles forpliktelse som alle land har sluttet seg til (mer eller mindre helhjertet) – og derfra til å tro at alle politiske og religiøse retninger i hele verden har akseptert og ønsker å praktisere disse. Så uvitende og naive er ikke norske politiske ­ledere, ­heller ikke de som befinner seg inne i Tvedts humanitær-­politiske kompleks, selv om noen setninger i stortingsmeldinger er klossete formulert på dette punktet.

Uansett har MR i realiteten spilt en begrenset rolle i norsk utvik­lingspolitikk. Bistands­volumet til enkeltland ­bestemmes ikke av MR-argumenter, annet enn i ekstreme situasjoner. Norge har lenge støttet opp under en ­rekke MR-tiltak og ­organisasjoner i de fleste land som mottar norsk ­bistand, men dette har aldri ­utgjort noen hovedinnsats.

Underbygger ikke. I ­kapittel III (s.86–108) omtaler Tvedt sju konkrete eksempler for å ­illustrere hvordan den påståtte ­norske universalismeretorikken om utvikling og menneskerettigheter møtte virkeligheten. Tvedt mener å kunne påvise at våre feilaktige forestillinger gjør oss ute av stand til å se den komplekse virkeligheten, og at våre ideer om å «gjøre godt» gjør at vi ikke ser egne feil. Ettersom vi har den «gode moral» på vår side, er vi heller ikke ­mottakelige for kritikk.

Men hans eksempler viser ikke dette. Norske misjons­organisasjoner fikk statlig ­støtte til ­utviklingstiltak, trass i at mange kjente til og aksepterte at det ikke er mulig fullt ut i praksis å skille mellom dette og deres evangeliseringsarbeid. Evalueringer av det mislykkede distriktsutviklingsprogrammet i Turkana i Nord-Kenya og av Røde Kors sin mobilisering av over 500 utrangerte lastebiler fra Forsvaret til nødhjelptransport påpekte omfattende feil og oppsummerte lærdommer, og ble slett ikke skjøvet under teppet.

Den norske støtten til koranskoler i Pakistan var heller ikke basert på naiv tillit, men som et forsøk på å få kontakt og dialog med muslimske ­ledere og med Taliban. Og selv om det var et høyt norsk engasjement i Sudan, der mange ­støttet sør-sudanernes krav om å få velge uavhengighet, så var det sudanerne selv, med støtte fra ­naboland som Kenya og ­Etiopia, som inngikk fredsavtalen i 2005. Det er også sør-sudanerne selv som må ta hovedansvaret for den ­katastrofale utviklingen de ­seneste årene. Verken Norsk Folkehjelp eller Hilde Frafjord Johnsen kunne ha avverget dette, og det blir helt galt å skrive at «Norge skapte en ‘failed state’».

Mer realisme og nøkternhet. Tvedt har i tidligere bøker og artikler skrevet og argumentert mer inngående om hans begreper «godhetsregime» og om våre framstillinger av «de andre». I denne boka går han videre og ­påstår at det samme «humanitær-politiske ­komplekset» er blitt overbevist om at det bare finnes en universell utviklingsvei, og at menneskerettig­hetene er blitt opphøyet til en slags ­sekulær ­religion som er universelt akseptert. Derfor forstår denne eliten heller ikke verdens kompleksitet, og har et for­enklet og forkvaklet bilde av verden utenom Norge og Vesten. Tvedt hevder at denne eliten ikke lærer, at de oppfatter seg selv som ufeilbare og at de avviser all kritikk.

Det finnes sikkert enkelt­personer og noen organisasjoner som passer inn i en slik beskrivelse. Tvedt har også grunnlag for å henge ut enkelte kapitler og setninger i s­tortingsmeldinger og politiske uttalelser som ­benytter seg av slik høy-retorikk. Men det er langt fra å tillegge hele den politiske eliten og folk flest ­slike urealistiske og naive ideer. Dersom boka til Tvedt gjør noe godt, må det være å få både de som skriver ­stortingsmeldinger og ­organisasjonene til å ­uttrykke seg mer edruelig og nyansert både om verden i dag og om hva Norge kan og bør gjøre for å fremme gode verdier og ­menneskerettigheter.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11714675-tvedts-selektive-historie-skrivning

http://www.dagen.no/search/?q=terje+tvedt

--

Rollnes:

Norges befolkning har økt raskere enn nesten noe annet europeisk land. Det skyldes ene og alene innvandring. Men la oss heller snakke om tabben til Terje Tvedt og Sylvi Listhaug, skriver Kjetil Rolness.

«Var det meningen at Faktisk.no skulle blåse opp feil som ikke gjør en forskjell? Og avspore fra store, viktige fakta som kunne opplyse ordskiftet?», spør Kjetil Rolness i en kronikk i Medier24.

Svaret er åpenbart: Ja.

De nidkjære faktafundamentalistene i Faktisk.no har funnet en feil i én setning i Terje Tvedts siste bok, «Det internasjonale gjennombruddet».

De var nok svært fornøyde over at også Sylvi Listhaug hadde sitert den aktuelle setningen. Så fikk de tatt to fluer i en smekk, liksom. Rolness:

    Hva oppnår de med det? Å gi inntrykk av at professoren ikke har grunnlag for sine påstander om befolkningsveksten i Norge. Noe som ikke stemmer.

