For å ta et av Zenons paradokser: Akilles og Skilpadden bestemte seg for å løpe om kapp. Fordi Akilles kan løpe dobbelt så fort som skilpadden, gir han den et stort forsprang. Skilpadden vil da ha tilbakelagt en distanse som tilsvarer halvparten av forspranget når Akilles når skilpaddens utgangspunkt. Og når Akilles når dette punktet, vil skilpadden, vil skilpadden igjen ha tilbakelagt halvparten av denne avstanden. Og slik fortsetter det, i det uendelige. Akilles er aldri i stand til å ta igjen skilpadden.
Folk som «undertrykker» denne gåten og slår den fra seg, ser en ting, at gåten faktisk er uløselig, selv om mange skarpe hjerner har forsøk å finne en løsning en gang for alle, og hvor noen faktisk tro at gåten kan løses og forklares., (fortrinnsvis helt rasjonelt).
Men alle disse forsøkene kommer alltid et skritt bakpå,
fordi livet ikke er slik, som jeg pleier å tenke. Det har vært en enorm
fristelse for de mest aktive hjerner å få tak i løsningen, fordi de mener at
det fins en løsning som tilfredsstiller logikken og filosofien i det hele.
Løsningen ligger snublende nær for hvert skritt man tar, tror man. Men hvis man
føler at man er på nippet til å få med seg selve løsningen, er man inne på noe.
Jeg kommer tilbake til forklaringen om litt.
Et annet paradoks: Gud er god og allmektig, hvorfor finnes det da så mye ondt?
Dette paradokset er også, ja, - et paradoks som har fått
mange til å frasi seg sin «barnlige» gudstro, for aldri mer å vende tilbake.
Disse menneskene klarer ikke å leve med paradokset. Ja, de forakter og hater
både Gud og mennesker i fravær av et svar som kan tilfredsstille. Ja, de tør
ikke leve med det, vil jeg si. Jeg vil ikke si at de flykter fra det. Det de
skjønner er kanskje, at man ikke skal belemre seg selv og andre med spørsmål
det like vel ikke er noen løsning på!
Men jeg kommer her snart til løsningen, altså, en løsning
som vil styrke gudstroen, ikke svekke den, hvis man nærmer seg paradokset på
litt andre premisser. Jeg påstår ikke å ha løst gåten, men foreslår bare en
måte å se og nærmer seg den på, og en måte å beholde den på, som ikke bare er
oppfriskende, og styrkende, til stadighet, overalt, og til enhver tid og på
ethvert sted, men givende på alle måter, fordi den styrker både hjerte og
hjerne. Så der «et sted» ligger cluet.
Nok et paradoks: Aristoteles: A kan ikke være A og ikke-A på en og samme gang på samme måte.
Dette paradokset klarer faktisk utrolig mange mennesker å
leve med, og leve ut fra, og leve i og med, og føle seg beriket av, inntil at
all tro opphører. I seg selv er dette utrolig, men få våger å snakke om det, muligens
fordi de ser det fra en annen, umulig vinkel, en altfor trang vinkel.
Jeg ser det slik: Rent forma- logisk eller analytisk, kan, som alle «vet», det timelige (delen) romme det evige (helheten). Rent formallogisk, altså, og for mange også teologisk.
https://neitilislam.blogspot.com/2012/04/allah-er-ikke-hellig.html
Den store doktor Martin Luther sier f eks at Finitum capax infiniti, hvilket betyr at det endelige kan romme det uendelige. Han tenker da på nadverden. Brødet kan sies å bli forvandlet til «det hele», dvs til Jesu sanne legeme. Brødet, A, kan derfor være både A, brødet, og samtidig ikke-A, dvs det fysiske brødet. Om dette strides de reformerte og lutherske kirkene, i hvert fall gjorde de det til for inntil 100 år siden.
Mitt poeng er at filosofer til alle tider nettopp følger det som Aristoteles formulerte i sin logikk, at A ikke kan være A og ikke-A på en og samme tid etc.
Slik må også de gamle hebreere ha tenkt, sammen med
grekerne. Det var derfor utenkelig at Gud kunne bli menneske, «ein Stück»,
som Græshake sier. Derfor var det da, for Luther, selvsagt eller kanskje
selvinnlysende at Gud kunne bli inkarnert og bli som oss, som alle er
enkeltmennesker eller deler av helheten. (Det er her kanskje snakk om rent
operasjonelle definisjoner … ).
Se for alle del denne om bl a Luther, Geisler og Aquinas, som beskriver tro:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html
Når Jesus kommer som inkarnert, i kjødet, og dessuten som født av kvinne, strider det derfor mot vår tid og tidenes logikk; og logikk skal jo være sann, den kan ikke utformes på slump og konklusjonene må flyte følgeriktig, konsistent og koherent. Det store Jesus gjør, er å bryte denne logikken, for denne ene gang. At delen blir lik helhelhet, kan faktisk bare skje en gang, hvis man strekker litt i tanken.
(I seg selv er det ikke logisk å si at Gud ikke kan være noe
annet er simpel eller hel, fordi dette perspektivet jo inkluderer muligheten
for «oppdeling»).
Miraklet skjedde i og med at de som trodde på Jesu guddom, formulerte dette dogmet, dvs i det øyeblikk formuleringen ble muliggjort av Gud selv.
Teologien brøt her med logikkens lover, mot kontradiksjonsprinsippet, og sto igjen med et mirakel bygget på er brudd med logikken! Det var dette bruddet miraklet som skapte nettopp miraklet, det som ikke kunne skje, fordi det var umulig.