    Å få oss til å tro at dette rokker ved bokens konklusjoner. Noe som heller ikke stemmer.

    Å skape fokus om uvesentligheter i stedet for en viktig samfunnsendring. Noe som er synd. Fordi vi ikke kan debattere innvandring uten å skjønne hvordan demografien i Norge endres.

Sitatet finner vi på side 112 i Tvedts bok (ifølge Faktisk.no står det på side 209, men erre så nøye ‘a?):

    I perioden 1995-2016 opplevde Norge relativt sett en større befolkningsvekst enn India og en større netto innvandring enn USA noensinne hadde etter borgerkrigen.

Dette er «faktisk helt feil» fastslår Faktisk.no, for Norge hadde en befolkningsvekst på «bare» 20,2 prosent, mens Indias vekst var på 37,9.

Faktisk.no har sitt på det tørre, og Tvedt vedgår at opplysningen er feil. Det har skjedd en forveksling; Det skulle stå Kina, ikke India.

Tvedts poeng skulle være at Norge hadde en større relativ befolkningsvekst enn verdens mest folkerike land.

I Faktisk.no-redaksjonen har man trolig gnidd seg i hendene: Enda en gang får man hengt de innvandringskritiske ut til tørk.

Men Tvedt har mange tall om Norge – mange korrekte tall – og tallene forteller om en dramatisk endring av den norske befolkningens størrelse og sammensetning:

    50 år etter at Seip talte, var det i Norge 700 000 innvandrere og 150 000 innbyggere født av innvandrede foreldre. Av den totale befolkningen hadde nå vel 16 prosent innvandrerbakgrunn, og de kom fra hele verden.  Og få, om noen andre, vesteuropeiske land økte sin befolkning fra 1990-årene til 2016 så raskt i forhold til folketallet som Norge. Ifølge SSB vokste befolkningen i Norge med nesten en million mennesker i løpet av en periode på 13 år, og mer talende; med ca. 25 prosent i løpet av vel et tiår.

    Og ikke i noe annet land ble majoritetsbefolkningens andel redusert så fort som i Norge. Fra å være 99,9 prosent av befolkningen i 1963 utgjorde hva som etter hvert ble kalt «norskinger» eller «etniske nordmenn» eller majoritetsbefolkningen, i 2016 ca. 75 prosent, og prosenten falt fra ca. 85 prosent til ca. 75 prosent i løpet av en tiårsperiode. Norge opplevde i perioden 1995–2016 relativt sett en større befolkningsvekst enn India og en større netto innvandring enn USA noensinne hadde etter borgerkrigen 1860–65.

    Bare i tiåret 2004–13 økte den med en halv million, samtidig som tallet på «etniske nordmenn» sank med 4400. I 2016 bodde det 265 721 personer med asiatisk og 114 305 med afrikansk bakgrunn i Norge. Disse gruppene hadde økt fra 0 til rundt 8 prosent av befolkningen i perioden. Norges befolkning ble altså i løpet av det internasjonale gjennombruddet radikalt forandret, og med varige, ugjenkallelige konsekvenser.

Og Tvedt fortsetter:

    I hvilken grad var dette en villet og planlagt utvikling styrt av landets politiske ledelse? Og hvilke politiske krefter var det som kom til å bestemme endringene i den norske befolkningsstrukturen? Hvordan ble flyktninger og innvandrere møtt av det norske samfunnet? Dette er helt sentrale spørsmål i nyere norsk historie.

Rolness kommenterer tørt:

    Men i stedet for de sentrale spørsmålene – om flerkultur, om «norske verdier», om møtet med islam, så kan vi selvsagt snakke om – eller godte oss over – tabben det er å sammenligne den norske befolkningsveksten med India i stedet for Kina.

Han påpeker at Faktisk.no kommer med en opplysning som bekrefter hovedpoenget: «Hvis vi sammenlikner befolkningsveksten i Norge med resten av Europa, ser vi at Norge er blant landene med høyest befolkningsvekst i forhold til folketall.»

Kjetil Rolness viser til Store Norske Leksikon:

    Innvandringen var særlig stor etter 2006, og i de fem årene 2006–2010 hadde Norge en befolkningsvekst på gjennomsnittlig 1,18 prosent årlig og lå i disse årene på nivå med og til dels høyere enn veksten i Jordens samlede befolkning som hadde en gjennomsnittlig årlig vekst på 1,1 prosent i denne femårsperioden.

«Hvor mange nordmenn er klar over dette?» spør Rolness. «Hvor mange vet dette har skjedd selv med et synkende antall «etniske nordmenn», slik at hele økningen skyldes innvandring?»:

    Selv mange som deltar aktivt i innvandringsdebatten tror fortsatt at Norge har hatt en streng innvandringspolitikk de siste tiårene. Noen av dem jobber som politiske kommentatorer i store aviser.

Rolness viser til hovedalternativet i SSBs befolkningsfremskrivninger:

    Årlig nettoinnvandring på over 25.000 gjennom mesteparten av århundret. En økning i antall (første generasjons) innvandrere fra 700.000 i dag til 1,7 millioner i 2060.

Det betyr ikke at dette tallet er sannhet, skriver Rolness, eller at det nå gjelder å bli skremt:

    Det betyr bare at det er faktisk helt feil å ikke ta denne utviklingen på største alvor, i stedet for å henge seg opp i irrelevante og avsporende faktafeil.

https://www.document.no/2018/02/08/faktisk-no-henger-seg-opp-i-irrelevante-avsporende-faktafeil/

--

VD: biskop emeritus Tor Berger Jørgensen: Terje Tvedt - Myteknuser eller mytespinner?

En bokomtale (VL 12.2) av Terje Tvedts siste bok: Det internasjonale gjennombruddet. Omtalen er også et debattinnlegg. - Tvedt er belest og original. Men at han skulle ha gitt oss den endelige nøkkelen til å forstå og forklare hva som egentlig har skjedd i Norge de siste 50 årene, er en myte.

Publisert: 20. feb 2018 / 936 visninger.

«Det internasjonale gjennombruddet i Norge er nå – i 2017 – definitivt over», skriver Terje Tvedt i innledningen til sin seneste bok Det internasjonale gjennombruddet, hvor han beskriver og analyserer det som skjedde med Norge fra 1960-tallet til i dag. Samfunnsforskeren og historikeren Terje Tvedt gjør det klart at han er den første til å foreta en slik analyse. Perspektivet er stort. For «Norges utvikling og skjebne er en del av verdenshistoriens dype og uregelmessige rytmer av kontinuitet og brudd». Målet hans er «på bakgrunn av undersøkelser av et enormt svært empirisk materiale å identifisere utviklingen av og karakteren til samtidens dominerende myter da Norge møtte verden og verden kom til Norge». For å kunne avsløre samtidens myter må forskningen «søke uavhengighet, være kritisk og til og med nedbrytende før den kan være samfunnsbyggende». For forskningen skal «avkle politikken dens skinn av naturlighet og tydeliggjøre hvordan den var festet til en bestemt bakgrunn og kontekst».

Modig. Det er et modig innsteg. Og Tvedt er belest og original i sin tilnærming. Han har rett i at det lett utvikler seg myter i den offentlige samtalen og i de politiske prosessene. Mytene kan skjule eliters makt og deres egne interesser. Men at myteknuseren Tvedt skulle ha gitt oss den endelige nøkkelen til å forstå og forklare hva som egentlig har skjedd i Norge de siste 50 årene, står også som en myte. Myten er spunnet av Tvedt selv, rundt hans selvproklamerte rolle som uavhengig historiker og samfunnsviter. Tvedt er selvsagt bundet av sine egne forestillingsmønstre om «verdenshistoriens dype og uregelmessige rytmer av kontinuitet og brudd». Det bestemmer utvalget av dokumentasjon og hvilken vinkling han gir denne dokumentasjonen.

Mangler innsikt. Tre tilsynelatende små detaljer forteller noe om at Tvedt mangler avgjørende innsikt i prosesser han tegner og analyserer. For det første: Tvedt tillegger Den norske kirke en viktig rolle som døråpner for islam i Norge. Men har Tvedt skjønt hva som foregår? Hva «lekker» han om eget ståsted når han i en fotnote påpeker at biskop Gunnar Stålsett ved det første offisielle besøket i moskeen på Grønland, ikke dro dit «for å holde en preken om Jesus, om tradisjonelle religiøse verdier i Norge eller om ytringsfrihet», men heller kom på besøk for å «gjøre ære på lederen av moskeen». Hvilke forestillinger har Tvedt om sensitive førstemøter mellom religiøse ledere som er svært klar over sine forskjeller?

I samme fotnote gjør Tvedt et ironisk poeng av at Stålsett hilste imamen med at muslimer, jøder og kristne kaller seg Abrahams barn. Men imamen var pakistaner, «det vil si definitivt ikke Abrahams barn», skriver Tvedt (s. 328) Dette er en merknad til stryk. Muslimer, uavhengig av etnisk tilhørighet, oppfatter seg som barn av Abraham, slik kristne gjør.

Konspirasjonsteori. Siste poeng: Hvilke motiver finner Tvedt for Den norske kirkes velvilje overfor islam? Han kommer med den oppsiktsvekkende opplysningen at Mellomkirkelig råd i Den norske kirke ønsket å etablere et dialogforum med norske muslimer «fordi det var viktig for kirkeledernes internasjonale posisjon». Tvedt mener at norske kirkeledere har vært styrt av egen «internasjonal karriere» og med det indikerer at de egentlig ikke har vært opptatt av slikt dialogarbeid. (s.203)

Det dreier seg om to navngitte, norske kirkeledere (Trond Bakkevig og Olav Fykse Tveit) og generalsekretærstillingen i Kirkenes Verdensråd.