Den kristne kirkefaderen Tertullian sa det slik: Vi
tror fordi det er umulig. https://snl.no/Credo_quia_absurdum
Og jeg skjønner ham helt på kornet. Dette er selve objektet
for troen, dette at Gud ble menneske, ikke i tråd med logikken, men mot
den. (Men forunderlig: Samtidig sammen med den). Og dermed kan jeg leve med
dette paradokset over alle paradokser, helt uten problemer. Jeg tror imidlertid
ikke bare fordi det er umulig, logisk, men fordi bruddet med logikken nettopp
skaper det den nevner. Bruddet med logikken er så kraftig og så paradoksalt at
det faktisk skaper ikke bare forestillingen om at gud ble menneske, men at det
virkelig skjedd i praksis, med hud og hår, så å si.
Og det er dette så millioner av mennesker tror på, og da
ikke bare inkludert det kjødelige komme, men også den kjødelig oppstandelse.
Paradokset blir med andre ord like fullkomment som løsningen på det. Vi kan
virkelig tro på mirakler og ingen logikk kan stoppe denne troen, for de som ser
og kjenner dette, og tror.
Når mange troende kristne i dag sier de tror på en kjødelig
oppstandelse, ser de nok ikke dette fenomenet som et utslag av transcendert
logikk, som jeg innledet med, men som et historisk faktum, og det er jo slik
kristentroen beskriver det hele. Om det er det ingen tvil. Mange som gjerne vil
være kristen, blir aldri kristen nettopp fordi de ikke ser miraklets logiske
radikalitet, i det fullkomment paradoksale. (Det kan jo, logisk sett, ikke skje
omigjen, dette miraklet, hvis man tenker over det og har sett både problemet og
den elegante løsningen).
Hva sa Luther om «fornuften»? Jo, at den var Djevelens hore. Noe bedre forsvar for inkarnajonen finnes ikke, skal vi prøve å ta selve poenget.
Sufien al-Ghazali lar Muhammed i en etter-døden-beskrivelse si: "Jeg er den rette! Den rette til å være talsmann, hvis Allah vil, for enhver Han velger og vil".
År 909: Shia-muslimer erklærer selvstendighet innenfor det Sunni-dominerte islamske imperiet.
al-Hallaj blir henrettet for blasfemi fordi han skal
ha sagt: Ana al-haqq: Jeg er den Sanne. Noen tekster sier at han sa: Ana
haqq: Jeg er sann. Eller: Jeg er Gud. Han blir ansett for å være en skjult
kristen. Al-Ghazali, (d. 111), kaller ham "en tåpelig babler", - hans
død var en stor fordel for religionen. Han kritisere ikke al-Hallaj for
å ha nådd frem til en virtuell/(faktisk?) forening med gud, men fordi han
offentlig hadde avslørt noe som var ment å skulle holdes hemmelig.
År 1037: Ib Sina, Avicenna, dør. Neoplatoniker. Sjelens mål er å eksistere i konjunksjon med Allah eller Det aktive intellekt; da kan skjønnheten og lykken erkjennes eller oppleves og meningen med tilværelsen forstås. Dette kan bare oppnås av filosofer eller profeter.
Al-Ghazali kritiserer slike filosofer fordi de tror
på materiens evighet og at det guddommelige lyset eller emanasjonene
gjennomtrenger materien, men uten at Allah skaper den. De begrenser kunnskapen
om Allah til universaliene eller ideene som former tingene, ikke til de
partikulære tingene selv; filosofenes lære er inkompatibel med Koranen som
lærer Allahs bekymmer for enkelttingenes individualitet og for kroppens
udødelighet, ikke bare sjelens udødelighet.
Om jihad:
Al-Ghazali,d. 1111,: “… one must go on jihad (i.e. warlike razzias or raids) at least once a year ... one
may use a catapult against them [non-Muslims] when they are in a fortress, even
if among them are women and children. One may set fire to them and/or drown
them ... If a person of the Ahl al-Kitab [People of The Book – Jews and
Christians, typically] is enslaved, his marriage is [automatically] revoked …
and his wife becomes the rightful property of a Muslim.One may cut down
their trees ... One must destroy their useless books. Jihadis may take as booty
whatever they decide ... the Jihadis may steal as much food as they need
...”, (iflg hadith).
Muslimen Ghazali anser altså filosofi som et verk av Satan. Han benekter enhver tanke om kausalitet. Hver gang Allah vil at mennesket skal gjøre noe, så skaper Han både selve handlingen, grunnen til den og følgene. Hele følgerekken i f eks en mord-prosess, bestemmes av Allah, helt fra det at f eks kniven lages til den løftes over offeret og til mordet er fullført.
Musikk utgjør for Ghazali en kraftig innflytelse på
menneskets hjerte. Bruk av musikk må derfor reguleres. Den skal brukes til å
stimulere behov for å foreta pilegrimsreisen, oppildne til lovlig krig og
fremkalle autentisk sorg for de som ser sin egen tilkortkommethet når det
gjelder religionen, og for sine "synder". Blåse- og strenginstrumenter bør forbys fordi
de kan assosieres med drukkenskap og moralsk forfall.
El-Ghazali sier: "Allah is not a body endued with form nor a substance circumscribed with limits or determined by measure. Neither does He resemble bodies, as they are capable of being measured or divided. Neither is He a substance, nor do substances exist in Him; neither is He an accident, nor do accidents exist in him. Neither is He like anything that exists; neither is anything like Him. His nearness is not like the nearness of bodies nor is His essence like the essence of bodies. Neither does He exist in anything nor does anything exist in Him." (Zwemer).
"Det er utenkelig at Allah skulle elske menneskeheten,
for hvor det er elsk, (kjærlighet?), der må det være en elsker,(en som er
kjær), - en følelse av utilstrekkelighet, en erkjennelse av at den elskede
trengs for å realisere seg selv". (Min oversettelse og paranteser fra David
Goldmann).