Det gjelder også organiseringen av Islamsk råd i Norge. Internasjonale ambisjoner gjorde «det helt nødvendig for de kristne lederne å hjelpe til med å organisere muslimene». Hva er det Tvedt skriver her? Selvsagt kan det dokumenteres at Mellomkirkelig råd og Den norske kirke har ment at Bakkevig og Fykse Tveit var gode kandidater til generalsekretærjobben, og kandidatene selv har hatt lyst på en slik utfordring. Men Tvedt skaper myter om at ønsket om en slik stilling er et avgjørende motiv for å drive dialogarbeid i Norge. Det Tvedt gjør, er å nedgradere kirkelederes personlige integritet og Den norske kirkes seriøsitet som kristen verdiaktør i samfunnsprosessene. Slike myter hører hjemme på konspirasjonsteorienes mørkeloft.

Skaper begreper. Tvedt er flink til å skape begreper. «Det internasjonale gjennombruddet» er en god tittel og et godt forskningsprosjekt. Det skjedde store endringer i verden og i Norge etter at gjenreisningen etter krigen, var gjennomført. Utviklingshjelpen kom som et nasjonalt redningsprosjekt ut mot den nye internasjonale virkeligheten. Men prosjektet var ikke særlig vellykket, ifølge Tvedt. Det bygde på uklare premisser og oppnådde egentlig lite, og utviklet etter hvert klare sykdomstegn som blant annet kommer til uttrykk i det Tvedt kaller «det humanitær-politiske kompleks», som er blitt et lukket elitesystem. Denne eliten har solt seg i sin myte om Norge som internasjonal samvittighets- og godhetsaktør. Tidligere begrepsdannelse fra Tvedt peker på disse mytenes selvbekreftende og selvmotsigende karakter: «Den norske samaritan» og «godhetstyranniet».

Underslår røtter. Men dette har gått utover Norges «offentlige sjel» og truer derfor Norges nasjonale identitet. Den humanitære og politiske eliten har bygget sitt virkelighetsbildet på en myte – myten om de universelle menneskerettighetene. Tvedt peker på at slik referansen til menneskerettighetene brukes i norske utredninger og i den politiske debatten i den internasjonale gjennombruddsfasen, er nybruk. Når de nå kalles universelle, kan de motivere til ny, statlig begrunnet «misjonering» av sekulære verdier. Men de er ikke universelle. De er vestlige. Og ved å presentere dem som sekulære underslår de verdienes historiske røtter.

Norge har gjennom dette prosjektet oppgitt sin «offentlige sjel». Det er blitt vanskelig å snakke om «norske verdier». Forsøket på å skape det «multikulturelle» samfunnet har, slik jeg forstår Tvedt, vært mislykket. Islams inntog på den norske samfunnsarenaen er det tydeligste tegnet på det.

Dialog med islam. Det er fortjenestefullt at Tvedt er opptatt av verdier og deres tilknytning til religion. Det mest påfallende for Tvedt, da islam kom til Norge, er Den norske kirkes dialoglinje. Denne linjen har ifølge Tvedt vært «bemerkelsesverdig upåvirket av islamistiske terroraksjoner, utdrivelse av kristne fra Midtøsten, fremveksten av norsk islamisme, eller hva den faktisk oppnådde». Ja vel? Hvor godt kjenner egentlig Tvedt til hva som har skjedd i dette dialogarbeidet? Kildereferansene hans er sparsommelige. I tillegg til bildet av kunnskapsløse aktører (biskop Stålsett) og ambisjonsrike kirkeledere (Bakkevig og Fykse Tveit), spør Tvedt om det kan skyldes at et tydeligere islam vil kunne «gi Kirkens ledere mer innflytelse i samfunnet»! Han viser her til en helt alminnelig observasjon av biskop Kvarme, Stålsetts etterfølger som Oslo-biskop: «Det religiøse mangfoldet rundt oss gir større åpenhet for tro og religiøs identitet… spesielt dem som får kjennskap til islam hvor gudstro har en mer sentral plass i dagliglivet.» (s. 200).

Myter om motiver. Er det vanskelig for Tvedt å anerkjenne at kirkeledere og biskoper kan ha et genuint ønske om å møte medmennesker fra andre religiøse tradisjoner i åpne og direkte samtaler i respekt og forståelse? Må han skape myter om andre motiver? Og kan respekten og forståelsen hos kirkelederne nettopp skyldes nærhet til kirkene i Midt-Østen som er gjenstand for undertrykkelse og utstøtelse? De ønsker støtte i sin fortvilede kamp, men de vet mye om at konfrontasjon og provokasjoner bare kan gjøre ting vanskeligere for dem.

Dette perspektivet er viktig for å forstå kirkens kritiske holdning til Vebjørn Selbekks trykking av de danske Muhammed-karikaturene i 2006. Og Tvedt kritiserer teologen og religionsforskeren Oddbjørn Leirvik når skriver korstogene «slik at de lærdommene han trekker kan støtte opp om Kirkens dialogpolitikk overfor islam i dag» (s. 205). Tvedt kan selvsagt vurdere dette som mangelfull historieskriving, men at det å skulle være uberettiget som et bidrag for å utvikle fellesskap og forståelse i dag, står for meg som en myte. Leirvik er i alle fall tydelig på sitt prosjekt.

Uklart. Det store spørsmålet om hvorfor Tvedt avskriver menneskerettighetene som verdigrunnlag blir uklart for meg. Det kan virke som det skyldes at de omtales som «universelle». Det er de ikke mener Tvedt. Men det er avhengig av hans forståelse av begrepet universell. Og vilje til å se langsiktige og sammensatte utviklingslinjer. Selv om begrepet menneskerettigheter er nytt er finnes spor av de verdiene disse representerer i forskjellige tradisjoner. Og de er under stadig utvikling. Striden om anerkjennelse av homofilt samliv er et eksempel på det. Det interessante er at menneskerettighetene har funnet plass i vår grunnlov i 2012. Det er ikke av særlig interesse for Tvedt. Han gjengir den nye utformingen av § 2 bare ett sted (s. 166) uten å ta med leddet om menneskerettighetene og uten å gå nærmere inn i en av de mest sentrale debattene om verdigrunnlaget for den norske staten. Han konstaterer et annet sted at det ved periodens slutt «ikke fantes noen norske verdier. Eller at … det var så vanskelig å definere dem, at det var like greit å avskrive dem» (s. 246).

Ensidig og forenklet. Mot slutten tar Tvedt endelig fram opplæringsloven som sier at opplæringa skal «byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane». Tvedt avskriver elegant denne formålsparagrafen fordi den ikke baserer seg «på virkeligheten og historien» og fordi den ikke «samler Norge som samfunn» (s. 281). Hvis det er det Tvedt mener han har påvist i sin studie om det internasjonale gjennombruddet, vil jeg si at det i beste fall er en svært ensidig og forenklet fortolkningen av situasjonen i det norske samfunnet. Det er som å skulle gi dem rett som midt på 1880-tallet spådde at Norge ville opphøre å være et samlet folk og et godt samfunn om venstrekreftene fikk gjennomslag for å samle all politisk makt i Stortinget. Eller noen tiår senere gikk imot kvinnelig stemmerett fordi det vil oppløse grunnstrukturen i samfunnet.

Omstridte verdier. Verdier er omstridt. Oppslutningen om samfunnsmessige visjoner som nedfelles i lover, kan i perioder være mangelfull. Kvaliteten vil vise seg over tid. Ikke minst i krisetider. Var det noe av det vi så etter skuddene mot synagogen i Oslo i 2006? Eller etter 22. juli 2011? En hendelse Tvedt for øvrig ikke berører.

At Tvedt i Det internasjonale gjennombruddet gir oss et aktuelt svar på «Norges utvikling og skjebne som en del av verdenshistorien dype og uregelmessige rytmer av kontinuitet og brudd», kan etter mitt skjønn ikke vurderes som annet enn en myte – alle gode og interessant poenger til tross. En dynamisk forståelse av menneskerettighetene kan fortsatt ha avgjørende og samlende innflytelse på det flerkulturelle norske samfunnet og på Norges bidrag i det internasjonale samfunnet.

Torgeir Tønnesen: Tvedt beviser sine teorier som troverdige og sanne, ved støtte i det norske folk og i historisk overblikk-

Utviklingshjelpen kom som et nasjonalt redningsprosjekt ut mot den nye internasjonale virkeligheten. Men prosjektet var ikke særlig vellykket, ifølge Tvedt. Det bygde på uklare premisser og oppnådde egentlig lite, og utviklet etter hvert klare sykdomstegn som blant annet kommer til uttrykk i det Tvedt kaller «det humanitær-politiske kompleks», som er blitt et lukket elitesystem. Denne eliten har solt seg i sin myte om Norge som internasjonal samvittighets- og godhetsaktør.

Jo mer jeg leser Biskopen sin bevisførsel for at Tvedt farer med myter, jo mer overbevist blir jeg om at Tvedts historieoverblikk og fremstilling er riktig.

Du nevner noen små episoder og enkelthendelser med Stålsett, Mellomkirkelig råd, hvem som er "Abrahams barn" og Selbekk osv., som eksempler på feiloppfatninger fra Tvedt sin side. Men med denne light-retorikken beviser biskopen at han ikke vet hva historikere driver med.

Historikere ser langt frem på veien for å få god oversikt og overblikk, og tid til å bremse, slik vi lærer på kjøreskolene. Han observerer i langtidsperspektiv og ifra fugleperspektiv. Historikerne ser de store linjene og de tydelige og utydelige tendensene, før han trekker konklusjoner.

Historikeren ser overbygning og basis. Hva som skjer på grunnplanet og hos eliten og i maktapparatet. Han setter ikke premisser, men beskriver parallelle og ikke-parallelle samfunnstrekk uten fordommer.

Det vi alle har sett, og som Tvedt peker på, er at Norges engang homogene befolkning er pulverisert i løpet av en 30-40 årsperiode, noe som er uten historisk sidestykke. 35 % av Oslos befolkning er fremmedspråklige og vi har muligens 350000 muslimer, som også ønsker økonomisk støtte til sine trossamfunn og moskeer.

Dette masseinnvandringen har skjedd gjennom lovgivningen, politisk styring, tilnærming til EU, Press fra FN, asylpolitikk uten grenser, og i forvaltningen og den økonomiske budsjettpolitikken. I denne budsjettpolitikken kommer kirken og de ideelle organisasjonene inn i bildet, slik Tvedt rettelig sier.