År 1126-98 Ibn Rushd, Avveroes, ser 2 sannheter: Religion og filosofi som. Religionen forenkler for massene sannheten med tegn og symboler og uten å ta hensyn til motstridende doktriner. Filosofi i seg selv er sannhet, hvis formål er å uttrykke virkeligheten med den menneskelige fornuft. Her står fornuften over åpenbaringen, -dette i motsetninge til hva Ash'ari mente. Han forsøker å gjendrive al-Ghazali. Filosofi kan legitimeres ved Koranen, men ikke alt i Koranen burde tolkes bokstavelig
Sufiene betrakter gjerne Muhammed som ur-lyset, nur Muhammed, den første av guds skapning, ikke bare "en vakker modell" slik Koranen selv beskriver ham i Koranen 33.21. Men Muhammed blir aldri forstått som inkarnert, - kommet i kjød- , men, ifølge Ghazali: Han er en refleksjon av Allahs lys.
Sufien praktiserer derfor dhikr, "ihukommelse", og forholdet mellom Muhammed og Allah beskrives som forholdet mellom solen og månen. Målet for sufien er "å bli for Allah det liket er for den som vasker det".
En hjemmel for dhikr finner man i Koranen 73. 1-8:
Ghazali: Det fins kroppslig oppstandelse. Allah kjenner de enkelte bitene av våre liv. Verden er ikke fra evigheten, den har en begynnelse. Kritiserer syvergrenen innenfor shiismen som henter sin autoritet fra læren til imamen og i visse hemmelige innsikter (gnosis?)
”Jesus”: «Verden er som en bro. Gå over den og ikke slå deg til på den». Dette sitatet finnes på inngangsportalen til en moske i Futtphore-Sikri nå Agra i India. Den som søker denne verden er en som vil drikke av havet; jo mer han drikker, jo tørstere blir han, til det til slutt tar livet av ham. Kjærligheten til denne verden og kjærligheten til livet etter dette kan ikke forenes i den troendes hjerte, like lite som ild og vann kan finnes på samme sted.
Om disse spørsmålene, her et bredt spekter av innfallsvinkler:
https://neitilislam.blogspot.com/2016/01/allah-hu-achbar-virkelig.html
Hegel: Dette kontradiksjonsprinsippet kan tenkes å være opphevet under andre livsbetingelser …
Skeptikerne: Ved skeptisisme … tar vi ikke stilling til om noe er sant eller ikke, og dette gir oss sinnsro.
Aristoteles: Alle mennesker streber etter sin natur etter å vite. Hva er væren?
Platon: Alt er tilblivelse, ingenting er statisk.
Protagoras: Mennesket er alle tings målestokk.
Horace Walpole: Denne verden er en komedie for den som tenker, en tragedie for den som føler, og dette forklarer hvorfor Demokrit lo og Heraklit gråt.
Heraklit: Alt flyter.
Karl Popper: Vår såkalte vitenskapelige kunnskap betraktes som en gjetning som alltid kan erstattes av noe som alltid kan erstattes av noe som kan komme nærmere sannheten. Jeg forsøkte å overtale Einstein til å oppgi sin determinisme som munnet ut i det syn at verden var et firedimensjonalt univers a la Parmenides der forandring bare, eller så å si, er en menneskelig illusjon, s 17.
Parmenides: Alt er ett. Det er selvmotsigende å hevde intets eksistens. Det kan aldri ha vært intet. (Intet kan oppstå av intet).
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/de-finale-arsaker-skapt-i-guds-bilde-og.html
Platon: Filosofi begynner med undring. O
aneksetatos bios ou biotos antropo: The unexamined life is not livable
for man.
At det finnes en link eller en kanal mellom sanseverden og
det usette og usynlige, mellom nomena og fenomena, er et spørsmål om
tro: Hva skal linken fylles med? Ikke
et spørsmål om hva nomena virkelig er, men hva vi kan møblerer linken med, og
hvordan den kan befolke eller kjødeliggjør oss selv, ved å bli bevisst på
sjelen og det sjelelige. (Augustin kaller sitt svar en lære om
inspirasjonen, men det må vi her la ligge).
Hvilken mening vi skal tillegge gåten og paradokset, er
svaret. Det er i tunneler lyset best kan skimtes, der fremme. Det kommer
nærmere og lysflaten blir større og dypere, jo nærmere. Vi kan ikke bli lyst
selv, Solen brenner oss opp, jo mer jo nærmere. Sannheten likeså: Den tilhører
i sitt vesen bare Gud. Til syvende og sist: Gudsåpenbaringen, i bundet entall.
Dette er i sin grunn en postmodernistisk tanke. Den kan bare pareres med at Gud
hersker i begge sfærer, i begge dimensjoner.
Vi må forså «gåten» om Akilles og Skilpadden på samme måte:
Den er uløselig, men likevel sann. Pilen står i ro, men beveger seg: Dette er
«speiling», et syn i et øyeblikk som ikke kan fryses eller gjort begripelig,
håndterlig, løst en gang for alle. Dette er selve grunnforutsetningen for all
filosofi, eller burde være det. Og i denne grunnforutsetningen ligger igjen
forutsetning for all fantasi, all kreativitet, all gudslengsel, ja, svaret på
hva tro er og innebærer. Tro er ... ?