Kirken med sine 7500 ansatte, er en kjempeaktør i forvaltningen, og den nyter godt av 20 milliarder kr. hvert eneste år, gjennom subsidier fra stat og kommune. Og som Tvedt viselig påpeker, brukes ikke pengene i stor grad til evangelisering og promotering av verdens frelser Jesus, men pengene brukes i et stort humanitært prosjekt som Tvedt påpeker.

Dette prosjektet innebærer dialog med Islam, paret med en aktiv og nesten hysterisk iver etter å plante nye flyktninger i Norge fra den muslimske verden. Dette gjøres fra kirkens side med en (u)bibelsk retorikk om nestekjærlighet, godhet og hvor hensikten er å skape dårlig samvittighet hos kirkegjengere og borgere flest.

Kirken har lykkes med å manipulere både borgere og politikere med dette godhetsidealet , men som er blitt et godhetstyrrani, - siden vår fremtid, velferd og økonomiske system ikke vil klare å bære denne etniske og demografiske forskyvningen i Norge, hvor skattebetalende nordmenn etterhvert vil komme i mindretall. Politikere og media har i rettroenhetens, sosialdemokratiets og politisk korrekthetens navn, ubevisst gått inn i et eksperiment, som kan oppheve hele den norske forfatningen på sikt, og pulverisere vår frihet og vårt demokrati.

Kirkens medium har vært først og fremst biskopene og de halvkristelige hjelpeorganisasjonene som i stor lengsel etter penger og overføringer, har skapt krisetenkning om alle land i verden og at Norge må hjelpe alle og enhver, uten noen form for begrensning.

Oddbjørn Johannesen: Ingen eksakt vitenskap. Historikere ser langt frem på veien for å få god oversikt og overblikk og tid til å bremse, slik vi lærer på kjøreskolene. Han observerer i langtidsperspektiv og ifra fugleperspektiv. Historikerne ser de store linjene og de tydelige og utydelige tendensene, før han trekker konklusjoner. Han ser overbygning og basis. Hva som skjer på grunnplanet og hos eliten og i maktapparatet. Han setter ikke premisser, men beskriver parallelle og ikke-parallelle samfunnstrekk uten fordommer.

Jørgensen: Du nevner noen små episoder og enkelthendelser med Stålsett, Mellomkirkelig råd, hvem som er "Abrahams barn" og Selbekk osv., som eksempler på feiloppfatninger fra Tvedt sin side. Men med denne light-retorikken beviser biskopen at han ikke vet hva historikere driver med.

Historikere ser langt frem på veien for å få god oversikt og overblikk, og tid til å bremse, slik vi lærer på kjøreskolene. Han observerer i langtidsperspektiv og ifra fugleperspektiv. Historikerne ser de store linjene og de tydelige og utydelige tendensene, før han trekker konklusjoner.

Jeg forstår at du ikke tar poenget med de små detaljene, Torgeir Tønnesen. Men det har seg slik at i de små detaljene avslører historikeren sine interesser, som igjen skaper historikerens lange linjer. Dersom du åpenbart misforstår eller misbruker detaljer i den hensikt å føye de inn i din historiefortelling, reiser det tvil om din objektive vilje til å fortelle en upartisk historie. Tvedts historieskrivning holder ikke mål i de store linjene - de avdekkes allerede i detaljene.

Din måte å lese hans historieskrivning på er også interessant:

"Kirken med sine 7500 ansatte, er en kjempeaktør i forvaltningen, og den nyter godt av 20 milliarder kr. hvert eneste år, gjennom subsidier fra stat og kommune. Og som Tvedt viselig påpeker, brukes ikke pengene i stor grad til evangelisering og promotering av verdens frelser Jesus, men pengene brukes i et stort humanitært prosjekt som Tvedt påpeker.

Dette prosjektet innebærer dialog med Islam, paret med en aktiv og nesten hysterisk iver etter å plante nye flyktninger i Norge fra den muslimske verden. Dette gjøres fra kirkens side med en (u)bibelsk retorikk om nestekjærlighet, godhet og hvor hensikten er å skape dårlig samvittighet hos kirkegjengere og borgere flest.

Kirken har lykkes med å manipulere både borgere og politikere med dette godhetsidealet , men som er blitt et godhetstyrrani, - siden vår fremtid, velferd og økonomiske system ikke vil klare å bære denne etniske og demografiske forskyvningen i Norge, hvor skattebetalende nordmenn etterhvert vil komme i mindretall. Politikere og media har i rettroenhetens, sosialdemokratiets og politisk korrekthetens navn, ubevisst gått inn i et eksperiment, som kan oppheve hele den norske forfatningen på sikt, og pulverisere vår frihet og vårt demokrati."