Grunnen til at gåten med Akilles og Skilpadden fascinerer meg så inderlig, ligger ikke en forventing om at jeg en dag skal klare å løse den en gang for alle. Jeg går ikke rundt og venter på et Eureka, - jeg fant, jeg fant - for jeg har faktisk allerede funnet det og er svært fornøyd med svaret, fordi det få meg til å vite at og kjenne at jeg lever i et spenningsforhold til alt Skaperverket, både den fysiske og psykiske eller mentale virkelighet. Og det ligger i dette spenningsfoldet at det faktisk holder meg opp, jeg kan ikke lever det foruten. Andre mennesker kan ha funnet et lignende svar på sine indre og ytre gåter, grunnproblemer eller rotbløyter. Det fins et – reelt og ikke innbilt eller fore-stilt - spenningsfold i alt liv som ikke er helt dødt eller regner seg for helt fortapt. I seg selv vitner dette spenningsforholdet, som er sterkere enn en selv, og mer gjennomtrengende enn en selv, om at det finnes en Gud. Det er i seg selv et naturlig gudsbevis, et gudsbevis som kommer utenfra eller ovenfra, i hvert fall utenfra, en selv, men som likevel er nedlagt som en potens i alle som vet at det har en sjel, eller er en sjel, om så var, for ikke å snakke om ånd i denne omgang.
En gåte er for meg er å ligne med facinasjonen av og over
optiske illusjoner. Jeg tror på dem. Når jeg snakker om fascinasjon her, tenker
jeg, fascinert som jeg er, på de rene fascinasjoner.
Men til forskjell fra mange andre som ikke en gang synes gåten er verdt tidsfordrivet, opplever jeg at gåten, i seg selv, faktisk drar meg til seg, og at den vil fortelle meg noe. Kanskje det ligger et memento mori i denne tildragelsen, et varsku om at jeg kanskje burde jekke meg ned litt, at jeg burde finne på noe annet, og at den – virkelig – ikke er verdt sitt forsøk. Den trekker energi og forvirrer fokuset mot – nestekjærligheten, og til siste: Oppmerksomheten mot Gud og Frelseren. Jeg bør orientere meg mot det timelige. Du er her på jorden og gud er der oppe, eller ute. Å løse gåten er ikke å finne Gud. Gåten skal faktisk ikke løses. Den skal nytes, det vil si: Det er spenningen som ber om å bli holdt fast, bli holdt i grep, som om det fantes to hender i hjernen som er ute for å hjelpe, og å be, i forventning om å få, sekundært, men primært for å gi. Slike kan gåten faktisk løses. Jeg blir en gåtebærer. Jeg er kommet til viten om at livet er gåte i seg selv. At jeg må legge min sjel i guds hender, at jeg må la meg bære frem, dag for dag, på guds hender. For bare gud kan gi meg føtter, velduftende føtter, som det heter. Jeg er født for å gå og født til å motta. Ja, det sies med rette at mennesket i sitt vesen er homo adorans, en medfødt tilbeder. Vi kan ikke unngå å tilbe noe, spørsmålet blir da hva og hvem? I kristenheten gir svaret seg selv, det er Jesus, enkelt og greit.
Og med store konsekvenser både for den enkelte tilbeder og det kollektivt tilbedende.
Det fins alltid en gave fra Gud for hvem det nå måtte være. Det fins en nåde. Og en liten bit nåde, finner jeg så i å la meg fascinere, av gåten. Jeg har plutselig ikke lenger noen trang eller noe behov for å løse den. At den eksisterer er nok for meg. Det gjør meg lystig, oppstemt og lys å vite at selve gåten er en del av meg og dette å være menneske.
I seg selv minner dette om gåten, den største av alle gåter,
Guds nåde. Det er den som er perlen. Den mest aktive perlen som tenkes kan;
tenk det, en «død» ting fylt av liv, fylt av det vi kan kalle reell, fysisk og
åndelig agens. Jeg vet at jeg har fått gaven; det føles som en kjærlig og god
tilstand hvor jeg er på nippet til å kunne se inn i gåten selv, på kosmisk
nivå, så å si. Jeg står hele tiden på terskelen til det sted hvor jeg kan se og
få løsning på selve livsgåten. På nippet hele tiden, det er den største gave,
og den kan man kalle Guds, personlige, gave, til den enkelte, til mennesket som
timelig i fred med å bli evig, sammen med Gud, sammen i beatific vision,
som Aquinas snakker om. Denne visjonen overfor Gud er vi utstyrt med fra
gen-fundamentet, vi er først i Guds bilde, vi har Gud i oss, i vår
konstitusjon. #n annen sak er at bildet kan bli ødelagt eller nesten ødelagt.
Den som aner hva beatific vision er for noe, har kontakt med det
gudsbildet han er skapt med, skapt i, skapt ut fra og skapt til. Som vi vet nå,
forsøker islam å viske ut dette «bildet», særlig bildet av Kristus som Gud,
eller Gudemennesket eller Menneske-Sønnen.
Merk altså: I islam kan det ikke finnes noen beatific
vision, dette at troende skal se Gud som han er. Dette innebære den reneste
relasjon, den «enkleste» og derfor mest udelte, uforbeholdne personlige
relasjon. Hvorfor? En nærliggende forklaring: Allah er alltid større enn. Og
her kan det heller ikke bli snakk om Kjærligheten, slik vi har vært inne på i
flere posteringer tidligere. For «kjærligheten» forutsetter personlig relasjon
og ifølge islam vil dette være et forsøk på å binde Allah’s hånd og faktisk
«dele opp» opp Allah. Islam er helt konsekvent på dette: Den ene kan ikke bli
del – det er en logikk som ut fra det jeg skriver her er umulig).
I min optikk drar Jesus ned Platons idéverden fra himmelen samtidig som han drar Aristoteles idéer i tingene selv ut av tingene og overfører dem på Ham selv, hvor allting møtes, lever og virker, og frelser oss – ikke minst ut av logikkens og hedenskapets fengsel. Jeg er sannheten og livet, sier Jesus, og da vet vi hvem og hva vi har å holde oss til. Jesus påtar seg da den aller største oppgave, å bringe Gud nær, helt ned til «kjødet» og i kjødet. Ikke rart at verden forbannet ham?
Jesus og Gud skulle, ifølge løftene, utgyte sin Ånd over hele skapningen og det var nettopp dette som var Jesus teleios, hans formål, han opprinnelige og finale årsak, for å følge Aristoteles termer.
På denne måten tilbød Jesus både jødene og grekerne en vei
ut, bort fra den fjerne og vilkårlige gud, eller guder, bort fra detaljstyring
og «gjerninger» hvor man må «fortjene» seg til Gud.
Et brudd med logikken åpner for den store, romslige tilgivelse, og den nye start, Den nye pakt eller Det nye testamentet. Det mest markante bruddet med den kalde, strenge, formalistiske, rigide og abstrakte logikk fant sted i Pinsen, da kirken ble født, som kristne sier det. Denne hellige begivenhet fikk så stor og stadig større oppslutning både fra jøder og hedninger, som samlet seg under Kristus, den personlige og levende inkarnasjon av fornuften. Vi fikk Evangeliet som alternativ til den greske Tragedie. Logikken fikk ikke bare et kreativt og fleksibelt menneskelig ansikt, den måtte bøye seg under Logos-personen, Menneskesønnen, Guds eneste og unike Sønn. Mennesket fikk tilgang til selve den personlige relasjon til seg selv og tingene. Gud hadde nå endelig åpnet seg, dvs åpenbarte seg og vist hvem han var, ikke bare hva han var. Verden lå åpen for en helt ny metafysikk og et helt nytt forhold mellom menneskene, en ny grunninnstilling.
http://neitilislam.blogspot.com/2022/01/the-great-mystery-alister-mcgrath-og.html
Ingen viser Gud som en Person som samtidig er Logos, fornuften eller verdensfornuften bedre enn Jesus selv og Jesus-troen. Guds personlighet og karakter blir derfor avgjørende, farsforholdet er utgangspunktet. Det er alltid personlig. Det står en personlighet og en rettferdig karakter bak de løfter som forutsatte av Skaperverkets lover ligger fast, og åpent for eksperimenter (vitenskap) og undersøkelser og som gjør det mulig å oppdage veien inn mot selve gåtens opphav og dens vesen, og muligheten for også å oppdage sannheten og erkjenne den, og hvor viktig synden da blir, sett som et svik mot den Personlige selv.
http://neitilislam.blogspot.com/2018/05/naden-i-islam-og-i-kristendommen-en.html
http://neitilislam.blogspot.com/2017/12/nade-i-islam-id-eid-og-jule-og.html
Igjen ser vi at dette konseptet – for «Jesus» er også et konsept - bryter med tidsåndens logikk og sprenger den. Se, jeg gjør alle ting nye, sier Jesus. For meg står dette som det ultimate brudd med logikkens nådeløse regime og dens snevre rammer for livsutfoldelse, lykke og blomstring, innenfor menneskeverdets og gudsbildets paradigme.
I dag har det etablert seg visse nye pradigmer og vi står overfor et nytt credo, som «de gode» - for å bruke en platthet – forsøker å tren ned over hodene på oss.
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html
«Hva er godt»? «Hva er riktig?» og «Hva er rettferdighet»?
Hørt det før. Hvis ikke er det på tide. Alle skråsikre mennesker som tror de har løst gåten og kjenner svaret, skal klø seg en gang til bak øret, før de lander på selvgodhet og knapt noe mer.
Sokrates mente ikke at han kjente svarene på disse spørsmålene, men han var klar over at det ikke var noen andre som kjente dem heller. Da Oraklet i Delfi uttalte at han var den viseste av alle, mente han at dette bare kunne bety at han var den eneste som visste at han ikke visste.
Tygg på den.
Når Sokrates stilte spørsmålet «Hva er rettferdig?, spurte han ikke bare om en definisjon av selve ordet. Han mente at den kjensgjerning at vi bruker ordet «rettferdighet» på alle slags mennesker, avgjørelser, lover og foranstaltninger, betyr at det var noe felles for dem, en felles «egenskap» kalt «rettferdighet» som de alle hadde del i. Og det han forsøkte å avdekke, var hva denne egenskapen egentlig var. Sokrates trodde med andre ord at det eksisterer noe som kan kalles rettferdighet og at det har en virkelig eksistens, men riktig nok ikke materielt. Han forsøkte å oppdage denne abstrakte virkelighetens vesen. … på samme måte som Platon.
Sokrates pleide å si at han ikke hadde noen egen filosofisk lære å tilby, bar spørsmål. Men dette er ikke riktig. Av en del av spørsmålene som han stadig vender tilbake til, fremgår det at det ligger visse foretrukne oppfatninger under mye av det han sier. En av dem er at noe virkelig og vedvarende ondt ikke kan ramme et menneske som bevarte sin integritet. Denne verdens omskiftelighet er slik at hvem som helst kan miste alt han eier, urettmessig kastes i fengsel, ødelegges av ulykker og sykdom, men dette er tilfeldigheter i en foranderlig eksistens som likevel snart er forbi. Dine ulykker vil være forholdsvis ubetydelige forutsatt at din sjel blir urørt. Det er først når sjelen ødelegges at den virkelige personlige katastrofen inntrer. Dette er grunnen til at det er mye verre for et menneske å begå urettferdighet enn selv bli urettferdig behandlet. Vi bør synes synd på den som utøver urettferdighet, ikke med offeret for uretten.