Hvis dette er en riktig gjengivelse av Tvedts historieprosjekt, framstår det tydelig som et politisk samtidsinnlegg. Historien forteller oss at den er åpen for forandring - og styres av så mange og sammensatte forhold at det er vanskelig å trekke klare konklusjoner. Å tillegge andre motiver de ikke har, gjør samtidshistorien vanskelig. At "det humanitære prosjektet" som Den norske kirke skulle stå for, slik du (og Tvedt?) forstår det, skulle innebære "dialog med Islam, paret med en aktiv og nesten hysterisk iver etter å plante flyktninger i Norge fra den muslimske verden", er etter min vurdering en grov feilbeskrivelse av det Den norske kirke står for. Det utfordrende med Tvedt er at han bare har gjort et utvalgt av tekster, og tolket disse inn i sitt skjema, og ikke i lys av et mer omfattende studium av for eksempel kirkens dialogprogram. Med vennlig hilsen Tor B biskop emeritus berger :

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11715866-terje-tvedt-myteknuser-eller-mytespinner

Nei til islam: Menneskerettighetene eller menneskerettene? Feil norsk oversettelse?

Universal Declaration of Human Rights

PDF version for the language Norwegian (Bokmål) (Norsk, Bokmål)      *           

*Disclaimer: OHCHR is not responsible for the

contents of external links.

Norwegian (Bokmål) (Norsk, Bokmål)

Source: United Nations Information Centre, Denmark

Den 10. desember 1948 vedtok og kunngjorde De Forente Nasjoners tredje Generalforsamling Verdenserklæringen om Menneskerettighetene. Erklæringen ble vedtatt med 48 lands ja-stemmer. Ingen land stemte mot. 8 land avsto.

Umiddelbart etter denne historiske begivenhet henstilte Generalforsamlingen til alle medlemsstater å bekjentgjøre Erklæringens tekst og "sørge for at den blir distribuert, framvist, lest og forklart spesielt i skoler og andre læreinstitusjoner, uten hensyn til de forskjellige lands eller områders politiske status".

Erklæringens offisielle tekst foreligger på FNs seks arbeidsspråk: arabisk, engelsk, fransk, kinesisk, russisk og spansk. En lang rekke av FNs medlemsstater har fulgt Generalforsamlingens oppfordring og oversatt Erklæringen til de nasjonale språk.

Denne oversettelsen til norsk er utarbeidet i Utenriksdepartementet.

På henvendelse til FNs nordiske informasjonskontor i København kan en få gratis eksemplarer av Erklæringen på FNs offisielle språk, de øvrige nordiske språk og et begrenset antall andre språk.

VERDENSERKLÆRINGEN OM MENNESKERETTIGHETENE

INNLEDNING

Da anerkjennelsen av menneskeverd og like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden,

da tilsidesettelse av og forakt for menneskerettighetene har ført til barbariske handlinger som har rystet menneskehetens samvittighet, og da framveksten av en verden hvor menneskene har tale- og trosfrihet og frihet fra frykt og nød, er blitt kunngjort som folkenes høyeste mål,

da det er nødvendig at menneskerettighetene blir beskyttet av loven for at menneskene ikke skal tvinges til som siste utvei å gjøre opprør mot tyranni og undertrykkelse,

da det er viktig å fremme utviklingen av vennskapelige forhold mellom nasjonene,

da De Forente Nasjoners folk i Pakten på ny har bekreftet sin tro på grunnleggende menneskerettigheter, på menneskeverd og på like rett for menn og kvinner og har besluttet å arbeide for sosialt framskritt og bedre levevilkår under større Frihet,

da medlemsstatene har forpliktet seg til i samarbeid med De Forente Nasjoner å sikre at menneskerettighetene og de grunnleggende friheter blir alminnelig respektert og overholdt,

da en allmenn forståelse av disse rettigheter og friheter er av den største betydning for å virkeliggjøre denne forpliktelse,

kunngjør

GENERALFORSAMLINGEN

nå denne VERDENSERKLÆRING OM MENNESKERETTIGHETENE

http://www.ohchr.org/EN/UDHR/Pages/Language.aspx?LangID=nrr

-

Ikke så universelle som vestlige eliter liker å tro

17.12.2017 (oppdatert 18.12.2017). Professor Terje Tvedt hadde i slutten av november en lengre kronikk i Aftenposten der han drøftet det påfallende faktum at norske (og andre vestlige lands) eliter i så stor grad har valgt å overse Kairo-erklæringen om menneskerettigheter - samt diverse annet som ikke passer inn i deres foretrukne fortelling. Her er noen utdrag (kursiv og lenke i original):

    Kairo-erklæringens islamske alternativ

    Det oppsiktsvekkende er at i de samme årene som denne menneskerettighetsideologien vant dominans i det politiske Norge, overså norsk offentlighet fullstendig det tydeligste alternativet til FN-erklæringen. Norske avisjournalister skrev ikke om det. Forskningsmiljøer så bort fra det. Lederskribenter kommenterte det ikke.

    Det som ble retusjert fra virkeligheten var en erklæring vedtatt av 56 lands utenriksministre. I 1990, allerede, på den nittende konferanse for utenriksministre organisert av Organisasjonen for islamsk samarbeid, hadde den berømte «Kairo-erklæringen» blitt vedtatt. I Norge var det som om dette dokumentet ikke eksisterte, selv om det var det som slo fast hva som var det islamske synet på menneskerettigheter.

    [...]

    Retusjeringen skjedde derfor ikke av «hensyn» til muslimene, eller i «toleransens tegn», men av hensyn til den politiske eliten som i hele perioden bygget opp sin posisjon basert på forestillinger om at de representerte det universelle.