Denne overbevisningen gjorde Sokrates til en helt for stoikerne. Flere hundre år senere gjorde de han til en slags verdslig skytsengel,
En annen av Sokrates grunnleggende overbevisninger er at ingen gjør noe galt med fullt overlegg. Poenget hans er at hvis du virkelig forstår, i den dypeste betydningen av ordet, at det er galt å gjøre noe, så vil du ikke gjøre det. og omvendt, hvis du gjør det, viser dette at du ikke virkelig, dypt og inderlig, har forstått at det er galt. Konsekvensene av dette synet er at rett handling avhenger av kunnskap. Han mente at hvis vi virkelig forsto hva rettferdighet er, ville vi med nødvendighet gjøre det rette …
Vi skal her minnes Jesu ord: Hva gavner det et menneske å vinne hele verden hvis det tar skade på sin sjel?
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/04/en-svenske-krysser-sitt-spor.html
http://neitilislam.blogspot.com/2015/11/obama-om-mayflower.html
http://neitilislam.blogspot.com/2015/11/islam-uten-essens-tolkere-uten-essens.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/03/det-moderne-mennesket-samvittigheten-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2011/12/vesens-selvrealiseringideal-og-islams.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/11/islam-uten-essens-tolkere-uten-essens.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/12/ytterligere-klargjring-av-hypermagi-og.html
http://neitilislam.blogspot.com/2019/07/4-syndene-og-synden-i-islam-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/3-syndene-og-synden-islam-kristendom.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/et-lite-kosmos-eller-avbilde-for-i-dag.html
https://neitilislam.blogspot.com/2014/09/de-nye-sofistene.html
Fruktbar kritikk av Sokrates:
http://neitilislam.blogspot.com/2015/11/islam-uten-essens-tolkere-uten-essens.html
Så jeg får vel si med Sokrates, at jeg egentlig vet lite, kanskje nesten ingenting, når det kommer til stykket. Det gleder meg imidlertid å vite, på samme måte som jeg holdes oppe av en usynlig hånd, eller bedre, at jeg opprettholdes av en virksom og faktisk kjærlig Ånd. Og at det ligger et enormt spenningsfold der til grunn, langt inn i alle hjerter som kan slå.
At gåten eksisterer og virker, med andre ord, det synes å være det viktigste, men da uten at jeg førsøker å administrere Den hellige ånd. Jeg tror ikke for at «det skal virke», for at jeg plutselig skal kunne forandre verden, ikke bare «se» og «oppleve» den.
Og at fascinasjonen over dette er løsningen selv, en fascinasjon jeg altså ikke forsøkte å tilegne meg, ved egen kraft, men hvor jeg like som åpner opp for «det» som allerede ligger der, i kraft av naturene, som jeg er skapt med, og som er villet, av Gud.
Derfor kan vi la gåten være gåte og takke for det og være fornøyd med det. Nåden er som kjent gratis, villet av Gud eller Kjærligheten, men hvor da kjærligheten ikke er gud, men hvor gud er kjærlighet.
For hadde vi hatt løsningen, både den kognitive og emosjonelle, hadde vi også hatt den kunnskap eller Logos som må til, en kunnskap vi altså hverken har eller kan tilegne oss, i utgangspunket. Rettferdiggjørelsen må komme til oss utenfra og ganske riktig: Den kommer utenfra, fra en objektiv Frelser, ved navn Jesus, fra Gud som faktisk ble kjød, og som har all nødvendig kunnskap om oss, alle. Fra Ordet og dermed fra spørsmålene og svarene selv.
(Bygget på tekster
i FILOSOFI, av Bryan Magee, 1999, norsk utgave på Teknologisk Forlag pluss mine
subjektive betraktninger).
Jeg fristes til å komme med en slag definisjon av kristen tro:
Kristen tro er logikk som angår en på det dypest emosjonelle og irrasjonelle plan, i sjel og hjerte.
Kristentroen er emosjoner, fornuft og tro i «skjønn» og underfull samklang, men aldri helt uten dissonans i «bak- eller forgrunnen». Troen er møtepunktet mellom emosjoner og fornuft, blandet med en irrasjonalitet som nedkjempes av Logos selv. Logikk alene kan ikke operere, emosjoner alene kan ikke fungere etter «målet». Troen uttrykker et samspill i en ny, indre orden – ord og orden hører sammen. Logos er både fornuft og orden. Ordet er dem begge, - og mer. Samspill i komplementaritet. Den hellige ånd og Ordet er ett, men ikke identiske. Logos og Rehma hører sammen og kan ikke isoleres overfor hverandre. Logos er fornuften/verdensfornuften eller Ordet selv. Rehma er et Herrens ord «til eller for meg», Logos er Ordet «for oss».
Troen blir så administrert, ikke primært av en selv, men like vel basert på funksjoner i synergi eller agens. Ved troen blir vi et indre demokrati som virker innad, men i tillegg – konstituelt betinget - vender seg utover; fra potensialitet til aktualitet, i tilblivelse; samtidig som «alt står fast» og hvor gud ikke endre seg, men forbli den samme; et demokrati som styrer seg selv i evig treenighet, i en reell og metafysisk pågående og aktuelle maktfordeling, som faktisk manifisterer seg i verden, uten at troen dermed kan kreve betaling eller gjenytelse i noen form, annet enn metaforisk, som «lønn», og da, paradoksalt nok som en meget konkret lønn, både i det timelige og i det hinsidige. Fascinasjonen bringer sinnet, ja, hele legemet, inn i dynamisk kjærlighetsfordeling, (hvilket forutsetter «oppdeling», helt i tråd med inkarnasjonen og treenigheten).