    Universalismen som maktgrunnlag

    Den forståelse av geopolitikken og menneskerettighetene som det politiske lederskapet og den meningsbærende eliten hadde gjort til sin under det internasjonale gjennombruddet, kunne ikke forholde seg til denne erklæringen i diskusjoner om islam og menneskerettigheter, fordi det ville utfordre helt grunnleggende trekk ved den ideologien de hadde bygget sin maktposisjon på.

    Som alle andre epokers lederskap, har det internasjonale gjennombruddets lederskap hentet legitimitet fra tidsepokens mektige idé, og en idé som det samme lederskapet har vært medprodusent og bærere av: universalismen.

    Fortellingen om at norske ideer om menneskerettigheter eller utviklingsoppfatninger er universelle, og at alle delte disse dominerende norske utviklings- og menneskerettighetsoppfatningene, eller varianter av dem, forenklet verdens mangfold og utvisket eksisterende idé- og verdikonflikter. Samtidig ga selvsagt denne forestillingen om å representere det universelle – i egne og andres øyne – makt av en helt spesiell kraftfull type.

    FN-erklæringens likhetstenkning

    Kairo-erklæringen demonstrerte at det fantes en helt annen måte å forstå menneskerettighetene på enn hva den norske universalismen forutsatte. Utenriksministrene slo fast at de trodde på menneskerettighetene, men om deres versjon av dem hadde blitt praktisk politikk, ville FN-erklæringens likhetstenkning med mennesket i sentrum, bli historie.

    Det offisielle dogmet om at den norske versjonen av menneskerettighetene er universelle verdier vil derfor ikke kunne opprettholdes i det øyeblikk teksten i Kairo-erklæringen blir erkjent som dypt ment, og de som står bak den blir tatt på alvor som tenkende mennesker med sine egne overbevisninger og prosjekter.

    Skal man forstå den nasjonale fortrengningen av en så viktig kilde til tenkning om menneskerettighetene i vår tid, må man derfor forstå det internasjonale gjennombruddets sentrale tankemodell i Norge. Det politiske lederskapet har insistert på at de verdiene Norge målbærer er universelle i historisk forstand, og at menneskerettighetene, slik Norge forstår dem, derfor er ideer som de store religionene deler.

    [...]

    Blinde for virkelighetens verden

    Meldingen fra 2015 overså på samme måte spekulantene som stjal milliarder av dollar fra fattige amerikanere under finanskrisen i 2008, og alle de som uttrykte sympati med IS og andre radikale islamisters prosjekt, som jo oppfatter ideen om menneskerettigheter som nærmest djevelens verk.

    Begge meldingene, blinde for virkelighetens verden, insisterte like fullt på at menneskerettighetene var universelle i den bestemte historiske mening at det var ideer som egentlig allerede var delt av alle. Det gjorde dem også ute av stand til å argumentere, på et politisk-moralsk grunnlag, for at det fantes visse ideer om menneskets rettigheter som var så attraktive at de burde bli universalisert, eller spredt til hele verden.

    Konsekvensen ble at norsk offentlighet; mediene, forskningsmiljøene og det politiske lederskap, i disse tiårene gjorde seg selv språkløs og i realiteten prinsipielt holdningsløs stilt overfor ideologier og religiøse og kulturelle oppfatninger som forkastet de norske oppfatningene om at de representerte det universelle. Historikeren Jens Arup Seip felte, som han skrev, «tørre tårer» over sin samtid på 1960-tallet, fordi den var i ferd med å forsvinne før «den var forstått». Vår samtid gjør seg selv uforståelig, fordi dens dominerende perspektiver blinder for virkeligheten; den ser verden gjennom det mektigste av alle slør – universalismens.

Terje Tvedt, Aftenposten 27.11.2017, Norge har oversett at islamske land har sine egne alternative menneskerettigheter.

Se også:

    Terje Tvedts utvalgte verden. Professor Terje Tvedt er befriende villig til å kritisere etablerte sannheter. Men det er noe grunnleggende som skurrer i boken. Jonas Gahr Støre.

    Støre er også påvirket av historien. Jonas Gahr Støre skriver som om han står utenfor både tid og rom. Terje Tvedt.

  

Rimehaug i Vårt Land: Gudløs multikultur. Ble det umulig å snakke om norske verdier fordi det ble umulig å snakke om Gud? «En elite har tvunget på det norske folket en liberal innvandringspolitikk fordi de ønsker å erstatte vår kristne enhetskultur med multikulturalismen.» Historieprofessor Terje Tvedt har skrevet en bok som noen - både motstandere og tilhenger - mener støtter en slik påstand. Men hevder han det? Jeg har riktig nok ikke lest boka, men jeg har lest en rekke intervjuer og kronikker av og om Tvedt, og også lyttet til Civitadebatten der han deltok. Og jeg kan ikke se at han hevder at det er en slik årsakssammenheng mellom innvandring og multikulturalisme. Det bildet han tegner er snarere at den politiske eliten grep nærmest ukritisk til multikulturalismen for å håndtere en innvandring de ikke hadde planlagt. Erling Rimehaug.