Og dette er virkelig stort. Noe som virkelig virker. For nåden er gratis, og aktivt skjenket. En gave som bruker oss og trekker oss oppover mot vår finale årsak. Se disse to hvis du ikke forstår:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/de-finale-arsaker-skapt-i-guds-bilde-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/et-lite-kosmos-eller-avbilde-for-i-dag.html
Troen innebærer, omlukker, virkeliggjør og opphøyer fascinasjon og evighetsperspektiv i en mer subtil sfære, kan vi si, og da i samsvar med det evighetsperspektivet Guds ord faktisk sier og beskriver, og hvor det heter at Gud velger seg ut de troen, helt fra begynnelsen av.
Så, ja, det er faktisk mye lettere og enklere enn du kanskje tror. Vi skal alle opp i sumum bonum.
https://neitilislam.blogspot.com/2011/02/ateisme-for-dummies.html
I det hele tatt: Det fins ingen «myte» i min tilnærming, i mitt fundament; jeg forholder meg prinsipielt til «saken selv», purt og helt og så ikke-reduksjonistisk som mulig for meg. Psykologi er fremmed for dette perspektivet, akkurat som frykt kan sies å være en beveggrunn. (Hobbes mente at religion er skapt av frykt. Han gjorde det mulig å snakke om politikk og samfunn uten å knytte -"dialogen» til religion). Beatific vision krever ingen stor kognisjon, ingen animisme, ingen kognitiv dissonans, ingen mystisisme, ingen «eksistensiell operator», som det kalles, heller ingen magi, eller «narrativ kjerne». Her er intet simulacrum, ingen nødvendighet av kjemiske stimuli eller «øvelser» og teknikker. Her er ikke «hjernesnakk», intet «følt nærvær». Vi opererer ikke som en «fornuftens fetter». Her finnes ikke noe «under sinnets overflate». Her foregår heller ikke «noe utenfor bevissthetens kontroll». Men ja, her innpasses emosjoner og hensynet til våre emosjoner, og følelser, selvsagt. Og hvordan skal min skisse kunne forføre noen, manipulere, når saken selv er så åpenbar, så enkel og lett, så vakker og så begrenset til en beatific vision som i seg selv ikke kan begrenses? Vi er ikke ute etter å konstruere kognitive mekanismer som markerer subjektive opplevelser som virkelige, i motsetning til fantasi som nyttig funksjon. Vi kan ikke måle beatific vision, det ligger i den vesen og natur at den ikke kan. Eletromagnetiske hjelmer makter ikke å fange opp hellighet, fascinosum et tremendum, ligger i vår totale konstitusjon eller genetisk personlighet, om du vil, og kan som helhet ikke isoleres fra sine deler. Også denne helheten – dette sammensatte knippe av gener og ånd - har del i gudsbildet.
Det dreier seg heller ikke om noen teofani begrenset til historien og dens hendelser og omskifteligheter. Troen retter seg mot noen, ikke noe; den retter seg fra én – blant mange én – til den éne Annen. Så hvor er et det autonome nervesystem? Det sympatiske nervesystem og det parasympatiske nervesystemet kan motarbeide hverandre. Vi kan oppleve ro i vedvarende hektisk aktivitet. Vi kan erfare en strøm av energi ved fullstendig relaksjon eller f eks meditasjon. Dette er paradoksalt. Paradoksene viser seg altså å være våre venner, ikke våre fiender eller undergravere, ikke våre dårlige pedagoger og falske teologer eller guruer, eller manipulatorer.
Så la oss gripe det faste punkt, dvs begripe det, for det er ikke et sted, det er ikke et punkt på sirkellinjen. Men det går an å gripes, hvis man evner å bli grepet, med begge hender, usentimentalt og intellektuelt fordi det her dreier seg om relasjoner eller kanskje perspektiver, som Nietzshe sa, perspektiver på det timelige og evige, i relasjon til levende hjerter, eller virkelige personer, til emosjoner i par med kognisjoner. Vi er ikke vår sjel, vi er ikke vår ånd, vi er ikke vår kropp, men alt dette og i tillegg mer. Og det er i troen og åpenbaringen vi møter dette «mer». Og da snakker jeg kanskje om de rent numinøse opplevelser, der det går et grunnleggende skille mellom subjektet og objektet og der dette, paradoksalt nok forsterkes, samtidig som vi – i ett - fornemmer hellig kraft i en nærhet og fred som overgår alle forstand.
Høyre og venstre hjernehalvdel? Ja, takk begge.
Jeg grøsser ved dette: Visse kristne så på Hitler som en gave fra Gud: «Kristus har kommet til oss gjennom Adolf Hitler» var en uttalelse fra de såkalt Tyske Kristne.
I dag kan vi oppleve at kristne – pluss ateister/humanetikere/humanister er svært så ivrige etter å ønske islam og Allah velkommen. Ja, vi ser det gang etter gang, at dette er tilfelle, noe vi gjentatte ganger har tatt opp her på bloggen.
De burde kanskje lytte til Popper: Det er toleransens paradoks, at dersom
intoleranse tolereres, vil det tolerante samfunn til slutt tape (Popper).
Jeg legger merke til følgende sitat:
"Sjølv har eg testa dette, høgst uvitskapleg, på studentane eg underviser. Når eg spør kva dei, som framtidige lærarar, vil gjere om muslimske foreldre ønskjer delt symjeundervisning, svarar så godt som alle saman utan å blunke at dei kan freiste å leggje til rette for det. At dette er eit dilemma der verdien likestilling vert sett i spel, er det ingen som kjem på, fordi identitet og rettane til individet ropar så mykje høgare."
Lenke til Eivor Oftedals kommentar:
https://www.dagogtid.no/.../europa-i-strid-med-seg-sjolv...
Fra Lily Bandehy:
Tidslinje fram til Khomeini
Under følger en oppsummering av rettighetene iranske kvinner skaffet seg frem til 1979 og historiske milepæler i iransk kvinnefrigjøring:
- 1928: Kvinner fikk studiestipend til å reise til Europa
- 1935: Åpning av den første barneskolen for jenter, og forbud mot hijab
- 1938: Kvinner fikk adgang til universitetet i Teheran
- 1944: Obligatorisk skole for både jenter og gutter
- 1959: Høyrådet for kvinner ble etablert
- 1963: Kvinner fikk stemmerett, politisk likestilling med menn
- 1964: Kvinner ble valgt til Stortinget i Iran
- 1966: Ulike kvinneorganisasjoner og kvinnekomiteen ble dannet. Den viktigste av dem var «Iranske kvinners organisasjon»
- 1967: Ferdigutdannede kvinner ble valgt til dommere, og ble advokater og politi. Det samme år ble det vedtatt og i iverksatt lover om «Familievernssenter» og «Familiebeskyttelsesloven»
- 1968: Den første iranske kvinnen ble valg til ministerpost, og kvinner ble ansatt i utenriksministeriet
- 1968: Loven om kvinnenes sosialtjeneste ble vedtatt, og det verneplikt for kvinner i to år i revolusjonskorpset(Helsekorps og kunnskapskorps)
- 1969: Kvinner ble valgt til guvernører
- 1971: Kvinner ble valgt til ordførere
- 1975: Ny reform i «Familiebeskyttelsesloven», og kvinner deltok i FNs kvinnekommisjon
- 1976: Første kvinnelige statsråd ble valgt
- 1978: Nasjonal handlingsplan ble vedtatt
I 1978 var det to millioner kvinner i arbeid i Iran. 187.928 kvinner studerte på iranske universitet i ulike fag. 146.604 kvinner var ansatt i staten. Av de siste gruppene var det 1666 personer som hadde lederstillinger.
22 kvinner var folkevalgte på Stortinget. To kvinner var
senatorer. En kvinne var minister, en kvinne var ambassadør, en kvinne var
guvernør, tre kvinner var viseministre, fem kvinner var ordførere og 333
kvinner jobbet i forskjellige kommuner.
Og denne:
"I august i fjor falt Afghanistans hovedstad Kabul mye raskere enn vestlige ledere hadde sett for seg. Nato-landenes styrker og personell dro hjem. 20 år etter invasjonen, var makten igjen i Talibans hender.
De ekstreme islamistene lovet mer frihet enn da de styrte landet med jernhånd på 1990-tallet. En fersk rapport fra den kristne tros- og menneskerettighetsorganisasjonen Åpne Dører tegner et annet bilde:
Afghanistan er nå det landet i verden hvor det er farligst å være kristen. Kristne og andre religiøse minoriteter risikerer livet etter maktskiftet. Nord-Korea og Somalia følger på de neste plassene på listen.
– Mange kristne er drept i Afghanistan, særlig menn. Kristne kvinner blir behandlet som et krigsbytte. Noen er tvangsgiftet med Taliban-soldater. Andre er blitt sendt til trafficking og prostitusjon, sier Morten Askeland. Han er generalsekretær i organisasjonens norske avdeling."
https://www.aftenposten.no/.../taliban-tok-makten-da-ble...
Halvor Fosli kommenterer, jan 2022, bl a:
Hijabister og woke-venstre er heller ikke opptatt av
forfølgelsen av kristne, ateister, avvikende muslimer i den islamske verden,
det er også en glemt eller fjern klode. Jeg tror begrepet "de lave
forventningers rasisme" er gyldig her; man forventer rett og slett ikke at
kristne kan leve trygt i Afghanistan eller Somalia, som man også mener er
ødelagt av vestlig imperialisme. Det har ikke noe med islam å gjøre, i alle
fall.
Jeg sakser også: Ervin Kohn, it gåmpr cknsrl.1 tu06e:53 ·
Gelius rir igjen. Provoserende at en teolog kan være så
enøyd overfor andre religioner; "Og hva tenker Ali om Koranens tekst som
beskriver kvinnen som en manns åker (2:223) og en annen tekst som gir mannen
rett til fysisk avstraffelse av kvinnen (4:38)?" Hva mener han selv om
Bergprekenens tekst der Jesus forbyr skilsmisse?
Herlig bilde av Gelius er det også. Det illustrerer på en
utmerket måte det mest slående ved denne 'debatten', nemlig antallet gretne
gamle og hvite gubber (med vekt på gretne) som mener seg berettiget til å mene
mye og sterkt om unge kvinners påkledning i alle kanaler. For uavhengig av om
det er snakk om gretne gamle gubber ikledd ateistisk eller kristen drakt og av
de påberoper seg "kvinnefrigjøring" som personlig motiv, er det som
her utspiller seg i bunn og grunn uttrykk for en underliggende patriarkalsk
logikk. Det er noe jeg håper feminister av alle kjønn, trosretninger og
bakgrunn merker seg i akkurat denne saken.
Se denne, om spørsmål i kristendom og jødedom:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/12/var-muhammed-muslim.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/01/kjrligheten-godheten-og-livets-tre.html
Se om kjærligheten i dag:
https://neitilislam.blogspot.com/2015/04/en-svenske-krysser-sitt-spor.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/tre-superviktige-artikler-pa-hrs.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html
Inn kommer Jesus på scenen, om synd, hybris etc:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/3-syndene-og-synden-islam-kristendom.html
Aristoteles og tragedien:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/4-syndene-og-synden-i-islam-og.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar